Samuraier

Toshiro Mifune

Blade of the Immortal

Japan/2017/Takeshi Miike/Takuya Kimura, Hana Sugisaki, Sota Fukushi, Hayata Ichihara, Erika Toda m. fl.

I Miikes film nummer 100 vender han til fansens store glede tilbake til samuraienes verden. Og med 13 Assassins friskt i minne, så aner vi allerede før vi har satt i dvd'en at dette vil bli en blodig affære. Manus er basert på Hiroaki Samuras Manga ved samme navn, og ikke siden Lone Wolf & Cub-filmene på 70-tallet har vi vel fått en tegneserieadapsjon som fungerer så bra. Jovisst har vi sett samuraier fekte og blodet sprute i utallige filmer i mellomtiden. Men det er ikke mange som filmer samspillet mellom den japanske naturen, de folketomme stiene, den avmålte dialogen og de ekstremt blodige duellene like bra som Kenji Misumi og Takashi Miike. Etter drapet på hans søster kaster en heks en forbannelse over samuraien Manji (Kimura). Forbannelsen gjør ham udødelig, noe som kommer godt med da han blir hyret av unge Rin Asano (Sugisaki) til å hevne hennes foreldre. At motstanderne er en hær med topptrente samuraier ser Manji på som en bagatell. Det er som seg hør og bør en god dose magi og mystikk i Blade of the Immortal, og Miike er ikke så opptatt av hva som er realistisk, som han er av å varte opp med flotte bildekolasjer som umiddelbart gir oss den gode Manga-følelsen. Popstjernen og modellen Kimura gjør en god figur som Manji. Både i de knappe dialogscenene og de akrobatiske sverdkampene. Men filmen i seg selv er så overlesset med stilig utseende samauraier og fantasifulle våpen, at det er vanskelig å berømme en enkelt skuespiller eller figur. Dette er et gruppearbeid, og en må-se-film jeg virkelig anbefaler. Vel og merke hvis man vet fra før av at man takler Miikes blodige verden.  

13 Assassins

Japan/2010/Takashi Miike/Kôji Yakusho, Takayuki Yamada, Yûsuke Iseya, Ikki Sawamura, Arata Furuta m. fl.

Da det ble kjent at "galningen" Takashi Miike skulle lage en nyinnspilling av 13 Assassins (1963), var det mange som ikke helt visste hva de skulle tro. Miike har siden debuten tidlig på 90-tallet stått bak 6-7 filmer i året. Og selv om mange av dem er av høy kvalitet, så er det vel helst for voldsopuset Ichi the Killer (2001) og spagettisamuraifilmen Sukiyaki Western Django (2007) han eventuelt blir gjenkjent for her i vår del av verden. Og så kom filmen. Og selv om det er både blodig og over toppen, så kan ingen nekte for at dette er en samuraifilm som både er ærbødig overfor originalen og i en klasse for seg selv. Da Naritsugu Matsudaira (Gorô Inagaki), den sadistiske og halvgale broren til shogunen, begynner å bli en fare for freden i Japan, bestemmer 12 samuraier (Yakusho,Yamada m. fl.) og en lokal jeger (Iseya) seg for å stoppe ham en gang for alle. De satser på at de gjennom et bakholdsangrep skal klare å ta ut Matsudairas 70 mann store tropp. Men da de møtes på slagmarken har fienden vokst fra 70 til 200 mann...Jeg antar at for mange blir 13 Assassins 2 timer og 20 minutter lange spilletid et litt mer grundig dypdykk i samuraiers gjøren og laden i Japan på 1800-tallet, enn det de er klare for en helt vanlig fredagskveld. Men hvis vi tar med at det siste avgjørende slaget er en 40 minutter lang, uavbrutt kampscene, så skjønner ihvertfall de litt mer interesserte at dette er en flott sammensmelting av tradisjon og anarki. En soleklar kandidat for sake- og samuraikvelden med gutta!

Samurai Commando Mission 1549

Japan/2005/Masaaki Tezuka/Yôsuke EguchiKyôka SuzukiHaruka AyaseMasatô Ibu, Hôshi Ishida m. fl.

I likhet med Sonny Chibas GI Samurai (1979) har Samurai Commando Mission 1549 hentet inspirasjon fra Ryô Hanmuras bok om en japansk militærtropp som reiser i tid tilbake til 1500-tallet. Men de som skulle ha fått med seg den førstnevnte filmen på video tidlig på 80-tallet kan ta det med ro, da denne bare minner svagt om den. Det er mer en oppfølger enn en nyinnspilling. En elektronisk storm sender under en øvelse en hel militærtropp med utstyr tilbake til 1549. Og da deres tilstedeværelse i fortiden begynner å påvirke dagens Japan, sender forsvaret et nytt team for å stoppe dem. Med på lasset følger den tidligere løytnanten Yusuke Kashima (Eguchi). Han er med som rådgiver, men begynner snart å mistenke at de ikke er der for å redde sine kollegaer. Japansk b-film er ikke alltid så opptatt av realisme og sannsynlighet. Noe som ofte er befriende i forhold til seriøse Hollywood-produksjoner som ufrivillig ender opp med å bli like "dumme". Her blir det forsøksvis sagt noe om tidsreiser og hvordan våre handlinger påvirker historien. Men den store attraksjonen er og blir sammanblandingen av samuraier og tankser, sverdsvinging og kamphelikoptre. Og på det området leverer filmen varene. Skulle jeg likevel bare se en tidsreise-samuraifilm i år, så ville jeg nok gått for den gamle versjonen.   

Zatoichi

Japan/2003/Takeshi Kitano/Takeshi Kitano, Tadanobu Asano, Michiyo Ohkusu, Taka Guadalcanal, Daigorô Tachibana m. fl.

Den omreisende massøren og sverdmesteren Zatoichi ble skapt av forfatteren Kan Shimozawa, men er i Japan hovedsaklig kjent fra de 26 filmene skuespilleren  Shintaro Katsu lagde mellom 1962 og 1989. Katsu var også stjernen i en TV-serie som gikk mellom 1974 og 1979. For oss utenlandske samuraifans har Takeshi Kitanos prisvinnende versjon vært eneste mulighet til å se figuren på det store lerretet. Kitano har lenge vært en helt for de som liker sin action av det litt aparte og intense slaget. Men frykt ikke, hans versjon av Zatoichi-legenden er en påkostet og storslagen underholdningsfilm. Noen vil kanskje reagere negativt på at CGI-blodet fra 2003 ikke ser såå realistisk ut, men jeg vil hevde at det bare er med på å dempe inntrykket av at dette er voldelige greier. Zatoichi (Kitano) vandrer inn i en liten by styrt av flere rivaliserende bandeledere, og ganske snart har han valgt de fredelige innbyggernes side i kampen. Til å hjelpe seg har han husvertinnen tante Oume (Ohkusu), hennes nevø Shinkichi (Guadalcanal) og søskenparet Naruto (Tachibana og Yuko Daike) som er ute etter hevn over sine drepte foreldre. Selv med utallige blodige sverdkamper spredt utover filmens 2 timer hersker det en slags feelgoodstemning over Kitanos fortellerstil. Og han avslutter det hele med et stort dansenummer! En liten perle for et større publikum enn det sjangeren vanligvis retter seg mot. 

American Samurai

USA/1992/Sam Firstenberg/David Bradley, Mark Dacascos, Valerie Trapp, Max Ryon, John Fujioka m. fl.

Etter å ha vært mer eller mindre eneansvarlig for den amerikanske ninja-bølgen som sveipte over filmmarkedet på 80-tallet, ga regissør Sam Firstenberg seg (kortvarig) i kast med samuraier på begynnelsen av 90-tallet. American Samurai har David Bradley og Mark Dacascos i de største rollene, og er for sverdfilmer det Jean Claude Van Dammes Bloodsport (1988) er for martial arts-arena filmer. To halvbrødre, en god (Bradley) og en ond (Dacascos) slåss om et eller annet og møtes til en siste kamp i sistnevntes sverdturnering. Og det er det. Mye dårlig skuespill og underlig handling. Men mange fine sverdkamper for de av oss som liker sånt.   

The Challenge

USA/1982/John Frankenheimer/Scott Glenn, Toshiro Mifune, Donna Kei Benz, Atsuo Nakamura, Calvin Jung m. fl.

Med alle sine tradisjoner og fantastiske locations er Japan et perfekt sted å spille inn fisk-ute-av-vannet historier. Og flere har lykkes veldig bra; Sydney Pollack med The Yakuza (1974) og Ridley Scott med Black Rain (1989), bare for å nevne to. I 1982 tok thriller-eksperten John Frankenheimer (French Connection II, Ronin m. fl.) med seg teamet sitt til Japan og spilte inn denne lille spenningsfilmen i Kyoto. Og resultatet ble mildt sagt friskt. En annenrangs, og ikke spesielt oppvakt, bokser (Glenn) blir hyret til å frakte et verdifullt sverd til Japan. Vel framme havner han midt oppe i en feide mellom to klaner og blir nødt til å slåss for livet. Som vanlig er i filmer av denne typen dreier mye av handlingen seg om treningen av Glenn. Men selv om vi vet at mannen har trent martial arts i det virkelige liv, og at kampkoreografen på settet heter Steven Seagal, så blir han liksom aldri særlig god (og han spiller dessverre ikke særlig bra her heller). Det vil si, helt til det braker løs i siste halvdel av filmen. Da bruker Frankenheimer det faktum at Glenns rollefigur er en amatør til å innføre en god del uortodoks slåssing og våpenbruk i de klassiske samuraikampene, og sørger samtidig for at dette er en film vi vil huske i lang tid framover. Men jeg synes fortsatt det er litt underlig at de ikke ga hovedrollen til en mer dreven kampsportskuespiller som Chuck Norris eller David Carradine.

The Yakuza

USA/1974/Sydney Pollack/Robert Mitchum, Takakura Ken, Richard Jordan, Brian Keith, Kishi Keiko m. fl.

Sydney Pollack er en av mine favoritt-regissører. Mannen var god i de aller fleste sjangere - western, komedie, drama, krigsfilmer - men hadde et helt spesielt håndlag med thrillere. The Yakuza var i sin tid det dyreste manuset som sirkulerte i Hollywood, og var en stund tenkt som et prosjekt for Lee Marvin og Robert Aldrich. Og selv om det helt sikkert hadde blitt en god actionfilm, så aldri i verden om de hadde nådd de høydene Pollack og Mitchum tar historien til i sin eksisterende form. Harry Kilmer (Mitchum) blir bedt av en gammel militærkollega (Keith) om å reise til Japan og megle da datteren til sistnevnte blir kidnappet av yakuzaen. Tilbake i Tokyo etter 25 år finner Kilmer ut at saken har røtter helt tilbake til den 2. verdenskrig. Jeg har ikke innsikt nok til å avgjøre om Pollacks film er den første til å virkelig ta japansk kultur på alvor. Men av de filmene jeg har sett er det den som graver dypest og mest alvorlig. Se Ridley Scotts Black Rain (1989, også med Takakura Ken i en større rolle) og Philip Kaufmans Rising Sun 1993) for eksempler på det motsatte. I tillegg til å være respektfull og grundig har The Yakuza også noen av de beste actionscenene fra hele 70-tallet. Når Mitchum og Takakura til slutt angriper mafiaens hovedkvarter med hagle og samuraisverd følger en kamp som er så velkoreografert, blodig og intens at den har blitt kopiert i over 40 år. En må-se film. Og et av Robert Mitchums fineste øyeblikk.

Lady Snowblood 2: Love Song of Vengeance

Japan/1974/Toshiya Fujita/Meiko Kaji, Juzo Itami, Kazuko Yoshiyuki, Yoshio Harada, Shin Kishida m. fl.

Selv om det er samme regissør, stjerne og produksjonsselskap, så er film nummer to om hevneren Shurayuki-hime en ganske annen type film enn den første. Ørlite grann mindre voldelig, kanskje. Og med en mer sammenhengende historie. Men bevares, dette er ingenting for nybegynnere. Etter krigen mot Russland i 1905 er Japan truet av revolusjon. En korrupt politisjef frigir Lady Snowblood og sender henne til slummen for å infiltrere en anarkistbevegelse. Men det skal snart vise seg at hun befinner seg på feil side. Den største forskjellen mellom film nummer 1 og film nummer 2, er nok at folk ikke lenger har det samme høye blodtrykket i etterkrigstidens Japan. Hvilket gir regissør Fujita påskudd for å komme opp med andre perverse måter å ta livet av folk på. Dette er så absolutt en serie som hadde fortjent en tredje akt. Ikke ulikt Tarantinos Kill Bill.

White Heaven in Hell 

Japan/1974/Yoshiyuki Kuroda, Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Minoru Oki, Junko Hitomi, Goro Mutsumi m. fl.

Det skal noe til å avslutte både historien om Ogami Ittos feide med den mektige Retsudo Yagyu, og en filmserie som ikke har hatt et eneste svakt øyeblikk, på en måte som tilfredstiller. Men regissør Kuroda og produsent/hovedrolleinnehaver Wakayama lykkes over all forventning. Det sjette og siste kapitlet er kanskje litt lysere og lettere i tonen enn de foregående fem. Men med seriens beste musikk, og kanskje fineste bilder fra et snødekt Japan, samt et klimaks som har sendt Wakayama inn i historiebøkene som den actionhelten som egenhendig har drept flest motstandere i en film (150 mann!), står dette til 20 i både stil og innhold. Retsudo Yagyu (Oki) har nå bare en sønn igjen. En sønn (Hitomi) som til alt overmål rår over 3 Edderkoppdemoner (ikke spør, men vi er over i det overnaturlige). Og om det siste avkommet også skulle mislykkes, så har altså gamlefar Retsudo 150 mann å ta med seg i den siste kampen mot den forhatte eksbøddelen Ogami Itto (Wakayama) og hans sønn Daigoro (Tomikawa). Så bra som denne siste filmen er, og med de overnaturlige elementene mer i forgrunnen, så hadde det ikke vært meg i mot om de lagde ytterligere 6 filmer. 

Lady Snowblood: Blizzard From the Netherworld

Japan/1973/Toshiya Fujita/Meiko Kaji, Toshio Kurosawa, Masaaki Daimon, Miyoko Akaza, Shinichi Uchida m. fl.

Her kommer enda en historie fra 1800-tallets Japan, hvor ultravold står på dagsorden og folk har hageslanger som blodårer. Det pipler, renner, spruter og klasker rødfarge i enorme mengder i annenhver scene. Men som i Lone Wolf and Cub-serien er det hele så gjennomført poetisk og fantastisk filmet at resultatet blir stor kunst. Yuki Kashima (Kaji) blir født i et kvinnefengsel og oppdratt til å hevne moren og faren som ble drept av 4 forbrytere. Det sies at dette var en av filmene som inspirerte Quentin Tarantino til å lage Kill Bill 1 & 2, Og det synes. Og høres, siden mye av musikken herfra ble gjenbrukt under Uma Thurmans hevntokt. I tillegg har han mer eller mindre gjenskapt scenen med den snødekte hagen. Anbefales ikke for dem som synes Tarantinos filmer er blodige nok.  

Baby Cart in the Land of Demons 

Japan/1973/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Michiyo Okusu, Shingo Yamashiro, Tomomi Sato m. fl.

Med Misumi tilbake i regissørstolen, og et manus som er det mørkeste i hele serien, byr Baby Cart in the Land of Demons på virkelig kontroversiell underholdning. Emnene er lojalitet, tradisjoner og svik. Og både Ogami Wakayama) og Daigoro (Tomikawa) får her grundig testet deres eget utsagn om at de lever i skyggen av helvete og ikke frykter noen farer. Deres oppdragsgiver denne gang er en klan som ønsker å gjenopprette sin ære ved å få Itto og sønn til å fjerne lederen, hans kone og deres datter fra tronen. Men i veien for sverdmesteren og avkommet i barnevogna står både offerets topptrente menn og den onde Yagyu-klanen. Sverdkampene i dette 5. kapitlet er muligens de beste hittil, og volden mer ekstrem enn på lenge. I tillegg er historien rett og slett nådeløs i all sin konsentrering på hvordan også små barn måtte følge svært strenge så regler i det føydale Japan. En soleklar favoritt.

Baby Cart in Peril 

Japan/1972/Takeichi Saito/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Yoichi Hayashi, Michi Azuma, Asao Koike m. fl.

Denne gang har vi fått ny regissør. Men selv om Saito bringer med seg en del nye elementer - bl. a. hyppig bruk av flashbacks, en dramatisk fortellerstemme, en dyp fascinasjon for japansk tatoveringskunst - så har han dessverre ikke det samme grepet om det visuelle som Misumi. Sverdkampene er selvsagt mer enn kompetent utførte, men bruken av studioscener og litt kjedelige omgivelser trekker ned. Ogami og Daigoro (Wakayama og Tomikawa) får denne gang i oppdrag å drepe en ung kvinne (Azuma) som har tatt livet av flere medlemmer i klanen som gir Itto & sønn oppdraget. Men jo mer de får vite om denne drapskvinnen, jo mer sympati får de for hennes agenda. Ogamis dueller er her helt og fullt tilbake til arm, bein og hodekutting-stadiet. Blodet spruter og menn dør som fluer. Men Saito sparer også mye av kruttet til den siste kampen, hvor haugevis av statister må bite i gresset. Dette er den svakeste filmen i serien hittil, men fortsatt av høy klasse. 

Baby Cart to Hades 

Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Go Kato, Yuko Hama, Yisao Yamagata m. fl.

I Misumis tredje og siste Lone Wolf-film introduseres en del nye visuelle grep som de senere regissørene skal komme til å nyte godt av. Det mest merkbare er kanskje at mye av den overdrevne blodspruten blir spart til det siste slaget. Og store slag mellom Ogami Itto og hele hærer av motstandere skal bli et slags varemerke for resten av serien. Samtidig får Wakayama briljere mer med forskjellige sverdtriks i kampscenene denne gang. I tillegg til at han også er utstyrt med forskjellige skytevåpen. Så får vi heller se gjennom fingrene med alle voldtektsscenene Misumi har valgt å ha med. Ogami og Daigoro Itto (Wakayama og Tomikawa) fortsetter sin ferd gjennom 1800-tallets Japan. Denne gang redder de ei ung jente fra en prostitusjonsring. Noe som fører til både tortur og fornedrelse for gamlefar. Et leiedrap skal også vise seg å bli vanskelig, da de møter en hel hær på slagmarken. Og har Ogami endelig møtt sin likemann i form av en herreløs samurai? Dette er kanskje den filmatisk stiligste filmen hittil. Kampene er laget med mye omhu og Wakayama er på sitt aller beste når han uttrykksløs svinger sverdet i slow motion. En liten favoritt, så langt.

Baby Cart at the River Styx 

Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Kayo Matsuo, Akiji Kobayashi, Minoru Oki, Shin Kishida m. fl.

Den andre filmen i Lone Wolf and Cub-serien blir av mange regnet som den beste. Og det er mye å like her, men jeg vil ikke felle noen dom ennå. Fokuset til regissør Misumi ligger fortsatt fjellstøtt på blodige sverdkamper. Men oppfinnsomheten er langt større denne gang. Vi får se steinansiktet Wakayama gå opp mot tilsynelatende snille geishaer, hele hærer av ninjaer, fekte under vann og gå i blodig nærkamp med tre brødre som bruker mildt sagt litt utradisjonelle våpen. Ogami Itto (Wakayama) og sønnen Daigoro (Tomikawa) er fortsatt etterlyst av Yagyu-klanen, og nå får de i tillegg de kvinnelige krigerne til Sayaka (Matsuo) etter seg. Mellom slagene prøver de å tjene til livets opphold med oppdrag som leiemordere. Det kan selvsagt ha noe med min dagsform å gjøre, men jeg sitter igjen med følelsen av at Misumi har ønsket å gjøre tonen litt mildere i film nummer to. Forholdet mellom far og sønn får i hvert fall stor plass og er skildret med mye varme denne gang. Og den obligatoriske nakenscenen med en fremmed kvinne er kun til for at de skal holde varmen etter et ufrivillig isbad. Ikke dermed sagt at det hele er mindre outrert og voldsomt. Men på en koseligere måte, om det går an å si det sånn?

Sword of Vengeance

Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Fumio Watanabe, Tomoko Mayama, Shigeru Tsuyuguchi m. fl.

Under den såkalte "videovold"-perioden på begynnelsen av 80-tallet var Shogun Assassin (1980) en populær film. Produksjonen var like god som på Kurosawas filmer, men volden var bortenfor enhver normal skala. "Det ser ut som om folk har hageslanger som blodårer," sa en kritiker. Lite visste vi da at hele greia var klipt sammen av de to første filmene i den japanske serien Lone Wolf and Cub, i seg selv basert på en populær manga-serie. Disse 6 filmene skal jeg nå vie tid til de kommende ukene. Her i den første filmen får vi vite hvordan keiserens sjefsbøddel, Ogami Itto (Wakayama), blir lurt av Yagyu-klanen og havner i unåde. Forkledd som en omreisende leiemorder legger han ut på vandring sammen med sønnen Daigoro (Tomikawa), på jakt etter hevn. Scenografien, kostymene og regien er av toppklasse fra første sekund i denne serien, men volden, nakenheten og den nær sagt ondskapsfulle handlingen er så in your face at man tar seg i å lure på hvordan de i det hele tatt fikk gitt ut dette i 1972. Selv i dag, hvor en film som Thirteen Assassins (2010) kan få oss til å heve et øyebryn eller to, er dette sterke saker. Og hadde det ikke vært så forbannet godt laget, hadde det nok ganske raskt blitt avfeid som søppel. Anbefales på det sterkeste til de med gode nerver og sans for litt annerledes filmer.

Red Sun

Frankrike/1971/Terence Young/Charles Bronson, Toshiro Mifune, Ursula Andress, Alain Delon, Anthony Dawson m. fl.

Snakk om internasjonal produksjon; fransk film, spilt inn i Spania med engelsk regissør og skuespillere fra USA, Japan, Sveits, Frankrike, England og Italia. I 1971 er Bronson verdens best betalte skuespiller, og han kan velge akkurat de rollene han synes passer ham. I denne westernfilmen er han en slags comic relief til Mifunes hardkokte kriger, men på en måte som plasserer ham selv i sentrum. En bande ledet av Link (Bronson) og Gotch (Delon) stjeler et verdifullt sverd fra den japanske ambassadøren. Men Link blir forrådt av sine menn, og må hjelpe ambassadørens beste samurai, Kuroda (Mifune) med å spore opp Gotch og hans menn. Filmkjennere kan selvfølgelig ikke unngå å legge merke til at Mifune spilte i The Seven Samurai (1954) og Bronson i nyinnspillingen The Magnificent Seven (1960), men dog ikke samme rollefigur. Blandingen av cowboyer og samuraier var populær en kort periode på slutten av 60- begynnelsen av 70-tallet, men ingen av de andre filmene hadde en rolleliste som dette. Regissør Terence Young, Ursula Andress og Anthony Dawson var alle med på å lage den første James Bond, Dr No, ni år tidligere.

Yojimbo

Japan/1961/Akira Kurosawa/Toshiro Mifune, Tatsuya Nakadai, Yoko Tsukasa, Isuzu Yamada, Daisuke Kato m. fl.

Selv om vi har sett historien mange ganger i ettertid - Fistful of Dollars (1964), Mad Max 2 (1981), Ravnen Flyr (1984) og Last Man Standing (1996), for å nevne noen av nyinnspillingene - er det lett å se hvorfor Yojimbo slo ned som en bombe i 1961. Om Seven Samurai (1954) er den første moderne actionfilmen, så kan Kurosawa denne gang skilte med å ha oppfunnet en av de mest slitesterke actionheltene. Slubberten som ikke virker så veldig imponerende ved første øyekast, men som har ferdighetene til å få ting gjort. Toshiro Mifune spiller figuren om mulig enda mer laidback enn f. eks. Clint Eastwood og Bruce Willis, men også mer imponerende og myndig når hans sanne jeg kommer fram. En herreløs samurai som kaller seg Sanjuro (Tredve) rusler inn i en småby som styres av to bander. Relativt raskt klekker han ut en plan om å bli kvitt begge sider ved å sette dem opp mot hverandre. Kurosawa bruker vold på en måte som hadde vært ukjent fram til da; armer kuttes av, blod spruter og det gjør vondt å bli stukket med et sverd. Musikken er også mer moderne enn det som er vanlig i eldre samuraifilmer. Men det store aktivumet her er uten tvil Mifune. Han er i bildet hele tiden. Og selv om han mellom slagene for det meste sitter å drikker sake og klør seg i hodet, så er det ingen tvil om at det er han som er sjefen. Etter Kurosawa, selvfølgelig. En soleklar klassiker.     

Seven Samurai

Japan/1954/Akira Kurosawa/Toshiro Mifune, Takashi ShimuraKeiko TsushimaDaisuke KatôIsao Kimura m. fl.

-This is the nature of war: By protecting others, you save yourselves. If you only think of yourself, you'll only destroy yourself.

Seven Samurai har av mange blitt utropt til den første moderne actionfilmen. Og det er lett å se av de utallige nyinnspillingene og imiteringene som har fulgt, at dette er selve urkilden til spenning, eventyr og fantasi på den store duken. Uten Akira Kurosawas innsats for over 60 år siden hadde vi antakeligvis ikke hatt filmserier som Star Wars og The Avengers i dag. Det hadde selvfølgelig vært laget samuraifilmer i Japan før 1954, men da dette allerede eksisterende universet ble kombinert med Kurosawas filmestetikk og menn-på-oppdrag historie var det uten tvil en nyvinning. Etter å ha blitt terrorisert av omflakkende banditter i årevis, bestemmer innbyggerne i en liten landsby seg for å hyre samuraier til å beskytte seg. De har ikke råd til å betale disse krigerne, men finner likevel fram til syv menn som er villige til å jobbe for ære og litt ris. Kurosawas versjon er 3 timer og 9 minutter lang, og inneholder derfor mye mer av alt enn f. eks. John Sturges' 1960-nyinnspilling med Charles Bronson, Steve McQueen og Yul Brynner. Her spiller ære, klasse og historie en mye større rolle, og melodramaet og de store, store følelsene får langt mer spillerom. Det gråtes, skrikes og skules i rikt monn, og vi kan ikke se bort i fra at noen av de nye seerne vil finne mye av det en smule utdatert. Melodrama er en sjanger som ennå ikke har gjort comeback. Takashi Shimura er det myndige midtpunktet i gruppa - Kambei Shimada - en mann som utstråler ro og pålitelighet. Og Shimura har også en langt større kjemi med de andre seks, enn det vi er vant til fra diverse westernversjoner av historien. Men den som stikker av med skuespillerprisen også denne gang, er selvsagt regissørens favoritt; Toshiro Mifune. Han legger for dagen en av de mest fysiske innsatsene jeg kan huske å ha sett. Rollefiguren hans, Kikuchiyo, løper, fekter, svetter, fryser, skriker, ler, gråter og snakker i ett banka kjør hvert eneste sekund han er i bildet. En bravurforestilling av høyeste klasse! Anbefales for alle som vil forstå samuraisjangeren spesielt og episk filmkunst generelt!