Aus der Reihe Derrick 1974 - 98

 Derrick

Aus der Reihe Derrick sesong 1

Hvem husker ikke overinspektør Stephan Derrick og hans assistent Harry Klein fra utallige fredagskvelder på 70, 80 og 90-tallet? Krimserien man ble så fengslet av som barn, og som man nærmest hatet i tenårene, er nå tilbake på skjermen. Og hva er vel da mer naturlig enn å sjekke ut om hvordan den har tålt tidens tann. Det første som slår en når man ser sesong 1 av Derrick så lenge etterpå, er hvor unge Horst Tappert (51) og Fritz Wepper (33) ser ut. Det ble bare laget 3 avsnitt av serien i 1974, og den ble da vist kun en gang i måneden på den tyske utgaven av "detektimen". Høydepunktet i sesongen er unektelig episode 3, som med all sin sprit, nakenhet, vold og tysk lynne er en kvikk innføring i hvorfor denne smått gotiske serien tok europa med storm. Den tyske stjernen Lilli Palmer gjestespiller i episode 2.

Sesong 2

I 1975 er Derrick tilbake med med 12 nye episoder, og nå i en helt annen form enn det vi har sett ham både før og etter. I sesong 2 av serien er det nemlig action som står i høysetet. Slåsskamper, skyting, Derrick som slår inn dører og løper over hustak. Ta en titt på episode 5, hvor Raimund "Tsarens Kurer" Harmstorf spiller gangster på rømmen. Dette er definitivt ikke den Derrick bestemoren din synes å huske. Denne tidlige utgaven av Derrick er heller ikke særlig hyggelig mot sin trofaste assistent Klein. Spydige kommentarer når han ikke henger helt med, og rulling med øynene er daglig kost. Og likevel ser vi ofte de to sitte hjemme hos Derrick mens de tar seg en drink, spiller plater og diskuterer saken.  Ellers må det legges til at gjenbruken av skuespillere går totalt bananas allerede i episode 7, da Willy Schäfer spiller et vitne i en mordsak ETTER at han allerede er introdusert som Berger. Curd Jurgens er gjestemorder i episode 4.

Sesong 3

Sesong 3 roer det hele ned en smule etter den hardtslående sesong 2, men fortsatt er det tilløp til både bilkjøring, nevekamp og våpenbruk. Særlig grei mot Harry er Derrick fortsatt ikke, og det gjøres ofte et minneverdig nummer ut av kjeklingen dem i mellom. Den eneste som tør å ta igjen med Stephan er Schröder (Günther Stoll, bildet), som i visse scener framstilles som en gammel venn av overinspektøren, og en steinhard politimann. Til tider kan det virke som om det er Schröder som faktisk gjør det meste av grunnarbeidet i sakene, før Derrick triumferende avslører morderen mot slutten. 14 episoder ble det plass til i 1976. Horst Buchholst gjestespiller i episode 11.

Sesong 4

I 1977 skjer det mye i Munchen-politiets verden. Günther Stoll (Schröder) dør etter seks episoder og Gerhard Bohrman (Echterding, den konstant piperøykende 4.-mannen i teamet) slutter etter episode 9, noe som baner vei for Willy Berger som fullverdig medlem av gruppa i sesong 4. Og i et par episoder blir han faktisk brukt vel så mye ute i felten som Harry, før han antakeligvis finner ut at det er arkivering han virkelig vil drive med. Det er også i sesong 4 at Tappert legger seg til den lavmælte, søvngjengeraktige og betraktende stilen som skal bli Derricks varemerke videre. Men om actionscenene mer eller mindre forsvinner etter hvert, så blir manusene bare sterkere og sterkere i løpet av sesongens 10 episoder. Martin Semmelrogge og Maria Schell er med i episode 1.

Sesong 5

I 1978 har den hardt arbeidende manusforfatteren Herbert Reindecker perfeksjonert skrivestilen sin, og serverer oss 13 små mesterverk på rad i sesong 5. Tappert, Wepper og Schäfer har alle nå blitt godt kjent med rollefigurene sine, og scenene på kontoret er som regel høydepunktene i hver episode. Dessverre blir gjenbruken av skuespillere blir bare mer og mer forvirrende. Skuespilleren Phillip Moog, for eksempel, har hatt 14 roller i løpet av serien, det samme har Sky Dumont og Pierre Franckh. Da blir det mange gamle kjenninger etter hvert. Og ser man serien i rask rekkefølge, begynner man etter hvert å tenke "okay, han var morder sist, da er han uskyldig denne gang". Men det er vel noe av sjarmen, antar jeg. Det er også interessant å merke seg at når Harry slutter å røyke cigarillos, så begynner Stephan. Horst Buchholst er tilbake som tidenes mest slitsomme popstjerne i episode 8.

Sesong 6

I den siste sesongen fra 70-tallet utvides lerretet en smule, og München-politiet må hanskes med både internasjonale mafiosos og Tysklands etterretningstjeneste i løpet av sesongens 13 episoder. Men som alltid er det i de små detaljene de virkelige perlene ligger. I en episode ser vi Derrick på ferie i Bayern (som vanlig ulastelig antrukket i dress og slips), der han allerede den første dagen snubler over en krimgåte og blir nødt til å reise hjem til München for å løse saken. Et klart minus for valget av skuespilleren Peter Fricke som morder i en episode, og så igjen bare fire episoder senere. Den er litt vanskelig å svelge. Kanskje spesielt siden det er Frickes 3. gang som morder.

Sesong 7

80-tallet har kommet til München, uten at verken det eller noe annet ser ut til å affisere herrene Derrick, Klein og Berger noe særlig (Berger blir overfalt av 5-6 menn i episode 11, men i neste scene oppfører seg som om han har gått en tur i parken). Den syvende sesongen av Derrick er absolutt av god årgang, nesten helt uten dødepisoder og med en smule mer action for Derricks del. Både Stephan og Harry har begynt å røyke sigaretter i denne omgang (men aldri samtidig). Kjenningen Horst Buchholz gjør atter en gjeste-opptreden, denne gang som uskyldig mistenkt i en drapssak (forøvrig i en episode som utfordrer seriens realisme en smule, da det viser seg at morderen har en livaktig gummimaske a la Mission Impossible som ligner Horst på en prikk). Høydepunktet kom unektelig i episode 12, da Derrick nektet Klein å bli med inn på en luguber voksenkino med begrunnelsen; "Kun for voksne". 

Sesong 8

1981 var et tøft år for beboerne i München. Den ene meldingen etter den andre om trusler, knivstikking og skyting tikker inn hos den aldri hvilende trioen på politihuset. Og mens Derrick kjederøyker og bælmer kaffe, øl og snaps, får Klein og Berger seg en og annen smell ute i felten. De vanlige ansiktene dukker opp jevnt og trutt, men det er bare Martin Semmelrogge som har anstrengt seg såpass at han har latt håret gro og anlagt bart. BMW'ene til München-politiet derimot, de byttes ut for hver sesong. Og kanskje derfor kom det som et lite sjokk at Harry kjører en liten, rød Polo privat. Om det var noen vi hadde trodd skulle kjøre noe frekt og sportslig så er det Harry Klein. Men det er mulig han rett og slett ikke har råd, men tanke på hvor mange sett klær han åpenbart har i skapet hjemme. Dette burde vel helst vært forbigått i stillhet, men det må vel nevnes at den ene gangen Derrick tar sjansen på å sende Klein først inn i en farlig situasjon blir overinspektøren altså nesten skutt selv. Det er godt han holder skyteferdighetene ved like på skytebanen i ny og ne, sier nå jeg. Det samme gjelder de små grå, for allerede nå i sesong 8 virker det dessverre som om assistent Klein bare blir dummere og dummere.  

Sesong 9

I sesong 9. satses det friskt på en del nye, men absolutt vellykkete, vinklinger. I løpet av de 9 episodene får vi se Derricks privatbil for første gang, som noe overraskende viser seg å være en blå Ford Mustang cabriolet fra slutten av 60-tallet. Derrick selv blir mistenkt for mord, men selvsagt frikjent da det viser seg at det hele var en felle for å få ham bort fra en pågående etterforskning. Tidlig i sesongen får vi vite at oppkallsnummeret til Stephan og Harry er Bavaria 71 (i noen episoder senere er det forandret til Bavaria 17). Og Klein får løse en sak helt på egenhånd når Derrick er på ferie. Noe som ikke går så hakkanes gærent (om vi ser bort i fra at en av skurkene tar livet av seg på slutten). Et vell av kjente ansikter stikker innom som vanlig, uten at vi ser noe til noen av de helt store stjernene. Et minus i min bok er at Willy nå befinner seg mer eller mindre permanent på kontoret, og antakeligvis vil gjøre det i over hundre episoder framover.

Sesong 10

Sesong 10 (1983) begynner sterkt med internasjonal våpenhandel, lynsjing og bankran, før den slår bena bort under oss med et attentat hvor Derrick blir skutt fra en forbipasserende bil. I to hele episoder er han mer eller mindre ute av dansen, og må overlate etterforskningen til sine undersåtter Harry og Willy. Dette fungerer heldigvis over all forventning, og en av episodene (Die Schrecken der Nacht) står i ettertid faktisk fram som høydepunktet i sesongen. Mange kjente og kjære ansikter er selvsagt innom, og spesielt morsomt er det å se at Dirk Dautzenberg har avansert fra skurker og banditter til erfaren og pålitelig politimann. Vi har nå kommet opp i 109 episoder, og fortsatt kan vi ikke merke noe til slitasjen som det blir påstått kommer midtveis i løpet. Boblefrakken overinspektøren stadig vekk har på seg når det er litt kjølig ute, bør derimot helst forbigås i stillhet. 

Sesong 11

Vi skriver 1984, og ett og annet har skjedd i politimiljøet i München. Vår mann Stephan Derrick har skiftet fra pistol til revolver, hans kollega Harry klein har anskaffet en brun skinnblazer og Derrick har fått seg dame igjen! Som noen kanskje vil huske hadde Stephan et par dater med psykologen Renate Konrad (spilt av   Johanna von Koczian, 10 år yngre enn Tappert) i sesong 2 og sesong 3, uten at det ble gjort noe stort nummer ut av det. I denne sesongen virker det en kort stund som om han har noe mer solid gående med kunstneren Ariane (spilt av Margot Medicus, 17 år yngre enn Tappert), før hun også forsvinner for godt etter 2 episoder. Og det er kanskje ikke så rart at damen ikke orket mer, for i løpet av de to episodene presterer han å dra henne inn som aktiv part i to mordsaker. Fortsatt er det liv i 61 år gamle Tappert, og vi får servert både røyking, nevekamper, snapsing og skyting - i tillegg da til litt forsiktig omgang med det annet kjønn i et par episoder. Armin Mueller-Stahl gjesteopptreder i episode 14.

Sesong 12

I sesong 12, forøvrig nettopp utgitt på dvd i Norge, er det (tro det eller ei) humoristen Derrick vi møter. Noe av attraksjonen med serien er nettopp å se hva Tappert får lov til å gjøre med figuren innenfor de rammene som er gitt. Og i 1985 velger han altså, på tysk vis, å gi Stephan et arsenal av kvikke replikker. Wepper er ikke så heldig, og er nødt til å fortsette og spille Klein som den streite spørsmålsstilleren ved sjefens side. På manussiden er resirkuleringen nå satt i system, og har man relativt god hukommelse kjenner man gjerne igjen plottet i løpet av få minutter. Birolleskuespillerne er også til en stor del gjengangere (i en episode opptrer hele 4 tidligere mordere side om side). Fortsatt bruker Derrick revolveren i pressede situasjoner (i sesongavslutningen fisker han fram en Colt 45. fra hylsteret, men jeg regner med at det var et engangstilfelle), og han kan dele ut et slag eller to om det trengs. Men, ennå er vi bare halvveis...

Sesong 13

Sesong 13, som også er utgitt på dvd her i landet, starter ganske friskt med en episode jeg kan huske gjorde inntrykk på oss på 80-tallet; et bankran går skeis og ender opp i en gisselsituasjon. I det hele tatt var det mye skyting i München i 1986, og den nå 63 år gamle Derrick ser ut til å være den eneste politimannen i byen som er i stand til å løse de mange sakene. Humoren er satt litt i baksetet i denne omgang, og Stephans forhold til Harry er blitt preget av litt mer faderlig overbærenhet enn irritasjon. Både overinspektøren selv og hans trofaste assistent har nå gått over til revolvere, og stikk i strid med alt som har blitt sagt om emnet tidligere så kjører de ikke alltid BMW i denne (eller den forrige) sesongen. En beige Audi, som først blir brukt av Willy, figurerer i flere episoder - enten det er Stephan eller Harry som kjører. Interessant å merke seg er også det faktum at de begge nå insisterer på å ikke drikke i tjenesten lenger når noen spør om de vil ha et glass. Og lenge kjøper vi denne nye linja, det vil si helt til Harry en sen kveld blir observert med en full halvliter på skrivebordet. Helt mainstream er de ikke blitt.

Sesong 14

1987 åpner sterkt for våre menn i München PD. Harry er ute og roter på egenhånd, og får både grisebank og en mordmistanke mot seg da han forsøker å redde ei prostituert ut av klørne på halliken hennes (på direkte spørsmål fra Stephan om hvilken del av kroppen han tenker med, blir han svar skyldig). Med dette friskt i minnet er det forståelig at sjefen i resten av sesong 14 går tilbake til å se litt ned på sin yngre kollega. På det private plan noterer vi oss at Derrick i en episode blånekter for at han noengang har røyka (fornektelse?) for så litt senere å påstå at han har slutta for mange år siden (løgn?). Drikkingen er også litt av og på. Stadig vekk får vi vite at de aldri drikker i tjenesten, for så litt senere å ta dem på fersken mens de tyller i seg. Nytt av året er en del ganske kraftige krangler mellom Klein og kriminaloverinspektøren. Derrick får en eller annen fiks ide som truer med å gå utover den saken de egentlig jobber med, og blir verbalt filleristet av Klein. Ellers må det nevnes at et par forsøk på ren komikk (Stephan kritiserer sitt eget utseende foran speilet og Willy blir betatt av et vitne) framstår som mer foruroligende enn morsomt, og at Tsarens Kurer etter flere skurkeroller endelig får spille mordoffer (i en episode som er overraskende actionfylt). Resirkuleringen av både saker og skuespillere fortsetter ufortrødent, men alle de implisserte er nå så profesjonelle at de kan gjøre jobben i blinde. Willy stakkar får bare mindre og mindre å gjøre på stasjonen (om vi da ikke regner det å servere kaffe, tenne røyken for folk og leke med barna til vitner som politiarbeid?).

Sesong 15

Som nevnt tidligere har Stephan kun to kvinnelige bekjentskaper i løpet av seriens gang (han er i 50-årene når vi møter ham for første gang, så det kan ikke utelukkes at han har stått på som en kanin før det). Men det har ikke stanset manusforfatter Reinecker i å være svært så opptatt av sex og alt som hører til. Særlig har han likt å beskrive dagliglivet i diverse stripteasebuler og luksusbordeller, samt komme med små og store hint om at dette egentlig er et ganske fint opplegg for modne menn med kjedelig hjemmeliv og stor lommebok. Dusjscener med de kvinnelige skuespillerne er en annen kjepphest Reinecker gjerne rir så flisene fyker. Og da spesielt i sesong 15, hvor denne kofferttankegangen når et midlertidig høydepunkt da Harry under et hemmelig oppdrag får kle helt av seg og gå til sengs med den mistenkte. En naken Derrick har vi heldigvis sluppet hittil. Ellers er det business as usual i München. Willy får igjen prøve seg litt i felten, og vise både Derrick og oss at han er en langt bedre assistent enn den fortsatt litt tankeløse Klein. 

Sesong 16

Oi-oi, her har det åpenbart skjedd noe i kulissene! Etter 15 år på lufta slår serien til med den friskeste sesongen siden midten av 70-tallet. Tempoet er betraktelig høyere, og det går nesten ikke en episode uten at Stephan må bruke nevene eller tjenestevåpenet. Harry har ikke forandret seg stort, og er fortsatt nærmest bare et velkledd vedheng til sjefen sjøl. Og Willy stakkar koker bare kaffe og tenner sigaretter for vitner. Men Derrick har i Tapperts kyndige hender fått enda en dimensjon; den sinte overkriminalinspektøren! Sakene går innpå ham nå, og han tåler dårlig å bli motsagt. Selvsagt skyldes ikke dette bare hovedrolleinnehaveren, men også at manusforfatter Reinecker åpenbart har tatt litt for mye Möllers tran siden sist. Og la oss for et øyeblikk snakke litt om denne Herbert Reinecker. Den tidligere nazisten var 60 år da serien startet (75 da denne sesongen ble produsert), og sto ene og alene bak hvert bidige manus - 281 sammenlagt - fra 1974 til 1998. En bragd uansett hvordan man vrir og vrenger på det, men ekstra proft med tanke på at han kun hadde et dussin opplegg han gikk utifra for hver sesong. Spesielt opptatt var han av bordell/prostitusjonsmiljøet, enten det var "friske"  og frittalende gatepiker/strippere eller smålugubre halliker/klubbeiere som sto i sentrum for historien. Han var også glad i litt tafatte og forsmådde ektemenn, fengselsfugler med gammel gjeld å betale, lærere med litt for hengivne elever, innbruddstyver som ser noe de ikke skulle ha sett og den type tenåringer man bare finner i gamle Disneyfilmer. Ellers er det mye i sesong 16 som nærmest peker nese til alle de som på 80-tallet foretrakk det rolige tempoet og den gode samtalen i Derrick, framfor de mer "bråkete" amerikanske detektimeseriene. Spesielt episode 4 (Blaue Rose), med scenen hvor Stephan og Harry har en langtrukken shoot out mot et par gangstere med maskinpistoler i et parkeringshus,  vil gå inn i historien som en klassiker. Og det samme vil nok den siste episoden (Ein merkwürdiger Tag auf dem Land), men av helt motsatte grunner. Der løser nemlig vår mann en sak i løpet av en litt lang lunsjpause!

Sesong 17

Sesong 17 fortsetter i samme stil som sesong 16, med den lille forskjellen at Tappert virker i overkant frisk og vital denne gang (såpass at man mistenker at han nå er redd for at hans virkelige alder skal synes). Sakene Derrick og Klein løser er derimot litt mer velskrevne enn forrige gang. Det er ørlite grann mindre action, men langt bedre intrige i de fleste episodene. Stakkars Willy er nå nærmest redusert til statiststatus, men henger fortsatt bedre med i svingene enn Klein. Og apropos Harry, i episoden Tod am Waldrand er vi seere vitne til en scene hvor Derricks assistent skal avhøre en danseinstruktør, men blir stående å sikle over et par 12 år gamle jenter som danser lambada (jeg kødder ikke). Hva i all verden mener regissøren med å legge inn en sånn scene? Ellers får vi i episode 10 servert seriens første (og siste?) metascene, da vi får se en mann som sitter i sin egen stue og ser på en tidligere episode av Derrick på TV! Pluss i margen også for sesongavslutningen der overinspektøren helt alene havner i skudduell med to gangstere som til sammen er halvparten så gammel som ham, og elegant skadeskyter begge to. Videre bør det vel også nevnes at skuespilleren Dirk Galuba er med i episoden som heter Beziehung abgebrochen. Det er Galubas 13. Derrick-episode av i alt 21 gjesteroller. Noe som gjør ham til den fjerde mest brukte skuespilleren etter Tappert, Wepper og Schäfer.

Sesong 18

Jeg har i det siste fått litt kritikk for å være i overkant positiv i omtalen av de senere sesongene av Derrick. Og det er klart, i sitt 17. år er ikke serien lenger det den en gang var. Men jeg vil samtidig hevde at det fortsatt er kvalitet som serveres. Det er ihvertfall ikke mer formulaisk enn mange av de actionseriene som går år ut og dag inn. Kjente ansikter kommer og går i de ledende skurkerollene som alltid, manusforfatteren ynder fortsatt å ta for seg godt voksne og svært unge kvinners sexliv (helst med en langtrukken dusjscene for syns skyld), gjerne i sammenheng med et par-tre besøk på et bordell eller en strippeklubb (helst med et helt strippenummer uten at kamera flytter seg en eneste gang), og personregien bikker nå påfallende ofte over i ren stumfilmpantomime. Men ingenting av dette trekker egentlig ned for de av oss som har sett på siden repriseoppstarten. Snarere tvert i mot. I Derricks bizarrounivers forlanger vi egentlig mer av disse underlige innslagene. Jo rarere vinklinger kameramannen velger, jo flere innzoominger på overraskede ansikter og jo mer teatralsk skuspillet er, jo mer hygger vi oss. Som når veteranen Holger Petzold (21 episoder), etter å ha spilt narkotikapoliti en rekke ganger tidligere, plutselig dukker opp som vitne i en sak uten at de gjør noe som helst forsøk på å kamuflere at det er ham. Kunne de ikke ha gitt ham en løsbart, ihvertfall! Også i denne sesongen får vi servert en scene som setter den ikke lenger så unge Klein i et svært underlig lys; ei 18-19 år gammel jente han skal hente til avhør sitter veeeldig lettkledd og venter da han kommer inn i rommet, og regissøren lar ham stå der og stirre med et halvperverst blikk i altfor lang tid før noen av dem sier noe. Jeg mener, er det Reinecker som skriver slikt eller er det sånn Wepper ser ut når ingen gir ham regi? For sjefen sjøl går det meste på rutine nå, men han er blitt en mester i spydige replikker. Det skal han ha.

Sesong 19

3-4 episoder ut i denne sesongen var jeg overbevist om at jeg nå hadde funnet punktet der Derrick ble den serien mange la for hat på 90-tallet. Manusforfatter Reinecker stilte til start med flere historier hvor morderen var kjent, og vi skulle la oss underholde av hvor kjapt Stefan ringer ham inn (uten at noen ble særlig imponerte), og Horst Tappert virket til tider veeeldig gammel og slapp. Men fra og med episode 5  tok det seg opp igjen. Og takket være nummer 8 (Tage des Zorns) - hvor Stefan og Harry på fritiden henger på en strippeklubb (selvsagt med flere lange opptredener lagt inn i handlingen) og omgåes de prostituerte på kveldstid for å løse en utroskapssak for en gammel venn - er jeg nødt til å gi også denne sesongen godkjentstempelet. Horst Tappert er såpass gammel her (69 år) at det åpenbart begynner å spille en rolle om innspillingen foregår på sommer eller vinterstid, men alt i alt fungerer han greit som sentrum i Münchenuniverset. Harry Kleins problemer med å følge med i svingene er denne gang tonet litt ned, men fortsatt oppfatter han ting lenge etter at Stefan og Willy har gått videre til neste ledetråd. Peter Fricke, en velbrukt skurk fra slutten av 70-tallet gjør et solid comeback her på begynnelsen av 90-tallet. Både som sleip skurk og velfortjent offer.

Sesong 20

Etter 230 episoder er det på tide å ta en titt på noen av de andre herrene som var med på å gjøre Aus der Reihe Derrick til den største krimsuksessen noensinne. Hele fem regissører var med helt fra den spede begynnelse og fram til avslutningen 24 år senere. Gullplassen går selvsagt til Dietrich Haugk (født 1925), som regisserte den aller første og den aller siste episoden. Imponerende, selv om han kun var 73 år gammel da serien takket for seg. Han hadde da stått bak 14 episoder. Sølvplass for utholdenhet må nemlig gå til Alfred Weidenmann (født 1916), som regisserte sin 30. episode i den modne alder av 82 år. Bronseplass for kvantum tilfaller Theodor Grädler (født 1921) for hele 50 episoder i løpet av 20 år. Tett etter kommer Helmut Ashley (født 1919) med 47 episoder og Zbynek Brynych (født 1927) med 37 episoder. Som det framgår av årstallene over er det ingen overdrivelse å si at det var en relativt moden gjeng med gamle støvere som møtte til planleggingsmøtene før sesongstart. Kanskje ikke så rart da at de aller fleste episodene på 90-tallet inneholder tog, nakne damer og gamle hedersmenn med purunge kjærester. Men slettes ikke uten tilløp til både spenning og action. Fra sesong 20 vil nok episode 3 (Langsamer Walzer), om jakten på en hensynsløs voldtektsmann, være den som vil bli husket lengst. Regien er det vår mann Ashley som står for. Og sannerlig får han ikke lagt inn en scene hvor jentene i butikken til den hovdemistenkte skifter etter arbeidstid. 

Sesong 21

Det som nok vil skille sesong 21 av Aus der Reihe Derrick fra de andre i folks hukommelse, er den enorme intensiteten mange av episodene er regissert med. det er som om man på et morgenmøte har bestemt at det har vært for lite kraft i skuespillerne tidligere, og pålagt alle om å ta i litt ekstra. Ja, så heftig blir overspillet etter hvert at selveste Stephan blir nødt til å hisse seg opp i fistel og brøle så fråden står av ham, bare for å vise hvem som er sjef og stjerne i denne serien. Den eneste som fortsatt ikke får lov til å vise de helt store følelsene er den svært så middelaldrende Harry. Om vi ikke regner med hans store problemer med å henge med i svingene, da? Etter 242 saker skulle man tro at han hadde plukket opp noe?  Gjengangerne Philipp Moog (16 episoder), Sky Dumont (14 episoder) og Wolf Roth (13 episoder) sørger  for at vi fortsatt kan gjette hvem morderen ikke er (ja, nå er det omvendt psykologi som gjelder). Og herr manusforfatter Reinecker (i midten på bildet)? Joda, hans interesse for damer i alle aldre, tog og misforståtte kunstnere lever fortsatt i beste velgående. Beste episode; Darf ich Ihnen meinen Mörder vorstellen, hvor en mann forteller Derrick at han kommer til å bli drept av sin kompanjong. Men er det hele en syk spøk?

Sesong 22

Da jeg la ut på denne reisen i Münchens underverden, var det med en halvt utformet ide om å finne ut akkurat når serien ble til den ørkenvandringen som helt alene ødela det norske folks forhold til den en gang så populære detektimen. Selvutnevnte eksperter later til å tro at det skjedde omtrent midtveis, og at det derfra og ut var mer eller mindre bare sorgen. Mine undersøkelser viser at den holdt seg mye lenger enn som så - om enn i en litt annen form enn det den opprinnelig hadde. Men nå tror jeg at jeg omsider har kommet til et veiskille. Det kommer selvsagt mye anpå hvordan de siste 3 sesongene er, men jeg mistenker allerede nå at jeg kan konkludere med at de burde ha gitt seg etter 242 episoder. Eventuelt at de burde ha byttet ut manusforfatter Herbert Reinecker. For det er han som ene og alene er ansvarlig for fallet i kvalitet her. Skuespillerne og regissørene leverer fortsatt varene etter beste evne. Ja, Tappert er om mulig bedre nå enn han var under perioder på 80-tallet. Men det hjelper så lite når manusene i denne omgang (med to hederlige unntak) nærmest konsekvent velger bort krimelementene til fordel for eksistensialistiske funderinger rundt emner så høytflyvende som kunstnerens rolle i verden og familielojalitet, bare for å nevne noe. Alt ledsaget av pompøs teaterdialog og  svulstig klassisk musikk. Det er selvsagt synd at de skulle miste ballen nå når målet er i sikte (og jeg har fortsatt et ørlite håp om at de skal kunne klare å plukke den opp igjen), men det var kanskje nødt til å skje før eller siden?

 

Sesong 23

For et comeback! Etter den lite tilfredsstillende sesong 22 har noen åpenbart hvisket noen ord i øret på vår mann Reinecker, for i denne omgang er det eksistensielle dramaet tonet såpass ned at vi endelig kan kalle Aus der Reihe Derrick for en krimserie igjen. Joda, vi kjenner igjen mange av temaene fra tidligere sesonger, og jammen har ikke en og annen amerikansk thriller også stått modell her, men alt i alt er det et kraftig steg opp på kvalitetsstigen vi snakker om. Tappert, som opp igjennom årene har prøvd ut et utall vinklinger på overinspektøren fra München, opererer veldig mye på egenhånd denne gang. Om det er fordi irritasjonen over assistent Klein også har spredd seg til forholdet skuespillerne imellom (hvilket jeg sterkt betviler), eller om det er fordi flere av scenene krever en voksen tone som Wepper/Klein ikke behersker, aner jeg ikke. Men jeg legger merke til at det meste fungerer bedre med litt mindre Harry! Det jeg ikke liker, er at Willy nå er skviset så langt ut at han ikke engang får lage kaffe på kontoret. Han er som regel med ut til åstedet, og så blir han borte igjen. Sank kriminaliteten virkelig såpass drastisk i München på midten av 90-tallet, at de klarte seg med bare to etterforskere?

 

Sesong 24

Med daglige doser fordelt over flere år la man nesten ikke merke til hvordan Münchens store sønn ble eldre og eldre for hver sesong. Men med nesten et halvt års pause var sjokket stort da den nå 74 år gamle overinspektøren vendte tilbake til ettermiddags-TV. Men om Stephan i 1997 så mer ut som en pensjonist som hadde ramlet inn på åstedet enn politimannen som skulle løse saken, så er det business as usual på alle andre fronter. 10 episoder denne gang, og alle svært så varierte. Stakkars Willy er nå nærmest usynlig, men det har bare gjort assistent Klein godt. Skyting, bilkjøring og flørting er nå et tilbakelagt stadium for begge de to herrene. Men Fritz Wepper kan fortsatt gå og snakke, og gjør det gjerne mens sjefen tar en hvil i nærmeste lenestol. Flere kjente ansikter stikker innom som enten avledningsmanøvre eller ofre, og et par-tre episoder er til og med ganske spennende. Manusforfatter Reineckers sans for nakne kvinner ligger fortsatt og lurer bak hvert hjørne, men denne gang ligger fokuset mer i pornobransjen enn hos den gamle favoritten strippeklubbene. Ikke på en veldig vulgær måte, men sleazy nok til å holde på statusen som tidenes mest lettkledde detektime.

 

Sesong 25

Og så var det ubønnhørlig slutt - igjen! Horst Tappert proklamerte tidlig at han kom til å gi seg før han fylte 76 år, og som sagt så gjort. Høsten 1998 gikk den siste Derrick-episoden på tysk TV, og tidlig denne uka hadde NRK kommet seg igjennom alle de 281 episodene i reprise. Det var bare 5 episoder i denne siste sesongen, og selv om flere av dem holdt en relativt høy standard (spesielt den siste viste svært gode takter) så var det på høy tid å gi seg. Tappert virket gammel og sliten, og selv den ellers så uttrykksløse Wepper så ut som om han gledet seg til siste innspillingsdag. Men om krimserien Aus der Reihe Derrick nå var over for Horst og Fritz, så var det ikke slutt på arbeidetslivet til figuren Derrick. Neida, han fikk i siste episode, i en alder av 75 år, jobb i Interpol!!! Som en kuriositet kan det nevnes at den aller siste episoden var regissert av den samme mannen som regisserte den aller første; Dietrich Haugk.