Black Killer

Italia/1971/Carlo Croccolo/Klaus Kinski, Fred Robsahm, Antonio Cantafora, Marina Malfatti, Enzo Pulcrano m. fl.

Ikke la dere lure av det tyske navnet øverst på plakaten og det store bildet under; Dette er Fred Robsahms film. Og det fine med det, er at Fred er norsk. Født i Larvik som Fredrik, og han er onkelen til regissør Thomas Robsahm. Hvordan han endte opp i Italia, og fikk en stor rolle i en spaghettiwestern, trenger vi egentlig ikke bry oss så mye om. Fred ser ut og oppfører seg akkurat slik en revolvermann i en europeisk cowboyfilm fra 70-tallet skulle, og filmen er underholdende, punktum. Hva hovedrolleinnehaveren angår, så er nok dette en av de produksjonene hvor regissøren måtte ta til takke med det han fikk. Det er ihvertfall mye gjenbruk av klipp, og det virker nærmest som om Klaus bare var på settet i noen timer. Burt Collins (Robsahm) er den siste i en lang rekke av sheriffer i Tombstone. O'Hara-brødrene sørger for at de ikke lever lenge. Men Burt har tenkt å komme til bunns i bandens siste eiendomssvindel, og får uventet hjelp fra den omreisende advokaten James Webb (Kinski). Foruten en god del spennende dueller med våpen og never, vies det mye tid til revolverne Webb har gjemt inne i lovbøkene sine. Resten av tiden bruker regissør Croccolo for det meste til å filme nakne kvinneromper. Det er et fint innslag at Collins får hjelp i sluttoppgjøret av svigerinnen sin, en indianer av Månestråleskolen og like tøff. Men til slutt må også hun fram med setepartiet. Fred kommer ihvertfall godt ut av det, og med klærne på.   

The Deserter

Italia-USA/1971/Burt Kennedy/Bekim Fehmiu, Richard Crenna, John Huston, Ricardo Montalban, Ian Bannen m. fl.

The Deserter er et interessant eksempel på hvordan det sto til på westernfronten på begynnelsen av 70-tallet. Filmen er på alle vis en veldig amerikansk produksjon, med amerikanske skuespillere og amerikansk regissør. Men produsent de Laurentiis kjenner seg altså på dette tidspunktet i historien tjent med at den både ser ut og oppfører seg som en europeisk spaghettiwestern. Burt Kennedy skreller bort all den humoren de fleste andre filmene hans er utstyrt med, og satser heller på å gå Robert Aldrich i næringen i det som i bunn og grunn er en cowboyversjon av The Dirty Dozen (1967). Og på disse premissene fungerer det jo helt ypperlig. Etter at Kaptein Victor Calebs (Fehmiu) kone ble torturert og drept av apacher, har han brukt 2 år av livet på å jakte på indianere. Nå vil general Miles (Huston) ha Caleb til å trene og lede en gruppe menn til å reise over grensen til Mexico for å slå ut apachehøvdingen Mangus Durangos (Mimmo Palmara) hovedkvarter. Og det er ingen lett gruppe Caleb får å lede (Woody Strode, Chuck Connors, Albert Salmi, Patrick Wayne, Slim Pickens, John Alderson m. fl.). Men så er ikke den tidligere kapteinen noen vanlig leder, heller. Det er en attraksjon i seg selv å se westernlegender som Strode, Pickens, Connors, Salmi og John Waynes sønn Patrick i det som må sies å være en typisk eurosploitation. Ikke et vondt ord om juoslaviske Fehmiu, han fortjente fullt og helt sitt gjennombrudd på slutten av 60-tallet, men prikken over i'en i en historie som dette hadde vært om et sånt emsemble hadde vært ledet av en størrelse som f. eks Charles Bronson.

The Spy Who Loved Me

England/1977/Lewis Gilbert/Roger Moore, Barbara Bach, Curd Jürgens, Richard Kiel, Caroline Munro m. fl.

Et av regissør Gilberts uttalte mål med The Spy Who Loved Me var å rette opp inntrykket verden hadde fått av Roger Moore som James Bond. Og det gjorde han også til gangs. Mange, meg selv inkludert, vil hevde at dette er engelskmannens fineste øyeblikk på lerretet...ja, noen sinne. Filmen i seg selv hadde en litt vanskelig fødsel, med problemer både foran og bak kamera. Men da den endelig dukket opp, ble det raskt klart for alle at dette var noe helt annet enn de to foregående 007-eventyrene med Roger'n. Broccoli, som nå var produsent alene, hadde gravd dypt i lommene og sørget for at alt nå var større, raskere og mer skinnende enn noen gang. Verdens største innendørs vanntank som rommet hele 3 ubåter, ny bil (Lotus) som gikk like godt til lands som til vanns og en Bond-dame som var like tøff som helten. Men hele tiden befinner historien, og en Bond som faktisk jobber hardt for å løse et mysterium, seg i sentrum av hendelsene. En engelsk og en sovjetisk atom-ubåt har forsvunnet og James Bond (Moore) må samarbeide med russernes agent XXX Anya Amasova for å finne ut om det virkelig er den eksentriske milliardæren Karl Stromberg (Jürgens) som står bak forsvinningene. Men Strombergs høyre hånd, kjempen Jaws (Kiel), har slettes ikke tenkt å gjøre arbeidet enkelt for de to spionene. Kiels rollefigur ble forøvrig så populær at han også dukket opp i neste film, Moonraker (1979). De gigantiske settene, den fantasifulle handlingen og det fantastiske interiøret til tross, det som hever The Spy Who Loved Me over de fleste andre filmene i serien er etter mitt syn måten Gilbert bruker Moore på. Jeg har mast mye om det før, men det at vi ser Bond reise ut i verden og faktisk jobbe som detektiv for å løse det problemet verden måtte stå overfor, er alfa og omega. Her har også hvert kapittel blitt gitt sin indre struktur, slik at 007 må overvinne en eller annen motstander hvor enn han drar. Det betyr mye slåssing og/eller skyting for vår mann. Og Roger er en god teaterfighter. Han har en fin stil, med mange høye spark og lange, luftige hooker som gjør seg godt på film. Som akkopanement til all denne fysiske problemløsingen har han blitt utstyrt med en hittil usett alvorlig mine. Joda, han leverer fortsatt en og annen oneliner, men ikke i samme grad som tidligere. Kostymeskiftene har også blitt holdt til et minimum. Noe som gir flere av scenene en følelse av at det haster med å få løst denne saken. Bond er ikke på ferie denne gang, for å si det sånn. Faktisk opptrer han halve filmen i marineuniform. At Barbara Bach spiller en like tøff figur, gjør at filmen har fått en mer voksen tone. Og dermed har også humoren blitt langt bedre. Kudos også til teamet som lagde biljakten uten for mye bruk av kjappe klipp, men rett og slett lar oss se 007s Lotus manøvrere i samme bildet som det forfølgende helikopteret. Og for de som skal lage quiz kan det være greit å ta med seg at Ms fornavn er Miles.

One-Eyed Jacks

USA/1961/Marlon Brando/Marlon Brando, Karl Malden, Katy Jurado, Slim Pickens, Ben Johnson m. fl.

En western hvor selveste Kubrick sitter i registolen, manuset er skrevet av blant annet Peckinpah, og hvor skuespillerlegenden Brando ser ut til å være med på notene, høres ut som en drøm for filmelskere. Dessverre fikk Stanley og Sam fyken under oppstarten. Men Marlon tok selv styringen og geleidet prosjektet trygt i havn. Det tok ham rett nok 2 år å fullføre, men resultatet var absolutt noe han kunne være stolt av. Bankranerne Dad Longworth (Malden) og Kid Rio (Brando) blir innhentet av meksikanske federales, og Dad rir avgårde for å finne friske hester til dem begge. Men makkeren kommer aldri tilbake, og Rio må tilbringe 5 år i en straffeleir. Da han endelig klarer å rømme har han ett mål i livet; drepe Longworth. Som regissør har Brando brukt mye tid på å finne de rette omgivelsene for skuespillerne å jobbe i, og på den måten sørget for et virkelig lekkert utseende på filmen. Men ikke helt uventet er han også opptatt av å formidle de store følelsene. Ingenting er svart/hvitt her, og de fleste rollefigurene har litt dybde i seg. Og hadde det ikke vært for at Malden er eksepsjonelt god på å være guffen, så hadde vi manglet en klar skurk i historien. Johnson og Pickens, som begge for en gangs skyld får spille skurker, hjelper også til med å få fram en følelse av fare for vår litt vage "helt" Rio. Personlig synes jeg Brando bruiker vel mye tid på kjærlighetshistorien mellom sin rollefigur og Dads stedatter. Men når vi kan lese at hans opprinnelige versjon var 5 timer lang, så slipper vi kanskje billig unna med filmstudiets utgave på 1 time og 50 minutter. 

Macho Callahan

USA/1970/Bernard L. Kowalski/David Janssen, Jean Seberg, Pedro Armendariz jr., Lee J. Cobb, James Booth m. fl.

Macho Callahan er et glimrende eksempel på akkurat hvor mørke de amerikanske westernfilmene kunne være på begynnelsen av 70-tallet. I europa hadde de på denne tiden begynt å bringe mer humor inn i filmene sine. Men over i USA var det helt andre ting som gjaldt. Hevn, grov vold, tortur, voldtekt, rasisme, sex - intet emne var for tungt til å tas med i cowboyfilmens fantasiverden. Og resultatet ble noen ganger mer deprimerende enn underholdende. Macho Callahan balanserer på grensen, og det får bli opp til den enkelte hva de synes den lander på. Diego "Macho" Callahan (Janssen) rømmer fra krigsfangenskap i Texas for å hevne seg på mannen som lurte ham til å verve seg. På veien dreper han en mann i duell (David Carradine), og da mannens enke (Seberg) utlover en dusør på Callahan får han en hel gjeng med revolvermenn (Booth, Bo Hopkins m. fl.) etter seg. Det som gjør mest inntrykk i denne filmen, er nok scenene fra fangeleiren i begynnelsen. Her er det gjort grundig arbeid for å få fram forholdene i det som i bunn og grunn er en konsentrasjonsleir i de amerikanske sørstatene. Fangeopprøret som følger er også laget i god Peckinpah-ånd. Dessverre er ikke resten av filmen like intens, men en slåsskamp/voldtekt mellom Janssen og Seberg mot slutten vil antakelig henge i minnet en god stund. Heldigvis har Seberg gått ut og sagt i intervjuer at Janssen er den hyggeligste skuespilleren hun har jobbet med. Macho Callahan bør sees, men jeg vil ikke anbefale den som lørdagsunderholdning.     

p

Mackenna's Gold
USA/1969/J. Lee Thompson/Gregory Peck, Omar Sharif, Telly Savalas, Camilla Sparv, Keenan Wynn m. fl.
Om Mackenna's Gold er den siste av de episke amerikanske westernfilmene, kan vi gjerne diskutere over ett glass en gang. Men at Gregory Pecks rollefigur her er av den gamle, utdøende heltetypen er udiskutabelt (du vet, buksene omtrent oppe under armene og glattbarbert etter en uke i ørkenen). Sheriff Mackenna er den eneste mannen i live som vet eksakt hvor man kan finne enorme mengder gull, og blir derfor tatt til fange og truet til å vise vei av en broket forsamling av banditter, indianere og lykkejegere. Regissør Thompson bruker landskapet for alt det er verdt i denne filmen, bare avbrutt av mye dialog over enorme mengder kopper kaffe ved leirbålet og ridning - fryktelig mye ridning. Men et par heftige slåsskamper og Julie (Catwoman) Newmar som sexy-skummel apache, i tillegg til et klimaks en katastrofefilm verdig, gjør at man aldri kjeder seg. 


p

Twice a Judas
Italia/1969/Nando Cicero/Antonio Sabato, Klaus Kinski, Cristina Galbo, Pepe Calvo, Emma Baron m. fl.
Nevner man navnet Klaus Kinski i dag, tenker nok de aller fleste på beskrivelsene regissøren Werner Herzog har gitt av den mentalt ustabile tyskerens oppførsel på 70 og 80-tallet. Andre velger kanskje å gå litt lenger tilbake i tid, og utelukkende konsentrere seg om de mange westernfilmene Kinski lånte både stil og klasse. Luke Barrett (Sabato) våkner opp med et skuddsår i tinningen og uten hukommelse. I hjembyen styrer broren Victor (Kinski) samfunnet med jernhånd, og det tar ikke lang tid før Luke skjønner at grusomme ting har skjedd i hans fravær. Twice a Judas spiller som så mange andre italienske westernfilmer fra slutten av 60-tallet på et bredt og komplisert lerret, uten at det skorter på kompetent og hardtslående action av den grunn. Regissør Cicero klarer til og med å bruke familiens hund i en av kampscenene, uten at det virker parodisk.

p

Duel at Diablo
USA/1966/Ralph Nelson/James Garner, Sidney Poitier, Bibi Anderson, Bill Travers, Dennis Weaver m. fl.     
Fire år før han rystet verden med Soldier Blue (1970) ga regissør Nelson oss en liten ørefik med denne streite, men voldsomme westernfilmen. Kavalerispeideren Jess Remsberg (Garner) er på jakt etter mannen som drepte og skalperte hans kone, men blir sammen med den tidligere sersjanten Toller (Poitier) mer eller mindre frivillig utkommandert til å følge en ammunisjonslast gjennom Apachenes område. Og kanskje er ikke mannen han leter etter så langt unna som han tror. Med TV-seriene Maverick og Rockford nærmest sementerte James Garner sitt rykte som den evige good guy. Men filmer som A Man Called Sledge og Duel at Diablo viste at også han kan finne fram sine mørke sider om det trengs.

p

Ulzana's Raid
USA/1972/Robert Aldrich/Burt Lancaster, Bruce Davison, Jorge Luke, Richard Jaeckel, Joaquin Martinez m. fl.
Burt Lancaster avslutter her sin serie med westerns for godt voksne mennesker med en film som er nesten ubehagelig realistisk. Apachen Ulzana (Martinez) rømmer fra reservatet med en liten gruppe krigere og begynner å terrorisere nybyggerne i området. Ferske løytnant DeBuin (Davison) og den erfarne speideren McIntosh (Lancaster) får i oppdrag å stoppe dem. Under første halvdel av 70-tallet dukket det opp en del westerns som nesten var for råe for sitt eget beste. Med Ulzana's Raid ønsker regissør Aldrich tydeligvis å si et eller annet om apachenes bruk av tortur som våpen i kampen mot de hvite, men makter egentlig bare å gi oss et og annet grøss innimellom actionscenene. En "artig" detalj ved filmen er at flere ansikter fra Huset på prærien dukker opp som ofre for Ulzanas herjinger. 20 år senere "stjal" Walter Hill hele historien og kalte den Geronimo - An American Legend.

r

The Life and Times of Judge Roy Bean
USA/1972/John Huston/Paul Newman, Victoria Principal, Ned Beatty, Roddy McDowall, Bill McKinney m. f.
En westernkomedie skrevet av John Milius, regissert av John Huston og med Paul Newman i hovedrollen måtte bli noe for seg selv. Selvsagt ser vi slektskapet til Sam Peckinpahs The Ballad of Cable Hogue skinne igjennom her og der, men slettes ikke på noen negativ måte. Banditten Roy Bean tar egenhendig over en forblåst prærieby vest for Pecos, og slår seg opp som dommer og handelsmann. Men heller ikke dommer Bean kan gjøre noe med det faktum at tidene forandrer seg. The Life and Times of Judge Roy Bean inneholder alle de ingrediensene som var populære på denne tiden; rask film, vold, svart humor og øldrikkende sirkusbjørner. Birollelista i denne filmen er et kapittel for seg, men mest interessant er det å se Ned Beatty og Bill McKinney, som opptrådde sammen i den mest notorisk berømte scenen i Deliverance, her spille gode kompiser. Den altfor korte scenen med Stacy Keach som den rabiate albinoen Original Bad Bob kunne lett ha blitt utbrodert til en hel film.

p

Hour of the Gun
USA/1967/John Sturges/James Garner, Jason Robards, Robert Ryan, Monte Markham, Jon Voight m. fl.
Ti år etter Gunfight at the O. K. Corral (1957) fortsetter Surges historien om Wyatt Earp (Garner) og Doc Hollidays (Robards) kamp mot Ike Clanton (Ryan) og hans menn (akkurat hvorfor Sturges ikke fikk med seg Burt Lancaster og Kirk Douglas fra den første filmen er ukjent for meg, men det spiller heller ingen stor rolle for denne filmen). På begynnelsen av filmen står det at dette er den hele og fulle sannhet, og det meste som foregår på lerretet har vært dekket etterpå av et utall filmmakere. Men om ikke selve historien byr på de helt store overraskelsene, er utførelsen nærmest plettfri. Dette er som sagt historien om hva som skjedde etter oppgjøret ved O. K. Corral, om hvordan Earp mistet flere familiemedlemmer før han og Holliday slo tilbake med full kraft og nærmest utryddet hele Clanton-gjengen.  Garner er veldig god som den litt bistre og firkantede Earp, og selv om Robards ikke når de samme høydene som Val Kilmer i George P. Cosmatos' Tombstone (1994) er han absolutt en av de beste Hollidays jeg kan huske å ha sett. Morsomt er det også å se Jon Voight som steinhard revolvermann rett før han slo igjennom som karakterskuespiller.

p

Adios, Sabata
Italia/1971/Gianfranco Parolini/Yul Brynner, Dean Reed, Ignazio Spalla, Gerard Herter, Salvatore Borghese m. fl.
Utgangspunktet for det tredje kapitlet om revolver-mannen Sabata (Lee Van Cleef spilte i den første og den femte filmen) var en western kalt Indio Black, You Know What? You're a Big Son of a..., som ble dubbet om til å handle om Sabata for å cashe inn på Parolinis kjempesuksess to år tidligere. Indio/Sabata (Brynner i  en svart frynseskjorte åpen ned til navlen og trange slengbukser med enda flere frynser) og hans kollega Ballantyne (Reed) slår seg sammen med en gruppe meksikanske revolusjonære for å fravriste den lokale generalen en formue i gull (det må ha vært enorme mengder gull i omløp i det ville vesten, siden hver eneste lille landsby hadde minst ei kiste som til stadighet måtte fraktes gjennom banditterreng). Adios, Sabata befinner seg så absolutt på den øvre halvdelen av skalaen hva økonomi angår, og den minner mer om Leone og Corbuccis verker enn de heller billige produksjonene jeg har sett i det siste. Men det er likevel noe som skurrer litt her, og det er faktisk Yul selv. Mannen passer rett og slett ikke helt inn i denne delen av westerngeografien. Han blir litt for amerikansk, og litt for clean cut, for min smak (ja, det er den gamle dum hatt-historien igjen!). Ironisk nok kunne ikke Parolini bruke Van Cleef i denne filmen fordi han var hjemme i USA og spilte inn en oppfølger til Yuls gamle inntektskilde The Magnificent Seven. Hvorfor i helvete kunne de ikke bare ha byttet?! 

p

Django, Prepare a Coffin
Italia/1968/Ferdinando Baldi/Terence Hill, Horst Frank, George Eastman, Jose Torres, Pinuccio Ardia m. fl.
Til tross for at han har hatt en enorm suksess som  moromann på film, har jeg aldri vært i tvil om at vi gikk glipp av en virkelig god actionskuespiller da Terence Hill bestemte seg for å bli komiker på heltid. Noe denne westernfilmen  er et glimrende eksempel på. Django bruker jobben som bøddel som skalkeskjul for å samle sammen en gjeng med forurettede fanger til et hevntokt mot mannen (Horst Frank, kjent fra diverse Derrick-episoder) som drepte hans kone fem år tidligere. Kombinasjonen Hill (av utseende er han her nærmest portrettlik Franco Nero), den mer enn kapable regissøren Baldi (Blindman, Texas, Adios m. fl.) og et svært oppfinnsomt manus gjør denne Djangofilmen (den sjette i rekken) til en av de beste, uoffisielle, oppfølgerne til Corbuccis klassiker fra 1966. Skulle jeg likevel velge (og det gjør jeg) å sette fingeren på noe som irriterer meg skikkelig, så må det være at der Corbucci og Nero brukte en hel dag på å finne den rette hatten til hovedpersonen, så ser Baldi og Hill ut til å ha tatt den som lå nærmest på hattehylla i kostymelageret (melonhue + altfor lite hodeplagg får stakkars Terence til å se litt dustete ut i en del scener). Avslutningen inneholder som seg hør og bør en ekte Djangofilm en kirkegård, et maskingevær gjemt i en kiste og massakreringen av minst 20 mann.

p

The Forgotten Pistolero
Italia/1969/Ferdinando Baldi/Leonard Mann, Luciana Paluzzi, Pietro Martellanza, Alberto de Mendoza, Pilar Velazquez m. fl.
Som nevnt tidligere var 1969 et svært godt filmår. Noe denne påkostede westernfilmen fra Ferdinando Baldis hånd bare understreker ytterligere. Med utescener spilt inn i Spania og en litt annen tidskoloritt enn vi er vant til fra italienerne skiller den seg helt klart ut i fra f. eks. Djangofilmene. Men også manuset gjør sitt til at man får følelsen av å se noe helt nytt. Tre barndomsvenner blir spredd for alle vinder da stemoren til to av dem dreper faren og tar over husholdet. Men flere år senere møtes de igjen, og blir enige om at hevnens time har kommet. Som med de fleste av Leones filmer hever den fantastiske musikken (av Roberto Pregadio, ikke Morricone) flere scener langt over det som man kan forvente av en actionorientert westernfilm.

p

The Man From Nowhere
Italia/1966/Michele Lupo/Giuliano Gemma, Fernando Sancho, Corinne Marchand, Nello Pazzafini, Roberto Camardiel m. fl.
Giuliano Gemmas westernfilmer skilte seg litt fra de andre laget i den samme perioden. Ikke bare fordi han konsekvent valgte å spille glattbarberte og humørfylte revolvermenn, men også fordi actionscenene gjerne var flere, lengre og mer oppfinnsomme. The Man From Nowhere hører ikke til blant hans mest kjente, men er likevel en perle for dem som ønsker mest mulig skyting, ridning og eksplosjoner i westernfilmene sine. Den sadistiske banditten Gordo setter fri en stor gruppe fanger og gir dem valget mellom å bli med i hans gjeng eller dø. Den eneste som nekter å godta premissene er en mann som kaller seg Arizona Colt, og en kamp på liv og død begynner. Regissør Lupo ble senere en av Bud Spencers faste samarbeidspartnere, og det merkes på filmens litt lettere tone mellom all sadismen og volden.

p

Sartana in the Valley of Death
Italia/1970/Roberto Mauri/William Berger, Wayde Preston, Aldo Berti, Carlo Giordana, Franco de Rosa m. fl.
Denne billige lille Sartanafilmen har virkelig oddsene mot seg; for det første så er det ikke egentlig en Sartanafilm (hovedpersonen heter Lee Calloway og blir aldri kalt noe annet), William Berger er kanskje god som en litt underlig sidekick i filmer som Sabata og They Call Him Cemetary, men klarer ikke å være interessant så lenge som 90 minutter, og sist men ikke minst, å gjenskape Death Valley i et sandtak utenfor Roma lar seg rett og slett ikke gjøre. Men, og det er alltid et men på denne siden, filmen har likevel noe ved seg (ihvertfall nok til at den slipper å havne i Close, But No Cigar...). Revolvermannen Lee Calloway befrir tre brødre fra fengsel mot en del av byttet de har gravd ned (gull selvsagt), men de tre har absolutt ikke tenkt å holde sin del av avtalen (noe jeg absolutt synes Lee burde ha forutsett, spesielt med tanke på hans egen dårlige moral). Musikken i filmen er som vanlig ganske bra, og regissør Mauri gjør god nytte av Bergers akrobatiske evner i den første halvdelen. Utover det er ikke dette et must du trenger å krysse så mange bekker for å få tak i.

p

Django
Italia/1966/Sergio Corbucci/Franco Nero, Jose Bodalo, Loredana Nusciak, Angel Alvarez, Gino Pernice m. fl.
Da Sergio Leones A Fistful of Dollars (1964) og For a Few Dollars More (1965) så ut til å bli kjempesuksesser over hele verden, tok produksjonen av westernfilmer av som en rakett i Italia og omegn. Sergio Corbucci  og regiassistent Ruggero Deodato (senere herostratisk berømt som mannen bak Cannibal Holocaust og The House on the Edge of the Park) hadde allerede laget noen konvensjonelle westerns, da de bestemte seg for å ta den helt ut med en historie de kalte Django (oppkalt etter jazzgitaristen). Opprinnelig var det tenkt at amerikanske Mark Damon (som hadde jobbet med Corbucci før og som hadde vært med på å skrive manuset) skulle spille hovedrollen, men da han måtte trekke seg falt valget på den 23 år gamle Franco Nero. Og om selve handlingen  i filmen nærmest var identisk med Akira Kurosawas Yojimbo fra 1961 (som Leones A Fistful of Dollars
også var basert på), tok ikke Corbucci noen sjanser når det gjaldt utførelsen. Målet var å lage en neorealistisk, gotisk western som gikk fler skritt lenger enn noen annen film i sjangeren hadde gjort tidligere. Handlingen er som sagt en gammel kjenning, og begynner med at en mann i nordstatsuniform kommer gående inn i en fraflyttet by på grensen til Mexico trekkende på ei likkiste. Mannen, som presenterer seg for de få gjenboende som Django, legger seg allerede den første dagen ut med lederen for en av de to gjengene som terroriserer byen, og blir raskt avskrevet som en død mann av den sympatiske bartenderen. Men da bandelederen og hans menn kommer tilbake dagen etter, viser det seg at Django har et Maxim maskingevær i kista han sleper rundt på, og fem minutter senere er nesten femti av dem drept (det endelige drapstallet i filmen er 137). Lederen for den andre banden i området er en gammel kjenning av Django, og i løpet av en fuktig kveld bestemmer de seg for å rane det lokale fortet for alt det gullet de klarer å frakte med seg. Nå er ikke de to bedre venner enn at Django forsøker å stikke av med hele gullasten, bare for å bli tatt til fange og få hendene sine knust av geværkolber og hestehover. I mellomtiden har bandeleder #1 samlet krefter på ferie i Mexico, og sammen med en tropp federales utrydder han hele gjeng #2 før han begir seg etter Django. Noe som burde være lett som en plett, i og med at vår mann ikke lenger kan bruke hendene. Men Django er ikke en sånn fyr som lar en slik bagatell stoppe seg, og utfallet av den endelige duellen burde ikke overraske noen. Ifølge Franco Nero brukte han og Corbucci en hel dag bare på å finne den rette hatten til Django. Og det er også de små detaljene som gjør at filmen skiller seg ut fra den gemene hopen av samtidige westerns. Den konstante kulda som gjør at vi ser frostrøyken fra skuespillerne, all gjørma i og rundt byen, den amerikanske bandens røde KKK-hetter (som ifølge Deodato ble foreslått av ham fordi statistene de fikk var "en gjeng små, stygge og tannløse gnomer"), den blodige scenen hvor meksikanerne kutter øret av byens uhederlige prest, gjørmebrytinga mellom tre av den lokale saloonens prostituerte og sluttoppgjøret på kirkegården - alt er med på å lage en stemning som heller mer mot skrekkfilm enn tradisjonell western.

r

The Long Riders
USA/1980/Walter Hill/David Carradine, Keith Carradine, Robert Carradine, James Keach, Stacy Keach, Randy Quaid, Dennis Quaid m. fl.

Jesse James was a lad that killed many a man
He robbed the Danville train
He stole from the rich and he gave to the poor
He'd a hand, a heart, and a brain
                                                        (The Ballad of Jesse James)

Som det første verset i balladen om Jesse James forteller, så fikk lederen av James-Younger banden en slags Robin Hood-status i etterkrigstidens Amerika. Og det selv om det aldri har blitt bevist at han ga en eneste dollar til andre enn seg selv. Det holdt at han lagde bråk for de forhatte yankeene. Siden tidlig på 20-tallet har Jesse James blitt portrettert nærmere hundre ganger på film, nå senest i The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007) med Brad Pitt i hovedrollen. Men det spørs om noen har klart å kombinere historisk korrekthet med beinhard action fullt så godt som Walter Hill gjorde i 1980. Hill, som fram til da var kjent som mesterhjernen bak konseptfilmene Hard Times (1975), Driver (1978) og The Warriors (1979), overrasket stort med å lage en seriøs, historisk korrekt og samtidig svært så actionfylt westernfilm av den typen man ikke hadde sett maken til siden Sam Peckinpahs storhetstid. Bevæpnet med et manus delvis skrevet av brødrene James og Stacy Keach og ekte brødre i alle rollene, dykket Hill dypt ned i tidskoloritten og skapte en look som skulle bli mye kopiert i årene etterpå. Ikke minst gjelder dette for hvordan skuespillerne er kledd. Mørke dresser og smalbremmede hatter var på moten i 1870-tallets Missoury, ikke glorete skjorter og vester som i tidligere versjoner. Musikk og dans var også høyst aktuelt for de involverte, og Hills faste musikalske samrbeidspartner, gitaristen Ry Cooder, fyller hvert bilde i filmen med datidens "hits". Etter borgerkrigen slår Jesse og Frank James seg sammen med Cole, Jim og Bob Younger og begynner å rane pengetransporter, tog og banker. Hatet mot nordstatene preger gjengen, og de blir raskt folkehelter i store deler av det sørlige Amerika. Det private detektivbyrået Pinkerton blir snart satt på saken, og takket være et par operasjoner hvor byråets agenter dreper to yngre brødre av Jesse og Frank blir James-Younger bandens herjinger mer preget av blodhevn enn pengejag. Jesse selv blir bare mer og mer uforsiktig, og truer i 1876 igjennom en lite gjennomtenkt plan om å rane en bank i Northfield Minnesota. Skandinavene i byen (the squareheads) har blitt advart av Pinkerton og sørger etter en intens skuddveksling for at alle tre Youngerbrødrene ble tatt til fange (de ble alle skutt et utall ganger) og dømt til livstid i fengsel. Jesse og Frank slapp unna og levde fredelig i ytterligere seks år før brødrene Bob og Charlie Ford skjøt Jesse i håp om å innkassere dusøren. Frank meldte seg selv like etterpå. Walter Hill var bokstavelig talt en elev av Sam Peckinpah (Hill skrev manus til Peckinpahs The Getaway i 1972), og det bærer særlig skytescenene i The Long Riders sterkt preg av. Trikset med å vise både bildene og lyden i slow motion får oss seere til å krympe oss i empatisk smerte når først lyden av en kule som nærmer seg dukker opp og deretter utløser det som må være de største blodampullene i hele filmhistorien. Det eneste lille svake punktet i filmen må være at selv om James Keach så og si er portrettlik den ekte Jesse James, så er han ikke verdens mest spennende skuespiller. Det er derimot David og Keith Carradine, og det er de som bærer de fleste dialogscenene på sine skuldre. Særlig en bihistorie hvor Cole Younger reiser til Texas for å treffe sin gamle flamme Belle Star (Pamela Reed) og havner i knivduell med hennes ektemann Sam Star, viser oss med all tydelighet hvorfor David Carradine en gang var en svært så lovende skuespiller. Som en kuriositet kan det nevnes at brødrene Beau og Jeff Bridges var tiltenkt rollene som Bob og Charlie Ford, men måtte trekke seg på grunn av andre forpliktelser.

r

Lawman
USA/1971/Michael Winner/Burt Lancaster, Robert Ryan, Lee J. Cobb, Sheree North, Robert Duvall m. fl.
På slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet svarte Hollywood på den "italienske bølgen" ved å begynne og lage westernfilmer for voksne mennesker.  Filmer som gjerne tok sikte på å rive ned mytene om det gamle vesten og problematisere den innbitte troen på at det å ta loven i egne hender er noe man bare må gjøre iblant. I Soldier Blue (1970) var det krigen mot indianerne som fikk seg en overhaling, og i The Hunting Party (1971) ble skurke- og helterollene snudd helt på hodet. Men få filmer gikk så hardt løs på selvtektmentaliteten som Michael Winners Lawman fra 1971. I møtet mellom den nærmest reaksjonære Winner og den ultraliberale Burt Lancaster blir det som på overflaten ser ut som en helt vanlig cowboyfilm til noe i nærheten av et innlegg i debatten om hvor langt en lovmann kan gå før han selv utgjør en større fare for befolkningen enn forbryterne han skal ta. En gruppe kvegmenn (Lee J. Cobb, Albert Salmi, JD Cannon, John Beck, Richard Jordan m. fl.) går amokk i fylla og dreper uten å vite det en eldre mann i en liten by kalt Bannock. Ett år senere kommer marshal Jared Maddox (Lancaster) etter dem for å bringe dem tilbake til en ventende rettssak. Men ingen av mennene føler seg skyldig i udåden, og har slettes ikke tenkt å bli med Maddox. Kvegbaronen Bronson (Cobb) forsøker å kjøpe dem fri, men ingenting fungerer på den mildt sagt firkantede marshalen. En etter en oppsøker han mennene og tvinger fram en konfrontasjon som ender med at han skyter dem. Som byens korrupte marshal (Robert Ryan) sier det: "Some men just go to things in a straight line, Mr. Bronson. They don't bend and they don't trade." I hendene på den eldre Michael Winner, mannen som ga oss Death Wish 2 og 3 kunne dette lett ha blitt en stygg sak. Men i likhet med Chato's Land
(1972), hvor Charles Bronsons indianer Chato hevner seg på mennene som drepte familien hans, er Winner her mer opptatt av å diskutere vigilanteholdninger og resultatet av dem enn å kompromissløst hylle dem. En bihistorie hvor en gammel flamme av Maddox (North), som nå er gift med en av gjerningsmennene, kommer og trygler om at mannen hennes må få leve, og marshalen reagerer med å skyte mannen i ryggen, hinter om at også Winner en gang i tiden så det som problematisk å ta loven i egne hender. Mye av dette kan selvsagt være Lancasters verk, da han var beryktet for sine sterke politiske meninger og fullstendige kontroll over filmene han spilte i. Og bevares, alt er ikke politikk og føling på prærien heller i denne filmen. Det er også en knalltøff actionwestern som stadig vekk minner oss om hvor god Michael Winner egentlig var på 70-tallet.

p

Death Rides a Horse
Italia/1967/Giulio Petroni/Lee Van Cleef, John Phillip Law, Luigi Pistilli, Mario Brega, Anthony Dawson m. fl.
Selv om regissør Petroni nekter for det i flere intervjuer, er Death Rides a Horse så inspirert av Leones For a Few Dollars More (1965) at uinnvidde lett kan lures til å tro at det er en Leonefilm de ser på (Petroni fikk til og med hjelp av Leones assistent da budsjettet og innspillingstiden ble overskredet, men påstår at han ikke husker noe om akkurat det). Men det å hente inspirasjon (stjele?) fra andre filmer trenger ikke å være en negativ ting. Og i dette tilfellet er det beviselig ikke det. Petronis film står fjellstøtt på egne bein, og er en selvsagt deltaker på enhver toppliste. Det hele begynner stygt med at en unggutten Bill Meceita (spilt av Law som voksen) blir vitne til at en gjeng tyver voldtar og dreper familien hans, før de setter fyr på huset og rir sin vei. Gutten, som blir reddet ut av et mindre blodtørstig bandemedlem, har merket seg flere særtrekk ved mennene og bruker de neste femten årene på å trene med våpen til den dagen han skal få sin hevn. Samtidig kommer revolvermannen Ryan (Van Cleef) ut av fengsel etter femten års straffearbeid, og etter et kort møte mellom de to får Bill mistanke om at Ryan er ute etter å ta de samme mennene som drepte familien hans. Men Ryan er lite villig til å samarbeide da han primært er ute etter å få erstatning fra mennene som nå har blitt høyt respekterte borgere, og etter hvert utvikler det seg til et kappløp mellom de to hvor de stadig vekk må lure hverandre for å komme først fram til neste bandemedlem. Til slutt møtes de to ved hovedmannen Walcotts skjulested ute i ørkenen, og ved hjelp av de underkuede landsbyboerne går de til angrep på banden. Midt i kampens hete får Bill seg et sjokk, da det viser seg at Ryan er bandemedlemmet som reddet ham ut av flammene femten år tidligere. Petroni benytter seg av en hel rekke triks fra Leones arsenal i Death Rides a Horse - musikk av Ennio Morricone fyller hver eneste scene i filmen, forholdet mellom Ryan og Bill er nærmest identisk med det mellom Van Cleef og Eastwood i For a Few Dollars More og flere av de samme skuespillerne er med - men trår også til med en del ting vi ikke har sett før. Og etter en rekke dueller/sammenstøt filmen igjennom smeller han til med en avslutning som i all sin episke storslagenhet ikke har vært overgått av noen konvensjonell western fram til i dag. I det som strengt tatt bare er hans andre hovedrolle får Van Cleef (som i en alder av kun 42 spiller langt eldre enn han er) vist at han - og dette er sagt med all respekt for John Wayne, Clint Eastwood og Franco Nero - nok er den mest overbevisende revolvemannen på film, ja, noensinne. Måten han fører seg på, den karakteristiske måten han bærer våpenet på kryss over magen og de iskalde grå øynene får oss til å virkelig tro at denne mannen vet hva han holder på med. John Phillip Law på sin side, som i en alder av 30 år ble kastet ut på dypt vann uten å kunne verken ri eller skyte, er ikke like overbevisende i rollen som Bill. Han sliter med replikkene og er absolutt inget substitutt for Clinter', slik det åpenbart er ment fra regissørens side. Men skyteferdighetene han har tilegnet seg på kort tid er rett og slett imponerende, og i de mange actionscenene framstår han som om han ikke har gjort annet i sin korte karriere. 

p

The Great Silence
Italia/1968/Sergio Corbucci/Jean-Louise Trintignant, Klaus Kinski, Frank Wolff, Luigi Pistilli, Vonetta McGee m. fl.
Det første som slår en når slutteksten begynner å rulle på The Great Silence er; Hva faen var det jeg så akkurat nå? Men så begynner de små grå å jobbe, og brått blir alt klart som blekk. Men mer om det senere. I historiebøkene vil nok Den Andre Sergio Corbucci alltid befinne seg i skyggen av sin mer berømte navnebror Leone. Men ser vi kun på de beste filmene hans, vil det vise seg ganske klart at han hadde ambisjoner som langt overgikk de budsjettene han hadde å jobbe med. Django (1966) har vært nevnt, men det er uten tvil The Great Silence som vil sikre hans ettermæle som en av de store. Bare ideen om å legge en western til et vinterlig alpelandskap, med meterhøye snøfonner og ekstrem kulde, vitner om at han vil noe mer her enn å bare fortelle den samme gamle historien om snille og slemme revolvermenn (vår egen Mikkel Gaup forsøkte seg på noe lignende med Tashunga i 1996). Det spesielle lyset som det konstante snøværet gir og den uvante arkitekturen i området bringer tankene oftere hen til 60-tallets skrekkfilmer enn tradisjonelle westernfilmer fra den samme perioden (se Roman Polanskis Dance of the Vampires fra 1968 som referanse). Og for oss som bor i et land hvor det til tider er snørike vintre er det også befriende å se at skillet mellom ekte snø i visse scener og barberskum i andre er bedre kamuflert enn det som er vanlig. Musikken i filmen er komponert av Ennio Morricone, og særlig gjennomgangsmelodien er noe av det aller beste jeg har hørt i en western. Historiemessig benytter Corbucci seg av to separate fortellinger i denne filmen, og grunnen til det er at han rett og slett forsøker å lure oss seere. På overflaten handler The Great Silence om det lille fjellsamfunnet White Hills i Utah, hvor et større antall lovløse har slått seg ned. For byens mektige mann Pollicut (Pistilli) og prisjegeren Loco (Kinski) betyr dette både makt over de i byen som naturlig nok ønsker å ligge litt lavt i terrenget, og en lettvinn ekstrainntekt for den som er rask med revolveren og ikke nevneverdig plaget av en dårlig samvittighet. Ja, såpass mange tusen dollar har Loco tjent i byen, at myndighetene sender den tidligere soldaten Burnett (Wolff) for å rydde opp. Burnett er på utsiden en jovial fyr med stor rettferdighetssans, men kan også håndtere sine våpen når det trengs. Og ved første øyekast finner han ingenting ulovlig ved det som bedrives i byen. Men da Loco dreper en mann som flere påstår er uskyldig, og Burnett forholder seg taus, går enken Pauline (McGee) til det skritt å leie den stumme revolvermannen Silence (Trintignant) for å få hevn. Og her er det den andre delen av historien kommer inn. Da Silence var barn ble foreldrene hans drept, og han selv fikk halsen skåret over, av en gjeng banditter (derav stumheten). En av disse, og den eneste Silence ennå ikke har drept, er nettopp Pollicut (Silence har forøvrig skutt av ham den høyre tommelen under et tidligere møte). Silence' metode for ikke å bli arrestert for disse drapene er å tvinge motstanderen til å trekke først. Noe som har fungert så bra at han blir overmodig i møtet med Loco, og ender opp med selv å bli skutt. Under Silence' sykeleie smir Pollicut og Loco mens jernet er varmt, som det heter. De dreper Burnett, gjør et mislykket forsøk på å voldta Pauline (som Pollicut har siklet på i lang tid) og planlegger å skyte samtlige ettersøkte i byen under ett stort raid. Den hardt skadde Silence gjør atter et tappert forsøk på å drepe Loco, men den duellen ender med at både han og Pauline blir drept. The End. Og her er vi tilbake ved det store spørsmålet fra begynnelsen av denne anmeldelsen. Prøver Corbucci bare å være kynisk original ved å la helten bli drept og skurken slippe unna, eller er det noe vi har gått glipp av her? Og ved nærmere ettertanke så har jeg kommet til at det blir svar ja på den siste delen av spørsmålet. Det er nemlig ikke Silence som er helten i denne filmen. Han har en trist bakgrunnshistorie, ja, men han er også en drapsmann som reiser rundt og tar livet av folk mot penger. Loco på sin side har loven helt og holdent på sin side. Han dreper aldri noen myndighetene ikke har utlovet dusør for død eller levende. At vi innbiller oss at Silence (spilt av den sympatiske franskmannen Trintignant) er helten og  Loco (den evige psykopaten Kinski) skurken, skyldes ren manipulasjon fra Corbuccis side. Loco og hans menn gjør aldri noe verre enn det Clint Eastwwod og Lee Van Cleef finner på i For a Few Dollars More (1965), men fordi drap i utgangspunktet er forferdelig å se på lar vi oss villig lure. Denne mentale utfordringen, i tillegg til all den ytre handlingen (Corbucci har nærmest foredlet den volden som fantes i Django og pøser her på med hodeskudd, avskutte tomler, pisking og nevekamper etc, etc.), gjør The Great Silence til noe helt unikt.

r

For a Few Dollars More
Italia/1965/Sergio Leone/Clint Eastwood, Lee Van Cleef, Gian Maria Volonte, Klaus Kinski, Mario Brega m. fl.
Det å lage en oppfølger til A Fistful of Dollars (1964) ville i våre dager vært sett på som en no brainer. Men for Sergio Leone i 1965 var det ikke så enkelt. Selskapet bak den første filmen ville rett nok ha en film til med Clint Eastwoods kyniske prisjeger, men de var slettes ikke interessert i å gi Leone det budsjettet han mente han trengte. Og da han kontaktet et annet selskap for å få finanisiert filmen gikk det gamle selskapet rettens vei for å hindre ham i å bruke rollefiguren Joe en gang til. Det fikk de medhold av dommeren i, men ikke når det gjaldt bruken av de karakteristiske klærne Eastwood selv hadde valgt ut til den første filmen. Og dermed var prisjegeren Manco født. Men Leones problemer sluttet ikke der. Den andre store rollen i filmen skulle også fylles av et amerikansk navn, og igjen henvendte regissøren seg til de som hadde stått over Clinter'n på ønskelista for den første filmen; Henry Fonda og Charles Bronson. De sa begge nei. Det samme sa Robert Ryan og Lee Marvin. Den første som sa ja var Lee Van Cleef, kjent fra TV og biroller i kjente westernfilmer som High Noon (1952) og How the West Was Won (1962). Van Cleef på sin side trodde han igjen skulle spille en av sine vanlige biroller, og skal ha blitt svært så overrasket da det viste seg at hans oberst Douglas Mortimer tok like stor plass i filmen som Eastwoods Manco. Og det er lett å se at Leone hadde et godt øye til akkurat Mortimer. Det er han som blir introdusert først og som inntar en slags læremesterstilling overfor Eastwoods yngre og mer spontane sidekickfigur (i virkeligheten var det bare fem års aldersforskjell på dem). Da den hasjrøykende og svært så labile banditten El Indio (Volonte) rømmer fra fengselet og begynner å rane banker igjen, stiger dusøren hans med flere nuller. Dette tiltrekker seg de to prisjegerne Manco og Mortimer, som etter å ha konkurrert en stund bestemmer seg for å samarbeide om ta hele banden - død eller levende. Den unge og utålmodige Manco er kun ute etter pengene, mens Mortimer på sin side har mer personlige grunner til å få has på Indio. Etter først å ha blitt medlemmer i banden, for deretter å ha blitt avslørt og banket gule og blå, er det duket for det store oppgjøret. Og til tross for dårlige odds tar det ikke lang tid før kun Indio står levende igjen. I mellomtiden har Manco funnet ut at Indio sto bak voldtekten og drapet på Mortimers søster flere år tidligere, og lar gladelig sin eldre kollega møte banditten i en duell på liv og død. Om A Fistful of Dollars var startskuddet for en lang og prisbelønnet karriere for Clint Eastwood, var For a Few Dollars More
unektelig en gullgruve for Lee Van Cleef. Filmen i seg selv er langt bedre enn den første, og hans rolle en gave på sølvfat til den skuespilleren som visste å benytte seg av sjansen. Og det gjorde Van Cleef til gangs. I enda større grad enn Clinter'n benyttet han dette springbrettet til å omskape seg til et av de største westernikonene noen sinne (han hevdet selv at han trakk raskere enn Eastwood, som ble regnet for å være en av de aller beste). Som regissør har Leone utviklet seg enormt her, og gjør den relativt enkle historien om til et episk mesterverk. Det som etter hvert har blitt kjent som hans varemerke - de intense nærbildene, den allesteds nærværende musikken til Ennio Morricone og de lave vinklene i skudduellene - er her tilstede i rikt monn, og gjør at vi som ser på bare sitter og ønsker at heltene skal bruke mest mulig tid på å innhente skurkene. Vi vil rett og slett ikke at det skal ta slutt - noen gang. Det har blitt sagt, av Eastwood selv ikke minst, at ponchoen han bruker i alle de tre Dollar-filmene aldri ble vasket. Og de mest observante i publikum kan se at han i denne filmen har de syv kulehullene han mottok rundt hjertet (med skuddsikker beskyttelse) i den første filmen, over høyre skulder. Det kaller jeg kontinuitet.

r

Road House
USA/1989/Rowdy Herrington/Patrick Swayze, Kelly Lynch, Sam Elliott, Ben Gazzarra, Marshall R. Teague m. fl.
Man kunne antakeligvis skrevet en hel avhandling om hvor camp denne filmen er. Men midt oppe i alle machoklisjeene, hockeysveisene og sexvitsene finnes det en historie som i all sin enkelhet er fordømt underholdende. Superdørvakten James Dalton (Swayze) blir hyret inn av sin gamle venn Tilghman (Kevin Tighe) for å rydde opp i ukulturen som preger veikroa han driver i hjembyen. Dette faller den lokale gangsterbossen Brad Wesley tungt for brystet, og snart befinner Dalton seg midt i krigen. For de aller fleste gutter var Swayze en stor vits på slutten av 80-tallet, en såpeskuespiller helt uten appell til actionfansen. Road House gjorde mye for å rette på det inntrykket (selv om jeg ennå ikke har truffet noen som ikke mener at filmen hadde vært bedre om Sam Elliott hadde spilt hovedrollen), og har nok sørget for at han vil bli husket av noen flere enn Dirty Dancing
-fansen. Et annet element som gjør filmen mer tidløs enn man kunne frykte, er musikken. Ved å gjøre The Jeff Healy Band til en del av historien har Herrington gjort oss en større tjeneste enn han kanskje ante i 1989.