r

Cliffhanger

USA/1993/Renny Harlin/Sylvester Stallone, John Lithgow, Michael Rooker, Janine Turner, Rexx Linn m. fl.

Etter Rocky V, Oscar og Stop! Or My Mom Will Shoot! var Stallone mer eller mindre avskrevet som actionhelt tidlig på 90-tallet. Men, jeg hadde nær sagt som vanlig, plutselig kom han tilbake igjen. Denne første av en serie med machorollerer er regissert av Renny Harlin, så forventningene til realisme og kontinuitet bør ikke være for høye. Men som underholdning i 90 minutter er filmen i toppsjiktet. Gabe Walker (Stallone) og Hal Tucker (Rooker) fra fjellredningstjenesten blir tatt som gisler av en gruppe sadistiske bankranere, ledet av psykopaten Eric Qualen (Lithgow). Desperate førsøker de å lede gruppen i ring til hjelpen kommer. Opprinnelig skulle Christopher Walken ha spilt Qualen, men da han trakk seg i siste liten steppet Lithgow inn. Og selv om dette åpenbart er venstrehåndsarbeid fra den store mannen, i tillegg til at dette er en av hans aller siste skurkeroller, er det artig å se at han fortsatt kan være en av de skumleste filmpgærningene. Sly på sin side, gjør ting som han alltid har gjort dem. Og noen ganger er det absolutt nok. Filmen inneholder et flystunt som er det dyreste i historien. Selv om handlingen foregår i Colorado, er det meste filmet i Italia.

r

Sneakers

USA/1992/Phil Alden Robinson/Robert Redford, Sidney Poitier, Dan Aykroyd, River Phoenix, David Strathairn m. fl.

The Air Force brought the space visitor to the White House for an interview with President Eisenhower. And Ike said, "hey look, give us your technology, we'll give you all the cow lips you want.

-Mother (Aykroyd)

Når det kommer til timing kan vi si at denne thrilleren får i både pose og sekk. Det er rett etter at jernteppet forsvant, så de kan ha med både KGB-spioner og dobbletagenter, uten at det virker avlegs. Men det er også såpass lenge før NSA, The Patriot Act og dataovervåkning, at spesielt den delen av filmen virker både frisk og original. Bland så et knippe skuespillere på høyden av sine respektive karrierer inn i miksen, og vips, så har vi en aldri så liten moderne klassiker mellom hendene. Datahackeren Martin Bishop (Redford) har vært på rømmen fra FBI i 20 år. Nå jobber han i et lite sikkerhetsfirma sammen med en gruppe geniale originaler (Poitier, Aykroyd, Phoenix og Strathairn). Da de får i oppdrag av NSA å skaffe til veie en verdifull kodemaskin, kommer de i kontakt med en verden de helst ikke vil ha noe med å gjøre. Redford er i god, gammel Three Days of the Condor-form her. Og de som har sansen for hans mye brukte dobbelt-blikk og øyeflakking, vil finne at dette er en regerett gullgruve. Mary McDonnell, Ben Kingsley, James Earl Jones og Stephen Tobolowsky topper laget og sørger for å gi filmen en ekstra touch av klasse. Gary Hershberger, som spiller Bishop som ung, vil kanskje noen kjenne igjen som Mike Nelson i David Lynch' Twin Peaks (1990-91).

r

Legal Eagles

USA/1986/Ivan Reitman/Robert Redford, Debra Winger, Darryl Hannah, Brian Dennehy, Terence Stamp m. fl.

Det er en scene i Terry Gilliams The Fisher King (1991) hvor en bakfull Jeff Bridges blir overfalt av en gal kunde i videobutikken han liksom skal jobbe; "What I'm in the mood for is sort of a Katherine-Hepburny, Cary-Granty kinda thing. Nothing heavy; I couldn't take heavy. Something zany! I'm looking for something zany... or something modern would be fine, too, like a Goldy-Hawny, Chevy-Chasey kinda thing - you know, funny! I want to laugh." Hadde Bridges vært i bedre form akkurat da kunne han foreslått Legal Eagles, istedet for det han gir henne. Det er ihvertfall noe sånt Reitman prøver å få til med denne lettbeinte og humoristiske thrilleren. Og for meg fungerer det. Kjemien mellom Redford og Winger kunne kanskje vært bedre, men så skal de jo heller ikke være verdens beste venner i to tredjedeler av historien. Assisterende statsadvokat Tom Logan (Redford) blir lurt i en felle og må samarbeide med den ivrige advokaten Laura Kelly (Winger) for å få frikjent hennes klient (Hannah), som er mistenkt for drap. Saken har sammenheng med en 20 år gammel kunstsvindel, og de to får raskt mistanke om at kunsthandleren Victor Taft (Stamp) er involvert. Dette var Reitmans første film etter knallsuksessen med Ghostbusters (1984), og ønsket om å lage noe helt annerledes må ha vært stort. Men har man sansen for passe spennende historier med kjapp og vittig dialog, så er dette midt i blinken. Så ikke la Bridges overtale deg til å velge den "S'a big-titty, spread-cheeky kinda thing" han foreslår.

r

The Hot Rock

USA/1972/Peter Yates/Robert Redford, George Segal, Ron Leibman, Paul Sand, Moses Gunn m. fl.

Denne filmen, basert på en av Donald E. Westlakes John Dortmunder-bøker, er mye lettere i formen enn de Parker-historiene vi har sett fra samme forfatter. Men takket være Yates sømløse regi er den absolutt ikke mindre underholdende. Fire forbrytere (Redford, Segal, Leibman og Sand) påtar seg å stjele en verdifull diamant for en afrikansk politiker. Men noe går galt og de må stadig utføre nye kupp for å fa tak i steinen. Med en bilmann i teamet (Leibman), og Peter "Bullit" Yates i registolen, var det lov å håpe på litt mer bilkjøring. Men det som er med er bra utført og passer inn i handlingen, så vi skal ikke være kravstore. Christopher "Spinal Tap" Guest spiller en bitteliten rollen som politimann. 

r

Who's Killing the Great Chefs of Europe?

USA/1978/Ted Kotcheff/George Segal, Jacqueline Bisset, Robert Morley, Jean-Pierre Cassel, Philippe Noiret m. fl.

Det er mulig det finnes et utall bøker som blander krim og gastronomi, hva vet vel jeg? Men i filmfloraen er Who's Killing the Great Chefs of Europe? en relativt sjelden plante. Basert på en roman som blander krim, erotikk og mat har regissør Kotcheff og skuespillere fra USA, England, Frankrike og Italia sydd sammen en morsom thriller som også tar mat dønn seriøst. Erotikken er rett nok tonet ned. Men rettene vi ser er utviklet av mesterkokken Paul Bocuse, og hvert eneste mord er utført med eleganse og mye svart humor. Noen tar livet av de mest kjente kokkene i England, Frankrike og Italia. Og da det viser seg at morderen følger rangeringen i en artikkel av matkritikeren Max Vandeveer (Morley), forsøker den siste på lista, konditoren Natasha O'Brian (Bisset), og eksmannen hennes, fastfoodprodusenten Bobby Ross (Segal), å avsløre hvem som står bak - før det er for sent. Morley ble helt fortjent nominert til en haug priser for rollen som den matglade tyrannen Vandeveer. Og i etterkant av filmen ble han en ettertraktet figur i diverse matreklamer på TV. Pass på å ha mat i huset når dere ser denne, for man blir virkelig sulten underveis.      

p

Murder at the Gallop

England/1963/George Pollock/Margaret Rutherford, Stringer Davis, Robert Morley, Flora Robson, Charles Tingwell m. fl.

Murder at the Galloper den andre av i alt 4 Miss Marple-filmer med Margaret Rutherford som Agatha Christies skarpe privatdetektiv. Som de andre filmene hennes er den regissert av George Pollock og hennes mann i virkeligheten, Stringer Davis, spiller hennes høyre hånd. Historien er basert på en Poirot-bok og oppdatert til 60-tallet, uten at det spiller særlig noen som helst rolle. Rutherford var den første film-Marple, og det sies at Christie selv ikke helt likte den litt røffe stilen hun hadde. Og det må sies at i motsetning til de versjonene vi har sett gjennom årene på film og TV, så er ikke denne inkarnasjonen av den berømte snushanen til å spøke med. Det er selvsagt aldri noe "action" her, men vi innbiller oss at skulle det komme til bråk så kan hun slå fra seg også. Da den rike enstøingen Enderby dør i mistenkelige omstendigheter, påtar Miss Marple seg oppgaven med å finne ut hvem av de fire etterkommerne hans som var utålmodig nok til å framskynde arveoppgjøret. Som i de fleste andre Agatha Christie-bøker er det komplett umulig å gjette hvem morderen er, men likevel svært så underholdende å følge etterforskningen. Rutherford har en måte å bevege seg på som gjør henne til en drøm for filmkameraet. Men det er nok likevel Robert Morley som stjeler de fleste av scenene her - bare ved å være akkurat slik han pleier å være.  

p

Futureworld

USA/1976/Richard T. Heffron/Peter Fonda, Blythe Danner, Arthur Hill, John Ryan, Stuart Margolin m. fl.

Det var neppe noe folkekrav at det skulle lages en oppfølger til Westworld (1973), men 3 år etterpå kom det likevel en. Og det er slettes ingen dum historie vi blir servert denne gangen, heller. Fornøyelsesparken har åpnet igjen - denne gang under navnet Futureworld - og satser stort på å gi voksne mennesker en god ferie i forskjellige miljøer fra fortiden. To journalister (Fonda og Danner) er invitert for å skrive fordelaktig om parken, men ikke overraskende får de snart snusen i en kjempeporsjon muffens. Og denne gangen har ikke selskapet som står bak nøyd seg med å tjene penger - de er ute etter verdensherredømme! Ikke så overraskende kanskje når vi ser at mennene bak det hele er Arthur Hill og John "den gale fengselsdirketøren i Runaway Train" Ryan. Yul Brynner har fått en framtredende plass på plakaten, men opptrer bare i en kort drømmesekvens som revolvermannen fra den første filmen. Actionskvensene denne gang er bygd opp rundt robotkopier som jakter på sine menneskelig originaler. En alright film på sine egne premisser som faktisk virker bedre uttenkt og mer påkostet enn den første. Men vi savner Yul Brynner i actionmodus! Dette var forøvrig hans nest siste film.

p

Damen i Svart

Sverige/1958/Arne Mattsson/Karl-Arne Holmsten, Annalisa Ericson, Nils Hallberg, Inger von Schilden, Sven Lindberg m. fl.

Sverige har en lang og god tradisjon med å lage kompetente thrillere. Noe denne filmen fra slutten av 50-tallet er et glimrende eksempel på. Dette er den først i en serie på 5 om privatdetektiv-ekteparet John og Kajsa Hillman, eksemplarisk regissert av Arne Mattsson. Historien er så godt skrevet, og flott filmet, at det er underlig at filmen ikke er mer kjent internasjonalt. Dialogen er kanskje litt stiv og rikssvensk, men sammen med den stemningsfulle musikken er den med på å lage et lydbilde som både er veldig umoderne og veldig moderne. Kaptein John Hillmann (Holmsten) og kona Kajsa (Ericson) er på sommerferie, da de snubler over et par mord og en spøkelseshistorie. Og da er det ikke lett å konsentrere seg om bading og fisking. Skulle vi våge å sammenligne denne filmen med noe norsk, vil jeg si at den har mer til felles med De Dødes Tjern (også 1958) enn noe annet. Til tider er det mer spøkelseshistorie enn detektivfilm. Altså relativt spennende, også idag. Litt av den samme følelsen Agaton Sax ga oss da vi var barn, kanskje? Regissør Mattsson var mannen som sammen med Ingmar Bergman startet "den svenska synden"-ryktet, da han i 1951 viste nakenhet på film i Hon Dansade en Sommar.   

p

Get Mean

Italia/1975/Ferdinando Baldi/Tony Anthony, Lloyd Battista, Raf Baldassarre, Diana Lorys, David Dreyer m. fl.

Mellom 1967 og 1983 spilte, skrev og produserte amerikanske Tony Anthony (eg. Roger Pettito) i en håndfull western og actionfilmer - gjerne i kompaniskap med Ferdinando Baldi. Nå for tiden er han nok mest kjent for å ha vekket til live igjen 3D-trenden på begynnelsen av 80-tallet. Og av filmene hans er det nok bare Blindman (1971) jeg helhjertet vil anbefale. Denne smått surrealistiske westernfilmen fra midten av 70-tallet er interessant, men kanskje ikke så mye mer. En klassisk spaghettiwestern-antihelt får godt betalt for å følge en siøynerprinsesse til kongeriket hennes i Spania. Der er det av en eller annen grunn fortsatt middelalder, og vår cowboy befinner seg plutselig i kamp mot konger og trollmenn og kannibaler (sic!). Med Mark Twains "En Yankee ved Kong Arthurs Hoff" og det velkjente plottet fra A Fistful of Dollars (1964) i bunn, har Anthony og Baldi kokt ihop en salig røre som lett hadde kunnet bli veldig underholdende. Men de sparer så mye av kruttet til de siste 20 minuttene, at vi ikke snakker om en må-se-film. Jeg tar den likevel med her, for når det først braker løs er det underholdende som bare det.     

r

Runaway

USA/1984/Michael Crichton/Tom Selleck, Cynthia Rhodes, Gene Simmons, Kirstie Alley, Chris Mulkey m. fl.

Til tross for at han måtte si fra seg rollen som Indiana Jones, hadde Tom Selleck en ganske god karriere gående parallelt med Magnum P.I. Her ser vi ham som politimann i en sånn framtid hvor vi har lasere og avanserte roboter til å ta drittjobbene, men fortsatt bruker Commodore 64 og må se på tjukk-TV'er. Gene Simmons, i sin første skikkelige filmrolle, spiller forutsigbart nok en ravende psykopat som av en eller annen truer verden med vold og død gjennom sine tekniske oppfinnelser (varmesøkende kuler, edderkopp-roboter med giftsprøyter osv.). Og sammen med sin ferske assistent (Rhodes) må Jack Ramsay (Selleck) prøve å stoppe ham. Det er tydelig at dette er laget før RoboCop (1987), for alt av robotutstyr har fortsatt noe naivt og barnevennlig over seg. Men takket være Simmons' innsats, og hovedpersonens høydeskrekk, blir det relativt spennende etter hvert. Noe som har mest å gjøre med Crichtons filosofi om at historien skal komme først. Dette er først og fremst en thriller, dernest en science fiction-film. Og Selleck ER en god filmhelt. Selv om det spørs hvor langt han hadde kommet i våre dager, med en bart på størrelse med en dollarseddel.

r

Lassiter

USA/1984/Roger Young/Tom Selleck, Jane Seymour, Lauren Hutton, Joe Regalbuto, Bob Hoskins m. fl.

På overflaten kan Lassiter kanskje se ut som bare enda et kostymedrama fra førkrigstidens London, hvor spioner og sositetsmennesker danser og drikker champagne mens de konverserer dannet om de forbaskete tyskerne som planlegger et eller annet der borte i Berlin. Men takket være mer eksplisitt vold enn vi er vant til i slike filmer og en relativt grafisk kinky erotikk, framstår filmen som forfriskende voksen. Mestertyven Nick Lassiter (Selleck) blir presset av FBI (Regalbuto) og det engelske politiet (Hoskins) til å robbe den tyske amdassaden for en samling verdifulle diamanter. Men den sadistiske tyske kulturattacheen (Hutton) er på sporet av ham, og Nick skjønner at han må klekke ut en plan b for seg og kjæresten (Seymour). Det som gir Lassiter et overtak på konkurrentene er hovedsaklig Huttons innsats som den perverse Kari Von Fursten. Damen var 8 år tidligere ute med de samme sengeeskapadene som gjorde Sharon Stone beryktet etter Basic Instinct. I tillegg til Hoskins intenst usympatiske politimann. Mannen formerlig oser av aggressivitet og undertrykt vold. En slåsskamp mellom Selleck og Warren Clarke viser kanskje best hva regissøren var ute etter her. Dette er ikke en film å ta med hele familien på.

r

High Road to China

USA/1983/Brian G. Hutton/Tom Selleck, Bess Armstrong, Jack Weston, Wilford Brimley, Robert Morley m. fl.

-This man once drank 32 pints of Guinness without taking a piss.

-Struts om O'Malley

Selv om vi legger all verdens godvilje til er det vanskelig å se Tom Sellecks hoverolledebut som noe annet enn et plaster på såret for å ha tapt rollen som Indiana Jones til Harrison Ford. Men det er likevel nok egenart i historien og opplegget til å forsvare produksjonen. Mest av alt minner den om Biggles og de gamle engelske eventyrbøkene, minus kolonialismen og rasismen. Og Selleck er en vel så dugelig matinehelt som Ford. Eve Tozer (Armstrong) er nødt til å finne sin forsvunne far (Brimley), før kollegaen hans (Morley) rekker å erklære ham død og overtar firmaet. I ren desperasjon hyrer hun det smått alkoholiserte flyveresset Patrick O'Malley (Selleck) til å fly til Kina for å lete. Men det er en lang reise, og O'Malley er ikke verdens enkleste mann å omgåes. Weston, Morley og Brimley gjør alle mye ut av sine små roller. Og John Barrys musikk er helt fantastisk. Likevel var forfatteren av boka ikke fornøyd med filmen - som forfattere gjerne ikke er. Dette var Huttons (bl. a. Where Eagles Dare og Kelly's Heroes) siste film, før han sluttet i bransjen og ble rørlegger. Han regisserte bare 9 i løpet av karrieren, men nesten alle er klassikere på sitt vis. Opprinnelig var filmen planlagt med Roger Moore og Jaquelinne Bisset i hovedrollene, og med John Huston i registolen. Høres bra ut det også. 

r

Into the Night

USA/1985/John Landis/Jeff Goldblume, Michelle Pfeiffer, Irene Papas, Richard Farnsworth, Dan Aykroyd m. fl.

Denne thrillerkomedien fra John Landis er en liten drøm for folk med spesiell interesse for film. Hele 17 forskjellige regissører (Jack Arnold, David Cronenberg, Jonathan Demme, Richard Franklin, Amy Heckerling, Jim Henson, Rick Baker, Colin Higgins, Lawrence Kasdan, John Landis, Jonathan Lynn, Paul Mazursky, Daniel Petrie, Paul Bartel, Don Siegel, Roger Vadim og Robert Paynter) spiller små roller her, og resten av rollelista er satt sammen av store, kjente navn fra Hollywood. Det blir nesten litt for mye for en enkel historie som dette. Men når vi får en scene hvor David Bowie slåss til døden med Carl Perkins, kan vi ikke klage. Landis skal også ha plusspoeng for å ha gitt Goldblume og Pfeiffer deres første virkelig store roller. Den kronisk søvnløse Ed Okin (Goldblume) redder ved en tilfeldighet livet til modellen Diana (Pfeiffer), og snart er de to jaget over hele byen av en gjeng skytegale persere (bl. a. Landis selv). De prøver å få tak i seks smaragder som Diana har smuglet inn i landet, mens Ed på sin side bare forsøker å forstå hva som foregår. Dette ER en thriller - actionscenene og volden forteller oss det - men den er også så full av slapstick og verbal humor at den like gjerne kan arkiveres under "komedie". Underholdende er det uansett.  

r

Stakeout

USA/1987/John Badham/Richard Dreyfuss, Emilio Estevez, Madeleine Stowe, Aidan Quinn, Dan Lauria m. fl.

Etter å ha mistet noen år til en utsvevende livsstil, var Richard Dreyfuss tilbake på toppen i siste halvdel av 80-tallet. Gode filmer, som Down and Out in Beverly Hills (1986), Stand by Me (1986) og denne, sørget for det. Og trenden med å plassere uortodokse skuespillere i thrillere fungerte godt også for den 1, 65 meter høye moromannen. John Badham turnerer her sin 6. filmsjanger på rad med en god miks av action, spenning og humor. Og kjemien Dreyfuss har med Estevez, som spiller partneren, er upåklagelig. Da politimorderen Richard "Stick" Montgomery rømmer fra fengsel, settes spanerne Chris Lecce (Dreyfuss) og Bill Reimers (Estevez) til å holde øye med Sticks eks, Maria (Stowe). Men den notorisk useriøse Chris komplisserer det hele ved snart å ha blitt venn med, og forelsket seg i, Maria. Og stadig kommer Stick nærmere Seattle. Ungpikeidolet Quinn (Reckless, Desperately Seeking Susan m. fl.) er en virkelig skummel figur som skurken. Noe som gjør at filmen, som til tider nesten er en komedie, får et stort element av fare. Og dermed blir vi minnet på at de faktisk (nesten) ikke lager denne typen morsomme spenningsfilmer lenger. Hvilket er synd og skam. Biljakten mot slutten av filmen er kort, men veldig god. En oppfølger fulgte 6 år senere.

p

Robbery

England/1967/Peter Yates/Stanley Baker, Joanna Pettet, James Booth, Frank Finlay, Barry Foster m. fl.

Robbery er sterkt inspirert av det store togrøveriet i England i 1963, hvor bl. a. den etter hvert så kjente Ronnie Biggs var med. Som i virkeligheten er ranerne i filmen nøye med å ikke bruke våpen og vold (en av dem som jobbet ombord ble rett nok slått i hodet og skal ha blitt uføretrygdet i etterkant), og etter å ha vært vitne til all planleggingen er det vanskelig å ikke ønske at de skal klare det. Det gjorde de som kjent ikke. Men filmen er likevel uhyre spennende hele veien. 16 mann, under ledelse av forbrytergeniet Paul Clifton (Baker), utfører tilsynelatende det perfekte kuppet, da de raner toget mellom Glasgow og London for 2,6 millioner pund. Men rett bak dem kommer inspektør George Langdon (Booth), og han har ikke tenkt til å gi seg før alle mann er bak lås og slå. Som i virkeligheten klarer Clifton å stikke av til utlandet og leve stort på sin del av byttet, men filmen slutter der. I virkeligheten ble han arrestert i 1968 og dømt til 25 år. Biljakten gjennom Londons gater på begynnelsen av filmen falt i såpass god jord hos Steve McQueen at Peter Yates ble hyret til å regissere hans neste film, Bullitt (1968). Og som vi alle vet, da overgikk han seg selv på bilkjøringsfronten.

p

Critters 2

USA/1988/Mick Garris/Scott Grimes, Terrence Mann, Don Epper, Cynthia Garris, Barry Corbin m. fl.

Ingen ble særlig overrasket over at det kom en oppfølger til Critters. Og tradisjonen tro er alt større, blodigere og teknisk bedre laget denne gangen. At flere av skuespillerne også vender tilbake er positivt. Manus er skrevet av debutanten David Twohy, som senere skulle gjøre det stort med Riddick-filmene, så historien er mer original enn en ren ripoff av den første. De får ikke helt til stemningen, synes jeg, men med 82 minutters spilletid og non-stop action spiller det kanskje ikke så stor rolle. Brad Brown (Grimes) vender tilbake til hjembyen Groover's Bend akkurat da en last med Critters-egg klekker ut under barnas påskeeggjakt. Det er tid for å tilkalle de intergalaktiske prisjegerne Ug (Mann), Lee (Roxanne Kernohan) og Charlie (Epper). Som forrige gang gjøres det et stort nummer ut av at Lee ikke klarer å bestemme seg for hvordan han vil se ut på jorda, og den unge Twohy synes tydeligvis det var festlig å la ham gå rundt halvnaken som modellen Kernohan. Det er ihvertfall en liten påminnelse om at det var en gang en tid da selv voldsomme underholdningsfilmer var laget for voksne mennesker. To oppfølgere av heller tvilsom karakter fulgte.

Critters

USA/1986/Stephen Herek/Dee Wallace Stone, M. Emmet Walsh, Billy Green Bush, Scott Grimes, Nadine Van der Velde m. fl.

Critters er beviset for at menneskespisende romvesener ikke behøver å bli spilt av 2 meter høye, blåmalte bodybuildere. Men de som jakter på dem er visst nødt til å være kule. Men sånn er jo filmens verden. Ved første øyekast kan denne filmen se ut som en b-versjon av Gremlins (1984). Men filmatisk har den faktisk mer til felles med rominvasjons-filmer fra 50-tallet og, tro det eller ei, Sam Peckinpahs Straw Dogs (1971). Dette er langt mer lavbudsjett, og ikke så rent lite blodigere enn Spielbergs klassiker, men sjangeren må sies å være noenlunde den samme. En gruppe lodne vesener med en million sylskarpe tenne rømmer fra et fengsel på en annen planet. I hælene har de 2 superkule, intergalaktiske prisjegere (Terrence Mann og Don Epper). Det blir en hektisk natt for stakkars familien Brown (Stone, Bush, Grimes og Van der Velde), da den avsidesliggende gården deres blir åsted for et voldsomt oppgjør mellom de to partene.Det som vipper Critters over i godfilm-kategorien er nok hovedsaklig de superbe skuespillerne. Og da tenker jeg spesielt på Stone (moren i ET og Cujo), som kan spille desperat og hylende bedre enn de fleste. Walsh gjør også sitt som lugn småbysheriff. Filmen fikk hele 3 oppfølgere av vekslende kvalitet.

r

Fatal Attraction

USA/1987/Adrian Lyne/Michael Douglas, Glenn Close, Anne Archer, Ellen Hamilton Latzen, Stuart Pankin m. fl.

Fatal Attraction var den første av Michael Douglas' flere relativt risky thrillere på 80- og 90-tallet, og en gigantisk suksess verden over i 1987. Litt feilaktig blir den sett på som en slags nyinnspilling av Clint Eastwoods Misty (1971), med en "gal" kvinne som forfølger en familie. Og med kaninkokingen som mest minneverdige sekvens. Jeg synes den blir mer psykologisk interessant om man først og fremst ser den som en beskrivelse av hvordan en klassisk, jappete mannsjåvinist reagerer når han mister kontrollen, men det er kanskje bare min tolkning. Forlagsadvokaten Dan Gallagher (Douglas) har en kort affære med kollegaen Alex Forrest (Close). Men da han ønsker å vende tilbake til hverdagen med kone (Archer) og barn (Latzen) igjen, slipper ikke Alex taket. Den originale slutten, hvor Alex tar livet av seg og får Dan sendt uskyldig i fengsel, ble vraket av et testpublikum og forandret til det langt mer spennende oppgjøret som kulminerer med både slåsskamp og skyting. Og det er kanskje greit, da det ikke er såå mye tidligere i historien som forsvarer tittelen "thriller". Det aller beste ved filmen er nok tidsbildet den gir av 80-tallet. Og det er ikke alltid pent! Om noen synes de kjenner igjen datteren til Dan og kona, så spilte Latzen noen år senere datteren til fetter Eddie i National Lampoon's Christman Vacation (1989).

r

The Cassandra Crossing

Tyskland-Italia-England/1976/George P. Cosmatos/Sophia Loren, Richard Harris, Burt Lancaster, O.J. Simpson, Martin Sheen m. fl.

All ære til Michael Caine, Sean Connery og Roger Moore, men blant de engelske stjernene på 60- og 70-tallet var Richard Harris alltid den som overbeviste mest som handlekraftig actionhelt. Det var et eller annet med kroppsspråket og den åpenbare gi-faen-holdningen som ga ham en aura av at han virkelig mente det han holdt på med. Det gjorde han selvsagt ikke, og livsførselen hans skilte seg ikke nevneverdig fra de mer pinglete drikkekompisene Richard Burton og Peter O'Toole. Da en svensk (!) terrorist (Lou Castel) blir smittet av et dødelig virus under en aksjon mot Verdens Helseorganisasjon, blir oberst Stephen MacKenzie (Lancaster) satt på saken. Terroristen blir sporet til toget fra Geneve til Stockholm, og MacKenzie beslutter å ofre alle passasjerene. Noe kirurgen Jonathan Chamberlain (Harris) og hans ekskone Jennifer (Loren) nekter å godta uten kamp. Produsent Carlo Ponti var på denne tiden gift med Sophia Loren, og har selvsagt gitt henne den største rollen her. Men som i alle katastrofefilmer er det et stort rollegalleri vi blir presentert for. Og her er alle klisjeene representert; Den aldrende divaen (Ava Gardner) med sin unge elsker (Sheen), holocaustoverleveren som deler ut livsvisdom (Lee Strasberg), presten (Simpson) som egentlig er narkotikapoliti, hippiene (bl. a. Harris' kone Ann Turkel) som ustanselig spiller gitar og synger og altså legen (Harris) og forfatteren (Loren) som har vært gift flere ganger, men ikke klarer å ligge unna hverandre. Men det er spennende nok, og Harris er som sagt en dugelig actionhelt. Morsomt nok ytrer ikke Ingrid Thulin et eneste ord på svensk, mens amerikanske Strasberg blir satt til å avhøre den svenske terroristen. 

r

Duel

USA/1971/Steven Spielberg/Dennis Weaver, Jaqueline Scott, Eddie Firestone, Lou Frizzel, Carey Loftin m. fl.

En av det unge stjerneskuddet Steven Spielbergs siste oppdrag for TV ble såpass bra at filmen ble satt opp på kino i europa. Vi snakker om en enkel historie laget på et relativt lavt budsjett, men talentet til mannen bak kamera synes i hver eneste scene. På vei til et businessmøte blir David Mann (Dennis "McCloud" Weaver) uten forvarsel satt på skittlista til føreren av en gammel og rusten tankbil. Det hele begynner som en katts lek med musa, men Mann skjønner snart at sjåføren faktisk prøver å drepe ham. Kameravinklingene, lydeffektene og bildene av Manns røde Plymouth jaget av den skittenbrune traileren gjennom ørkenlandskapet utenfor Kalifornia virker så proft at man glemmer at det er snakk om en glorifisert novellefilm med strengt tatt kun en skuespiller. En god søknad til jobben som verdens mest kjente regissør.

r

Dark Angel

USA/1990/Craig R. Baxley/Dolph Lundgren, Brian Benben, Matthias Hues, Betsy Brantley, Michael J. Pollard m. fl.

Post Lethal Weapon (1987) virker en science fiction buddy-action kanskje som en no brainer (for en fryktelig setning). Men med Lundgren og Benben blir oddsene kanskje litt høyere. Men det funker faktisk over all forventning. Dolph er den uflidde spaneren som sliter med forholdet til CSI-dama og som konstant får kjeft av sjefen. Og Brian er den pertentlige og tjenestevillige FBI-agenten med en hemmelig agenda. Så langt, så klisjepreget. Men den tidligere stuntmannen Baxley er heldigvis mer interessert i gode actionscener, og holder tempoet oppe og intrigene i sjakk. Romvesenet Talec (Hues) dreper mennesker for å ta adrenalinet deres, og det er opp til Jack Caine (Lundgren) og Arwood Smith (Benben) å stoppe ham. Heldigvis er Azeck (Jay Bilas), et vennligere innstilt romvesen, også på sporet av morderen. Dolph bruker få av sine vanlige kickbokser-triks i denne filmen, men fungerer godt som "vanlig" actionhelt også. Og at Benben har snakketøyet i orden vet vi fra TV-serien Dream On. Men begge rollefigurene har andre sider også, og som sørger for at ting ikke blir altfor forutsigbart. Dette er god og solid b-action. 

 

r

The Hidden

USA/1987/Jack Sholder/Kyle MacLachlan, Michael Nouri, Claudia Christian, Clu Gulager, Ed O'Ross m. fl.

Are we talking spacemen here?

-Tom Beck

Her snakker vi virkelig om en "glemt" klassiker fra det glade 80-tallet. Jack Sholder, en relativt fersk skrekkfilmregissør (Alone in the Dark og A Nightmare on Elm Street 2) gir oss en overraskende frisk blanding av science fiction, skrekk og action, tatt akkurat seriøst nok til at det aldri blir dumt eller overdrevet. MacLachlan og Nouri er også så gode i rollene sine, som henholdsvis romvesen forkledd som FBI-agent og livstrøtt politietterforsker, at de faktisk gir det hele en slags troverdighet. FBI-agent Lloyd Gallagher (MacLachlan) er egentlig et romvesen som har kommet til jorda for å drepe et annet, ondsinnet romvesen (William Boyett, Chris Mulkey m. fl.) Til jobben trenger han hjelp fra detektiv Tom Beck (Nouri), men skurken flytter fra kropp til kropp og det viser seg snart at for å få jobben gjort kreves det mer enn godt, gammeldags politiarbeid. The Hidden har en overflod av vittige replikker - de fleste levert av Nouri - men det er først og fremst biljaktene, skytescenene og spesialeffektene filmen vil bli husket for. Dette er bare MacLachlans tredje film, men allerede viser han mange av de samme taktene som TV-seere verden over gikk bananas for da han dukket opp som FBI-agent Dale Cooper i David Lynch' Twin Peaks (1990-91). Nouri er nok mer ukjent for det store publikum, men basert på denne filmen burde han vært en større stjerne.

p

Without Warning

USA/1980/Greydon Clark/Jack Palance, Martin Landau, Tarah Nutter, Christopher S. Nelson, Cameron Mitchell m. fl.

De fleste husker nok hvordan Arnold Schwarzenegger strevde med det uregjerlige romvesenet i Predator fra 1987. En nærmere titt på filmhistorien viser imidlertid at det ikke er den eneste fremmede som har kommet til jorda for å jakte på mennesker. I denne filmen, laget 7 år tidligere, er det innbyggerne i en liyen by i California som blir utsatt for en mannevond menneskejeger. Det er lenge litt uklart akkurat hva han bedriver, men han kaster ihvertfall små organiske frisbeer som fester seg på folk og borer små tentakler inn i huden. Og så lagrer han likene i et lite skur i skogen. Selve romvesenet ser vi ikke så mye til, så det blir mye løping rundt i mørket. Og når han til slutt viser seg å være en 3 meter høy skalla kis med blå hud, så går det ikke akkurat kaldt nedover ryggen på oss seere. Dette er selvsagt lavbudsjett så det holder. Av totalbudsjettet på 150 000 dollar gikk visstnok 75 000 til Palance og Landau, og 20 000 til spesialeffekter. Og da sier det seg selv at regissøren må være oppfinnsom. Men han får i alle fall de to stjernene til å jobbe for pengene, og det er lenge uklart hvem som spiller gal best av de to. David Caruso debuterer her som en av de fire tenåringsklisjeene som ikke hører på landsbyidiotens advarsler og drar opp til innsjøen for å bade og kline, selv om det åpenbart er midt på vinteren. Monsteret blir forresten spilt av Kevin Peter Hall (2, 20 på strømpelesten) som var Skapulf og Arnolds Predator noen år senere.

p

Appointment With Death

USA/1988/Michael Winner/Peter Ustinov, Lauren Bacall, Carrie Fisher, John Gielgud, David Soul m. fl.

Ustinovs tredje og siste kinofilm som Poirot (han hadde spilt rollen 3 ganger på TV i mellomtiden) er produsert av Cannon Group og regissert av deres gamle samarbeidspartner Michael Winner. Men de som forventer seg en fresk og freidig versjon av Agatha Christies detektivhistorie, vil bli skuffet. Anthony Schaffer har igjen stått for manus, og filmen holder den samme stilen som Ustinovs tidligere opptredener. Poirot er på ferie ved Dødehavet, da det ikke overraskende skjer et mord. Den døde (Piper Laurie) var mektig upopulær, så mesterdetektiven har en rekke mistenkte å velge mellom (Lauren Bacall, David "Starsky and Hutch" Soul, Carrie "Prinsesse Leia" Fisher, Haley Mills, Jenny Seagrove, Nicholas Guest m. fl.). Fine locations i et varmt klima, greie skuespillerinnsatser og en relativt spennende historie redder også denne filmen i land. Som noen kanskje vil huske var Gielgud og Bacall også med i Murder on the Orient Express. American Colony Hotel in Jerusalem, hvor noen av scenene ble spilt inn, ble i 1902 startet av stinovs bestefar.

p

Evil Under the Sun

England/1982/Guy Hamilton/Peter Ustinov, James Mason, Roddy McDowall, Maggie Smith, Diana Rigg m. fl.

Fire år etter hendelsene på Nilen vender Ustinov, Smith og Birkin tilbake med et nytt Agatha Christie-mysterium. Colin Blakely og Denis Quilley var med i Murder on the Orient Express. Også denne gang foregår handlingen i stekende solskinn. Bak kamera står James Bond-regissøren Guy Hamilton, og manuset er igjen skrevet av Anthony Schaffer. Det kan føles litt som om dette er b-vare i forhold til de to første filmene, men de som velger å overse dette blir belønnet med en god krimhistorie. Poirot er på et oppdrag kombinert med en aldri så liten ferie ved Middelhavet, da skuespillerinnen Ariana Marshall (Rigg) blir funnet drept. Og tro det eller ei, hotellet hans er smekkfullt av potensielle mordere (James Mason, Maggie Smith, Roddy McDowall, Jane Birkin, Sylvia Miles, Nicholas Clay, Colin Blakely og Denis Quilley). OG eieren ønsker saken løst før politiet blir tilkalt. Ustinov gjør den belgiske snushanen stadig mer humoristisk for hver film, og med Hamilton i registolen legges det opp til et bedagelig tempo i luksuriøse omgivelser. Men har man sansen blir Christies historier aldri kjedelige. Maggie Smith spiller her en totalt motsatt personlighet til det hun gjorde i Death on the Nile, og får virkelig vist fram spennvidden sin.

r

Death on the Nile

England/1978/John Guillermin/Peter Ustinov, David Niven, Mia Farrow, Simon MacCorkindale, Lois Chiles m. fl.

Enda så god som Peter Ustinov er som Hercule Poirot, er det flere grunner til at jeg heller ville sett Albert Finney gjenta sin versjon av mesterdetektiven her. Den viktigste er at det denne gang er mer å gjøre for den forfengelige belgieren, mer action. Men Finney ville absolutt ikke spille med all den sminken og staffasjen i Egypts 40 varmegrader. Og derfor fikk vi Ustinov i den første av sine i alt 6 filmer med Poirot. Men bortsett i fra skifte i hovedrollen, er dette på alle måter en oppfølger til Murder on the Orient Express. Poirot befinner seg ombord i et cruiseskip på Nilen, da et mord blir begått. Et mordgåte som selvsagt må løses før båten når endestasjonen. Til å hjelpe seg har han som vanlig en litt enkel, men handlekraftig gentlemann (denne gang spilt av David Niven) og rundt seg har han et dussin mistenkte (spilt av stjerner som Maggie Smith, Bette Davis, George Kennedy, Mia Farrow, Jon Finch, Angela Lansbury, Jane Birkin, Jack Warden, Olivia Hussey m. fl.). Ustinov og regissør Guillermin er litt mer direkte enn Finney og Sidney Lumet var i sin film, og noen liter blod og et par korte, men ganske spennende actionscener liver opp den vanlige rutinen. Ingen klarer jo likevel å gjette hvem morderen er i en Agatha Christie-historie. Angela Lansbury vant fortjent en NBR Award, og ble nominert til en BAFTA, for sin rolle som alkoholisert og sexgal forfatter - 2 år før hun spilte Christies Miss Marple i The Mirror Crack'd.

r

Murder on the Orient Express

England/1974/Sidney Lumet/Albert Finney, Lauren Bacall, Martin Balsam, Ingrid Bergman m. fl.

Albert Finney var langt i fra den første som spilte Agatha Christies mesterdetektiv Hercule Poirot på film. Men jeg tror likevel vi trygt kan si at hans versjon av den belgiske gentlemannen dannet skole for alle kommende varianter. Og det i en film som nå, 42 år senere, fortsatt er den beste i sjangeren. Og hvordan kunne den ikke bli bra, med spenningsmesteren Sidney Lumet og over et dussin av datidens store stjerner med på moroa. Poirot reiser med Orientekspressen gjennom Jugoslavia, da mannen i nabokupeen (Richard Widmark) blir drept. Med bare noen timer på seg satser detektiven på å løse saken før de kommer fram til neste stasjon. Blant de mistenkte finner vi Lauren Bacall, Martin Balsam, Ingrid Bergman, Jaqueline Bisset, Michael York, Sean Connery, Jean-Pierre Cassel, John Gielgud, Wendy Hiller, Anthony Perkins, Vanessa Redgrave, Rachel Roberts, George Coulouris, Colin Blakely og Denis Quilley, hvorav alle får bryne seg på den eksepsjonelt gode Finney. Bergman vant forøvrig en Oscar for sin superkristne, svenske misjonær. Finney, Gielgud, Bergman og Lumet vant hver sin BAFTA.

p

The Man Who Loved Cat Dancing

USA/1973/Richard C. Sarafian/Burt Reynolds, Sarah Miles, Lee J. Cobb, George Hamilton, Jack Warden m. fl.

Burts siste western (han vendte rett nok tilbake til sjangeren på TV på 2000-tallet) er en typisk 70-tallsproduksjon som minner ganske mye om The Hunting Party (1972). Men i en mer stillferdig, og ikke så lite romantisk, versjon. Og i tråd med datidens tradisjon, relativt tragisk og melankolsk. Catherine Crocker (Miles) er på flukt fra sin voldelige og kontrollerende ektemann (Hamilton), da hun støter på togrøveren Jay Grobart (Reynolds) og hans menn (Warden, Bo Hopkins og Jay Varela). Hun blir først tatt til fange av banden, men snart innser hun at hun har det bedre sammen med Grobart enn sin egen mann. En annen filmtradisjon, som (heldigvis?) forsvant midt på 80-tallet, er den stadige trusselen om voldtekt som kvinnelige rollefigurer i cowboyfilmer var utsatt for. Og The Man Who Loved Cat Dancing er intet unntak. Her er det ikke så grafisk, men stemningen er til tider guffen. Reynolds og Warden insisterte på å gjøre sine egne stunts i filmen, og det betaler seg i flere scener - spesielt i en slåsskamp mellom de to.

r

Torn Curtain

USA/1966/Alfred Hitchcock/Paul Newman, Julie Andrews, Lila Kedrova, Hansjörg Felmy, Wolfgang Kieling m. fl.

Det er ingen hemmelighet at Hitchcock var misfornøyd med denne filmen. Han mistrivdes under innspillingen og satte liten pris på at produsentene prakket på ham store og dyre stjerner som Newman og Andrews. Likevel håper jeg ikke dette avskrekker noen fra å se filmen. Det er kanskje ikke Hitchcock fra øverste hylle, men det er fortsatt Hitchcock. Professor Michael Armstrong (Newman) hopper av til Øst-Tyskland. Til assisten/forlovede Sarah Shermans (Andrews) store overraskelse. Men snart viser det seg at Armstrong er på oppdrag for den amerikanske etterretningen. Et oppdrag som setter dem begge i fare. Hvis vi tar bort den litt latterlige kald-krigsretorikken og de litt billige skuespillerknepene som framstiller øst-tyskere litt som nazistene i enda eldre filmer, sitter vi igjen med en spenningsfilm som kunne foregått hvor som helst. Et "realistisk" drap på en agent virker nesten litt malplassert, men er kanskje det man husker best. Hansjörg Felmy, som spiller funksjonær Gerhard, er kanskje best kjent for norske seere som den tyske detektime-helten Haferkamp. 

r

Fuzz

USA/1972/Richard A. Colla/Burt Reynolds, Jack Weston, Raquel Welch, Tom Skerritt, Yul Brynner m. fl.

Basert på Ed McBains bøker om daglivet til politifolkene i distrikt 87, og regissert i en episodisk, dialogdrevet stil av Colla, ser Fuzz i dag nærmest ut som en mal for alle politiserier som har dukket opp siden Hill Street Blues på 80-tallet. Fans av bøkene sier de er svært misfornøyde med filmen. Men i og med at det er forfatteren selv, under navnet Evan Hunter, som har skrevet manus får vi tro at den ikke skiller seg såå mye fra det han så for seg. Som seg hør og bør en historie som dette er det mange forskjellige saker som etter hvert vikles inn i hverandre. Steve Carella (Reynolds) jakter på to unggutter som setter fyr på uteliggere, Eileen McHenry (Welch) prøver å fange en voldtektsmann og Meyer Meyer (Weston) og Bert Kling (Skerritt) sliter med en psykopat (Brynner) som truer med å drepe borgermesteren mot løsepenger. Alt utført med de kjappe replikkene og uortodokse metodene som vi etter hvert har blitt vant til fra TV-serier med handling fra ymse politidistrikt. Jeg kan se at det kanskje ikke er alles kopp te, men jeg liker det. Humor blandet med rå, hardkokt action slår aldri feil. Om noen forresten lurer på hva som foregår mellom Raquel Welch og Burt Reynolds, så sier ryktene at førstnevnte syntes sistnevntes oppførsel under innspillingen av 100 Rifles (1969) var så slibrig og ubehøvlet at hun fikk i kontrakten sin at hun aldri mer skulle behøve å møte ham - foran eller bak kamera.   

p

Touch of Evil

USA/1958/Orson Welles/Charlton Heston, Janet Leigh, Orson Welles, Joseph Calleia, Akim Tamiroff m. fl.

Opprinnelig skulle Orson Welles bare spille i denne filmen basert på Whit Mastersons bok Badge of Evil. Men de andre skuespillerne insisterte på at han også skulle ha regien, og slik ble det som kunne ha vært en helt vanlig spenningsfilm til det et av de første eksemplene på den type sleazy b-thriller som for eksempel David Lynch puslet med på 80- og 90-tallet. Welles sa i intervjuer at han bevisst ville forvirre og irritere publikum, og selvsagt grep produsentene inn og la til forklarende scener i ettertid. Etter min mening er det ikke så mange at det skjemmer filmen, men det var nok til at filmlegenden tok avstand fra det ferdige resultatet. Narkotikapolitimannen Ramon Vargas (Heston) er på bryllupsreise med kona Susie (Leigh) i en liten grenseby i Mexico, da han snubler over et grotesk dobbeltdrap. Men til tross for rasistiske politimenn, gale motellansatte (Dennis "McCloud" Weaver som en Norman Bates-aktig psykopat) og at mafiaen etter hvert angriper Vargas' kone, så er det den forfyllete, korrupte og antakeligvis sinnsyke politikapteinen Hank Quinlan (Welles) som utgjør den største trusselen her. Selv om Touch of Evil ikke ble noen suksess i USA på 50-tallet, så hersker det liten tvil nå i ettertid om at dette er det siste mesterverket fra det som en gang var verdens fremste regissør. Og de som syntes at Welles hadde tapt seg mye på kort tid, ante antakelig ikke at han i rollen som Quinlan er stuffet med 30 kilo ekstra og hadde tilbrakt 4 timer i sminkestolen. Et herlig perverst og forskrudd mesterverk! 

r

Blow Out

USA/1981/Brian De Palma/John Travolta, Nancy Allen, John Lithgow, Dennis Franz, Peter Boyden m. fl.

Hadde Blow Out vært Brian De Palmas filmedebut, hadde det vært nærliggende å tro at dette var en student av Alfred Hitchcock som kun var ute etter å overgå den gamle mesteren. Men i 1981 var De Palma noe av en mester selv, og det er i grunnen bare å bøye seg i støvet over den forestillingen han her serverer oss. Historien er åpenbart inspirert av Michelangelo Antonionis Blowup (1966), men i tillegg er den så smekkfull av fotografiske finesser og triks at det er en fryd. Og om noen hadde en mistanke om at John Travolta egentlig var bortkastet som selskapsdanser og far til snakkende babyer, så burde de bli helt overbeviste etter å ha sette denne filmen. Dette er rollen som som ene og alene skaffet ham comebacket i Pulp Fiction 13 år senere. Lydmannen Jack Terry (Travolta) er ute og gjør opptak til arkivet sitt, da han ved en tilfeldighet fanger opp et politisk attentat. Og med en psykopatisk leiemorder (Lithgow) i hælene, forsøker Jack både å holde et vitne til drapet (Allen) i live og få historien ut i media. Som i de fleste De Palma-filmer fra 70- og 80-tallet har Dennis Franz en liten, men viktig rolle som slesk og ufordragelig privatdetektiv. Og for de som kun kjenner John Lithgow som moromann, er dette filmen å se for å bli overbevist om at han er tidenes skumleste filmpsyko! Da er jeg mer usikker på hva som ligger bak instruksjonen av fru De Palma, Nancy Allen, utstyrt som hun er med babystemme og...vel, et noe redusert IQ-nivå. Anbefales!

r

The Conversation

USA/1974/Francis Ford Coppola/Gene Hackman, John Cazale, Allen Garfield, Harrison Ford, Frederic Forrest m. fl.

Skvist inn mellom The Godfather 1 og 2, fikk vi servert denne lille thrilleren fra mesterregissør Francis Ford Coppola. Filmen byr på en intim og dempet historie, typisk for tidlig 70-tall, men den blir likevel ansett (også av mannen selv) for å være blant hans ypperste. Privatdetektiven og avlyttingseksperten Harry Caul (Hackman i en av sitt livs roller) har tidligere vært indirekte ansvarlig for flere menneskers død med arbeidet sitt. Nå frykter han at det samme kan skje igjen. Men Harrys egen paranoia og pedantiske livsinnstilling vanskeliggjør det hele. Flere av Coppolas faste ensemble dukker opp her, deriblant Robert Duvall som mulig drapsoffer. Men det er en ung Harrison Ford som virkelig vekker oppsikt med sin tolkning av den skumle assistenten til Harrys oppdragsgiver. Filmen minner unektelig litt om Michelangelo Antonionis Blowup fra 1966, og inspirerte helt sikkert Brian De Palmas Blow Out fra 1981, men dette er og blir filmhistoriens største overvåkningshistorie. Hackman spilte en slags uautorisert utgave av Caul i Tony Scotts Enemy of the State i 1998. Anbefales!

r

Police Story

Hong Kong/1985/Jackie Chan, Chi-Hwa Chen/Jackie Chan, Maggie Cheung, Brigitte Lin, Kwok-Hung Lam, Bill Tung m. fl.

Etter eget utsagn gikk Jackie i gang med dette prosjektet fordi han var misfornøyd med James Glickenhaus' The Protector (1985). Han ville vise verden hvordan en ekte politifilm fra Hong Kong så ut. Og den salige blandingen av akrobatisk action, hårreisende stunts og enkel komikk ble så godt mottatt at det fram til i dag har kommet hele 5 oppfølgere. Inspektør Chan Ka-Kui (Jackie) ved politiet i Hong Kong er på sporet av gangsteren Chu Tao (Yuen Chor). Men da den lovlydige politimannen blir uskyldig anklaget for mord må han ty til ukonvensjonelle metoder for å renvaske seg. Police Story er en favoritt både blant fansen og Jackie selv, og det spørs om den ikke vil stå igjen som et slags høydepunkt i karrieren hans. Sluttoppgjøret med skurkene inne i et kjøpesenter er i hvert fall noe av det beste som er laget i actionsjangeren. Og som rulleteksten viser, det gikk hardt ut over både hovedrolleinnehaveren og stuntmennene under innspillingen. Filmen vant kategorien Årets Film ved Hong Kong Movie Awards året etter. 

r

Wheels on Meals

Hong Kong/1984/Sammo Hung Kam-bo/Jackie Chan, Biao Yuen, Sammo Hung Kam-bo, Lola Forner, Benny Urquidez m. fl.

I sin andre film sammen har "de tre dragene" mer eller mindre perfeksjonert stilen sin. Vi snakker om en kinesisk komedie, så en del fjas må vi ta med på kjøpet. Men med Sammo i registolen og Biao og Jackie i toppform, så inneholder filmen mer velkoreografert action og mer frenetisk martial arts enn ti amerikanske filmer fra den samme perioden. Thomas (Jackie) og fetteren David (Biao) driver et mobilt gatekjøkken i Barcelona, da privatdetektiven Moby (Sammo) ber dem om hjelp til å finne arvingen til grev Mondales formue. Men grevens bror (Jose Sancho), og hans to livvakter (martial arts-legendene Benny Urquidez og Keith Vitali), har ikke tenkt å dele med seg av rikdommen. Og dermed er det duket for masse slapstick, voldsomme nevekamper og mye kinesisk, vovet humor mellom arvingen Sylvia (Forner) og de tre hovedrolleinnehaverne. Kampene mellom Jackie og Benny er noe av det beste begge har gjort, muligens bare overgått av deres møte i Dragons Forever (1987). Sammo regisserer med stødig hånd, i tillegg til å være en akrobatisk kung fu utøver selv, og sørger for mye god underholdning for pengene. Ja, for filmer som dette må dessverre kjøpes for å få tak i en god, usensurert og u-dubbet versjon. Noe annet duger ikke.

p

Darker Than Amber

England/1970/Robert Clouse/Rod Taylor, Theodore Bikel, Suzy Kendall, William  Smith, Ahna Capri m. fl.

Denne intense thrilleren var i sin tid et forsøk på å starte en hel serie med filmer om John D. MacDonalds slackerhelt Travis McGee. At de ikke lykkes kan virke litt underlig idag, med tanke på hvor god denne første filmen egentlig er. Vel og merke om man har sans for hardkokt krim hvor ingen er verken helt gode eller helt slemme. Strandbomsen McGee (Taylor) og kompisen Meyer (Bikel) er ute og fisker under ei bru, da to psykopatiske bodybuildere kaster en kvinne (Kendall) i vannet rett ved siden av dem. De klarer å redde henne, men kort etterpå blir hun drept. Det får McGee og Meyer til å klekke ut en snedig plan for å få has på morderne.  Darker Than Amber har blitt noe av en kultfilm etter hvert for kjennere av blodig b-action. Men fortsatt er den nok mest kjent som filmen som fikk Bruce Lee til å hyre Clouse til å lage Enter the Dragon (1973). Kung fu-mesteren hadde nemlig stor sans for måten regissøren satte sammen den siste fighten mellom Taylor og Smith på. Om ryktene om at de to skuespillerne slåss på ordentlig er sanne, vet vel ingen. Men det hele var såpass intenst, at førstnevnte endte opp med brukket nese og sistnevnte med tre brukne ribbein.

r

Rooster Cogburn

USA/1975/Stuart Millar/John Wayne, Katharine Hepburn, Richard Jordan, Anthony Zerbe, Strother Martin m. fl.

John Waynes nest siste film er kanskje en ubetydelig affære i filmhistorien. Ideen er lånt fra The African Queen (1951), og nykommeren Millar tilfører ingenting nytt. Men med The Duke i topp komisk form, og Hepburn som streng og tøff motspiller, blir det ganske morsomt likevel. Da misjonsstasjonen til Eula Goodnight (Hepburn) blir angrepet og faren drept, er den forfyllete kranglefanten Rooster Cogburn (Wayne) den enste som kan hjelpe henne. Men når motstanden er som størst skal det vise seg at den gamle marshalen har mer innbords enn whiskey og maiskaker. Produsentene var såpass i tvil om at Wayne kunne fronte enda en film om Cogburn (True Grit, 1969), at de hadde selveste Marlon Brando ventende i kulissene. DET skulle jeg gjerne sett. Men fram til Jeff Bridges dukket opp i Coen-brødrenes nyinnspilling i 2010, hersket det liten tvil om at det var The Duke som VAR Rooster. Richard Jordan gjør en fantastisk innsats som hovedskurken. Og Paul Koslo er som vanlig solid som sidekick. 

r

At Close Range

USA/1986/James Foley/Sean Penn, Christopher Walken, Mary Stuart Masterson, Christopher Penn, Eileen Ryan m. fl.

Ung, tragisk kjærlighet er en gammel øvelse på film. Det samme er historier fra virkeligheten. Men ikke alle klarer å forene begge til en såpass tilfredsstillende opplevelse som Regissør Foley gjorde med denne intense dramathrilleren fra midtvesten i USA. Brødrene Brad jr. og Tommy (de ektre brødrene Sean og Chris Penn) havner i en livsfarlig voldsspiral, da deres forbryterfar dukker opp i hjembyen. Først virker Brad seniors (Walken) planer forlokkende på brødrene og kimpisene deres, men så begynner saker å ting å bli ubehagelige. Spesielt for Brad jrs kjæreste, Terry (Masterson). Filmen er som sagt basert på en sann historie, men den fungerer også - og kanskje best - som en intim og intens spenningsfilm. Skuespillet er selvsagt av ypperste merke, og spesielt i sluttscenen får Penn og Walken virkelig vise hva de kan. Anbefales. 

p

The Horse Soldiers

USA/1959/John Ford/John Wayne, William Holden, Constance Towers, Judson Pratt, Ken Curtis m. fl.

The Horse Soldiers blir av en eller annen grunn ansett som en litt svak John Ford av fansen. Personlig er jeg ingen stor fan av regissøren, men liker denne. Det er hans eneste borgerkrigsfilm, og heldigvis ikke veldig skjemmet av den politikken som pleier å prege filmene hans. Oberst John Marlowe (The Duke) leder en tropp på sabotasjeoppdrag bak sørstatenes linjer. Med seg har han en liberal lege (Holden) og en spion for sørstatene (Constance Towers). Wayne og Holden var dypt uenige politisk og det skinner igjennom stadig vekk at de to ikke sto på god fot med hverandre. Men det passer rollene deres veldig godt og bidrar til en slags autensitet. Regissør Ford har et godt håndlag med massescener og gjør mye fint i flere av kampene. Men det hele er lettbeint og kanskje uten særlig tyngde. Men som sagt, underholdende er det.

p

The Last Grenade

England/1970/Gordon Flemyng/Stanley Baker, Alex Cord, Honor Blackman, John Thaw, Julian Glover m. fl.

Ingen sjanger presser seeren mer på hva han er villig til å godta fra hovedpersonene, enn filmer om leiesoldater. Det virker nærmest umulig å komme utenom endel heller tvilsom politikk. The Wild Geese (1978) er det eneste eksemplet jeg kommer på i farten hvor sluttresultatet ble en god film. The Last Grenade er ikke i nærheten av å kunne kalles en god film. Men interessante locations og helt grei action sørger for at den er verdt å se. Den usympatiske leiesoldaten Harry Grigsby (Baker) blir forrådt av sin psykopatiske kollega Kip Thompson (Cord). Besatt av hevntanker reiser Grigsby til Hong Kong for å fjerne Thompson og hæren hans fra jordens overflate. Det skal bli vanskeligere enn han først trodde. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at dette hadde blitt en mye bedre film om ikke manusforfatterne hadde lagt fullt så mange hindringer i veien for Grigsby, og heller konsentrert seg om actionscenene. Richard Attenbourgh og Honor "Pussy Galore" Blackman gjør hederlig fra seg som henholdsvis britisk militærattache og Grigsbys elskerinne. Men morsomst er det å se John "Morse" Thaw og Julian Glover som leiesoldater, lenge før de ble TV- og filmkjendiser. Stanley Bakers tupe burde hatt en eller annen slags pris for sin innsats.

p

The Bravados

USA/1958/Henry King/Gregory Peck, Joan Collins, Lee Van Cleef, Stephen Boyd, Henry Silva m. fl.

John Fords The Searchers (1956) åpnet for et skred av psykisk ustabile hevnere innen westersjangeren. Men der vi åpenbart skulle "skjønne" John Waynes rasistiske Ethan Edwards, er denne historien fra regissør King og hovedrolleinnehaver Peck et angrep på McCarthyismen som herjet i Hollywood. Og Pecks hatefulle Jim Douglass er en vel så formidabel skapelse som The Dukes "helt". Fire menn (Van Cleef, Boyd, Silva og Albert Salmi) er arrestert for drap og skal henges ved daggry. Da de klarer å rømme, tar rancheren Douglass opp jakten. Men det skal vise seg at han har sine egne motiver for å ville få tak i rømlingene. The Bravados er i første rekke en psykologisk hevnhistorie, men det er likevel nok action til at den fungerer som en ren "cowboyfilm". Van Cleef fikk her en av sine første muligheter til å virkelig skinne, og han benytter sjansen godt. Men det spørs om ikke de som lagde plakaten til høyre her overdriver rollen hans en smule.

r

The Night of the Generals

England/1967/Anatole Litvak/Peter O'Toole, Omar Sharif, Donald Pleasence, Charles Gray, Tom Courtnay m. fl.

Her har vi en sjelden plante. En detektivhistorie som utspiller seg under den andre verdenskrig, og helt og holdent bak de tyske linjene. Litvaks film er spennende som en thriller, men fungerer også som en påkostet krigsfilm. Major Grau (Sharif) etterforsker drapene på en prostituerte i okkuperte Warsawa og Paris. Øverst på mistenktlista hans står tre generaler (O'Toole, Pleasence og Gray). Men vil Grau ha tid, og makt nok, til å avsløre morderen? Det ble gjort et stort nummer ut av gjenforeningen av O'Toole og Sharif 3 år etter Lawrence of Arabia, men det er faktisk Pleasence og Gray som stjeler showet her. Sharif er en sympatisk tysk drapsetterforsker, mens O'Toole spiller sin general så sprut gæren at man lurer på hvordan han i det hele tatt kan fungere i felt. Og dermed er det lett for de to nevnte Blofeld-gestalterne å gjøre sitt i skyggen av stjernene. Tom Courtnay er også god som nervøs sjåfør for morderen. En bi-historie om attentatet mot Hitler tar mye av tiden i siste havldel av filmen. Christopher Plummer stikker innom som Erwin Rommel mot slutten.

r

The Long Kiss Goodnight

USA/1996/Renny Harlin/Geena Davis, Samuel Jackson, Graig Bierko, Patrick Malahide, David Morse m. fl.

...It ain't over. You're going to die screaming... and I'm going to watch.

Jeg tror det er riktig å si at Rennie Harlin befant seg på toppen av karrieren, da han og daværende fru Harlin, Geena Davis, bestemte seg for å gjøre en innsats for kvinnelige actionhelter. Bevæpnet med tidenes dyreste manus (Shane Black fikk 3 millioner dollar for det!) og den alltid supercoole Samuel Jackson som sidekick, gikk de to grundig til verks. Og i min bok lyktes de suverent. Bare synd ikke så mange andre var enig i 1996. Etter en bilulykke oppdager lærerinnen Charly Baltimore (Davis) at hun egentlig heter Samantha Caine og er tidligere leiemorder! Sammen med lavpris-detektiven Mitch Henessy (Jackson) legger hun ut på veien for å finne svar på de vanlige spørsmålene; hvem, hva, hvor..? Takket være sine 183 centimeter på strømpelseten, skuespillertalenter og fysiske ferdigheter er Davis en formidabel filmhelt. Og manusforfatter Black har utstyrt både henne og Jackson med mange gode actionscener og mye fin dialog. Legger vi så til en virkelig psykopatisk skurk i Craig Bierko, så er det helt uforståelig at dette ikke ble en suksess. Som vanlig klarer Harlin å finne plass til både finske merkenavn og finsk vodka i filmen. 

r

Cannonball

USA/1976/Paul Bartel/David Carradine, Veronica Hamel, Robert Carrradine, Bill McKinney, Paul Bartel m. fl.

Paul Bartels første film etter den notorisk svarte Death Race 2000 er en mer mainstream affære. Men den som venter seg en historie a la Burt Reynolds morsomme bilrace tvers over USA, vil nok bli skuffet. Denne lavbudsjett-bilfilmen har litt humor her og der, men den er beksvart. Og avslutningen er heller blodige saker. Coy "Cannonball" Buckman setter alt inn på å vinne det årlige, hemmelige kyst til kyst-racet, men det han ikke vet er at hans egen bror er villig til å ty til skitne triks for å vinne tilbake alle pengene han har satset. Dette er som sagt ikke en komedie, men at Hal Needham og Burt Reynolds fikk inspirasjonen til å lage den mer berømte utgaven 5 år senere, er hevet over enhver tvil. David Carradine, som allerede var et kjent ansikt fra TV og flere storfilmer, virker faktisk veldig komfortabel i små, uavhengige filmer som dette. Og i flere scener får han også vist fram karatekunnskapene sine, noe han sjelden gjorde utenfor serien Kung Fu (1972-75). Se opp for Martin Scorsese og Sylvester Stallone som gangstere i en kort scene.   

r

Nighthawks

USA/1981/Bruce Malmuth/Sylvester Stallone, Rutger Hauer, Billy Dee Williams, Persis Khambatta, Lindsay Wagner m. fl.

Hvis man tar seg bryet med å lese noen fakta om innspillingen av denne filmen, er det rett og slett fascinerende å se akkurat hvor stort egoet til Stallone hadde klart å bli allerede. Dette er bare mannens 5. hovedrolle, men han oppførte seg visstnok som en fullt utviklet diva. Men hvis vi ser bort i fra dette, så er det en god thriller vi snakker om her. Spanerne Deke Dasilva (Stallone) og makkeren Matthew Fox (Williams) er av den gamle skolen. Og da de blir beordret til å samarbeide med den arrogante anti-terror eksperten Peter Hartman (Nigel Davenport), stritter de imot med alle krefter. Men da terroristene Wulfgar (Hauer) og Shakka Holland (Khambatta) begynner å sprenge bomber i New York, er de to ringrevene gode å ha. Som de fleste amerikanske filmer opererer Nighthawks med et litt snodig syn på terrorisme. Og vår mann Wulfgar kjemper heller ikke for noen sak, men jobber kun ut i fra sadisme og selvhevdelse. Han er heller ingen match for en konservativ gatepurk fra New York. Til tross for at Hauer ser ut som han kunne knekt Stallone i to med bare hendene. Filmen ble klippet ganske heftig før utgivelse, og flere ganger føles det som om noe viktig mangler fra den hele timen som havnet på redigeringsgulvet. Ikke minst virker voldsscenene litt hakkete. Men det er også mye god spenning her, og fint skuespill fra både Sly og Rutger. Kunne vært en klassiker.  

p

Final Chapter: Walking Tall

USA/1977/Jack Starrett/Bo Svenson, Lurene Tuttle, Forrest Tucker, Leif Garrett, Dawn Lyn m. fl.

Den tredje og siste bolken om Buford Pusser er virkelig en blandet opplevelse. Halvparten av filmen er viet sheriffens jakt på John Witter (Logan Ramsey), den ansvarlige for det meste av mafiavirksomheten i McNairy County og mannen som beordret attentatet som tok livet av Pussers kone. I virkeligheten ble ingen straffet for drapet, men her har filmmakerne lagt til en scene hvor mafiaen bestemmer seg for å rydde Witter av veien. Slik at vi i publikum skal føle oss vel etterpå, antar jeg. Spesielt når filmen kommer med påstanden om at bilulykken som drepte Pusser var bestilt av Witter. Den andre delen av filmen forsøker å være en ren biografi som beskriver hvordan Pusser tapte sheriff-valget, slet med hverdagen uten jobb og til slutt ble kontaktet av selskapet som ønsket å lage en film basert på hans liv. Det resulterer i noen artige scener hvor Svenson ser på opptak av scener hvor Joe Don Baker spiller ham. Men denne delen av The Final Chapter: Walking Tall er utført som en melodramatisk, TV-film med mye overspill og lite eller ingen spenning. Ikke akkurat en verdig avslutning på en lovende start og fortsettelse. Kudos til Lurene Tuttle (mor Pusser), Dawn Lyn (Pussers datter), Leif Garrett (Pussers sønn), Logan Ramsey (John Witter) og Bruce Glover (sheriffassistent Grady) som spilte de samme rollene i alle tre filmene. Her i siste akt er Noah Beery jr. erstattet av Forrest Tucker som Pussers far. Noen av actionscenene i første halvdel av filmen kan minne litt om det Burt Reynolds holdt på med på begynnelsen av 70-tallet, og viser hva for et potensiale som lå i figuren Pusser. Synd regissør Starrett ikke klarer å holde tunga rett i munnen.    

r

Walking Tall Part II

USA/1975/Earl Bellamy/Bo Svenson, Luke Askew, John Chandler, Bruce Glover, Robert DoQui m. fl.

Siden starten i 1973 har i alt 6 skuespillere spilt i historier basert på livet til Buford Pusser. Men til tross for at Joe Don Baker var først, og det faktum at det er umulig å ikke like Dwayne "The Rock" Johnson, så holder jeg personlig en knapp på Bo Svenson som den legendariske sheriffen fra Tennesse. Walking Tall Part II er ihvertfall en mer tilfredsstillende filmopplevelse enn mange av de andre versjonene. Om det skyldes at Bufords far, Carl Pusser, var rådgiver under innspillingen eller at regissør Bellamy er flinkere til å styre unna den verste sentimentaliteten, spiller ikke egentlig noen rolle. Svenson er en langt mer sympatisk, og mer handlekraftig, filmhelt. Og filmen har actionscener nok til å fylle to vanlige langfilmer. Sheriff Pusser (Svenson) er ute av sykehuset etter drapsforsøket i film nummer 1, og nå har han ett mål; få tak i de som drepte kona hans. De lokale representantene for Dixie-mafiaen, Pinky Dobson (Askew) og Ray Henry (Chandler) står høyt på lista hans. Men for å få noe håndfast på dem, må han først få has på racerkjøreren Stud Pardee (Richard Jaeckel) som smugler hjemmebrent i sin topptrimmede Pontiac Firebird. Bellamy har tonet ned de blodige skyteepisodene fra film nummer 1, men byr likevel på en hel drøss realistiske bil-, skyte- og slåsscener. Og alt er spilt inn på location i et høstlig Tennessee. Svenson fulgte opp med hovedrollen i film nummer 3, samt en kortlivet TV-serie om Pusser i 1981.

r

Walking Tall

USA/1973/Phil Karlson/Joe Don Baker, Elizabeth Hartman, Leif Garrett, Dawn Lyn, Noah Beery jr. m. fl.

Buford Pusser (1937-1974) var sheriff i McNairy County, Tennessee mellom 1964 og 1970. Han forsøkte å stoppe gambling, prostitusjon og salg av hjemmebrent i hjemfylket, og var kjent for å drive regelrett krig mot Dixie- og State Line-mafiaen. Pusser overlevde syv knivstikkinger og åtte skuddskader. I denne første filmen fungerte mannen selv som rådgiver på settet - uten at vi skal ta alt som hender for god fisk av den grunn. Actionscenene er av godt, blodig 70-tallsmerke, og filmen er både spennende og velspilt. Regissør Karlson overdriver familieidyllen en smule innimellom slagene, men Baker er en såpass utypisk helt at det ikke blir helt Huset på prærien ut av det hele. Det ble laget to oppfølgere, da med Bo Svenson som Pusser. Det var opprinnelig ment at Buford selv skulle spille i film nummer 2, men han døde i en mystisk bilulykke før innspillingsstart.    

r

The Holcroft Covenant

England/1985/John Frankenheimer/Michael Caine, Victoria Tennant, Anthony Andrews, Mario Adorf, Michael Lonsdale m. fl.

Fram til superstjerner som Shane Black (Lethal Weapon, The Last Boy Scout etc.) dukket opp og revolusjonerte action/thriller-sjangeren med sine fantasifulle historier, var manus basert på bøkene til forfattere som Alistair McLean, Jack Higgins og Robert Ludlum en av våre beste indikasjoner på hva vi kunne vente av en film. En god historie kunne selvsagt ikke redde hele prosjektet hvis skuespillerne, regissøren eller spesialeffektteamet ikke kunne jobben sin. Men de var ihvertfall salgbare navn. I The Holcroft Covenant er det Ludlum som fabulerer rundt arven etter nazistene og verdens miserable tilstand på 70- og 80-tallet. Arkitekten Noel Holcroft (Caine) får beskjed om at han er en av tre arvinger til et legat stiftet i nazi-tyskland i 1945, verdt 4 milliarder dollar. Holcroft ønsker å bruke pengene til veldedige formål, men de andre to har planer om å følge i sine fedres fotspor. Thrillerspesialisten Frankenheimer sørger for både tempo og gode actionscener. Handlingen er kanskje litt mer innviklet enn den trenger. Men alle spionklisjeene vi forventer er på plass, og England og Tyskland gjør jobben sin som spennende bakgrunn. Da Michael Caine fikk hovedrollen i denne filmen, etter at James Caan hadde trukket seg i siste liten, kom han rett fra innspillingen av Water (1985) i Karibien. Og det er muligens noe av grunnen til at han i visse scener finner fram brøle-Caine, helt uten at det er snø eller kulde i sikte.

r

The Seven-Ups

USA/1973/Philip D'Antoni/Roy Scheider, Tony Lo Bianco, Victor Arnold, Jerry Leon, John Lynch m. fl.

2 år før Hackman bestilte billett til Frankrike for å avslutte The French Connection-historien, spilte Roy Scheider Buddy igjen i denne uoffisielle oppfølgeren. Også nå med Sonny Grosso som rådgiver. Handlingen foregår også denne gang i New Yorks underverden, og både stil og innhold befinner seg i den grimme enden av skalaen. To nådeløse gangstere utgir seg for å være politi for å kidnappe lånehaier for løsepenger. Buddy og gruppa hans blir snart mistenkte i saken, og blir tvunget til å ty til litt uortodokse metoder for å få has på gjerningsmennene. Hovedattraksjonen i The Seven-Ups er unektelig biljakten midtveis i filmen. Den er utvilsomt blant de 5 beste i filmhistorien, og er verdt hele billettprisen alene. Skurkene forsøker å stikke av i en Pontiac Grand Ville, og Scheider legger seg på hjul i en 1973 Pontiac Ventura Sprint coupe. Oppbygningsmessig har jakten hentet mye inspirasjon fra Bullitt (1968), men D'Antoni legger til såpass mye eget at han gjør den til sin. Føreren av skurkebilen er Bill Hickman, som spilte en av skurkene OG kjørte Chargeren i nettopp Bullitt. Han hadde også en rolle som politimann i The French Connection (1971). Eks-politimann og senere skuespiller Dennis Farina uttalte at The Seven-Ups er en av de mest realistiske politifilmene som er laget.   

r

The French Connection II

USA/1975/John Frankenheimer/Gene Hackman, Fernando Rey, Bernard Fresson, Philipe Leotard, Ed Lauter m. fl.

Det går helt sikkert an å hevde at The French Connection II er en av filmhistoriens mest unødvendige oppfølgere. En fiktiv fortsettelse på en sann historie - det klinger dårlig. Men når det er sagt, så er premisset her så godt at filmen bare måtte lages. Og det er jo litt fint å være vitne til at Popeye Doyle endelig får has på dopsmugleren Alain "Frog One" Charnier (Rey), da. Jimmy Doyle (Hackman) blir sendt til Marseille for å gjenoppta jakten på hjernen bak dopsaken fra 3 år tilbake. Litt for sent oppdager han at ikke bare er han der som lokkemat, men fransk politi er heller ikke særlig lystne på å hjelpe ham. Der Friedkin holdt seg på god avstand og kun observerte Doyle i aksjon, går Frankenheimer inn i intimsfæren og under huden på den koleriske politimannen. Og om Hackman vant en Oscar for den første filmen, så skulle han hatt 2 for denne. Spesielt en lang, ærlig og svært ubehagelig sekvens hvor Doyle blir tatt til fange og tvunget til å bli avhengig av heroin - med påfølgene avvenning - er mesterlig filmet og spilt. Både av Hackman og Bernard Fresson som Doyles franske kollega. Men alt er ikke bare drama. Det er mye god action i film nummer 2 også. Og Marseille på 70-tallet er som alltid en god bakgrunn for en kriminalhistorie.

r

The French Connection

USA/1971/William Friedkin/Gene Hackman, Roy Scheider, Fernando Rey, Tony Lo Biancho, Marcel Bozzuffi m. fl.

Et par år før han skremte livet av hele verden med The Excorcist begikk William Friedkin denne iskalde og kyniske politithrilleren. Basert på en sann historie, og med manus av Ernest "Shaft" Tidyman, gir Friedkin oss et nærmest dokumentarisk innblikk i arbeidet politimennene Jimmy "Popeye" Doyle (Hackman) og Buddy Russo (Scheider) gjør for å få has på dopsmugleren Alain Charnier (Rey) og en stor last ren heroin. De virkelige politimennene som hadde saken, Eddie Egan og Sonny Grosso, var med som rådgivere hele veien for å sikre autensiteten. Det hele filmes litt på avstand, med lange sekvenser helt uten dialog eller musikk. Og likevel får Hackman såpass armslag at han kunne innkassere en velfortjent Oscar for rollen som den rasistiske og voldelige purken Popeye Doyle. Scheider ble nominert for beste birolle, uten å vinne. Men filmen vant for både beste regi, manus, redigering og film. Sekvensen hvor Popeye i en lånt bil forsøker å ta igjen toget Charnier befinner seg på, konkurrerer stadig med Bullitt (1968) om å være tidenes biljakt. Scheider og Grosso gikk sammen 2 år senere og lagde The Seven-Ups, fra det samme miljøet og med bilkjøring som muligens overgår både Hackman og McQueens ratting.

r

The Man Who Knew Too Much

USA/1956/Alfred Hitchcock/James Stewart, Doris Day, Brenda de Banzie, Bernard Miles, Ralph Truman m. fl.

Når en registørrelse som Hitchcock lager en nyinnspilling av en av sine egne filmer (The Man Who Knew Too Much, 1934), så skulle man tro at det var noe han ønsket å forbedre eller gjøre om på. Men visstnok foretrakk han alltid den første versjonen selv. Uten at det hemmer denne versjonen på noen som helst måte. Dette er klassisk Hitch. Josephine (Day) og Benjamin (Stewart) McKenna er på ferie i Marocco, da de blir vitner til et mord. Før han dør rekker offeret å hviske opplysninger om et kommende attentat i Royal Albert Hall til Benjamin. Like etterpå blir sønnen Hank (Christopher Olsen) kidnappet, og ekteparet ser ingen annen utvei enn å reise til London. Jeg vet ikke om det er en bevisst handling fra regissørens side eller om det bare oppfattes sånn nå i våre dager, men slik de framstår for meg er herr og fru McKenna slettes ikke særlig sympatiske. Desperasjonen til foreldre som leter etter barnet sitt får Stewart og Day fint fram, men etter først å ha sett dem braute seg vei gjennom Nord-Afrika føler vi egentlig ikke særlig med dem. Heldigvis er skurkene av ypperste klasse. Og historien er spennende hele veien. Avslutningsscenen er 12 minutter uten dialog og en fantastisk oppvisning av Hitchcocks talenter.

Ruckus

USA/1980/Max Kleven/Dirk Benedict, Linda Blair, Ben Johnson, Richard Farnsworth, Matt Clark m. fl.

Filmrettighetene til David Morrells roman First Blood (1972) befant seg hos Columbia og Warner Bros i hele ti år før Sylvester Stallone bestemte seg for å filme den. Dette hindret likevel ikke Max Kleven i å bruke store porsjoner av historien når han skrev og regisserte Ruckus. Kleven har en mer feelgood og komisk tilnærming til materalet, men den første halvdelen av filmen er såpass lik at det skapte litt hodebry for dem som leide denne på video etter å ha fått med seg Rambo/Stallones eskapader. Da Kyle Hanson (Benedict), en psykisk nedbrutt veteran fra vietnamkrigen, dukker opp i en liten by i California havner han i bråk med de lokale hillbilliene. Og de skjønner temmelig raskt at Hanson er en mann de ikke bør yppe seg mot. Ruckus er som sagt en langt mer godmodig historie enn originalen, og tilføringen av en lokal kvegbaron (Johnson), hans svigerdatter (Blair) og en sympatisk sheriff (Farnsworth) som alle prøver å hjelpe Hanson til et bedre liv, gjør den godt. Og helt uten at det tar bort noe som helst fra actionsiden. Som i tidstypisk ånd består av mye, og god, bil-, motorsykkel- og båtkjøring til rask banjomusikk. Ikke ulikt det vi ville funnet i en Burt Reynolds-film fra den samme perioden. Benedict, da kjent fra Battlestar Galactica, og Linda "Exorsisten" Blair er et fint par, selv om det nok er westernveteranene Johnson, Farnsworth og Clark som gir filmen et snev av klasse. Kleven ville opprinnelig ha Tom Selleck i rollen som Hanson, men fant ut at han var for "stor".