r

Cliffhanger

USA/1993/Renny Harlin/Sylvester Stallone, John Lithgow, Michael Rooker, Janine Turner, Rexx Linn m. fl.

Etter Rocky V, Oscar og Stop! Or My Mom Will Shoot! var Stallone mer eller mindre avskrevet som actionhelt tidlig på 90-tallet. Men, jeg hadde nær sagt som vanlig, plutselig kom han tilbake igjen. Denne første av en serie med machorollerer er regissert av Renny Harlin, så forventningene til realisme og kontinuitet bør ikke være for høye. Men som underholdning i 90 minutter er filmen i toppsjiktet. Gabe Walker (Stallone) og Hal Tucker (Rooker) fra fjellredningstjenesten blir tatt som gisler av en gruppe sadistiske bankranere, ledet av psykopaten Eric Qualen (Lithgow). Desperate førsøker de å lede gruppen i ring til hjelpen kommer. Opprinnelig skulle Christopher Walken ha spilt Qualen, men da han trakk seg i siste liten steppet Lithgow inn. Og selv om dette åpenbart er venstrehåndsarbeid fra den store mannen, i tillegg til at dette er en av hans aller siste skurkeroller, er det artig å se at han fortsatt kan være en av de skumleste filmpgærningene. Sly på sin side, gjør ting som han alltid har gjort dem. Og noen ganger er det absolutt nok. Filmen inneholder et flystunt som er det dyreste i historien. Selv om handlingen foregår i Colorado, er det meste filmet i Italia.

r

Sneakers

USA/1992/Phil Alden Robinson/Robert Redford, Sidney Poitier, Dan Aykroyd, River Phoenix, David Strathairn m. fl.

The Air Force brought the space visitor to the White House for an interview with President Eisenhower. And Ike said, "hey look, give us your technology, we'll give you all the cow lips you want.

-Mother (Aykroyd)

Når det kommer til timing kan vi si at denne thrilleren får i både pose og sekk. Det er rett etter at jernteppet forsvant, så de kan ha med både KGB-spioner og dobbletagenter, uten at det virker avlegs. Men det er også såpass lenge før NSA, The Patriot Act og dataovervåkning, at spesielt den delen av filmen virker både frisk og original. Bland så et knippe skuespillere på høyden av sine respektive karrierer inn i miksen, og vips, så har vi en aldri så liten moderne klassiker mellom hendene. Datahackeren Martin Bishop (Redford) har vært på rømmen fra FBI i 20 år. Nå jobber han i et lite sikkerhetsfirma sammen med en gruppe geniale originaler (Poitier, Aykroyd, Phoenix og Strathairn). Da de får i oppdrag av NSA å skaffe til veie en verdifull kodemaskin, kommer de i kontakt med en verden de helst ikke vil ha noe med å gjøre. Redford er i god, gammel Three Days of the Condor-form her. Og de som har sansen for hans mye brukte dobbelt-blikk og øyeflakking, vil finne at dette er en regerett gullgruve. Mary McDonnell, Ben Kingsley, James Earl Jones og Stephen Tobolowsky topper laget og sørger for å gi filmen en ekstra touch av klasse. Gary Hershberger, som spiller Bishop som ung, vil kanskje noen kjenne igjen som Mike Nelson i David Lynch' Twin Peaks (1990-91).

r

Legal Eagles

USA/1986/Ivan Reitman/Robert Redford, Debra Winger, Darryl Hannah, Brian Dennehy, Terence Stamp m. fl.

Det er en scene i Terry Gilliams The Fisher King (1991) hvor en bakfull Jeff Bridges blir overfalt av en gal kunde i videobutikken han liksom skal jobbe; "What I'm in the mood for is sort of a Katherine-Hepburny, Cary-Granty kinda thing. Nothing heavy; I couldn't take heavy. Something zany! I'm looking for something zany... or something modern would be fine, too, like a Goldy-Hawny, Chevy-Chasey kinda thing - you know, funny! I want to laugh." Hadde Bridges vært i bedre form akkurat da kunne han foreslått Legal Eagles, istedet for det han gir henne. Det er ihvertfall noe sånt Reitman prøver å få til med denne lettbeinte og humoristiske thrilleren. Og for meg fungerer det. Kjemien mellom Redford og Winger kunne kanskje vært bedre, men så skal de jo heller ikke være verdens beste venner i to tredjedeler av historien. Assisterende statsadvokat Tom Logan (Redford) blir lurt i en felle og må samarbeide med den ivrige advokaten Laura Kelly (Winger) for å få frikjent hennes klient (Hannah), som er mistenkt for drap. Saken har sammenheng med en 20 år gammel kunstsvindel, og de to får raskt mistanke om at kunsthandleren Victor Taft (Stamp) er involvert. Dette var Reitmans første film etter knallsuksessen med Ghostbusters (1984), og ønsket om å lage noe helt annerledes må ha vært stort. Men har man sansen for passe spennende historier med kjapp og vittig dialog, så er dette midt i blinken. Så ikke la Bridges overtale deg til å velge den "S'a big-titty, spread-cheeky kinda thing" han foreslår.

r

The Hot Rock

USA/1972/Peter Yates/Robert Redford, George Segal, Ron Leibman, Paul Sand, Moses Gunn m. fl.

Denne filmen, basert på en av Donald E. Westlakes John Dortmunder-bøker, er mye lettere i formen enn de Parker-historiene vi har sett fra samme forfatter. Men takket være Yates sømløse regi er den absolutt ikke mindre underholdende. Fire forbrytere (Redford, Segal, Leibman og Sand) påtar seg å stjele en verdifull diamant for en afrikansk politiker. Men noe går galt og de må stadig utføre nye kupp for å fa tak i steinen. Med en bilmann i teamet (Leibman), og Peter "Bullit" Yates i registolen, var det lov å håpe på litt mer bilkjøring. Men det som er med er bra utført og passer inn i handlingen, så vi skal ikke være kravstore. Christopher "Spinal Tap" Guest spiller en bitteliten rollen som politimann. 

r

Who's Killing the Great Chefs of Europe?

USA/1978/Ted Kotcheff/George Segal, Jacqueline Bisset, Robert Morley, Jean-Pierre Cassel, Philippe Noiret m. fl.

Det er mulig det finnes et utall bøker som blander krim og gastronomi, hva vet vel jeg? Men i filmfloraen er Who's Killing the Great Chefs of Europe? en relativt sjelden plante. Basert på en roman som blander krim, erotikk og mat har regissør Kotcheff og skuespillere fra USA, England, Frankrike og Italia sydd sammen en morsom thriller som også tar mat dønn seriøst. Erotikken er rett nok tonet ned. Men rettene vi ser er utviklet av mesterkokken Paul Bocuse, og hvert eneste mord er utført med eleganse og mye svart humor. Noen tar livet av de mest kjente kokkene i England, Frankrike og Italia. Og da det viser seg at morderen følger rangeringen i en artikkel av matkritikeren Max Vandeveer (Morley), forsøker den siste på lista, konditoren Natasha O'Brian (Bisset), og eksmannen hennes, fastfoodprodusenten Bobby Ross (Segal), å avsløre hvem som står bak - før det er for sent. Morley ble helt fortjent nominert til en haug priser for rollen som den matglade tyrannen Vandeveer. Og i etterkant av filmen ble han en ettertraktet figur i diverse matreklamer på TV. Pass på å ha mat i huset når dere ser denne, for man blir virkelig sulten underveis.      

p

Murder at the Gallop

England/1963/George Pollock/Margaret Rutherford, Stringer Davis, Robert Morley, Flora Robson, Charles Tingwell m. fl.

Murder at the Galloper den andre av i alt 4 Miss Marple-filmer med Margaret Rutherford som Agatha Christies skarpe privatdetektiv. Som de andre filmene hennes er den regissert av George Pollock og hennes mann i virkeligheten, Stringer Davis, spiller hennes høyre hånd. Historien er basert på en Poirot-bok og oppdatert til 60-tallet, uten at det spiller særlig noen som helst rolle. Rutherford var den første film-Marple, og det sies at Christie selv ikke helt likte den litt røffe stilen hun hadde. Og det må sies at i motsetning til de versjonene vi har sett gjennom årene på film og TV, så er ikke denne inkarnasjonen av den berømte snushanen til å spøke med. Det er selvsagt aldri noe "action" her, men vi innbiller oss at skulle det komme til bråk så kan hun slå fra seg også. Da den rike enstøingen Enderby dør i mistenkelige omstendigheter, påtar Miss Marple seg oppgaven med å finne ut hvem av de fire etterkommerne hans som var utålmodig nok til å framskynde arveoppgjøret. Som i de fleste andre Agatha Christie-bøker er det komplett umulig å gjette hvem morderen er, men likevel svært så underholdende å følge etterforskningen. Rutherford har en måte å bevege seg på som gjør henne til en drøm for filmkameraet. Men det er nok likevel Robert Morley som stjeler de fleste av scenene her - bare ved å være akkurat slik han pleier å være.  

p

Futureworld

USA/1976/Richard T. Heffron/Peter Fonda, Blythe Danner, Arthur Hill, John Ryan, Stuart Margolin m. fl.

Det var neppe noe folkekrav at det skulle lages en oppfølger til Westworld (1973), men 3 år etterpå kom det likevel en. Og det er slettes ingen dum historie vi blir servert denne gangen, heller. Fornøyelsesparken har åpnet igjen - denne gang under navnet Futureworld - og satser stort på å gi voksne mennesker en god ferie i forskjellige miljøer fra fortiden. To journalister (Fonda og Danner) er invitert for å skrive fordelaktig om parken, men ikke overraskende får de snart snusen i en kjempeporsjon muffens. Og denne gangen har ikke selskapet som står bak nøyd seg med å tjene penger - de er ute etter verdensherredømme! Ikke så overraskende kanskje når vi ser at mennene bak det hele er Arthur Hill og John "den gale fengselsdirketøren i Runaway Train" Ryan. Yul Brynner har fått en framtredende plass på plakaten, men opptrer bare i en kort drømmesekvens som revolvermannen fra den første filmen. Actionskvensene denne gang er bygd opp rundt robotkopier som jakter på sine menneskelig originaler. En alright film på sine egne premisser som faktisk virker bedre uttenkt og mer påkostet enn den første. Men vi savner Yul Brynner i actionmodus! Dette var forøvrig hans nest siste film.

r

Runaway

USA/1984/Michael Crichton/Tom Selleck, Cynthia Rhodes, Gene Simmons, Kirstie Alley, Chris Mulkey m. fl.

Til tross for at han måtte si fra seg rollen som Indiana Jones, hadde Tom Selleck en ganske god karriere gående parallelt med Magnum P.I. Her ser vi ham som politimann i en sånn framtid hvor vi har lasere og avanserte roboter til å ta drittjobbene, men fortsatt bruker Commodore 64 og må se på tjukk-TV'er. Gene Simmons, i sin første skikkelige filmrolle, spiller forutsigbart nok en ravende psykopat som av en eller annen truer verden med vold og død gjennom sine tekniske oppfinnelser (varmesøkende kuler, edderkopp-roboter med giftsprøyter osv.). Og sammen med sin ferske assistent (Rhodes) må Jack Ramsay (Selleck) prøve å stoppe ham. Det er tydelig at dette er laget før RoboCop (1987), for alt av robotutstyr har fortsatt noe naivt og barnevennlig over seg. Men takket være Simmons' innsats, og hovedpersonens høydeskrekk, blir det relativt spennende etter hvert. Noe som har mest å gjøre med Crichtons filosofi om at historien skal komme først. Dette er først og fremst en thriller, dernest en science fiction-film. Og Selleck ER en god filmhelt. Selv om det spørs hvor langt han hadde kommet i våre dager, med en bart på størrelse med en dollarseddel.

r

Lassiter

USA/1984/Roger Young/Tom Selleck, Jane Seymour, Lauren Hutton, Joe Regalbuto, Bob Hoskins m. fl.

På overflaten kan Lassiter kanskje se ut som bare enda et kostymedrama fra førkrigstidens London, hvor spioner og sositetsmennesker danser og drikker champagne mens de konverserer dannet om de forbaskete tyskerne som planlegger et eller annet der borte i Berlin. Men takket være mer eksplisitt vold enn vi er vant til i slike filmer og en relativt grafisk kinky erotikk, framstår filmen som forfriskende voksen. Mestertyven Nick Lassiter (Selleck) blir presset av FBI (Regalbuto) og det engelske politiet (Hoskins) til å robbe den tyske amdassaden for en samling verdifulle diamanter. Men den sadistiske tyske kulturattacheen (Hutton) er på sporet av ham, og Nick skjønner at han må klekke ut en plan b for seg og kjæresten (Seymour). Det som gir Lassiter et overtak på konkurrentene er hovedsaklig Huttons innsats som den perverse Kari Von Fursten. Damen var 8 år tidligere ute med de samme sengeeskapadene som gjorde Sharon Stone beryktet etter Basic Instinct. I tillegg til Hoskins intenst usympatiske politimann. Mannen formerlig oser av aggressivitet og undertrykt vold. En slåsskamp mellom Selleck og Warren Clarke viser kanskje best hva regissøren var ute etter her. Dette er ikke en film å ta med hele familien på.

r

High Road to China

USA/1983/Brian G. Hutton/Tom Selleck, Bess Armstrong, Jack Weston, Wilford Brimley, Robert Morley m. fl.

-This man once drank 32 pints of Guinness without taking a piss.

-Struts om O'Malley

Selv om vi legger all verdens godvilje til er det vanskelig å se Tom Sellecks hoverolledebut som noe annet enn et plaster på såret for å ha tapt rollen som Indiana Jones til Harrison Ford. Men det er likevel nok egenart i historien og opplegget til å forsvare produksjonen. Mest av alt minner den om Biggles og de gamle engelske eventyrbøkene, minus kolonialismen og rasismen. Og Selleck er en vel så dugelig matinehelt som Ford. Eve Tozer (Armstrong) er nødt til å finne sin forsvunne far (Brimley), før kollegaen hans (Morley) rekker å erklære ham død og overtar firmaet. I ren desperasjon hyrer hun det smått alkoholiserte flyveresset Patrick O'Malley (Selleck) til å fly til Kina for å lete. Men det er en lang reise, og O'Malley er ikke verdens enkleste mann å omgåes. Weston, Morley og Brimley gjør alle mye ut av sine små roller. Og John Barrys musikk er helt fantastisk. Likevel var forfatteren av boka ikke fornøyd med filmen - som forfattere gjerne ikke er. Dette var Huttons (bl. a. Where Eagles Dare og Kelly's Heroes) siste film, før han sluttet i bransjen og ble rørlegger. Han regisserte bare 9 i løpet av karrieren, men nesten alle er klassikere på sitt vis. Opprinnelig var filmen planlagt med Roger Moore og Jaquelinne Bisset i hovedrollene, og med John Huston i registolen. Høres bra ut det også. 

r

Into the Night

USA/1985/John Landis/Jeff Goldblume, Michelle Pfeiffer, Irene Papas, Richard Farnsworth, Dan Aykroyd m. fl.

Denne thrillerkomedien fra John Landis er en liten drøm for folk med spesiell interesse for film. Hele 17 forskjellige regissører (Jack Arnold, David Cronenberg, Jonathan Demme, Richard Franklin, Amy Heckerling, Jim Henson, Rick Baker, Colin Higgins, Lawrence Kasdan, John Landis, Jonathan Lynn, Paul Mazursky, Daniel Petrie, Paul Bartel, Don Siegel, Roger Vadim og Robert Paynter) spiller små roller her, og resten av rollelista er satt sammen av store, kjente navn fra Hollywood. Det blir nesten litt for mye for en enkel historie som dette. Men når vi får en scene hvor David Bowie slåss til døden med Carl Perkins, kan vi ikke klage. Landis skal også ha plusspoeng for å ha gitt Goldblume og Pfeiffer deres første virkelig store roller. Den kronisk søvnløse Ed Okin (Goldblume) redder ved en tilfeldighet livet til modellen Diana (Pfeiffer), og snart er de to jaget over hele byen av en gjeng skytegale persere (bl. a. Landis selv). De prøver å få tak i seks smaragder som Diana har smuglet inn i landet, mens Ed på sin side bare forsøker å forstå hva som foregår. Dette ER en thriller - actionscenene og volden forteller oss det - men den er også så full av slapstick og verbal humor at den like gjerne kan arkiveres under "komedie". Underholdende er det uansett.  

r

Stakeout

USA/1987/John Badham/Richard Dreyfuss, Emilio Estevez, Madeleine Stowe, Aidan Quinn, Dan Lauria m. fl.

Etter å ha mistet noen år til en utsvevende livsstil, var Richard Dreyfuss tilbake på toppen i siste halvdel av 80-tallet. Gode filmer, som Down and Out in Beverly Hills (1986), Stand by Me (1986) og denne, sørget for det. Og trenden med å plassere uortodokse skuespillere i thrillere fungerte godt også for den 1, 65 meter høye moromannen. John Badham turnerer her sin 6. filmsjanger på rad med en god miks av action, spenning og humor. Og kjemien Dreyfuss har med Estevez, som spiller partneren, er upåklagelig. Da politimorderen Richard "Stick" Montgomery rømmer fra fengsel, settes spanerne Chris Lecce (Dreyfuss) og Bill Reimers (Estevez) til å holde øye med Sticks eks, Maria (Stowe). Men den notorisk useriøse Chris komplisserer det hele ved snart å ha blitt venn med, og forelsket seg i, Maria. Og stadig kommer Stick nærmere Seattle. Ungpikeidolet Quinn (Reckless, Desperately Seeking Susan m. fl.) er en virkelig skummel figur som skurken. Noe som gjør at filmen, som til tider nesten er en komedie, får et stort element av fare. Og dermed blir vi minnet på at de faktisk (nesten) ikke lager denne typen morsomme spenningsfilmer lenger. Hvilket er synd og skam. Biljakten mot slutten av filmen er kort, men veldig god. En oppfølger fulgte 6 år senere.

p

Robbery

England/1967/Peter Yates/Stanley Baker, Joanna Pettet, James Booth, Frank Finlay, Barry Foster m. fl.

Robbery er sterkt inspirert av det store togrøveriet i England i 1963, hvor bl. a. den etter hvert så kjente Ronnie Biggs var med. Som i virkeligheten er ranerne i filmen nøye med å ikke bruke våpen og vold (en av dem som jobbet ombord ble rett nok slått i hodet og skal ha blitt uføretrygdet i etterkant), og etter å ha vært vitne til all planleggingen er det vanskelig å ikke ønske at de skal klare det. Det gjorde de som kjent ikke. Men filmen er likevel uhyre spennende hele veien. 16 mann, under ledelse av forbrytergeniet Paul Clifton (Baker), utfører tilsynelatende det perfekte kuppet, da de raner toget mellom Glasgow og London for 2,6 millioner pund. Men rett bak dem kommer inspektør George Langdon (Booth), og han har ikke tenkt til å gi seg før alle mann er bak lås og slå. Som i virkeligheten klarer Clifton å stikke av til utlandet og leve stort på sin del av byttet, men filmen slutter der. I virkeligheten ble han arrestert i 1968 og dømt til 25 år. Biljakten gjennom Londons gater på begynnelsen av filmen falt i såpass god jord hos Steve McQueen at Peter Yates ble hyret til å regissere hans neste film, Bullitt (1968). Og som vi alle vet, da overgikk han seg selv på bilkjøringsfronten.

p

Critters 2

USA/1988/Mick Garris/Scott Grimes, Terrence Mann, Don Epper, Cynthia Garris, Barry Corbin m. fl.

Ingen ble særlig overrasket over at det kom en oppfølger til Critters. Og tradisjonen tro er alt større, blodigere og teknisk bedre laget denne gangen. At flere av skuespillerne også vender tilbake er positivt. Manus er skrevet av debutanten David Twohy, som senere skulle gjøre det stort med Riddick-filmene, så historien er mer original enn en ren ripoff av den første. De får ikke helt til stemningen, synes jeg, men med 82 minutters spilletid og non-stop action spiller det kanskje ikke så stor rolle. Brad Brown (Grimes) vender tilbake til hjembyen Groover's Bend akkurat da en last med Critters-egg klekker ut under barnas påskeeggjakt. Det er tid for å tilkalle de intergalaktiske prisjegerne Ug (Mann), Lee (Roxanne Kernohan) og Charlie (Epper). Som forrige gang gjøres det et stort nummer ut av at Lee ikke klarer å bestemme seg for hvordan han vil se ut på jorda, og den unge Twohy synes tydeligvis det var festlig å la ham gå rundt halvnaken som modellen Kernohan. Det er ihvertfall en liten påminnelse om at det var en gang en tid da selv voldsomme underholdningsfilmer var laget for voksne mennesker. To oppfølgere av heller tvilsom karakter fulgte.

Critters

USA/1986/Stephen Herek/Dee Wallace Stone, M. Emmet Walsh, Billy Green Bush, Scott Grimes, Nadine Van der Velde m. fl.

Critters er beviset for at menneskespisende romvesener ikke behøver å bli spilt av 2 meter høye, blåmalte bodybuildere. Men de som jakter på dem er visst nødt til å være kule. Men sånn er jo filmens verden. Ved første øyekast kan denne filmen se ut som en b-versjon av Gremlins (1984). Men filmatisk har den faktisk mer til felles med rominvasjons-filmer fra 50-tallet og, tro det eller ei, Sam Peckinpahs Straw Dogs (1971). Dette er langt mer lavbudsjett, og ikke så rent lite blodigere enn Spielbergs klassiker, men sjangeren må sies å være noenlunde den samme. En gruppe lodne vesener med en million sylskarpe tenne rømmer fra et fengsel på en annen planet. I hælene har de 2 superkule, intergalaktiske prisjegere (Terrence Mann og Don Epper). Det blir en hektisk natt for stakkars familien Brown (Stone, Bush, Grimes og Van der Velde), da den avsidesliggende gården deres blir åsted for et voldsomt oppgjør mellom de to partene.Det som vipper Critters over i godfilm-kategorien er nok hovedsaklig de superbe skuespillerne. Og da tenker jeg spesielt på Stone (moren i ET og Cujo), som kan spille desperat og hylende bedre enn de fleste. Walsh gjør også sitt som lugn småbysheriff. Filmen fikk hele 3 oppfølgere av vekslende kvalitet.

r

Fatal Attraction

USA/1987/Adrian Lyne/Michael Douglas, Glenn Close, Anne Archer, Ellen Hamilton Latzen, Stuart Pankin m. fl.

Fatal Attraction var den første av Michael Douglas' flere relativt risky thrillere på 80- og 90-tallet, og en gigantisk suksess verden over i 1987. Litt feilaktig blir den sett på som en slags nyinnspilling av Clint Eastwoods Misty (1971), med en "gal" kvinne som forfølger en familie. Og med kaninkokingen som mest minneverdige sekvens. Jeg synes den blir mer psykologisk interessant om man først og fremst ser den som en beskrivelse av hvordan en klassisk, jappete mannsjåvinist reagerer når han mister kontrollen, men det er kanskje bare min tolkning. Forlagsadvokaten Dan Gallagher (Douglas) har en kort affære med kollegaen Alex Forrest (Close). Men da han ønsker å vende tilbake til hverdagen med kone (Archer) og barn (Latzen) igjen, slipper ikke Alex taket. Den originale slutten, hvor Alex tar livet av seg og får Dan sendt uskyldig i fengsel, ble vraket av et testpublikum og forandret til det langt mer spennende oppgjøret som kulminerer med både slåsskamp og skyting. Og det er kanskje greit, da det ikke er såå mye tidligere i historien som forsvarer tittelen "thriller". Det aller beste ved filmen er nok tidsbildet den gir av 80-tallet. Og det er ikke alltid pent! Om noen synes de kjenner igjen datteren til Dan og kona, så spilte Latzen noen år senere datteren til fetter Eddie i National Lampoon's Christman Vacation (1989).

r

The Cassandra Crossing

Tyskland-Italia-England/1976/George P. Cosmatos/Sophia Loren, Richard Harris, Burt Lancaster, O.J. Simpson, Martin Sheen m. fl.

All ære til Michael Caine, Sean Connery og Roger Moore, men blant de engelske stjernene på 60- og 70-tallet var Richard Harris alltid den som overbeviste mest som handlekraftig actionhelt. Det var et eller annet med kroppsspråket og den åpenbare gi-faen-holdningen som ga ham en aura av at han virkelig mente det han holdt på med. Det gjorde han selvsagt ikke, og livsførselen hans skilte seg ikke nevneverdig fra de mer pinglete drikkekompisene Richard Burton og Peter O'Toole. Da en svensk (!) terrorist (Lou Castel) blir smittet av et dødelig virus under en aksjon mot Verdens Helseorganisasjon, blir oberst Stephen MacKenzie (Lancaster) satt på saken. Terroristen blir sporet til toget fra Geneve til Stockholm, og MacKenzie beslutter å ofre alle passasjerene. Noe kirurgen Jonathan Chamberlain (Harris) og hans ekskone Jennifer (Loren) nekter å godta uten kamp. Produsent Carlo Ponti var på denne tiden gift med Sophia Loren, og har selvsagt gitt henne den største rollen her. Men som i alle katastrofefilmer er det et stort rollegalleri vi blir presentert for. Og her er alle klisjeene representert; Den aldrende divaen (Ava Gardner) med sin unge elsker (Sheen), holocaustoverleveren som deler ut livsvisdom (Lee Strasberg), presten (Simpson) som egentlig er narkotikapoliti, hippiene (bl. a. Harris' kone Ann Turkel) som ustanselig spiller gitar og synger og altså legen (Harris) og forfatteren (Loren) som har vært gift flere ganger, men ikke klarer å ligge unna hverandre. Men det er spennende nok, og Harris er som sagt en dugelig actionhelt. Morsomt nok ytrer ikke Ingrid Thulin et eneste ord på svensk, mens amerikanske Strasberg blir satt til å avhøre den svenske terroristen. 

r

Duel

USA/1971/Steven Spielberg/Dennis Weaver, Jaqueline Scott, Eddie Firestone, Lou Frizzel, Carey Loftin m. fl.

En av det unge stjerneskuddet Steven Spielbergs siste oppdrag for TV ble såpass bra at filmen ble satt opp på kino i europa. Vi snakker om en enkel historie laget på et relativt lavt budsjett, men talentet til mannen bak kamera synes i hver eneste scene. På vei til et businessmøte blir David Mann (Dennis "McCloud" Weaver) uten forvarsel satt på skittlista til føreren av en gammel og rusten tankbil. Det hele begynner som en katts lek med musa, men Mann skjønner snart at sjåføren faktisk prøver å drepe ham. Kameravinklingene, lydeffektene og bildene av Manns røde Plymouth jaget av den skittenbrune traileren gjennom ørkenlandskapet utenfor Kalifornia virker så proft at man glemmer at det er snakk om en glorifisert novellefilm med strengt tatt kun en skuespiller. En god søknad til jobben som verdens mest kjente regissør.

r

Dark Angel

USA/1990/Craig R. Baxley/Dolph Lundgren, Brian Benben, Matthias Hues, Betsy Brantley, Michael J. Pollard m. fl.

Post Lethal Weapon (1987) virker en science fiction buddy-action kanskje som en no brainer (for en fryktelig setning). Men med Lundgren og Benben blir oddsene kanskje litt høyere. Men det funker faktisk over all forventning. Dolph er den uflidde spaneren som sliter med forholdet til CSI-dama og som konstant får kjeft av sjefen. Og Brian er den pertentlige og tjenestevillige FBI-agenten med en hemmelig agenda. Så langt, så klisjepreget. Men den tidligere stuntmannen Baxley er heldigvis mer interessert i gode actionscener, og holder tempoet oppe og intrigene i sjakk. Romvesenet Talec (Hues) dreper mennesker for å ta adrenalinet deres, og det er opp til Jack Caine (Lundgren) og Arwood Smith (Benben) å stoppe ham. Heldigvis er Azeck (Jay Bilas), et vennligere innstilt romvesen, også på sporet av morderen. Dolph bruker få av sine vanlige kickbokser-triks i denne filmen, men fungerer godt som "vanlig" actionhelt også. Og at Benben har snakketøyet i orden vet vi fra TV-serien Dream On. Men begge rollefigurene har andre sider også, og som sørger for at ting ikke blir altfor forutsigbart. Dette er god og solid b-action. 

 

r

The Hidden

USA/1987/Jack Sholder/Kyle MacLachlan, Michael Nouri, Claudia Christian, Clu Gulager, Ed O'Ross m. fl.

Are we talking spacemen here?

-Tom Beck

Her snakker vi virkelig om en "glemt" klassiker fra det glade 80-tallet. Jack Sholder, en relativt fersk skrekkfilmregissør (Alone in the Dark og A Nightmare on Elm Street 2) gir oss en overraskende frisk blanding av science fiction, skrekk og action, tatt akkurat seriøst nok til at det aldri blir dumt eller overdrevet. MacLachlan og Nouri er også så gode i rollene sine, som henholdsvis romvesen forkledd som FBI-agent og livstrøtt politietterforsker, at de faktisk gir det hele en slags troverdighet. FBI-agent Lloyd Gallagher (MacLachlan) er egentlig et romvesen som har kommet til jorda for å drepe et annet, ondsinnet romvesen (William Boyett, Chris Mulkey m. fl.) Til jobben trenger han hjelp fra detektiv Tom Beck (Nouri), men skurken flytter fra kropp til kropp og det viser seg snart at for å få jobben gjort kreves det mer enn godt, gammeldags politiarbeid. The Hidden har en overflod av vittige replikker - de fleste levert av Nouri - men det er først og fremst biljaktene, skytescenene og spesialeffektene filmen vil bli husket for. Dette er bare MacLachlans tredje film, men allerede viser han mange av de samme taktene som TV-seere verden over gikk bananas for da han dukket opp som FBI-agent Dale Cooper i David Lynch' Twin Peaks (1990-91). Nouri er nok mer ukjent for det store publikum, men basert på denne filmen burde han vært en større stjerne.

p

Without Warning

USA/1980/Greydon Clark/Jack Palance, Martin Landau, Tarah Nutter, Christopher S. Nelson, Cameron Mitchell m. fl.

De fleste husker nok hvordan Arnold Schwarzenegger strevde med det uregjerlige romvesenet i Predator fra 1987. En nærmere titt på filmhistorien viser imidlertid at det ikke er den eneste fremmede som har kommet til jorda for å jakte på mennesker. I denne filmen, laget 7 år tidligere, er det innbyggerne i en liyen by i California som blir utsatt for en mannevond menneskejeger. Det er lenge litt uklart akkurat hva han bedriver, men han kaster ihvertfall små organiske frisbeer som fester seg på folk og borer små tentakler inn i huden. Og så lagrer han likene i et lite skur i skogen. Selve romvesenet ser vi ikke så mye til, så det blir mye løping rundt i mørket. Og når han til slutt viser seg å være en 3 meter høy skalla kis med blå hud, så går det ikke akkurat kaldt nedover ryggen på oss seere. Dette er selvsagt lavbudsjett så det holder. Av totalbudsjettet på 150 000 dollar gikk visstnok 75 000 til Palance og Landau, og 20 000 til spesialeffekter. Og da sier det seg selv at regissøren må være oppfinnsom. Men han får i alle fall de to stjernene til å jobbe for pengene, og det er lenge uklart hvem som spiller gal best av de to. David Caruso debuterer her som en av de fire tenåringsklisjeene som ikke hører på landsbyidiotens advarsler og drar opp til innsjøen for å bade og kline, selv om det åpenbart er midt på vinteren. Monsteret blir forresten spilt av Kevin Peter Hall (2, 20 på strømpelesten) som var Skapulf og Arnolds Predator noen år senere.

p

Appointment With Death

USA/1988/Michael Winner/Peter Ustinov, Lauren Bacall, Carrie Fisher, John Gielgud, David Soul m. fl.

Ustinovs tredje og siste kinofilm som Poirot (han hadde spilt rollen 3 ganger på TV i mellomtiden) er produsert av Cannon Group og regissert av deres gamle samarbeidspartner Michael Winner. Men de som forventer seg en fresk og freidig versjon av Agatha Christies detektivhistorie, vil bli skuffet. Anthony Schaffer har igjen stått for manus, og filmen holder den samme stilen som Ustinovs tidligere opptredener. Poirot er på ferie ved Dødehavet, da det ikke overraskende skjer et mord. Den døde (Piper Laurie) var mektig upopulær, så mesterdetektiven har en rekke mistenkte å velge mellom (Lauren Bacall, David "Starsky and Hutch" Soul, Carrie "Prinsesse Leia" Fisher, Haley Mills, Jenny Seagrove, Nicholas Guest m. fl.). Fine locations i et varmt klima, greie skuespillerinnsatser og en relativt spennende historie redder også denne filmen i land. Som noen kanskje vil huske var Gielgud og Bacall også med i Murder on the Orient Express. American Colony Hotel in Jerusalem, hvor noen av scenene ble spilt inn, ble i 1902 startet av stinovs bestefar.

p

Evil Under the Sun

England/1982/Guy Hamilton/Peter Ustinov, James Mason, Roddy McDowall, Maggie Smith, Diana Rigg m. fl.

Fire år etter hendelsene på Nilen vender Ustinov, Smith og Birkin tilbake med et nytt Agatha Christie-mysterium. Colin Blakely og Denis Quilley var med i Murder on the Orient Express. Også denne gang foregår handlingen i stekende solskinn. Bak kamera står James Bond-regissøren Guy Hamilton, og manuset er igjen skrevet av Anthony Schaffer. Det kan føles litt som om dette er b-vare i forhold til de to første filmene, men de som velger å overse dette blir belønnet med en god krimhistorie. Poirot er på et oppdrag kombinert med en aldri så liten ferie ved Middelhavet, da skuespillerinnen Ariana Marshall (Rigg) blir funnet drept. Og tro det eller ei, hotellet hans er smekkfullt av potensielle mordere (James Mason, Maggie Smith, Roddy McDowall, Jane Birkin, Sylvia Miles, Nicholas Clay, Colin Blakely og Denis Quilley). OG eieren ønsker saken løst før politiet blir tilkalt. Ustinov gjør den belgiske snushanen stadig mer humoristisk for hver film, og med Hamilton i registolen legges det opp til et bedagelig tempo i luksuriøse omgivelser. Men har man sansen blir Christies historier aldri kjedelige. Maggie Smith spiller her en totalt motsatt personlighet til det hun gjorde i Death on the Nile, og får virkelig vist fram spennvidden sin.

r

Death on the Nile

England/1978/John Guillermin/Peter Ustinov, David Niven, Mia Farrow, Simon MacCorkindale, Lois Chiles m. fl.

Enda så god som Peter Ustinov er som Hercule Poirot, er det flere grunner til at jeg heller ville sett Albert Finney gjenta sin versjon av mesterdetektiven her. Den viktigste er at det denne gang er mer å gjøre for den forfengelige belgieren, mer action. Men Finney ville absolutt ikke spille med all den sminken og staffasjen i Egypts 40 varmegrader. Og derfor fikk vi Ustinov i den første av sine i alt 6 filmer med Poirot. Men bortsett i fra skifte i hovedrollen, er dette på alle måter en oppfølger til Murder on the Orient Express. Poirot befinner seg ombord i et cruiseskip på Nilen, da et mord blir begått. Et mordgåte som selvsagt må løses før båten når endestasjonen. Til å hjelpe seg har han som vanlig en litt enkel, men handlekraftig gentlemann (denne gang spilt av David Niven) og rundt seg har han et dussin mistenkte (spilt av stjerner som Maggie Smith, Bette Davis, George Kennedy, Mia Farrow, Jon Finch, Angela Lansbury, Jane Birkin, Jack Warden, Olivia Hussey m. fl.). Ustinov og regissør Guillermin er litt mer direkte enn Finney og Sidney Lumet var i sin film, og noen liter blod og et par korte, men ganske spennende actionscener liver opp den vanlige rutinen. Ingen klarer jo likevel å gjette hvem morderen er i en Agatha Christie-historie. Angela Lansbury vant fortjent en NBR Award, og ble nominert til en BAFTA, for sin rolle som alkoholisert og sexgal forfatter - 2 år før hun spilte Christies Miss Marple i The Mirror Crack'd.

r

Murder on the Orient Express

England/1974/Sidney Lumet/Albert Finney, Lauren Bacall, Martin Balsam, Ingrid Bergman m. fl.

Albert Finney var langt i fra den første som spilte Agatha Christies mesterdetektiv Hercule Poirot på film. Men jeg tror likevel vi trygt kan si at hans versjon av den belgiske gentlemannen dannet skole for alle kommende varianter. Og det i en film som nå, 42 år senere, fortsatt er den beste i sjangeren. Og hvordan kunne den ikke bli bra, med spenningsmesteren Sidney Lumet og over et dussin av datidens store stjerner med på moroa. Poirot reiser med Orientekspressen gjennom Jugoslavia, da mannen i nabokupeen (Richard Widmark) blir drept. Med bare noen timer på seg satser detektiven på å løse saken før de kommer fram til neste stasjon. Blant de mistenkte finner vi Lauren Bacall, Martin Balsam, Ingrid Bergman, Jaqueline Bisset, Michael York, Sean Connery, Jean-Pierre Cassel, John Gielgud, Wendy Hiller, Anthony Perkins, Vanessa Redgrave, Rachel Roberts, George Coulouris, Colin Blakely og Denis Quilley, hvorav alle får bryne seg på den eksepsjonelt gode Finney. Bergman vant forøvrig en Oscar for sin superkristne, svenske misjonær. Finney, Gielgud, Bergman og Lumet vant hver sin BAFTA.

p

Touch of Evil

USA/1958/Orson Welles/Charlton Heston, Janet Leigh, Orson Welles, Joseph Calleia, Akim Tamiroff m. fl.

Opprinnelig skulle Orson Welles bare spille i denne filmen basert på Whit Mastersons bok Badge of Evil. Men de andre skuespillerne insisterte på at han også skulle ha regien, og slik ble det som kunne ha vært en helt vanlig spenningsfilm til det et av de første eksemplene på den type sleazy b-thriller som for eksempel David Lynch puslet med på 80- og 90-tallet. Welles sa i intervjuer at han bevisst ville forvirre og irritere publikum, og selvsagt grep produsentene inn og la til forklarende scener i ettertid. Etter min mening er det ikke så mange at det skjemmer filmen, men det var nok til at filmlegenden tok avstand fra det ferdige resultatet. Narkotikapolitimannen Ramon Vargas (Heston) er på bryllupsreise med kona Susie (Leigh) i en liten grenseby i Mexico, da han snubler over et grotesk dobbeltdrap. Men til tross for rasistiske politimenn, gale motellansatte (Dennis "McCloud" Weaver som en Norman Bates-aktig psykopat) og at mafiaen etter hvert angriper Vargas' kone, så er det den forfyllete, korrupte og antakeligvis sinnsyke politikapteinen Hank Quinlan (Welles) som utgjør den største trusselen her. Selv om Touch of Evil ikke ble noen suksess i USA på 50-tallet, så hersker det liten tvil nå i ettertid om at dette er det siste mesterverket fra det som en gang var verdens fremste regissør. Og de som syntes at Welles hadde tapt seg mye på kort tid, ante antakelig ikke at han i rollen som Quinlan er stuffet med 30 kilo ekstra og hadde tilbrakt 4 timer i sminkestolen. Et herlig perverst og forskrudd mesterverk! 

r

Blow Out

USA/1981/Brian De Palma/John Travolta, Nancy Allen, John Lithgow, Dennis Franz, Peter Boyden m. fl.

Hadde Blow Out vært Brian De Palmas filmedebut, hadde det vært nærliggende å tro at dette var en student av Alfred Hitchcock som kun var ute etter å overgå den gamle mesteren. Men i 1981 var De Palma noe av en mester selv, og det er i grunnen bare å bøye seg i støvet over den forestillingen han her serverer oss. Historien er åpenbart inspirert av Michelangelo Antonionis Blowup (1966), men i tillegg er den så smekkfull av fotografiske finesser og triks at det er en fryd. Og om noen hadde en mistanke om at John Travolta egentlig var bortkastet som selskapsdanser og far til snakkende babyer, så burde de bli helt overbeviste etter å ha sette denne filmen. Dette er rollen som som ene og alene skaffet ham comebacket i Pulp Fiction 13 år senere. Lydmannen Jack Terry (Travolta) er ute og gjør opptak til arkivet sitt, da han ved en tilfeldighet fanger opp et politisk attentat. Og med en psykopatisk leiemorder (Lithgow) i hælene, forsøker Jack både å holde et vitne til drapet (Allen) i live og få historien ut i media. Som i de fleste De Palma-filmer fra 70- og 80-tallet har Dennis Franz en liten, men viktig rolle som slesk og ufordragelig privatdetektiv. Og for de som kun kjenner John Lithgow som moromann, er dette filmen å se for å bli overbevist om at han er tidenes skumleste filmpsyko! Da er jeg mer usikker på hva som ligger bak instruksjonen av fru De Palma, Nancy Allen, utstyrt som hun er med babystemme og...vel, et noe redusert IQ-nivå. Anbefales!

r

The Conversation

USA/1974/Francis Ford Coppola/Gene Hackman, John Cazale, Allen Garfield, Harrison Ford, Frederic Forrest m. fl.

Skvist inn mellom The Godfather 1 og 2, fikk vi servert denne lille thrilleren fra mesterregissør Francis Ford Coppola. Filmen byr på en intim og dempet historie, typisk for tidlig 70-tall, men den blir likevel ansett (også av mannen selv) for å være blant hans ypperste. Privatdetektiven og avlyttingseksperten Harry Caul (Hackman i en av sitt livs roller) har tidligere vært indirekte ansvarlig for flere menneskers død med arbeidet sitt. Nå frykter han at det samme kan skje igjen. Men Harrys egen paranoia og pedantiske livsinnstilling vanskeliggjør det hele. Flere av Coppolas faste ensemble dukker opp her, deriblant Robert Duvall som mulig drapsoffer. Men det er en ung Harrison Ford som virkelig vekker oppsikt med sin tolkning av den skumle assistenten til Harrys oppdragsgiver. Filmen minner unektelig litt om Michelangelo Antonionis Blowup fra 1966, og inspirerte helt sikkert Brian De Palmas Blow Out fra 1981, men dette er og blir filmhistoriens største overvåkningshistorie. Hackman spilte en slags uautorisert utgave av Caul i Tony Scotts Enemy of the State i 1998. Anbefales!

p

Darker Than Amber

England/1970/Robert Clouse/Rod Taylor, Theodore Bikel, Suzy Kendall, William  Smith, Ahna Capri m. fl.

Denne intense thrilleren var i sin tid et forsøk på å starte en hel serie med filmer om John D. MacDonalds slackerhelt Travis McGee. At de ikke lykkes kan virke litt underlig idag, med tanke på hvor god denne første filmen egentlig er. Vel og merke om man har sans for hardkokt krim hvor ingen er verken helt gode eller helt slemme. Strandbomsen McGee (Taylor) og kompisen Meyer (Bikel) er ute og fisker under ei bru, da to psykopatiske bodybuildere kaster en kvinne (Kendall) i vannet rett ved siden av dem. De klarer å redde henne, men kort etterpå blir hun drept. Det får McGee og Meyer til å klekke ut en snedig plan for å få has på morderne.  Darker Than Amber har blitt noe av en kultfilm etter hvert for kjennere av blodig b-action. Men fortsatt er den nok mest kjent som filmen som fikk Bruce Lee til å hyre Clouse til å lage Enter the Dragon (1973). Kung fu-mesteren hadde nemlig stor sans for måten regissøren satte sammen den siste fighten mellom Taylor og Smith på. Om ryktene om at de to skuespillerne slåss på ordentlig er sanne, vet vel ingen. Men det hele var såpass intenst, at førstnevnte endte opp med brukket nese og sistnevnte med tre brukne ribbein.

r

At Close Range

USA/1986/James Foley/Sean Penn, Christopher Walken, Mary Stuart Masterson, Christopher Penn, Eileen Ryan m. fl.

Ung, tragisk kjærlighet er en gammel øvelse på film. Det samme er historier fra virkeligheten. Men ikke alle klarer å forene begge til en såpass tilfredsstillende opplevelse som Regissør Foley gjorde med denne intense dramathrilleren fra midtvesten i USA. Brødrene Brad jr. og Tommy (de ektre brødrene Sean og Chris Penn) havner i en livsfarlig voldsspiral, da deres forbryterfar dukker opp i hjembyen. Først virker Brad seniors (Walken) planer forlokkende på brødrene og kimpisene deres, men så begynner saker å ting å bli ubehagelige. Spesielt for Brad jrs kjæreste, Terry (Masterson). Filmen er som sagt basert på en sann historie, men den fungerer også - og kanskje best - som en intim og intens spenningsfilm. Skuespillet er selvsagt av ypperste merke, og spesielt i sluttscenen får Penn og Walken virkelig vise hva de kan. Anbefales.