Ride Lonesome

USA/1959/Budd Boetticher/Randolph Scott, Karen Steele, Pernell Roberts, James Coburn, Lee Van Cleef m. fl.

Ride Lonesome er en relativt typisk Scott og Boetticher western, hvor førstnevnte spiller en av sine steinharde, følelsesløse helter på jakt etter hevn for en gammel udåd og sistnevnte sørger for en god spenningskurve i flotte utendørsomgivelser. Med kun 73 minuitter spilletid har ikke manusforfatter Burt Kennedy allverdens albuerom. Men en og annen overraskelse har han på lager, og replikkene er friskt tidløse. Prisjegeren Ben Brigade (Scott) skal føre morderen Billy John (James Best) til Santa Cruz for å få ham hengt. På veien støter han på Sam Boone (Roberts) og kompisen Whit (Coburn i debutrollen). De vil gjerne overta Billy, slik at de kan kjøpe seg amnesti for tidligere forbrytelser. Dette er lettere enn de tror, da det viser seg at Brigade kun bruker fangen sin for å få has på broren hans Frank (Van Cleef). Selv med tunge westernnavn som Scott, Van Cleef og Coburn på rollelista er det utrolig nok den senere Cartwright-broren Roberts som stjeler de fleste scenene her. Forholdet mellom ham og spjælingen Coburn er også såpass flott skildret, at det ikke hadde vært helt utenkelig om filmen hadde handlet om dem. Boetticher hadde en forkjærlighet for historier som foregikk utenfor bybildet, noe som bringer med seg mye håndtering av hester og leirbål og friluftsliv generelt. Og det skal ikke nektes for at det blir lettere komisk med den platinablonde og stylede Karen Steele midt blant de svette og støvete cowboyene. Heldigvis er det lenge siden Scott hadde med noen romantiske avledninger i filmene sine. Og enda heldigere for Steele var dette noen år før livet ble utrygt ved leirbålet for unge kvinner.

r

The Hunting Party

England-USA/1971/Don Medford/Oliver Reed, Candice Bergen, Gene Hackman, Simon Oakland, LQ Jones m. fl.

Allerede året etter den kontroversielle Soldier Blue var Candice Bergen tilbake i enda en western som voldte både deler av publikum og flere filmkritikere atskillig hodebry. Men også denne gang med et viktig budskap blandet sammen med de hypervoldelige actionscenene. Nærmere Sam Peckinpah har aldri noen kommet. Det hersker neppe noen tvil om at The Hunting Party er en allegori over den da pågående krigen i Vietnam; Banditten Frank Calder (Reed) ønsker å lære seg og lese, men for å få det til må han kidnappe en lærerinne. Det han ikke vet er at han og gjengen hans tar feil person, og i stedet får med seg Melissa Ruger (Bergen), kona til rancheieren Brant Ruger (Hackman). Den tungt bevæpnete sadisten Ruger finner seg ikke i at noen har lagt beslag på "hans eiendom" og planlegger å snikmyrde Calders kompani med moderne rifler fra behørig avstand. Men i tillegg til dette tunge temaet, blir vi også servert noen velfunderte tanker om likestilling, vold, sex og kjærlighet. Noe som i andres hender kunne blitt altfor mye av det gode. Heldigvis har TV-regissøren Medford blitt utstyrt med et av de tyngste skuespillerensemblene noensinne. Anført av en Oliver Reed i sitt livs skuespillerform, en ditto Bergen og Hackman like god som han pleier å være, gjør flere av western-gjengangerne i banden noen av sine beste roller her. Så får vi bare håpe den notoriske fylle- og bråkebøtta Reed ikke plaget de andre altfor mye under innspillingen i Spania.          

r

Something Wild

USA/1986/Jonathan Demme/Melanie Griffith, Jeff Daniels, Ray Liotta, Margaret Colin, Jack Gilpin m. fl.

Før vi hadde internett, og ikke hadde inngående forhåndskunnskap om de filmene vi gikk og så, fantes det ingen bedre følelse enn å bli skikkelig overrasket i kinosalen. Something Wild tar publikum med på en road trip som starter med en vill flørt en helt vanlig fredag ettermiddag, for så å gli over i en litt uvanlig romanse, og så å ende opp i et regelrett mareritt. Melanie Griffith, som alltid har vært mer sjarmerende enn talentfull, serverer her det som må være hennes beste øyeblikk på den hvite duken. Jeff Daniels er jo som vi alle vet et enormt komisk talent og en dreven gestalter av tørre jappetyper. Og sammen med  en sedvanlig skremmende Ray Liotta, som her debuterer som filmskuespiller, tar de oss med på en typisk 80-tallsreise gjennom den amerikanske bakevja. Det er biler, børst og sex, selvfølgelig med masse god musikk til. Da Audrey Hankel (Griffith) kidnapper tørrpinnen Charley Driggs (Daniels) en ettermiddag og drar ham med på et lite eventyr aner ingen av dem at ting skal utarte seg til en blodig og voldsom kamp mot Audreys eksmann, Ray (Liotta). Regissør Demme, som sto bak en hel rekke minneverdige filmer på 80- og 90-tallet, krydrer Something Wild med en rekke kjente fjes i små roller og musikalske innslag som hever filmen og handlingen opp til noe mer enn bare en komisk actionfilm. En god innføring i hva som gjorde det å gå på kino til noe spennende for 30 år siden.  

r

Blazing Saddles

USA/1974/Mel Brooks/Cleavon Little, Gene Wilder, Madeline Kahn, Harvey Korman, Slim Pickens m. fl.

I anledning Gene Wilders bortgang 29.08.16 gjør jeg et unntak og legger til en komedie på siden. Rollen som revolvermannen Jim, som de fleste kaller...Jim, er kanskje ikke helt typisk for Wilders komikk, men til gjengjeld er filmen nesten en ordentlig western. I 1974 entret regissør Mel Brooks perioden som ga oss i hvert fall et halvt dussin skikkelige komedieklassikere. Denne første var en parodi på gammeldagse cowboyfilmer, men den fulgte de tradisjonelle oppskriftene såpass nøye at den får oss til å ville se hvordan det hele slutter. Svindleren Hedley "Ikke kall meg Hedy" Lamarr (Korman) ønsker å drive ut alle innbyggerne i en ørkenby, slik at toget kan gå der. Han ansetter derfor en afrikansk-amerikansk sheriff, og satser på at innbyggernes rasisme skal gjøre jobben. Men sheriffen (Little) får seg raskt flere gode venner, og noen av dem er raske på avtrekkeren (Wilder). Det er såpass mye grovkornet komikk som spiller på rasisme, kroppslyder og sex i filmen at denne jubileumsutgaven på dvd snart er det eneste stedet å se den uklipt. Og da krever den at tilskueren har den politiske tunga rett i munnen. Ellers må jeg si at om det er noen som virkelig skinner i denne komiperlen, så er det Harvey Korman. Mannen var rett og slett genial som den slu skurken - en rolle han skulle gjenta flere ganger for Mel Brooks. Filmen er rettmessig innlemmet i samlingen "1001 filmer du må se før du dør", og er rent komediegull. Regissøren selv spiller sexfiksert guvernør og indianerhøvding som snakker tysk.    

r

High Risk

USA/1981/Stewart Raffill/James Brolin, Bruce Davison, Cleavon Little, Chick Vennera, Lindsay Wagner m. fl.

En av fordelene med å jobbe i actionsjangeren er at man med relativt enkle grep kan få produktet sitt til å framstå mer attraktivt enn det kanskje er. High Risk, for eksempel, er en absolutt severdig liten b-action. Men ved å få navn som James Coburn, Anthony Quinn og Ernest Borgnine med på rollelista ble filmen i videomarkedets gullalder pushet som noe større og viktigere. De tre stjernene bringer selvsagt noe med seg til bordet, men de er såpass lite med at det føles litt urettferdig at de skal få overskygge de virkelige hovedrolleinnehaverne. Kompisene Stone (Brolin), Dan (Davison), Rockney (Little) og Tony (Vennera) har fått nok av dårlige tider og bestemmer seg for å rane en columbiansk narkobaron (Coburn). Men å komme seg ut av landet med pengene i behold skal vise seg å være vanskeligere enn de trodde. Regissør Raffill beveger seg selvsagt i det samme landskapet som var så populært i første halvdel av 80-tallet. Det er jungel og slanger og soldater med hengebart og vaklevorne hengebroer så langt øyet kan se. Men han er såpass tidlig ute at det nok er Romancing the Stone (1984) som har knabbet fra hans film og ikke omvendt. De fire gutta i gjengen, pluss Lindsay Wagner som fengslet amerikansk turist, gjør en brukbar jobb med å få oss til å ønske at de skal klare seg. Men en syk Coburn og en som vanlig overspillende Quinn kunne lett ha vært byttet ut med noen lokale talenter. Interesserte kan få låne dvd'en av meg, jeg anbefaler vel strengt tatt ikke et kjøp. 

p

The Big Sleep

England/1978/Michael Winner/Robert Mitchum, Sarah Miles, Oliver Reed, Joan Collins, James Stewart m. fl.

Da Howard Hawks lagde The Big Sleep med Bogart og Bacall i 1946, innrømmet han at han ikke helt skjønte historien. Det var ikke nødvendig for å nyte filmen. I Michael Winners versjon gjøres det et tappert forsøk på å få seeren til å begripe hva som foregår. Uten at jeg synes de lykkes særlig med det. Men det betyr ikke så mye. Her er det nemlig masse annet å fryde seg over. Den kyniske levemannen Winner skuffer nemlig ikke når det finnes elementer av utroskap, pornografi og annen type sleaze i manus. Privatdetektiven Philip Marlow (Mitchum) bor i denne versjonen i England på 70-tallet, da han får i oppdrag av general Sternwood å undersøke et forsøk på å presse den yngste datteren hans (Candy Clark) for penger. Men alle Marlow møter er mer interesserte i hva som skjedde med ektemannen til Sternwoods eldste datter (Miles). Det er litt av et skuespillergalleri Winner har hyret til denne filmen. Respekterte kritikere ville selvsagt vært mest opptatt av gjenforeningen mellom Ryan's Daughter-skuespillerne Mitchum, Miles og John Mills etter 8 år. Men jeg tror jeg heller vil snakke om det faktum at Mitchum, Oliver Reed og Richard Boone alle var notoriske stordrankere. Og Winner gikk da heller ikke av veien for å fortelle i intervjuer at Mitchum og Boone var snydens i skytescenen mot slutten. Mitchum skal visstnok også ha imponert Reed ved å tømme en helflaske gin på 55 minutter. Litt av en gjeng å holde styr på, i tillegg til mer snobbete navn som Edward Fox, Harry Andrews og Richard Todd. Men det ferdige resultatet er det ingenting å si på. Det er en solid detektiv-historie med spennende skuespillere. Og England-settingen er en velkommen distraksjon. 

r

Hard Target

USA/1993/John Woo/Jean-Claude van Damme, Lance Henriksen, Yancy Butler, Arnold Vosloo, Wilford Brimley m. fl.

Etter det internasjonale gjennombruddet med The Killer (1989) og Hard-Boiled (1993) var det bare et tidsspørsmål før John Woo ville bli hentet over til USA. Og selv om mange fans var skeptiske til å se den belgiske spagat-akrobaten i en John Woo-film, så var resultatet mer enn godkjent. Det som i utgangspunktet er en av Van Dammes bedre filmer blir hevet til nye høyder av Hong Kong-regissørens mange tekniske og filosofiske varemerker. Og sett nå i etterpåklokskapens tilgivende lys er det klart at vi også snakker om en god John Woo-film. Ikke så god som Face/Off (1997), kanskje, men absolutt verdt en plass i filmhylla. Emil Fouchon (Henriksen) og Pik van Cleef (Vosloo) reiser verden rundt og lar sadistiske millionærer jakte på hjemløse krigsveteraner for penger. Men da de starter opp i New Orleans, og ypper seg mot den mystiske Chance Bodreaux (Van Damme), ser det endelig ut til at de har bitt over mer enn de kan svelge. Historier om den ensomme krigeren som blir jaktet på av en liten hær, er gammel i filmsammenheng. The Naked Prey (1965) er kanskje den første som popper opp i hukommelsen. I denne versjonen er det muligens mer utførelsen enn handlingen som er trekkplasteret. Og i mesterens hender er det virkelig et godt stykke actionhåndtverk vi blir servert. Synd Van Dammes ego utelukket videre samarbeid med Woo.     

 

r

The Punisher

Australia/1989/Mark Goldblatt/Dolph Lundgren, Louis Gossett jr., Jeroen Krabbe, Nancy Everhard, Kim Miyori m. fl.

Denne første Punisher-filmatiseringen er på nesten alle måter en ganske standard Dolph Lundgren-rull. Og i dette tilfellet er det en udelt positiv ting. Det sparer oss for den lange introduksjonen av figuren som plager så mange tegneserie-adapsjoner, og det som er av budsjett og talent blir overført til det å fortelle en god actionhistorie. Dolph ser bra ut som Frank Castle/Punisher - selv om han ikke har den klassiske logoen på brystet - og vi vet fra før av at han kan håndtere seg ypperlig i en klemme. Da yakuzaen kidnapper barna til de lokale gangsterlederne inngår Punisher (Lundgren) et forbigående kompaniskap med mafiabossen Gianni Franco (Krabbe). Men kan han virkelig stole på mannen som har mistet 125 ansatte til Castles private vendetta? Den som ser ut til å hygge seg mest på settet i Australia er Gossett jr. Han gir i korte glimt både litt personlighet og en slags karakter til Castles tidligere kollega. Men dette er og blir Dolphs film. Og selv om han visstnok ikke var helt fornøyd med resultatet, kan ingen ta fra den digre svensken at han var den aller første film-Punisheren. Da filmen kom ut på video her i landet var den klipt ned med hele 13 minutter. Det er ganske mye i en film som varer i knappe 89. Og filmen er ikke såå voldsom heller i uklipt form.    

p

Golgo 13: The Kowloon Assignment

Japan/1977/Yukio Noda/Sonny Chiba, Lun Chia, Etsuko Shihomi, Emi Shindo, Yung-en Sun m. fl.

Med 280 millioner solgte eksemplarer og snart 50 år på baken er Golgo 13 virkelig en av tungvekterne innen Manga-sjangeren. Og ikke overraskende har det blitt produsert både spill, TV-serier og filmer med utgangspunkt i serien. I denne andre filmadapsjonen tar legendariske Sonny Chiba over for like legendariske Takakura Ken som den iskalde leiemorderen Duke Togo, og i god japansk Chiba-ånd er det ikke akkurat familiunderholdning vi blir servert. Karate, snikmord, sex, skyting, sverdsvinging og bilkjøring blir blandet godt sammen, og resultatet er et glimrende eksempel på fin b-vare fra tiden før videomarkedet tok over verden. Duke Togo/Golgo 13 blir sendt til Hong Kong for å ta en gangstertopp av dage. Men både politiet og mafiaen vet at han kommer, og sammen sørger de for at den sure snikskytteren må ta livet av langt flere mennesker enn det ene han har blitt betalt for. Dette er på alle vis en typisk Sonny Chiba-film. Den er muligens ikke like velprodusert - eller minneverdig blodig - som Streetfighter-franchisen hans. Men i humør og oppførsel er Golgo på alle vis med i kartoteket av skuespillerens humør- og kompromissløse voldsutøvere. Den horrible dubbingen og noe amatørmessige redigeringen kan nok virke avtennende på mange actionfilmfans. Men jeg vil likevel anbefale at de holder ut. Det er verdt det. Filmen er nå også å finne blandt de mange HD-utgivelsene som ligger på youtube. 

p

Ryttare i Blått

Sverige/1959/Arne Mattsson/Annalisa Ericson, Karl-Arne Holmsten, Nils Hallberg, Gunnel Broström, Bengt Brunskog m. fl.

Thrillereksperten Arne Mattssons tredje film i "fargeserien" er et mordmysterium fra en kavalerileir midt i den svenske sommeridyllen. Nå i farger. Denne gang er etterforskningen overlatt til fru Kajsa og den morsomme sidekicken Freddie, da kaptein Hillmann er på et viktig oppdrag i London. Ellers er oppskriften mye den samme. Litt spenning, en dæsj romantikk og masse kvikk dialog på kledelig rikssvensk. En pensjonert kavalerioffiser som går under navnet "Den blå rytteren" blir skutt inne i militærleiren Kajsa (Ericson) og Freddie (Hallberg) besøker. Men etterforskningen blir vanskelig, da ingen av de tilstedeværende ser ut til å ville ha saken løst. Det beste med dette Hillmann-mysteriet er nok fotograferingen. Det blir liksom litt for lite spenning og for mange (u)morsomheter fra Freddie i denne omgang. Musikken er heller ikke like god som i forrige film. Og fraværet av kapteinen sørger også for at savnet av en stødig klippe som kan sette de mange arrogante offiserene på plass, blir påtakelig. Men, igjen, dette er av internasjonal kvalitet og milevis over noe av det norsk film fra den samme perioden kunne skilte med.    

p

Triple Cross

England/1966/Terence Young/Christopher Plummer, Romy Schneider, Trevor Howard, Claudine Auger, Yul Brynner m. fl.

Med Bond-regissør Terence Young, to Bond-skurker og en Bond-babe med på laget, i tillegg til at Christopher Plummer oppfører seg som om han er på audition til en Bond-film, er de fleste tilgitt om de får litt Bond-følelse av denne spionkrigsthrilleren. Som tittelen antyder handler det om dobbel- og trippelagenter under den 2. verdenskrig, men med krigen kun som et bakteppe for den egentlige handlingen. Mestertyven Eddie Chapman (Plummer) klarer å komme seg ut av fengsel ved å melde seg frivillig som spion for Tyskland. Og når han er vel hjemme i gamlelandet gjør han det samme der. Dette er visstnok basert på en sann historie. Men for at det skal fungere som underholdning er tyskerne framstilt ørlite grann slemmere og, skal vi si dummere, enn engelskmennene. Og det er her gjengen fra 007-universet kommer til sin rett. Chapman samtaler elegant over et glass konjakk, hopper til sengs med nazi-grevinner og motstandskvinner, samt lurer gestapo og SS' skarpeste hjerner. Gert "Goldfinger" Fröbe, Trevor Howard og Jess Hahn stiller med troverdighet og klasse. Men det er Yul Brynners pålitelige baron som stjeler showet. Hvorfor spilte aldri den mannen Blofeld? Som sagt, underholdende, men fort glemt kanskje...  

 

p

The Sword of Bushido

Hong Kong-Australia/1990/Adrian Carr/Richard Norton, Rochelle Ashana, Toshishiro Obata, Judy Lee, Mirren Green m. fl.

Over hele kloden er det skuespillere som har sine egne karrierer gående i årevis, helt uten å bli et såkalt "kjent navn". Australske Richard Norton har spilt skurk i filmene til storheter som Chuck Norris og Jackie Chan, i tillegg til å ha vært med i Mad Max Fury Road. Men jeg vil likevel påstå at den gjengse filmtitter vil ha problemer med å peke ham ut i en line-up. Samma det, her står vi overfor en av hans mange solo-prosjekter, og det er et som jeg synes veldig greit viser hvorfor mannen er ettertraktet, både som skuespiller og personlig trener (mannen har fått kjendiser som Mick Jagger, ABBA og James Taylor i form til et liv på veien). The Sword of Bushido byr på jordnære fysiske ferdigheter, en enkel historie og helt okay skuespill. Amerikaneren Zac Connors (Norton, med distinkt australsk aksent) reiser til Thailand for å finne et samuraisverd hans bestefar rappet med seg fra Japan etter den 2. verdenskrig. Men en dusør på 2 millioner dollar gjør sverdet til et ettertraktet objekt, og flere av Connors motstandere kan svinge sine egne sverd mer enn bra nok. Historien om den martial arts-kyndige amerikaneren som reiser til asia og havner i trøbbel med en eller annen bande, er gammel og velbrukt. Og med hånda på hjertet skal det vel sies at vi har sett den langt bedre fortalt før. Men Norton er en likandes kar, og han er utvilsomt i bedre stand til å ta vare på seg selv enn mange av de skuespillerne vi har sett i lignende roller før, så dette blir godkjent. Filmen kunne vært cirka 15 minutter kortere, men pytt-pytt...     

p

Hunters of the Golden Cobra

Italia/1982/Antonio Margheriti/David Warbeck, John Steiner, Almanta Suska, Luciano Pigozzi, Protacio Dee m. fl.

Her er vi godt over i det som må kalles c-film. Det er lavbudsjett, kjapt satt sammen og dårlig spilt. Men det er samtidig så skamløst og fantasifullt at det er umulig å ikke se ferdig. Regissør Margheriti, som vi kjenner fra leiesoldatfilmene til Lewis Collins under psevdonymet Anthony M. Dawson, sto bak en hel drøss agentfilmer, westerns, skrekkfilmer og science fiction-opus på 60, 70 og 80-tallet. Alle sammen billige kopier av kjente, amerikanske filmer. Her har han åpenbart kommet til Indiana Jones-fasen sin og skrudd sammen noe som vagt kan minne om den berømte eventyrfilmen med Harrison Ford. De to kommandosoldatene Bob Jackson (Warbeck) og David Franks (Steiner) kommer under den 2. verdenskrig på sporet av en kobrastatuett med overnaturlige evner. Etter krigen drar de inn i jungelen på jakt etter gullskatten. Det er mye action i Hunters of the Golden Cobra, og Steiner ser ut til å hygge seg veldig med rollen som tørrvittig engelskmann. Det eneste som trekker litt ned er helten i historien. David Warbeck spiller hele tiden som om han har fryktelig halsbrann eller en stor flis i foten. Ikke er han så veldig flink til å teaterslåss, heller. Men han drar det i land. Og mer skal vi vel ikke forvente av en billig, italiensk actionfilm på youtube?    

r

Stone Cold

USA/1991/Craig R. Baxley/Brian Bosworth, Lance Henriksen, William Forsythe, Arabella Holzbog, Sam McMurray m. fl.

Brian Bosworths debut som skuespiller i en lavbudsjettfilm skiller seg ikke så mye fra de 'nten andre forsøkene på å gjøre en idrettsstjerne om til actionhelt. Bortsett i fra at produsent Michael Douglas og regissør Baxley har semi-størrelser som Henriksen, McMurray og Forsythe med på laget for å støtte opp rundt ferskingen sin. Og resultatet blir da også rimelig bra. Vel og merke om man klarer å la være å se for mye på Bosworths hockeysveis og hårreisende skinnfrakker. Den suspenderte Alabama-purken Joe Huff (Bosworth) blir hyret av FBI (McMurray m. fl.) til å infiltrere en motorsykkelgjeng som forsøker å slå seg opp som konkurrenter til mafiaen. Men selv om Huff er steinhard, så er det ingen spøk å komme nært innpå psykopaten Chains (Henriksen) og hans høyre hånd Ice (Forsythe). Henriksen går muligens litt på tomgang her som mystisk leder med hair extensions og løsbart, men Forsythe gir på sin side alt han har. Og det skal ikke nektes for at avslutningen, hvor gjengen kjører sykler inne i tinghuset, er jævlig tøff.    

r

Alien Nation

USA/1988/Graham Baker/James Caa, Mandy Patinkin, Terence Stamp, Kevyn Major Howard, Leslie Bevinsm. fl.

Ideen om en framtid hvor menneskeheten og en rase fra et annet solsystem lever side om side, er god. Og det at det er den rasisitiske og hissige menneske-politimannen (Caan) som er den mest frastøtende i teamet er forutsigbart, men en fin vri. Det jeg har litt problemer med, og som hemmer filmen en smule, er insisteringen på at romvesnene skal være så hyggelige av natur og koselige å se på. I en såpass voldelig actionfilm hadde det vært mye mer interessant om partneren (Patinkin) var mer Predator enn E.T., for å si det sånn. Den opprinnelige partneren til Sykes (Caan) blir drept, og for å løse saken på sin måte stiller han frivillig opp på et prøveprosjekt hvor en av de besøkende fra rommet skal forsøke seg som politidetektiv. Sammen med nykommeren, Sam Francisco (Patinkin), snubler Sykes snart over en plan om å starte salg av et nytt narkotisk stoff til de utenomjordiske. James Caan er veldig god som den klassiske utbrente og kyniske etterforskeren, og det er mye god action i filmen. Men som sagt, den hadde vært hakket hvassere med en mer spenstig makeup på Patinkin. En kort TV-serie fulgte året etter.

r

Venom

England/1981/Piers Haggard/Klaus Kinski, Oliver Reed, Sterling Hayden, Nicol Williamson, Sylvia Miles m. fl.

Noen filmer har en produksjonshistorie som er så interessant at det ferdige resultatet nesten blekner i forhold til sladderen fra settet. Venom er på ingen måte noen dårlig film, snarere tvert i mot så er den muligens en tanke for velspilt og regissert til å gjøre den riktig så spennende som manuset legger opp til. Kanskje hadde det vært en fordel om den opprinnelige regissøren, amerikanske Tobe Hooper, hadde fått bli og ikke blitt tvunget av prosjektet av skuespillerne? Haggard arvet ihvertfall oppgaven, og måtte handskes med et helt galleri av de vrangeste og vanskeligste skuespillerne som fantes på den tiden. Selve historien er klassisk skrekkmateriale; En gutt får ved en feil fra dyrebutikkens side levert en svart mamba, verdens giftigste slange, hjem til seg. I samme øyeblikk slår tre kidnappere til (Kinski, Reed og Susan George), og gutten blir tatt som gissel sammen med sin tøffe bestefar (Hayden). Her i fra og ut skulle selvfølgelig slangen være det store spenningselementet. Men takket være historiene om den konstant misfornøyde Williamson, om den i overkant tøffe Hayden og, kanskje aller best, om hvordan drankeren og machomannen Reed konstant terget psykopatiske Kinski til han eksploderte, så blir bare det giftige reptilet et slags mellomspill mellom de fantastiske dialogscenene. Og bare så det er sagt, Kinskis dødsscene, hvor han blir skutt og bitt til han faller fra husets balkong innhyllet i en blodig gardin, er en av de virkelig store i filmhistorien!   

p

The Stalking Moon

USA/1969/Robert Mulligan/Gregory Peck, Eva Marie Saint, Robert Forster, Noland Clay, Russell Thorson m. fl.

Her har vi noe så sjeldent som en tidlig horror-western med ingen ringere enn Atticus Finch, Gregory Peck og selveste svigerinna til Zeb Macahan, Eva Marie Saint. Jeg skal ikke påstå at filmen fungerer så bra som den kunne, men det er alltid morsomt å se De Gamle Ærverdige prøve å omstille seg til moderne historiefortelling. Og denne sjangerblandingen, med mye arbeid lagt ned i selve westernutseendet, er langt å foretrekke framfor de mer eksperimentelle filmene som skulle komme senere. Den pensjonerte armespeideren Sam Varner (Peck) tar med seg en kvinne (Saint) og sønnen hennes (Clay) hjem til gården i New Mexico. Kvinnen har vært fange hos apachene i 10 år, og "ektemannen" hennes i stammen, Salvaje (Nathaniel Narcisco) går bokstavelig talt over dussinvis av lik for å få tilbake både henne og sønnen sin. Spenningen i The Stalking Moon er lagt opp litt som i senere stalkerfilmer (Friday the 13th, Halloween etc.), med en usynlig kraft som lusker i mørket til han slår til og dreper alle som kommer i veien for ham. Kanskje det er derfor Peck hele tiden har et "jeg-signerte-for-en-western-men-hva-faen-er-dette?" uttrykk i ansiktet. Men den tidligere Oscar-vinneren (To Kill a Mockinbird, også da under Mulligans regi) befinner seg her i sin mest interessante filmperiode, og gjør dugelig i fra seg i actionscenene. Saint ser hele tiden ut som om dette er en audition for rollen som fru Macahan, så da vet de fleste hva de får. Dessverre er det vanskelig å fri seg fra tanken at portrettet av skurken er ørlite grann rasistisk.

r

Bullitt

USA/1968/Peter Yates/Steve McQueen, Robert Vaughn, Jaqueline Bisset, Don Gordon, Robert Duvall m. fl.

Når det blir snakk om Steve McQueens store mesterverk, Bullitt, har de aller fleste mennesker en tendens til å huske bare den fantastiske biljakten midtveis i filmen. Men Bullitt inneholder så mye mer enn bare den beste rattingen i historien. Regissør Yates har fylt den med så mye originalitet og så mange detaljer at vi underveis gjenkjenner utallige ting som har blitt kopiert i senere actionfilmer. Bortsett i fra hovedpersonen, da. Ingen har noensinne klart å kopiere, eller komme i nærheten av, stilen til Steve "The King of Cool" McQueen. Politiløytnant Frank Bullitt (McQueen) og kollegaene hans blir satt til å passe på et mafiavitne over en helg. Ingen vet hvor de har gjemt ham, og likevel blir han skutt av to leiemordere. Frank mistenker først at den ambisiøse statsadvokaten (Vaughn) har noe med saken å gjøre, men skjønner snart at det handler om noe enda mer utspekulert. Den nesten 11 minutter lange biljakten mellom skurkenes svarte Dodge Charger og heltens grønne Ford Mustang, regissert like mye av motorhodet McQueen som oppfinneren av moderne biljakter Yates, har selvsagt veldig mye med legendestatusen filmen etter hvert har fått. Og jeg vil si påstå at den fortsatt er den aller beste. Men dette gjensynet med filmen overbeviste meg også om at den ikke ville ha blitt husket like godt, om det ikke var for at den er en integrert del av handlingen i en film som er så jæskla cool, med en hovedrolleinnehaver som er så uovertruffent stilig, som i Yates' lærebok i hvordan skikkelige politithrillere skal lages. Bill Hendricks, stuntsjåføren som kjører Chargeren, fikk en helt grei skuespillerkarriere i etterkant, med god innsats i The French Connection (1971) og The Seven-Ups (1973), hvor biljakten nesten tangerer Bullitt. For McQueen-fans er Bullitt rett og slett et must-see!

p

Joshua Tree

USA/1993/Vic Armstrong/Dolph Lundgren, Kristian Alfonso, George Segal, Geoffrey Lewis, Beau Starr m. fl.

Som forventet av en Dolph Lundgren-film skrudd sammen av stuntkoordinator, second unit-regissør og stuntmannen til Harrison Ford, Vic Armstrong, så er Joshua Tree (den heter Army of One mange steder, for å unngå sammenblanding med U2's berømte album fra 1987) mer stil enn innhold. Men med såpass mye god skyting, bilkjøring og slåssing er det vel ingen som klager. Småskurken Wellman Anthony Santee (Dolph) blir feilaktig fengslet for drapet på kompisen, men rømmer for å hevne seg på de som egentlig sto bak. På veien tar han politibetjenten Rita Marek (Alfonso fra såpeserien Days of Our Lives) som gissel. I 1993 var det fortsatt John Woo og Hong Kong-stilen som rulet i actionfilmuniverset. Og Armstrong serverer ihvertfall en virkelig klassiker av en skytesecene midtveis i filmen, hvor den storvokste svensken meier ned et par dussin håndtlangere med det han måtte finne av håndvåpen inne i skurkenes hovedkvarter. Virkelig flott utført. Men så utilslørt rappet fra Woo at Armstrong visstnok følte for å beklage, da han støtte på førstnevnte etter en visning. Segal som korrupt politimann, og Lewis som ærlig sheriff, gir god støtte i birollene. Filmen ligger for tiden i HD-utgave på youtube.

p

Double Impact

USA/1991/Sheldon Lettich/Jean Claude Van Damme, Geoffrey Lewis, Alonna Shaw, Corinna Everson, Bolo Yeung m. fl.

I 1991 var egoet til Van Damme blitt såpass stort, at det eneste naturlige karrieretrekket var å spille to roller i samme film. Og det skal han ha, den belgiske kaninen, han var tidligere ute og lykkes bedre enn både Jackie Chan og Arnold Schwarzenegger. Historien går på at to brødre blir adskilt da foreldrene blir drept av gangstere. Den ene vokser opp i USA (den franske aksenten blir forklart med at han tilbrakte barneårene i Frankrike), den andre i Hong Kong (hans aksent blir aldri forklart). 25 år senere møtes de for å hevne gamlingene. Og stort mer trenger vi ikke å vite før skytingen og slåssingen begynner. Geoffrey Lewis er med på lasset for å ta seg av skuespilleriet, men han virker for det meste uinteressert og litt irritert over å ha blitt dratt bort fra hotellpoolen. Van Damme er på sin side i overkant velopplagt. Han har skrevet og produsert, i tillegg til å legge beslag på de to hovedrollene, og værer suksess både for filmen og sine egne skuespillertalenter. Ikke le! Filmen har et vell av gode actionscener, koreografert i stilen til folk som Ringo Lam og John Woo. Og Jean Claude selv er i topp fysisk form. Men det som kanskje overrasker mest er at han faktisk klarer å lage to forskjellige personligheter ut av rollene sine. Det klarte aldri Jackie og Arnold. 

r

Another 48 hrs.

USA/1990/Walter Hill/Nick Nolte, Eddie Murphy, Brion James, Ed O'Ross, Kevin Tighe m. fl.

Det å lage en oppfølger til megasuksessen 48 hrs. (1983) må på samme tid ha vært en selvfølge og et mareritt for Walter Hill. Mot slutten av 80-tallet hadde vel filmene hans begynt å bli litt mer generiske, og det å bringe Eddie Murphy og Nick Nolte sammen igjen må ha vært en litt usikker plan. Men til tross for førsteinntrykket for 26 år siden, må jeg si at filmen har holdt seg overraskende bra. På de 7 årene som hadde gått mellom den første og denne hadde maktbalansen mellom de to stjernene skiftet, og Murphy var nå regnet for å være den mest bankable av de to. Men Hill holder tunga rett i munnen og serverer en actionhistorie som ivaretar begge skuespillernes styrker; Eddie er fortsatt munnrapp og morsom, og Nick er stor og handlekraftig. San Fransisco-snuten Jack Cates (Nolte) har i årevis jaktet på en bakmann kalt The Iceman. Og da det viser seg at hans gamle makker Reggie Hammond (Murphy) sitter på informasjon som kan lede til forbryterhjernen, nærmest tvinger han sin gamle samarbeidspartner ut på et nytt eventyr. Mange kritikere mente å se at Another 48 hrs. kun er en nyinnspilling av 48 hrs. Men det er å underkjenne actionsjangeren som kunstform. Etter Peckinpah er Hill absolutt den beste amerikanske regissøren av skytescener. Og denne filmen er intet unntak. Man kan selvfølgelig velge å se den som en litt mislykket blockbuster. Men det blir for snevert. Dette er action på b-planet, og det er kjempesynd at det aldri ble en 3'er.

p

Shatter

Hong Kong-England/1974/Michael Carreras/Stuart Whitman, Lung Ti, Lily Li, Peter Cushing, Anton Diffring m. fl.

Peter Cushings siste film for Hammer er absolutt ikke så original som selskapet nok så for seg. Blandingen av martial arts og skrekk fungerte utmerket i Legend of the Seven Golden Vampires. Men miksen av thriller og kung fu er bare sånn passe interessant i denne varianten. Lung Ti og teamet hans gjør absolutt bra i fra seg i kampsecenene, men en merkbart syk og sliten Whitman klarer bare sporadisk å få opp dampen i leiemorderscenene. Og likevel, grov vold og en totalt samvittighetsløs handling gjør Shatter til en filmopplevelse som er underholdende nok i 90 minutter. Da den avdanka leiemorderen Shatter (Whitman) oppdager at han har blitt lurt av et narkokartell til å utføre et politisk attentat i Afrika, slår han seg sammen med inspektør Rattwood (Cushing) fra britisk etterretning og den kung fu-kyndige bareieren Tai Pah (Ti) for å få hevn. Eller i hvert fall betalt. Innspillingen av denne filmen var visstnok en katastrofe fra ende til annen. Hele 4 regissører måtte til før resultatet stod ferdig. Og slik den framstår i sin nåværende form bærer den preg av å ha blitt fiklet mye med i ettertid. Antakeligvis av samarbeidspartneren Shaw Brothers, siden volden neppe hadde passert i England på 70-tallet. Lung Ti, på 70-tallet kanskje best kjent fra Chang Chehs blodige martial arts-filmer, og på 80-tallet fra John Woos ditto gangsterfilmer, er nok den som kommer best fra det her.

r

Enter the Dragon

Hong Kong-USA/1973/Robert Clouse/Bruce Lee, John Saxon, Jim Kelly, Ahna Capri, Shih Kien m. fl.

Navnet "Bruce Lee" - og ikke minst plakaten hvor han poserer med blodstriper på mage og skulder - er en så stor del av populærkulturen, at det er lett å glemme hvem fyren egentlig var. Nå skal ikke jeg holde et langvarig foredrag her på denne begrensete plassen. Snarere vil jeg forsøke å pushe det som - skal vi være dønn ærlige - er og blir hans store claim to fame. Vi forståsegpåere kan hevde at den 2. og 3. filmen hans kanskje har mer for seg, til vi blir blå i de små ansiktene våres. Det er bare denne 4. (og siste) som holder, kommersielt og kvalitetsmessig, som underholdning og inngangsbillett for kommende generasjoner. Historien er såre enkel, og at den minner om noe fra en James Bond-film gjør selvsagt ingenting; Kampsporteksperten Lee (Lee, selvsagt) blir hyret av britisk etterretning til å spionere på narkotikabaronen Han (Kien). Som seg hjør og bør en mann i hans posisjon ligger nemlig ikke Han lavt i terrenget. Neida, i tillegg til å selge heroin i stor stil han arrangerer han kampsportturneringer for hundrevis av deltakere. Ingen av dem er selvsagt bedre enn Bruce, men for å virkelig trekke kinopublikummet får vi tillegg en amerikansk b-skuespiller med stigende kultstatus (Saxon) og en blacksploitation-helt med potensiell stjernestatus (Kelly) i tillegg. Actionscenene er bl. a. koreografert av en ung Sammo Hung og en ditto Jackie Chan, og Lee bruker i noen mer hårreisende scener Yuen Biao som stand inn. Så om noen skulle være i tvil, dette er the real shit!

r

Mannen Från Mallorca

Sverige/1984/Bo Widerberg/Sven Wollter, Tomas von Brömssen, Håkan Serner, Ernst Günther, Thomas Hellberg m. fl.

Jeg vil påstå at Sverige ligger noen hestehoder foran de andre nordiske landene når det gjelder krim, både på film og TV. På 70- og 80-tallet derimot var situasjonen en annen. Da lå de flere hele, lange hester foran. Og mye av skylden hadde Bo Widerberg. Hans filmatiseringer av Sjöwall och Wahlöös Mannen på Taket, og denne oppfølgeren basert på Leif G. W. Perssons bok Grisfesten, er så profesjonelt utført at jeg mistenker at de aldri vil bli overgått. Greit nok, der den første er et mesterverk, er denne bare veldig, veldig bra. Men på Widerberg-skalaen er det virkelig ikke noe å kimse av. De to velkjente heltene til Persson, inspektør Bo Jarnebring (Wollter) og kollegaen Lars Martin Johanssson (von Brömssen), rykker ut til en bank som blir ranet. Raneren kommer seg unna, men de to spanerne har snart sporet ham opp. Og til deres overraskelse viser det seg å være en kollega fra sikkerhetspolitiet. Men å få felt en politimann er ikke lett, spesielt ikke når man har hele etablissementet mot seg. Perssons bok er basert på en sann historie fra 70-tallet, da en justisminister ble tatt på fersken med luksusprostituerte. Det ble selvsagt lagt lokk på saken, men Persson lekket historien til pressen, fikk sparken i politiet og ble forfatter på heltid. I løpet av årene har det kommet flere bøker, og filmer og TV-serier, med Jarnebring og/eller Johansson. Og Persson har såpass kontroll på sitt bokunivers at bankraneren her, Kjell Göran Hedberg (Rico Rönneberg), faktisk er den samme mannen som i historien Palme - en pilgrims død skyter statsminister Olof Palme. Rollen som politisjef Dahlgren skulle egentlig gått til Carl-Gustaf Lindstedt, og gitt oss enda en link til Mannen På Taket, men på grunn av helseproblemer måtte Ernst Günther steppe inn. Anbefales!

r

Kalabaliken i Bender

Sverige/1983/Mats Arehn/Lasse Åberg, Brasse Brännström, Gösta Ekman, Ayse Emel Mesci Kuray, Sten Ljunggren m. fl.

For dem med filmsmak litt utenom det vanlige, betyr merkelappen "kalkun" ofte "må-se". Dette fenomenet forekom oftest på 80- og 90-tallet, da alt skulle stemples med enten kitsch eller cult. Men i realiteten betød det nesten alltid at det var snakk om en filmskaper som hadde altfor høye ambisjoner og/eller budsjett, uten at han helt traff publikum på hjemmebane. Mange av filmene som ble sablet ned, som f. eks. Heavens Gate, Baron Münchausen og Waterworld, var egentlig gode filmer som ble, bevisst eller ubevisst, misforstått av samtiden. Når det gjelder Mats Arehns Kalabaliken i Bender så kan jeg forstå kritikken, men ser man på den idag så virker det mer som om folk forventet seg noe ala Sällskapsresan og Göta Kanal (kanskje mest fordi Lasse Åberg og Brasse Brännström spiller hovedrollene), enn at det var noe virkelig galt med filmen. Dette er en fint filmet og relativt godt spilt historisk eventyrfilm. Som ligner mer på The Saragossa Manuscript enn noen av Åbergs komedier. Krigerkongen Karl den 12. (Ekman) gjemmer seg/hviler ut i Bender i Tyrkia etter et langt felttog. Han er blakk, sliten og uten en plan. En dag får han vite at Storvisiren (Walter Gotell) og Sultanmoren (Ayten Kuyululu) har planer om å sende ham en ung brud (Ayse Emel Mesci Kuray). For at ikke den unge damen skal komme fram til Bender, sørger kongens høyre hånd (Ljunggren) for at den udugelige fenrik Lagercrona (Åberg) og hans pessimistiske følgesvenn Kruus (Brännström) blir satt til å lede følget. Da kommer hun aldri fram, er nok tanken. Men som de fleste kanskje aner, så er de to om ikke annet så iherdige i tjenesten. Det svakeste leddet her er dessverre Åberg. Han er fin når han spiller fenriken som en hyggelig mann som er mer opptatt av botanikk enn krig, men i alle de andre scenene blir han veldig Trazan og faller igjennom. Brännström er langt bedre, men får veeldig lite å spille på. Og det er nok mye av årsaken til sjangerforvirringen til publikum på 80-tallet; det er nesten ikke noe action her. Ekman er som forventet ustyrtelig morsom som kongen med underbittet, men tror åpenbart at han spiller i en helt annen film. Men som sagt, det er en flott film å se på, og absolutt et forbilde for andre skandinaviske regissører som skal filme kostymedramaer - enten det er danske oppgjør med slavetiden eller doktor Proktor som reiser i tiden. 

 

p

Man in the Wilderness

USA/1971/Richard C. Sarafian/Richard Harris, John Huston, Henry Wilcoxon, Percy Herbert, Dennis Waterman m. fl.

Man in the Wilderness er basert på den samme sanne historien og boka som Leonardo DiCaprios The Revenant (2016), om Hugh Glass som ble etterlatt ute i ødemarka hardt skadet etter et bjørneangrep. Og nettopp derfor er det både viktig, og riktig synes jeg, å se denne filmen først. Ikke fordi det er noe i veien med Leos film, men fordi denne tidlige versjonen ligger mye nærmere den sanne historien. Og noen detaljer kan det være greit å ha i bakhodet når det gjelder alle "sanne" historier. I denne filmen er hovepersonen kalt Zachary Brass (Harris), og historien starter da han blir angrepet av en bjørn og dødelig skadet. Den halvgale lederen for jaktekspedisjonen Brass deltar i, kaptein Henry (Huston), beslutter å la Brass bli liggende igjen i ødemarka sammen med med 2 mann som skal begrave ham når han endelig dør. Men mennene flykter da de ser indianere og Brass overlever, og etter måneders strev ute i ødemarka klarer han å ta igjen ekspedisjonen og mennene som etterlot ham. Med A Man Called Horse (1970) og denne sementerte Richard Harris sitt rykte som den aller røffeste av de mange engelske filmstjernene som herjet på tidlig 70-tall. Rollen som Zachary Brass er så å si uten dialog, og det blir mye kryping i gjørme og spising av rått kjøtt på skuespilleren. Ikke verst av en alkoholiker som trivdes best på en teaterscene og påsto at han hatet filmer.      

p

Snake Eater III: His Law

Canada/1992/George Erschbamer/Lorenzo Lamas, Minor Mustain, Tracey Cook, Holly Chester, Tracey Hway  m. fl.

Det tredje kaptlet i sagaen om Jack Kelly er uten tvil det mest vellykkete. Her har Erschbamer og Lamas klart å forene det sleazy aspektet og originaliteten fra eneren med budsjettet, actionregien og skuespilleriet fra toeren på en måte som er, om ikke perfekt, så godt nok for oss som kun er ute etter 90 minutter med underholdning. Kelly aka Soldier (Lamas) er atter politimann, da han får i oppdrag av et foreldrepar å finne datteren (Hway) som blir holdt fanget av en mc-gjeng. Noe som bare betyr en ting i filmer som dette; Soldier og makkeren Cowboy (Mustain) bevæpner seg til tennene og setter igang en liten krig mot en hel haug dumme, skjeggete og overvektige stuntmenn...eh, jeg mener gjengmedlemmer. Heldigvis er alle klisjeene relativt voldsomt, ganske oppfinnsomt og ørlite grann morsomt utført. The End. Mustain som Cowboy er absolutt det beste ved hele filmen. Mest fordi det er en saftig rolle, men kanskje mer fordi man hele tiden sitter med følelsen av at dette er prototypen på så å si alle rollene Peter Weller har spilt de siste 10 årene.

p

Snake Eater II: The Drug Buster

Canada/1989/George Erschbamer/Lorenzo Lamas, Michele Scarabelli, Larry B. Scott, Harvey Atkin, Jack Blum m. fl.

Den andre filmen om Jack "Soldier" Kelly er på flere måter bedre enn eneren; Bedre manus, bedre skuespill, bedre budsjett, bedre regi. Men det betyr også mindre vold, mindre sleaze og mindre moro. Kelly er nå en mer kompetent martial arts-utøver ser det ut til, men har tydeligvis glemt alle de skitne triksene sine fra spesialsoldat-dagene, og sliter derfor veldig med sine daglige gjøremål som vigilante. Men det er absolutt et kult opplegg. I valget mellom fengsel for drap eller mentalinstitusjon i noen måneder, velger vår mann Jack selvsagt det siste. Derfra kan han snike seg ut hver natt og fortsette sin kamp mot mafiaen som selger urein dop til ungene på gata. Regissør Erschbamer har også denne gang spart det beste til slutt, og et angrep på gangsternes hovedkvarter svinger ganske bra. Men da er vi kommet 60 minutter ut i en film på 90 minutter, og det er ikke bra. Krysser fingrene for at nummer 3 er mer lik den første. 

p

Snake Eater

Canada/1989/George Erschbamer/Lorenzo Lamas, Josie Bell, Robert Scott, Ronnie Hawkins, Cheryl Jeans m. fl.

På 80-tallet gjaldt helt andre regler for hvem som kunne bli actionhelt. Og de hårete gutta med pilotbriller og steinvaska jeans, som i andre tiår har blitt avspist med "3. håndtlanger fra høyre", fikk plutselig sine egne filmer. Lorenzo Lamas hadde forsåvidt blitt et navn gjennom såpeserien Falcon Crest, men må ha kjent noen høyt oppe for å få rollen som Jack "Soldier" Kelly i hele tre Snake Eater-filmer. Når det er sagt, så skal det godt gjøres å ikke la seg underholde av denne amatørmessige, smått sleazy og tvers igjennom voldelige filmen. Da foreldrene blir drept og søsteren kidnappet av psykopatiske rednecks, tar det ikke mange minuttene for den uortodokse politimannen og eks-spesialsoldaten Kelly (Lamas) å liste ut at det beste er å ta loven i egne hender. Utstyrt med våpen og sprengstoff drar han ut i sumpene og starter en enmannskrig mot de ansvarlige. Det som "selger" Snake Eater er først og fremst manusforfatternes amatørmessige evner til å forkludre ting for helten. Et lass av uvesentligheter setter stadig vekk en stopper for ferden hans mot rettferdighet. Kelly kan være profesjonell som få i det ene øyeblikket, for så å framstå som en lallende idiot i det neste. På en god andreplass kommer regissør Erschbamers sans for sleazy sex og gufne hang til trusler om voldtekt. Mang en god opptakt til brukbar action blir stoppet eller bremset av nettopp dette. Til slutt bør det også nevnes at Lamas verken har rytmen eller elegansen til en mann som skal være en uovertruffen drapsmaskin. Noe som flere ganger resulterer i ufrivillig komikk. Men, og det er et "men", den tekniske avdelingen kan sine ting. Og summen av alle ingrediensene blir noen svært artige 90 minutter.