r

Appaloosa

USA/2008/Ed Harris/Ed Harris, Viggo Mortensen, Renee Zellweger, Jeremy Irons, Timothy Spall m. fl.

Jeg tror vi trygt kan påstå at de fleste skuespillere går med en drøm om en gang å spille i en western. Og får man ikke tilbudet, så lager man den selv. Ed Harris har gjort det meste av arbeidet både foran og bak kamera på denne overraskende spreke cowboyfilmen. Manus er skrevet etter Robert B. Parkers første av i alt fire bøker om de omreisende problemløserne Virgil Cole (Harris) og Everett Hitch (Mortensen), og rollelista er befolket med ansikter fra øverste hylle. Cole og Hitch blir hyret inn for å redde en liten by i New Mexico fra jerngrepet til rancheren Randall Bragg (Irons). Men oppdraget skal bli vanskeligere enn de først tror. Litt fordi Bragg spiller et nådeløst spill, men mest fordi Cole forelsker seg i en mystisk enke (Zellweger) og ikke fyrer på alle sylinderne. Ikke overraskende er Irons en god skurk, og ikke minst en fomidabel motstander for de to steinharde hovedrolleinnehaverne. Det er jo alltid en fare for at ting skal virke for lett når man har folk som Harris og Mortensen på heltesiden. Regissør Harris har sørget for en fin look på filmen, særlig med tanke på våpen og kostymer. Våpensmedene har visstnok laget anvendelige kopier av våpen som ikke har vært brukt så mye på film. For eksempel Hitch' kjempehagle. At Cole også sliter litt med psykiske problemer, og tilter totalt i en scene, gjør sitt til at vi sitter igjen med et brennende ønske om flere Cole/Hitch-filmer.

r

High Noon

USA/1952/Fred Zinnemann/Gary Cooper, Grace Kelly, Lloyd Bridges, Katy Jurado, Thomas Mitchell m. fl.

På begynnelsen av 50-tallet var Gary Coopers popularitet begynt å falme noe. En liten psykologisk spenningswestern med sterke politiske undertoner virket kanskje ikke som redningen for den aldrende filmhelten. Men takket være et velskrevet manus, god bruk av musikk og senator McCartys kommunistjakt endte filmen opp med 4 Oscarpriser og status som en av de største klassikerne innen sjangeren. På bryllupsdagen sin får marshall Will Kane (Cooper) vite at hans gamle fiende Frank Miller (Ian MacDonald) vil ankomme byen med 12-toget. Desperat forsøker han å samle sammen hjelp til å stå imot Miller og hans menn. Men ingen, ikke engang hans egen deputy (Bridges) har mot til å stille opp. Det legges ikke særlig skjul på at dette er en allegori over den da pågående heksejakten på venstrevridde i det amerikanske samfunnet. Og med svartelistede filmarbeidere både foran og bak kamera, var det nok flere på settet som stilte helhjertet opp om prosjektet. Som kjent irriterte filmen John Wayne såpass at han og Howard Hawks lagde Rio Bravo (1959) som et slags tilsvar. Skjønt, han var ikke mer irritert enn at han hentet Coopers statuett ved Oscarutdelingen året etter.

p

One More Train to Rob

USA/1971/Andrew V. McLaglen/George Peppard, John Vernon, Diana Muldaur, Sandra Nuyen, Soon-Tek Oh m. fl.

Denne lille hevnhistorien er verken særlig original eller filmet på en måte som skiller den nevneverdig fra alle TV-westernserier fra 70-tallet. Men takket være solide innsatser fra skuespillerne og dugelig stuntarbeid fra Hal Needham, er den underholdende som bare det. Togrøveren Harker Fleet (Peppard) blir forrådt av banden etter et vellyket ran. Etter 2 1/2 år i buret vender han tilbake, fast bestemt på å ta rotta på den tidligere kompanjongen Timothy Nolan (Vernon), vinne tilbake den svikefulle eksen (Muldaur) og få tilbake pengene. Men til det trenger han hjelp fra de lokale, kinesiske gruvearbeiderne. Action og moro i lett blanding. Nok sagt.

Jaws: The Revenge

USA/1987/Joseph Sargent/Michael Caine, Lorraine Gary, Lance Guest, Mario Van Peebles, Karen Young m. fl.

Jeg ser at mange peker ut denne som den desidert verste Haisommer-filmen. Jeg er ikke enig. Ser vi bort ifra den stupide handlingen - som vi må være ærlige og si at alle filmene lider under, også Spielbergs - så er det mye her som er et steg opp fra forrige gang. Handlingen er ihvertfall mer rettlinjet og actionscenene mye klarere filmet. Så får det heller være at alle de involverte - og kanskje spesielt Michael Caine - oppfører seg som om de vil bli fort ferdig med scenen, så de kan gå tilbake til strandbaren. Da Sean Brady (Mitchell Anderson) blir drept av en hai, bestemmer familien seg for å feire jul på Bahamas. Men etter en stund får Ellen Brody (Gary) følelsen av at haien som drepte sønnen har fulgt etter dem. Caine er åpenbart med kun for å få et stjernenavn på plakaten, og hans rollefigur Hoagie er derfor totalt unødvendig for historien. Men han trivdes åpenbart i solskinnet på Bahamas, og det er jo fint. Men noen burde fortalt regissør Sargent at store portrettbilder av Roy Scheider flere steder i filmen, ikke betyr at han er med. Slutten på denne versjonen er den nyinnspilte, europeiske. Den hvor alle de involverte overlever, men som har litt problemer med å forklare hvorfor haien egentlig dør. Ved hjelp av litt spoling fram og tilbake kan det se ut som om den blir spiddet på den brukne baugmasten på båten til Mike Brody. Det var uansett helt greit å avslutte serien etter 4 filmer.

Jaws 3-D

USA/1983/Jon Alves/Dennis Quaid, Bess Armstrong, Simon MacCorkindale, Louis Gossett jr, John Putch m. fl.

Når man bestemmer seg for å se en skrekk/spenningsserie som går over et visst antall år og som skifter produsent/regissør før hver film, vet en innerst inne at dette ikke kommer til å holde kvalitetsmessig helt ut. Det tredje kapitlet i soga om familien Brodys forhold til livet under vann, har vett på å skifte miljø totalt. Og hadde de bare holdt seg til premisset om at en stor hvit hai kommer seg inn i en Sea World-aktig park, så kunne dette blitt langt bedre. Men manusforfatterne, og ikke minst regidebutant Alves, krongler det til med et utall uvesentlige bihistorier og uinteressant karakterutvikling. En hai kommer seg inn i en vannpark i Florida, hvor brødrene Mike (Quaid) og Sean (Putch) Brody jobber. Da haien dør, kommer moren for å finne avkommet. Og hun er sint. Kommende stjerner som Quaid og Armstrong gjør sitt beste med det de har fått utdelt. Undervannsscenene er relativt fint filmet. Og filmen er aldri kjedelig. Men elendige spesialeffekter, kombinert med mye underlig dialog, gjør at vi ler mer enn vi skvetter av denne filmen. Det som skulle være 3-D-effekter virker selvsagt bare latterlige i dag. Dette var Lea Thompsons debutfilm.   

Jaws 2

USA/1978/Jeannot Szwarc/Roy Scheider, Lorraine Gary, Murray Hamilton, Joseph Mascolo, Jeffrey Kramer m. fl.

Som de fleste andre oppfølgere er denne selvsagt helt unødvendig. Og likevel er det et eller annet ved den som gjør at det fungerer. Roy Scheider ville egentlig ikke være med, og var visstnok helt umulig på settet, men han gjør jobben sin godt. Og haiscenene, slik som det nå en gang blir med en stor, mekanisk fisk i hovedrollen, er både spennende og godt filmet. Noen år har gått og den verste haiskrekken har lagt seg i feriebyen Amity. Men så begynner folk å forsvinne til havs, og sheriff Brody (Scheider) mistenker at de har å gjøre med en ny stor hvithai. Regissør Szwarc er ingen Spielberg, men siden manusforfatterne er de samme som sist får vi både en viss kontinuitet i historien og flere nye måter å skvette i stolen på. Ofrene til haien er denne gang hovedsaklig barn og unge, og det gir jo det hele en viss edge. Men på slutten føler vi likevel at vi har sett nok av de stakkars innbyggerne i Amity. Det er nok best at de får hvile seg nå. 

r

Jaws

USA/1975/Steven Spielberg/Roy Scheider, Robert Shaw, Richard Dreyfuss, Lorraine Gary, Murray Hamilton m. fl.

Jaws var absolutt ikke den første skrekkfilmen i historien som opererte med et mekanisk monster i hovedrollen. Det var heller ikke den første påkostede spenningsflmen med store stjerner. Men ved hjelp av den 28 år gamle Steven Spielbergs talenter som regissør, og en omfattende innspilling på location framfor en vanntank, skrev den seg inn i historien som den første virkelige sommerblockbusteren. 3 Oscar-nominasjoner ble det også. En stor hvithai terroriserer befolkningen på turiststedet Amity. Etter flere dødsfall ser den nyansatte sheriffen Brody (Scheider) ingen annen utvei enn å dra på haijakt. Med seg har han forskeren Hooper (Dreyfuss) og sjøulken Quint (Shaw). Men ingen av de tre er forberedt på det som venter dem ute på bøljan blå. Innspillingen av Jaws var visst nok et mareritt for både regissør, skuespillere og crew. Den mekaniske haien fungerte heller dårlig, Shaw drakk som en svamp og gjorde livet surt for Dreyfuss og båten holdt på å synke stadig vekk. Bra da at resultatet ble som det ble. En av de største spenningsfilmene fra 70-tallet og en må-se opplevelse for alle som er interesserte i gode filmer.   

p

The Wind and the Lion

USA/1975/John Milius/Sean Connery, Candice Bergen, Brian Keith, John Huston, Steve Kanaly m. fl.

Etter eget utsagn er The Wind and the Lion John Milius' første ordentlige film. Forbildet er åpenbart Lawrence of Arabia. Og det meste her er både storslagent og vakkert filmet. Men etter mitt syn lider filmen av noen av de samme, og her bør jeg kanskje trå forsiktig, "feilene" som David Leans mesterverk. Begge regissørene ønsker å si noe om historiske hendelser, men på grunn av personlige meninger blir det hele litt rotete og/eller tullete. Milius tar utgangspunkt i en virkelig hendelse, kidnappingen av en amerikanske statsborger (Bergen) og barna hennes i Marocco, og spinner videre på en innbilt politisk drakamp over havet mellom machopresident Theodor Roosevelt (Keith) og berbersheiken Mulai Ahmed er Raisuli (Connery). Regissøren ønsker nok å si noe om både verdenspolitikk og mannsollen, men blir aldri skikkelig interessant før han fyrer opp actionscenene. Og de er virkelig gode. Det samme er de 3 hovedrolleinnehaverne, selv om det er Steve Kanaly, som den hardføre kaptein Jerome, som stjeler showet. Fantastiske kampscener redder stumpene.

r

Treasure Island

USA/1990/Fraser Clarke Heston/Charlton Heston, Christian Bale, Oliver Reed, Christopher Lee, Richard Johnson m. fl.

På 80- og 90-tallet valgte Fraser C. Heston sympatisk nok å filme endel klassiske historier som ga faren en mulighet til å skinne som skuespiller. I denne 'nte filmatiseringen av Treasure Island gjør han den genistreken det er å motstå fristelsen til å modernisere noe som helst. Dette kunne like gjerne vært filmet på 50-tallet - hvis vi ser bort ifra de ganske imponerende spesialeffektene, vel og merke. Historien er den gamle kjente om unggutten Jim Hawkins (Bale) som snubler over et sjørøverkart og blir med godseieren og den lokale doktoren (Johnson og Julian Glover) til karibien på skattejakt. Charlton Heston har fått gullrollen som den konspirerende Long John Silver, og hans kumpaner Billy Bones og Blind Pew blir spilt av storheter som Oliver Reed og Christopher Lee. Kvalitet og stødighet i alle ledd, altså. Sien filmen er produsert av Ted Turners TCM, så går vi dessverre glipp av ekstramateriale som kunne vist oss glimt av den virkelig gode bakgrunnshistorien her; hvordan det var å spille inn scener med Oliver Reed i et vertshus hvor han ikke gjør stort annet enn å tylle i seg rom.

r

Shaft in Africa

USA/1973/John Guillermin/Richard Roundtree, Frank Finlay, Vonetta McGee, Neda Arneric, Debede Eshetu m. fl.

THE Brother Man in the Motherland. Shaft is stickin' it...all the way.

Selv om han i en scene benekter at han er James Bond, er det vel egentlig det John Shaft har blitt i den tredje og siste filmen. Privatdetektiven som påstår at han ikke kan bevege seg ut av New York og ikke visste forskjellen på ain't og isn't før han var 21 år, beveger seg nå som en verdensvant globetrotter mellom USA, Etiopia, Eritrea og Frankrike. Litt spesialutstyr har han også fått utdelt. Shaft (Roundtree) blir betalt 25 000 dollar av en Etiopisk politiker for å knuse en slavering som herjer i landet. Et livsfarlig oppdrag som ikke blir gjort lettere av at bandittene vet at han kommer. Shaft in Africa er skrevet av Sterling Siliphant og regissert av John Guillermin, og litt uvanlig for en tredje film i en serie har de gått for mer vold, mer sex og mer politikk. Og det kler den. Roundtree har virkelig rollen inne nå og det hadde ikke vært av veien med flere eventyr med den kuleste kisen i Harlem. Nå hører det med til historien at TV-serien som fulgte er nettopp sju 90-minutters historier, men på fjernsynsbudsjett og på alle områder i en ufarlig versjon. Denne filmen kan sees jevnlig på TCM.   

r

Shaft's Big Score

USA/1972/Gordon Parks/Richard Roundtree, Moses Gunn, Drew Bundini Brown, Joseph Mascolo, Katy Imrie m. fl.

You liked it before, so he's back with more...

Oppfølgere som dukker opp bare ett år etter originalen har en tendens til å bare være forsøk på å melke publikum for penger. Og det er godt mulig dette stemmer når det gjelder film nummer to om John Shaft også. Men med den samme manusforfatteren og den samme regissøren, i tillegg til en nesten 20 minutter lang jakt som inkluderer biler, båter og helikoptre, så er dette så bra at det lett kan forsvares. En venn av John Shaft (Roundtree) blir drept, og det viser seg snart at han drev med endel lyssky aktiviteter og gjemte unna 200 000 dollar før han døde. Disse pengene ønsker både mafiaen (Mascolo og Joe Santos) og Shafts gamle oppdragsgiver Bumpy Jonas (Gunn) å slå kloa i. Igjen er det Roundtrees portrett av hippe og urbane John Shaft som er det store trekkplasteret. Og regissør Parks vet å bruke gjenkjennelseseffekten til det ytterste. Når Shaft tar på seg den svarte skinndressen og finner fram hagla, vet vi som ser på at det blir action av ypperste klasse. Og den kombinerte løpe-, bil- og båtjakten mot slutten her er virkelig verdt å få med seg. I likhet med Charles Cioffi i første film er Joseph Mascolo et velkjent ansikt for fans av såpeserien Days of Our Lives. Dette ble Gordon Parks og Ernest Tidymans siste Shaft-film, men Tidyman kom tilbake og arbeidet med TV-serien året etter.      

r

Shaft

USA/1971/Gordon Parks/Richard Roundtree, Moses Gunn, Charles Cioffi, Christopher St. John, Gwen Mitchell m. fl.

They say this cat Shaft is a bad mother... / SHUT YOUR MOUTH! / I'm talkin' 'bout Shaft. / THEN WE CAN DIG IT! -Isaac Hayes

Jeg hadde tenkt å begynne denne anmeldelsen med å si noe om blaxploitationfilmene som dukket opp på begynnelsen av 70-tallet. Men hvorfor det? Shaft er en så bra actionthriller, uavhengig av hovedrolleinnehaverens hudfarge, at det holder å behandle den som kun det. Basert på en av Ernest Tidymans bøker, og ute på kino et halvt år før Dirty Harry, er dette en vel så viktig milepæl i krimfilmens historie. Og starten på en hittil 45 år lang karriere for Richard Roundtree. Den ultracoole privatdetektiven John Shaft (Roundtree) går motvillig med på å finne den kidnappede datteren til gangsteren Bumpy Jonas (Gunn). Men ganske snart aner han at Jonas har en del tilleggsgrunner til å sette ham på saken. Roundtree er selve essensen av cool som Shaft. Tøff, handlekraftig og en kløpper med damene. Men det er den kjappe og vittige dialogen som virkelig gjør filmen til noe helt for seg selv. Og det er også samtalene Shaft har med politimannen Vic Androzzi (en virkelig god Cioffi) som stjeler showet. Musikken er av Isaac Hayes, og hans wah-wah gitarer gjør ikke akkurat Shaft mindre kul når han valandrerer nedover de vinterkalde gatene i New York. Regissør Parks dukker opp i en liten rolle som husvært. Det ble senere laget to oppfølgere og en kortlivet TV-serie om Shaft. Alle med Roundtree i hovedrollen. I 2000 kom en nyinnspilling med Samuel Jackson. Denne filmen kan sees jevnlig på TCM.

p

Zorro

Italia/1975/Duccio Tessari/Alain Delon, Stanley Baker, Ottavia Piccolo, Enzo Cerusico, Moustache m. fl.

Zorro har eksistert så lenge på både filmduken og TV, at figuren rett og slett har blitt litt uinteressant. Derfor er det artig å se en variant som bruker det samme grepet som en spaghettiwestern. Hvilket vil si masse action, litt komikk og en relativt underlig handling. En banditt som er svært hendig med sverdet (Delon) utgir seg for å være den nye guvernøren for å hevne en myrdet venn. Stedets sterke mann, oberst Huerta (Baker), tror den nye adelsmannen skal bli lett å styre, men aner ingenting om at han i ubevoktede øyeblikk tar på seg maske og blir folkets forkjemper, Zorro. Regissør Tessari og stjernene Delon og Baker har akkurat den rette innstillingen til historien til at dette blir fornøyelige saker. Det er action hele veien og sluttduellen er akkurat så grandios at den vil bli husket. Humoren kommer gjerne i form av Moustache' sersjant Garcia, som har snublet seg gjennom mang en filmatisering av Zorros eventyr. Musikken er, tro mot italienske komedier fra 70- og 80-tallet, like irriterende som den er fengende. Dette ble Stanley Bakers siste film før han døde.

p

Tex and the Lord of the Deep

Italia/1985/Ducciuo Tessari/Giuliano Gemma, William Berger, Carlo Mucari, Isabel Russinova, Peter Berling m. fl.

En film om tegneserieheltene Tex Willer og Kit Carson burde kanskje vært en no-brainer helt siden Gian Luigi Bonelli og Aurelio Galleppini begynte å gi ut albumene på slutten av 40-tallet. Men det skulle altså ta nesten 40 år før Giuliano Gemma og mannen bak noen av hans beste westernfilmer på 60-tallet, Duccio Tessari, brukte figurene i en pilot for italiensk TV. Nå ble det aldri noe av serien, men denne første filmen er så bra at den bør sees av alle som har et forhold til tegneseriene. Texas Ranger Tex Willer (Gemma) og kompisene Kit Carson (Berger) og Tiger Jack (Mucari) leter etter en last med stjålne våpen. De mistenker meksikanske banditos, men snubler snart over en indianerkult som besitter både overnaturlige evner og en gift som kan gjøre folk til stein. Det som skiller denne tegneserieadapsjonen fra de fleste andre, er at regissøren konsentrerer seg om å gjenskape stilen og actionscenene fra stripene. Og med westernveteranen og revolvervirtuosen Gemma i hovedrollen betyr det at vi får akkurat det. Intet mer, intet mindre. Alt, fra skuespillerne til saloonene, ser ut som de skal. Og det brukes minimalt med tid på introduksjoner og utenforliggende historier. Kort sagt, dette er som å lese en tegneserie om Tex Willer. Det er virkelig synd at filmen ikke ble noen suksess, for dette burde de laget mer av.   

r

The Organization

USA/1971/Don Medford/Sidney Poitier, Barbara McNair, Gerald S. O'Loughlin, Sheree North, Fred Beir m. fl.

I den tredje og siste bolken om drapsetterforsker Virgil Tibbs er både tempoet og oppfinnsomheten skrudd opp flere hakk. Faktisk er det mye her som bare er nødt til å ha inspirert Clint Eastwoods langlivede serie om Harry Callahan. Fra små ting som at både Tibbs og Callahan har Inspector 71 som oppkallingsnavn og jobber i San Fransisco, via kjeften de får på sjefens kontor, til et utall løpescener med ekstremt irriterende jazzmusikk er dette velkjent terreng for dem som har sett The Enforcer (1976). Noe som igjen gjør det til et stort mysterium hvorfor nesten ingen har hørt om denne filmen. En gruppe amatørterrorister med edle hensikter stjeler heroin og penger fra mafiaen, i håp om at inspektør Tibbs skal fatte interesse for saken deres og bistå dem i å stoppe dopsalget i byen. Tibbs er med, men mafiaen har selvfølgelig ikke tenkt å gi seg uten kamp. TV-regissør Medford, som også sto bak den fantasktiske The Hunting Party (1972) tilfører et allerede godt konsept mer stil, fart og action. Inkludert en lang innbruddsscene helt uten dialog og en kort, men ekstremt heftig biljakt. Kjente ansikter i tidlige roller, som Raul Julia og Ron O'Neal, liver opp. Underveis har jeg ingen problemer med å se at de burde kalt Poitier "Virgil Tibbs" da han gjorde action-comeback 16 år senere i Shoot to Kill. Anbefales.

r

They Call Me Mister Tibbs

USA/1970/Gordon Douglas/Sidney Poitier, Martin Landau, Barbara McNair, Anthony Zerbe, Edward Asner m. fl.

Drapsetterforsker Virgil Tibbs var selvsagt en altfor god figur til å slippe etter bare en film, så noen år senere fikk vi selvsagt en oppfølger. Også denne gang med et mordmysterium som hovedattraksjon. Tibbs (Poitier) jobber nå i San Fransisco og er en respektert løytnant med kone og 2 barn. Da en venn av ham, den politiske aktivisten og predikantenen Sharpe (Landau), blir mistenkt for drap på en prostituert gir vår mann alt i et desperat forsøk på å løse saken før vennens rykte og karriere blir ødelagt. They Call Me Mister Tibbs er på alle måter en typisk thriller fra tidlig 70-tall. I visse partier kan den faktisk minne litt om Dirty Harry (1971). Det blir i overkant mange scener fra Tibbs privatliv for min del, men det som er av action og spenning veier i høyeste grad opp for dette. Og Poitier er god, både verbalt og fysisk, som opprørsk etterforsker med litt uortodokse arbeidsmetoder. Action-spesialisten Douglas regisserer med dempet, men stødig hånd.

r

In the Heat of the Night

USA/1967/Norman Jewison/Sidney Poitier, Rod Steiger, Warren Oates, Lee Grant, Larry Gates m. fl.

-They call me MISTER Tibbs!

In the Heat of the Night var i sin tid en relativt kontroversiell affære. Og i ly av de stadig like depressive nyhetene om rasisme i USA, har den åpenbart en ganske så tidløs historie å fortelle. Jewisons film er først og fremst en god krimhistorie. Men det er beskrivelsene av sørstatene på 60-tallet, og holdningene til de som bodde der, som virkelig selger den. Løytnant Virgil Tibbs (Poitier) har vært og besøkt moren sin, da han blir arrestert mistenkt for drap på en lokal forretningsmann. Da det viser seg at han er politimann, med drapssaker som spesialitet, blir han nærmest bønnfalt om å bli igjen noen dager og hjelpe til med etterforskningen. Rod Steiger vant en fortjent Oscar for rollen som den koleriske og semi-rasistiske politisjefen og Poitier lager en god heltefigur ut av den briljante og smått arrogante etterforskeren Tibbs. For motvektens skyld er hovedpersonen gitt sine egne små fordommer. Men akkurat det å hate rike, rasistiske plantasjeeiere blir så mainstream at hele tråden faller på sin egen urimelighet. Den scenen som skapte mest oppstyr på 60-tallet, og som ikke er med i boka, er når Tibbs slår tilbake etter å ha fått en ørefik av nevnte rasstapp. Det slaget tipper jeg gjorde mer Poitiers karriere enn allverdens følsomme dramaer. Anbefales!

p

Wheels of Terror

USA/1990/Christopher Cain/Joanna Cassidy, Marcie Leeds, Gary Carlos Servantes, Arlen Dean Snyder, Henry Max Kendrick m. fl.

Det har etter hvert blitt såpass mange filmer om kjøretøy som terroriserer befolkningen i små byer i USA, at vi kan kalle det en egen sjanger. Denne TV-filmen fra 1990 har lagt til en ekstra dimensjon; føreren av bilen er en overgriper som kidnapper tenåringsjenter. Vi ser aldri annet enn bilen, men vi har hele tiden denne opplysningen i bakhodet. Og det fungerer overraskende bra. En 1974-modell Dodge Charger, som ikke hadde stukket seg ut nevneverdig ut utseendemessig i en Mad Max-film, kjører rundt i Arizona og kidnapper unge jenter. Da datteren til den lokale skolebusssjåføren (Cassidy) blir tatt, legger morsan seg på hjul i sin (av en eller annen grunn) topptrimmede Chevrolet buss. Og det er faktisk litt av et syn å se den gule kassa foreta de samme manøvrene som Chargeren i toppfart og masse slowmotion. Cassidy er ikke akkurat den som først dukker opp i tankene når noen sier "skolebussjåfør". Og damen stiller også som vanlig opp i høye hæler og bluser og smykker og mye sminke. Men det blir mer en bagatell, for her er det kun bilkjøring det handler om. Rett nok med en god, underliggende skrekkfilm-tone som gjør at dette hever seg over gjennomsnittet.

p

Rage and Honor II: Hostile Takeover

Indonesia-USA/1993/Guy Norris/Cynthia Rothrock, Richard Norton, Patrick Muldoon, Frans Tambuan, Ron Vreeken m. fl.

Den tidligere læreren Kris (Rothrock) og eks-politimannen Preston (Richard Norton) befinner seg i film nummer to i Indonesia. Hun er nå CIA-agent og han eier en bar. Og siden USAs etterretningstjeneste er på jakt etter de samme skurkene som prøver å presse lokale serveringssteder for beskyttelsespenger, slår de to seg sammen i et forsøk på å sparke dritten ut av alle lyssky individer i Jakarta. Det er de nemlig veldig gode til. Det å levere replikker og bevege seg uten å følge med i øyekroken hvor regissøren vil at de skal gå, ikke så mye. En av de som får føle parets vrede ser forresten ut som Høggern fra Vazelina. Men jeg tror ikke det er han. Patrick Muldoon, som spiller skurken, var i 20 år å se i såpeserien Days of Our Lives, hvor skuespill, manus og spesialeffekter faktisk er bedre enn her. Men ingen der sparker så bra som Norton og Rothrock, da...

r

No Mercy

USA/1986/Richard Pearce/Richard Gere, Kim Basinger, Jeroen Krabbe, George Dzundza, Gary Basaraba m. fl.

En stund midt på 80-tallet var New Orleans et populært bakteppe for ymse krimhistorier. No Mercy er ikke så opptatt av den lokale kulturen som for eksempel The Big Easy (1987) eller Angel Heart (1987), men den vet ihvertfall å bruke sumpene og skjeggete menn med hagle og udefinerbar fransk aksent for hva det er verdt. Richard Gere spiller Eddie Jillette, en hissig Chicago-politimann hvis partner blir drept av den psykopatiske gangsteren Losado (Krabbe). Etter et mislykket anslag mot Losados favorittbar befinner vår mann seg snart på flukt og lenket til skurkens favorittdame Michel (Basinger). På dette tidspunktet i karrieren var ikke Gere akkurat kjent for actionfilmer. Men skal vi dømme ut ifra innsatsen som hard og uforsonlig spaner ute etter hevn, gikk det en god helt tapt blant alle de romantiske dramaene han pleide å viste rumpa si i. I tillegg sørger regissør Pearce for en fin spenningskurve og mye god hagleaction. Og Krabbe beviser igjen at han var en av de absolutt skumleste nederlenderne man kunne få...når Rutger Hauer var opptatt på annet hold.

p

American Samurai

USA/1992/Sam Firstenberg/David Bradley, Mark Dacascos, Valerie Trapp, Max Ryon, John Fujioka m. fl.

Etter å ha vært mer eller mindre eneansvarlig for den amerikanske ninja-bølgen som sveipte over filmmarkedet på 80-tallet, ga regissør Sam Firstenberg seg (kortvarig) i kast med samuraier på begynnelsen av 90-tallet. American Samurai har David Bradley og Mark Dacascos i de største rollene, og er for sverdfilmer det Jean Claude Van Dammes Bloodsport (1988) er for martial arts-arena filmer. To halvbrødre, en god (Bradley) og en ond (Dacascos) slåss om et eller annet og møtes til en siste kamp i sistnevntes sverdturnering. Og det er det. Mye dårlig skuespill og underlig handling. Men mange fine sverdkamper for de av oss som liker sånt.   

p

Russian Roulette

Canada/1975/Lou Lombardo/George Segal, Cristina Raines, Bo Brundin, Denholm Elliott, Gordon Jackson m. fl.

Kanadiske thrillere er ikke akkurat hverdagskost på denne siden. Men her har vi altså en, og den er absolutt severdig. Filmen er regissert av Sam Peckinpahs klipper Lou Lombardo, og kan best beskrives som en kaldkrigs-film med en stor porsjon god, gammeldags action og, av en eller annen grunn, mye improvisert dialog. Den suspenderte sivilspaneren hos det kanadiske politiet, Timothy Shaver (Segal), blir hyret av sikkerhetspolitiet til å hente inn den sovjetiske avhopperen Henke (Val Avery). Men før han kommer fram blir Henke kidnappet av KGB-agenter. Og snart er Shaver på sporet av et etattentat mot den sovjetiske statsministeren som er på besøk i Vancouver. Som sin mentor hadde Lombardo også et litt anstrengt forhold til rusmidler. Så tonen i Russian Roulette hopper litt fram og tilbake mellom det lettbeinte og det veldig seriøse. Men den er absolutt severdig. Og slutten, som kan minne litt om Bo Widerbergs Mannen på Taket (1975), er briljant (det sies at hele sekvensen er regissert av Anthony Squire). 

r

The Terrorists

England/1974/Casper Wrede/Sean Connery, Ian McShane, Jeffry Wickham, Isabel Dean, John Quentin m. fl.

Som jeg har nevnt tidligere er det alltid morsomt å se hvordan utenlandske filmer presenterer norske - eller som i dette tilfellet - skandinaviske forhold. Denne thrilleren, spilt inn i et vinterlig Norge og regissert av finnen Casper Wrede, bryr seg ikke så mye om de faktiske forholdene. Her er det muligheten til å legge en gisselsituasjon til et fiktivt land som ikke er et diktatur (uoppfinnsomt nok kalt "Scandinavia"), og som er befolket av myndige og steinharde mennesker som ikke tar dritt fra verken terrorister eller engelske myndigheter, som står i høysetet. Og i fremste rekke står oberst Nils Thalvik (Connery), den steintøffe sikkerhetssjefen. En tidligere mester på langrenn, får vi vite. Alltid iført pelslue og vanter. Selve symbolet på nordisk maskulinitet. Selvsagt har han liten tålmodighet med terroristene som har tatt den britiske ambassadøren som gissel. Og han har ikke noe mer til overs for flykaprerne (med Ian "Lovejoy" McShane i spissen) som har kommet for å frakte hele kalaset til varmere strøk. Som gissel/flykaprer-drama er filmen spennende nok. Og i og med at den er spilt inn i et vinterlig Oslo har den interesse utover det vanlige for oss som bor her. Men noen stor actionfilm er det ikke.  

r

The Hand

USA/1981/Oliver Stone/Michael Caine, Andrea Marcovicci, Annie McEnroe, Bruce McGill, Viveca Lindfors m. fl.

Michael Caine har aldri lagt skjul på at det er en håndfull filmer han har gjort kun for pengene. Hovedrollen i The Hand tok han visstnok fordi han skulle bygge ny garasje. Men selv om historien er rimelig outrert, og filmen på det ironiske 90-tallet ble regnet for å være en gigantisk kalkun, så minner dette i tilstrekkelig grad om David Cronenbergs finurlige verden til at det blir mer spennende enn praodisk. Og si hva du vil om herr Caine, men kjedelig er han aldri. Selv med karrierens mest latterlige frisyre og bare et par korte besøk av rødmussede-og-brøle-så høyt-han-kan-Caine. Tegneserieskaperen Jonathan Lansdale (Caine) mister hånden i en bilulykke. Tapet av kroppsdelen går hardt utover psyken hans, og snart begynner han å innbille seg at hånden lever og går til angrep på menneskene rundt ham. Flere kritikere mener å gjenkjenne en viss kvinnefiendtlighet i manusene til Oliver Stone. Og det er godt mulig han fikk ideen til denne historien etter sin førsste skilsmisse. Men først og fremst er dette en skrekkfilm som kan være både spennende, passe blodig og ganske så oppfinnsom. Vel og merke hvis man klarer å se bort ifra det latterlige i at en hånd kryper rundt og dreper folk. Og det er selvsagt fullt mulig å fortsatt se filmen som en latterlig kalkun, hvis man er i det hjørnet.

p

Speedtrap

USA/1977/Earl Bellamy/Joe Don Baker, Tyna Daly, Richard Jaeckel, Robert Loggia, Lana Wood m. fl.

Inspirasjon kan komme fra så mangt, og det ville overraske meg mye om ikke Nicolas Winding Refn eller manusforfatteren hans Hossein Amini tok en aldri så liten titt på denne filmen før de gikk i gang med Drive (2011). Det er ihvertfall mange likheter. Bortsett ifra at Refns film ikke er i nærheten av å være så fartsfylt som Speedtrap. En energisk biltyv herjer i Phoenix. Og siden politiet ikke ser ut til å makte å fakke ham, kobler forsikringsselskapene inn Pete Novick (Baker). Bak rattet i sin 1971-72 Dodge Charger vil han i hvert fall ikke bli frakjørt av slyngelen. Handlingen i Speedtrap er ikke av de mest avanserte. Men med en såpass bra rolleliste og mer enn kompetent bilaction, skal det mye til for ikke å underholde. Joe Don Baker og Tyne Daly har fin kjemi (hvem har ikke den damen det med?), og både Richard Jaeckel og Robert Loggia gjør bra ifra seg som henholdsvis mekanikergeni og kolerisk gangster. Mange fine biljakter og spektakulære krasj.   

r

Hard-Boiled

Hong Kong/1992/John Woo/yun-fat Chow, Tony Leung, Anthony Wong, Teresa Mo, Philip Chan m. fl.

I anledning yun-fat Chows 60-årsdag føles det naturlig med en ny titt på mannens mest berømte film. Og John Woos avskjed med Hong Kong og gun fu-sjangeren har virkelig holdt seg godt. Filmen er ikke på langt nær så stilistisk og melankolsk som The Killer (1989), men som episk actionfest er den vanskelig å overgå. Inspektør "Tequila" Yuen (Chow) må samarbeide med undercover-politimannen Alan (Leung) for å få has på den psykopatiske gangsteren Johnny Wong (Wong). Partnerskapet handler ikke så mye om etterforskning, som at begge to holder seg i live til kulene har sluttet å fly rundt ørene på dem. Hard-Boiled er over 2 timer lang, men består hovedsaklig av 3 fantastiske actionscener. Etter alle gangsterfigurene i sine tidligere filmer hadde Woo satt seg fore å lage en hyllest til politiet. En slags Hong Kong-versjon av Dirty Harry eller Frank Bullitt. Til dette bestilte han 200 ekte våpen og 100 000 løsskudd. Og resten er, som de sier, historie. Kronen på verket, både for denne filmen og muligens Woos karriere, er en 2 minutter og 43 sekunders skytescene uten kutt, gjennomført på første opptak, og hvor samme etasje skal forestille to forskjellige etter å ha blitt ryddet av crewet under de 20 sekundene heisdørene er igjen. Mildt sagt imponerende.

p

The Prize

USA/1963/Mark Robson/Paul Newman, Edward G. Robinson, Elke Sommer, Diane Baker, Micheline Presle m. fl.

Det er alltid morsomt å se et miljø man kjenner ganske godt bli beskrevet på Hollywood-vis. Her er det Ernest Lehman, manusforfatteren til Hitchcocks North by Northwest (1959), som gir oss sin versjon av Sverige på begynnelsen av 60-tallet. Og jeg må si det er et ganske så interessant sted. Litt som Øst-Tyskland under den kalde krigen, men med et heftig uteliv og nudist-stormøter på kvelden (hvor vi visstnok kan se en ung Britt Ekland blant de avkledde tilhørerne). Den amerikanske forfatteren Andrew Craig (Newman) har vunnet Nobelprisen i litteratur. Vel framme i den svenske hovedstaden snubler han over et mysterium som involverer kidnappede professorer (Robinson), frisinnede, svenske statsfunksjonærer (Sommer) og agenter fra bak jernteppet. The Prize har ganske mye til felles med North by Nortwest, uten på noen måte å være like storslått og grandios som sistnevnte. Men den er både spennende, morsom og småfrekk. Og det er ikke dårlig bare det. Både Stockholm og Gøteborg er brukt som innspillingssteder, uten at jeg tror noen av stjernene noen gang satt sin fot på svensk jord. Går titt og ofte på TCM.

p

Return of the Gunfighter

USA/1967/James Neilson/Robert Taylor, Chad Everett, Ana Martin, Mort Mills, Lyle Bettger m. fl.

The odds were six to one, but against Ben Wyatt...he still had the edge!

Return of the Gunfighter er en god, gammeldags supersolid cowboyfilm, med ett bein i det progressive 60-tallet og det andre hos brødrene Cartwright i Bonanza. Det betyr mye god action og tøff dialog, men også at alle har buksene oppe under livet og hatten kjekt på snei. Den aldrende og livstrøtte revolvermannen Ben Wyatt (Taylor) blir tilkalt av en gammel bekjent som har problemer med en lokal rancher. Når Wyatt kommer fram finner han bare vennens datter (Martin) i live. Det er på tide å lete fram gamle kunster igjen. Regissør Neilson har mye fin skyting og flotte omgivelser å by på. Men det som er mest interessant med filmen, er nok at Butch Cassidy og Sundance Kid er på skurkelaget. Og 2 år før Paul Newman og Robert Redford gjorde dem udødelige, spiller John Crawford og John Davis Chandler dem som to skikkelig ufyselige psykopater som møter sin grimme skjebne i Lordsburg, Arizona. Filmen går nærmest ukentlig på TCM.   

r

Savage Streets

USA/1984/Danny Steinmann/Linda Blair, John Vernon, Robert Dryer, Johnny Venocur, Sal Landi m. fl.

The Excorsist (1973) gjorde Linda Blair til en kjent navn verden over. Men utover å kunne spy ertesuppe og vri hodet 180 grader rundt strakk ikke talentet til mer enn en gjennomsnittlig c-filmkarriere. Her i 1984, i en alder  av 25 år, gir hun seg i kast med hevner-sjangeren som for alvor ble populær etter suksessen til Death Wish 2 (1982). Linda spiller Brenda, lederen av en jentegjeng som ryker i tottene på en bande med dopselgere. Etter at en av jentene blir drept og Brendas døvstumme søster blir voldtatt og mishandlet, sverger hun hevn. Som sedvanlig i hevnfilm-sjangeren bruker regissør Steinmann uforholdsmessig mye mer tid på oppbyggingen enn selve hevnen. Og siden han har en fortid innen "voksenfilm" får vi dessverre endel lurvete blanding av sex og vold. Men bevares, når Brenda endelig finner fram armbrøstet, og av alle ting en bjørnefelle, blir det såpass fart i sakene at vi glemmer innsigelsene vi hadde i første halvdel av filmen. Gutta får som de har fortjent. Tidligere karakterskuespiller og skurkespesialist John Vernon stikker innom i noen korte sekvenser som sint rektor. Om han er sint fordi karrieren har gått såpass i dass at han må lire av seg imbesile replikker som "go fuck an iceberg" aner jeg ingenting om.     

r

Innerspace

USA/1987/Joe Dante/Dennis Quaid, Martin Short, Meg Ryan, Kevin McCarthy, Fiona Lewis m. fl.

We're gonna drink this one to Ozzie. A good man who tried to save my ass by injecting me into yours.

-Tuck Pendleton

Etter å ha brukt Gremlins (1984) som en slags portal fra kult-skrekk til nesten-mainstream, nådde Joe Dante et slags karrierehøydepunkt med denne fartsfylte actionkomedien. Ihvertfall hvis vi snakker om filmpriser og økonomisk suksess. Som ledd i et forskningsekperiment lar eks-astronauten Tuck Pendleton (Quaid) seg forminske sammen med en ubåt for å la seg injisere i blodomløpet til en kanin. Et rivaliserende og høyst uærlig firma sørger imidlertid for at han havner inne i butikkmedarbeideren Jack Putter (Short). Ved hjelp av Tucks journalist-kjæreste Lydia (Ryan) må Jack forsøke å lure skurkene lenge nok til at de kan få deres felles venn helskinnet ut igjen. Når en 80-tallsfilm opererer med et såpass fantasifullt opplegg, kommer det neppe som en overraskelse for noen at det er Steven Spielberg som betaler kalaset. Men som i deres tidligere samarbeid har Dante fått beholde såpass mange av sine egne ideer, at det hele framstår en tanke mer edgy og frekt enn det ET-mannen vanligvis er kjent for. En velfortjent kjempesuksess for alle involverte. Spesielt morsomt er det å se igjen Dennis Quaid før han ble alvorlig, Meg Ryan før hun opererte seg bort fra karrieren som Hollywoods yndlingskjæreste og Martin Short før han ble fanget av Broadway. Og ja, det er Wez (Vernon Wells) fra Mad Max 2 som er skurkens høyre hånd!

p

Masters of the Universe

USA/1987/Gary Goddard/Dolph Lundgren, Frank Langella, Meg Foster, Billy Barty, Courtney Cox m. fl.

Filmversjonen av denne leketøy- og tegnefilm-franchisen kom ut da selskapet Cannon sang på siste verset. Og det synes på budsjett-siden. Men det meste annet er overraskende kompetent gjennomført. Dolph så lenge på dette som lavmålet i karrieren, men har kommet på bedre tanker nå i det siste. Og det er i grunnen forståelig, for han kommer egentlig svært godt ifra det. He-Man (Lundgren) og kompani blir trengt opp i et hjørnet av Skeletor (Langella) og hans menn, og flykter gjennom tid og rom til nåtidens (1987) USA. Der får de ikke være i fred lenge før de blir innhentet av den onde herskeren og må utkjempe et nytt avgjørende slag. Det som redder filmen fra å bli latterlig og/eller flau er egentlig at regissør Goddard og skuespillerne tar det hele såpass alvorlig. Og det er aldri kjedelig. Morsomt både for de som husker TV-serien fra ungdommen OG de som har en spesiell plass i hjertet for 80-tallet. Usaklig faktum; I en alder av 23 år ser Courtney Cox eldre ut enn hun gjorde da Friends var over i 2004.

r

Mad Max Beyond Thunderdome

Australia/1985/George Miller-George Ogilvie/Mel Gibson, Tina Turner, Bruce Spence, Adam Cockburn, Angry Anderson m. fl.

For å holde litt på parallellene til Sergio Leones Dollar-filmer, så må vi vel innrømme at da den siste filmen om Max ble annonsert trodde vi at vi skulle få et mesterverk a la The Good, the Bad and the Ugly (1966). Det fikk vi ikke. Istedet serverte George Miller oss Hollywood-versjonen av Mad Max 2. Det er i og for seg ingenting i veien med det, men skuffelsen fra kinobesøket i 1985 henger dessverre igjen i ryggmargen hver gang jeg ser igjen Thunderdome. Flere år har gått og Max (Gibson) har gått fra V8 Interceptor til kameldrevet vogn. Da transportmiddelet hans blir stjålet må han tilby sine tjenester som cagefighter hos lederen for Bartertown, Aunty (Turner), for å få det tilbake. Det ender ikke godt, og Max blir sendt ut i ørkenen for å dø. Der møter han en stamme med barn som har overlevd apokalypsen, og snart har vår mann funnet en ny mening med livet. Som i de to første filmene avslutter Thunderdome med en jakt på hjul. Nærmere bestemt et tog. Men selv om det hele er godt filmet, og skurkenes kjøretøyer er fantasifulle, er det ikke på langt nær så voldsomt eller intenst som det burde være. Den beste delen omhandler barna som Max møter i oasen i ørkenen. Og interessant nok startet denne historien som en helt annen film, før noen fant på at det kunne være en avsluttende del i soga om den gale eks-politimannen. Bruce Spence, som gjorde et visst inntrykk som The Gyro Captain i forrige film er med også denne gang, men det er litt usikkert om han spiller den samme figuren. Morsom er han ihvertfall. Angry Anderson, som spiller Auntys høyre hånd Ironbar, stjeler mye av showet med sin energiske innsats. Men også han blir mest brukt som komisk innslag. Så gjenstår det å se da, om Mad Max: Fury Road gir oss den fortsettelsen på eventyret vi alltid har ønsket oss...    

r

Mad Max 2

Australia/1981/George Miller/Mel Gibson, Bruce Spence, Michael Preston, Emil Minty, Vernon Wells m. fl.

Greetings from The Humungus! The Lord Humungus! The Warrior of the Wasteland! The Ayatollah of Rock and Rolla!

Som i Sergio Leones Dollar-trilogi kommer også 2. kapittel i historien om Mad Max med tidoblet budsjett og cirka 1000 flere gode ideer. Det skal nå forestille å ha gått noen år, og vi befinner oss i et slags postapokalyptisk punk-univers hvor absolutt alle innbyggerne ser ut til å bruke mye tid på styling av hår, klær og kjøretøy. Som i film nummer 1 kretser det meste rundt livet - og døden - på motorveien. Jakten på bensin har blitt meningen med livet, og den som har full tank eller mer får mange venner...og fiender. Via en annen omstreifer, The Gyro Captain (Spence), får Max (Gibson) nyss om en koloni som pumper opp og raffinerer sitt eget drivstoff. Men for å få tak i noen liter må han først komme seg forbi psykopaten The Humungus (den svenske bodybuilderen Kjell Nilson) og hans gjeng av blodtørstige drapsmenn. Mad Max 2, eller The Road Warrior som den ble hetende i resten av verden fordi den første filmen egentlig ikke var sett av noen, har mye til felles med Akira Kurosawas samuraifilmer og Sergio Leones westernfilmer med Clint Eastwood. Både handlingsmessig og i bruken av antihelten Max. Men det som virkelig selger historien er det universet det hele foregår i. Et univers som ble mye større enn denne ene filmen, og som dannet bakteppe for utallige kopier. Noen bra, mange dårlige, men ingen så kraftfull og nyskapende som denne.

r

Mad Max

Australia/1979/George Miller/Mel Gibson, Joanne Samuel, Steve Bisley, Hugh Keays-Byrne, Tim Burns m. fl.

Historien om den "gale" australske politimannen Max Rockatansky skal om en knapp måned få nytt liv i Fury Road med Tom Hardy. Og hva er vel da bedre enn å kikke litt på hvordan det hele begynte? Og det var denne lavbudsjett sci fi actionfilmen fra 1979 som startet det hele. George Miller jobbet da på legevakten i Melbourne og så hvordan uvettig bilkjøring gikk ut over liv og helse. Han skrev et manus, skramlet sammen penger og satte igang med det som vel må kalles en slags skrekkfilm med biler. Max (Gibson) jobber som trafikkpoliti i et dystert post-apokalyptisk samfunn. Etter et oppdrag havner han på dødslista til en motorsykkelgjeng. Og de gir seg ikke før Max og hele familien hans er utslettet. Det er helt klart en billig produksjon vi snakker om her. Det sies at 20% av de planlagte biljaktene måtte droppes på grunn av pengemangel. Men Miller hadde noe annet; nemlig talent. Og han lyktes i å skape en både stilistisk og nyskapende actionfilm med det han hadde til rådighet. Mad Max kan på flere måter sammenlignes med Sergio Leones A Fistful of Dollars, så viktig var den for utviklingen av den "nye" actionsjangeren. Og Mel Gibsons karriere, selvsagt.

p

Gold of the Amazon Women

USA/1979/Mark L. Lester/Bo Svenson, Donald Pleasence, Anita Ekberg, Richard Romanus, Bob Minor m. fl. 

Noen ganger er vi bare nødt til å lene oss tilbake og godta at det som vises på TV-skjermen er et produkt som noen har laget for å underholde oss. Så får filmskapere som Mark L. Lester (som 6 år senere sto bak Arnold-klassikeren Commando) heller akseptere at vi ler på feil steder og liker det vi ser av helt andre grunner enn det han så for seg. På papiret er dette klassisk materiale; eventyreren Tom Jensen (den svenske kjempen Bosse Svenson) drar inn i jungelen for å finne gullbyen El Dorado. I hælene har han narkobaronen Clarence Blasko (Pleasence i verre psykoform enn vanlig!) og hans to hotpants-kledde livvakter. Heldigvis skjønner amazonene fra filmtittelen hvem av de to de kan stole på og stiller seg på vår manns side da de onde hodekrymperne angriper. I andre hender kunne dette vært klassisk exploitation. Men i og med at vi snakker om en TV-film fra slutten av 70-tallet, er det mest oppsiktsvekkende ved hele greia hvor tamt og familievennlig det er. Vi fornemmer hvor grisete produsentene har tenkt, men her finnes ingen nakenhet, blod eller grovt språk. Det vi derimot blir servert, og som ihvertfall fikk meg til å se alle 90 minuttene, er en helt som underspiller såpass heftig at han virker tungt medisinert, en skurk som er like skummel som Dynamitt-Harry og en bande amazonekrigere som åpenbart aldri har skutt en pil eller kastet et spyd i hele sitt liv - og som av uforklarlige grunner visstnok har krepptang og sminkebord der ute i jungelen. Legg så til at filmen ser ut til å ha blitt filmet i en bypark, at vanlige revolvere har 15 skudd og at ingen av statistene hører hjemme i den verdensdelen vi skal befinne oss i (filmen er spilt inn på Trinidad), så snakker vi klassiker. Anita Ekberg, stakkar, ser virkelig ut til å mistrives i rollen som amazone-dronning. Men om det er til noen trøst, så er dette langt i fra den verste filmen hun var med i på 70-tallet. Scenen hvor Bosse blir angrepet av en gummislange og oppfører seg som om dette er nifst spennende, er noe av det beste jeg har sett!

p

Jaguar Lives!

USA/1979/Ernest Pintoff/Joe Lewis, Christopher Lee, Barbara Bach, Donald Pleasence, John Huston m. fl.

Det første spørsmålet man stiller seg etter å ha sett Jaguar Lives! er; Hvordan i all verden fikk de så mange kjente skuespillere til å stille opp i denne lille b-filmen? Her blir vi servert hele 4 James Bond-skurker, en av verdens mest kjente regissører og en som har jobbet med både John Ford og Sergio Leone. Det andre spørsmålet man stiller seg er; Hvem pokker er denne Joe Lewis, som blir beæret med en slik storslagen skuespillerdebut? Vel, svaret på det første spørsmålet vet bare stjernene selv. Men det ser ikke ut til at de var på settet i mer enn 30 minutter hver seg, så jeg gjetter på at det var lettjente penger. Det andre spørsmålet er litt enklere å svare på. Lewis var på dette tidspunktet nyslått verdensmester i karate, etter å ha slått Chuck Norris, og den siste i en lang rekke av martial arts-stjerner som ville prøve seg som filmhelt. Og skal vi dømme ut i fra innsatsen her, så kunne dette ha blitt en lovende karriere. Men det ble det altså ikke. Agenten Jonathan Cross (Lewis) blir forrådt og skutt av sin kollega Bret Barrett (Anthony de Longis). Da han har kommet til hektene igjen, blir han sendt verden rundt av oppdragsgiverne sine for å ta knekken på et narkotikakartell. På sin vei treffer han en rekke kjente ansikter, som alle forteller ham akkurat nok til at han vet hvor han skal reise neste gang. Det gjøres et relativt stort nummer ut av avsløringen av skurken mot slutten av Jaguar Lives! Men i og med at de Longis har svart belte i karate, og forsvinner ut av filmen etter bare noen minutter, så behøver man ikke være rakettkirurg for å forstå hvem Cross skal kjempe mot i finalen. James Bond og til en viss grad Bruce Lees Enter the Dragon (1973) er åpenbare inspirasjonskilder for regissør Pintoff, og det er denne eksotiske globetrotterholdningen som sørger for å heve filmen over et par hakk over konkurrentene - selv om det for det meste er forskjellige steder i Spania vår mann besøker. En og annen helt grei biljakt, og mange godt koreograferte slåsskamper, gjør også at vi sitter igjen med en god følelse når det hele er over. Meg bekjent er youtube eneste stedet å se filmen nå om dagen. 

r

Get Carter

England/1971/Mike Hodges/Michael Caine, Ian Hendry, Britt Ekland, John Osborne, Tony Beckley m. fl.

You're a big man, but you're in bad shape. With me it's a full time job. Now behave yourself.

Selv med tungvektere som The Long Good Friday (1979) og Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) med i konkurransen, er jeg ikke et sekund i tvil om at Get Carter er den beste engelske gangsterfilmen noen sinne. Det er også en av de grimmeste krimhistoriene innenfor sjangeren, og med en skuespillerinnsats fra Michael Caine som han aldri før eller siden har vært i nærheten av. Da broren til London-gangsteren Jack Carter (Caine) dør i en bilulykke, reiser han hjem til Newcastle for å undersøke saken. Vel hjemme igjen snur han byen på hodet for å få greie på hva som egentlig skjedde. Caine og førstegangs-regissør Hodges ønsket etter sigende å gjøre Get Carter mer realistisk enn det som hadde vært gjengs fram til da. Og det klarte de også. Det er mye i denne filmen som selv i dag virker ganske så rått og sleazy. Både volden, sexen og holdningen til de involverte. Og Caine har aldri vært tøffere enn han er her. Historien inspirerte to nyinnspillinger; blaxploitationfilmen Hit Man (1972) og Get Carter (2000) med Sylvester Stallone.

r

The Thomas Crown Affair

USA/1968/Norman Jewison/Steve McQueen, Faye Dunaway, Paul Burke, Jack Weston, Biff McGuire m. fl.

Fans av nyinnspillingen med Pierce Brosnan og Rene Russo vil nok synes at originalen er en tanke seig og litt for typisk 60-tall. Fans av Steve McQueen og/eller Faye Dunaway vil derimot elske hvert minutt. Som tidskapsel fra jetset-livet for 50 år siden er filmen også et must. I tillegg til at den er en god kuppfilm, da...Millionæren Thomas Crown (McQueen) planlegger og får utført bankran nærmest som en hobby. Da en skarp forsikringsetterforsker (Dunaway) kommer litt for tett på, starter en katt og mus-lek som bare kan ha en vinner. Av alle filmene han spilte i var visstnok dette McQueens favoritt. Og den var sikkert en drøm å spille inn, men vi andre holder vel en knapp på Bullitt (1968), vel..?