Sergio Leone 1929 - 1989

 

Sergio Leone

Once Upon a Time in America

Italia-USA/1984/Sergio Leone/Robert DeNiro, James Woods, Elizabeth McGowern, Joe Pesci, Burt Young m. fl.

Leones siste film må absolutt sies å være en av de store kanonene innen gangstersjangeren. Det tok mesteren 10 år å fullføre filmen. Og han testet bokstavelig talt hundrevis av skuespillere, deriblant størrelser som Jack Nicholson, Al Pacino, Clint Eastwood og Paul Newman. 8 manusforfattere jobbet med dialogen og handlingen. Og innspillingssteder over hele verden ble inspisert. Dette skulle være en hyllest til de gamle, klassiske gangsterfilmene fra 30- og 40-tallet. Men det var helt klart også en botsøvelse for Leone fordi han takket nei til The Godfather tidlig på 70-tallet. Og med DeNiro i hovedrollen blir slektskapet til tider veldig nært. Leone slet selvfølgelig også denne gang både med økonomien og produsenter som ville klippe filmen ned til de vanlige 2 timene. Noe som resulterte i uforståelig handling og relativt dårlige kritikker. Den virkelige filmen er 4 og 11 minutter lang. Handlingen spenner over et halvt århundre og tar grundig for seg barndommen, ungdommen og voksenlivet til gangsterkompisene David "Noodles" Aaronson (DeNiro), Maximilian "Max" Bercovicz (Woods), Philip "Cockeye" Stein (William Forsythe) og Patrick 'Patsy' Goldberg (James Hayden). Mange av scenene er velkjente gangsterklisjeer hentet fra de gamle klassikerne, og særlig ungdomstiden blir preget av at de er skrevet av middelaldrene menn som tenker tilbake på sine seksuelle opplevelser i puberteten. Seksualpolitikk og den reaksjonære mannsrollen preger i hele tatt filmen fra begynnelse til slutt. Hovedpersonen Noodles er en ufyselig og atal fyr som stadig tyr til voldtekt både som straff og som utløp for sine frustrasjoner. Han er i tillegg tyster og en forræder som angir sine venner og stikker av når oppgjørets time nærmer seg. Nå skal det sies at Leone tar et lite forbehold til alt dette negative, da han legger inn en scene tidlig i filmen hvor Noodles gjemmer seg i en kinesisk opiumsbule og røyker seg steinere enn et overfylt steinbrudd. Dette kan bety at alt vi ser egentlig er en drøm. Selve handlingen tar til da Noodles vender tilbake til sitt gamle strøk i 1968 og begynner å oppsøke gamle venner og fiender, antakeligvis for å få en slags tilgivelse. Max har i mange år levd som politikeren Baley, og han er selvfølgelig den viktigste på Noodles' liste. Men det endelige møtet ender med et stort mysterium som ingen av de involverte har skjønt den dag i dag.  Det som gjør at jeg ser filmen igjen og igjen er nok mest de flotte bildene til fotografen Tonino Delli Colli og den fantastiske musikken til Ennio Morricone. Handlingen kan på ingen måte måle seg med The Godfather, spør du meg. James Woods mener dette er Leones største mesterverk. Det er jeg ikke enig i. Det er en veldig god film, men etter min mening lider den altfor mye av at den ikke har en eneste sympatisk figur å holde lite grann med.       

Duck, You Sucker

Italia/1971/Sergio Leone/Rod Steiger, James Coburn, Romolo Valli, Maria Monto, Rik Battaglia m. fl.

The revolution is not a social dinner, a literary event, a drawing or an embroidery; it cannot be done with... elegance and courtesy. The revolution is an act of violence...

-Mao Tse-tung

Da Leone vendte tilbake etter 3 år, var det den "voksne" regissøren vi fikk møte. Opprinnelig skulle han bare produsere denne historien fra revolusjonen i Mexico, og interessant nok overlate regien til Sam Peckinpah. Men stjernene Steiger og Coburn fikk overtalt italieneren til å sette seg i registolen igjen, og dermed fikk vi servert en av mannens største historier noensinne. Ifølge med-manusforfatter Sergio Donati var Leone på denne tiden opptatt av at alt skulle være stort, episk og mektig i filmene hans. Og han mente oppriktig at alt gikk for fort i datidens filmer, så hans mål var å senke tempoet betraktelig. Noe han også gjør grundig her. Men det fungerer. Selvsagt fungerer det. Etter de sedvanlig rundene med økonomi og skuespillere, satte mesterregissøren igang med historien om den irske bombemannen John Mallory (Coburn) og den meksikanske banditten Juan Miranda (Steiger). Mallory er i Mexico for å leie ut sine ferdigheter med dynamitt, og Miranda ønsker ikke noe annet enn i rane banken i Mesa Verde, men gjennom sitt samarbeide blir de begge viktige figurer under den pågående revolusjonen. Det er vanskelig å ta for seg alle trådene til Leone, uten å bli farlig langdryg. Men Mallory representerer selvsagt den itellektuelle opprøreren som har blitt romantiserte i bøker i alle år. Og Miranda er bonden som som bare ønsker seg et bedre liv, men som blir lurt til å kjempe til døden. Leone, som selv var sønn av kommunister, går her litt imot sine kolleager og er mer opptatt av å fortelle om de negative sidene ved borgerkrig og opprør. Men det er nok politisk dynamitt i filmen til at det meste av dette ble klipt bort før den amerikanske premieren. De var spesielt engstelige for at Mao-sitatet på begynnelsen skulle gi folk inntrykk at det var en slags kommunistpropaganda-film. Denne dvd-utgaven skal være det nærmeste vi kommer Leones visjon. Og med sine 2 timer og 37 minutter inneholder den nok action til at også de som synes Leone var bedre/morsommere før, blir tilfreddstilt. Steiger har kanskje aldri vært bedre på film. 

Once Upon a Time in the West


Italia/1968/Sergio Leone/Claudia Cardinale, Charles Bronson, Henry Fonda, Jason Robards, Gabriele Ferzetti m. fl.

   People scare better when they're dying.
                              Frank (Henry Fonda)

Det er lett å forstå at Clint Eastwood etter fire år i europa ønsket å dra tilbake til USA for å dra nytte av sin nyfunne stjernestatus. Men samtidig er det en smule irriterende å tenke på at hjemreisen hans frarøvet oss det som kunne blitt et av filmhistoriens mest ikoniske øyeblikk. Leone ønsket nemlig at de tre mennene som venter på Harmonica (Bronson) på togstasjonen i filmens begynnelse skulle være Blondie, Tuco og Angel Eyes fra The Good, the Bad and the Ugly - for å markere bruddet med den første trilogien. Men Clinter'n var altså uaktuell, og dermed ble hele scenen forandret. Dette er uten tvil en av de beste westernfilmene som er laget. Og det er ikke et lite lerret Leone spenner opp for å fortelle den relativt enkle historien om hvordan enken Jill McBain (Cardinale) blir brukt av han som kalles Harmonica (Bronson) for å få has på mannen som mange år tidligere drepte broren hans - leiemorderen Frank (Fonda). Men om historien er ukomplissert, er temaene som gjennomsyrer filmen heller av det grandiose slaget. Hevn, begjær, grådighet og misunnelse er bare noen av de store emnene manuset Leone skrev sammen med herrene Bernardo Bertolucci og Dario Argento, sveiper innom i løpet av filmens 150 minutter. Tempoet er bedagelig og veloverveid, og den gamle mesteren lar heller musikken (Ennio Morricone, som alltid) og landskapet (både USA og Spania ble brukt denne gang) enn dialogen føre handlingen framover. Det handler om den lille manns kamp mot kapitalismens frammarsj (slikt får man når kommunisten Bertolucci står som medforfatter) og hvordan de smarteste innordner seg i den nye verden. Men som alltid i Leones filmer er det actionscenene som står i første rekke, og i hendene på Bronson (i sitt store gjennombrudd), Fonda (som for første gang spiller skurk på film) og Robards (en notorisk bråkmaker og fyllebøtte) hever de filmen opp på et nivå som nok aldri vil bli overgått. Det sies at Sergio Leone i 1968 følte at han var ferdig med westernfilmer, og han ville heller gå igang med forarbeidet til det som skulle bli Once Upon a Time in America (1984). Men braksuksessen til dollar-trilogien fikk amerikanske investorer til å mase om ytterligere en western fra italieneren. Ironisk nok likte de ikke det produktet Leone leverte fra seg, og klippet derfor filmens spilletid ned til litt over to timer. Noe som igjen førte til at filmen floppet i USA. Ja, helt opp til videomarkedet eksploderte på begynnelsen av 80-tallet var Once Upon a Time in the West regnet for å være en sær film for de spesielt interesserte. Idag har den heldigvis et annet rykte. Charles Bronson regnet den for å være sin beste film, og Henry Fonda insisterte på at Leone var den beste regissøren han hadde jobbet med noen sinne. Og dette var en mann som hadde arbeidet for John Ford!

The Good, the Bad and the Ugly


Italia/1966/Sergio Leone/Clint Eastwood, Eli Wallach, Lee Van Cleef, Luigi Pistilli, Mario Brega m. fl.


På ett område vil dvd alltid ligge et par hestehoder foran kino, ihvertfall for de som er mer enn normalt interessert i film. Jeg snakker selvfølgelig om det faktum at vi av og til får servert forlengede, restaurerte, enda bedre director's cut-versjoner av gamle klassikere. Til denne versjonen av The Good, the Bad and the Ugly (utgitt i 2003) har de ikke bare satt inn flere tidligere ikke viste scener, de har også hentet inn Eastwood og Wallach (på den tiden henholdsvis 73 og 88 år gamle) for å dubbe  dialogen på nytt. Van Cleef døde som kjent i 1989, og blir dubbet av en imitator. Og det er en fantastisk versjon av filmen vi har med å gjøre. 3 timer lang og antakeligvis så nær Leones originale visjon som vi noen gang vil komme. Under den pågående borgerkrigen er prisjegeren Blondie (the Good), den meksikanske banditten Tuco (the Ugly) og leiemorderen Angel Eyes Sentenza (the Bad) alle ute etter 200 000 dollar i gullmynter nedgravd på en kirkegård et sted. Problemet er at bare Tuco (Wallach) vet hva kirkegården heter og bare Blondie (Eastwood) vet hvilket navn som står på graven. Angel Eyes (Van Cleef) vet i utgangspunktet ingen av delene, men klarer å banke navnet på kirkegården ut av Tuco. Blondie på sin side foretrekker å samarbeide med Tuco, og sammen legger de ut på en farefull reise med både nordstatene, sørstatene og Angel Eyes i hælene. Med Eastwoods ponchokledde rollefigur som bindeledd regnes A Fistful of Dollars, For a Few Dollars More og The Good, the Bad and the Ugly for å være en trilogi. Men i motsetning til nesten alle andre trilogier, blir Leones filmer bare bedre og bedre. I The Good, the Bad and the Ugly virker det som om han endelig har fått det busjettet han trenger for å visualisere den visjonen av vesten som han hele tiden har hatt i seg. "Episk" blir nesten for fattig et ord for å beskrive denne filmen. Lange panoreringer over svært så detaljerte landskap veksler med (varemerket) nærbilder av uttrykksfulle øyne og hender som famler etter revolveren. Det er rått og brutalt, men samtidig morsomt som i en komedie flere steder. Særlig kommer Wallach som den energiske Tuco svært så godt fra det. Clinter'n er som vanlig fåmælt og handlekraftig, og Van Cleef er, vel, Van Cleef. Men Wallach er høyt og lavt, taletrengt, morsom og brutal i hver eneste scene. Noe som får en til å lure på hvordan filmen hadde vært om førstevalget Gian Maria Volonte eller andrevalget Charles Bronson hadde spilt Tuco (Bronson ble også tilbudt rollen som Angel Eyes, men takket nei til begge). Da Leones filmer kom ut på midten av 60-tallet ble de, i likhet med andre westernfilmer fra europa, avfeid som sadistiske kopier av sine amerikanske forbilder. Men det tok ikke lang tid før kritikerne såvel som publikum verden over innså at dette var filmkunst på et svært høyt nivå.

For a Few Dollars More


Italia/1965/Sergio Leone/Clint Eastwood, Lee Van Cleef, Gian Maria Volonte, Klaus Kinski, Mario Brega m. fl.


Det å lage en oppfølger til A Fistful of Dollars ville i våre dager vært sett på som en no brainer. Men for Sergio Leone i 1965 var det ikke så enkelt. Selskapet bak den første filmen ville rett nok ha en film til med Clint Eastwoods kyniske prisjeger, men de var slettes ikke interessert i å gi Leone det budsjettet han mente han trengte. Og da han kontaktet et annet selskap for å få finanisiert filmen gikk det gamle selskapet rettens vei for å hindre ham i å bruke rollefiguren Joe en gang til. Det fikk de medhold av dommeren i, men ikke når det gjaldt bruken av de karakteristiske klærne Eastwood selv hadde valgt ut til den første filmen. Og dermed var prisjegeren Manco født. Men Leones problemer sluttet ikke der. Den andre store rollen i filmen skulle også fylles av et amerikansk navn, og igjen henvendte regissøren seg til de som hadde stått over Clinter'n på ønskelista for den første filmen; Henry Fonda og Charles Bronson. De sa begge nei. Det samme sa Robert Ryan og Lee Marvin. Den første som sa ja var Lee Van Cleef, kjent fra TV og biroller i kjente westernfilmer som High Noon (1952) og How the West Was Won (1962). Van Cleef på sin side trodde han igjen skulle spille en av sine vanlige biroller, og skal ha blitt svært så overrasket da det viste seg at hans oberst Douglas Mortimer tok like stor plass i filmen som Eastwoods Manco. Og det er lett å se at Leone hadde et godt øye til akkurat Mortimer. Det er han som blir introdusert først og som inntar en slags læremesterstilling overfor Eastwoods yngre og mer spontane sidekickfigur (i virkeligheten var det bare fem års aldersforskjell på dem). Da den hasjrøykende og svært så labile banditten El Indio (Volonte) rømmer fra fengselet og begynner å rane banker igjen, stiger dusøren hans med flere nuller. Dette tiltrekker seg de to prisjegerne Manco og Mortimer, som etter å ha konkurrert en stund bestemmer seg for å samarbeide om ta hele banden - død eller levende. Den unge og utålmodige Manco er kun ute etter pengene, mens Mortimer på sin side har mer personlige grunner til å få has på Indio. Etter først å ha blitt medlemmer i banden, for deretter å ha blitt avslørt og banket gule og blå, er det duket for det store oppgjøret. Og til tross for dårlige odds tar det ikke lang tid før kun Indio står levende igjen. I mellomtiden har Manco funnet ut at Indio sto bak voldtekten og drapet på Mortimers søster flere år tidligere, og lar gladelig sin eldre kollega møte banditten i en duell på liv og død. Om A Fistful of Dollars var startskuddet for en lang og prisbelønnet karriere for Clint Eastwood, var For a Few Dollars More unektelig en gullgruve for Lee Van Cleef. Filmen i seg selv er langt bedre enn den første, og hans rolle en gave på sølvfat til den skuespilleren som visste å benytte seg av sjansen. Og det gjorde Van Cleef til gangs. I enda større grad enn Clinter'n benyttet han dette springbrettet til å omskape seg til et av de største westernikonene noen sinne (han hevdet selv at han trakk raskere enn Eastwood, som ble regnet for å være en av de aller beste). Som regissør har Leone utviklet seg enormt her, og gjør den relativt enkle historien om til et episk mesterverk. Det som etter hvert har blitt kjent som hans varemerke - de intense nærbildene, den allesteds nærværende musikken til Ennio Morricone og de lave vinklene i skudduellene - er her tilstede i rikt monn, og gjør at vi som ser på bare sitter og ønsker at heltene skal bruke mest mulig tid på å innhente skurkene. Vi vil rett og slett ikke at det skal ta slutt - noen gang. Det har blitt sagt, av Eastwood selv ikke minst, at ponchoen han bruker i alle de tre Dollar-filmene aldri ble vasket. Og de mest observante i publikum kan se at han i denne filmen har de syv kulehullene han mottok rundt hjertet (med skuddsikker beskyttelse) i den første filmen, over høyre skulder. Det kaller jeg kontinuitet.

A Fistful of Dollars

Italia/1964/Sergio Leone/Clint Eastwood, Gian Maria Volonte, Marianne Koch, Wolfgang Lukschy, Sieghardt Rupp m. fl.

En sjelden gang opp igjennom underholdningsfilmens historie dukker det opp en regissør som er så visjonær at han ikke bare oppnår personlig suksess, men samtidig revolusjonerer en hel sjanger. Noen ytterst få av dem klarer i tillegg å skape en hovedkarakter som er så sterk utseende- og personlighetsmessig at den blir et kulturfenomen for all ettertid. Og da har jeg ikke en gang nevnt at de i samme slengen gjør skuespilleren som er med på ferden, til superstjerne. Sergio Leone hadde overkommet de fleste hindre som var satt i veien for ham - dårlig økonomi, krangel over rettigheter, problemer med å finne en amerikansk skuespiller som ville ha jobben osv. - for å få sin versjon av det ville vesten ut til publikum. Og selv om det var den 25. italienske westernfilmen som kom ut (ingen av de andre hadde hatt særlig suksess), klarte han sakte, men sikkert å overbevise publikum om at dette var det verdt å bruke pengene sine på. Og resten er, som de sier, historie. En mystisk fremmed (Eastwood) ankommer en søvning småby i midten av ingen steder. Og før det har gått noen timer har han klart å sette byens to bander opp mot hverandre. Men ingen er smartere, mer kynisk og raskere på avtrekkeren enn denne fremmede, ikke en gang psykopaten Ramon Rojo (Volonte). Det har blitt skrevet store bøker om hva som skilte italienske westerns fra de amerikanske. Men om vi forsøker å koke det ned til bare et par ting, så må det vel være "utseende" og "holdning" som er noen av de mest essensielle. Italienerne klarte, med veldig lite penger, å gi filmene sine en visuell stil som både var noe nytt OG tiltalte folk verden over. Det går i hovedsak ut på at alt ser slitt, falleferdig og velbrukt ut. Det er støv og sand over alt, og bygningene er flisete og umalte. Men kanskje viktigere er det at personene som befolker dette universet er bedre kledd. Også plaggene er hullete, fillete og støvete, men av et helt annet stoff, med helt andre fargekombinasjoner, enn det deres amerikanske motparter pleide å ha på seg. Og mens mennene i USA ser ut som om de kommer rett fra garderoben, er karene i europa skjeggete, svette og uflidde på håret. Kvinnene i italienske filmer er kanskje ikke så annerledes kledd, men med den forskjellen at de virkelig ser ut og oppfører seg som om de har jobbet i en saloon i 10 år. Og slike detaljer er viktige. Det sies at Sergio Corbucci og Franco Nero brukte en halv dag bare på å finne den riktige hatten til Django (1966). Eastwood var med på å kle opp sin rollefigur i de ikoniske klærne til Mannen Uten Navn (som heter Joe), og vi skal ikke se bort i fra at det er nøkkelen til noe av suksessen. De ble ihvertfall kopiert i lang tid etterpå. Den kyniske holdningen som preger italienske westerns skyldes nok uvitenhet om amerikanske forhold fra regissørenes side. Men også en europeisk holdning om at dette skulle være underholdning for voksne. Uansett ble filmene oppfattet som så voldelige i USA, og andre deler av verden skal det sies, at sensur og totalforbud ikke var uvanlig. Før Clinter'n fikk hovedrollen hadde Leone spurt Henry Fonda, Charles Bronson, Richard Harrison og Victor Fleming fra TV-serien Rawhide. Sistnevnte foreslo Eastwood.