r

The Outfit
USA/1974/John Flynn/Robert Duvall. Joe Don Baker, Karen Black, Robert Ryan, Richard Jaeckel m. fl.
Årets siste film på denne siden er ironisk nok også årets absolutt beste. Nei, det er ikke en påkostet ny produksjon - som om det ville fått spalteplass her - men en steinsolid og relativt økonomisk thriller fra midten av 70-tallet. Ja, jeg vil gå så langt som å utrope den til en av de aller beste i sin sjanger. Basert på en av Richard Starks bøker om tyven Parker, men omskrevet av regissør Flynn som en historie om hvordan Earl Macklin (Duvall) og Jack Cody (Baker) hevner drapet på førstnevntes bror, inneholder filmen alt som kreves av en samvittighetsløs krim. Fra skuespillerne som gestalter de forskjellige mafiosoene, hvorav alle ser ut til å kunne skade heltene stygt, via de skitne lokalene de frekventerer, til de svært så blodige skudduellene så holder Flynn nærmest et foredrag i hvordan man skal lage en film i denne sjangeren. Og mange har åpenbart sett leksjonen. Flere av scenene har blitt kopiert av storheter som for eksempel John Woo i ettertid. Etter å ha ranet en av mafiaens banker blir Eddie Macklin skutt og drept. Broren Earl og tredjemann i gjengen, Jack Cody, sverger hevn. Starks "helt" Parker (av rettighetsgrunner kalt Macklin her) har blitt spilt av skuespillere så forskjellige som Jim Brown, Lee Marvin, Mel Gibson og Jason Statham. Men det spørs om ikke jeg holder en knapp på Robert Duvall og denne versjonen. Det er i hvert fall en av de beste filmene jeg vet om.

r

 

Family Plot
USA/1976/Alfred Hitchcock/Barbara Harris, Bruce Dern, Karen Black, William Devane, Ed Lauter m. fl.
Mesterens aller siste film er mest av alt å regne som en thrillerkomedie, med noen av datidens skuespillere i roller som nok ville blitt spilt av Cary Grant, Tippi Hedren, James Stewart og Grace Kelly i et annet tiår. I våre dager kan den helt klart også sees som en oppvisning i hvordan man filmer en historie uten stadige klipp og veiving med håndholdt kamera. Blanche Tyler (Harris) og George Lumley (Dern) har en liten svindelbusiness gående, hvor de lurer gamle enker til å gi fra seg pengene sine til liksom-synske Blanche. Men en dag kommer de ved en tilfeldighet på sporet av mord- og kidnappingsekteparet Fran (Black) og Arthur Adamson (Devane). Det sies at Hitchcock her for første gang i sin karriere lot skuespillerne improvisere fram store deler av dialogen. Og med disse fire stjernene i storform betalte det seg rikelig. Og gamlefars cameo? Vi kan se siluetten hans gjennom et frostet vindu i en scene fra rådhuset i San Fransisco.



r

 

A Man Called Horse
USA/1970/Elliot Silverstein/Richard Harris, Dame Judith Anderson, Jean Gascon, Manu Topou, Corinna Tsopei m. fl.
Revisjonistiske westernfilmer, hvor indianerne ble framstilt i et noenlunde greit lys, var populære på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. A Man Called Horse gjør et relativt stort nummer ut av at de har framstilt indianernes forskjellige ritualer riktig, men klarer samtidig ikke å la være og se alt fra den hvite manns synsvinkel. Adelsmannen John Morgan blir tatt til fange av Siouxindianerne og behandlet som en hest. I løpet av de neste årene klarer han likevel å jobbe seg opp til et fullverdig medlem av stammen. På tross av sitt rykte som ugagnskråke og rusmisbruker spilte Richard Harris i en rekke filmer på 70-tallet som krevde relativt mye av ham fysisk. Og denne filmen er intet unntak. Det er derfor best å se dette som en underholdende villmarkswestern med en av datidens kuleste irlendere i hovedrollen, og ikke som en dokumentar. I 1976 og 1983 gjentok Harris rollen som John Morgan med vekslende hell i henholdsvis Return of a Man Called Horse og Triumphs of a Man Called Horse.



p

 

The Commander
Tyskland-Italia/1988/Antonio Margheriti/Lewis Collins, Lee Van Cleef, Donald Pleasence, Michael Lehman, Brett Halsey m. fl.
Det tredje samarbeidet mellom Margheriti og Collins er en heltysk produksjon. Hvilket betyr mer penger, men også en mer omstendelig tilnærming. Historien stjeler oftere fra thrillersjangeren enn leiesoldatsjangeren. Og det er derfor flere hvem-lurer-hvem situasjoner enn rene maskingeværløsninger. Akkurat hva filmen handler om, er litt uklart. Men major Jackson Colby (Collins) og hans menn blir i hvert fall sendt inn i jungelen av oberst Mazzarini (Van Cleef) for å ta livet av en gal general og stjele en cd (de kaller det hele tiden en floppy-disc i filmen) som inneholder noe viktig. På siden av dette holder CIA-sjef Henry Carlson (en underholdende Pleasence) og hans agent Mason (Lehman) på med et eller annet. Faen veit hva. Historien er aldri verken spesielt spennende eller veldig actionfylt. Men hvem kan la være å se ferdig en film hvor en av figurene heter Klaus Kongo, og en annen general Dong? Den humoren som er tilsiktet i filmen er dessverre av den tyske varianten, og følgelig lite vellykket. Collins derimot ser ut til å hygge seg denne gang. Kanskje fordi han nå har innsett at det kun er denne typen roller han får? Han pensjonerte seg bare noen år senere.

 

r

 

Rio Conchos
USA/1964/Gordon Douglas/Richard Boone, Stuart Whitman, Jim Brown, Anthony Franciosa, Edmond O'Brien m. fl.
Når man ser Rio Conchos i våre dager, slår det en ganske raskt at dette må ha vært sterke saker midt på 60-tallet. Det snakkes mye om hvor voldsomme de italienske westernfilmene var i forhold til de amerikanske på den tiden. Men det spørs om ikke Hollywood også på det området var et forbilde for europa. Det grepet som fungerer aller best i denne filmen er at de har tatt den voldelige, fordrukne sørstatsrasisten som vanligvis finnes et stykke ned på rangstigen i enhver Peckinpah-film, og gjort ham til hovedperson. Og de rettskafne nordstatsheltene som John Wayne gjorde mange av i sin karriere, er her verken smartere eller raskere på avtrekkeren enn de mer uhederlige medlemmene av gruppa. Dette, i tillegg til et ekstremt realistisk syn på vold mot kvinner og barn i det gamle vesten, gjør dette til en uforglemmelig filmopplevelse. Kaptein Haven (Whitman) og sersjant Franklyn (Brown) reiser til Mexico for å ødelegge en last med stjålne våpen før de havner i apachenes hender. Til å guide seg har de indianermorderen Lassiter (Boone) og banditten Rodriguez (Franciosa). Det blir mildt sagt en strabasiøs reise. Det er interessant å se hvordan regissør Douglas lar Boone spille den eksakt samme figuren her som han gjorde da han bød Paul Newman og selveste John Wayne på hard motstand i respektive Hombre (1967) og The Shootist (1976). En antihelt som faktisk får Clinterns mann uten navn til å virke som en ganske grei kar. Jeg kan ikke få anbefalt denne lille westernfilmen nok, og før den kommer på dvd så er tipset rett og slett å se den på youtube.

 

p

 

Delta Force 2: The Columbian Connection
USA/1990/Aaron Norris/Chuck Norris, John P. Ryan, Billy Drago, Richard Jaeckel, Begonya Plaza m. fl.
Oppildnet av den positive opplevelsen med Code of Silence gikk jeg løs på en film jeg har skydd som pesten i alle år. Oppfølgeren til makkverket The Delta Force (1986) måtte jo være enda verre. Men der tok jeg feil. Dette er faktisk en relativt trivelig affære. Ikke kvalitetsmessig, bevares. Men som b-actionfilm holder den så absolutt mål. Og takket være John P. Ryan, Billy Drago og Richard Jaeckel er den ikke helt borte på skuespillerfronten heller. Karateskjegget er som vanlig best når han holder kjeft. Oberst McCoy (Norris) blir sendt av general Taylor (Ryan) til latinamerika (filmen er innspilt på Fillipinene og til tross for tittelen, så nevnes aldri Columbia ved navn) for å redde tre DEA-agenter (bl. a. Jaeckel), før amerikanerne bomber plantasjen til dopprodusenten Cota (Drago). Som vanlig er det en fryd å se hvilken innsats Ryan gjør, selv i en b-film som dette. Og en stort eklere skurk enn Drago går det knapt an å få. Godkjent.

 

r

 

Code of Silence
USA/1985/Andrew Davis/Chuck Norris, Henry Silva, Dennis Farina, Bertt Remsen, Mike Genovese m. fl.
Tre år før han skjenket Steven Seagal til verden, ga regissør Andrew Davis Chuck Norris en sjelden opptur i denne solide storbythrilleren. Opprinnelig tenkt som en Dirty Harry-film byr Code of Silence på en langt mer solid historie og mer gjennomtenkte actionscener enn det vi er vant til fra den skjeggete karatemannen. Politimannen Eddie Cusack (Norris) står alene midt i en mafiakrig på Chicagos gater. Kollegaene skyr ham nemlig som pesten etter at han vitnet mot en av dem (Genovese). Men Eddie er ikke den som gir opp så lett. Det er egentlig lett å se for seg hvordan Clint Eastwood ville håndtert dette stoffet som Harry Callahan. Og det ville blitt en langt bedre Dirty Harry-film enn The Dead Pool (1989). Chuck kan heller ikke ha skjønt helt hvor godt dette manuset er, for han gikk rett videre til noen av de verste filmene i sin karriere.

 

p

American Ninja 4: The Annihilation
USA/1990/Cedric Sundstrom/Michael Dudikoff, David Bradley, James Booth, Dwayne Alexandre, Ken Gampu m. fl.
Mot slutten av 80-tallet gikk The Cannon Group konkurs. Og selv om de foregående filmene deres ikke akkurat var stor kunst, så framstår de som de reneste mesterverk i forhold til det som ble laget etter kollapsen. Ta dette 4. kapittelet om den amerikanske ninjaen, for eksempel. Her har noen åpenbart tenkt at det publikum vil ha er mer av...alt! Så det vi blir servert denne gang er to amerikanske ninjaer og en gruppe sør-afrikanske Mad Max-krigere mot pedofile hizbollah-ninjaer med atomvåpen. Og det er ikke bare vanlige skurkeninjaer vi snakker om, men gule og røde og blå og hvite. Og historien? Vel, det er her Hot Shots 2 (1993) åpenbart hentet inspirasjon fra, for dette er faktisk historien om teamet (Dudikoff) som dro inn for å redde teamet (Bradley og Alexandre) som dro inn for å redde teamet (en gjeng anonyme stuntmenn) som skulle hindre at sadisten Mulgrew (Booth i storform) og en sheik som ligner veldig på Ben Redikh Fy Fasan sprenger New York i lufta med en selvbygd atombombe. De blir selvsagt også tatt til fange og torturert med masse prat om hvor høyt skurkene hater amerikanere. Og når 2 mann mot 250 skurker ikke nytter, så prøver hæren seg selvfølgelig med bare 1 mann; Joe Armstrong (Dudikoff). Og en hær av fete sørafrikanere som ser ut som statister fra en post-apokalyptisk film som aldri ble noe av på grunn av pengeproblemer. Dette er så rørete, over the top og rent ut psykedelisk at ingenting jeg skriver her kan fullt ut beskrive hvilken opplevelse det er å se scener som den hvor Bradley begynner å svime av før sjefsskurkeninjaen med den obligatoriske lappen over øyet skyter ham med en bedøvelsespil. Eller når lederen av Mad Max-krigerne skal holde en ildfull appell før angrepet og både ser og høres ut som en av The Weather Girls. Anbefales på det varmeste som underholdning til vorspielølen!    

r

The Legend of the 7 Golden Vampires
England-Hong Kong/1874/Roy Ward Baker/Peter Cushing, David Chiang, Julie Ege, Robin Stewart, Szu Shih m. fl.
På begynnelsen av 70-tallet begynte Hammer Films drag på kinopublikummet å dø ut. Folk ville ha kung fu og blaxploitation, ikke victoriansk skrekk med gamle menn i illesittende parykker. Så gode råd var dyre, og et samarbeid med kinesiske Shaw Brothers så ut til å være redningen. Det var det dessverre ikke, men for en film de serverte oss! Energisk martial arts blandet med blodig vampyraction fungerer i hvert fall utmerket på dvd i våre dager. Van Helsing (Cushing i sin 5. og siste rolle som vampyrjegeren) foreleser på et universitet i Kina, da han kommer på sporet av 7 gyldne vampyrer (ikke spør!) som muligens er ledet av en gjenfødt Dracula. Sammen med 8 kung fu-kyndige søsken, sin egen sønn (Stewart) og ekspedisjonens sponsor Vanessa Buren (vår egen Julie Ege med en underlig tysklignende dialekt) drar professoren til en isolert landsby for et siste oppgjør med blodsugeren fra Transylvania (John Forbes-Robertson). Man må nesten beundre skuespillere som Peter Cushing, som gjør en alvorlig innsats midt oppe i en absurd historie som dette. 61-åringen deltar til og med i kampene, på sitt vis. Men de store stjernene her er selvsagt David Chiang og de andre akrobatene i troppen hans. Dette er så absolutt ikke en film for alle. Men har man først sansen for illrødt 70-tallsblod i strie strømmer, voldelig kung fu-action og...vel, en svært lettkledd Julie Ege, så er dette underholdning på øverste hylle.   

p

Cannon for Cordoba
USA/1970/Paul Wendkos/George Peppard, Giovanna Ralli, Raf Vallone, Pete Duel, John Russell m. fl.
Det er fristende å si at det er en klassisk eventyrwestern Paul Wendkos presenterer. Tidsriktig hardkokt, passe doser Sam Peckinpah og en dæsj spagetti. Men TV-regissøren er litt for tilbakeholden til at det blir full score. George Peppard som den ubarberte helten og Hans Meyer som skurkens svenske nestkommanderende leverer begge solide innsatser. Det samme gjør Pete Duel (kjent fra Alias Smith and Jones). Men resten av rollelista er særdeles uspennende. Kaptein Roderick Douglas (Peppard) får i oppdrag av general Pershing (Russell) å ødelegge seks kanoner opprøreren Cordoba (Vallone) har stjålet fra den amerikanske hæren. Og til slike oppdrag trenger man selvsagt bare 3-4 halvgale menn som alle er svært uberegnelig og som hater sjefen mer enn fienden. Mye av historien i Cannon for Cordoba er hentet fra The Guns of Navarone (1961), og kanskje er det derfor alt virker litt kjent. Men bevares, Wendkos har et godt grep om actionscenene, og serverer et par store slag som med noen flere liter blod nok ville gjort nevnte Peckinpah stolt.       

p

American Ninja 3: Blood Hunt
USA/1989/Cedric Sundstrom/David Bradley, Steve James, Marjoe Gortner, Michele B. Chan, Yehuda Efroni m. fl.
I det tredje kapittelet av sagaen om den amerikanske ninjaen har Joe Armstrong (Dudikoff) blitt hjemme, mens Curtis Armstrong (James) drar på turnering i Sør-Afrika. De som trodde at dette skulle bane vei for en hovedrolle for James - og James var blant dem, tenker jeg - tar sørgelig feil. Den jobben har nykommeren David Bradley fått. Og det er i grunnen greit, siden Bradley faktisk kan martial arts. Det som ikke er greit, er at det har redusert vår venn James til komisk sidekick - noe han ikke har noen som helst forutsetninger for.  Som barn ser Sean Davidson (Bradley) faren bli skutt av en mann (Efroni) med løsbart. 10 år senere har mannen tatt av seg barten og blitt general. Heldigvis for Sean og hans nye venn Curtis driver generalen med terrorisme i kompaniskap med en ninjaskolerektor (Gortner) som ser ut som Liberace, men som kaller seg The Cobra. Asskicking galore. Selv om vi ennå ikke  er helt ferdige med serien, vil jeg allerede nå utpeke denne filmen til den dårligste. Bradley kan sine ting, og kampene han er med i svinger. Men James' innsats består stort sett i å ta av seg på overkroppen hele tiden, og i det store og hele er det ganske futtige greier vi har med å gjøre. Bedre lykke neste gang.      

r

 

Escape to Athena
England/1979/George P. Cosmatos/Roger Moore, Telly Savalas, David Niven, Elliott Gould, Stefanie Powers m. fl.
Foruten James Bond-eventyrene spilte Roger Moore i et tjuetall filmer på 70- og 80-tallet. De fleste relativt lettbeinte og alle med et visst slektskap til den engelske agenten. Her for eksempel har han tatt på seg tysk uniform og byttet ut alle s-ene med z-er, men så fort det blir litt action kunne de like gjerne spilt 007-temaet i bakgrunnen. Ikke at det betyr noe i en historie som dette, for her er vi trygt over i krig-er-gøy landskapet. Lederen for den greske motstandsbevegelsen, Zeno (Savalas), og de innsatte i den lokale krigsfangeleiren (Niven, Sonny Bono og Richard "Shaft" Roundtree) har planer om å sabotere det tyske forsvaret av øya. Men til det trenger de av en eller annen uforståelig grunn hjelp av to tilfangetatte entertainere (Gould og Powers) og leirkommandanten Otto Hecht (Moore). Som en av de siste krigsfilmene som baserte seg mer på fri fantasi enn historiske fakta er Escape to Athena en kuriøs opplevelse. Det sies at David Niven jr fikk dette prosjektet på beina for at faren skulle ha noe å spille i på sine eldre dager. Og det er tydelig at han og de andre skuespillerne koser seg på settet. I tillegg sørger greske Cosmatos gjennom bilder og lyd for at vi som ser på får lyst til å reise til Middelhavet (det hele er filmet på Rhodos) straks filmen er over. Og han er heller ikke flau over å framstille krigshandlingene som en lek hvor veldig få dør. En scene hvor Gould støter på William Holden (Powers' daværende partner) som den samme fangen han spilte 25 år tidligere i Stalag 17, sier sitt om seriøsitetsnivået. Høydepunktet; Moores kamp mot tyske dykkere og Goulds motorsykkeljakt i trange, greske smug.

 

r

Commando Leopard
Italia-Tyskland/1985/Antonio Margheriti/Lewis Collins, Cristina Donadio, Klaus Kinski, Manfred Lehman, John Steiner m. fl. 
Ett år etter bravadene i Bermudatriangelet er Margheriti, Collins og Kinski tilbake i jungelen. Nå i latin-amerika et sted. Og de har åpenbart tatt med seg hele modellklubben igjen. Ingen biljakter denne gang, men omtrent alt annet er utført med miniatyrer. Godt utført også, om jeg må si noe positivt om spesialeffektene i denne filmen. Enrique Carrasco (Collins) leder en gruppe opprørere i en fiktivt land hvor filippinere og venezuleanere lever side om side (hvilket gir oss en pekepinn på hvor de har filmet spetakkelet). De forsøker å styrte diktatoren Homoza (I kid you not), men blir stadig slått tilbake av hærsjefen Silveira (Kinski). Det ligger en langt bedre historie i bunn denne gang, og budsjettet er merkbart større. Margheriti har også gjort et genitrekk ved å gi Kinski flere actionscener. I all sin galskap er mannen svært god på de fysiske sidene ved yrket sitt. Men Collins kommer ikke like godt fra det denne gang. Han har for så vidt lagt bort pengetellergrimasen fra Codename Wildgeese, men den er erstattet med det oppsynet turister gjerne har når de kommer av en buss etter 4 timer dørgende kjedelig omvisning i 40 varmegrader uten aircondition. Og det leder meg til å tro at det ikke var dette han drømte om som ung og lovende skuespiller. Men han har lagt på seg 10-12 kilo, så han setter tydeligvis pris på den italienske cateringen. Collins vendte tilbake til TV etter sin korte periode som actionhelt i b-filmer, og startet deretter et computerfirma i Los Angeles. Klaus Kinski på sin side vendte tilbake til å gjøre livet til et helvete for Werner Herzog.

 

p

Avenging Force
USA/1986/Sam Fristenberg/Michael Dudikoff, Steve James, John P. Ryan, James Booth, Bill Wallace m. fl.
I pausen mellom rett-på-video suksessene American Ninja (1985) og American Ninja 2 - The Confrontation (1987) dro trekløveret Firstenberg, Dudikoff og James en tur ut i Louisianas sumper for å lage sin variant av den eldgamle filmleken hvor rike drittsekker jakter på levende mål med fantasifulle våpen. Og resultatet ble til noe av det bedre de tre gjorde sammen. Hovedpersonen i historien, Matt Hunter (Dudikoff), er faktisk den samme figuren som Chuck Norris spilte i Invasion USA (1984). Men i hendene på manusforfatter James Booth (som også spiller i filmen) har saker og ting skjedd siden herr Norris egenhendig renset Amerika for kommunister. Faktisk vil jeg si at disse bandittene har såpass mye til felles med den gamle karatehelten politisk at troverdigheten til selv en b-film som dette ville stått på spill. Men nok om det. Den tidligere Secret Service-agenten Matt Hunter drar til New Orleans for å besøke sin venn, politikeren Larry Richards (James). Men Richards og familien er truet av en gruppe nazister, og snart må Hunter delta i overlevelsesspillet deres for å redde seg selv og hevne vennen og hans familie. Selvsagt er verken skuespillet eller historien av ypperste klasse i Avenging Force. Men det er mye god action her, og John P. Ryan er som vanlig fantastisk som snerrende skurk. Denne gang altså en voldelig nazist med egen forurensende kjemisk fabrikk. Kan det bli verre?  

r

Codename Wildgeese
Italia-Tyskland/1984/Antonio Margheriti/Lewis Collins, Lee Van Cleef, Klaus Kinski, Mimsy Farmer, Ernest Borgnine m. fl.
Da strømmen av spagettiwesterns dabbet av på slutten av 70-tallet, begynte italiensk filmindustri å ta for seg en del andre sjangere de kunne lage billige kopier av. Mad Max (1979), Escape From New York (1981) og First Blood (1982)ble hyppig brukt som mal for blodige actionfilmer med en halvkjent amerikansk c-skuespiller i hovedrollen. Også The Wild Geese (1978), med blant andre ranglefantene Richard Burton og Richard Harris som kaldblodige leiesoldater på oppdrag i Afrika, ble funnet verdig en håndfull "oppfølgere". En av de mer proffe versjonene er dette italiensk-tyske samarbeidet, med en rolleliste av gamle westernveteraner. Kaptein Robin Wesley (Collins) og hans gjeng av hardbarkete leiesoldater får i oppdrag av amerikanske og engelske myndigheter å sprenge opiumfeltene til en krigsherre i Det Gyldne Triangel. Ting går selvsagt ikke som planlagt, og etter endt oppdrag må de ikke uventet kjempe seg ut av jungelen igjen ved å sprenge en rekke ting i lufta. Dette er på ingen måte høykvalitets action eller et skuespillermessig mesterverk. Ernest Borgnine ser ikke ut til å være klar over hva han er med i, og forsøker seg på en slags comic relief-greie. Klaus Kinski regner åpenbart med at alle skjønner at han er skurken fra første sekund og telefonerer inn sin innsats. Og Lewis Collins stakkar? Mannen som en gang i tiden ble nevnt som en mulig James Bond? Vel, han er på dette tidspunktet så klar over at TV-serien The Professionals på 70-tallet var høydepunktet i karrieren, at han for det meste ser ut som om han prøver å finne ut hva lønna hans blir hvis han regner om fra lire. Men, og det er alltid et "men", det hele er likevel svært så underholdende hvis man har sansen for eksotiske locations, machoreplikker og høye smell. Og, I kid you not, biljakter laget med modeller! Margheriti fikk senere istand to oppfølgere til denne filmen, Commando Leopard (1985) og The Commander (1988), begge med Lewis Collins i hovedrollen og vekselsvis med Klaus Kinski og Lee Van Cleef som støttestjerne.     

p

Zulu Dawn
England/1979/Douglas Hickox/Burt Lancaster, Peter O'Toole, Simon Ward, Bob Hoskins, Peter Vaughan m. fl.
Fram til 70-tallet handlet krigsfilmer fra kolonitiden oftest om heroiske hvite soldaters kamp mot horder av afrikanske krigere. Men 100 år etterpå var det tid for en mer revisjonistisk tilnærming. Engelsk arroganse og tro på egen fortreffelighet på slagmarken fikk et stort skudd for baugen i slaget om Isandhlwana i Sør-Afrika i 1879. 24 000 zulukrigere forsvarte seg mot  britenes invasjonshær, ledet av lord Chelmsford (O'Toole). Den arrogante hærsjefen lar seg lure av falsk informasjon fra torturerte fanger og leder sine menn inn i et storstilt bakholdsangrep. Filmen følger  blant annet offiserene Dunford (Lancaster) og Vereker (Ward), samt sersjant Williams (Hoskins) og menig Williams (David Bradley) i det som skal bli et enormt nederlag for de britiske styrkene. Filmen er en forløper til Zulu (1964) med Stanley Baker og Michael Caine.    

r

The Deadly Affair
England/1966/Sidney Lumet/James Mason, Harry Andrews, Maximilian Schell, Harriet Andersson, Simone Signoret m. fl.
John Le Carres bøker om George Smiley blir gjerne kalt den tenkende manns James Bond. Og i denne versjonen (han er av rettighetsgrunner kalt Harry Dobbs her) blir han gestaltet av en av kandidatene til den første filmen om 007; James Mason. Basert på Le Carres første bok om Smiley, innspilt i et atmosfærisk østkant-London på 60-tallet og med thrillermesteren Lumet i registolen så har dette blitt en litt kjappere og mer intens affære enn de versjonene vi kjenner med Rupert Davies, Alec Guinness og Denholm Elliott (Gary Oldman er dog vanskelig å slå). Dobbs (Mason) og den pensjonerte politimannen Mendel (Andrews) etterforsker en statstjenestemann med litt lyssky omgangskrets og snart kommer på sporet av en spionring. Men noen av sporene leder ubehagelig nær Dobbs' egen kone (Andersson) og deres felles venn Dieter (Schell). Mason er så absolutt en solid Smiley her, men det er bamsen Andrews som stjeler showet som den tøffe ekspurken Mendel som samler på rare fisker og smågnagere. Andersson er åpenbart hyret inn som frisk og fyrrig partysvenske, men framstår i stedet som halvgal og laus. Musikken er av Quincey Jones.  

r

Rage of Honor
USA/1987/Gordon Hessler/Sho Kosugi, Lewis Van Bergen, Robin Evans, Gerry Gibson, Charles Lucia m. fl.
Etter suksessen med Pray for Death (1985) forsøkte regissør Hessler og ninjasjef Kosugi å utvide lerretet en smule. Men det var lettere sagt enn gjort, når de stilte på startstreken med dette falleferdige droget. DEA-spaneren Shiro Tanaka (Kosugi) drar til Argentina for å hevne en kollega som ble drept av den psykopatiske dopsmugleren Havlock (Van Bergen) og ender opp med å banke opp, skyte eller lemleste et par hundre bandemedlemmer. Kosugi koreograferte kampene og konstruerte sine egne våpen til denne filmen, uten at det gjør store forskjellen. Elendig manus, dårlig med penger og en skuespillerinnsats fra stjernen som rett og slett suger kloakk er ikke akkurat den beste måten å forvalte den statusen ninjafilmene hans hadde opparbeidet seg på dette tidspunktet. Den eneste grunnen til å gi denne en ny sjanse nå 26 år senere er at i det korte tidsrommet fra Chuck Norris mistet grepet til Steven Seagal kom inn som et friskt pust, så var gode, gamle Sho The Man. Og det synes jeg vi skal ære...vi som fortsatt husker det. 
 

r

Force 10 From Navarone
England/1978/Guy Hamilton/Robert Shaw, Edward Fox, Harrison Ford, Carl Weathers, Franco Nero m. fl.
Force 10 From Navarone
begynner der The Guns of Navarone slutter. Mallory og Miller (spilt av Shaw og Fox denne gang) blir med en gruppe amerikanske sabotører (ledet av Harrison Ford mens han fortsatt var kul) til Jugoslavia for å sprenge en bro. Men også denne gang har de en spion i rekkene, som kan ha noe med oppdraget i Hellas å gjøre. Force 10 er litt røffere i kantene enn Guns, og regissør Hamilton satser mer på action og vold enn Thompson gjorde 17 år tidligere. Shaw og Fox er etter min mening bedre som Mallory og Miller enn Peck og Niven, men de andre skuespillerne er det så som så med. Nero gjør sine ting bra som skurken, men både Barbara Bach og Richard Kiel (som begge kom rett fra James Bond-eventyret The Spy Who Loved Me) sliter med sine roller. Foruten regissør Hamilton (Goldfinger, Diamonds Are Forever m. fl.) har hele 4 av skuespillerne her erfaring fra James Bonds verden. En underholdende film, men ingen klassiker. Dette var Robert Shaws siste fullførte film. 

r

The Guns of Navarone
England/1961/J. Lee Thompson/Gregory Peck, David Niven, Anthony Quinn, Irene Papas, Stanley Baker m. fl.
Små kommandogrupper på oppdrag bak fiendens linjer, gjerne ikledd deres uniformer, er en populær øvelse i krigsfilmsjangeren. Og etter et utall mer eller mindre gode kopier er det bare på sin plass å oppsøke den filmen som startet det hele. Major Mallory (Peck) og sersjant Miller (Niven) får i oppdrag å sprenge de tyske kanonene på den greske øya Navarone. Til å hjelpe seg har de folk både fra den engelske hæren og den greske motstandsbevegelsen (Quinn og Papas). Men ikke alle i gruppen har rent mel i posen. The Guns of Navarone er en bunnsolid, om enn noe omstendelig, thriller hvor det satses mer på spenning og karakterer enn kuler og krutt. Skuespillerne er selvsagt av ypperste klasse, men følelsen av at de både var for gamle og hadde fått feil roller skapte visst nok mye krangling på settet. En annen morsom detalj, som Tarantino gjorde et stort poeng ut av i Inglourious Basterds, er det faktum at flere av hovedrolleinnehaverne skal være svært så språkmektige. Men det er ikke skuespillerne, for å si det mildt. Regissør Thompson er kanskje mest kjent for sine filmer med Charles Bronson på 70- og 80-tallet, men han gjorde kanskje sine beste ting med Gregory Peck og David Niven.   

r

The Missouri Breaks
USA/1976/Arthur Penn/Marlon Brando, Jack Nicholson, Harry Dean Stanton, Randy Quaid, John Ryan m. fl.
Dette er uten tvil min absolutte favoritt blant Brandos mange underlige opptredener på film. Det må jo ha vært et helvete for regissør Penn når det sto på. Men han har all grunn til å være stolt av resultatet. Rare hatter, bisarre dialekter, diktopplesninger, sang og musikk, foredrag om fugler, kjole og kyse - ingenting er uprøvd når en av vår tids galeste skuespillere får frie tøyler. Og likevel er resultatet en svært  severdig film. En gjeng hestetyver (Nicholson, Stanton & co) får traktens beste regulator (Brando) etter seg og blir maktesløse vitner til at han plukker dem ned en etter en. Robert DeNiro og Al Pacinos møte i Michael Manns Heat (1995) fikk mye presse i sin tid. Men det spørs om ikke dette mestermøtet er hakket hvassere. Og etter The Godfather (1972) og One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975) var selvfølgelig publikums forventninger enorme. Likevel var det ingen stor suksess i 1976. Men det er vel derfor vi har dvd, hva? Som en kuriositet kan det nevnes at kastevåpenet Brando bruker var hans egen oppfinnelse. 

r

Southern Comfort
USA/1981/Walter Hill/Keith Carradine, Powers Boothe, Peter Coyote, Fred Ward, Brion James m. fl.
Selv om Walter Hill selv påstår at det ikke er tilfelle, så er det vanskelig å ikke lese denne filmen som en allegori over USAs krig i Vietnam. Med en ganske så stor dash Deliverance (1972) med som krydder. I 1973 er en gruppe fra nasjonalgarden ute på et rutineoppdrag i Louisianas sumper, da et par rednecks på laget sørger for at de havner i unåde hos cajunbefolkningen og dermed blir utsatt for en regelrett menneskejakt. Southern Comfort er i de aller flestes bok en av Walter Hills absolutt beste filmer. I oppbygning er den veldig lik Warriors fra 1979, men med en langt mer realistisk beskrivelse av hvordan en gruppe vidt forskjellige menn reagerer når de blir stilt overfor en overlegen og usynlig fiende. Selve innspillingen skal ha vært en svært kald og strabasiøs affære, med lange arbeidsuker og mye sykdom. Noe som synes i ansiktene på alle skuespillerne etter hvert som de blir utsatt for den ene kalddusjen etter den andre. Musikken er av Ry Cooder, og hans karakteristiske slidegitar dominerer store deler av filmen. Bortsett fra siste akt, da Hill bruker autentisk cajunmusikk som stemningsforsterker. Hill, Carradine og Boothe medvirket alle i den legendariske TV-serien Deadwood 23 år senere.

p

Gor
USA/1987/Fritz Kiersch/Urbano Barberini, Rebecca Ferrati, Oliver Reed, Jack Palance, Paul L. Smith m. fl.
Sverd og sandal- sjangeren er en populær, men krevende øvelse for både skuespillere og regissører med mer sans for ytre atributter enn rent talent. Men lykkes de med å finne rimelig filmatiske innspillingssteder og en litt over middels interessant historie, så kan resultatet være underholdende nok. Jeg vil ikke påstå at Kiersch scorer poeng på alle punktene med denne filmatisering av John Normanns første bok om landet Gor, men den er i hvert fall aldri kjedelig. Professor Tarl Cabot (Barberini) blir ved hjelp av en magisk ring transportert til landet Gor, hvor italienske skuespillere blir halvhjertet dubbet til engelsk og amerikanske b-stjerner ser ut som om de ønsker seg langt bort. Der må han hjelpe de snille (Ferrati m. fl.) med å bekjempe de slemme (Reed m. fl.) ved å kle av seg nesten alle klærne sine og veive med pappsverd. Neida, fullt så ille er det ikke. Men regissør Kiersch har åpenbart sans for muskuløse menn og damer i skinnbikini. Og da særlig bikinikledde damer som slåss med hverandre. Oliver Reed stiller som vanlig med ølskum i munnviken i hver scene og Jack Palance er innom i to minutter som overgang til film nummer to, hvor han spiller en større rolle. Men også der står skinnbikinien og 80-tallshåret til Rebecca Ferrati i sentrum for handlingen.

p

The Ninja Mission
Sverige/1984/Mats Helge Olsson/Krzysztof Kolberger, Hanna Pola, Bo F. Munthe, Curt Broberg, Hans Rosteen m. fl.
Ordtaket om å ikke bli profet i eget land, dukker raskt opp når man leser om regissør og produsent Mats Helge Olssons karriere. At denne mannen ikke fikk et internasjonalt gjennombrudd med denne filmen er rett og slett umulig å forstå. Rett nok snakker vi om en svensk ninjafilm, med kornete bilder og skuespillere som innehar like stor star power som sløydlæreren din på ungdomskolen. Men de blodige actionscenene og de helt kompetente spesialeffektene er så profesjonelt utførte at man den dag i dag skjønner hvorfor filmen i sin tid ble solgt til 54 land. Professor Markov (Broberg) sitter på en oppfinnelse som vil gi eieren verdensherredømme. Men den godeste forskeren befinner seg i KGBs varetekt. Noen må snike seg inn i Sovjetunionen og befri mannen. Og hvem er bedre egnet til et slikt oppdrag enn CIA-agent Masons (Kolberger) egen svenske ninjatropp? Olsson sto bak nærmere 50 filmer i løpet av sin karriere. Men ingen av dem oppnådde noe i nærheten av suksessen til dette første forsøket hans. For oss nordmenn er det morsomt å se at stedet KGB holder professor Markov fanget er Fredriksten festning i Halden. Men så ser da også Leningrad mistenkelig ut som Lidköping. 

p

Wanted
Italia/1967/Giorgio Ferroni/Giuliano Gemma, German Cobos, Teresa Gimpera, Serge Marquand, Daniele Vargas m. fl.
I anledning Giuliano Gemmas bortgang 1. oktober var det på sin plass å se en av hans mange westernfilmer fra gullalderen på 60-tallet. Som nevnt tidligere så kjørte Gemma en litt annen stil enn Franco Nero, Tomas Milian og lignende spagettihelter. Alltid pen i tøyet, glattbarbert og velkjemmet - en klassisk ladies man. Men det betydde ikke at det ble spart på verken kuler eller knyttnever i filmene hans. I denne spiller han en sheriff som blir feilaktig fengslet for mord, og som må gå til enmannskrig mot byens sterke mann og hans private hær for å renvaske seg. En klassisk historie, utført i klassisk italiensk ånd. Ferroni har dog valgt litt andre innspillingssteder, og mange scener i relativt kalde omgivelser, slik at utseendet på filmen skiller seg litt fra hopen. Slåsskampene og skudduellene er, som alltid i Gemmas filmer, ganske akrobatiske og kanskje litt tegneserieaktige. Men høyst underholdende.

r

Time After Time
USA/1979/Nicholas Meyer/Malcolm McDowell, Mary Steenburgen, David Warner, Charles Cioffi, Kent Williams m. fl.
H. G. Wells' historie om tidsmaskinen er velkjent og filmet en rekke ganger. I denne versjonen står forfatteren selv i sentrum av begivenhetene, og hans motstander er ingen ringere enn Jack the Ripper. Det reneste vrøvl, selvsagt. Men laget med så mye fantasi og oppfinnsomhet av regissør Meyer at man vil den skal holde på mye lenger enn de 112 minuttene det varer. H. G. Wells' (McDowell) venn doktor Stevenson (Warner) viser seg å være Whitechapel-morderen politiet leter etter. Men før de rekker å arrestere ham, flykter han i Wells' tidsmaskin til året 1979. Selv om dette åpenbart har vært en stor inspirasjonskilde for Back to the Future (1985), faller Meyer aldri for fristelsen til å lage tåpelig humor ut av en 1800-tallsmann i moderne omgivelser. Eller av kulturkollisjonen mellom Wells og Steenburgens moderne kvinne. Og drapene David Warners morder begår er aldri verken ublodige eller pyntelige. En underlig film, javisst, men også veldig underholdende.

p

Truck Turner
USA/1974/Jonathan Kaplan/Isaac Hayes, Yaphet Kotto, Alan Weeks, Annazette Chase, Scatman Crothers m. fl.
Det er egentlig ganske enkelt. Litt skyting, en biljakt eller to og et par nevekamper. Actionfilmer trenger ikke alltid å være så polerte. Så får det ikke hjelpe at dialogen til tider minner om den i Hjelp, vi flyr, og at Mac Truck Turner (Hayes) gjør så mange feil at han ville vært død eller fengslet for lenge siden i en virkelig verden. Dette er blodig, blacksploitation-action med masse Magnum-veiving som bare folk med snekkerbukse og banjo vil ha problemer med å like. Opprinnelig var Truck Turner et prosjekt for Robert Mitchum. Men da han - og senere James Coburn - takket nei, ble manuset skrevet om til en blacksploitation-historie. Isaac Hayes er kanskje ikke verdens beste skuespiller, men han har utseendet og stilen som trengs i en film som dette. Og hvilken annen filmhelt kan ta en foxy lady til sengs med sin egen musikk i høyttalerne?

r

The Day of the Jackal
England/1973/Fred Zinnemann/Edward Fox, Michael Lonsdale, Alan Badel, Terence Knox, Derek Jacoby m. fl. 
Filmer om leiemordere har lenge vært en populær øvelse. Og det finnes en hel drøss bra historier der ute. Men det spørs om ikke Zinnemanns bidrag, basert på bestselgeren av Frederick Forsyth, går de fleste en høy gang når det gjelder intensitet, grundighet og stilfull gjennomførelse. I 1963 hyrer den paramilitære dissidentbevegelsen OAS en leiemorder (Fox) for å ta livet av president de Gaulle som hevn for at han ga Algerie uavhengighet. Frankrikes beste politimenn (Lonsdale, Jacoby m. fl.) er snart på sporet av mannen som kaller seg Sjakalen, men vil de klare å ta ham i tide? Nå vet vi jo hva som ble det endelige utfallet av denne historien, men likevel klarer Zinnemann å holde oss på pinebenken til siste sekund. Både Roger Moore, Michael Caine og Jack Nicholson var aktuelle for hovedrollen i denne filmen. Men valget falt på den eminente Edward Fox, da regissøren ønsket en mer anonym skuespiller for å gi rollen troverdighet. Og ikke uventet fungerte det utmerket. Nyinnspillingen fra 1997, med Bruce Willis i hovedrollen, har også et par fiffige elementer, men den blekner stilt opp mot originalen.

r

Gorky Park
USA/1983/Michael Apted/William Hurt, Lee Marvin, Joanna Pacula, Brian Dennehy, Ian Bannen m. fl.
Under den kalde krigen handlet filmer fra Sovjetunionen som regel om modige amerikanere som smuglet drøssevis av mennesker over til vesten. Gorky Park velger en annen vinkel. Her er hovedpersonen en smart russisk etterforsker og skurken er en grådig amerikansk kapitalist. Den opprørske politimannen Arkadij Renko (Hurt) etterforsker tre drap begått i Gorkijparken. Lenge ser det ut til at KGB har en finger med i spillet, men så dukker den amerikanske pelshandleren Jack Osborne (Marvin) opp på arenaen. Med et vinterlig Helsinki som stand in for Moskva og en actionfylt avslutning i de svenske skogene er Gorky Park en visuelt flott film. I tillegg er historien spennende  og skuespillerne viser klasse hele veien. Dette er den første av i alt 7 historier Martin Cruz Smith skrev om Arkadij Renko. Ingen av de andre er dessverre filmet.

r

Westworld
USA/1973/Michael Crichton/Yul Brynner, Richard Benjamin, James Brolin, Norman Bartold, Alan Oppenheimer m. fl.
I science fiction, og kanskje særlig den fra -60 og 70-tallet, så hersker det liten tvil om at framtiden vil bli et særdeles utrivelig sted. Og menneskets drøm om en gang å eie roboter som kan gjøre drittjobbene for oss, vil også føre til vår undergang. I hvert fall hvis de ser ut som Yul Brynner. Peter Martin (Benjamin) og John Blaine (Brolin) har spandert på seg et opphold i ferieparken Westworld, hvor man kan leke cowboy og skyte på menneskelignende roboter for 1000 dollar om dagen. Men, overraskelse, noe går galt og robotene begynner å drepe turister i hopetall. De som synes dette høres kjent ut skjønner kanskje at James Cameron har lånt litt fra denne filmen når han skrev The Terminator (1984), men her får altså Yul som en litt mindre sofistikert revolvermann-robot. Og det er en typisk 70-tallsrolle for den gale russeren dette; fåmælt, fysisk sterk og lettvinn å spille. Man formelig føler hvordan regissøren har degget for egoet hans for å få maksimalt ut av opptakene. Så kan vi jo ta en lengre diskusjon en annen gang om hvorfor teknikerne i ferieparken har utstyrt robotene med ekte ammunisjon. Brynner gjentok rollen som The Gunslinger i oppfølgeren Futureworld i 1976.

p

Cherry 2000
USA/1987/Steve de Jarratt/Melanie Griffith, David Andrews, Ben Johnson, Brion James, Laurence Fishburne m. fl.
Hvordan i all verden skal jeg begynne denne anmeldelsen? Og enda viktigere, bør jeg ha den med i det hele tatt? For dette er fjas fra ende til annen. Men det er 80-tallsfjas, og derfor appellerer det til noe inne i meg som jeg ikke helt kan sette fingeren på. I utgangspunktet snakker vi om en Mad Max-rip off som kunne fungert helt greit som en seriøs post-apokalyptisk actionfilm. Men regissør de Jarratt vil det ikke sånn. Og derfor blander han inn så mye tullball at filmen mest av alt minner om en musikkvideo for The Thompson Twins (spør mora di eller faren din eller en annen gamling). Andrews spiller en typisk 80-tallsmann (hårgele, kløftasmokingjakke etc.) som får sexroboten (Pamela Gidley i en tidlig rolle) sin ødelagt, og som av en eller annen grunn må dra ut i ødemarka (den forbudte sonen!!!) for å finne en ny. Til å hjelpe seg leier han en av de beste sporfinnerne han kan finne - Melanie Griffith (som på mystisk vis er stylet til å se ut som Molly Ringwald). Gjemt inne i denne røra ligger det faktisk en og annen god actionsekvens som hever det hele over bunnslammet. Og det faktum at Ben Johnson og Harry Carey jr. stikker innom i små, men viktige roller sørger for å gi oss litt igjen for pengene. Men vær advart, dette er ikke for amatører.

r

Race With the Devil
USA/1975/Jack Starrett/Peter Fonda, Warren Oates, Loretta Swit, Lara Parker, R. G. Armstrong m. fl.
Skal vi dømme ut i fra filmindustrien, så er ikke landsbygda noe hyggelig sted for skikkelige byfolk. Mordere, voldtektsmenn og kannibaler lurer bak hver busk. Eller som her, satanister. To ektepar (Fonda, Oates, Swit og Parker) har reist på en etterlengtet campingferie, da de blir vitner til et satanistisk rituale og må flykte fra en arme av djeveldyrkere. Ja, det er premisset, og det blir utført kjapt og økonomisk av alle de innvolverte. Starrett ble hyret inn da originalregissøren ikke møtte forventningene til selskapet. Og det ser ut til å ha vært en riktig avgjørelse. Mannen har ihvertfall et godt håndlag med biljakter, hagleaction og diverse skrekkfilmeffekter. Dette er den andre av i alt tre filmer Fonda og Oates gjorde sammen. Mange filmskapere har nevnt Race With the Devil som en inspirasjon for ting de har gjort, og filmen er i ferd med å krype inn på kultfilmlistene. Spesielt etter at Tarantino ga Peter Fondas filmkatalog et løft ved å børste støv av Dirty Mary, Crazy Larry.

r

The Sheepman
USA/1958/George Marshall/Glenn Ford, Shirley MacLaine, Leslie Nielsen, Mickey Shaughnessy, Edgar Buchanan m. fl.
Det er fristende å bruke den gamle klisjeen "hvis du bare skal se en..." Og hvorfor ikke? For hvis du bare skal se en Glenn Ford-film i ditt liv, så er dette absolutt filmen du burde velge. Kledd i sin vanlige beige jakke og vindskeive hatt er Ford så absolutt i sitt ess som den munnrappe og oppfinnsomme eks-revolvermannen, nå saueoppdretteren, Jason Sweet. Og han får god backup av en slesk pre Frank Drebin Nielsen og en fyrrig MacLaine, som henholdsvis kvegmannen som ønsker Sweet langt vekk og hans forlovede med et godt øye til sauemannen. En perfekt blanding av action og humor som passer godt på en regnfull søndag. Manuset ble nominert til en Oscar og Ford ble nominert til en BAFTA. Og nå kan den ses gratis på TCM et par ganger i måneden.

p

A Study in Terror
England/1965/James Hill/John Neville, Donald Houston, Anthony Quayle, Frank Finlay, Judi Dench m. fl.
Eventyrene til Sherlock Holmes og doktor Watson, både Conan Doyles egne og de som er skrevet av andre, finnes det som vi alle vet mange versjoner av. I denne lille skrekkisen tar han seg av selveste Jack the Ripper (selv om han var en virkelig person som aldri ble tatt). En tilsynelatende sinnsyk morder tar livet av gatepiker i Whitechapel-distriktet, og inspektør Lestrade (Finlay) tar takknemlig imot hjelp fra mesterdetektiven Sherlock Holmes og hans kompanjong John Watson (Neville og Houston). Neville og Houston er virkelig gode i sine respektive roller, og det er en spennende historie med mye fart og fine detaljer. Men det som virkelig gjør denne filmen til noe utenom det vanlige er den herlige Hammer Film-stemningen som hviler over hver scene. Det vil si illrødt teaterblod, dype utringninger og skummel tåke. Om det er noen som syns dette virker kjent, så er Murder by Decree (1979), med Christopher Plummer og James Mason, en slags nyinnspilling av denne - med en annen løsning, vel og merke. Men denne versjonen er hakket bedre.

r

Cop
USA/1988/James B. Harris/James Woods, Charles Durning, Lesley Anne Warren, Charles Haid, Raymond J. Barrie m. fl.
Det er ikke ukjent at forfatteren James Ellroy misliker svært mange av filmene som basert på hans bøker. Hva han synes om Cop vet jeg ikke, men det er en del ting med den ferdige filmen som tyder på at de ikke har fulgt originalhistorien til punkt og prikke. Woods spiller politimannen Lloyd Hopkins (den vanlige klisjeen av en 80-talls politimann som er  en ensom ulv, som har problemer i ekteskapet og som bryter alle lover og regler som kommer i hans vei) som kommer på sporet av en seriemorder, og som bestemmer seg for å løse saken samme hvordan det påvirker ham, familien hans eller karrieren. Det er et par ting som skjemmer Cop, og som hindrer den i å være en virkelig god film. Men alt i alt er det en spennende historie. Og når den konsentrerer seg om Charles Haids perverse politibetjent Whitey eller Lloyds forhold til mentoren sin (Durning), så skiller den seg i hvert fall ut i fra den mengden av politithrillere som skylte over over oss på 70- og 80-tallet. Jeg er likevel ikke sikker på om det er så lurt å hyre James Woods til å spille purk. Hvem i all verden kjøper ham som good guy?

r

Silverado
USA/1985/Lawrence Kasdan/Kevin kline, Scott Glenn, Danny Glover, Kevin Costner, Brian Dennehy m. fl.
Midt på 80-tallet sørget Clint Eastwood og Lawrence Kasdan for en aldri så liten revival av westernsjangeren. Ingen av filmene var kjempeklassikere, men så absolutt underholdende på hvert sitt vis. Men mens Clintern forsøkte seg med et mytisk riff over både High Plains Drifter og A Fistful of Dollars med Pale Rider, satset Lawrence på en mer familieorientert 
spenningsfilm. Brødrene Emmett og Jake (Glenn og Costner) støter på en gammel fiende da de kommer tilbake til hjembyen Silverado, og sammen med gambleren Paden (Kline) og cowboyen Mal (Glover) bestemmer de seg for å rydde opp en gang for alle. Det svake punktet her er nok Kevin Kline, som såvisst er en god skuespiller, men som ikke har den autoriteten rollen som tøff revolvermann krever. Glenn, Glover og Costner på sin side består med glans. Likevel er det skurkene, med en massiv Dennehy i spissen, som gjør grovarbeidet her og hever hele filmen opp til god tidtrøyte. En film for hele familien, som de sier.

r

tick...tick...tick
USA/1970/Ralph Nelseon/Jim Brown, George Kennedy, Frederic March, Clifton James, Don Stroud m. fl.
Her kommer atter en liten godbit som dessverre har gått litt i glemmeboken. Men takket være TCM har den fått nytt liv, ihvertfall for dem som er lenge oppe om natten eller bruker opptakeren flittig. Historien begynner den dagen sheriff Little (Kennedy) har tapt valget og må overlate jobben til afro-amerikanske Price (Brown). Price sliter lenge med å bli godtatt av innbyggerne i den lille sørstatsbyen, men så sørger en ytre fiende for at de alle må legge fiendskapen til side og jobbe sammen. Rasisme er et vanskelig tema å lage spenningsfilm om, men jeg synes regissør Nelson balanserer begge aspektene godt her. Ingen av figurene er tvers igjennom onde og ingen er bare gode, og dessuten har Kennedy og Brown såpass god kjemi at bare samtalene dem imellom blir god film. Stort pluss for March' originale og koleriske borgermester. DET er stor skuespillerkunst.

p

The Man From Laramie
USA/1955/Anthony Mann/James Stewart, Arthur Kennedy, Donald Crisp, Cathy, O'Donnell, Jack Elam m. fl.
Jeg har alltid vært litt forsiktig med James Stewart-filmer laget før 1960. Oftere enn ikke har de en tendens til å være i både tregeste og prektigste laget. Men ingenting er bare svart/hvitt her i verden, og av og til blir man positivt overrasket. The Man From Laramie er en klassiker, det kan ethvert filmoppslagsverk fortelle oss. Men vi vet også at det er stor forskjell på en filmklassiker og en actionklassiker. De gode nyhetene er at vi her får begge deler. Will Lockhart (Stewart) kommer til småbyen Coronado for å finne ut hvem som solgte våpen til apasjene som drepte broren hans. Men Alec Waggoman (Crisp), byens sterke mann, er villig til å gå svært langt for å beskytte det som er hans. Det er klare paralleller til King Lear i denne historien, og det går sikkert an å se mange fine og dype undertoner i handlingen. Men det som teller i denne anmeldelsen er actionhåndverket, og det er i trygge hender hos Stewart og regissør Mann. Dette var de tos siste, og i min bok beste, samarbeid. Vel verdt en titt en søndag ettermiddag.

r

48 hrs.
USA/1982/Walter Hill/Nick Nolte, Eddie Murphy, James Remar, Sonny Landham, Anette O'Toole m. fl.
Etter forslag fra en av mine faste lesere fant jeg fram denne gamle klassikeren en sen fredagskveld. Og ikke helt uventet fant jeg fort ut at dette er like bra idag som for 31 år siden. I 1982 var det fortsatt 70-tallsmentaliteten som regjerte, og derfor er det befriende lite lefling med det yngre kinopublikummet å se. Historien kjenner vel de aller fleste nå, men det handler altså om hvordan politimannen Jack Cates (Nolte) som en siste utvei henter det siste medlemmet av en ransliga, Reggie Hammond (Murphy), ut av fengsel for å få has på den rømte lederen av banden, psykopaten og drapsmannen Albert Ganz (Remar). Med tanke på hva de er kjent for idag, er det til tider litt rart å se hvor perfekte Nolte og Murphy er i sine respektive roller. Og enda rarere når vi vet at ingen av dem var førstevalget. Folk som Clint  Eastwood, Kris Kristofferson, Mickey Rourke og Jeff Bridges takket nei til rollen som Cates, og Gregory Hines, Denzel Washington, Richard Pryor og Howard E. Rollins jr gjorde det samme med Hammond-rollen. Men all ære skal ikke gå til de to heltene. Uten James "faren til Dexter" Remar og Sonny Landham som de to skurkene hadde ikke dette vært halvparten så spennende. De to oser fare og sørger for at vi hele tiden undrer på hvordan Cates og Hammond skal klare å overliste dem. Skal vi være litt slemme kan vi legge til at dette også er den siste virkelig gode filmen fra regissør Walter Hill, da suksessen tillot ham å eksperimentere fritt resten av karrieren. Hvilket ikke alltid slo heldig ut (Supernova, anyone?). Forøvrig vil jeg legge til at 48 hrs. er den filmen som får meg til å beklage aller sterkest at det skar seg mellom Walter Hill og Charles Bronson. Med Charlie i rollen som Cates hadde han kanskje sluppet unna det klamme grepet til Michael Winner og Cannon Films.

r

The Wrath of God
USA/1972/Ralph Nelson/Robert Mitchum, Ken Hutchison, Victor Buono, Frank Langella, Rita Hayworth m. fl.
I videoens spede barndom var mang en god (og dårlig) film sensurert på en måte som fikk det til å se ut som den var klippet med hagesaks. Frustrerende selvsagt, og helt unødvendig. Vold på det lille lerretet var ikke akkurat mangelvare på den tiden. Godt derfor at vi har TV-kanaler som TCM, som kan rette opp disse manglende i vår kulturelle utdanning. The Wrath of God er kanskje ikke et mesterverk, men den er et glimrende eksempel på hva som var gangbart på 70-tallet - lenge før Quentin Tarantino oppfant praktiske filmeffekter på nytt. IRA-soldaten Emmet Keogh (en energisk Hitchison), våpenhandleren Jennings (en fantasktisk Buono) og den falske presten Van Horne (Mitchum som...eh, Mitchum) får valget mellom galgen eller å ta livet av tyrannen Thomas de la Plata (Langella i skurkeform). De velger det siste, selv om de la Plata har en hel hær bak seg. Selv om handlingen er lagt til Sør-Amerika på 20-tallet, er det nærmest ingen begrensninger på hvor mye ammunisjon de tre herrene har med seg til sine Thompson-geværer. Og det er bra, siden regissør Nelson har tatt med seg 1000 liter illrødt blod som han pøser utover alle de medvirkende.

r

The Taking of Pelham One Two Three
USA/1974/Joseph Sargent/Walter Matthau, Robert Shaw, Martin Balsam, Earl Hindman, Jerry Stiller m. fl.
Selv om denne historien har blitt filmet hele tre ganger, sist av selveste Tony Scott, hersker det liten tvil om at denne første versjonen er den beste - både skuespillermessig og spenningsmessig. Fire menn, med navnekodene Blue, Green, Brown og Grey (ja, det var her Tarantino fikk ideen), kaprer et T-banetog med 17 passasjerer og krever en million i løsepenger. Løytnant Zachary Garbers (Matthau) jobb er å forhindre at den tidligere leiesoldaten Blue (Shaw) henretter gislene. Det å få en historie som stort sett foregår i et kontrollrom og en t-banevogn til å bli spennende, krever sin mann. Og Sargent fikser biffen strålende. Morsomt også å se Stiller (faren til George i Seinfeld) i en alvorlig rolle, og Hindman som noe annet enn bare en stemme bak gjerdet i Home Improvement. Dette er den tredje og siste av Matthaus actionfilmer på 70-tallet, før en hjerteoperasjon tvang ham til kun å ta "rolige" roller.

r

The Laughing Policeman
USA/1973/Stuart Rosenberg/Walter Matthau, Bruce Dern, Louis Gossett jr, Anthony Zerbe, Joanna Cassidy m. fl.
Det er en allment vedtatt sannhet at Bo Widerbergs Mannen på Taket (1976) er selve Rolls Roycen blant filmatiseringene av Sjöwall og Wahlöös Martin Beck-historier. Men kvaliteten til tross, så var den ikke først. Allerede i 1973 ble en av historiene filmet, i USA og med Walter Matthau og Bruce Dern som Beck og Larsson. Martin og Larson (de gikk ikke for originalnavnene i den amerikanske versjonen) etterforsker et massedrap på en buss. Begge er overbevist om at det kan hende igjen, men klarer de å avsløre morderen før han slår til atter en gang? Morsomt nok er det Matthau og Dern som står for malen når det gjelder Beck og Larsson, og de kommende versjonene ligger alle ganske tett opp til deres. Alt i alt en spennende kriminalhistorie med en svensk realisme i bunnen. Og med Paul Koslo som sint doplanger må det jo bli bra!

r

Charley Varrick
USA/1973/Don Siegel/Walter Matthau, Joe Don Baker, John Vernon, Andy Robinson, Sheree North m. fl.
Komikere som brått dukker opp i en alvorlig rolle og tar Hollywood med såpass storm at det vanker en Oscar, er ingenting nytt. Men det får en til å lure litt på om folk i filmbransjen har så kort hukommelse at de ikke husker hvordan mange skuespillere med stort hell vekslet mellom humor og drama før i tiden. I denne perlen av en kuppfilm får vi servert en seriøs Walter Matthau, og det hersker liten tvil om at det er hans livs beste rolle. Legg så til Joe Don Baker i toppform, Andy "Scorpio" Robinson så langt unna psykopaten fra Dirty Harry (1971) som han kan komme og selvsagt, min favoritt, Sheree North i sedvanlig godform, så har vi noe i nærheten av et mesterverk. Charley Varrick (Matthau) og hans kumpaner raner en liten bank i Nevada. Men i stedet for de 20-30 000 slike jobber vanligvis bringer inn, har de nå fått med seg 750 000 dollar i mafiapenger. Og de gutta venter ikke lenge med å sende sin beste leiemorder, Molly (Baker), etter dem. Varrick er ingen klassisk bandeleder slik vi har lært å kjenne dem fra lignende filmer. Hos ham er det intellektet og oppfinnsomheten som er mest framtredende, ikke muskler og hendighet med revolveren. Og i den verden han opererer er det slettes ikke dårlige egenskaper å ha. Charlie Varrick er en mye lettere film enn Siegels mest kjente, Dirty Harry, men faktisk mer actionfylt. Flere ansikter vi kjenner fra nevnte film dukker også opp her, i tillegg til regissør Siegel i en liten birolle som biljardspiller. Anbefales på det aller varmeste.

p

Heaven With a Gun
USA/1969/Lee H. Katzin/Glenn Ford, Caroline Jones, John Anderson, Barbara Hershey, David Carradine m. fl.
60-tallet må ha vært en forvirrende tid for de gamle westernheltene. På settet var det sikkert business as usual for dem; de tok på seg de samme klærne de hadde brukt i cowboyfilmer fra de debuterte på 30- eller 40-tallet, skjøt et par skudd i den retningen regissøren pekte og slåss litt i en saloon som så ut slik salooner alltid hadde gjort. Men så var det premiere, og nå så de seg selv stå der og levere replikker mens helt nye ting skjedde rundt dem. Det var sex, sadisme, blod og gørr. Og ikke minst alle disse grafiske voldtektene som regissørene var blitt så opptatt av. I denne historien om en revolvermann (Ford) som har blitt predikant, og som må mekle mellom kvegfolk og saueeiere, er det mest fascinerende at regissør Katzin klarer å balansere de to verdnene lenge nok til at vi aldri helt mister interessen. Selv om slutten er et jævlig stort antiklimaks.

r

Breakthrough
Tyskland/1979/Andrew V. McLaglen/Richard Burton, Robert Mitchum, Rod Steiger, Michael Parks, Klaus Löwitsch m. fl.
Som den tyske originaltittelen - Steiner - Das Eizerne Kreuz, 2. Teil - avslører, så er dette en oppfølger til Cross of Iron (1977). Men uten Sam Peckinpah i registolen og uten James Coburn som østfrontsoldaten Rolf Steiner. I stedet får vi den mer lettbeinte McLaglen bak kamera og en sliten Richard Burton som den trassige sersjanten. Og resultatet er mer eller mindre som forventet. En god krigsfilm, men ikke engang i nærheten av originalen. En gruppe tyske offiserer ønsker å inngå fredsforhandlinger med de allierte og bruker Steiner og oberst Rogers (Mitchum) som mellommenn. Men verken Steiners eller Rogers' overordnede er særlig lydhøre overfor planene. Produsenten av den første filmen kunne fortelle at Peckinpah drakk 4 hele flasker whiskey eller vodka om dagen og sov 3-4 timer hver natt under den innspillingen. I denne omgang er det Burton som står for tomflaskeproduksjonen, og ifølge Mitchum var han så full innimellom at han måtte bæres inn på settet. Synd, for det er mye annet her som er virkelig bra. Den sveitsiske hæren står for materiell og mannskap, og flere tråder fra den første filmen er ivaretatt. Major Stransky (denne gang spilt av Helmut Griem) er fortsatt på jakt etter Jernkorset og korporal Krüger (Löwitsch) er fortsatt den samme uvaskede og trassige sidekicken til Steiner. Alt i alt en interessant opplevelse, men helst skulle vi sett en annen skuespiller i hovedrollen.  

p

Five for Hell
Italia/1969/Gianfranco Parolini/Gianni Garko, Klaus Kinski, Aldo Canti, Margaret Lee, Salvatore Borghese m. fl.
Etter suksessen med The Dirty Dozen (1967) og Where Eagles Dare (1968) var det bare et tidsspørsmål før italienerne kom med sine egne versjoner av disse actionkrigsfilmene. I Five for Hell er det veteraner fra spagettiwesterns både foran og bak kamera, og det merkes både på oppbygging av historien og utførelsen av actionscenene. Ikke så historisk korrekt, kanskje, med veldig gøy. Løytnant Glenn Hoffmann (Garko) tar med seg 4 menn (1 akrobat, 1 sprengningsekspert, 1 tyv og 1 med ekstrem styrke) for å snike seg inn bak tyskernes linjer og stjele hemmelige angrepsplaner. Men SS-oberst Hans Müller (Kinski) er ikke ingen lett huseier å ta seg forbi. Som jeg har nevnt et utall ganger tidligere er Garko en av mine favoritter innen westernsjangeren, og selv om han her har fått i oppdrag å være en slags comic relief så fungerer han godt også som soldat. Men det er selvsagt gode, gamle Klaus som har fått den saftigste rollen her. Crazy Kinski som SS-offiser? Det er så åpenbart og så genialt at man kan lure på hvorfor det ikke skjedde oftere. Og tro om ikke Tarantino tok seg en liten titt på denne filmen da han skrev manuset til Inglourious Basterds (2009)? Det er i hvert fall mye mer enn fornavnet til Hans Müller som minner om Hans Landa. Jeg kan ikke egentlig anbefale denne filmen, men om man har sansen for krigsaction, masse skyting og dårlig tilpasset musikk (det høres ut som noe de kunne brukt i en biljakt i Olsenbanden på 60-tallet) så er det kanskje noe å få med seg. Den ligger i hvert fall på youtube. 

p

Day of the Evil Gun
USA/1968/Jerry Thorpe/Glenn Ford, Arthur Kennedy, Dean Jagger, John Anderson, Harry Dean Stanton m. fl.
Det er Glenn Ford-uke på TCM. Og det betyr et utall westernfilmer med vår mann i forskjellige varianter av fredsommelige menn som presses til action av utenforliggende faktorer, alle kledd i den sedvanlige beige jakken og de ditto buksene. Men inne blant de mer velkjente titlene skjuler det seg saker og ting som kan være verdt en titt. Som for eksempel Day of the Evil Gun. Eks-kona til revolvermannen Lorn Warfield (Ford) blir kidnappet av apacher, og han blir nødt til å samarbeide med hennes nåværende forlovede (Kennedy) for å få henne tilbake. Det er en overraskende brutal, og smått surrealistisk, reise de to legger ut på. Og moralen her er nok tenkt å være noe i nærheten av at ingen menn er bare onde eller bare gode. Eller at et våpen i seg selv ikke avgjør om en mann er ond. Men hvem bryr seg? Dette er en oppfinnsom og godt regissert western med et utall vendinger som gjør at den skiller seg ut i mengden.

r

The Emerald Forest
England/1985/John Boorman/Powers Boothe, Charley Boorman, Meg Foster, Dira Paes, Estee Chandler m. fl.
At regissør John Boorman har et spesielt forhold til naturen, skjønte vi allerede med Deliverance (1972). Og om jeg tolker ham rett, så er det hans påstand at vi mennesker behandler naturen som vi gjør fordi vi i bunn og grunn er redd for den. Som i tidligere nevnte Boorman-epos er også The Emerald Forest en actionfilm med et sterkt budskap. I tillegg til fantastiske bilder fra jungelen i Brasil. Bill og Jean Markhams (Boothe og Foster) sønn blir kidnappet av indianere under en familietur. Ti år etter finner Bill sønnen Tommy (regissørens egen sønn, Charley) igjen, akkurat i det stammen hans blir overfalt av krigere som jobber for slavehandlerne i utkanten av skogen. Boormans originale valg av skuespiller for rollen som Tommy var C. Thomas Howell. Og jeg betviler ikke at han hadde fikset oppgaven. Men det betyr at vi hadde gått glipp av Charleys fantastiske tolkning av det som må kunne sies å være hans livs rolle. Så får det heller være at Boothe og Foster ikke akkurat glitrer i de få dialogscenene de har sammen. Dette er en film jeg ikke kan få anbefalt nok, og det spørs vel om ikke Mel Gibson tok en aldri så liten titt på denne før han gikk igang med sitt mesterverk Apocalypto (2006).

r

The Deep
USA/1977/Peter Yates/Robert Shaw, Jaqueline Bisset, Nick Nolte, Louis Gossett jr, Eli Wallach m. fl.
Filmer om hvilke farer som lurer under vann har alltid vært populære, og da spesielt i årene etter en viss haifilm av Steven Spielberg. Forfatteren av den historien, Peter Benchley, står også bak denne - om skattejakt på Bermuda. Gail (Bisset) og David (Nolte) finner en skatt som de trenger hjelp av dykkeeksperten Reece (Shaw) for å berge. Men de finner også en last med morfin som interesserer gangsteren Cloche (Gossett jr). The Deep er full av flotte dykkescener, mange av dem utført av de tre stjernene selv. Men det de fleste nok vil huske lengst er den livsfarlige murenen som bor i vraket de dykker i, og som er en viktig del av det blodige klimakset mot slutten. Dette er Noltes første virkelig store filmrolle, og Bissets definitive gjennombrudd. Men det er selvsagt 10-barnsfaren, poeten, alkoholikeren og vriompeisen Shaw som stjeler showet her. Og han fikk rollen bare fordi Sean Connery, Robert Mitchum, Burt Lancaster og Charlton Heston takket nei.

r

The Seven-Per-Cent-Solution
England/1976/Herbert Ross/Nicol Williamson, Robert Duvall, Alan Arkin, Vanessa Redgrave, Sir Charles Gray m. fl.
Som den moderne serien med Benedict Cumberbatch og Martin Freeman har vist, er det fortsatt stor interesse for detektiven Sherlock Holmes og hans følgesvenn John Watson rundt omkring i verden. Og siden den tradisjonelle gjenfortellingen nok nådde sitt høydepunkt med Jeremy Bretts tolkning på 80-tallet, så er det de utradisjonelle versjonene som appellerer sterkest til oss. I denne historien av Nicholas Meyer har Holmes' (Williamson) kokainmisbruk gått så langt at hans bror Mycroft (Gray) og doktor Watson (Duvall) lurer ham til å bli pasient hos Sigmund Freud (Arkin) i Wien. Og som en del av behandlingen overtaler den kjente psykologen pasienten til å påta seg saken med den bortførte sangerinnen Lola Deveraux (Redgrave). Og i bakgrunnen lurer professor Moriarty (Sir Laurence Olivier). Filmen beveger seg flere ganger farlig nær parodien (ikke minst i egenskap av Duvalls overklasseengelsk), men er så godt skrevet og så tro mot Conan Doyles rollefigurer at den står fjellstøtt blant de beste kinoversjonene. Slutten på denne historien er i Meyers penn starten på en lengre ferie for Holmes, som Watson forklarte for leserne med at hans kompanjong forsvant i fossen etter en voldsom slåsskamp med Moriarty. Genialt.    

p

How the West Was Won
USA/1962/John Ford, Henry Hathaway og George Marshall/George Peppard, James Stewart, Karl Malden, John Wayne, Debbie Reynolds m. fl.
Når man holder på med filmarkeologi dukker det fra tid til annen opp ting som man har sett i en nyere eller eldre utgave langt tidligere. Et av de mer kjente eksemplene er at How the West Was Won var inspirasjon for TV-serien om familien Macahan 14 år senere, også den kalt How the West Was Won. Vi får altså servert brøkdeler av amerikansk historie, sett gjennom øynene til familien Prescott (Malden, Reynolds, Peppard m. fl.), regissert av storheter som John Ford, Henry Hathaway og George Marshall. Mye er gjenkjennelig fra TV-versjonen, både av navn ("Zebulon" anyone?) og hendelser (Ford har tatt for seg borgerkrigen i sin sekvens og plassert John Wayne og Henry Morgan i rollene som generalene Grant og Sherman). Men med 164 minutters spilletid, og en sterk hang til musikalnummere, er det ikke akkurat en actionfilm vi snakker om. Bortsett ifra det som har med George Peppards figur Zeb Rawlings å gjøre. Da kommer 70mm-filmingen til sin rett, og man tilgir at Debbie Reynolds åpenbart har i kontrakten sin at hun skal bælje seg igjennom et sang og dansenummer hvert 5. minutt. 70mm-filmingen har forøvrig gjort det nærmest umulig å se denne filmen før nå. De versjonene som har gått på TV eller vært tilgjengelig på video/dvd har alle vært kuttet på en måte som enten har valgt bort to tredjedeler av bildet eller hatt to kraftige streker på skjermen, som de nå har maktet å fjerne. For westernfans er det verdt å vite at både Eli Wallach og Lee Van Cleef dukker opp i skurkeroller her, bare noen få år før de dro til europa og ble superstjerner innen sjangeren. Filmen går ofte på TCM, og er verdt en titt.

r

Brass Target
USA/1978/John Hough/John Cassavetes, Sophia Loren, Max Von Sydow, Robert Vaughan, George Kennedy m. fl.
Mot slutten av 70-tallet begynte det å bli langt mellom de eventyrkrigsfilmene som hadde dominert i mer enn 30 år, men denne lille perlen fra TCMs kartotek er så absolutt verdt å få med seg. Manuset tar utgangspunkt i virkelige hendelser, men spinner dem videre og skaper en historie som ikke er milevis unna The Jackal (1973). En gruppe amerikanske offiserer stasjonert i europa etter den 2. verdenskrig stjeler den tyske gullbeholdningen i et spektakulært togrøveri, og da militærpolitiet kommer på sporet av dem beslutter de å drepe general Patton (Kennedy) for å skjule sine spor. Men leiemorderen de hyrer (Von Sydow) er hakket sluere enn sine oppdragsgivere. Og mannen som leder etterforskningen, den krigstrette etterretningsoffiseren Joe De Lucca (Cassavetes) er heller ikke den som gir seg med det første. Valget av Cassavetes som helten er ganske interessant. Mannen utstråler såpass mye trass og jeg-gjør-dette-kun-for-pengene-som-jeg-trenger-for-å-kunne-lage-mine-egne-filmer at det er en liten stemningsskaper i seg selv. Og parret med Von Sydows jordnære skandinaviskhet er det med på heve filmen flere hakk på kvalitetsstigen. Flotte omgivelser får vi også i form av den sveitsiske og tyske landsbygda. Og jammen har de ikke filmet i en av kneipene hvor vår mann fra Munchen, Stefan Derrick, har løst mangt et mysterie over en snaps og en øl. Sophia Loren, stakkars, tilfører ingenting her.

r

Quest for Fire
Kanada/Frankrike/1981/Jean-Jacques Annaud/Everett McGill, Ron Perlman, Nicholas Kadi, Rae Dawn Chong, Gary Schwartz m. fl.
I både form og innhold er Quest for Fire en sjelden blomst i filmfloraen. Det er så absolutt en spenningsfilm vi har med å gjøre, man samtidig en av de beste og mest gjennomførte beskrivelsene av livet på jorda i prehistorisk tid (80 000 år siden) som er laget. En stamme av homo-sapiens mister sin eneste kilde til varme og krigerne Naoh (McGill), Amoukar (Perlman) og Gaw blir sendt ut i verden for å finne ild. På veien møter de både neandertalere, sabeltannede tigre og mammuter, og til slutt en mer velutviklet stamme som faktisk kan lage ild selv. Til tider lider filmen litt under det faktum at regissør Annaud vil vise alt, men det er som sagt en slags actionfilm i bunn her som fungerer helt utmerket. Med skuespillere som McGill og Perlman på rollelista skulle man tro at det ikke trengtes så veldig mye makeup for å få fram troverdige urtidsmennesker, men det er ikke brukt en enseste spesialeffekt i filmen og skuespillerne måtte igjennom 5 timer i sminkestolen hver dag. I tillegg er nesten alle scenene filmet i ett opptak uten klipp, i kulde, regn og gjørme, så jeg føler virkelig med alle de involverte.

p

The Law and Jake Wade
USA/1958/John Sturges/Robert Taylor, Richard Widmark, Patricia Owens, Henry Silva, DeForest Kelley m. fl.
Som jeg har nevnt tidligere fantes det to hovedretninger for westernhelter på 50-tallet, og Robert Taylor er helt klart i buksa over navlen-leiren. Men han besitter et såpass godt steinansikt, og Richard Widmark er en så formidabelt sleazy skurk, at dette psykologiske dramaet havner godt over på plussiden. Sheriff Jake Wade og forloveden hans (Taylor og Owens) blir kidnappet av Wades tidligere makker Clint Hollister (Widmark) for å vise vei til et nedgravd bytte, og de skjønner ganske raskt at de må kjempe skal de slippe unna med livet i behold. The Law and Jake Wade er skvist inn mellom Sturges' langt mer kjente Gunfight at the O.K. Corral (1957) og The Magnificent Seven (1960), og minner ikke mye om de to klassikerne. Men takket være Widmarks svært moderne psykopat, og en god del velregissert skyting, blir det hele mer enn severdig. Silva og en pre-Star Trek Kelley spiller henholdsvis ung gærning og gammel drittsekk.

r

Blue Thunder
USA/1983/John Badham/Roy Scheider, Daniel Stern, Candy Clark, Warren Oates, Malcolm McDowell m. fl.
Helikopteraction var populært på 80-tallet. Men ikke mange av filmene var så godt laget og hadde så gode skuespillere som Blue Thunder. Eller hadde helikopteraction av så høy og påkostet klasse. Herr Haisommer i egen høye person, Roy Scheider, spiller en traumatisert Vietnamveteran som skal teste et nytt politihelikopter, men som finner ut at produsentene har planer om å sette igang opptøyer for å få testet våpenet skikkelig, og følgelig stikker han av med hele greia. Foruten Scheider møter vi Candy Clark som hans supersjarmerende kjæreste, Malcolm McDowell som sleip skurk, Daniel Stern som trivelig sidekick og Warren Oates i sin aller siste rolle som kolerisk politisjef. I tillegg til mye god flyving inneholder denne filmen også en fin biljakt, som dessverre har fått en scene hvor Clark kjører på to hjul forbi en politibil klipt bort fra dvd'n fordi testpublikummet ikke likte den. Men den fantes på VHS-utgaven jeg leide på 80-tallet og hadde absolutt ikke ødelagt noe som helst, spør du meg. Faen ta det testpublikummet!

r

Conan the Destroyer
USA/1984/Richard Fleischer/Arnold Schwarzenegger, Grace Jones, Wilt Chamberlain, Tracey Walter, Mako m. fl.
John Milius' Conan the Barbarian (1982) er en av de få seriøse - og gode - fantasyfilmene fra det glade 80-tallet. Denne oppfølgeren er i så måte mer lik de mange kopiene som kom i kjølvannet av barbaren. Hvilket vil si en dårligere historie, flere gummimonstre og en overdose med trollmenn som veiver med armene og snakker gibberish. Men bortsett fra dette er det en relativt fin oppfølger vi har med å gjøre. Conan (Arnold) og hans følgesvenner Akiro og Malak (Mako og Walter) får i oppdrag av dronning Taramis (Sarah Douglas) å følge prinsesse Jehnna (Olivia d'Abo) i hennes jakt på en krystall som kan vekke guden Dagoth (spilt av Andre the Giant, I kid you not). Men verken dronningen eller guden har rent mel i posen. Av en eller annen grunn var Grace Jones populær nok på begynnelsen av 80-tallet til å få roller i både denne og James Bond-filmen som kom året etter. Og når det er sagt, så fungerer hun nok mye bedre som barbarkriger her enn i seng med en svært aldrende Roger Moore. Men god er hun på ingen måte. Basketballspilleren Wilt Chamberlain (2,16 meter på sokkelesten) er da mye mer spennende i sin eneste filmrolle som prinsesse Jehnnas livvakt. Og Arnold? Vel, han er Arnold hele filmen igjennom. Og det er han jævlig god til.

p

10 000 Dollars for a Massacre
Italia/1967/Romolo Guerrieri/Gianni Garko, Claudio Camaso, Fidel Gonzales, Loredana Nusciak, Adriana Ambesi m. fl.
Selv om det er Sartana han kommer til å bli husket for, fikk Garko også være Django i denne smått gotiske, og ikke lite surrealistiske, voldsoperetten. Men mye har nok skjedd i Djangos liv siden han forlot kirkegården med ødelagte hender året før. For ikke bare har han rukket å blir en berømt prisjeger, han har også begynt å gå med et stort, hvitt skjerf som ikke nødvendigvis er særlig macho. Django (Garko) er på jakt etter banditten Manuel (Camaso), men den lave dusøren gjør at han ikke egentlig legger sjela si i arbeidet. Det vil si helt til Manuel kidnapper datteren til en rik landbaron, som lover 10 000 dollar til den som befrir henne. At Manuel på veien også dreper Djangos kjæreste setter fart på saker og ting. Regissør Guerrieris stil, og ikke minst styling av skuespillerne, får mye i denne filmen til å minne om ting som Corbucci skulle gjøre noen år senere. Garko er en god Franco Nero-kopi her, og Camaso (som faktisk er broren til Gian Maria Volonte) både ser ut og oppfører seg som Indio (For a Few Dollars More). Men det som virkelig "gjør" denne filmen er det nesten parodiske samspillet mellom skuespillerne (de er oppe i ansiktet på hverandre og vekselvis hvisker og brøler dyptfølte og gråtkvalte setninger som KLM ikke kunne skrevet bedre), og den nærmest hysteriske musikken (som inkluderer både spilling på sag, klokkespill og vokalprestasjoner får en til å le høyt i sofaen). I tillegg da til høykvalitetsskyting, knivkasting og slåssing, som sørger for at jeg er fornøyd.

p

Blood at Sundown
Italia/1966/Alberto Candone/Anthony Steffen, Gianni Garko, Erica Blanc, Franco Fantasia, Siueghardt Rupp m. fl.
Har man først blitt bitt av spagettiwesternbasillen så har man sannsynligvis en hobby for resten av livet. Hele tiden dukker det opp nye titler fra det som kan kalles underskogen av italienske westerns, og mange av dem er overraskende bra. I Blood at Sundown får vi for første gang møte Sartana (også her spilt av min favoritt Gianni Garko), men som psykopatisk skurk og ikke verdensvant antihelt denne gang. Johnny Liston (Steffen) kommer hjem etter å ha sonet 12 år for drap. Der finner han ut at hans gale bror Sartana (Garko) styrer byen med jernhånd, og bestemmer seg for å hjelpe befolkningen som bot for familiens ugjerninger. Regissør Candone legger ikke et sekund skjul på at han har sett flere av Sergio Leones filmer. Og alt i fra musikken til kostymene får en til å tenke på andre, mer kjente titler. Men ved å være så tidlig ute som 1966 er det også mye her som er både originalt og etterapet av andre senere. Anthony Steffen, som har spilt Ringo, Django, Gringo, Garringo, Shango, Shenandoah, Sabata og Shoshena heter bare Johnny her, men det er ingen tvil om at han er i nær familie med mange av de andre antiheltene han har spilt. Likevel er han ingen match for den karismatiske Garko, som gjør sitt beste for å kanalisere sin indre Klaus Kinski, og som gjør såpass inntrykk at han blir brakt tilbake fra de døde to år senere som den mystiske helten Sartana i If You Meet Sartana Pray for Your Death. Dubbingen i Blood at Sundown må også nevnes. Men mer som en advarsel, for dette er noe av det verste jeg har hørt på den fronten.

r

The Challenge
USA/1982/John Frankenheimer/Scott Glenn, Toshiro Mifune, Donna Kei Benz, Atsuo Nakamura, Calvin Jung m. fl.
Med alle sine tradisjoner og fantastiske locations er Japan et perfekt sted å spille inn fisk-ute-av-vannet historier. Og flere har lykkes veldig bra; Sydney Pollack med The Yakuza (1974) og Ridley Scott med Black Rain (1989), bare for å nevne to. I 1982 tok thriller-eksperten John Frankenheimer (French Connection II, Ronin m. fl.) med seg teamet sitt til Japan og spilte inn denne lille spenningsfilmen i Kyoto. Og resultatet ble mildt sagt friskt. En annenrangs, og ikke spesielt oppvakt, bokser (Glenn) blir hyret til å frakte et verdifullt sverd til Japan. Vel framme havner han midt oppe i en feide mellom to klaner og blir nødt til å slåss for livet. Som vanlig er i filmer av denne typen dreier mye av handlingen seg om treningen av Glenn. Men selv om vi vet at mannen har trent martial arts i det virkelige liv, og at kampkoreografen på settet heter Steven Seagal, så blir han liksom aldri særlig god (og han spiller dessverre ikke særlig bra her heller). Det vil si, helt til det braker løs i siste halvdel av filmen. Da bruker Frankenheimer det faktum at Glenns rollefigur er en amatør til å innføre en god del uortodoks slåssing og våpenbruk i de klassiske samuraikampene, og sørger samtidig for at dette er en film vi vil huske i lang tid framover. Men jeg synes fortsatt det er litt underlig at de ikke ga hovedrollen til en mer dreven kampsportskuespiller som Chuck Norris eller David Carradine.

p

El Condor
USA/1970/John Guillermin/Jim Brown, Lee Van Cleef, Marianna Hill, Patrick O'Neal, Iron Eyes Cody m. fl.
El Condor
er den første amerikanske filmen Lee Van Cleef gjorde etter å ha skapt seg et navn i europa. Og underlig nok velger regissør Guillermin å bruke ham som en slags comic relief til Jim Browns machohelt. Men det funker faktisk ganske bra. Den rømte straffangen Luke (Brown) og gullgraveren Jaroo (Van Cleef) er ute etter gullet som skal befinne seg i general Chavez' (O'Neal) fort i Mexico. Og de regner med at 84 apacheindianere er nok til å kunne storme festningen. Men Chavez har et par triks i ermet som gjør jobben både farligere og vanskeligere enn Luke og Jaroo regnet med. Det er en brukbar skala på denne eventyrfilmen. Det enorme fortet Chavez regjerer over ble bygget for denne produksjonen og sørger for at det blir skikkelige dimensjoner over actionscenene. Endel god vold og oppsiktsvekkende mye nakenhet spriter også opp historien såpass at filmen skiller seg godt ut i mengden. Som tradisjonen er i de tidligste filmene til Jim Brown er han også her en ladies man av proporsjoner, og det går selvsagt ikke lang tid før han har Chavez' forlovede (Hill) i sin hule hånd. Hill på sin side er nok ikke bare hyret inn for sine skuespillertalenter, og får vist seg ganske ettertrykkelig fram i løpet av filmens 97 minutter. Ikke at vi klager.

p

Face to Face
Italia/1967/Sergio Sollima/Gian Maria Volonte, Tomas Milian, William Berger, Jolanda Modio, Gianni Rizzo m. fl.
"Den tredje Sergio", Segio Sollima, regisserte kun tre westernfilmer i løpet av sin karriere. Men til gjengjeld er alle sammen av ypperlig kvalitet. Litt mer intrikate og ofte litt dypere (om jeg får være såpass pretensiøs) enn de filmene de andre Sergio'ene sto bak. Og det helt uten at actionscenene lider av det. Her i film numero dos tar Sollima for seg motsetningene mellom det å være lovløs av nødvendighet og det å kun være grådig og ondskapsfull. Den tæringssyke professor Fletcher (Volonte) blir brukt som gissel da banditten Bennet (Milian) flykter fra fengsel. Men istedet for å reise hjem igjen da han får tilbake sin frihet, bestemmer Fletcher seg for å ta over som leder av Bennets gjeng og bli en enda mer fryktet skurk. Noe Pinkertondetektiven Charley Siringo (Berger) vet å bruke til sin fordel. For fansen er selvsagt bare det å se disse tre westerngigantene sammen verdt utgiftene til denne restaurerte nyutgivelsen. Legger vi så til at musikken er av Ennio Morricone, så burde all tvil være ryddet unna. Siringo er forresten en autentisk lovmann som utførte oppdrag lik det Berger gjør i filmen.

p

The Desperados
USA/1969/Henry Levin/Vince Edwards, Jack Palance, Neville Brand, Sylvia Syms, Benjamin Edney m. fl.
Det er mye i denne relativt ukjente westernfilmen som taler imot en plass på lista; en galloperende ukarismatisk hovedrolleinnehaver, forvirrende hagesaksredigering og en depressiv slutt som ingen ønsker seg. Men til tross for alt dette så har den nok plusspoenger til at jeg risikerer en anbefaling. Actionscenene er mange og godt utførte, tonen er grim og uforsonlig, og så har vi selveste Jack Palance! Det gamle steinansiktet  spiller her så hvesende psykopatisk og uforutsigbar at man etter hvert begynner å lure på om han virkelig var sprut gæren i virkeligheten. David Galt (Edwards) rir sammen med faren (Palance) og brødrene i en bande som forsøker å gjøre livet surt for nordstatene rett etter borgerkrigen. Men en dag får David nok av plyndring, voldtekter og pyromani og stikker av til et nytt og bedre liv under et annet navn. Og hadde faren og brødrene vært av den tilgivende sorten, så hadde filmen sluttet der. Hint, det er de ikke! TV-westernveteranen Neville Brand, som spiller en tannløs og forfyllet marshall i Davids nye hjemby, er vel den eneste foruten Palance som holder et visst nivå i denne filmen. Alle andre, inklusive helten, er dessverre forglemmelig b-vare. Så amatørmessige er statistene at det ofte virker som om alt de trengte for å bli ansatt var å kunne drikke med den ene hånden og rive klærne av de kvinnelige statistene med den andre. Og til tross for alt dette, så er det 86 fartsfylte, om enn smått surrealistiske, minutter regissør Levin varter opp med.

r

Target
USA/1985/Arthur Penn/Gene Hackman, Matt Dillon, Gayle Hunnicutt, Josef Sommer, Ilona Grübel m. fl.
For alle menn som har kjent litt på den generasjonskløften som skilte det de hadde lyst til å drive med som unge og det faren deres ønsket at de skulle holde på med, er Target noe mer enn bare en genial thriller om en far og en sønn som drar til europa for å finne mor som er kidnappet av tidligere KGB-agenter. Den er rett og slett en av de bedre beskrivelsene av hvordan det er å oppdage at faren din også har vært en ung og kul mann en gang. I dette tilfellet spion for CIA, så der stopper vel likheten med virkeligheten. Men det hindrer ikke to drevne skuespillere som Hackman og Dillon i å gjøre mye ut av de scenene hvor de ikke kjører bil i høy hastighet, skyter og slåss med diverse øst-europeiske leiemordere. Veteranen Penn holder tempoet og humøret oppe, men er ikke redd for å være alvorlig når det trengs. En fin film å se sammen med Polanskis Frantic (1988), som beveger seg i samme terreng, og ikke minst sammen med avkommet når han tror gubben er noe av det treigeste han vet om.

r

Sky Riders
USA/1976/Douglas Hickox/James Coburn, Susannah York, Robert Culp, Charles Aznavour, John Beck m. fl.
Hanglidere var åpenbart populære på 70-tallet. James Bond brukte dem et par ganger, det samme gjorde mannen fra Hong Kong rett under, og her kommer jaggu James Coburn i den største hangliderfilmen av dem alle. Da Jonas Brackens (Culp) kone og barn blir kidnappet av en sånn terroristgruppe som bare finnes på film, får han uventet hjelp fra konas (York) eksmann, eventyreren Jim McCabe (Coburn). Og det tar ikke lang tid før McCabe har funnet gruppas hjemmested og klekket ut en snedig redningsplan. Filmet i lekre, greske omgivelser er Sky Riders en sånn film som spiller nesten like mye på feriefølelsene våre som på spenning. Ikke at den ikke har sin dose voldsom action mot slutten, men trangen til å reise til Hellas neste sommer vil nok holde seg lenger enn ønsket om å se filmen igjen. Det store aktivumet her er selvsagt Coburn, som bare ved å være Coburn gjør hele filmen coolere enn en Ouzo rett fra fryseren. Og kom ikke og si at mannen ikke gjør en innsats, spesielt i scenen hvor vi klart og tydelig ser ham henge under et helikopter hundre meter over bakken.

p

The Man From Hong Kong
Australia/Hong Kong/1974/Brian Trenchard-Smith/Jimmy Wang Yu, George Lazenby, Hugh Keays-Byrne, Roger Ward, Sammo Hung m. fl.
Om det skulle deles ut en pris for mest actionfylte actionfilm, så ville The Man From Hong Kong ligge veldig godt an til en pallplass. Og det er ikke fordi den er spesielt kort, for det er den ikke. Det skjer bare ekstremt mye i løpet av de 103 minuttene den varer. Inspektør Fang Sing Leng (Wang Yu) blir sendt fra Hong Kong til Australia for å bistå Sidney-politiet med en narkosak. Men istedet for å bistå velger mannen fra Hong Kong å løse saken selv - med alle midler. The Man From Hong Kong har i løpet av de siste dagene blitt en av mine favoritt-b-filmer. Og for en gangs skyld kan jeg med hånda på alle vitale kroppsdeler si at denne filmen har ALT; blodige kung fu-kamper, heftige biljakter, sex, cheesy 70-tallsmusikk, politisk ukorrekt humor, slengbukser, flotte naturbilder, uforsvarlig skyting, store hengebarter etc, osv og m.m. Jimmy Wang Yu var kanskje aldri den helt store martial arts-helten. Men han var veldig energisk, og underholdende å se på under Sammo Hungs koreografi. Av de australske motstanderne hans tar George "jeg kunne ha vært James Bond mye lenger om jeg hadde hatt vett i skallen" Lazenby seg svært godt ut som skurken Wilton. 6 år etter On Her Majesty's Secret Service viser han med all tydelighet hva vi gikk glipp av da han så altfor brått forsvant fra radaren i 1969. Spesielt gjør de scenene hvor han utfører sine egne stunts, og blant annet lar seg sette fyr på midt under en kamp med Wang Yu, sterkt inntrykk. En liten perle, dette altså, og absolutt verdt å bruke litt tid på å finne fram til.

r

Golden Rendezvous
Sør-Afrika/1977/Ashley Lazarus/Richard Harris, Ann Turkel, Gordon Jackson, John Vernon, Burgess Meredith m. fl.
På 60- og 70-tallet var forfatternavnet Alistair Maclean nærmest synonymt med gode filmer. Golden Rendezvous er den 11. filmen basert på en av hans bøker, og kom ut da overflødighetshornet var iferd med å gå tomt. Men jeg mener bestemt at denne er verdt å få med seg. Richard Harris spiller skipsoffiser Carter på gamblingskuta The Caribbean Star, som får mer enn bortskjemte millionærer å hanskes med da leiesoldater tar over båten og planlegger å bruke den i et sjørøvertokt. Jeg har alltid likt Richard Harris. Som actionhelt er han langt mer overbevisende enn sine samtidige Hamlet-tolkere, Richard Burton og Peter O'Toole.  Og i en liten actionhistorie som dette, hvor skuespillerens personlighet erstatter karakterutvikling, er eksentrisiteten hans helt perfekt. Ann Turkel, som på denne tiden var gift med Harris, har ikke uventet svært god kjemi med sin motspiller. For de spesielt interesserte kan det også nevnes at flere av scenene her foregriper lignende ting i Steven Seagals Under Siege (1992), dog i en litt mindre skala.

r

Green Ice
England/1981/Ernest Day/Ryan O'Neal, Anne Archer, Omar Sharif, John Larroquette, Michael Sheard m. fl.
Det ville være en stor overdrivelse å si at Ryan O'Neal har satt dype spor etter seg i filmhistorien. Men en gang i tiden var han et semi-bankabelt navn, og i en lettbent actionfilm som dette kunne han være en svært så trivelig helt. Elektronikkeksperten Joe Wiley (O'Neal) hjelper millionæren Holbrook (Archer) med å finne ut hvem som drepte hennes søster. Da det viser seg å være hennes forlovede, smaragdeksportøren Meno Argenti (Sharif), som står bak, bestemmer de seg for å rane ham for alt han har og gi pengene til den columbianske motstandsbevegelsen. Både innspillingssted, rollefigurer og handling får Green Ice til å minne om Romancing the Stone (1984). Men helt i samme klasse som den langt mer kjente filmen med Michael Douglas og Kathleen Turner er dette ikke.

p

Rough Night in Jericho
USA/1967/Arnold Laven/George Peppard, Dean Martin, Jean Simmons, John McIntyre, Slim Pickens m. fl.
Som filmarkeolog må man ofte grave både dypt og bredt for å finne fram til de virkelige godbitene. Men jo mer man jobber, jo større blir selvsagt gleden over å finne noe som faktisk skiller seg ut i mengden. Okay, etter den litt flåsete innledningen går jeg heller rett på de harde fakta. Skvist inn mellom Sergio Leone og Sam Peckinpah finner vi denne lille westernperlen som ofrer det storslagne og følelsesladne til fordel for detaljrikdom, rå nerve og blodig action. Alex Flood (Martin i en sjelden skurkerolle) og hans menn holder byen Jericho i et jerngrep. Ingenting skjer der uten at de får en bit av kaka. Den eneste som ikke er redd for Flood er den tidligere sheriffassistenten Dolan (Peppard) og hans venn, den tidligere sheriffen Ben Hickman (McIntyre). Og som de sier; "The difference between an amateur and a professional: a professional figures out a way to cut down the odds before he makes his move". Rough Night in Jericho er en sånn film som får en til å lure på hvorfor ikke flere har den som sin favoritt-westernfilm. Men som meg har de nok ikke hørt om den før. Hvilket er synd, for dette er skikkelige saker. Og relativt tilgjengelig for dem som har mulighet til å gå litt opp i pris. My work is done.

r

The Friends of Eddie Coyle
USA/1973/Peter Yates/Robert Mitchum, Peter Boyle, Richard Jordan, Steven Keats, Alex Rocco m. fl.
Robert Mitchum var alltid en litt underlig stjerne. Gjennom ord og handling fikk man ofte inntrykk av at han ga jamnt faen. Likevel jobbet han jevnt og trutt i Hollywood i over 50 år, og han ble bare bedre og bedre med årene. Min favorittperiode er, ikke uventet, midten av 60-tallet til midten av 70-tallet. Og rent skuespillermessig er kanskje The Friends of Eddie Coyle høydepunktet. Våpenselgeren Eddie Coyle (Mitchum) leter desperat etter en måte å slippe unna soning for et ran, og da spaneren Dave Foley vil verve ham som tyster slår han til. Men livet som politityster er ingenting for småkjeltringer med kone og barn. Spesielt ikke når man er "venn" med leiemorderen Dillon (Boyle). Rollefiguren Dillon dukker også opp i Brad Pitts nye film Killing Them Softly, også den basert på en roman av George V. Higgins, men blir denne gang spilt av Sam Shepard og ikke faren til Raymond i Alle Elsker Raymond. The Friends of Eddie Coyle er ikke en actionfilm for youngstere med dårlig konsentrasjon og høye krav til fart og spenning. Men det er en bravuroppvisning i hvordan man lager filmkunst ut av halvgamle menn som forteller anekdoter og en gang ibalnt dreper en overivrig bankansatt med et par velrettede skudd fra en Magnum 357.

p

Peeper
USA/1976/Peter Hyams/Michael Caine, Natalie Wood, Kitty Winn, Michael Constantine, Thayer David m. fl.
Peter Hyams tredje kinofilm ble markedsført som en slags parodi på The Maltese Falcon og The Big Sleep, den har blant annet en Humphrey Bogart-imitator som leser teksten på begynnelsen, men fungerer mye bedre om man ser den som en ren film noir med en del kvikke replikker. Michael Caine spiller en engelsk privatdetektiv i Los Angeles i 1947 som blir hyret til å finne ei jente som ble adoptert bort 29 år tidligere. Og som vanlig i en historie som dette er ingenting som det ser ut til. Fin tidskoloritt og gode skuespillere gjør at man hygger seg i de 87 minuttene filmen varer. Men om en ukes tid vil jeg nok ha glemt hele greia. Det vil si, jeg kommer alltid til å huske hvor høyt Caine snakker her. Han nærmest brøler replikkene sine i hver bidige scene. Trodde han at det var noe i veien med mikrofonene eller hadde han dotter i ørene?  

r

First Blood
USA/1982/Ted Kotcheff/Sylvester Stallone, Brian Dennehy, Richard Crenna, Bill McKinney, David Caruso m. fl.
Selv etter 30 år, og utallige visninger, blir jeg slått av hvor god First Blood er. Og siden vi må helt opp til nummer 4 i serien om Rambo for å finne noe av det samme intense drivet og velregisserte actionscener, så får vi tro at dette er hovedrolleinnehaver og manusforfatter Stallones fortjeneste. Mannen kan rett og slett sin action. John J. Rambo ankommer småbyen Hope i håp om å finne en gammel militærkamerat, men kommer snart på kant med loven. Drevet av traumer og overlevelsesinnstinkt rømmer han ut i ødemarka, hvor han går til regelrett krig mot politiet og hjemmevernet. Noe av det som skiller First Blood fra lignende historier, er avslutningen hvor Stallone får vise litt skuespillermuskler da Rambo tømmer seg for all oppdemmet sorg og angst han bærer på fra Vietnam-krigen. En sterk avslutning, som blir grundig sabotert av de to nest kapitlene i serien.

p

The Wraith
USA/1986/Mike Marvin/Charlie Sheen, Sherilyn Fenn, Nick Cassavetes, Randy Quaid, Matthew Barry m. fl.
The Wraith
er en av de filmene du stadig kikket på i videobutikken på 80-tallet, men unnlot å leie rett og slett fordi coveret så ganske teit ut. Og nå, 26 år senere, er det kun fordi den er et greit eksempel på hvordan amerikanske b-filmer hadde en tendens til å være i videomarkedets barndom, at jeg foreslår en titt. Noen år etter at Packard Walsh (Cassavetes) og hans bande av biltyver drepte Jamie Hankins (Christopher Bradley) begynner en futuristisk bil å ta livet av dem en etter en. Og kanskje er det en sammenheng mellom bilen og den nye gutten i byen, Jake Kesey? Sheriff Loomis (Quaid) har bokstavelig talt ikke peiling. Ser vi bort ifra nostalgien, så vil jeg påstå at det eneste som fungerer i denne filmen er Cassavetes' nesten-interessante tolkning av den altfor gamle gjenglederen Packard, og det faktum at Quaids sheriff, frivillig eller ufrivillig, minner om en av Leslie Nielsens gamle rollefigurer. Ikke engang bilscenene er særlig imponerende. Charlie Sheen på sin side viser med all tydelighet at han var en like elendig skuespiller da som han er nå.

p

The Carey Treatment
USA/1972/Blake Edwards/James Coburn, Jennifer O'Neill, James Hong, Pat Hingle, John Hillerman m. fl.
Dette er en av disse filmene som nesten ingen har hørt om, og som gjerne får det glatte lag av såvel profesjonelle kritikere som amatører med egen nettside. Men om du har TCM og 100 minutter å avse, så gi den likevel en sjanse. Patologen Peter Carey er nyansatt på et fasjonabelt sykehus i Boston, og blir raskt avfeid som en arbeidssky playboy av ledere og kollegaer. Men da en gammel kjenning feilaktig blir anklaget for drap etter å ha utført en abort, er det nettopp Carey som påtar seg oppgaven med å renvaske mannen. Jeg har sagt det før, men det gikk en god thrillerregissør tapt da Blake Edwards bestemte seg for å kun satse på komedier. I denne lille historien fra sykehusmiljø bruker han bevisst et bedagelig tempo, samt Coburns ubestridelige sjarm, til å lulle oss inn i en følelse av gjenkjennede trygghet, før han slår til så blodet bokstavelig talt spruter. En god komanjong til Coma (1978, skrevet av samme forfatter; Michael Crichton) og Extreme Measures (1995), om du ikke lider av sykehusskrekk, da.

p

Deaf Smith & Johnny Ears
Italia/1973/Paolo Cavara/Franco Nero, Anthony Quinn, Pamela Tiffin, Ira Von Fürstenberg, Adolfo Lastretti m. fl.
De som husker godt kan sikkert erindre at jeg ikke er noen stor fan av Anthony Quinn. Men en italiensk western fra 1973, med Franco Nero i en av hovedrollene, er et must for enhver fan av sjangeren. Så får det heller være at den godeste Quinn antakeligvis har forberedt seg på rollen som døvstum ved å studere gamle filmer med Harpo Marx. Erastus "Deaf" Smith (Quinn) og hans høyre hånd Johnny Ears (Nero) blir sendt til Texas i 1836 for å avsløre et komplott mot president Sam Houston. Vel framme får de bruk for alle triksene de kan for i det hele tatt å overleve oppdraget. Selv om dette skal foregå i 1836, så finnes det både seksløpere, dynamitt og gatlinggeværer for hånden i nødens stund. Men til tross for, eller kanskje på grunn av, den elendige tidskoloritten er det hele svært så underholdende. En dash italiensk humor, litt vold a la Peckinpah og en velopplagt Nero som den akrobatiske sidekicken Johnny gjør sitt til at dette i min bok vil bli husket som en av Anthony Quinns bedre filmer. Så holder vi tett om at det i stor grad skyldes at han ikke snakker i hele filmen.

r

Warlords of the 21st Century
New Zealand/1982/Harley Cokeliss/Michael Beck, Annie McEnroe, James Wainwright, Bruno Lawrence, John Ratzenberger m. fl.
Livet på jorda etter den 3. verdenskrig
var en populær sjanger på begynnelsen av 80-tallet. Og ikke ulikt for eksempel westernfilmer fulgte de alle et sett med ganske så strikse regler; et lite samfunn med velmenende mennesker blir truet av en gjeng omreisende banditter og må reddes av en ensom helt i et kult kjøretøy. I Warlords of the 21st Century, eller Battletruck som den het på "norsk", er det motorsyklisten Hunter (Beck) som må trå til da oberst Straker (Wainwright) og hans menn begynner å terrorisere en gruppe hippiebønder. Make no mistake, dette er laaavbudsjettaction og verken særlig originalt eller overdrevent spektakulært. Men det er en sympatisk film, og regissert av en mann som virkelig vet hvordan man filmer en heftig pansertrøkk i solnedgang. På skuespillerfronten er det rein plankekjøring, men John "Cliff fra Skål" Ratzenberger er så god som litt enfoldig mekaniker at han hever filmen flere hakk over de litt råere, italienske variantene fra samme periode. Og om jeg ikke har fått det fram før, så er altså lastebilen til skurkene jævlig kul!

r

Red River
USA/1948/Howard Hawks/John Wayne, Montgomery Clift, Joanne Dru, Walter Brennan, John Ireland m. fl.
Dette er en av de virkelig store kanonene innen westernsjangeren, og en vel så viktig film for John Waynes karriere som Stagecoach (1939). Her får han faktisk være skuespiller, og ryktene vil ha det til at John Ford skal ha uttalt "I never knew the big son of a bitch could act" når han så den ferdige filmen. Tom Dunson (Wayne) og kompanjongene Matt Garth (Clift) og Nadine Groot (Brennan) skal føre en kvegflokk fra Texas til Missouri, men møter på store problemer underveis. Ikke minst blir Dunsons oppførsel så dårlig etter hvert, at Garth føler han må ta over ledelsen. Noe Dunson ikke tar lett på. Innspillingen av Red River var heller ikke av det lette slaget, med utsettelser, rettssaker, krangling og alkoholavhengige skuespillere, og det sier vel sitt om regissør Hawks at resultatet ble så bra som det ble. Wayne og Brennans oppførsel mot den åpent homofile og politisk radikale Clift skal visst ha vært så dårlig at Clift senere nektet å være med i Rio Bravo (1959) fordi han ikke ville jobbe med de to skuespillerne igjen. Men kanskje fikk Clift det siste ordet, for Red River er så proppfull av referanser til homofile cowboyer at det er en fryd.

r

Blastfighter
Italia/1984/Lamberto Bava/Michael Sopkiw, Valentina Forte, George Eastman, Stefano Mingardo, Ottaviano Dell'Acqua m. fl.
Når hovedpersonen i en italienskprodusert actionfilm tidlig i handlingen får en hagle som kan skyte alt fra vanlige kuler til enorme granater av en kompis, så er det relativt trygt å sette penger på at han kommer til å bruke dette vidunderet senere i filmen. Hva som skjer derfra og fram til skytingen er mer usikkert. Den tidligere politimannen Tiger Sharp (å, jada) kommer ut av fengsel etter å ha sonet 8 år for drapet på mannen som drepte kona hans og flytter sporenstreks inn i ei hytte i utkanten av Hillbilly City. Der kommer han (Sopkiw) straks på kant med en gjeng krypskyttere som ikke går av veien for å drepe både kjælehjorten og datteren hans. Og dermed kommer superhagla fram. Jeg skal ikke påstå at regissør Bava satt og så på First Blood på kveldstid under innspillingen, men så å si alt som skjer er hentet fra Stallones mesterverk. Inkludert en helt meningsløs operasjonsscene langt ute i ødemarken. Coveret på den nyutgitte dvd'n gjør et stort nummer ut av at dette er den uklipte utgaven av Blastfighter, uten at jeg helt kan skjønne hva som var klipt bort i VHS-utgaven jeg så midt på 80-tallet. Det er voldsomt, javisst, men ikke mer enn at det hele hadde passert sensuren på NRK idag. Amerikanske Michael Sopkiw var med i kun 4 filmer i løpet av sin karriere, alle italienske kopier av kjente sjangerfilmer (New York 2019 er anmeldt lenger nede), men fyren er slett ikke uten sjarm. Synd bare at han ikke fikk bruke hagla i mer enn 10 minutter.

r

I, the Jury
USA/1982/Richard T. Heffron/Armand Assante, Laurene Landon, Barbara Carrera, Alan King, Geoffrey Lewis m. fl.
Da jeg så I, the Jury på midten av 80-tallet lurte jeg mye på hvorfor Assante aldri slo helt igjennom. Etter å ha sett igjen filmen nå nesten 30 år senere lurer jeg ikke på det lenger. Men filmen i seg selv har stått seg godt. Dette er i skjæringspunktet mellom 70- og 80-tallet og derfor beinhardt sleazy fra første til siste bilde. En venn av privatdetektiven Mike Hammer (Assante) blir drept, og den eneste ledetråden vår mann har er en klinikk som driver med den typen sexterapi som bare eksisterer i sleazy 80-tallsfilmer. Mye fin nakenhet og grusom saksofonjazz, altså. Men siden det er en historie av Mickey Spillane blir det også ryddet plass til et CIA-komplott, slåssing, skyting og psykopatiske leiemordere. Hammers sekretær Velma blir denne gang spilt av Laurene Landon (Hundra), som med sin naturlige sjarm faktisk får oss til å tro at den hardslående privatdetektiven virkelig ville ofret alt for å redde henne fra den sinnsyke kvinnemorderen. Ikke dårlig i en film som er mest kjent for å vise et utall nakne kvinner kuttet opp med kniv - og Clay Basket kliss naken!

p

The Whistle Blower
England/1987/Simon Langton/Michael Caine, Nigel Havers, Barry Foster, Gordon Jackson, James Fox m. fl.
Realisme er sjelden det som står i høysetet når hemmelige agenter skal framstilles på film. Men om jeg skulle beskrive denne lille thrilleren med bare ett ord, så må det bli nettopp "realistisk". Da sønnen til Korea-veteranen Frank Jones (Caine) dør under mystiske omstendigheter, stusser faren over hvorfor sønnens overordnede i etterretningstjenesten  forsøker å legge lokk på saken. Lite aner han at sønnen bare er en liten brikke i et spill som skal sette patriotismen til alle de involverte på en hard prøve. Det går stille og rolig for seg i denne filmen. Men nerven i avsløringene og det rett og slett fantastiske spillet til Caine gjør den verdt å få med seg.

r

Swashbuckler
USA/1976/James Goldstone/Robert Shaw, James Earl Jones, Genevieve Bujold, Peter Boyle, Beau Bridges m. fl.
I likhet med westernfilmer har sjørøverfilmer et sett med ingredienser som bør være på plass, om de skal fungere som nettopp sjørøverfilmer. Denne glemte perlen fra 1976 er så sprengfull av alt vi krever av sjangeren, at man kjenner igjen omtrent alt fra alle sjørøverfilmer som har kommet etterpå. I tillegg har den to James Bond-skurker og selveste Darth Vader på rollelista. Ned Lynch (Shaw) og Nick Debrett (Jones) leder en gjeng sjøulker med såpass velutviklet rettferdighetssans at de ikke nøler et sekund da datteren (Bujold) til den avsatte guvernøren på Jamaica trenger hjelp til å få has på skurken (Boyle) som sto bak statskuppet. Og slikt blir det selvsagt mye fekting, kanonskyting, romdrikking og plankegåing av. Shaw og Jones er som skapt for denne type eventyr, og Boyle er en såpass sadistisk skurk at mange vil få et helt nytt syn på faren i "Alle Elsker Raymond" etter å ha sett denne.

r

The Fourth Protocol
England/1987/John Mackenzie/Michael Caine, Pierce Brosnan, Ian Richardson, Joanna Cassidy, Ray McAnally m. fl.
Har du noen gang lurt på hvordan et filmmøte mellom de engelske agentene Harry Palmer og James Bond ville sett ut? Da kan denne filmen gi deg en liten pekepinn. Og da mener jeg "liten", fordi Brosnans rollefigur, Valeri Petrovskij, slettes ikke er noen helt. Han er det stikk motsatte; en superskurk som skal sprenge en atombombe i nærheten av en amerikansk base i England for å skape splid innad i NATO. Og Michael Caine spiller ikke Palmer. Vel, han gjør kanskje på en måte det, men han bruker ihvertfall ikke briller og kaller seg for John Preston. Bortsett ifra det er han sitt gamle, kyniske jeg, og intellektuelt langt overlegen både velutdannede overordnede og sovjetiske byråkrater. Filmer fra den kalde krigen har en tendens til å virke litt/veldig utdaterte i våre dager. Men her synes jeg politikken er fint ivaretatt ved å gjøre begge sider heller tvilsomme. Og i motsetning til mange andre agentfilmer, før og etter, så er faktisk denne jævlig spennende. Caine er som vanlig kul på sin arbeiderklasse-måte, og Brosnan gjør hele sin innsats om til en søknad om å bli den neste 007 (noe han ble 8 år senere). For Batman-fansens skyld må jeg vel også nevne at i tillegg til Caine, så er flaggermusens første filmbutler, Michael Gough, også med her.

p

The Deadly Trackers
USA/1973/Barry Shear/Richard Harris, Rod Taylor, Al Lettieri, Neville Brand, Isela Vega m. fl.
Av de britiske teaterlegendene (Hopkins, Burton, O'Toole m. fl.)som betalte husleia med mer eller mindre gode roller i actionsjangeren på 60- og 70-tallet, var Richard Harris absolutt den mest troverdige. Denne nådeløst voldsomme westernfilmen, om en sheriff som jakter på banden som drepte hans kone og sønn, var visstnok et prosjekt han la ned mye personlig prestisje i. Og det merkes, for det er et stort spekter han får spille på som skuespiller i løpet av de 105 minuttene det varer. Taylor som hovedskurken, og Brand som hans høyre hånd (som av en eller annen merkelig grunn har en 20 cm lang jernbaneskinne som håndprotese), er begge såpass sadistiske og atale at vi nesten ikke bryr oss om hva slags syke ting Harris gjør med dem. Anbefales kun for dem som like sine 70-tallswesterns depressive og blodige.

p

Professionals for a Massacre
Italia/1967/Nando Cicero/George Hilton, George Martin, Edd Byrnes, Milo Quesada, Monica Randall m. fl.  
Det ville være direkte løgn å påstå at Professionals for a Massacre er en god film. Til det har den et godt stykke igjen. Men det er et eller annet med stilen til regissør Cicero og energien til de tre hovedrolleinnehaverne som gjør at man føler seg godt underholdt i de 87 minuttene det varer. I tillegg ligger den gratis ute på youtube, så man kan liksom ikke klage på prisen heller. Tre uærlige sørstatssoldater (Hilton, Martin og Byrnes) blir lovet benådning for sin ugjærninger om de skaffer tilbake en stjålet kiste med gullbarrer (ja, vi er der igjen). Men - surprise, surprise - de er ikke de eneste som har lyst på innholdet i den trekassa. Til tross for at den kom så tidlig som 1967, og åpenbart ønsker å være en slags gotisk kopi av The Good, the Bad and the Ugly, inneholder denne filmen mye av det samme fjaset som Trinity-filmene skulle lene seg på noen år senere. Sprengstoffeksperten Martin kan omtrent få sand til å eksplodere og gutta slåss gjerne mot verre odds enn Bud & Terence på en dårlig dag. Men som vanlig jobber de italienske stuntmennene hardt for å underholde. Og det er ofte godt nok for meg.

r

Race for the Yankee Zephyr
New Zealand/1981/David Hemmings/Ken Wahl, Lesley Anne Warren, Donald Pleasence, George Peppard, Bruno Lawrence m. fl.
Lenge før Peter Jackson og Ring-trilogien hans for alvor satte New Zealand på filmkartet, var kiwi-landet et yndet innspillingssted for actionfilmer med mye oppfinnsomhet og et heller lavt budsjett. Race for the Yankee Zephyr er på alle måter et glimrende eksempel på hva en regissør(den engelske skuespilleren David Hemmings i dette tilfellet) kan få ut av det fantastiske landskapet og en gruppe stuntmenn som er villige til å yte det lille ekstra (to av førerne omkom dessverre under den hårreisende båtjakten mot slutten av filmen). Barney (Wahl) og Gilbert (Pleasence) finner ved en tillfeldighet et fly fra den andre verdenskrig fullt av gull. Men den slu gangsteren Mr Brown (Peppard) sørger for at gutta må kjempe hardt både for gullet og sitt eget liv. Ken Wahl ble aldri den store stjernen som hans tidligste filmer kunne tyde på, men takket være dvd kan vi ihvertfall se at han gjorde sitt beste. Pleasence spiller som vanlig noe midt imellom galning og sympatisk bestefar.

p

The Light at the Edge of the World
USA/1971/Kevin Billington/Kirk Douglas, Yul Brynner, Samantha Eggar, Fernando Rey, Jean-Claude Drouot m. fl.
Til tross for alle sine priser og seriøse filmroller brukte Kirk Douglas det meste av karrieren sin på å være den tøffeste gutten i klassen. Og han var ikke redd for å være verken usympatisk eller unødig voldsom. I denne historien av Jules Verne er han stort sett en grei kar, men filmen i seg selv er røffe saker. Will Denton (Douglas) lever et stille liv som fyrvokter på en avsidesliggende øy utenfor Argentina, da Jonathan Kongre (Brynner) og hans blodtørstige pirater kommer og tar over kommandoen. De har planer om å slukke fyrlyset og la båter grunnstøte for deretter å plyndre dem. Men da hadde de ikke regnet med den gjenstridige Denton. Ikke ulikt de europeiske westernfilmene fra den samme perioden, er The Light at the Edge of the World temmelig blodige saker. Den da 55-årige Douglas fyker rundt blant klippene som en aldrende Rambo og nekter å gi seg før hver eneste pirat er død og begravet til sjøs. Svartkledde og forfengelige Brynner nøyer seg stort sett med å sitte og se på, men møter som seg hør og bør en sosiopatisk sjørøver en grusom og velfortjent død.

r

The Hunter
USA/1980/Buzz Kulik/Steve McQueen, Kathryn Harrold, Eli Wallach, LeVar Burton, Tracey Walter m. fl.
Det er en tydelig preget Steve McQueen vi møter i The Hunter, og han døde også bare noen måneder etter at filmen hadde hatt premiere. Likevel er McQueen-magien inntakt og filmen er rent gull for fans av mannen. Mer eller mindre basert på den sanne historien om prisjegeren Ralph "Papa" Thorson som brakte inn over 5000 rømlinger, følger vi McQueen på flere farefulle oppdrag og i kamp mot en psykopat (Walter) som slettes ikke satte pris på å bli innhentet av Papa noen år tidligere. En lettvekter kanskje på en superstjernes CV, men både actionfylt og sympatisk nok til å være et verdig punktum for filmkarrieren. Et morsomt innslag, visstnok på McQueens eget initiativ, er det faktum at Papa er en elendig bilfører. Noe Steve ikke kunne beskyldes for å være.

r

Dark of the Sun
England/1968/Jack Cardiff/Rod Taylor, Jim Brown, Yvette Mimieux, Peter Carsten, Kenneth More m. fl.
Jeg har mast mye tidligere om at 1965 til 1975 er selve gullalderen i actionfilmens krøniker. Og denne lille leiesoldathistorien er et glimrende eksempel på hva jeg sikter til. Kaptein Curry og hans private hær får i oppdrag å kjøre et tog gjennom det krigsherjete Kongo for å hente en gruppe mennesker og en last med diamanter. Men lite aner Curry at den verste fienden lurer blant hans egne menn. Det første som slår en når man setter seg ned med denne filmen er hvor rå den er. Det er som om regissør Cardiff har bestemt seg for å lage den definitive filmen om leiesoldater, årevis før det ble populært. Svette, slemme menn som drikker bar whiskey, voldtar nonner og dreper hverandre med motorsag er bare noen av de ingrediensene vi blir servert. Alt filmet i 45 varmegrader på Jamaica. Anbefales på det...eh, varmeste. Men familieunderholdning er det ikke.

p

Django 2
Italia/1987/Nello Rossati/Franco Nero, Christopher Connelly, Donald Pleasence, Licinia Lentini, William Berger m. fl.
Til tross for at det finnes 20-30 filmer der ute med navnet Django i tittelen, så er dette den eneste offisielle oppfølgeren til Sergio Corbuccis banebrytende western fra 1966. Men i likhet med alle kopiene, så er det også kun tittelen som linker denne til originalen. Det og det faktum at Franco Nero er med, selvsagt. Stilmessig har regissør Rossati lagt seg på noe som ligner mer på Fitzcarraldo (1982) enn en ren westernfilm, men den columbianske jungelen er et perfekt bakteppe for en historie som har mer til felles med Rambo enn noe annet. Vår mann Django har lagt maskingeværet på hylla for godt og bor i et munkekloster, da en flamme fra fortiden ankommer og forteller at deres felles datter er tatt av slavehandleren El Diablo. Noe må gjøres, og Django er så absolutt mannen for oppgaven. Innen det har gått 10 minutter har han gravd opp det gamle maskingeværet sitt, funnet noen kule klær i hittegodskassa og lagt ut på et hevntokt som umulig kan ende godt for El Diablo. 21 år etter den første Django er Franco Nero fortsatt en kraft å regne med (han er bare 46 år her), og actionscenene er akkurat spreke nok til å heve filmen et par hakk over røkla. Pleasence stikker innom i noen minutter og spiller sin sedvanlige senil gammel mann-rolle. Men det er Connelly som El Diablo og hans halvnakne muskelkvinne som gjør grovarbeidet her.

r

Robin and Marian
England/1976/Richard Lester/Sean Connery, Audrey Hepburn, Robert Shaw, Nicol Williamson, Ian Holm m. fl.
Lenge før Kevin Costner surret verdens lengste skjerf rundt halsen og vendte tilbake til et regntungt England for å slåss mot sheriffen av Nottingham, fortalte Sean Connery akkurat den samme historien med et solfylt Spania som stand in for gamlelandet. Med regissør Lesters lette hånd på rattet beveger denne versjonen seg hårfint mellom actionfylt komedie og hjerteskjærende kjærlighetsdrama. Men aldri uten å glemme at det faktisk er Robin Hood og jomfru Marian vi snakker om. Hovedattraksjonen er nok for mange å se Connery (som faktisk bare er 44 år her, men som ser langt eldre ut) og Hepburn som det aldrende paret, men mestermøtet mellom 007 og Robert Shaw 13 år etter slåsskampen i From Russia With Love (1962) er ikke å forakte det heller. Som en kuriositet kan det nevnes at produsentene opprinnelig ville ha Albert Finney som Robin og Connery som Lille John. Kunne funka det også.

p

Kill Them All and Come Back Alone
Italia/1968/Enzo G. Castellari/Chuck Connors, Frank Wolff, Franco Citti, Leo Anchoriz, Giovanni Cianfriglia, Hercules Cortes m. fl.
En western av Enzo "rett-på-video" Castellari kunne aldri bli en classy affære. Men actionfylt, det trenger man ikke å lure på engang. Clyde Mac Kay (Connors) og hans gjeng av knivkastere, muskelmenn og pistoleros påtar seg et oppdrag for sørstatene; stjel en million i gull fra nordstatshæren. Men som filmtittelen antyder er ikke alle sidene ved planen kjent for hele banden. Dette er en actionwestern til fingerspissene, uten en eneste kvinnelig skuespiller og med stuntmenn i flere av de største rollene. Det skytes, rides og sprenges fra første til siste rute og det er ikke kjedelig et eneste sekund. Men framfor noe annet så står slåssing av den typen vi forventer av en Hill og Spencer-film høyt på lista til Castellari. Og med verdensmester i bryting Hercules Cortes (en mann som får Bud Spencer til å se ut som en smågutt) med på laget, går det til tider temmelig hardt for seg.

p

Slither
USA/1973/Howard Zieff/James Caan, Sally Kellerman, Peter Boyle, Louise Lasse, Allen Garfield m. fl.
Slither
er en av disse filmene som har gått ukentlig på TCM i årevis, og som som jeg har zappet innom et utall ganger uten å se noe som har gitt meg lyst til å se mer. Litt som da den kom ut på video i 80-åra og var utstyrt med et cover som brølte ikke lei denne filmen. Okay, nok oppbygging. Som de skarpeste nok skjønner så har jeg endelig sett filmen, og likt den nok til å skrive noen linjer. Dick (Caan) har nettopp sluppet ut av fengsel for biltyveri, da han får nyss om 312 000 dollar i svindelutbytte som kan hentes hos en sleip revisor (Garfield). Men i og med at dette er en roadmovie fra tidlig 70-tall så fungerer det ikke å bare dra fra A til B, og vår mann blir til stadighet motarbeidet av et halvgalt ektepar (Boyle og Lasser), en helgal tyv (Kellerman) og ikke minst revisorens lyssky kollegaer. 70-tallet må ha vært en herlig tid for litt aparte filmskapere, all den tid man kunne eksperimentere med både form og innhold i selv store produksjoner. Slither er så absolutt ikke for alle, men for de som har sett alt bør den være en del av pensum.

p

The Good Guys and the Bad Guys
USA/1969/Burt Kennedy/Robert Mitchum, George Kennedy, Martin Balsam, David Carradine, John Carradine m. fl.
I våre dager fører vanligvis det å blande håndfast action og infantil slapstick til både kunstnerisk og økonomisk ruin for en hvilken som helst filmskaper. Slik var det ikke på slutten av 60-tallet. I The Good Guys and the Bad Guys tar veteranen Burt Kennedy det som i utgangspunktet kunne vært en helt seriøs western om en pensjonert sheriff (Robert Mitchum) som nekter å legge inn årene før han har slått kloa i den ene banditten som slapp unna (George Kennedy) og spriter den opp med både gla' vold og komiske bilkrasj (handlingen er fra 1913 eller deromkring). Ikke særlig revolusjonerende kanskje, men underholdende på den måten som bare Hollywood kunne være på den tiden. Mitchum er sitt vanlige jeg (laidback) og Kennedy får spille så kolerisk rødsprengt han bare makter, helt uten at det på noen som hjelst måte skader historien. Birollegalleriet kunne vært tatt ut av en hvilken som helst westernkomedie fra Support Your Local Sheriff til Blazing Saddles, med tilleggsverdi i det faktum at både David og far John Carradine er med som henholdsvis sadistisk skurk og skyteglad togkonduktør. Togkrasjet på slutten vil garantert få svake sjeler til å drømme om et nytt modelltog.

r

Thief
USA/1981/Michael Mann/James Caan, Tuesday Weld, James Belushi, Robert Prosky, Willie Nelson m. fl.
Michael Manns debutfilm er så full av nikk til senere mesterverk som Manhunter (1986) og Heat (1995) at det kan virke som om denne karen hadde alt planlagt fra første stund. Thief er kanskje ikke like strømlinjeformet som de senere produksjonene, men intensiteten og viljestyrken er det ingenting å si på. Innbruddstyven Frank (Caan) og Barry (Belushi) planlegger et siste storkupp sammen med gangsteren Leo (Prosky), men skal snart få lære at grådighet ikke har noen pensjonsalder. For autentisitetens skyld er alt utstyret som blir brukt i Thief ekte vare, og scenen hvor Caan & co bryter seg inn i bankhvelvet ble gjort på ordentlig. Det er en scene i filmen hvor Frank og kona (Weld) sitter på en kafe og prater som for det første er en direkte inspirasjon for scenen mellom DeNiro og Pacino i Heat, og for det andre kan skilte med den beste skuespillerprestasjonen jeg har sett fra James Caan. Skudduellen mot slutten er noe av det mest intense jeg har sett på svært lenge.

p

To Catch a Thief
USA/1955/Alfred Hitchcock/Cary Grant, Grace Kelly, Jessie Royce Landis, John Williams, Charles Vanel m. fl.
Etter litt ymse kvalitet er det greit å gå litt tilbake i tid for å finne en virkelig klassiker. To Catch a Thief er langt ifra noen tungvekter i Hitchcocks katalog, men med årene har stadig flere fått sansen for denne lettbeinte thrilleren fra det sørlige Frankrike. Den pensjonerte mestertyven John "The Cat" Robie (Grant) blir mistenkt for å ha gjenopptatt sin gamle karriere og bestemmer seg for å fange kopisten på egenhånd. Til å hjelpe seg har han rikmannsdatteren Francess Stevens (Kelly), som slettes ikke er sikker på at Robie er uskyldig. Som sagt, dette er Hitchcock i det humørfylte hjørnet, og Hitch-veteranene Grant og Kelly spiller rollene sine deretter. Det handler mer om høye drinker og designerklær på måneskinnsopplyste balkonger i Cannes og Nice, enn framdrift i mysteriet. Og til tross for aldersforskjellen på 25 år, er de to stjernene drevne nok til å fake de seksuelle undertonene som vi vet gamle Alfred var så glad i. Akkurat hvem som er den "nye" tyven gjetter vi fort, men det spiller heller ingen rolle så lenge vi får flere prospektkortbilder av croisetten å hvile øynene på.

r

Shaker Run
New Zealand/1986/Bruce Morrison/Cliff Robertson, Leif Garrett, Lisa Harrow, Shane Briant, Peter Rowell m. fl.
På slutten av 70- begynnelsen av 80-tallet var Australia og New Zealand hotte innspillingssteder for små og mellomstore actionfilmer med realtivt enkel handling og ganske så avansert bilkjøring. Her er det Cliff Robertson og Leif Garrett som har tatt turen ned med sin rosa og svarte Trans Am for å bistå en forsker med å kjøre en beholder med et hittil ukjent virus tvers over New Zealand. Som sagt, ikke all verdens handling. Men regissør Morrison har såpass greie på hva vi forlanger av en film med mye bilkjøring, at jeg drister meg til å kalle Shaker Run en skjult skatt innen sjangeren. Vinklingene, redigeringen, lyden og ikke minst stuntene er alle med på å gjøre den fulle timen med kjøring til en klassisk og må-se opplevelse. For de som ønsker å etterprøve sannhetsgehalten i mine påstander, kan faktisk se filmen gratis på youtube. Og bedre tilbud enn det finnes ikke.

p

The Revengers
USA/1972/Daniel Mann/William Holden, Ernest Borgnine, Susan Hayward, Woody Strode, Roger Hanin m. fl.
Det er egentlig to filmer i samme pakning dette her. På den ene siden har vi den gamle Hollywood-klisjeen om en mann som mister alt og søker hevn, men som oppdager at det er bedre å tilgi og leve videre i fred og fordragelighet. Velkjent terreng, men ikke spesielt interessant. Men siden dette er 1972 og midt under Peckinpah og Leones glansperiode, så har regissør Mann lagt inn akkurat nok kynisme og voldsomme actionscener til at det blir grei underholdning i 90 minutter. Handlingen er en slags miks av The Dirty Dozen, The Magnificent Seven og The Wild Bunch (hvor selvsagt både Holden og Borgnine var med), hvilket betyr at en gruppe på 7 (det er så mange likheter med The Magnificent Seven her at dette lett kunne vært en 5. film i den serien) asosiale og voldelige menn med et heller sporadisk forhold til renslighet drikker, banner og skyter en hel haug uskyldige mennesker til skurken ligger seks fot under torva. Punktum. Og det er stort sett det vi får - innimellom noen scener som er så gammeldagse og dobbeltmoralske at det nesten ødelegger filmen. Nesten.

r

Firepower
USA/1979/Michael Winner/Sophia Loren, James Coburn, O. J. Simpson, Eli Wallach, Vincent  Gardenia m. fl.
Sladder og trivia kan ofte gi filmer en helt ny dimensjon, hvis man vet å finne fram gullkornene. Ta for eksempel denne thrilleren, som visstnok ble skrevet som en Dirty Harry-oppfølger. Og joda, jeg kan med en viss velvilje se for meg Clint Eastwood som den pensjonerte politimannen som hjelper Sophia Lorens hevngjerrige enke med å fange mafiabossen som drepte mannen hennes. Men med regissør og livsnyter Michael Winner ved roret går tankene ganske raskt til Charles Bronson. Og det er ikke tvil om at rollen som Jerry Fanon ville passet ham som hånd i hanske, og hadde det ikke vært for at produsentene nektet å skrive inn en rolle til den alle steds nærværende kona hans så var det det vi ville ha fått. Men det vi sitter igjen med er altså James Coburn og O. J. Simpson som energiske leiesoldater ute etter å kidnappe milliardæren Karl Stegner (Anthony Franciosa), slik at han kan bli stilt for retten i USA. Coburn er selvsagt ingen dårlig erstatning for Eastwood og Bronson, og på slutten av 70-tallet hadde herr Winner ennå ikke glemt hvordan man skrur sammen en god actionscene. Dessverre er han litt for opprømt over å ha fått Sophia Loren med på laget, og bruker altfor mye tid på å filme den en gang store stjernen i korte kjoler og gjennomsiktige bluser. Det er tross alt Michael Winner vi snakker om. Men alt i alt er det en kompetent thriller i eksotiske omgivelser vi har å gjøre med. Beste replikk i filmen må være da O. J. Simpson sier; I don't kill people! Nuvel...

p

Invitation to a Gunfighter
USA/1964/Richard Wilson/Yul Brynner, George Segal, Janice Rule, Pat Hingle, Strother Martin m. fl.
Hvis det var en ting som la en demper på lørdagskveldene på 70-tallet, så var det de litt stillferdige westernfilmene som hadde fokus på historien og som listet seg fram til en veldig kort skudduell helt på slutten. Hadde jeg sett Invitation to a Gunfighter i ung alder, er det godt mulig at jeg hadde puttet den i nettopp denne sekken og slått over på Columbo halvveis ut i filmen. Det ville vært en tabbe. Greit nok, dette er en psykologisk western for voksne mennesker, og det er litt langdrygt en god stund. Men når ord endelig blir til handling, så tar det såpass av at det nok ville gjort uutslettelig inntrykk på et ungt sinn. Sørstatssoldaten Matt Weaver (Segal) kommer hjem etter borgerkrigen og oppdager at innbyggerne i byen nå hater ham så intenst at de leier en revolvemann til å ta livet av ham. Men leiemorderen Jules Gaspard d'Estaing (Brynner) har sine helt egne motiver for å ta jobben. Invitation to a Gunfighter tar opp tunge emner som rasisme, dobbeltmoral og sjalusi, og gjør det på en måte som slettes ikke gir ved dørene. Innholdsmessig kan den minne mye om Clint Eastwoods High Plains Drifter (1972), og i likhet med den filmen slår den hardt når den først slår. Spesielt scenen hvor d'Estaing egenhendig raserer halve byen vil bli husket av de (få) som kjøper denne dvd'en.

r

Foul Play
USA/1978/Colin Higgins/Goldie Hawn, Chevy Chase, Burgess Meredith, Rachel Roberts, Dudley Moore m. fl.
Jeg er fullt klar over at jeg litt for ofte tyr til den gamle klisjeen "de lager dem ikke sånn lenger" på denne siden. Men av og til er det rett og slett ikke noe annet som duger. Som i dette tilfellet, hvor vi har å gjøre med den nå forsvunne filmsjangeren thriller-komedie. Helt fram til 1980-tallet var dette en av de store publikumsdragerne, og den gjorde forholdsvis store stjerner ut av skuespillere som kunne snakke mens de beveget seg. Bibliotekaren Gloria (Hawn) mottar uten å vite det en mikrofilm som viser at paven skal drepes under sitt besøk i USA, og sammen med den suspenderte politimannen Tony (Chase) forsøker hun så godt hun kan å holde seg i live lenge nok til å forhindre attentatet. I likhet med f. eks. Silver Streak (1976) og Beverly Hills Cop (1984) er Foul Play på overflaten en god spenningsfilm, med leiemordere, skyting, skumle albinoer og heftige biljakter i San Fransiscos gater. Men i tillegg er den også veldig morsom (mye takket være Dudley Moore, selvsagt). Goldie og Chevy har fin kjemi, og det spørs om ikke det gikk en god filmhelt tapt da sistnevnte valgte å konsentrere seg om rene komedier.

p

Waterhole #3
USA/1967/William A. Graham/James Coburn, Carroll O'Connor, Margaret Blye, Claude Akins, Timothy Carey m. fl.
Som vi ser av filmplakaten, er Waterhole #3 ment å være en komedie av samme merke som Support Your Local Sheriff (1969). Men i tillegg til humor har denne filmen også action i bøtter og spann. Såpass fresk faktisk, at man rent glemmer at det er ment å være morsomt. Under jakten på 5 nedgravde gullbarrer, voldtar skurken Lewton Cole (Coburn)  datteren til sheriff John Copperud  (O'Connor) og stjeler favoritthesten hans. Til tross for dette er lovmannen mer enn villig til å tilgi alt for en stor del av skatten. I perioden 1965 til 1975 ble det laget en god del filmer i USA som balanserte svært nære kanten av det som før, og etter, har blitt regnet som god smak. Heldigvis. I motsetning til de 6 andre fra The Magnificent Seven (1960) var James Coburn alltid en like god komiker som actionhelt. Og her får han vist til gangs hvordan man kombinerer latter med kuler og krutt.

p

Escape From Death Row
Italia/1973/Michele Lupo/Lee Van Cleef, Tony LoBianco, Jean Rochefort, Edwige Fenech, Jess Hahn m. fl.
Det er ikke mange filmer der ute med Lee Van Cleef som ikke er westerns. Og i bunken av filmer hvor han ikke bruker cowboyhatt eller sitter i en sadel er det ikke bare gull, for å si det sånn. Denne gangsterfilmen er helt OK, men kunne vært så mye bedre om Bud Spencer-spesialisten Lupo hadde konsentrert seg mer om krimdelen og ligget unna de halvhjertede forsøkene på komikk a la Trinity-filmene. Mens mafiosoen Frankie Diomede sitter i fengsel blir broren hans drept av rivaliserende gangstere. Men for å få sin hevn må han først komme seg ut av buret. La det være sagt med en gang, Lee Van Cleef er ingen morsom mann, og det er heller ikke Tony LoBianco som Diomedes konstant flirende sidekick. Så det blir ikke noe særlig fart i denne filmen før etter cirka en halvtime, da regissør Lupo har fått jazzmusikken, hattene og alle de andre gangsterklisjeene ut av systemet og lar hevneren Van Cleef få gjøre det han kan best; nemlig å hevne seg. En heftig biljakt med lastebil gjennom Marseille er også med på å heve filmen flere hakk, og det siste angrepet på skurkenes fiskefabrikk er akkurat så bra som man forventer etter at Angel Eyes er blitt utstyrt med en magnum og nok ammunisjon til å forsvare Alamo alene. 

p

The Salamander
Italia/1981/Peter Zinner/Franco Nero, Anthony Quinn, Martin Balsam, Christopher Lee, Eli Wallach m. fl.
Om Berlusconis regjeringstid har lært oss noe, så er det at italiensk politikk er noe helt for seg selv. Eller som Christopher Lees rollefigur sier i denne thrilleren; "Du vet aldri når du må skifte side eller hvem du må alliere deg med i morgen." Oberst Dante Matucci (Nero) avslører planene om et fascistisk statskupp i regi av general Leporello (Wallach) og prins Baldasar (Lee), og sammen med den tidligere motstandsmannen Manzini (Quinn) må han bruke all sin kløkt og styrke for å hindre et blodbad. La det være sagt med en gang; det er en helt "vanlig" thriller vi her har med å gjøre. Hovedpersonen snakker med voiceover og løser saken ved å gå fra punkt a til punkt b og så videre. Det som hever den over gjennomsnittet er, foruten de flotte bildene fra Roma, Venezia og Firenze, hovedsaklig Neros portrettering av Matucci som en hverdagshelt uten verken superkrefter eller IQ på 200. Mannen jobber jevnt og trutt mot en løsning, slik politimenn gjør verden rundt hver dag. Og så har vi selvsagt det faktum at Quinn her faktisk spiller helt OK, uten å skrike eller grine eller skjære grimaser etter hver setning. Slettes ingen liten bragd av en regissør som kun gjorde en film i løpet av hele sin karriere.

p

The Devil's Brigade
USA/1968/Andrew V. McLaglen/William Holden, Cliff Robertson, Vince Edwards, Richard Jaeckel, Jack Watson m. fl.
Etter suksessen med The Dirty Dozen (1967), fulgte en rekke lignende krigsfilmer med menn på oppdrag bak fiendens linjer. The Devil's Brigade er basert på en sann historie, og krever derfor å bli tatt litt mer seriøst. Og det er greit nok. Men så lenge førstnevnte film hele tiden spøker i bakgrunnen, så blir det litt for tydelig at McLaglen ikke er noen Robert Aldrich og at William Holden ikke engang spiser i samme kantine som Lee Marvin. Så er det sagt. En gruppe amerikanske straffanger og en tropp med kanadiske soldater blir trent for kommandooppdrag av den uerfarne oberst Fredrick. Etter endt trening blir de sendt avgårde for å ta en fjelltopp i Italia - et oppdrag som vil gi dem kallenavnet The Devil's Brigade. Selv om filmen ikke er så tøff som den prøver å være, så er det mange gode krigsscener og kameraderi mellom menn i løpet av de 2 timene det står på. Et greit alternativ altså, om du ikke finner The Dirty Dozen, Where Eagles Dare  (1968) eller The Eagle Has Landed (1976) i skapet.

p

Return of Ringo
Italia/1965/Duccio Tessari/Giuliano Gemma, Fernando Sancho, George Martin, Lorella De Luca, Nieves Navarro m. fl.
Med det samme innspillingsteamet på plass, og alle skuespillerne fra A Pistol for Ringo tilbake, var det nok en no-brainer å kalle Return of Ringo for en oppfølger til den første kassasuksessen. Men strengt tatt har denne historien ingenting med den forrige å gjøre. Når rikmannssønnen Montgomery "Ringo" Brown (Gemma) kommer hjem fra krigen, finner han ut at en gruppe meksikanske banditos har tatt over såvel familiehjemmet som kona og datteren hans. Knust av sorg og besatt av hevn forkler Ringo seg som blomsterhandler (!) og venter tålmodig på det rette øyeblikket til å slå tilbake. De beleste der ute gjenkjenner kanskje plotet fra Odysseen, og ja, det er på det planet denne filmen beveger seg. I enda større grad enn i A Pistol for Ringo er det store følelser i sving, og intriger som ikke ville vært malplasserte i et drama av Ingmar Bergman eller Sam Mendes. Såpass gripende er det faktisk, at vi antakeligvis ikke ville savnet skudduellene og slåsskampene om regissør Tessari hadde utelatt dem. Men se, også på det området blir vi godt forsynt. Sancho og Martin som brødrene Fuentes er noen riktig sadistiske jævler som fortjener alt Ringo har å by dem av knyttnever, kniver og kuler. Og så var det musikken til Morricone, da. Etter å ha sett den første Ringo-filmen var jeg overbevist om at det var mannens beste soundtrack, ja, noensinne. Men det spørs om ikke han overgår seg selv denne gang. Fra det øyeblikket Maurizio Graf begynner å synge sangen "Return of Ringo" helt på begynnelsen av filmen til siste rute av rulleteksten på slutten, har den samme melodien vært brukt i nesten hver scene og hamret følelsene til antagonistene inn i oss. Rett og slett et mesterverk.

p

A Pistol for Ringo
Italia/1965/Duccio Tessari/Giuliano Gemma, Fernando Sancho, Lorella de Luca, Nieves Navarro, Antonio Casas m. fl.
Det første som slår en når man har sett ferdig A Pistol for Ringo, er "hvorfor er ikke denne filmen mer kjent?" For dette er virkelig en skjult skatt innen westernsjangeren. I 1965 var de aller fleste opptatt av ubarberte prisjegere som satte to bander opp mot hverandre og som deretter høstet fruktene av det uunngåelige blodbadet som fulgte. I denne filmen er det meste mer som i en hvilken som helst amerikansk film fra den samme perioden; en glattbarbert, humørfylt og kjekk helt står opp mot en bande meksikanske bankranere, og det helt uten å være verken særlig umoralsk eller morderisk av seg (han er dog, tradisjonen tro, usedvanlig hendig med revolveren). Sancho (Sancho) og hans gjeng raner banken på julaften, og blir under flukten tvunget til å søke ly på haciendaen til en velstående godseier og hans datter. Sheriffen (George Martin) sender revolvermannen Ringo (Gemma) inn for å bistå loven fra innsiden, og en kamp på liv og død oppstår innenfor husets fire vegger. Die Hard, anyone? Dialogen, innspillingsstedet (en frodig vingård i Spania) og skuespillerne gjør alle en fantastisk jobb for å heve denne lille produksjonen over gjennomsnittet blant italienske westernfilmer. Og i sentrum står den atletiske og smilende Gemma som en demonstrativ kontrast til de kyniske figurene Lee Van Cleef, Franco Nero og Clint Eastwood spilte på den samme tiden. Hans Ringo har mer til felles med Terence Hills Trinity enn Clinterns Mannen Uten Navn, men i denne dramatiske og til tider gripende historien gjør det bare oss som ser på litt mindre blodtørstige og etterhvert oppriktig glade for at vi har å gjøre med en helt som sørger for at saker og ting går sivilisert for seg. Legg så til et av de beste soundtrackene til Ennio Morricone, så har du en film som anbefales på det aller sterkeste.

r

Hard to Kill
USA/1990/Bruce Malmuth/Steven Seagal, Kelly LeBrock, William Sadler, Frederick Coffin, Bonnie Burroughs m. fl.
Seagals andre film er en langt mindre selvsikker affære enn debuten Above the Law (1988), men har et ganske fiffig opplegg; politimannen Mason Storm (Seagal) oppdager korrupsjon på høyt plan under et spaningsoppdrag, og blir forsøkt drept. Men Mason overlever, og etter 7 år i koma er det tid for hevn. Det kan sikkert skrives mye morsomt om hvor fort Seagal kommer i form igjen etter komaet og hvor elendig skuespiller hans daværende kone LeBrock er, men det har vært gjort mange ganger før. Jeg vil heller rette fokus mot det faktum at kampscenene er litt slappere her enn i de andre filmene i hans tidlige gullalder (Above the Law, Marked for Death, Out for Justice). Hva dette skyldes vet vel bare Seagal selv, men jeg noterer meg at de fleste stuntmennene han slåss mot er litt overvektige menn i 40-50 årene som ikke ser ut til å være i sitt livs beste form. Opptil flere sexscener med Seagal drar også betraktelig ned. Men bevares, det er en helt grei actionfilm vi snakker om.

p

The Magnificent Seven Ride
USA/1972/George McGowan/Lee Van Cleef, Stefanie Powers, Michael Callan, Mariette Hartley, Luke Askew m. fl.
I den 4. filmen om revolvermannen Chris Adams (Van Cleef) og hans forkjærlighet for å samle sammen syv menn til et oppdrag der bare et par-tre overlever, har han denne gang giftet seg og blitt sheriff i en søvning grenseby. I tillegg har han skiftet utseende enda en gang og fått seg tupe. Byttet av skuespiller fra Yul Brynner (film nummer 1 og 2) og George Kennedy (film nummer 3) til Van Cleef tjener det siste kapitlet om Chris' virke som redningsmann for enker og barn godt. Gode, gamle Eagle Eyes har et helt eget grep om westernsjangeren og framstiller hovedpersonen akkurat så kynisk og kald som Brynner forsøkte i de to første filmene, men ikke helt lykkes med. Straffangene Chris denne gang drar med seg til Mexico på et siste selvmordsoppdrag er også såpass hardkokt framstilt at det virker langt mer troverdig enn da de syv opprinnelige kjernekarene dro ut i samme ærend. At de denne gang skal hjelpe en landsby utelukkende bestående av enslige kvinner mot en bande voldtektsmenn, gir det hele en seksuell undertone som passer serien overraskende godt. Som i de andre filmene er den avsluttende kampen både lang og godt gjennomført, og sørger faktisk for at man virkelig ønsker at det var en film nummer 5.

p

Young Billy Young
USA/1969/Burt Kennedy/Robert Mitchum, Robert Walker jr., Angie Dickinson, David Carradine, John Anderson m. fl.
Robert Mitchum sa en gang at det å være skuespiller var mye enklere enn å jobbe. Vel, for en som hadde såpass tilstedeværelse og pondus på det store lerretet som Mitchum, så var det kanskje enkelt å være filmstjerne. I Young Billy Young viser han ihvertfall at en enkel actionhistorie om en sheriffs jakt på drapsmannen som myrdet sønnen hans, trenger en skuespiller i sentrum som umiddelbart fanger vår interesse og holder den til rulleteksten kommer. Westernspesialisten Kennedy sørger som vanlig for at alt går knirkefritt for seg. Og selv om opptil flere scener er "lånt" fra Rio Bravo (1959), så er volden mer i stil med den Peckinpah-tiden filmen kom ut. Mitchum synger også tittellåten.

p

Guns of the Magnificent Seven
USA/1969/Paul Wendkos/George Kennedy, Monte Markham, James Whitmore, Joe Don Baker, Reni Santoni m. fl.
Som nevnt tidligere har Chris Adams skiftet både utseende og personlighet en rekke ganger. Og jeg må ærlig innrømme at han denne gang ikke viser seg fra sin mest karismatiske side. I birollespesialisten George Kennedys hender virker de fattige meksikanernes redningsmann litt blodfattig og ganske så uinteressert i hele oppdraget. Bra da at de andre seks i gruppen har såpass mye å fare med at de når de originale seks nesten til skuldrene. Igjen lider en liten by i Mexico under trykket fra en lokal militsia, og igjen blir Chris betalt en liten sum for å hjelpe befolkningen i kampen mot overmakten. Opptrappingen og treningen av bøndene, og ikke minst et par dype leirbålsamtaler om hvordan det ville vesten er i ferd med å forsvinne, er langt bedre håndtert enn i film nr. 2 og 4. Og selv om sluttkampen ikke helt når opp på samme intense nivå som i Lee Van Cleefs versjon, så er det solid action hele veien. Blant skuespillerne gjør Joe Don Baker spesielt mye ut av sin enarmede krigsveteran, og Whitmore er koseligheten selv i sin omgang med landsbybeboerne. En aldri så liten tragisk romanse er det også plass til, og det er noe helt nytt i denne serien. Alt i alt en solid actionwestern, men ikke en som vil forandre livet ditt. Tittelmelodien, som går igjen i hver eneste film, vil du derimot nynne på en god stund.

p

Black Belt Jones
USA/1974/Robert Clouse/Jim Kelly/Gloria Hendry, Scatman Crothers, Eric Laneuville, Malik Carter m. fl.
Etter suksessen med Enter the Dragon (1973) forsøkte regissør Robert Clouse ikke uventet å føre arven videre etter at Bruce Lee gikk bort så altfor tidlig. Selvsagt var ingen av de skuespillerne han prøvde ut noen ny Mr Lee, men i karatemesteren og tennislæreren Jim Kelly fant han ihvertfall noen som lignet litt. Kelly var en kul katt og matchet den pågående blaxploitationbølgen som hånd i hanske. I Black Belt Jones spiller han en politi/agent/karateinstruktør som må lære mafiaen en lekse da de forsøker å overta det gamle treningsstudioet hans. Clouse laget filmer både med Bruce Lee og med Jackie Chan, og det kan ikke ha vært noen piknik å kopiere actionscenene de to herrene var kapable til, i USA på midten av 70-tallet. Ingen trampoliner, ingen vaiere og 100 kilo tunge stuntmenn som beveget seg i slowmotion. Og likevel funker det på et smått parodisk vis. Det er lenge litt uklart om filmen er ment å være morsom. Men når Clouse presenterer Scatman Crothers (mest kjent som kokken i The Shining) som karatemester, og lar Malik Carter gjøre gangsteren Pinky til en figur som hadde passet godt sammen med Frank Drebin fra Naked Gun-filmene, så får vi bare krysse fingrene og håpe at det er planlagt komikk. PS! Clouse, det hadde vært bedre om den siste actionscenen ikke føltes som et antiklimaks etter den nest siste actionscenen. Bare et tips.

p

Death Dimension
USA/1978/Al Adamson/Jim Kelly, George Lazenby, Harold Sakata, Terry Moore, Aldo Ray m. fl.
På papiret må Death Dimension har sett ut som en potensiell gullgruve for produsentene. Kung fu-stjernen Jim "Enter the Dragon" Kelly som politietterforsker, George "James Bond" Lazenby og Harold "Oddjob" Sakata som skurker og et manus som på lang avstand i lett tåke kan minne om en klassisk agenthistorie. Men så skjedde det åpenbart noe på veien fra planlegging til utførelse. Regien, redigeringen, musikken og spesialeffektene i den ferdige filmen minner mer om noe en gruppe 10-åringer kunne fått til i sin egen hage, enn noe et profesjonelt filmselskap frivillig ville levert fra seg. Og det er nærmest med sorg jeg registrerer hvor langt de tre stjernene har falt på dette tidspunktet i karrieren. Men, og her kommer vi endelig til poenget, enhver film hvor fotografen blir påkjørt under filmingen av en biljakt, og regissøren velger å ikke klippe det bort, bare MÅ sees!

p

Humanoids From the Deep
USA/1980/Barbara Peeters/Doug McClure, Ann Turkel, Vic Morrow, Cindy Weintraub, Anthony Pena m. fl.
Noen filmtitler forteller så mye at et handlingsreferat nesten er overflødig. Og når jeg legger til at Roger Corman er produsent, så kan jeg egentlig avslutte her og nå. Men av ren omsorg for de som ikke aner hva jeg sikter til, så fortsetter jeg. En liten kystby i USA blir terrorisert av humanoider som kommer opp av havet og dreper alle mennesker de støter på. Vel, de dreper alle mennene de støter på. Kvinnene blir først kledd nakne og jaget rundt en stund, før de til slutt blir voldtatt til dundrende synthmusikk. Cormans filmer har aldri vært særlig subtile, men det spørs om ikke dette er det mest spekulative jeg har sett fra ham. Spesialeffekt-guruen Rob Bottin sørger for ekstremvold av godt gammelt sleazy merke, og ifølge regissør Peeters har vi gamlefar selv å takke for alle scenene med halv- og helnakne jenter som ble klippet inn i ettertid. Og hadde det ikke hadde vært for at monstrene fra dypet ser ut Grinchen i en fillete grønn regnfrakk, så hadde det hele hadde vært langt over grensen til pervoland.

p

Wild Rovers
USA/1971/Blake Edwards/William Holden, Ryan O'Neal, Karl Malden, Tom Skerritt, Joe Don Baker m. fl.
Det er en vedtatt sannhet at Blake Edwards var et komisk geni som trakk karrieretopper ut av særinger som f. eks. Peter Sellers. Men det spørs om ikke Edwards fortjener litt ros også for sine rene actionprosjekter. Wild Rovers er hans eneste western, og passende nok er det en svært så minneverdig affære. Stilmessig - spesielt i voldsscenene - kan den minne litt om Sam Peckinpahs verker, men med den forskjell at Edwards har tro på menneskeheten. Hver eneste rollefigur i Wild Rovers er nemlig ustyrt med en personlighet, og dialog som forteller oss mer i løpet av et par setninger om hva som foregår oppe i hodet på dem enn hele romaner klarer. Den aldrende cowboyen Ross Bodine (Holden) og hans unge kollega Frank Post (O'Neal) drømmer om et latmannsliv i Mexico, og ser ingenting i veien med å rane banken for å virkeliggjøre sine drømmer. Men sjefen deres, Walter Buckmann (Malden) ser det litt annerledes, og sender sine to sønner (Baker og Skerritt) etter rømlingene. Regissør Edwards legger opp til et bedagelig tempo, hvor alle de involverte får sine sjanser til å skinne (spesielt Holden, som for første gang i sin karriere virker oppriktig sympatisk). Filmen går så å si ukentlig på TCM, og er virkelig verdt en titt.

p

American Ninja 2 - The Confrontation
USA/1987/Sam Firstenberg/Michael Dudikoff, Steve James, Larry Poindexter, Gary Conway, Jeff Celentano m. fl.
Etter å ha sett American Ninja 2 - The Confrontation, og et utall liknende filmer, så har jeg et spørsmål; på hvilket punkt i karreren er det helt vanlige dopprodusenter - et yrke hvor jeg trodde du var mer eller mindre avhengig av å holde en lav profil - føler at de må få seg et spektakulært hovedkvarter med egen logo og en enorm ninjahær som ser ut til å drive mer med oppvisning enn å jobbe? American Ninja 2 - The Confrontation gir oss ikke noe fullgodt svar på dette. Men jeg registrerer at ingen i filmen synes noe av dette er oppsiktsvekkende, så det må være mer utbredt enn jeg trodde. American Ninja 2 - The Confrontation er, som tittelen avslører, oppfølgeren til American Ninja (1985), og denne gang er Joe Armstrong (Dudikoff) og Curtis Jackson (James) på oppdrag i Karibbien (egentlig Sør-Afrika under apartheid, noe som sier et og annet om hvordan Cannon Films opererte). De skal etterforske forsvinningen av 4 amerikanske soldater, og snubler snart over en gruppe ninjaer som driver med narkoproduksjon i stor stil. Stilmessig har c-filmhåndverkeren Firstenberg lagt seg på en slags Baywatch-greie (2 år før TV-serien startet opp), med mye soling, bading og bikinibabes. Men de litt ekle sør-afrikanerne i konemishandlertrøyer som fyller opp birollene gir det hele en litt guffen slagside. Dudikoff er fortsatt en av de dårligste hovedrolleinnehaverne verden har sett, og i høyden en habil martial arts-utøver, mens James på sin side er en helt grei kampsportutøveren, men en elendig comic relief. Men, som alltid, det er slåsskampene vi har kommet for å se, og på det området fungerer American Ninja 2 - The Confrontation akkurat like bra som forventet.

r

Gone in 60 Seconds
USA/1974/H. B. Halicki/H. B. Halicki, Marion Busia, Jerry Daugirda, James McIntyre, George Cole m. fl.
Første gang jeg så Gone in 60 Seconds syntes jeg at det var et makkverk fra begynnelse til slutt. Ved gjensyn så ser jeg at den har en viss c-filmsjarm og en biljakt som ihvertfall skal ha ros for kvantiteten. Biltyven Maindrian Pace (Halicki) og hans gjeng skal stjele over 40 biler på et par dager og selge dem til utlandet. Dette bruker regissør/manusforfatter/produsent/stuntmann Halicki over 1 time på, før en av tidenes lengste biljakter begynner (ca. 40 minutter). Pace, i sin gule Ford Mustang Mach 1, prøver å kjøre fra 8 politibiler, og raserer halve Los Angeles i samme slengen. Mange av scenene ble spilt inn i rushtrafikken, uten å melde ifra til myndighetene, og flere ekte bilulykker er med i den ferdige filmen. Originalt på en litt rølpete måte, men absolutt ingen klassiker. Og det faktum at Halicki til stadighet viser scener med skadde bilførere og passasjerer, får figuren Pace til å framstå som en kjempedrittsekk.

r

Spacehunter - Adventures in the Forbidden Zone
USA/1983/Lamont Johnson/Peter Strauss, Molly Ringwald, Ernie Hudson, Andrea Marcovicci, Michael Ironside m. fl.
Første halvdel av 80-tallet var en god periode for eventyrfilmer. De hadde kanskje ikke alltid budsjettet til å fullføre regissørens ambisjoner, men ideene var som regel mye mer spennende enn de er i dag. Spacehunter er produsert av Ivan Reitman, mannen bak Ghostbusters-filmene (hvor Ernie Hudson også var med), og byr derfor på noe av den samme blandingen av spenning og humor. Eventyreren Wolf (Strauss) er ute etter dusøren som er utlovet for å befri tre jordboere som er kidnappet av Overdog, diktatoren på en ugjestmild planet i solsystemets utkant. Til å hjelpe seg har han leiesoldaten Washington (Hudson) og ungjenta Niki (Ringwald). Stilistisk har regissør Johnson lagt seg på en blanding av The Road Warrior og Star Wars, men med sterke islett av en tegneserieaktig steampunk hvor teknologien er gammeldags og iferd med å bryte sammen hvert øyeblikk. Strauss spiller Wolf som en litt mindre glamorøs fetter av Han Solo, og Ringwald skriver nærmest håndboken for plagsomme comic relief sidekicks. Heldigvis sørger aldersforskjellen på 21 år for at de har et far/datter-forhold som varer filmen ut. Det er vanskelig å se hva Ironside synes om det hele under de fjorten lagene med makeup han har på, men han gir som vanlig jernet som den halvt mekaniske skurken Overdog. Da den kom ut var Spacehunter en del av den kortlivete 3D-bølgen som dukket opp på begynnelsen av 80-tallet, men det er trygt å si at den gjør seg best i 2D.

p

Hundra
Spania/1983/Matt Cimber/Laurene Landon, John Ghaffari, Maria Casal, Ramiro Oliveros, Luis Lorenzo m. fl.
Under videofilmens gullalder tidlig på 80-tallet var det ofte langt mellom de store Hollywoodfilmene, men desto kortere mellom kopiene av de store Hollywoodfilmene. Hundra legger ikke et sekund skjul på at vi her snakker om en kopi av John Milius' Conan the Barbarian (1981), med en kvinnelig helt. Filmen er rimelig påkostet og relativt godt regissert, men det som virkelig skiller den fra de andre kopiene som kom på samme tid er dens feministiske innstilling til den verden Hundra lever i. En landsby bestående av kun kvinner blir nærmest utradert av en gruppe mannlige krigere. Den eneste overlevende - Hundra - får to oppdrag av stammens vise kvinne; ta hevn og bli gravid slik at slekten kan føres videre. Regissør Cimber har nesten alltid en kvinnelig hovedrolleinnehaver i filmene sine, og i Landon fant han den perfekte kvinnelige krigeren for den verden som Conan & co lever i. Menn er her en gjeng brutale svin, og tanken er at kvinner ikke kan leve et lykkelig liv før de begynner å ta igjen og frir seg fra undertrykkelsen. Noe Hundra gjør til gangs i en rekke blodige kamper med pil og bue, spyd og sverd. Ikke overraskende er Matt Cimber en av Quentin Tarantinos favoritter.

p

Posse
USA/1975/Kirk Douglas/Kirk Douglas, Bruce Dern, James Stacey, Bo Hopkins, Luke Askew m. fl.
Watergate-skandalen og Nixons avgang preget naturlig nok det liberale Hollywood og filmproduksjonen derfra i lang tid etterpå. I denne westernfilmen klarer regissør og hovedrolleinnehaver Douglas både å være underholdende og si noe vettugt om politisk korrupsjon. Marshal Nightingale (Douglas) har store planer om å bruke tilfangetakelsen og hengingen av togrøveren Strawhorn (Dern) som springbrett i kampen for å bli senator, men den tilsynelatende amoralske banditten har større planer enn å bli rik i en fei. Peter Ustinov sa en gang at når man er med i en Kirk Douglas-film så må man passe på å ikke spille for bra. Og bevisst eller ubevisst, så lar regissør Douglas Dern stjele hele showet fra superstjernen Douglas. Jeg velger å tro at han er en sjenerøs sjel. Uansett, en actionfylt western med et klart og sympatisk politisk budskap om hvor viktig det er at folket og pressen følger nøye med på hva politikere foretar seg for å skaffe seg makt.

p

The Ultimate Warrior
USA/1975/Robert Clouse/Yul Brynner, Max von Sydow, Joanna Miles, William Smith, Stephen McHattie m. fl.
Det mest oppsiktsvekkende ved denne dystre framtidsvisjonen fra martial arts-spesialisten Robert Clouse er ikke at den har sterke innslag av såvel The Road Warrior (1982) som Escape From New York (1981). Nei, det som gjør denne relativt ukjente sci fi-historien spesiell, er at den faktisk ble laget 5-6 år før de to nevnte klassikerne, og at påvirkningen derfor har gått den andre veien. Selvsagt har Clouse også stjålet friskt fra Yojimbo (1961) og The Omega Man (1973), men det gjør jo så og si alle moderne filmer i denne sjangeren. I 2012 er verden lagt øde etter en økologisk katastrofe. Men Baron (von Sydow), lederen for en gruppe overlevende, har en pose grønnsaksfrø og planer om storstilt jordbruk utenfor byen. For å få gjennomført denne planen, og komme seg forbi banditten Carrots (Smith) menn, trenger han hjelp av leiesoldaten Carson (Brynner). The Ultimate Warrior (kanskje en tanke overdrevet, med tanke på at det er snakk om en 55 år gammel, rynkete russer med korsett?) er langt mer voksen og ettertenksom enn det som er vanlig i denne sjangeren - uten at det en eneste gang går utover de mange blodige kampscenene - og fortjener så absolutt mer oppmerksomhet enn det den har fått. Opprinnelig var det Gordon Liu (idag mest kjent som lederen for The Crazy 88 i Tarantinos Kill Bill 1) som skulle spille hovedrollen, noe som helt sikkert ville ha medført mer martial arts og en helt annen innfallsvinkel i dialogscenene mellom Carson og Baron. Og jeg vet ærlig talt ikke om det hadde lønt seg. Et annet castingmysterium google ikke kan hjelpe oss med, er hvorfor i all verden Clouse har fylt opp filmen til randen med de styggeste birolleskuespillerne jeg kan huske å ha sett siden Freaks (1933). Var alle de pene opptatt med Logan's Run?

p

Three the Hard Way
USA/1974/Gordon Parks jr./Jim Brown, Fred Williamson, Jim Kelly, Sheila Frazier, Jay Robinson m. fl.
I vår høyteknologiske filmverden går det an både å gjøre Jeff Bridges 30 år yngre og få Liam Neeson til å se ut som om han ikke har gjort annet enn å slåss mot fremmede agenter. Men midt oppe i all denne velredigerte og strømlinjeformede historiefortellingen har noe av moroa blitt borte. Og da er det godt at en annen variant av den samme teknologien tillater oss å gjøre små tidsreiser tilbake til en tid da actionheltene hadde bakgrunn fra fysiske idretter som fotball og kampsport og virket langt mer troverdige når de slo inn skallen på noen enn når de framsa den ofte stupide dialogen. Three the Hard Way kom da blaxploitationbølgen, og slengbuksene, var på topp, og kunne skilte med ikke mindre enn tre av de største navnene i sjangeren; eksfotballspillerne Jim Brown og Fred Williamson, og kung fu-stjernen Jim Kelly. Regien er ved Gordon Parks jr., som også sto bak den herostratisk berømte Superfly (1972), og handlingen er i praksis bare en ting som binder de mange actionscenene sammen. Men for noen actionscener! Under påskudd av å redde Browns kone fra en gjeng nynazister som skal utrydde alle svarte i USA skytes og slåss og tortureres og vrakes det biler hele filmen gjennom, uten at de tre nevenyttige herrene får tid til mer enn å skifte fra det ene glorete discoantrekket til det andre før det braker løs igjen. Det er en analog verden hvor skuespilleren må gjøre alt arbeidet selv, hvor blodspruten står når noen blir skutt og bilene eksploderer i et enormt flammehav når de kolliderer med en pappeske. Men som de synger i introen til komiserien Cheers; "Sometimes you wanna go..." Og jeg velger å dra til en tid da wah-wah-gitarene spiller sløy musikk mens man banker opp 20 politimenn på åpen gate og Fred Williamson kan hente inn tre toppløse damer for å torturere enn nazist - uten at noen synes verken det ene eller det andre er merkelig.

p

Logan's Run
USA/1976/Michael Anderson/Michael York, Jenny Agutter, Richard Jordan, Peter Ustinov, Farrah Fawcett-Majors m. fl.
Den siste old school science fiction-filmen før Star Wars kom og hevet lista med flere lysår, er på ingen måte noen dårlig film. Vel har den ett bein i hippietida og en fot på discodansegulvet, men historie- og actionmessig er den fullt på høyde med alt det George Lucas og Ridley Scott ikke har laget. I 2274 er øverste tillatte levealder 30 år, men da politimannen Logans tid snart er ute begynner han å stille seg selv ubehagelige spørsmål. Jo mer jeg ser av Michael York, jo mer liker jeg ham. Han tilhører den lille klubben av skuespillere som kan kombinere macho med engelsk gentlemann og sexsymbol. Og når vi snakker om sexsymboler; Jenny Agutter er kanskje ikke mye til skuespiller (vel, i forhold til Farrah er hun den reneste Vanessa Redgrave, uten at det sier så mye), men å kle av seg på film, det er hun veldig god på. Ikke overraskende er også denne filmen gjenstand for en nyinnspilling, og det mest positive med det er nok at vår danske venn Vinding-Refn skal regissere. Tipper at det første han gjør er å vrake flombelysningen og de glorete kostymene til fordel for mørke kroker og jordfarger. Men om han er virkelig tøff beholder han alt som det er i originalen.

p

The Bridge at Remagen
USA/1969/John Guillermin/George Segal, Robert Vaughn, Ben Gazzara, Bradford Dillman, E. G. Marshall m. fl.
Selv om denne filmen er basert på en sann historie, så er influensene fra The Dirty Dozen (1967) såpass tydelige at den føyer seg pent inn i rekken av de actionkrigsfilmene de var så gode på mot slutten av 60-tallet. Den krigstrøtte løytnant Phil Hartman (Segal) og hans menn får mot slutten av den 2. verdenskrig ordre om å ta den siste stående brua over Rhinen. En oppgave som ikke blir gjort lettere ved at den ærgjerrige major Paul Kreuger (Vaughn) har fått ordre om å holde brua så lenge som mulig. I actionspesialisten Guillermins hender blir The Bridge at Remagen temmelig hardkokte og Kamp-serieaktige greier, med sigarrøykende og oppsetsige amerikanere mot ulastelig antrukne nazister med sigarettmunnstykke som snakker med z'er istedet for s'er. Men krigsscenene er gode, og innimellom dukker det opp scener som vitner om at man allerede i 1969 hadde skjønt at tyskerne var mennesker de også. Ben Gazzara stjeler ikke uventet mye av showet som Hartmans upålitelige sersjant.

p

My Lucky Stars 2: Twinkle Twinkle Lucky Stars
Hong Kong/1985/Sammo Hung/Sammo Hung, Jackie Chan, Yuen Biao, Andy Lau, Eric Tsang m. fl.
Det er ingen hemmelighet at jeg har en velutviklet sans for filmer fra Hong Kong, og da gjerne ting som befinner seg milevis unna de kommersielle storfilmene som de siste årene har gått på kino her til lands (Hidden Dragon, Crouching Tiger, Seven Swords m. fl.) My Lucky Stars 2: Twinkle Twinkle Lucky Stars er nettopp en slik film. Leser man handlingsreferatet til denne actionkomedien før man ser den, vil man antakeligvis sitte igjen etterpå og lure på om man satte på riktig film. På overflaten kan det nemlig virke som om filmen handler om slapstickopplevelsene til de fem idiotene fra My Lucky Stars når de er på ferie i Thailand (tenk: The Three Stooges i en veldig barnslig sexkomedie (sic!)). Men midt inne i den filmen opptrer actionheltene Jackie Chan, Yuen Biao, Andy Lau og (etter hvert) Sammo Hung som politifolk ute etter å stoppe et narkotikakartell ved å banke livskiten ut av 20-25 gangstere. Selve komediedelen er vi rett og slett nødt til å hoppe over, da den øyensynlig kun funker for kinesere (veeeldig mye av handlingen kretser rundt det at en av de kvinnelige hovedrolleinnehaverne må bo hos de fem dustene og at alle seks mister buksa i tide og utide). Men actionscenene - vel, de er av en så høy klasse at man egentlig bare blir sittende å måpe over det faktum at de er begravd midt inne i den egentlige filmen (kulturkrasjet mellom den ufarlige komikken og den ganske grove volden er en annen ting man antakeligvis må komme fra Hong Kong for å forstå). Alle de fire actionstjernene opptrer her i sitt livs beste form, og utfører et sett med stunts som ingen andre i verden kunne gjort etter dem. Som regissør og koreograf har Sammo alltid vært hakket vassere enn Jackie, men hans runde figur sørget samtidig for at han var mest salgbar i virkelig lavpannede komedier av denne typen. Michelle Yeoh opptrer i en liten rolle som judoinstruktør.
 

p

A Man Called Sledge
Italia/1970/Vic Morrow/James Garner, Dennis Weaver, Laura Antonelli, Claude Akins, John Marley m. fl.
Her er en litt artig variant; en vaskekte spagettiwestern innspilt på location i Italia, men med amerikanere  både foran og bak kamera. Uten at det av den grunn ser ut som en amerikansk western laget i europa for å spare en slant eller for å konkurrere med fienden på deres egen banehalvdel. I tillegg får vi servert kjernekarene James Rockford Garner og Dennis McCloud Weaver i uvanlig slett, svett og ubarbert lune. De to vanligvis så familievennlige TV-detektivene spiller henholdsvis Luther Sledge (Wyatt Earp-bart og Elvis-koteletter) og Irwin Ward (kun Wyatt Earp-bart), to småskurker som planlegger å kapre en vognlast full av gull (jepp, det er den gamle visa for 'nte gang!) ved å starte et fengselsopprør. A Man Called Sledge vil nok ikke være å finne på mange feinschmeckeres best of-lister rundt omkring, men regissør Morrow (mest kjent som skuespilleren som ble drept under innspillingen av Twilight Zone-filmen og det at han var faren til Jennifer Jason Leigh) og hans to velkjente skuespillere i litt uvanlige roller har helt klart gjort sitt beste for å skape en fartsfylt og rå western som kunne konkurrere med det beste som kom fra europa på den tiden. Og med en aldri så liten dæsj Peckinpah for syns skyld.

p

2019: After the Fall of New York
Italia/1983/Sergio Martino/Michael Sopkiw, Valentine Monnier, Anna Kanakis, Romano Puppo, George Eastman m. fl.
Under første halvdel av 80-tallet formerlig rant det ukontrollerte videomarkedet over av billige, italienske kopier av filmer som Escape From New York, First Blood og Mad Max 2. Ingen av dem var særlig gode, men en del var ihvertfall underholdende i all sin galskap. 2019: After the Fall of New York faller ganske lett inn i den siste gruppen. En skamløs kopi av Escape From New York satt til et slags apokalyptisk Mad Max-landskap, utspedd med noen doser grov vold og latterlige modeller av New Yorks skyline. Leiesoldaten Parsifal (Sopkiw) får i oppdrag å finne den siste fruktbare kvinnen på jorda, om han og menneskeheten i det hele tatt skal ha noen framtid. Amerikanske Michael Sopkiw hadde en kort og hektisk karrere i historier av denne typen (4 filmer på 2 år), men sluttet da han etter hvert fant ut at han avskydde nettopp slike filmer. 2,06 m. høye George Eastman, som noen sikkert vil kjenne igjen fra diverse westerns og skrekkfilmer, spiller Parsifals motvillige medhjelper Big Ape (med løshår limt fast i ansiktet). Utover det er filmen stort sett befolket av ukjente amatører som har blitt pasjonsløst dubbet til engelsk. Men som sagt, oppfinnsomheten og den stadige strømmen av actionscener får en til å ville se hvordan det går med vår mann til slutt. Og i våre dager er det ihvertfall noe.
   

r

Pray for Death
USA/1985/Gordon Hessler/Sho Kosugi, James Booth, Donna Kei Benz, Shane Kosugi, Kane Kosugi m. fl.
Av hensyn til Sho Kosugis ettermæle hopper vi over den fryktelige Nine Deaths of the Ninja (1984) og går i stedet løs på hans aller beste film. Bevæpnet med regissør Gordon Hessler fra TV-serien The Master og et brukbart manus skrevet av James Booth (som også påtok seg å spille skurken) spiller Kosugi her en fredelig japansk businessmann som flytter til USA, og helt tilfeldig havner i bråk med en hensynsløs mafiabande. Med noen få omskrivninger kunne Pray for Death lett ha vært en Charles Bronson-film, all den tid historien kunne fungert også uten ninjainnslagene. Sho er fortsatt ingen stor skuespiller på dialogsiden, men med flere actionscener enn i hans tre tidligere filmer til sammen spiller det heller ingen rolle. Både med og uten ninjadrakt er han bedre enn de aller fleste regjerende småkongene på denne tiden. Og så var det James Booth som gangsteren Limehouse, da. En stort eklere (og svært så handlekraftig, skal det vise seg) skurk må du lete lenge for å finne.
  

r

Ninja III: The Domination

USA/1984/Sam Firstenberg/Sho Kosugi, Lucinda Dickey, Jordan Bennett, David Chung, James Wong m. fl.

Film nummer tre i Cannons ninjaopus er egentlig så dårlig at den burde havnet i Close, but no cigar-seksjonen her på siden. Men takket være Sho Kosugis innsats, unngår den med nød og neppe sin velfortjente skjebne (Kosugi kom her rett fra TV-serien The Master med Lee Van Cleef, og var ninjaskuespiller numero uno i Hollywood). Skuespillere, handling og regi er på et slikt nivå at man hele tiden sitter og venter på at Ron Jeremy eller Traci Lords skal dukke opp i noen "freske" biroller (og tro meg, deres skuespillerinnsatser ville hevet kvaliteten på filmen). En ond ninja (vi får ikke vite noe om han er født sånn eller blitt sånn) blir drept av politiet etter et vellykket snikmord, men rekker akkurat å sende sjelen sin over i en tilfeldig forbipasserende aerobicinstruktør som også jobber som telefonreperatør (Dickey). Og ved hjelp av hennes kropp begynner han å hevne seg på de politibetjentene som skjøt ham. Heldigvis finnes det også en "snill" ninja i området (Kosugi), og han er fast bestemt på å drepe den slemme ninjaen i en langtrukken kamp på liv og død. Ninja III ble laget midt under aerobichysteriet på 80-tallet, og ser også slik ut (i Cannon Films verden betyr det mange nærbilder av dansende kvinner i tricot). Faktisk er det mer dancing and romancing i filmen enn ekte ninjaaction, og jeg har full forståelse for at Kosugi valgte en annen regissør til sitt neste ninjaeventyr.

p

Revenge of the Ninja

USA/1983/Sam Firstenberg/Sho Kosugi, Keith Vitali, Virgil Frye, Arthur Roberts, Kane Kosugi m. fl.

Til film nummer to i sin Ninjatrilogi har Cannon snudd det meste på hodet fra første kapittel. Hvilket vil si at det ikke er en eneste brukbar skuespiller å se noe sted, og det som er av handling mellom actionscenene virker som om det er kopiert fra en 12-årings skolestil. Men, og det er et men her, det som blir igjen til oss seere er så absolutt et steg opp fra Franco Neros litt famlende bedrifter i Manilla to år tidligere. Sho Kosugi har nå blitt tildelt hovedrollen, i tillegg til å ha hånd om actionkoreografien, og sørger derfor for at overgangen fra japansk forretningsmann ute etter å hevne drapene på sine slektninger til vaskekte ninja glir langt mer sømløst. Regissør Firstenberg skal ha sagt at han ønsket å lage en amerikansk thriller med ninjainnslag, og ikke en kopi av asiatiske kampsportfilmer. Og det kan man kanskje si at han klarte. Men uten Kosugis innsats hadde dette vært en av de aller dårligste amerikanske thrillerne i filmhistorien.

r

Enter the Ninja

USA/1981/Menahem Golan/Franco Nero, Susan George, Sho Kosugi, Christopher George, Alex Courtney m. fl.

Midt oppe i all bakingen, pyntingen, spisingen og pengebruken, føler jeg at det er på sin plass med en aldri så liten ninjafestival som en motvekt til den altoppslukende julefeireingen. Og hva er vel da mer naturlig enn å begynne med filmen som for alvor introduserte ninjaer for det vestlige publikum; Enter the Ninja. Og la det være sagt med en gang, dette er på ingen måte en "god" film. Men med tanke på at regissøren var en famlende amatør (trikset med å la en stuntmann gjøre noe spektakulært og så gjemme seg slik at stjernen kan komme fram og ta æren er eldgammelt, men ser bare troverdig ut hvis man holder stuntmannen ute av syne for kameraet, Menahem!) og at Franco Nero ikke hadde hatt en eneste time med martial arts-trening, så ble resultatet ganske bra. Noe Sho Kosugi (skurkerollen + koreografi) skal ha 100% av æren for. Det er han som er den ekte ninjaen her, og som alene driver den delen av historien framover (Franco ser ut til å tro at han er med i en av sine vanlig hevnthrillere og satt antakeligvis i hotellbaren under innspillingen av ninjascenene). Den tidligere leiesoldaten Cole (Nero) reiser etter endt ninjatrening i Japan til Phillipinene for å besøke en gammel kompis (Courtney) og hans kone (en distraherende bh-løs Susan George). De ligger i krig med en lokal mafiaboss, og trenger sårt hjelp fra den ninjakyndige gjesten. Som vi ser er ikke historien akkurat noe å skrive hjem om, men takket være Kosugi (som fikk være med videre i de to urelaterte oppfølgerne; Revenge of the Ninja og Ninja III: Domination) så sørger de mange og lange actionscenene for at man ikke kjeder seg (for mye).

p

Forced Vengeance

USA/1982/James Fargo/Chuck Norris, Mary Louise Weller, Camilla Griggs, Michael Cavanaugh, David Opatoshu m. fl.

Forced Vengeance er nummer to i det jeg liker å kalle Norris' cowboyhatt-trilogi (ønsket om å bli en ny Clint Eastwood begynte som sheriff i Silent Rage og ble avsluttet med Texas Rangeren Lone Wolf McQuade), og faktisk en av hans aller beste filmer overhodet. Om det skyldes Eastwood-veteranen James Fargo (regi og manus) eller et ønske fra Chuck om å prøve nye ting, vites ikke. Men hovedpersonen Josh Randall er sikkerhetsvakt i fosterfarens casino i Hong Kong, og absolutt absolutt ikke mors beste barn. Da en lokal gangster dreper faren og broren tvinges Randall (derav tittelen) til å ta en grusom hevn. Fargo hadde tidligere regissert Dirty Harry-filmen The Enforcer, og lar Norris her operere i noe av den samme sleazy underverdenen. Vold, gambling, prostitusjon, voldtekter og rasisme er ting vi ikke er vant til fra erkeamerikanske Chucks side, men det fungerer faktisk overraskende bra. Spesielt siden denne filmen inneholder flere og voldsommere kampscener enn noen av de andre filmene hans. Michael Cavanaugh (som vi kjenner igjen fra flere Eastwood-filmer) gjør en eksepsjonelt god figur som skurken, og overrasker ved å vise imponerende takter i sluttkampen.

r

Mad Mission
Hong Kong/1983/Eric Tsang/Samuel Hui, Karl Maka, Sylvia Chang, Dean Shek, Hark Tsui m. fl.
Mad Mission
(eller Aces go Places, som den heter originalt) er den første av i alt 5 spinnville kinesiske komedier som bruker kung fu, slapstick og transformersaktig teknikk som krydder i en serie skamløse kopier av James Bond, Mad Max og alt annet som var populært på tidlig 80-tall. I den første filmen må juveltyven King Kong (Samuel, den yngste broren til de legendariske komikerne Michael og Ricky Hui) samarbeide med politimannen Kodyjak (Maka) for å finne en koffert full av diamanter før mafiaen gjør det. Bare sprøyt, selvsagt, men så frenetisk og oppfinnsomt at merkelappen de lager dem ikke sånn lenger sjelden har vært mer passende. Det meste av den verbale humoren er selvsagt tapt for oss som ikke snakker språket, men god slapstick har universiell appell og funker som bare det også 28 år senere. Og dette var bare oppvarmingen... 

r

The Running Man
USA/1987/Paul Michael Glaser/Arnold Schwarzenegger, Maria Conchita Alonso, Yaphet Kotto, Marvin J. McIntyre, Jim Brown m. fl.
I 1987 var Arnold en stor, stor stjerne i actionsjangeren - såpass stor at det i ettertid virker litt underlig at den tidligere Starky & Hutch-skuespilleren Glaser (Starsky) fikk regissere den østerriske kjempen i en film som dette. For The Running Man (basert på en bok av Stephen king) lider så absolutt under en altfor pregløs regi. Det og en aldri så lite lavbudsjett-look som kanskje ingen la merke til for 24 år siden, men som blir ganske så framtredende i dag. Heldigvis kan en ung Schwarzenegger slå enda bedre i fra seg enn den stivbeinte gubben vi ser idag. Politimannen Ben Richards (Arnold) havner i fengsel for ordrenekt og blir tvunget til å delta i et overlevelsesshow på TV. Perfekt start på en aldri så liten revolusjon, ikke sant? Actionmessig er The Running Man helt grei skuring. Det er så absolutt Arnies show (han får til og med si I'll be back), og helt etter oppskriften er han uslåelig i de mange kampscenene. Ironisk nok for den konservative governatoren har filmen en ganske klar venstrepolitisk holdning til det samfunnet Richards lever i, og blir dermed noe mer sympatisk enn mange av sine samtidige actionopus (Rambo, anyone?).

r

Game of Death
USA, Hong Kong/1978/Robert Clouse/Bruce Lee, Colleen Camp, Gig Young, Dean Jagger, Robert Wall m. fl.
Bruce Lee hadde cirka 30 minutter ferdig til denne filmen da han døde (de bruker cirka 15 her), og for å tilfredsstille et umettelig marked filmet Robert (Enter the Dragon) Clouse det som trengtes av ekstra materiale for å få en hel spillefilm ut av det. Ingen av de to stand in'ene han brukte lignet det minste på Lee (og han gjør det bare verre ved å stadig klippe inn arkivbilder av Bruce selv), men de kunne i det minste slåss godt nok til at det ble en brukbar film av det til slutt. Skuespilleren Billy Lo blir truet av mafiaen, og later som om han er død for å kunne ta dem en etter en. I mangel av legenden selv har Clouse fylt opp Game of Death med gode skuespillere og kjente kampsportutøvere, og scenen med Lees gamle kompis Robert Wall er absolutt et av høydepunktene før Bruce selv kommer inn og kjemper mot 2,18 meter høye Kareem Abdul-Jabbar på slutten. Opprinnelig var det ment at både George Lazenby og Chuck Norris skulle være med, men ingen av dem dukket opp da filmen hadde premiere seks år etter Lees død.
  

r

Predator
USA/1987/John McTiernan/Arnold Schwarzenegger, Carl Weathers, Elpidia Carillo, Bill Duke, Shane Black m. fl.
Utenfor Terminator-franchisen er det nok dette lille sci fi-eventyret som har gjort mest for Arnolds status som actionhelt. Som en blanding av Walter Hills Southern Comfort (1981) og Ridley Scotts Alien (1979)byr filmen på en type spenning som det nesten har vært umulig å lage siden. For selv om 80-tallets muskelmenn nok kan virke litt latterlige i våre dager, så fikk de gjøre ting som dagens helter ikke får lov til (bortsett fra i retrohyllester som fjorårets The Expendables, da). Det var nesten ingen grenser for hvor voldsomt og blodig det kunne være, bare de kom med en liten vittighet rett etterpå som tonet ned sadismen. Leiesoldaten Dutch (Schwarzenegger) og hans menn blir sendt inn i jungelen for å finne overlevende fra en helikopterstyrt, men blir istedet jaktet på av en utenomjordisk jeger med et helt arsenal av dødbringende våpen. Med seg på laget har Arnie her et helt kompani av handlekraftige herrer fra andre klassikere; Weathers fra Rocky-filmene, Duke fra Commando (1985) og Sonny Landham fra 48 hrs., bare for å nevne noen. Men ingen av oss er selvsagt i et sekunds tvil om at det er Arnold som til slutt vil redde dagen - og verden.

p

Play Dirty
England/1969/Andre de Toth/Michael Caine, Nigel Davenport, Nigel Green, Harry Andrews, Patrick Jordan m. fl.
Ingenting forsvarer TV-lisensen bedre enn når man en sen fredagskveld snubler over en film man ikke engang visste eksisterte - og den i tillegg er bra. Play Dirty hører helt klart til i den gruppen filmer fra slutten av 60-tallet som så på seg selv som en yngre bror av The Dirty Dozen (1967), og som derfor kunne være ekstra uskikkelig. Den tørre og byråkratiske oljeeksperten kaptein Douglas blir frivillig utpekt til å lede en gruppe tidligere fanger gjennom ørkenen i Nord-Afrika for å sprenge et av Rommels oljedepoter. Men turen dit er lang og strabasiøs, og ødemarka vrimler av fiender. En svært viktig ingrediens i disse menn-på-oppdrag-bak-fiendens-linjer filmene har alltid vært uniformene. Fra J. Lee Thompsons The Guns of Navarone (1962) til Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (2009) har det øyensynlig vært bred enighet blant regissører om at ingenting kler filmstjerner som en tysk uniform. Her får Caine og Davenport, i tillegg til å posere i tyske ørkenuniformer i store deler av filmen,  også forkle seg som italienske soldater. Og det er ingen tvil om at det gjør filmen visuelt mye mer spennende enn  selve historien kanskje tilsier. Men den utslagsgivende faktoren her er selvfølgelig Sir Michael Caine. I motsetning til engelske størrelser som Sean Connery og Anthony Hopkins føler jeg at han har fått altfor lite respekt for sitt arbeid på 60- og 70-tallet. Mange ser ut til å tro at han bare lagde kalkuner (strengt tatt handler det  kun om fire filmer; The Swarm fra 1978, Beyond the Poseidon Adventure fra 1979, The Hand fra 1981 og Jaws: The Revenge fra 1987), før han slo igjennom som eldre gentleman i kjedelige amerikanske filmer på 90-tallet. Men faktum er at mannen i nesten 20 år var den største actionhelten England hadde, og var med i en rekke "glemte" mesterverk som fortjener en ny sjanse.

r

The Terminator
USA/1984/James Cameron/Arnold Schwarzenegger, Linda Hamilton, Michael Biehn, Lance Henriksen, Paul Winfield m. fl. 
Når vi tenker på hvor mye rollen som The Terminator har betydd for Arnold, er det morsomt å lese om alle de som ble tilbudt rollen før den endte opp hos den østerriske kroppsbyggeren. Hvordan ville filmhistorien sett ut om f. eks. O. J. Simpson hadde vært cyborgen som jaktet på Sarah Connor? Eller Lance Henriksen? I 2029 har maskinene utviklet nok kunstig intelligens til å erklære krig mot menneskeheten. For å hindre at motstandslederen John Connor vokser opp til å bli den fryktede motstanderen han er, sendes en drapsrobot tiulbake i tid for å ta livet av moren hans. Men menneskene finner ut hva som er i ferd med å skje og sender en soldat etter for å beskytte henne og hennes ufødte sønn. Hva fraværet av Arnold ville betydd for denne filmen får vi selvsagt aldri vite. Men det som er helt sikkert er at uten James Cameron så ville dette lavbudsjettprosjektet aldri blitt et såpass stort fenomen - eller avstedkommet hele 3 oppfølgere. I ettertid ser vi at dette kun var en oppvarming til den nær perfekte Terminator 2 - Judgement Day (1991), men som hardkokt actionfilm er dette så bra som det kunne bli på det "analoge" 80-tallet.

p

The Last Hunter
Italia/1980/Antonio Margheriti/David Warbeck, Tisa Farrow, Tony King, Bobby Rhodes, John Steiner m. fl.
Under viodeoboomen tidlig på 80-tallet var psevdonymet Anthony M. Dawson synonymt med blod, gørr og dårlig dubbing. Det vi ikke visste da, var at regissøren bak det amerikaniserte navnet (Antonio Margheriti) var en av de bedre som jobbet i sjangeren på den tiden og at mange av hans filmer holder seg relativt godt den dag i dag. The Last Hunter var opprinnelig ment å være en slags oppfølger til Michael Ciminos The Deerhunter (1978), men på grunn av rettighetsproblemer måtte de holde seg med en annen tittel. Kaptein Henry Morris (Warbeck) er på hemmelig oppdrag langt inne i jungelen i Vietnam, men finner snart ut at det er bedre hjelp å få fra krigsfotografen Jane Foster (Farrow) enn den troppen han har slått seg sammen med. Som det var vanlig i de italienske kopifilmene er handlingen her satt sammen av litt Deerhunter og litt Apocalypse Now (1979), men siden den er filmet i samme jungel som sistnevnte og har et dugelig team bak kamera blir den aldri kjedelig eller latterlig. New Zealansk-fødte David Warbeck er en sympatisk fyr som kan ligne litt på en ung Jack Nicholson (han var visstnok også på lista for å ta over etter Lazenby som Bond i 1973), og Tisa Farrow har såpass av skuespillertalentet til sin mer kjente søster Mia at det funker greit. Margheriti har sagt i intervjuer at han ville lage en upolitisk og morsom Vietnam-film, men alle med et halvt øye kan se at dette er så anti krig som det går an å komme uten å spare på blod og innvoller.

r

Tango & Cash
USA/1989/Andrej Konchalovskij/Sylvester Stallone, Kurt Russell, Teri Hatcher, Jack Palance, Brion James m. fl.
Da jeg bestemte meg for å se igjen Tango & Cash var det ikke uten at jeg hadde mine tvil. Den ulykkesforfulgte liksomblockbusteren (Patric Swayze trakk seg fra rollen som Cash, regissøren fikk sparken før filmen var ferdig, manuset ble stadig skrevet om og Teri Hatcher er med, for å nevne noe) gjorde ikke særlig inntrykk første gang, og kunne umulig ha blitt bedre siden sist. Men - surprise, surprise - det hadde den (eller så har jeg forandret meg). Denne gang så jeg ikke et anstrengt forfengelighetsprosjekt fra Stallones side, men en relativt god actionfilm med flere vittige replikker underveis. Raymond Tango (Stallone) og Gabriel Cash (Russell) er de beste politimennene i Los Angeles, og for å få jobbe i fred får en lokal mafiaboss (Palance) dem fengslet for et drap de ikke har begått. Men gutta rømmer selvsagt, og begynner å jakte på dem som sto bak konspirasjonen. La det ikke herske et sekunds tvil om at dette er Sylvesters film. Han har trukket i alle tråder bak kamera, og ikke overraskende gitt seg selv den beste rollen. I hans hender blir Tango til noe helt nytt i Slys karriere; en velkledd, tørrvittig og smart politimann med nok penger i banken til å kunne slutte i jobben når han vil. Russell, som er unnskyldt fordi han overtok rollen et stykke inn i produksjonen, velger på sin side å spille en av sine gamle paraderoller; en sluskete dust som tror han er kul, men som egentlig bare framstår som vulgær og litt trist. Om Russell selv innså dette, er uvisst. En som i hvert fall er fullt klar over hva han er med på, er Jack Palance. Han flirer og overspiller så til de grader at man får mistanke om at han spilte inn alle sine scener med ei god bok og en stiv drink innen rekkevidde. Konchalovskij (som også sto bak den glimrende Runaway Train) sluttet som actionregissør etter denne filmen, men gir svært så gode skussmål til Sly for måten han drev settet på. Den som ser godt etter vil legge merke til at Edward Bunker (den yngste fangen noensinne til å sitte i San Quentin, senere forfatter og skuespiller) spiller Cash' sjef.

p

The Marseille Contract
England/1974/Robert Parrish/Michael Caine, Anthony Quinn, James Mason, Maurice Ronet, Alexandra Stewart m. fl.
Om det er fordi den i de fleste amerikanske oppslagsverk av en eller annen grunn er kalt The Destructors eller fordi det foreligger en internasjonal sammensvergelse for å sabotere min filmatiske utdannelse aner jeg ikke, men jeg hadde faktisk aldri hørt om denne filmen før jeg snublet over den på en eller annen obskur TV-kanal. Hadde det vært en møkkafilm så hadde det selvsagt ikke spilt noen rolle, men det faktum at det er en klassiker vi snakker om gjør bare mysteriet enda større. Politimannen Steve Ventura (Quinn) har gjort det til sin livsoppgave å få narkobaronen Brizard (Mason) bak lås og slå, men kommer ingen vei. I ren desperasjon hyrer han den fasjonable leiemorderen John Deray (Caine) til å stanse Brizard en gang for alle. Michael Caine har spilt både morder og playboy tidligere, men jeg tror aldri jeg har sett ham fullt så energisk og James Bond-aktig som i denne filmen. Alt han foretar seg fra det øyeblikket han ankommer Marseille i sin Alfa Romeo Montreal, via forføringen av Brizards datter, til det endelige oppgjøret er en eneste lang søknad om å bli den neste skuespilleren til å gestalte den engelske superagenten. Vel og merke hvis Bond hadde vært fetteren til Charles Bronson. Quinn overspiller som vanlig så mye at man begynner å lure på om mannen er psykisk ustabil eller spiser fleinsopp som snacks, mens Mason på sin side ser ut som om han har røyka fjorten bønner før hvert opptak.

r

Wanted: Dead or Alive
USA/1986/Gary Sherman/Rutger Hauer, Gene Simmons, Robert Guillaume, Mel Harris, William Russ m. fl.
Etter en håndfull mer eller mindre skurkete roller i Amerika, fikk Rutger Hauer i 1986 endelig lov til å være helt. Og rollefiguren Nick Randall er en av disse typene som Steven Seagal senere skulle spesialisere seg på; prisjeger og tidligere CIA-agent med hip leilighet, fancy klær og masse kule våpen. Selve historien er veeeldig 80-tall, med arabiske terrorister som tilsynelatende uten mål og mening plasserer ut bomber rundt omkring i USA. Selvsagt må de stoppes, og hvem andre enn Randall (han skal forestille å være oldebarnet til Steve McQueens rollefigur i 1958-versjonen av Wanted: Dead or Alive) kan CIA kontakte? Clint Eastwood og Burt Reynolds var opptatt med dramaer og dårlige komedier, og verken Jean Claude Van Damme, Steven Seagal eller Dolph Lundgren hadde fått fart på karrierene sine ennå. Sin politiske slagside til tross (israeleren Simmons ser ut til å hygge seg veldig som arabisk terrorist), er actionscenene i Wanted både oppfinnsomme og godt utførte. Og Rutger er en god skuspiller. Etter eget utsagn er han avhengig av fysisk kontakt med motspillere for å yte maksimalt, så følg med på hvordan han før filmen er ferdig har befølt og grafset på absolutt alle de andre skuespillerne.

r

Next of Kin
USA/1989/John Irvin/Patrick Swayze, Liam Neeson, Helen Hunt, Adam Baldwin, Bill Paxton m. fl.
Mot slutten av 80-tallet ble det gjort noen spede forsøk på å sementere Swayzes stjernestatus ved å plassere ham i hardbarkete actionfilmer som Road House og denne (hvorav førstnevnte nok vil bli husket lengst). Opplegget i Next of Kin er av den typen som man tar seg i å undre over hvorfor ingen har tenkt på før; mafiaen vs hillbillies. Armani mot snekkerbukser. Uzier mot pil og bue. Da Gerald Gates (Paxton) blir forsøkt ranet og siden drept av mafiaen i Chicago, reiser storebror Briar (Neeson) fra bondelandet og inn til byen for å ta hevn. Men da også han blir drept blir det opp til den mellomste bukkene bruse - politimannen Truman (Swayze) - å set things a' right. Egentlig er det synd, både for oss og for Swayzes karriere, at hovedpersonen faktisk er den minst interessante i hele filmen. Hadde man klipt bort hele Truman-figuren og konsentrert seg om Briar Gates og hans hevntokt, så hadde vi snakket om en genuin actionklassiker her. Filmen skal likevel ha kudos for å ikke pynte særlig på inntrykket folk har av Kentucky-gutta etter filmer som f. eks. Deliverance. Ben Stiller, i en mindre rolle som gangster, viser forøvrig at det var smart av ham å velge humor framfor drama videre i karrieren.

p

Red Scorpion
USA/1989/Joseph Zito/Dolph Lundgren, M. Emmet Walsh, Brion James, Al White, T. P. McKenna m. fl.
Av og til er det veldig greit å ikke vite for mye om hva som har foregått bak kamera under produksjonen av en film. Og da spesielt når det gjelder filmer med et så sidrompa politisk innhold som Red Scorpion. Å få vite at den i tillegg til og være en ren fornærmelse mot kubanere, russere, afrikanere, tsjekkere og amerikanere, er spilt inn i Sør-Afrika under apartheid-regimet og produsert med militærpenger for å fungere som anti-kommunistisk propaganda, ville rett og slett vært for mye for noen og enhver. Heldigvis visste ikke jeg noenting om dette på forhånd, og kunne nyte det som med noen små justeringer garantert hadde vært en stor hit for vår venn Dolph.  Den sovjetiske spesialsoldaten Nikolai Rachenko (Lundgren) blir sendt til et (fiktivt) afrikansk land for å hjelpe de kubanske og sovjetiske styrkene (sic!) med å fange en seiglivet opprørsleder. Men ved hjelp av en 95-årig buskmann og et ørlite smilekurs blir Nikolai reformert og gjort klar til å kjempe på opprørernes side som Den Røde Skorpion. OK, så er det bare sludder alt sammen. Men begravet midt inne i alt sludderet ligger det en helstøpt actionfilm på lur. En actionfilm som er langt bedre enn f. eks. Rambo 3, og som viser på en eksemplarisk måte hvorfor vi hadde så store forhåpninger til Dolph en gang i tiden. PS! Noen burde fortalt ham at selv ikke han ser særlig kul ut i så små shorts.
 

p

Freebie and the Bean
USA/1974/Richard Rush/Alan Arkin, James Caan, Loretta Swit, Paul Koslo, Valerie Harper m. fl.
Dette er en av de filmene som hadde et så kjedelig cover da den var å få leid på video, at den aldri fanget min interesse under filmbonanzaen tidlig på 80-tallet. Og så forsvant den selvsagt helt fra markedet. Hvilket er synd, for dette er en aldri så liten perle for de av oss som liker litt meningsløs skyting og uhemmet 70-talls bilkjøring. Freebie (Caan) og Bean (Arkin) er prototypene på uansvarlige og talentløse purker, og da de får i oppdrag å holde et viktig vitne i live en hel helg ender det selvsagt med at halve byen blir lagt i grus. Ja, det er en slags komedie dette, men av et såpass grovkornet slag (rasistiske vitser og uskyldige forbipasserende som helt tilfeldig blir skutt er visst regissør Rush' kopp te) at latteren blir sittende litt fast i halsen. Bedre da å se på den som en tidstypisk actionfilm med alt det medfører av bilkjøring, slåssing og skyting. For meg var det ekstra godt å endelig få se denne filmen, da den hadde svaret på noe jeg har brukt over 30 år på å lete etter. En gang på slutten av 70-tallet så jeg nemlig et filmklipp på TV hvor en mann kjører med trialsykkel over taket på fem-seks biler, helt uten noen som helst forklaring på hvor denne scenen kom fra. Og nå vet jeg det. Det var nemlig Caan som Freebie (eller rettere sagt Caans stuntmann) som jaktet på et par leiemordere i rushtrafikken.

p

Bobbie Jo and the Outlaw
USA/1976/Mark L. Lester/Marjoe Gortner, Lynda Carter, Jesse Vint, Merrie Lynn Ross, Belinda Balaski m. fl.
Takket være den evige strømmen av informasjon på den aldri hvilende verdenswebben finnes det ikke mange skjulte skatter igjen der ute i filmland. Men av og til er man heldig. Bobbie Jo and the Outlaw er kanskje ikke et mesterverk, men med all sin blodige vold, ublu nakenhet og grasate bilkjøring er den langt mer underholdende enn anonymiteten tilsier. Sjangermessig beveger vi oss i et slags hippieanarkistisk westernlandskap, med like liten respekt for såvel skråtyggende rednecks som godhjertede pasifister. Dagdriveren Lyle Wheeler (Gortner) har akkurat stjålet en rask bil, da han treffer den rastløse serveringsdamen Bobbie Jo Baker (Carter). Sammen med et vennepar legger de ut på en reise som etter hvert vil føre dem fra eksperimentering med dop og fri sex til bankran og politidrap. Regissør Lester legger ikke et sekund skjul på at filmen hans er sterkt inspirert av legenden om Billy the Kid og diverse andre cowboylegender (flere scener er hentet direkte fra Sam Peckinpahs Pat Garrett and Billy the Kid, 1973), men de mange nakenscenene viser at hjertet hans også brenner for de sidene av livet som lovløs som fortidens sensur ikke tillot. Til å spille Lyle og Bobbie Jo kunne ikke Lester funnet et bedre par enn den tidligere barnepredikanten Gortner og den senere Wonder Woman Carter. Med sitt litt underlige utseende og intense tilstedeværelse er Gortner en svært så overbevisende lovløs. Men førstepremien går likevel til Carter, som må være en av de mest sexy og minst sky skuespillerinnene fra denne epoken (og her er konkurransen hard). Det hun gjør med den tradisjonelle rollen som "vedheng" kan ikke læres bort på filmskoler.

p

Collision Course
England/1979/Cyril Frankel/Ian Ogilvy, Gayle Hunnicutt, Derren Nesbitt, Stratford Johns, John Hallam m. fl.
I likhet med sin forgjenger, Roger Moore, fikk også Ian Ogilvy prøve seg som The Saint på det store lerretet. Som tidligere ble en dobbeltepisode klippet sammen og lansert som spillefilm i en del land i europa. Hvordan det gikk, sier historiebøkene ingenting om. Men på dvd i stua 32 år senere er Collision Course helt klart en vinner. Produsentene er de samme som sto bak Moores serie på 60-tallet, men istedet for å spare noen slanter på å lage alt i studio valgte de denne gang å spille inn på location. Noe som helt klart er med på å gjøre Return of the Saint til en av de bedre seriene fra sent 70-tall. Simon Templar (Ogilvy) etterforsker en forsvinning midt under et båtrace, og finner snart ut at en stjålet gullast har mye med saken å gjøre. Ogilvy var ofte nevnt som en mulig arvtaker til Moore som James Bond på 70-tallet, og på bakgrunn av innsatsen hans i serien om The Saint hadde det vært et utmerket valg. I hans hender ble ihvertfall Simon Templar en mer kompleks og noe mørkere figur enn tidligere, uten å miste noe av det elegante og erkebritiske som Moore sto for. 

p

Vendetta for the Saint
England/1969/Jim O'Connelly/Roger Moore, Ian Hendry, Aimi MacDonald, Rosemary Dexter, Steven Berkoff m. fl.
På 60-tallet var det får detektimehelter som kunne danke ut Roger Moore som eventyreren Simon The Saint Templar (Helgenen her i landet). Ja, såpass populær var han at det to ganger ble sendt ut dobbeltepisoder som kinofilmer. Disse lå kvalitetsmessig et litt over de regulære episodene, og minner faktisk mer om James Bond enn den vanligvis mer studiobundne Helgenen. I Vendetta for the Saint blir Templar vitne til et brutalt mord på Sicilia, og da han finner ut at mafiaen står bak sverger han hevn. For Roger Moore blir dette nærmest som en treningsøkt for rollen som agent 007 å regne, med flere gode actionscener som faktisk minner oss om ting han gjorde som Bond flere år senere (plagiarisme i Bond-leiren?). Også som skuespiller yter han litt ekstra i denne historien (han er til og med bustete på håret i flere minutter!), og får endatil fram de litt mørkere sidene Helgenen vitterlig har i bøkene. Anbefales, også for dem som synes The Saint er i overkant pen og pyntelig.

Once Upon a Time in the West
Italia/1968/Sergio Leone/Claudia Cardinale, Charles Bronson, Henry Fonda, Jason Robards, Gabriele Ferzetti m. fl.

   People scare better when they're dying.
                              Frank (Henry Fonda)

Det er lett å forstå at Clint Eastwood etter fire år i europa ønsket å dra tilbake til USA for å dra nytte av sin nyfunne stjernestatus. Men samtidig er en smule irriterende å tenke på at hjemreisen hans frarøvet oss det som kunne blitt et av filmhistoriens mest ikoniske øyeblikk. Leone ønsket nemlig at de tre mennene som venter på Harmonica (Bronson) på togstasjonen i filmens begynnelse skulle være Blondie, Tuco og Angel Eyes fra The Good, the Bad and the Ugly (1966) - for å markere bruddet med den første trilogien. Men Clinter'n var altså uaktuell, og dermed ble hele scenen forandret. Som plasseringen antyder er dette altså den nest beste westernfilmen som er laget. Og det er ikke et lite lerret Leone spenner opp for å fortelle den relativt enkle historien om hvordan enken Jill McBain (Cardinale) blir brukt av han som kalles Harmonica for å få has på mannen som mange år tidligere drepte broren hans - leiemorderen Frank (Fonda). Men om historien er ukomplissert, er temaene som gjennomsyrer filmen heller av det grandiose slaget. Hevn, begjær, grådighet og misunnelse er bare noen av de store emnene manuset Leone skrev sammen med herrene Bernardo Bertolucci og Dario Argento sveiper innom i løpet av filmens 150 minutter. Tempoet er bedagelig og veloverveid, og den gamle mesteren lar heller musikken (Ennio Morricone, som alltid) og landskapet (både USA og Spania ble brukt denne gang) enn dialogen føre handlingen framover. Det handler om den lille manns kamp mot kapitalismens frammarsj (slikt får man når kommunisten Bertolucci står som medforfatter) og hvordan de smarteste innordner seg i den nye verden. Men som alltid i Leones filmer er det actionscenene som står i første rekke, og i hendene på Bronson (i sitt store gjennombrudd), Fonda (som for første gang spiller skurk på film) og Robards (en notorisk bråkmaker og fyllebøtte) hever de filmen opp på et nivå som nok aldri vil bli overgått. Det sies at Sergio Leone i 1968 følte at han var ferdig med westernfilmer, og han ville heller gå igang med forarbeidet til det som skulle bli Once Upon a Time in America (1984). Men braksuksessen til dollar-trilogien fikk amerikanske investorer til å mase om ytterligere en western fra italieneren. Ironisk nok likte de ikke det produktet Leone leverte fra seg, og klippet derfor filmens spilletid ned til litt over to timer. Noe som igjen førte til at filmen floppet i USA. Ja, helt opp til videomarkedet eksploderte på begynnelsen av 80-tallet var Once Upon a Time in the West regnet for å være en sær film for de spesielt interesserte. Idag har den heldigvis et annet rykte. Charles Bronson regnet den for å være sin beste film, og Henry Fonda insisterte på at Leone var den beste regissøren han hadde jobbet med noen sinne, og dette var en mann som hadde arbeidet for John Ford!

The Good, the Bad and the Ugly
Italia/1966/Sergio Leone/Clint Eastwood, Eli Wallach, Lee Van Cleef, Luigi Pistilli, Mario Brega m. fl.
På ett område vil dvd alltid ligge et par hestehoder foran kino, ihvertfall for de som er mer enn normalt interessert i film. Jeg snakker selvfølgelig om det faktum at vi av og til får servert forlengede, restaurerte, enda bedre director's cut-versjoner av gamle klassikere. Til denne versjonen av The Good, the Bad and the Ugly (utgitt i 2003) har de ikke bare satt inn flere tidligere ikke viste scener, de har også hentet inn Eastwood og Wallach (på den tiden henholdsvis 73 og 88 år gamle) for å dubbe  dialogen på nytt. Van Cleef døde som kjent i 1989, og blir dubbet av en imitator. Og det er en fantastisk versjon av filmen vi har med å gjøre. 3 timer lang og antakeligvis så nær Leones originale visjon som vi noen gang vil komme. Under den pågående borgerkrigen er prisjegeren Blondie (the Good), den meksikanske banditten Tuco (the Ugly) og leiemorderen Angel Eyes Sentenza (the Bad) alle ute etter 200 000 dollar i gullmynter nedgravd på en kirkegård et sted. Problemet er at bare Tuco (Wallach) vet hva kirkegården heter og bare Blondie (Eastwood) vet hvilket navn som står på graven. Angel Eyes (Van Cleef) vet i utgangspunktet ingen av delene, men klarer å banke navnet på kirkegården ut av Tuco. Blondie på sin side foretrekker å samarbeide med Tuco, og sammen legger de ut på en farefull reise med både nordstatene, sørstatene og Angel Eyes i hælene. Med Eastwoods ponchokledde rollefigur som bindeledd regnes A Fistful of Dollars (1964), For a Few Dollars More (1965) og The Good, the Bad and the Ugly for å være en trilogi. Men i motsetning til nesten alle andre trilogier, blir Leones filmer bare bedre og bedre. I The Good, the Bad and the Ugly virker det som om han endelig har fått det busjettet han trenger for å visualisere den visjonen av vesten som han hele tiden har hatt i seg. "Episk" blir nesten for fattig et ord for å beskrive denne filmen. Lange panoreringer over svært så detaljerte landskap veksler med (varemerket) nærbilder av uttrykksfulle øyne og hender som famler etter revolveren. Det er rått og brutalt, men samtidig morsomt som i en komedie flere steder. Særlig kommer Wallach som den energiske Tuco svært så godt fra det. Clinter'n er som vanlig fåmælt og handlekraftig, og Van Cleef er, vel, Van Cleef. Men Wallach er høyt og lavt, taletrengt, morsom og brutal i hver eneste scene. Noe som får en til å lure på hvordan filmen hadde vært om førstevalget Gian Maria Volonte eller andrevalget Charles Bronson hadde spilt Tuco (Bronson ble også tilbudt rollen som Angel Eyes, men takket nei til begge). Da Leones filmer kom ut på midten av 60-tallet ble de, i likhet med andre westernfilmer fra europa, avfeid som sadistiske kopier av sine amerikanske forbilder. Men det tok ikke lang tid før kritikerne såvel som publikum verden over innså at dette var filmkunst på et svært høyt nivå.

The Outlaw Josey Wales
USA/1976/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Chief Dan George, Sondra Locke, John Vernon, Bill McKinney m. fl.
Orson Welles var en så stor fan av John Ford som filmskaper at han så Stagecoach (1939) over førti ganger, før han begynte med sitt eget mesterverk Citizen Kane (1941). Det er derfor ikke helt uinteressant at den samme Welles, etter å ha sett The Outlaw Josey Wales fire ganger, mente at den var helt på høyde med Fords klassikere. I tillegg er det Eastwoods favoritt blant sine egne filmer, og visstnok den folk flest vil snakke om når de treffer skuespilleren på gaten. Så street cred'en skulle så absolutt være i orden når det gjelder akkurat denne filmen. Likevel føler jeg at den litt urettferdig har havnet i skyggen av Eastwoods egen Unforgiven (1992). Og bevares, Unforgiven er et lite mesterverk innen westernsjangeren. Det er bare det at The Outlaw Josey Wales er enda bedre. Der Unforgiven er laget på en økonomisk, stedsbunden og nærmest TV-serieaktig måte, er The Outlaw Josey Wales noe av det mest episke Eastwood har laget. Og der Unforgivens antivoldelige budskap til slutt blir forrådt av Eastwoods ønske om å være badass en aller siste gang, bygger The Outlaw Josey Wales rolig opp til at den tidligere soldaten endelig innser at krigen er over. Og det samtidig som den er en av mannens beste actionfilmer. Bonden Josey Wales (Eastwood) mister kona og sønnen i et raid utført av de fryktede nordstatssoldatene kalt Red Legs, og slår seg sammen med Bloody Bill Anderson (John Russel) og hans geriljagruppe for å få hevn. Så sterkt er hatet i Wales at da borgerkrigen er over i 1865 nekter han å overgi seg. Med nordstatshæren, en gruppe Red Legs ledet av den fryktede kaptein Terrill (McKinney) og diverse prisjegere i hælene setter han kurs for Texas og håpet om det nytt og bedre liv. Underveis får han følge av en assortert gruppe bestående av indianere, pilgrimer og en skabbete hund. Såpass sammensveiset blir gruppen etter hvert, at da det siste, avgjørende slaget mot kaptein Terrill og hans menn står er Wales ikke lenger alene mot overmakten. The Outlaw Josey Wales begynte som et prosjekt for regissøren Philip Kaufman, men da han fikk sparken et stykke inn i produksjonen (angivelig på grunn av rivalisering mellom ham og Eastwood over Sondra Locke), tok Eastwood over regissørstolen og halte i land en av sine mest seiglivete klassikere. Humor er en viktig del av filmen, men uten at det et eneste sekund går utover machostatusen til Eastwood eller rollefiguren. Snarere spilles det hemningsløst på hvor stoisk og mutt Wales er i begynnelsen, for sakte men sikkert å måtte gi etter for presset fra hans litt underlige "familie" om å leve et sivilisert liv. Wales stadige spytting av skrå, blant annet på hunden som følger etter ham overalt, er en gjennomgangsvits. Vi snakker feelgood-stemning igjen, og det skulle ikke forundre meg mye om det ikke er nettopp dette som gjør filmen til en hit i alle aldersgrupper og leire. Mest av æren for den gode tonen i filmen skal den da 77 år gamle Chief Dan George ha. Hans Lone Watie er den som leder Wales inn på den rette sti, og som fungerer som en slags Timmi Gresshoppe-samvittighet helt fram til revolvermannen begynner å se et lys i enden av tunnelen. Eastwood har forøvrig alltid behandlet indianere bra på film, og det er faktisk kun i denne filmen at han skyter en indianer (og da er det et medlem i den blodtørstige Comancherosgruppa han støter på). Noen storsnakker er ikke Eastwood akkurat kjent for å være en på film (eller privat), men et av hans  mest kjente varemerker, de sitatvennlige one linerne, er til stede i rikt monn også her;  "Dyin' ain't much of a livin', boy" (til en prisjeger) og "Are you gonna pull those pistols or whistle Dixie?" (til en gruppe nordstatssoldater) føyer seg fint inn mellom "Make my day" og "A good man always knows his limitations", bare for å nevne noen. Så artig at det må nevnes er det også å se Jerry Seinfelds onkel Leo i kjent stil som pengegrisk jeger, før han blir skutt av den tungt bevæpnete Wales (han bærer til enhver tid 6 revolvere, blant annet to enorme 44 kaliber Colt Walker 1847 Dragoon revolvere).

Rio Bravo
USA/1959/Howard Hawks/John Wayne, Dean Martin, Angie Dickinson, Walter Brennan, Ricky Martin m. fl.

På Wikipedia kan man lese; "Valhall er i norrøn mytologi æsenes festhall i den store og mektige borgen Åsgard. Midt i denne borgen ligger de frodige Idavollene. Her har gudene bygget store, fantastiske haller, og den aller flotteste av disse er Valhall hvor de har sine gilder. Det er hit valkyriene kommer med einherjene, vikingene som har falt i krig. I Valhall blir galten Særimne spist i etegilde hver dag. Til kvelden er den like levende igjen, og kan spises på nytt neste dag."

Hvorfor denne innledningen, tenker noe kanskje nå? Jo, jeg har valgt å minne om hvordan vikingene så på livet etter døden, fordi det nærmeste vi kommer dette idylliserte machoparadiset i populærkulturen er nettopp i westernfilmene John Wayne gjorde mellom 1959 og 1976, og da spesielt i Howard Hawks' Rio Bravo. Historien om småbysheriffen som sammen med bare et par medhjelpere slåss mot byens mektige mann begynte livet som et tilsvar til Fred Zinnemans High Noon (1954), som både Hawks og Wayne mislikte sterkt. Men opp igjennom årene har filmen vokst til å bli en slags prototyp på alt som hører til i menns drømmeverden; sterkt og heterofilt vennskap mellom menn, alkohol, slåsskamper, kvinner, våpen og det godes seier over det onde. Og det er ikke fritt for at vi selv idag, med helt andre verdier enn det The Duke sto for, nå og da skulle ønske vi bodde i samme by som sheriff John T. Chance (Wayne), Dude (Martin), Stumpy (Brennan) og Colorado (Nelson). Livet er jo så forbannet hyggelig i den lille grensebyen! Howard Hawks, som er en av de aller største underholdningsregissørene i filmhistorien, hadde i 1959 ikke hatt en hit på mange år. Og kanskje var det derfor han ikke sparte på noenting  da han gikk igang med Rio Bravo. Opprinnelig ønsket han seg The Duke, Montgomery Clift og Elvis Presley i de tre største rollene. Men Clift ønsket slettes ingen reprise av den homofobien han møtte fra Wayne og Brennan på settet til Red River ti år tidligere, og sa resolutt nei. Elvis på sin side var veldig interessert, men som vanlig saboterte obersten hele avtalen med sine urimelige krav. Så det ble Dean Martin og Ricky Nelson istedet. Og det skulle vise seg å være helt greie innbyttere. Historien begynner med at sheriff Chance (Wayne) arresterer Joe Burdette (Claude Akins) for drap på en ubevæpnet mann. Dette får Joes bror og byens sterke mann, Nathan (John Russell, som også spilte skurk i Clint Eastwoods Pale Rider i 1985) og hans menn til å beleire byen med krav om å få Joe utlevert. Chance, hans alkoholiserte visesheriff Dude (Martin) og den invalide fangevokteren Stumpy (Brennan) har alle på sitt vis fått føle tyranniet til Burdettefamilien på kroppen og gjør sitt beste for å holde ut til delstatsmarshallen kommer for å hente fangen til en ventende rettssak. Underveis får de hjelp av revolvermannen Colorado Ryan (Nelson) og korthaien Feathers (Dickinson), og det hele ender selvsagt med full seier til de gode over de onde i en finale hvor hovedpersonene sprenger livskiten ut av skurkene med dynamitt. I utførelsen av denne relativt enkle historien har ikke Hawks nektet seg noenting, og resultatet har blitt en så skamløst underholdende film at den burde sendes til andre solsystemer som reklame for livet her på jorda. Selv Dudes kamp mot alkoholismen, og det som fort kunne blitt en litt ekkel kjærlighetsaffære mellom den 51 år gamle Wayne og den 26 år gamle Dickinson, blir skildret
 med en sånn feelgoodvarme at livet i Kardemommeby blir hardt og uforsonlig i forhold. Som en kuriositet kan det nevnes at dette er den siste filmen hvor The Duke har på den hatten han begynte bruke i Stagecoach 20 år tidligere.

A Bullet for the General
Italia/1967/Damiano Damiani/Gian Maria Volonte, Lou Castel, Klaus Kinski, Martine Beswick, Jaime Fernandez m. fl.
Den meksikanske revolusjon (1910 - 1920) var til tider en relativt uoversiktlig affære, hvor et utall parter med vidt forskjellige politiske utgangspunkt slåss mot hverandre i årevis før de kanskje skiftet alliansepartnere og fant seg noen andre å slåss mot. Derfor er det kanskje ikke så rart at flere filmskapere på det anarkistiske 60- og 70-tallet valgte å legge handlingen til nettopp denne perioden, hvis de trengte litt ekstra krydder til de vanlige westernfilmtemaene. Regissør Damiani og skuespiller Volonte hadde sin tilhørighet i det italienske kommunistpartiet, og har utalt at A Bullet for the General egentlig handler om CIAs innblanding i Sør-Amerika, og ikke er noen western i det hele tatt. Vel, det første tror jeg fullt og fast på, men det siste avviser jeg helt og holdent. Så lenge en film inneholder hester, seksløpere og bredbremmete hatter så er det en western i min bok. Og med skurkeansikter fra flere andre spagettiklassikere på plass (Volonte, Kinski m. fl.) er saken biff. Da den tidligere revolusjonssoldaten Chuncho Munos (Volonte) og hans gjeng raner et tog fullt av våpen får de uventet hjelp fra den ettersøkte amerikanske forbryteren Bill Tate (Castel), og tar ham derfor med seg når de skal dra for å selge våpnene til revolusjonsgeneralen Elias (Fernadez). Underveis går banden til angrep på flere fort, og samler etterhvert på seg en anselig mengde rifler - i tillegg til et moderne maskingevær Chuncho håper skal sukre avtalen og få Elias til å betale toppris. Chunchos bror, den halvgale presten El Santo (Kinski), har på sin side ikke gitt opp sine idealer helt, og snart har han fått overtalt gjengen til å involvere seg i befrielsen av landsbyen San Miguel og dens fattige innbyggere. Chuncho, som nyter å endelig gjøre noe riktig igjen, ønsker å bli i landsbyen og hjelpe innbyggerne å bygge opp et fungerende samfunn, Men han blir på Tates forslag dolket i ryggen av de andre, og frarøvet både våpen og penger. Tate, som viser seg å være en leiemorder ute etter å ta livet av Elias på vegne av den meksikanske hæren, har i mellomtiden kvittet seg med resten av banden og klarer å overtale Chuncho til å vise ham vei til generalens skjulested. Vel framme klarer han å ta livet av Elias, i tillegg til å få overtalt Chuncho til å ta imot halvparten av dusøren og bli med til et nytt liv i Amerika. Og en stund ser Chuncho ut til å like ideen om et stille liv i sus og dus, men vel framme på togperrongen våkner revolusjonæren i ham igjen. Han dreper Tate og gir alle pengene til de fattige, med ordene; Ikke kjøp brød for dem, kjøp dynamitt! De politiske undertonene i A Bullet for the General er kanskje ikke verdens mest subtile, men det framkommer ganske klart at Damiani er oppriktig i all sin politisering. Spesielt i scenen hvor de går til angrep på farmen til San Miguels rike godseier og hans kone, får Damiani vist at han vet noe om hvordan en revolusjon skal utkjempes for å lykkes. Noe annet som er tilnærmet glassklart, også for den som tar rennafart og hopper opp og driter i politikken, er at filmen i tillegg til alle sine meninger også inneholder noen av de best regisserte kampscenen i noen spagettiwestern. Innspilt i Spania, med hovedsaklig spanske statister, ser også filmen anerledes ut enn mange av sine samtidige westerneventyr. På skuespillersiden er Lou Castel og Gian Maria Volonte glimrende i sine roller som respektive lugn agent og et fyrverkeri av en meksikansk banditos. Selv Klaus Kinski ser ut til å ha vært med på notene denne gang, og fyller presten El Santo med et vell av følelser for hjemlandet og befolkningen. Og sist, men ikke minst den tidligere Bondbaben Martine Beswick som Adelita - alle banditos drøm en kald natt på prærien.

p

Gunsmoke: The Last Apache
USA/1990/Charles Correll/James Arness, Richard Kiley, Amy Stock-Poynton, Geoffrey Lewis, Hugh O'Brian m. fl.
I anledning bortgangen til norges største stolthet, James King Aurness, var det greit å rulle igang en gammel slager fra gullalderen til TV-westerns. The Last Apache er den andre filmen av fire hvor Arness spiller en aldrende Matt Dillon, og som i den første har de lagt seg nærmere Zeb Macahan enn den pensjonerte marshallen fra Dodge City (minus den fryktelige parykken de hadde utstyrt ham med i første runde). Det vil si mye friluftsliv og ordknapp omgang med staute indianere. Handlingen er en løs fortsettelse av en Gunsmoke-episode fra 70-tallet, hvor Dillon mistet hukommelsen og endte opp med en datter (som man jo gjerne gjør). 20 år etterpå blir datteren kidnappet av apacher, og gamlefar må ut på jakt. Arness er 67 år gammel her, og ser virkelig sånn ut, men fysikken ser det ikke ut til å være noe i veien med. Ingen høydare egentlig dette, men et fint gjensyn med en gammel helt.

p

Catlow
USA/1971/Sam Wanamaker/Yul Brynner, Richard Crenna, Leonard Nimoy, Daliah Lavi, Jeff Corey m. fl.
 
Yul Brynner was a skinhead
They said on the News,
But I've never seen Yul Brynner
Wearing Doctor Martens shoes
                               -Toy Dolls

Uten noen egentlig grunn følte jeg at jeg bare måtte ha med dette sitatet fra Toy Dolls' sang Yul Brynner. Som jeg tror jeg har nevnt før, så er jeg ingen stor fan av herr Brynner. Men i en lettbeint komediewestern som dette fungerer han ganske greit. Han er på ingen måte like interessant som Richard "Oberst Trautman" Crenna eller Leonard "Spock" Nimoy, men helt ok. Bandelederen Catlow (Brynner) er ute etter en forsendelse med gull den meksikanske hæren skal frakte gjennom ødemarka, men blir stadig vekk forstyrret av sin gamle venn marshal Cowan (Crenna) og den koleriske prisjegeren Miller (Nimoy), som begge er på jakt etter skalpen hans. I likehet med flere europeiske produksjoner fra denne perioden, er også Catlow spilt inn i Spania med flere italienske og spanske navn på rollelista. Dette sørger for en fin spaghettistemning som gjør det hele til et litt mer spennede prosjekt enn det regissør Wanamaker nok ville ha levert fra seg i hjemlandet. For trekkisene der ute kan det nevnes at Mr Spock opptrer naken i en scene.

Charro!
USA/1969/Charles Marquis Warren/Elvis Presley, Ina Balin, Victor French, Barbara Werle, Solomon Sturges m. fl.
La det være sagt med en gang, jeg har aldri vært noen stor fan av verken sangeren eller skuespilleren Elvis Presley. Jeg har selvsagt hørt endel av sangene hans, og sett et par-tre filmer på TV (hvorav Don Siegels westernfilm Flaming Star fra 1960 gjorde et visst inntrykk), men jeg har aldri aktivt løftet en finger for å få med meg noe mannen har vært med i. Derfor var det ganske interessant å se denne liksom-spagettiwesternfilmen, hvor mannen for en gangs skyld prøver å spille noe annet enn nettopp Elvis Presley. Her får vi nemlig servert en skjeggete og fillete revolvermann som ikke synger, danser eller spiller noe som helst (ok, han synger tittellåten, da) og ikke den vanlige glatte playboyen fra de 30 andre filmene til rockekongen. Dessverre lever ikke filmen som helhet opp til det Elvis' utseende og oppførsel lover i starten (skylda for det kan antakeligvis legges på den litt slappe TV-stilen til regissør Warren og en påtrengende tilbakeholdenhet i actionscenene). Jess Wade blir uskyldig etterlyst for tyveriet av en vedifull meksikansk kanon, og lar seg utnevne til sheriffassistent for å kunne ta de virkelige tyvene. Man merker tidlig at det har vært mange kokker og rørt i grytene på dette kjøkkenet. Uvilligheten til å være like rå som samtidige westerns har gitt filmen en slags Brødrene Cartwright-stil som kræsjer veldig med Elvis' ønske om å være Mannen Uten Navn, og valget av French (Mr Edwards i Huset på Prærien) som skurk var heller ikke særlig vellykket. Men om du bare skal se 1 Elvis-film i ditt liv, så er dette absolutt det rette valget.

p

Sartana's Here... Trade Your Pistol for a Coffin
Italia/1970/Guiliano Carnimeo/George Hilton, Charles Southwood, Erika Blanc, Piero Lulli, Linda Sini m. fl.
Den 11. Sartanafilmen stiller til start med skuespiller nummer 7 i hovedrollen, men med veteranen Carnimeo bak kamera og et manus som hever den opp på høyde med de filmene hvor Garko gestalter det ville vestens svar på agent 007. Sartana (Hilton) og hans kollega Sabbath (Southwood) slår seg motvillig sammen for å snappe en verdifull gullast ut av hendene på både den grådige banksjefen og flere lokale bander. Etter Garko er Hilton kanskje den beste Sartanatolkeren, og filmen byr på mye av det vi vil ha mer av; kortspill, kvalitetsskyting, lure triks og gode oneliners. I tillegg har Hiltons Sartana blitt til en pasjonert gourmet. Stadig vekk observerer vi ham ved et restaurantbord, hvor han bestiller ferske egg å ha til sitt eget brød. Ja, Sartana baker! Vi ser ham egentlig aldri med kokkelue og melpose, men han har ihvertfall alltid et brød i saltasken (noen ganger tre). Enkelte ganger spiser han det, andre ganger har han gjemt derringeren i loffestoffet og overrasker fienden ved å skyte igjennom skorpa.

p

The Hellbenders
Italia/1967/Sergio Corbucci/Joseph Cotten, Norma Bengell, Al Mulock, Aldo Sambrell, Julian Mateos m. fl.
Årstallet og regissøren tatt i betraktning, så er Hellbenders en overraskende streit og "amerikansk" western. Om dette skyldes produsenten, den franksfødte b-filmkongen Albert Band, eller et ønske fra Corbuccis side om å gå sine forbilder i næringen, vites ikke. Men for meg personlig fungerer det heller dårlig. Den tidligere sørstatsobersten Jonas (Cotten) og hans sønner har ranet en pengetransport og er på vei hjem for å hjelpe sør med å reise seg igjen. Men indre spenninger, nordstatshæren og meksikanske banditos truer med å splitte den lille psykopatfamilien. Den smått gotiske og svært umoralske fortellingen Hellbenders byr på har gitt den mange fans rundt omkring i verden (Tarantino bl. a.) er kjempefan), men det totale fraværet av de vante spagettiwesterningrediensene og utelatelsen av en karismatisk hovedperson presser den et langt stykke ned på min liste.

p

The Mercenary
Italia/1968/Sergio Corbucci/Franco Nero, Tony Musante, Jack Palance, Giovanna Ralli, Eduardo Fajardo m. fl.
Når Franco Nero og Sergio Corbucci samarbeidet kunne du være sikker på tre ting; hovedpersonen var gjerne fra et land litt utenfor allfarvei (skandinavia eller østeuropa), han hadde ofte et snodig navn og garantert masse underlig ansiktsbehåring. Møt polske Sergei Kowalski, leiesoldat med verdens største konemishandlerbart! I sin evige jakt på lettjente penger lar Kowalski (Nero) seg hyre som rådgiver for opprørslederen Paco Roman (Musante). Men med så mye penger i omløp, og den sadistiske Curly Ricciolo (Palance) rett bak dem, skal samarbeidet vise seg å bli vanskeligere enn noen av dem hadde trodd. Helt i tråd med tidligere og senere Nero/Corbucci-samarbeid får hovedpersonen også her meie ned dussinvis av menn med et enormt maskingevær (Django, Companeros m. fl.). At The Mercenary fortsatt er en såpass lite sett western, skyldes nok at det underliggende kommunistiske budskapet er hakket for drøy kost for våre venner over dammen.

r

Last Train From Gun Hill
USA/1959/John Sturges/Kirk Douglas, Anthony Quinn, Carolyn Jones, Earl Holliman, Brad Dexter m. fl.
Det er ikke mange regissører opp igjennom filmhistorien som kan vise til en så jevnt over underholdende produksjon som John Sturges. Fra 1946 til 1976 leverte han årlige klassikere innen de fleste sjangere, men det er selvsagt hans arbeid som westernregissør vi konsentrerer oss om her. Da marshal Matt Morgans (Douglas) kone blir voldtatt og drept, etterlater gjerningsmennene spor på åstedet som fører Morgan til sin gamle venn Craig Beldens (Quinn) sønn. Men Gun Hills sterke mann har ingen planer om å overlate avkommet til Morgan frivillig. Last Train From Gun Hill er nok en nær slektning av 3:10 to Yuma, men med langt sterkere virkemidler i alle ledd. Ikke bli overrasket om det kommer en nyinnspilling i en eller annen form i den nærmeste framtid. Som en kuriositet kan det nevnes at det er stjerneregissøren Brian G. Hutton (Where Eagles Dare, Kelly's Heroes m. fl.) som spiller Belden juniors ufordragelige kompis Lee.

p

Alvarez Kelly
USA/1966/Edward Dmytryk/William Holden, Richard Widmark, Patrick O'Neal, Janice Rule, Victoria Shaw m. fl.
Produksjonsåret til tross, dette er en veeeldig gammeldags film. Og hadde det ikke vært for den heftige og originale avslutningen, samt "Den Gale Svensken" Richard Widmark som krigsskadd sørstatsoberst, så hadde den vært arkivert under romantisk drama i mitt kartotek. Oberst Tom Rossiter (Widmark) trenger mat til troppene sine, og tvinger kvegbaronen Alvarez Kelly (Holden) til å hjelpe til med å stjele en kvegflokk fra den ærgjerrige nordstatsmajoren Albert Steadman (O'Neal). Studerer man filmrollene til William Holden både før og etter The Wild Bunch er det påfallende hvor få spor man finner av Pike Bishop i noen av dem, til tross for at legendehistoriene tyder på at nettopp Pike var nærmere skuespillerens personlighet enn de playboyrollene han likte å ta. Widmark derimot har ingen problemer med å virke autentisk som bitter og beinhard soldat. Som en kuriositet kan det nevnes at både Holden og Widmark døde av fall 20 og 40 år etter denne filmen.  

p

God's Gun
Italia/1976/Gianfranco Parolini/Lee Van Cleef, Jack Palance, Richard Boone, Sybil Danning, Leif Garrett m. fl.
I sin aller første filmproduksjon har Golan-Globus (senere Cannon Films) fått flere toppnavn med på laget. Men det er vel strengt tatt alt de har også. Denne italienske filmen, spilt inn i Israel, lider nemlig i overkant av det som etter hvert skulle bli Golan-Globus' varemerke; et anorektisk budsjett, utspekulert sadisme og svært laaangtrukne voldtekter. Da presten (Van Cleef) i en liten prærieby blir skutt av en gjeng bankranere (Palance & co), reiser altergutten Johnny (en 15 år gammel Leif Garrett) til Mexico for å finne prestens revolvermann-tvillingbror (Van Cleef igjen). Men broren har sverget på å leve et fredelig liv, og må ty til litt uortodokse metoder for å få sin hevn. Selv om han i store deler av filmen er belemret med en særdeles horribel parykk gjør Van Cleef en relativt hederlig innsats som brødrene John og Lewis Jackson. Palance på sin side ser konstant ut som om han nettopp har blitt vekket etter en hard kveld på byen, men virker slettes ikke uopplagt. Derimot er det fullt mulig at veteranen Boone er snydens i hver eneste scene han er med i. Pnina Rosenblum, som spiller barpiken Chesty, ble senere innvalgt i Knesset i Israel for partiet Likud.

r

The Shadow Riders
USA/1982/Andrew V. McLaglen/Sam Elliott, Tom Selleck, Jeff Osterhage, Ben Johnson, Katharine Ross m. fl.
Etter å ha spilt i The Sacketts ønsket Elliott, Selleck og Osterhage å gjøre noe sammen igjen, og fikk overtalt Louis L'Amour til å skrive en ny bok med dem i tankene. Resultatet ble The Shadow Riders, en TV-western som bærer litt preg av at Selleck siden sist har blitt superstjerne som privatdetektiven  Thomas Magnum. Elliott er selvsagt untouchable som storebror Dal, men stakkars Osterhage har blitt skjøvet betraktelig nedover på rangstigen. Da Dal (Elliott) og Mac (Selleck) Traven kommer hjem etter å ha kjempet på hver sin side i borgerkrigen finner de ut at søstrene, lillebroren og kjærestene deres har blitt kidnappet av en bande som vil selge dem som slaver. Sammen med sin verdensvante onkel Jack reiser de to handlekraftige brødrene sporenstreks sørover for å set things a' right. The Shadow Riders kan til tider virke som en litt blekere utgave av The Sacketts, men inneholder såpass mange klassiske skurkefjes i små og store biroller, i tillegg til den ubestridelige sjarmen til de to hovedrolleinnehaverne, at man uansett sitter igjen med en god følelse når den er over. For de spesielt interesserte kan det være verdt å merke seg at L'Amour i boka beskriver Dal som Tom Selleck og Mac som Sam Elliott. Om den 74 år gamle forfatteren tok feil av de to, eller om Selleck ikke var komfortabel med å spille storebroren til den 1 år eldre Elliott, aner jeg selvsagt ingenting om.   

p

The Big Gundown
Italia/1966/Sergio Sollima/Lee Van Cleef, Tomas Milian, Luisa Rivelli, Fernando Sancho, Nieves Navarro m. fl.
Det er ikke ofte man ser de store mesterne kopiere scener fra andres filmer. Men både rollefiguren Tuco og sluttoppgjøret mellom Eastwood, Van Cleef og Wallach i The Good, the Bad and the Ugly ser ut til å være hentet fra denne filmen. Van Cleef spiller Jonathan Corbett, en lovmann med politiske ambisjoner som lar seg overtale til å jakte på barnemorderen Cuchillo (Milian). Men er virkelig Cuchillo den skyldige? Kvaliteten på The Big Gundown tatt i betraktning, er det fristende å tro at fornavnet Sergio er et fortrinn for regissører i  nettopp denne sjangeren. Sollima står ihvertfall ikke tilbake for sine to mer kjente navnebrødre. Van Cleef er som vanlig god som Van Cleef, og den alltid energiske Tomas Milians minneverdige innsats som Cuchillo sørget for at figuren fikk komme tilbake i Sollimas tredje og siste western Run Man Run (1968). 

r

The Sacketts
USA/1979/Robert Totten/Sam Elliott, Tom Selleck, Jeff Osterhage, Ben Johnson, Glenn Ford m. fl.
Mot slutten av 70-tallet var det på TV de mest spennende tingene skjedde innen westernsjangeren, noe den imponerende birollebesetningen i denne miniserien viser med all tydelighet; L.Q Jones, Slim Pickens, Jack Elam, Paul Koslo, Gene Evans og John Vernon. Brødrene Tell (Elliott), Orrin (Selleck) og Tyrel Sackett har alle problemer på hvert sitt hold, men da storebror Tell havner på dødslista til de ondskapsfulle brødrene Bigelow (Elam, Pickens og Evans) er det på tide å samle familien igjen. The Sacketts er basert på 2 av westernforfatteren Louis L'Amours 17 bøker om familien Sackett, og virker selv med sine imponerende 3 timer og 10 minutters lengde nesten som en pilot for en lengre serie. Noe som lett kunne ha gjort Osterhage (ubarbert), Selleck (stor bart) og Elliott (mustasje på størrelse med en vaskebjørn) til TV-legender på størrelse med Pasquinel og Zeb Macahan. De tre skuespillerne spilte tre år senere brødrene Mac, Dal og Jesse Traven i L'Amours The Shadow Riders, en TV-film hvor også Ben Johnson og Gene Evans fra The Sacketts dukket opp.

p

The Last Hard Men
USA/1976/Andrew V. McLaglen/Charlton Heston, James Coburn, Barbara Hershey, Michael Parks, Jorge Rivero m. fl.
Det er et par-tre skuespillere jeg har store problemer med å se på film, og Charlton Heston er en av dem. Men siden denne filmen er fra hans "bitter gammel mann" -periode ga jeg den en sjanse. Og jeg kan ikke si at jeg direkte angrer på det. Det er på ingen måte noen stor, viktig eller klassisk film. Men godt gammeldags håndverk i alle ledd, det er det. Morderen Zach Provo (Coburn) rømmer fra fengsel med en tanke i hodet; å ta rotta på Sam Burgade (Heston) - mannen som fikk ham buret inne. Og med Burgades datter som gissel får Provo lokket den gamle lovmannen opp i salen igjen. Veteranen McLaglen prøver her og der å gjøre The Last Hard Men til en litt mer voldelig versjon av de gamle klassikerne. Men Charlton Heston er ingen John Wayne og James Coburn ser ikke ut til å bry seg, så det svinger ikke helt. Men bortkastet tid er det ikke.

p

Barquero
USA/1970/Gordon Douglas/Lee Van Cleef, Warren Oates, Forrest Tucker, Kerwin Mathews, Mariette Hartley m. fl.
Midtveis i sin langvarige europeiske turne var Lee Van Cleef en tur innom hjemlandet i 1970 bl. a. for å bryne seg på Warren Oates i skurketoppform, samt forsøksvis å bli framstilt som sexobjekt. Bandelederen Jacob Remy (Oates) og hans gjeng av våpentyver er bare en ferjetur unna friheten i Mexico. Men ferjemannen Travis er av flere grunner ikke interessert i å ha Remy & Co som kunder. Regissør Douglas fulgte fint opp de føringene som en samlet italiensk og amerikansk 60-tallsproduksjon hadde lagt, og skapte en brilliant setting å slippe Van Cleef (good guy, for en gangs skyld) og Oates (ondere enn noen sinne) løs i. Om det i tillegg var en god ide å presentere godt voksne Lee som en halvnaken og svetteglinsende ladies man med dyrisk dametekke, får den enkelte seer gjøre seg opp sin egen mening om. En fullt påkledd Forrest Tucker som Mountain Phil stjeler uansett hver eneste scene han er med i.    

p

Take a Hard Ride
Italia/1975/Antonio Margheriti/Jim Brown, Fred Williamson, Lee Van Cleef, Catherine Spaak, Jim Kelly m. fl.
Som så mange andre filmnerder på det glade 80-tallet ble jeg fort klar over at regissørpsevdonymet Anthony M. Dawson (hans egentlige navn var Antonio Margheriti) var synonymt med atter en dårlig kopi av en amerikansk actionsuksess. Og av den grunn ga jeg aldri Take a Hard Ride en sjanse da den kom ut på video i Norge. Det var dumt av meg. For filmen er ikke bare god, den er også spilt inn på et sted jeg og tusenvis av andre nordmenn har vært; westernbyen Sioux City, som ligger mellom Bahia Feliz og San Agustin på Kanariøyene. Jeg  har sittet på den samme trappen som Lee Van Cleef, for pokker! Ranchformannen Pike (Brown) og gambleren Tyree (Williamson) arbeider seg sørover for å levere 86 000 dollar til Pikes arbeidsgivere, men halve vesten ser ut til å vite hvem de er og at de har pengene. Spesielt innpåsliten er den kyniske prisjegeren Kiefer (Van Cleef) og hans gjeng av sammenraskete psykopater. Nærværet av Jim Brown, Fred Williamson og Jim Kelly (som spiller en stum, karatekyndig indianer!) ville nok friste noen og enhver til å kalle dette en blaxploitationfilm. Men Margheriti er ikke så veldig interessert i rasepolitikk. Han er mer opptatt av "stjele" fra Peckinpah og Leone, og å se skurkene bli skutt og falle ned fra 10-15 meter høye klipper. Så resultatet blir noe så fint som at Brown, Williamson og Kelly blir til helt vanlige westernarketyper for oss (selv om vi fortsatt lurer litt på hvor den karatesparkende indianeren med afrofrisyren kommer fra) Van Cleef er ikke med så mye som vi kanskje kunne ønske, men til gjengjeld så skyter han noen hver gang vi ser ham. Og så var det det med den trappen, da...

p

They Call Him Graveyard
Italia/1971/Giuliano Carnimeo/Gianni Garko, William Berger, Chris Chittell, John Fordyce, Ugo Fangareggi m. fl.
Med både Carnimeo, Garko og Berger ombord er det kanskje ikke så rart at denne filmen minner mistenkelig mye om en Sartana-film. Garkos rollefigur (han blir kalt både Ace, The Stranger og Camposanto her) handler ihvertfall i samme butikk som den mer kjente revolvermannen, og bruker pussig nok de samme våpnene. To grønnskollinger flytter hjem igjen etter 15 år på skole i øst, og havner midt oppe i en ranchkrig. Med den beryktede leiemorderen Duke (Berger) på motsatt side trenger de all den hjelpen de kan få fra en av Dukes gamle kumpaner (Garko). Men først må de trenes opp. Med E. B. Clucher (Trinity-filmene) som manusforfatter vanker det mange slåsskamper og bløt humor i They Call Him Graveyard, men Garko og Berger haler det hele elegant i land til slutt.
Som så mange andre westernfilmer fra denne perioden, opererer også denne med flere titler. Ifølge IMDb opererer den både under A Bullet for a Stranger og They Call Him Cemetary, og uten å kunne noe særlig italiensk ser jeg at originaltittelen har noe med at navnet hans er Camposanto å gjøre. Titlene jeg velger å bruke er alltid de som til enhver tid står på dvd-coveret, i dette tilfellet; They Call Him Graveyard

p

Light the Fuse...Sartana is Coming
Italia/1970/Giuliano Carnimeo/Gianni Garko, Nieves Navarro, Piero Lulli, Bruno Corazzari, Frank Brana m. fl.
Vår mann Sartana har ofte blitt kalt westernfilmens svar på James Bond, og ingen steder er det mer passende enn i Garkis fjerde og siste innsats som den svartkledde problemløseren. Her er han på jakt etter en kiste full av gull og 2 millioner dollar i falske penger. Formuen er gjemt i en liten by som seg hør og bør er smekkfull av griske banditter av begge kjønn. Carnimeo og Garko har i denne fjerde filmen perfeksjonert de fleste særtrekkene ved rollefiguren fra de tidligere filmene, og lagt til noen nye som om mulig gjør ham enda mer ikonisk. En massakre med maskingevær, usjenert rappet fra Sergio Corbuccis Django fire år tidligere, blir nærmest vakker med Sartana ved avtrekkeren. Selv om dette var  det siste Sartana-eventyret med
 Garko bak konemishandlerbarten, tok det ikke skuespilleren lang tid før han var tilbake i den svarte dressen...

p

Have a Good Funeral, My Friend... Sartana Will Pay
Italia/1970/Giuliano Carnimeo/Gianni Garko, Daniela Giordano, Ivano Staccioli, Helga Line, George Wang m. fl.
I sin tredje film som den ikke utpreget humanistiske drapsmaskinen Sartana har Gianni Garko droppet den ubarberte looken og anlagt en stor, lys bart som...vel, kan volde enkelte seere litt problemer helt i begynnelsen. De er herved advart. Filmen i seg selv er det derimot ingenting i veien med, og jeg råder alle til å prøve og se bort ifra akkurat den lille detaljen. Prisjegeren Sartana er i utgangspunktet på jakt etter den notoriske svindleren Joe Benson, men innser etter hvert at han kan tjene mye mer på å bruke et av Bensons triks på de griske innbyggerne i den lille byen Indian Creek. Filmene om Sartana er kanskje ikke av samme episke kaliber som Corbucci eller Leones beste øyeblikk, og det ville være en overdrivelse av gigantiske dimensjoner å si at Gianni Garko er et navn som klinger kjent selv i beinharde westernfans' ører. Men den som er ute etter noe som er litt utenfor "boksen", burde absolutt legge et par pinner i kors for få et glimt av denne svært minneverdige figuren i aksjon med et av sine mange uortodokse våpen.

p

I Am Sartana Your Angel of Death
Italia/1969/Giuliano Carnimeo/Gianni Garko, Frank Wolff, Ettore Manni, Klaus Kinski, Gordon Mitchell m. fl.
Bolk nummer to om vår mann Sartana fortsetter klokelig nok i samme spor som forgjengeren. Litt mer fokus på hovedpersonen og noen færre bihistorier kler filmen godt. Selv Klaus Kinski (som mirakuløst har gjenoppstått fra de døde) virker i godlune, og fungerer faktisk godt som en slags comic relief prisjeger. Sartana blir etterlyst for et storstilt bankran han ikke hadde noe med å gjøre, og må starte sin egen etterforskning for å bli kvitt prisen på 10 000 dollar som er utlovet for ham - død eller levende. Regissør Carnimeo har en litt lettere hånd enn forgjengeren, men thrillerinnslagene og de gotiske elementene som gjør filmene til noe helt eget i westernuniverset, er på plass. Garko, som i denne filmen får lerretet mer for seg selv, gjør her kanskje sin beste innsats som den svartkledde hevneren.

p

If You Meet Sartana Pray for Your Death
Italia/1968/Gianfranco Parolini/Gianni Garko, William Berger, Klaus Kinski, Fernando Sancho, Sydney Chaplin m. fl.
Mens folk som Franco Nero og Terence Hill diskret forsøkte å kle seg og oppføre seg som Clint Eastwoods Mannen Uten Navn fra Sergio Leones Dollar-trilogi, hentet andre igjen inspirasjon fra Lee Van Cleefs oberst Mortimer. En av de mer vellykkete av disse var Gianni Garkos Sartana. Oppgradert fra en birolle som psykopatisk skurk i 1000 Dollar On the Black (1966) hopper han her rett inn blant de aller øverste på coolhetsskalaen, i det som skulle bli fem offisielle, og en drøss uoffisielle, filmer om den uovervinnelige revolvermannen i svart. Handlingen i If You Meet Sartana...er ikke den enkleste å gjenfortelle, for å si det mildt. Men med litt godvilje kan vi si at det dreier seg om (minst) fire gjengers kamp om en kiste stjålet gull. Og midt oppe i dette dukker Sartana opp. Akkurat hva han vil (annet enn å drepe alle de involverte), og hvorfor (han vil ha gullet?), er mer uklart. Men summa sumarum så bryr vi oss egentlig ikke. Filmen er så actionfylt og smekkfull av gotisk stil at vi den første halvtimen nærmest sitter og måper over hvorfor den aldri blir nevnt i samme slengen som Django og A Fistful of Dollars. Budsjett er lavt, javel, og Klaus Kinski spiller som vanlig som om scenene hans er klipt inn fra en helt annen film. Men bortsett i fra disse bagatellene er If You Meet Sartana...en skjult skatt av en spagettiwestern.   

r

Nevada Smith
USA/1966/Henry Hathaway/Steve McQueen, Karl Malden, Martin Landau, Suzanne Pleshette, Raf Valone m. fl.
Det blir ofte sagt at Steve McQueen skiftet ansiktsuttrykk like ofte som han skiftet hårfrisyre. Og selv om det skulle være et snev av sannhet i akkuret det, så hindret det ham likevel ikke fra å være en av tidenes mest uttrykksfulle skuespillere. Da Max Sands (McQueen) foreldre blir brutalt drept av tre skruppelløse banditter, legger den unge og uerfarne gutten ut på et hevntokt ingen bookmaker i verden ville gitt særlig høye odds. Men takket være gode hjelpere og vennlige fremmede langs veien har Max snart blitt både en god skytter og en kompetent sporfinner. McQueen spilte bare i 3 westernfilmer, i tillegg til 3 sesonger av TV-serien Wanted: Dead or Alive, og likevel er han på mange måter den ultimate filmcowboyen. Alt han brakte med seg fra TV-jobben som prisjegeren Josh Randall og den scenestjelende sidekicken Vin Tanner i The Magnificent Seven blir brukt for alt det er verdt av John Wayne-veteranen Hathaway i Nevada Smith. McQueen rir, slåss, skyter og kaster lasso som om han aldri har gjort annet, og det er synd og skam at han ikke lagde flere westernfilmer opp igjennom karrieren. Handlingen i Nevada Smith er forøvrig ment å være en slags forhistorie for en av karakterene i filmen The Carpetbaggers (1964), da spilt av Alan Ladd. 

p

Sam Whiskey
USA/1969/Arnold Laven/Burt Reynolds, Ossie Davis, Clint Walker, Angie Dickinson, Woodrow Parfrey m. fl.
I sin tredje cowboyfilm på tre år er det komikeren Burt Reynolds vi får servert her, i det som egentlig er en ren kuppfilm maskert som en western. Eventyreren Sam Whiskey blir tilbudt 15 000 dollar av en ung enke for å finne en båtlast med gull hennes avdøde ektemann stjal, og så bringe det tilbake til banken. Men både kollegaene hans og en rivaliserende gjeng har andre planer. Scenene mellom Burt'ern og Angie Dickinson var såpass hete for sin tid at Sam Whiskey har æren av å være den første amerikanske filmen som måtte redigeres på nytt på grunn av nakenhet.

r

Support Your Local Sheriff
USA/1969/Burt Kennedy/James Garner, Joan Hackett, Jack Elam, Walter Brennan, Harry morgan m. fl.
James Garner er uten tvil en av de mest sympatiske skuespillerne gjennom tidene. Og plassert i en westernkomedie som dette kan man nærmest skjære feelgood-stemningen med kniv. Revolvermannen Jason McCullough tar jobben som sheriff i en lovløs gullgraverby mens han venter på bedre tider, og ganske snart har han alt en ærlig mann kan ønske seg. Support Your Local Sheriff er laget rett etter Once Upon a Time in the West (1968), og viser på en glimrende måte hvor allsidig Jack Elam var som skuespiller. Kontrasten mellom Snaky (en av de tre som venter på Bronson på begynnelsen av OUatiW) og den ustyrtelig morsomme sheriffassistenten Jake er så stor at man ikke skulle tro det var den samme mannen som spilte begge. Heder også til Walter Brennan som parodierer seg selv som Ike Clanton i My Darling Clementine.

p

7 Men From Now
USA/1956/Budd Boetticher/Randolph Scott, Lee Marvin, Gail Russell, Walter Reed, John Larch m. fl.
Om noen skulle få litt john Wayne-vibber når de ser 7 Men From Now, så er ikke det så rart. Hovedrollen som eks-sheriff Ben Stride var nemlig skrevet for ham. Men hertugen var nødt til å trekke seg i siste sekund, og banet dermed veien for et langvarig samarbeid mellom Boetticher og Scott. Den tidligere lovmannen Stride er på jakt etter mennene som drepte hans kone under et ran, men finner etter hvert ut at det er flere enn de syv som vil slå kloa i ransutbyttet. Randolph Scott fungerer nærmest som et bindeledd mellom den gamle buksene-oppe-under armene skolen og den nyere nådeløs-hevner-som-heller-skyter-deg-enn-å-slepe-deg-tilbake-til-fengslet stilen i denne korte (75 min.) og konsise westernfilmen.

p

The Stranger and the Gunfighter
Spania, Italia/1974/Antonio Margheriti/Lee Van Cleef, Lieh Lo, Patty Shephard, Femi Benussi, Karen Yeh m. fl.
Her kommer ennå en øst møter vest-western som blander sammen cowboyer, kung fu, komikk og en liten dash erotikk til en underholdende, men litt sjangerforvirret film. Hvem hadde for eksempel trodd at Lee Van Cleef skulle fungere som comic relief i en western? Nevøen til en rik kinesisk businessmann ankommer det ville vesten for å finne formuen onkelen gjemte unna før han døde. Ledetrådene er tatovert på skinkene til en rekke løse kvinner han kjente, og nevøen (Lo) ber den siste som onkelen i live, skurken Dakota (Van Cleef), om hjelp til å komme forbi kvinnenes hissige ektemenn. Filmen er delprodusert av kinesiske Run Run Shaw, og takler derfor kung fu-scenene langt bedre enn skytescenene. Men takket være gode, gamle Lee og et par riktig så sadistiske skurker haler de det i land i filmens siste halvdel. 

p

The Fighting Fists of Shanghai Joe
Italia/1972/Mario Canaio/Chen Lee, Klaus Kinski, Gordon Mitchell, Claudio Undari, Katsutoshi Mikuriya m. fl.
Siden de to mest populære sjangerne på tidlig 70-tall var kung fu og spagettiwestern, hva var vel mer naturlig enn å blande dem sammen til en europeisk/asiatisk actionfest? Om det var slik de tenkte i Romas filmstudioer på den tiden, aner jeg ikke. Men resultatene av disse kulturutvekslingene var mildt sagt av vekslende kvalitet. Tittelen til tross, er dette en av de aller beste. Kinesiske Shanghai Joe (Lee) ankommer Texas på slutten av 1800-tallet for å skaffe seg jobb som cowboy, men støter selvsagt på alt annet enn velvilje hos dem han tar kontakt med. Sjangerblandinger som dette faller ofte mellom to stoler. Gjerne fordi regissøren kun behersker en av dem, eller fordi hovedrolleinnehaverne ikke er gode i noen av dem. I Shanghai Joe fungerer så og si alt. Det er en god western, og en enda bedre kung fu-film. I tillegg er det noe så uventet som en 70-talls splatterfilm, med noen ekstremt grove voldsscener spredt utover i handlingen. Den relativt karismatiske og akseptabelt kung fu-kyndige Chen Lee var dessverre kun med i 4 filmer før han ga seg som skuespiller. At Klaus Kinski, etter 24 år som skuespiller, på en stadig stigende popularitetskurs fortsatt tok 5 minutters-roller som psykopatisk skurk med et usunt forhold til skalpering, velger jeg å la stå ukommentert.

p

The Price of Power
Italia/1969/Tonino Valerii/Giuliano Gemma, Warren Wanders, Van Johnson, Ray Saunders, Fernando Rey m. fl.
Det har aldri vært noen hemmelighet at mange av de aktive italienske regissørene på 60 og 70-tallet var temmelig røde politisk sett. Så når Valerii bruker attentatet mot president og slaverimotstander James Garfield som bakteppe for en western, er det ikke akkurat John Wayne-takter over det hele. Den tidligere nordstatssoldaten Bill Willer (Gemma) kommer hjem til sørstatene etter borgerkrigen og finner sin far drept. Etterforskningen leder ham til en gruppe businessmenn som med alle midler vil stoppe presidentens sosiale reformer og avvikling av slaveriet. Drapet på Garfield har store likheter med attentatet på Kennedy nesten hundre år senere, og i Valeriis hender blir det hele nærmest en allegori over hva som er galt med det amerikanske samfunnet, da som nå. Men The Price ofPower er i bunn og grunn en underholdningsfilm, og med den akrobatiske muskelbunten Gemma i hovedrollen skorter det ikke  på verken slagsmål eller skuddueller av ypperste merke. For kjennere av sjangeren kan det være litt forvirrende at en av skurkene dubbes av samme mann som har gitt stemme til Bud Spencer i utallige filmer.  

p

Grand Duel
Italia/1972/Giancarlo Santi/Lee Van Cleef, Alberto Dentice, Horst Frank, Jess Hahn, Klaus Grünberg m. fl.
Etter å ha arbeidet kontinuerlig med lavbudsjettswesterns i europa i 7 år skulle man tro at Van Cleef hadde begynt å bli litt slapp i fisken. Men om så var, så viser han det ikke et eneste sekund i den ekstremt actionfylte Grand Duel. Da den uskyldig etterlyste banditten Phillip Wermeer (Dentice) får hjelp av den avsatte sheriffen Clayton (Van Cleef) til å unnslippe prisjegerne som er etter ham, aner han ikke at han skal spille en viktig rolle i Claytons jakt på de morderiske brødrene Saxon. Grand Duel er en italiensk/tysk/fransk samproduksjon, og de mer observante av seerne vil muligens kjenne igjen flere tyske ansikter fra diverse episoder av Derrick.

p

Navajo Joe
Italia/1966/Sergio Corbucci/Burt Reynolds, Aldo Sambrell, Nicoletta Machiavelli, Fernando Rey, Tanya Lopert m. fl.
Den "andre" Sergios 5. western skiller seg litt fra andre europeiske produksjoner på 60-tallet ved at helten er indianer, og ikke en skjeggete gringo. Ja, faktisk er Corbuccis oppfølger til legendariske Django mer amerikansk enn italiensk i både stil og innhold. Hvis vi ser bort i fra volden, selvfølgelig. Da Najavoindianeren Joes (Reynolds) familie blir drept og skalpert av en gjeng skruppelløse togrøvere, legger han ut på et hevntokt som innebærer både sabotering av bandens neste kupp og å ta jobben som sheriff i en avsidesliggende by. Det sies at Burt Reynolds, som kom rett fra den mer familievennlige TV-serien Gunsmoke, tok rollen som Joe kun fordi han trodde det var Sergio Leone som skulle regissere. Om han fortsatt angrer vet jeg ikke, men det er i så fall helt unødvendig. Navajo Joe er som sagt en spagettiwestern av det litt streitere slaget, men både tempoet og actionscenene gjør den til en klar vinner en sein fredagskveld.  

p

Blindman
Italia/1971/Ferdinando Baldi/Tony Anthony, Ringo Starr, Lloyd Battista, Magda Konopka, Raf Baldassarre m. fl.
Utover på 70-tallet ble en del av de europeiske westernfilmene bare snodigere og snodigere. Heltene hadde gjerne et eller annet slags handikap, eller så brukte de et uvanlig våpen, eller så var de kledd som syretrippende gigoloer. I Blindman blir vi servert alle disse tingene, i tillegg til Ringo Starr som revolvermann! Blindman (Anthony), som er...eh...blind, skal frakte 50 postordrebruder til et gruvesamfunn midt ute i ødemarka, men blir fralurt alle kvinnene av tre søsken som gjør det stort innen slavehandel. Nå er ikke Blindman den typen som gir opp så lett, og sammen med en gal meksikansk general tar han opp kampen mot banden. Tony Anthony sto bak en rekke westernfilmer mellom 1967 og 1976. Den ene underligere enn den andre. Heldigvis er Blindman i tillegg full av god action. 

p

Day of Anger
Italia/1967/Tonino Valerii/Giuliano Gemma, Lee Van Cleef, Walter Gilla, Christa Linder, Yvonne Sanson m. fl.
Mens Clint Eastwood fant det for godt å reise hjem til USA som verdensstjerne etter 3 filmer for Sergio Leone, ble Lee Van Cleef igjen i europa en stund og deltok i flere av de mest minneverdige filmene i sjangeren. I Day of Anger møter han tøff motstand fra italias ukronede westernkonge, Giuliano Gemma, men får likevel vist til gangs hvorfor han var den onde i Leones mesterverk fra året før. Den lyssky revolvermannen Talby (Van Cleef) ankommer en støvete småby på grensen til Mexico for å innkassere en gammel gjeld. Underveis tar han mobbeofferet Scott Mary (Gemma) under sine vinger. Men da Talby etter hvert viser sitt sanne ansikt, ser læregutten seg nødt til å rydde opp i uføret han har vært med på å skape. Ikke ulikt Clinter’n, spilte Van Cleef mer eller mindre den samme hardkokte rollefiguren i alle sine westernfilmer. Og enten han var skurk eller antihelt, var det svært få som kunne hamle opp med ham. Bortsett ifra revolverkunstneren Gemma, da...

 

p

Massacre Time
Italia/1966/Lucio Fulci/Franco Nero, George Hilton, Linda Sini, Giuseppe Addobbati, Nino Castelnuevo m. fl.
Det ble laget over 500 såkalte spagettiwesterns i europa på 60 og 70-tallet. Og statistisk sett vil nok kvantiteten slå ut kvaliteten med en håndfull stemmer. Men for hver tredje skamløse kopi av tidligere suksesser, finnes det også regelrette klassikere som har inspirert filmskapere helt opp til vår tid. De akrobatiske skuddvekslingene i Lucio Fulcis Massacre Time fungerer nærmest som en arbeidstegning for ting John Woo og Richard Donner har gjort 20 år senere. Gullgraveren Tom Corbett (Nero) blir bedt om å komme for å ta hånd om sin forfyllede bror Jeffrey (Hilton), da hjembyens sterke mann overtar barndomshjemmet deres. Med broren på bena igjen og saltaskene fulle av ammunisjon legger brødrene  ut på et blodig hevntokt som en gang for alle vil befri byen fra bandittenes jerngrep. Regissør Fulci er selvsagt mer kjent, ja beryktet, for sine bloddryppende skrekkfilmer fra 70 og 80-tallet. Men som mange av sine kollegaer på den tiden var også han innom westernsjangeren et par, tre ganger. Med MassacreTime som den klart beste.  

r

Bandolero!
USA/1968/Andrew V. McLaglen/James Stewart, Dean Martin, Raquel Welch, George Kennedy, Andrew Prine m. fl.
Mot slutten av 60-tallet hadde den europeiske westernstilen slått såpass godt an blant publikum at selv gamle hederskarer som James Stewart og Dean Martin kunne passere som voldelige antihelter, komplett med skjeggstubber og dårlig moral. Med utbyttet fra et bankran gjemt i saltaskene og med enken Maria Stone (Welch) som gissel, setter brødrene Mace og Dee Bishop (Stewart og Martin) kurs for Mexico. Hakk i hæl følger sheriff July Johnson (Kennedy), fast bestemt på å få tilbake sin utkårede i live og bringe brødrene tilbake til en ventende galge. Men en ytre fiende sørger for at alle fire må samarbeide, skal de komme fra det med livet i behold. Bandolero! var den første av tre westernfilmer hvor Raquel Welch nærmest stjal showet bare ved å være til stede. James Stewart og Dean Martin ser i hvert fall ut til å hygge seg i damens selskap. George Kennedy er bare svett og sint.

 

p

Marlowe
USA/1969/Paul Bogart/James Garner, Gayle Hunnicutt, Carroll O'Connor, Rita Moreno, Bruce Lee m. fl.
Det er et eller annet med det svingende 60-tallet som passer Raymond Chandlers Marlowe-historier spesielt godt. Her er det James Garner som får lov til å tøffe rundt i et bedagelig tempo, mens han drikker whiskey, dater showjenter og løser saker nesten litt tilfeldig. Denne gang er det en savnet fotograf og en løs seriemorder han er ute etter, uten at det betyr så mye. Det er reisen og ikke målet som er attraksjonen her. Garner er som vi husker fra TV-serien om privatdetektiven Jim Rockford ekspert på roller som dette, og det framstår mer og mer som et mysterium at han ikke ble større på film enn han ble. Et kjempepluss for ham, og filmen, er det selvsagt at selveste Bruce Lee dukker opp som den selvsikrte torpedoen Winslow Wong - og for første og siste gang på film blir drept av hovedpersonen. Ikke dårlig, James!

 

p

 

 

100 Rifles
USA/Tom Gries/1969/Jim Brown, Burt Reynolds, Raquel Welch, Fernando Lamas, Dan O'Herlihy m. fl.
Du finner neppe noen bekreftelse verken i den 7. sansen du fikk til jul eller i mayaenes etter hvert så berømte kalender, men 1969 var et fordømt godt år for westernfilmer. Fra et gjennomhullet innspillingssted i Mexico pushet Sam Peckinpah grensene for hva som kunne vises av vold på kino, og i Bolivia gjorde George Roy Hill kjempesuksess med å ”ta livet av” Paul Newman og Robert Redford. Men også på de små settene ble det skapt historie dette året. 100 Rifles, for eksempel, kunne skilte med både tidenes første afro-amerikanske actionhelt i hovedrollen og historiens første sexscene mellom en afro-amerikaner og en hvit kvinne. I tillegg til Burt Reynolds med hentehår og en 11 år gammel Lorenzo Lamas i sin første filmrolle.
Sheriffassistent Lyedecker (Brown) har reist til Mexico i den hensikt å innkassere dusøren for bankraneren Joe Herrera (Reynolds), men blir i stedet innblandet i det pågående indianer-opprøret. Herrera har brukt ransutbyttet til å kjøpe rifler til opprørerne, men ble nødt til å grave dem ned da hæren kom på sporet av ham. Sammen med den veldreide og som oftest lettkledde revolusjonslederen Sarita (Welch) klarer Herrera etter mye om og men å overtale Lyedecker til å hjelpe dem i kampen mot den meksikanske hæren. 100 Rifles vil nok aldri bli nevnt i samme åndedrag som Sergio Leone eller John Fords filmer, men både stilen og innholdet gir den deg den samme godfølelsen du får av å se på coverne til gamle Morgan Kane-bøker. Og det skal man pokker ikke kimse av!

r

The Drowning Pool
USA/1975/Stuart Rosenberg/Paul Newman, Joanne Woodward, Anthony Franciosa, Murray Hamilton, Melanie Griffith m. fl.
Ni år etter suksessen Harper (1966) vender Newman tilbake som den smått forsofne privatdetektiven Lew Harper, i en historie som er hentet rett ut av Raymond Chandlers skriveskole. Og som (nesten) alltid i thrillere fra 70-tallet er det dialog og stemning, ikke hesblæsende action, som står i høysetet. Og så er Paul Koslo med i en liten rolle som...you guessed it...bebartet skurk med en heller vill frisyre. Harper reiser til New Orleans for å hjelpe sin gamle flamme Iris med en utpresser, men oppdager snart at det er større og langt farligere parter interesserte i den samme saken. Man må bare ta av seg hatten for Paul Newman. Mannen var en stor stjerne og fantastisk skuespiller i nesten 50 år, og virket like vital på slutten av karrieren som på begynnelsen. The Drowning Pool er absolutt ikke en av hans mest kjente filmer, men et godt eksempel på den slags roller han var best i; humørfylt lurendreier. I tillegg er det en betimelig påminnelse om at det en gang i tiden ble laget filmer av og for voksne mennesker.

p

The Alamo

USA/1960/John Wayne/John Wayne, Richard Widmark, Laurence Harvey, Frankie Avalon, Patrick Wayne m. fl.

John Wayne regisserte bare et par filmer i løpet av sin nesten 50 år lange karriere, og begge ble relativt strengt mottatt i sin samtid. Nå i ettertid er det vanskelig å se hvorfor The Alamo ble oppfattet som så mye dårligere enn de andre filmene hans fra samme periode, for dette er The Duke slik vi liker ham; hard på flaska, god med nevene og treffsikker både med replikker og våpen. Mot slutten av den meksikanske revolusjonen i 1836 beleiret 1500 soldater misjonsstasjonen ved Alamo i Texas. Cirka 200 hundre nybyggere og eventyrere sto imot hele to angrep fra fienden, men da meksikanerne rykket fram for tredje gang ble alle unntatt to av texanerne drept. Blant de som falt under slaget ved Alamo var Davy Crockett og Jim Bowie. The Duke strevde fælt både med finansieringen og selve regien under arbeidet med The Alamo, og flere av de som var med gikk ut og kritiserte ham etterpå. Men det forandrer ingenting ved selve filmen, etter min mening. Om ikke alt er etter historiebøkene, så er slagscenene imponerende og spennende framstilt.

r

Pocket Money
USA/1972/Stuart Rosenberg/Paul Newman, Lee Marvin, Wayne Rogers, Strother Martin, Hector Elizondo m. fl.
De som er såpass oppdatert på filmhistorien at de for lengst har gjenkjent bildet øverst til venstre på denne siden, har kanskje lurt på når jeg skulle rote meg til å anmelde filmen det er hentet fra. Vel, den dagen har nå kommet. Og det er ganske riktig Pocket Money fra 1972, med Paul Newman og Lee Marvin, vi snakker om her. En lavmælt, moderne western skrevet av Terence Malick, hvor regissør Rosenberg toner ned den ytre handlingen og heller lar Newman og Marvin få vise hva de kan utrette med en kul bil og masse tequila. Jim (Newman) og Leonard (Marvin) er i Mexico for å kjøpe kveg for en rodeoeier i Texas. Men jobben er vanskelig, og rodeoeieren er mer lyssky enn de først antok. Stilen i Pocket Money minner ganske mye om den brødrene Coen har brukt i flere av sine filmer mange år senere; De fleste menneskene vi treffer er av det heller enkle slaget, og de sier rett ut det de tenker uten å legge fingrene i mellom. Dette slår spesielt sterkt ut når det gjelder Newman, som spiller helt annerledes enn han pleier i denne filmen. Marvin er mer seg selv, men i en langt morsommere versjon enn vi er vant til å se ham.

r

The Parallax View
USA/1974/Alan J. Pakula/Warren Beatty, Paula Prentiss, William Daniels, Walter McGuinn, Bill McKinney m. fl.
Jeg har lenge forsøkt å unngå klisjeen de lager dem ikke sånn lenger, men akkurat i dette tilfellet er jeg redd jeg er nødt til å ta den i bruk. Den paranoide stemningen som vokste ut av drapene på John F. og Robert Kennedy og Martin Luther King, og senere Watergate skandalen, lar seg rett og slett ikke kopiere. Journalisten Joseph Frady (Beatty) jobber med et stykke om det skremmende faktum at seks vitner til drapet på en senator selv har dødd under mystiske omstendigheter. Undersøkelsene fører ham til firmaet Parallax Corporation, som ser ut til å spesialisere seg på leiemord. The Parallax View er det tidligste eksemplet jeg kan huske å ha sett som lanserer teorien om at folk som f. eks. Lee Harvey Oswald kan ha blitt brukt som avledning for den virkelige morderen. Og den gjør det så bra at det er en skam at veldig få mennesker har sett eller hørt om filmen. I tillegg til den spennende intrigen serverer Pakula også et par fantastiske actionscener, blant annet en kort, men heftig biljakt.

p

The Last of Sheila
USA/1973/Herbert Ross/Richard Benjamin, James Coburn, James Mason, Dyan Cannon, Raquel Welch m. fl.
Hvis vi leter utenfor sfæren til miss Marple og Poirots engelske kostymemysterier, så finnes det ikke så mange filmer der seerens små grå blir satt på en såpass hard prøve som i The Last of Sheila. Denne stjernespekkede spenningsfilmen begynte sitt liv som en serie selskapsleker manusforfatterne Anthony Perkins (mer kjent som Norman Psycho Bates) og Stephen Sondheim holdt for sine gjester på 60 og 70-tallet, og har i regissør Ross' hender blitt en svært så underholdende gjett-hvem-thriller.
Filmprodusenten Clinton Green (Coburn) inviterer en assortert gruppe venner og bransjekollegaer til en uke med selskapsleker på sin yatch utenfor Nice, men snart finner gjestene ut at Greens egentlige agenda er å finne ut hvem som kjørte på og drepte hans kone flere år tidligere. For å hindre oss seere i å gjette hvem den faktiske morderen er, skifter skuespillerne på å være hovedperson. Noe som fungerer mye bedre enn det høres ut. Lenge ser Raquel Welch ut til å være den som har mest å skjule - helt til vi skjønner at det kun er fordi hun er en så helvetes dårlig skuespiller at ingenting av mimikken hun legger for dagen er overlagt.

r

American Ninja
USA/1985/Sam Firstenberg/Michael Dudikoff, Steve James, Judie Aronson, Guick Koock, John Fujioka m. fl.
Etter å ha forsøkt seg litt innen sjangeren mente Sam Firstenberg at han hadde resepten på en god ninjafilm. Han valgte derfor heller en kjekk, men totalt utrent skuespiller framfor navn som Chuck Norris og Franco Nero (som hadde stor suksess med Enter the Ninja fire år tidligere). Hvor lurt det var å velge Michael Dudikoff til hovedrollen, orker jeg ikke mene noe om. Men filmen ble bra, og startet en liten franchise for flere av de involverte. Soldatene Joe Armstrong (Dudikoff)  og Curtis Armstrong (James) forsøker etter beste evne å forhindre uærlige medsoldater og lokale gangstere i å selge stjålne våpen til opprørsgrupper i Latin-Amerika. Men skurkene har en hel ninjahær bak seg og gir seg ikke uten kamp. Dudikoff og James var med i flere av oppfølgerne til denne filmen, enten sammen eller hver for seg. Men det er hevet over enhver tvil at denne første forble den beste.