• Peter Sellers

  • Alan Arkin

  • Steve Martin

 

Inspector Clouseau

1963-2009

The Pink Panther 2

USA/2009/Harald Zwart/Steve Martin, Jean Reno, Emily Mortimer, John Cleese, Andy Garcia m. fl.

Og så har vi kommet fram til slutten. Den 11. Pink Panther-filmen på 43 år er regissert av norges egen Harald Zwart, og kan om ikke annet skryte av å være den morsomste ikke-Sellers på lista. Hovedsaklig fordi rollelista er besatt av en rekke talentfulle komikere og skuespillere. Steve Martin har fortsatt ikke helt grepet om Clouseau, men det virker som om Zwart har skjønt at det den hvithårete amerikaneren er best på er slapsticken. Og har han latt ham holde på med det. Slik at størrelser som John Cleese, Alfred Molina og Andy Garcia kan stå for det verbale. Og det funker. Mestertyven The Tornado stjeler en rekke verdifulle gjenstander rundt omkring i verden, blant annet den rosa diamanten i Paris, og Clouseau blir plassert sammen med en rekke andre superdetektiver (Molina, Garcia, Yuki Matsuzaki og Aishwarya Rai Bachchan) for å løse saken. Hvilket for det meste betyr at de 4 gjør sitt beste, mens Clouseau jobber ihverdig med å ødelegge ting og kløne det til. Manusforfatterne Scott Neustadter og Michael H. Weber har, i samarbeid med Martin, skrevet et morsommere manus enn det den forrige filmen hadde, og de fleste figurene kommer bedre i fra det. Noe som spesielt gjelder Dreyfus. Det er fortsatt ikke Herbert Lom-takter over sjefinspektøren, men Cleese klarer å gjøre mer med karakteren på kort tid enn det Kevin Kline greide. Ponton og Nicole er også mer utviklet denne gang. Nå klarer vi ihvertfall delvis å skjønne hva sistnevnte ser i den klønete politimannen. Men også denne gang tråkkes det i baret mot slutten, da det legges inn et parti hvor Clouseau blir mistrodd og avvist og vi blir bedt om å synes synd på ham en stund før han reiser seg og løser saken. Slike menneskelige følelser ville aldri Blake Edwards og Peter Sellers ha tillagt ham! Og likevel hadde det ikke vært helt utenkelig med en 3. Steve Martin-panter...   

The Pink Panther

USA/2006/Shawn Levy/Steve Martin, Kevin Kline, Jean Reno, Emily Mortimer, Henry Czerny m. fl.

Det sies at Steve Martin hadde sånn respekt for Peter Sellers at han nølte lenge med å ta rollen som Clouseau. Likevel valgte han noe som både Benigni og Arkin styrte unna, nemlig å forsøke seg på en kopi av den store komikerens franske inspektør. Akkurat det kunne aldri gå bra. Manuset Martin har vært med på å skrive er det derimot ingenting i veien med. Krimhistorien er relativt interessant, de forskjellige birollene er hyggelige varianter av figurer vi har møtt før, og slapsticken er både oppfinnsom og morsom. Men den franske aksenten, mimikken og selve personligheten til vår venn Jaqcues blir helt feil. Martin prøver så godt han kan å være den samme personen som Sellers var, men er rett og slett feil mann på rett plass. Fraværet av Kato, og en altfor lite brukt Kevin Kline som en litt for normal sjefinspektør Dreyfus, trekker også ned. I den helt andre enden av skalaen har vi Jean Reno som sersjant Ponton, Clouseaus svært så oppegående assistent. Den franske superstjernen har, sammen med manusforfatterne selvsagt, fått veldig god dreis på akkurat den samme typen medhjelper som Graham Stark spilte i de tidlige filmene. Og samspillet mellom ham og Martin står for noen av de bedre dialogscenene. Da landslagstreneren Yves Gluant (Jason Statham i en ukreditert rolle) blir drept, og diamantringen hans (The Pink Panther, selvsagt) blir stjålet, får sjefinspektør Dreyfus den smarte ideen å sette en komplett idiot på saken. På den måten kan han steppe inn og oppklare saken, og slik endelig få den ettertraktede æresmedaljen han har siklet på i årevis. Men selvsagt har han undervurdert Clouseaus evne til å få ting riktig ved et uhell. Og ved god fra av Ponton, og sin nye kjæreste Nicole (Mortimer), snubler han seg fram til både morderen og den berømte diamanten. Beyonce, som Gluants forlovede, er nok i utgangspunktet brakt inn som publikumsappell, men det beste vi kan si om hennes bidrag er at hun får være med i filmens kanskje beste fysiske komiscene hvor Clouseau raserer hele baderommet på et luksushotell. Det aller viktigste med filmer som dette er selvsagt at de skal få folk til å le og hygge seg. Og det oppdraget utfører Martin & co med glans. Og jeg hadde gjerne sett at det ble flere en bare 2 filmer med hans versjon av Clouseau. Men det må da ha vært mulig å gjøre det på en måte som ikke fikk oss til å savne Sellers mer enn noen sinne?

Son of the Pink Panther

Italia-USA/1993/Blake Edwards/Roberto Benigni, Robert Davi, Herbert Lom, Claudia Cardinale, Burt Kwouk m. fl.

Etter fadesen med Ted Wass tok det hele 10 år før Blake Edwards vendte tilbake til Panther-universet. Men da var det også en helt annen klasse over det ferdige produktet. Det største problemet fra forrige gang, hovedrolleinnehaveren, er i denne filmen det minste hinderet Edwards står overfor. Roberto Benigni er en av ytterst få komikere som kan være morsom bare ved å stå rolig uten å gjøre noe som helst. Og det å gjøre ham til en italiensk, nesten feelgood-aktig, landsens politimann - som tilfeldigvis er sønn av den berømte inspektør Jacques Clouseau - er muligens det lureste Edwards har gjort. Greit, han får Benigni til å forsøke seg på noen av Sellers' gamle sketsjer, og ingen av dem virker helt sikre på hvilken aksent han skal bruke, men for det meste lar han italieneren gjøre sin egen greie. At Benigni ennå ikke var kjent nok i USA til å gjøre filmen til en suksess, kunne ingen av dem gjøre noe med. Prinsesse Yasmin av Lugash (Debrah Farentino) blir kidnappet under et besøk på den franske rivieraen. Det viser seg snart at hennes forsvinning er et ledd i en plan for å overta makten i hjemlandet. Inspektør Dreyfus (Lom) leder etterforskningen, men blir belemret med en lokal politimann som minner ham om noen han en gang kjente - og hatet intenst. Og til inspektørens store skrekk er gendarmen Jacques Gambrelli (Benigni) den uekte sønnen til Clouseau! Det jeg liker best ved denne filmen er at den har en krimhistorie som vi har lyst til å følge helt fram til løsningen. Og at den gir Herbert Lom en verdig avslutning på en nesten 30 år lang karriere som den overnervøse inspektør Dreyfus. Han gifter seg nemlig med Gambrellis mor (Cardinale, i den rollen Elke Sommer hadde i A Shot in the Dark) og blir stefar til sin gamle fiendes sønn. Kato (Kwouk) får også være med på moroa denne gang - ute i felten til og med. Noen brukbare karatescener (takket være Edwards' datter Jennifer) og noen passe brutale skurker (Davi og Mike Starr) er også med på å framheve Benignis slapstick. Og slutten kunne passert i en hvilken som helst actionfilm fra 90-tallet. Og jammen får ikke Benigni skvist inn en mikro-rolle til kona, Nicoletta Braschi, denne gang også. Det er virkelig synd det ikke ble laget flere filmer i serien med noen av de involverte.   

Curse of the Pink Panther

England/1983/Blake Edwards/Ted Wass, Herbert Lom, David Niven, Robert Wagner, Capucine m. fl.

Å ta over etter Peter Sellers ville aldri bli en lett affære. Hvis jeg hadde hatt noe å si på begynnelsen av 80-tallet ville jeg gått for en spin-off med inspektør Dreyfus som hovedperson. Men Edwards ville det annerledes, og søkte verden rundt etter en verdig arvtaker til å spille hans nye kreasjon Clifton Sleigh, den elendige detektiven som den hevngjerrige inspektør Dreyfus har plukket ut til å finne Clouseau når han forsvinner fra jordens overflate. Navn som Dudley Moore, Rowan Atkinson, John Cleese og John Ritter ble nevnt. Store, morsomme skuespillere. Og valget falt på...trommevirvel...Ted Wass! Med litt drahjelp fra komiserien Forviklingar (Soap, 1977-81) kan jeg forstå at fyren var litt i vinden. Problemet var bare at mannen rett og slett er et komisk svart hull. Han er helt uten talent eller evne til å levere noe som i det hele tatt ligner på humor. Jeg lo skikkelig en gang i løpet av filmens 109 minutter, og satte pris på en relativt okay biljakt midt i, ellers var det helt blankt. Mye av skylden har selvsagt Edwards, som både skrev og regisserte. Men jeg tror, jeg velger å tro, at en talentfull komiker hadde kunnet redde mange av scenene. For det finnes noe her. Historien, innspillingsstedene, actionscenene, birolleinnhaverne, noe av slapsticken og selve tanken bak er helt alright. Men det mangler en god komiker i sentrum. Selv Roger Moore, som dukker opp mot slutten som Clouseau etter en plastisk operasjon, er morsommere enn hovedrolleinnehaveren! Jeg er skikkelig spent på et gjensyn med Roberto Benigni i neste film, Son of the Pink Panther. Han ER morsom! Spørsmålet er bare hva han får å jobbe med?

Trail of the Pink Panther

England/1982/Blake Edwards/Peter Sellers, Joanna Lumley, Herbert Lom, Burt Kwouk, Robert Mulligan m. fl.

Det er to måter å se på denne "hyllesten" til Peter Sellers. Vi kan velge å se den som det groteske likrøveriet de fleste så den som i 1982. Eller vi kan velge å se på resultatet som et slags TV-program hvor figurene i Pink Panther-universet uttaler seg om den avdøde, istedet for å ha skuespillerne i et studio for å snakke om stjernen i serien. Jeg velger det siste, under tvil. Det er såpass mange gode, ubrukte klipp fra The Pink Panther Strikes Again i første halvdel av filmen, at den ikke helt kan avfeies. Den siste delen av historien stiller jeg meg derimot sterkt tvilende til. Inspektør Clouseau har forsvunnet under en flytur til England, og Joanna Lumley spiller en TV-journalist som reiser rundt og intervjuer forskjellige mennesker som sto ham nær. Og det er en imponerende gjesteliste Edwards har skrapt sammen; David "The Phantom" Niven, Capucine, Robert Loggia, Graham Stark, Peter Arne, Andre Maranne m. fl. Hva han gjør med dem er noe helt annet. Capucine og en syk Niven (stemmen hans er dubbet av Rich Little) blir nærmest intervjuet og forteller oss hva som skjedde mellom dem og Clouseau i de tre første filmene - i tilfelle vi hadde glemt det. Kwouk og Stark blir også stilt noen ledende spørsmål, som introduksjon til noen klipp som viser hvordan inspektøren behandlet Kato og assistenten sin, Hercule. Samme skjebne lider Loggias gangstersjef (som strengt tatt bare var en sidekick i Revenge of the Pink Panther). Scenene med Dreyfus og sersjant Duval er nyinnspilte, og passer fint inn i historien om Clouseaus forsvinning. Men den saken skal tydeligvis ikke løses, og begge to forsvinner fra filmen i siste halvdel. Og her er det regissør Edwards ser sitt snitt til å introdusere noen nye figurer; et tilbakeblikk på Clouseaus barn- og ungdom er totalt umorsomme. Og Robert "Burt fra Soap" Mulligan som faren til inspektøren viser bare hvor vanskelig det er å gjøre fysisk humor virkelig morsom OG hvor viktig den alvorlige bakgrunnen for inspektørens tull og tøys, er. Neste film i serien, Curse of the Pink Panther, ble spilt inn samtidig med denne. Og jeg kan ikke akkurat si jeg gleder meg...  

Revenge of the Pink Panther

England/1978/Blake Edwards/Peter Sellers, Dyan Cannon, Herbert Lom, Burt Kwouk, Robert Webber m. fl.

It's only an old salty Swedish sea dog out there from the salty seas, you know.

-Clouseau

Peter Sellers siste fullførte Pink Panther-eventyr har en tendens til å bli avfeid som "ikke-så-god-som-de-to-forrige". Men sannheten er et den første halvtimen av denne filmen står seg veldig godt mot nettopp de to. Innledningen, hvor overbevisende gangsterskuespillere som Robert Webber og Robert Loggia seriøst diskuterer hva de skal gjøre med Clouseau, og den fantastisk koreograferte audition-scenen med Mr. Chong (Ed Parker), leiemorderen som skal utføre attentatet og som bokstavelig talt snubler inn i en av de sedvanlige kampene mellom inspektøren og Kato, er pur komisk gull. Det som kanskje virker litt avtennende for en del fans er at Dreyfus (Lom) har fått en litt mindre streitmann-rolle denne gang. Han blir tilkalt for å etterforske da Clouseau etter en misforståelse blir antatt død, men får ikke så mye å spille på som tidligere. Sellers på sin side er i god form, og følger opp de mange slapstick-scenene med mye fin mimikk og gode one-linere. Blant annet blir Clouseaus hang til alt annet enn anonyme forkledninger grundig utforsket denne gang. Og selger av kostymer og løsneser, professor August Balls (Graham Stark) blir introdusert. Balls skulle også vært med The Pink Panther Strikes Again, da i Harvey Kormans skikkelse, men ble dessverre klippet bort. Disse scenene kan likevel sees i Trail of the Pink Panther. Siste halvdel av filmen foregår i Hong Kong, og her får også Kato bli med ut i felten. I tillegg til filmens heltinne, Simone Legree (Cannon). Og siden hun har en såpass stor rolle, og er viktig for å knytte sammen trådene i krimdelen av historien, blir også Clouseau nødt til å framstå som mer normal denne gang. Sellers fikser dette helt greit, men for oss fansen er det uvanlig å se denne klovnen ha en (nesten) naturlig samtale med et annet menneske. Jeg synes det fungerer bra, men det suger selvsagt litt av humoren ut av slutten på filmen.

The Pink Panther Strikes Again

England/1976/Blake Edwards, Herbert Lom, Lesley-Anne Down, Burt Kwouk, Leonard Rossiter m. fl.

Of course it won't be easy; nothing worthwhile ever is. That is why I have always failed where others have succeeded.

-Clouseau

Jeg skrev i anmeldelsen av The Return og the Pink Panther at det er vanskelig å avgjøre hvilken som er best av den og The Pink Panther Strikes Again. Og det er fortsatt umulig å gi noen definitiv dom på akkurat det. Scenene med Kato er geniale i begge filmene. Og krim-elementene er overraskende godt regissert. Det som eventuelt kan svinge stemmene i favør av denne filmen, er Clouseaus besøk i huset til professoren Dreyfus har kidnappet, og det påfølgende avhøret av tjenestestaben. Dette er så godt humorarbeid at det nok er den beste sekvensen i noen av de 10 filmene. Blake Edwards sa i et intervju en gang at det var en blandet fornøyelse å jobbe med Peter Sellers. Kom han rett fra en annen film som hadde hatt suksess, var han en regelrett pest å regissere. Men hadde han ikke gjort det bra, var han en drøm å jobbe med. Jeg vet ikke helt hvordan Murder by Death (1976) gjorde det på kino, men det er ingen grunn til å tro at Sellers var annet enn lydhør under denne innspillingen. Etter et besøk av Clouseau på sanatoriumet, blir Dreyfus splitter pine gal igjen og rømmer. Etter noen bankran og et par kidnappinger sitter han på en forbryterorganisasjon (som ifølge ham selv får Cosa Nostra til å framstå som Wienerdomens guttekor) og en dommedagsmaskin som kan få FN-bygningen til å forsvinne. Og hvis verden ikke tar livet av Clouseau vil han tilintetgjøre hele England. Den verdenskjente inspektøren får det dermed ikke lett når han skal etterforske saken, mens hele verdens etterretningsorganisasjoner forsøker å drepe ham. Deriblant en norsk, kan rulleteksten fortelle oss. Manusene til denne og forrige film i serien ble opprinnelig skrevet som en TV-serie. Avhengig av hvem som skulle spille hovedrollen tror jeg trygt vi kan si at dette ville blitt en serie vi hadde snakket om den dag idag. Akkurat som filmene. James Bond-linkene er også denne gang tydelige, kanskje mest i det faktum at Maud Adams opprinnelig skulle spille den russiske agenten, og ikke Lesley-Anne Down. Papegøyen vi ser på nattklubben har i tillegg vært med i hele to 007-filmer. Til slutt har jeg lyst til å legge til en aldri så liten klisje; Skal du se bare 1 Pink Panther-film, så velg denne. Eller den forrige. Men ikke den før der. Kanskje den før der igjen...

The Return of the Pink Panther

England/1975/Blake Edwards/Peter Sellers, Christopher Plummer, Herbert Lom, Catherine Schell, Burt Kwouk m. fl.

I see you are familiar with the falling-down-on-the-floor ploy.

- Clouseau

Da Blake Edwards og Peter Sellers vendte tilbake til Panther-franchisen etter 11 år, var begges karrierer litt på hell. Kanskje er det derfor de legger inn 4. giret fra første scene og aldri slipper opp. Edwards hadde fortsatt med Frank Waldman på manussiden, så historien om Clouseau fortsetter i den samme agent-ånden som dukket opp i Alan Arkins film fra 1968. Pink Panther-diamanten blir igjen stjålet, og tyven legger igjen spor som tyder på at mestertyven Sir Charles Litton aka The Phantom (denne gang spilt av Christopher Plummer) er på ferde igjen. Men Sir Charles er uskyldig og setter igang sin egen etterforskning. I den helt andre enden blir Clouseau (Sellers) satt på saken og lager selvflgelig en salig røre av alt han tar i. For mange fans er det med The Return of the Pink Panther den virkelige gullalderen i serien tar til. Og de 3 filmene som kom midt på 70-tallet er også noe for seg selv. Angrepene fra Kato i Clouseaus leilighet i Paris, møtene på den mer og mer gale overinspektør Dreyfus' kontor, de mange ville forkledningene, globetrottingen og den helt tilfeldige løsningen skaper en helt egen stemning og gjenkjennelseseffekt som sørget for at filmene havnet på kinotoppen i England alle de årene det ikke var en James Bond-film ute. 1975 til 1978 er uten tvil Sellers beste periode, selv om han visstnok var langt fra noen drøm å jobbe med på settet. Personlig sliter jeg litt med å bestemme meg for hvilken som er best av denne og den neste filmen. Etterforskningen på museet i Marrakesh, den tyske roomservice-mannen med støvsugeren, slåsskampen med Kato som gjemmer seg i kjøleskapet, badstuen og oversvømmelsen på hotellrommet i Gstad er alle klassiske Clouseau-scener som veier tungt på vektskålen. Men alle stemmene er ikke inne enda...

Inspector Clouseau

England/1968/Bud Yorkin/Alan Arkin, Frank Finlay, Delia Boccardo, Barry Foster, Clive Francis m. fl.

There is a time to laugh and a time not to laugh, and this is not one of them.

-Jacques Clouseau

Den tredje filmen om Clouseau skiller seg ganske mye fra de to foregående. Den mest markante forskjellen er selvsagt at inspektøren spilles av en annen skuespiller, Alan Arkin. Men også handlingen er av en annen type. Denne gang er det lagt mer vekt på å lage noe a la James Bond, med den klumsete politimannen som en slags internasjonal problemløser. Siden Peter Sellers og Blake Edwards ikke har noe med dette å gjøre, er det heller ikke riktig å forvente at dette skal være i samme ånd som tidligere. Og det er det heller ikke. Men det er likevel bra - på sitt vis. Arkin er kanskje ingen slapstick-komiker i samme klasse som Sellers, men han er likevel morsom. Og oppfinnsomheten til manusforfatterne Tom og Frank Waldman, er det ingenting å si på. Frank var også med å skrive de fleste av Sellers' senere Pink Panther-filmer, noe som merkes ved at opptil flere detaljer her blir tatt med videre i serien. Som hatten og frakken til Clouseau. Inspektør Jacques Clouseau blir hentet til England for å bistå Scotland Yard med å fange en profesjonell ransliga. Men den franske politimannen er fortsatt ingen god etterforsker, og banden han er etter har opptil flere lure triks oppe i ermet. Det ble med denne ene gangen for Arkin, for allerede i neste film var Sellers tilbake i rollen. Men basert på innsatsen her går det faktisk an å se ham for seg i de senere filmene. Dessverre får vi verken Dreyfus eller Kato denne gang. Men flere gode, engelske skuespillere bistår i morsomme biroller. Best ut av det kommer nok Frank Finlay som uærlig politimann. Norske Tutte Lemkow spiller en liten rolle her, som han også gjorde i A Shot in the Dark. Eric Pohlman, lett gjenkjennelig som stemmen til Blofeld i de tidlige James Bond-filmene, har en liten rolle som sveitsisk bankdirektør.

A Shot in the Dark

England/1964/Blake Edwards/Peter Sellers, Elke Sommer, George Sanders, Herbert Lom, Burt Kwouk m. fl.

Give me ten men like Clouseau and I could destroy the world.

-Dreyfus

A Shot in the Dark startet livet som noe helt annet enn en Clouseau-film. Men etter noe kraftige omskrivninger fra Blake Edwards og William Peter Blatty ble den spesialsydd til en komiker av Sellers kaliber. Og hvis inspektør Jacques Clouseau var en litt pompøs og udugelig politietterforsker i den første filmen, så er han en komplett idiot i denne andre. Utgangspunktet er et sjalusidrap på en herregård utenfor Paris, og Clouseau (Sellers) blir sendt for å etterforske. Noe som selvsagt ender i total fiasko. Men noen, vi får anta at det er folk som ikke ønsker saken løst, trekker i endel tråder og han får beholde saken. Til hans overordnede, sjefinspektør Charles Dreyfus', store sorg. Edwards og Blatty introduserer her de aller fleste av de ingrediensene vi forbinder med Pink Panther-serien; Clouseaus plagete underordnede, først Hercule (Graham Stark) og senere Francois (Andre Maranne), hans overordnede Dreyfus (Lom), som sakte men sikkert blir gal i løpet av historien og tjeneren Kato Fong (Kwouk), som har ordre om å angripe arbeidsgiveren ved hver anledning som byr seg. Veldig mange av slapstick-gagsene som skulle gå igjen i mange år, ser også dagens lys her. Sellers faller, snubler, tråkker folk på tærne, roter, knuser, skyter, krøller, revner, plasker, stikker og tulleprater seg i vei gjennom 102 minutter, og sørger for å gjøre både filmen og rollefiguren til umiddelbare klassikere. Men han får også god og uvurderlig hjelp fra de andre aktørene. Det å være makker i en scene med Sellers må ha vært en prøvelse for konsentrasjonen! Jeg tenker spesielt på Graham Stark, en gammel samarbeidspartner til Sellers, som i løpet av serien har spilt et utall roller (Pepi, hotellresepsjonist, dr. Balls og Hercule i 2 filmer), Herbert Lom og Burt Kwouk som har spilt henholdsvis Dreyfus og Kato Fong flere ganger enn Sellers har spilt Clouseau. Og kudos til Edwards som midt oppe i det hele klarer å gjøre oss spente på hvem som er morderen. Elke Sommer spiller den drapsmistenkte Maria Gambrelli. En rollefigur som skulle dukke opp igjen som mor til Clouseaus sønn i Son of the Pink Panther i 1993, da i Claudia Cardinales skikkelse.   

The Pink Panther

USA/1963/Blake Edwards/David Niven, Peter Sellers, Robert Wagner, Capucine, Claudia Cardinale m. fl.

Verdens morsomste filmserie startet livet som noe helt annet. Opprinnelig skulle vi få David Niven som den elegante innbruddstyven som blir jaktet på av Peter Ustinovs udugelige politimann. Men da Ustinov forsvant og Blake Edwards møtte Peter Sellers tok alt en helt annen retning. Niven er fortsatt både innbruddstyv og elegant, men det er Peter Sellers som den franske politimannen som stjele hele showet. Sellers hadde fram til dette ikke vært en spesielt fysisk komiker. Men gjennom Edwards lærte han så mye at han for all ettertid vil bli husket for nettopp det. Slapsticken i denne første filmen er kanskje ikke så framtredende som i de senere, og den går aldri på bekostning av krimhistorien som ligger i bunn, men det er jo inspektør Clouseaus mange opptrinn under etterforskningen vi husker best. Innbruddstyven Sir Charles Lytton (Niven) er på jakt etter den berømte diamanten The Pink Panther, og forsøker med alle triks å innynde seg hos eieren, prinsesse Dala (Cardinale). Til å hjelpe seg har han kona (Capucine) til politimannen som jakter på ham, inspektør Clouseau (Sellers), og nevøen George (Wagner). Og lenge går alt veldig bra, spesielt siden Clouseau er en tosk som forkludrer alt han tar i. Denne første filmen mangler både Clouseaus nemesis, overinspektør Dreyfus (Herbert Lom), og tjeneren Kato (Burt Kwouk), og Clouseau er godt gift og respektert blant kollegaene, men ellers er figuren fiks ferdig. Den franske aksenten er kanskje ikke så utviklet ennå, men han er likevel ingen pryd for Paris-politiet. Takket være vennskapet mellom Sellers og Edwards skulle det gå bare 3 måneder før en ny film om Clouseau kom opp på kinoer verden over. Cardinale snakket ikke engelsk på denne tiden, og er dubbet.