p

Witchfinder General

England/1968/Michael Reeves/Vincent Price, Ian Ogilvy, Rupert Davies, Hillary Heath, Robert Russell m. fl.

I løpet av sin korte og hektiske karriere rakk Michael Reeves å bli både utskjelt for sine blodige historier og bli hyllet som en ny Orson Welles. Hans tre fullførte skrekkfilmer, samtlige med den jevnaldrende Ian "Helgenen" Ogilvy i en større rolle, ble alle fullført før han døde av en overdose i en alder av 25 år. Witchfinder General er hans magnum opus, og en av Vincent Price' favoritter blant sine egne innsatser. Da den selvutnevnte heksejegeren Matthew Hopkins (Price) og hans høyre hånd, John Stearne (Russell), voldtar forloveden (Heath) til kaptein Richard Marshall (Ogilvy), og dreper hennes far (Davies), bestemmer den garvede soldaten seg for å ta livet av begge to. Noe som er lettere sagt enn gjort midt under en borgerkrig. Med sine 86 minutter er det en kort og strømlinjeformet produksjon Reeves leverte fra seg. Men med et godt øye for både action og fargerike bakgrunnsbilder, i tillegg til relativt kaldblodig skrekk, var det nærmest uunngåelig at dette ikke skulle ende opp som en kultfilm. Reeves og Price kom visstnok ikke helt godt ut av det på settet, men var i ettertid begge enige om at de hadde levert fra seg sitt beste arbeid. Ti år før han spilte Simon Templar i Return of the Saint, viste Ogilvy såpass gode takter som actionhelt, at vi trygt kan si at han aldri burde ha "kastet bort" tiden i mellom på TV-serier og komedier.  

r

RoboCop

USA/1987/Paul Verhoeven/Peter Weller, Nancy Allen, Kurtwood Smith, Ronny Cox, Miguel Ferrer m. fl.

Allerede i Hollywood-debuten er de aller fleste av særtrekkene som skulle gjøre nederlandske Paul Verhoeven både hyllet og misforstått, på plass. De frenetiske og blodige actionscenene, den politiske brodden og den for noen vanskelige satiren - alt er med på å gjøre det som lett kunne vært bare enda en tegneserieaktig superheltfilm til noe mye mer særegent og holdbart. Som i Total Recall (1990) og Starship Troopers (1997) er handlingen i RoboCop satt til et kaldt framtidssamfunn hvor kommersielle høyrekrefter utbytter befolkningen på det groveste. Som et ledd i det privateide Detroit-politiets kamp mot kriminalitet, blir den nylig drepte politimannen Alex Murphys (Weller) hjerne plassert i roboten RoboCop. Men vage minner fra hans tidligere liv setter Murphy på sporet av selskapets korrupte leder Dick Jones (Cox) og hans høyre hånd Clarence Boddicker (Smith). En historie hvor helten er en skuddsikker, tungt bevæpnet metallfigur med innebygd pc er selvsagt bare så god som sine skurker. Og det er nok her mye av hemmligheten til suksessen ligger. Cox' ufyselige Dick Jones, Miguel Ferrers sleske produktutvikler, og ikke minst Smiths psykopatiske leder av en virkelig ond bande med mordere, er alle med på å gjøre vår helts kamp til noe mer realistisk og farligere en i f. eks. Marvels univers. Peter Weller var visstnok ingen stor fan av å gå rundt med mange kilo metall på kroppen, men stilte likevel opp i den første oppfølgeren.       

p

Clan of the White Lotus

Hong Kong/1980/Lieh Lo/Chia-Hui Liu, Lieh Lo, Lung Wei Wang, Kara Wai, Hou Hsiao m. fl. 

-You'll die slowly after my Hundred-Pace Palm!

Oppfølgeren til Chia-Liang Lius Executioners from Shaolin (1977) kunne av naturlige årsaker ikke ta i bruk skurken Pai Mei. Men hvorfor ikke bruke en helt likt utseende tvillingbror, også han spilt av Lieh Lo? Chia-Liu "Gordon" Lius filmer fra 70- og 80-tallet følger gjerne formelen udåd, trening og hevn, slik en god actikonfilm bør. Og for dem som setter mest pris på treningsdelen, så er Clan of the White Lotus en virkelig godbit. Her er det nemlig m y e trening! Da svogeren hans blir drept av overhodet for Den Hvite Lotus-klanen (Lo) søker Wen-Ting Hung (Liu) hevn. Men for å klare og beseire den onde kung fu-mesteren, må utfordreren tilegne seg en rekke nye egenskaper. Lieh Lo har muligens ikke like god dreis på å regissere Liu som broren Chia-Liang, og Wen-Ting er ikke en så spennende rollefigur som f. eks. Fei-Hung Wong, men det blir småpirk når vi får servert såpass store og gode porsjoner martial arts. Store pluss i margen for flott scenografi og progressive framstillinger av kontrastene mellom kvinnelig og mannlig kampsport. 

r

Savage Dawn

USA/1985/Simon Nuchtern/Lance Henriksen, George Kennedy, Karen Black, Richard Lynch, Claudia Udy m. fl.

Det man sitter og lurer mest på etter å ha sett noen minutter av Savage Dawn, er hvordan i all verden produsentene har fått store navn som Lance Henriksen, George Kennedy, Karen Black, Richard Lynch, William Forsythe og Leo Gordon til i det hele tatt å stille opp i en såpass billig og luguber affære. Skal vi dømme ut i fra tidligere produksjoner så har det neppe vært noen av de involvertes hemmelig drøm å jobbe med regissør Nuchtern. Og likevel, dette hadde sikkert fungert på sine egne premisser også med totalt ukjente fjes i alle rollene. En omflakkende motorsykkelgjeng kalt The Savages inntar en liten by mot grensa til Mexico, blir kastet ut igjen av lokalbefolkningen, for så å vende tilbake tungt bevæpnet og starte en aldri så liten krig mot innbyggerne. Så langt, så velkjent og klisjeaktig. Det som bidrar til noe interesse her, er for det første at innbyggerne i Aqua Dulce hovedsaklig består av de samme svette, skinnjakke-kledde stuntmennene i 40-årene som mc-banden. Og det faktum at Nuchtern er langt mer interessert i de sleazy aspektene ved skurkenes orgier rundt leirbålet enn i actionscener, gir historien en heller bizarr tone. Lance Henriksens eks-soldat Ben Stryker framstår som en såpass skummel figur i både slåsskampene og de øvrige actionscenene at man ofte lurer på hvorfor ikke alle han møter løper i en annen retning. Men i en by hvor presten gestaltes av Richard Lynch, sheriffen av Leo Gordon, den lokale flyfilla av Karen Black og stedets alt-mulig-mann av George Kennedy skal det slås relativt hardt på stortromma for at skurkene skal klare å framstå som mer skurkete enn dem de er skurkete mot. Og akkurat det lykkes bare sånn måtelig, og hovedsaklig da av William Forsythe i sedvanlig psykopatform. Godt hjulpet av Bob Dylans trommis, Mickey Jones, som brutal sidekick. Men for all del, se gjerne filmen som et hårreisende eksempel på hva som passerte som videounderholdning på midten av 80-tallet.  

p

Disciples of the 36th Chamber

Hong Kong/1985/Chia-Liang Liu/Hou Hsiao, Chia-Hui Liu, Lily Li, Jason Piao Pai, Chia-Liang Hui m. fl. 

Til sin siste historie fra Shaolin-templet og dets berømte 36. kammer, har regissør Chia-Liang Liu hentet fram en annen berømt folkehelt, nemlig Sai-Yuk Fong. Og for dem som kjenner litt til figuren fra Jet Lis to filmer (1993), eller Ringo Lams Burning Paradise (1994), vet at vi snakker om en dyktig, men i overkant arrogant ung kampsportkjempe. Karaktertrekk som passer Hou Hsiaos energiske spillestil som hånd i hanske. Lillebror Chia-Huis munk San Te er denne gang den sindige læreren som etter hvert blir nødt til å bistå sin ulydige elev. Sai-Yuk Fongs (Hsiao) stadige feider med den lokale Manchu-lederen gjør at han til slutt må søke tilflukt i Shaolin-templet til mester San Te (Liu). En slu plan for å lokke Fong i en felle blir raskt avslørt av Shaolin-munkene, men Sai-Yuk innser ikke hvilken fare han er i og tvinger dermed sin læremester til å ta affære. Chia-Liang Liu satser som vanlig på mye humor i første halvdel av historien. Men takket være Hsiaos talent er det humor som faktisk funker. Og skulle noen synes at de tidlige kampene er litt korte og udramatiske, så vær trygg på at det siste oppgjøret, med mer 20 mann på hver side, mer enn veier opp for eventuelle mangler man må ha kjent på. Regissør Liu spiller selv guvernørens ondskapsfulle høyre hånd.

r

Leviathan

USA/1989/George P. Cosmatos/Peter Weller, Richard Crenna, Amanda Pays, Ernie Hudson, Daniel Stern m. fl.

Med folk som Weller, Crenna, Pays, Hudson, Stern, Hector Elizondo, Lisa Eilbacher og Meg Foster på rollelista er det vanskelig å kalle Leviathan en b-film. Men de store navnene til tross, dette er absolutt en rett-på-video affære. Men en svært underholdende en. Året er 2027 og geologen Steven Beck (Weller) leder en gruppe arbeidere (Pays, Hudson, Stern, Elizondo m. fl.) som utvinner sølv og mineraler på havets bunn. På en av sine siste arbeidsdager før permisjon oppdager de en sunket sovjetisk u-båt. Ombord befinner det seg et virus som snart begynner å spre seg blant Becks mannskap. Cosmatos kopierer såpass mange tidligere science fiction/monsterfilmer (Alien, The Thing osv.) at man sitter og nikker anerkjennende til omtrent alt vi blir servert. Det største sjakktrekket er nok at effektene hovedsaklig er praktiske. Det gir i hvert fall skrekkelementene en nærmest sjarmerende stil som bør appelere til alle med sans for god, gammeldags slim, blod og gørr. DeepStar Six kom ut så og si samtidig og har nærmest lik handling, men med mer ukjente skuespillere.

p

Return to the 36th Chamber

Hong Kong/1980/Chia-Liang Liu/Chia-Hui Liu, Lung Wei Wang, Hou Hsiao, Lun Hua, Yeong-Mun Kwon m. fl.

Utenfor nerdeklikken kjenner nok de aller fleste mennesker verden rundt 36th Chamber-filmene til Chia-Liang og Chia-Hui først og fremst fra Wu-Tang Clan og 'Ol Dirty Bastards rapalbum. Noen fans har kanskje i tillegg sjekket ut hva som har inspirert deres musikkhelter, men jeg tar sjansen på å si at 40 år gamle kung fu-historier neppe er alles kopp med te. Det til tross for at filmene blir regnet som noen av de største klassikerne innen sjangeren. Da en lokal bande tar kontroll over byens konfeksjonsfabrikk, hyrer arbeiderne lurendreieren Jen-Cheh Chao (Hui) til å spille Shaolin-munk og skremme skurkene. Chao kan ikke kung fu, og blir raskt avslørt. Plaget av dårlig samvittighet sniker han seg inn i klosteret til de kampsportkyndige munkene for å observere treningen deres. Etter 1 år vender han tilbake til landsbyen for det siste oppgjøret. Første halvdel av Return to the 36th Chamber er i stor grad viet både verbal og fysisk komikk. Men aldri i den enden av skalaen som blir slitsom eller totalt umorsom. Og som vi vet går humoren aldri på bekostning av action- eller kung fu-scenene. Ikke vet jeg hvor lang tid det tok å filme den fantastiske sluttkampen, men det er artig å se hvordan Hui først blir mer og mer solbrent, så brunere og brunere.       

r

Yellow Hair and the Fortress of Gold

USA/1984/Matt Cimber/Laurene Landon, Ken Roberson, Cihangir Gaffari, Luis Lorenzo, Aldo Sambrell m. fl.

Laurene Landons andre samarbeid med regissør Matt Cimber, etter den brukbare Conan-kopien Hundra (1983), ser på papiret mest ut som en ganske så standard spagettiwestern. Men åpningssekvensen, hvor en gruppe barn sitter og ser på starten av historien som om det var en del av en lengre matineserie, avslører ambisjoner om å få til noe a la Indiana Jones. Mest av alt minner den om de tyske Winnetou-filmene på 60-tallet, til tross for at alt fra statistene til borgen de bruker er umiskjennelig spanske. Yellow Hair (Landon) og hennes adoptivbror Pecos Kid (Roberson) er på jakt etter en gullklump som ble stjålet fra deres apache-fostermor (Claudia Gravy). Letingen fører dem via den koleriske banditten Flores (Sambrell) og hans medsammensvorne, oberst Torres (Lorenzo), til høvding Shayowteewah (Gaffari) og hans blodtørstige krigere. Landon er også her en fysisk imponerende, og svært sjarmerende, actionhelt. Hun gjør tilsynelatende de fleste stuntsene selv, og etterlater oss aldri i tvil om at hun fikser det meste hun blir stilt overfor. Roberson som sidekicken Pecos Kid er åpenbart ment som et humoristisk innslag. Og selv om han ikke er verdens mest karismatiske skuespiller, så funker det greit. Det er uansett Sambrell som stjeler storparten av showet som den stumme, og stadig mer skadde, skurken som ustanselig gjør livet surt for hovedpersonene.   

p

The Spiritual Boxer

Hong Kong/1975/Chia-Liang Liu/Yue Wong, Chen Chi Lin, Ti Lung, Kuan Tai Chen, Chung Tien Shih m. fl.

Historier som omhandler spøkelser, vampyrer og andre ting fra åndeverden har alltid vært populære i Hong Kong. Denne tidlige komedien fra Chia-Liang Lius hånd er kanskje mer opptatt av svindlerne som lurer folk til å tro at de har magiske evner, men gjør seg bruk av mange av de vanlige ingrediensene. Og som alltid ender det hele selvsagt med en lang kung fu-kamp. Da læregutten Hsiao Chien (Yue) kommer bort fra arbeidsgiveren sin begynner han på egenhånd å svindle folk med sine påståtte kontakter i det hinsidige. Ved hjelp av tyven Jin Lian (Chen) gjør han store penger på lure-eksorsismer. Men da den lokale gangsterlederen vander seg mot dem blir de nødt til å trene opp de lokale bøndene i kung fu for å stå i mot overmakten. 20 år gamle Yue Wong gjør en god figur både i martial arts-scenene og de komiske partiene. Og Chung Tien Shih, som vi husker spilte Wong Fei-Hung året før, er en passe skurkete motstander. Lius debut som regissør er muligens ikke helt representativ for stilen han skulle bli berømt for, men mange forsøkte å etterligne blandingen av humor og action etterpå. Ikke minst vår venn Jackie Chan.   

p

Vita Frun

Sverige/1962/Arne Mattsson/Karl-Arne Holmsten, Nils Hallberg, Nils Asther, Jan Malmsjö, Elisabeth Oden m. fl.

Personlig synes jeg ikke den 4. filmen i Arne Mattsons serie om privatetterforskeren John Hillman helt oppfyller kriteriene fra Damen i Svart (1958), Mannekeng i Rött (1958) og Ryttare i Blått (1959). For det første dukker ikke kapteinen opp før halvveis ute i historien. Og for det andre så kommer han alene, helt uten kona Kajsa (Annalisa Ericson). Den tidligere assistenten Freddy (Hallberg) er med også denne gang som irriterende comic relief, men det blir liksom ikke det samme uten de vittige kommentarene mellom herr og fru Hillman. Da Eva Von Schöffer (Gio Petre) tar livet av seg i myra bak familiens slott, beskylder broren Roger (Malmsjö) stemoren Helen (Anita Björk) og hennes nye ektemann Torbjörn (Tor Isedal) for å stå bak. Men snart begynner et spøkelse å ta livet av personer i familien, og Helen bestemmer at det er på tide å tilkalle kaptein John Hillman (Holmsten). Om dynamikken fra de første tre filmene ikke er helt tilstede, så er i høyeste grad Mattsons regi det. Hans bruk av musikk, skygger og generell bildekomponering bringer tankene hen til storheter som Hitchcock, Chabrol og Argento. Det er synd og skam at denne spenningsmesteren ikke ble mer respektert i sin samtid. Den aller siste Hillman-filmen, Den Gula Bilen, fulgte året etter. 

p

Executioners from Shaolin

Hong Kong/1977/Chia-Liang Liu/Kuan Tai Chen, Lieh Lo, Yue Wong, Lily Li, Chia-Hui Liu m. fl.

Familien Lius kung fu-eventyr er alltid profesjonelt laget og svært underholdende å se på. Men det skal ikke stikkes under en stol at handlingen i flere av dem er mildt sagt litt underlig. Historien i Executioners From Shaolin starter etter at Shaolin-tempelet har blitt raidet og brent av mennene til mesteren Pai Mei (Lo). Men i stedet for å gå direkte over i en hevnhistorie, får vi følge samlivet til kung fu-mesterne Fang Yung-chun (Li) og mannen hennes Hung Hsi-Kuan (Chen), og deres trening av sønnen Wen-Ting (Wong) over 18-20 år. I løpet av filmen har vi fått se hvordan faren flere ganger har forsøkt å beseire Pai Mei, uten å lykkes. Og da faren dør, er det opp til sønnen å fortsette kampen. Unødvendig komplisert, kanskje, når det er de mange kampene vi vil se. Men slik er det med Shaw Brothers' filmer fra denne perioden. Regissørens bror, Chia-Hui Liu, spiller en liten, men viktig rolle tidlig i historien. En oppfølger fulgte 3 år senere.  

p

The Master Touch

Italia/1972/Michele Lupo/Kirk Douglas, Giuliano Gemma, Florinda Bolkan, Wolfgang Preiss, Reinhard Kolldehoff m. fl.

Ikke vet jeg hvorfor akkurat Hamburg var en så populær by for amerikanere å begå kupp i på begynnelsen av 70-tallet. Men ikke før har Warren Beatty stukket av med enorme verdier fra en av tyskernes høysikkerhetsbanker i Dollars (1971), så dukker selveste Kirk Douglas opp og planlegger noe lignende i denne italienskproduserte kuppfilmen. Den amerikanske tyven Steve Wallace (Douglas) har akkurat sluppet ut av spjelet for innbrudd, da han blir tipset om en siste, lukrativ jobb. Til å hjelpe seg har han sirkusartisten Marco (Gemma) og kona Anna (Bolkan). Men sistnevnte legger ikke skjul på at hun synes det hele er en dårlig ide. Som seg hør og bør en thriller fra tidlig 70-tall er det en dyster og grimete verden regissør Lupo presenterer oss for. Hamburgs turistforening bør i hvert fall ikke bruke bilder herfra som reklame for eventuelle besøkende. Men kuppet er godt uttenkt og spennende filmet, musikken er av Ennio Morricone, og biljakten midtveis er en av Remy Juliennes mest minneverdige. I tillegg bidrar Gemma med akrobatiske slåsskamper, og Douglas med all sin 57-årige gravitas. Så får vi heller leve med at Bolkan er en så god skuespiller at hun hele tiden avslører med blikket hva rollefiguren planlegger.    

 

r

The Bare-Footed Kid

Hong Kong/1993/Johnnie To/Aaron Kwok, Maggie Cheung, Ti Lung, Kenneth Tsang, Chien-Lien Wu m. fl.

Melodrama kan være en krevende sjanger, både for filmskapere og publikum. De store - Store - følelsene som ser ut til å slå godt an i store deler av verden, har en tendens til å bli møtt med alt fra skuldertrekk til hånlatter av de uinnvidde. Så vær advart, Johnnie Tos glimrende kung fu-historie har med en større enn vanlig del av nettopp melodrama. Da fattiggutten Kuan (Kwok) ankommer en liten by uten sko på beina, og får jobb og husly hos en vennlig butikkeier (Cheung) og hennes formann Tuan (Lung), havner han midt i en krig hvor den onde businessmannen Ke (Tsang) forsøker å ta over bedriften. Heldigvis er både Kuan og Tuan vel bevandret i kampkunsten. Kung fu-filmer fra '90-tallet har som regel sin helt egen stil og estetikk. Og selv om ingen i denne historien direkte flyr rundt oppe i lufta, så er det bra spenst i frasparkene. Og både slag og spark sender gjerne motstanderen flere meter bortover gulvet. Popstjernen Aaron Kwok gjør seg godt som en naiv, men slagkraftig helt. Men det er '70 og '80-tallets store ikon, Ti Lung, som stjeler mye av showet som den aldrende mesteren Tuan. Ikke bare i kampscenene, men også i samspillet med den fantastiske, og overjordisk vakre, Maggie Cheung.     

p

The Quest

USA/1996/Jean-Claude Van Damme/Jean-Claude Van Damme, Roger Moore, James Remar, Janet Gunn, Jack McGee m. fl.

Det kommer et punkt i enhver actionhelts karriere da de ønsker å stå for noe mer. Mange søker seg selvsagt til andre, mer seriøse prosjekter. Og noen prøver selv å regissere en større og bedre versjon av det de har holdt på med hele tiden. Derfor har vi fått filmer som Bruce Lees Way of the Dragon (1972) og Steven Seagals On Deadly Ground (1994). Jean-Claude Van Dammes hjertebarn The Quest er ikke akkurat noe fyrtårn på belgierens cv, men en helt grei martial arts-film med noen små drypp av klasse fra Sir Roger Moore og James Remar. Christopher Dubois (Van Damme) rømmer fra et liv på gata i New York, men blir tatt til fange av banditten Lord Dobbs (Moore) og ender opp som slave hos en sekt som trener muay thai i Siam. Derfra er ikke veien lang til en deltakelse i en hemmelig turnering i "Den Tapte Byen" i Tibet. Som regissør har Jean-Claude sans for bildekomposisjon, og i hvert fall første halvdel av filmen bringer tankene hen til både Indiana Jones' eventyr og, tør vi si det, James Bond. Men ifølge Sir Rogers memoarer var produksjonen rotete, og stjernen en heller lite tillitsvekkende arbeidsgiver. Pengeproblemer sørget for at opptil flere hjørner måtte kuttes, og i siste halvdel av filmen virker det som de har dårlig tid. De som har sett hva for eksempel Scott Adkins og Michael Jai White kan få til i en arena, vil ikke bli veldig imponert over koreografien her. Men mannen skal ha for forsøket.  

p

The Mighty Peking Man

Hong Kong/1977/Meng Hua Ho/Evelyne Kraft, Danny Lee, Feng Ku, Wei Tu Lin, Norman Chu m. fl.

Da Dino de Laurentiis vekket til live King Kong igjen i 1976, med Jeff Bridges og Jessica Lange i de største rollene, tok det selvsagt ikke lang tid før kjempeapene begynte å røre på seg også i andre verdensdeler. The Mighty Peking Man er en Shaw Brothers-produksjon fra året etter, og en som lener seg tungt på modellbygging som fremste spesialeffekt. Historien er selvsagt stjålet fra nevnte film, men her er den fortalt kjapt, overdrevet og med glimt i øyet (får vi håpe). De klarer til og med å blande inn en kvinnelig versjon av Tarzan midt oppe i det hele. Johnny Fang (Lee) får i oppdrag av businessmannen Lu Tien (Ku) å finne kjempeapen Utam i fjellene i Himalaya. Vel framme støter Johnny på Samantha (Kraft), som har bodd i jungelen i hele sitt liv. Hun er venn med Utam og kan styre ham, men både hun og Johnny står maktesløse da Tien tar med pelsdotten til Hong Kong for å stille ham ut. Alle versjonene av denne historien opp igjennom årene har slitt med å komme opp med noe spennende å fylle tida med fram til apen går berserk blant høyhusene i storbyen. The Mighty Peking Man bruker relativt kort før den slipper en mann i gorillakostyme løs på de velbygde miniatyrene av Hong Kong, og er derfor ekstremt underholdende midt oppe i all sin latterlighet. La oss si det sånn, dette fungerer nok aller best på vorspielet. Den sveitsiske modellen Evelyne Kraft må i likhet med Jessica Lange tilbringe det meste av tiden svært lettkledd, men hun ble ikke belønnet med noen særlig bemerkelsesverdig karriere i ettertid. Danny Lee dukket 12 år senere opp i John Woos The Killer.

r

Little Big Man

USA/1970/Arthur Penn/Dustin Hoffman, Chief Dan George, Faye Dunaway, Martin Balsam, Richard Mulligan m. fl. 

-Today is a good day to die.

Under lanseringen i 1970 plasserte filmselskapet setningen "either the most neglected hero in history or a liar of insane proportion" øverst på plakaten. Og det er en ganske god innfallsvinkel til Arthur Penns episke fortelling om 121 år gamle Jack Crabbs minner fra sitt innholdsrike liv i Amerika på slutten av 1800-tallet. Oppbygningen er episodisk, og har åpenbart inspirert senere filmer som Forrest Gump (1994), og sjangermessig svinger det fra ren slapstick og sexvitser til dystre og voldsomme beskrivelser av den forsøksvise utslettingen av urinnvånerne i USA etter borgerkrigen. Men Penn sparer som vanlig ikke på kruttet når det først smeller. Under et intervju med en folkloreforsker (William Hickey) begynner Crabb (Hoffman) å fortelle historier om da han som barn ble kidnappet av comanchene, var revolvermann og venn av Wild Bill Hickock (Jeff Corey), speider for general George A. Custer (Mulligan), svindler sammen med slangeoljeselgeren Merriweather (Balsam) og endelig den eneste hvite overlevende etter slaget ved Little Big Horn. Selv med solid innsats fra Mulligan, Corey, Balsam og, ikke minst Faye Dunaway som kåt prestefrue, ligger selvsagt den største skuespillerbyrden på Hoffmans spede skuldre. Mannen er rett og slett veldig god både på komikk og drama. Men når det er sagt, den som stjeler mye av showet her er Chief Dan George i rollen som Crabbs "bestefar" Old Lodge Skins. Noe han også ble belønnet med en Oscar-nominasjon for. 

p

Five Elements Ninjas

Hong Kong/1982/Cheh Chang/Tien-Chi Cheng, Tien Hsiang Lung, Meng Lo, Michael Wai-Man Chan, Pei Hsio Chen m. fl.

Der andre filmskapere har vært mer tilbakeholdne og diplomatiske i sine skildringer av møter mellom kinesisk og japansk kampsport, går ikke overraskende vår mann Cheh Chang mer direkte på. I denne historien hersker det aldri noen tvil om at kung fu ble innført i Japan av mestere fra Kina, og at opphavsmennene er de som har mest greie på hva de driver med. Da en samurai dør under en kinesisk turnering, sverger en gruppe japanske ninjaer en grusom hevn. Og lenge ser de ut til å være uovervinnelige på slagmarken. Helt til 4 unge krigere finner en mester som kan lære dem ninjakunsten, og de kan slå kontant tilbake. Foruten de sedvanlige varemerkene som velkoreograferte kamper, oppfinnsomme våpen og ekstreme mengder illrødt teaterblod, har regissør Chang fylt opp Five Elements Ninjas med en rekke elementer (sic) som vi gjerne forbinder med de mer påkostede kostymefilmene fra 90-tallet. Ninjaene vi møter her er visst nok trent innen tre, jord, vann, gull og ild. Og uten at vi helt skjønner hva det betyr, så kan de angripe fra tretoppene, bevege seg under jorden, svømme under vann, slåss med gullsverd og skjule seg bak rød røyk, alt i dertil tilhørende fargerike kostymer. Det er visuelt spennende. Og kombinert med mye bruk av vaiere og trampoliner, er det så absolutt en av de mange kung fu-filmene fra Shaw Brothers som skiller seg ut fra røkla. Anbefales! 

 

p

A Town Called Bastard


England-Spania/1971/Robert Parrish/Telly Savalas, Robert Shaw, Stella Stevens, Fernando Rey, Martin Landau m. fl.

I likhet med en rekke andre nasjoner rundt om i europa, så sto også England bak en håndfull westernfilmer på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Hannie Caulder er en av de mer kjente titlene. Denne revolusjonshistorien fra regissør Robert Parrish' hånd blir kanskje sjelden nevnt, men er likevel verdt en titt. Ikke minst fordi den kan skilte med en rekke skuespillere som vi vanligvis ikke forbinder med cowboyfilmer. Da enken Alvira (Stevens) og hennes høyre hånd, Spectre (Dudley "Lovejoys assistent Tinker" Sutton), ankommer byen kalt Bastard ("Hell" i noen versjoner), med løfte om 20 000 dollar i gull til den som kan peke ut personen som drepte ektemannen hennes, setter hun i gang en voldsspiral som involverer den lokale bandelederen Don Carlos (Savalas), en oberst fra regjeringshæren (Landau) og den lokale presten (Shaw). De som forventer en tradisjonell spagettiwestern, vil nok bli litt skuffet over A Town Called Bastard. Til å fortjene den merkelappen er filmen altfor gotisk og småsurrealistisk. Men en velopplagt Savalas og en strengt tatt litt slapp Shaw sørger for spennende karakterer. Men de som stjeler showet her er Stevens og Sutton. Filmen hadde stått seg langt bedre med et større fokus på de to.   

p

Choke Canyon

USA/1986/Chuck Bail/Stephen Collins, Janet Julian, Bo Svenson, Lance Henriksen, Nicholas Pryor m. fl.

Når tidligere stuntmenn får med seg en håndfull kollegaer og lager actionfilm, så kan man være rimelig sikker på at det blir underholdende greier. Kanskje uten at historien er noe litterært mesterverk. Chuck Bails Choke Canyon, eller On Dangerous Ground som det står på begynnelsen, er ikke helt ueffen på dette området heller. Men man sitter hele tiden og lurer på om det ikke er litt i overkant hvor mye denne vitenskapsmannen det handler om, er i stand til å utføre av halsbrekkende stunts. Doktor David Lowell (Collins) står på kanten av et gjennombrudd i sin forskning rundt alternativ energi, da Pilgrim Corporation dukker opp og vil dumpe radioaktivt avfall der laboratoriet hans ligger. Da Lowell gjør motstand, sender selskapet leiemorderen Oliver Parkside (Svenson) og hans menn for å fjerne den brysomme forskeren. Og som vi vet, sånt blir det action av. Biljakter, nevekamper, bruk av bombekastere, maskinpistoler og halsbrekkende stunts med både helikopter og småfly, er bare noe av det vi blir servert. Og Lowell er den reneste MacGuyver i all sin oppfinnsomhet. Særlig er flysekvensene imponerende utført. Flere av Parksides kollegaer er spilt av stuntmenn, og de gjør noen krumspring i lufta som får det til å gå kaldt nedover ryggen på selv de av seerne som ikke har høydeskrekk. Flotte bilder fra Monument Valley i Arizona bidrar sterkt til at filmen ser dyrere ut enn den nok er.

p

Wheels of Fire

Philippinene/1985/Cirio H. Santiago/Gary Watkins, Laura Sands, Lynda Wiesmeier, Linda Grovenor, Joe Mari Avellana m. fl.

Billige kopier av Mad Max 1 og 2 kunne lett fylle en hel hylle i videobutikken på 80-tallet. Her er det vår venn Cirio H. Santiago som har drett med seg et lass lettere ombygde amerikanske biler ut i sanddynene på Philippinene, og skrudd sammen en relativt god historie basert på den V8'er-punk-kulturen som åpenbart skal oppstå etter 3. verdenskrig. Som seg hør og bør i en film fra vår Manila-fødte filmmakers hånd er det i langt flere nakne kvinnfolk som løper rundt i ørkensanden enn i George Millers original. Og det er langt i fra noen mangel på kuler, krutt eller bensin i denne framtiden. Omstreiferen Trace (Watkins) er fornøyd med å farte rundt i sin topptrimmede Mustang. Men da bandelederen Scourge (Avellana) kidnapper søsteren hans (Wiesmeier) slår han seg sammen med hæren til Ambassador (Nigel Hogge) og tar en grusom hevn. Et lavt budsjett trenger ikke nødvendigvis være noen hemsko, om man har et visst talent. Og det har Santiago. I tillegg til helt brukbare skuespillere, greie spesialeffekter og fotogene muskelbiler. Gary Watkins er ikke akkurat noen Mel Gibson, eller Tom Hardy, men han har en fin laidback stil som fungerer godt i både action- og dialogscenene. Lenge var det meningen at punkikonet Lee Ving skulle spille skurken Scourge, men han trakk seg rett før innspillingsstart og ble erstattet av c-filmansiktet Avellana. Brukbar tidtrøyte til et par øl.

r

Battle Beyond the Stars

USA/1980/Jimmy T. Murakami/Richard Thomas, George Peppard, Robert Vaughn, John Saxon, Darlanne Fluegel m. fl.

Da science fiction-bølge herjet som verst på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet var det selvsagt bare et tidsspørsmål før C-filmkongen Roger Corman også beveget seg ut i det ytre rom. Og da han gjorde det, så var det med et manus som faktisk var ganske bra, og et budsjett som var skyhøyt til ham å være - 2 millioner dollar. Manusforfatter John "Piraya" Sayles har tatt utgangspunkt i Akira Kurosawas Seven Samurai (1954) og lagt handlingen til planeten Akira (get it?), og deres kamp mot banditten Sador (Saxon). Da de fredelige beboerne ikke har mulighet til å forsvare seg selv, reiser jyplingen Shad (Thomas) ut for å finne krigere som kan hjelpe dem mot en heller mager betaling. Han kommer hjem igjen med Gelt (Vaughn), Cowboy (Peppard), Nanelia (Fluegel), St. Exmin (Sybil Danning), Cayman (Edward Woodward), Nestor 1 (Earl Boen) og Nestor 2 (John Gowans). Det ville være en overdrivelse å si at kampene utført med romskip er overvettes spennende, eller spesielt godt utført av bl. a. James "Aliens" Cameron. Til det er de for mørke og ensformige. Selv om den sveitsiske B-filmdronningen Sybil Danning rett nok gjør sitt beste for å live opp sine scener med diverse avslørende antrekk. Slagscenene nede på planeten er langt bedre, da. Og Peppard ser faktisk ut som om han har det gøy på settet. Robert Vaughn, som hadde en rolle i westernversjonen The Magnificent Seven (1960), ser derimot ut til å hate hvert sekund av innspillingen. Battle Beyond the Stars er underholdende nok på sine egne premisser. Men det er ikke tvil om at den hadde tjent på å være mer fargerik, camp og surrealistisk, som Barbarella (1968) eller Flash Gordon (1980).