r

Ivanhoe

England/1982/Douglas Camfield/Anthony Andrews, Sam Neill, James Mason, Olivia Hussey, Michael Hordern m. fl.

Selv om det begynner å bli noen år siden sist, så var det en gang i tiden nesten utenkelig å ikke se Ivanhoe på svensk TV første nyttårsdag. Akkurat hvorfor det tilfalt denne produksjonen å bli en del av den årlige tradisjonen i nabolandet, aner jeg ikke. Men såpass iherdige var de at det vekket internasjonal oppsikt. Sir Walter Scotts roman har blitt filmet en rekke ganger, for både kino og TV, og med storheter som Roger Moore og Elizabeth Taylor i de største rollene. Denne TV-versjonen har ingen slike celebriteter med, men kan skilte med hele tre Bond-skurker og to som var nære på å få rollen som 007, så de skulle være mer enn godt nok skodd på actionfronten. Ridderen Wilfred of Ivanhoe (Andrews) er tilbake fra korstoget med Richard Lionheart (John Glover) og stiller anonymt opp i en turnering for å vinne tilbake sin kjære Lady Rowena (Lysette Anthony). Men de eneste som vil hjelpe ham er Isaac of York (Mason) og hans datter Rebecca (Hussey). Noe som faller normanner-ridderne Brian de Bois-Gilbert (Neill), Front-de-Boeuf (John Rhys-Davis) og De Bracy (Stuart Wilson) tungt for brystet. Akkurat hvor mye manusforfatter John Gay og regissør Camfield har lent seg på Scotts originale tekst, vet jeg ikke. Men all religionspraten som gjennomsyrer dialogen blir relativt slitsom i lengden. Om man da ikke velger å se det hele som en advarsel om hvor mye ugang religion har forårsaket opp igjennom historien.

r

Fong Sai Yuk

Hong Kong/1993/Corey Yuen/Jet Li, Josephine Siao, Michelle Reis, Wenzhuo Zhao, Sung Young Chen m. fl.

Etter tre filmer som den seriøse folkehelten Wong Fei Hung så det ut til at Jet Li ønsket å flekse sine komiske talenter foran kamera. Det fikk han rikelig med muligheter til som folkehelten Fong Sai Yuk i denne Corey "The Transporter" Yuen-regisserte actionkomedien. I motsetning til førstnevnte hersker det litt tvil om Fong faktisk har levd. Men på film er han i høyeste grad en av de virkelig store. Den sorgløse ungutten Fong Sai Yuk (Li) og hans kung fu-kyndige mor (Siao) må bistå Den Røde Lotus-sekten i kampen mot den onde keiseren, da guvernør Kao Man (Zhao) truer med å henrette deres far/ektemann (Kong Chu). Onde tunger kan helt sikkert finne på å si at den noe lavpannede komikken tar en altfor stor plass i historien som fortelles her. Og de ville ikke ta helt feil. Det melodramatiske kjærlighetsdramaet vi får servert bruker også oppsiktsvekkende lang tid på å komme i mål. Men så var det disse kampscenene, da...Yuen har lagt seg på en langt mindre realistisk stil enn det Tsui Hark gjorde i Wong Fei Hung-filmene sine. Og det gjør Fong Sai Yuk godt. Oppgjørene mellom Jet Li og Wenzhuo Zhao (som tok over rollen som Fei Hung da førstnevnte ga seg) svinger på en måte som vi må tilbake til Jet mot Donnie Yen eller Jackie Chan mot Benny Urquidez for å finne maken til. Ellers legger vi merke til at veldig mye av familielivet og hverdagen til Fong er knabbet fra filmene om Wong Fei Hung. En oppfølger fulgte senere samme år.    

r

Burning Paradise

Hong Kong/1994/Ringo Lam/Willie Chi, John Chinbg, Yamson Domingo, Chun Lam, Carman Lee m. fl.

En martial arts-film fra Ringo Lams hånd kunne selvsagt aldri bli helt mainstream. Men en så mørk og regelrett slem historie som han serverer her, var nok ingen helt forberedt på. Kung fu-kampene i seg selv er av sedvanlig frenetisk Hong Kong-kvalitet anno tidlig 90-tall. Men settingen vår mann har plassert dem i, er noe helt for seg selv. Steven Spielbergs Temple of Doom, blandet med et og annet fra Ilse-filmene, gir muligens en liten pekepinn på hvor vi befinner oss. Shaolin-studenten Fong Sai-Yuk (Chi) og den tidligere prostituerte Tou-Tou (Lee) blir tatt til fange og plassert i fangehullet i templet til Den Røde Lotus-sekten. Der må de kjempe mot den sinnsyke ypperstepresten og hans lojale krigere. Det å plassere folkehelten Fong Sai-Yuk, mest kjent som en vittig villstyring fra Jet Lis actionkomedier, i en såpass mørk og blodig historie tilfører kanskje ikke noe helt konkret. Men i Lams hender blir det til ytterligere en kontrast mellom det lyse og det mørke, og kampen mellom det gode og det onde. Litt humor har det blitt plass til, men også den er av det mer sleazy og voldsomme slaget.      

r

Decision at Sundown

USA/1957/Budd Boetticher/Randolph Scott, John Carroll, Karen Steele, Noah Beery jr, John Archer m. fl. 

-None of us will ever forget the day that Bart Allison spent in Sundown

Budd Boetticher og Randolph  Scotts westernfilmer befant seg som oftest i den dystre og alvorlige hjørnet, i hvert fall sammenlignet med Howard Hawks og John Waynes hesteoperaer. Scott hadde heller ingen problemer med å spille langt mer usympatiske roller enn de fleste av sine samtidige cowboyhelter. Som i denne fartsfylte og overraskende kyniske historien. Bart Allison (Scott) og hans venn Sam (Beery jr) ankommer Sundown, fast bestemt på å ta livet av den lille byens sterke mann, Tate Kimbrough (Carroll). Oppdraget går ikke helt som de to har tenkt, men handlingene deres setter i gang en kjedereaksjon som forandrer tilværelsen for de fleste innbyggerne. I likhet med mange andre "voksenwesterns" fra den samme perioden, er det mye politikk og filosofi i Decision at Sundown. Men aldri så påtrengende at det går på bekostning av actionscenene. De som synes sidekicken Sam ser kjent ut, skal vite at Beery jr spilte Jim Rockfords far i krimserien fra 70-tallet. 

p

The Amsterdam Kill

Hong Kong-USA/1977/Robert Clouse/Robert Mitchum, Richard Egan, Leslie Nielsen, Bradford Dillman, Keye Luke m. fl.

Robert Clouse' fjerde film etter megasuksessen med Bruce Lees Enter the Dragon (1973) er rett nok produsert av Golden Harvest - og de som følger nøye med kan se kung fu-kyndige folk som Wah Yuen og Yuen Biao i biroller - men dette er langt i fra noen martial arts-film. Noen vil kanskje falle for fristelsen til å kalle den et lavmål i Robert Mitchums karriere. Men det ville være et villspor, all den tid mannen spiller greit og historien er rimelig spennende. Den tidligere narkospaneren Larry Quinlan (Mitchum) blir kontaktet av smugleren Chung Wei (Keye "Mogwai-eier i Gremlins" Luke) for å bytte informasjon mot vitnebeskyttelse. Sammen med makkeren Jimmy Wong (George Cheung) og tidligere kollegaer i Hong Kong og Amsterdam (Dillman og Nielsen) begynner Quinlan å jakte på produsentene av heroin i østen. Men av en eller annen grunn ligger de alltid ett skritt foran. Har de en mann på innsiden av organisasjonen? Det er alltid artig å se Leslie Nielsen i tiden før Naked Gun-filmene. Han spiller nemlig på akkurat samme måten! Mitchum, som har uttalt at det å være skuespiller er bedre enn det å jobbe, er i en alder av 60 år fortsatt en kraft å regne med. Mye god skyting, fine locations og en avslutning som man vil huske. What's not to like?

p

The Street Fighter's Last Revenge

Japan/1974/Shigehiro Ozawa/Sonny Chiba, Reiko Ike, Koji Wada, Tatsuo Endo, Akira Shioji m. fl.

Jeg klarer ikke helt konkret å sette fingeren på hva det er som gjør den siste Street Fighter-filmen til en litt mer ordinær affære enn de to første. Det er plenty med både martial arts, 70-tallsmoter, skyting, kule Toyotaer og umotivert sengeaction. Men saker og ting er ikke like intenst, velkoreografert og teatralsk voldsomt (den versjonen jeg så var klippet) som i 1 og 2. Hvilket gjør den til en mer "vanlig" karatefilm. Men som vi vet, i Sonny Chibas verden kan det være mer enn nok.Tsurugi (Chiba) blir hyret til å stjele formelen for å lage kunstig heroin. Men igjen blir han lurt, og blir nødt til å legge ut på et nytt hevntokt. Noe som denne gang blir ekstra vanskelig, all den tid den korrupte statsadvokaten Kunigami (Wada) skal vise seg å være den hardeste motstanderen Tsurugi har møtt til nå. Når jeg sier at The Street Fighter's Last Revenge er den svakeste i denne serien, så la det være en trøst at Etsuko Shihomis opptreden her som Tsurugis rival Huo-Feng kickstartet den energiske trilogien Sister Street Fighter. Den lille, korpulente karatemesteren Masafumi Suzuki gjør her sin siste opptreden som den eneste mannen Tsurugi respekterer: Kendo Masaoka. Sammen med de svart/hvitt-flashbackene til den 2. verdenskrig er han den viktigste bestanddelen som binder trilogien sammen.

r

Nikita

Frankrike/1990/Luc Besson/Anne Parillaud, Jean Hugues Anglade, Tcheky Karyo, Jeanne Moreau, Jean Reno m. fl. 

Luc Besson har i høyeste grad et problematisk forhold til kvinner. Både privat og på lerretet. Her i sin 4. spillefilm riffer han rundt Eliza Doolittle-rollen, og ser ut til å finne stor glede i ideen om en ung, uerfaren kvinne som læres opp av eldre, verdensvante menn. Det som læres bort er heldigvis det som er regissørens aller største styrke, nemlig hardkokt, velkoreografert action. Og det, i tillegg til hovedrolleinnehaver Parillauds fantastiske innsats, sørger for at vi ikke sitter igjen med en altfor guffen smak i munnen. Narkomane Nikita (Parillaud) blir reddet fra en lengre fengselsstraff for drap av den franske etterretningen (Karyo m. fl.). Som betaling må hun la seg trene opp til et liv som profesjonell morder. Underveis møter hun sitt livs kjærlighet i den naive Marco (Anglade). Noe som komplisserer det hele. De episodiske actionscenene i Nikita er åpenbart regissert av den Besson vi husker fra mesterverk som Subway (1985) og Leon (1994). Og selv om det bikker litt over i den stilen vi gjenkjenner fra de masseproduserte thrillerne hans fra år 2000 og framover, så blir det tommel opp. Nikita ble nyinnspilt i USA av John Badham i 1993. Da med tittelen Point of No Return, og med Bridget Fonda, Gabriel Byrne og Dermot Mulroney i de største rollene. Jean Renos rolle som Victor the Cleaner blir i den amerikanske versjonen overtatt av Harvey Keitel - som ikke bare spilte en identisk figur i Tarantinos Pulp Fiction (1994), men som har brukt figuren i utallige reklamer på engelsk TV fram til i dag. En TV-serie, først med Peta Wilson og senere med Maggie Q, fulgte. 

r

Return of the Street Fighter

Japan/1974/Shigehiro Ozawa/Sonny Chiba, Yoko Ichiji, Masashi Ishibashi, Naoki Shima, Zulu Yachi m. fl.

I actionfilmens verden finnes det både skrevne og uskrevne regler som dikterer at nummer to i en trilogi mer eller mindre skal være en nyinnspilling av den først, men med mer av alt det som sikret suksessen i utgangspunktet. Og Return of The Street Fighter svikter ikke på noen av disse punktene. Regissør Ozawa disker opp med flere fighter, mange i langt mer spennende omgivelser enn forrige gang, og et større og mer fargerikt ensemble. Men alltid med Chiba solid i sentrum av begivenhetene. Igjen får leiemorderen Takuma "Terry" Tsurugi problemer med mafiaen når han nekter å ta et oppdrag. Og denne gang sender de ikke bare en horde med topptrente karatemestere etter ham, de fisker også fram den antatt døde motstanderen Shikenbaru (Ishibashi) fra forrige gang og slipper ham løs. De tre Street Fighter-filmene til Ozawa og Chiba hadde premiere i februar, april og november i 1974. Noe som sikkert først og fremst var mulig på grunn av de enkle oppleggene alle historiene var bygget rundt. Men dette må også ha satt hovedrolleinnehaveren under et visst press, i og med at det er hans fysiske utfoldelser som driver så og si alle scenene framover. Han får rett nok litt avlastning denne gang når både Tsurugi mentor og en ivrig politimann blander seg inn på vår manns side, Men det vi vil ha er Sonny Chiba kicking ass, og det er også det vi får i bøtter og spann. Det er nok ikke like blodig oppfinnsomt som i den samtidige Lone Wolf and Cub-serien, men noen scener i snøen på Fuji-fjellet, og et par av de mest outrerte voldsinnslagene, påminner oss om at det var Japan som la grunnlaget for det som litt flåsete ble kalt "videovold" noen år senere.

p

Golden Needles

USA/1974/Robert Clouse/Joe Don Baker, Elisabeth Ashley, Ann Southern, Jim Kelly, Burgess Meredith m. fl. 

Etter Bruce Lees altfor tidlige bortgang i 1973 forsøkte regissør Robert Clouse å gjenta suksessen med flere forskjellige skuespillere, uten noen gang å komme i nærheten av det som gjorde Enter the Dragon til en slik gigantisk suksess. Her er det Joe Don Baker som spiller hovedrollen. Og selv om den korpulente amerikaneren for det meste blir satt til tradisjonell slåssing, andpusten løping og diverse opplevelser i sengehalmen, mangler ikke historien noe på martial arts-fronten. Takket være talentene Jim Kelly og Frances Fong blir det mange høye spark og harde håndkantslag. Utstyrt med 300 000 dollar fra den mystiske gangsteren Winters (Meredith) er Felicity (Ashley) i Hong Kong for å kjøpe en gullstatue inneholdende 7 akupunkturnåler som kan forlenge livet. Da kjøpet går i vasken blir Dan Mason (Baker) hyret inn for å ordne overtakelsen på ulovlig vis. Og ikke uventet setter det både Felicity og Dans liv i fare. Joe Don Baker er en skuespiller som jeg antar man enten elsker eller hater. Han er fantastisk god i storfilmer som Charley Varrick (1973) og The Outfit (1973). Men i mindre prestisjetunge prosjekter leverer han gjerne i fra seg innsatser som ofte havner i fokus på kalkunfilmfestivaler, hvis du skjønner hva jeg mener? Her er han så absolutt i det slentrende hjørnet. Men både han og filmen er underholdende nok til å være verdt en anbefaling. Spennende locations i Hong Kong og musikk av selveste Lalo Schifrin bidrar til inntrykket av at dette er kule greier.       

r

The Dirty Dozen: The Fatal Mission

USA-Jugoslavia/1988/Lee H. Katzin/Telly Savalas, Ernest Borgnine, Jeff Conaway, Alex Cord, Erik Estrada m. fl.

-They might come in handy on the next mission.

I den fjerde og siste Dirty Dozen-filmen er det business as usual for den amerikanske hæren. Man skulle tro at det var enklere måter å løse oppdrag på enn å sende en 66 år gammel major og 12 voldsforbrytere inn bak tyskernes linjer. Men det er det åpenbart ikke. Denne gang er det et tog med tyske offiserer som må stanses før det når fram til Tyrkia. Der skal nemlig passasjerene planlegge det 4. riket og gjøre klar for verdensovertakelse når den 2. verdenskrig er tapt for Hitler & co. Major Wright (Savalas) og general Worden (Borgnine) samler derfor en fjerde gjeng med krigsforbrytere for å rydde opp. The Fatal Mission følger malen fra de andre filmene ganske nøye, men rettferdiggjør sin eksistens i siste akt. Det skitne dussinet er selvsagt ikke like karismatiske som i første film, men helt greit stilt opp mot de to andre. Borgnine, som har vært med hele tiden, og Savalas, som spilte en annen rolle i den første og hoppet over nummer to, begynner virkelig å se slitne ut på dette tidspunktet. Men som sagt, kapringen av toget og de siste kamphandlingene er verdt å se. Tvisten med å ha en kvinne på laget denne gang forandrer ingenting. En kortlivet TV-serie fulgte.

p

Newman's Law

USA/1974/Richard T. Heffron/George Peppard, Roger Robinson, Eugene Roche, Gordon Pinsent, Abe Vigoda m. fl.

Newman's Law var opprinnelig en TV-krim laget av Banacek-veteranene Heffron og Peppard til glede for det amerikanske hjemmepublikummet. Men såpass gode produksjonsverdier og fresk handling hadde den, at det ble både internasjonal kinolansering og senere heltestatus på VHS. Estetisk ligger vi i samme landskap som Clintern's Magnum Force (1973), men det er selvsagt minimalt med banning og nakenhet her. Spaneren Newman (Peppard) og kollegaen Garry (Robinson) nærmest snubler over et drap utført på ordre av den Italia-bosatte gangsteren Falcone (Louis Zorich). Statsadvokat Eastman (Pinsent) velger å henge saken på tjenestemennenes vitnemål. Men da mafiaen slår tilbake, og Newman blir anklaget for korrupsjon slår de overordnede hånden av ham. Det gjøres et stort nummer ut av hvor pålitelig og ukorrupt hovedpersonen her er. Men det hindrer ham likevel ikke i å gå usedvanlig hardt til verks med våpen i hånd. Navnedroppingen av Dirty Harry-film nummer to tidligere var ikke tilfeldig. Det er nemlig mye ved Newman's Law som ser ut til å ha vært inspirasjonskilde for flere av de senere eventyrene til herr Callahan. Regissør Heffron holdt seg for det meste til TV i løpet av karrieren, men i 1982 slo han til med sin mest profilerte produksjon; Den usedvanlig sleazy og voldelige Mike Hammer-filmen I, the Jury.

r

The Street Fighter

Japan/1974/Shigehiro Ozawa/Sonny Chiba, Yutaka Nakajima, Chiyoko Kazama, Etsuko Shihomi, Goichi Yamada m. fl.

På begynnelsen av True Romance (1993) spør Alabama daten sin Clarence om Sonny Chiba spiller helten i filmen de ser på, hvorpå Clarence svarer "He's not so much the hero as a bad motherfucker". Og det summerer veldig greit opp hva The Street Fighter handler om. Midt under den mest intense kung fu-feberen etter Bruce Lees død klarte Sonny Chiba og regissør Shigehiro Ozawa å skru volumknappen opp til 11 med denne hypervoldsomme og totalt umoralske lille karatefilmen. Chibas antihelt er så steinhard at vi innbiller oss at selv Bruce Lee ville hatt problemer med å ta ham. Men han er likvel ikke så kald at han ikke feller noen tårer når favorittassistenten hans blir drept. Da leiemorderen Terry Tsurugi (Chiba) nekter å ta et kidnappingsoppdrag for yakuzaen, sender de en hel hær av topptrente slåsskjemper etter ham. Så vår mann bestemmer seg for å både sabotere bortføringen og ta livet av hele banden. I motsetning til de fleste av sine samtidige martial arts-stjerner kjører Chiba en veldig brutal og rett-på stil som, i hvert fall for meg, ser veldig effektiv og realistisk ut. De bøttene med blod som Ozawa spruter ut over skuespillerne sine drar selvsagt det hele ned på et teaternivå som i dag gjør det vanskelig å skjønne at filmen var den første i actionsjangeren som fikk X-rating i USA. Locationscener fra 70-tallets Japan lager et fint bakteppe for handlingen. To oppfølgere fulgte, og tre i avleggere i Sister Streetfighter-serien. 

p

The Dirty Dozen: The Deadly Mission

USA/1987/Lee H. Katzin/Telly Savalas, Ernest Borgnine, Vince Edwards, Bo Svensson, Vincent Van Patten m. fl.

Da Lee Marvin ble for syk til å kle på seg uniformen og gestalte major Reisman, får vi anta at det ble gjennomført en liten skuespillerjakt blant de gjenlevende fra det originale skitne dussinet. Akkurat hvorfor valget falt på Telly Savalas, hvis rollefigur "Maggot" uomtvistelig døde i den første filmen, er fortsatt ukjent. Men han har blitt gitt graden major og navnet Wright, og deler av dialogen antyder at det var han som ledet de to første oppdragene, så omskrivningskonspirasjonen er om ikke annet gjennomført. Som vanlig har general Worden (Borgnine for tredje gang av fire) et oppdrag bak de tyske linjene som krever av Wright (Savalas) trener opp tolv straffanger og lar dem drepe nazister. Det kan virke som om de mest karismatiske fangene har lært å gjemme seg for hver gang skallemann Wright dukker opp. Men han får i hvertfall med seg Gary "Alien Nation" Graham, Randall "Raising Arizona" Cobb og Bo "Walking Tall" Svenson, så alt er ikke bare sorgen. Ironisk nok spiller Texas-fødte Cobb svensk her, mens Gøteborg-fødte Svenson spiller fransk. Regissør Katzin er absolutt ingen Aldrich eller McLaglen, og pengene satt åpenbart ikke løst under denne TV-produksjonen, så dommen blir at dette er den svakeste av de fire. Men øvelse gjør mester, og den 4. og siste er faktisk et steg opp.     

r

The Assassination Bureau

England/1969/Basil Dearden/Oliver Reed, Diana Rigg, Telly Savalas, Curd Jürgens, Philippe Noiret m. fl.

Til tross for opphavet i en ikke fullført Jack London-roman, og handlingen trygt plassert på slutten av 1800-tallet, er The Assassination Bureau så "swinging London" i form og innhold  som det går an å få blitt. Det danses, synges og vitses over en lav sko. Men samtidig er det rått, actionfylt og til tider riktig så morbid. Journalisten Sonya Winter (Rigg) setter seg fore å skrive en ødeleggende sak om det berømte leiemorderbyrået til Ivan Dragomiloff (Reed). Men hun vet ikke at oppdragsgiveren hennes, redaktøren Lord Bostwick (Savalas), egentlig planlegger å drepe direktøren og ta over firmaet selv. Med hele 4 Bondskurker, i tillegg til "fru 007" Rigg, på rollelista, kunne The Assassination Bureau med en annen tidskoloritt lett ha passert som en av de mer lettbeinte filmene om nettopp James Bond. Hadde det ikke vært for at hovedrollen blir spilt av Oliver Reed, en mann som får selv Telly "Blofeld" Savalas og Curd "Stromberg" Jürgens i samme scene til å virke puslete og ufarlige. Mange gode stunts, svart humor og høyt tempo. Men det spørs vel om det var dette Jack London så for seg når han startet på historien.

p

Shaolin Prince 

Hong Kong/1982/Chia Tang/Ti Lung, Tung-Shing Yee, Jason Piao Pai, Feng Ku, Fei Ai m. fl.

Shaolin Prince har absolutt alt du forventerer å se i en kampsportaffære fra tidlig 80-tall: fargerike kostymer, folk som kan fly, onde munker, underbuksehumor, fantasivåpen, trolldom og, ikke minst, vegg-til-vegg action. Joda, det ligger en historie i bunnen her. Men for å si det sånn, den kommer ikke nevneverdig i veien for de mange og lange slåsskampene. Etter et attentat som tar livet av alle brødrene hans blir prins Tao Hung (Lung) trent av de Tre Hellige Idiotene (Kwok-Kuen Chan, Hui Huang Lin og Tau Wan Yue) i Shaolin Templet. Som voksen slår han seg sammen med krigeren Wu Tzi-Tai (Yee) for å felle den onde keiseren (Pai) som sto bak drapene. Kynikere vil sikkerhet hevde at spesialeffektene ikke helt klarer å backe de ambisjonene regissør Tang har for prosjektet sitt. Det virkelig gode vaierarbeidet lå fortsatt litt fram i tid. Men jeg velger å se gjennom fingrene med sånne detaljer når energien, og de fysiske ferdighetene til stjernene foran kamera, gir oss såpass mye god underholdning.