r

Blue Steel

USA/1989/Kathryn Bigelow/Jamie Lee Curtis, Ron Silver, Clancy Brown, Elizabeth Pena, Louise Fletcher m. fl.

Manusforfatter Eric Red og regissør Kathryn Bigelow hadde opparbeidet seg litt av en kultstatus etter skrekk/action-filmene The Hitcher (1986) og Near Dark (1987), da de kom med denne overraskende streite thrilleren. Ingen overnaturlige seriemordere eller rocka vampyrer, bare børsjapper og store revolvere. Og Jamie Lee Curtis som New Yorks sprekeste politikonstabel! Da Megan Turner (Curtis) skyter og dreper en butikkraner havner hun i søkelyset til psykopaten Eugene Hunt (Silver). Sammen med kollega Nick Mann (Brown) etterforsker Turner drapene Hunt står bak, uten å ane at morderen er mannen hun dater på kveldstid. Det kan virke som om Red og Bigelow ønsker å si noe vektig om både kjønnsroller og USAs voldskultur, men det meste ender bare opp som pop-psykologi og ganske så guffen Magnum 44-fetisjisme. Heldigvis er actionscenene både velregisserte og visuelt tøffe. Senere filmer fra Bigelow har jo også vist at hun absolutt bør la politikken ligge og heller konsentrere seg om å lage god action. Innimellom tar man seg forresten i å lure på hvor mye Bret Easton Ellis stjal fra Hunt-figuren da han skulle gå i gang med Patrick Bateman og American Psycho (1991)?

p

Zulu

England/1964/Cy Endfield/Stanley Baker, Jack Hawkins, Ulla Jacobsson, James Booth, Michael Caine m. fl.

Sjelden ser man uttrykket star power bedre definert enn i Zulu. Stanley Baker spiller unektelig hovedrollen i filmen. Og Jack Hawkins og Ulla Jacobsson er kanskje de mest kjente stjernene. Til og med James Booth må sies å ha en større rolle og mer dialog. Men den som stjeler hele showet her, er og blir den 31 år gamle Michael Caine. Okay, Nigel Green er også ganske god. 140 engelske soldater stasjonert i Natal-provinsen ble i 1879 angrepet av 4000 zulukrigere. De holdt stand i 2 dager og mistet aldri kontrollen over leiren. Det svinger ikke helt av verken stuntarbeidet eller spesialeffektene i krigsscenene. Men legger vi godviljen til og bruker fantasien litt, så greier vi å leve oss inn i presset de 140 må ha følt. Om enn ikke grunnen til at de var der i utgangspunktet Og for noen locations! De 700 lokale statistene gjør også en fabelaktig jobb. Som så mange andre filmer på 60- og 70-tallet ble Zulu spilt inn i Sør-Afrika. Det sørget på den ene siden for at produksjonsteamet kunne bruke etterkommere av de virkelig zulukrigerne som statister, men på den annen side begynner man jo å lure litt på hva den uttalte Apartheid-motstanderen Caine og sosialisten Baker i det hele tatt tenkte på? Fortelleren vi hører på begynnelsen og mot slutten, er ingen ringere enn Richard Burton.   

r

Shakedown

USA/1988/James Glickenhaus/Peter Weller, Sam Elliott, Richard Brooks, John C. McGinley, Patricia Charbonneau m. fl.

Framgangen innen spesialeffekter og CGI har sørget for at det nesten ikke er noen forskjell på actionscenene i det vi tradisjonelt kaller A- og B-filmer lenger. På 80-tallet var ståa derimot en litt annen. Shakedown vil så gjerne være noe i stil med Beverly Hills Cop (1984) eller Bad Boys (1995), men får det liksom ikke til. Heldigvis har filmen noe som de fleste andre ikke har; Peter Weller og Sam Elliott! Forsvarsadvokaten Roland Dalton (Weller) havner i livsfare når han kommer på sporet av en gruppe korrupte politifolk. Heldigvis har Roland en venn i den uortodokse spaneren Richie Marks (Elliott). Regissør Glickenhaus, notorisk kjent fra voldsfilmene The Exterminator (1980) og The Soldier (1982) er ingen kløpper med personregien, men takket være to hovedrolleinnehavere som virkelig gir jernet blir resultatet over all forventning. Bare synd med de spesialeffektene...

r

Good Guys Wear Black

USA/1978/Ted Post/Chuck Norris, Ann Archer, Lloyd Haynes, James Franciscus, Dana Andrews m. fl.

Til å være en rimelig b-thriller, med en relativt uerfaren skuespiller i hovedrollen, er Good Guys Wear Black underlig omstendelig og ganske så pratsom i stilen. Og i ly av hans mer hardtslående filmer fra 80-tallet, samt bisarre privatuttalelser de senere årene, framstår karatemester Chuck Norris her som en svært så mild og reflektert actionhelt. Major John T. Booker og teamet hans blir i 1973 sendt til Vietnam for å bringe hjem en gruppe krigsfanger. Men de blir forrådt, og bare 5 kommer hjem i live. 5 år senere begynner noen å drepe de siste mennene i troppen og Booker blir nødt til å ta affære. Det er relativt lite karate i Good Guys Wear Black, men det er likevel en spennende og trivelig liten thriller. Særlig morsomt er det å høre erke-konservative Norris si ting som like gjerne kunne vært lagt i munnen på en pasifistisk militærnekter. Franciscus, Andrews og Backus (stemmen til Mr Magoo) slummer, men hever utvilsomt stilen. Eastwood-veteranen Post regisserer helt uten personlighet eller stil.

p

The Great Northfield Minnesota Raid

USA/1972/Philip Kaufman/Cliff Robertson, Robert Duvall, Luke Askew, Matt Clark, R.G. Armstrong m. fl.

Eskapadene til Jesse James og banden hans har blitt portrettert gang på gang på film. Her får vi historien sett fra Younger-brødrenes synsvinkel. Og 70-tallstradisjonen tro, er det ikke akkurat noe helte-eventyr vi blir servert. Fortelleren på begynnelsen påstår at dette er den sanne historien om det siste bankranet banden utførte, før de ble skutt sønder og sammen og buret inne på livstid. Det får vi vel bare stole på. Cole Younger (Robertson) og Jesse James (Duvall) planlegger på hvert sitt hold en siste bankjobb. Younger og brødrene ønsker å kjøpe seg amnesti, men James og Frank James vil bare fortsette geriljakrigen mot nordstatene. Det ender med katastrofe for alle parter. Det er på en måte lettere å godta at dette er den sanne historien, enn f. eks. Walter Hills The Longriders (1980). Men på den annen side er mye skrevet for komisk effekt her, så det er selvsagt mulig at gjengmedlemmene var enda mindre sjarmerende i virkeligheten. Regissør Kaufman var senere innblandet i produksjonen av Clint Eastwoods Outlaw Josey Wales (1976), og det merkes både på actionscenene og i valget av statister. Cliff Robertson gjør forøvrig en av sine beste roller her som bankraneren som ble skutt 26 ganger i løpet av karrieren (han brukte skuddsikker vest).

r

Ricochet

USA/1991/Russell Mulcahy/Denzel Washington, John Lithgow, Ice-T, Kevin Pollak, Lindsay Wagner m. fl.

Store skuespillernavn som Denzel Washington og John Lithgow, produsenten bak Die Hard (1988) og Lethal Weapon (1987), og manusforfatteren av 48 hrs. (1982) hindrer ikke denne filmen i å være bare en stor, dum og hypervoldelig b-film. Heldigvis. Men ha ingen illusjoner, utenom de mange, heftige actionscenene har ikke Ricochet så veldig mye å by på. Politimannen Nick Styles (Washington) får den psykopatiske leiemorderen Earl Talbot Blake (Lithgow) buret inne for drap. Men etter 7 korte år rømmer Blake, og han er ute etter hevn. Det er ikke mye å si om Denzels rolle her, annet enn at han mest av alt minner om en figur fra Cosby-serien som har tilbrakt for mange timer på et helsestudio. Nei, dette er Lithgows show fra begynnelse til slutt. Og selv etter alle de gærningene han har spilt opp igjennom filmhistorien, er det likevel imponerende hvor troverdig han også agere råsterk bølle. Er det tanketom action med store mengder blod og sadisme du er ute etter, se denne filmen med en gang. Men bare garderoben til Denzel her gir meg lyst til å fraråde noen å se den. Anbefalt under tvil.     

r

The Thing

USA/1982/John Carpenter/Kurt Russell, Keith David, Wilford Brimley, T.K. Carter, Richard Dysart m. fl.

"Se til helvete og kom dere vekk. Det er ikke en bikkje, det er en slags ting! Det imiterer en bikkje, det er ikke virkelig! KOM DERE VEKK IDIOTER!!"                                                 -Lars, norsk polarforsker og hundejeger

I 1982 - etter 4 klassiske spenningsfilmer på rekke og rad (Assault on Precinct 13, Halloween, The Fog og Escape From New York) - sementerte John Carpenter sitt rykte som skrekkfilmmester numero uno med en film som ikke lignet på noe annet i historien. På papiret er det en nyinnspilling av forbildet Howard Hawks The Thing from Another World fra 1951. Men takket være spesialeffektguruene Stan Winston og Rob Bottin, samt deres 40 mann store team, blir vi servert en oppvisning i praktiske spesialeffekter som savner sidestykke. Via en norsk naboleir blir en amerikansk sydpolbase invadert av et vesen fra det ytre rom. En etter en tar den over kroppene til de 12 mennene, og snart handler det ikke lenger om å overleve. De må rett og slett stoppe monsteret før det når sivilisasjonen. Kurt Russell har sagt at dette er hans favoritt blant hans egne filmer. Og det er lett å forstå hvorfor. Men samtiden var ikke nådig mot Carpenters visjon. Dette var hans første studioproduksjon, og ble på alle måter en flopp. Nå ser vi selvsagt hvor genial filmen er, og anbefalinger ropes ut fra de høyeste tinder.

r

Vera Cruz

USA/1954/Robert Aldrich/Gary Cooper, Burt Lancaster, Cesar Romero, Ernest Borgnine, Charles Buchinsky m. fl.

I følge Sergio Leone var Vera Cruz et forbilde, både visuelt og handlingsmessig, når han gikk i gang med sine egne westerns 10 år senere. Akkurat hvor nøye han hadde studert Aldrich' film kommer kanskje best til syne i scenene med Charles Bronson (Buchinsky på denne tiden). Det er neppe noen tilfeldighet at han blir sett med et munnspill 90 % av tiden han er på lerretet - jamfør rollefiguren Harmonica i Once Upon a Time in the West, en ffilm hvor Jack Elam også var med. Den tidligere sørstatssoldaten Benjamin Trane (Cooper) slår seg sammen med banditten Joe Erin (Lancaster) og hans gjeng. De ønsker opprinnelig i tjene noen raske penger som leiesoldater i Mexico. Men Trane aner snart at han er på feil side i konflikten. Til tross for at den kom ut bare et par år senere enn High Noon, og har Cooper på rollelista, er Vera Cruz en veldig moderne western. Hovedfigurene er langt i fra mors beste barn, og ser ut og oppfører seg som om de befant seg i en spagettiwestern fra 60-tallet. Volden er ikke like påtrengende, men regissør Aldrich benytter seg av raske klipp og en fortellermåte som var forut for sin tid. Ikke en veldig kjent klassiker, men en som flere burde t en titt på.   

r

Company Business

USA/1991/Nicholas Meyer/Gene Hackman, Mikhail Baryshnikov, Kurtwood Smith, Terry O'Quinn, Daniel von Bargen m. fl.

I 1991 var den kalde krigen over. Uten at det hindret manusforfatter og regissør Nicholas Meyer i å lage en underholdende katt og mus-lek mellom 2 aldrende spioner på den ene siden og CIA/KGB på den andre. Den pensjonerte frilansspionen Sam Boyd (Hackman) påtar seg jobben med å bytte en russisk dobbeltagent (Baryshnikov) mot en amerikansk spion. Men saker og ting går ikke som planlagt og snart er Boyd og agenten jaktet på av begge lands etterretningstjenester. Dette er lettbeint og etter boka. Men alle de fine bildene fra europa, og de helt klart godkjente actionscenene, gjør det til en trivelig, liten film. Hackman er sitt vanlige gode jeg som livsglad og handlekraftig agent. Baryshnikov bidrar egentlig ikke med så mye, men Smith og O'Quinn legger til alt det han eventuelt måtte trekke fra.  

Amsterdamned

Nederland/1988/Dick Maas/Huup Stapel, Monique van de Ven, Serge-Henri Valcke, Tanneke Hartzuiker, Wim Zomer m. fl.

Nederlandsk krim er kanskje ikke hverdagskost for dvd-jockeyene der ute. Men de filmene som har dukket opp på våre breddegrader holder som regel et høyt nivå. Amsterdamned (genial tittel!) er en slags skrekk/action-hybrid som gjorde rent bord på video i 1988, og som faktisk hadde æren av å åpne Felix kino på Aker Brygge i sin tid. En (får vi anta) gal morder bruker de mange kanalene i den nederlandske hovedstaden som utgangspunkt for å ta livet av tilfeldig utvalgte ofre. Den tøffe politietterforskeren Eric Visser (Stapel) jobber mot klokka for å løse saken. Som seg hør og bør en film fra kanalbyen er en lang og fet båtjakt et av høydepunktene her. En biljakt liver også opp. Og de grusomme drapene til tross, filmen gir oss absolutt lyst til å avlegge byen et besøk.   

 

p

Thunder and Lightning

USA/1977/Corey Allen/David Carradine/Kate Jackson, Roger C. Carmel, George Murdock, Charles Napier m. fl.

Tiåret mellom 1968 (Bullitt) og 1978 (The Driver) var en eksepsjonelt god periode for biljaktfilmer. Denne lille Roger Corman-produserte saken bærer Smokey and the Bandit-inspirasjonen slik at alle kan se den, men er såpass opptatt av historien at humoren nesten forsvinner mellom actionscenene. Nancy Sue Hunnicutt (Jackson fra Charlie's Angels) er fast bestemt på å hindre faren (Carmel) i å selge et lastebillass med giftig hjemmebrent. Til å hjelpe seg har hun sjåføren (Carradine) til en av farens konkurrenter og hans topptrimmede 1957 Chevrolet. Og stort vanskeligere trenger det ikke å være. Regissør Allen benytter seg litt for ofte av rask film, men mange av stuntsene er rent gull for entusiastene blant oss. Filmen er spilt inn i Florida, så det blir også tid til litt båtkjøring i sumpene og alligatorbryting. Soundtracket består som seg hør og bør av topptrimmede banjoer. 

r

Prime Cut

USA/1972/Michael Ritchie/Lee Marvin, Gene Hackman, Sissy Spacek, Gregory Walcott, Angel Tompkins m. fl.

Blant de mange perlene på Lee Marvins CV, er kanskje dette den aller største. I hvert fall sett fra en action-connoissurs sofakrok. Ikke bare får vi den sølvhårete skuespillerlegenden som hardkokt torpedo for den irske mafiaen, med Gene Hackman i godform som pervers skurk og Gregory Wolcott som hans gale bror. Det hele foregår i en sleazy, degenerert landsbygd-setting som ikke ligger veldig mange steinkast unna The Texas Chain Saw Massacre (1974) og True Detective (2014). Legg så til Sissy Spacek som mindreårig sexslave og en Cadillac-spisende skurtresker, så snakker vi om en virkelig klassiker. Kansas City-gangsteren Mary Ann  (Hackman) skylder Chicago 500 000 dollar. Men ikke bare er han frekk nok til å unnlate og betale, han lager, bokstavelig talt, pølser av de som kommer for å innkreve gjelda. Storbymafiaen ser derfor ingen annen utvei enn å sende Nick Devlin (Marvin) for å ordne opp. Og når du får Marvin mot Hackman, må det bli brutalt. Regissør Ritchie er nok kanskje mest kjent for filmene om Fletch på 80-tallet, i tillegg til endel andre komedier. Men mannen hadde også et godt øye for historier som gir seerne en litt uggen følelse. Prime Cut ble da også ansett som litt over kanten i 1972. Blant annet fordi den ganske direkte viser unge jenter (Spacek var 23 år under innspillingen, men ser ut som 14) som selges som slaver til rike, eldre menn. Og selv om actionscenene her er av ypperste klasse, så er det nok vel så mye bihistoriene som gjør at vi sitter igjen med et varig inntrykk fra filmen. Wolcott (hovedrollen i 1959s Plan 9 From Outer Space, hvis noen husker det?) er skremmende god som slakteriformannen med sans for litt for unge jenter, og hvis vi melder ham på TV-serien Hvem tror du at du er? vil det ikke overraske meg mye om han er tremenning av Leatherface.  

p

The Killers

USA/1964/Don Siegel/Lee Marvin, Clu Gulager, Angie Dickinson, John Cassavetes, Ronald Reagan m. fl.

Uansett hvilket tiår vi velger, er det komplett umulig å finne en film hvor Lee Marvin ikke er skikkelig kul. I denne nyinnspillingen av Robert Siodmaks The Killers (1946) spiller han en av to leiemordere (Gulager er kompanjongen) som gjennom en jobb kommer på sporet av 1 million dollar i ransutbytte. Det meste av handlingen forgår som flashbacks fra planleggingen og utførelsen av selve kuppet. Men rammen rundt det hele, og det som gjør filmen verdt å se, er Marvin og Gulagers jakt på pengene. Det er mye her som nå i ettertid kanskje kan virke litt tregt og gammelmodig. Spesielt scenene hvor trestokken Ronald Reagen (i sin siste film) skal agere hardkokt gangsterboss. Dickinson og Cassavetes gjør heller ikke mye mer enn å være henholdsvis pen og atal. Men, altså, se den for Lee Marvins skyld. Ryktene vil forresten ha det til at siste scene er rent metodeskuespill, etter en laaang og fuktig natt på byen. Regissør Siegel og hovedrolleinnehaveren her var på hvert sitt tidspunkt knyttet til Dirty Harry (1971). Ikke et vondt ord om Clint Eastwood, men det hadde virkelig vært en sann fryd å se den hvithårede legenden spille inspektør Harry Callahan.      

p

Strange Shadows in an Empty Room

Italia/1976/Alberto De Martino/Stuart Whitman, John Saxon, Martin Landau, Tisa Farrow, Gayle Hunnicutt m. fl.

Hvordan forhold folk har til denne italienske thrilleren, avhenger nok mye av hvilket cover videofilmen de leide på begynnelsen av 80-tallet var utstyrt med. Fikk de med seg den engelsktitulerte Blazing Magnum, er de nok bare sånn passe fornøyde. Hovedpersonen bærer rett nok en Magnum 44, men dette er slettes ikke den actionfylte Dirty Harry-kopien den forsiden ga inntrykk av. Satte de derimot på Strange Shadows in an Empty Room, i den tro at de skulle få en småskummel og litt trashy giallo. Ja, da er de nok rimelig godt fornøyde. Filmen er kanskje ikke like blodig som Dario Argentos saker fra samme periode, men den er både velspilt, oppfinnsom og spennende. I tillegg til å inneholde en virkelig god biljakt, i regi av Remy Julienne. Kaptein Tony Saittas (Whitman) søster dør under mystiske omstendigheter, men ved hjelp av kollega Ned Matthews (Saxon) og det blinde vitnet Julie Foster (Farrow, søster av Mia) klarer han å nøste opp de løse trådene. Mange amerikanske stjerner, i en italiensk produksjon, spilt inn i Canada, gir et utmerket resultat. For de som kan se bortenfor melodramaet og den smått surrealistiske stilen, vel og merke.

r

Blade Runner

USA/1982/Ridley Scott/Harrison Ford, Rutger Hauer, Darryl Hannah, Brion James, Joanna Cassidy m. fl.

Er det i det hele tatt noe igjen å si om Blade Runner, som ikke har blitt sagt hundre ganger før? Sir Ridley Scotts episke science fiction-mesterverk var ingen umiddelbar suksess da den kom. Men gjennom videomarkedet, og regissørens stadige forbedringer, har den opparbeidet seg en kultstatus få andre filmer er forunt. Dette er the final cut, på blueray, og vi får tro at dette er den siste og beste versjonen vi vil få. Den er uten Harrison Fords voiceover, med Deckards drøm om en enhjørning og digitalt pusset og flikket på ned til den minste detalj. For meg er dette den 5. eller 6. versjonen jeg eier på video, dvd eller bluray. Men fortsatt kan jeg oppdage nye ting. Historien, om politimannen Rick Deckard (Ford) som jakter på 4 replikanter (Hauer, James, Hannah og Cassidy) som bokstavelig talt går over lik for å treffe mannen som produserte dem, burde nå være like kjent som eventyret om Reveenka. Og det går selvsagt helt fint an å se filmen som en science fiction-actionfilm. Men det visuelle kommer alltid i veien. Scotts beskrivelse av framtiden (reell eller ikke), samt filosoferingene rundt tunge emner som liv og død, religion og vitenskap, vil alltid være det store trekkplasteret her. Noen av våre yngre filmfantaster synes den blir noe lang og seig. For meg vil den alltid være minst en time for kort. 

r

Escape From New York

USA/1981/John Carpenter/Kurt Russell, Lee Van Cleef, Isaac Hayes, Ernest Borgnine, Harry Dean Stanton m. fl.

På begynnelsen av 80-tallet dukket det opp et knippe filmer som skulle forandre alt på actionfronten. First Blood (1982), Mad Max 2 (1981) og Escape From New York satte en ny standard for hvordan relativt enkle historier kunne gjøres bedre og visuelt langt mer spennende. Som tilfellet er med de aller fleste filmene til John Carpenter er det i bunn og grunn en omarbeidet western vi snakker om. Men kulissene, punk-garderoben og mega-skuespillet gir det hele en post-apokalyptisk, nesten skrekkfilm-aktig, følelse som gjør at vi hele tiden vil se mer av denne verdenen. Det er nok av action i filmen, men scenografen fortjener en større takk enn manusforfatteren, for å si det sånn. I 1997 blir hele Manhatten brukt som et høysikkerhetsfengsel. Når den amerikanske presidentens (Pleasence) fly styrter i området, sender sikkerhetssjef Hauk (Van Cleef) fangen Snake Plissken (Russell) inn for å hente ham. Men flere innenfor murene vet nøyaktig hvor verdifull deres nye cellekamerat er. Dette var Russells første "voksne" rolle i en actionfilm, og det var mange før ham på lista (Charles Bronson, Chuck Norris, Nick Nolte m. fl.) før han endelig fikk rollen. Rollefiguren Plissken er åpenbart inspirert av den unge Clint Eastwood. Noe som gir scenene med Lee Van Cleef en ekstra dimensjon. Donald Pleasence spiller som vanlig en mellomting mellom halv- og helgal. En oppfølger, Escape From L.A., kom 15 år senere, men etterlot seg ikke noe i nærheten av den samme statusen.

r

Sharky's Machine

USA/1981/Burt Reynolds/Burt Reynolds, Rachel Ward, Bernie Casey, Henry Silva, Charles Durning m. fl.

Mens Clint Eastwood begynte 80-tallet som apetemmer i Any Which Way You Can (1980), gikk Burt Reynolds den andre veien og begikk en av sine beste og mest seriøse thrillere noen sinne. Filmen kan best beskrives som en blanding av Dirty Harry (1971) og Hitchcocks Rear Window (1954), men plassert i et miljø som vi ikke ser så ofte på lerretet. Spaneren Tom Sharky (Reynolds med nedtonet tupe og skuespillerbuksene på) blir sparket over i sedelighetsavsnittet etter en skuddveksling på åpen gate. Der samler han sammen et lag av erfarne politimenn for å stoppe en prostitusjons- og slavering. Reynolds gjør en fin figur her, både som regissør og skuespiller. Men Sharky's Machines store styrke er nettopp "maskinen". Veteranen Brian Keith, Richard Libertini, Charles Durning og Bernie Casey bidrar alle på mesterlig vis til å skape en ensemble-følelse som kler filmen godt. Litt som en god detektivserie på TV, bare voldsommere. Henry Silva som gal og dopet leiemorder må også nevnes. Mannen virker jo ikke helt vel bevart. Rachel Ward gjør også bra i fra seg. Men det spørs om ikke hennes luksusprostituerte Dominoe blir i overkant naiv og søt - spesielt etter å ha skulle vært i bransjen hele sitt liv.

r

The Car

USA/1977/Elliot Silverstein/James Brolin, Kathleen Lloyd, John Marley, R.G. Armstrong, Ronny Cox m. fl.

Hva får man om man tar et skikkelig dustete premiss og behandler det helt alvorlig? Vel, man kan få virkelig god underholdning ut av det - om man har talent, vel og merke. Det som får The Car til å fungere så godt - ved siden av relativt godt skuespill, fin action og en fantastiskt designet bil i hovedrollen - er først og fremst at manuset ikke forklarer så mye. Det er rett på fra første stund. Som en Jaws (1975) på hjul. En skummel bil dukker opp fra ingensteder og begynner å drepe mennesker. Ingen fører viser seg bak de sotede vinduene og det er ingen synlig grunn til drapene. Kan det være en satan-bil rett fra helvete? Ja, kanskje det. Svar får vi ihvertfall ikke. Det vi får, er derimot 90 minutter med spenning og grasat bilkjøring. Brolin (som ser ut akkurat slik sønnen gjør i No Country for Old Men fra 2007) og Ronny Cox (duelling banjo-mannen fra Deliverance i 1972) virker overraskende innstilt på å gjøre en god jobb. Men dette handler mest om bilen, selvfølgelig.

r

Avalanche Express

USA/1979/Mark Robson/Lee Marvin, Robert Shaw, Linda Evans, Maximilian Schell, Joe Namath m. fl.

Overraskende mange velger å se dette som en mislykket thriller som misbruker to kjente skuespillere på slutten av deres karrierer. Jeg er mer positiv. Historien i filmen er god. Og actionscenene er helt greie, med mye skyting, eksplosjoner og bil/båt/tog-kjøring. Det er nok helst det at mange hadde sett for seg et mestermøte mellom to av skuespillerne som ble vurdert til Steven Spielbergs Jaws (1975) som en noe...vel, større affære. Robert Shaw fikk forresten rollen, ikke Lee Marvin. Det er ikke noe å gjøre med det, så la oss konsentrerere oss om det vi fikk. Den sovjetiske generalen Marenkov (Shaw) ønsker å hoppe av til vesten. Men vilkåret hans er at han blir hentet av CIA-agent Harry Wargrave (Marvin) og hans team (Evans, Namath m. fl.). Den notoriske spionjegeren Nikolai Bunin (Schell) har nemlig fått jobben med å rydde dem alle av veien, og han feiler aldri. Avalanche Express er oppsiktsvekkende nok spilt inn i Irland. Noe som avsløres ved at alle togscenene fra alpene er gjort med modeller. Ellers er det mange nok scener fra europa til å fremkalle den gode, gamle kald krig-følelsen. Shaws helse var ikke den beste under innspillingen, så han er dubbet hele veien. Og både han og regissør Robson døde før prosjektet var ferdig. Det er hentet inn 3 skurkefjes fra Derrick (Sky Dumont, Arthur Brauss og Horst Buchholz), for autensitetens skyld får vi anta. Richard Marner fra Allo, Allo spiller sovjetisk offiser. En helt grei actionthriller. Og Marvin er som vanlig tøffere enn toget.  

r

The Anderson Tapes

USA/1971/Sidney Lumet/Sean Connery, Dyan Cannon, Martin Balsam, Christopher Walken, Ralph Meeker m. fl.

Connerys 2. samarbeid med Lumet - av i alt fire filmer - er en av hans største suksesser utenfor James Bond-franchisen. Det er første gang den store skotten opptrer uten tupe, i en amerikansk storbythriller, og publikum likte det de så. Filmens beskrivelser av det gryende overvåkningssamfunnet kan kanskje virke steinaldersk idag. Men selv om utstyret er 45 år gammelt, er holdningen til de som sitter og følger med foran skjermene veldig lik. Duke Anderson (Connery) kommer ut av fengsel etter 10 år, og går straks i gang med et nytt kupp. Han vil rane alle leilighetene i en bygård samtidig. Det han ikke vet er at flere forskjellige politidepartementer allerede overvåker huset. Regissør Lumet bruker mye tid på å vise oss forberedelsene og utføringen av selve kuppet. Men han bruker også mange vel anvendte minutter på politiets mottiltak. Som for å virkelig banke inn at det er snuten på gata som stopper forbrytere, ikke dataeksperter med skjulte kameraer. Connery vendte allerede det samme året tilbake til rollen som 007. Men utenfor agentverdenen gjorde han sørgelig få filmer som dette. Hvilket er fryktelig synd, for jeg vil på det sterkeste hevde at det var dette han var virkelig god til. Christopher Walken debuterer her, og er akkurat sånn han har vært i resten av sin karriere.  

r

Shamus

USA/1973/Buzz Kulik/Burt Reynolds, Dyan Cannon, John P. Ryan, Joe Santos, Giorgio Tozzi m. fl.

Raymond Chandlers bøker var populære inspirasjonskilder for detektivfilmer på 70-tallet. Robert Altmans The Long Goodbye (1973) med Elliott Gould var en stor suksess i så måte. Manuset til Shamus er skrevet av den verdenskjente krimforfatteren Ed McBain, men handlingen er utvilsomt inspirert av Chandlers The Big Sleep. Men langt mer actionfylt, som seg hør og bør en superstjerne som gjør alle sine egne stunts. Privatdetektiven Shamus McCoy (Reynolds) blir tilbudt 10 000 dollar for å finne noen stjålne diamanter, men snubler snart over det ene liket etter det andre. Dette er Burts første hovedrolle etter det store gjennombruddet med Deliverance (1972), og det er denne typen filmer som skulle gjøre ham til en av de største. Tøff, macho, hårete, men med glimt i øyet. God i de fleste typer actionscener. Det er mye fin action i Shamus, og regissør Kulik er flink til å vise at det faktisk er hovedrolleinnehaveren som slåss, kjører bil og, i en fantastisk sekvens, faller ned 4-5 meter da en grein han svinger seg i knekker. Dyan Cannon er sitt vanlige, lattermilde seg og kler Burts stil godt.