r

3 Days of the Condor

USA/1975/Sydney Pollack/Robert Redford, Faye Dunaway. Cliff Robertson, Max Von Sydow, John Houseman m. fl.

Etter The Yakuza forble Pollack i thriller-land. Denne gang i USA, nærmere bestemt New York. Med utgangspunkt i det paranoide klimaet som hersket blant liberale amerikanere etter Nixon og Watergate, tok stjerneregissøren og hans faste samarbeidspartner Redford (7 filmer med Pollack som regissør) for seg boka Six Days of the Condor (kuttet ned med 3 dager for filmen), om en CIA researcher (Redford) som kommer tilbake etter lunsj en dag bare for å finne alle kollegaene drept. I løpet av 3 hektiske dager forsøker han å finne ut hva og hvem som står bak udåden, samt å unngå og bli drept selv. Dette er fra Robert Redford og demokratenes gullalder på film. CIA og onkel Sam er den store skurken, og bare pressen kan hjelpe den lille mann mot overmakten. Vel, pressen og superstjerner med briller som er mistenkelig gode til å slåss og skyte når de blir presset langt nok. Pollack kan igjen skilte med mye god action, pluss en slåsskamp mellom Redford og den tidligere bryteren Hank Garrett som går togscenen mellom Sean Connery og Robert Shaw i From Russia With Love (1963) en høy gang. Så å si alle i denne filmen har vunnet en Oscar for skuespill, men det spørs om ikke Von Sydow (nominert 2 ganger) stikker av med den øverste pallplassen for rollen som den tyske leiemorderen Joubert. Han blir av Redfords Condor beskrevet som "en uvanlig stor mann, bygd som en bonde", men han er også den eneste som kan forklare hvordan verden henger sammen. Dunaway får ikke mye å gjøre, men viser at hun var en kraft å regne med før alle operasjonene og sminken.

r

The Yakuza

USA/1974/Sydney Pollack/Robert Mitchum, Takakura Ken, Richard Jordan, Brian Keith, Kishi Keiko m. fl.

Sydney Pollack er en av mine favoritt-regissører. Mannen var god i de aller fleste sjangere - western, komedie, drama, krigsfilmer - men hadde et helt spesielt håndlag med thrillere. The Yakuza var i sin tid det dyreste manuset som sirkulerte i Hollywood, og var en stund tenkt som et prosjekt for Lee Marvin og Robert Aldrich. Og selv om det helt sikkert hadde blitt en god actionfilm, så aldri i verden om de hadde nådd de høydene Pollack og Mitchum tar historien til i sin eksisterende form. Harry Kilmer (Mitchum) blir bedt av en gammel militærkollega (Keith) om å reise til Japan og megle da datteren til sistnevnte blir kidnappet av yakuzaen. Tilbake i Tokyo etter 25 år finner Kilmer ut at saken har røtter helt tilbake til den 2. verdenskrig. Jeg har ikke innsikt nok til å avgjøre om Pollacks film er den første til å virkelig ta japansk kultur på alvor. Men av de filmene jeg har sett er det den som graver dypest og mest alvorlig. Se Ridley Scotts Black Rain (1989, også med Takakura Ken i en større rolle) og Philip Kaufmans Rising Sun 1993) for eksempler på det motsatte. I tillegg til å være respektfull og grundig har The Yakuza også noen av de beste actionscenene fra hele 70-tallet. Når Mitchum og Takakura til slutt angriper mafiaens hovedkvarter med hagle og samuraisverd følger en kamp som er så velkoreografert, blodig og intens at den har blitt kopiert i over 40 år. En må-se film. Og et av Robert Mitchums fineste øyeblikk.

r

White Lightning

USA/1973/Joseph Sargent/Burt Reynolds, Jennifer Billingsley, Ned Beatty, Bo Hopkins, Matt Clark m. fl.

Hvis du foretrekker den seriøse siden av Burt Reynolds, er første halvdel av 70-tallet så absolutt den mest interessante tiden i karrieren hans. Det er her du finner de beste filmene OG får en sjanse til å se skuespilleren som en gang bodde i ham. I så måte er White Lightning et glimrende sted å starte. Filmen innehar alle de ingrediensene som skulle gjøre mannen til superstjerne - sørstatsmiljø, hjemmebrenning, bilkjøring og en overvektig sheriff - men det er samtidig gjort som en seriøs, voldelig thriller med en barteløs Burt som melankolsk hevner. Da straffangen Gator McKluskys (Reynolds) bror blir drept av en korrupt sheriffen (Beatty), inngår Gator en avtale med staten om å gå under cover for å samle beviser mot morderen. Heldigvis er det å være god til å kjøre bil det kanskje viktigste redskapet han trenger. Selv om vi har både Reynolds og Beatty på rollelista, så er dette milevis unna Deliverance (1972). Og likevel hviler det en slags southern gothic over historien som gjør handlingen ganske creepy til tider. En scene hvor Gator er fanget av noen lokale hjemmebrennere er så intens at regissør Reynolds stjal den til Sharky's Elite  fra 1981. Peckinpah-veteranene Bo Hopkins og Matt Clark bidrar på hvert sitt vis til å gi filmen et ekstra anstrøk av klasse. En av Burts fem beste filmer.     

r

When Eight Bells Toll

England/1971/Etienne Perier/Anthony Hopkins, Robert Morley, Nathalie Delon, Jack Hawkins, Corin Redgrave m. fl.

På begynnelsen av 70-tallet trodde mange at James Bond-eventyret var over, og planla å fylle tomrommet med sine egne serier. Alistair MacLean skrev opprinnelig 3 historier om sin helt Philip Calvert for produsent Elliott Kastner, men det ble dessverre med denne ene filmen. Hvilket er synd, for dette er i grunnen spennende saker. Ikke på en storslagen, globetrotteraktig måte, men mer som en blanding av en novelle i et herreblad og en god episode av Scooby Doo. Men Anthony Hopkins er tøff. Og Robert Morley er sitt vanlige morsomme som kolerisk sjef for finansdepartementet. Agent Philip Calvert (Hopkins) får i oppdrag å finne ut hva som skjedde med et skip som fraktet gullbarrer for staten. Oppdraget fører ham til Torbay i Skottland, hvor noen ser ut til å ha truet lokalbefolkningen til taushet. Det er en typisk MacLean-historie dette, med mye klatring i fjellvegger og seiling i grov sjø. Ingen selvskreven suksess, men heftig så lenge det varer.    

r

The Long Good Friday

England/1980/John Mackenzie/Bob Hoskins, Helen Mirren, Dave King, Bryan Marshall, Derek Thompson m.fl.

Betegnelsen "klassiker" blir kanskje brukt litt for ofte når det er snakk om filmer som har noen år på baken. Men det får ikke hjelpe, for dette er virkelig en klassiker. I alle betydninger av ordet. Vanligvis følger gangsterfilmer en fast formel, som for all del er underholdende nok, men som har en tendens til å gjøre det hele litt forutsigbart. Her har regissør Mackenzie og manusforfatter Barrie Keeffe lagt til elementer som vi vanligvis finner i helt andre sjangere (krimgåte, etterforskning m. m.), og som er med på å heve historien et stykke over det som er gjengs. Londongangsteren Harold Shand (Hoskins) og søsteren Victoria (Mirren) er iferd med å inngå en kontrakt med den amerikanske mafiaen om utbygging av eiendommer langs Themsen. Men noen motarbeider dem og setter igang en regelrett krig på selveste Langfredag. Det er lett å se at Guy Ritchie har sans for The Long Good Friday. Hans to første filmer ville neppe ha sett ut som de gjør om ikke Hoskins og regissør Mackenzie hadde tråkket opp stien først. Spesielt Hoskins skal ha mye av æren for at engelske gangstere har blitt sett på som hakket hvassere enn sine kollegaer i europa og USA. Han ble rett nok nominert til en BAFTA, men burde ha vunnet både den, en Golden Globe, førsteprisen i Cannes og en Oscar for innsatsen. De siste fem minuttene, hvor kamera er nært på ham hele tiden, er skuspillerhåndverk av høy klasse. Pierce Brosnan gjør her sin debut på film, som IRA-mann. P. H. Moriarty, Alan Ford og Dexter Fletcher var alle med i Lock, Stock and Two Smoking Barrels 18 år senere.      

p

Modesty Blaise

England/1966/Joseph Losey/Monica Vitti, Terence Stamp, Dirk Bogarde, Harry Andrews, Michael Craig m. fl.

Denne første filmen om den tidligere gangsterlederen Modesty Blaise kom ut bare 3 år etter at den første tegneserien ble utgitt. Dessverre, bør jeg kanskje legge til. For i 1966 var det surrealisme, popelementer og lavpannet komikk som sto på dagsorden. Og regissør Losey har beklageligvis valgt å være hip og moderne. Men ikke bare. Og det er denne blandingen som gjør filmen verdt å se. Vitti, som på ingen måte er noen actionskuespiller, har både det rette utseendet og personligheten for rollen som Modesty. Stamp er om mulig enda bedre som sidekicken Willie Garvin. Og Bogarde gjør underverker med skurken Gabriel, som i hans hender klarer å framstå som både camp og ondskapsfull. Grunnhistorien er det heller ingenting i veien med. Blaise og Garvin blir hyret av Englands etterretningstjeneste for å hindre superskurken Gabriel i å slå kloa i en forsendelse med diamanter. Men da regjeringen forråder dem, bestemmer de to eventyrerne seg for å kapre lasten selv. Denne delen tar Losey relativt seriøst, og vi blir servert flere gode slåsskamper, et utspekulert kupp, litt knivkasting, bilkjøring og eksplosjoner. Riktig så bra alt sammen. Så får vi heller se gjennom fingrene med at vi i tillegg får mye dansing, morsomme parykker, hyppige kostymeskift og et par sangnummere. Med den rette innstillingen kunne dette blitt en seriøs konkurrent til 007.        

r

March or Die

USA/1977/Dick Richards/Gene Hackman, Terence Hill, Catherine Denevue, Max Von Sydow, Ian Holm m. fl.

Det er vanskelig å lage en film om fremmedlegionen, og samtidig være politisk korrekt. Regissør Dick Richards og produsent Jerry "Pirates of the Caribbean" Bruckheimer gjør det litt lettere for seg ved å henge ut franske politikere for den imperialismen som nødvendigvis må dukke opp når det handler om legionærer på oppdrag i Marokko. Som i de fleste andre filmer laget over samme lest handler det hovedsaklig om det siste, store slaget hvor et fåtall soldater slåss mot en enorm, findtlig hær. Og akkurat som i de fleste andre filmene, er ferden fram mot denne kampen heller kjedelig. Det til tross for at det blir fortalt minst fire forskjellige historier her. Vi har den livs- og krigstrøtte kommandanten (Hackman) som innerst inne mener at både han og regimentet fortjener å bli drept i kamp. Vi har arkeologen (Von Sydow) som kanskje mener det vel, men som representerer all den urett europa har begått i resten av verden. Vi har den tradisjonelle historien om menn på flukt fra et eller annet, som akkurat rekker å bli gode venner før de dør i kamp. Dette er den beste av de fire, og burde fått langt mer oppmerksomhet. Men oppå alt dette har vi historien om den rike enken (Denevue) som kommer til Marokko for å finne sin far, men forelsker seg i en ung soldat (Hill). Dette er den mest poengløse av de fire, og spesielt Terence Hill ser ut til å lure på hva han i det hele tatt gjør på settet. Heldigvis kan vi stole på Ian Holm. I rollen som opprørslederen som ønsker å forene alle stammene i Marokko er han både fornuftens røst i all forvirringen og en verdig nemesis for Hackman.       

r

Big Jake

USA/1971/George Sherman/John Wayne, Richard Boone, Patrick Wayne, Christopher Mitchum, Bruce Cabot m. fl.

And now you understand. Anything goes wrong, anything at all... your fault, my fault, nobody's fault... it won't matter - I'm gonna blow your head off. No matter what else happens, no matter who gets killed I'm gonna blow your head off.

-Big Jake

I 1971, etter å ha vært med på lista hvert år siden 1949, var John Wayne årets mest populære filmstjerne igjen. Filmen han hadde ute er en av mine absolutte favoritter; Big Jake. Utstyrt med et knallbra manus av forfatterne bak Dirty Harry (1971), tidsriktig vold a la Peckinpah og en virkelig minneverdig skurk i Richard Boones skikkelse, kan det i ettertid virke som om The Duke visste at det ville lønne seg å tre ut av Waynes World-universet. I hvert fall på noen områder. For på andre områder er dette i høyeste grad en familie og venner-produksjon. I tillegg til en rolleliste fylt opp av velkjente ansikter fra tidligere filmer, er Big Jake produsert av Waynes eldste sønn Michael. Og både yngstemann Ethan og den mellomste Patrick (som her gjør en av sine beste innsatser noen sinne) er med foran kamera. Martha McCandles' (Maureen O'Hara i en av sine aller siste roller) barnebarn (Ethan Wayne) blir kidnappet av en gjeng hensynsløse revolvermenn. Løsesummen er på 1 million dollar og skal leveres i Mexico. Og som Martha sier til sheriffen; "This is going to be a very harsh and unpleasant business, and will take an equally harsh and unpleasant person to see to it." Hun tenker selvfølgelig på eksmannen, og guttens bestefar, Jacob "Big Jake" McCandles (Wayne). Og hvem andre enn John Wayne kan man sende etter en skurk av Richard Boones format? Big Jake er en langt mer lettbeint western enn f. eks. The Cowboys (1972) og The Shootist (1976), hvor The Duke oppsiktsvekkende nok dør (skutt av henholdsvis Bruce Dern og Richard Boone). Men det er også den store mannens voldsomste film, og smekkfull av vittig dialog og legendariske scener som når Big Jake dusjer med ei avsagd hagle (se opp for en 63 år gammel Duke i bar overkropp). De som har sett, og liker, Rio Bravo (1959) MÅ se denne.

r

The Hit

England/1984/Stephen Frears/John Hurt, Tim Roth, Terence Stamp, Laura del Sol, Bill Hunter m. fl.

Stephen Frears 2. film er rett og slett en leksjon i gangstercool, kopiert av så og si alle som har forsøkt seg i sjangeren de siste 30 årene. Den fungerer også som en påminnelse til dem som måtte ha glemt det, at britiske gangstere er hakket coolere enn alle andre i bransjen. Kynikere vil nok hevde at historien er litt for enkel til å tilfredstille fans av Quentin Tarantino og Guy Ritchie. Men de har misfortått et og annet. For hva er vel Pulp Fiction (1994) og Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) annet enn en enkel historie fortalt på en stilfull og verbalt avansert måte? Gangsteren Willie Parker (Stamp) tystet på banden han tilhørte og har skjult seg i Spania i 10 år. En dag blir han kidnappet av leiemorderen Braddock (Hurt) og hans ferske assistent Myron (Roth i en rolle Joe Strummer egentlig skulle hatt). Deres oppdrag er å frakte Parker til Paris for et møte med hans gamle kollegaer. Men det blir ganske raskt klart at ikke alle i bilen vil komme fram til den franske hovedstaden i live. The Hit var Terence Stamps første store rolle på ti år. Den var også Tim Roths første filmrolle, John Hurts første skurkerolle og Laura del Sols første engelskspråklige film. Mange debuter med andre ord. Og alle drar i samme retning. For dagens filmskapere fungerer The Hit også som en påminnelse om hva man kan få til på et relativt lite budsjett, om man bruker skuespillere som kan spille og vet å komponere bildene riktig - fra den kremhvite 1964-modell Mercedes-Benz'en de kjører i til kontrasten mellom det golde spanske landskapet og scenene ved fossen og Lago del Espejo. Helt klart en må-se film. Selvfølgelig er det en nyinnspilling på gang.

r

Tuff Turf

USA/1985/Fritz Kiersch/James Spader, Kim Richards, Paul Mones, Matt Clark, Robert Downey jr m. fl.

James Spader var en av mine absolutte favoritter på 80-tallet. Som regel hadde han mindre roller som mer eller mindre usympatiske figurer. Men av og til kunne han glimte til i en "normal" rolle - og gi den litt mer dybde enn f. eks. Rob Lowe og Judd Nelson var kapable til. I denne undervurderte action/ungdomsfilmen spiller han den tidligere rikmannssønnen Morgan Miller som må begynne på ny en skole og umiddelbart havner i en kamp på liv og død med en lokal gjeng. De andre elevene (Downey jr og Richards m. fl.) har sans for Morgan og støtter ham i det uunngåelige sluttoppgjøret. Tuff Turf kom aldri på kino i Norge, og fantes bare i en sterkt nedklippet versjon på video, men i en rettferdig verden hadde den gjort det bedre enn mange av de andre såkalte ungdomsfilmene som dukket opp. Vi snakker om en actionfilm her, men en som tar utgangspunkt i det samme miljøet som f. eks. Pretty in Pink (1986) - uten å gjøre hovedpersonene til talsrør for en mye eldre manusforfatters syn på verden. Anbefales.     

r

Dudes

USA/1987/Penelope Spheeris/Jon Cryer, Daniel Roebuck, Catherine Mary Stewart, Lee Wing, Flea m. fl.

80-tallet var tiden for eksperimentering på film, både med form og innhold. Her har vi noe så eksotisk som en punkwestern. Hovedvekten ligger nok mest på cowboyaction, men hovedpersonene er noe så sjeldent som to pønkere fra New York. Og bare det gjør at filmen er verdt en titt. Grant (Cryer fra Two and a Half Men), Biscuit (Roebuck) og Milo (Flea fra Red Hot Chili Peppers) er på vei til California for et lite sceneskifte. Halvveis blir de terrorisert av en gjeng rednecks (Wing m. fl.) og Milo blir drept. Det er tid for hevn. Men først må de to gjenlevende læres opp til å bli gode revolvermenn av rancheieren Jessie (Stewart). Og takket være Spheeris' bakgrunn fra punk og heavy-miljøet, få seg noen ekstremt kule klær (forestill deg Roy Rogers som vokalist i The Dead Kennedys). Soundtracket i Dudes kunne med fordel ha vært bedre. Mer punk og mindre synth og metall. Men stilen er det ingenting å si på. Lee Wing er i en alder av 61 fortsatt vokalist i pønkbandet FEAR, og vet hva dette handler om.

r

The Untouchables

USA/1987/Brian De Palma/Kevin Costner, Sean Connery, Robert De Niro, Andy Garcia, Charles Martin Smith m. fl.

Etter noen litt famlende år med komedier og rett-på-video greier kom Brian De Palma tilbake med brask og bram i 1987. The Untouchables er en så kalkulert suksess, hvor absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene, at det sannsynligvis ikke hadde lykkes uten en steinhard organisator som De Palma i sjefsstolen. Etter en lang, lang liste med kandidater til rollen som den norskættede politimannen Eliot Ness gikk den endelig til Kevin Costner, som slo igjennom for alvor som skuespiller dette året. Dressene ble tegnet og sydd av Armani. Robert De Niro metodespilte seg inn i historien med vektøkning og bruk av det samme undertøyet som Al Capone hadde. Ennio Morricone bidro med Oscar-nominert musikk. Og De Palma ga oss actionscener som blir kopiert den dag i dag. Absolutt alt lå til rette for suksess og priser. Og øverst på lista sto Sean Connery, som ble nominert (og vant) det som fantes av filmpriser verden over for rollen som politimannen Malone. Personlig vil jeg heller dra fram Billy Drago som leiemorderen Frank Nitti, men i og med at hans filmdød er fri fantasi skal vi kanskje forbigå den i stillhet.       

r

Remo Williams: The Adventure Begins

USA/1985/Guy Hamilton/Fred Ward, Joel Grey, Wilford Brimley, J.A. Preston, Kate Mulgrew m. fl.

Om Remo Williams viser oss noe, så er det hvor vanskelig det er å konkurrere med James Bond. Her lå alt til rette for en franchise; En serie relativt suksessfulle bøker, en god hovedperson i Fred Ward, en regissør som hadde stått bak flere filmer om 007 og den kom ut på en tid da Roger Moore var i ferd med å gjøre sin serie til en eneste stor vits. Og likevel ville ikke dette prosjektet heller lette helt fra bakken. Nå i ettertid ser vi kanskje hva som kunne vært gjort annerledes, men det hjelper jo som kjent lite. En tidligere politimann (Ward) blir hyret av en hemmelig etterretningsorganisasjon, trent av en koreansk kampsportekspert (Grey) og sendt ut i felten for å stoppe atter en gærning med masse våpen. Det som ødelegger mest for filmen er nok humoren. Den er verken spesielt vittig eller godt levert. Og det hjelper heller ikke at Grey er sminket for å se koreansk ut. Det gikk ut på dato dagen etter at det første filmkameraet ble oppfunnet.  Og så har det hele en litt sånn TV-serie følelse hvilende over seg. Men actionscenene er bra. Spesielt den på toppen av frihetsstatuen. Og hvem hadde ikke ønsket at Fred Ward skulle få en litt mer profilert karriere enn den han har hatt?       

 

p

War Bus Commando

Italia/1989/Pierluigi Ciriaci/ Mark Gregory, John Vernon, Savina Gersak, Mario Novelli, Bobby Rhodes m. fl.

Mark Gregorys siste film før han pensjonerte seg for godt, er en slags oppfølger til vietnamfilmen War Bus (1986). De to filmene har ingenting annet enn navnet felles, og man kan godt se den ene uten å bry seg med den andre. Men en av dem bør man se, for dette er så bra som actionfilmer på nullbudsjett blir. Om man har en gruppe stuntmenn som er villige til å gjøre en innsats, en pyroteknisk kyndig kompis og noen bøtter med løsskudd, vel og merke. Regissør Ciriaci er ikke helt talentløs som regissør. Men siden filmen stort sett består av scener hvor Gregory skyter jugoslaviske statister utkledd som afghanere, er det ikke så mye å dømme ut i fra heller. Amerikanske John Vernon er med i noen minutter, men er i likhet med de andre dubbet av engelskkyndige italienere. Spesialsoldat Johnny Hondo (Gregory) blir sendt inn i Afghanistan for å finne noen topphemmelige planer faren hans har gjemt i en skolebuss. Og når helikopteret som skal hente ham ikke kommer, må han reparere og kjøre bussen til Pakistan. På veien - surprise, surprise - må han skyte et par hundre afghanske og sovjetiske soldater. Det hviler en slags dette-kunne-jeg-gjort-sjøl stemning over War Bus Commando som er svært tiltalende. En tilnærming til film som er litt pønka. Bra action, men den lever ikke på noen måte opp til plakaten.    

  

p

Thunder III

Italia/1988/Fabrizi De Angelis/Mark Gregory, John Phillip Law, Horst Schön, Werner Pochath, Ingrid Lawrence m. fl.

I det tredje og siste kapitlet om vår hardt prøvede venn Thunder, har vår mann tatt steget fullt ut og lever i et indianerreservat sammen med 50-60 andre italienske statister. Og denne gang sløser ikke regissør De Angelis med tida. I løpet av filmens første 10-15 minutter har han brukt opp alle de ideene han hadde i den første og den andre. I tillegg har han kommet opp med et slags antivoldsbudskap som gir det hele en slags barne-TV følelse. Det vil si om barne-TV hadde inneholdt pupper og lår og fyll. En gruppe lokale jegere får plutselig for seg at de skal ødelegge det lokale indianerreservatet. Thunder (Gregory) synes dette var en dårlig ide, og vil ha erstatning. Jegerne nekter å betale, og vår mann må atter en gang ut på krigsstien. Ser vi bort i fra en god motorsykkel/biljaktscene på slutten har ikke Thunder III mye å by på - annet enn fine naturbilder og ufrivillig komikk. Kan bare anbefales hvis du har sett de to første. Og av dem er det egentlig bare den aller første jeg kan stå for. Om bare Mark Gregorys filmer hadde matchet plakatene!

p

Thunder II

Italia/1987/Fabrizi De Angelis/Mark Gregory, Bo Svenson, Raimund Harmstorf, Karen Reel, William Rice m. fl.

På begynnelsen av Die Hard II (1990) lurer McClane på hvordan den samme greia kan hende den samme mannen to ganger. Så filosofisk er ikke De Angelis. Han serverer den samme historien en gang til, med de samme figurene (tsarens kurer og svensken har rett nok skiftet navn, men de snakker om hendelsene i første film, så...) og mange av de samme actionscenene. Helt uten å unnskylde eller forklare seg. Fire år etter det første sammenstøtet med loven har Thunder (vi får nå vite at han heter Luis Martinez) blitt sheriffassistent. Men det går selvsagt ikke lang tid før han finner ut at kollegaene driver narkosalg i stor stil, og igjen må ta på seg enmannshærbuksene og flykte ut i ødemarka. Ser vi bort i fra biljaktene, som også denne gang holder høy standard, er det ikke så mye å skryte av i det andre kapittelet om den krigerske indianeren Thunder-Luis. Det hele er relativt snilt og uvoldelig, egentlig. Og ikke så veldig spennende, heller. Mark Gregory ser for det meste ut som om han er lei hele filmindustrien. Og han pensjonerte seg også to år senere, 24 år gammel. Men ikke før han hadde spilt i Thunder III selvfølgelig... 

r

Thunder

Italia/1983/Fabrizi De Angelis/Mark Gregory, Bo Svenson, Raimund Harmstorf,Valeria Ross, Giovanni Vettorazzo m. fl.

He's on the warpath and he's gonna blow your town apart!

Hvis en tar sjansen på å se Thunder med andre mennesker i huset, er sjansen stor for at noen vil spørre om man har mistet det siste man hadde av klinkekuler. Og det er faktisk ikke helt enkelt å svare på hvorfor man gidder dette. Jeg tror det til en viss grad handler om å se bortenfor det blåkopierte manuset, de svake skuespillerprestasjonene og de hjemmesnekrete spesialeffektene, og i stedet sette pris på det de involverte ønsker å formidle. Sjansen er stor for at de ikke vil noe mer kynisk enn å underholde deg i 82 minutter. Det minste du kan gjøre er å gjøre et høflig forsøk. Som mange har skjønt ut i fra plakaten til høyre snakker vi om en rein ripoff av First Blood (1982), her med en 18 år gammel italiener som ikke har stort annet å by på enn modellutseendet og høyden, skuespilleren fra Tsarens kurer (1975) som skurken og Bosse Svenson fra Göteborg som byens sheriff. Alle de velkjente scenene fra Ted Kotcheff/Sylvester Stallone-versjonen er med, om enn i litt forenklede utgaver. Regissør De Angelis (kalt Larry Ludman på plakaten) er så absolutt ikke uten talent. Og innspillingsstedene i Arizona gir filmen en fin look som er ganske så ulik de traurige stedene i øst-europa som blir foretrukket av b-filmprodusenter i dag. Men det hersker ingen tvil om at det er de mange og lange biljaktene som gjør Thunder til en positiv opplevelse. De er både oppfinnsomme og godt filmet - ofte i slowmotion, slik at vi skal få med oss hver minste ødeleggelse. Jeg så filmen på youtube, i en nedlastet VHS-versjon komplett med trackingproblemer og andre forstyrrelser, og kan skrive under på at dette kiler nostalgimuskelen mer enn jeg trodde var mulig.      

r

Johnny Handsome

USA/1989/Walter Hill/Mickey Rourke, Elizabeth McGowern, Morgan Freeman, Ellen Barkin, Lance Henriksen m. fl.

Tar vi en titt på Walter Hills karriere nå i etterpåklokskapens grelle lys, så ser vi fort at hans ry som verdens beste actionregissør forsvant med 80-tallet. Det er ingenting i veien med Johnny Handsome per se. Den er lysår bedre enn Another 48 hrs for eksempel, som kom året etter. Men den har så langt igjen til Red Heat, som kom året før, at man er fristet til å tro at Hill her har overlatt registolen til lysmannen eller kantinedama. Johnny "Handsome" Sedley (Rourke), en deformert bankraner, blir forrådt av sine samarbeidspartnere (Barkin og Henriksen). I fengsel gjennomgår han plastisk kirurgi og taleterapi. Og etter fem år i spjelet er han og hans nye utseende klar for hevn. Man kan vel si at denne filmen kom ut akkurat tidsnok til at Mickey Rourke kunne spille hovedrollen etter operasjonene figuren går igjennom. Onde tunger vil kanskje si at han ligner mer på seg selv før operasjonene, men det lar vi ligge. Walter Hill byr på en del god action her, men det er langt i fra nok av den. Og det som skjer i mellomtiden er ikke så interessant. Rollelista er vel egentlig det som gjør filmen, og vi sitter liksom hele tiden og savner den gamle Rourke og Barkin og Henriksen. Morgan Freeman på sin side er akkurat den samme som nå.   

r

The Killer

Hong Kong/1989/John Woo/Yun-Fat Chow, Danny Lee, Sally Yeh, Kong Chu, Kenneth Sang m. fl.

I perioden 1988-89 lagde Yun-Fat Chow, Danny Lee og John Woo hver for seg til sammen 26 filmer. Mange av dem veldig gode. Men ingen så bra som The Killer. Rett og slett fordi dette er den beste Hong Kong-filmen noensinne. Det aller meste - de dyre dressene, den konstante røykingen, den sløye jazzmusikken og og de store Citroenene - er selvsagt stjålet fra fransk 60-tallsfilm generelt, og Le Samourai (1967) spesielt. Men Woo har også lagt til i bøtter og spann det som skulle gi ham et stort navn verden over; mange, lange og blodige skuddueller. Og midt oppe i det hele står Yun-Fat Chow, med solbriller og to fulladete Berettaer, og skriver seg inn i filmhistorien som en av de mest karismatiske actionheltene noensinne. The Killer er til tider skamløst melankolsk og melodramatisk. Og regissør Woo kjører på med hvite duer i slowmotion og gråtkvalte scener i romantisk regnvær. Men alt er en del av den pakka som gjorde halve verden til fans av det som litt flåsete ble kalt heroic bloodshed. Bullet in the Head (1990) er kanskje skarpere i kantene og Hard-Boiled (1992) byr så absolutt på flere smell for pengene. Men ingen av dem slår The Killer i ren, skjær intensitet. Og det smelles av over 60 000 løsskudd her også, om noen skulle tro at det spares på kruttet her.  

r

Flashpoint

USA/1984/William Tannen/Kris Kristofferson, Treat Williams, Rip Torn, Kevin Conway, Kurtwood Smith m. fl.

På begynnelse av 80-tallet kom det en rekke filmer hvor stjerner som Charles Bronson, Jack Nicholson og Telly Savalas jobbet hardt for å nedkjempe bander som smuglet folk inn i USA fra Mexico.  William Tannens manus tar utgangspunkt i det samme miljøet, men har en mye større agenda; drapet på president Kennedy. Grensevaktene Bobby Logan (Kristofferson) og Ernie Wyatt (Williams) snubler over en jeep med et lik, en snikskytterrifle og 800 000 dollar i kontanter langt ute i ørkenen. Og selv om det virker som om kjøretøyet har ligget der siden 60-tallet, er området snart fullt av regjeringsagenter med mørke hensikter. Flashpoint er verken storslagen eller sprengfull av action. Men historien er spennende hele veien igjennom, og dialogen er noe av den beste jeg har hørt på svært lenge. Kristofferson og Williams overbeviser oss både om at de kan jobben sin og at de er bestevenner. Torn spiller som om han er på generalprøve for alle sine senere roller, spesielt sheriffen i Extreme Prejudice (1987). Og Smith viser at han alltid har vært en av Hollywoods beste skurker.

r

Tightrope

USA/1984/Richard Tuggle/Clint Eastwood, Genevieve Bujold, Dan Hedaya, Allison Eastwood, Jenny Beck m. fl.

Det er helt klart blant de prosjektene Clinter'n medvirket i som ikke var en Dirty Harry-film, western eller ape-komedie, vi finner de beste rolleprestasjonene hans. Etter denne thrilleren ble det til og med snakket høyt om en Oscar-nominasjon. Og hvorfor ikke? Eastwood spiller godt, og på et register vi må tilbake til Thunderbolt & Lightfoot (1975) for å finne maken til. Politimannen Wes Block (Eastwood) etterforsker en serie drap på kvinner i New Orleans' sexindustri. Flere av ofrene er bekjente av Block, noe morderen begynner å utnytte. Richard Tuggles manus tror kanskje at det sier noe viktig om at vi alle har våre mørke sider. Og kanskje var det en smule kontroversielt i 1984. Men hovedpersonens besøk på diverse strippeklubber og bordeller er ikke eksplisitte nok til at vi et sekund mistenker Clint for å kunne være den virkelige morderen. Det var nok opprinnelig tenkt sånn, men det blir veldig tidlig gjort klart at vi snakker om to forskjellige personer. Antakeligvis på ordre fra stjernen. Det hindrer dog ikke filmen i å være både spennende og veldig annerledes enn det vi er vant til å se Eastwood i. To tomler opp! Eastwoods datter, Allison, spiller den eldste datteren til Block.

r

Firefox
USA/1982/Clint Eastwood/Clint Eastwood, Warren Clarke, Freddie Jones, David Huffman, Nigel Hawthorne m. fl.
Ser vi bort i fra tiden under Josef Goebbels, er det få perioder i historien hvor filmer har en så lett gjenkjennelig politikk som under Ronald Reagan. Firefox er så absolutt ikke blant de verste eksemplene. Men måten den beskriver dagliglivet i Sovjetunionen på, står ikke mye tilbake for den vi får servert i Top Secret! (1984). Det vil si at kremen av engelske og tyske skuespillere agerer på akkurat samme måte som de gjør når de spiller nazioffiserer fra den 2. verdenskrig. Alle sivile vi møter er egentlig spioner som planlegger å flykte til vest. Og KGB har øyensynlig mannskap og tid nok til å plassere dusinvis med tungt bevæpnede soldater på hvert gatehjørne i hele byen. Mot denne bakgrunnen valgte Clint Eastwood å spille inn sin dyreste og minst typiske spenningsfilm. Flygeren og vietnamveteranen Mitchell Gant (Clinter'n) blir sendt til Sovjet for å stjele et fly som er usynlig på radaren. Og slik var politikken på 80-tallet at det var nok. I dag ser vi at regissør Eastwood ikke tar i nok til at vi helt ser det aktverdige i hva Gant foretar seg. Så om man vil være litt vrang kan man si at Firefox
handler om jakten på en tyv som ikke går av veien for å drepe uskyldige mennesker. Siste halvdel av filmen er litt mer James Bond-aktig, og helt klart en årsak til suksessen. Men spesialeffektene har ikke holdt seg godt!