Nyheter

Halloween

USA/2007/Rob Zombie/Scout Taylor-Compton, Malcom McDowell, Tyler Mane, Brad Dourif, Daeg Faerch m. fl.

 

kun danielle harris

william forsythe, danny trejo, ken foree, bill moseley, udo kier, clint howard, richard lynch, sybil danning, dee wallace, sid haig, leslie easterbrook, courtney gains

Halloween: Ressurection

USA/2002/Rick Rosenthal/Jamie Lee Curtis, Busta Rhymes, Brad Loree, Bianca Kajlich, Sean Patrick Thomas m. fl.

Det sier vel egentlig litt om produsentene at de plukker opp tråden igjen etter den mer eller mindre perfekte avslutningen på Halloween H20: 20 Years Later. Men her kjører vi på som om ingenting har skjedd. Jamie Lee på sin side, var veldig klar overfor pressen på at hun kun stilte opp for å påse at Laurie Strode denne gang ble tatt livet av, og aldri ville dukke opp igjen. Det og at hun måtte være med på grunn av kontrakten hun underskrev før forrige film, selvsagt. Etter en lang innledning, hvor Michael Myers endelig får tatt sin søster av dage, blir vi tatt med til et realityshow hvor en gruppe mennesker skal tilbringe Halloween i Myers-familiens gamle hus. Og her vanker det ingen pris til dem som gjetter at den virkelige morderen med den store kniven dukker opp på settet og begynner å ta livet av deltakerne. Kjente ansikter som Busta Rhymes, Tyra Banks og Katee Sackoff gjør det de skal foran kamera. Og regissør Rosenthal, som også holdt megafonen på Halloween II (1981) er ingen amatør. Men Jamie Lee Curtis har sagt at filmen er en vits, og John Carpenter la til at den fikk ham til å krympe seg. Det hadde nok vært bedre å bruke den opprinnelige ideen om en urelatert morder, slik de gjorde i Halloween III. Et lavmål i serien.

Halloween H20: 20 Years Later

USA/1998/Steve Miner/Jamie Lee Curtis, Josh Hartnett, Adam Arkin, Michelle Williams, LL Cool J. m. fl.

-I didn't mean to make you jump. It's Halloween. I guess everyone's entitled to one good scare.

Stjernen fra de to første Halloween-filmene tilbake, regissøren fra Friday the 13th II og III, manus av forfatteren bak Scream-filmene, og stjerner som Hartnett, Williams, Joseph Gordon-Levitt og Cool J. som den yngre garden er slettes ikke noe dårlig opplegg for den 7. filmen om Michael Myers' jakt på sin egen søster. De kunne fått John Carpenter tilbake også, men brødrene Weinstein ville selvsagt ikke betale det han ønsket for jobben. Stilmessig er dette mye i slekt med måten man plukker opp stafettpinnen på igjen nå i dag. Masse nostalgi, navnedropping og "Hva om?" -scenarioer. De har til og med fått med Curtis' egen mor, Janet Leigh, slik at det kan diskes opp med flere Psycho-hyllester. Det viser seg at Laurie Strode (Curtis) ikke døde den fatale natten for 20 år siden, men faket sin egen bortgang og startet på nytt som rektor for en snobbeskole i California. Og vil du ikke tro det, broren hennes finner det ut og kommer for å ta livet av henne og alle de rundt henne. Hvilket gir Jamie Lee rikelig med tid til å gjøre det hun gjøre best: Være tøff som F. Manus bærer tydelig preg av å være skrevet etter Wes Cravens Scream-filmer, og regissør Miner kan sin "passe morsom, passe blodig og ganske spennende" filmskole. Filmen er tilegnet Donald Pleasence, men det er en imitator av engelskmannen vi kan høre fortelle om ondskapen som bor i hans gale pasient. 

Halloween: The Curse of Michael Myers

USA/1995/Joe Chappelle/Donald Pleasence, Paul Rudd, Marianne Hagan, Mitchell Ryan, Kim Darby m. fl. 

Det blir sagt at grunnen til at den 6. Halloween-filmen heter The Curse of Michael Myers, er at alle omskrivningene og innblandingene fra produsentene gjorde innspillingen til et mareritt for både de foran kamera og de bak. Men jeg vil påstå at skuespillet, regien og filmingen er såpass bra her, at det veier tungt opp for de underlighetene manuset måtte by på. Den svartkledde mannen fra forrige film viser seg å være lederen for en kult som har tenkt å utnytte Michael til...ja, et eller annet. Men da den voksne Jamie (J. C. Brandy) føder en sønn, blir den nyankomne raskt et nytt fokus for hennes blodtørstige onkel. Heldigvis er vår mann, doktor Sam Loomis (Pleasence), og gutten Laurie Strode passet i film nummer 1, Tommie Doyle (Rudd), på plass for å beskytte barnet. Lauries fostersøster Kara Strode (Hagan), og hennes sønn Tim (Keith Bogart), er også med på jakten. Chappelle, som senere var med på The Wire og Godfather of Harlem, har et godt grep om regien. Og Mitchell Ryan, som The Man in Black, er akkurat så skummel som han pleide å være før han fant ut at han var enda bedre som komiker. Og det er mulig at Paul Rudd ikke akkurat skryter av denne filmen når han er på fest hos venner, men allerede her i debuten viser han tydelig hvilken sjarmerende fyr han er. Donald Pleasence døde under innspillingen, og er i noen scener erstattet av en stand-in.

Halloween 5: The Revenge of Michael Myers

USA/1989/Dominique Othenin-Girard/Donald Pleasence, Ellie Cornell, Danielle Harris, Beau Starr, Jeffrey Landman m. fl.

En av fordelene ved å plukke opp tråden etter forrige kapittel bare ett år senere, er at alle de involverte ser like ut og er i stand til å fortsette der de slapp sist. Og her er Michaels niese Jamie (Harris), hennes fostersøster Rachel (Cornell), Loomis (Pleasence) og sheriff Meeker (Starr) alle med. Men manusforfatterne og regissør Othenin-Girard vil rett og slett ikke gjøre det lett for seg selv. Jamies nedarvede ondskap blir rett og slett borte av seg selv, Rachel blir av ukjente grunner drept tidlig og nærmest erstattet av venninnen hennes Tina (Wendy Foxworth), sheriff Meeker ser ut til å ha blitt smittet av akutt handlingslammelse, og Loomis...ja, han blir nå framstilt så gal og ond av Pleasence at han er langt mer skremmende enn Myers selv. Og midt oppe i alt dette, så kommer det en mystisk, svartkledd mann inn fra intet og kidnapper Michael mot slutten av filmen. Men alt er ikke bare vrøvl. Store deler av filmen er spennende, og Harris er god som den jagede og konstant redde Jamie. Og selv om litt for mange av scenene minner om noe vi har sett hos konkurrenten, Friday the 13th, så er det ihvertfall fortsatt mer stil over morderen her. Åpningsscenen, hvor Michael overlever skytingen fra forrige film, og redigeringen får det til å se ut som om han ligger på sofaen hos en gammel enstøing i et helt år og venter på neste Halloween-kveld, er komisk gull!  

Halloween 4: The Return of Michael Myers

USA/1988/Dwight H. Little/Donald Pleasence, Ellie Cornell, Danielle Harris, George P. Wilbur, Michael Pataki m. fl.

Den første Halloween-filmen uten annen medvirkning fra John Carpenter enn temamusikken, ønsker veldig å være en slags frittstående reboot. Men for at publikum skal henge med i svingene, blir den likevel nødt til å strekke flere tråder tilbake til originalen. Og ideen film nummer to kom opp med, at Michael er Lauries eldre bror blir her utnyttet for alt den er verdt. Det viser seg nemlig at Laurie fikk en datter i 1980. Og hva er vel da mer naturlig enn at onkel Michael (Wilbur) rømmer fra sinnsykehuset på Halloweenkvelden, reiser til Haddonfield og begynner å jakte på sin niese Jamie (Harris) og hennes fosterfamilie? Vel, mye hadde vært mer naturlig enn akkurat det, men det er i hvert fall det vi får. Det mest interessante med film nummer fire er at mange av ideene til manusforfatterne faktisk har blitt adoptert og viderutviklet i de nyeste filmene med en aldrende Jamie Lee Curtis. Noe annet som har blitt oppdatert, er drapsmetodene til herr Myers. For selv om de virker relativt tamme i dag, er mange av voldsscenene både oppfinnsomme og godt laget. Donald Pleasence, som i en alder av 69 år har fått en mer fysisk krevende rolle enn tidligere, er kanskje det viktigste bindeleddet til resten av franchisen. Det selv om figuren hans, doktor Sam Loomis, utstyrt med et brannsår i ansiktet som kommer og går litt fra scene til scene, nå mest av alt framstår som en blanding av landsbyidioten som advarer ungdommer mot å reise opp til innsjøen og bade nakne, og Victor Frankenstein på kvelden han skal sende 10 000 volt gjennom sin hjemmelagde skapning. Mer blod, mer nakenhet og en galere Pleasence, altså...Og mot slutten noen heller tvilsomme scener hvor vi blir bedt om å tro at Michaels helt spesielle psykiske lidelse går i arv i Myers-familien.  

Falsk som Vatten

Sverige/1985/Hasse Alfredson/Sverre Anker Ousdal, Malin Ek, Marie Göranson, Örjan Ramberg, Stellan Skarsgård m. fl.

Få andre filmskapere har hatt en sånn spennvidde som det Hasse Alfredson hadde. Mennen var like genial i sine humorsketsjer som i sine prisbelønnede dramaer. Selvsagt måtte han ha dreis på thrillere også. Falsk som Vatten er skrevet, filmet og instruert som om vi har å gjøre med en elev av Chabrol, Argento og Hitchcock, og lener seg tungt på et voksent manus og dyktige skuespillere. Spesielt hyggelig er det for oss nordmenn å se at Ousdal virkelig gnistrer i en av de største rollene. Da forleggeren John Hjortfeldt (Ousdal) innleder et forhold til Clara (Ek), en av firmaets nye poeter, og innstallerer henne i en leilighet han eier, begynner plutselig mørke og truende ting å skje. Som filmskaper brukte Alfredson hele 80-tallet på andre ting enn den komikken han var mest kjent for. Gjerne i samarbeid med Stellan Skarsgård. Falsk som Vatten er den eneste thrilleren han stod bak. Dessverre, for dette er såpass solid at vi kunne ønsket oss mye mer. Regissøren selv spiller en mikrorolle som faren til Clara. Tage Danielson, filmkritiker Nils Petter Sundgren, Suzanne Brøgger og en rekke andre kjendiser spiller seg selv under en fuktig forlagsfest. Og Magnus Uggla er pønkete butikkeier. Byoriginal, sirkusartist og advokat Folke Lindh stjeler mye av showet som tørst og sprø nabo. Manus er til en viss grad basert på en av Alfredsons egne noveller.

Duel to the Death

Hong Kong/1983/Siu-Tung Ching/Norman Chu, Damian Lau, Flora Chong-Leen, Paul Chang Chung, Mang-Ha Cheng m. fl.  

Som vi husker fra mesterverket A Chinese Ghost Story (1987) er Siu-Tung Chings historiefortelling litt på den utradisjonelle siden, selv til Hong Kong-filmer å være. Her i filmdebuten har han verken budsjettet eller (får vi anta) makt nok til å fullt ut kjøre det som skulle bli hans stil. Men han greier likevel å gjøre den enkle historien både små-episk og minneverdig. Det skal holdes en duell mellom en kinesisk (Lau) og en japansk (Chu) martial arts-mester. Men de to utvalgte finner snart ut at det hele bare er en del av en slu plan den japanske shogunen og hans ninjahær har satt ut i livet. Vi har opp igjennom årene blitt vant til at ninjakrigere er relativt lette på foten. Men den akrobatiske farten, og ikke minst evnen til å regrett fly gjennom lufta, som regissør Ching har gitt dem, er noe helt for seg selv. Her går det mildt sagt unna i et djevelsk tempo. Og når ikke disse mesterninjaene er i farta, så går de to hovedpersonene løs på hverandre så lemmer fyker og blodspruten står. Med sine 80 minutter har vi selvsagt ikke tid til det helt store dypdykket i forskjellene mellom japansk og kinesisk martial arts. Og Ching lar det også stå åpent ved at begge krigerne står dødelig skadde igjen på slagmarken når rulleteksten kommer.  

Halloween III: Season of the Witch

USA/1982/Tommy Lee Wallace/Tom Atkins, Stacey Nelkin, Dan O'Herlihy, Michael Currie, Ralph Strait m. fl. 

Ifølge flere intervjuer ønsket John Carpenter kun å ha med Michael Myers i den første Halloween-filmen, med eventuelt nye mordere for hver oppfølger. Men det var først i film nummer 3 at han fikk viljen sin. Og la oss si det sånn, det var ikke et populært trekk verken blant produsenter eller publikum. Da butikkeieren Harry Grimbridge (Al Berry) blir funnet brutalt drept, reiser den lokale legen Daniel Challis (Atkins) sammen med Harrys datter Ellie (Nelkin) til det siste stedet faren besøkte, leketøysfabrikken til Conal Cochran (O'Herlihy) den lille byen Santa Mira. Der skjønner de raskt at ikke alt er som det skal. Det å erstatte en såpass ikonisk figur som Myers med en ond fabrikkeier som bruker roboter og magisk kraft fra en av steinene fra Stonehenge for å forhekse barn til å drepe familien sin på Halloween, kunne vel ikke i noen som helst scenarioer gå bra. Men regissør Wallace gjør så godt han kan med det han har, og det hele er både passe gørrete og halvveis spennende til at vi ikke mister interessen. Atkins og Nelkin er ikke akkurat noen store skuespillere, men O'Herlihy er såpass dreven at han makter å gi Cochran et snev av ondskapsfull galskap. Og for å liksom gni ekstra inn hva det er som mangler her, så ser vi klipp fra den originale filmen på hotell-TV'en til tilhovedpersonene og hører stemmen til Jamie Lee Curtis som telefonoperatør.    

Ninja in the Dragons Den

Hong Kong/1982/Corey Yuen/Hiroyuki Sanada, Conan Lee, Jeong-lee Hwang, Kaname Tsushima, Hiroshi Tanaka m. fl. 

Corey Yuens første regioppdrag er, nærmest som forventet, smekkfullt av alle de ville opptrinnene og spektakulære stuntsene som vi forventer av mannen bak de senere actionfulltrefferne Fong Say Yuk (1993) og Transporter (2002). Dog med et lavere budsjett og enklere spesialeffekter. Actionmessig er den først og fremst et eksempel på hvordan de amerikanske ninjafilmene fra den samme perioden burde sett ut. Superninjaen Genbu (Sanada) reiser til Kina for å hevne seg på krigeren som drepte faren hans. Men drapsmannens nevø, kung fu-mesteren Sun Jing (Lee) har ikke tenkt å tillate at noe skjer med sin familie. Det ville være å ta hardt i hvis man påstår at realismen står i høysetet her. Yuens ninjaer turner rundt oppe under taket, svever rundt som om de var vektløse og gjør seg usynlige med ren og skjær viljestyrke. Men nærkampene foregår med bruk av kastestjerner, sverd og spyd. Og der legges det ikke skjul på at kinesisk kung fu er langt overlegen japanernes ninjitsu. Både Sanada og Lee imponerer med sine ferdigheter, først som motstandere, og senere som et team. Og sluttkampen mot Jeong-lee Hwangs sinnsyke skurk er ikke overraskende et fantastisk skue.

Dead & Buried

USA/1981/Gary Sherman/James Farentino, Melody Anderson, Jack Albertson, Dennis Redfield, Nancy Locke m. fl. 

-Dan, I'm dead! Please bury me!

Det høres kanskje merkelig ut nå i våre dager, men tidlig på 80-tallet var det faktisk en aldri så liten skandale at denne filmen ble satt opp på svenske kinoer uklipt. Og joda, det er en fresk liten rysare Gary Sherman har skrudd sammen, med mange gode, praktiske og blodige effekter. Men sluttsummen, ikke ulikt John Carpenters stemningsfulle The Fog (1980) i både form og innhold, er en skrekkhistorie hele familien kan fryde seg over - kind of. Dan Gillis (Farentino) er sheriff i den søvninge kystbyen Potters Bluff. En tåkete høstdag får han plutselig en rekke grufulle drap i fanget. Og da flere av de døde begynner å våkne til live igjen, gjør det ikke akkurat etterforskningen enklere. I tillegg til nevnte Carpenter-film, er det mye ved Dead & Buried som leder tankene til de gamle tegneseriene Iskalde Grøss. Men takket være oppfinnsomme spesialeffekter fra mesteren Stan Winston, kjapp og resolutt fortellerstil og en sjarmerende respektløshet overfor realisme, så er det absolutt noen underholdende 94 minutter vi blir servert. 

Man of the West

USA/1958/Anthony Mann/Gary Cooper, Julie London, Lee J. Cobb, John Dehner, Jack Lord m. fl.

Anthony Manns filmer var alltid litt psykologisk dypere og filosofisk mørkere enn hans samtidige westernregissørers verker. Og denne nest siste cowboy-historien hans er da også til tider så grim og nådeløs at det gjør inntrykk selv et halv århundre senere. Den tidligere banditten Link Jones (Cooper) og to andre passasjerer (London og Arthur O'Connell) blir strandet i ødemarka etter et togran, og blir nødt til å søke ly hos førstnevntes gamle gjeng. Der blir de utsatt for en serie både fysisk og psykisk truende situasjoner av lederen Dock Tobin (Cobb) og hans menn (Dehner, Lord og Royal Dano). Stilt overfor en brølende og spyttende Lee J. Cobb, og et sett med veldig moderne skurker, blir den fåmælte og stillestående Cooper nesten uholdbart passiv her. Og hadde det ikke vært for at han kan lene seg på en antydet bakgrunnshistorie som voldelig bankraner, så hadde vi ikke levnet hans to medreisende store sjanser til å klare seg i dette brutale miljøet. Buksene-oppe-under-livet heltene blir rett og slett for svake for de psykopatene manusforfatterne dikter opp utover 50- og 60-tallet. Men Mann får det til å fungere her, og avslutningen er både actionfylt og til dels realistisk. 

Garden of Evil

USA/1954/Henry Hathaway/Gary Cooper, Susan Hayward, Richard Widmark, Hugh Marlowe, Cameron Mitchell m. fl.

Opprinnelig ment som et samarbeid mellom John Wayne og Gary Cooper. Og uten at jeg vet om rollefordelingen da hadde vært den samme, så tør jeg påstå at The Duke neppe hadde spilt rollen som gambleren Fiske like godt som Richard Widmark gjør. Cooper hadde nok fiksa både Fiske og den tidligere lovmannen Hooker med sin vanlige dempede bravur. Passasjerene på et skip i Mexico gulfen må søke ly i en liten landsby, mens mannskapet reparerer motoren. Hooker (Cooper), Fiske (Widmark), Luke Daly (Mitchell) og en lokal cowboy (Victor Manuel Mensoza) lar seg overtale av Leah Fuller (Hayward) til å hjelpe henne med å redde ektemannen som har blitt skadet og innesperret i gullgruva de driver. Men reisen er lang, de lokale apachene er på krigsstien og ikke alle i reisefølget har rent mel i posen. Veteranen Hathaway turnerer både handlingen og actionscenen med stødig hånd. Og med spennende figurer som Cooper, Widmark og Mitchell med på laget blir resultatet av topp klasse. Handlingen her skal foregå i 1849, men alle våpen som blir brukt er helt klart fra slutten av 1800-tallet. Og hvorfor blir motstanderne, som helt klart er stylet som pawnee-krigere, kalt apacher?