Tarzan the Ape Man

USA/1981/John Derek/Bo Derek, Richard Harris, John Philip Law, Miles O'Keefe, Akushula Selayah m. fl.

Det å si noe fornuftig om et prosjekt som dette, 35 år senere, er ikke så lett. Under sin 15 minutter lange kjendistilværelse på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet sto Bo Derek, sammen med ektemannen John, bak et par-tre filmer av svært vekslende kvalitet. De var alle forsøk på en slags feministisk vri på delvis klassiske historier om seksuell oppvåkning og likestillingskamp i en mannsdominert tilværelse. I Tarzan, the Ape Man prøver de å se historien om Tarzan fra Jane Parkers side, men ender ved et uhell opp med noe helt annet. Innspilt i en ekte jungel, med gjennomførte kostymer og brukbare rekvisitter fra 1800-tallet, går det helt greit å følge Janes (Bo) reise oppover en elv i Afrika (egentlig Sri Lanka) og videre sammen med sin halvgale far (Harris) for å finne (det jeg antar skal være) Victoria-sjøen. Som Tarzan-film derimot, er dette sørgelige greier. Jungelmannen kommer inn i historien etter 43 minutter og gjør ikke så veldig mye ut av seg. Stuntkoordinator Jock Mahoney (som selv var Tarzan i to filmer på 60-tallet) har ikke gjort noen særlig god jobb med O'Keefe, og actionscenene blir også deretter. Heller ikke som erotisk eventyr holder det mål. Greit, har man et godt øye til Bo Derek, så er hun i bildet hele tiden, i mer eller mindre påkledd tilstand. Men noe særlig action blir det heller ikke på den fronten. Dette er IKKE Tawny Kitaens Gwendolin (1984). Nei, for i det hele tatt å kunne forsvare en titt på denne filmen må vi konsentrere oss om den historien John og Bo ved et uhell forteller oss, nemlig den om James Parkers streven etter å gjøre sin naturhistoriske oppdagelse før han dør eller blir gal. Og det eventyret blir rett og slett fortalt egenhendig av den briljante Richard Harris. I en overraskende stor del av filmen får han holde lange monologer av høy klasse, hvor han sakte men sikkert former rollefiguren sin til noe som går langt utenpå det Derek-familien driver med. Det var sikkert ikke vanskeligere enn å plassere iren i en fluktstol, med rikelig med drikke innen rekkevidde, og så filme hele seansen. Men her får vi ihvertfall en eim av Werner Herzogs Fitzcerraldo (1982) heller enn John Dereks Bolero (1984), for å si det sånn. Men sistnevnte er stolt av kona si, og hun er langt mer behagelig å se på enn Klaus Kinski. Det skal han ha. 

Tarzan and the Jungle Boy

USA/1968/Robert Gordon/Mike Henry, Rafer Johnson, Aliza Gur, Steve Bond, Ron Gans m. fl.

Som de andre filmene til Mike Henry hadde Tarzan and the Jungle Boy en trøblete innspilling. Produksjonen startet i 1965, men kom ikke ut før 3 år senere. Og likevel er det eneste synlige "problemet" at Steve Bond, som spiller jungelgutten Eric, er større og har en annen frisyre i noen få scener. Ellers er dette en Tarzan-film av brukbar kvalitet. En gutt og faren hans forsvinner på en ekspedisjon i jungelen, og 6 år senere blir Tarzan hyret av en kvinnelig journalist (Gur) til å hjelpe henne med å finne gutten. Uheldigvis skjer dette samtidig med en bitter kamp mellom to brødre (Rafer og Gans) om å bli den neste høvdingen i en lokal stamme. Selv om Cheeta også denne gang har en litt for stor rolle som komisk sidekick er det mye god action i denne siste Tarzan-filmen til Henry. Den beviser i hvert fall at en film om apenes konge ikke trenger stort mer enn en muskuløs herremann med lendeklede og en stor kniv, samt et enkelt oppdrag i fotogeniske omgivelser. Den israelske modellen Gur var før dette mest kjent som en av sigøynerpikene James Bond må velge mellom i From russia With Love, og hun vil nok være mest kjent for den rollen også etter denne filmen. Aldersgrensen på Tarzan-eventyr sørger i hvert fall for at en potensielt karriereskapende sekvens med nakenbading i en jungelkulp, blir kortvarig og filmet på lang avstand. Det er neppe tilfelle i den neste Tarzan-filmen vi skal ta en titt på.

Tarzan and the Great River

USA/1967/Robert Day/Mike Henry, Jan Murray, Manuel Padilla jr, Diana Millay, Rafer Johnson m. fl.

Mike Henrys andre Tarzan-film var preget av uhell på settet og saksøkinger galore, så den ble lagt på is i noen år. Men som jungel-actionfilm er den slettes ikke verst. Produsentene gjør et forsøk på å komme seg bort fra James Bond-versjonen av apenes konge, så denne gang har han bare kniven og nevene å ty til. Men i en filmserie som dette er det selvsagt mer enn nok. Også denne gang befinner vår mann seg i Brasil, men er heldig og finner både Cheeta og sin følgesvenn løven i en lokal dyrepark. Oppdraget hans er å ta hånd om en lokal tyrann langt inne i jungelen (Jonhson). Og for å komme seg dit må han reise med båt oppover "den store" elva. Det er lagt litt for mye vekt på humor denne gang, og spesielt "morsomme" dyr. Av en eller annen grunn tar Tarzan med seg Cheeta og løven ombord på båten. De står for veeldig mye av det som skjer under ferden oppover elva. Men regissør Day sørger også for å klippe inn mange av de flotte naturbildene selskapet har filmet tidligere på location i Afrika. Blant annet flodhester (sic!). Det hele avsluttes med en flott, og langvarig, slåsskamp mellom Henry og Johnson. Ikke topp-Tarzan, altså, men ikke bånn heller...

Tarzan and the Valley of Gold

USA/1966/Robert Day/Mike Henry, David Opatoshu, Manuel Padilla jr, Nancy Kovack, Don Megowan m. fl.

Nesten alle b-actionfilmer på 60-tallet ble på en eller annen måte linket til James Bonds verden. Og her er det altså produsentene av Tarzan som faller for fristelsen til å forvandle helten sin til en globetrottende problemløser, hendig med alle moderne våpen og ikke fremmed for å benytte seg av både fly og helikopter til å komme seg rundt. Men heldigvis er det nok igjen av den ekte apemannen til at tittelen kan forsvares. En stormannsgal skurk (Opatoshu) kidnapper en gutt (Padilla jr) for å få ham til å vise vei til en enorm gullskatt inne i jungelen - i Mexico, vel og merke. Tarzan (Henry) er heldigvis på plass, og sammen med en ape, en løve, en leopard, et lendeklede og en kniv legger han ut på en redningsekspedisjon. Etter Scott og Mahoneys sympatiske innsatser er det den tidligere fotballspilleren Mike Henry (kanskje mest kjent som Buford Pussers mindre intelligente sønn i Smokey and the Bandit) sin tur til å svinge seg i lianer. Og mannen er nok dessverre mer muskuløs enn talentfull som skuespiller. Historien er den samme gamle om onde, hvite menn som tar seg til rette blant de innfødte - kanskje bortsett fra at de her har med tanks og opererer i Sør-Amerika. Men det er heldigvis moro nesten hele veien. Og det er det viktigste, hva?

Tarzan Goes to India

England/1962/John Guillermin/Jock Mahoney, Leo Gordon, Mark Dana, Jagdish Raaj, Feroz Khan m. fl.

De engelske Tarzanfilmene fra 50- og 60-tallet er absolutt de beste i hele serien. De satset på enkel action og sløyfet de mange distraherende ingrediensene (Jane, Boy, "morsomme" sjmpanser m. m.) fra de gamle amerikanske. Etter at det som nok er tidenes beste Tarzan, Gordon Scott, kastet inn lendekledet, fant produsentene en erstatning i John Waynes tidligere stuntmann Jock Mahoney. Stilen er mye den samme som i de to tidligere filmene, selv om Mahoneys apemann nok er en smule mer talefør enn forgjengeren. Akkurat hvorfor han er i India denne gang blir ikke forklart. Og det spiller heller ingen rolle. Den indiske jungelen er akkurat like imponerende filmet som den afrikanske. En enorm demning er under oppføring og truer et nærliggende elefantreservat. Den lokale maharajaen ønsker Tarzans (Mahoney) hjelp til å få dyrene i sikkerhet. Men først må han bekjempe den onde arbeidslederen og storviltjegeren Bryce (Gordon). Mahoney er en både imponerende og sympatisk Tarzan. Og actionscenene er som vanlige like gode som de er enkle. Men det spørs om det ikke er de mange elefantscenene som vil bli husket fra denne filmen. De er bare helt fantastiske. Mahoney gjorde en Tarzanfilm til før han også ga seg.

Tarzan the Magnificent

England/1960/Robert Day/Gordon Scott, Jock Mahoney, John Carradine, Betta St. John, Lionel Jeffries m. fl.

I sin siste film som Tarzan legger Scott og produksjonsteamet lista såpass høyt at jeg våger å påstå at dette er den apemannfilmen alle andre må måles mot. Igjen er det snakk om pur action, innspilt på location i Afrika og med en ukomplisert og passe handlekraftig helt i sentrum for det hele. Tarzan må følge en drapsmann til myndighetene, men blir hele veien forfulgt av mannens morderiske familie. De autentiske jungelscenene og alle de flotte dyrebildene gjør sitt til at denne ikke glemmes så lett. Mahoney, som spiller skurken, ble den nye Tarzan da Scott kastet inn hånklet etter 6 filmer.

Tarzan's Greatest Adventure

England/1959/John Guillermin/Gordon Scott, Anthony Quayle, Sean Connery, Sara Shane, Niall MacGinnis m. fl.

Etter flere tiår med Tarzan-filmer av varierende kvalitet, forsøkte britene seg mot slutten av 50-tallet med et par filmer om jungelens konge for et voksent publikum. Fortsatt med Gordon Scott i hovedrollen. Og de lyktes såpass bra at disse små b-filmene faktisk er blant de ypperste innen sjangeren. Ved å strippe handlingen for alt av barnslig humor, søte sjimpanser og jungelhytter som ser ut som luksusvillaer innvendig fikk de fram actionelementene i historien om apemannen igjen. En gruppe samvittighetsløse tyver stjeler medisiner og dynamitt fra en landsby, og Tarzan tar opp jakten. Enkelt og greit. En mann i minimal bekledning og i overkant god form opp mot 4 tungt bevæpnede psykopater. Sånt blir det god film av. Gordon Scott er faktisk så god som Tarzan at han danker ut selveste Johnny Weissmuller i min bok. Og så tar han rotta på Sean "James Bond" Connery!

Tarzan and the Trappers

USA/1958/Charles F. Haas, Sandy Howard/Gordon Scott, Eve Brent, Rickie Sorenson, Leslie Bradley, Maurice Marsac m. fl.

Scotts 4. Tarzan-eventyr var egentlig ment å bli en TV-serie. Men da det falt igjennom klippet produsentene sammen det de hadde av materiale og slapp den på kino. Og resultatet er ikke helt ueffent. Fortsatt er Jane, Boy (Tatu er åpenbart droppet) og Cheeta med, og igjen fungerer det kun når Tarzan er ute på egenhånd. En gruppe griske storviltjegere herjer i jungelen. Men heldigvis er Tarzan der til å stoppe dem. I utgangspunktet skulle man tro at actionscenene ville vært gjort tammere for TV, men ingenting tyder på at jungelmannen har måttet legge videre bånd på seg. Endel scener kjenner vi igjen fra tidligere turer Scott har gjort til den ekte jungelen. Men samtidig må vi gi ros til de som har laget bakgrunnen i studio. Morsomt er det også å se Scatman Crothers i en tidlig rolle - med hår.

Tarzan's Fight for Life

USA/1958/H. Bruce Humberstone/Gordon Scott, Eve Brent, Rickie Sorenson, Jill Jarmyn, Woody Strode m. fl.

Det kan virke som en litt underlig avgjørelse, men etter at Tarzan and the Lost Safari hadde vist at Gordon Scotts apemann fungerer best når han er på egenhånd innføres her både Jane, sønnen Tatu (hva skjedde med navnet "Boy"?) og trehytta som ser ut som en villa inni. Det relativt kjappe, actiondrevne tempoet fra forrige film får seg også en knekk når det lenge brukes mer tid på intrigene rundt det lokale legekontoret enn på konflikten mellom Tarzan og den onde medisinmannen som ønsker å rydde Jane av veien. Den nedlatende og smått rasistiske omtalen av lokalbefolkningen er heller ikke med på å heve nivået. Men så fort Scott kommer seg ut på egenhånd - noen av scenene er til og med filmet i Afrika - tar det seg betraktelig opp. Og det være seg Tarzan som rir på en sjiraff, slåss mot en gigantisk slange eller svømmer i strie elver, så ser vi at det faktisk er hovedrolleinnehaveren som utfører dem selv. Og det er jo alltid et pluss. Pytonslangen holdt forresten på å ta livet av Scott, og det måtte 6 mann til for å fjerne den. Jane og Tatu var med i 1 film til, før de forsvant igjen.

Tarzan and the Lost Safari

USA/1957/H. Bruce Humberstone/Gordon Scott, Robert Beatty, Yolande Donlan, Betta St. John, Wilfrid Hyde-White m. fl.

Den 19. Tarzan-filmen i serien fra MGM/RKO er den første som ble produsert i farger. Det er også en av de tidligste som inneholdt autentiske bilder fra Afrika. Noe som unektelig bidro til å heve kvaliteten - selv om skuespillerne aldri forlot studioet i England. Historiemessig er det business as usual; Et fly med et assortert utvalg sositetsmennesker styrter i jungelen, og det blir opp til Tarzan (Scott) å føre dem til trygghet. Underveis støter de på en ond storviltjeger (Beatty), krokodiller, giftige edderkopper og en menneskeofrende krigerstamme. Altså ingenting ikke en sterk mann med en stor kniv kan håndtere. Dette er Scotts andre film som Tarzan, og selv om også han er belemret med en "morsom" sjimpanse og endel tullete dialog gjør han en såpass god, fysisk innsats at denne absolutt er verdt å oppsøke. Løven Tarzan støter på ved et par anledninger sørget backstage for at Scott måtte sy 32 sting i det ene beinet.