Sam Peckinpah

Sam Peckinpah 1925 - 1984

The Osterman Weekend


USA/1983/Sam Peckinpah/Rutger Hauer, John Hurt, Meg Foster, Craig T. Nelson, Burt Lancaster m. fl.


Fem år etter Convoy (1978) bestemte Peckinpah at det var på tide å komme seg inn på arbeidsmarkedet igjen. Men helsa hans var fortsatt skral, og produsentene hang over ham som hauker hele veien. Likevel er ikke den gamle mesterens siste produksjon noen dårlig film. Den kunne bare vært så mye bedre. TV-stjernen John Tanner (Hauer) blir overtalt av CIA-agenten Lawrence Fassett (Hurt) til å avsløre 3 venner (Nelson, Dennis Hopper og Chris Sarandon) som KGB-agenter. Men det skal vise seg at Fassett har helt andre planer. En av Peckinpahs krav som ikke ble innfridd var at han ønsket noen av sine gamle samarbeidspartnere i rollene (James Coburn f. eks.). Jeg tror det hadde gjort en stor forskjell. Det er ingenting i veien med Rutger, men han kan bare ikke spille sympatisk. Redigeringen er også feil her. Det er mye god action, men produsentene har lagt altfor stor vekt på det som handler om overvåkning og glemt karakterene. Noe som helt sikkert skyldes at Bloody Sam fikk sparken før alt skulle klippes sammen. Et godt forsøk, som dessverre ble den store mannens siste.

Convoy

USA/1978/Sam Peckinpah/Kris Kristofferson, Ali McGraw, Ernest Borgnine, Burt Young, Madge Sinclair m. fl.

Ved første øyekast kan det virke litt underlig at Peckinpah satte sitt navn på en film som kun er marginalt mer seriøs enn Smokey and the Bandit (1977). Men til hans forsvar skal det sies at Convoy faktisk er en av de aller beste truckerfilmene fra 70-tallet, og i tillegg er det fullt mulig å lese mye god politikk inn i historien om lastebilsjåføren Rubber Duck (Kristofferson) som leder et slags opprør blant kollegaene i Arizona, da de havner i klammeri med den koleriske politimannen Lyle Wallace (Borgnine). Akkurat hva dette opprøret handler om, annet enn retten til å kjøre for fort, uten å hvile og uavhengig av alt som heter fagforeninger, er kanskje litt uklart. Filmen var en enorm hit for Peckinpah, selv om alkoholismen og narkotikaforbruket hans nå var så massivt, at en ukreditert James Coburn visstnok måtte steppe inn og regissere flere scener når Sam var "uvel". Hele fire gamle travere har det blitt plass til - Kris Kristofferson, Ernest Borgnine, Ali McGraw og Burt Young - og en hel haug med virkelig gode kjørescener. Og mange ganger er det mer enn nok. Vel, nesten...Fun fact; den kvinnelige lastebilsjåføren Black Widow bruker t-skjorte med bilde av Sam Peckinpah på.

Cross of Iron

Tyskland-England/1977/Sam Peckinpah/James Coburn, Maximilian Schell, Klaus Löwitsch, James Mason, David Warner m. fl.

Don't rejoice in his defeat, you men. For though the world stood up and stopped the bastard, The bitch that bore him is in heat again. -Bertolt Brecht

Det sies at Sam Peckinpah på dette punktet i karrieren drakk 3 helflasker bourbon eller vodka hver dag og sov kun 3-4 timer i døgnet. Og likevel var han altså i stand til levere fra seg en av de aller beste antikrigsfilmene gjennom tidene. Handlingen foregår på østfronten i 1943, da den sovjetiske motstanden blir for stor og tyskerne starter sin retrett. Sersjant Rolf Steiner (Coburn) leder en rekognoseringstropp som havner i en personlig kamp med deres nye sjef, den ærgjerrige kaptein Stransky (Schell). Striden topper seg da Stransky bevisst lar Steiner og mennene være igjen bak fiendens linjer og de må kjempe seg tilbake for å konfrontere ham. Cross of Iron handler vel så mye klassekamp, menns samhold under krig og vold som verktøy når politikken ikke strekker til, som forholdene på østfronten under den 2. verdenskrig. Og som forventet av en Peckinpah-film er det blodig, intenst, macho og fartsfylt fra første til siste bilde. Men styrken i historien kommer nok best fram i dialogscenene. Her viser manuset en innsikt som går utenpå det meste innen sjangeren. Peckinpah-veteranene Coburn og Warner gjør ikke uventet bra ifra seg. Men også Schell og Mason er veldig gode. For ikke å snakke om de mange tyske skuespillerne som er med. Den jugoslaviske hæren stiller med statister og autentiske sovjetiske tanks. Det er vanskelig å anbefale dette til de som ikke er spesielt interessert i historie og/eller den 2. verdenskrig. Men den MÅ sees av alle som er interessert i film.

The Killer Elite

USA/1975/Sam Peckinpah/James Caan, Robert Duvall, Burt Young, Bo Hopkins, Arthur Hill m. fl.

Filmene til Peckinpah har alltid hatt en politisk side ved seg, men aldri har den vært så direkte og tydelig som i The Killer Elite. Her tar den liberale Nixon-hateren Peckinpah for seg spillet, eller rettere sagt leken, USAs etterretningstjeneste bedriver rundt omkring i verden. Og om han ser mørkt på situasjonen underveis, avslutter han filmen på en uvanlig optimistisk måte. Mike Locken (Caan) blir forrådt og skutt av sin kollega George Hansen (Duvall). Etter en lang rekonvalesens får han et nytt oppdrag som også vil gi ham sjansen til å hevne seg på Hansen. The Killer Elite er kanskje ingen stor film. Men den inneholder en rekke gode skuespillerinnsatser - ikke minst fra Bo Hopkins, som etter lang og tro tjeneste for Peckinpah endelig blir belønnet med en saftig rolle - og mye bra action. På mange måter er det en martial arts-film vi snakker om. Og selv om mange synes karatescenene er i tammeste laget, sammenlignet med Bruce Lee eller Sonny Chiba sine eventyr, så synes jeg det fungerer. Burt Young ser sitt snitt til å stjele hver eneste scene han er med i, men det virker også som det er hans rollefigur regissøren liker best, så da er det vel greit... 

Bring Me the Head of Alfredo Garcia

USA/1974/Sam Peckinpah/Warren Oates, Isela Vega, Gig Young, Robert Webber, Helmut Dantine m. fl.

Nobody loses all the time!

Etter 3 mindre, men relativt profilerte roller i Ride the High CountryMajor Dundee og The Wild Bunch var det endelig Warren Oates tur til å spille hovedrollen. Suksessen uteble dessverre også denne gang, men hvilken annen skuespiller kan skryte av å ha vært med i den eneste filmen Peckinpah var 100% fornøyd med. Innspillingen ble gjort på location i Mexico, med et beskjedent budsjett og helt uten innblanding fra Hollywood-systemet, og er fra begynnelse til slutt hans eget produkt. Det er også uten tvil den mest splittende filmen i mannens karriere. Fra å bli hyllet som et mesterverk av kritikere som Roger Ebert til å bli inkludert i boken The 50 Worst Movies of All time, er det klart at dette ikke er en historie som appellerer til alle. Bartenderen Benny (Oates) ser sitt snitt til å tjene nok penger til et nytt og bedre liv for seg og kjæresten Elita (Vega), da en meksikansk gangster utlover dusør for hodet til playboyen Alfredo Garcia. Benny vet nemlig noe ingen andre vet, at Alfredo allerede er død. Og Elita vet hvor han er begravet. Peckinpah har kalt Bring Me the Head of Alfredo Garcia for en hylleste til kvinner, og jeg antar at det er en grei beskrivelse. Benny er villig til å kjempe med nebb og klør, både mot sine egne følelser og andre menns begjær, for muligheten til å gå videre i livet med pengene hodet til Elitas tidligere elsker kan innbringe. Men det handler kanskje vel så mye om ære, nye sjanser og retten til et godt liv. Vi snakker uten tvil om en actionfilm her, men en gotisk, poetisk, til tider grusom, og tvers igjennom kynisk actionfilm. Oates kunne fortelle at han baserte Benny så tett på Peckinpah at det er regissørens egne solbriller han bruker i filmen.        

Pat Garrett and Billy the Kid

USA/1973/Sam Peckinpah/James Coburn, Kris Kristofferson, Richard Jaeckel, Katy Jurado, Chill Wills m. fl.

Etter suksessen med The Getaway bestemte Peckinpah seg for å lage en aller siste, definitiv western. En stort anlagt historie om slutten på det ville vesten og starten på en ny, sivilisert verden. Til å formidle dette valgte han historien om det fatale vennskapet mellom sheriff Pat Garrett og banditten William "Billy the Kid" Bonney. Men ikke uventet, og i sann Peckinpah-ånd, ble også dette prosjektet en eneste lang kamp om penger, tid og final cut. Denne anmeldelsen er basert på dvd-utgivelsen som kom ut et tiår senere og som blir sagt å være den versjonen Peckinpah hele tiden så for seg. Kinoversjonen anno 1973 fikk til dels hard medfart av kritikerne. Det er nye tider og den tidligere banditten Pat Garrett blir stilt overfor et valg; ta på seg sheriffstjernen og sette en stopper for sin gamle venn Billy the Kids herjinger en gang for alle, eller for alltid ødelegge sine utsikter til et langt og godt liv. Oppdraget tar ham ut på en reise i et land hvor det å løse sine problemer med vold er en utdøende øvelse. Som Roger Ebert skrev på 70-tallet; publikum ville heller se en ny Peckinpah-film enn atter en historie om Billy the Kid. Og når produsentene mer eller mindre saboterte det ønsket, uteble selvsagt suksessen. Denne versjonen legger til cirka 20 minutter og burde overbevise de aller fleste om at dette er en av Sams aller beste filmer. Den fungerer både som spennende western og som som en historie som har noe dypere å si om det å tilpasse seg nye tider. Bob Dylan, som har en liten rolle i filmen som knivkastende bandemedlem, skrev musikken. Og få scener, i noen western noen sinne, er vel mer gripende enn da Slim Pickens går døende av et skuddsår inn i solnedgangen mens Knocking on Heavens Door spiller i bakgrunnen. I tillegg til de vanlig ansiktene har filmen kanskje den mest imponerende rollelisten av Peckinpahs film, og fungerer nærmest som en hvem-er-hvem innen westernsjangeren. Peckinpahs respekt for Sergio Leone er aldri tydeligere enn i Pat Garrett and Billy the Kid.

The Getaway

USA/1972/Sam Peckinpah/Steve McQueen, Ali McGraw, Al Lettieri, Ben Johnson, Bo Hopkins m. fl.

Fra og med The Getaway gikk Peckinpah over til å lage strømlinjeformede actionthrillere, uten at de store temaene som tidligere preget filmene hans er så veldig synlige. Han gikk også over til å drikke mer eller mindre konstant, og hevdet nå at han ikke kunne jobbe edru. Men i og med at han  samtidig hadde suksess, så så produsentene muligens litt mer gjennom fingrene med oppførselen hans. The Getaway er skrevet av Walter Hill, basert på en roman av Jim Thompson, og er kanskje en av Sams mest publikumsvennlige filmer. Bankraneren Doc McCoy (McQueen) blir sluppet ut av fengsel før tiden etter litt trådtrekking fra forretningsmannen Jack Benyon (Johnson). Som betaling må han rane en bank. Men McCoy blir forådt av både Benyon og en av mennene i banden (den geniale Al Lettieri), og sammen med kona (McGraw) legger han på rømmen mot Mexico. Selv som regissør-til-leie lagde Peckinpah bedre action enn de fleste, og påvirket sannsynligvis framtidige filmmakere - som Walter Hill - mer enn samtidige storkanoner som Scorscese og Coppola. Han får selvsagt god hjelp her av Steve McQueen, som nok aldri har vært tøffere på film. Og Al Lettiere, som i denne og Bronsons Mr Majestyk (1974), gir oss originalen OG knuser formen for sleske, ondskapsfulle og humørsyke skurker. Genialt! Filmen ble nyinnspilt i 1994. Og selv om det også ble en god film, når den ikke originalen lenger enn til knærne.   

Junior Bonner

USA/1972/Sam Peckinpah/Steve McQueen, Robert Preston, Joe Don Baker, Ben Johnson, Ida Lupino m. fl.

Allerede før Straw Dogs ble sluppet på kino gikk Peckinpah igang med denne lille feelgood-filmen. Mye selvsagt fordi den tar opp mange av de temaene som lå hans hjerte nær; slutten på en æra, kapitalismens seier over enkeltmennesket osv. Men sikkert også fordi han ville vise at han ikke bare var "Bloody Sam". Junior "JR" Bonner (McQueen) er en aldrende, mislykket rodeorytter som får en aller siste sjanse til å tjene store penger. Bakdelen er at det er i hans egen hjemby, og der er det mye gammel historie å rydde opp i. Spesielt i hans egen familie. Det hersker ingen tvil om at Junior Bonner er Peckinpahs triveligste film. Og en som vil bli husket som en av hans store prestasjoner. Bare synd at ingen gikk og så filmen. "I made a film where nobody got shot and nobody went to see it." Publikum var virkelig ikke på Sams side. Men akkurat det skulle det bli en forandring på. Takket være Steve McQueen og Walter Hill ble mannens neste film en av de største suksessene i hans karriere.

Straw Dogs

England/1971/Sam Peckinpah/Dustin Hoffman, Susan George, Peter Vaughan, T.P. McKenna, Del Henney m. fl.

I sin 6. film vendte Peckinpah tilbake til det mørke og voldelige igjen. Noen vil si litt for voldelig. Med få jobbmuligheter i USA, reiste han til England for å filme boken The Siege of Trencher's Farm av Gordon Williams. Dog med noen sentrale forandringer, ført i pennen av ham selv og David Zelag Goodman. Volden var ikke overraskende gjort blodigere, og en lang, guffen, og strengt tatt unødvendig, voldtektsscene gjorde det vanskelig selv for fansen å forsvare filmen. Det er først de senere årene at den har blitt sett på som en sentral del av Peckinpahs kanon. Den amerikanske matematikeren David Sumner (Hoffman) har tatt med seg kona Amy (George) og flyttet ut på landsbygda i England for å skrive ferdig en hovedoppgave. For lokalbefolkningen er David bare en ufarlig nerd de kan dytte rundt. Og ikke minst stjele hans unge kone fra. Men da en mistenkt barnemorder ender opp i Sumner-ekteparets stue, og huset omringes av en bevæpnet mobb, våkner et eller annet i David som verken kona eller pøblene utenfor har sett før. Peckinpah jobber her ut i fra teorien om at vi alle kan ty til vold hvis vi må forsvare det som er vårt. Men det spørs om ikke Dustin Hoffman hadde et poeng da han hevdet at det i realiteten er David som utløser volden i historien. Det mest interessante er likevel behandlingen av spenningene mellom den intelligente David og de fysisk mye sterkere bøllene. Det er bare når ateisten Sumner verbalt tar rotta på den lokale presten at han får kjenne på den samme makten som de med rå styrke har. Og han også må ty til vold før han kjenner at hendelsene har fått en tilfredsstillende avslutning. Kritikken var blandet, men filmen ble til slutt en moderat suksess. Heller ikke i England lot Peckinpah drikkevarene være, og skapte hodebry for produsentene da skuespilleren T.P. McKenna brakk armen og regissøren selv pådro seg lungebetennelse som et resultat av fyll og fest.         

The Ballad of Cable Hogue

USA/1970/Sam Peckinpah/Jason Robards, Stella Stevens, David Warner, L.Q. Jones, Strother Martin m. fl.

Etter kraftsalven The Wild Bunch (1969) valgte Peckinpah å gå i en helt annen retning med sin neste film. The Ballad of Cable Hogue er en ganske så tidstypisk westernkomedie, med alle de absurditetene og småplumpe sexvitsene som hørte til. Dette er av en eller annen grunn regissørens favoritt blant sine egne filmer, men for dem som holder The Wild Bunch for å være hans mesterverk ser det mer ut som en øvelse for å klarne hodet. Og det er så absolutt en trivelig film. Bare ikke en som er såå interessant i den store sammenhengen. Cable Hogue (Robards) blir forrådt og forlatt for å dø midt ute i ørkenen av kumpanene sine (hvem andre enn L.Q. Jones og Strother Martin), men til alt hell finner han vann der ute i sanddynene. Og slik starter balladen om herr Hogues vekst og fall som eier av en relativt lukrativ skysstasjon. David Warner gjør her sin første av i alt 3 Peckinpah-filmer som sexgal prest. Peckinpahs harde livsstil og ukontrollerbare drikking fortsatte også under denne produksjonen, og da støvet hadde lagt seg hadde han sparket 36 medarbeidere og opparbeidet en barregning på 70 000 dollar for seg og crewet. Filmen ble en økonomisk fiasko og sørget for at Peckinpah gikk glipp av regijobben på både Deliverance (1972) og Jeremiah Johnson (1972).    

The Wild Bunch

USA/1969/Sam Peckinpah/William Holden, Ernest Borgnine, Robert Ryan, Ben Johnson, Warren Oates m. fl.

Historien om The Wild Bunch begynte 3 år etter fiaskoen Major Dundee (1965). Med den filmen beviste Peckinpah at han kunne håndtere både personregi og store slagscener. Men også at han trengte et helt spesielt manus, og ikke minst frie tøyler, for å lage stor kunst. Det første kom i form av Walon Greens historie om de siste dagene til en gjeng aldrende revolvermenn. Det andre gjennom produsent Phil Feldman, som hadde så stor tro på regissøren og prosjektet at han doblet både budsjettet og innspillingstiden underveis. På overflaten handler The Wild Bunch om seks overlevende etter et mislykket bankran, som flykter til Mexico for å slippe unna prisjegerne jernbanen har sendt etter dem, og som påtar seg en siste innbringende jobb for en meksikansk general. Men rett under denne fernissen befinner det seg et utall temaer som lå Peckinpahs hjerte nær. Det handler om følelsen av å snart gå ut på dato, om kampen for å kunne få gjøre ting på sin måte, om menneskelige verdier, om hvordan man vil bli husket for ettertiden og at det finnes ting her i livet som er viktigere en raske penger. Det er helt umulig nå i ettertid å se for seg andre skuespillere i rollene som for eksempel Pike, Deke og Mapache. Men sannheten er at stjerner som Lee Marvin, Robert Mitchum, Burt Lancaster, James Stewart, Gregory Peck, Richard Harris, Brian Keith og Mario Adorf alle var i søkelyset før William Holden, Robert Ryan og Emilio Fenandez endelig ble valgt. Og tusen takk for den avgjørelsen. Alle tre må kunne sies å gjøre sitt livs rolle under Peckinpahs noen ganger nådeløse regi. Og det er antakeligvis ene og alene fordi alle de andre på settet også gir alt de har, at de ikke stjeler hver eneste scene de er med i. Det har blittt skrevet mye om volden i The Wild Bunch, og da spesielt under sluttsekvensen i Mapaches hovedkvarter. Men få har påpekt hvilket fantastisk håndarbeid som ligger bak en sånn scene. Det ble filmet med fire kameraer fra en side til alt var i boks. Så ble kameraene flyttet til et annet punkt, og alt ble filmet på nytt. Bare det å holde styr på hvem som sto hvor og ble skutt i hvilken kroppsdel må ha vært et mareritt. Og apropos mareritt, de hadde 350 uniformer som skulle brukes til 6000 skuddscener. Det løste de ved å bruke tape bak skuddhullet, skylle av det meste av teaterblodet med vann og så male over neste blodampull med beige maling. Nestemann på scenen! Da The Wild Bunch ble relansert i en ny director's cut-versjon i 1994 fikk den på nytt 18-årsgrense for kinovisning. Hvilken annen film i historien kan skryte av å være en like sterk opplevelse for publikum 25 år etter den originale premieren?

We're not gonna get rid of anybody! We're gonna stick together, just like it used to be! When you side with a man, you stay with him! And if you can't do that, you're like some animal, you're finished! *We're* finished! All of us!

-Pike Bishop

Major Dundee

USA/1965/Sam Peckinpah/Charlton Heston, Richard Harris, Jim Hutton, Michael Anderson, Ben Johnson m. fl.

Midt på 60-tallet var Peckinpah såpass anerkjent at han ble tildelt et prosjekt som først var tilbudt John Ford. Men som en forsmak på hvordan ting skulle bli, begynte også hans problemer med produsenter på samme tid. Både budsjett og innspillingstid ble høvlet ned til en tredjedel, og det ferdige resultatet ble også deretter. I denne restaurerte dvd-utgaven presenteres filmen slik regissøren hadde ønsket, og det er vanskelig nå å skjønne hvorfor bakmennene ikke ønsket å sende dette ut på kino i 1965. Peckinpahs vanlige temaer er ikke så framtredende denne gang, men som en øvelse i personlig stil er Major Dundee essensiell. Hele 6 skuespillere fra det som skulle bli hans faste ensamble er med - L.Q. Jones, Warren Oates, R.G. Armstrong, Dub Taylor, Slim Pickens og Ben Johnson - og de rår over et bredt spekter av skitne, sinte og bitre voldsmenn. Akkurat slik vi husker dem fra en rekke andre filmer fra Peckinpahs hånd. Etter et spesielt grusomt apache-angrep ser major Amos Dundee (Heston) sitt snitt til å komme seg bort fra jobben som direktør for et militærfengsel og ut i felten igjen. Med seg har han den trassige kaptein Tyreen (Harris) og en gruppe menn som like gjerne kan gå løs på hverandre som indianerne de jakter på. Major Dundee kan på mange måter sees på som en generalprøve før The Wild Bunch. Peckinpah får vist at han kan håndtere massescener og en episk fortelling, såvel som de mer nære øyeblikkene. Han fikk også vist skuespillerne at han ikke var noen enkel regissør å jobbe for, når saker og ting ikke gikk hans vei. Ryktene sier at selv om Charlton Heston forsvarte ham mot produsentenes stadige innblanding, så ble stjernen en dag så irritert på Peckinpahs arrogsanse at han angrep ham til hest med hevet sabel. Respekt. 

Ride the High Country
USA/1962/Sam Peckinpah/Joel McCrea, Randolph Scott, Mariette Hartley, Ron Starr, RG Armstrong m. fl.

Mange filmkritikere vil ha det til at dette er Peckinpahs beste film. Det er det selvsagt ikke. Men den er god, og den spiller på mange av de samme strengene som de senere mesterverkene hans; aldrende menn som heller vil avslutte med et smell enn å gå ut på dato. Steven Judd (MCCrea) har fått i oppdrag å frakte gull fra en avsidesliggende gruve i fjellene og ned til banken. Til å hjelpe seg har han hyret inn sin tidligere sheriffassistent Gil Westrum (Scott) og den unge revolvermannen Heck Longtree (Starr). Det Judd ikke vet er at hans to kumpaner har planer om å stikke av med hele lasten. Allerede i Peckinpahs  2. film finner vi mange av de skuespillerne som skulle følge ham hele veien (RG Armstrong, LQ Jones, Warren Oates osv.). Men han var allerede et såpass stort navn i '62, at prosjektet opprinnelig var tiltenkt John Wayne og Gary Cooper. Mer interessant er det at Charlton Heston og Clint Eastwood vurderte en nyinnspilling på slutten av 80-tallet. Både Scott og McCrea syntes den ferdige filmen var så god at de pensjonerte seg etterpå. Peckinpah på sin side hadde bare begynt.

The Deadly Companions

USA/1961/Sam Peckinpah/Brian Keith, Maureen O'Hara, Steve Cochran, Chill Wills, Strother Martin m. fl.

Etter noen år med forskjellige jobber i film- og TV-bransjen, debuterte Peckinpah som regissør i 1961 med denne dystre hevnhistorien. Og allerede fra første stund ser vi at favorittemnene hans er på plass. Det handler om nye sjanser, om å legge fortiden bak seg og om å tilpasse seg nye tider. En tidligere soldat som bare går under navnet Yellowleg (Keith) dreper ved et uhell sønnen til Kit Tildon (O'Hara). Da hun ønsker å begrave sønnen i en annen by, tilbyr han og to andre revolvermenn seg å eskortere henne dit. Men Yellowleg har også andre grunner til å ville gjennomføre oppdraget. The Deadly Companions er gjennomført i en enkel, nesten TV-serieaktig stil.  Men stemningen er ekstremt dyster og temaene den tar opp er både tunge og komplisserte. Absolutt en lovende start på en solid karriere.