p

The File of the Golden Goose

England/1969/Sam Wanamaker/Yul Brynner, Charles Gray, Edward Woodward, John Barrie, Adrienne Corri m. fl.

Med den intense fortellerstemmen, jazzmusikken og påkledningen til de involverte, er de fleste tilgitt om de tror at det er starten på en episode av Naked Gun med Leslie Nielsen. Men så fort handlingen er etablert, og vår mann Yul kommer seg over til England, så er dette en brukbar krim. Trykking av falske penger har muligens noe naivt og "smått" over seg. Men actionscenene er gode og skuespillet godkjent. Agent Peter Novak (Brynner) fra USA og den engelske politimannen Arthur Thompson (Woodward) infiltrerer en forbryterorganisasjon som trykker falsk valuta. Men frontfiguren The Owl (Grey) og hans morderiske høyre hånd Smythe (Graham Crowden) er for gamle i gamet til å la seg lure av disse nye ansiktene. Noe som gjør oppdraget farlig for de to lovmennene. En tøff amerikaner på oppdrag i England har vært gjort flere ganger, bl. a. av John Wayne i Brannigan (1975). Men Wanamaker er ikke så interessert i de kulturelle utfordringene eller de humoristiske sidene ved et sånt opplegg. Han lar heller Yul være tøff i en underverden bestående av steinharde gangstere og psykopatiske leiemordere. Og siden det er 1969, og midt under swinging London-perioden, så går det selvsagt noe tid med til ville fester med dop og psykedelisk musikk. Men heller ikke dette gjøres det et stort nummer ut av. Det er liksom bare en del av rammen rundt fortellingen. Gray spiller sin vanlige playboy-figur vi kjenner godt fra for eksempel You Only Live Twice (1967). Og Woodward ser ut til å ligge i trening til senere oppdrag som The Equalizer (1985). Så får vi bare håpe at den notorisk vanskelige Brynner ikke gjorde livet for surt for de andre på settet.       

p

Shoot First, Die Later

Italia/1974/Fernando Di Leo/Luc Merenda, Richard Conte, Delia Boccardo, Raymond Pellegrin, Gianni Santuccio m. fl.

Bortsett fra rollen som en av Alain Delons menn, Chato, i Red Sun (1971) er dette den eneste filmen jeg har sett med Luc Merenda. Det vil nok bli flere. Tittelen Shoot First, Die Later hadde muligens passet bedre på en spagettiwestern enn en, i dette tilfellet relativt nøktern, actionthriller. Men la nå endelig ikke tittelen avskrekke, denne filmen står solid oppreist på egne ben. Det er voldsomt, bevares, men i motsetning til de tidligere anmeldte italienske politifilmene fra 70-tallet har regissør Di Leo funnet plass til litt mer drama og scener med reelle følelser. Inspektør Domenico (Merenda) står på lønningslista til en lokal gangster. Men når banden tar livet av både faren og kjæresten hans, legger han ut på hevntokt i Milanos underverden. Som seg hør og bør i en europeisk thriller fra 70-tallet, går det brutalt for seg også i denne filmen. Men takket være den menneskelige psyke er den kanskje mest beryktet for scenen hvor et par leiemordere tar livet av en katt. De som tar seg en titt vil nok også huske to fantastiske biljakter fra Remy Juliennes stuntmenn, flere godt regisserte skuddueller og noen energiske slåsskamper mellom den atletiske Merenda og skurkene. Og om noen blir litt forvirret av stemmen til gangsterbossen, så er det nok fordi han blir tolket av Bud Spencers faste dubber. Sjokkavslutningen kommer virkelig som lyn fra klar himmel.

p

Fair Game

Australia/1986/Mario Andreacchia/Cassandra Delaney, Peter Ford, David Sandford, Garry Who, Don Barker m. fl.

En rask titt i et oppslagsverk eller på nett avslører at Australia formelig flommer over av dyr som kan drepe deg med et stikk eller et bitt. Skal vi derimot tro ozploitation-filmer fra 70- og 80-tallet så blir de alle slått av øldrikkende kengurujegere i firehjulstrekkere. I denne superenkle historien fra midten av 80-tallet er det en innehaver av et dyrereservat som er alene hjemme, og som får gjennomgå av tre idioter med store våpen og ditto jeep. Men som vi vet fra lignende historier er det helt utrolig hva kvinner får til om man presser dem for hardt. Da Jessica (Delaney) ber tre krypskyttere (Ford, Sandford og Who) om å pelle seg vekk fra eiendommen hennes, starter et mareritt hvor hun må kjempe for livet mot overmakten. Sammenligner vi Fair Game med f. eks. den franske Revenge fra 2017, så er dette relartivt ublodige greier. Men filmen har et fint driv, og fantastiske naturbilder fra den Australske ødemarka, som gjør den til en spennende opplevelse. Realismen i historien skal vi nok ikke dvele for lenge ved, men slik er det vel alltid i denne sjangeren. Og om noen skulle være fristet til å tillegge filmen noe mening, så kan regissøren forsikre oss om at det finnes ikke.  

 

r

Stir Crazy

USA/1980/Sidney Poitier/Gene Wilder, Richard Pryor, George Stanford Brown, JoBeth Williams, Craig T. Nelson m. fl.

Pryor og Wilders 2. av i alt fire samarbeid er også deres suverent største suksess. Fokus er litt mer på komikk enn spenning denne gang. Men såpass inspirert er handlingen av Burt Reynolds' fotball/fengselsfilm The Longest Yard (1974), at dette helt klart kan kalles en krimkomedie. Spesielt Wilder kommer svært godt ut av den fysiske delen av historien. Scenene med ham på rodeobanen, flere i bar overkropp, legger flere kilo til pondusen hans. Da Skip (Wilder) og Harry (Pryor) blir feilaktig fenglset for bankran, tar det ikke lang tid før de begynner å planlegge å flykte. Sammen med Rory (Brown), Jesus (Miguel Angel Suarez) og Grossman (Erland Van Lidt de Jude) bestemmer de seg for å gjøre det under fengslets årlige rodeo. Til å være en litt grovkornet morofilm fra tidlig 80-tall err det en overraskende liberal og inkluderende film vi snakker om her. Homofile Rory, meksikanske Jesus og massemorderen Grossman blir alle presentert som tredimensjonale medmennesker som former et fint vennskap med våre to hovedrolleinnehavere. Kudos også til regissør Poitier som har skjønt at om historien og komikken skal fungere, så må rammen rundt være tvers igjennom realistisk. Og her er omgivelsene, medfangene og dagliglivet akkurat like gjennomført som i seriøse fengselsfilmer. Craig T. Nelson, som spiller fangevokter, og JoBeth Williams, som er assistenten til guttas advokat, spilte kun få år etterpå foreldrene i Poltergeist 1 og 2. Richard Pryor slet med sine demoner på denne tiden, uten at det egentlig merkes på annen måte enn at Wilder er ørlite grann morsommere.. 

p

A Man, a Horse, a Gun

Italia/1967/Luigi Vanzi/Tony Anthony, Daniele Vargas, Ettore Manni, Jill Banner, Raf Baldassarre m. fl.

Den amerikanske tittelen på denne er The Stranger Returns, og det er et veldig passende navn. Det vi får er nemlig mer av det samme som vi ble tilbudt i A Dollar Between the Teeth. Og får jeg legge til, det er akkurat det vi vil ha. Anthonys fremmede revolvermann uten navn er muligens litt mer snakkesalig her, og handlingen følger ikke malen fra A Fistful of Dollars (1964) like slavisk, men stil, oppbygning og utførelse er velkjent. The Stranger (Anthony) kommer på sporet av en dilligence laget helt og holdent av gull. Problemet er at den er i ferd med å bli stjålet av psykopaten En Plein (Dan Vadis) og hans bande. Så vår mann og hans hagle med fire løp (!) må ut å jobbe igjen. Det er mange fine enkeltscener og velkoreograferte dueller i A Man, a Horse, a Gun, og for dem som setter pris på sånt er det karikerte og smått surrealistiske handlingsforløpet spennende hele veien. Verdt å merke seg er det også at her dukker det fireløpete geværet opp som prydet plakaten for den første filmen. Anthony lagde 2 filmer til om den fremmedes kamp mot diverse bandidos. Men det bør kanskje nevnes at de som har planer om å bare se 1 film med denne herremannen, nok bør velge Blindman fra 1971.

r

Blue Ice

England/1992/Russel Mulcahy/Michael Caine, Sean Young, Ian Holm, Bobby Short, Bob Hoskins m. fl.

"You frightened me so much, I'm spilling my tea." 

Det har vært skrevet utallige spaltemetre om hvordan Michael Caine liker å velge filmroller ut i fra hvordan været er der de blir spilt inn. Litt mindre har vi lest om det underlige faktum at han veldig ofte spiller agenter som heter Harry. Her dukker han i hvert fall opp for 'nte gang som en agent nettopp ved navn Harry. Pensjonert og for tiden eier av en jazzklubb i London. Men det skal han ha, godeste Sir Michael, han er langt mer overbevisende som utøver av dette yrket enn flere av de som har smykket seg med arbeidstittelen 007. Da Harry Anders (Caine) kjører på bilen til Stacy Mansdorf (Young), kona til den amerikanske ambassadøren i England, blir det starten på en aldri så liten romanse. Og da det viser seg at fruen har trøbbel med eksmannen, stiller Harry velvillig opp som en god hjelper. Men snart viser det seg at saken har mer med hans tidligere liv som agent enn det damen informerte om. Med Caine, Young, Holm og Hoskins på skuespillersiden, og elegant regi av Russel Mulcahy, er det en relativt classy affære vi har med å gjøre. Og takket være gode stuntmenn så er actionscenene også av godt merke. Så får vi heller leve med at manus plasserer 59 år gamle Michael i den ene sexscenen etter den andre. Bob Hoskins stiller antakeligvis opp som en vennetjeneste, og står derfor ikke på rollelista. Charlie Watts fra The Rolling Stones spiller trommer i bandet som underholder på Harrys jazzklubb. 

p

The Squeeze

Italia/1978/Antonio Margheriti/Lee Van Cleef, Karen Black, Edward Albert, Lionel Stander, Robert Alda m. fl.

"The place was New York City. The rip-off was worth six million in diamonds. The double-cross was worth more lives than you can count!" 

Det å se Lee Van Cleef uten hest og seksløper, i moderne omgivelser, er nesten som å se Telly Savalas med hår eller Bee Gees uten. Ikke at den gamle ringreven ikke klarer seg utmerket bak rattet på en bil eller på 1. klasse i et fly også. I denne thrilleren fra vår gamle venn Antonio Margheriti ("Anthony M. Dawson") får han i en alder av 53 år være litt mer seg selv, komplett med langt hår, ring i øret og kunstnerskjegg. Den tidligere skapsprengeren Chris Gretchko (Van Cleef) blir oppsøkt av Jeff Olafsen (Albert), sønnen til en gammel venn. Jeff trenger hjelp til et innbrudd han er truet av mafiaen til å gjennomføre. Chris sier ja, men aner at det skjuler seg mer bak. Det er en rimelig spennende historie manusforfatter Paul Costello har kokt i hop. Men det skal ikke stikkes under en stol at det er den overraskende vendingen mot slutten som virkelig virkelig gjør denne filmen. Og mye av æren for kvaliteten her skyldes unektelig Karen Blacks innsats. Hun spiller Chris' nabo Clarisse Saunders på en måte bare Karen Black var i stand til på 70-tallet. Lionel Stander er også helt klart med på å tilføre litt klasse. Edward Albert er god som tyv med skjulte motiver, men med bart og langt hår ligner han litt for mye på Ron Jeremy til å bli tatt seriøst.      

r

Slayground

England/1983/Terry Bedford/Peter Coyote, Mel Smith, Billie Whitelaw, Philip Sayer, Bill Luhrs m. fl.

"You've lived half your life and where are you? 5,000 miles from home, in a bankrupt seaside town, on a snide passport, talking shit to a dead man."

Forfatter Donald Westlakes historier om tyven Parker har vært en god kilde til spenningsfilmer i nesten 60 år. Men skal vi tro fansen av bøkene slurver de aller fleste med både handlingen og personligheten til hovedpersonen. Ja, ikke engang navnet blir brukt riktig. Trevor Prestons manus til Slayground er nok skyldig på alle disse områdene. Men, la nå endelig ikke det hindre noen i å nyte denne steinharde, lille thrilleren på dens egne premisser. Etter et vellykket ran av en pengetransport, kjører Stone (Coyote) og hans to kumpaner gjennom uforsiktighet på en liten jente. Jentas rike og mektige far hyrer da den iskalde leiemorderen Costello (Sayer) for å hevne udåden. Og det hjelper ikke om Stone flykter fra New Yorks underverden til sin venn Terry (Smith) i Blackpool i England. Costello er hele tiden rett bak ham. Ved siden av flott bilder og god bruk av musikk, er det beste grepet fra regissør Bedford å gjøre filmen til en slags slasher/horror-historie. At morderen gjøres til en uovervinnelig trussel vi aldri ser ansiktet til, og som tar livet av menneskene rundt helten, legger til en dimensjonen vi ikke er så vant med i thrillere av denne typen. At Bedford liker å filme muskelbiler i fri utfoldelse, er selvsagt heller ingen dårlig ting. Morsomt også å se Mel Smith spille tøff gangster sammen med hardhauser som Whitelaw, P.H. Moriarty og Stephen Yardley. Og dessuten, hvem liker ikke en film som begynner med å spille nesten hele "Bad to the Bone" av George Thorogood?    

r

Full Contact

Hong Kong/1992/Ringo Lam/Yun-Fat Chow, Simon Yam, Ann Bridgewater, Anthony Chau-Sang Wong, Bonnie Fu m. fl.

På 80-tallet var Yun-Fat Chow en av de flittigste skuespillerne i Hong Kong. I perioden 1987 - 1991 spilte han i 30 filmer. Etter flere action-landemerker for John Woo roet han pistolhåndteringen litt ned. Men før monsterhiten God of Gambler's Return (1994) og Hollywood-debuten The Replacement Killers (1995) rakk han en aller siste blodsprutende affære for sin andre samarbeidspartner, Ringo Lam. Full Contact blir sjelden nevnt i samme åndedrag som The Killer (1989) og Hard-Boiled (1992). Men rollefiguren hans her, gangsteren Gou Fei, er om mulig en enda hardere nøtt enn leiemorderen Ah Jong og politiinspektør Tequila. Etter et vellykket ran av en pengetransport i Thailand blir Gou Fei (Chow) angrepet av psykopaten Judge (Yam) og hans gjeng. Antatt død holder han seg skjult mens han trener seg opp for å ta hevn over banden og vennen (Wong), som forrådte ham. Det skytes kanskje ikke like frenetisk her som i en John Woo-film. Lam er mer interessert i hvor hver kule ender opp. Noe han viser ved å la kamera følge prosjektilet gjennom gjenstander og inn i kroppen til motstanderne. Og sånn sett er han langt voldsommere enn det kollegaen som regel er. Yun-Fat Chow har også perfeksjonert skyting helt uten å blunke denne gang, og virker derfor enda mer overbevisende som steinhard hevner. Og en usedvanlig velopplagt Simon Yam er den perfekte skurken. Mer sex og sleaze enn vi er vant til fra Hong Kongs underverden er også med på å få filmen til å virke farligere enn de storslåtte heroic bloodshed-filmene som slo an i resten av verden på begynnelsen av 90-tallet. Anbefales!   

p

Hanky Panky

USA/1982/Sidney Poitier/Gene Wilder, Gilda Radner, Kathleen Quinlan, Richard Widmark, Robert Prosky m. fl.

Denne krimkomedien fra da det fortsatt ble laget filmer i denne sjangeren, har fått et ufortjent dårlig rykte. Bl. a. fra hovedrolleinnehaver Wilder selv. Men sett i etterpåklokskapens subjektive belysning, så er det ingenting i veien med verken historien eller actionscenene til regissør Poitier, per se. Om vi skulle tvinges til å trekke fram et svakt punkt, så måtte det i så fall være Wilders skuespill. Men som vi vet er det jo sånn han var. Michael Jordan (Wilder) tar ved et uhell samme taxi som Janet Dunn (Quinlan). Hun har stjålet en hemmelig datadisk fra skurken Ransom (Widmark), og snart er også Jordan forfulgt av agenter. På veien plukker han opp journalisten Kate Hellman (Radner), og sammen forsøker de å løse saken. Med et par på flukt fra by til by, Widmark i sedvanlig god skurkeform, og dugelige actionscener til fots, i bil og i fly, så blir det selvsagt fin underholdning ut av det. Ikke på høyde med Wilders Silver Streak (1976), kanskje. Men det er jo et pluss for filmer i denne kategorien at det er såpass spennende at man ønsker å se hvordan det ender. Altfor mange av dagens såkalte krimkomedier ender i en haug komiske innfall som aldri helt følger historien. Radner og Wilder ble et par etter denne innspillingen.

 

r

A Better Tomorrow III: Love & Death i Saigon

Hong Kong/1989/Hark Tsui/Yun-fat Chow, Tony Ka Fai Leung, Anita Mui, Kien Shih, Saburo Takito m. fl.

Det ville verken være rettferdig eller logisk å sammenligne A Better Tomorrow III med de to første filmene i trilogien. Til det er den altfor forskjellig fra de andre. For selv om Hark Tsui er en like god regissør som han er produsent, og Chow igjen spiller gangsteren Mark Gor, så får man fort følelsen av at dette er en oppfølger kun i navnet. Det sørger både handling, stil og location for. Da Mark (Chow) reiser til Vietnam i 1974 for å besøke fetteren (Leung) og onkelen sin (Shih), forelsker han seg i gangsterkureren Kitty (Mui). Men USA er i ferd med å tape krigen, og familien bestemmer seg for å reise hjem til Hong Kong. Vel hjemme finner de ut at Kitty er i trøbbel i Saigon, og Mark drar tilbake sammen med fetter Chi-Mun. Tidskoloritten er det så som så med i Tsuis verden. Men vi gjenkjenner ønsket om å få til den samme følelsen av panikk og kaos som Michael Cimino brukte effektivt mot slutten av The Deer Hunter (1978). Og det er en god bakgrunn for den avsluttende kampen mellom Mark, Kitty og Chi-Mun, og de sør-vietnamesiske styrkene. John Woos manus for den tredje filmen i serien ble aldri filmet, og året etter ble det til hans egen Bullet in the Head. En historie som dette, med masse følelser, tung melankoli, ubesvart kjærlighet og sterkt hat er selvsagt en gullgruve for en skuespiller av Yun-Fat Chows kaliber. Men det spørs om ikke publikum på dette stadiet i karrieren hans heller ville se ham fyre på løs med en pistol i hver hånd.         

p

Stunt Squad

Italia/1977/Domenico Paolella/Marcel Bozzuffi, Vittorio Mezzogiornio, Riccardo Salvino, Claudia Giannotti, Francesco Ferracini m. fl.

Det vanker ingen bonus for å slå fast at La Polizia E' Sconfitta/Stunt Squad er kraftig inspirert av Ruggero Deodatos Live Like a Cop, Die Like a Man (1976). Men der sistnevnte litt for ofte satset på kjekkasfakter og komikk av groveste sort, går Paolellas film mer rett på action og spenning. Begge filmene er selvsagt høyst urealistiske og overdrevne. Men italienske stuntmenn er i verdensklasse, og leverer virkelig varene! Den psykopatiske skurken Valli (Mezzogiornio) sprenger bomber på offentlige steder av ren forlystelse, og politisjef Grifi (Bozzuffi) får ordre fra høyeste hold om å opprette en spesialgruppe for å stoppe galskapen. Og i actionfilmland betyr det mye bil- og motorsykkeljakter, skyting og slåssing. Det hele er voldelig, blodig, sadistisk og nervepirrende. Men samtidig så rett-på skrevet og proft regissert, at man raskt blir en stor fan. Vel og merke om man setter pris på svette og hårete menn med åpne skjorter, gullkjeder og slengbukser, som danser disco med toppløse damer, kjører Alfa Romeoer og Fiater det remmer og tøy kan holde og lemlester hverandre på det groveste til sløy heisjazz. Franske Bozzuffi er nok det eneste ansiktet her som er noenlunde kjent, bl. a. fra The French Connection (1971) og March or Die (1977). Men både Mezzogiornio og Salvino gjør inntrykk. Førstnevnte som skremmende gal skurk og sistnevnte som handlekraftig politimann med et imponerende håndlag med motorsykkelen i Romas rushtrafikk.   

p

A Dollar Between the Teeth

Italia/1967/Luigi Vanzi/Tony Anthony, Jolanda Modio, Raf Baldassarre, Aldo Berti, Lars Bloch m. fl.

Amerikanske Tony Anthony hadde en relativt kort karriere innen italienske westerns. Men det ville være urettferdig å bagatellisere den innsatsen han gjorde. Mest kjent er nok Blindman fra 1971. Men de fire filmene om The Stranger er også verdt en titt. Ikke minst på grunn av de mange uvanlige innfallene som preger historiene. Denne første produksjonen fra 1967 er selvsagt altfor lik Leones A Fistful of Dollars (1964) til å kunne kalles original, men med Frank Wolff i god skurkeform, og regissør Vanzis sans for å la bildene snakke og holde dialogen på et minimum, forsvarer den absolutt sin egen eksistens. The Stranger (Anthony) ankommer en støvete by i Mexico, og setter umiddelbart en plan ut i livet om å overta gullet en lokal bande planlegger å stjele fra den amerikanske hæren. Om en western oppfattes som god eller dårlig avhenger selvsagt av flere subjektive faktorer. Men jeg tipper de fleste anser at en hest eller to, noen slåsskamper, en skudduell eller tre og en helt som ser noenlunde kul ut, er et minumum. Og på disse områdene holder A Dollar Between the Teeth så absolutt mål. Såpass at vi gjenkjenner flere elementer mot slutten som har blitt "lånt" av storheter som f. eks. Clint Eastwood i ettertid. Den amerikanske tittelen på filmen er A Stranger in Town. En oppfølger kom også ut i 1967. 

r

A Better Tomorrow II

Hong Kong/1987/John Woo/Yun-fat Chow, Ti Lung, Leslie Cheung, Emily Chu, Den Chek m. fl.

I følge John Woo selv er det kun den avsluttende actionscenen i A Better Tomorrow II han virkelig kan stå for. Nå synes jeg det er å se veldig mørkt på det. Men det er klart, produsent Hark Tsuis ide om å fokusere såpass mye på Dean Sheks rollefigur, den tidligere gangsteren Johnny King Si, forstyrrer mye av den dynamikken den første filmen la opp til. At Shek i tillegg får breie seg i scene etter scene hvor han spiller mer eller mindre katatonisk, trekker ned. Men ikke mer enn at man sitter igjen med et inntrykk av at alt som har med brødrene Sungs infiltrering av triaden står seg vel så godt som det meste i film nummer en. Og er det bare jeg som foretrekker Yun-Fat Chows innsats som den livlige Ken, skrevet inn som tvillingbroren til Mark, framfor den mer depressive tolkningen i den første historien? Kit (Cheung) og Ho har klart å nestle seg inn hos den nye mafiabossen Ko Ying Pui (Shan Kwan). Men da Ko dreper datteren til deres gamle venn Johnny (Shek), bestemmer brødrene og Ken (Chow) seg for å slå hardt tilbake. Hvilket fører oss til den delen av filmen Woo sier han virkelig står for. Og for en sekvens det er! Woo skulle jo i kommende filmer foredle actionscenene sine til de oppnådde både kvalitativ og kvantitativ klassikerstatus. Til det er nok denne dessverre litt for kort. Men stilistisk er den noe av det beste mesterregissøren har gjort. Og Yun-Fat Chow som verdens kuleste actionhelt blir mer eller mindre født rett foran øynene på oss. Ikke at dette ikke er et gruppearbeid, hvor den gamle kung fu-sjefen Ti Lung også bidrar med arbeid som står til 20 i stil.    

p

Big Bad Mama II

USA/1987/Jim Wynorski/Angie Dickinson, Robert Culp, Danielle Brisebois, Julie McCullough, Bruce Glover m. fl.

Selv om hun var ganske så livløs mot slutten av den første Big Bad Mama, så er Wilma McClatchie i høyeste grad i farta igjen i denne oppfølgeren. Handlingen er lagt til 1934, men i det virkelige liv har det gått 13 år. Og i b-filmland er det ganske betydningsfullt. Borte er hippietilnærmingen, Jerry Garcias banjo og statistene som ser ut som om de er plukket opp langs veien. Joda, nakenheten, volden og den interessante fattig mot rik-holdningen er for såvidt på plass fortsatt. Men nå i form av en body double for 56 år gamle Dickinson og det som åpenbart er stuntmenn i actionscenene. Døtrene er også byttet ut med yngre og tidsriktige ansikter. Wilmas (Dickinson) ektemann (John Dresden) blir drept under et tvangssalg av eiendommen deres, og fru McClutchie og døtrene Billie Jean (Brisebois) og Polly (McCullough) sverger hevn over landbaronen Morgan Crawford (Glover). Det første de gjør er å kidnappe sønnen hans, Jordan (Jeff Yagher), og så bærer det ut på en ny krimbølge. Robert Culp er skrevet inn som en slags forteller her, i form av en journalist som dokumenterer Wilma og døtrenes handlinger. Men ingenting er så innviklet at det trenger forklaring, så rollen til 57-åringen består for det meste av scener hvor han kurtiserer Dickinson. Hvilket gir begge rikelige anledninger til å vise hvor godt de fortsatt tar seg ut, med og uten klær. Regissør Wynorski er absolutt ikke på samme nivå som Steve Carver, og det sier vel sitt at de beste scenene her er klipp fra den første filmen, men alt i alt fungerer denne oppfølgeren godt nok til å avlegge et 83 minutters besøk. Veteranbilene er også denne gang på utlån fra en klubb, og alt vi seere tenker er aiaiai... 

r

A Better Tomorrow

Hong Kong/1986/John Woo/Yun-fat Chow, Ti Lung, Leslie Cheung, Emily Chu, Waise Lee m. fl.

John Woo var kanskje ikke først ute med frenetisk skyting og overdreven bruk av blodampuller. Men han filmet det så godt, i velskrevne historier med masse store følelser, at han for all tid vil være oppfinneren og kongen av sjangeren som i sin tid ble kalt heroic bloodshed. Dette første velpolerte gangstereposet hans har egentlig legendariske Yun-Fat Chow som andre- eller tredjefiolin, men bruker den kommende superstjernen så godt at han nærmest utraderer de andre karakterene. Da Tse-Kit Sung (Cheung) blir politimann, skaper det store problemer for gangsterbroren Tse-Ho (Lung). Imperiet hans faller og havner i hendene på den nådeløse Shing (Lee). Veien tilbake er lang og hard, men den trofaste vennen Mark (Chow) står som alltid ved hans side. A Better Tomorrow er i bunn og grunn et melodrama som dyttes over i actionfilmland av en rekke velkoreograferte og blodige skytescener. Dette var John Woos 15. film som regissør, men hans første i akkurat denne sjangeren. Og selv om han ikke er i nærheten av filmer som The Killer (1989) og Hard-Boiled (1992), så er de aller fleste kjennetegnene på plass allerede. Regissøren spiller selv en av politimennene som jakter på hovedpersonene. Chows stil, med Alain Delon-solbriller, fyrstikk i munnviken og lang frakk, ble kopiert så heftig i Hong Kong den sommeren filmen hadde premiere, at Delon sendte et takkekort til sin kinesiske kollega og takket for det strålende salget. 

r

The Treasure Hunters

Hong Kong/1981/Chia Yung Liu/Sheng Fu, Chia-Hui Liu, Chan-Peng Chang, Kwok Keung Chan, Yung Chan m. fl.

Dette prosjektet fra familien Liu må klare seg uten mesterregissøren Chia-Liang, og har bror #3, Chia Yung, bak kamera og Chia-Hui i en av hovedrollene. Og bare for å ha sagt det med en gang, dette er opprinnelig en komedie. Jeg sier "opprinnelig" mest fordi det sjelden har noe å si for kung fu-scenene i kinesiske filmer, men også fordi humoren her er holdt på et relativt moderat nivå. Selvsagt får vi politisk ukorrekt lytehumor og verbale utspill ingen som ikke snakker kantonesisk eller mandarin forstår, spredd utover historien. Men det hele er såpass actionfylt at vi overlever. Den rike, men eventyrlystne Chut Do-bo (Fu) slår seg sammen med tyven Jue Gow-jik (Chang) og monken Mo Seung (Liu) for å finne en skjult skatt. På veien finner de også ut hva som skjedde med dem som har lett etter formuen før dem. Manus til The Treasure Hunters er skrevet av Jing Wong, som senere har stått bak noen av de største suksessene i Hong kongs filmhistorie, bl. a. The God of Gamblers Return (1994), som slo selv Jackie Chans Drunken Master II på kinotoppen. Som nevnt i en annen anmeldelse døde Sheng Fu i en bilulykke i en alder av 29 år. Dette er bare ett av mange eksempler på den usedvanlige begavelsen han var foran kamera. 

p

Big Bad Mama

USA/1974/Steve Carver/Angie Dickinson, William Shatner, Tom Skerritt, Susan Sennett, Robbie Lee m. fl.

Roger Cormans billige og eksploative produksjoner kan muligens være mer bom enn treff. Men det kan ikke nektes for at svært mange av de filmene han har fått opp på kinolerretet eller ut på VHS, har noe som treffer underholdningsnerven i oss som foretrekker handling framfor ord. Ta Big Bad Mama for eksempel, en gangsterfilm lagt til tidlig 30-tall, og som stjeler friskt fra både Bonnie and Clyde (1967) og Dillinger (1973), men som samtidig inneholder elementer vi finner igjen i storfilmer som Thelma and Louise (1991) og O Brother, Where Art Thou (2000). Skuespillet her er selvsagt av den mer naturalistiske typen, belysningen langt under pari, og verken volden eller sexen har noen annen funksjon enn som rene sjokkeffekter. Wilma McClatchie (Dickinson) og de to døtrene hennes, Billie Jean (Sennett) og Polly (Lee) ønsker seg et liv hvor de kan gjøre som selv vil og legger ut på et forbrytertokt som fører dem fra salg av hjemmebrent, via nasking fra pokerlag, til bankran og kidnapping. På veien plukker de opp bankraneren Diller (Skerritt) og småsvindleren Baxter (Shatner). Men ingen av de to herrene kan måle seg med Wilmas forbryterintellekt. En fordums stjerne som Dickinson og en kommende som Skerritt slummer kanskje når de ustanselig kler av seg eller fyrer løs med Thompson maskingevær. Men deres tilstedeværelse, blandet sammen med Jerry Garcias banjomusikk, regissør Carvers sans for å pushe grensene for god smak, og Sennett og Lees naturlige hippiesjarm, sørger for 84 svært interessante minutter. Filmen ble spilt inn på kun 20 dager, og noen ganger er det mer enn nok. De klassiske bilene som ble brukt var visstnok på utlån fra en bilklubb. Men når vi ser hvordan de får gjennomgå i filmen, så begynner man å lure på hva klubben syntes da de fikk tilbake kjøretøyene sine. Filmen er pepret med kommentarer fra politimenn og rikfolk om den forferdelige sosialismen som Roosevelt har tenkt å innføre i landet. Noe som får oss til å mistenke at den politiske feminismen som preger historien faktisk er tilsiktet. 

p

Martial Arts of Shaolin

Hong Kong-Kina/1986/Chia-Liang Liu/Jet Li, Jianqiang Hu, Qiuang Huang, Chunhua Ji, Huailiang Liu m. fl.

Denne tidlige co-produksjonen mellom Hong Kong og Kina er minneverdig på flere måter. Men det mest åpenbare er selvsagt at vi får se fruktene av samarbeidet mellom mesterregissør Chia-Liang Liu og 5 ganger Wushu-vinner i kina, Jet Li, i all sin prakt. De som har sett en og annen kung fu-film før, vil selvsagt også legge merke til at Kinas storslåtte natur danner et annet visuelt bakteppe enn Hong Kong. Her får produsentene mye gratis pynt til å backe opp actionscenene. Shaolin-munken Zhi Ming (Li) mener at templet han tilhører i visse tilfeller må tillate maktbruk, og bestemmer seg for å ta livet av en despotisk keiser. Han mislykkes, og sammen med to andre munker ute i samme ærend må han rømme for livet. Martial Arts of Shaolin kom rett nok ut i 1986, dog etter å ha tatt 2 år å spille inn, men det hersker ingen tvil om at den følger de gamle konvensjonene. Hvilket vil si masse svulstig musikk, gammeldagse "romantiske" forviklinger og humor på grensen til underbuksesjangeren. Men så var det slåsskampene da! Og her er det toppsjikt så langt øyet kan se. Jet er selvsagt i en klasse for seg. Men han følges bra opp av de andre utøverne, og koreografien er både variert og spenstig utørt av Jianqiang Hu (som også spiller en av hovedrollene).         

r

The Seventh Curse

Hong Kong/1986/Ngai Choi Lam/Yun-Fat Chow, Siu-Ho Chin, Maggie Cheung, Ken Boyle, Hung Chen m. fl.

Hong Kong-filmer i kategori III betød som regel mer av alt. De hadde 18-årsgrense og ble sjelden de helt store publikumssuksessene. Men for VHS-feinschmeckerne var det nok nakenhet, blodig vold og sleazy handling til at det veide opp for de innsigelsene kinopublikummet eventuelt måtte ha. The Seventh Curse befinner seg ikke i den groveste enden av skalaen, men er likevel en åpenbaring for dem som liker blodige kung fu-skrekkfilmer med stop motion-monstre og lettkledde jomfruer som må reddes fra onde trollmenn. Under en ekspedisjon inn i Thailands jungel får doktor Yuen Chen-Hsie (Chin) kastet en forbannelse over seg. Når forbannelsen begynner å virke, reiser han på kollegaen doktor Wiselys (Chow) oppfordring tilbake til jungelen for å finne en kur. Men er han sterk nok til å overvinne Ormekulten og det blodtørstige monsteret de tilber? Regissør Lam sto senere bak klassikere som The Peacock King (1989), Erotic Ghost Story (1990) og Story of Ricky (1991). I denne tidlige lavbudsjettfilmen er han mer opptatt av å lage et slags Indiana jones-aktig eventyr for voksne, enn en ren kampsport-splatterfilm. Men det er et tempo og en stå-på vilje her som sørger for 78 svært så underholdende minutter foran skjermen. The Seventh Curse blir litt feilaktig kalt en Yun-Fat Chow-film, men vår mann spiller i høyden tredjefiolin her. Fantastiske Maggie Cheung spiller journalisten som henger seg på Yuens jungelsafari.