Clint Eastwood

 

 

Unforgiven

USA/1992/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Morgan Freeman, Gene Hackman, Richard Harris, Jaimz Woolvett m. fl.

Clints 10. og (foreløpig, ihvertfall) siste western er ikke bare en pen avslutning på en lang karriere som cowboy, men også en ren avmytifisering av det de 9 første filmene representerte. Det skal ikke ha vært intensjonen å lage en anti-voldsfilm, men det var uten tvil akkurat det som skaffet den hele 4 Oscars. Enkemannen og småbarnsfaren William Munny (Eastwood) har en fortid som alkoholisert og hardkokt revolvermann. Akkurat dette er det nykommeren The Scofield Kid (Woolvett) har tenkt å utnytte, da det blir utlyst en uoffisiell dusør på to cowboyer for å ha knivskjært en prostituert i byen Big Whiskey. Pengene er satt opp av kollegaer av damen, og byens nådeløse sheriff, Little Bill Daggett (Hackman), har slettes ikke tenkt å tillate noen prisjegere i omegnen. Noe førstemann, English Bob (Harris), får bittert erfare. Men da er allerede The Kid, Munny og sistnevntes gamle makker Ned Logan (Freeman) på vei. At Eastwood ikke hadde intensjoner om å lage en antivoldsfilm vises tydelig i avslutningsscenene, da ønsket om hevn, og noen flasker whiskey, bringer fram Munnys gamle ferdigheter med revolveren igjen. Og massakren han utfører på Daggett og hans menn strider mot nesten alt som har blitt prediket i filmens første 2 timer. Men bevares, dette er en Clint Eastwood-film og vi forventer intet mindre.  

The Rookie

USA/1990/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Charlie Sheen, Raul Julia, Sonia Braga, Tom Skerritt m. fl.

Som Clint Eastwood-film stikker The Rookie seg ut på flere måter. Mest synlig ved at den er den største actionfilmen han har laget, med flere avanserte stunts og spesialeffekter enn alla Dirty Harry-filmene til sammen. Men det som likevel er mest interessant ved den, er figuren Clint spiller. Politidetektiven Nick Pulovski er helt klart beslektet med både steinharde Harry Callahan og den mer avslappede Walt Coogan, men kan nok aller best sammanlignes med den drikkfeldige slubberten Ben Shockley. Men med langt mer humor enn noen av de tre. I det hele tatt virker det som om Eastwood hygger seg veldig på settet denne gang. Og han gir de tre viktigste motspillerne langt mer rom enn det vi er vant til fra tidligere. Særlig får Charlie Sheen skinne på en måte vi sjelden har sett fra den kanten. Men også Raul Julia og Sonia Braga ser ut til å omfavne sjansen til å spille det mest gjennomført kriminelle paret på Clintern's cv. Partneren til Nick Pulovski (Clint) blir drept under en aksjon mot en gjeng biltyver, og sammen med sin nye partner, den uerfarne rikmannssønnen David Ackerman (Sheen) begynner Pulovski å etterforske saken på si. Men hjernen bak tyveriene, Strohm (Julia), og hans partner Liesl (Braga), har ikke tenkt å gi seg uten kamp. Foruten noen virkelige øyeåpnere på actionfronten, skapte scenen hvor Braga torturerer og voldtar en bakbundet Eastwood endel oppstyr. Filmen bør likevel huskes mest for å være en hesblesende heisatur med en svært opplagt regissør/stjerne.  

The Dead Pool

USA/1988/Buddy Van Horn/Clint Eastwood, Patricia Clarkson, Liam Neeson, Evan C. Kim, David Hunt m. fl.

Den femte, og foreløpig siste, Dirty Harry-filmen kom i stand fordi Clint følte han skyldte produsentene som finansierte jazzfilmen Bird (1988). Og resultatet har da også en viss aura av halvhjertethet. Harry virker litt sliten, drapsmysteriet er så som så og de fleste skarpe kantene er filt bort. Et par spark til rettsvesenet og pressen er alt vi får fra den kanten. Og jeg klager ikke over det. Men med tanke på hvor fresk The Rookie (1990) var, så er det litt skuffende at Eastwood ikke ga jernet i denne også. En tidligere psykiatrisk pasient (Hunt) begynner å drepe kjendiser som står på en liste folk har veddet på at vil dø i løpet av året. Også inspektør Harry Callahan er oppført, noe som fører vår mann til filmregissøren Peter Swan (Neeson). Kan det være en link mellom skrekkfilmene Swan lager og morderen? For de som er interessert i sånt, så finnes det ultimate pubquizspørsmålet i The Dead Pool. I en scene spiller nemlig den da ukjente komikeren Jim Carrey en rockestjerne av whiskey & dop-støpningen. Og han mimer til det da relativt ukjente bandet Guns'n Roses, som også spiller i filmen. Opp igjennom serien har Eastwood forsøkt å vise hvor absurd Harry-figuren er, ved å avslutte med en nærmest parodisk dødsscene for skurken. Motorsykkel i Magnum Force, M72 anti-tank missil i The Enforcer, Tivoli-enhjørningshorn i Sudden Impact, og her altså en jævla svær harpun! Men de scenene han virkelig ser ut til å triver, er de hvor han sitter og drikker øl sammen med Clarksons journalist. Så det er nok noe i ryktene om at Harry Callahan har pensjonert seg for godt nå.  

 

Tightrope

USA/1984/Richard Tuggle/Clint Eastwood, Genevieve Bujold, Dan Hedaya, Allison Eastwood, Jenny Beck m. fl.

Eastwoods innsats i denne spennende thrilleren er kanskje noe av det beste han har prestert, og det ble lenge snakket høyt om en Oscar-nominasjon. Og hvorfor ikke? Eastwood spiller oppriktig og mot type, og på et register vi må tilbake til Thunderbolt & Lightfoot (1975) for å finne maken til. Politimannen Wes Block (Eastwood) etterforsker en serie drap på kvinner i New Orleans' sexindustri. Flere av ofrene er bekjente av Block, noe morderen begynner å utnytte. Richard Tuggles manus tror nok at det sier noe viktig om at vi alle har våre mørke sider. Og kanskje var det hele en smule kontroversielt i 1984. Men hovedpersonens besøk på diverse strippeklubber og bordeller er ikke eksplisitte nok til at vi et sekund mistenker Clint for å kunne være den virkelige morderen. Det var nok opprinnelig tenkt sånn, men det blir veldig tidlig gjort klart at vi snakker om to forskjellige personer. Antakeligvis på ordre fra stjernen. Det hindrer likevel ikke filmen fra å være både spennende og veldig annerledes enn det vi er vant til å se Eastwood i. To tomler opp! Eastwoods datter, Allison, spiller forøvrig den eldste datteren til Block.

Sudden Impact

USA/1983/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Sondra Locke, Pat Hingle, Bradford Dillman, Paul Drake m. fl.

Go ahead, make my day!

Den fjerde Dirty Harry-filmen skiller seg ut fra de andre på flere måter. Manuset er blant annet basert på en helt annen historie, med Callahan-delen skrevet inn i ettertid. Og vi merker fort at denne ekstremt seriøse thrilleren ofte passer dårlig sammen med scenene der vår mann oppfører seg slik som vi forventer at inspektør Callahan skal oppføre seg. Sondra Locke spiller et voldtektsoffer som ti år senere begynner å ta livet av overgriperne. Dette filmer og regisserer Eastwood som om det var en oppfølger til Hitchcocks Marnie (1964), komplett med lange blikk under store hatter og sløy jazz. Dog har han lagt til langt mer grafisk vold enn det gamle Alfred vartet opp med. Harry-delen derimot, er av et helt annet slag. Her er det stappet inn så mange ideer at det noen ganger blir litt for mye av det gode. Det er selvsagt underholdende nok, noe som utvilsomt var med på å gjøre Sudden Impact til den største økonomiske suksessen av de fem filmene. Spesielt Make my Day-sekvensen gjorde inntrykk på publikum. Men mafia-hitmen som oppfører seg som The Three Stooges, biljakt med bussen fra det lokale gamlehjemmet og prompene hunder burde ikke være med i det universet de tre første filmene skapte. Harry Callahan undersøker en serie drap med lik framgangsmåte, og etterforskningen tar ham til en liten kystby rett utenfor San Fransisco. Der snubler han over en ti år gammel voldtektssak som ser ut til å være knyttet til drapene. Det hadde som sagt vært bedre om de to historiene hadde vært adskilt. Men sånn som det er, så får vi bare notere at dette nok er et forsøk fra herr Eastwood på å lage en litt dypere spenningsfilm fra Dirty Harry-universet. Og han lykkes bare sånn passe. Albert Popwell har denne gang avansert til kollega av Callahan. Og vi vet jo hvordan det går med sympatiske politimenn i dette universet...     

Firefox

USA/1982/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Warren Clarke, Freddie Jones, David Huffman, Nigel Hawthorne m. fl.

Ser vi bort i fra tiden under Josef Goebbels, er det få perioder i historien hvor filmer har en så lett gjenkjennelig politikk som under Ronald Reagan.Firefox er så absolutt ikke blant de verste eksemplene. Men måten den beskriver dagliglivet i Sovjetunionen på, står ikke mye tilbake for den vi får servert i Top Secret! (1984). Det vil si at kremen av engelske og tyske skuespillere agerer på akkurat samme måte som de gjør når de spiller nazioffiserer fra den 2. verdenskrig. Alle sivile vi møter er egentlig spioner som planlegger å flykte til vest. Og KGB har øyensynlig mannskap og tid nok til å plassere dusinvis med tungt bevæpnede soldater på hvert gatehjørne i hele byen. Mot denne bakgrunnen valgte Clint Eastwood å spille inn sin dyreste og minst typiske spenningsfilm. Flygeren og vietnamveteranen Mitchell Gant (Clinter'n) blir sendt til Sovjet for å stjele et fly som er usynlig på radaren. Og slik var politikken på 80-tallet at det var nok. I dag ser vi at regissør Eastwood ikke tar i nok til at vi helt ser det aktverdige i hva Gant foretar seg. Så om man vil være litt vrang kan man si at Firefox handler om KGBs jakt på en tyv som ikke går av veien for å drepe uskyldige mennesker. Siste halvdel av filmen er litt mer James Bond-aktig og fartsfylt. Men den store attraksjonen her er og blir det å se Eastwood spille en dempet rollefigur som lider av posttraumatisk stress og som er mer eller mindre nervøs hele tiden. I store deler av historien med løsbart og briller. Men spesialeffektene har ikke holdt seg godt! 

Any Which Way You Can

USA/1980/Buddy Van Horn/Clint Eastwood, Sondra Locke, Geoffrey Lewis, William Smith, Ruth Gordon m. fl.

Den andre filmen om slåsskjempen Philo Beddoe, hans kompis Orville, apen Clyde og countrysangerinnen Lynn Halsey-Taylor er en mye lettere og mer humoristisk affære enn Every Which Way But Loose, som kom 2 år tidligere. Men denne oppfølgeren tar samtidig boksekampene litt mer seriøst, og blir derfor en enda snodigere opplevelse. Eastwood og regissør Van Horns tak på komikken er å la førstnevnte spille i sin egen dramatiske film om en aldrende gateboksers siste kamp mot en mann han respekterer, Smiths østkyst-bokser Jack Wilson, mens manus hele tiden hiver inn fullstendig sinnsyke vitser fra Orvilles demente mor (Gordon, som for 'nte gang kjører sin gale, gamle dame schtick), motorsykkelgjengen The Black Widows og selvsagt apen Clyde (som denne gang blir spilt av en annen orangutang). De fleste av disse innslagene er mer sprø enn morsomme, og ikke så lite sexfikserte på en overraskende sleazy måte. Den eneste som er virkelig morsom er karakterskuespilleren John Quade som den hardt prøvede lederen for motorsykkelgjengen. Spesielt i scenene etter at banden hans mister alt håret etter å ha fått tjære over seg under en biljakt. Clint selv prøver å holde ting lett og ledig, men som i Smokey and the Bandit (ironisk nok ble rollen som Beddoe først tilbudt Burt Reynolds) så er det actionscenene som gjør filmen. Den avsluttende boksekampen mellom Eastwood og Smith er lang, voldsom og godt koreografert, og i min bok er det den som hele prosjektet verdt å se. Om det var den eller Clydes apestreker som gjorde dette til en av Clints største suksesser gjennom tidene, aner jeg ikke. Men jeg gjetter såpass at det ikke var de romantiske utspillene mellom stjernen og kjæresten Sondra Locke. Der viser han at han hadde lang vei igjen til The Bridges of Madison County. Både Eastwood og Locke får synge noen trudelutter her, førstnevnte sammen med Ray Charles under innledningsvignetten og sistnevnte "live" på Philo og Orvilles stampub. Jeg ville ikke sluttet i dagjobben min, som det heter...   

Escape From Alcatraz

USA/1979/Donald Siegel/Clint Eastwood, Patrick Mcgoohan, Robert Blossom, Jack Thibeau, Fred Ward m. fl.

Det har blitt sagt om Clint Eastwood at han er en av de få skuespillerne som bare kan stå rett opp og ned og likevel være spennende å se på. I sitt 5. og siste samarbeid med mentoren Siegel får han rikelig anledning til å spille på denne unike evnen. Det vil si, han står ikke akkurat og henger. Filmen er full av scener hvor skuespillerne utfører krevende, fysiske oppgaver. Og det som er av dialog blir for det meste korte spørsmål og svar. Escape From Alcatraz er basert på Frank Morris (Eastwood) og brødrene Clarence og John Anglins (Thibeau og Ward) flukt fra det berømte fengslet utenfor San Francisco i 1962. Ingen vet med sikkerhet om de tre kom seg over til fastlandet. Men en fjerdemann som var med på planleggingen og ikke flukten, sørget for at offentligheten fikk vite hvordan de gjorde det. TV-serien Mythbusters har også bevist at det lar seg gjøre å utføre flukten slik filmen viser. Så det er mulig de klarte det. Sannsynligvis ikke. For Eastwood som skuespiller gir jobben som Morris ham en sjanse til å spille noe annet enn han har gjort tidligere. Joda, han får lirt av seg noen setninger som føyer seg pent inn i machokartoteket hans. Men det er først og fremst en taus, handlingsstyrt rolle som gjør bruk av ham som en som nettopp griper oppmerksomheten vår i egenskap av å bare være der. Clint, Thibeau og Ward gjør sine egne stunts under flukten, og det bidrar selvsagt også til spenningen.         

The Gauntlet

USA/1977/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Sondra Locke, Pat Hingle, William Prince, Bill McKinney m.fl.

I can just walk right in here anytime I feel like it, 'cause I got this badge, I got this gun, and I got the love of Jesus right here in my pretty green eyes.

-Ben Shockley

Clint Eastwoods første egenregisserte politifilm er på så mange måter en sjelden plante i mannens filmhage. Manuset hadde opprinnelig fenget regissørene Sam Peckinpah og Walter Hill, med Kris Kristofferson, Ali McGraw, Steve McQueen og Barbra Streisand innom på skuespillersiden. Men ingen av disse teamene klarte å få prosjektet på beina. Så Clint snappet det opp, fortsatt med Streisand som motspiller - og visstnok med flere sangnummere inkorporert. Heldigvis ble det ikke noe av den planen. Og regissørens kjæreste, Sondra Locke, kom inn. Noe som var en liten genistrek, for damen spiller bedre her enn i noen annen film jeg kan huske å ha sett med henne. Historien er såre enkel; Den smått alkoholiserte og nedkjørte politimannen Ben Shockley (Clint) blir sendt fra Phoenix til Las Vegas for å hente hjem vitnet Gus Malley (Locke) til en fillesak. Men paret har knapt kommet ut av politistasjonen før Shockley innser at verken Malley eller hans egen sjef har fortalt ham hele historien. Om vi skulle sammenligne The Gauntlet med en av regissør Eastwoods andre filmer, så er det nok bare The Rookie som kommer i nærheten. Filmen er ekstremt actionfylt, nesten helt uten rolige scener, og med hele tre skyteepisoder hvor det avfyres opp mot 8 000 skudd. Og likevel får Clint og Sondra tid til å levere noen av de beste skuespillerjobbene de har prestert. Førstnevnte gjør Shockley til en litt enkel politimann som bare vil gjøre jobben sin, mens han drømmer om et liv med kone, barn og svømmebasseng. Og i løpet av filmen kanaliseres disse mislykte drømmene til et ønske om "å vise dem". Han skal gjennomføre oppdraget, koste hva det koste vil, for selvrespektens skyld. Sistnevnte på sin side fungerer først som en rappkjefta og steinhard komisk sidekick. Men etterhvert som hun kommer tettere innpå Shockley innser hun at de deler de samme drømmene, og derfra og ut fungerer hun nærmest som politimannens Timmy Gresshoppe. Ikke småtterier i en actionfilm som smeller høyere enn de fleste. Bill "Deliverance-squeel-like-a-pig" McKinney må også nevnes. Hans grisepratende trafikkpoliti er et sleezy, men morsomt innslag midt i filmen. Manusforfatternes hang til å legge inn religiøse slogans i dialogen og på plakater langs veien er morsomt, men litt underlig. Avslutningen med bussen må være en av filmhistoriens mest hårreisende actionscener.             

The Enforcer

USA/1976/James Fargo/Clint Eastwood, Tyne Daly, Harry Guardino, Bradford Dillman, John Mitchum m. fl.

I'm coming down there, so you better have those files ready, you pencil pushing son of a bitch!

Menneskeliggjøringen av inspektør "Dirty" Harry Callahan fortsetter for fullt i film nummer tre. Og det kler vel egentlig tiden den er laget i. Det som i Magnum Force begynte med å sette den mest rabiate politikken i baksetet, og heller lene seg på et ørlite glimt i øyet, tas her et skritt videre. Og ved å innta en blunk, blunk-holdning hvor de lar oss forstå at det Harry gjør er feil, men at han samtidig "rydder" opp i situasjoner hvor byråkratene ville nedsatt en komite og snakket til alle ofrene var drept, vinner de over publikum fra flere leire. Og hvorfor ikke? Selv hardnakkete pasifister må se at Clinter'n er jævlig kul når han kjører bil gjennom butikkvinduet og knaller ned alle gisseltakerne. Ellers er det likestilling som står i høysetet denne gang. Og om forrige film med nød og neppe klarte å overbevise oss om at Callahan ikke er rasist, så gjør The Enforcer det litt bedre med å få oss til å tro at Dirty Harry til slutt synes det er greit med kvinnelige inspektører. Ene og alene takket være en fantastisk Tyne Daly, bør jeg vel legge til. Da Harrys gamle makker "Fatso" DiGeorgio (Mitchum, Roberts lillebror no less) blir drept av en terroristgruppe (DeVeren Bookwalter, Michael Cavanaugh m. fl.) bevæpnet med bombekastere, må Callahan (Eastwood) og hans nye partner, Kate Moore (Daly), jobbe mot klokka for å løse saken. Og for å gjøre ting enda vanskeligere, så blir ordføreren (John Crawford) kidnappet av gruppen. Scenene mellom Eastwood og Daly er for det meste laget for comic relief. Men ved å la Daly vise seg som en tøff kompanjong under sluttoppgjøret på Alcatraz, sørger regissør Fargo (vel, det er nok Eastwood som styrer showet) for å smette inn litt politisk korrekthet. Ellers må det nevnes at dette til tider er en hylende morsom film. Harry blir på et punkt overført til personalavdelingen (Personnel, that's for assholes!) som en slags straff, og replikkene og Clintern's spill i de følgende scenene er morsommere enn noen av komediene han har laget. Kaptein Bressler (Guardino) er tilbake etter å ha stått over Magnum Force. Etter brunfargen å dømme har han antaklig hatt en lang ferie.  Og Albert Popwell, som spilte skutt bankraner i Dirty Harry og slesk hallik i Magnum Force, har nå avansert til en helt alright tyster. Popwell var med i fire av fem filmer om herr Callahan.     

The Outlaw Josey Wales
USA/1976/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Chief Dan George, Sondra Locke, John Vernon, Bill McKinney m. fl.

-Dying ain't much of a living, boy.


Orson Welles var en så stor fan av John Ford som filmskaper at han så Stagecoach (1939) over førti ganger, før han begynte med sitt eget mesterverk Citizen Kane (1941). Det er derfor ikke helt uinteressant at den samme Welles, etter å ha sett The Outlaw Josey Wales fire ganger, mente at den var helt på høyde med Fords klassikere. I tillegg er det Eastwoods favoritt blant sine egne filmer, og visstnok den folk flest vil snakke om når de treffer skuespilleren på gaten. Så street cred'en skulle så absolutt være i orden når det gjelder akkurat denne filmen. Likevel føler jeg at den litt urettferdig har havnet i skyggen av Eastwoods egen Unforgiven (1992). Og bevares, Unforgiven er et lite mesterverk innen westernsjangeren. Det er bare det at The Outlaw Josey Wales er enda bedre. Der Unforgiven er laget på en økonomisk, stedsbunden og nærmest TV-serieaktig måte, er The Outlaw Josey Wales noe av det mest episke Eastwood har laget. Og der Unforgivens antivoldelige budskap til slutt blir forrådt av Eastwoods ønske om å være badass en aller siste gang, bygger The Outlaw Josey Wales rolig opp til at den tidligere soldaten endelig innser at krigen er over. Og det samtidig som den er en av mannens beste actionfilmer. Bonden Josey Wales (Eastwood) mister kona og sønnen i et raid utført av de fryktede nordstatssoldatene kalt Red Legs, og slår seg sammen med Bloody Bill Anderson (John Russel) og hans geriljagruppe for å få hevn. Så sterkt er hatet i Wales at da borgerkrigen er over i 1865 nekter han å overgi seg. Med nordstatshæren, en gruppe Red Legs ledet av den fryktede kaptein Terrill (McKinney) og diverse prisjegere i hælene setter han kurs for Texas og håpet om det nytt og bedre liv. Underveis får han følge av en assortert gruppe bestående av indianere, pilgrimer og en skabbete hund. Såpass sammensveiset blir gruppen etter hvert, at da det siste, avgjørende slaget mot kaptein Terrill og hans menn står er Wales ikke lenger alene mot overmakten. The Outlaw Josey Wales begynte som et prosjekt for regissøren Philip Kaufman, men da han fikk sparken et stykke inn i produksjonen (angivelig på grunn av rivalisering mellom ham og Eastwood over Sondra Locke), tok Eastwood over regissørstolen og halte i land en av sine mest seiglivete klassikere. Humor er en viktig del av filmen, men uten at det et eneste sekund går utover machostatusen til Eastwood eller rollefiguren. Snarere spilles det hemningsløst på hvor stoisk og mutt Wales er i begynnelsen, for sakte men sikkert å måtte gi etter for presset fra hans litt underlige "familie" om å leve et sivilisert liv. Wales stadige spytting av skrå, blant annet på hunden som følger etter ham overalt, er en gjennomgangsvits. Vi snakker feelgood-stemning igjen, og det skulle ikke forundre meg mye om det ikke er nettopp dette som gjør filmen til en hit i alle aldersgrupper og leire. Mest av æren for den gode tonen i filmen skal den da 77 år gamle Chief Dan George ha. Hans Lone Watie er den som leder Wales inn på den rette sti, og som fungerer som en slags Timmi Gresshoppe-samvittighet helt fram til revolvermannen begynner å se et lys i enden av tunnelen. Eastwood har forøvrig alltid behandlet indianere bra på film, og det er faktisk kun i denne filmen at han skyter en indianer (og da er det et medlem i den blodtørstige Comancherosgruppa han støter på). Noen storsnakker er ikke Eastwood akkurat kjent for å være en på film (eller privat), men et av hans  mest kjente varemerker, de sitatvennlige one linerne, er til stede i rikt monn også her;  "Dyin' ain't much of a livin', boy" (til en prisjeger) og "Are you gonna pull those pistols or whistle Dixie?" (til en gruppe nordstatssoldater) føyer seg fint inn mellom "Make my day" og "A good man always knows his limitations", bare for å nevne noen. Så artig at det må nevnes er det også å se Jerry Seinfelds onkel Leo i kjent stil som pengegrisk jeger, før han blir skutt av den tungt bevæpnete Wales (han bærer til enhver tid 6 revolvere, blant annet to enorme 44 kaliber Colt Walker 1847 Dragoon revolvere).

The Eiger Sanction

USA/1975/Clint Eastwood/Clint Eastwood, George Kennedy, Vonetta McGee, Jack Cassidy, Heidi Brühl m. fl.

Clint Eastwood som James Bond? Navnet hans ble faktisk nevnt da Sean Connery takket for seg etter Diamonds Are Forever i 1971, men det var vel enighet om at den berømte spionen alltid burde spilles av en engelskmann. Og likevel kan det virke som om Clinter'n har gått med en liten drøm om å spille agent. For her er han i full sving som internasjonal leiemorder for et amerikansk etterretningsselskap kalt C2. Nå har nok rollefiguren hans, professor Jonathan Hemlock, mer til felles med Michael Caines Harry Palmer enn selveste 007. Men med locations i flere land, microfilmer, snikmord og musikk av John Williams ville det være urettferdig å ikke kalle filmen en fullblods agentthriller. På papiret er Hemlock en helt annerledes type enn det Eastwood har spilt både før og siden. Professoren er en intellektuell kunstsamler som foreleser på univesitetet, holder på med fjellklatring og bruker briller. På spionfronten er han selvsagt en treffsikker skytter, en kløpper til å slåss og en djevel med damene. Og Eastwood spiller alt dette på en stilig måte, med en viss eleganse og med opptil flere gode oneliners på lager. Kroppsspråket er selvsagt mye det samme som tidligere. Men det kan virke som om han bevisst legger seg på en litt mindre macho holdning enn i sine andre filmer.      

Thunderbolt and Lightfoot

USA/1974/Michael Cimino/Clint Eastwood, Jeff Bridges, George Kennedy, Geoffrey Lewis,  Gary Busey m. fl.

Uten å nøle ett eneste sekund utroper jeg denne filmen til Clint Eastwoods beste, og med hans beste skuespillerprestasjon noen sinne. Om det skyldes debutanten Ciminos kyndige regi eller det er Bridges som spiller den 19 år eldre kollegaen god, det er umulig å si. Jeg tipper på en blanding av de to bidragene og det faktum at dette er en veldig original historie med et utall fiffige innslag som burde ha skaffet flere av skuespillerne og regissøren Oscar-priser i fleng. Det begrenset seg til en nominasjon for Bridges. Da dagdriveren Lightfoot (Bridges) redder livet til den tidligere bankraneren Thunderbolt (Eastwood) starter et vennskap som kulminerer med et forsøk på å kopiere ranet som gjorde sistnevnte og hans kumpaner (Kennedy og Lewis) til millionærer flere å tidligere. Det må legges til at de fikk aldri tak i pengene i og med at lederen deres døde før de fikk delt dem opp. Ciminos manus er proppet med fine detaljer, bisarre bihistorier og morsom dialog. Og det er artig å se en hard negl som Clintern le så mye i en film. Bridges har innrømmet at Cimino ga ham oppgaven med å få den store mannen til å le så mye som mulig foran og bak kamera. Og det betaler seg. Kennedy er også i storform, og står for mange av de beste scenene. Noen som husker "Go f***k a duck, kid" utbruddet? Eller Bill McKinney som gal sjåfør med bagasjerommet fullt av hvite kaniner? Her er det mye å glede seg over. I tillegg til det detaljert beskrevne kuppet de gjennomfører i siste halvdel av filmen. Se etter en ung Gary Busey som håndverker i en kort sekvens. Anbefales!

 

Magnum Force

USA/1973/Ted Post/Clint Eastwood, Felton Perry, Hal Holbrook, Mitchell Ryan, David Soul m. fl.

-A good man always knows his limitations.

Jeg hører til den lille gruppen som synes Magnum Force er en bedre film enn Dirty Harry. Kanskje ikke bedre som diskusjonsemne, men som ren actionthriller vil jeg påstå at den er mer severdig. På Eastwoods ordre er det utført storrengjøring før oppfølgeren ble filmet, og de fleste tvilsomme personlighetstrekkene til herr Callahan er nå fjernet. Politikken bak er ikke såå langt ute på høyresida lenger, Harry framviser ingen fordommer mot noen (han har afro-amerikansk sidekick og japansk kjæreste) og i en samtale sier han at han  støtter justissystemet inntil noe bedre dukker opp. Og med alt det ute av veien, så kan Clinter'n og regissør Post konsentrere seg om å servere oss en av de tøffeste spenningsfilmene på førstnevntes cv. Manus er skrevet av John Milius og Michael Cimino og tar utgangspunkt i den samme vigilanteholdningen som i den første filmen. Men denne gang er Harry på lovens side. En gruppe motorsykkelpolitimenn dreper gangstere som har blitt frikjent av retten. Inspektør Harry Callahan er ikke lenger på drapsavsnittet, men da gruppen dreper en nær venn av ham blir han personlig engasjert i løse saken. Det er om mulig enda mer fokus på Callahans Magnum 44 denne gang, og filmen i seg selv spiller kanskje en enda større rolle i myteskapingen rundt Dirty Harry - og Eastwood selv. Milius' minneverdige onelinere - There's nothing wrong with shooting as long as the right people get shot - de voldsomme actionscenene og måten Clinter'n spiller på, er alle med på å produsere noe som skiller seg fra konkurrentene. Vi savner Harry Guardino som Bressler, da. Men som sagt så er dette en av Eastwoods sterkeste thrillere, så savnet visner fort bort. Og Hal Holbrook, som løytnant Briggs, er ingen dum erstatning. En stund, ihvertfall.

High Plains Drifter

USA/1973/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Verna Bloom, Marianna Hill, Mitchell Ryan, Geoffrey Lewis m. fl.

Clintern's første egenregisserte westernfilm var så utradisjonell og fresk at den forbløffet mange kritikere og irriterte selveste John Wayne. Hovedpersonen, som bare blir kalt The Stranger, er såpass kald og kynisk at han i løpet av filmens første halvtime har skutt 3 menn, blitt skutt på i et badekar, og begått en voldtekt. Sterke saker, selv for en revolvermann som begynte sin karriere i Sergio Leones filmunivers. I likhet med flere italienske forløpere har High Plains Drifter en overnaturlig undertone. Vi vet ikke helt om den fremmede er et menneske ute etter hevn eller rett og slett et spøkelse fra fortiden. I en ikke altfor fjern fortid leide innbyggerne i byen Lago 3 menn for å fjerne byens litt for effektive sheriff. Noen år senere kommer leiemorderne ut av fengsel og setter kurs for byen. Men en fremmed revolvermann kommer dem i forkjøpet...Eastwoods effektive og økonomiske registil kommer virkelig til sin rett i en "liten" film som dette. Men det er nok det faktum at han spiller den mest hensynsløse, kaldblodige og sadistiske morderen i hele sin karriere, som gjør filmen. Det er ihvertfall lett å forstå at John Wayne ikke syntes dette var framtiden for westernfilmen. Vi andre pervoene fryder oss, selvsagt.  

Joe Kidd

USA/1972/John Sturges/Clint Eastwood, Robert Duvall, John Saxon, Don Stroud, Stella Garcia m. fl.

Eastwood må ha sett fram til å jobbe med mesteren John Sturges. Mannen bak klassikere som Gunfight at O.K. Corral (1957) og The Magnificent Seven (1960) må på papiret ha virket som den rette regissøren til å etablere Clint som en av de virkelig store westernheltene. Nå kom visstnok ikke de to så veldig godt overens, og resultatet ble da også en mer ordinær affære enn vi er vant til fra mannen uten navn. Men det er gøy å se Eastwood spille en glattbarbert og veldig amerikansk helt også. Rancheren Frank Harlan (Duvall) og hans gjeng med skarpskyttere er på jakt etter den meksikanske banditten Luis Chama (Saxon), så de hyrer den tidligere prisjegeren Joe Kidd (Eastwood) som kjentmann. Men relativt kjapt skjønner Kidd at han er på feil side i akkurat denne konflikten. Jeg må innrømme at jeg liker Joe Kidd. Det er kanskje ikke en tungvekter i Eastwoods kanon, men den er både sympatisk og actionfylt. Og den som ikke synes det er morsomt å se vår mann kjøre et helt tog gjennom en bygning, er for humørløs for sitt eget beste. Dette var forøvrig siste gang Clint Spilte i en western han ikke regisserte selv.

Dirty Harry

USA/1971/Don Siegel/Clint Eastwood, Reni Santoni, Andrew Robinson, Harry Guardino, John Vernon m. fl.

I know what you're thinking. "Did he fire six shots or only five?" Well to tell you the truth in all this excitement I kinda lost track myself. But being this is a .44 Magnum, the most powerful handgun in the world and would blow your head clean off, you've gotta ask yourself one question: "Do I feel lucky?" Well, do ya, punk?

Før jeg sier noe som helst her, så må elefanten i rommet pekes ut og taues fast borte i et hjørne; Ja, det hersker ingen tvil om at inspektør Harry Callahans oppførsel og tankesett er fascistisk. Hadde dette vært en western så hadde vi ikke brydd oss så mye. Men plassert i et moderne bysamfunn, og som representant for ordensmakten, er dette helt uholdbart. Og det gjelder ikke bare innstillingen hans til bruk av våpen. Han er åpent rasist, asosial, kvinnefiendtlig og homofob. Kort sagt en svært utrivelig fyr. Men, og her spriker meningene, det går fint an å se filmen Dirty Harry som en presentasjon av en politimann som i San Fransisco i 1971 jakter på en psykopatisk morder som krever at byen betaler ham for å la være å skyte mennesker. Hva Eastwood, Siegel og ikke minst manusforfatterne mente privat, får vi heller la ligge. For filmen er så kompetent skrudd sammen og gjort så spennende at den så absolutt fortjener den statusen den har fått. Clinter'n dominerer totalt og skaper, eller får hjelp til å skape, en filmpersonlighet som i årevis har gitt publikum fantastisk underholdning. Mannen gjør alle sine egne stunts, og det er ikke lite mentoren Siegel får ham til å prøve. Ikke rart mannen ble en megastjerne så å si over natten. Tommel opp. Så får de som synes det blir vel mye machoprat og revolverveiving heller holde seg for nesen og se på håndverket Siegel leverer.   

 

Two Mules for Sister Sara

USA/1970/Don Siegel/Shirley MacLaine, Clint Eastwood, Manolo Fabregas, Alberto Morin, Armando Silvestre m. fl.

Clinter'n blir, med rette, regnet for å være en av de aller største westernheltene gjennom tidene. Og det til tross for at han bare spilte i 10 filmer cowboyfilmer. Two Mules for Sister Sara er nok det mest streite kaktuseventyret han var med i - og han er i bunn og grunn en slags sidekick til MacLaines fyrrige søster Sara. Men kanskje nettopp derfor er filmen av stor interesse når vi nå skal se litt nærmere på machoikonets spillestil. Dette prosjektet startet livet som en slags Afrikadronningen-kopi, med Elizabeth Taylor og Eastwood som et umake par som blir tvunget til å samarbeide. Ikke ulikt konstellasjonen mellom Clint og Taylors ektemann, Richard Burton, i Where Eagles Dare to år tidligere, hvor førstnevnte også der stjal showet som handlekraftig annenfiolin. Det er i det hele tatt en rolle som kler en karismatisk, og må vi si fåmælt, skuespiller av Clints format. I likhet med Steve McQueen i The Magnificent Seven (1960) får han maksimalt utbytte av å bare være der, mens stjernen får prate seg varm i midten av bildet. En vinn-vinn situasjon.     

Where Eagles Dare

England-USA/1968/Brian G. Hutton/Richard Burton, Clint Eastwood, Mary Ure, Ingrid Pitt, Patrick Wymark m. fl.

Som et ledd i erobringen av USA tok Eastwood i 1968 det som vel må sies å være den mest i øyenfallende sidekick-rollen i filmhistorien. Where Eagles Dare er i seg selv en av de mest minneverdige menn-på-oppdrag-bak-fiendens-linjer filmene fra 60- og 70-tallet, og en stor hit for den egentlige stjernen, Richard Burton. Men det Clint gjør ut av rollen som amerikansk fallskjermjeger lånt ut til britene, er rett og slett rent skuespillergull. Richard Burton drakk ganske tett på denne tiden, og var i fysisk dårlig form, så fordelingen ble at han snakket mens Eastwood handlet. En god deal for dem begge. Og for oss som ser på. Historien er spesialskrevet av Alistair MacLean, og tøyer grensene både for hva som er realistisk og hva som er mulig å få til med datidens filmteknikk. Men i tillegg til spektakulære stunts og action i bøttevis, har regissør Hutton valgt en nesten Hammer Film-aktig stil på det hele, komplett med borger og skrekkfilmskuespillere, som gjør flere av scenene spennende på grensen til skumle. En amerikansk general har blitt tatt til fange av tyskerne, og må reddes før han rekker å snakke om planene for D-dagen. Britene setter sammen en kommandogruppe ledet av major Smith (Burton) og løytnant Schafer (Eastwood). Men sistnevnte aner ingenting om at operasjonen er et dekke for å avsløre spioner høyt opp i de engelske rekkene. Som vanlig i en MacLean-historie er handlingen innviklet, men den gamle mesteren har sørget for at Clintern's rollefigur får skyte, stikke, slå og sprenge i filler så mange tyske soldater at han nærmest avgjør den 2. verdenskrig på egenhånd. En klassiker som kan nytes igjen og igjen.        

Hang 'Em High

USA/1968/Ted Post/Clint Eastwood, Inger Stevens, Pat Hingle, Ed Begley, Ben Johnson m. fl.

Det er tatt mange praktiske grep for å få Eastwoods overgang fra europa til USA så smooth som overhodet mulig. Ryktene sier at Clint til og med ønsket at Sergio Leone skulle regissere filmen. Akkurat det kan jeg ikke se for meg. John Sturges eller Robert Aldrich, kanskje...Men det fungerer helt fint med Ted Post også. Stilen det legges opp til er en slags blanding av de italienske filmene som gjorde vår mann til en stor stjerne, og de litt røffere amerikanske westernfilmene fra 60-tallet. Og resultatet blir en veldig underholdende, solid actionhistorie med noen tanker om hevn, dødstraff og rettsvesenets rolle som garnityr til det hele. Jed Cooper (Eastwood) blir feilaktig tatt for å være kvegtyv av en gruppe menn (Begley, L.Q. Jones, Bruce Dern m. fl.), og følgelig hengt på stedet. Men han overlever og er fast bestemt på å hevne udåden. Den lokale dommeren, "Hangman" Fenton (Hingle), tilbyr Cooper jobb som marshal, slik at han kan bringe de skyldige inn til en rettferdig rettssak. Det fabuleres litt løst rundt dødstraff og bruken av offentlige henginger som underholdning for massene. Men enten man er for eller i mot, så fungerer filmen først og fremst som en spennende og fartsfylt historie. I motsetning til det vi er vant til, stiller Clintern'n for det meste glattbarbert i filmen. For å kompensere for dette, er han svartkledd fra topp til tå og bruker den første av sine mange spesielt utvalgte hatter - en flatbremmet Stetson.