Action

Ricochet

USA/1991/Russell Mulcahy/Denzel Washington, John Lithgow, Ice-T, Kevin Pollak, Lindsay Wagner m. fl.

Store skuespillernavn som Denzel Washington og John Lithgow, produsenten bak Die Hard (1988) og Lethal Weapon (1987), og manusforfatteren av 48 hrs. (1982) hindrer ikke denne filmen i å være bare en stor, dum og hypervoldelig b-film. Heldigvis. Men ha ingen illusjoner, utenom de mange, heftige actionscenene har ikke Ricochet så veldig mye å by på. Politimannen Nick Styles (Washington) får den psykopatiske leiemorderen Earl Talbot Blake (Lithgow) buret inne for drap. Men etter 7 korte år rømmer Blake, og han er ute etter hevn. Det er ikke mye å si om Denzels rolle her, annet enn at han mest av alt minner om en figur fra Cosby-serien som har tilbrakt for mange timer på et helsestudio. Nei, dette er Lithgows show fra begynnelse til slutt. Og selv etter alle de gærningene han har spilt opp igjennom filmhistorien, er det likevel imponerende hvor troverdig han også agere råsterk bølle. Er det tanketom action med store mengder blod og sadisme du er ute etter, se denne filmen med en gang. Men bare garderoben til Denzel her gir meg lyst til å fraråde noen å se den. Anbefalt under tvil.

Blue Steel

USA/1989/Kathryn Bigelow/Jamie Lee Curtis, Ron Silver, Clancy Brown, Elizabeth Pena, Louise Fletcher m. fl.

Manusforfatter Eric Red og regissør Kathryn Bigelow hadde opparbeidet seg litt av en kultstatus etter skrekk/action-filmene The Hitcher (1986) og Near Dark (1987), da de kom med denne overraskende streite thrilleren. Ingen overnaturlige seriemordere eller rocka vampyrer, bare børsjapper og store revolvere. Og Jamie Lee Curtis som New Yorks sprekeste politikonstabel! Da Megan Turner (Curtis) skyter og dreper en butikkraner havner hun i søkelyset til psykopaten Eugene Hunt (Silver). Sammen med kollega Nick Mann (Brown) etterforsker Turner drapene Hunt står bak, uten å ane at morderen er mannen hun dater på kveldstid. Det kan virke som om Red og Bigelow ønsker å si noe vektig om både kjønnsroller og USAs voldskultur, men det meste ender bare opp som pop-psykologi og ganske så guffen Magnum 44-fetisjisme. Heldigvis er actionscenene både velregisserte og visuelt tøffe. Senere filmer fra Bigelow har jo også vist at hun absolutt bør la politikken ligge og heller konsentrere seg om å lage god action. Innimellom tar man seg forresten i å lure på hvor mye Bret Easton Ellis stjal fra Hunt-figuren da han skulle gå i gang med Patrick Bateman og American Psycho (1991)?

Hard to Kill
USA/1990/Bruce Malmuth/Steven Seagal, Kelly LeBrock, William Sadler, Frederick Coffin, Bonnie Burroughs m. fl.

Seagals andre film er en langt mindre selvsikker affære enn debuten Above the Law (1988), men har et ganske fiffig opplegg; politimannen Mason Storm (Seagal) oppdager korrupsjon på høyt plan under et spaningsoppdrag, og blir forsøkt drept. Men Mason overlever, og etter 7 år i koma er det tid for hevn. Det kan sikkert skrives mye morsomt om hvor fort Seagal kommer i form igjen etter komaet og hvor elendig skuespiller hans daværende kone LeBrock er, men det har vært gjort mange ganger før. Jeg vil heller rette fokus mot det faktum at kampscenene er litt slappere her enn i de andre filmene i hans tidlige gullalder (Above the Law, Marked for Death, Out for Justice). Hva dette skyldes vet vel bare Seagal selv, men jeg noterer meg at de fleste stuntmennene han slåss mot er litt overvektige menn i 40-50 årene som ikke ser ut til å være i sitt livs beste form. Opptil flere sexscener med Seagal drar også betraktelig ned. Men bevares, det er en helt grei actionfilm vi snakker om.

Delta Force 2: The Columbian Connection
USA/1990/Aaron Norris/Chuck Norris, John P. Ryan, Billy Drago, Richard Jaeckel, Begonya Plaza m. fl.

I lang tid trodde jeg at oppfølgeren til makkverket The Delta Force (1986) måtte være enda verre enn originalen. Men der tok jeg feil. Dette er faktisk en relativt trivelig affære. Ikke kvalitetsmessig, bevares. Men som b-actionfilm holder den så absolutt mål. Og takket være John P. Ryan, Billy Drago og Richard Jaeckel er den ikke helt borte på skuespillerfronten heller. Karateskjegget er som vanlig best når han holder kjeft. Oberst McCoy (Norris) blir sendt av general Taylor (Ryan) til latinamerika (filmen er innspilt på Fillipinene og til tross for tittelen, så nevnes aldri Columbia ved navn) for å redde tre DEA-agenter (bl. a. Jaeckel), før amerikanerne bomber plantasjen til dopprodusenten Cota (Drago). Som vanlig er det en fryd å se hvilken innsats Ryan gjør, selv i en b-film som dette. Og en stort eklere skurk enn Drago går det knapt an å få. Godkjent.

Tango & Cash
USA/1989/Andrej Konchalovskij/Sylvester Stallone, Kurt Russell, Teri Hatcher, Jack Palance, Brion James m. fl.

Da jeg bestemte meg for å se igjen Tango & Cash var det ikke uten at jeg hadde mine tvil. Den ulykkesforfulgte liksomblockbusteren (Patric Swayze trakk seg fra rollen som Cash, regissøren fikk sparken før filmen var ferdig, manuset ble stadig skrevet om og Teri Hatcher er med, for å nevne noe) gjorde ikke særlig inntrykk første gang, og kunne umulig ha blitt bedre siden sist. Men - surprise, surprise - det hadde den (eller så har jeg forandret meg). Denne gang så jeg ikke et anstrengt forfengelighetsprosjekt fra Stallones side, men en relativt god actionfilm med flere vittige replikker underveis. Raymond Tango (Stallone) og Gabriel Cash (Russell) er de beste politimennene i Los Angeles, og for å få jobbe i fred får en lokal mafiaboss (Palance) dem fengslet for et drap de ikke har begått. Men gutta rømmer selvsagt, og begynner å jakte på dem som sto bak konspirasjonen. La det ikke herske et sekunds tvil om at dette er Sylvesters film. Han har trukket i alle tråder bak kamera, og ikke overraskende gitt seg selv den beste rollen. I hans hender blir Tango til noe helt nytt i Slys karriere; en velkledd, tørrvittig og smart politimann med nok penger i banken til å kunne slutte i jobben når han vil. Russell, som er unnskyldt fordi han overtok rollen et stykke inn i produksjonen, velger på sin side å spille en av sine gamle paraderoller; en sluskete dust som tror han er kul, men som egentlig bare framstår som vulgær og litt trist. Om Russell selv innså dette, er uvisst. En som i hvert fall er fullt klar over hva han er med på, er Jack Palance. Han flirer og overspiller så til de grader at man får mistanke om at han spilte inn alle sine scener med ei god bok og en stiv drink innen rekkevidde. Konchalovskij (som også sto bak den glimrende Runaway Train) sluttet som actionregissør etter denne filmen, men gir svært så gode skussmål til Sly for måten han drev settet på. Den som ser godt etter vil legge merke til at Edward Bunker (den yngste fangen noensinne til å sitte i San Quentin, senere forfatter og skuespiller) spiller Cash' sjef.

Next of Kin
USA/1989/John Irvin/Patrick Swayze, Liam Neeson, Helen Hunt, Adam Baldwin, Bill Paxton m. fl.

Mot slutten av 80-tallet ble det gjort noen spede forsøk på å sementere Swayzes stjernestatus ved å plassere ham i hardbarkete actionfilmer som Road House og denne (hvorav førstnevnte nok vil bli husket lengst). Opplegget i Next of Kin er av den typen som man tar seg i å undre over hvorfor ingen har tenkt på før; mafiaen vs hillbillies. Armani mot snekkerbukser. Uzier mot pil og bue. Da Gerald Gates (Paxton) blir forsøkt ranet og siden drept av mafiaen i Chicago, reiser storebror Briar (Neeson) fra bondelandet og inn til byen for å ta hevn. Men da også han blir drept blir det opp til den mellomste bukkene bruse - politimannen Truman (Swayze) - å set things a' right. Egentlig er det synd, både for oss og for Swayzes karriere, at hovedpersonen faktisk er den minst interessante i hele filmen. Hadde man klipt bort hele Truman-figuren og konsentrert seg om Briar Gates og hans hevntokt, så hadde vi snakket om en genuin actionklassiker her. Filmen skal likevel ha kudos for å ikke pynte særlig på inntrykket folk har av Kentucky-gutta etter filmer som f. eks. Deliverance. Ben Stiller, i en mindre rolle som gangster, viser forøvrig at det var smart av ham å velge humor framfor drama videre i karrieren.

War Bus Commando

Italia/1989/Pierluigi Ciriaci/ Mark Gregory, John Vernon, Savina Gersak, Mario Novelli, Bobby Rhodes m. fl.

Mark Gregorys siste film før han pensjonerte seg for godt, er en slags oppfølger til vietnamfilmen War Bus (1986). De to filmene har ingenting annet enn navnet felles, og man kan godt se den ene uten å bry seg med den andre. Men en av dem bør man se, for dette er så bra som actionfilmer på nullbudsjett blir. Om man har en gruppe stuntmenn som er villige til å gjøre en innsats, en pyroteknisk kyndig kompis og noen bøtter med løsskudd, vel og merke. Regissør Ciriaci er ikke helt talentløs som regissør. Men siden filmen stort sett består av scener hvor Gregory skyter jugoslaviske statister utkledd som afghanere, er det ikke så mye å dømme ut i fra heller. Amerikanske John Vernon er med i noen minutter, men er i likhet med de andre dubbet av engelskkyndige italienere. Spesialsoldat Johnny Hondo (Gregory) blir sendt inn i Afghanistan for å finne noen topphemmelige planer faren hans har gjemt i en skolebuss. Og når helikopteret som skal hente ham ikke kommer, må han reparere og kjøre bussen til Pakistan. På veien - surprise, surprise - må han skyte et par hundre afghanske og sovjetiske soldater. Det hviler en slags dette-kunne-jeg-gjort-sjøl stemning over War Bus Commando som er svært tiltalende. En tilnærming til film som er litt pønka. Bra action, men den lever ikke på noen måte opp til plakaten.    

  

Johnny Handsome

USA/1989/Walter Hill/Mickey Rourke, Elizabeth McGowern, Morgan Freeman, Ellen Barkin, Lance Henriksen m. fl.

Tar vi en titt på Walter Hills karriere nå i etterpåklokskapens grelle lys, så ser vi fort at hans ry som verdens beste actionregissør forsvant med 80-tallet. Det er ingenting i veien med Johnny Handsome per se. Den er lysår bedre enn Another 48 hrs for eksempel, som kom året etter. Men den har så langt igjen til Red Heat, som kom året før, at man er fristet til å tro at Hill her har overlatt registolen til lysmannen eller kantinedama. Johnny "Handsome" Sedley (Rourke), en deformert bankraner, blir forrådt av sine samarbeidspartnere (Barkin og Henriksen). I fengsel gjennomgår han plastisk kirurgi og taleterapi. Og etter fem år i spjelet er han og hans nye utseende klar for hevn. Man kan vel si at denne filmen kom ut akkurat tidsnok til at Mickey Rourke kunne spille hovedrollen etter operasjonene figuren går igjennom. Onde tunger vil kanskje si at han ligner mer på seg selv før operasjonene, men det lar vi ligge. Walter Hill byr på en del god action her, men det er langt i fra nok av den. Og det som skjer i mellomtiden er ikke så interessant. Rollelista er vel egentlig det som gjør filmen, og vi sitter liksom hele tiden og savner den gamle Rourke og Barkin og Henriksen. Morgan Freeman på sin side er akkurat den samme som nå.   

Cop
USA/1988/James B. Harris/James Woods, Charles Durning, Lesley Anne Warren, Charles Haid, Raymond J. Barrie m. fl.

Det er ikke ukjent at forfatteren James Ellroy misliker svært mange av filmene som basert på hans bøker. Hva han synes om Cop vet jeg ikke, men det er en del ting med den ferdige filmen som tyder på at de ikke har fulgt originalhistorien til punkt og prikke. Woods spiller politimannen Lloyd Hopkins (den vanlige klisjeen av en 80-talls politimann som er  en ensom ulv, som har problemer i ekteskapet og som bryter alle lover og regler som kommer i hans vei) som kommer på sporet av en seriemorder, og som bestemmer seg for å løse saken samme hvordan det påvirker ham, familien hans eller karrieren. Det er et par ting som skjemmer Cop, og som hindrer den i å være en virkelig god film. Men alt i alt er det en spennende historie. Og når den konsentrerer seg om Charles Haids perverse politibetjent Whitey eller Lloyds forhold til mentoren sin (Durning), så skiller den seg i hvert fall ut i fra den mengden av politithrillere som skylte over over oss på 70- og 80-tallet. Jeg er likevel ikke sikker på om det er så lurt å hyre James Woods til å spille purk. Hvem i all verden kjøper ham som good guy?

Thunder III

Italia/1988/Fabrizi De Angelis/Mark Gregory, John Phillip Law, Horst Schön, Werner Pochath, Ingrid Lawrence m. fl.

I det tredje og siste kapitlet om vår hardt prøvede venn Thunder, har vår mann tatt steget fullt ut og lever i et indianerreservat sammen med 50-60 andre italienske statister. Og denne gang sløser ikke regissør De Angelis med tida. I løpet av filmens første 10-15 minutter har han brukt opp alle de ideene han hadde i den første og den andre. I tillegg har han kommet opp med et slags antivoldsbudskap som gir det hele en slags barne-TV følelse. Det vil si om barne-TV hadde inneholdt pupper og lår og fyll. En gruppe lokale jegere får plutselig for seg at de skal ødelegge det lokale indianerreservatet. Thunder (Gregory) synes dette var en dårlig ide, og vil ha erstatning. Jegerne nekter å betale, og vår mann må atter en gang ut på krigsstien. Ser vi bort i fra en god motorsykkel/biljaktscene på slutten har ikke Thunder III mye å by på - annet enn fine naturbilder og ufrivillig komikk. Kan bare anbefales hvis du har sett de to første. Og av dem er det egentlig bare den aller første jeg kan stå for. Om bare Mark Gregorys filmer hadde matchet plakatene!

Shakedown

USA/1988/James Glickenhaus/Peter Weller, Sam Elliott, Richard Brooks, John C. McGinley, Patricia Charbonneau m. fl.

Framgangen innen spesialeffekter og CGI har sørget for at det nesten ikke er noen forskjell på actionscenene i det vi tradisjonelt kaller A- og B-filmer lenger. På 80-tallet var ståa derimot en litt annen. Shakedown vil så gjerne være noe i stil med Beverly Hills Cop (1984) eller Bad Boys (1995), men får det liksom ikke til. Heldigvis har filmen noe som de fleste andre ikke har; Peter Weller og Sam Elliott! Forsvarsadvokaten Roland Dalton (Weller) havner i livsfare når han kommer på sporet av en gruppe korrupte politifolk. Heldigvis har Roland en venn i den uortodokse spaneren Richie Marks (Elliott). Regissør Glickenhaus, notorisk kjent fra voldsfilmene The Exterminator (1980) og The Soldier (1982) er ingen kløpper med personregien, men takket være to hovedrolleinnehavere som virkelig gir jernet blir resultatet over all forventning. Bare synd med de spesialeffektene...

Dudes

USA/1987/Penelope Spheeris/Jon Cryer, Daniel Roebuck, Catherine Mary Stewart, Lee Wing, Flea m. fl.

80-tallet var tiden for eksperimentering på film, både med form og innhold. Her har vi noe så eksotisk som en punkwestern. Hovedvekten ligger nok mest på cowboyaction, men hovedpersonene er noe så sjeldent som to pønkere fra New York. Og bare det gjør at filmen er verdt en titt. Grant (Cryer fra Two and a Half Men), Biscuit (Roebuck) og Milo (Flea fra Red Hot Chili Peppers) er på vei til California for et lite sceneskifte. Halvveis blir de terrorisert av en gjeng rednecks (Wing m. fl.) og Milo blir drept. Det er tid for hevn. Men først må de to gjenlevende læres opp til å bli gode revolvermenn av rancheieren Jessie (Stewart). Og takket være Spheeris' bakgrunn fra punk og heavy-miljøet, få seg noen ekstremt kule klær (forestill deg Roy Rogers som vokalist i The Dead Kennedys). Soundtracket i Dudes kunne med fordel ha vært bedre. Mer punk og mindre synth og metall. Men stilen er det ingenting å si på. Lee Wing er i en alder av 61 fortsatt vokalist i pønkbandet FEAR, og vet hva dette handler om.

The Untouchables

USA/1987/Brian De Palma/Kevin Costner, Sean Connery, Robert De Niro, Andy Garcia, Charles Martin Smith m. fl.

Etter noen litt famlende år med komedier og rett-på-video greier kom Brian De Palma tilbake med brask og bram i 1987. The Untouchables er en så kalkulert suksess, hvor absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene, at det sannsynligvis ikke hadde lykkes uten en steinhard organisator som De Palma i sjefsstolen. Etter en lang, lang liste med kandidater til rollen som den norskættede politimannen Eliot Ness gikk den endelig til Kevin Costner, som slo igjennom for alvor som skuespiller dette året. Dressene ble tegnet og sydd av Armani. Robert De Niro metodespilte seg inn i historien med vektøkning og bruk av det samme undertøyet som Al Capone hadde. Ennio Morricone bidro med Oscar-nominert musikk. Og De Palma ga oss actionscener som blir kopiert den dag i dag. Absolutt alt lå til rette for suksess og priser. Og øverst på lista sto Sean Connery, som ble nominert (og vant) det som fantes av filmpriser verden over for rollen som politimannen Malone. Personlig vil jeg heller dra fram Billy Drago som leiemorderen Frank Nitti, men i og med at hans filmdød er fri fantasi skal vi kanskje forbigå den i stillhet.       

Thunder II

Italia/1987/Fabrizi De Angelis/Mark Gregory, Bo Svenson, Raimund Harmstorf, Karen Reel, William Rice m. fl.

På begynnelsen av Die Hard II (1990) lurer McClane på hvordan den samme greia kan hende den samme mannen to ganger. Så filosofisk er ikke De Angelis. Han serverer den samme historien en gang til, med de samme figurene (tsarens kurer og svensken har rett nok skiftet navn, men de snakker om hendelsene i første film, så...) og mange av de samme actionscenene. Helt uten å unnskylde eller forklare seg. Fire år etter det første sammenstøtet med loven har Thunder (vi får nå vite at han heter Luis Martinez) blitt sheriffassistent. Men det går selvsagt ikke lang tid før han finner ut at kollegaene driver narkosalg i stor stil, og igjen må ta på seg enmannshærbuksene og flykte ut i ødemarka. Ser vi bort i fra biljaktene, som også denne gang holder høy standard, er det ikke så mye å skryte av i det andre kapittelet om den krigerske indianeren Thunder-Luis. Det hele er relativt snilt og uvoldelig, egentlig. Og ikke så veldig spennende, heller. Mark Gregory ser for det meste ut som om han er lei hele filmindustrien. Og han pensjonerte seg også to år senere, 24 år gammel. Men ikke før han hadde spilt i Thunder III selvfølgelig... 

Wanted: Dead or Alive
USA/1986/Gary Sherman/Rutger Hauer, Gene Simmons, Robert Guillaume, Mel Harris, William Russ m. fl.

Etter en håndfull mer eller mindre skurkete roller i Amerika, fikk Rutger Hauer i 1986 endelig lov til å være helt. Og rollefiguren Nick Randall er en av disse typene som Steven Seagal senere skulle spesialisere seg på; prisjeger og tidligere CIA-agent med hip leilighet, fancy klær og masse kule våpen. Selve historien er veeeldig 80-tall, med arabiske terrorister som tilsynelatende uten mål og mening plasserer ut bomber rundt omkring i USA. Selvsagt må de stoppes, og hvem andre enn Randall (han skal forestille å være oldebarnet til Steve McQueens rollefigur i 1958-versjonen av Wanted: Dead or Alive) kan CIA kontakte? Clint Eastwood og Burt Reynolds var opptatt med dramaer og dårlige komedier, og verken Jean Claude Van Damme, Steven Seagal eller Dolph Lundgren hadde fått fart på karrierene sine ennå. Sin politiske slagside til tross (israeleren Simmons ser ut til å hygge seg veldig som arabisk terrorist), er actionscenene i Wanted både oppfinnsomme og godt utførte. Og Rutger er en god skuspiller. Etter eget utsagn er han avhengig av fysisk kontakt med motspillere for å yte maksimalt, så følg med på hvordan han før filmen er ferdig har befølt og grafset på absolutt alle de andre skuespillerne.

Avenging Force
USA/1986/Sam Fristenberg/Michael Dudikoff, Steve James, John P. Ryan, James Booth, Bill Wallace m. fl.

I pausen mellom rett-på-video suksessene American Ninja (1985) og American Ninja 2 - The Confrontation (1987) dro trekløveret Firstenberg, Dudikoff og James en tur ut i Louisianas sumper for å lage sin variant av den eldgamle filmleken hvor rike drittsekker jakter på levende mål med fantasifulle våpen. Og resultatet ble til noe av det bedre de tre gjorde sammen. Hovedpersonen i historien, Matt Hunter (Dudikoff), er faktisk den samme figuren som Chuck Norris spilte i Invasion USA (1984). Men i hendene på manusforfatter James Booth (som også spiller i filmen) har saker og ting skjedd siden herr Norris egenhendig renset Amerika for kommunister. Faktisk vil jeg si at disse bandittene har såpass mye til felles med den gamle karatehelten politisk at troverdigheten til selv en b-film som dette ville stått på spill. Men nok om det. Den tidligere Secret Service-agenten Matt Hunter drar til New Orleans for å besøke sin venn, politikeren Larry Richards (James). Men Richards og familien er truet av en gruppe nazister, og snart må Hunter delta i overlevelsesspillet deres for å redde seg selv og hevne vennen og hans familie. Selvsagt er verken skuespillet eller historien av ypperste klasse i Avenging Force. Men det er mye god action her, og John P. Ryan er som vanlig fantastisk som snerrende skurk. Denne gang altså en voldelig nazist med egen forurensende kjemisk fabrikk. Kan det bli verre?

Shaker Run
New Zealand/1986/Bruce Morrison/Cliff Robertson, Leif Garrett, Lisa Harrow, Shane Briant, Peter Rowell m. fl.

På slutten av 70- begynnelsen av 80-tallet var Australia og New Zealand hotte innspillingssteder for små og mellomstore actionfilmer med realtivt enkel handling og ganske så avansert bilkjøring. Her er det Cliff Robertson og Leif Garrett som har tatt turen ned med sin rosa og svarte Trans Am for å bistå en forsker med å kjøre en beholder med et hittil ukjent virus tvers over New Zealand. Som sagt, ikke all verdens handling. Men regissør Morrison har såpass greie på hva vi forlanger av en film med mye bilkjøring, at jeg drister meg til å kalle Shaker Run en skjult skatt innen sjangeren. Vinklingene, redigeringen, lyden og ikke minst stuntene er alle med på å gjøre den fulle timen med kjøring til en klassisk og må-se opplevelse. 

Tuff Turf

USA/1985/Fritz Kiersch/James Spader, Kim Richards, Paul Mones, Matt Clark, Robert Downey jr m. fl.

James Spader var en av mine absolutte favoritter på 80-tallet. Som regel hadde han mindre roller som mer eller mindre usympatiske figurer. Men av og til kunne han glimte til i en "normal" rolle - og gi den litt mer dybde enn f. eks. Rob Lowe og Judd Nelson var kapable til. I denne undervurderte action/ungdomsfilmen spiller han den tidligere rikmannssønnen Morgan Miller som må begynne på ny en skole og umiddelbart havner i en kamp på liv og død med en lokal gjeng. De andre elevene (Downey jr og Richards m. fl.) har sans for Morgan og støtter ham i det uunngåelige sluttoppgjøret. Tuff Turf kom aldri på kino i Norge, og fantes bare i en sterkt nedklippet versjon på video, men i en rettferdig verden hadde den gjort det bedre enn mange av de andre såkalte ungdomsfilmene som dukket opp. Vi snakker om en actionfilm her, men en som tar utgangspunkt i det samme miljøet som f. eks. Pretty in Pink (1986) - uten å gjøre hovedpersonene til talsrør for en mye eldre manusforfatters syn på verden. Anbefales.     

The Emerald Forest
England/1985/John Boorman/Powers Boothe, Charley Boorman, Meg Foster, Dira Paes, Estee Chandler m. fl.

At regissør John Boorman har et spesielt forhold til naturen, skjønte vi allerede med Deliverance (1972). Og om jeg tolker ham rett, så er det hans påstand at vi mennesker behandler naturen som vi gjør fordi vi i bunn og grunn er redd for den. Som i tidligere nevnte Boorman-epos er også The Emerald Forest en actionfilm med et sterkt budskap. I tillegg til fantastiske bilder fra jungelen i Brasil. Bill og Jean Markhams (Boothe og Foster) sønn blir kidnappet av indianere under en familietur. Ti år etter finner Bill sønnen Tommy (regissørens egen sønn, Charley) igjen, akkurat i det stammen hans blir overfalt av krigere som jobber for slavehandlerne i utkanten av skogen. Boormans originale valg av skuespiller for rollen som Tommy var C. Thomas Howell. Og jeg betviler ikke at han hadde fikset oppgaven. Men det betyr at vi hadde gått glipp av Charleys fantastiske tolkning av det som må kunne sies å være hans livs rolle. Så får det heller være at Boothe og Foster ikke akkurat glitrer i de få dialogscenene de har sammen. Dette er en film jeg ikke kan få anbefalt nok, og det spørs vel om ikke Mel Gibson tok en aldri så liten titt på denne før han gikk igang med sitt mesterverk Apocalypto (2006).

Code of Silence
USA/1985/Andrew Davis/Chuck Norris, Henry Silva, Dennis Farina, Bertt Remsen, Mike Genovese m. fl.

Tre år før han skjenket Steven Seagal til verden, ga regissør Andrew Davis Chuck Norris en sjelden opptur i denne solide storbythrilleren. Opprinnelig tenkt som en Dirty Harry-film byr Code of Silence på en langt mer solid historie og mer gjennomtenkte actionscener enn det vi er vant til fra den skjeggete karatemannen. Politimannen Eddie Cusack (Norris) står alene midt i en mafiakrig på Chicagos gater. Kollegaene skyr ham nemlig som pesten etter at han vitnet mot en av dem (Genovese). Men Eddie er ikke den som gir opp så lett. Det er egentlig lett å se for seg hvordan Clint Eastwood ville håndtert dette stoffet som Harry Callahan. Og det ville blitt en langt bedre Dirty Harry-film enn The Dead Pool (1989). Chuck kan heller ikke ha skjønt helt hvor godt dette manuset er, for han gikk rett videre til noen av de verste filmene i sin karriere.

Target
USA/1985/Arthur Penn/Gene Hackman, Matt Dillon, Gayle Hunnicutt, Josef Sommer, Ilona Grübel m. fl.

For alle menn som har kjent litt på den generasjonskløften som skilte det de hadde lyst til å drive med som unge og det faren deres ønsket at de skulle holde på med, er Target noe mer enn bare en genial thriller om en far og en sønn som drar til europa for å finne mor som er kidnappet av tidligere KGB-agenter. Den er rett og slett en av de bedre beskrivelsene av hvordan det er å oppdage at faren din også har vært en ung og kul mann en gang. I dette tilfellet spion for CIA, så der stopper vel likheten med virkeligheten. Men det hindrer ikke to drevne skuespillere som Hackman og Dillon i å gjøre mye ut av de scenene hvor de ikke kjører bil i høy hastighet, skyter og slåss med diverse øst-europeiske leiemordere. Veteranen Penn holder tempoet og humøret oppe, men er ikke redd for å være alvorlig når det trengs. En fin film å se sammen med Polanskis Frantic (1988), som beveger seg i samme terreng, og ikke minst sammen med avkommet når han tror gubben er noe av det treigeste han vet om.

Remo Williams: The Adventure Begins

USA/1985/Guy Hamilton/Fred Ward, Joel Grey, Wilford Brimley, J.A. Preston, Kate Mulgrew m. fl.

Om Remo Williams viser oss noe, så er det hvor vanskelig det er å konkurrere med James Bond. Her lå alt til rette for en franchise; En serie relativt suksessfulle bøker, en god hovedperson i Fred Ward, en regissør som hadde stått bak flere filmer om 007 og den kom ut på en tid da Roger Moore var i ferd med å gjøre sin serie til en eneste stor vits. Og likevel ville ikke dette prosjektet heller lette helt fra bakken. Nå i ettertid ser vi kanskje hva som kunne vært gjort annerledes, men det hjelper jo som kjent lite. En tidligere politimann (Ward) blir hyret av en hemmelig etterretningsorganisasjon, trent av en koreansk kampsportekspert (Grey) og sendt ut i felten for å stoppe atter en gærning med masse våpen. Det som ødelegger mest for filmen er nok humoren. Den er verken spesielt vittig eller godt levert. Og det hjelper heller ikke at Grey er sminket for å se koreansk ut. Det gikk ut på dato dagen etter at det første filmkameraet ble oppfunnet.  Og så har det hele en litt sånn TV-serie følelse hvilende over seg. Men actionscenene er bra. Spesielt den på toppen av frihetsstatuen. Og hvem hadde ikke ønsket at Fred Ward skulle få en litt mer profilert karriere enn den han har hatt?       

 

Blastfighter
Italia/1984/Lamberto Bava/Michael Sopkiw, Valentina Forte, George Eastman, Stefano Mingardo, Ottaviano Dell'Acqua m. fl.

Når hovedpersonen i en italienskprodusert actionfilm tidlig i handlingen får en hagle som kan skyte alt fra vanlige kuler til enorme granater av en kompis, så er det relativt trygt å sette penger på at han kommer til å bruke dette vidunderet senere i filmen. Hva som skjer derfra og fram til skytingen er mer usikkert. Den tidligere politimannen Tiger Sharp (å, jada) kommer ut av fengsel etter å ha sonet 8 år for drapet på mannen som drepte kona hans og flytter sporenstreks inn i ei hytte i utkanten av Hillbilly City. Der kommer han (Sopkiw) straks på kant med en gjeng krypskyttere som ikke går av veien for å drepe både kjælehjorten og datteren hans. Og dermed kommer superhagla fram. Jeg skal ikke påstå at regissør Bava satt og så på First Blood på kveldstid under innspillingen, men så å si alt som skjer er hentet fra Stallones mesterverk. Inkludert en helt meningsløs operasjonsscene langt ute i ødemarken. Coveret på den nyutgitte dvd'n gjør et stort nummer ut av at dette er den uklipte utgaven av Blastfighter, uten at jeg helt kan skjønne hva som var klipt bort i VHS-utgaven jeg så midt på 80-tallet. Det er voldsomt, javisst, men ikke mer enn at det hele hadde passert sensuren på NRK idag. Amerikanske Michael Sopkiw var med i kun 4 filmer i løpet av sin karriere, alle italienske kopier av kjente sjangerfilmer (New York 2019 er anmeldt lenger nede), men fyren er slett ikke uten sjarm. Synd bare at han ikke fikk bruke hagla i mer enn 10 minutter.

The Hit

England/1984/Stephen Frears/John Hurt, Tim Roth, Terence Stamp, Laura del Sol, Bill Hunter m. fl.

Stephen Frears 2. film er rett og slett en leksjon i gangstercool, kopiert av så og si alle som har forsøkt seg i sjangeren de siste 30 årene. Den fungerer også som en påminnelse til dem som måtte ha glemt det, at britiske gangstere er hakket coolere enn alle andre i bransjen. Kynikere vil nok hevde at historien er litt for enkel til å tilfredstille fans av Quentin Tarantino og Guy Ritchie. Men de har misfortått et og annet. For hva er vel Pulp Fiction (1994) og Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) annet enn en enkel historie fortalt på en stilfull og verbalt avansert måte? Gangsteren Willie Parker (Stamp) tystet på banden han tilhørte og har skjult seg i Spania i 10 år. En dag blir han kidnappet av leiemorderen Braddock (Hurt) og hans ferske assistent Myron (Roth i en rolle Joe Strummer egentlig skulle hatt). Deres oppdrag er å frakte Parker til Paris for et møte med hans gamle kollegaer. Men det blir ganske raskt klart at ikke alle i bilen vil komme fram til den franske hovedstaden i live. The Hit var Terence Stamps første store rolle på ti år. Den var også Tim Roths første filmrolle, John Hurts første skurkerolle og Laura del Sols første engelskspråklige film. Mange debuter med andre ord. Og alle drar i samme retning. For dagens filmskapere fungerer The Hit også som en påminnelse om hva man kan få til på et relativt lite budsjett, om man bruker skuespillere som kan spille og vet å komponere bildene riktig - fra den kremhvite 1964-modell Mercedes-Benz'en de kjører i til kontrasten mellom det golde spanske landskapet og scenene ved fossen og Lago del Espejo. Helt klart en må-se film. Selvfølgelig er det en nyinnspilling på gang.

Flashpoint

USA/1984/William Tannen/Kris Kristofferson, Treat Williams, Rip Torn, Kevin Conway, Kurtwood Smith m. fl.

På begynnelse av 80-tallet kom det en rekke filmer hvor stjerner som Charles Bronson, Jack Nicholson og Telly Savalas jobbet hardt for å nedkjempe bander som smuglet folk inn i USA fra Mexico.  William Tannens manus tar utgangspunkt i det samme miljøet, men har en mye større agenda; drapet på president Kennedy. Grensevaktene Bobby Logan (Kristofferson) og Ernie Wyatt (Williams) snubler over en jeep med et lik, en snikskytterrifle og 800 000 dollar i kontanter langt ute i ørkenen. Og selv om det virker som om kjøretøyet har ligget der siden 60-tallet, er området snart fullt av regjeringsagenter med mørke hensikter. Flashpoint er verken storslagen eller sprengfull av action. Men historien er spennende hele veien igjennom, og dialogen er noe av den beste jeg har hørt på svært lenge. Kristofferson og Williams overbeviser oss både om at de kan jobben sin og at de er bestevenner. Torn spiller som om han er på generalprøve for alle sine senere roller, spesielt sheriffen i Extreme Prejudice (1987). Og Smith viser at han alltid har vært en av Hollywoods beste skurker.

Mad Mission
Hong Kong/1983/Eric Tsang/Samuel Hui, Karl Maka, Sylvia Chang, Dean Shek, Hark Tsui m. fl.

Mad Mission (eller Aces go Places, som den heter originalt) er den første av i alt 6 spinnville kinesiske komedier som bruker kung fu, slapstick og transformersaktig teknikk som krydder i en serie skamløse kopier av James Bond, Mad Max og alt annet som var populært på tidlig 80-tall. I den første filmen må juveltyven King Kong (Samuel, den yngste broren til de legendariske komikerne Michael og Ricky Hui) samarbeide med politimannen Kodyjak (Maka) for å finne en koffert full av diamanter før mafiaen gjør det. Bare sprøyt, selvsagt, men så frenetisk og oppfinnsomt at merkelappen de lager dem ikke sånn lenger sjelden har vært mer passende. Det meste av den verbale humoren er selvsagt tapt for oss som ikke snakker språket, men god slapstick har universiell appell og funker som bare det også 28 år senere. Og dette var bare oppvarmingen... 

Blue Thunder
USA/1983/John Badham/Roy Scheider, Daniel Stern, Candy Clark, Warren Oates, Malcolm McDowell m. fl.

Helikopteraction var populært på 80-tallet. Men ikke mange av filmene var så godt laget og hadde så gode skuespillere som Blue Thunder. Eller hadde helikopteraction av så høy og påkostet klasse. Herr Haisommer i egen høye person, Roy Scheider, spiller en traumatisert Vietnamveteran som skal teste et nytt politihelikopter, men som finner ut at produsentene har planer om å sette igang opptøyer for å få testet våpenet skikkelig, og følgelig stikker han av med hele greia. Foruten Scheider møter vi Candy Clark som hans supersjarmerende kjæreste, Malcolm McDowell som sleip skurk, Daniel Stern som trivelig sidekick og Warren Oates i sin aller siste rolle som kolerisk politisjef. I tillegg til mye god flyving inneholder denne filmen også en fin biljakt, som dessverre har fått en scene hvor Clark kjører på to hjul forbi en politibil klipt bort fra dvd'n fordi testpublikummet ikke likte den. Men den fantes på VHS-utgaven jeg leide på 80-tallet og hadde absolutt ikke ødelagt noe som helst, spør du meg.

Thunder

Italia/1983/Fabrizi De Angelis/Mark Gregory, Bo Svenson, Raimund Harmstorf,Valeria Ross, Giovanni Vettorazzo m. fl.

He's on the warpath and he's gonna blow your town apart!

Hvis en tar sjansen på å se Thunder med andre mennesker i huset, er sjansen stor for at noen vil spørre om man har mistet det siste man hadde av klinkekuler. Og det er faktisk ikke helt enkelt å svare på hvorfor man gidder dette. Jeg tror det til en viss grad handler om å se bortenfor det blåkopierte manuset, de svake skuespillerprestasjonene og de hjemmesnekrete spesialeffektene, og i stedet sette pris på det de involverte ønsker å formidle. Sjansen er stor for at de ikke vil noe mer kynisk enn å underholde deg i 82 minutter. Det minste du kan gjøre er å gjøre et høflig forsøk. Som mange har skjønt ut i fra plakaten til høyre snakker vi om en rein ripoff av First Blood (1982), her med en 18 år gammel italiener som ikke har stort annet å by på enn modellutseendet og høyden, skuespilleren fra Tsarens kurer (1975) som skurken og Bosse Svenson fra Göteborg som byens sheriff. Alle de velkjente scenene fra Ted Kotcheff/Sylvester Stallone-versjonen er med, om enn i litt forenklede utgaver. Regissør De Angelis (kalt Larry Ludman på plakaten) er så absolutt ikke uten talent. Og innspillingsstedene i Arizona gir filmen en fin look som er ganske så ulik de traurige stedene i øst-europa som blir foretrukket av b-filmprodusenter i dag. Men det hersker ingen tvil om at det er de mange og lange biljaktene som gjør Thunder til en positiv opplevelse. De er både oppfinnsomme og godt filmet - ofte i slowmotion, slik at vi skal få med oss hver minste ødeleggelse. Jeg så filmen på youtube, i en nedlastet VHS-versjon komplett med trackingproblemer og andre forstyrrelser, og kan skrive under på at dette kiler nostalgimuskelen mer enn jeg trodde var mulig.      

I, the Jury
USA/1982/Richard T. Heffron/Armand Assante, Laurene Landon, Barbara Carrera, Alan King, Geoffrey Lewis m. fl.

Da jeg så I, the Jury på midten av 80-tallet lurte jeg mye på hvorfor Assante aldri slo helt igjennom. Etter å ha sett igjen filmen nå nesten 30 år senere lurer jeg ikke på det lenger. Men filmen i seg selv har stått seg godt. Dette er i skjæringspunktet mellom 70- og 80-tallet og derfor beinhardt sleazy fra første til siste bilde. En venn av privatdetektiven Mike Hammer (Assante) blir drept, og den eneste ledetråden vår mann har er en klinikk som driver med den typen sexterapi som bare eksisterer i sleazy 80-tallsfilmer. Mye nakenhet og grusom saksofonjazz, altså. Men siden det er en historie av Mickey Spillane blir det også ryddet plass til et CIA-komplott, slåssing, skyting og psykopatiske leiemordere. Hammers sekretær Velma blir denne gang spilt av Laurene Landon (Hundra), som med sin naturlige sjarm faktisk får oss til å tro at den hardslående privatdetektiven virkelig ville ofret alt for å redde henne fra den sinnsyke kvinnemorderen.

48 hrs.
USA/1982/Walter Hill/Nick Nolte, Eddie Murphy, James Remar, Sonny Landham, Anette O'Toole m. fl.

Etter forslag fra en av mine faste lesere fant jeg fram denne gamle klassikeren en sen fredagskveld. Og ikke helt uventet fant jeg fort ut at dette er like bra idag som for 31 år siden. I 1982 var det fortsatt 70-tallsmentaliteten som regjerte, og derfor er det befriende lite lefling med det yngre kinopublikummet å se. Historien kjenner vel de aller fleste nå, men det handler altså om hvordan politimannen Jack Cates (Nolte) som en siste utvei henter det siste medlemmet av en ransliga, Reggie Hammond (Murphy), ut av fengsel for å få has på den rømte lederen av banden, psykopaten og drapsmannen Albert Ganz (Remar). Med tanke på hva de er kjent for idag, er det til tider litt rart å se hvor perfekte Nolte og Murphy er i sine respektive roller. Og enda rarere når vi vet at ingen av dem var førstevalget. Folk som Clint  Eastwood, Kris Kristofferson, Mickey Rourke og Jeff Bridges takket nei til rollen som Cates, og Gregory Hines, Denzel Washington, Richard Pryor og Howard E. Rollins jr gjorde det samme med Hammond-rollen. Men all ære skal ikke gå til de to heltene. Uten James "faren til Dexter" Remar og Sonny Landham som de to skurkene hadde ikke dette vært halvparten så spennende. De to oser fare og sørger for at vi hele tiden undrer på hvordan Cates og Hammond skal klare å overliste dem. Skal vi være litt slemme kan vi legge til at dette også er den siste virkelig gode filmen fra regissør Walter Hill, da suksessen tillot ham å eksperimentere fritt resten av karrieren. Hvilket ikke alltid slo heldig ut (Supernova, anyone?). Forøvrig vil jeg legge til at 48 hrs. er den filmen som får meg til å beklage aller sterkest at det skar seg mellom Walter Hill og Charles Bronson. Med Charlie i rollen som Cates hadde han kanskje sluppet unna det klamme grepet til Michael Winner og Cannon Group.

The Challenge
USA/1982/John Frankenheimer/Scott Glenn, Toshiro Mifune, Donna Kei Benz, Atsuo Nakamura, Calvin Jung m. fl.

Med alle sine tradisjoner og fantastiske locations er Japan et perfekt sted å spille inn fisk-ute-av-vannet historier. Og flere har lykkes veldig bra; Sydney Pollack med The Yakuza (1974) og Ridley Scott med Black Rain (1989), bare for å nevne to. I 1982 tok thriller-eksperten John Frankenheimer (French Connection IIRonin m. fl.) med seg teamet sitt til Japan og spilte inn denne lille spenningsfilmen i Kyoto. Og resultatet ble mildt sagt friskt. En annenrangs, og ikke spesielt oppvakt, bokser (Glenn) blir hyret til å frakte et verdifullt sverd til Japan. Vel framme havner han midt oppe i en feide mellom to klaner og blir nødt til å slåss for livet. Som vanlig er i filmer av denne typen dreier mye av handlingen seg om treningen av Glenn. Men selv om vi vet at mannen har trent martial arts i det virkelige liv, og at kampkoreografen på settet heter Steven Seagal, så blir han liksom aldri særlig god (og han spiller dessverre ikke særlig bra her heller). Det vil si, helt til det braker løs i siste halvdel av filmen. Da bruker Frankenheimer det faktum at Glenns rollefigur er en amatør til å innføre en god del uortodoks slåssing og våpenbruk i de klassiske samuraikampene, og sørger samtidig for at dette er en film vi vil huske i lang tid framover. Men jeg synes fortsatt det er litt underlig at de ikke ga hovedrollen til en mer dreven kampsportskuespiller som Chuck Norris eller David Carradine.

Forced Vengeance

USA/1982/James Fargo/Chuck Norris, Mary Louise Weller, Camilla Griggs, Michael Cavanaugh, David Opatoshu m. fl.

Forced Vengeance er nummer to i det jeg liker å kalle Norris' cowboyhatt-trilogi (ønsket om å bli en ny Clint Eastwood begynte som sheriff i Silent Rage og ble avsluttet med Texas Rangeren Lone Wolf McQuade), og faktisk en av hans aller beste filmer overhodet. Om det skyldes Eastwood-veteranen James Fargo (regi og manus) eller et ønske fra Chuck om å prøve nye ting, vites ikke. Men hovedpersonen Josh Randall er sikkerhetsvakt i fosterfarens casino i Hong Kong, og absolutt absolutt ikke mors beste barn. Da en lokal gangster dreper faren og broren tvinges Randall (derav tittelen) til å ta en grusom hevn. Fargo hadde tidligere regissert Dirty Harry-filmen The Enforcer, og lar Norris her operere i noe av den samme sleazy underverdenen. Vold, gambling, prostitusjon, voldtekter og rasisme er ting vi ikke er vant til fra erkeamerikanske Chucks side, men det fungerer faktisk overraskende bra. Spesielt siden denne filmen inneholder flere og voldsommere kampscener enn noen av de andre filmene hans. Michael Cavanaugh (som vi kjenner igjen fra flere Eastwood-filmer) gjør en eksepsjonelt god figur som skurken, og overrasker ved å vise imponerende takter i sluttkampen.

Race for the Yankee Zephyr
New Zealand/1981/David Hemmings/Ken Wahl, Lesley Anne Warren, Donald Pleasence, George Peppard, Bruno Lawrence m. fl.

Lenge før Peter Jackson og Ring-trilogien hans for alvor satte New Zealand på filmkartet, var kiwi-landet et yndet innspillingssted for actionfilmer med mye oppfinnsomhet og et heller lavt budsjett. Race for the Yankee Zephyr er på alle måter et glimrende eksempel på hva en regissør(den engelske skuespilleren David Hemmings i dette tilfellet) kan få ut av det fantastiske landskapet og en gruppe stuntmenn som er villige til å yte det lille ekstra (to av førerne omkom dessverre under den hårreisende båtjakten mot slutten av filmen). Barney (Wahl) og Gilbert (Pleasence) finner ved en tillfeldighet et fly fra den andre verdenskrig fullt av gull. Men den slu gangsteren Mr Brown (Peppard) sørger for at gutta må kjempe hardt både for gullet og sitt eget liv. Ken Wahl ble aldri den store stjernen som hans tidligste filmer kunne tyde på, men takket være dvd kan vi ihvertfall se at han gjorde sitt beste. Pleasence spiller som vanlig noe midt imellom galning og sympatisk bestefar.

Green Ice
England/1981/Ernest Day/Ryan O'Neal, Anne Archer, Omar Sharif, John Larroquette, Michael Sheard m. fl.

Det ville være en stor overdrivelse å si at Ryan O'Neal har satt dype spor etter seg i filmhistorien. Men en gang i tiden var han et semi-bankabelt navn, og i en lettbent actionfilm som dette kunne han være en svært så trivelig helt. Elektronikkeksperten Joe Wiley (O'Neal) hjelper millionæren Holbrook (Archer) med å finne ut hvem som drepte hennes søster. Da det viser seg å være hennes forlovede, smaragdeksportøren Meno Argenti (Sharif), som står bak, bestemmer de seg for å rane ham for alt han har og gi pengene til den columbianske motstandsbevegelsen. Både innspillingssted, rollefigurer og handling får Green Ice til å minne om Romancing the Stone (1984). Men helt i samme klasse som den langt mer kjente filmen med Michael Douglas og Kathleen Turner er dette ikke.

The Long Good Friday

England/1980/John Mackenzie/Bob Hoskins, Helen Mirren, Dave King, Bryan Marshall, Derek Thompson m.fl.

Betegnelsen "klassiker" blir kanskje brukt litt for ofte når det er snakk om filmer som har noen år på baken. Men det får ikke hjelpe, for dette er virkelig en klassiker. I alle betydninger av ordet. Vanligvis følger gangsterfilmer en fast formel, som for all del er underholdende nok, men som har en tendens til å gjøre det hele litt forutsigbart. Her har regissør Mackenzie og manusforfatter Barrie Keeffe lagt til elementer som vi vanligvis finner i helt andre sjangere (krimgåte, etterforskning m. m.), og som er med på å heve historien et stykke over det som er gjengs. Londongangsteren Harold Shand (Hoskins) og søsteren Victoria (Mirren) er iferd med å inngå en kontrakt med den amerikanske mafiaen om utbygging av eiendommer langs Themsen. Men noen motarbeider dem og setter igang en regelrett krig på selveste Langfredag. Det er lett å se at Guy Ritchie har sans for The Long Good Friday. Hans to første filmer ville neppe ha sett ut som de gjør om ikke Hoskins og regissør Mackenzie hadde tråkket opp stien først. Spesielt Hoskins skal ha mye av æren for at engelske gangstere har blitt sett på som hakket hvassere enn sine kollegaer i europa og USA. Han ble rett nok nominert til en BAFTA, men burde ha vunnet både den, en Golden Globe, førsteprisen i Cannes og en Oscar for innsatsen. De siste fem minuttene, hvor kamera er nært på ham hele tiden, er skuspillerhåndverk av høy klasse. Pierce Brosnan gjør her sin debut på film, som IRA-mann. P. H. Moriarty, Alan Ford og Dexter Fletcher var alle med i Lock, Stock and Two Smoking Barrels 18 år senere.      

Firepower
USA/1979/Michael Winner/Sophia Loren, James Coburn, O. J. Simpson, Eli Wallach, Vincent  Gardenia m. fl.

Sladder og trivia kan ofte gi filmer en helt ny dimensjon, hvis man vet å finne fram gullkornene. Ta for eksempel denne thrilleren, som visstnok ble skrevet som en Dirty Harry-oppfølger. Og joda, jeg kan med en viss velvilje se for meg Clint Eastwood som den pensjonerte politimannen som hjelper Sophia Lorens hevngjerrige enke med å fange mafiabossen som drepte mannen hennes. Men med regissør og livsnyter Michael Winner ved roret går tankene ganske raskt til Charles Bronson. Og det er ikke tvil om at rollen som Jerry Fanon ville passet ham som hånd i hanske, og hadde det ikke vært for at produsentene nektet å skrive inn en rolle til den alle steds nærværende kona hans så var det det vi ville ha fått. Men det vi sitter igjen med er altså James Coburn og O. J. Simpson som energiske leiesoldater ute etter å kidnappe milliardæren Karl Stegner (Anthony Franciosa), slik at han kan bli stilt for retten i USA. Coburn er selvsagt ingen dårlig erstatning for Eastwood og Bronson, og på slutten av 70-tallet hadde herr Winner ennå ikke glemt hvordan man skrur sammen en god actionscene. Dessverre er han litt for opprømt over å ha fått Sophia Loren med på laget, og bruker altfor mye tid på å filme den en gang store stjernen i korte kjoler og gjennomsiktige bluser. Det er tross alt Michael Winner vi snakker om. Men alt i alt er det en kompetent thriller i eksotiske omgivelser vi har å gjøre med. Beste replikk i filmen må være da O. J. Simpson sier "I don't kill people".

Death Dimension
USA/1978/Al Adamson/Jim Kelly, George Lazenby, Harold Sakata, Terry Moore, Aldo Ray m. fl.

På papiret må Death Dimension har sett ut som en potensiell gullgruve for produsentene. Kung fu-stjernen Jim "Enter the Dragon" Kelly som politietterforsker, George "James Bond" Lazenby og Harold "Oddjob" Sakata som skurker og et manus som på lang avstand i lett tåke kan minne om en klassisk agenthistorie. Men så skjedde det åpenbart noe på veien fra planlegging til utførelse. Regien, redigeringen, musikken og spesialeffektene i den ferdige filmen minner mer om noe en gruppe 10-åringer kunne fått til i sin egen hage, enn noe et profesjonelt filmselskap frivillig ville levert fra seg. Og det er nærmest med sorg jeg registrerer hvor langt de tre stjernene har falt på dette tidspunktet i karrieren. Men, og her kommer vi endelig til poenget, enhver film hvor fotografen blir påkjørt under filmingen av en biljakt, og regissøren velger å ikke klippe det bort, bare MÅ sees!

Good Guys Wear Black

USA/1978/Ted Post/Chuck Norris, Ann Archer, Lloyd Haynes, James Franciscus, Dana Andrews m. fl.

Til å være en rimelig b-thriller, med en relativt uerfaren skuespiller i hovedrollen, er Good Guys Wear Black underlig omstendelig og ganske så pratsom i stilen. Og i ly av hans mer hardtslående filmer fra 80-tallet, samt bisarre privatuttalelser de senere årene, framstår karatemester Chuck Norris her som en svært så mild og reflektert actionhelt. Major John T. Booker og teamet hans blir i 1973 sendt til Vietnam for å bringe hjem en gruppe krigsfanger. Men de blir forrådt, og bare 5 kommer hjem i live. 5 år senere begynner noen å drepe de siste mennene i troppen og Booker blir nødt til å ta affære. Det er relativt lite karate i Good Guys Wear Black, men det er likevel en spennende og trivelig liten thriller. Særlig morsomt er det å høre erke-konservative Norris si ting som like gjerne kunne vært lagt i munnen på en pasifistisk militærnekter. Franciscus, Andrews og Backus (stemmen til Mr Magoo) slummer, men hever utvilsomt stilen. Eastwood-veteranen Post regisserer helt uten personlighet eller stil.

Foul Play
USA/1978/Colin Higgins/Goldie Hawn, Chevy Chase, Burgess Meredith, Rachel Roberts, Dudley Moore m. fl.

Jeg er fullt klar over at jeg litt for ofte tyr til den gamle klisjeen "de lager dem ikke sånn lenger" på denne siden. Men av og til er det rett og slett ikke noe annet som duger. Som i dette tilfellet, hvor vi har å gjøre med den nå forsvunne filmsjangeren thriller-komedie. Helt fram til 1980-tallet var dette en av de store publikumsdragerne, og den gjorde forholdsvis store stjerner ut av skuespillere som kunne snakke mens de beveget seg. Bibliotekaren Gloria (Hawn) mottar uten å vite det en mikrofilm som viser at paven skal drepes under sitt besøk i USA, og sammen med den suspenderte politimannen Tony (Chase) forsøker hun så godt hun kan å holde seg i live lenge nok til å forhindre attentatet. I likhet med f. eks. Silver Streak (1976) og Beverly Hills Cop (1984) er Foul Play på overflaten en god spenningsfilm, med leiemordere, skyting, skumle albinoer og heftige biljakter i San Fransiscos gater. Men i tillegg er den også veldig morsom (mye takket være Dudley Moore, selvsagt). Goldie og Chevy har fin kjemi, og det spørs om ikke det gikk en god filmhelt tapt da sistnevnte valgte å konsentrere seg om rene komedier.

Capricorn One

USA/1977/Peter Hyams/Elliott Gould, James Brolin, Brenda Vaccaro, Sam Waterston, Hal Holbrook m. fl.

Konspirasjonsteoriene rundt månelandingene på slutten av 60-tallet virker rimelig passe nå. Men på midten av 70-tallet hadde de rikelig med luft under vingene. Manusforfatter og regissør Peter Hyams ser her for seg hvordan en lignende situasjon kunne utspilt seg, da en planlagt landing på Mars skjærer seg. Hvor langt er myndighetene villig til å gå for å dekke over hva de har gjort? NASA, med direktør James Kelloway (Holbrook) i spissen, må avbryte oppstigningen rett før astronautene Brubaker (Brolin), Willis (Waterston) og Walker (Simpson) skal sendes avgårde mot den røde planeten. Og i frykt for å miste alle bevilgningene og støtten i folket spiller de inn Mars-scener i en hangar ute i ørkenen. Og det ser ut til å fungere. Men de tre hovedpersonene begynner å mistenke at de ikke vil slippe levende unna bløffen. Elliott Gould, som spiller journalisten som begynner å mistenke at ikke alt er som det skal, er den som gjør de tyngste løftene her. Og det er nok biljakten og den avsluttende flyjakten som vil bli husket lengst. Telly Savalas, som illsint flyger, stjeler mye av showet i en liten, men viktig rolle. O. J. på sin side er en så dårlig skuespiller at det er pinlig å se på. Men 70-tallsparanoiaen og gode, gammeldagse analoge stunts sørger for at vi hygger oss hele veien. Flyscenene, hvor Telly og Elliott i en gammel todekker ypper seg mot to militærhelikoptre, skal ifølge stuntteamet ha vært de farligste å filme fram til da. Og de gir oss faktisk fortsatt noen skikkelige magesug mens de pågår.    

March or Die

USA/1977/Dick Richards/Gene Hackman, Terence Hill, Catherine Denevue, Max Von Sydow, Ian Holm m. fl.

Det er vanskelig å lage en film om fremmedlegionen, og samtidig være politisk korrekt. Regissør Dick Richards og produsent Jerry "Pirates of the Caribbean" Bruckheimer gjør det litt lettere for seg ved å henge ut franske politikere for den imperialismen som nødvendigvis må dukke opp når det handler om legionærer på oppdrag i Marokko. Som i de fleste andre filmer laget over samme lest handler det hovedsaklig om det siste, store slaget hvor et fåtall soldater slåss mot en enorm, findtlig hær. Og akkurat som i de fleste andre filmene, er ferden fram mot denne kampen heller kjedelig. Det til tross for at det blir fortalt minst fire forskjellige historier her. Vi har den livs- og krigstrøtte kommandanten (Hackman) som innerst inne mener at både han og regimentet fortjener å bli drept i kamp. Vi har arkeologen (Von Sydow) som kanskje mener det vel, men som representerer all den urett europa har begått i resten av verden. Vi har den tradisjonelle historien om menn på flukt fra et eller annet, som akkurat rekker å bli gode venner før de dør i kamp. Dette er den beste av de fire, og burde fått langt mer oppmerksomhet. Men oppå alt dette har vi historien om den rike enken (Denevue) som kommer til Marokko for å finne sin far, men forelsker seg i en ung soldat (Hill). Dette er den mest poengløse av de fire, og spesielt Terence Hill ser ut til å lure på hva han i det hele tatt gjør på settet. Heldigvis kan vi stole på Ian Holm. I rollen som opprørslederen som ønsker å forene alle stammene i Marokko er han både fornuftens røst i all forvirringen og en verdig nemesis for Hackman.       

Thunder and Lightning

USA/1977/Corey Allen/David Carradine/Kate Jackson, Roger C. Carmel, George Murdock, Charles Napier m. fl.

Tiåret mellom 1968 (Bullitt) og 1978 (The Driver) var en eksepsjonelt god periode for biljaktfilmer. Denne lille Roger Corman-produserte saken bærer Smokey and the Bandit-inspirasjonen slik at alle kan se den, men er såpass opptatt av historien at humoren nesten forsvinner mellom actionscenene. Nancy Sue Hunnicutt (Jackson fra Charlie's Angels) er fast bestemt på å hindre faren (Carmel) i å selge et lastebillass med giftig hjemmebrent. Til å hjelpe seg har hun sjåføren (Carradine) til en av farens konkurrenter og hans topptrimmede 1957 Chevrolet. Og stort vanskeligere trenger det ikke å være. Regissør Allen benytter seg litt for ofte av rask film, men mange av stuntsene er rent gull for entusiastene blant oss. Filmen er spilt inn i Florida, så det blir også tid til litt båtkjøring i sumpene og alligatorbryting. Soundtracket består som seg hør og bør av topptrimmede banjoer. 

Sky Riders
USA/1976/Douglas Hickox/James Coburn, Susannah York, Robert Culp, Charles Aznavour, John Beck m. fl.

Hanglidere var åpenbart populære på 70-tallet. James Bond brukte dem et par ganger, det samme gjorde mannen fra Hong Kong rett under, og her kommer jaggu James Coburn i den største hangliderfilmen av dem alle. Da Jonas Brackens (Culp) kone og barn blir kidnappet av en sånn terroristgruppe som bare finnes på film, får han uventet hjelp fra konas (York) eksmann, eventyreren Jim McCabe (Coburn). Og det tar ikke lang tid før McCabe har funnet gruppas hjemmested og klekket ut en snedig redningsplan. Filmet i lekre, greske omgivelser er Sky Riders en sånn film som spiller nesten like mye på feriefølelsene våre som på spenning. Ikke at den ikke har sin dose voldsom action mot slutten, men trangen til å reise til Hellas neste sommer vil nok holde seg lenger enn ønsket om å se filmen igjen. Det store aktivumet her er selvsagt Coburn, som bare ved å være Coburn gjør hele filmen coolere enn en Ouzo rett fra fryseren. Og kom ikke og si at mannen ikke gjør en innsats, spesielt i scenen hvor vi klart og tydelig ser ham henge under et helikopter hundre meter over bakken.

Bobbie Jo and the Outlaw
USA/1976/Mark L. Lester/Marjoe Gortner, Lynda Carter, Jesse Vint, Merrie Lynn Ross, Belinda Balaski m. fl.

Takket være den evige strømmen av informasjon på den aldri hvilende verdenswebben finnes det ikke mange skjulte skatter igjen der ute i filmland. Men av og til er man heldig. Bobbie Jo and the Outlaw er kanskje ikke et mesterverk, men med all sin blodige vold, ublu nakenhet og grasate bilkjøring er den langt mer underholdende enn anonymiteten tilsier. Sjangermessig beveger vi oss i et slags hippieanarkistisk westernlandskap, med like liten respekt for såvel skråtyggende rednecks som godhjertede pasifister. Dagdriveren Lyle Wheeler (Gortner) har akkurat stjålet en rask bil, da han treffer den rastløse serveringsdamen Bobbie Jo Baker (Carter). Sammen med et vennepar legger de ut på en reise som etter hvert vil føre dem fra eksperimentering med dop og fri sex til bankran og politidrap. Regissør Lester legger ikke et sekund skjul på at filmen hans er sterkt inspirert av legenden om Billy the Kid og diverse andre cowboylegender (flere scener er hentet direkte fra Sam Peckinpahs Pat Garrett and Billy the Kid, 1973), men de mange nakenscenene viser at hjertet hans også brenner for de sidene av livet som lovløs som fortidens sensur ikke tillot. Til å spille Lyle og Bobbie Jo kunne ikke Lester funnet et bedre par enn den tidligere barnepredikanten Gortner og den senere Wonder Woman Carter. Med sitt litt underlige utseende og intense tilstedeværelse er Gortner en svært så overbevisende lovløs. Men førstepremien går likevel til Carter, som må være en av de mest sexy og minst sky skuespillerinnene fra denne epoken (og her er konkurransen hard). Det hun gjør med den tradisjonelle rollen som "vedheng" kan ikke læres bort på filmskoler.

3 Days of the Condor

USA/1975/Sydney Pollack/Robert Redford, Faye Dunaway. Cliff Robertson, Max Von Sydow, John Houseman m. fl.

Etter The Yakuza forble Pollack i thriller-land. Denne gang i USA, nærmere bestemt New York. Med utgangspunkt i det paranoide klimaet som hersket blant liberale amerikanere etter Nixon og Watergate, tok stjerneregissøren og hans faste samarbeidspartner Redford (7 filmer med Pollack som regissør) for seg boka Six Days of the Condor (kuttet ned med 3 dager for filmen), om en CIA researcher (Redford) som kommer tilbake etter lunsj en dag bare for å finne alle kollegaene drept. I løpet av 3 hektiske dager forsøker han å finne ut hva og hvem som står bak udåden, samt å unngå og bli drept selv. Dette er fra Robert Redford og demokratenes gullalder på film. CIA og onkel Sam er den store skurken, og bare pressen kan hjelpe den lille mann mot overmakten. Vel, pressen og superstjerner med briller som er mistenkelig gode til å slåss og skyte når de blir presset langt nok. Pollack kan igjen skilte med mye god action, pluss en slåsskamp mellom Redford og den tidligere bryteren Hank Garrett som går togscenen mellom Sean Connery og Robert Shaw i From Russia With Love (1963) en høy gang. Så å si alle i denne filmen har vunnet en Oscar for skuespill, men det spørs om ikke Von Sydow (nominert 2 ganger) stikker av med den øverste pallplassen for rollen som den tyske leiemorderen Joubert. Han blir av Redfords Condor beskrevet som "en uvanlig stor mann, bygd som en bonde", men han er også den eneste som kan forklare hvordan verden henger sammen. Dunaway får ikke mye å gjøre, men viser at hun var en kraft å regne med før alle operasjonene og sminken.

The Outfit
USA/1974/John Flynn/Robert Duvall. Joe Don Baker, Karen Black, Robert Ryan, Richard Jaeckel m. fl.

I et oppildnet øyeblikk vil jeg gå så langt som å utrope The Outfit til en av de aller beste gangster/hevn-filmene som er laget. Basert på en av Richard Starks bøker om tyven Parker, men omskrevet av regissør Flynn som en historie om hvordan Earl Macklin (Duvall) og Jack Cody (Baker) hevner drapet på førstnevntes bror, inneholder filmen alt som kreves av en samvittighetsløs krim. Fra skuespillerne som gestalter de forskjellige mafiosoene, hvorav alle ser ut til å kunne skade heltene stygt, via de skitne lokalene de frekventerer, til de svært så blodige skudduellene så holder Flynn nærmest et foredrag i hvordan man skal lage en film i denne sjangeren. Og mange har åpenbart sett leksjonen. Flere av scenene har blitt kopiert av storheter som for eksempel John Woo og Walter Hill i ettertid. Etter å ha ranet en av mafiaens banker blir Eddie Macklin skutt og drept. Broren Earl og tredjemann i gjengen, Jack Cody, sverger hevn. Starks "helt" Parker (av rettighetsgrunner kalt Macklin her) har blitt spilt av skuespillere så forskjellige som Jim Brown, Lee Marvin, Mel Gibson og Jason Statham. Men det spørs om ikke jeg holder en knapp på Robert Duvall og denne versjonen. Det er i hvert fall en av de beste filmene jeg vet om.

Truck Turner
USA/1974/Jonathan Kaplan/Isaac Hayes, Yaphet Kotto, Alan Weeks, Annazette Chase, Scatman Crothers m. fl.

Det er egentlig ganske enkelt. Litt skyting, en biljakt eller to og et par nevekamper. Actionfilmer trenger ikke alltid å være så polerte. Så får det ikke hjelpe at dialogen til tider minner om den i Hjelp, vi flyr, og at Mac Truck Turner (Hayes) gjør så mange feil at han ville vært død eller fengslet for lenge siden i en virkelig verden. Dette er blodig, blacksploitation-action med masse Magnum-veiving som bare folk med snekkerbukse og banjo vil ha problemer med å like. Opprinnelig var Truck Turner et prosjekt for Robert Mitchum. Men da han - og senere James Coburn - takket nei, ble manuset skrevet om til en blacksploitation-historie. Isaac Hayes er kanskje ikke verdens beste skuespiller, men han har utseendet og stilen som trengs i en film som dette. Og hvilken annen filmhelt kan ta en foxy lady til sengs med sin egen musikk i høyttalerne?

The Man From Hong Kong
Australia/Hong Kong/1974/Brian Trenchard-Smith/Jimmy Wang Yu, George Lazenby, Hugh Keays-Byrne, Roger Ward, Sammo Hung m. fl.

Om det skulle deles ut en pris for mest actionfylte actionfilm, så ville The Man From Hong Kong ligge veldig godt an til en pallplass. Og det er ikke fordi den er spesielt kort, for det er den ikke. Det skjer bare ekstremt mye i løpet av de 103 minuttene den varer. Inspektør Fang Sing Leng (Wang Yu) blir sendt fra Hong Kong til Australia for å bistå Sidney-politiet med en narkosak. Men istedet for å bistå velger mannen fra Hong Kong å løse saken selv - med alle midler. The Man From Hong Kong har i løpet av de siste dagene blitt en av mine favoritt-b-filmer. Og for en gangs skyld kan jeg med hånda på alle vitale kroppsdeler si at denne filmen har ALT; blodige kung fu-kamper, heftige biljakter, sex, cheesy 70-tallsmusikk, politisk ukorrekt humor, slengbukser, flotte naturbilder, uforsvarlig skyting, store hengebarter etc, osv og m.m. Jimmy Wang Yu var kanskje aldri den helt store martial arts-helten. Men han var veldig energisk, og underholdende å se på under Sammo Hungs koreografi. Av de australske motstanderne hans tar George "jeg kunne ha vært James Bond mye lenger om jeg hadde hatt vett i skallen" Lazenby seg svært godt ut som skurken Wilton. 6 år etter On Her Majesty's Secret Service viser han med all tydelighet hva vi gikk glipp av da han så altfor brått forsvant fra radaren i 1969. Spesielt gjør de scenene hvor han utfører sine egne stunts, og blant annet lar seg sette fyr på midt under en kamp med Wang Yu, sterkt inntrykk. En liten perle, dette altså, og absolutt verdt å bruke litt tid på å finne fram til.

Freebie and the Bean
USA/1974/Richard Rush/Alan Arkin, James Caan, Loretta Swit, Paul Koslo, Valerie Harper m. fl.

Dette er en av de filmene som hadde et så kjedelig cover da den var å få leid på video, at den aldri fanget min interesse under filmbonanzaen tidlig på 80-tallet. Og så forsvant den selvsagt helt fra markedet. Hvilket er synd, for dette er en aldri så liten perle for de av oss som liker litt meningsløs skyting og uhemmet 70-talls bilkjøring. Freebie (Caan) og Bean (Arkin) er prototypene på uansvarlige og talentløse purker, og da de får i oppdrag å holde et viktig vitne i live en hel helg ender det selvsagt med at halve byen blir lagt i grus. Ja, det er en slags komedie dette, men av et såpass grovkornet slag (rasistiske vitser og uskyldige forbipasserende som helt tilfeldig blir skutt er visst regissør Rush' kopp te) at latteren blir sittende litt fast i halsen. Bedre da å se på den som en tidstypisk actionfilm med alt det medfører av bilkjøring, slåssing og skyting. For meg var det ekstra godt å endelig få se denne filmen, da den hadde svaret på noe jeg har brukt over 30 år på å lete etter. En gang på slutten av 70-tallet så jeg nemlig et filmklipp på TV hvor en mann kjører med trialsykkel over taket på fem-seks biler, helt uten noen som helst forklaring på hvor denne scenen kom fra. Og nå vet jeg det. Det var nemlig Caan som Freebie (eller rettere sagt Caans stuntmann) som jaktet på et par leiemordere i rushtrafikken.

Three the Hard Way
USA/1974/Gordon Parks jr./Jim Brown, Fred Williamson, Jim Kelly, Sheila Frazier, Jay Robinson m. fl.

I vår høyteknologiske filmverden går det an både å gjøre Jeff Bridges 30 år yngre og få Liam Neeson til å se ut som om han ikke har gjort annet enn å slåss mot fremmede agenter. Men midt oppe i all denne velredigerte og strømlinjeformede historiefortellingen har noe av moroa blitt borte. Og da er det godt at en annen variant av den samme teknologien tillater oss å gjøre små tidsreiser tilbake til en tid da actionheltene hadde bakgrunn fra fysiske idretter som fotball og kampsport og virket langt mer troverdige når de slo inn skallen på noen enn når de framsa den ofte stupide dialogen. Three the Hard Way kom da blaxploitationbølgen, og slengbuksene, var på topp, og kunne skilte med ikke mindre enn tre av de største navnene i sjangeren; eksfotballspillerne Jim Brown og Fred Williamson, og kung fu-stjernen Jim Kelly. Regien er ved Gordon Parks jr., som også sto bak den herostratisk berømte Superfly (1972), og handlingen er i praksis bare en ting som binder de mange actionscenene sammen. Men for noen actionscener! Under påskudd av å redde Browns kone fra en gjeng nynazister som skal utrydde alle svarte i USA skytes og slåss og tortureres og vrakes det biler hele filmen gjennom, uten at de tre nevenyttige herrene får tid til mer enn å skifte fra det ene glorete discoantrekket til det andre før det braker løs igjen. Det er en analog verden hvor skuespilleren må gjøre alt arbeidet selv, hvor blodspruten står når noen blir skutt og bilene eksploderer i et enormt flammehav når de kolliderer med en pappeske. Men som de synger i introen til komiserien Cheers; "Sometimes you wanna go..." Og jeg velger å dra til en tid da wah-wah-gitarene spiller sløy musikk mens man banker opp 20 politimenn på åpen gate og Fred Williamson kan hente inn tre toppløse damer for å torturere enn nazist - uten at noen synes verken det ene eller det andre er merkelig.

Gone in 60 Seconds
USA/1974/H. B. Halicki/H. B. Halicki, Marion Busia, Jerry Daugirda, James McIntyre, George Cole m. fl.

Første gang jeg så Gone in 60 Seconds syntes jeg at det var et makkverk fra begynnelse til slutt. Ved gjensyn så ser jeg at den har en viss c-filmsjarm og en biljakt som ihvertfall skal ha ros for kvantiteten. Biltyven Maindrian Pace (Halicki) og hans gjeng skal stjele over 40 biler på et par dager og selge dem til utlandet. Dette bruker regissør/manusforfatter/produsent/stuntmann Halicki over 1 time på, før en av tidenes lengste biljakter begynner (ca. 40 minutter). Pace, i sin gule Ford Mustang Mach 1, prøver å kjøre fra 8 politibiler, og raserer halve Los Angeles i samme slengen. Mange av scenene ble spilt inn i rushtrafikken, uten å melde ifra til myndighetene, og flere ekte bilulykker er med i den ferdige filmen. Originalt på en litt rølpete måte, men absolutt ingen klassiker. Og det faktum at Halicki til stadighet viser scener med skadde bilførere og passasjerer, får figuren Pace til å framstå som en kjempedrittsekk.

Black Belt Jones
USA/1974/Robert Clouse/Jim Kelly/Gloria Hendry, Scatman Crothers, Eric Laneuville, Malik Carter m. fl.

Etter suksessen med Enter the Dragon (1973) forsøkte regissør Robert Clouse ikke uventet å føre arven videre etter at Bruce Lee gikk bort så altfor tidlig. Selvsagt var ingen av de skuespillerne han prøvde ut noen ny Mr Lee, men i karatemesteren og tennislæreren Jim Kelly fant han ihvertfall noen som lignet litt. Kelly var en kul katt og matchet den pågående blaxploitationbølgen som hånd i hanske. I Black Belt Jones spiller han en politi/agent/karateinstruktør som må lære mafiaen en lekse da de forsøker å overta det gamle treningsstudioet hans. Clouse laget filmer både med Bruce Lee og med Jackie Chan, og det kan ikke ha vært noen piknik å kopiere actionscenene de to herrene var kapable til, i USA på midten av 70-tallet. Ingen trampoliner, ingen vaiere og 100 kilo tunge stuntmenn som beveget seg i slowmotion. Og likevel funker det på et smått parodisk vis. Det er lenge litt uklart om filmen er ment å være morsom. Men når Clouse presenterer Scatman Crothers (mest kjent som kokken i The Shining) som karatemester, og lar Malik Carter gjøre gangsteren Pinky til en figur som hadde passet godt sammen med Frank Drebin fra Naked Gun-filmene, så får vi bare krysse fingrene og håpe at det er planlagt komikk. PS! Clouse, det hadde vært bedre om den siste actionscenen ikke føltes som et antiklimaks etter den nest siste actionscenen. Bare et tips.

The Yakuza

USA/1974/Sydney Pollack/Robert Mitchum, Takakura Ken, Richard Jordan, Brian Keith, Kishi Keiko m. fl.

Sydney Pollack er en av mine favoritt-regissører. Mannen var god i de aller fleste sjangere - western, komedie, drama, krigsfilmer - men hadde et helt spesielt håndlag med thrillere. The Yakuza var i sin tid det dyreste manuset som sirkulerte i Hollywood, og var en stund tenkt som et prosjekt for Lee Marvin og Robert Aldrich. Og selv om det helt sikkert hadde blitt en god actionfilm, så aldri i verden om de hadde nådd de høydene Pollack og Mitchum tar historien til i sin eksisterende form. Harry Kilmer (Mitchum) blir bedt av en gammel militærkollega (Keith) om å reise til Japan og megle da datteren til sistnevnte blir kidnappet av yakuzaen. Tilbake i Tokyo etter 25 år finner Kilmer ut at saken har røtter helt tilbake til den 2. verdenskrig. Jeg har ikke innsikt nok til å avgjøre om Pollacks film er den første til å virkelig ta japansk kultur på alvor. Men av de filmene jeg har sett er det den som graver dypest og mest alvorlig. Se Ridley Scotts Black Rain (1989, også med Takakura Ken i en større rolle) og Philip Kaufmans Rising Sun 1993) for eksempler på det motsatte. I tillegg til å være respektfull og grundig har The Yakuza også noen av de beste actionscenene fra hele 70-tallet. Når Mitchum og Takakura til slutt angriper mafiaens hovedkvarter med hagle og samuraisverd følger en kamp som er så velkoreografert, blodig og intens at den har blitt kopiert i over 40 år. En må-se film. Og et av Robert Mitchums fineste øyeblikk.

The Wrath of God
USA/1972/Ralph Nelson/Robert Mitchum, Ken Hutchison, Victor Buono, Frank Langella, Rita Hayworth m. fl.

I videoens spede barndom var mang en god (og dårlig) film sensurert på en måte som fikk det til å se ut som den var klippet med hagesaks. Frustrerende selvsagt, og helt unødvendig. Vold på det lille lerretet var ikke akkurat mangelvare på den tiden. Godt derfor at vi har TV-kanaler som TCM, som kan rette opp disse manglende i vår kulturelle utdanning. The Wrath of God er kanskje ikke et mesterverk, men den er et glimrende eksempel på hva som var gangbart på 70-tallet - lenge før Quentin Tarantino oppfant praktiske filmeffekter på nytt. IRA-soldaten Emmet Keogh (en energisk Hitchison), våpenhandleren Jennings (en fantasktisk Buono) og den falske presten Van Horne (Mitchum som...eh, Mitchum) får valget mellom galgen eller å ta livet av tyrannen Thomas de la Plata (Langella i skurkeform). De velger det siste, selv om de la Plata har en hel hær bak seg. Selv om handlingen er lagt til Sør-Amerika på 20-tallet, er det nærmest ingen begrensninger på hvor mye ammunisjon de tre herrene har med seg til sine Thompson-geværer. Og det er bra, siden regissør Nelson har tatt med seg 1000 liter illrødt blod som han pøser utover alle de medvirkende.

When Eight Bells Toll

England/1971/Etienne Perier/Anthony Hopkins, Robert Morley, Nathalie Delon, Jack Hawkins, Corin Redgrave m. fl.

På begynnelsen av 70-tallet trodde mange at James Bond-eventyret var over, og planla å fylle tomrommet med sine egne serier. Alistair MacLean skrev opprinnelig 3 historier om sin helt Philip Calvert for produsent Elliott Kastner, men det ble dessverre med denne ene filmen. Hvilket er synd, for dette er i grunnen spennende saker. Ikke på en storslagen, globetrotteraktig måte, men mer som en blanding av en novelle i et herreblad og en god episode av Scooby Doo. Men Anthony Hopkins er tøff. Og Robert Morley er sitt vanlige morsomme som kolerisk sjef for finansdepartementet. Agent Philip Calvert (Hopkins) får i oppdrag å finne ut hva som skjedde med et skip som fraktet gullbarrer for staten. Oppdraget fører ham til Torbay i Skottland, hvor noen ser ut til å ha truet lokalbefolkningen til taushet. Det er en typisk MacLean-historie dette, med mye klatring i fjellvegger og seiling i grov sjø. Ingen selvskreven suksess, men heftig så lenge det varer.    

Modesty Blaise

England/1966/Joseph Losey/Monica Vitti, Terence Stamp, Dirk Bogarde, Harry Andrews, Michael Craig m. fl.

Denne første filmen om den tidligere gangsterlederen Modesty Blaise kom ut bare 3 år etter at den første tegneserien ble utgitt. Dessverre, bør jeg kanskje legge til. For i 1966 var det surrealisme, popelementer og lavpannet komikk som sto på dagsorden. Og regissør Losey har beklageligvis valgt å være hip og moderne. Men ikke bare. Og det er denne blandingen som gjør filmen verdt å se. Vitti, som på ingen måte er noen actionskuespiller, har både det rette utseendet og personligheten for rollen som Modesty. Stamp er om mulig enda bedre som sidekicken Willie Garvin. Og Bogarde gjør underverker med skurken Gabriel, som i hans hender klarer å framstå som både camp og ondskapsfull. Grunnhistorien er det heller ingenting i veien med. Blaise og Garvin blir hyret av Englands etterretningstjeneste for å hindre superskurken Gabriel i å slå kloa i en forsendelse med diamanter. Men da regjeringen forråder dem, bestemmer de to eventyrerne seg for å kapre lasten selv. Denne delen tar Losey relativt seriøst, og vi blir servert flere gode slåsskamper, et utspekulert kupp, litt knivkasting, bilkjøring og eksplosjoner. Riktig så bra alt sammen. Så får vi heller se gjennom fingrene med at vi i tillegg får mye dansing, morsomme parykker, hyppige kostymeskift og et par sangnummere. Med den rette innstillingen kunne dette blitt en seriøs konkurrent til 007.