Film II

Blue City
USA/1986/Michelle Manning/Judd Nelson, Ally Sheedy, David Caruso, Paul Winfield, Scott Wilson m. fl.
Blue City kom ut akkurat da de som synes Judd Nelson var det beste med The Breakfast Club, begynte å lure på hva brat pack-gjengen skulle gjøre etter alle ungdomskomediene. Denne lille actionfilmen, basert på en roman av Ross MacDonald og produsert av Walter Hill, var ikke alles kopp te. Den ble nominert til hele 5 Golden Raspberry Awards og tjente knapt inn utleggene på kino. Og likevel ER det en kul film. Da Billy Turner (Nelson) ankommer hjembyen etter 5 år finner han ut at faren har blitt drept. I full åpenhet begynner han å rive hjemstedet i filler for å få tak i den skyldige. Skuespillerstilen til Nelson kan minne om den Martin Donovan pleier å bruke i filmene til Hal Hartley. Og hele historien har en slags ironisk distanse til virkeligheten. Kanskje var det det som gjorde folk usikre. Men det ligger en god spenningsroman i bunn her. Og actionscenene er av ypperste klasse. Motorsykkelen Judd kjører, en 1978/79 750cc Triumph Bonneville T140E, er bokstavelig talt den samme sykkelen Richard Gere bruker i An Officer and a Gentleman (1982).

Raw Deal

USA/1986/John Irvin/Arnold Schwarzenegger, Kathryn Harrold, Sam Wanamaker, Robert Davi, Paul Shenar m. fl.

 "You should not drink and bake!" 

-Mark Kaminsky

Mellom Commando (1985) og det store gjennombruddet Predator (1987) stilte Arnold opp for Dino de Laurentis i denne lille thrilleren. Filmen ble ingen stor suksess, men den er interessant fordi den kan skilte med noe sjelden som "skuespilleren" Schwarzenegger. Og den østerrikske eika klarer seg bedre enn forventet. Aksenten er selvsagt helt på jordet, men mimikken og kroppsspråket hjelper ham gjennom de fleste scenene hvor han spiller under cover agent i mafiamiljøet. Den tidligere FBI-agenten Mark Kaminsky (Schwarzenegger) blir brukt som torpedo av politimannen Harry Shannon (Darren McGavin) i et privat felttog mot mafiabossen Luigi Patrovita (Wanamaker). Og Kaminsky er fullt bestemt på å ikke gi seg før hele banden er bak lås og slå - eller døde. Det er ekstremt mye action i Raw Deal. I tillegg til skyting og biljakter får vi også se et utall nevekamper av den typen som gikk ut på dato da alle helter plutselig skulle kunne martial arts. God gammeldags underholdning, med andre ord.

Orca
USA/1977/Michael Anderson/Richard Harris, Charlotte Rampling, Will Sampson, Bo Derek, Keenan Wynn m. fl.
I kjølvannet av Steven Spielbergs megasuksess Jaws (1975) dukket det opp en hel rekke filmer om dyr som på en eller annen måte gjør livet surt for oss mennesker. Her forsøker Dino de Laurentis å bruke en spekkhogger som skrekkelement. Men siden verken han eller vi som ser på synes dyret ser videre fryktinngytende ut, ligger sympatien mest på dens side. Og når Ennio Morricone i tillegg stiller opp med sin aller mest melankolske musikk, så blir historien bare mer tragisk enn skummel. Den ikke spesielt intelligente fiskeren Nolan (Harris) og mannskapet hans (Wynn, Derek og Peter Hooten) prøver å fange en spekkhogger, men dreper den ved et uhell. Hvalens make sverger hevn (ja, vi er der) og begynner å terrorisere befolkningen i området. Spesialeffektene i Orca er relativt gode. Og uten den stadige sammenligningen med Jaws hadde nok filmen raget høyt innenfor sjangeren. Om polarscenene ser ut som om de er filmet på et varmt sted, som for eksempel Malta, så er det fordi de er det. Richard Harris utfører forresten sine egne stunts. Will Sampson, som kom rett fra One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975) og Outlaw Josey Wales (1976), var også med i The White Buffalo i 1977. Der bistår han Wild Bill Hickock (Charles Bronson) i jakten på en livsfarlig, hvit bøffel. Også det dyreeventyret er produsert av Dino de Laurentis. Bo Dereks filmdebut avslører at hun aldri har hatt noe skuspillertalent å snakke om, uten at det hindret Richard Harris å ta en rolle i hennes og ektemannen Johns Tarzan, the Ape Man i 1981.

Horror Express
Spania-England/1972/Eugenio Martin/Christopher Lee, Peter Cushing, Telly Savalas, Alberto de Mendoza, Silvia Tortosa m. fl.
Christopher Lee og Peter Cushing spilte i hele 22 filmer sammen. Ofte som bitre fiender. Her er de for en gangs skyld på samme side. Og det er i grunnen greit, for motstanderen er en flere millioner år gammel ånd fra en annen verden. Sir Alexander Saxton (Lee) har funnet en skapning i en hule i Kina. Planen er å frakte den til England med tog, men monsteret våkner og begynner å drepe passasjerene en etter en. Heldigvis er den handlekraftige doktor Wells (Cushing) med på reisen. Horror Express har absolutt alt en europeisk b-skrekk fra tidlig 70-tall kan by på. To-tre velkjente navn på plakaten, klaustrofobiske studioscener, blodige spesial effekter som ser ut som om de er gjort hjemme på gutterommet, håpløs dubbing og en historie som går i svært vante spor mot en uunngåelig slutt. Kort sagt, helt fantastisk! Savalas ser konstant ut som om han bare har gått inn feil dør og havnet foran kamera, og mesteparten av birolleskuespillerne babler usynkront i vei om ting som ikke vedkommer handlingen det aller minste. Monsteret (spilt av en mann med det fantastiske navnet Juan Olaguivel) hypnotiserer sine ofre med små, røde lyspærer maskert foran øynene - en effekt som bare må ses! All ære til Lee og Cushing som faktisk bryr seg og spiller godt hele filmen igjennom.   

A Lovely Way to Die
USA/1968/David Lowell Rich/Kirk Douglas, Sylvia Koscina, Eli Wallach, Kenneth Haigh, Martyn Green m. fl.
Jeg hadde ikke sett mange minuttene av A Lovely Way to Die før jeg begynte å dra kjensel på både handlingen og figurene. Og etter ytterligere noen scener innså jeg at Joe Eszterhas stjal så og si alt fra denne filmen da han skriblet ned manuset til Basic Instinct (1992). Det eneste han utelot var humoren og de få sympatiske trekkene hovedpersonene har. Den tidligere politimannen Jim Schuyler (Douglas) får i oppdrag av stjerneadvokaten Tennessee Fredericks (Wallach) å passe en klient (Koscina) som er mistenkt for å ha drept ektemannen sin. Men verken Jim eller klienten oppfører seg slik det sømmer seg en livvakt og en sørgende enke. Det hersker ingen tvil om at dette er freske saker - selv for de glade 60-årene å være. Og det er jo morsomt å se far Kirk gjøre mye av den samme figuren som sønnen Michael ble så beryktet for 24 år senere - selv om gubbens actionhelt har et mye større glimt i øyet.

The Warriors - Director's Cut
USA/1979/Walter Hill, James Remar, Deborah Van Valkenburgh, David Patrick Kelly, Dorsey Wright m. fl.
Jeg går alltid til director's cut-utgaver av filmer som i utgangspunktet er perfekte, med en viss skepsis. Vanligvis legger de bare til noen bortklipte scener og satser på at fansen vil punge ut en gang til. I dette tilfellet har Walter Hill nøyd seg med 76 nye sekunder - og de er alle rent kosmetiske. Hvilket betyr at denne versjonen av The Warriors er akkurat like god som den forrige. Cyrus (Roger Hill), lederen for New Yorks største gjeng, ønsker å forene alle bandene, men blir skutt midt under et stormøte. The Warriors (Beck, Remar, Wright m. fl.) fra Coney Island får feilaktig skylden og snart blir de jaktet på av alle som var tilstede under samlingen. Det skal bli en lang og voldsom natt før de er tilbake i sitt eget nabolag igjen. Walter Hill var en stigende stjerne på slutten av 70-tallet, og dette intense dramaet bare befestet hans posisjon som en av de aller beste innen actionsjangeren. Både megasuksessen 48 hrs. (1982) og sjangerleken Streets of Fire (1984) står i gjeld til denne, både handlings- og stilmessig.

White Ghost
USA/1988/BJ Davis/William Katt, Reb Brown, Wayne Crawford, Martin Hewitt, Rosaling Chao m. fl.
Her befinner vi oss i den helt andre enden av kvalitetsskalaen. Reb Brown fra Uncommon Valor (1983) er fortsatt i jungelen, men alt annet er bare fjas. Actionscenene er relativt gode, og skuespillet er faktisk ikke så verst, men historien kunne (og burde) ha foregått et helt annet sted enn i Vietnam. Den tidligere soldaten Steve Shephard (Katt) bor i Vietnam med sin gravide kone. Av grunner bare manusforfatteren forstår, er det plutselig viktig for USAs myndigheter å få Shephard ryddet av veien. De sender leiesoldaten Walker (Crawford), som tilfeldigvis hater Shephard, og hans menn for å gjøre jobben. Og når det ikke går helt etter planen, sender de major Cross (Brown) etter Walker. De som har sett Hot Shots Part deux (1993) burde dra kjensel på opplegget, selv om denne selvsagt ikke er i nærheten av å være morsom. Det som redder den fra glemselen er den tidligere stuntmannen og spesial effekt-mannen BJ Davis' håndlag med skyte- og kampscenene. De holder.

Uncommon Valor
USA/1983/Ted Kotcheff/Gene Hackman, Fred Ward, Reb Brown, Tim Thomerson, Patrick Swayze m. fl.
Da nyheten om at Ted Kotcheff jobbet med en Vietnamfilm etter suksessen med First Blood (1982), gikk alle automatisk ut i fra at det dreide seg om en oppfølger. Og det var det jo på sett og vis. Men heldigvis en langt mer seriøst en enn Rambo: First Blood part II (1985). Ideen om at det fortsatt fantes amerikanske krigsfanger i Vietnam, var noe som ble mye debattert på begynnelsen av 80-tallet. Oftest i ganske useriøse former. Kotcheffs film tar oppgaven alvorlig, og klarer i tillegg å være en svært god actionfilm. Oberst Jason Rhodes (Hackman) klarer ikke å fortsette livet før han i hvert fall har forsøkt å redde sønnen som ble tatt til fange i Vietnam i 1972. Han samler sammen sønnens gamle militærkompiser og reiser tilbake, fast bestemt på å gjøre et forsøk. Godt skuespill, et fint manus og spennende actionscener gjør dette til en liten perle innen sjangeren. Det spilles tungt på sentimentalitet til tider, men det overlever vi. Helt greit også å se at Patrick Swayze hadde noe mer å by på før han ble ungpikeidol.

Narrow Margin
USA/1990/Peter Hyams/Gene Hackman, Anne Archer, James Sikking, JT Walsh, M. Emmet Walsh m. fl.
Før han fikk det for seg at filmene han ble tilbudt var altfor voldelige og til slutt pensjonerte seg, medvirket Gene Hackman i en rekke underholdende thrillere sent i karrieren. Oftest som rettskaffen helt, men alltid med det lille ondskapsfulle glimtet i øyet som gjorde ham mye farligere enn de fleste skuespillere av hans generasjon. I denne nyinnspillingen av The Narrow Margin fra 1953 spiller han en aktor som forsøker å eskortere et vitne (Archer) i en mafiasak trygt fram til rettssalen. Ferden foregår med tog, og ingen jernbaneklisje forblir uprøvd. Stadig bytting av kupeer, henging på utsiden av vognene over dype juv og løping på taket er bare noen av de ingrediensene vi blir servert. Og det funker som bare F. Hackman er i godform og leiemorderne som er på sporet av ham og vitnet er kledelig ekle. Archer bidrar som vanlig ikke med stort, men mafiabossen blir spilt av selveste Harris "Mr Peasley" Yulin og er følgelig verdt å hate. Regissør Hyams serverer som alltid fantastiske bilder og stram redigering.

Heat
USA/1986/Dick Richards/Burt Reynolds, Karen Young, Peter MacNicol, Howard Hesseman, Neil Barry m. fl.
Etter mange år med stor suksess som moromann, vendte Burt Reynolds på 80-tallet tilbake til actionsjangeren. Ikke alt han tok i ble til gull, men veldig mye av det er langt bedre enn sitt rykte. I Heat spiller han en spillavhengig, tidligere leiesoldat som drømmer om å pensjonere seg i Venezia. Men det er ikke så lett å komme seg avgårde når de få vennene han har stadig vekk havner i trøbbel. "Trøbbel" er stikkordet for denne produksjonen også. Hele 6 regissører var innom før den var ferdig, og både manusforfatter William Goldman og Burt selv har avfeid filmen som mislykket. Men det er mye å like her, og kanskje får den sin renessanse nå som Jason Statham snart dukker opp i en nyinnspilling. Actionscenene det legges opp til her er ganske avanserte, og det trengs mye stuntarbeid og filmtriks for å få gamle Burt'ern til å se ut som en martial arts-stjerne. Der vil The Stath utvilsomt lykkes bedre. Film noir-elementene derimot fikser herr Reynolds elegant. Selv om det faktum at han ustanselig skifter parykker og form på barten, virker distraherende. Goldman er igjen involvert på manussiden.

Revolver
Italia/1973/Sergio Sollima/Oliver Reed, Fabio Testi, Paola Pitagora, Agostina Belli, Frederic de Pasquale m. fl.
Denne italienske thrilleren, forøvrig den først av 5 filmer opp igjennom historien som har tittelen Revolver, kom i en periode hvor Oliver Reed var alt annet enn enkel å jobbe med. Ikke at det synes nevneverdig på lerretet, men fyll og bråk gjorde visstnok innspillingen til et lite helvete for både regissør Solima og medspiller Testi. Såpass ille var det, at crewet var fast bestemt på "ta" Reed når de var ferdige. Da fengselsdirektør Vito Ciprianis (Reed) kone blir kidnappet og forsøkt byttet mot fangen Milo Ruiz (Testi), slår den tidligere politimannen hardt tilbake. Og det tar ikke lang tid før Cipriano og Ruiz finner ut at de har felles interesser. Italiensk krim fra 70-tallet var aldri utpreget lystig. Og denne er intet unntak. Ikke så hypervoldelig som mange av de andre, men med en nihilisme som kan virke depressiv på de fleste. Men Reed og Testi utgjør et bra par, og actionscenene er gode. Pluss også for gode locations i Italia og Frankrike, og fin musikk av Ennio Morricone.

Sitting Target
England/1972/Douglas Hickox/Oliver Reed, Ian McShane, Jill St. John, Edward Woodward, Frank Finlay m. fl.
Til tross for sitt (fortjente) rykte som drukkenbolt og bråkmaker var Oliver Reed alltid en intens og fysisk imponerende skuespiller. Og aldri var han mer skremmende enn som den rømte fangen ute etter hevn i denne nervepirrende actionthrilleren. Så voldsom og fryktinngytende er han, at regissør Hickox kan bruke Ian "Swearengen" McShane som den muntre sidekicken. Da raneren Harry Lomart (Reed) får vite at kona (St. John) har funnet en annen, rømmer han sammen med kompanjongen Birdy (McShane), fast bestemt på å drepe både henne og elskeren. Men alt er kanskje ikke slik det ser ut ved første øyekast. Og de som nå ser for seg en misforståelse som til slutt redder livet til de utpekte målskivene, må tro om igjen. Verken Hickox eller Reed gir så mye som en shilling ved dørene. Dette er steinhardt og kompromissløst tvers igjennom. Filmen er overraskende voldsom, selv etter dagens standard å regne, og kan dessuten skilte med noen av de beste actionscenene jeg kan huske å ha sett på veldig lenge. Den originale Equalizer, Edward Woodward, er med i en liten rolle som tøff politimann med sans for fru Lomart. Sitting Target går nesten ukentlig på TCM og en et must for de som liker 70-tallsfilmer som ikke legger papir i mellom.

Young Guns
USA/1988/Christopher Cain/Emilio Estevez, Kiefer Sutherland, Lou Diamond Phillips, Dermot Mulroney, Casey Siemaszko m. fl.
Da den kom ut ble nok Young Guns først og fremst sett på som en macholek fra gutta i The Brat Pack. Men nå i etterpåklokskapens grelle lys ser vi at den ikke bare er en av de bedre westernfilmene fra 80-tallet, den er også den mest sannferdige gjenfortellingen av William "Billy the Kid" Bonneys eskapader. Noen ting er utelatt, som at de opprinnelig var mange flere og at mange av dem overlevde, men i korte trekk så er dette rett og slett en actionfylt historieleksjon. Rancheren John Tunstall (Terence Stamp) blir drept av rivalen Lawrence Murphy (Jack Palance). Og da den korrupte sheriffen ikke akter å gjøre noe, blir Tunstalls gårdsgutter (Esteves, Sutherland, Phillips m. fl.) sverget inn som deputyer av byens dommer. Men under hissigproppen William Bonneys ledelse ender de fleste av Murphys menn opp på kirkegården og ikke bak lås og slå. Regissør Cain kan sine ting, og i flere scener gir han oss action som få har gjort bedre i en westersetting. Det er lite å si på de unge skuespillernes innsats, men prikken over i'en er bruken av veteranene Palance, Stamp, Brian Keith og Patrick Wayne i små, men viktige roller.

Skeleton Coast
Sør-Afrika/1988/John "Bud" Cardos/Ernest Borgnine, Robert Vaughn, Oliver Reed, Herbert Lom, Simon Sabela m. fl.
Av og til må man bare gi seg over til en ide som egentlig bare er sånn halvbra. Ernest Borgnines først hovedrolle på en god stund er dessverre i en film som med bare små grep kunne blitt så mye, mye bedre. Men så er det et eller annet med handlingen, de elendige skuespillerne og de overraskende gode actionscenene som gjør at man holder ut til siste rute. Selv om dette politisk sett er langt over kanten. Disse karene boikottet i hvert fall ikke apartheid-styret i Sør-Afrika. Oberst Smiths (Borgnine) CIA-sønn blir tatt til fange i Angola. Ved hjelp av en gruppe leiesoldater med hver sin spesialitet - blant annet en som er karatemester, en som er knivkaster og ei som er blond og dusjer mye - infiltrerer han fortet sønnen blir holdt fanget. Vel inne så, ja, begynner de å skyte vilt rundt seg. De fleste av skuespillerne her er ubehjelpelig dårlige. En ung Arnold "Mumien" Vosloo gjør det greit, og veteranene kan selvsagt sine ting. Borgnine har jo aldri vært særlig god i utgangspunktet, og jeg antar at Vaughn gjør det han får betalt for som den tyske (ikke spør!) kommandanten som av en eller annen grunn torturerer Smiths sønn i et banka kjør. Oliver Reed er det grunn til å dvele litt ved. På dette tidspunktet i karrieren tok han for det meste små roller i b-filmer som ble produsert i varme strøk. Og han er slettes ikke dårlig som sikkerhetssjefen som jakter på Borgnine & co. Men vi aner jo at grunnen til at han sier replikkene sine så fort er at puben snart åpner. Jeg vil ikke anbefale denne filmen. Men om noen har lyst til å tenke litt over hvordan de kunne ha gjort den mye bedre selv, så ligger den på youtube.

Hammerhead
England/1968/David Miller/Vince Edwards, Judy Geeson, Peter Vaughan, Diana Dors, Michael Bates m. fl.
Mens agent 505 gjør Beirut utrygt for alle som går i miniskjørt, holder den engelske agenten Charles Hood på med mye av det samme over i Portugal. Heller ikke han har de helt store ressursene å rutte med, og nøyer seg ofte med å fly etter damene. Men trengt inn i et hjørne kan han slå overraskende hardt i fra seg. Noe som trengs når skurkens høyre hånd spilles av David "Selveste Dart Vader" Prowse. Charles Hood (Edwards) blir sendt til Portugal for å infiltrere den eksentriske millionæren Hammerheads (Vaughan) organisasjon før han rekker å stjele NATOS utskytingskoder og ta over verden. Hammerhead er basert på Stephen Coulters første av i alt fem bøker om agenten Charles Hood. Og når den ikke bruker unødvendig mye tid på dansende hippier og andre "swinging sixties" tåpeligheter, så er den en brukbar James Bond-kopi. Nevekampene er som sagt overraskende gode her, og en del av volden kommer litt brått på tatt i betraktning av den lette tonen.

Agent 505: Death Trap Beirut
Tyskland/1966/ Manfred R. Köhler/ Frederick Stafford, Geneviève Cluny, Chris Howland, Harald Leipnitz, Gisella Arden m. fl.
Mens James Bond reiser standsmessig til alle verdens hjørner på statens regning og Jason Bourne har bøttevis med teknologi å ty til i ei knipe, må Interpolagent 505 Richard Blake klare seg med en flybillett på økonomiklasse og...ja. det er egentlig alt. Han har en revolver som han bruker innimellom, og han er relativt brukbar med nevene, men bortsett fra dette så har han ingen andre ressurser enn et visst drag på damene. Agent 505 (Frederick Stafford) blir sendt til Beirut for å etterforske drapene på to fotomodeller. Relativt raskt kommer han på sporet av Mannen Med Fire Fingre og hans planer om å drepe hele byens befolkning. Jeg vet ikke egentlig hva jeg forventet av en tysk spionthriller fra 60-tallet. Men med lave forventninger følger gjerne positive overraskelser. Og filmen skal ha cred for ikke å være verken parodisk eller flau - ikke så mye ihvertfall. Det vi istedet får er en litt uspektakulær spionhistorie med en brukbar helt og en og annen god actionscene, innspilt på fantastiske locations i Libanon. No more, no less. Musikken av Ennio Morricone veksler mellom fengende og irriterende.

The Fury
USA/1978/Brian dePalma/Kirk Douglas, John Cassavetes, Carrie Snodgress, Amy Irving, Andrew Stevens m. fl.
Det er få skuespillere jeg misliker mer enn Andrew Stevens. Mannen burde rett og slett ikke vært skuespiller. Men rett skal være rett, i forhold til Amy Irving er han en ren nytelse å se på i denne blandings-ripoff'en av Carrie (1976) og The Omen (1976). Brian dePalma bryr seg selvsagt ikke om hvordan folk spiller eller framfører replikkene sine. Han er kun ute etter å finne nye kule måter å stjele fra Hitchcock på. Heldigvis har han stødige karer som Kirk Douglas og John Cassavetes til å heve kvaliteten og drive handlingen framover, mens han koker i hop nye, blodige effekter. Peter Sandzas (Douglas) telepatiske sønn, Robin (Stevens), blir kidnappet av CIA-agent Ben Childress (Cassavetes). For å redde junior trenger Sandza hjelp av sykepleieren Hester (Snodgress) og den like telepatiske Gillian Bellaver (Irving). Finalen i filmen, hvor Cassavetes eksploderer i bokstavelig talt tusen biter, er en av filmhistoriens mest minneverdige. I tillegg til de faste samarbeidspartnerne Charles Durning og Dennis Franz, dukker purunge utgaver av Darryl Hannah og James Belushi opp i bittesmå roller. Douglas var 62 år gammel da denne filmen ble spilt inn. Vi kan alle håpe at vi er like virile når vi når den alderen.

The Driver
USA/1978/Walter Hill/Ryan O'Neal, Bruce Dern, Isabelle Adjani, Ronee Blakley, Matt Clark m. fl.
I Walter Hills andre film som regissør tar han det hele ned på grunnplanet. Ingen av figurene har navn (de heter bare Sjåføren, Purken osv) og handlingen er temmelig rett fram. Hovedvekten er lagt på biljakter. Og det meste som skjer i mellom er der for å lede fram til neste gang Sjåføren setter seg bak rattet i en bil. Purken (Dern) er besatt av å fange Sjåføren (O'Neal), og går ikke av veien for å arrangere et bankran for å få det til. Sjåføren vet om planene, men tar likevel jobben. Enkelt og greit. Som forventet var Steve McQueen innom dette prosjektet på et tidspunkt. Og selv om det hadde passet ham perfekt, er jeg glad Hill satset på O'Neal. Mannen er komplett mimikkløs, og relativt daff i bevegelsene, men med den rette regissøren kan han bli utrolig morsom (What's Up, Doc?, 1972), veldig god (Barry Lyndon, 1975) eller en brukbar actionhelt, som her. Takk Peter Bogdanovich, Stanley Kubrick og Walter Hill.

Cobra
USA/1986/George P. Cosmatos/Sylvester Stallone, Brigitte Nielsen, Reni Santoni, Andrew Robinson, Brian Thompson m. fl.
Da Stallone lanserte Cobra på 80-tallet, mellom Rambo II og III, visste vi ikke helt hva vi skulle tro. Selv om filmen ble klippet ned med nesten 40 minutter, og mye av volden ble tonet kraftig ned, satt vi igjen med en rett-på-video utgivelse som ikke passet en av verdens største stjerner. Tar vi en titt på filmen i dag, så ser vi raskt at mange av de ingrediensene som gjør Expendables 1, 2 og 3 til nostalgiske publikumstreffere er på plass allerede her. De er bare utført av en litt humørløs filmstjerne med verdens største ego. Marion Cobretti (Stallone) og kollegaen Gonzales (Santoni) får i oppdrag å beskytte modellen Ingrid Knudson (Nielsen). Hun kan nemlig identifisere seriemorderen Nightslasher (Thompson) og hans gjeng av psykomordere. Og vitnebeskyttelse Cobra style betyr biljakter, skuddueller og nevekamper til hele banden er tilintetgjort. Den ultimate testen for actionfilmer som dette, er om de hadde fungert med helt andre, ukjente skuespillere i rollene. Og det hadde Cobra. Selv uten datidens største actionstjerne, en modell som aldri kom noen vei og et par av skuespillerne fra Dirty Harry hadde dette vært 87 underholdende minutter.

The Last Valley
England/1971/James Clavell/Michael Caine, Omar Sharif, Florinda Bolkan, Nigel Davenport, Per Oscarsson m. fl.
Tredveårskrigen (1618-1648) begynte som en religionskrig mellom protestanter og katolikker, men utviklet seg snart til å bli en kaotisk maktkamp hvor hærførere stadig skiftet side for egen vinnings skyld. Med dette som utgangspunkt har James Clavell (kanskje mest kjent som forfatteren bak Shogun) skapt en fantastisk eventyrhistorie som ikke bare er visuelt imponerende, men som også pirker borti alt det fryktelige menneskeheten har gjort i en eller annen guds navn. En herreløs kaptein (Caine) og hans bande av krigstrøtte leiesoldater snubler over en dal i de tyske alpene som ennå ikke har vært berørt av krigens redsler. De bestemmer seg for å bli en stund. Men selv om de har kjempet i en av tidenes lengste religionskriger kommer de fort på kant med den lokale presten (Oscarsson i en fantastisk rolle) og de fanatisk kristne landsbybeboerne. Clavell byr på vakre widescreenbilder fra Tyrol (noen scener er tatt opp vinterstid, uten at det får Caine til å skrike og bli rød i ansiktet) og fantastisk musikk av John Williams, men også en del intense kampscener. Prikken over i-en er den nesten skrekkfilmaktige stemningen som hviler over de fleste scenene. En må-se film som er vanskelig å få tak i. Kopien som ligger på youtube er faktisk ikke så verst.

Too Late the Hero
USA/1970/Robert Aldrich/Michael Caine, Cliff Robertson, Ian Bannen, Harry Andrews, Ken Takakura m. fl.
Flere kommentatorer har ment å kunne se en parallell til Vietnamkrigen i denne filmen. Det gjør ikke jeg. I det hele tatt er det vanskelig å finne noen dypere mening med den i det hele tatt. Men hva så? Holder det ikke at en film bare er spennende? Den amerikanske løytnanten Sam Lawson (Robertson) snakker flytende japansk (de gjør alt flytende i filmer som dette) og blir sendt for å ødelegge en japansk radiostasjon sammen med en gruppe engelske kommandosoldater. Snart skal det vise seg at den opprørske sanitetsmannen Tosh Hearne (Caine) er den eneste i gruppe Lawson kan stole på. Eller kan han det? Det sies at Aldrich kjempet med nebb og klør for å ikke få Robertsen med på rollelista. Og ut i fra innsatsen til den tidligere Oscarvinneren hadde regissøren rett. Robertson bidrar i så liten grad at selv perifere birolleskuespillere gjør mer inntrykk. Og dermed blir det som i alle tilfeller hadde vært Michael Caines film virkelig Michael Caines film. Ken Takakura fikk et brukbart internasjonalt gjennombrudd som den ikke helt usympatiske major Yamaguchi. Scenene hvor han terroriserer Caine og Robertson ved å snakke til dem gjennom høyttalere plassert i tretoppene er blant høydepunktene i filmen. 

Dial M for Murder
USA/1954/Alfred Hitchcock/Ray Milland, Grace Kelly, Robert Cummings, John Williams, Anthony Dawson m. fl.
Det som alltid slår meg når jeg ser filmer av Alfred Hitchcock, selv de aller eldste, er hvor rå de må ha virket i sin egen tid. Eksplisitt vold, seksuelle undertoner, grovkornet dialog - Hitchcock hadde det meste på plass. Og det lenge før de fleste andre filmskapere. Her dykker han ned i den eldgamle øvelsen "det perfekte mord" på sin sedvanlige, elegante måte. Tony Wendice (Milland) oppdager at kona (Kelly) er utro, og planlegger å bli kvitt henne på en utspekulert måte. Men saker og ting går slettes ikke som han har tenkt. Selv om dette bokstavelig talt er filmet teater, klarer den gamle mesteren også her å tilføre så mange filmatiske finurligheter at enkeltscener har blitt kopiert i det uendelige. Hvem kan for eksempel glemme Brian De Palmas versjon av saksescenen i Obsession (1976). Filmen ble nyinnspilt av Andrew Davis som A Perfect Murder i 1998.

The Black Windmill
England/1974/Don Siegel/Michael Caine, Donald Pleasence, Janet Suzman, John Vernon, Delphine Seyrig m. fl.
Tar vi med rubb og rake har nok Michael Caine spilt engelsk agent flere ganger enn både Sean Connery og Roger Moore. Og av en eller annen grunn bruker alle sammen briller. Denne gang er han major John Tarrant fra MI6, en velkledd problemløser med ekskone og sønn. Av utseende kan han minne om Harry Palmer (5 filmer), men sakene han jobber med er mer i samme gate som John Preston (The Fourth Protocol, 1987). Uansett, Tarrants sønn blir kidnappet av en mann som kaller seg McKee (Vernon). Han forlanger diamantene MI6 for øyeblikket har i safen i bytte mot gutten. Men skal Tarrant klare å gjennomføre byttehandelen, må han klare seg uten hjelp fra kollegaene. Dirty Harry-regissør Siegel gir denne svært europeiske historien en fin kynisk vri, og actionscenene gjennomføres på en glimrende måte. Men det som virkelig gjør filmen til noe utenom det vanlige er den brutale måten kidnapperne behandler Tarrants sønn. Ikke noe for barneforeldre med svake nerver! Donald Pleasence går for en mer nevrotisk enn gal framtoning i rollen som Tarrants sjef, hvilket leder meg til å tro at han kan når han vil. Men da må jeg selvsagt finne EN film hvor han spiller normal først.

The Eagle Has Landed
England/1976/John Sturges/Michael Caine, Donald Sutherland, Robert Duvall, Jenny Agutter, Sven-Bertil Taube m. fl.
Selv om noen kritikere har vært tilbakeholdne med godordene, hersker det liten tvil om at The Eagle Has Landed befinner seg i toppsjiktet når det kommer til sjangeren eventyrkrigsfilmer. Filmen har ikke ett eneste kjedelig minutt! Men det er åpenbart ikke nok for noen. Kanskje er det det at Donald Sutherland gir Liam Devlin et aldri så lite hint av sadisme som er problemet (rollen skulle gått til Richard Harris, men han ble droppet da det viste seg at han støttet IRA privat)? Eller er det det at Michael Caine er så sympatisk som oberst Steiner, at vi etter hvert håper han skal lykkes med å kidnappe Churchill? Det hele begynner rett nok litt uheldig. Produksjonsteamet har dratt med Caine til Finland for noen sekvenser i snøen, og det er nok til å få ham til å brøle og bli rød i fjeset i de fleste scenene. Heldigvis bedrer humøret seg når innspillingen flytter seg til et uvanlig solfylt England. På oppdrag fra Himmler (en sedvanlig psykopatisk Donald Pleasence) lager oberst Radl (Duvall) en plan for å kidnappe Winston Churchill. Til oppdraget velger han IRA-mannen Liam Devlin (Sutherland) og kommandosoldatene (Taube og Siegfrid Rauch m. fl.)  til oberst Kurt Steiner (Caine). Alt ser ut til å gå strykende, til Devlin og Steiner oppdager at en amerikansk militærtropp (Treat Williams og Larry Hagman m. fl.) er stasjonert i det samme området. Michael Caine klager i sine memoarer over at regissør John Sturges så på denne jobben bare som en inntektskilde, og ikke la sin sjel i arbeidet. Men når vi ser hvor godt filmen holder seg den dag i dag, så blir dette bare etterpåklokskap. Manus er av James Bond-veteranen Tom Mankiewicz, etter Jack Higgins' roman. Roy "Adam Dalgliesh" Marsden dukker opp som gestapooffiser i en kort scene. Og Jeff "Kenickie fra Grease" Conaway som amerikansk soldat.

Moon 44
Tyskland/1990/Roland Emmerich/Michael Pare, Lisa Eichhorn, Dean Devlin, Brian Thompson, Malcolm McDowell m. fl.
Tysk science fiction?! hører jeg noen nærmest rope nå. Ja, tysk science fiction. Fra mannen bak Stargate (1994) og Independence Day (1996). Og med amerikanere i alle de store rollene. Budsjettet er heller ikke lavere enn at spesialeffektene befinner seg på nivå med en middels Hollywoodproduksjon. Emmerich har helt klart hatt størrelser som Alien (1979), Outland (1981) og Bladerunner (1982) i tankene når han puslet sammen utseendet til denne lille b-filmen. Det er science fiction tenkt som en realistisk framtid, hvor en fantastisk historie tilfeldigvis utspiller seg. Spesialetterforsker Felix Stone (Pare) blir sendt til gruvesamfunnet Moon 44 i år 2038. Oppdraget hans er å finne ut hvem som har stjålet to containere med verdifulle mineraler. Det oppdragsgiverne hans "glemte" å fortelle ham, er at et piratangrep på basen er nært forestående. Både tonen og mye av stilen fra Emmerichs senere produksjoner kan spores tilbake til Moon 44. Som i all god science fiction, og kanskje spesielt den fra 80-tallet, kommer historien i første rekke. Dernest kulissene og spesialeffektene. Men kanskje viktigst av alt, det skal være underholdende. Dean Devlin, som spiller Stones makker, Tyler, ble senere produsent for Emmerichs amerikanske produksjoner.

Outland
England/1981/Peter Hyams/Sean Connery, Frances Sternhagen, Peter Boyle, James B. Sikking, John Ratzenberger m. fl.

 "My men? My men are shit!"

-Marshall William T. O'Niel

Det kom mye fint både på kino og rett på video under science fiction-bølgen Star Wars (1977), og kanskje spesielt The Empire Strikes Back (1980), skapte tidlig på 80-tallet. Men veldig få ble laget så visuelt grundig som Peter Hyams' nyinnspilling av High Noon (1952). Forbildet er helt klart Ridley Scotts Alien (1979), og målet er å skape en framtidsverden som ser bebodd og funksjonell ut. I dette gruvesamfunnet på en av Jupiters måner, Io, er ingenting rent og pent, og ingen går kledd i sølvfargete overaller. De hydrauliske dørene lekker olje og befolkningen er svette og skitne. Men en ting er omgivelsene. Handlingen må også fungere. Outland ble i sin tid kritisert for å være urealistisk. Av folk som misforsto hele konseptet. Dette er først og fremst en actionfilm. En romwestern som har mer til felles med Sergio Leone enn Stanley Kubrick. Og kanskje er det fordi det er Sean Connery som spiller hovedrollen at noen lot seg lure til å tro at dette skulle være realistisk og seriøst. Joda, machoskotten sørger for å heve dialogscenene opp på et høyere nivå enn hva for eksempel Charles Bronson ville ha ligget på. Men det spiller ingen verdens rolle når det er actionskuespilleren Connery vi vil se - og får se. For Hyams skjønner hva dette dreier seg om. Og kanskje var det derfor han begynte å lage filmer med Jean Claude Van Damme senere i karrieren. Gruvesjef Mark Sheppard (Boyle) holder produktiviteten oppe ved å fore arbeiderne sine med et syntetisk dop som etter 10-11 måneder gjør dem psykotiske. Da den nyansatte marshallen William T O'Niel (Connery) oppdager dette gjør han alt han kan for å stoppe geskjeften - ikke minst for å bevise for seg selv og familien at det fortsatt finnes noe godt i ham. Connery er god her, ingen tvil om det. Og måten han spiller på får meg til å ønske at han hadde valgt flere roller som dette. Etter at han var ferdig med James Bond i 1971 valgte den store mannen etter min mening å spre seg altfor tynt. Jeg har intet som helst ønske om å se den seriøse skuespilleren Sean Connery. Jeg vil se ham sparke rumpe og lire av seg en og annen vittig oneliner. Det får vi her. Og derfor er Outland en klassiker. Ikke fordi noen kunne fått Oscar for en tårevåt framføring av dype replikker med dobbelt betydning.

The Naked Prey
Sør-Afrika/Cornel Wilde/Cornel Wilde, Gert Van Den
Bergh, Ken Gampu, Oatrick Mynhardt, Bella Randles m. fl.
Cornel Wilde ville antakelig ikke hatt noe i mot det om jeg kalte ham en slags filmens svar på Ernest Hemingway. Men i motsetning til den prisbelønte forfatteren lyktes bare Wilde en gang med å få alt riktig. Vi befinner oss ettertrykkelig i macholand her. Og filmen fungerer nærmest som en lærebok i hvordan man lager en spenningsfilm med små midler. Men Wilde har ikke bare action på timeplanen, han har også mye riktig å si om vold for voldens skyld, rasisme og menneskehetens behov for forvalte jorda riktig. Budskap som blir fint flettet inne i den nesten dialogfrie handlingen. Et jaktlag havner i bråk med en afrikansk stamme og blir tatt til fange. Som et tegn på respekt blir guiden (Wilde) sluppet fri og jaktet på av stammens krigere. Kan han komme seg tilbake til sine egne før blir han innhentet og drept? Handlingen er basert på en sann historie fra 1800-tallets Amerika, men Wilde regissøren har valgt å legge den til Afrika. Hvilket gir ham rikelige muligheter til flette inn mange fine naturbilder. I tillegg til å kunne filme den muskuløse og minimalt påkledde skuespilleren Wilde i full utfoldelse under Afrikas sol.

Juggernaut
England/1974/Richard Lester/Richard Harris, David Hemmings, Omar Sharif, Anthony Hopkins, Ian Holm m. fl.
Som film kunne ikke Juggernaut vært mer spennende om noen slapp en kjempeedderkopp inn i stua di mens du satt foran TV'n. Det som på overflaten ser ut som en ganske standard katastrofefilm om syv bomber som må desarmeres innen 16 timer om bord på et fullastet cruiseskip, har ved hjelp av Richard Lesters dokumentariske regi og en stor gruppe karakterskuespillere i slengbukser blitt til en thriller som virkelig skiller seg ut fra den gemene hop. I løpet av en time og femti minutter får vi innblikk i alt fra kapteinens (Sharif) kjærlighetsliv, til stewardenes strie tørn med fulle spyposer og underholdningsoffiserens (Roy Kinnear) evige problemer med å få i gang allsangen. Alt  mens klokka går og en stadig svettere Richard Harris klipper både røde og blå ledninger under dekk. Rett og slett genialt.  

The Man Who Would Be King
England/1975/John Huston/Sean Connery, Michael Caine, Saeed Jaffrey, Christopher Plummer, Shakira Caine m. fl.
Dette er Sean Connerys favoritt blant hans egne filmer. Og det er lett å se hvorfor. Det er også lett å se at han stortrivdes på settet. For sjelden har den store skotten fått spille på flere strenger enn akkurat her. Michael Caine er mer sitt vante jeg. Men også han er god. De tidligere soldatene Daniel Dravot (Connery) og Peachy Carnehan (Caine) inngår en kontrakt hvor de blir enige om å erobre Kafiristan for å bli rike i en fei. Som i alle gode moralhistorier går det heller ikke her godt for de involverte. Regissør Huston forsøkte en rekke ganger å få denne historien festet til lerretet. Og skuespillere som Humphrey Bogart, Clark Gable, Burt Lancaster, Kirk Douglas, Paul Newman og Robert Redford var alle innom prosjektet før valget falt på Connery og Caine. En god, gammeldags eventyrhistorie i eksotiske omgivelser, mer enn en actionfilm. Severdig. Det er forresten Michael Caines kone, Shakira, som spiller den skjønne Roxanne.

River of Death
USA/1989/Steve Carver/Michael Dudikoff, Robert Vaughn, Donald Pleasence, L. Q. Jones, Herbert Lom m. fl.
Det sier kanskje litt om forfatterens dalende popularitet, at den aller siste Alistar MacLean-filmen som ble laget for kinovisning kom fra Cannon Films. Det betyr ikke at dette er en dårlig action-opplevelse, men det er langt i fra noen klassiker på linje med The Guns of Navarone (1961) og Where Eagles Dare (1968) vi snakker om her. Nazisten Heinrich Spaatz (en såpass neddopet Pleasence at han virker nærmest normal) har viet livet sitt til å finne konsentrasjonsleirlegen Wolfgang Manteuffel (en konstant morgengretten Vaughn) som forrådte ham, og som gjemmer seg et eller annet sted inne i Amazonasjungelen. Til å hjelpe seg har han eventyreren John Hamilton (den atletiske og kjekke, men åpenbart litt desorienterte Dudikoff) og en underlig gruppe mennesker (blant annet L. Q. Jones som ser ut til å virkelig lengte tilbake til Sam Peckinpahs fyll & kaos) som leter etter skatten som skal befinne seg på samme sted som nazidoktoren (ikke spør). Regissør Carver, som 6 år tidligere ga Chuck Norris en formtopp i Lone Wolf McQuade, har åpenbart sett Indiana Jones-filmene et par-tre ganger. Men han bommer uelegant både på tidskoloritten (det skal forestille å være i 1965, men det er absolutt ingenting som tyder på det) og spenningskurven (intetsigende samtaler ved bardisken og kabaretsanger som foregår i det uendelige torpederer tempoet). Det som fungerer er de gamle, vanlige b-film elementene som skyting og slåssing. Samt et og annet godt stunt. Innspillingsstedene i Sør-Afrika er også spennende filmet. Dette passer likevel best til noen øl en sen fredagskveld.

Tobruk
USA/1967/Arthur Hiller/Rock Hudson, George Peppard, Nigel Green, Guy Stockwell, Leo Gordon m. fl.
Selv om den er løselig basert på en sann historie, om et oppdrag som gikk sørgelig skeis, følger Arthur Hillers film ganske nøye formelen for menn-på-oppdrag-bak-fiendens-linjer filmene som var så populære på 60- og 70-tallet. Tyske jøder (Peppard, Stockwell m. fl.) og engelske kommandosoldater (Green, Jack Watson m. fl.) vil forsøke å sprenge Rommels drivstoffdepot ved å ta seg inn bakveien gjennom ørkenen. På veien plukker de opp en desillusjonert amerikansk offiser (Hudson) som kjenner området. Tradisjonen tro har gruppen også en forræder med seg. Spillet innad i teamet har egentlig ikke noe nytt eller oppsiktsvekkende å by på. Men kampscenene er over gjennomsnittet gode. Og både Peppard, Stockwell og Green gjør fine figurer. Raid on Rommel (1971), med Richard Burton på karrierebunnen, gjorde gjenbruk av masse materiale fra denne filmen.

Hell Up in Harlem
USA/1973/Larry Cohen/Fred Williamson, Julius Harris, Gloria Hendry, Margaret Avery, D'Urville Martin m. fl.
Oppfølgeren til Black Caesar (1973) er et elendig spilt og horribelt redigert lite venstrehåndsarbeid, utgitt kun for å cashe inn på suksessen til originalen. Men det den mangler av kvalitet tar den igjen så det holder i kvantitet. For den som bryr seg om sånt, så handler det altså fortsatt om gangstersjefen Tommy Gibbs (Williamson) og hans hardtslående far (Harris). Denne gang er de ikke alltid på samme side. Men enten det er hverandre, korrupte politifolk eller rivaliserende bander de sloss mot, kan vi være sikre på at de lar nevene og det utømmelige våpenarsenalet de besitter, snakke for dem. Williamson og Cohen hadde visstnok ikke tid til å filme annet enn i helgene - og øyensynlig enda dårligere tid til å klippe alt sammen - og etterlot seg en salig røre. Og det er vel egentlig så dårlig at det blir morsomt. Men flere av de lange og blodige actionscenene holder mål. Og noen ganger kan det være nok.

Dillinger
USA/1973/John Milius/Warren Oates, Ben Johnson, Harry Dean Stanton, Geoffrey Lewis, Michelle Phillips m. fl.
John Milius er ikke en mann som legger papir i mellom, uansett hvilket emne han tar for seg. Det kan slå både positivt (Conan, 1982) og negativt ut (Red Dawn, 1984). Her i debuten er det actionregissøren Milius vi møter. Og selv om budsjettet ikke er all verdens, er skuespillerinnsatsene og skytescenene av høy kvalitet. FBI-agent Melvin Purvis (Johnson) har i oppdrag å stoppe bankranerne John Dillinger (Oates), Pretty Boy Floyd (Steve Kanaly) og Baby Face Nelson (Richard Dreyfuss) koste hva det koste vil. Men ingen i den beryktede banden har tenkt å gi seg uten kamp. Milius' manus følger mer eller mindre den sanne historien om den beryktede bankrøverens vekst og fall. Men den beste grunnen for å se Dillinger er likevel de mange og velkoreograferte skuddvekslingene. I tillegg til nok et mestermøte mellom de to gigantene Warren Oates og Ben Johnson, selvsagt.     

The First Great Train Robbery
England/1978/Michael Crichton/Sean Connery, Donald Sutherland, Lesley-Anne Down, Alan Webb, Malcolm Terris m. fl.
Som de fleste filmer basert på sanne historier, tøyer også The First Great Train Robbery sannheten en smule for å få alt til å henge sammen. Men selv uten disse små visuelle detaljene er det en utrolig historie regissør og manusforfatter (basert på hans egen bok, no less) Crichton serverer oss. Vaneforbryterne Edward Pierce (Connery) og Robert Agar (Sutherland) planlegger historiens første togrøveri. Men før de kan legge vantene på de 25 000 pundene i gull, er det mange detaljer som må ordnes først. Det er et imponerende stykke arbeid som er lagt ned i tidskoloritten i denne filmen. Dette er virkelig Sherlock Holmes og Jack the Rippers London. Og i dette miljøet velger altså Crichton å legge en topp moderne kupphistorie. Connery er i uvanlig godt humør her, og gjør i tillegg en rekke halsbrekkende stunts. Sutherland er...vel, Sutherland. God som alltid. Og Down gjør kanskje sin beste filminnsats noen sinne. En underholdende historieleksjon. 

Cotton Comes to Harlem
USA/1970/Ossie Davis/Godfrey Cambridge, Raymond St. Jacques, Calvin Lockhart, Judy Pace, Redd Foxx m. fl.
Med litt velvilje går det kanskje an å kalle Cotton Comes to Harlem en tidlig blaxploitation-film. Og både manuset og regien til skuespilleren Ossie Davis er proppet med de ingrediensene vi forbinder med sjangeren. Men hvorfor slenge på en sånn merkelapp, når det holder lenge å si at vi her snakker om en thriller med overraskende god acion og en del vittig humor. Pastor Deke O'Malley (Lockhart) blir frastjålet 87 000 dollar, og de uortodokse politimennene Grave Digger Jones (Cambridge) og Coffin Ed Johnson (St. Jacques) mistenker den lokale mafiaen. Men etter hvert finner de ut at saken har flere sider enn de først antok. Figurene Grave Digger og Coffin Ed kommer fra en serie på 9 krimbøker av forfatteren Chester Himes. Og hadde det vært noen rettferdighet i verden så hadde alle disse blitt filmet. Slik det ligger an nå får vi nøye oss med denne, oppfølgeren Come Back, Charleston Blue (1972) og en gjesteopptreden i Bill Dukes A Rage in Harlem (1991). Anbefales.

Above the Law
USA/1988/Andrew Davis/Steven Seagal, Pam Grier, Henry Silva, Ron Dean, Sharon Stone m. fl.
Nå når Steven Seagal har blitt mer et begrep enn en skikkelig actionhelt, er det viktig å huske på hvilket friskt pust han var da han først dukket opp. I Above the Law, eller Nico som den het på våre breddegrader, plasserer regissør Davis ham inn i det samme miljøet hvor han forlot Chuck Norris i Code of Silence (1985). Og det fungerer så bra at det er akkurat som om herr Seagal alltid har vært der. For selv om dette er den store mannens første rolle, oppfører han seg som om dette er hans 10. film. Politimannen Nico Toscani (Seagal) og kollegaen Delores Jackson (Grier) kommer på sporet av en gruppe eks-agenter som skal henrette en amerikansk senator. Seagal følger på sett og vis i samme spor som sine martial arts forgjengere. Hovedfokus ligger på nevekamper, biljakter og skyting. Men mannen kunne i tillegg skilte med en pondus og en tilstedeværelse som ikke var mange av de andre rumpesparkerne til del. Det hjalp også betraktelig på at han og Davis hadde et langt mer realistisk syn på samfunnet. Og ikke minst at de befant seg milevis unna den Reagan/Rambo-politikken som hadde ridd sjangeren gjennom hele 80-tallet. Pluss også for at de bruker tidligere politifolk i noen av birollene. Alt i alt en solid thriller, som tilfeldigvis har en debutant i hovedrollen.

Gentleman Killer
Italia/1967/Giorgio Stegani/Anthony Steffen, Eduardo Fajardo, Silvia Solar, Mariano Vidal Molina, Benito Stefanelli m. fl.
Steffen er en litt spesiell stjerne på den europeiske filmhimmelen. Født med en grevetittel, partisan under krigen og noe av et språkgeni. Han gjorde det bra i de fleste sjangere, men det spørs om det ikke er som ubarbert spagettiwesternhelt de aller fleste vil huske ham. I Gentleman Killer spiller han den andre arketypen, den velkledde gentlemannen med et helt arsenal av skjulte og spesielle våpen, men absolutt ingen pudding for det. Jo Reeves (Steffen) er ute etter å hevne broren, som ble drept av banden til oberst Ferreres (Fajardo). Men uten noen til å hjelpe seg kan det godt være at overmakten blir for stor. Regissør Stegani legger opp til en slags katt og mus-lek situasjon, ikke ulikt den vi kjenner fra Die Hard og lignende, og store deler av filmen har Reeves snikende rundt mens han tar seg av bandemedlemmene en etter en. Det hele er relativt effektivt. Ikke minst takket være den skrekkfilmaktige musikken av Ennio Moriccone-komanjong Bruno Nicolai og den hyperaktive Fajardo.

5 Card Stud
USA/1968/Henry Hathaway/Dean Martin, Robert Mitchum, Roddy McDowall, Inger Stevens, Yaphet Kotto m. fl.
Det er underlig at det ikke er gjort oftere, men her har vi altså et mordmysterium innenfor rammene av en westernfilm. Jovisst får vi både revolverdueller, hester og salooner. I tillegg til mye pokerspilling, som tittelen forteller om. Men den røde tråden i det hele er en god, gammeldags hvem-gjorde-det historie. Fem menn lynsjer en falskspiller, og et par måneder senere begynner noen å ta livet av dem en etter en. Syvendemann ved bordet (Martin) begynner å etterforske saken, og fatter fort interesse for den nyankomne predikanten (Mitchum). Verken Martin eller Mitchum anstrenger seg veldig i rollene sine, men seiler fram på pur karisma. Kotto som bartenderen George og McDowall som lederen av lynsjmobben gjør derimot mye ut av sine roller, og sørger for at spenningen holdes ved like tvers igjennom. Dinos stadige klining med den 25 år yngre Katherine Justice kunne vi godt vært foruten. Det samme gjelder Mitchums latterlige cowboyhatt. Men ingen av delene burde avskrekke noen fra å ta seg en titt.

Skin Game
USA/1971/Paul Bogart/James Garner, Louis Gossett jr, Susan Clark, Brenda Sykes, Edward Asner m. fl.
I anledning James Garners død er det bare rett og riktig å ta en titt på noe fra hans rikholdige cv. Skin Game er kanskje ikke blant hans mest kjente filmer. Men den har en stil og en tematikk som får en til å mistenke at Quentin Tarantino tok den i nærmere øyensyn da han jobbet med manuset til Django Unchained. Quincy (Garner) og partneren Jason (Gossett jr) fra New Jersey poserer som slavehandler og slave for å svindle folk i sørstatene. Men en dag går de for langt, og Jason havner på en slavefarm i Missoury. Den eneste Quincy har til å hjelpe seg med å befri vennen, er tyven Ginger (Clark). Men kan han egentlig stole på henne? Skin Game kan godt kalles en komedie. Men den er samtidig røff nok i kantene til at den er en verdig representant for det James Garner stod for i løpet av sin lange karriere. RIP. 

Shoot to Kill
USA/1988/Roger Spottiswoode/Sidney Poitier, Tom Berenger, Clancy Brown, Kirstie Alley, Richard Masur m. fl.
Etter et opphold på hele 11 år vendte Poitier tilbake til filmens verden med denne spenstige actionthrilleren. Motspilleren Tom Berenger var på den tiden inne i en alvorlig formtopp. Og sammen sørget de for at dette ble en stor hit verden over. FBI-agenten Warren Stantin (Poitier) jakter på en nådeløs morder. Da mannen flykter ut i ødemarka for å komme seg til Canada, nærmest tvinger Stantin guiden Jonathan Knox (Berenger) til å hjelpe seg. Shoot to Kill spiller kanskje ørlite for mye på vitser om hjelpeløse byfolk på skogstur. Men den er gjennomført spennende, og actionscenene er godt utført. Stort pluss for å fylle opp birollene med skuespillere som har stått for flere minneverdige skurker opp igjennom tidene, slik at vi ikke gjetter før halvveis hvem Stantin jakter på.

Orions Belte
Norge/1985/Ola Solum/Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal, Hans Ola Sørlie, Kjersti Holmen, Jon Eikemo m. fl.
Det norske kinopublikummet har mye å takke Ola Solum for. Ikke bare hadde han en cv andre regissører her hjemme kunne misunne ham, han sto også bak en av de ytterst få filmene vi følte at vi kunne vise til verden uten å bli flaue. Ser man på Orions Belte i dag blir man slått av hvor utrolig proff den er. Actionscenene, spesialeffektene og oppbyggingen av historien er langt forbi "bra til å være norsk", den er av internasjonal klasse. Dialogformidlingen er det vel strengt tatt bare Jordal og Eikemo som kommer helskinnet ut av, men det som blir sagt er det ingenting i veien med. Og naturbildene fra nordområdene er helt fantastiske. Eventyrerne Tom (Jordal), Lars (Ousdal) og Sverre (Sørlie) havner på Sovjetunionens dødsliste, da de finner en lyttestasjon på en ubebodd øy i nærheten av Svalbard. Og det skal vise seg at heller ikke deres egne myndigheter har gode hensikter når det gjelder terrorbalansen i nord. Den kalde krigen og storpolitikk hviler tungt over Orions Belte. Men den spennende historien og den kjappe redigeringen får det hele til å fungere som en ren actionfilm også. Det ble spilt inn en engelskspråklig versjon samtidig med den norske, da med engelskmannen Tristan de Vere Cole i registolen.

Mannen på Taket
Sverige/1976/Bo Widerberg/Carl-Gustaf Lindstedt, Sven Wolter, Thomas Hellberg, Håkan Serner, Ingvar Hirdwall m. fl.
Er dette den beste svenske filmen gjennom tidene? Det er i hvert fall den mest fremgangsrike. Og som Beck-historie befinner den seg milevis foran alle de andre. Kanskje litt som forventet, når det er mesteren Bo Widerberg som befinner seg bak kameraet og kremen av datidens svenske skuespillere som gestalter de kjente romanfigurene til May Sjöwall og Per Wahlöö. Deriblant komikeren Lindstedt i en usedvanlig god tolkning av politimannen Martin Beck. En voldelig og uærlig poilitimann blir brutalt drept og etterforskerne Beck og Rönn (Serner) blir satt på saken. Temmelig raskt får de listet ut at det ganske sikkert er en kollega, Åke Eriksson (Ingvar Hirdwall), som står bak. Men før de rekker å foreta seg noe som helst, har Eriksson forskanset seg på et hustak og begynt å skyte på alle politimenn han ser. Beck og Rönns kollegaer Lennart Kollberg (Wolter) og Gunvald Larsson (Hellberg) fungerer på sitt mest optimale i denne filmatiseringen. Kollberg, som ble glimrende spilt av Kjell Bergqvist på 90-tallet, men som av en eller annen grunn har blitt kuttet ut av Peter Haber-filmene på 00-tallet, var alltid den sosialdemokratiske samvittighetsrøsten i teamet. Og dermed nærmest hatet av den forfengelige hissigproppen Larsson. Larsson er nok best kjent i Mikael Persbrandts skikkelse fra de nyeste filmene, men jeg holder likevel en knapp på Rolf Lassgårds versjon på 90-tallet som den beste. Uten forkleinelse for Hellberg. Kollbergs 2-årige sønn i filmen spilles av regissørens sønn Johan, etter hvert en kjent skuespiller. Som ytterligere trivia bør det vel nevnes at morderen spilles av den framtidige Becks (Haber) nabo som alltid byr på en "stänkare". Widerberg vendte tilbake til krimsjangeren 8 år senere med en filmatisering av Leif G. W. Perssons Mannen från Mallorca. Også da med stor suksess.

Under Fire
USA/1983/Roger Spottiswoode/Nick Nolte, Joanna Cassidy, Gene Hackman, Jean-Louise Trintingnant, Ed Harris m. fl.
Under Fire er noe så sjeldent som en historietime som lykkes både med å være tungt politisk og ekstremt spennende. Filmen er til en viss grad basert på nyhetsreportasjen om nicaraguanske regjeringssoldaters drap på den amerikanske reporteren Bill Stewart i 1979. Men i tillegg til å ta for seg revolusjonen og Somozas fall, vier den mye tid til den innsatsen journalister gjør i krigssonene rundt omkring i verden. Den krigstrøtte fotografen Russel Price (Nolte) dekker revolusjonen i Nicaragua sammen med journalistparet Claire og Alex Grazier. Oppdraget er opprinnelige bare ett av mange, men etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å holde seg nøytral. Nolte, Hackman, Trintingnant og Harris varter alle opp med fantastiske skuespillerinnsatser her. Men om noen skal nevnes spesielt, så er det Cassidy. Dette er uten tvil hennes flotteste stund på film. Ros også til manusforfatter Ron Shelton for å vise en annen side ved ved amerikansk, politisk film, enn den vanlige Tom Clancy-varianten.

The Boys From Brazil
England/1978/Franklin J. Schaffner/Gregory Peck, Sir Laurence Olivier, James Mason, Bruno Ganz, Lili Palmer m. fl.
Tre år etter at han ble Oscar-nominert for en av tidenes verste filmskurker, Doktor "Der Weisse Engel" Szell, ble Sir Laurence Olivier nominert igjen for sin rolle som nazijegeren Ezra Lieberman. Filmen tar utgangspunkt i det faktum at den beryktede legen Josef Mengele fortsatt var i live mot slutten av 70-tallet. Men han drev neppe og klonet mennesker fra Adolf Hitlers DNA, slik han gjør her i Gregory Pecks skikkelse. Lieberman får snusen i en grandios plan om å ta over verden ved å la 94 kloner vokse opp under de samme forholdene som den gamle føreren. For å stoppe galskapen, må han først få tak i Mengele. Og det er ikke bare bare når man er nesten 80 år og har dårlig helse. Olivier var selv i dårlig form under innspillingen, men gjør likevel en av sine bedre innsatser på film. Gregory Peck på sin side, spiller mot alt han har stått for tidligere i karrieren, både utseende- og stilmessig, og hadde helt klart fortjent en Oscar for innsatsen. Nå i ettertid er det morsomt å se Lieberman bli forklart av selveste Hitler (Bruno Ganz fra Der Untergang) hvordan kloningen kan ha foregått.

8 Million Ways to Die
USA/1986/Hal Ashby/Jeff Bridges, Rosanna Arquette, Andy Garcia, Alexandra Paul, Randy Brooks m. fl.
Den som leter på nettet vil finne mye negativ omtale av denne filmen. Den innfridde åpenbart ikke forventningene til verken de involverte eller publikum. Men skulle jeg bli spurt, og det blir jeg jo forsåvidt nå, så vil jeg komme med en uforbeholden anbefaling. Glem boka, glem alle ryktene om krangling på settet og glem det faktum at manusforfatter Oliver Stone hater filmen. Dette er en god thriller med mye intens action, og til tider veldig bra skuespill. Den tidligere politimannen Matt Scudder (Bridges) påtar seg å hjelpe en prostituert (Paul) med å flykte fra det livet hun lever. Men kan det være at det ikke er halliken sin (Brooks) hun er redd for, men gangsteren Angel Maldonado (Garcia)? En av produsentene har senere fortalt at veteranen Hal Ashby lot skuespillerne improvisere fram de fleste av replikkene sine. Og spør du meg (igjen), så har det bare gjort filmen bedre.

Brubaker
USA/1980/Stuart Rosenberg/Robert Redford, Yaphet Kotto, Jane Alexander, David Keith, Matt Clark m. fl.
En fengselsfilm av Stuart Rosenberg, mannen bak Cool Hand Luke (1967), er nødt til å være noe utenom det vanlige. Legger vi så til Robert Redford på toppen av karrieren, og en sann historie som bakgrunn, så har vi brått et lite mesterverk mellom hendene. Den nye fengselsdirektøren, Henry Brubaker (Redford), er hyret inn for å reformere et vanstyrt fengsel i Arkansas. Men verken vaktene eller politikerne som innsatte ham hadde ventet at han skulle avsløre korrupsjon, vold og mord. Filmen er løst basert på opplevelsene til fengselsdirektør Thomas O. Murton. Dette er filmdebuten til Morgan Freeman. Og de som følger nøye med kan se Nicolas Cage som en av fangene. Anbefales på det sterkeste.

North by Northwest
USA/1959/Alfred Hitchcock/Cary Grant, Eva Marie Saint, James Mason, Martin Landau, Leo G. Carroll m. fl. 
Ifølge flere biografier er North by Northwest bevisst satt sammen av scener Hitchcock og manusforfatter Ernest Lehman ønsket å se på film. At historien fungerer så bra som den gjør, og at resultatet ble så bra som det ble, får vi nok tilskrive talentet de begge besatt. Dette er nærmest en lærebok i hvordan man lager en publikumssuksess, og ikke minst James Bond-produsentene har mye å takke Hitchcock regi og Cary Grants spillestil for. Reklamemannen Roger Thornhill (Grant) blir feilaktig tatt for å være agenten George Kaplan. Det fører ham inn i en nervepirrende tilværelse hvor både fiendtlige spioner (Mason og Landau) og etterretningstjenesten (Carroll og Saint) utsetter ham for den ene farlige situasjonen etter den andre. James Bond-forfatteren Ian Fleming likte North by Northwest så godt at han ønsket seg Hitchcock og Grant da Dr No skulle spilles inn. Men ingen av dem ville binde seg til en langvarig serie på det tidspunktet. Hitchcock brukte dog Sean Connery fem år senere i Marnie, så ringen ble på et vis sluttet.

Fear is the Key
England/1972/Michael Tuchner/Barry Newman, Suzy Kendall, John Vernon, Sir Ben Kingsley, Dolph Sweet m. fl.
Fear is the Key er ikke blant de mest kjente, eller avholdte, filmene basert på Alistair MacLeans bøker. Men med en av tidenes lengste biljakter, og en intens spenning som holdes ved like hele veien, er den likevel verdt en titt. John Talbot (Newman) er tilsynelatende en vaneforbryter på flukt fra loven. Men da han kidnapper datteren til oljemannen Ruthven (Ray McAnally) skal det snart vise seg at det bare er et ledd i en større plan. John Vernon bidrar som vanlig med en minneverdig og avskyelig skurk. Men det er overraskelsen over å se Sir Ben Kingsley som ung og voldelig sidekick som er det virkelige trekkplasteret her. Ingen höjdare, men absolutt på læreplanen. 
 

Frantic
Frankrike/1988/Roman Polanski/Harrison Ford, Betty Buckley, Emmanuelle Seigner, John Mahoney, David Huddleston m. fl. 
Jeg har alltid vært svak for denne franske Hitchcock-hyllesten fra Roman Polanski. Det er et eller annet med stemningen som hviler over filmen som gjør at den kan ses igjen og igjen, uten å tape seg nevneverdig. Doktor Richard Walker (Ford) og kona Sondra (Buckley) er på seminar i Paris, da kona brått forsvinner. Uten noen å henvende seg til, og uten å skjønne språket, må Walker nøste opp trådene for å få sin bedre halvdel tilbake i god behold. Det er ikke mange filmer på Harrison Fords cv som ikke er science fiction, eventyr eller action. Og av disse igjen er det bare noen få som virkelig fungerer. Denne gjør det til gangs, og anbefales derfor på det varmeste.

Who'll Stop the Rain
USA/1978/Karel Reisz/Nick Nolte, Tuesday Weld, Michael Moriarty, Anthony Zerbe, Richard Masur m. fl.
Det er umulig å ikke like Nick Nolte. Mannen er rett og slett unik. Det være seg han aksler tunge dramaer, poserer for tidenes villeste mugshot eller som her serverer star power i bøtter og spann. Og konkurransen er hard, for i dette undervurderte mesterverket er absolutt alle gode. Ray Hicks (Nolte) smugler to kilo heroin fra Vietnam til USA som en tjeneste for vennen John Converse (Moriarty). Men ikke alt går etter planen, og snart er Ray og Johns kone Marge på rømmen fra dopdealerne Antheil (Zerbe), Danskin (Masur) og Smitty (Ray Sharkey). Det er relativt langt mellom filmer som serverer like deler action og karakterskuespill på et såpass høyt nivå som denne gjør. Og dessverre så må vi som oftest tilbake noen tiår for å få tak i det.

They Only Kill Their Masters
USA/1972/James Goldstone/James Garner, Katharine Ross, Hal Holbrook, Harry Guardino, June Allyson m. fl.
Til tross for den litt barske tittelen snakker vi her om en slags feelgood-thriller, ikke ulik James Garners senere TV-serie The Rockford Files i både form og innhold. Men så lenge det er både spennende og velspilt, så spiller det liksom ingen rolle om det er litt traust og bedagelig. Abel March (Garner) er politisjef i den søvning småbyen Eden Landing. Etter en liten sommerferie i Los Angeles dumper han rett opp i en drapssak hvor det eneste vitnet er en Dobermann med farlig gemytt. They Only Kill Their Masters var den siste filmen som ble spilt inn i MGMs utendørsstudio, og mange av stjernene i filmen stilte opp nettopp for å være med på denne anledningen. Fun fact; Hal Holbrook og Harry Guardino har begge spilt sjefen til Dirty Harry.

Cat Chaser
USA/1989/Abel Ferrara/Peter Weller, Kelly McGillis, Charles Durning, Frederic Forrest, Tomas Milian m. fl.
Med manus av Elmore Leonard, Abel Ferrara i registolen og Peter Weller i godform aner vi allerede i utgangspunktet at dette vil bli interessant. Og som steinhard film noir fra siste sesong av Miami Vice er dette nærmest perfekt utført. Visstnok var saker og ting alt annet enn bra bak kamera, men det vises heldigvis ikke på skjermen. Ekssoldaten George Moran (Weller) driver et lite hotell i Miami. Livet består for det mest av rensing av svømmebassenget og småprat med gjestene. Men George har også et forhold til general Andres DeBoyas (Milian) kone (McGillis). Og den slags fører som vi vet alltid til bedrag, sjalusi og til slutt død. Charles Durning stjeler mye av showet her som problemløseren Jiggs Scully, men også Forrest, som drikkfeldig amatørdetektiv, fyrer på flere sylindre. Kelly McGillis, som har uttalt at hun hater både filmen og arbeidet med den, gjør sitt beste i den utakknemlige rollen som stadig avkledd femme fatale.

Pale Rider
USA/1985/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Michael Moriarty, Carrie Snodgress, Chris Penn, Richard Dysart m. fl.
Det sier ganske mye om Clint Eastwood, både som skuespiller og regissør, at selv hans svakeste western (kjør debatt!) er en klassiker innen sjangeren. Pale Rider er helt klart i familie med High Plains Drifter (1972) når det gjelder oppbygning. Og den bruker noen av de samme overnaturlige elementene. Men med 70-tallets nykker og småperversjoner utelatt, og med en estetikk som ikke finnes i noen av mannens andre cowboyfilmer, kan vi kalle dette hans mest amerikanske hesteopera. Et helt gullgraversamfunn blir forsøkt jaget bort av områdets sterke mann, Coy LaHood (Dysart). Men da det ser som mørkest ut, dukker en ensom prest opp (Eastwood). Og dette er ikke en helt vanlig predikant, men en som er svært så hendig med seksløperen. Et av de viktigste grepene Eastwood gjør i Pale Rider er å biffe opp motstanderne kraftigere enn i noen av sine andre westerns. Her står han til slutt ansikt til ansikt med den korrupte Marshall Stockburn (spilt av veteransteinansikt John Russell) og hans seks like tøffe deputyer (blant annet Billy Drago). Dette gir sluttoppgjøret mye mer punch enn det de vanlige skurkestatistene hadde klart å få til. Kjempen Richard Kiel er også et fint innslag i en kort, men effektiv slåsskamp med slegger. Unødvendig å si kanskje, men dette ble 80-tallets største westernsuksess.   

Romancing the Stone
USA/1984/Robert Zemeckis/Michael Douglas, Kathleen Turner, Danny DeVito, Zack Norman, Alfonso Arau m. fl.
I kjølvannet av Indiana Jones' enorme suksess var det flust med eventyrfilmer å se, både på kino og på video på 80-tallet. Men få av dem fungerte så godt på egenhånd som denne fyrrige historien med Douglas og Turner. Spielberg-lærlingen Zemeckis fyller filmen med det som var å oppdrive av stunts og effekter på tidlig 80-tall, og Douglas, Turner og DeVito gjør resten. Forfatteren Joan Wilder (Turner) drar til Colombia for å redde sin kidnappede søster. Der treffer hun eventyreren Jack Colton (Douglas) og skurken Ralph (DeVito), og i løpet av et par dager har hun materiale nok til en ny bok. Romancing the Stone ruller avgårde på en velkjent sti, men fikser blandingen av humor, action og vågale stunts såpass bra at man ser igjennom fingrene med at 1984 er veeeldig lenge siden. Filmen ble Michael Douglas' store gjennombrudd som skuespiller, selv om han visst nok kom etter Clint Eastwood, Burt Reynolds, Sylvester Stallone og Christopher Reeve på ønskelista.

Tell Them Willie Boy is Here
USA/1969/Abraham Polonsky/Robert Redford, Robert Blake, Katharine Ross, Susan Clark, John Vernon m. fl.
I Redfords første film etter gjennombruddet med Butch Cassidy and the Sundance Kid (1969) befinner han seg fortsatt i det ville vesten. Denne gang er han en smule usympatisk, men på riktig side av loven. Indianeren Willie Boy (Blake) dreper en mann i affekt og rømmer ut i ødemarka sammen med kjæresten. Verken innbyggerne i området eller loven er særlig lystne på å følge etter, men sheriffassistenten (Redford) som leder jakten er ikke den som gir seg med det første. Det er mye politikk i Willie Boy, og den skal nok helst ses som en miniversjon av den hvite manns overtakelse av Amerika. Men tydeligere enn det er den et kraftig oppgjør med hvordan menn har behandlet kvinner opp igjennom tidene. Og på det området er "helten" like jævlig som "skurken". Solid action, fantastiske landskapsbilder og gode figurer sørger for at den også kan nytes som en helt vanlig western.

The Island
USA/1980/Michael Richie/Michael Caine, Jeffrey Frank, David Warner, Angela Punch McGregor, Frank Middlemass m. fl.
Få skuespillere, levende eller døde, har hatt en så langvarig og variert karriere som Michael Caine. Noen vil nok hevde at han hadde noen dårlige år mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Men tar man en nærmere titt, så vil man se at selv i disse Golden Rasberry-nominerte eventyrene beholdt han stilen. I denne utskjelte, men høyst severdige, thrilleren spiller han en journalist som sammen med sønnen (Frank) drar til Florida for å etterforske en serie skipsforlis. Der støter de på etterkommerne til fortidens pirater, og en kamp på liv og død starter for far og sønn. Det er en velkjent vandrehistorie at Michael Caine pleide å ta roller ut i fra hvor de ble spilt inn. Og det forklarer muligens hvorfor han ser ut til å ha det storveis i enhver film han er med i, bare sola skinner og paraplydrinkene står klare i pausene. Manuset til The Island er skrevet av Peter "Jaws" Benchley, og burde underholde alle som liker havet, pirater og en god maskingeværmassakre som avslutningsnummer.

Dressed to Kill
USA/1980/Brian De Palma/Michael Caine, Nancy Allen, Keith Gordon, Angie Dickinson, Dennis Franz m. fl.
Brian De Palma har ved et utall anledninger blitt beskyldt for å skjele vel mye til Alfred Hitchcock. Men i dette tilfellet har han nok sett mer på verkene til den europeiske mesteren Dario Argento. Gamle Hitch var, selv i sine mest voksne filmer, aldri så blodig og seksuelt eksplisitt som dette. Da Kate Miller (Dickinson) blir drept etter et sidesprang, og psykologen hennes (Caine) blir truet over telefonen av en tidligere pasient, begynner sønnen til offeret (Gordon) og et vitne til udåden (Allen) å etterforske saken på egenhånd. Dette var den andre av i alt fem filmer Dennis Franz gjorde for De Palma, og han spiller mer eller mindre den samme sleazy rollefiguren i alle sammen. Rollen som Liz Blake ble skrevet spesielt for Nancy Allen, som i 1980 var gift med regissør og manusforfatter De Palma.

Le Samourai
Frankrike/1967/Jean-Pierre Melville/Alain Delon, Francois Perier, Nathalie Delon, Cathy Rosier, Jaques Leroy m. fl.
Det er ingen overdrivelse å si at Melvilles stemningsfulle og stilistiske leiemorderfilm har influert alt som har blitt laget av thrillere de siste 47 årene. Og Alain Delon som den moderne samuraien Jef Costello er selve prototypen på cool. De som har sett Get Carter (1971) med Michael Caine, The Killer (1989) med yun-fat Chow eller Leon (1994) med Jean Reno forstår hva vi snakker om her og vil nikke gjenkjennende til de aller fleste scenene. Og de som av en eller annen grunn er totalt fremmede for hele sjangeren, de vil også bli dratt inn i dette 60-tallets Paris hvor storrøykende menn i hatt kjører Citroen-padder med revolver på innerlomma og til tonene av sløy jazz. God fornøyelse.

Frenzy
England/1972/Alfred Hitchcock/Jon Finch, Alec McCowen, Barry Foster, Anna Massey, Billie Whitelaw m. fl.
Hitchcocks første film i England på mange år var også en av hans mest sleazy affærer. Derav 18-årsgrensen på kino. Den inneholdt flere nakenscener og en rekke ubehagelige drapsscener. Men også en god porsjon av den gamle magien. Hele London lever i frykt for Slipsmorderen, som strør om seg med kvinner kvalt med slips. Den forfyllede bartenderen Blaney (Finch) blir snart mistenkt av alle rundt ham. Noe den ekte morderen, den hyggelige grønnsaksselgeren Rusk (Foster), vet å utnytte. Frenzy er en litt vanskelig film å like. Det finnes så og si ingen sympatiske figurer her. Og Rusks voldtekter/drap er så nitid filmet at det blir i meste laget. Men som spenningsfilm holder den selvsagt mål. Og scenene fra et sommerlig London på tidlig 70-tall er fine.  

Rear Window
USA/1954/James Stewart, Grace Kelly, Wendell Corey, Thelma Ritter, Raymond Burr m. fl.
Det har vært skrevet mange spaltemetre om Hitchcocks mange tilbøyeligheter. Men få av filmene hans dykker så langt ned i en av dem som denne. Her får nemlig kikkerne blant oss sine egenheter beskrevet med mesterens øye for detaljer. Nyhetsfotografen L.B. Jefferies (Stewart) har brukket beinet og tilbringer en rekordvarm sommer med å studere sine naboer. Men snart er han, kjæresten Lisa (Kelly) og sykepleieren Stella (Ritter) overbevist om at naboen tvers over gården (Burr) har drept og partert kona si. Som det sømmer seg et regissørgeni er mer eller mindre alt vi ser filmet fra Jefferies synsvinkel. Og all musikk vi hører er live fra de andre leilighetene. Settet var fram til da verdens største. Og Hitch satt i nærheten av kamera og regisserte de andre skuespillerne over radio. Som seg hør og bør en historie for og av kikkere får vi, i tillegg til det nevnte drapet, et vell av scener med unge blondiner som bader, kler på/av seg og danser i undertøyet. Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt.

Year of the Dragon
USA/1985/Michael Cimino/Mickey Rourke, John Lone, Ariane, Raymond J. Barry, Caroline Kava m. fl.
5 år etter den legendariske floppen, men gode filmen, Heavens Gate, er regissør Michael Cimino tlbake med denne intense thrilleren. Med seg fra det notoriske pengesluket har han Mickey Rourke og Caroline Kava. I tillegg til, vil jeg tro, et våkent øye fra produsentene. Den høyt dekorerte, men svært fordomsfulle politikapteinen Stanley White har blitt gitt jobben å rydde opp i New Yorks Chinatown. De unge gjengmedlemmene har rett og slett blitt for voldelige. Men kanskje han egentlig bør ta en titt i rekkene til den eldre generasjonen? Rollen som White var opprinnelig tiltenkt Clint Eastwood eller Paul Newman, og Rourke spiller derfor en figur som er langt eldre enn seg selv. Men han gjør selvsagt en solid jobb, og vi glemmer derfor ganske raskt den tåpelige gråfargen de har gitt håret hans. En spennende, men svært voldelig, liten spenningsfilm dette. Scenene i filmen som skal forestille å være fra New York er egentlig filmet på en lydscene i North Carolina. Og jeg skulle gjerne ha vært flue på veggen når Cimino fortalte produksjonsselskapet at han ville begynne å bygge igjen. Tipper noen så for seg en ny Heavens Gate da.

To Live and Die in L.A.
USA/1985/William Friedkin/William L. Petersen, John Pankow, Willem Dafoe, Darlanne Fluegel, John Torturro m. fl.
Når det kommer til filmer fra midten av 80-tallet er det alltid fristende å sammenligne med TV-serien Miami Vice. Og det er klart, hvilken regissør lot seg ikke påvirke av den mest innflytelsesrike farsotten under størsteparten av det pastellfargede tiåret? Men Friedkins steinharde actionthriller inneholder noe mer, noe som vi ikke ser så mye av i filmer fra Hollywood nå for tiden, nemlig tragedie, angst og ganske så usympatiske hovedpersoner. Secret Service-agenten Richard Chance (Peterson) er ute etter å stanse pengefalskneren Eric Masters (Dafoe), men hvor langt kan han gå før partneren (Pankow) sier stopp? Peterson, som slo igjennom for alvor med denne filmen og Manhunter året etter, og kompisen hans Pankow, gir de to agentene som stadig sklir lenger ut på glattisen virkelig dybde og personlighet. Og stilt opp mot den sedvanlig usympatiske Dafoe er de med på å skape en film som står seg godt den dag i dag. En av de mest hesblæsende biljaktene i filmhistorien hjelper også til. Friedkins filmer har en tendens til å være både kalde og kyniske. Men denne gangen passer det. 

Brannigan
England/1975/Douglas Hickox/John Wayne, Richard Attenborough, Judy Geeson, Mel Ferrer, John Vernon m. fl.
Før blazeren måtte leveres til rens klemte Duke ut enda en politithriller. Denne gang med Clint Eastwoods Coogan's Bluff (1968) som forbilde, og med John Wayne i mer humoristisk og velkjent stil. Filmen er full av både velkoreografert action og småmorsom machodialog. Og fisk-på-land-historien, med en brautende yankee i dronningens England, er morsom nok. Men det største plusset her er og blir alle scenene fra et sommerlig London anno 1975. Jim Brannigan (Wayne) blir sendt til den britiske hovedstaden for å hente hjem gangsteren Larkin (Vernon). Men før han rekker å få ham på flyet, blir mannen kidnappet av ukjente gjerningsmenn. Stjerner som Sir Richard Attenborough og Judy Geeson spiller godt opp mot Duke i de fleste scenene, og skurkefjes som Brian Glover og James Booth gjør sine cockneyting plettfritt. Men Wayne var syk under innspillingen, og følte at resultatet ikke var verdt lidelsene. Noe som er synd, for dette er god underholdning.   
 

McQ
USA/1974/John Sturges/John Wayne, Eddie Albert, Diana Muldaur, Al Lettieri, Clu Gulager m. fl.
John Wayne la aldri skjul på at han angret på å ikke ta hovedrollen i Donald Siegels Dirty Harry i 1971. Og noen år senere kom han ikke overraskende på banen med et par egne storbythrillere. Først ut var McQ, en overraskende seriøs og tvers igjennom solid politifilm som ikke befant seg milevis unna klassikere som Bullitt (1968) og Magnum Force (1973). Lon McQ, en hardkokt og uortodoks Seattle-purk prøver å løse en vanskelig drapssak, selv om det vil koste ham både jobben og vennene. Dette er så langt unna Waynes World som man kan komme. Det er hardt, kynisk og voksent. Og Duke spiller på en måte som burde gi flere seere en aldri så liten øyeåpner. Et par biljakter, blant annet en i McQs flaskegrønne Pontiac Firebird, liver opp. Filmteknisk har McQ skrevet seg inn i historien for to ting; dette er første gang man ser en bil gå rundt flere ganger etter et krasj, og første gang noen bruker en Mac10 på lerretet. Filmen ble dessverre ingen hit for Wayne.

Donovan's Reef
USA/1963/John Ford/John Wayne, Lee Marvin, Elizabeth Allen, Jack Warden, Cesar Romero m. fl.
I John Ford og John Waynes siste film sammen, og Dukes tredje med Lee Marvin, har de pakket sammen filmutstyret og reist på ferie i sydligere strøk. Der har de etablert Waynes World blant solskinn og palmer, og kokt i hop en historie om en gjeng hardtdrikkende slåsskjemper (Wayne, Marvin og Warden) som får problemer da den konservative datteren til den ene dukker opp for å få orden i familieforretningene. Opplegget i Donovan's Reef er som tatt ut av en Bud Spencer og Terence Hill-film, og feelgood-stemningen er så tjukk at den kan skjæres med kniv. Absolutt en passende kompanjong til Wayne og Fords The Quiet Man fra 1952. Lee Marvins karriere begynte virkelig å ta av på dette tidspunktet, og det kan ikke nektes for at han stjeler de fleste scenene han er med i (som han for så vidt gjorde i The Comancheros og The Man Who Shot Liberty Valance også). Slåsskampen mellom Donovan (Duke) og Gilhooley (Marvin), som hater at de har bursdag på samme dag, er filmens absolutte høydepunkt.

Hatari!
USA/1962/Howard Hawks/John Wayne, Elsa Martinelli, Hardy Kruger, Red Buttons, Bruce Cabot m. fl.
Howard Hawks er uten tvil en av de største underholdningsregissørene vi har hatt. Han var ekspert på stemning og skuespillerkjemi, og kunne lage gode filmer ut av et hvert tema. Rio Bravo (1959) med John Wayne og Dean Martin er kanskje det beste eksemplet. Her har han og Duke reist til Tanzania og fanget ville dyr som skal selges til dyreparker verden over. Dette har de så filmet fra alle tenkelige vinkler og spunnet en lettbeint og romantisk historie rundt. Sean Mercer (Wayne) og hans team av dyrefangere får besøk av en ukebladfotograf fra Italia (Martinelli) og snart oppstår søt musikk. Men klarer det gamle stabeistet å sette ord på følelsene sine før damen reiser igjen? Det største bidraget Hatari! har gitt populærkulturen er nok Henry Mancinis Baby Elephant Walk. Og en hel rekke med spektakulære scener hvor skuespillerne selv fanger ville dyr på savannen i Afrika. Som John Wayne-film er den verken særlig kjent eller oppsiktsvekkende. Men som eksempel på det jeg liker å kalle Waynes World - hvor The Duke står i sentrum for en vennegjeng som jobber, bor, drikker og opplever kjærligheten sammen - er den en god representant.              

The Comancheros
USA/1961/Michael Curtiz/John Wayne, Stuart Whitman, Lee Marvin, Ina Balin, Patrick Wayne m. fl.
Selv om John Wayne stort sett alltid spilte den samme figuren, og filmene hans visuelt sett var ganske like, spesielt fra Rio Bravo i 1959 og fram til han takket for seg med The Shootist i 1976, så tok han av og til noen sjanser. Og skal man først kikke nærmere på disse utstikkerne, så er The Comancheros et godt sted å begynne. Med The Duke som ukreditert medregissør serverer Michael Curtiz (Robin Hood, Casablanca m. m.) en litt episodepreget, men absolutt severdig actionhistorie fra det gamle vesten. Texas Ranger Jake Cutter (Wayne) går under cover som selger av stjålne rifler. Til å hjelpe seg har han sørstatsgambleren Paul Regret (Whitman) og Pilar (Balin), datteren til bandelederen han prøver å stoppe. Men før han kommer så langt må han måle krefter mot både galningen Tully Crow (Marvin) og en hær av skyteglade comancheindianere. Sekvensen med Marvin er kanskje filmens morsomste, og kan uten tvil sees som en slags homoerotisk romanse mellom to menn som liker bedre å spise, drikke, slåss og gamble enn å omgåes kvinner. Den siste delen av historien, som foregår i bandittenes leir i grenseområdet mot Mexico, viser mange tegn på å være et slags stilmessig forbilde for alt fra Rio Conchos (1964), hvor Whitman også spiller en av rollene, til Walter Hills Extreme Prejudice (1987). 

Boot Hill
Italia/1969/Guiseppe Colizzi/Terence Hill, Bud Spencer, Woody Strode, Lionel Stander, Victor Buono m. fl.
Tredje og siste kapittel i eventyret om Hutch og Cat kommer i form av en revolusjonshistorie med sterke innslag av akrobatikk og klovnerier. I motsetning til Sergio Leone ble ikke Colizzis filmer større og lengre etter hvert som han holdt på. Men det Boot Hill mangler i skala tar den godt igjen gjennom oppfinnsomhet og fyrverkeri. Via utpressing, drap og svindel har Honey Fischer (Buono) slått seg opp i den lille gruvebyen Boot Hill. Da byens befolkning endelig har fått nok, får de hjelp av Cat (Hill), Hutch (Spencer) og deres venner fra et omreisende sirkus (Strode, Stander m. fl.) til å gjøre opprør. Ofte beskyldt for å være venstrevridd viser Boot Hill oss mekanismene i en revolusjon fra begynnelse til start. Med innlagte sirkusnummere, blodige skuddueller og ville slåsskamper. Men mer enn noe annet legger den fram en plan for Spencer og Hills videre karrierer. Ikke at vi snakker om en komedie her, men vi er ikke milevis unna heller. Kom igjen Trinity og Bambino!

Ace High
Italia/1968/Guiseppe Colizzi/Terence Hill, Bud Spencer, Eli Wallach, Brock Peters, Kevin McCarthy m. fl.
Del to i Hutch Bessy/Cat Stevens-trilogien starter akkurat der den første filmen sluttet. Våre to venner sitter godt i det etter å ha sluppet unna med Bill San Antonios skattekiste. Men før de rekker å bruke noe særlig av pengene, blir de ranet av småskurken Cacopoulos (Wallach). Mot sin vilje blir Hutch og Cat brikker i Cacopoulos' plan om å hevne seg på de to mennene som fikk ham fengslet 15 år tidligere. Ace High er i enda større grad enn God Forgives, I Don't en velskrevet og stilsikker liten western. Dialogen er langt bedre enn det som er vanlig i slike filmer og skuespillet er plettfritt. Wallach, som her spiller enda en variant av Tuco fra The Good, the Bad and the Ugly (1966), står selvsagt fjellstøtt i sentrum av handlingen. Men også Hill og Spencer gjør bra i fra seg. Amerikanske Brock Peters er fjerdemann i gjengen. Og hans sirkusartist danner et slags bindeledd til den tredje og siste filmen. Anbefales på det varmeste.

The Wild Geese
England/1978/Andrew V. McLaglen/Richard Burton, Roger Moore, Richard Harris, Hardy Kruger, Stewart Granger m. fl.
The Wild Geese er i sannhet et underlig opphav til den etter hvert så populære leiesoldatsjangeren. Med store britiske stjerner som virker langt mer tilpass med dialog enn kuler & krutt, og et politisk forvirrende manus, henvender den seg nok til et litt annet publikum enn de italienske kopiene som kom senere. Men samtidig serverer McLaglen den ene klassiske actionscenen etter den andre, og forsvarer på glimrende vis den posisjonen filmen har innen sjangeren. Leiesoldatene Allan Faulkner (Burton), Shawn Fynn (Moore) og Rafer Janders (Harris)  påtar seg oppdraget med å befri politikeren Limbani fra fangenskap. Men deres oppdragsgivere er kun lojale mot den som betaler best, og tar ikke fem øre for å forråde soldatene på bakken. Robert Mitchum, Michael Caine og Burt Lancaster ble alle tilbudt rollen som Janders, men ble av forskjellige grunner vraket. Richard Burton ble også tilbudt hovedrollen i Wild Geese II, men døde før prosjektet ble realisert. Edward Fox overtok dermed som hans bror Alex Faulkner. I motsetning til hva flere tror holdt både Burton og Harris seg edru under hele innspillingen.

Murphy's War
England/1971/Peter Yates/Peter O'Toole, Sian Phillips, Philippe Noiret, Horst Janson, John Hallam m. fl.
Allegorier over krig var populære på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Og denne enkle historien om en overlevende mekanikers ensomme kamp mot en tysk u-båt er et av de bedre eksemplene på hvor bra det kan gjøres. Murphy (O'Toole) klarer ved hjelp av en fransk alt-mulig-mann (Noiret) og en kvinnelig lege (O'Tooles kone Phillips) å føre en mer eller mindre vellykket krig mot ubåtkaptein Lauchs (Janson) og hans mannskap langt oppe i en venezuleansk elv - etter at den 2. verdenskrig offisielt er over, vel og merke. Regissør Yates gjør det vanskelig for oss, først og fremst ved å gjøre Murphy til en sta drittsekk, men også gjennom å framstille det tyske mannskapet som ganske så sympatiske enkeltindivider. Horst "Kaptein Kronos" Janson som ubåtkapteinen er i tillegg så cool at vi innimellom har problemer med å skjønne hvem vi skal heie på. Men at krig er noe dritt, det fatter vi.

God Forgives, I Don't
Italia/1967/Guiseppe Colizzi/Terence Hill, Bud Spencer, Frank Wolff, Gina Rovere, Jose Manuel Martin m. fl.
Noen år før de slo igjennom med Trinity-filmene, spilte Mario Girotti og Carlo Pedersoli, eller Terence Hill og Bud Spencer som de er bedre kjent som, i flere seriøse spagettiwesterns. God Forgives, I Don't er deres første samarbeid og numero uno i en trilogi av hesteoperaer de gjorde for den talentfulle regissøren Guiseppe Colizzi. Revolvermannen Cat Stevens (ja, det er faktisk Hills rollenavn i alle filmene) og forsikringsagenten Hutch Bessy (Spencer) jakter på en bande med nådeløse togrøvere. Til deres overraskelse ser det ut til at gjengen blir ledet av ingen ringere enn Bill San Antonio (Wolff), en mann de trodde var død for lenge siden. Både Hill og Spencer viser takter her som tyder på at det gikk et par gode skuespillere tapt da de slo inn på slapstickkomikken noen år senere. Men kanskje hadde filmhistorien sett litt annerledes ut om Pietro Martellanza, den opprinnelige hovedrolleinnehaveren i God Forgives, I Don't, ikke hadde brukket beinet og overlatt plassen til Hill. Colizzi regisserte bare 6 filmer i løpet av sin karriere, 4 av dem med Bud og Terence.

Hustle
USA/1975/Robert Aldrich/Burt Reynolds, Catherine Denevue, Paul Winfield, Ben Johnson, Ernest Borgnine m. fl.
Burt Reynolds er et kapittel for seg. På papiret var han den perfekte superstjernen og en av Clint Eastwoods hardeste konkurrenter. Men av en eller annen grunn klarte han å rote bort alt i et sammensurium av illesittende tupeer, plastiske operasjoner og filmer som ville passet Pauly Shore bedre. Hustle er fra den beste perioden hans på 70-tallet, da han fikk vise at han hadde både rekkevidde som skuespiller og mot til å ta utfordrende roller. Paul (Reynolds), en desillusjonert politimann, og Marie (Denevue), en luksusprostituert, drømmer om et bedre liv i europa. Men en drapssak i den slibrige delen av LAs underverden blir en øyeåpner for dem begge. Dette er utvilsomt et forsøk fra Aldrich på å lage film noir etter den franske modellen. Han lykkes bare sånn halvveis. Men Ben Johnson, og Eileen Brennan som kona hans, samt et manus som ikke er redd for å vise fram det stygge i verden, sørger for en minneverdig filmstund. Mot slutten dukker en purung Robert "Freddy Kruger" Englund opp som raner. Filmen ble dessverre ingen suksess, og det skulle gå lang tid før Burt oppsøkte sjangeren igjen. 

The Private Life of Sherlock Holmes
England/1970/Billy Wilder/Robert Stephens, Colin Blakely, Genevieve Page, Christopher Lee, Clive Revill m. fl.
The Private Life of Sherlock Holmes skulle bli den gamle mesteren Billy Wilders magnum opus; en 3 1/2 timer lang episk fortelling om flere av Sherlock Holmes' kjente og ukjente saker. Men et skuddredd produksjonsselskap gikk løs på det ferdige produktet med hagesaks og klippet bort nesten halvparten. Scener som dessverre regnes som tapte. Og likevel sitter vi altså igjen med en av de mer storslåtte filmene om detektiven fra Baker Street 221B. Holmes og Watson får besøk midt på natten av en kvinne med hukommelsestap. Den påfølgende etterforskningen fører dem til Skottland, hvor Mycroft Holmes, den britiske etterretningen og tyske spioner forkledd som munker venter på dem. Sherlocks bror Mycroft blir her spilt av ingen ringere enn Christopher Lee, som er en av få skuespillere som har spilt begge brødrene Holmes på film. Wilder ga opprinnelig rollene som Holmes og Watson til Peter O'Toole og Peter Sellers, men valgte å gå for litt mindre kjente stjerner. Så kan vi jo fabulere over hva vi eventuelt gikk glipp av med den avgjørelsen. For fans av TV-serien Sherlock er det sikkert interessant å se hvor mange av temaene som har vært brukt om igjen og om igjen opp igjennom årtiene. Det skaper ikke minst en gjenkjennelseseffekt som gjør det "trygt" å se en hvilken som helst Sherlock-historie fra en hvilken som helst tid. Og ikke bare den moderne utgaven, slik nerdene later til å mene.

That Man From Rio
Frankrike/1964/Philippe de Broca/Jean-Paul Belmondo, Francoise Dorleac, Jean Servais, Roger Dumas, Daniel Caccaldi, Adolfo Celi m. fl.
I anledning Jean-Paul Belmondos 81-årsdag er det på sin plass å avlegge hans kanskje største eventyr en liten gjenvisitt. Kraftig påvirket av Herges Tintin-eventyr og den da pågående James Bond-feberen bød That Man From Rio på et tempo og en oppfinnsomhet som dannet skole, ikke bare for framtidige Belmondo-filmer, men for alt fra Indiana Jones til Jackie Chan. Og det er selvsagt hovedrolleinnehaveren selv som løper, svømmer, slåss, faller, kjører motorsykkel og krasjer biler i halsbrekkende fart. Adrien (Belmondo) har 8 dager perm fra militæret. Men før han i det hele tatt rekker å ta med kjæresten Agnes (Dorleac) ut på middag, har hun og en professorvenn av hennes far (Servais) blitt kidnappet av brasilianske gangstere og fraktet til Rio. Adrien tar som seg hør og bør en fransk soldat opp jakten både til lands, til vanns og i lufta. Belmondo ble først kjent som en relativt seriøs eksponent for den "franske, nye bølgen". Men etter kjempesuksessen som actionhelt la han om til mer kommersielle filmer. Og takk for det. Adolfo Celi spiller her brasiliansk kunstsamler på en måte som er en eneste stor audition for rollen som bondskurken Largo i Thunderball fra 1965.

Some Girls Do
England/1969/Ralph Thomas/Richard Johnson, Daliah Lavi, James Villiers, Beba Loncar, Robert Morley m. fl.
Som i den første filmen om Hugh "Bulldog" Drummond er det kvinner som står i sentrum for handlingen også her. Tonen er kanskje en smule mer humoristisk denne gang, men både Johnson (som ligner enda mer på Sean Connery denne gang) og regissør Thomas gjør jobben sin. Carl Peterson (spilt av James Villiers denne gang, som noen kanskje husker som James Bonds sjef i For Your Eyes Only) er i gang med skurkestrekene sine igjen. Og atter en gang må Drummond bruke all sin kløkt og muskelstyrke på å stoppe ham. Scenografien og kanskje spesielt musikken, av Charles Blackwell, med på å heve filmen over de andre forsøkene innen sjangeren. Med unntak av Dean Martins Matt Helm-filmer, kanskje. James Bond-fans får antakeligvis et kick ut av å se en ung Joanna Lumley spille sabotør - i en pause fra innspillingen av On Her Majesty's Secret Service, får vi tro.  

Deadlier Than the Male
England/1967/Ralph Thomas/Richard Johnson, Elke Sommer, Nigel Green, Sylva Koscina, Steve Carlson m. fl.
James Bond-kopier var nærmest en egen sjanger på 60- og 70-tallet. De fleste var altfor uoppfinnsomme og lettbeinte til i det hele tatt å bli husket. Men et og annet lyspunkt var det. I Deadlier Than the Male har produsentene tatt den velkjente figuren Hugh "Bulldog" Drummond og oppdatert ham til en slags forsikringsagent-versjon av 007. I tillegg har de forsøkt å holde tonen relativt seriøs. Men det store kuppet er nok Richard Johnson - en svært likandes skuespiller og et kort øyeblikk faktisk vurdert for rollen som verdens mest kjente agent. Superskurken Carl Peterson (Green) bruker sine kvinnelige leiemordere, Irma og Penelope (Sommer og Koschina) til å presse forsikringsselskaper og regjeringer for penger. Og han er svært så framgangsrik - inntil Hugh Drummond (Johnson) blir satt på saken. I og med at han opererer med et langt lavere budsjett, har regissør Thomas valgt å konsentrere seg om kun noen av de vanlige ingrediensene i 60-tallets agentfilmer; kvinner, drinker og solfylte strender. Joda, vi får en skurk som ikke befinner seg milevis fra Ernst Stavro Blofeld, litt slåssing og en og annen tidsinnstilt bombe som blir desarmert sekunder før de går av. Men mer enn noe annet er det lettkledde kvinner som dominerer - og et steinalderaktig kvinnesyn, selvsagt. Men fordi det aldri blir parodisk er det underholdende så lenge det varer. Ligger på youtube.      

Vigilante
USA/1983/William Lustig/Robert Forster, Fred Williamson, Richard Bright, Rutanya Alda, Woody Strode m. fl.
Jeg har aldri helt forstått meg på såkalte vigilantefilmer. Joda, de tar ofte opp temaer det er verdt å tenke litt over; følelsen av avmakt overfor kriminalitet og ønsket om å gjøre noe selv. Men for å få dette til, må de konstruere en verden hvor gategjenger bestående av 40-årgamle stuntmenn raner, voldtar og dreper av ren ondskap, og helt vanlige mennesker med overraskende gode kunnskaper om våpen og nevekamp ordner opp. Vigilante er både en ripoff og en videreføring av Death Wish 2 - uten Bronson-karismaen, vel og merke. Det som likevel gjør den verdt å se er skuespillerinnsatsen til Robert Forster, en småfiks biljakt og det å se Woody Strode sparke rumpe i en alder av 69 år. Da kona og sønnen til Eddie Marino (Forster) blir ofre for hevn fra en gategjeng, får han hjelp av kompisene (Williamson m. fl.) til å ta opp jakten på egenhånd. Både Forster og Williamson ble senere medlemmer av Quentin Tarantinos filmverden, i henholdsvis Jackie Brown (1997) og From Dusk Till Dawn (1996). Noe dvd-coveret gjør et stort nummer ut av.

Billy Two Hats
USA/1974/Ted Kotcheff/Gregory Peck, Desi Arnaz jr., Jack Warden, David Huddleston, Sian Barbara Allen m. fl.
Denne lille westernfilmen er kanskje mest kjent for å være innspilt i Israel - uten at det synes i det hele tatt. Stilen er veldig 70-tall, med flere budskap om relativt tunge temaer som rasisme, vold og kvinnesak. Men takket være Peck og Warden fungerer den også utmerket som en klassisk historie om lovmannen og den lovløse han nekter å gi opp jakten på. Bankranerne Arch Deans (Peck) og Billy Two Hats (Arnaz jr.) er på flukt fra sheriff Henry Gifford (Warden). Men ute i ødemarka finnes det større farer enn en kolerisk lovmann. Det var ikke mange sjangere Gregory Peck ikke fikset. Og han var heller ikke redd for å ta sjanser som skuespiller. Han vil kanskje ikke bli husket for denne filmen, men takket være ham er den i hvert fall verdt å se. 

Lady Snowblood 2: Love Song of Vengeance
Japan/1974/Toshiya Fujita/Meiko Kaji, Juzo Itami, Kazuko Yoshiyuki, Yoshio Harada, Shin Kishida m. fl.
Selv om det er samme regissør, stjerne og produksjonsselskap, så er film nummer to om hevneren
Shurayuki-hime en ganske annen type film enn den første. Ørlite grann mindre voldelig, kanskje. Og med en mer sammenhengende historie. Men bevares, dette er ingenting for nybegynnere. Etter krigen mot Russland i 1905 er Japan truet av revolusjon. En korrupt politisjef frigir Lady Snowblood og sender henne til slummen for å infiltrere en anarkistbevegelse. Men det skal snart vise seg at hun befinner seg på feil side. Den største forskjellen mellom film nummer 1 og film nummer 2, er nok at folk ikke lenger har det samme høye blodtrykket i etterkrigstidens Japan. Hvilket gir regissør Fujita påskudd for å komme opp med andre perverse måter å ta livet av folk på. Dette er så absolutt en serie som hadde fortjent en tredje akt. Ikke ulikt Tarantinos Kill Bill.

Lady Snowblood: Blizzard From the Netherworld
Japan/1973/Toshiya Fujita/Meiko Kaji, Toshio Kurosawa, Masaaki Daimon, Miyoko Akaza, Shinichi Uchida m. fl.
Her kommer enda en historie fra 1800-tallets Japan, hvor ultravold står på dagsorden og folk har hageslanger som blodårer. Det pipler, renner, spruter og klasker rødfarge i enorme mengder i annenhver scene. Men som i Lone Wolf and Cub-serien er det hele så gjennomført poetisk og fantastisk filmet at resultatet blir stor kunst. Yuki Kashima (Kaji) blir født i et kvinnefengsel og oppdratt til å hevne moren og faren som ble drept av 4 forbrytere. Det sies at dette var en av filmene som inspirerte Quentin Tarantino til å lage Kill Bill 1 & 2, Og det synes. Og høres, siden mye av musikken herfra ble gjenbrukt under Uma Thurmans hevntokt. I tillegg har han mer eller mindre gjenskapt scenen med den snødekte hagen. Anbefales ikke for dem som synes Tarantinos filmer er blodige nok.  

Wait Until Dark
USA/1967/Terence Young/Audrey Hepburn, Alan Arkin, Richard Crenna, Jack Weston, Efrem Zimbalist jr. m. fl.
Teatersuksesser trenger ikke nødvendigvis å bli gode filmer. Men Wait Until Dark har lykkes over all forventning både på scenen og i kinosalen. I det siste mediet såpass godt at den har blitt utpekt som tidenes skumleste film av selveste Stephen King. Det er den ikke. Men god, det er den. Susy Hendrix' (Hepburn) ektemann (Zimbalist jr) lar seg lure til å bære en dukke full av heroin gjennom tollen. Og da han greier å rote bort dukka får hans blinde kone besøk av 3 svært utrivelige typer (Arkin, Crenna og Weston). Mye av spenningen i denne filmen baserer seg på det faktum at Susy, i tillegg til å ikke kunne se, ikke har noen å stole på i det hele tatt. Hun er helt alene. Og det er et godt utgangspunkt for en spenningshistorie. I tillegg til at Arkins rollefigur er et av de verste svinene vi har sett på film. Og sluttscenen er neglbitende god, også for oss følelseskalde filmveteraner som tror vi har sett alt.   

Night Moves
USA/1975/Arthur Penn/Gene Hackman, Jennifer Warren, Susan Clark, James Woods, Melanie Griffith m. fl.
Det er vanskelig å lage film om privatdetektiver i Los Angeles på en måte som ikke automatisk får publikum til å tenke på Philip Marlowe. Arthur Penn prøver ikke veldig å skjule hva som er forbildet, og serverer oss dermed en liten perle som Raymond Chandler nok ville ha likt. Harry Moseby (Hackman) får i oppdrag å finne ei jente (Griffith) som har stukket fra en alkoholisert mor og ned til stefaren i Florida. Harry har sine egne problemer å stri med. Men han er en dedikert snushane, og underveis snubler han over en liga som smugler kubanske kunstverk inn i USA. Med sitt rolige tempo og dialogdrevne plot er Night Moves mer 70-tall enn slengbukser og hentehår (den ble spilt inn i 1973). Men utseendet på filmen, tempoet og Hackmans avslappete spillestil fungerer mer eller mindre som en mal for utallige filmer og detektivserier utover tiåret. Morsomt også å se en purung Melanie Griffith som nymfoman 16-åring. Og at James Woods var en skummel mann allerede som 26-åring. 

No Room to Die
Italia/1969/Sergio Garrone/Anthony Steffen, William Berger, Mario Brega, Riccardo Garrone, Nicoletta Machiavelli m. fl.
Ved første øyekast kan nok No Room to Die virke som bare enda en lavbudsjettwestern, spilt inn i et vinterlig Italia med svakt ukarismatiske skuespillere som relativt usympatiske karakterer. Og på sett og vis er den jo det. Men så var det det lille ekstra da, som italienerne skjønte så godt og som gjør filmene deres severdige den dag i dag: action. Og god, jordnær, analog action skal man ikke kimse av. Johnny Brandon (Steffen) og Everett Murdock (Berger) er to dusørjegere som inngår et samarbeid med en kynisk menneskesmugler. Men det skal vise seg at de har vidt forskjellige grunner for sine handlinger. Steffen, ikke helt ulik Clint Eastwood i et dårlig opplyst rom, og Berger, ofte en slags substitutt for Klaus Kinski eller Lee Van Cleef, spiller her versjoner av to av de mest kjente spagettiwesternfigurene; The Man With No Name og den svartkledde Sabata/Santana (komplett med spesialgevær som skyter fra 8 løp samtidig). Og de gjør det helt greit. Men prisen for excellent innsats må gå til de italienske stuntmennene. Bravo.  

The Mother Lode
USA/1982/Charlton og Fraser C. Heston/Nick Mancuso, Kim Basinger, Charlton Heston, John Marley, Dale Wilson m. fl.
Jeg har aldri vært noen stor fan av Charlton Heston. Men det går ikke an å nekte for at han spilte i en håndfull virkelig gode filmer. Dette er ikke en av dem. Men sammen med sønnen Fraser har han i hvert fall kokt i hop en underholdende, liten thriller. Jean Dupre (Mancuso) og Andrea Spalding (Basinger) flyr til British Columbia for å finne en savnet kollega (det er litt uklart akkurat hva de jobber med). Der støter de på den sprut gale gullgraveren Silas McGee (Heston). Og gale gullgravere gjør vanligvis alt for å beholde det som måtte finnes i bakken for seg selv. Dette er bare ett av mange samarbeid mellom far og sønn Heston. Og resultatet er brukbart, om ikke like severdig som deres versjon av Treasure Island fra 1990.

52 Pick-Up
USA/1986/John Frankenheimer/Roy Scheider, Ann-Margret, John Glover, Vanity, Robert Trebor m. fl.
På 80-tallet var Cannon Group veldig sjelden forbundet med filmer av høy kvalitet. De kunne glimte til med en og annen Bronson-film, men ellers sto det temmelig dårlig til. Men også blinde høner kan finne korn. Og her har de fått med seg manusforfatter Elmore Leonard (basert på en av hans egne bøker), regissør John Frankenheimer og stjernene Roy Scheider og Ann-Margret i et prosjekt som hadde gjort et hvert filmselskap stolt. Etter et lite sidesprang blir Harry Mitchell (Scheider) presset for penger av tre smågangstere (Glover, Trebor og Clarence Williams III). Men utpresserne har ikke tatt med i betraktning hvilket steintøft team Harry og kona Barbara (Ann-Margret) har blitt etter 23 års ekteskap. 52 Pick-Up byr på klassisk film noir, men med en liten dæsj 80-talls sleaze på kjøpet. Flere av datidens "stjerner" fra...eh, voksenunderholdningen dukker i hvert fall opp, og manuset sørger hele tiden for at Harry må frekventere LAs underverden. Men alt i alt er det en classy affære, med svært gode innsatser fra alle de involverte. Samme historie ble også innspilt i 1984, med Robert Mitchum og Rock Hudson i hovedrollene. 

Stryker
Filippinene/1983/Cirio H. Santiago/Steve Sandor, Andrea Savio, William Ostrander, Julie Gray, Monique St. Pierre n. fl.
Etter den tredje verdenskrig er det stor mangel på vann. Ammunisjon og bensin er det derimot nok av. Og folk. I denne Mad Max-kopien tråkker de nesten over hverandre i det filippinske sandtaket hvor de ulike gjengene bor. Og midt oppe i det hele finner vi Stryker (Sandor). Han ser kanskje ut som en vektløfter som drømmer om å bli countryartist, men han kjører en kul bil (Mustang) og han hjelper de snille med å forsvare vannkilden de har funnet. Til å hjelpe seg har han 50 kortvokste som plystrer i stedet for å snakke. Og de snille, selvsagt. Og en gjeng amazoner med pil og bue. Nevnte jeg at skurkene har tanks? Og Stryker har et stort maskingevær med uendelig mye ammunisjon. Og vips, så har 1 time og 22 minutter gått. Neste!  

The Ice Pirates
USA/1984/Stewart Raffill/Robert Urich, Michael D. Roberts, Mary Crosby, Ron Perlman, Anjelica Huston m. fl.
Første halvdel av 80-tallet var en god periode for science fiction-fans. Og ikke bare på kino. Det relativt ferske videomarkedet formelig flommet over av Star Wars-, Mad Max- og Escape From New York-kopier. Noen av dem var til og med severdige. The Ice Pirates er en mer underholdende enn god liten film fra en framtid der vann har blitt mangelvare. Ispiraten Jason (Urich) og hans gjeng av krigere (Perlman, Huston og John Matuszak m. fl.) livnærer seg på å stjele is fra The Supreme Commander (John Carradine i en av sine aller siste roller). Men da de kidnapper en prinsesse (Crosby) skjønner de snart at de har blitt oppgradert til frihetskjempere. Robert Urich var hele sitt (altfor korte) liv en stjerne som bare ventet på det store gjennombruddet. The Ice Pirates var ikke det, men han får likevel vist hva han var god for som actionhelt med glimt i øyet. Om ikke annet, så får regissør Raffill i hvert fall vist at det går an å lage brukbar sci-fi på et lavt budsjett. Pluss i boka for en god Alien-parodi.

White Heaven in Hell
Japan/1974/Yoshiyuki Kuroda, Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Minoru Oki, Junko Hitomi, Goro Mutsumi m. fl.
Det skal noe til å avslutte både historien om Ogami Ittos feide med den mektige Retsudo Yagyu, og en filmserie som ikke har hatt et eneste svakt øyeblikk, på en måte som tilfredstiller. Men regissør Kuroda og produsent/hovedrolleinnehaver Wakayama lykkes over all forventning. Det sjette og siste kapitlet er ganske litt lysere og lettere i tonen enn de foregående fem. Men med seriens beste musikk, og kanskje fineste bilder fra et snødekt Japan, samt et klimaks som har sendt Wakayama inn i historiebøkene som den actionhelten som egenhendig har drept flest motstandere i en film (150 mann!), står dette til 20 i både stil og innhold. Retsudo Yagyu (Oki) har nå bare en sønn igjen. En sønn (Hitomi) som til alt overmål rår over 3 Edderkoppdemoner (ikke spør, men vi er over i det overnaturlige). Og om det siste avkommet også skulle mislykkes, så har altså gamlefar Retsudo 150 mann å ta med seg i den siste kampen mot den forhatte eksbøddelen Ogami Itto (Wakayama) og hans sønn Daigoro (Tomikawa). Så bra som denne siste filmen er, og med de overnaturlige elementene mer i forgrunnen, så hadde det ikke vært meg i mot om de lagde ytterligere 6 filmer. Senere i år kommer Justin "Fast & Furious" Lin med en nyinnspilling av historien om Lone Wolf and Cub. Jeg er skeptisk.

Blood Simple
USA/1984/Ethan & Joel Coen/Frances McDormand, John Getz, M. Emmett Walsh, Dan Hedaya, Samm-Art Williams m. fl.
Etter 30 år har brødrene Coen ennå ikke laget en dårlig film. Derfor er det heller ikke overraskende at debuten fra1984 gjør et like godt inntrykk den dag i dag. Dette er klassisk, blodig film noir Texas style. Med fåmælte, og litt enkle, mennesker som roter seg stadig dypere inn i en underverden de ikke har noen forutsetninger for å takle. Bareieren Marty (Hedaya) har akkurat fått vite at kona (McDormand) står i med en av hans ansatte (Getz). Og i et anfall av sjalusi hyrer han privatdetektiven Loren Visser (Walsh) til å ta livet av dem begge. Men Visser har andre planer. Frances McDormand var allerede gift med Joel Coen da denne filmen kom ut, men var faktisk andrevalget til rollen som Abby etter Holly Hunter. Walsh' rolle som Visser var spesialskrevet for ham.

Von Ryan's Express
USA/1965/Mark Robson/Frank Sinatra, Trevor Howard, Sergio Fantoni, Brad Dexter, Raffaella Carra m. fl.
Denne filmen kombinerer hele tre av mine favorittsettinger på film; den 2. verdenskrig, tog og flukt. Den inneholder også en av Frank Sinatras aller beste skuespillerinnsatser. Og sist, men ikke minst, den kan skilte med fantastisk turistreklame for et sommerlig Italia. Etter å ha blitt skutt ned over Italia befinner oberst Ryan (Sinatra) seg som høyeste offiser i en fangeleir full av engelske soldater. Først vil amerikaneren bare sitte og vente på at krigen skal ta slutt. Men da Italia kapitulerer og nazistene tar over, får han øverstkommanderende for britene (Howard) og den tidligere nestkommanderende i leiren (Fantoni) med på en plan som innebærer at de skal stjele et tog og kjøre alle de 400 allierte fangene til friheten i Sveits. En ikke uviktig detalj denne filmen lykkes bedre med enn noen av de andre eventyrkrigsfilmene fra 60-tallet, er hvor godt skuespiller Edward Mulhare som den engelske presten Costanzo snakker tysk. Med forbehold om at mannen ikke var dubbet, så hadde han gjort Quentin Tarantino stolt.

Baby Cart in the Land of Demons
Japan/1973/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Michiyo Okusu, Shingo Yamashiro, Tomomi Sato m. fl.
Med Misumi tilbake i regissørstolen, og et manus som er det mørkeste i hele serien, byr Baby Cart in the Land of Demons på virkelig kontroversiell underholdning. Emnene er lojalitet, tradisjoner og svik. Og både Ogami Wakayama) og Daigoro (Tomikawa) får her grundig testet deres eget utsagn om at de lever i skyggen av helvete og ikke frykter noen farer. Deres oppdragsgiver denne gang er en klan som ønsker å gjenopprette sin ære ved å få Itto og sønn til å fjerne lederen, hans kone og deres datter fra tronen. Men i veien for sverdmesteren og avkommet i barnevogna står både offerets topptrente menn og den onde Yagyu-klanen. Sverdkampene i dette 5. kapitlet er muligens de beste hittil, og volden mer ekstrem enn på lenge. I tillegg er historien rett og slett nådeløs i all sin konsentrering på hvordan også små barn måtte følge svært strenge så regler i det føydale Japan. En favoritt så langt.

The Burglars
Frankrike-Italia/1971/Henry Verneuill/Jean-Paul Belmondo. Omar Sharif, Dyan Cannon, Robert Hossein, Nicole Calfan m. fl.
Franskmennene har alltid hatt et visst håndlag med action og krim. Men de har kanskje slitt litt med å finne en like god filmhelt som det Jean-Paul Belmondo var i sine velmaktsdager på 60- og 70-tallet. I denne lille perlen fra thrillerspesialisten Henry Vernuill spiller han lederen for en innbruddsliga som reiser til Hellas og stjeler en smaragdsamling verdt flere millioner. Men før de kan trekke seg tilbake til et liv i sus og dus må de overliste den korrupte politiinspektøren som har hånd om saken (Sharif). Det er mye god action i Le Casse, som er den franske tittelen, og som seg hør og bør gjør Belmondo sine egne stunts. Sharif på sin side ser ut til å trives bedre enn noensinne som skurk. Kudos må også gis til Remy Julienne og hans stuntteam for en av de friskeste biljaktene jeg har sett på svært lenge.

Firecracker
USA/1981/Cirio H. Santiago/Jillian Kesner, Darby Hinton, Rey Malonzo, Ken Metcalfe, Peter Cooper m. fl.
Etter litt nettsurfing helt på måfå fant jeg denne lille actionrariteten på youtube. Og det er egentlig ikke så mye å si om Firecracker, annet enn at den er forbannet underholdende i de 77 minuttene det varer. Karatainstruktøren Susan Carter (Kesner) er på Fillipinene for å etterforske søsterens forsvinning. Der havner hun etter bokstavelig talt et par minutter i klinsj med et narkokartell som også driver med ulovlige karatekamper, som selvsagt varer til den ene parten er død. Det er i det hele tatt imponerende mange kamper i denne filmen. Og tatt i betraktning av at alt er utført uten særlig avanserte spesialeffekter, så er det et godt stykke arbeid regissør Santiago har levert fra seg. Så får vi heller se bort i fra at estetikken noen ganger beveger seg farlig nær mykpornoens verden, med en toppløs Kesner i både karatekamp og sengelek. Og de ekstremt gørrete og blodige voldsscenene er mest egnet til å fremkalle latteren hos den mer verdensvante tilskueren.    

Straight to Hell
England/1987/Alex Cox/Sy Richardson, Joe Strummer, Dick Rude, Courtney Love, The Pogues m. fl.
Regissør, skuespiller og manusforfatter Alex Cox var et hett navn på 80-tallet. Men etter stor suksess med Repo Man (1984) og Sid and Nancy (1986) ble filmene hans for anarkistiske og punka for det store publikummet. Hans magnum opus Walker (1987) fikk rett nok gode kritikker, men med Straight to Hell forsvant mannen rett og slett fra radaren. Hvilket er synd, for det er mye å beundre her. Fire håpløse amatører av noen bankranere (Richardson, Strummer, Rude og Love) søker tilflukt i en støvete liten by ute i ødemarka. Men de finner snart ut at de koffeinavhengige (!) bandittene (The Pogues) som herjer området ikke liker fremmede noe særlig. Cox er ekspert på både musikk og spagettiwesterns, så hvorfor ikke blande de to sjangerne? De aller fleste rollene her er besatt av musikere som var på høyden i 1987. De andre av diverse regissør- og skuespillervenner av Cox. Folk som Elvis Costello, Zander Schloss, Edward Tudor-Pole, Dennis Hopper, Jim Jarmusch og Grace Jones stikker alle innom og gjør et eller annet foran kamera. Banden som styrer byen blir som nevnt spilt av The Pogues, som med svært varierende skuespillertalenter gjør det regissøren ber dem om. Men kanskje ikke så mye mer. Det må jo ha vært noen gedigne fester på dette settet når sola gikk ned. Problemet med Straight to Hell er heller ikke skuespillerne, kostymene, historien, regien eller noe av det tekniske. Akilleshælen er rett og slett at humoren er så flummete at den hindrer flyten i filmen. Men bevares, stort bedre vorspielfilm finnes vel knapt. Og soundtracket er det beste som er laget til noen film. I 2010 ga Cox ut en 6 minutter lengre director's cut-versjon kalt Straight to Hell Returns.

Baby Cart in Peril
Japan/1972/Takeichi Saito/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Yoichi Hayashi, Michi Azuma, Asao Koike m. fl.
Denne gang har vi fått ny regissør. Men selv om Saito bringer med seg en del nye elementer - bl. a. hyppig bruk av flashbacks, en dramatisk fortellerstemme, en dyp fascinasjon for japansk tatoveringskunst - så har han dessverre ikke det samme grepet om det visuelle som Misumi. Sverdkampene er selvsagt mer enn kompetent utførte, men bruken av studioscener og litt kjedelige omgivelser trekker ned. Ogami og Daigoro (Wakayama og Tomikawa) får denne gang i oppdrag å drepe en ung kvinne (Azuma) som har tatt livet av flere medlemmer i klanen som gir Itto & sønn oppdraget. Men jo mer de får vite om denne drapskvinnen, jo mer sympati får de for hennes agenda. Ogamis dueller er her helt og fullt tilbake til arm, bein og hodekutting-stadiet. Blodet spruter og menn dør som fluer. Men Saito sparer også mye av kruttet til den siste kampen, hvor haugevis av statister må bite i gresset. Dette er den svakeste filmen i serien hittil, men fortsatt av høy klasse.  

The Hill

England/1965/Sidney Lumet/Sean Connery, Ian Bannen, Ossie Davis, Harry Andrews, Jack Watson m. fl.
Dette psykologiske dramaet fra mesterregissør Lumets hånd har av mange blitt utpekt som Connerys fineste skuespillerinnsats. Og det er en vurdering jeg er tilbøyelig til å støtte. Under den andre verdenskrig blir fem vidt forskjellige fanger (Connery, Davis, Watson m. fl.) utsatt for svært hardhendt behandlig av stabssersjant Williams (Ian Hendry). Da en av dem plutselig faller død om, tvinger det ikke bare fangene til å ta stilling til det militære systemet de mer eller mindre frivillig har deltatt i, det truer også med å ødelegge den verdenen leirsjef Wilson (Andrews) har viet 25 år av sitt liv til. Filmtittelen henspiller på en menneskeskapt høyde i leiren hvor fangene må løpe opp og ned med full oppakning i 40 varmegrader. Denne høyden representerer selvsagt livet i seg selv, og filmen tar ganske snedig opp hvordan vi alle på hvert vårt vis forholder oss til dette. Vi kan føye oss, vi kan gjøre opprør, vi kan kjempe og vi kan tape. Lumet filmer det hele uten musikk, med vidvinkelbilder som nærmest visker ut trekkene til de medvirkende skuespillerne og som gir det hele en feberaktig distanse. Et must for alle filminteresserte. Tips; den går på TCM nærmest ukentlig.

Baby Cart to Hades
Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Go Kato, Yuko Hama, Yisao Yamagata m. fl.
I Misumis tredje og siste Lone Wolf-film introduseres en del nye visuelle grep som de senere regissørene skal komme til å nyte godt av. Det mest merkbare er kanskje at mye av den overdrevne blodspruten blir spart til det siste slaget. Og store slag mellom Ogami Itto og hele hærer av motstandere skal bli et slags varemerke for resten av serien. Samtidig får Wakayama briljere mer med forskjellige sverdtriks i kampscenene denne gang. I tillegg til at han også er utstyrt med forskjellige skytevåpen. Så får vi heller se gjennom fingrene med alle voldtektsscenene Misumi har valgt å ha med. Ogami og Daigoro Itto (Wakayama og Tomikawa) fortsetter sin ferd gjennom 1800-tallets Japan. Denne gang redder de ei ung jente fra en prostitusjonsring. Noe som fører til både tortur og fornedrelse for gamlefar. Et leiedrap skal også vise seg å bli vanskelig, da de møter en hel hær på slagmarken. Og har Ogami endelig møtt sin likemann i form av en herreløs samurai? Dette er kanskje den filmatisk stiligste filmen hittil. Kampene er laget med mye omhu og Wakayama er på sitt aller beste når han uttrykksløs svinger sverdet i slow motion. En liten favoritt, så langt.

Mona Lisa
England/1986/Neil Jordan/Bob Hoskins, Cathy Tyson, Michael Caine, Robbie Coltrane, Clarke Peters m. fl.
For en anglofil nordmann er det alltid morsomt å se favorittbyen London på film. Også når handlingen er lagt til de mer sleazy delene av storbyen. Som i denne klassikeren fra 1986. George (Hoskins) er ute av fengsel etter 7 år og får jobb som sjåfør for prostituerte Simone (Tyson). Men hans gamle sjef Mortwell (Caine) har utvidet businessen og vil ha noe i gjengjeld fra George. Hoskins ble nominert for omtrent alle priser som finnes for denne filmen. Og hadde det ikke vært for The Long Good Friday (1979) hadde det vært fristende å si at det var hans livs rolle. Debutanten Tyson er også god, men det spørs om ikke Caine som ultraslesk hallik og gangsterleder er den som vil bli husket lengst av birolleinnehaverne. Mannen er så guffen at man nesten vil at scenene hans skal ta fort slutt. Opprinnelig var dette tenkt som en film med Sean Connery, Anthony Hopkins og Grace Jones. Noe vi kanskje skal være glade for at ikke ble en realitet.  

Baby Cart at the River Styx
Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Kayo Matsuo, Akiji Kobayashi, Minoru Oki, Shin Kishida m. fl.
Den andre filmen i Lone Wolf and Cub-serien blir av mange regnet som den beste. Og det er mye å like her, men jeg vil ikke felle noen dom ennå. Fokuset til regissør Misumi ligger fortsatt fjellstøtt på blodige sverdkamper. Men oppfinnsomheten er langt større denne gang. Vi får se steinansiktet Wakayama gå opp mot tilsynelatende snille geishaer, hele hærer av ninjaer, fekte under vann og gå i blodig nærkamp med tre brødre som bruker mildt sagt litt utradisjonelle våpen. Ogami Itto (Wakayama) og sønnen Daigoro (Tomikawa) er fortsatt etterlyst av Yagyu-klanen, og nå får de i tillegg de kvinnelige krigerne til Sayaka (Matsuo) etter seg. Mellom slagene prøver de å tjene til livets opphold med oppdrag som leiemordere. Det kan selvsagt ha noe med min dagsform å gjøre, men jeg sitter igjen med følelsen av at Misumi har ønsket å gjøre tonen litt mildere i film nummer to. Forholdet mellom far og sønn får i hvert fall stor plass og er skildret med mye varme denne gang. Og den obligatoriske nakenscenen med en fremmed kvinne er kun til for at de skal holde varmen etter et ufrivillig isbad. Ikke dermed sagt at det hele er mindre outrert og voldsomt. Men på en koseligere måte, om det går an å si det sånn?

Tom Horn
USA/1980/William Wiard/Steve McQueen, Linda Evans, Richard Farnsworth, Billy Green Bush, Slim Pickens m. fl.
Steve McQueens nest siste film kom ut det samme året han døde av kreft. Men selv om mannen var syk og avmagret, var viljen og egenrådigheten fortsatt til stede. Ryktene sier at 4-5 regissører fikk sparken fra dette prosjektet før McQueen fullførte jobben på egenhånd. Og kanskje er det derfor Tom Horn er langt mer flatterende for skuespilleren i hovedrollen enn for westernsjangeren. Den tidligere speideren, revolvermannen og skarpskytteren Tom Horn blir leid av kvegeierforeningen i Wyoming for å få slutt på alle tyveriene i området. Horn utfører jobben med knallhard justis, og blir snart en plage for arbeidsgiverne. Til slutt lurer de ham i en felle og får ham hengt for drapet på en 14 år gammel gutt. Det er den dag i dag uenighet om Horn virkelig drepte gutten, men de fleste historikere virker å tro at han kunne ha gjort det i vanvare. Filmen lar spørsmålet henge i luften og konsentrerer seg mer om Horn som person. Det er ingen klassiker vi snakker om her, men solid håndverk fra en stjerne som holdt stilen helt til det siste.

Sword of Vengeance
Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Fumio Watanabe, Tomoko Mayama, Shigeru Tsuyuguchi m. fl.
Under den såkalte "videovold"-perioden på begynnelsen av 80-tallet var Shogun Assassin (1980) en populær film. Produksjonen var like god som på Kurosawas filmer, men volden var bortenfor enhver normal skala. "Det ser ut som om folk har hageslanger som blodårer," sa en kritiker. Lite visste vi da at hele greia var klipt sammen av de to første filmene i den japanske serien Lone Wolf and Cub, i seg selv basert på en populær manga-serie. Disse 6 filmene skal jeg nå vie tid til de kommende ukene. Her i den første filmen får vi vite hvordan keiserens sjefsbøddel, Ogami Itto (Wakayama), blir lurt av Yagyu-klanen og havner i unåde. Forkledd som en omreisende leiemorder legger han ut på vandring sammen med sønnen Daigoro (Tomikawa), på jakt etter hevn. Scenografien, kostymene og regien er av toppklasse fra første sekund i denne serien, men volden, nakenheten og den nær sagt ondskapsfulle handlingen er så in your face at man tar seg i å lure på hvordan de i det hele tatt fikk gitt ut dette i 1972. Selv i dag, hvor en film som Thirteen Assassins (2010) kan få oss til å heve et øyebryn eller to, er dette sterke saker. Og hadde det ikke vært så forbannet godt laget, hadde det nok ganske raskt blitt avfeid som søppel. Anbefales på det sterkeste til de med gode nerver og sans for litt annerledes filmer.

Hannie Caulder
England/1971/Burt Kennedy/Raquel Welch, Robert Culp, Ernest Borgnine, Strother Martin, Jack Elam m. fl.

There are no hard women, only soft men.
                                       -Hannie Caulder

Det ville være en stor overdrivelse å si at Raquel Welch hadde mye å by på utover utseendet. Men hun var villig til å ta risker og valgte seg ofte ut prosjekter som fikk fram det beste i henne. Som denne lille engelske westernfilmen, spilt inn i Spania og befolket med et utall veteraner både foran og bak kamera. Hannie Caulder (Welch) og mannen driver en skysstasjon langt ute i ødemarka. En dag dukker brødrene Clemens (Borgnine, Martin og Elam) opp. De dreper mannen og voldtar henne før de drar videre. Som seg hør og bør i en film som dette sverger fru Caulder hevn. Til dette får hun hjelp av revolvermannen Price (Culp) og våpensmeden Bailey (Christopher Lee i en pause mellom Dracula-filmene). Og så snart hun har blitt dreven med sin spesialbygde revolver, drar hun på jakt etter de tre brødrene. Regissør Kennedy lener seg litt for mye på komikk, og etter hvert kunne vi ønsket oss noen flere motstandere for Hannie, men som en litt småspekulativ hevnhistorie fungerer det hele veldig bra. Skudduellene er, som vanlig i en Kennedy-film, godt utført med masse illrødt teaterblod, og stuntmennskurkene vet akkurat hvordan de skal falle av en hest. Mot slutten  dukker Stephen Boyd av en eller annen grunn opp i noen sekunder som mystisk og taus dusørjeger. Kanskje han bare befant seg i nærheten og stakk innom på besøk?

Hell in the Pacific
USA/1968/John Boorman/Lee Marvin, Toshiro Mifune.
Boorman og Marvins andre samarbeid er bare marginalt mer tilgjengelig enn Point Blank (1967). Men igjen er det en sterk historie som bringer fram det beste i begge to. Og motspilleren, Toshiro Mifune. En amerikansk (Marvin) og en japansk (Mifune) soldat møtes på en øde øy midt under den andre verdenskrig. Motarbeidet av innlært fiendlighet, språkproblemer og naturkreftene må de to lære seg å samarbeide skal de overleve. Både Marvin og Mifune tjenestegjorde i Stillehavet under den andre verdenskrig, og hadde antakeligvis få problemer med å sette seg inn i hvordan de to mennene tenkte. Og som de to eneste skuespillerne i filmen hang jo alt på deres brede skuldre. Slutten er som seg hør og bør en Boorman-film egnet til å irritere noen og enhver. I 1985 lagde Wolfgang Petersen en slags nyinnspilling med science fiction-dramaet Enemy Mine.

Emperor of the North
USA/1974/Robert Aldrich/Lee Marvin, Ernest Borgnine, Keith Carradine, Charles Tyner, Matt Clark m. fl.
Emperor of the North må være en av de mest macho filmene noen sinne. Joda, vi ser et par kvinner i løpet av de to timene det varer, men resten av historien er viet menn og deres mannlige gjøremål. Delvis basert på historier av og om forfatteren Jack London er det både mening og dybde å finne her. Men også en hardtslående og nådeløs actionfortelling. A No. 1 (Marvin) er kongen av toglufferne i 30-tallets Oregon, og som et ledd i et veddemål har han planer om å kjøre toget til den sadistiske togkonduktøren Shack (Borgnine) helt til endeholdeplassen. På veien påtar A No. 1 seg å lære opp nybegynneren Cigaret (Carradine). Det krever en erfaren mann for å takle Shack. Borgnine representerer selvsagt etablissementet her, Marvin opprøret og Carradine framtiden. Vi sloss for at neste generasjon skal få det bedre. Og den siste kampen mellom Marvin og Borgnine er en aldri så liten fest for de som er fan av nevekamper og illrødt teaterblod. Dette var en av syv filmer Marvin og Borgnine gjorde sammen, og den andre etter The Dirty Dozen (1967) for Robert Aldrich.

Point Blank
USA/1967/John Boorman/Lee Marvin, Angie Dickinson, John Vernon, Keenan Wynn, James Sikking m. fl.
I egenskap av å være førstemann ut vil Lee Marvin nok alltid være den ultimate Parker (han blir kalt Walker i filmen). Men i tillegg er det Lee Marvin vi snakker om, så han vil jo være den ultimate versjonen av alt. Nær sagt som vanlig i Doneld E. Westlakes bøker åpner det hele med at Walker blir skutt og svindlet av kona (Sharon Acker) og en av sine nære venner (Vernon). Og resten av historien handler kort og godt om at han vil ha tilbake de 93 000 de lurte ham for. John Boorman kom til dette prosjektet uten å laget en eneste thriller før, men med Marvins hjelp fant han en stil og en tone som sørget for å gi oss et aldri så lite mesterverk. Ikke alt i Point Blank er like tilgjengelig, og noen av grepene kan virke unødig surrealistiske, men som helhet fungerer den som bare F. Mye på grunn av denne filmen ble Boorman og Marvin tilbudt Dirty Harry. Men de avslo dessverre.

Something Big
USA/1971/Andrew V. McLaglen/Dean Martin, Brian Keith, Honor Blackman, Ben Johnson, Albert Salmi m. fl.
Dean Martins nest siste western er av det mer lettbeinte slaget. Men en god historie og interessante skuespillere gjør opp for det filmen måtte mangle på actionfronten. Baker (Martin) og gjengen hans planlegger et siste, stort kupp. De skal robbe den meksikanske banditten Emilio Estevez (ja, han heter faktisk det!) Til det trenger de en gatling gun. Men mannen (Salmi) som kan skaffe dem en opererer med en litt uvanlig pris; han vil ha en kvinne i bytte. Dessverre er damen Baker får tak i kona (Blackman) til den koleriske kommandanten (Keith) på den lokale militærposten. Jeg har alltid likt skuespilleren Dean Martin. Han hadde en stil som fungerte godt i action- og westernfilmer. Her blir han satt litt i skyggen av Brian Keith. Men sammen er de dynamitt, som det heter. Passer best på en søndag ettermiddag når du ikke har noe bedre fore.

The Split
USA/1968/Gordon Flemyng/Jim Brown, Ernest Borgnine, Donald Sutherland, Warren Oates, Jack Klugman m. fl.

Listen, Marty, the last man I killed I did it for $5000. For $85,000 I'd kill you 17 times.
-Dave Negli (Donald Sutherland)

En av Donald E. Westlakes mange bøker om tyven Parker fungerer som utgangspunkt for denne kuppfilmen. Denne gang har han fått navnet McClain og blir spilt av Jim Brown. Men bortsett ifra disse små detaljene er det business as usual. Sammen med forbryterdronningen Gladys (Julie Harris) hyrer McClain en våpeneskpert (Sutherland), en sjåfør (Klugman), en mestertyv (Oates) og en slåsskjempe (Borgnine) til å utføre et kupp. De slipper unna med en halv million. Men som vanlig i Westlakes verden er det bare begynnelsen på problemene. The Split er ikke blant de aller beste Parker-filmene, men er likevel solid underholdning. Brown i hovedrollen og musikken av Quincy Jones er med på å gi den en blaxploitation-stemning de andre filmatiseringene ikke har. Og en slåsskamp mellom Borgnine og Brown er virkelig verdt å få med seg. James Withmore jr er med som psykopatisk morder og Gene Hackman dukker opp som korrupt, men handlekraftig politimann (har den fyren aldri hatt skikkelig hårvekst?). Kan sees på TCM nesten ukentlig.

Violent Saturday
USA/1955/Richard Fleischer/Victor Mature, Richard Egan, Stephen McNally, Lee Marvin, Ernest Borgnine m. fl.
Begynner man å grave i filmgruvene på youtube kan man finne mye edel vare. Et søk på Lee Marvin for eksempel brakte fram denne lille godbiten fra den tiden da mannen faktisk var mørk i håret. Tre profesjonelle ranere (Marvin & co) har sett seg ut banken i en liten by i midtvesten, men møter kraftig motstand i formannen i den lokale kullgruva (Mature) og en amishbonde (Borgnine) som er hendig med høygaffelen. Mye av Violent Saturday tar for seg de mørke sidene ved innbyggerne i den lille byen. Og det er overraskende risky materiale vi blir servert, med hardkokt dialog og et veldig moderne syn på emner som kikking, alkoholisme, utroskap og kleptomani. Og så er actionscenene regissert med den samme intensiteten som filmkritikere i dag roser Tarantino og hans like for. Anbefales på det varmeste. Og så er det helt gratis.

A Gunfight
USA/1971/Lamont Johnson/Kirk Douglas, Johnny Cash, Jane Alexander, Karen Black, Keith Carradine m. fl.
Kirk Douglas var så absolutt den store filmstjernen her, og står følgelig øverst på plakaten. Men dette er i alle andre henseende Johnny Cash sin film. Med sin slentrende stil og naturlige autoritet dominerer han absolutt alle scenene han er med i. Så om du er fan av mannen i svart, er en titt på A Gunfight mer eller mindre obligatorisk. Abe Cross (Cash) og Will Tenneray (Douglas), to aldrende revolvermenn som sliter med hverdagen på hver sin kant, bestemmer seg for holde en duell til døden hvor folk må betale for å se på. Koste hva det koste vil for familie og venner. Et klipp fra denne filmen ble senere brukt i Cash' video for sangen Hurt;"You stay the hell away from me, ya hear?" Filmen ble kuriøst nok produsert av en gruppe som kalte seg Jicarilla Apache Tribe of American Indians, selv om filmen ikke har med en eneste indianer. Keith Carradine debuterer som skuespiller her med rollen som ung revolvermann.

Damnation Alley
USA/1977/Jack Smight/Jan-Michael Vincent, George Peppard, Dominic Sanda, Jackie Earle Haley, Paul Winfield m. fl.
På dvd-coveret står det "Before Mad Max There Was..." Manusforfattere som gir blaffen i fornuft og realisme? Elendige spesialeffekter? Skuespillere som ikke helt forstår hva de spiller i? Damnation Alley har et såpass genialt utgangspunkt at man ikke kan la være å se på. Utførelsen derimot...Vel, mitt forsvar er at jeg har sette mye verre ting. Etter at støvet fra den 3. verdenskrig har lagt seg, bestemmer Major Denton (Peppard) og menig Tanner (Vincent) seg for å kjøre tvers over USA i en armert campingbil Denton har bygget, for å finne andre overlevende. På veien støter de på snille mennesker (Sanda og Haley), slemme menneskeetende kakkerlakker, enorme skorpioner, sinnsyke rednecks, sandstormer og flodbølger. Alt fortalt ved hjelp av billig makeup og miniatyrmodeller. Peppard forsøker seg på en tøff lederfigur, men er utstyrt med en bart som bare er millimetre unna Hitlers og det blir med forsøket. Vincent er sympatisk og gjør mange av sine egne stunts på motorsykkelen de har med. Men den som stikker seg ut i positiv retning er Haley (senere Rorshack i The Watchmen) og selvsagt de kjøttspisende kakkerlakkene som spiller seg selv.

The Dirty Dozen: The Fatal Mission
USA-Jugoslavia/1988/Lee H. Katzin/Telly Savalas, Ernest Borgnine, Jeff Conaway, Alex Cord, Erik Estrada m. fl.
I den fjerde og siste Dirty Dozen-filmen er det business as usual for den amerikanske hæren. Man skulle tro at det var enklere måter å løse oppdrag på enn å sende en 66 år gammel major og 12 voldsforbrytere inn bak tyskernes linjer. Men det er det åpenbart ikke. Denne gang er det et tog med tyske offiserer som må stanses før det når fram til Tyrkia. Der skal nemlig passasjerene planlegge det 4. riket og gjøre klar for verdensovertakelse når den 2. verdenskrig er tapt for Hitler & co. Major Wright (Savalas) og general Worden (Borgnine) samler derfor en fjerde gjeng med krigsforbrytere for å rydde opp. The Fatal Mission følger malen fra de andre filmene ganske nøye, men rettferdiggjør sin eksistens i siste akt. Det skitne dussinet er selvsagt ikke like karismatiske som i første film, men helt greit stilt opp mot de to andre. Borgnine, som har vært med hele tiden, og Savalas, som spilte en annen rolle i den første og hoppet over nummer to, begynner virkelig å se slitne ut på dette tidspunktet. Men som sagt, kapringen av toget og de siste kamphandlingene er verdt å se. Tvisten med å ha en kvinne på laget denne gang forandrer ingenting.