Lone Wolf and Cub

White Heaven in Hell 

Japan/1974/Yoshiyuki Kuroda, Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Minoru Oki, Junko Hitomi, Goro Mutsumi m. fl.

Det skal noe til å avslutte både historien om Ogami Ittos feide med den mektige Retsudo Yagyu, og en filmserie som ikke har hatt et eneste svakt øyeblikk, på en måte som tilfredstiller. Men regissør Kuroda og produsent/hovedrolleinnehaver Wakayama lykkes over all forventning. Det sjette og siste kapitlet er kanskje litt lysere og lettere i tonen enn de foregående fem. Men med seriens beste musikk, og kanskje fineste bilder fra et snødekt Japan, samt et klimaks som har sendt Wakayama inn i historiebøkene som den actionhelten som egenhendig har drept flest motstandere i en film (150 mann!), står dette til 20 i både stil og innhold. Retsudo Yagyu (Oki) har nå bare en sønn igjen. En sønn (Hitomi) som til alt overmål rår over 3 Edderkoppdemoner (ikke spør, men vi er over i det overnaturlige). Og om det siste avkommet også skulle mislykkes, så har altså gamlefar Retsudo 150 mann å ta med seg i den siste kampen mot den forhatte eksbøddelen Ogami Itto (Wakayama) og hans sønn Daigoro (Tomikawa). Så bra som denne siste filmen er, og med de overnaturlige elementene mer i forgrunnen, så hadde det ikke vært meg i mot om de lagde ytterligere 6 filmer. 

Baby Cart in the Land of Demons 

Japan/1973/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Michiyo Okusu, Shingo Yamashiro, Tomomi Sato m. fl.

Med Misumi tilbake i regissørstolen, og et manus som er det mørkeste i hele serien, byr Baby Cart in the Land of Demons på virkelig kontroversiell underholdning. Emnene er lojalitet, tradisjoner og svik. Og både Ogami Wakayama) og Daigoro (Tomikawa) får her grundig testet deres eget utsagn om at de lever i skyggen av helvete og ikke frykter noen farer. Deres oppdragsgiver denne gang er en klan som ønsker å gjenopprette sin ære ved å få Itto og sønn til å fjerne lederen, hans kone og deres datter fra tronen. Men i veien for sverdmesteren og avkommet i barnevogna står både offerets topptrente menn og den onde Yagyu-klanen. Sverdkampene i dette 5. kapitlet er muligens de beste hittil, og volden mer ekstrem enn på lenge. I tillegg er historien rett og slett nådeløs i all sin konsentrering på hvordan også små barn måtte følge svært strenge så regler i det føydale Japan. En soleklar favoritt.

Baby Cart in Peril 

Japan/1972/Takeichi Saito/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Yoichi Hayashi, Michi Azuma, Asao Koike m. fl.

Denne gang har vi fått ny regissør. Men selv om Saito bringer med seg en del nye elementer - bl. a. hyppig bruk av flashbacks, en dramatisk fortellerstemme, en dyp fascinasjon for japansk tatoveringskunst - så har han dessverre ikke det samme grepet om det visuelle som Misumi. Sverdkampene er selvsagt mer enn kompetent utførte, men bruken av studioscener og litt kjedelige omgivelser trekker ned. Ogami og Daigoro (Wakayama og Tomikawa) får denne gang i oppdrag å drepe en ung kvinne (Azuma) som har tatt livet av flere medlemmer i klanen som gir Itto & sønn oppdraget. Men jo mer de får vite om denne drapskvinnen, jo mer sympati får de for hennes agenda. Ogamis dueller er her helt og fullt tilbake til arm, bein og hodekutting-stadiet. Blodet spruter og menn dør som fluer. Men Saito sparer også mye av kruttet til den siste kampen, hvor haugevis av statister må bite i gresset. Dette er den svakeste filmen i serien hittil, men fortsatt av høy klasse. 

Baby Cart to Hades 

Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Go Kato, Yuko Hama, Yisao Yamagata m. fl.

I Misumis tredje og siste Lone Wolf-film introduseres en del nye visuelle grep som de senere regissørene skal komme til å nyte godt av. Det mest merkbare er kanskje at mye av den overdrevne blodspruten blir spart til det siste slaget. Og store slag mellom Ogami Itto og hele hærer av motstandere skal bli et slags varemerke for resten av serien. Samtidig får Wakayama briljere mer med forskjellige sverdtriks i kampscenene denne gang. I tillegg til at han også er utstyrt med forskjellige skytevåpen. Så får vi heller se gjennom fingrene med alle voldtektsscenene Misumi har valgt å ha med. Ogami og Daigoro Itto (Wakayama og Tomikawa) fortsetter sin ferd gjennom 1800-tallets Japan. Denne gang redder de ei ung jente fra en prostitusjonsring. Noe som fører til både tortur og fornedrelse for gamlefar. Et leiedrap skal også vise seg å bli vanskelig, da de møter en hel hær på slagmarken. Og har Ogami endelig møtt sin likemann i form av en herreløs samurai? Dette er kanskje den filmatisk stiligste filmen hittil. Kampene er laget med mye omhu og Wakayama er på sitt aller beste når han uttrykksløs svinger sverdet i slow motion. En liten favoritt, så langt.

Baby Cart at the River Styx 

Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Kayo Matsuo, Akiji Kobayashi, Minoru Oki, Shin Kishida m. fl.

Den andre filmen i Lone Wolf and Cub-serien blir av mange regnet som den beste. Og det er mye å like her, men jeg vil ikke felle noen dom ennå. Fokuset til regissør Misumi ligger fortsatt fjellstøtt på blodige sverdkamper. Men oppfinnsomheten er langt større denne gang. Vi får se steinansiktet Wakayama gå opp mot tilsynelatende snille geishaer, hele hærer av ninjaer, fekte under vann og gå i blodig nærkamp med tre brødre som bruker mildt sagt litt utradisjonelle våpen. Ogami Itto (Wakayama) og sønnen Daigoro (Tomikawa) er fortsatt etterlyst av Yagyu-klanen, og nå får de i tillegg de kvinnelige krigerne til Sayaka (Matsuo) etter seg. Mellom slagene prøver de å tjene til livets opphold med oppdrag som leiemordere. Det kan selvsagt ha noe med min dagsform å gjøre, men jeg sitter igjen med følelsen av at Misumi har ønsket å gjøre tonen litt mildere i film nummer to. Forholdet mellom far og sønn får i hvert fall stor plass og er skildret med mye varme denne gang. Og den obligatoriske nakenscenen med en fremmed kvinne er kun til for at de skal holde varmen etter et ufrivillig isbad. Ikke dermed sagt at det hele er mindre outrert og voldsomt. Men på en koseligere måte, om det går an å si det sånn?

Sword of Vengeance

Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Fumio Watanabe, Tomoko Mayama, Shigeru Tsuyuguchi m. fl.

Under den såkalte "videovold"-perioden på begynnelsen av 80-tallet var Shogun Assassin (1980) en populær film. Produksjonen var like god som på Kurosawas filmer, men volden var bortenfor enhver normal skala. "Det ser ut som om folk har hageslanger som blodårer," sa en kritiker. Lite visste vi da at hele greia var klipt sammen av de to første filmene i den japanske serien Lone Wolf and Cub, i seg selv basert på en populær manga-serie. Disse 6 filmene skal jeg nå vie tid til de kommende ukene. Her i den første filmen får vi vite hvordan keiserens sjefsbøddel, Ogami Itto (Wakayama), blir lurt av Yagyu-klanen og havner i unåde. Forkledd som en omreisende leiemorder legger han ut på vandring sammen med sønnen Daigoro (Tomikawa), på jakt etter hevn. Scenografien, kostymene og regien er av toppklasse fra første sekund i denne serien, men volden, nakenheten og den nær sagt ondskapsfulle handlingen er så in your face at man tar seg i å lure på hvordan de i det hele tatt fikk gitt ut dette i 1972. Selv i dag, hvor en film som Thirteen Assassins (2010) kan få oss til å heve et øyebryn eller to, er dette sterke saker. Og hadde det ikke vært så forbannet godt laget, hadde det nok ganske raskt blitt avfeid som søppel. Anbefales på det sterkeste til de med gode nerver og sans for litt annerledes filmer.