Clint Eastwood

 

 

Unforgiven

USA/1992/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Morgan Freeman, Gene Hackman, Richard Harris, Jaimz Woolvett m. fl.

Clints 10. og (foreløpig, ihvertfall) siste western er ikke bare en pen avslutning på en lang karriere som cowboy, men også en ren avmytifisering av det de 9 første filmene representerte. Det skal ikke ha vært intensjonen å lage en anti-voldsfilm, men det var uten tvil akkurat det som skaffet den hele 4 Oscars. Enkemannen og småbarnsfaren William Munny (Eastwood) har en fortid som alkoholisert og hardkokt revolvermann. Akkurat dette er det nykommeren The Scofield Kid (Woolvett) har tenkt å utnytte, da det blir utlyst en uoffisiell dusør på to cowboyer for å ha knivskjært en prostituert i byen Big Whiskey. Pengene er satt opp av kollegaer av damen, og byens nådeløse sheriff, Little Bill Daggett (Hackman), har slettes ikke tenkt å tillate noen prisjegere i omegnen. Noe førstemann, English Bob (Harris), får bittert erfare. Men da er allerede The Kid, Munny og sistnevntes gamle makker Ned Logan (Freeman) på vei. At Eastwood ikke hadde intensjoner om å lage en antivoldsfilm vises tydelig i avslutningsscenene, da ønsket om hevn, og noen flasker whiskey, bringer fram Munnys gamle ferdigheter med revolveren igjen. Og massakren han utfører på Daggett og hans menn strider mot nesten alt som har blitt prediket i filmens første 2 timer. Men bevares, dette er en Clint Eastwood-film og vi forventer intet mindre.  

The Rookie

USA/1990/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Charlie Sheen, Raul Julia, Sonia Braga, Tom Skerritt m. fl.

Som Clint Eastwood-film stikker The Rookie seg ut på flere måter. Mest synlig ved at den er den største actionfilmen han har laget, med flere avanserte stunts og spesialeffekter enn alla Dirty Harry-filmene til sammen. Men det som likevel er mest interessant ved den, er figuren Clint spiller. Politidetektiven Nick Pulovski er helt klart beslektet med både steinharde Harry Callahan og den mer avslappede Walt Coogan, men kan nok aller best sammanlignes med den drikkfeldige slubberten Ben Shockley. Men med langt mer humor enn noen av de tre. I det hele tatt virker det som om Eastwood hygger seg veldig på settet denne gang. Og han gir de tre viktigste motspillerne langt mer rom enn det vi er vant til fra tidligere. Særlig får Charlie Sheen skinne på en måte vi sjelden har sett fra den kanten. Men også Raul Julia og Sonia Braga ser ut til å omfavne sjansen til å spille det mest gjennomført kriminelle paret på Clintern's cv. Partneren til Nick Pulovski (Clint) blir drept under en aksjon mot en gjeng biltyver, og sammen med sin nye partner, den uerfarne rikmannssønnen David Ackerman (Sheen) begynner Pulovski å etterforske saken på si. Men hjernen bak tyveriene, Strohm (Julia), og hans partner Liesl (Braga), har ikke tenkt å gi seg uten kamp. Foruten noen virkelige øyeåpnere på actionfronten, skapte scenen hvor Braga torturerer og voldtar en bakbundet Eastwood endel oppstyr. Filmen bør likevel huskes mest for å være en hesblesende heisatur med en svært opplagt regissør/stjerne.  

 

Tightrope

USA/1984/Richard Tuggle/Clint Eastwood, Genevieve Bujold, Dan Hedaya, Allison Eastwood, Jenny Beck m. fl.

Eastwoods innsats i denne spennende thrilleren er kanskje noe av det beste han har prestert, og det ble lenge snakket høyt om en Oscar-nominasjon. Og hvorfor ikke? Eastwood spiller oppriktig og mot type, og på et register vi må tilbake til Thunderbolt & Lightfoot (1975) for å finne maken til. Politimannen Wes Block (Eastwood) etterforsker en serie drap på kvinner i New Orleans' sexindustri. Flere av ofrene er bekjente av Block, noe morderen begynner å utnytte. Richard Tuggles manus tror nok at det sier noe viktig om at vi alle har våre mørke sider. Og kanskje var det hele en smule kontroversielt i 1984. Men hovedpersonens besøk på diverse strippeklubber og bordeller er ikke eksplisitte nok til at vi et sekund mistenker Clint for å kunne være den virkelige morderen. Det var nok opprinnelig tenkt sånn, men det blir veldig tidlig gjort klart at vi snakker om to forskjellige personer. Antakeligvis på ordre fra stjernen. Det hindrer likevel ikke filmen fra å være både spennende og veldig annerledes enn det vi er vant til å se Eastwood i. To tomler opp! Eastwoods datter, Allison, spiller forøvrig den eldste datteren til Block.

Firefox

USA/1982/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Warren Clarke, Freddie Jones, David Huffman, Nigel Hawthorne m. fl.

Ser vi bort i fra tiden under Josef Goebbels, er det få perioder i historien hvor filmer har en så lett gjenkjennelig politikk som under Ronald Reagan.Firefox er så absolutt ikke blant de verste eksemplene. Men måten den beskriver dagliglivet i Sovjetunionen på, står ikke mye tilbake for den vi får servert i Top Secret! (1984). Det vil si at kremen av engelske og tyske skuespillere agerer på akkurat samme måte som de gjør når de spiller nazioffiserer fra den 2. verdenskrig. Alle sivile vi møter er egentlig spioner som planlegger å flykte til vest. Og KGB har øyensynlig mannskap og tid nok til å plassere dusinvis med tungt bevæpnede soldater på hvert gatehjørne i hele byen. Mot denne bakgrunnen valgte Clint Eastwood å spille inn sin dyreste og minst typiske spenningsfilm. Flygeren og vietnamveteranen Mitchell Gant (Clinter'n) blir sendt til Sovjet for å stjele et fly som er usynlig på radaren. Og slik var politikken på 80-tallet at det var nok. I dag ser vi at regissør Eastwood ikke tar i nok til at vi helt ser det aktverdige i hva Gant foretar seg. Så om man vil være litt vrang kan man si at Firefox handler om KGBs jakt på en tyv som ikke går av veien for å drepe uskyldige mennesker. Siste halvdel av filmen er litt mer James Bond-aktig og fartsfylt. Men den store attraksjonen her er og blir det å se Eastwood spille en dempet rollefigur som lider av posttraumatisk stress og som er mer eller mindre nervøs hele tiden. I store deler av historien med løsbart og briller. Men spesialeffektene har ikke holdt seg godt! 

Any Which Way You Can

USA/1980/Buddy Van Horn/Clint Eastwood, Sondra Locke, Geoffrey Lewis, William Smith, Ruth Gordon m. fl.

Den andre filmen om slåsskjempen Philo Beddoe, hans kompis Orville, apen Clyde og countrysangerinnen Lynn Halsey-Taylor er en mye lettere og mer humoristisk affære enn Every Which Way But Loose, som kom 2 år tidligere. Men denne oppfølgeren tar samtidig boksekampene litt mer seriøst, og blir derfor en enda snodigere opplevelse. Eastwood og regissør Van Horns tak på komikken er å la førstnevnte spille i sin egen dramatiske film om en aldrende gateboksers siste kamp mot en mann han respekterer, Smiths østkyst-bokser Jack Wilson, mens manus hele tiden hiver inn fullstendig sinnsyke vitser fra Orvilles demente mor (Gordon, som for 'nte gang kjører sin gale, gamle dame schtick), motorsykkelgjengen The Black Widows og selvsagt apen Clyde (som denne gang blir spilt av en annen orangutang). De fleste av disse innslagene er mer sprø enn morsomme, og ikke så lite sexfikserte på en overraskende sleazy måte. Den eneste som er virkelig morsom er karakterskuespilleren John Quade som den hardt prøvede lederen for motorsykkelgjengen. Spesielt i scenene etter at banden hans mister alt håret etter å ha fått tjære over seg under en biljakt. Clint selv prøver å holde ting lett og ledig, men som i Smokey and the Bandit (ironisk nok ble rollen som Beddoe først tilbudt Burt Reynolds) så er det actionscenene som gjør filmen. Den avsluttende boksekampen mellom Eastwood og Smith er lang, voldsom og godt koreografert, og i min bok er det den som hele prosjektet verdt å se. Om det var den eller Clydes apestreker som gjorde dette til en av Clints største suksesser gjennom tidene, aner jeg ikke. Men jeg gjetter såpass at det ikke var de romantiske utspillene mellom stjernen og kjæresten Sondra Locke. Der viser han at han hadde lang vei igjen til The Bridges of Madison County. Både Eastwood og Locke får synge noen trudelutter her, førstnevnte sammen med Ray Charles under innledningsvignetten og sistnevnte "live" på Philo og Orvilles stampub. Jeg ville ikke sluttet i dagjobben min, som det heter...   

Escape From Alcatraz

USA/1979/Donald Siegel/Clint Eastwood, Patrick Mcgoohan, Robert Blossom, Jack Thibeau, Fred Ward m. fl.

Det har blitt sagt om Clint Eastwood at han er en av de få skuespillerne som bare kan stå rett opp og ned og likevel være spennende å se på. I sitt 5. og siste samarbeid med mentoren Siegel får han rikelig anledning til å spille på denne unike evnen. Det vil si, han står ikke akkurat og henger. Filmen er full av scener hvor skuespillerne utfører krevende, fysiske oppgaver. Og det som er av dialog blir for det meste korte spørsmål og svar. Escape From Alcatraz er basert på Frank Morris (Eastwood) og brødrene Clarence og John Anglins (Thibeau og Ward) flukt fra det berømte fengslet utenfor San Francisco i 1962. Ingen vet med sikkerhet om de tre kom seg over til fastlandet. Men en fjerdemann som var med på planleggingen og ikke flukten, sørget for at offentligheten fikk vite hvordan de gjorde det. TV-serien Mythbusters har også bevist at det lar seg gjøre å utføre flukten slik filmen viser. Så det er mulig de klarte det. Sannsynligvis ikke. For Eastwood som skuespiller gir jobben som Morris ham en sjanse til å spille noe annet enn han har gjort tidligere. Joda, han får lirt av seg noen setninger som føyer seg pent inn i machokartoteket hans. Men det er først og fremst en taus, handlingsstyrt rolle som gjør bruk av ham som en som nettopp griper oppmerksomheten vår i egenskap av å bare være der. Clint, Thibeau og Ward gjør sine egne stunts under flukten, og det bidrar selvsagt også til spenningen.         

The Gauntlet

USA/1977/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Sondra Locke, Pat Hingle, William Prince, Bill McKinney m.fl.

I can just walk right in here anytime I feel like it, 'cause I got this badge, I got this gun, and I got the love of Jesus right here in my pretty green eyes.

-Ben Shockley

Clint Eastwoods første egenregisserte politifilm er på så mange måter en sjelden plante i mannens filmhage. Manuset hadde opprinnelig fenget regissørene Sam Peckinpah og Walter Hill, med Kris Kristofferson, Ali McGraw, Steve McQueen og Barbra Streisand innom på skuespillersiden. Men ingen av disse teamene klarte å få prosjektet på beina. Så Clint snappet det opp, fortsatt med Streisand som motspiller - og visstnok med flere sangnummere inkorporert. Heldigvis ble det ikke noe av den planen. Og regissørens kjæreste, Sondra Locke, kom inn. Noe som var en liten genistrek, for damen spiller bedre her enn i noen annen film jeg kan huske å ha sett med henne. Historien er såre enkel; Den smått alkoholiserte og nedkjørte politimannen Ben Shockley (Clint) blir sendt fra Phoenix til Las Vegas for å hente hjem vitnet Gus Malley (Locke) til en fillesak. Men paret har knapt kommet ut av politistasjonen før Shockley innser at verken Malley eller hans egen sjef har fortalt ham hele historien. Om vi skulle sammenligne The Gauntlet med en av regissør Eastwoods andre filmer, så er det nok bare The Rookie som kommer i nærheten. Filmen er ekstremt actionfylt, nesten helt uten rolige scener, og med hele tre skyteepisoder hvor det avfyres opp mot 8 000 skudd. Og likevel får Clint og Sondra tid til å levere noen av de beste skuespillerjobbene de har prestert. Førstnevnte gjør Shockley til en litt enkel politimann som bare vil gjøre jobben sin, mens han drømmer om et liv med kone, barn og svømmebasseng. Og i løpet av filmen kanaliseres disse mislykte drømmene til et ønske om "å vise dem". Han skal gjennomføre oppdraget, koste hva det koste vil, for selvrespektens skyld. Sistnevnte på sin side fungerer først som en rappkjefta og steinhard komisk sidekick. Men etterhvert som hun kommer tettere innpå Shockley innser hun at de deler de samme drømmene, og derfra og ut fungerer hun nærmest som politimannens Timmy Gresshoppe. Ikke småtterier i en actionfilm som smeller høyere enn de fleste. Bill "Deliverance-squeel-like-a-pig" McKinney må også nevnes. Hans grisepratende trafikkpoliti er et sleezy, men morsomt innslag midt i filmen. Manusforfatternes hang til å legge inn religiøse slogans i dialogen og på plakater langs veien er morsomt, men litt underlig. Avslutningen med bussen må være en av filmhistoriens mest hårreisende actionscener.             

The Eiger Sanction

USA/1975/Clint Eastwood/Clint Eastwood, George Kennedy, Vonetta McGee, Jack Cassidy, Heidi Brühl m. fl.

Clint Eastwood som James Bond? Navnet hans ble faktisk nevnt da Sean Connery takket for seg etter Diamonds Are Forever i 1971, men det var vel enighet om at den berømte spionen alltid burde spilles av en engelskmann. Og likevel kan det virke som om Clinter'n har gått med en liten drøm om å spille agent. For her er han i full sving som internasjonal leiemorder for et amerikansk etterretningsselskap kalt C2. Nå har nok rollefiguren hans, professor Jonathan Hemlock, mer til felles med Michael Caines Harry Palmer enn selveste 007. Men med locations i flere land, microfilmer, snikmord og musikk av John Williams ville det være urettferdig å ikke kalle filmen en fullblods agentthriller. På papiret er Hemlock en helt annerledes type enn det Eastwood har spilt både før og siden. Professoren er en intellektuell kunstsamler som foreleser på univesitetet, holder på med fjellklatring og bruker briller. På spionfronten er han selvsagt en treffsikker skytter, en kløpper til å slåss og en djevel med damene. Og Eastwood spiller alt dette på en stilig måte, med en viss eleganse og med opptil flere gode oneliners på lager. Kroppsspråket er selvsagt mye det samme som tidligere. Men det kan virke som om han bevisst legger seg på en litt mindre macho holdning enn i sine andre filmer.      

Thunderbolt and Lightfoot

USA/1974/Michael Cimino/Clint Eastwood, Jeff Bridges, George Kennedy, Geoffrey Lewis,  Gary Busey m. fl.

Uten å nøle ett eneste sekund utroper jeg denne filmen til Clint Eastwoods beste, og med hans beste skuespillerprestasjon noen sinne. Om det skyldes debutanten Ciminos kyndige regi eller det er Bridges som spiller den 19 år eldre kollegaen god, det er umulig å si. Jeg tipper på en blanding av de to bidragene og det faktum at dette er en veldig original historie med et utall fiffige innslag som burde ha skaffet flere av skuespillerne og regissøren Oscar-priser i fleng. Det begrenset seg til en nominasjon for Bridges. Da dagdriveren Lightfoot (Bridges) redder livet til den tidligere bankraneren Thunderbolt (Eastwood) starter et vennskap som kulminerer med et forsøk på å kopiere ranet som gjorde sistnevnte og hans kumpaner (Kennedy og Lewis) til millionærer flere å tidligere. Det må legges til at de fikk aldri tak i pengene i og med at lederen deres døde før de fikk delt dem opp. Ciminos manus er proppet med fine detaljer, bisarre bihistorier og morsom dialog. Og det er artig å se en hard negl som Clintern le så mye i en film. Bridges har innrømmet at Cimino ga ham oppgaven med å få den store mannen til å le så mye som mulig foran og bak kamera. Og det betaler seg. Kennedy er også i storform, og står for mange av de beste scenene. Noen som husker "Go f***k a duck, kid" utbruddet? Eller Bill McKinney som gal sjåfør med bagasjerommet fullt av hvite kaniner? Her er det mye å glede seg over. I tillegg til det detaljert beskrevne kuppet de gjennomfører i siste halvdel av filmen. Se etter en ung Gary Busey som håndverker i en kort sekvens. Anbefales!

 

High Plains Drifter

USA/1973/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Verna Bloom, Marianna Hill, Mitchell Ryan, Geoffrey Lewis m. fl.

Clintern's første egenregisserte westernfilm var så utradisjonell og fresk at den forbløffet mange kritikere og irriterte selveste John Wayne. Hovedpersonen, som bare blir kalt The Stranger, er såpass kald og kynisk at han i løpet av filmens første halvtime har skutt 3 menn, blitt skutt på i et badekar, og begått en voldtekt. Sterke saker, selv for en revolvermann som begynte sin karriere i Sergio Leones filmunivers. I likhet med flere italienske forløpere har High Plains Drifter en overnaturlig undertone. Vi vet ikke helt om den fremmede er et menneske ute etter hevn eller rett og slett et spøkelse fra fortiden. I en ikke altfor fjern fortid leide innbyggerne i byen Lago 3 menn for å fjerne byens litt for effektive sheriff. Noen år senere kommer leiemorderne ut av fengsel og setter kurs for byen. Men en fremmed revolvermann kommer dem i forkjøpet...Eastwoods effektive og økonomiske registil kommer virkelig til sin rett i en "liten" film som dette. Men det er nok det faktum at han spiller den mest hensynsløse, kaldblodige og sadistiske morderen i hele sin karriere, som gjør filmen. Det er ihvertfall lett å forstå at John Wayne ikke syntes dette var framtiden for westernfilmen. Vi andre pervoene fryder oss, selvsagt.  

Joe Kidd

USA/John Sturges/Clint Eastwood, Robert Duvall, John Saxon, Don Stroud, Stella Garcia m. fl.

Eastwood må ha sett fram til å jobbe med mesteren John Sturges. Mannen bak klassikere som Gunfight at O.K. Corral (1957) og The Magnificent Seven (1960) må på papiret ha virket som den rette regissøren til å etablere Clint som en av de virkelig store westernheltene. Nå kom visstnok ikke de to så veldig godt overens, og resultatet ble da også en mer ordinær affære enn vi er vant til fra mannen uten navn. Men det er gøy å se Eastwood spille en glattbarbert og veldig amerikansk helt også. Rancheren Frank Harlan (Duvall) og hans gjeng med skarpskyttere er på jakt etter den meksikanske banditten Luis Chama (Saxon), så de hyrer den tidligere prisjegeren Joe Kidd (Eastwood) som kjentmann. Men relativt kjapt skjønner Kidd at han er på feil side i akkurat denne konflikten. Jeg må innrømme at jeg liker Joe Kidd. Det er kanskje ikke en tungvekter i Eastwoods kanon, men den er både sympatisk og actionfylt. Og den som ikke synes det er morsomt å se vår mann kjøre et helt tog gjennom en bygning, er for humørløs for sitt eget beste. Dette var forøvrig siste gang Clint Spilte i en western han ikke regisserte selv.

Two Mules for Sister Sara

USA/1970/Don Siegel/Shirley MacLaine, Clint Eastwood, Manolo Fabregas, Alberto Morin, Armando Silvestre m. fl.

Clinter'n blir, med rette, regnet for å være en av de aller største westernheltene gjennom tidene. Og det til tross for at han bare spilte i 10 filmer cowboyfilmer. Two Mules for Sister Sara er nok det mest streite kaktuseventyret han var med i - og han er i bunn og grunn en slags sidekick til MacLaines fyrrige søster Sara. Men kanskje nettopp derfor er filmen av stor interesse når vi nå skal se litt nærmere på machoikonets spillestil. Dette prosjektet startet livet som en slags Afrikadronningen-kopi, med Elizabeth Taylor og Eastwood som et umake par som blir tvunget til å samarbeide. Ikke ulikt konstellasjonen mellom Clint og Taylors ektemann, Richard Burton, i Where Eagles Dare to år tidligere, hvor førstnevnte også der stjal showet som handlekraftig annenfiolin. Det er i det hele tatt en rolle som kler en karismatisk, og må vi si fåmælt, skuespiller av Clints format. I likhet med Steve McQueen i The Magnificent Seven (1960) får han maksimalt utbytte av å bare være der, mens stjernen får prate seg varm i midten av bildet. En vinn-vinn situasjon.     

Where Eagles Dare

England-USA/1968/Brian G. Hutton/Richard Burton, Clint Eastwood, Mary Ure, Ingrid Pitt, Patrick Wymark m. fl.

Som et ledd i erobringen av USA tok Eastwood i 1968 det som vel må sies å være den mest i øyenfallende sidekick-rollen i filmhistorien. Where Eagles Dare er i seg selv en av de mest minneverdige menn-på-oppdrag-bak-fiendens-linjer filmene fra 60- og 70-tallet, og en stor hit for den egentlige stjernen, Richard Burton. Men det Clint gjør ut av rollen som amerikansk fallskjermjeger lånt ut til britene, er rett og slett rent skuespillergull. Richard Burton drakk ganske tett på denne tiden, og var i fysisk dårlig form, så fordelingen ble at han snakket mens Eastwood handlet. En god deal for dem begge. Og for oss som ser på. Historien er spesialskrevet av Alistair MacLean, og tøyer grensene både for hva som er realistisk og hva som er mulig å få til med datidens filmteknikk. Men i tillegg til spektakulære stunts og action i bøttevis, har regissør Hutton valgt en nesten Hammer Film-aktig stil på det hele, komplett med borger og skrekkfilmskuespillere, som gjør flere av scenene spennende på grensen til skumle. En amerikansk general har blitt tatt til fange av tyskerne, og må reddes før han rekker å snakke om planene for D-dagen. Britene setter sammen en kommandogruppe ledet av major Smith (Burton) og løytnant Schafer (Eastwood). Men sistnevnte aner ingenting om at operasjonen er et dekke for å avsløre spioner høyt opp i de engelske rekkene. Som vanlig i en MacLean-historie er handlingen innviklet, men den gamle mesteren har sørget for at Clintern's rollefigur får skyte, stikke, slå og sprenge i filler så mange tyske soldater at han nærmest avgjør den 2. verdenskrig på egenhånd. En klassiker som kan nytes igjen og igjen.        

Hang 'Em High

USA/1968/Ted Post/Clint Eastwood, Inger Stevens, Pat Hingle, Ed Begley, Ben Johnson m. fl.

Det er tatt mange praktiske grep for å få Eastwoods overgang fra europa til USA så smooth som overhodet mulig. Ryktene sier at Clint til og med ønsket at Sergio Leone skulle regissere filmen. Akkurat det kan jeg ikke se for meg. John Sturges eller Robert Aldrich, kanskje...Men det fungerer helt fint med Ted Post også. Stilen det legges opp til er en slags blanding av de italienske filmene som gjorde vår mann til en stor stjerne, og de litt røffere amerikanske westernfilmene fra 60-tallet. Og resultatet blir en veldig underholdende, solid actionhistorie med noen tanker om hevn, dødstraff og rettsvesenets rolle som garnityr til det hele. Jed Cooper (Eastwood) blir feilaktig tatt for å være kvegtyv av en gruppe menn (Begley, L.Q. Jones, Bruce Dern m. fl.), og følgelig hengt på stedet. Men han overlever og er fast bestemt på å hevne udåden. Den lokale dommeren, "Hangman" Fenton (Hingle), tilbyr Cooper jobb som marshal, slik at han kan bringe de skyldige inn til en rettferdig rettssak. Det fabuleres litt løst rundt dødstraff og bruken av offentlige henginger som underholdning for massene. Men enten man er for eller i mot, så fungerer filmen først og fremst som en spennende og fartsfylt historie. I motsetning til det vi er vant til, stiller Clintern'n for det meste glattbarbert i filmen. For å kompensere for dette, er han svartkledd fra topp til tå og bruker den første av sine mange spesielt utvalgte hatter - en flatbremmet Stetson.