p

Gold of the Seven Saints

USA/1961/Gordon Douglas/Clint Walker, Roger Moore, Leticia Roman, Robert Middleton, Chill Wills m. fl.

Takket være klassikere som Rio Conchos (1964) og Barquero (1970) vil regissør Gordon Douglas alltid være regnet som en av de store innen sjangeren. Denne tidligere, og langt mer beskjedne, friluftswesternfilmen hører kanskje ikke til blant mesterverkene. Men den er hyggelig nok, og ikke minst interessant fordi den viser at også den engelske gentlemansskuespilleren Sir Roger kan tøffes opp med bustete sveis og tredagersskjegg. Pelsjegerne Jim Rainbolt (Walker) og makkeren Shaun Garrett (Moore) har snublet over en anselig mengde gull  og prøver så godt de kan å komme seg ubemerket til sivilisasjonen. Men den lysskye legen Wilson Gates (Wills), deres tidligere venn, kvegbaronen Amos Gondora (Middleton) og ikke minst banditten McCracken (Gene Evans) og hans gjeng har fått med seg hva de to har i sadeltaskene. Det at både Walker og Moore kom rett fra serien Maverick var nok med på å gi Gold of the Seven Saints et umiskjennelig TV-preg. Og det spørs om ikke førstevalget i registolen, Howard Hawks, hadde maktet å gi verket en bedre polish. Men, som sagt, det er trivelig nok til å forsvare 90 minutter i sofaen. Walker fortsatte i sjangeren i mange år til, mens Moore allerede året etter gjorde det stort som Simon "Helgenen" Templar.   

p

The Tenant

Frankrike/1976/Roman Polanski/Roman Polanski, Isabelle Adjani, Melvyn Douglas, Jo Van Fleet, Shelley Winters m. fl.

Jeg har full forståelse for dem som nærmest har nullet Polanski ut av sin filmhistorie, selv om debatten rundt skillene mellom kunstneren og kunsten langt i fra er over. Men kvaliteten på The Tenant er likevel såpass overveldende at jeg blir nødt til å skrive en anbefaling. Det er regissørens første etter megasuksessen med Chinatown (1974), men handling og stil er langt mer i tråd med tidligere filmer som Repulsion (1965) og Rosemary's Baby (1967). Byråkraten Trelkovsky (Polanski) leier en liten leilighet hvor den forrige eieren tok livet av seg. Ikke lenge etter at han har flyttet inn begynner han å få følelsen av at de andre beboerne er ute etter å ta ham. Eller er det hans egen begynnende schizofreni som lurer ham? Det første som slår en når man ser The Tenant er akkurat hvor mye Sam Raimi og Bruce Campbell har lånt når de gikk i gang med den første Evil Dead-filmen i 1981. Ash sine demoner er selvsagt mer håndfaste og reelle enn Trelkovskys. Men likhetene mellom hendelsene i den lille hytta i skogen og leiligheten i Paris er slående. Og flere av deliriumsekvensene er påfallende like. Polanski spiller selv hovedrollen på briljant vis, uten å være kredittert på rulleteksten. Øverst der står 21 år gamle Isabelle Adjani, som får gjort mye ut av rollen som hovedpersonens eneste link til den virkelige verden.    

r

McCabe & Mrs Miller

USA/1971/Robert Altman/Warren Beatty, Julie Christie, Rene Auberjonois, William Devane, Keith Carradine m. fl.

-If a frog had wings, he wouldn't bump his ass so much, follow me?

På begynnelsen av 70-tallet var både Warren Beatty og Robert Altman blant de mest spennende filmskaperne i Hollywood. Og etter banebrytende suksesser som Bonnie and Clyde (1967) og M.A.S.H. (1970), hva var vel mer naturlig enn å gå sammen om å lage det sistnevnte har kalt en anti-western? Men en som i stil og innhold har inspirert sjangeren helt opp til våre dager. Spesielt TV-serien Deadwood har hentet mye av det visuelle herfra. Mot slutten av 1800-tallet går gambleren McCabe (Beatty) motvillig i kompaniskap med prostituerte Mrs Miller om å skape en blomstrende business i en avsides gruveby. Men da et stort gruveselskap vil kjøpe dem ut skaper det problemer for dem begge da den stae McCabe nekter å selge til den prisen som blir foreslått. Altmans filming av regn, gjørme, sludd og snø, kombinert med naturalistiske skuespillerinnsatser fra alle de involverte og musikk av Leonard Cohen, sørger for en poesi i historien som gjør at det aldri blir så depressivt som de enkelte bestanddelene skulle antyde. I min bok er dette er filmkunst fra absolutt øverste hylle. Anbefales!

p

Flying Guillotine 2

Hong Kong/1978/Kang Cheng-Shan Hua/Feng Ku, Chung Wang, Hung Wei, Locke Hua Liu, Nancy Yen m. fl.

Flying Guillotine 2, som starter opp der eneren avslutta, men som egentlig er opus nummer fire i serien om det uortodokse våpnet, blir regnet for å være en av de bedre Guillotine-historiene. Det er fortsatt ikke helt lett å fatte hvorfor den merkelige konstruksjonen gir eieren såpass store fordeler på slagmarken som det blir framstilt, men det er heldigvis en slags indre logikk i det hele. Helten Ma Teng (nå spilt av Lung) slår seg denne gang sammen med en gruppe kvinnelige krigere (Yen m. fl.) for å felle den onde keiseren Yung Cheng (Ku). Det er mindre guillotin-action her enn man skulle tro. Men regissørene Cheng og Hua vet å fylle opp med plenty blodig kung fu og fekting, nakne damer og grov tortur til å holde på vår oppmerksomhet til siste bilde. Og om fans av Ti lung skulle synes at helten blir litt sparsommelig brukt, så vil nok fansen av Nancy Yen føle seg veldig godt ivaretatt. I likestillingens navn gjør damen solid vei i vellinga. Sjenerøs bruk av melodrama og store, kinesiske følelser vi kanskje ikke skjønner så mye av, kan virke avtennende på noen seere.     

r

Jade

USA/1995/William Friedkin/David Caruso, Linda Fiorentino, Chazz Palminteri, Richard Crenna, Michael Biehn m. fl.

Når det kommer til "gjett hvem som er morderen" historier, gjerne med oppfinnsomme drap og et og annet erotisk innslag, er det vanskelig å komme utenom sammeligninger med mestere som Hitchcock, Chabrol og De Palma. I denne Joe "Basic Instinct" Eszterhas-skrevne thrilleren mistenker jeg at regissør Friedkin har kikket en annen kjempe i kortene, nemlig Dario Argento. Det er i hvert fall noe med de lange kameraføringene gjennom overdådig møblerte luksusleiligheter og sansen for detaljer i bildet som minner mistenkelig om den italienske virtousen. Statsadvokat David Corelli (Caroso) etterforsker et brutalt drap der hans tidligere kjæreste Trina Gavin (Fiorentino) er hovedmistenkt. Men nye mord tyder på at saken er mer komplissert enn som så. Jade var Carusos 2. forsøk på å erobre kinolerretet etter årevis som TV-stjerne med NYPD Blue. Det gikk bare sånn passe. Akkurat i dette tilfellet tror jeg vi kan skylde på Friedkin. Filmen er i hvert fall merkelig tilbakeholden når det gjelder de ingrediensene som gjorde Basic Instinct (1992) til en gigantisk suksess. Det finnes hint av sleaze, nakenhet og blodig vold. Men det spørs om ikke Argentos langt grovere tilnærming hadde gjort prosjektet godt. Skuespillere med litt større fakter og store ord hadde også gjort seg. Slik det er nå er det modellen Angie Harmon som stjeler showet.

p

Scobie Malone

Australia/1975/Terry Ohlsson/Jack Thompson, Judy Morris, Shane Porteous, Jacqueline Kott, James Condon m. fl.

Australia var en god leverandør av filmer litt utenom det vanlige på 70- og 80-tallet. Og denne thrilleren fra 1975 er intet unntak. Innledningsekvensen, med tittellåt som ustanselig nevner hovedpersonens navn og bilkjøringsscener gjennom et solfylt Sydney, bringer tankene hen til en pilot for en typisk detektime-serie. En sånn hvor ukas mord løses ved å bevege seg fra A til B til C, før det hele avsluttes med en slåsskamp eller en biljakt. Men som sagt, dette er Australia under slengbuksenes tiår. Så noen har fått det for seg at den relativt lettfattelige handlingen må sprites opp med relativt blodig vold - og overraskende mye nakenhet. Politidetektiv Scobie Malone (Thompson) prøver å finne ut hvem som drepte luksusprostituerte Helga Brand (Morris), men får snart erfare at jo mer han pirker i overklassens affærer jo mer motstand møter han fra både de mistenkte og sine egne overordnede. Scobie Malone var den første produksjonen som fikk filme i det nylig åpnede operahuset i Sydney, og det bruker regissør Ohlsson for alt det er verdt. Filmen er som sagt et drapsmysterium, men vil nok bli husket lengst for Thompson og de utallige kvinnelige motspillerne hans' ubeskjedenhet i sengehalmen.

p

Tales of a Eunuch

Hong Kong/1983/Shan Hua/Yu Wong, Chia-Hui Liu, Linda Chu, Feng Ku, Li-Ling Liao m. fl.

Uttrykket "skal du bare se en..." er egentlig ganske poengløst i filmsammenheng. Men noen ganger passer det bare for godt. Shan Huas kung fu-sexkomedie er i hvert fall såpass unik at jeg bare er nødt til å anbefale den. Også for dem som ikke noen som helst planer om å se noe i denne helt spesielle sjangeren. Lurendreieren Wai Sia Bao (Yu) har vokst opp på bordell. Etter en vill aften med gambling havner han i klørne på den onde evnukken Hai (Ku). I sin søken etter de 42 skriftene som leder til en gjemt skatt har Hai nemlig tenkt å sende Bao inn i palasset forkledd som keiser Kang Hsis (Liu) kung fu-trener. Men den onde dronningen (Choh Seung-Wan) er på sporet av dem allerede fra starten av, og hun har ikke tenkt å dele formuen med noen. Blod og gørr, frenetisk martial arts, til dels grove sexvitser og fantastisk slapstick preger hver scene i denne handlingsmettede filmen. Komikeren Wang Yu står stødig i sentrum av det hele, men støttes flott opp av både Liu og Ku. Smakfullt er det ikke, men den må likevel anbefales! 

r

Judgment Night

USA/1993/Stephen Hopkins/Emilio Estevez, Cuba Gooding jr, Denis Leary, Stephen Dorff, Jeremy Piven m. fl.

Regissør Stephen Hopkins var på 90-tallet en god leverandør av spenningsfilmer i grenselandet mellom store b-filmer og mindre a-filmer. Predator 2 (1990) og Blown Away (1994) er to gode eksempler på hva han kunne få til med et moderat budsjett og rimelig kjente ansikter i hovedrollene. I Judgment Night måtte han nok litt nedover på ønskelista før hovedrollen tilfalt Emilio Estevez. Men det funker greit, og den energiske handligen dekker greit over det som stjernen måtte mangle av intensitet. Brødrene Frank (Estevez) og John Wyatt (Dorff) skal på boksekamp sammen med kompisene Mike Peterson (Gooding jr) og Ray Cochran (Piven). For å slippe unna trafikken tar de en snarvei gjennom slummen. Der blir de vitne til drapet på en narkolanger, og snart har de gangsteren Fallon (Leary) og hans menn (Peter Greene, Erik "Everlast" Schrody m. fl.) etter seg. Det skal ikke stikkes under en stol at Judgment Night låner friskt fra mer kjente filmer som Deliverance (1972) og After Hours (1985). Og det er ingenting i veien med det. Fire vanlige mennesker stilt opp mot samvittighetsløse gangstere med løs avtrekkerfinger, er alltid god underholdning. Og Hopkins filmer Chicago by night nærmest som en post-apokalyptisk ødemark, og gir det hele sin distinkte stil. Med Denis Leary, Everlast og Peter Greene som skurker bør det ikke overraske noen at det irske aspektet er vel ivaretatt. Såpass at det er litt skuffende at vi ikke får House of Pain eller The Pogues på lydsporet.   

p

The Young Vagabond

Hong Kong/1985/Sze Yu Lau/ Chia-Hui Liu, Jason Pai Piao, Wong Yu, Wang Lung Wei, Feng Ku m. fl.

Kinesisk historie er relativt godt befolket med virkelige helter som har blitt gitt en ekstra god polish gjennom kung fu-sjangeren. Fong Sai-Yuk, Huo Yuanjia, Ip Man og Wong Fei-Hung, for å nevne noen av de mest kjente her i vår del av verden. Sistnevntes læremester, "Tiggeren" Su Chan, har også gjort seg bemerket på lerretet gjennom diverse eventyr. I denne actionkomedien fra Sze Yu Laus hånd blir vi presentert for ungdomstiden til den kommende legenden, og vi får bevitne hvordan han selv ble trent opp en gang i tiden. Da unge Su Chan (Liu) oppdager at læreren hans (Piao) er en tidligere martial arts-mester, får han overtalt denne til å trene seg opp i den mytebelagte "drunken style" - kunsten å slåss utradisjonelt etter inntak av alkohol. Like etter blir læreren drept av en rivaliserende mester, og Su Chan må begi seg ut på hevntokt. The Young Vagabond kom ut i en periode da kjappere og mer moderne kung fu-filmer hadde tatt over for Shaw Brothers mer omstendelige, gjennomkoreograferte stil. Og det merkes. Selv om dette i hovedsak er en slapstickkomedie, er kampene raskere og mer voldsomme enn det meste av det Liu og brødrene hans pleide å stå bak. Vi snakker ikke om en klassiker a la The 8 Diagram Pole Fighter (1984), men dette er likevel så underholdende som det går an å bli på et beskjedent budsjett og ren og skjær stå-på-vilje.

p

Krull

England/1983/Peter Yates/Ken Marshall, Lysette Anthony, Freddie Jones, Alun Armstrong, Liam Neeson m. fl.

Peter "Bullitt" Hyams Krull kom ut midt under den store eventyrfilmbølgen på tidlig 80-tall. Men i motsetning til de hundrevis av billige rett-på-VHS greiene som oversvømte videomarkedet på den tida, var dette en påkostet storfilm rettet mot kinopublikummet. En annen ting som skilte filmen litt fra fantasyhistorier som Conan (1982) og ren science fiction som Spacehunter (1983), var at Hyams lånte flittig fra alle sjangere. En monsterlignende figur (Trevor Martin) fra en annen galakse kidnapper dronning Alyssa av Krull (Anthony) midt under dennes bryllupsfest. Beistet har til hensikt å stoppe all motstand og okkupere planeten. For å redde sin nye kone og stoppe inntrengeren må kong Colwyn (Marshall) og hans høyre hånd Ynyr (Jones) samle sammen en gruppe krigere (Armstrong, Neeson, Robbie Coltrane m. fl.) og finne det eneste som virker mot vesenet, kastevåpenet Glaive. Influensene fra Tolkiens Lord of the Rings og Lucas' Star Wars er påtakelige her. Men det er også nok originale ideer til at vi kjenner igjen ting fra senere filmer i samme sjanger. Effektene kunne med fordel ha vært litt bedre. Men de forskjellige innslagene av grønne, røde og gule lasere har absolutt noe sjarmerende ved seg. Ken Marshall begynte her å bevege seg mot slutten av de 15 minuttene hovedrollene i denne og TV-serien Marco Polo ga ham. Freddie "Ynyr" Jones og Francesca "Widow of the Web" Annis var begge med i David Lynch' Dune året etter. 

r

Conan the Destroyer

USA/1984/Richard Fleischer/Arnold Schwarzenegger, Grace Jones, Wilt Chamberlain, Tracey Walter, Mako m. fl.

John Milius' Conan the Barbarian (1982) er en av de få seriøse - og gode - fantasyfilmene fra det glade 80-tallet. Denne oppfølgeren er i så måte mer lik de mange kopiene som kom i kjølvannet av barbaren. Hvilket vil si en dårligere historie, flere gummimonstre og en overdose med trollmenn som veiver med armene og snakker gibberish. Men bortsett fra dette er det en relativt fin oppfølger vi har med å gjøre. Conan (Arnold) og hans følgesvenner Akiro og Malak (Mako og Walter) får i oppdrag av dronning Taramis (Sarah Douglas) å følge prinsesse Jehnna (Olivia d'Abo) i hennes jakt på en krystall som kan vekke guden Dagoth (spilt av Andre the Giant, I kid you not). Men verken dronningen eller guden har rent mel i posen. Av en eller annen grunn var Grace Jones populær nok på begynnelsen av 80-tallet til å få roller i både denne og James Bond-filmen som kom året etter. Og når det er sagt, så fungerer hun nok mye bedre som barbarkriger her enn i seng med en svært aldrende Roger Moore. Men god er hun på ingen måte. Basketballspilleren Wilt Chamberlain (2,16 meter på sokkelesten) er da mye mer spennende i sin eneste filmrolle som prinsesse Jehnnas livvakt. Og Arnold? Vel, han er Arnold hele filmen igjennom. Og det er han jævlig god til.

p

Stagecoach

USA/1986/Ted Post/Willie Nelson, Kris Kristofferson, Johnny Cash, Waylon Jennings, John Schneider m. fl.

-I mind my own business. You oughta try it some time.

Historien er full av vennegjenger som har plukket opp et kamera og lagde en film sammen. Det er ikke noe veldig spesielt med det. Men når vennegjengen er countrysupergruppa The Highwaymen, så er det litt utenom det vanlige. Med basis i historien fra John Fords Stagecoach har produsent Willie Nelson hyret inn forfatteren bak Smokey and the Bandit, James Lee Barrett, til å oppdatere handlingen til å passe ham og hans venner i musikkbransjen. Den mest interessante omskrivningen er at doktoren ombord er Doc Holliday denne gang. Og den rollen har Willie tatt selv. Johnnie Cash er marshall Curly Wilcox, som har mer til felles med John Wayne enn Kris Kristoffersons Ringo Kid fra originalen. Gambleren Hatfield blir gestaltet av fjerdemann i gruppa, Waylon Jennings. The Highwaymen var på denne tiden mellom 49 og 54 år gamle, og sympatisk nok har rollen som saloonpiken Dallas gått til 47 år gamle Elizabeth Ashley. Det gir det hele et skinn av troverdighet, og en godt voksen feelgoodtone som tidligere versjoner ikke har forsøkt seg på. Legger vi så til at kona og sønnen til Cash, June Carter Cash og John Carter Cash, Jennings kone Jessie Colter, og countrymusikeren David Allan Coe har små roller her, så er familiestemningen komplett. Grunnhistorien, om en gruppe mennesker som av forskjellige årsaker må komme seg til endestasjonen Lordsburg, og som på sin vei med dilligencen gjennom ødemarka blir angrepet av Geronimo og hans krigere, er beholdt. Kris har til og med fått utdelt en winchester med stor bøyle som ligner på John Waynes. Men oppgjøret med familien Plummer (Alex Kubik, David Allan Coe m. fl.), som sto bak drapet på Ringo Kids bror, har fått en langt større plass. Og her gis alle de fire stjernene rikelig med anledning til å skinne. Den prisbelønnede engelske musikeren Anthony Newley spiller whiskeyselgeren Trevor Peacock, Dallas-stjernen Mary Crosby spiller gravide Lucy Mallory og John "Dukes of Hazzard" Schneider spiller den sympatiske kusken Buck. Marys mer kjente far Bing var som kanskje noen husker med i innspillingen av Stagecoach i 1966. Og musikken, som er laget av Willie og David Allan Coe, kan ingen klage på!   

r

Rambo III

USA/1988/Peter MacDonald/Sylvester Stallone, Richard Crenna, Marc de Jonge, Kurtwood Smith, Spyros Fokas m. fl.

-I'm no tourist.

Til den tredje filmen om drapsmaskinen John J. Rambo er det tatt noen grep som fullstendig tar luven av den politiske brodden vi mente å se i forgjengeren. Handligen foregår i Afghanistan - rett nok etter at Sovjetunionen hadde trukket seg ut i virkeligheten - men for å unngå den verste ironien i at Rambo drar til den delen av verden etter å ha terpet på USAs nederlag i Vietnam, er manuset er nøye med å poengtere at han er der for å redde Oberst Trautman ut av klørne til en spesielt sadistisk kommandant. Og som i en hvilken som helst western fra 60- eller 70-tallet, har filmen en indre struktur som gjør historien ganske så spiselig. Da oberst Trautman (Crenna) blir under et oppdrag i Afghanistan tatt til fange av sovjetkommandanten Zaysen (de Jonge), setter Rambo (Stallone) og en gruppe lokale mujahedinkrigere i gang en redningsaksjon. I et intervju for noen år siden rangerte Sly denne over nummer to i serien. Og det er vanskelig ikke å være enig med ham i det. Budsjettet er større og stilen er mye lik. Men tempoet er høyere og historien mer rettlinjet. Vår mann har til og med fått noen morsomme onelinere skvist innimellom drapene. Og det at dette er et gruppearbeid kler figuren.    

r

Conan the Barbarian

USA/1982/John Milius/Arnold Schwarzenegger, Sandahl Bergman, James Earl Jones, Mako, Max Von Sydow m. fl.

-Conan! What is best in life?

 -To crush your enemies. See them driven before you. And to hear the lamentations of their women.

Hundrevis av imitasjoner senere er det fortsatt ingenting som slår John Milius' bidrag til fantasy-sjangeren. Om det var fordi han stilte til start med mer penger, et bedre manus eller rett og slett mer talent, det kan sikkert diskuteres herfra til evigheten. Det kommer i hvert fall tydelig fram relativt tidlig at regissøren og hans manus-medansvarlige Oliver Stone, tar dette seriøst. Her finnes ingen pappslott, flisete løsskjegg eller plastsverd. Og rollene er gitt til skuespillere som kan sine ting. Og de som ikke kunne sin Hamlet er utvalgt på grunn av utseende og kroppsbeherskelse. Som ung gutt ser Conan (Schwarzenegger) familien og stammen sin bli drept av kultlederen Thulsa Doom (Jones) og hans menn (Ben Davidson og Sven-Ole Thorsen). Som voksen får han i oppdrag av kong Osric (Von Sydow) å befri dennes datter fra Dooms klør, og samtidig få muligheten til å ta hevn. Schwarzenegger og Bergman var begge utrente foran kamera, men takket være god regi og drahjelp fra Jones og Von Sydow framstår de begge som om de var født til å bekle rollene som Conan og hans utkårede Valeria. Mako og Gerry Lopez utgjør resten av gjengen. Og actionscenene er akkurat så velkoreografert og blodige som en Conan-historie krever. En oppfølger fulgte to år senere, da med Grace Jones og Wilt Chamberlain, i tillegg til Mako igjen, på laget. Arnold stilte også opp i Red Sonja (1985), men pga rettighetsproblemer ble han der kalt Kalidor. Ingen av disse filmene klarte å unnslippe den nevnte parodiske stilen.

Pirates

Frankrike/1986/Roman Polanski/Walter Matthau, Cris Campion, Charlotte Lewis, Damien Thomas, David Kelly m. fl.

-It's easier to live without a head than without gold, you numbskull!

Fram til Disneys Pirates of the Caribbean ble en kjempesuksess i 2003 var det heller magre kår for sjørøvere på kino. Noe denne superdyre filmen bittert fikk erfare. Ikke at det er noe i veien med verken regien, skuespillerne eller handlingen. Publikum ville bare ikke komme. Hvilket er synd, for dette er bra saker. Sjørøverkaptein Thomas Bartholomew Red (Matthau) og hans høyre hånd The Frog (Campion) kommer på sporet av en gullstol ombord på en spansk gallion. Men selv etter at de har fått mannskapet til å gjøre mytteri, tatt passasjerene som gisler og seilt til nærmeste lovløse havn, forfølges de av det ene uhellet etter det andre som hindrer dem i å slippe unna med byttet. Matthau var visstnok ikke Polanskis førstevalg til hovedrollen som piraten Red. Men ikke overraskende fungerer han helt perfekt som en enbeint brumlebass med sans for rom og gull. Campion som Frog og Lewis som Maria-Dolores de la Jenya de la Calde er begge debutanter, og får ikke gjort så mye ut av seg. Thomas er god som motstanderen Don Alfonso de la Torre, men det spørs om ikke det originale valget Timothy Dalton hadde kunnet gjort en mer fargerik innsats. Roy Kinnear er som ventet solid som den lysskye forretningsmannen Dutch. Og ja, det er rockestjernen Ian Dury som spiller Meat Hook. 

Midnight in St. Petersburg

England/1996/Douglas Jackson/Michael Caine, Jason Connery, Lev Prygonuv, Tanya Jackson, Michael Sarrazin m. fl.

-Watch my bananas!

Det ville være blank løgn å hevde at den 5. Harry Palmer-filmen ikke føles litt som om den er satt sammen av ubrukte scener fra den forrige filmen. Men den har sin egen regissør og en sammenhengende historie, så den er nok ment å være sånn. Og det er ikke det at den er dårlig på noe vis, bare ikke så bra som de andre fire. Harry (Caine) og medarbeiderne (Connery, Sarrazin, Prygonuv m. fl.) får i oppdrag av en ukjent å finne enn porsjon stjålet plutonium. Men det er mange parter ute i samme ærend, og flere av dem er villige til å gå over lik for å få det som de vil. Og midt oppe i det hele blir Nicolais forlovede, Tatiana (Jackson) kidnappet av erkefienden Alexei (Michael Gambon). Regissør Jackson har ikke et like godt håndlag med actionscenene som tidligere kollegaer i serien, men gjør seg god bruk av St. Petersburg som bakteppe for historien. Og har i tillegg et ensemble å jobbe med som kunne gjort dette i søvne. Alt i alt er Midnight in St. Petersburg brukbar underholdning. Men i og med at innspillingen fikk hovedpersonen til å vurdere pensjonering, så var det kanskje greit at de ga seg her. I 2014 spilte Caine lederen for spionorganisasjonen Kingsmen i filmen av samme navn. Rollefiguren hans heter rett nok Arthur. Men han minner mistenkelig om Harry Palmer, spør du meg.

r

Rambo: First Blood part II

USA/1985/George P. Cosmator/Sylvester Stallone, Richard Crenna, Charles Napier, Steven Berkoff, Martin Kove m. fl.

-To survive a war, you gotta become war

Da oppfølgeren til John J. Rambos bravader i den amerikanske fjellheimen kom ut, var det relativt lett å avfeie den som bare atter en actionfilm i Reagan-æraens ånd. Nå 35 år senere virker de små tilløpene til politikk fra manusforfatterne James Cameron og Sylvester Stallones side, mer naive og halvhjertede enn gjennomtenkt konservative. De er ute etter å ta bakmennene og de korrupte politikerne, og hvem har vel noe i mot det? Når det gjelder selve skytingen, smellingen og slåssingen, så har vi å gjøre med en påkostet og flott filmet utgave av de utallige italienske kopiene som fulgte i kjølvvannet av Apocalypse Now (1979) og Slys egen First Blood (1982). Rambo blir hentet ut av fengsel av sin gamle venn Trautman (Crenna) for å sendes på et rekognoseringsoppdrag i Vietnam. En kongresskomite vil sjekke om det fremdeles finnes amerikanske fanger i landet. Da vår mann finner en gruppe i en avsidesliggende leir, avbryter CIA-kontakten Murdock (Napier) oppdraget og lar Rambo være igjen i jungelen. Nå må han kjempe mot både vitenamesiske og sovjetiske styrker for å komme seg tilbake. Rambo: First Blood part II kommer aldri i nærheten av kvalitetsnivået til den første filmen. Men det står stor respekt av den fysiske innsatsen Stallone legger for dagen, og i sin egen logikk er det en spennende og spektakulær underholdningsfilm. Steven Berkoffs sovjetiske offiser Podovski blir kanskje litt for mye, og selv med alle de pengene i ryggen er det overraskende mange småfeil her og der, men alt i alt er dette noe det går an å anbefale en fredagskveld.       

p

California

Italia/1977/Michele Lupo/Giuliano Gemma, William Berger, Miguel Bose, Raimund Harmstorf, Chris Avram m. fl.

Helt mot slutten av den italienske westernbølgen, og rett før han ble hoffleverandør av Bud Spencer-suksesser, serverte Michele Lupo oss denne lille perlen av en film. Muligens inspirert av Clint Eastwoods The Outlaw Josey Wales fra året før, bys vi på en velskrevet, spilt og regissert historie fra perioden rett etter borgerkrigen. Men alt med den vrien som gjorde europeiske cowboyfilmer så severdige. Sørstatssoldatene Michael "California" Random (Gemma) og William Preston (Bose) blir venner etter å ha sluppet ut av krigsfangenskap. På vei mot familiegården i Missouri blir William drept, og California tar på seg ansvaret med å informere slektningene. De tar vare på ham som en del av familien. Men snart blir Williams søster kidnappet av prisjegeren Whittaker (Harmstorf) og hans brutale menn, og California må legge ut på redningstokt. Dette var Lupos 5. film med Gemma i hovedrollen, og det synes at han har et godt håndlag med å regissere den atletiske stjernen. Med kostymer av legenden Carlo Simi, musikk av Gianni Ferrio og skuespillere som ikke trenger stuntmenn verken når de slåss, skyter eller rir må California regnes som en av de virkelig gode spagettiwesterns fra siste halvdel av 70-tallet. Så får vi heller bære over med at det er skikkelig distraherende at Harmstorf er dubbet med "stemmen" til Bud Spencer.  

Bullet to Beijing

England/1995/George Mihalka/Michael Caine, Jason Connery, Mia Sara, Michael Gambon, Burt Kwouk m. fl.

Nesten 30 år etter forrige eventyr vender den engelske agenten Harry Palmer tilbake. Men tro ikke på filmplakaten - dette er ikke Len Deightons Bullet to Beijing. Det er manusforfatter Peter Welbecks Bullet to Beijing. Med Michael Caine i rollen som spionen han selv ga navn til. Og igjen snakker vi om en innspilling den britiske superstjernen var misfornøyd med, men som for oss seere har alt vi forventer av en historie som dette; møter med tidligere KGB-agenter i mørke bakgater, skyting, biljakter, litt nakenhet og balalaikainspirert bakgrunnsmusikk. Greit nok, utførelsen minner litt mer om en rimelig påkostet TV-serie enn en blankpolert Hollywoodfilm. Men den er spilt inn på location og holder på oppmerksomheten vår til siste bilde. Like etter at Harry Palmer (Caine) blir tvangspensjonert av den engelske etterretningen, får han et godt betalt oppdrag av den russiske mangemillionæren Alexei (Gambon). Sammen med agentene Nicolai (Connery) og Natasha (Sara) må han hindre at en livsfarlig gass havner i hendene på Nord-Korea. Ungarskfødte George Mihalka gir både bybildene fra St. Petersburg og scenene fra landsbygda en såpass østeuropeisk vri, at vi flere ganger tar oss i å ønske at dialogen hadde vært på russisk. Det er den selvsagt ikke. Og selv om Jason Connery ikke besitter en fjerdedel av sin langt mer berømte far Seans karisma, og Sara aldri får gjort annet enn å stå og se på, så har Caine nok erfaring til å hale det hele i land. Men vi klarer simpelten ikke å ta Burt "Clouseaus tjener Cato" Kwouk seriøst et eneste sekund. Og det til tross for at han har spilt Bondskurk hele tre ganger.  

r

First Blood
USA/1982/Ted Kotcheff/Sylvester Stallone, Brian Dennehy, Richard Crenna, Bill McKinney, David Caruso m. fl.

-Don't push it or I'll give you a war you won't believe.

Selv etter 30 år, og utallige visninger, blir jeg slått av hvor god First Blood er. Og siden vi må helt opp til nummer 4 i serien om Rambo for å finne noe av det samme intense drivet og velregisserte actionscener, så får vi tro at dette er hovedrolleinnehaver og manusforfatter Stallones fortjeneste. Mannen kan rett og slett sin action. John J. Rambo ankommer småbyen Hope i håp om å finne en gammel militærkamerat, men kommer snart på kant med loven. Drevet av traumer og overlevelsesinnstinkt rømmer han ut i ødemarka, hvor han går til regelrett krig mot politiet og hjemmevernet. Noe av det som skiller First Blood fra lignende historier, er avslutningen hvor Stallone får vise litt skuespillermuskler da Rambo tømmer seg for all oppdemmet sorg og angst han bærer på fra Vietnam-krigen. En sterk avslutning, som på en måte blir litt sabotert av oppfølgerne som kom senere. Richard Crenna som oberst Trautman dukker opp i både film nummer 2 og 3. Skuespiller og regissør Jack Starrett gjør en formidabel jobb som sheriffassistent Galt, mannen som pusher Rambo over kanten, og Brian Dennehy følger fint opp som den stødige, men irrasjonelle sheriffen, Teasle.

p

Beverly Hills Cop III

USA/1994/John Landis/Eddie Murphy, Jon Tenney, Joey Travolta, Eugene Collier, Jimmy Ortega m. fl.

Jeg må innrømme at det var med en stor porsjon skepsis jeg satte meg ned for å se Beverly Hills Cop III. På 90-tallet fant jeg den totalt mislykket, og har faktisk ikke sett den igjen siden. Stor var derfor overraskelsen da jeg ganske raskt så at dette fungerte helt greit. Etter eget utsagn ønsket Eddie Murphy å lage en actionfilm som ikke nødvendigvis spilte så mye på humor som de to første i franchisen. Og det har han lykkes relativt bra med. En og annen vits finnes jo, men ikke nødvendigvis mer enn det Die Hard og Lethal Weapon har. Nå er selvsagt ikke John Landis noen John McTiernan eller Richard Donner, så om vi skal klage på noe så må det være at actionscenene her kunne vært litt bedre. Da sjefen (Gilbert R. Hill) til Foley (Murphy) blir drept under en rassia, kommer sistnevnte på sporet av Ellis DeWald (Timothy Carhart) og hans bande som opererer fra tivoliet WonderWorld i Beverly Hills. Judge Reinhold er på plass som Billy Rosewood for tredje gang, men både Ronny Cox og John Ashton måtte trekke seg før innspillingen startet. Noe som merkes godt. Hector Elizondo, som politimannen Joe Flint, gjør sitt beste for å dekke over tapet, men det er noe med dynamikken fra de første filmene som har blitt borte. Bronson Pinchot, som Serge fra den første filmen, stikker innom som våpenselger med noen uortodokse granatkastere som vi fort skjønner skal brukes av Foley senere. Og ville det jo ikke vært en John Landis-film uten cameoer fra andre regissører. Men om den jevne kinogjenger kjenner igjen folk som Arthur "Silver Streak" Hiller, Barbet "Barfly" Schroeder og Ray "Clash of the Titans" Harryhausen er en annen sak. George Lucas som tivoligjest vil nok de aller fleste dra kjensel på. Al Leong, som har en liten rolle som skurk i omtrent alle actionfilmer fra 80-tallet, stikker innom som gjengmedlem å åpningsscenen.   

r

Ashanti

England/1979/Richard Fleischer/Michael Caine, Kabir Bedi, Beverly Johnson, Peter Ustinov, Omar Sharif m. fl.

Ashanti har - dessverre mye takket være stjernen selv - blitt ført opp i den kategorien av filmer Michael Caine kun gjorde for pengene. Hvilket er synd, for dette har nemlig ingenting med The Swarm (1978) eller Beyond the Poseidon Adventure (1979) å gjøre. Og det ville være dumt om noen lot være å se den bare fordi vår cockney-venn ville helgardere seg i intervjuer. Historien er god, filmen har profesjonelle skuespillere i de fleste rollene og actionscenene er brukbare. Hva er det å ikke like? Da Anansa Linderby (Johnson), kona til doktor David Linderby (Caine), blir kidnappet av slavehandleren Suleiman (Ustinov) og hans menn, legger ektemaken ut på jakt sammen med krigeren Malik (Bedi). Til å hjelpe seg har de menneskerettsforkjemperen Brian Walker (Rex Harrison) og leiesoldaten Jim Sandell (William Holden). Men det endelige oppgjøret må de ta alene. Ashanti gjør seg god bruk av opptakssteder i Egypt og Jerusalem. Og regissør Fleischer viser at man ikke trenger de store effektene for å skape spenning. Caine skal være sint i hele filmen, men takket være sol og varme glir det aldri over i skrikeutbrudd. Ustinov kunne selvsagt spilt denne skurkerollen i søvne, men det han gir oss er som alltid mer enn nok. Artig at Holden stikker innom og varter opp med en slags Pike fra The Wild Bunch-aktig figur. Men han var bare med for å kunne spille inn noe i nærheten av landstedet sitt i Afrika. Og det samme kan sikkert sies om Omar Sharif. Man lager liksom ikke film i Egypt uten å ha med landets mest profilerte stjerne. Takket være den norske sensuren er flere scener klippet ned også i dvd-utgaven. 

r

Beverly Hills Cop II

USA/1987/Tony Scott/Eddie Murphy, Judge Reynhold, John Ashton, Jürgen Prochnov, Birgitte Nielsen m. fl.

Hva du synes om store, bråkete underholdningsfilmer fra 80-tallet, og kanskje spesielt Tony Scotts, avhenger gjerne av dagsformen. For 33 år siden var jeg mer enn litt skeptisk til denne oppfølgeren til Beverly Hills Cop. Men nå, når vi er i stand til å se den mer som en frittstående film, synes jeg den fungerer veldig fint. Det blir ganske raskt etablert at klasseperspektivet fra den første filmen er kastet over bord, og erstattet med en mer "cool type som tlfeldigvis er purk"-stil. Men som i Pink Panter-filmene til Blake Edwards er krimdelen tatt vel vare på - selv om humoren har fått langt større plass denne gang. For det er ingen tvil om at dette er den morsomste Axel Foley-historien. Løytnant Bogomil (Cox) er på sporet av en voldelig ransliga (Prochnov, Nielsen, Dean Stockwell m. fl.) i Beverly Hills, men blir skutt før han får has på dem. Den nye politisjefen (Allen Garfield) har tatt Rosewood (Reinhold) og Taggart (Ashton) av saken, så Axel (Murphy) reiser over for å hjelpe dem. Kjennere av Tony Scotts stil vil gjenkjenne solnedgangene, kamerafilterne, røyken og det blå lyset fra første scene. Og det er unektelig en filmatisk stil som ikke mange gjorde bedre enn ham. Men også actionscenene er av en type som vi ikke ser så mye til lenger. Høye smell, mange blodampuller og en relativt kynisk innstilling til å la det gå ut over uskyldige tilskuere gir det hele en veldig voksen tone. Og humoren? Vel, der har komikeren Murphy fått mye spillerom. Og det er morsomt, selv om vitsene ikke har så  mye med selve handlingen å gjøre. Allen "Cry Uncle" Garfield gjør en bra figur som politisjefen. Se opp for Chris Rock i en minirolle som parkeringsvakt, Robert Pastorelli som svindler og selveste Hugh Hefner som seg selv.  

r

Billion Dollar Brain

England/1967/Ken Russell/Michael Caine, Karl Malden, Francoise Dorleac, Ed Begley, Oscar Homolka m. fl.

Til tross for den manglende suksessen til Funeral in Berlin vendte Michael Caine tilbake som agent Harry Palmer i 1967. Denne gang med en motvillig Ken Russell i registolen. Og den kommende filmkunstneren klarer virkelig å gi Len Deightons fjerde bok om den engelske spionen en helt egen vri. I forhold til de to første filmene er i hvert fall Billion Dollar Brain veeldig 60-tall. Og for dem som setter pris på sånne detaljer, så betyr det at vi også får små smakeprøver på den Michael Caine vi husker så godt fra diverse...eh...interessante filmer fra 70-tallet. Harry (Caine) har sluttet i de hemmelige tjenestene og blitt privatdetektiv, men blir nærmest truet av major Ross (Doleman) til å frakte en beholder med hemmelig innhold til Finland. Der snubler han over planen til den sinnsyke Texas-milliardæren, general Midwinter (Begley), om å lage revolusjon i Latvia for å knuse kommunismen i verden. Og som om det ikke var kontroversielt nok i '67 med slemme amerikanere og snille russere, så ser Russell sitt snitt til å ta med Caine, Karl Malden og Fraoncoise Dorleac splitter nakne i badstua, Donald Sutherland som stemmen til en datamaskin som egentlig styrer verden, den latviske motstandsbevegelsen framstilt som landsbybeboerne i en Dracula-film og vestlig etterretning som en gjeng med klovner som famler i blinde. Fantastisk! Jeg tror også denne filmen representerer vendepunktet som fikk Caine til å kun velge innspillingssteder i varme strøk. Mye tyder i hvert fall på at han fikk nok av snø og kulde under denne innspillingen.  

 

r

Skinny Tiger and Fatty Dragon

Hong Kong/1990/Chia Yung Liu/Sammo Hung, Karl Maka, Carrie Ng, Wanda Yung, Irene Britto m. fl.

Etter den 5. Aces Go Places-filmen i 1989, ble det relativt stille rundt de to hovedrolleinnehaverne. Samuel "King Kong" Hui spilte rett nok i en håndfull kung fu-filmer utover 90-tallet. Men makkeren, Karl "Baldy" Maka ga seg etter denne actionkomedien (som strengt tatt er som en fortsettelse av Aces-serien, uten alle robotene og parodiene på kjente filmer). Sidekick denne gang er martial arts-legenden Sammo Kam-Bo Hung. Og da aner nok de fleste at det er snakk om relativt blodig slåssing, blandet med tildels grove vitser. De to politimennene Skinny (Maka) og Fatty (Hung) havner i regelrett krig med mafiaen, da de blir involvert i affærene til gangsterbruden Lai (Ng). Heldigvis kjenner de begge til alle de skitne triksene i boka. Det føles nærmest unødvendig å si at humoren i Skinny Tiger and Fatty Dragon ikke akkurat er av det subtile slaget. Det verbale kan jeg ikke uttale meg om, men den fysiske humoren handler veeeldig mye om kvinner med og uten undertøy. Og takket være aldersgrensen IIB, så er det snakk om reell nakenhet, for en gangs skyld. Mens Maka kjører sin sedvanlige, frenetiske stil, varter Sammo opp med sin velprøvde Bruce Lee-imitasjon. Og det er selvsagt slåsskampene mellom sexvitsene, lytehumoren og kvinnediskrimineringen som er trekkplasteret her. Det har alltid vært en fryd å se Hung på lerretet, og han skuffer ikke denne gang heller.

r

Death Rage

Italia/1976/Antonio Margheriti/Yul Brynner, Massimo Ranieri, Barbara Bouchet, Martin Balsam, Giacomo Furia m. fl.

Yul Brynners siste film er det mange vil kalle en kjapp og billig euro-thriller. Regissert av Antonio Margheriti under det velkjente rett-på-VHS psevdonymet Anthony M. Dawson, og med en rekke ansikter vi kjenner igjen fra diverse spagettiwesterns, er dette så erkeitaliensk som det kan bli. Dog med nevnte amerikanske stjerne i hovedrollen, og landsmann Martin Balsam i rollen som effektiv politisjef. Da en kjent amerikansk mafioso blir drept i Napoli, sender bossene broren Peter Marciani (Brynner), en kjent leiemorder, over til Italia for å hevne ugjerningen. Vel framme får Marciani hjelp av den lokale svindleren Angelo (Ranieri) og hans venninne Anny (Bouchet) til å finne morderen og planlegge attentatet. Når man leser om Brynners innsatser på film, så handler det nesten alltid om hvor vrang han var på settet og hvor mange han ble uvenner med. Men her, som i andre produksjoner, så synes det heldigvis ikke foran kamera. Death Rage er kort (76 minutter), men som i det åpenbare forbildet, Charles Bronsons The Mechanic (1972), er det rikelig med god action. Flotte biljakter, velkoreograferte slåsskamper og mer skyting enn under 2. verdenskrig. Absolutt noe å tenke på, om man kjeder seg og har dårlig tid.  

p

Funeral in Berlin

England/1966/Guy Hamilton/Michael Caine, Paul Hubschmid, Oscar Homolka, Eva Renzi, Guy Dolaman m. fl.

Michael Caine signerte en kontrakt på 5 filmer om agent Harry Palmer, og gitt suksessen til The Ipcress Files fulgte film nummer 2 ikke overraskende allerede året etter. Og selv om produsent Harry Saltzman nå hadde hyret inn regissøren som var med på å gjøre James Bond mer til en vittig playboy, Guy Hamilton, så følger filmen fint opp den uglamorøse stilen fra sist. Etterretningssjefen, major Ross (Doleman) sender Harry (Caine) til Berlin for å bistå i avhoppingen til den sovjetiske obersten Stok (Homolka). Men igjen har vår mann fått bare halvparten av informasjonen, og han skjønner raskt at både Mossad og den vest-tyske etterretningen har sterke interesser i saken. Som stemningsskapende bakgrunn for en historie med spioner, dobbeltagenter og smugling av personer og informasjon fram og tilbake over grensen mellom øst og vest, er Berlin på 60-tallet et selvsagt innspillingssted. Og slik forfatter Len Deighton framstiller hendelsene, er det hele nesten litt sjarmerende og ufarlig. Østerrikske Oscar Homolka stjeler hver bidige scene han er med i, og filmens stjerne ser ut til å nyte hvert minutt de spiller sammen. Det er litt mer action denne gang, både med pistol og på kvinnefronten, men filmen ble dessverre ingen suksess.

r

Beverly Hills Cop

USA/1884/Martin Brest/Eddie Murphy, Judge Reinhold, John Ashton, Lisa Eilbacher, Steven Berkoff m. fl.

Det er lett å glemme nå i ettertid at både 48 hrs (1982) og Trading Places (1982) inneholdt både grov vold og nakenhet som skaffet filmene 18-årsgrense flere steder, men likevel var de enorme suksesser. Derfor var det ikke overraskende at Eddie Murphy fulgte opp i samme stil som den rappkjefta politimannen Axel Foley i Beverly Hills Cop. Regissør Martin Brest lar standupkomikeren kjøre sitt vanlige nummer i flere av dialogscenene, men er som Walter Hill og John Landis nøye med å ha en spennende historie i bunnen. Da en barndomsvenn (James Russo) av Axel Foley (Murphy) blir drept, reiser Detroit-spaneren til Beverly Hills for å etterforske saken på egenhånd. Der møter han en tidligere flamme (Eilbacher), som kan fortelle at vennen jobbet for den lysskye kunsthandleren Victor Maitland (Berkoff). Og mer trenger ikke vår mann å vite før han er på sporet av både narkohandel og finanssvindel. Eddie var fortsatt ikke en særlig overbevisende skuespiller i en alder av 23, men han hadde en stil det er vanskelig å ikke like. Og i tillegg er filmen fylt opp med så mye talent at stjernens utfordringer knapt blir synlige. Jonathan "Mike i Breaking Bad" Banks og Steven "Octopussy" Berkoff er selvsagt så skurkete sammen at det nesten blir parodisk. Reinhold, Ashton og Ronny Cox overbeviser som høflige og rettferdige Beverly Hills-politimenn. Og komikerne Bronson "Balki og Larry" Pinchot og Paul "Mad About You" Reiser nærmest bygde karrierene sin på denne filmen.

r

The Ipcress Files

England/1965/Sidney J. Furie/Michael Caine, Nigel Greene, Guy Doleman, Sue Lyon, Gordon Jackson m. fl.

-I was counting on you being an insubordinate bastard, Palmer.

The Ipcress Files har ikke vart mange minuttene før vi skjønner at det produsent Harry Saltzman og regissør Sidney J. Furie går for, er en lavmælt og nedtonet anti-James Bond stil. Vår helt er ansatt i etterretningen, men bor i en liten, nøktern leilighet, jobber på et kontor og må fylle ut rapporter etter hvert skritt han tar. Såpass langt drar de det, at den første actionscenen vi blir servert er filmet gjennom det skitne glasset i en telefonkiosk. Men, det er likevel spennende. Etter kidnappingen av doktor Radcliffe (Aubrey Richards) blir agent Harry Palmer (Caine) overført til major Dalbys (Green) avdeling. Jobben går ut på å finne den forsvunne vitenskapsmannen. Men Harrys sjef, oberst H. L. Ross (Doleman), har en underliggende agenda for å avse sin mann. Ikke minst gjennom Kingsman-filmene har Caines lettgjenkjennelige utseeende, med de karakteristiske brillene, blitt selve 60-tallets agent-look. Og dette var filmen som startet det hele. I Len Deightons første bok om Palmer var helten litt mer globetrottende, men London-settingen og den nedtonede stilen passer historien som hånd i hanske. Hele 4 oppfølgere fulgte. Palmer skal være noe av en gourmet og hobbykokk, og hendene vi ser i matlagingsscenene tilhører forfatter Deighton. Navnet Harry Palmer var forøvrig Michael Caines oppfinnelse, da hovedpersonen i bøkene var navnløs.