r

Tombstone

USA/1994/George P. Cosmatos/Kurt Russell, Val Kilmer, Dana Delaney, Sam Elliott, Bill Paxton m. fl.

Da den kom ut ble Tombstone ansett for å være en lettvekter som var langt underlegen filmer som f. eks. Kevin Costners Wyatt Earp. Men sannheten er at vi snakker om en vaskekte klassiker innen sjangeren. Manusforfatter og regissør Kevin Jarre fikk sparken etter bare å ha filmet seksvensene hvor Charlton Heston er med. Men istedet for å legge ned ble løsningen at Kurt Russell overtok prosjektet, med Cosmatos som en slags frontfigur og rådgiver. Og all ære til stjernen for måten han har klart å tilføre en velkjent historie såpass mye rå energi og nye vinklinger. Selve oppgjøret i O.K. Corrall, som vi føler at vi vet det meste om nå, er interessant nok plassert midt i filmen. Noe som gir rikelig tid til historien om hvordan Earp og hans menn til slutt beseiret Clanton og The Cowboys. Wyatt Earp (Russell) og brødrene Virgil (Elliott) og Morgan (Paxton) flytter med konene til Tombstone for å tjene seg opp en formue på hasard og saloondrift. Men etterhvert får de tidligere sheriffene nok av lovløsheten som rår i byen, og hekter på seg stjernene igjen. Dette fører til flere sammenstøt med banden som kaller seg The Cowboys, og sammen med vennen Doc Holliday (Kilmer) blir de til slutt nødt til å ty til vold for å sette en endelig stopp for gjengens herjinger. Etter å ha sett størrelser som Burt Lancaster, James Garner og Kevin Costner takle legenden Wyatt Earp er det overraskende hvor mye mer Kurt Russell får ut av rollen i Tombstone. Den velkjente marshallen har aldri vært mer troverdig som steinhard lovmann og hengiven ektemann for sin elskede Josephine (Delaney). Det samme gjelder i og for seg også de andre skuespillerne og deres rollefigurer. Powers Boothe som Curly Bill, Michael Biehn som Johnny Ringo, Stephen Lang som Ike Clanton, Sam Elliott som Virgil Earp og Bill Paxton som Morgan Earp serverer tredimesjonale skikkelser og viser tydelig at de kan med den rette regissøren bak kamera (enten det var Russell eller Cosmatos). Men Oscaren går selvsagt til Val Kilmer som den fordrukne og tæringssyke eks-tannlegen Doc Holliday. Hans innsats her får Kirk Douglas', Jason Robarts' og Dennis Quaids tidligere innsatser til å blekne. Og sist, men ikke minst, i tillegg til alt dette fine, er Tombstone også en actionwestern i første divisjon. Veldig 90-tall i stilen, men helt klart med forbildene i orden. Og for dem som lurer, alle bartene er autentiske.  

r

The Last Outlaw

USA/1993/Geoff Murphy/Mickey Rourke, Dermot Mulroney, Ted Levine, Steve Buscemi, Keith David m. fl.

The Last Outlaw er en av de aller tøffeste westernfilmene som kom på 90-tallet. Opprinnelig produsert for HBO, og gitt ut rett på video i store deler av verden, skjærer den bort alt det overflødige fettet og konsentrerer seg kun om alle de deilige klisjeene vi forventer oss av en hardkokt historie som dette. Den legendariske manusforfatteren Eric Red stjeler friskt fra både The Wild Bunch og The Long Riders, og regissør Murphy skrur det hele sammen nesten som de gamle mesterne ville gjort på tidlig 70-tall. Og alle i det fantastiske ensemblet av skuespillere ser ut til å være med på notene. Den tidligere sørstatssoldaten Graff (Rourke) presser banden sin for langt under et bankran, og blir følgelig skutt av nestlederen Eustis (Mulroney). Men Graff overlever og slår seg sammen med den vargsinte marshallen Sharp (Gavan O'Herlihy) og hans menn, for på den måten ta hevn over de som forrådte ham. Selv om dette er en TV-film er den akkurat så voldsom og kynisk, og full av visuelle egenheter, som en vaskekte spaghettiwestern. Rouke kjører en slags tidlig Jack Sparrow-look, i tillegg til en slags Clark Gable-konemishandlerbart, utover i jakten. Og Mulroney, Levine, Buscemi, John C. McGinley og Daniel Quinn ser ut til å ha knabbet kostymene til Thorntons gjeng i The Wild Bunch. Anbefales. Å ja, surprise, Buscemi dør...

p

The Manhunt

Italia/1984/Fabrizio De Angelis/John Ethan Wayne, Henry Silva, Bo Svenson, Ernest Borgnine, Raimund Harmstorf m. fl.

Det er vanskelig å anmelde The Manhunt, uten å starte med en advarsel om at dette ikke på noen måte er en bra film. Regissør De Angelis har skrudd sammen 90 minutter med tidtrøyte som helt ærlig mangler alt - bortsett ifra skuespillertalent og bilaction. Silva, Borgnine, Svenson og Harmstorf har enten blitt betalt svært godt, eller så har de sett fram til å nyte Arizonas sol og italiensk catering i noen uker. Men de gjør jobben sin så godt som vi kan forvente. Da er det verre med John Waynes sønn, John Ethan. Men hovedrolleinnehavere i c-action som dette trenger sjelden å kunne mer enn å bevege seg fort, så vi gir ham fripass. Og gleder oss stort over fine locations, litt skyting og utallige fete blikræsj - ofte i slowmotion. En navnløs fremmed (Wayne) blir frastjålet 2 hester av rancheieren Ben Robeson (Borgnine). Etter å forsøkt å ta dem tilbake, blir han fengslet og plaget av den sadistiske fengselsdirektøren (Silva) og hans menn (Harmstorf m. fl.). Den eneste utveien er å rømme og kjøre fort til alt går over. Bilene i De Angelis' verden ser ut til å være fylt med 40-50 liter ekstra bensin, skal vi dømme ut ifra flammehavet de forårsaker ved påkjørsel. Men det ser jo ganske kult ut, da. Ellers er det verdt å nevne at alle som har sett denne filmen skjønner hvorfor The Dukes sønn aldri ble det helt store skuespillernavnet i løpet av sin 30 år lange karriere.   

   

p

And God Said to Cain...

Italia-Tyskland/1970/Antonio Margheriti/Klaus Kinski, Peter Carsten, Marcella Michelangeli, Antonio Cantafora, Giuliano Raffaelli m. fl.

And God Said to Cain er noe så sjeldent som en gotisk skrekkwestern som faktisk er både spennende og nyskapende. Og den byr i tillegg på noe så kuriøst som en helterolle for vår alles favoritt-tysker Klaus Kinski. Filmen bryter totalt med det som er regnet som et vanlig hendelsesforløp for filmer av dette kalibret ved at to tredjedeler av filmen er en eneste lang duell. Og virkemidlene som tas i bruk er nesten utelukkende hentet fra horrorfilmens verden. Og likevel er det nok skyting her til å fylle et par amerikanske westerns. Da Gary Hamilton (Kinski) slipper ut etter 10 års straffearbeid, reiser han rett hjem for hevne seg på mannen (Carsten) som forrådte ham og stjal forloveden hans (Michelangeli). Litt overraskende egentlig, så er Kinski god som helt også. Han har ikke det ville blikket i øynene som han pleier, og utfører naturlig nok ikke de pervohandligene vi har blitt vant til fra hans andre westerns. Carsten er også god som skurken. Men det er nok Margheritis regi og stil som hever denne høyt over gjennomsnittet innen sjangeren. Noen originale vinklinger, som at mennene i banden til skurken ser ut til virkelig å bry seg om hverandre, og avslutningen i en speilsal inne i et brennende hus, gjør at denne vil bli husket. Jeg kan ikke egentlig se at det hersker noen tvil om at Hamilton lever, men jeg skjønner de som hevder at filmen var en inspirasjonskilde for Eastwood når han lagde High Plains Drifter (1972). Kudos forresten til youtube, som har en langt bedre versjon liggende ute enn den som blir solgt på dvd. Anbefales for dem som tror de har sett det meste innen italiensk b-vare.  

p

Run, Man, Run

Italia/1968/Sergiop Sollima/Tomas Milian, Donald O'Brien, Linda Veras, Marco Guglielmi, Jose Torres m. fl.

I Sergio Sollimas tredje, og siste, western møter vi igjen rollefiguren Cuchillo fra Lee Van Cleefs The Big Gundown (1966). Denne gang er fokus helt og holdent på Tomas Milians knivkastende slyngel. Og som vanlig i politiske westerns fra denne perioden handler det om politisk oppvåkning og om å gjøre det rette for folket. Cuchillo (Milian) blir fortalt om en stor gullskatt av en revolusjonær medfange. Og med revolvermannen Cassidy (O'Brien) som medhjelper kjemper de mot både regjeringsstyrker og revolusjonere - før de begge skjønner hva som er det riktige å gjøre. Cuchillo er ingen utpreget sympatisk fyr, og O'Brien er en heller puslete gunslinger, begynner savnet etter en hjandlekraftig fyr som Lee Van Cleef å melde seg underveis. Men Sollima og Milian haler det i land helt greit. Slutten - hvor Cuchillo tar seg av en hel hær med kasteknivene sine - er såpass imponerende at den er verdt prisen på egenhånd. Musikken er opprinnelig av Morricone, men blir kreditert hans dirigent Bruno Nicolai på rulleteksten.  

r

Highlander

England/1986/Russel Mulcahy/Christopher Lambert, Sean Connery, Clancy Brown, Roxanne Hart, Beatie Edney m. fl.

There can be only one.

Da musikkvideo- og reklamefilmregissøren Russel Mulcahy sendte sin sverdsvingende rock'n roll fantasy ut på kinoer verden over i 1986, var den langt ifra noen suksess. Men takket være videomarkedet, og en skare trofaste fans, har den likevel fått et langt og godt liv. I tillegg til 4 oppfølgere, en TV-serie og en animasjonsserie. I Skottland i 1518 finner høylenderen Connor McLeod ut at han er en av 7 udødelige sverdmestere som skal kjempe til det bare er 1 igjen. Den farligste motstanderen hans er russeren Victor "The Kurgan" Kruger, og da de to møtes i New York trenger McLeod all den kunnskapen han har tillært seg gjennom 400 år. Et av Mulcahys beste kort, etter Clancy Browns kraftfulle innsats som bad guy, er Sean Connery som høylenderens mentor Juan Sanchez Villa-Lobos Ramirez. Han bringer med seg nok klasse og popfilosofi til at dette til slutt ikke føles som den b-filmen det er. Lambert stakkars, besitter såpass få stjernekvaliteter at man ikke slutter å undres over hvordan filmen hadde sett ut med førstevalget Mel Gibson i hovedrollen. Uansett, det store trekkplasteret her er unektelig de skotske naturbildene, soundtracket av Queen og regissørens sans for blått lys og røyk under sverdkampene. Et hyggelig gjensyn, men ikke ett som inspirerer til å gå løs på de mange oppfølgerne. 

p

Johnny Yuma

Italia/1966/Romolo Guerrieri/Mark Damon, Lawrence Dobkin, Rosalba Neri, Luigi Vannucchi, Fidel Gonzales m. fl.

Det var i hovedsak tre typer helter, eller "antihelter" om vi skal være helt korrekte, som herjet i det italienske ville vesten. Mange valgte selvsagt å kopiere "mannen uten navn", og gikk for en fillete look med saueskinnsvest og kanskje en pocho. Like mange gikk for den svartkledde Sartana/Mortimer-stilen. Og noen syntes rett og slett at westernhelter skulle se ut som de gjorde i gamle amerikanske filmer, kledd i skjorte, vest og hatt. Dog med noen veldig europeiske valg av stoffer og utsmykking. Johnny Yuma (Damon) kan ved første øyekast virke i overkant generisk som revolvermann. Hans mest distinkte trekk er ikke mer spektakulært enn at han er venstrehendt. Men la dere ikke lure eller avskrekke. Når filmen får opp dampen er den både oppfinnsom og minneverdig, med en god historie og mer blodig action enn i noen Leone-film. Vi kunne kanskje vært foruten den "morsomme" sidekicken til Vannucchi. Og vi trengte absolutt ikke se scenen hvor bandittene går løs på en liten gutt. Men ellers er dette topp underholdning. Johnny Yumas onkel blir drept av sin kone (Neri) og hennes bror (Gonzales). Og da de hører at Yuma er på vei, leier de revolvermannen Carradine (Dobkin) til å rydde ham av veien. Men det onde søskenparet hadde ikke regnet med at de to pistoleroene skulle bli venner. De amerikanske veteranene Damon og Dobkin gjør en god jobb som "kopier" av Eastwood og Van Cleef her. For Dobkins del ble det med denne ene westernfilmen i europa. Men Damon hadde en lang karriere i både italienske og tyske filmer. Musikken, komponert av Nora Orlandi, er som seg hør og bør herlig pompøs og tidsriktig.  

r

Universal Soldier

USA/1992/Roland Emmerich/Jean Claude Van Damme, Dolph Lundgren, Ally Walker, Ed O'Ross, Jerry Orbach m. fl.

Jean Claude og Dolphs første av flere samarbeid er muligens også deres beste. Laget på en tid da det begynte å bli vanskelig å skille mindre a-filmer fra større b-filmer, er Universal Soldier en perfekt introduksjon for dem begge for et større kinopublikum. Jean Claude spiller som vanlig den godmodige, litt enkle og påfallende ofte nakne helten som mot alle odds - litt stygt sagt kan vi si at hans egen iq ofte ser ut til å være det største hinderet - kommer verden og nærmeste blondine til unnsetning. Og Dolph på sin side har ingen problemer med å spille en brautende, stordrikkende og voldelig bølle som sparker hardere et et godstog. Legg så til den tyske kjempen Ralf Müller, som hadde en kort semi-kjendis-periode som Conan på 90-tallet, og den gigantomane regissøren Roland Emmerich, så sitter vi igjen med en testosteron-bombe av en film. De avdøde vietnamsoldatene Luc Deveraux (Van Damme) og Andrew Scott (Lundgren) er sammen med en håndfull andre krigere vekket til live igjen av forsvaret for å danne en en tropp med spesialkommandoer, klare til å settes inn i krisesituasjoner. Men da lederen (O'Ross) beordrer drapet på en journalist (Walker) våkner Deverauxs samvittighet, og snart befinner han seg på flukt fra sine tidligere våpenbrødre. Det kan selvsagt hevdes at filmer som dette kun har en slags handling for å bringe helten og skurken sammen for en rekke skudd- og slåsskamper. Men hva så, når det er så bra utført som dette? Van Damme skulle spille Luc ytterligere 3 ganger, og Dolph dukket opp som Andrew 2 ganger til, i de forskjellige oppfølgerne til filmen.       

r

Red Rock West

USA/1993/John Dahl/Nicolas Cage, Dennis Hopper, Lara Flynn Boyle, JT Walsh, Dwight Yoakam m. fl.

Som moderne film noir er Red Rock West en god representant for den bølgen av stilistiske krimhistorier som dukket opp under første halvdel av 90-tallet. Regissør Dahl hadde allerede gjort seg bemerket med Kill Me Again (1989), en god lavbudsjett-thriller med Val Kilmer og kona Joanne Whalley-Kilmer, og sementerte her ryktet sitt som den nye krim-sjefen. Da den arbeidsløse dagdriveren Michael (Cage) ankommer småbyen Red Rock blir han tatt for å være leiemorderen Lyle (Hopper). Michael blir fortalt at han er innleid for ta livet av kona (Boyle) til sheriffen (Walsh), men planlegger å stikke av med pengene uten å drepe noen som helst. Ikke verdens smarteste sjakktrekk. Nicolas Cage er her på et stadium i karrieren hvor han er perfekt for en rolle som dette, altså etter at han forsøkte å bli en surrealistisk skuespiller og før han fikk så stor gjeld at han må ta alle roller han blir tilbudt. Og med både legenden JT Walsh og datidens favorittskurk Dennis Hopper i storform, er dette en regelrett klassiker innen faget. Lara Flynn Boyles femme fatale gir oss en liten forsmak på hva som skal komme i Dahl mesterverk, The Last Seduction, året etter.

r

Slap Shot

USA/1977/George Roy Hill/Paul Newman, Michael Ontkean, Jennifer Warren, Linday Crouse, Strother Martin m. fl.

Selv vi sports-ateister har sett en og annen idrettsfilm opp igjennom. Og i de aller fleste tilfellene er det en blandet fornøyelse å se den gamle historien om hvordan en underdog kjemper seg fram til ære og berømmelse. Godt da at vi har muligheten til å hente fram Gudfaren over alle sportsfilmer en gang i blant. Slap Shot er etter eget utsagn Paul Newmans favoritt blant sine egne produksjoner. Og det er lett å skjønne hvorfor. Etter å ha scoret to kjempesuksesser sammen med Hill i Butch Cassidy and the Sundance Kid (1969) og The Sting (1973) hjelper Newman her til med på å lage en ishockey-film som ikke bare er en genistrek på egenhånd, men som er så definitiv at ALT laget etterpå virker som etterligninger. Reggie Dunlop (Newman) er spillende trener for Charlestown Chiefs,  et amatørlag fra rustbeltet i USA. De har ikke vunnet noe på lenge og publikum svikter. Men hellet deres ser ut til å snu, da de ansetter de tre Hanson-brødrene (Jeff Carlson, Steve Carlson og Jack Hanson) og begynner å spille en mer hardtslående hockey. Men kan de komme fra det med selvfølelsen i behold? Paul Newman er 52 år gammel her, men viser at han fortsatt er en av de aller største. Både fysisk og som skuespillerlegende. Mange av spillerne i denne filmen var ishockespillere av en viss status, og mange av dem valgte å vende tilbake til sporten framfor å bli skuespillere. Det er derfor enda mer imponerende hvor proff stjernen her virker på isen. Anbefales!

r

Parole de Flic

Frankrike/1985/Jose Pinheiro/Alain Delon, Jacques Perrin, Fiona Gelin, Eva Darlan, Jean-François Stévenin m. fl.

Jeg har alltid vært svak for franske filmer. Alle typer fransk film egentlig. Men spesielt fransk krim. Helt fra 50-tallet og fram til i dag har de hatt en helt egen stil på action- og spenningsfilmer. Og i mange av de årene var det storhetene Jean Paul Belmondo og Alain Delon som sto i frontlinjen. I denne intense thrilleren viser Delon at han han i en alder av 50 er en fransk versjon av Charles Bronson som fortsatt kan gjøre sine egne stunts og banke opp slyngler i 20-årene og forføre kvinner halvparten så gamle som ham. Da den pensjonerte politimannen Daniel Pratts (Delon) datter blir skutt av en vigilantegjeng som herjer i Paris' forsteder, pakker han sammen sakene sine og vender hjem. Og siden Delon er en gammel venn og to ganger samarbeidspartner av tidligere nevnte Bronson (Farewell Friend, 1968 og Red Sun 1971) er det først han gjør å kjøpe en koffert full av våpen. Det er vanskelig å få tak i en tekstet, usensurert utgave av Parole de Flic nå for tiden. Men det er absolutt verdt det, for dette er action av den typen som ikke er mulig å lage om du ikke har en stor stjerne som er villig - og får lov - til å gjøre sine egne halsbrekkende stunts. Og den typen er jeg redd gikk ut på dato med akkurat Delon og Belmondo. 

r

Angel Heart

USA/1987/Alan Parker/Mickey Rourke, Robert De Niro, Lisa Bonet, Charlotte Rampling, Stocker Fontelieu m. fl.

Nå i ettertid er det nesten litt trist å se Mickey Rourke-filmer fra midten av 80-tallet. Ikke først og fremst fordi vi blir minnet på hvor godt han en gang så ut, men fordi det er så åpenbart at vi har å gjøre med et stort talent som gikk seg vill på vei inn i 90-tallet. Nine 1/2 Weeks (1986), denne og Barfly (1987) gjorde ham til et stort navn verden over. Men allerede et par år senere lå karrieren hans i ruiner. Et og annet lysglimt finnes selvsagt, men ingenting i nærheten av formtoppen i denne Alan Parker-regisserte film noir/horror-thrilleren. Privatdetektiven Harry Angel (Rourke) får i oppdrag av den mystiske Louis Cyphre (De Niro) å finne jazzmusikeren Johnny Favorite. Oppdraget bringer snushanen til New Orleans og voodoo-prestinnen Ephipany Proudfoot (Bonet). Men akkurat hvorfor Cyphre har sendt ham ut på leting etter Favorite oppdager han ikke før det er for sent. Det var mye bråk rundt sexscenen mellom Rourke og "Denise fra Cosby Show" Bonet på 80-tallet, og det overskygget dessverre hvor flott filmet og godt fortalt denne spenningsfilmen er. Og ingen snakket om hvilken fantastisk regissør Parker var under hele det tiåret! Etter eget utsagn var sistnevnte såpass skremt av De Niros framtoning som Louis Cyphre/Lucifer at han lot skuespilleren regissere seg selv. Rollen som Harry Angel ble først tilbudt De Niro, samt Al Pacino og Jack Nicholson, før Mickey Rourke endelig fikk den.     

r

Nate and Hayes

New Zealand/1983/Ferdinand Fairfax/Tommy Lee Jones, Michael O'Keefe, Jenny Seagrove, Max Phipps, Grant Tilly m. fl.

Under sjangerfilmens gullalder tidlig på 80-tallet dukket det opp flere glassperler som vandret langs stier allerede gått opp av langt større produksjoner. Ta for eksempel denne fyrrige, lille New Zealandske saken. På overflaten er det en god, gammeldags sjørøverfilm. Men pirker vi litt i den porøse overflaten, så viser det seg fort at det egentlig er en Indiana Jones-kopi vi snakker om. Med tyske skurker, kannibaler med bein gjennom nesa og halsbrekkende stunts på hengebroer over dype djuv. Det siste er forresten interessant, da vår venn Indy ikke hadde med en sånn scene før året etter at denne filmen kom ut. Sjørøveren Bully Hayes (Jones) blir beskyldt for å ha kidnappet forloveden til den vordende misjonæren Nathaniel Williamson (O'Keefe). Da de finner ut at slavehandleren Ben Pease (Phipps) står bak, legger de ut på redningstokt sammen. Men Pease er en hard negl, i tillegg til å ha backup i den lokale tyske flåten. Tommy Lee Jones har så lenge han har vært aktiv skuespiller vært en av de aller kuleste i klassen. Her treffer vi ham midt i actionfasen - komplett med Demis Roussos-look og Barbara Cartland-versjonen av sjørøverklær, overraskende nok uten at det virker verken teit eller distraherende. Michael O'Keefe var på tidlig 80-tall en helt for fans av Caddyshack og lignende. Og han gjør bra ifra seg her også. Men han må selvsagt finne seg i å stå i skyggen av macho-Jones og den vidunderlige Jenny Seagrove.

r

Jason and the Argonauts

England/Don Chaffey/Todd Armstrong, Nancy Kovack, Gary Raymond, Honor Blackman, Nigel Green m. fl.

Arbeidsfilosofien til stop-motion guruen Ray Harryhausen var at spesialeffektene hans ikke skulle se altfor ekte ut. Publikum må kjøpe illusjonen og leve seg inn i handlingen. Og akkurat det kan man si han lykkes godt med i denne fantasifulle kultfilmen. Levende statuer, flygende fauner, kong Neptun og ikke minst sverdsvingende skjeletter - Harryhausen bringer alt til liv i det han selv regnet for å være sitt mesterverk. Jason (Armstrong), Herkules (Green) og resten av argonautene drar på jakt etter det gyldne skinnet. Lite aner de at mannen som sendte dem ut på oppdraget er han som myrdet Jasons far. For dem som har sett Clash of the Titans (1981, også med stop-motion av Harryhausen) eller nyinnspillingen og dens oppfølger, Wrath of the Titans, er Jason and the Argonauts velkjent terreng. Men i tillegg til å sette standarden, er filmen også en av de beste påminnelsene om hvor morsomt det kan være med rettlinjete, svart/hvitt-historier om de gode mot de onde. Da Harryhausen fikk æres-Oscar utropte Tom Hanks denne til et av de største mesterverkene i filmhistorien. Og han har vel rett i det. Ihvertfall hvis vi snakker om scenen hvor Jason og gutta slåss mot skjelettene. Den er uovertruffen til dags dato.     

p

Martial Law

USA/1990/Steve Cohen/Chad McQueen, Cynthia Rothrock, David Carradine, Andy McCutcheon, Philip Tan m. fl.

Det ville være direkte løgn å påstå at Chad McQueen har arvet noe særlig av sin mer berømte fars utstråling og talent. Men han er grei nok. I hvert fall som kompetent martial arts-utøver som kan si replikkene sine noenlunde naturlig. Og med Cynthia "svart-belte-i-alt" Rothrock ved sin side, og en opplagt David Carradine som sadistisk kung fu-skurk, så blir Martial Law svært så underholdende. Politimannen Sean "Martial Law" Thompson (McQueen) og makkeren Billie Blake (Rothrock) forsøker å finne ut hva som skjedde da Seans bror (McCutcheon) ble lurt med på en rekke biltyverier. Men bandelederen (Carradine) har en hel gjeng kompetente karate-dudes i stallen, i tillegg til selv å være i stand til å utføre et dødsslag som dreper folk på flekken. Scenen er satt for en rekke gode martial arts-kamper. Rothrock står egenhendig for fleste høydepunktene i filmen. Og kampen hennes mot verdensmesteren i kickboksing Benny "The Jet" Urquidez hører hjemme på et nivå langt over det Chad opererer på. Men han gjør sin del av arbeidet. Og sluttkampen mot Carradine (og her skal det innrømmes at det er flere stuntmenn synlig involvert) er av godt merke. Som sagt, ingen höjdare, men underholdende. Og gratis på youtube. 

p

Danger: Diabolik

Italia-Frankrike/1968/Mario Bava/John Philip Law, Marisa Mell, Michel Piccoli, Adolfo Celi, Claudio Gora m. fl.

Skal vi dømme ut i fra kommentarene på nett, er det åpenbart lett å avfeie Danger: Diabolik som bare enda en flummefilm fra slutten av 60-tallet. Og det er klart, likehetene med for eksempel What's New, Pussycat? (1965) og Modesty Blaise (1966) er så absolutt tilstede. Men der de to nevnte Swinging London-filmene kjører den lette og useriøse linja hele veien, har Diabolik nok sex, vold og "ekte" action til å plassere den trygt over i spenningsfilm-sjangeren. Basert på italias lengstgående tegneserie, regissert av legenden Mario Bava og tonesatt av selveste Ennio Morricone, er filmen både en parodi og en hyllest til James Bond og hans verden. Den maskerte mesterforbryteren Diabolik (Law) og hans skjønne assistent Eva Kant (Mell) utmanøvrerer politiet gang på gang og stjeler penger og gull for enorme verdier. Men aller best liker de å posere mer eller mindre nakne i alle mulige stillinger i sitt svært hippe og moteriktige 60-talls skjulested. Både Law og Mell er i overkant modellpene og selvbevisste, og det er i det hele tatt mye som kan minne om rene photoshooter av interiør, frisyrer og klær i filmen. Men med Bond-skurk Adolfo Celi som nådeløs gangster og Michele Piccolo som iherdig politisjef tas krimdelen akkurat så seriøst at det blir litt spennende også. Morricones musikk svinger fra det vanlige coole til noen veldig irriterende popmelodier. En skikkelig kultfilm. 

p

Lionheart

USA/1990/Sheldon Lettich/Jean Claude Van Damme, Harrison Page, Deborah Rennard, Lisa Pelikan, Brian Thompson m. fl.

I 1990 hadde Van Damme fikset sveisen og fått litt mer handling i filmene sine. Det ender også denne gang i en arena hvor vår mann får masse bank av en enorm biff før han slår grusomt tilbake og vinner både penger, ære og tilskuernes hjerter. Men før vi kommer så langt har vi fått flere eksempler på at den muskuløse belgieren faktisk ønsker å utvikle seg som skuespiller - i tillegg til å være en asskicker i særklasse. Og i et par scener med tårer og tenners gnissel får han også vise at han har et breiere register enn mange av de store gutta. Men det er selvsagt ikke derfor Lionheart får en anbefaling her. Det er action vi vil ha, og action vi får. Da broren hans blir drept av en gjeng dopdealere rømmer Lyon (Van Damme) fra fremmedlegionen for å rydde opp. Og snart innser han at det beste han kan gjøre er å vinne en pen sum penger på gatekamper, og gi brorens kone (Pelikan) og datter et bedre liv. Ved første øyekast ser Lionheart ut som en hevnfilm. Det er det ikke, da brorens mordere blir arrestert med en gang. Deretter kan man lures til å tro at det er en fluktfilm, hvor Lyon hele tiden må komme seg unna soldatene fremmedlegionen sender etter ham. Men heller ikke den tråden fører til noe. Og da sitter vi igjen med det som var Jean Claudes varemerke på denne tiden; arenaslåssing. Men så lenge det er så godt utført som her, så krever vi ikke mer. Og når vi snakker om varemerker, ja, han tar seg tid til å moone oss også denne gang. 

r

Bloodsport

USA/1988/Newt Arnold/Jean Claude Van Damme, Donald Gibb, Leah Ayres, Bolo Yeung, Forest Whitaker m. fl.

Etter å ha spilt roller med navn som Spectator in First Dance Sequence og Gay Karate Man fikk JCVD sin første skikkelige hovedrolle i 1988. Og nå i ettertid virker rollen som martial arts-utøveren Frank Dux nærmest spesialskrevet for den belgiske kaninen. For selv om skuespillertalentene var så som så på denne tiden, og sveisen hans kun kan kategoriseres som noe midt i mellom mormonerpredikant og programleder på TVNorge, kan ingen nekte for at fysiskken og bevegelsene rett og slett var perfekte for denne typen filmer. Og Bloodsport sørget da også for at det kronglete navnet hans nesten over natta ble et slags kvalitetsstempel for actionsultne hjemmekino-fans verden over. Soldaten Frank Dux (Van Damme) tar tjuvperm for å delta i den superhemmelige martial arts-turneringen Kummite i Hong Kong. Og mot alle odds klarer han å komme seg til finalen, og en siste, avgjørende kamp mot den fryktede drapsmannen Chong Li (Yeung). Det blir påstått på rulleteksten at denne filmen er basert på en sann historie. Det er den ikke. Alt den virkelige Dux har skrevet om militærkarrieren, mestertitler og deltakelser i hemmelige turneringer er avslørt som løgn. Det hindrer derimot ikke Jean Claudes hovedrolledebut i å være en feiende flott beinknekkeroppvisning. Motstanderne er som seg hør og bør et stort utvalg muskuløse stuntmenn som skal agere diverse nasjonaliteter med forskjellige kampstiler - alle med det til felles at de relativt lett lar seg slå ut av vår mann Dux. Bolo Yeung, som kan skilte med deltakelse i Bruce Lee's Enter the Dragon, er med sine imponerende muskler og skumle oppsyn det nærmeste vi kommer en skurk i filmen. Og den avsluttende kampen er da også tradisjonen tro den som byr på mest motstand - og slow motion. Og de som lurer på akkurat hvor mange ganger Van Damme utfører sitt glansnummer og går ned/ut i spagaten, så er tallet 7.     

r

Cutthroat Island

USA/1995/Renny Harlin/Geena Davis, Matthew Modine, Frank Langella, Maury Chaykin Patrick Malahide m. fl. 

Før Pirates of the Caribbean kom seilende inn fra varmere strøk og bordet alle topplistene, var det relativt dårlige kår for sjørøvere på kino. Det hindret likevel ikke gærninger som Roman Polanski (Pirates, 1986) og Renny Harlin i å gjøre storlagne, påkostede forsøk innen sjangeren. Og om ikke sistnevntes Cutthroat Island er et talende eksempel på rett prosjekt til feil tid, så har jeg tatt feil av alt jeg tror jeg vet om film. For dette er rett og slett en detaljert arbeidstegning for alt som gjorde Pirates of the Caribbean til en dundrende suksess. Minus Johnny Depp, da. Så her snakker vi kanskje om et av de tydeligste eksemplene på hvilken forskjell en skuespiller kan gjøre. Men ser vi bort i fra Jack Sparrow, så har Cutthroat Island alle sverdkampene, skattekartene, eksplosjonene, fyllevitsene, kanonskuddene og sjørøverskattene som sin mer kjente fetter. Til og med den lille apen er med. Sjørøveren Morgan Adams (Davis) og tyven Shaw (Modine) leter etter de tre delene av et skattekart som Morgans far og onkler har gjemt. Men hennes ondskapsfulle onkel Dawg (Lanngella) og den engelske guvernøren Ainslee (Malahide) har ikke tenkt å gjøre det enkelt for dem. Dette er Harlins første av to gode forsøk på å gjøre kona Davis til en vaskekte actionhelt - film nummer to, The Long Kiss Goodnight (1996), var enda bedre, men dessverre ingen suksess den heller - og det fungerer til tider som bare pokker. Mye fordi Harlin er en stor fan av å la skuespillerne sine gjøre stuntsene selv. Davis får selvsagt mye hjelp fra Modine, som ble valgt på grunn av sine fektekunnskaper, og Langella, som tar i bruk alle triks han kan for å gjøre Dawg til den ondeste, råeste og tøffeste sjørøverkapteinnen på denne siden av kaptein Krok. Flotte locations i Thailand og på Malta, fargerike birolleskuespillere og høyt tempo hjelper selvsagt også til. Men dette er og blir "Thelmas" film. Anbefales for de som setter pris på en god piratfilm!         

r

Stick

USA/1985/Burt Reynolds/Burt Reynolds, Candice Bergen, George Segal, Charles Durning, Dar Robinson m. fl.

80-tallet var ikke særlig snilt mot Burt Reynolds. Ikke bare ble han skadet, og etter hvert avhengig av smertestillende, etter samarbeidet med Clinter'n i City Heat (1984). Da han etter mye mas fra fans og kollegaer endelig begynte å lage seriøse filmer igjen, vendte til alt overmål kinopublikummet ham ryggen. Da Stick ble annonsert var vi flere som tenkte at dette må bli en suksess for bartemannen. Med manus av Elmore Leonard, gode skuespillernavn som Bergen, Segal og Durning og regi av Burt selv bare noen få år etter den imponerende Sharky's Machine. Og filmen er langt bedre enn sitt rykte. En enkel historie fra Leonards etter hvert så velkjente småforbryterunivers, med en håndfull kvikke one-linere, en voksen romanse (mye takket være en opplagt Bergen) og flere mer enn brukbare actionscener. Ernest "Stick" Stickley (Reynolds) har akkurat kommet ut av spjelet, da en gammel venn blir drept. Dette innebærer et valg for vår mann; han kan velge det gode livet som sjåfør for en lokal businessmann (Segal) og pleie forholdet både til sin egen datter og advokaten Kyle (Bergen), eller ta rotta på skurkene (Durning og Robinson). Heldigvis for oss actionfans velger han det siste. Men da innspillingen var over var det egentlig ingen som var fornøyde med resultatet. Burt mente han ble presset av produsentene til å filme flere actionscener, mens Leonard på sin side var misfornøyd med at regissøren tilsynelatende ga seg for lett. Og publikum ga blaffen. I Norge var den en moderat hit på video, men da i en klippet og totalt feilpromotert utgave. Nå ligger den ute på youtube, og jeg anbefaler absolutt en titt. Om ikke annet for å få med seg scenen hvor stuntmannen Dar Robinson, som spiller albino-skurken Moke, introduserer fall fra stor høyde bare ved hjelp av en vaier, og så debutere med oppfinnelsen mens han fyrer av en rekke skudd mot Burt og kameraet. En klassiker!     

r

Chinatown

USA/1974/Roman Polanski/Jack Nicholson, Faye Dunaway, John Huston, John Hillerman, Bruce Glover m. fl.

Film noir og gangsterfilm med handling fra 30- og 40-tallet er, i likhet med for eksempel westerns og krigsfilmer, i det store og det hele vel så avhengig av utseendet som handlingen. Hår, klær, våpen, møbler, hodeplagget til helten - alt må stemme på en prikk for at vi skal komme i den rette stemningen og bli skikkelig engasjerte. Dernest kan vi begynne å bry oss om hva som skjer. Og selv da sier Hammet og Chandlers regelverk at vi ikke trenger å helt skjønne hva som skjer. Vi er kun invitert til å henge på mens helten nonchalant forhører folk i røykfylte nattklubber, kjører en skinnende blank cabriolet under Los Angeles nådeløse sol, mens han kjederøyker 40 om dagen i jakten på noe vagt definert som det ofte viser seg ikke er så veldig viktig å få svar på. Roman Polanskis versjon av sjangeren kom ut mellom de to Gudfaren-filmene til Coppola, og er subjektivt sett et mesterverk helt på linje med historien om Corleone-familien. Handlingsmessig er filmen fullt på høyde med klassikere som The Big Sleep (1946) og The Maltese Falcon (1941), og estetisk er det stiligere enn The Sting (1972) og The Great Gatsby (1974) til sammen. Privatdetektiven J. J. Gittes (Nicholson) jobber med en utroskapssak, da han snubler over korrupsjon, drap og incest. Til tross for intense krangler mellom Polanski og Dunaway klarer regissøren å vriste en av damens bedre oppvisninger ut av henne. Nicholson på sin side er så god at man hele tiden sitter og lurer på hvorfor i all verden han ikke var med i noen av Gudfaren-filmene. Dette var opprinnelig tenkt som starten på en trilogi. Men diverse hendelser i Polanskis privatliv satte en stopper for hans videre medvirkning, og Jack måtte selv regissere en oppfølger 16 år senere, kalt The Two Jakes. Og ja, det er Polanski selv som spiller gangsteren som spretter opp Nicholsons nese med springkniv midtveis i filmen.   

 

r

Capricorn One

USA/1977/Peter Hyams/Elliott Gould, James Brolin, Brenda Vaccaro, Sam Waterston, Hal Holbrook m. fl.

Konspirasjonsteoriene rundt månelandingene på slutten av 60-tallet virker rimelig passe nå. Men på midten av 70-tallet hadde de rikelig med luft under vingene. Manusforfatter og regissør Peter Hyams ser her for seg hvordan en lignende situasjon kunne utspilt seg, da en planlagt landing på Mars skjærer seg. Hvor langt er myndighetene villig til å gå for å dekke over hva de har gjort? NASA, med direktør James Kelloway (Holbrook) i spissen, må avbryte oppstigningen rett før astronautene Brubaker (Brolin), Willis (Waterston) og Walker (Simpson) skal sendes avgårde mot den røde planeten. Og i frykt for å miste alle bevilgningene og støtten i folket spiller de inn Mars-scener i en hangar ute i ørkenen. Og det ser ut til å fungere. Men de tre hovedpersonene begynner å mistenke at de ikke vil slippe levende unna bløffen. Elliott Gould, som spiller journalisten som begynner å mistenke at ikke alt er som det skal, er den som gjør de tyngste løftene her. Og det er nok biljakten og den avsluttende flyjakten som vil bli husket lengst. Telly Savalas, som illsint flyger, stjeler mye av showet i en liten, men viktig rolle. O. J. på sin side er en så dårlig skuespiller at det er pinlig å se på. Men 70-tallsparanoiaen og gode, gammeldagse analoge stunts sørger for at vi hygger oss hele veien. Flyscenene, hvor Telly og Elliott i en gammel todekker ypper seg mot to militærhelikoptre, skal ifølge stuntteamet ha vært de farligste å filme fram til da. Og de gir oss faktisk fortsatt noen skikkelige magesug mens de pågår.