Louis de Funes

1914 - 83

1914 - 1983

Le Gendarme et les gendarmettes

Frankrike/1982/Jean Girault/Louis de Funes, Maurice Risch, Michel Galabru, Christian Marin, Guy Grosso m. fl.

Den avsluttende gendarmen-filmen, og Louis de Funes' siste noen sinne, er et verdig punktum for en serie som moret folk i to tiår. Den sliter litt med kvinnesynet, og det er ikke vanskelig å finne noen fordommer her og der i komikken, men regissør Girault redder det hele i land til slutt. Som seg hør og bør i en feelgood-komedie. Etter nudister, amerikanere og romvesner er det nå kvinnelige politibetjenter som skaper røre i gjengen på rivieraen. Først på den sedvanlige, litt franske mannsgris-måten, så fordi damene rett og slett er bedre politietterforskere enn gubbegjengen. Med en kidnapping av to av de nye betjentene, og en gangsterliga på jakt etter hemmelige koder, får denne siste filmen tilbake litt av krimfølelsen fra de aller første historiene. Crouchot må rett og slett redde dagen igjen, forkledd i kvinneklær og selvsagt med hjelp fra nonnen i 2CV'n (France Rumilly, som har vært med i alle filmene). Claude Gensac er tilbake som Crouchots kone, og med større fokus på de Funes som komiker og ryggrad i serien, ligger alt til rette for å ta farvel med både Saint Tropez og en av historiens beste komikere. 

Le Gendarme et les extra-terrestres

Frankrike/1979/Jean Girault/Louis de Funes, Maurice Risch, Michel Galabru, Christian Marin, Guy Grosso m. fl.

9 år etter siste oppdrag vender politimennene i Saint Tropez tilbake. Og på overflaten virker det som om veldig lite har forandret seg i den franske badebyen. Noen kosmetiske forandringer er det, som at konene til både Crouchot og sjefen hans spilles av nye skuespillere, noe som også gjelder et par av konstablene på stasjonen, og om den forrige filmen vek fra tradisjonen en smule så skifter denne nærmest totalt sjanger. Denne gang blandes nemlig romvesner inn i kabalen! Men slapp av, det gjøres på en så liketil måte at det ikke går utover de vanlige innslagene med råkjøring, halv- og helnakne turister og generell masing fra de Funes' side. Crouchot (de Funes) og en av konstablene (Risch) oppdager en UFO i skogen utenfor byen, men får selvsagt problemer med å overbevise de andre om sannhetsgehalten i det de har sett. Når det så viser seg at romvesnene kan imitere mennesker er det duket for overfall på høyere offiserer, håndtering av bikinidamer på stranda og generelle forviklinger. Vår venn nonnen med 2CV'n er selvsagt med. Og denne gang foregår mye av den komiske handlingen i klosteret hennes, med de Funes utkledd som nonne. Det er fortsatt morsomt. Men på en litt annen måte, og kanskje best bivånet med en liten kald en innen rekkevidde. de Funes har blitt litt tynnere, men virker å være i relativt god form og ikke nevneverdig plaget av hjerteproblemene han visstnok slet med.

La Zizanie

Frankrike/1978/Claude Zidi/Louis de Funes, Annie Girardot, Maurice Risch, Jean-Jacques Moreau, Genevieve Fontanel m. fl.

Det blir sagt at Louis de Funes roet ned tempoet og satset på en litt annen stil etter hjerteinfarktet i 1974. Vel, det er ikke akkurat en laidback og avslappet figur vi møter i denne filmen, hvor vår mann får bryne seg på legenden Annie Girardot. Det er muligens litt flere spesialeffekter og morsomheter fra de andre involverte, men vår mann raser rundt og er i full vigør hele veien igjennom. Fabrikkeier og ordfører Guillaume Daubray-Lacaze (de Funes) har inngått en avtale med et japansk firma om å levere 3000 gigantiske luftrensere innen 3 måneder - han er nødt til å utvide fabrikken sin. Men da han tar i bruk sitt eget hus, gjør kona Bernadette opprør. Regissør Claude Zidi, kjent her i Norge som mannen bak Min Ville Natt med Jackie (1974) og Full Klaff for Klikken (1980), styrer med stødig hånd fra den ene vitsen til den andre. Men han har også tid til litt livsvisdom mellom slagene. Det er litt rart å se de Funes gift på film med en annen enn sin faste "kone" Claude Gensac, men Girardot fungerer helt utmerket som komisk motstykke her. Morsom er også en av de Funes andre faste samarbeidspartnere, Maurice Risch, som fabrikkeierens tjener og alt-mulig-mann. 

L'aile ou la cuisse

Frankrike/1976/Claude Zidi/Louis de Funes, Coluche, Ann Zacharias, Julien Guiomar, Claude Gensac m. fl.

Etter tre år uten en eneste opptreden fra de Funes, var det franske kinopublikummet i 1976 sulteforet på humor fra sin favorittkomiker. L'aile ou la cuisse nærmest måtte bli en enorm suksess. Heldigvis er filmen god i tillegg. Vår mann var innom emnet i Le grande restaurant ti år tidligere, men denne gang går han skikkelig til verks angående det mest franske som finnes; nemlig mat. Restaurantkritikeren Charles Duchemin (de Funes) har en siste utgivelse i seg av sin årlige bok om tilstanden på de franske serveringsteder, før han leverer pennen videre til sin sønn Gerard (Coluche). Gerard på sin side vil helst bli sirkusklovn på heltid, men da faren havner i en regelrett krig med veikrokongen Jacques Tricatel (Guiomar) kaster han seg helhjertet inn i kampen. Regissør Zidi, med bakgrunn fra flere Pierre Richard-komedier, var nok absolutt den rette mannen til å bringe de Funes tilbake til kinolerretet etter sykdommen. Selvsagt har han fokus på den store, lille mannen, men filmen føles mer som et samarbeid mellom Louis og Coluche. Og det gjør den godt. Flere gode, mekaniske humorinnslag, som et besøk på Tricatels surrealistiske matfabrikk, sørger for at vi vil huske mer enn bare vitsene til komediekongen. Claude Gensac, de Funes' faste motspiller, har en liten rolle som sekretær, mens det er svenske Ann Zacharias som fyller kvinnerollen.  

Les aventures de Rabbi Jacob

Frankrike/1973/Gerard Oury/Louid de Funes, Suzy Delair, Marcel Dalio, Claude Giraud, Miou-Miou m. fl.

Louis de Funes' mest kjente film internasjonalt - det er den eneste som ble satt opp i USA (og vant en Golden Globe-pris) - er muligens også hans morsomste. Det blir blant annet hevdet at den har verdensrekorden i antall vitser per minutt. I tillegg er den en av få filmer i sjangeren som faktisk har noe fornuftig å si om rasisme, fordommer og toleranse. Businessmannen Victor Pivert (de Funes) har fordommer mot alt og alle. Men da han blir vitne til et oppgjør mellom prinsen (Giraud) og en opprørsgruppe fra et land i midtøsten og må legge på rømmen forkledd som en rabbi på besøk fra USA (Dalio), får han oppleve hvordan det er å være en av de mistenkeliggjorte og forfulgte. I et USA hadde kanskje filmskaperne tatt rabbi Jacobs side mot den arabiske prinsen. Men regissør Oury balanserer det hele på en utmerket måte, helt i tråd med filmens moral. de Funes skal ha sagt etter innspillingen at om han hadde noen rester igjen av fordommer i seg, så forsvant de med denne filmen. På humorplanet får vi servert den samme fine blandingen av verbal og fysisk komikk som alltid har vært de Funes varemerke - bare i enda større og kvikkere doser. Anbefales! Det er forresten interessant å merke seg at filmen ser ut til å støtte den fordommen at rødhårete kvinner er litt bedre enn blondiner og brunetter.         

La folie des grandeurs

Frankrike-Spania-Italia/1971/Gerard Oury/Louis de Funes, Yves Montand, Alice Sapritch, Karin Schubert, Alberto de Mendoza m. fl.

de Funes avvek ikke mye fra sin vante stil opp igjennom karrieren. Det var som regel koleriske og strikse øvrighetspersoner fra samtiden som var hans styrke. Men regissør Gerard Oury fikk oftere enn noen annen den lille franske komikeren med på prosjekter som skilte seg ut på cv'en hans. La grande vadrouille (1966) og Les aventures de Rabbi Jacob (1973) er begge gode eksempler på dette. Ikke bare er de spennende rent filmatisk, de ble også store økonomiske suksesser. La folie des grandeurs føyer seg fint inn i denne folden, da den ikke bare er fryktelig morsom, men også kan sees som en eventyrfilm a la Richard Lesters The Three Musketeers (1973). Skatteinnkreveren Don Salluste (de Funes) blir forvist fra kongens (de Mendoza) side, da han kommer på kant med dronningen (Schubert). Men Salluste er ikke den som gir seg uten kamp, og med motvillig hjelp fra sin tjener Blaze (Montand) har han tenkt til å svindle seg tilbake til hoffet. Ved å spille inn på location i Spania, samt å bruke musikk som til tider minner om Ennio Morricone, har regissør Oury fått en slags spagettiwestern-stil på filmen som gjør den visuelt veldig spennende. Og med gode actionstunts, de Funes humor og påkostede kostymer er dette en fransk komedie fra absolutt øverste hylle.

Le Gendarme en balade

Frankrike/1970/Jean Girault/Louis de Funes, Claude Gensac, Michel Galabru, Christian Marin, Guy Grosso m. fl

4. kapittel i eventyret om gendarmen i Saint Tropez viker litt fra den etter hvert så velkjente formelen. Om noe så føles det som om dette skulle være slutten på serien. Historien, og de fleste av vitsene, er bygget opp rundt helt andre ting enn politiarbeid. Og mye tid brukes til å mimre om de tre foregående filmene. For all del, det er morsomt. Og det foregår på den franske rivieraen. Så fansen blir absolutt tilfredsstilt. Nye tider krever nye politifolk, og gjengen i Saint Tropez blir nærmest tvangspensjonert. Men livet som sivilist passer dem slettes ikke, og da de leser i avisen at Fougasse (Jean Lefevbre) har fått hukommelsestap etter å ha grepet inn i et overfall tar de på seg sine gamle uniformer for å få ham til å huske. Men den franske feriebyen er ikke klar for disse gamle krigerne! Crouchots (de Funes) gamle venninne, den råkjørende nonnen, har nå fått en større rolle, og bilkjøringen med 8 mennesker i en 2CV er et av filmens høydepunkter. Jeg har fram til nå prøvd å unngå sammenligninger med Politiskolen-filmene på 80-tallet. Men det blir nærmest uunngåelig når vi ser akkurat hvor mye amerikanerne, og alle andre som har produsert politi/militær-filmer, har stjålet fra denne serien. Ingen har dog klart å overgå franskmennene i oppfinnsomhet og pur glede. Og nudistvitsene er det ingen som har turt å kopiere!

Le Gendarme se marie

Frankrike/1968/Jean Girault/Louis de Funes, Claude Gensac, Michel Galabru, Christian Marin, Guy Grosso m. fl

Når vi møter gutta i gendarmen igjen etter 3 år er vi trygt tilbake i et sommerlig Saint Tropez. de Funes har blitt noe av en superstjerne siden sist, så det er ikke overraskende at handlingen nå kretser mest rundt Crouchot og hans bravader. Nærmere bestemt en klassisk forviklingskomedie-forelskelse. de Funes' mangeårige "filmkone", Claude Gensac, spiller enken etter en høytstående gendarm-offiser som faller pladask for den energiske nestkommanderende og alenefaren. Noe som selvfølgelig fører med seg pinlige stevnemøter på hippe nattklubber, dårlige råd fra sjalu kollegaer, motarbeiding fra den trassige datteren, og endelig en heftig biljakt før det uunngåelige bryllupet. Den fartsglade nonnen som alltid dukker opp og bistår Crouchot har nå fått seg motorsykkel med sidevogn, og hun er selvsagt et avgjørende innslag i handlingen. Ellers merker vi oss at de eneste som triumfer frilynte franskmenn er svenske blondiner på ferie. De har åpenbart ingen problemer med å kline med hver eneste middelaldrende politimann de støter på. Dette tredje kapitlet i gendarm-serien er et av de absolutt beste. Vitsene og de morsomme opptrinnene passer bedre inn i handlingen enn før, og stuntsene er av virkelig høy klasse. I tillegg til at man får så lyst til å reise til Sør-Frankrike om sommeren at det nesten gjør litt vondt...

Le petit baigneur

Frankrike/1968/Robert Dhery/Louis de Funes, Andrea Parisy, Franco Fabrizy, Michele Alexandre, Nicole Vervil m. fl.

Den Lille Baderen er en personlig favoritt blant Louis de Funes' filmer. Den gikk flere ganger på svensk TV på 70-tallet, og fungerte derfor som en imøtekommende inngangsbillett til den energiske komikerens filmer. Som i mange av de andre dreier det seg også her om en sint og oppfarende lederfigur som skaper brudulje i et fransk sommerparadis. Men Robert Dherys manus er så fullt av absurde påfunn, og gir også de andre rollefigurene såpass mye å gjøre, at filmen framstår som en enda mer helstøpt affære enn vi har blitt vant til. Båtbyggeren Fourchaume (de Funes) ryker uklar med en ansatt (regissør Dhery i en ukreditert rolle) rett før en stor ordre på en av dennes designer kommer inn. Så sjefen tar med kona (Parisy) og reiser hjem til sin ansatte og dennes gale familie ute på den franske landsbygda. Noe av det jeg liker best ved denne filmen er at den fungerer, og kan være ustyrtelig morsom, også når de Funes ikke er i sentrum av handlingen. Blant høydepunktene finner vi den falleferdige kirken, Jaguaren som strekker seg og båtjakten på kanalen.        

Les grandes vacances

Frankrike/1967/Jean Girault/Louis de Funes, Ferdy Mayne, Martine Kelly, Francois Leccia, Olivier de Funes m. fl.

Selv om den hadde premiere i desember, er denne de Funes-suksessen en sommerfilm god som noen. Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. Franskmennene har virkelig sansen for denne tiden på året. Og hva er vel da bedre enn å se sin favorittkomiker rase rundt i ferien på jakt etter ungdommer som foretrekker å ha det moro framfor å studere? Den hissige og strenge rektoren Charles Bosquier (de Funes) har påtatt seg å undervise datteren (Kelly) til den engelske whiskeyprodusenten MacFarrell (Mayne) i sommerferien. Men da Bosquier junior (Leccia) og vennene hans bestemmer seg for å dra på et aldri så lite elveeventyr i båt, må den krakilske faderen bruke all sin tid på å finne igjen utvekslingsstudinen og avkommet. de Funes har en stil som jeg antar man må være fan av for å virkelig sette pris på. For de fleste andre vil nok filmene hans virke veldig like. Og rollefigurene hans i bunn og grunn som den samme mannen satt i forskjellige miljøer. Og det kan kanskje være noe i det. Men jeg utfordrer selv de sureste blant oss til å klare å holde seg alvorlig når franskmannen, som straff, tvangsforer en av sine studenter med engelsk mat - roastbeef med fløtekrem, anyone? - eller ufrivillig blir hengende under en hangglider bak en løpsk speedbåt. Den enorme produksjonen tatt i betraktning, er de Funes utvilsomt en av de aller, aller største. Det er komikerens egen sønn, Olivier, som spiller Bosquiers yngste sønn i filmen.

Oscar

Frankrike/1967/Edouard Molinaro/Louis de Funes, Claude Rich, Mario David, Germaine Delbat, Claude Gensac m. fl.

Da Sylvester Stallone forsøkte å utvide repertoaret sitt på begynnelsen av 90-tallet, var en filmversjon av det franske teaterstykket Oscar et av prosjektene. Filmen ble sablet ned av kritikerne, helt uten at noen nevnte at farsen allerede eksisterte som en vellykket komedie med selveste Louis de Funes i hovedrollen. de Funes spilte i hele fire sesonger av Oscar på scenen, og var en selvsagt hovedrolleinnehaver da stykket skulle filmes. Han var også med på manussiden. Å forsøke seg på et slags handlingsreferat er nærmest håpløst, men i klassisk farsestil dreier det som om misforståelser, utpressing, like kofferter, kjærlighet og ekteskap. de Funes er selvsagt i sentrum av det hele, med en av sine mest energiske roller noen sinne. Såpass at han i flere scener er gjennomvåt av svette. Han får god støtte fra resten av ensemblet, men om noen ønsker å se komikeren i full utfoldelse, så finnes det knapt noen mer destillert rolle enn den som businessmannen Bertrand Barnier. 

Fantomas contre Scotland Yard

Frankrike/1967/Andre Hunebelle/Jean Marais, Louis de Funes, Mylene Demongeot, Francoise Christophe, Robert Dalban m. fl.

Tredje gang ut er det ikke lenger noen tvil om at de Funes er den store stjernen i denne serien. Derfor er det også flere gags enn stunts å se når detektivtrioen (de Funes, Marais og Demongeot) reiser til Skottland for å fange Fantomas (Marais). Vel, de har med seg inspektør Bertrand (Jaqcues Dynam) også på denne turen, så strengt tatt er de fire. Den franske superskurken planlegger å presse verdens rikeste menn for penger, bare for å la dem leve, og oppretter base på et slott i Skottland. Av ingen annen grunn får vi anta enn at det gir bandittene rikelig med anledninger til å leke spøkelser og drive den hissige inspektør Juve til vanviddets rand. Marais spiller også her flere roller, og får som vanlig være actionhelt i flere scener, men hovedfokus ligger på de Funes og hans verbale vitser og slapstick-opptrinn. Noe som kan ha bidratt til at en planlagt fjerde film aldri dukket opp. Akkurat hva Scotland Yard har med Skottland å gjøre, forblir litt uklart gjennom hele filmen. Men i og med at teamet aldri forlot Frankrike, så var det kanskje ingen skotter på settet å spørre?      

La grande vadrouille

Frankrike/1966/Gerard Oury/Bourvil, Louis de Funes, Terry-Thomas, Andrea Parisy, Colette Brosset m. fl.

Frankrikes største filmsuksess gjennom tidene plasserer radarparet Bourvil og Louis de Funes i Paris under den 2. verdenskrig. Førstnevntes sindige husmaler og sistnevntes koleriske dirigent havner begge i den tyske okkupasjonsmaktens søkelys da de prøver å hjelpe en gruppe engelske flygere fram til den frie sonen. Regissør Oury styrer som vanlig de to komikerne fram til humoristiske høyder. Men det er kanskje tidskoloritten og de historiske detaljene som aller best selger denne filmen. Tankene går selvsagt innimellom til Hemliga armen og Allå, Allå. Men det er sjelden så fjollete, og de tyske og engelske skuespillerne bidrar med nok drama til at det faktisk er litt spennende mellom latterkulene. Og vi ønsker virkelig å se hvordan det hele ender. Interessant også å se at flere scener og detaljer her kan ha inspirert Tarantino da han skrev Inglourious Basterds. Spesielt et attentat i konserthuset og avsløringen av en engelsk flyger ved et restaurantbord, virker mistenkelig kjent. Skjønt, det amerikanske filmgeniet ville nok aldri ha tatt med ting som bil/motorsykkeljakten hvor våre helter kaster gresskar på tyskerne. Eller det rene farseinnslaget hvor nummerskiltet på hotelldøren løsner og går fra 6 til 9, slik at de Funes ender opp med å sove i samme seng som en tysk offiser. En klar höjdare blant Louis de Funes' filmer!  

La grande restaurant

Frankrike/1966/Jacques Besnard/Louis de Funes, Bernard Blier, Maria-Rosa Rodriguez, Venantino Venantini, Juan Ramirez m. fl.

Som seg hør og bør en ekte franskmann har flere av de Funes' filmer mat som tema. En av de beste er denne krimkomedien fra restaurantmiljøet i Paris. Dette er en av komikerens første virkelig store solofilmer, og inneholder den berømte youtube-hiten hvor en skygge lager Hitler-bart og sveis på ham mens han ramser opp oppskriften på suppe for noen tyske gjester. Monsieur Septime (de Funes) kjører et knallhardt regime for de ansatte på restauranten sin, og han er opptatt av lite annet enn å tilby den beste maten og servicen. Men da en sør-amerikansk president blir kidnappet i hans lokaler, lar han seg overtale av politiet til å overlevere løsesummen. Le grand restaurant inneholder et vell av scener hvor de Funes får briljere med både verbal og fysisk humor. Men det er likevel den fantastiske biljakten i siste halvdel av filmen som stjeler showet. Kokken Skinner i Pixars Ratatouille (2007) sies å være basert på stemmen og kroppsspråket til de Funes. Og det eneste som er rart med det er at ikke flere tegnefilmskapere innrømmer at de har brukt bevegelsene hans som inspirasjon.

Fantomas se Dechaine

Frankrike/1965/Andre Hunebelle/Jean Marais, Louis de Funes, Mylene Demongeot, Jaqcues Dynam, Robert Dalban m. fl.

Da Fantomas-serien vendte tilbake hadde et lite fenomen kalt "James Bond" tatt av verden over, og det syntes veldig godt i denne filmen. Fantomas (Marais) tar denne gang sikte på verdensherredømme og har planer om å kidnappe professor Marchand (Albert Dagnant) på vei til en kongress i Roma. Professoren har funnet opp en maskin som kan hjernevaske folk på lang avstand, og superskurken ønsker naturlig nok å slå kloa i den. Men Fandor (Marais), forloveden Helene (Demongeot) og inspektør Juve (de Funes) er denne gang godt forberedte og ligger et skritt foran banditten - tror de, ihvertfall. Selv om det er mye god komikk i dette andre kapitlet, kanskje spesielt i scenene hvor Juve demonstrerer og bruker sine nye gadgets og spesialutstyr, er tempoet litt roligere. Og det er nok strengt tatt avslutningsscenen som vil bli husket lengst. Og den er da også rimelig spektakulær! Juve og skurken faller fra et fly, med kun 1 fallskjerm mellom seg, og alt er filmet live langt over bakken. De som synes dette høres kjent ut, tenker kanskje på en lignende scene mellom Roger Moores 007 og Richard Kiels Jaws i Moonraker 14 år senere. Ikke dårlig at parodien blir kopiert av forbildet på den måten!  

Le Gendarme a New York

Frankrike/1965/Jean Girault/Louis de Funes, Michel Galabru, Christian Marin, Guy Grosso, Michel Modo m. fl.

Film nummer to om gjengen fra Saint Tropez har en relativt stor bakdel...den foregår ikke i Saint Tropez. Gutta har blitt utvalgt til å representere Frankrike på en stor politikonferanse i New York. Og det er en brukbar unnskyldning for å plassere dem i noen typiske revy-slamre-med-dørene-og-gjemme-seg-under-senga settinger, nemlig et cruiseskip og et stort hotell. Det er kanskje enda morsommere enn før, men vi savner ganske fort sola og stranda der hjemme. Cruchots datter (Grad) klarer også denne gang å plassere seg i sentrum av handlingen, da hun sniker seg med på Amerika-turen som blindpassasjer. Og stakkars, bråsinte pappa må igjen redde æren til både ham, politistasjonen og datteren. Formelen er den samme som sist, og selv om de Funes' humor handler mye om temperament, utskjelling og fysisk avstraffelse er det faktisk veldig feelgood alt sammen. Franskmennene møter politifolk fra hele verden, og skurker fra USA, men er selvsagt overlegne alle sammen både på idrettsbanen og festen etterpå. Og pussig nok så snakker alle de møter et brukbart fransk. Noe som nok vil komme som en overraskelse på mer bereiste landsmenn. At gutta må tilberede sin egen mat på hotellrommet for å få seg et dugelig måltid, er kanskje mer kjent. Av andre minneverdige sekvenser er en hyllest til West Side Story som selvsagt beveger seg over i parodien etter hvert. Men noen scener med en afro-amerikansk drosjesjåfør er så nærme rasisme at de helst bør forbigåes i stillhet. Godt at gjengen er tilbake på fransk sandstrand i neste film.   

Le corniaud

Frankrike/1965/Gerard Oury/Bourvil, Louis de Funes, Venantino Venantini, Henry Genes, Lando Buzzanca m. fl.

Sammen med sin nære venn, komikeren Bourvil, skapte de Funes noen av de mest minneverdige øyeblikkene i fransk humor på 60-tallet. Dette første møtet mellom de to mesterne er en av de største suksessene i landets filmhistorie (bare overgått av deres neste samarbeid), og var de Funes tredje superhit på rad. Gangsteren Leopold Saroyan (de Funes) planlegger å smugle penger, edelstener og narkotika gjennom flere land i europa. Og hva er vel da bedre enn å gjemme alt i en Cadillac DeVille og få den naive butikkeieren Antoine Marechal (Bourvil) til å kjøre over de forskjellige grensene. Alt mens Saroyan og hans menn følger med på trygg avstand. Le corniaud inneholder alt en god komedie skal ha; verbale vitser, slapstick, biljakter, frilynte tyske mädchens i bikini, slåsskamper og selvsagt de Funes helt egne form for sint-brølende-mann-komikk. Spesielt minneverdig er en lengre jakt mellom Saroyan og hans menn og en rivaliserende bande i en park i Roma. Og Bourvil er i flere scener nesten like morsom som sin mer berømte kollega, det skal han ha. Filmen fungerer i tillegg nærmest som en turistkatalog fra Frankrike og Italia i sommersol.  Slik vi jo er vant til fra de Funes' side.

Fantomas

Frankrike/1964/Andre Hunebelle/Jean Marais, Louis de Funes, Mylene Demongeot, Jaqcues Dynam, Robert Dalban m. fl.

Det er vanskelig å ikke tenke på Pink Panther-serien og Peter Sellers når man ser Fantomas, og spesielt Louis de Funes som den koleriske inspektør Juve. Men i og med at Fantomas som filmskurk strekker seg helt tilbake til 1913, og at det absolutt er plass til to komiske politietterforskere her i verden, så lar vi sammenligningene ligge. Dette gjennombruddet for de Funes er i regissør Hunebelles hender en kjapp, morsom og actionfylt historie i god, fransk tegneserietradisjon. Superskurken Fantomas (Marais) ser seg lei på skriveriene til journalisten Fandor (Marais i dobbeltrolle), så han kidnapper ham og begår spektakulære tyverier forkledd som skribenten. Og da den iherdige politiinspektøren Juve (de Funes) kommer for nær, gjør han det samme med ham. Alt tyder på at et samarbeid mellom politiet og pressen er rette vei å gå. Som i veldig mange av de store suksessene til de Funes avsluttes også denne med en lang og fin jakt med henholdsvis motorsykkel, bil og båt. Det er den aldrende matinehelten Marais som er den store stjernen her, men publikum fikk fort sansen for de Funes maniske stil. Og ryktene sier at førstnevnte ikke satte særlig pris på å bli forbigått av en av birolleskuespillerne. Men som filmatisk problemløser-trio var Marais, de Funes og Demongeot rent gull, og de involverte visste det godt.

Le gendarme de Saint-Tropez

Frankrike/1964/Jean Girault/Louis de Funes, Genevieve Grad, Michel Galabru, Daniel Cauchy, Madeleine Delavaivre m. fl.

Det er ikke helt av veien å sammenligne de franske gendarmen-filmene med de danske og norske Olsenbanden-seriene. De ble produsert fra 60-tallet og fram til begynnelsen av 80-tallet, de hadde en enkel og folkelig humor og de var til alle store publikumssuksesser. Den mest merkbare forskjellen er selvfølgelig at de nordiske slektningene ikke kunne skilte med et komisk geni som Louis de Funes i hovedrollen. Og rollen som kolerisk nestleder ved en liten politistasjon på den franske rivieraen passet også den energiske franskmannen som hånd i hanske. Det være seg han lekser opp for intetanende feriegjester, driver straffeeksersis i bakgården med betjentene sine eller fanger nudister i en nøye planlagt knipetangmanøver, så er det alltid med et skred av vill gestikulasjon, et usedvanlig stort forråd av grimaser og verbalkommunikasjon i mitraljøsetempo. Ludovic Cruchot (de Funes) er nyansatt nestleder ved politistasjonen i Saint Tropez, og gjør seg straks bemerket som en streng og hard sjef. Men da hans egen datter (Grad) havner i trøbbel med en liga av kunsttyver, må den firkantede politimannen tøye både loven og sin egen moralkodeks. de Funes' helt spesielle form for komikk har aldri hatt sin like, verken før eller etter, og er selvsagt en stor bidragsyter til gendarmen-filmenes suksess i store deler av europa. Men hissigproppen Cruchot kunne ikke ha fungert alene, og han får da også god hjelp av den helt spesielle sommerferiefølelsen som følger med historier som dette. Sol hver dag, bading i blått hav, tidsriktig popmusikk fra 60-tallet, biljakter med fartsglade nonner, dansing i rødebukser og gule v-gensere og en hel drøss med oppviglerske nudister var en sikker publikumsmagnet - da som nå.