Hvem andre enn Mr Action i egen høye person fortjener en egen side viet kun til hans filmer.

90-tallet

Family of Cops III: Under Suspicion
Canada/1999/Sheldon Larry/Charles Bronson, Joe Penny, Sebastian Spence, Barbara Williams, Nicole de Boer m. fl.
Så er vi ved endestasjonen. Den aller siste jobben til en skuespillerlegende som aldri ga etter og spilte i romantiske komedier eller barnefilmer med snakkende dyr, og som fra aller første hovedrolle og fram til aller siste scene bokstavelig talt stuck to his guns. La oss ikke lure oss selv, sammenlignet med f. eks. Clint Eastwoods karriere så var ikke 90-tallet akkurat den velfortjente hvilen på laurbærene som vi håpte på. Men slik jeg ser så skal vår mann ha masse kudos for å være konsekvent i sine rollevalg. Om ikke annet så er det vel en positiv ting at Family of Cops-serien bare blir bedre og bedre. Det blir påstått at Bronsern led av begynnende alzheimers under innspillingen, og hofteproblemene hans var mye av grunnen til at han pensjonerte seg rett etterpå, men ingenting av dette er synlig på skjermen. Faktis ser han ut til å være i bedre humør enn vi har sett ham på svært lenge. Som i den morsomme samtalen med Penny, hvor far og sønn diskuterer hva som er verst å se av en Kevin Costner-film og en Emma Thomson-film. Fein-familien (Bronson, Penny, Spence m. fl.) etterforsker denne gang drapet på et millionærektepar, men avdekker samtidig korrupsjon på høyt nivå. Men ikke høyere enn at hele saken kan løses med litt skyting, litt slåssing og litt bilkjøring. Charles Dennis Buchinsky døde bare 4 år etter denne TV-filmen, 30. august 2003, og han etterlot seg en arv som jeg tør vedde store summer på at ingen annen actionhelt vil klare å matche. Hører du, Statham? Og Bronsons aller siste setning på film? "We're gonna have a baby, and I can't wait." The End.

Breach of Faith: Family of Cops II
Canada/1997/David Greene/Charles Bronson, Joe Penny, Angela Featherstone, Sebastian Spence, Barbara Williams m. fl.
Når man har et spesielt godt forhold til hovedrolleinnehaveren, blir det å se filmer som dette litt som å se en gammel onkel gå i gang med et stort byggeprosjekt hjemme. Du vet at han er litt for gammel og sliten til å kunne gi 100%, men samtidig synes du det er fint at ha har noe å pusle med. Family of Cops II kjører videre i det samme sporet som film nummer 1. Hvilket vil si at det virker som om det ikke finnes noen politifolk i Milwaukee som ikke er i slekt med løytnant Paul Fein (Bronson). Selv Featherstones rollefigur Jackie gir opp jobben som familiens sorte får og blir purk i denne episoden. Og den eneste andre etterforskeren som jobber på stasjonen blir Bronserns kjæreste. Denne gang etterforsker familien mordet på en prest, som ser ut til å ha blitt drept av den russiske mafiaen. Og de gutta er ikke bare veldig stereotype, de lar seg også svært lett banke opp av en 76 år gammel mann. Nytt denne gang er at Jo Penny har tatt over for Daniel Baldwin som sønnen Ben, og at regissør Greene har gitt Charlie anledning til å utføre mer av sin gamle magi. Og det funker rimelig bra, selv om vi kan se at han har problemer med hofta. Dette er forresten den første oppfølgeren Bronson var med i utenom Death Wish-serien.

Family of Cops
Canada/1995/Ted Kotcheff/Charles Bronson, Felicia Featherstone, Daniel Baldwin, Sebastian Spence, John Vernon m. fl.
Etter en liten gjesteopptreden på kino med Paul Kersey er Bronsern tilbake på kanadisk TV med en annen Paul - politiløytnant Paul Fein. Som overhode i politifamilien Fein er han selvsagt stødigheten selv, men for fans av Charlie er denne kortlivete TV-serien kun av interesse for dem som ønsker å se ham gjøre ting han aldri har gjort før. Som å følge reglene til punkt og prikke eller å leke med barnebarna. Og i en scene griner han, for pokker! Paul Feins (Bronson) datter (Featherstone) blir feilaktig mistenkt for mord, og hele familien (Baldwin, Spence m. fl.) bidrar i jakten på den virkelige morderen. Første film av i alt tre er regissert av selveste Ted "First Blood" Kotcheff, så litt stil er det over tingene. Men dette er og blir standard TV-krim, selv om John Vernon som gangsterboss er med på å gi det hele en aura av noe mer.

Death Wish 5: The Face of Death
Canada/1994/Allan A. Goldstein/Charles Bronson, Michael Parks, Lesley Anne Down, Saul Rubinek, Kenneth Welsh m fl.
Det store spørsmålet man sitter igjen med etter å ha sett film nummer 5 i serien om arkitekten som aldri arbeider er; Hvem i helvete bestemte at Allan A. goldstein skulle få skrive OG regissere en Bronson-film?! Mannen er så talentløs at Ed Wood antakeligvis hadde gjort en bedre jobb. For hvordan kan du tabbe deg såpass ut når du har Bronson tilbake som Kersey, Michael Parks som mafialeder og nok pyroteknikk til å sprenge Montreal i lufta? Historien er dum i utgangspunktet - Kerseys nye moteskaper-kjæreste (Down) blir drept av sin mafioso-eksmann, og vår mann gjør som han pleier og tar en grusom hevn - men den kunne likevel ha funket i noen andres hender. Men Allan A. føler tydeligvis at dette ikke er sleazy nok, og klipper inn endeløse scener fra Downs catwalk og omkledningsrom (toppløse damer er tingen, ikke sant?), en rekke menn som bruker hatt for å vise at dette skal forstille hardkokt krim i New Yorks underverden og skytescener hvor skurkene bokstavelig talt bommer på Kersey med bombekaster og han treffer dem med ett skudd fra en.38 fra 20 meters hold. Jeg forstår fristelsen til å atter en gang være tøff og rå i en kinofilm, men dette kunne jeg gjort bedre.

Donato and Daughter
USA/1993/Rod Holcomb/Charles Bronson, Dana Delaney, Xander Berkeley, Jenette Goldstein, Louise Giambalvo m. fl.
Nå for tiden lages det knapt filmer for TV som ikke er en pilot for en eller annen serie. Om det var tanken bak Donato and Daughter vet jeg ikke, men det hadde i så fall vært et godt utgangspunkt. Produksjonen er god, det er en spennende historie og alle skuespillerne gjør jobben sin eksemplarisk. Bronson spiller Mike Donato, en tøff politisersjant som bærer på en hemmelighet angående sønnens død. En hemmelighet som ikke blir enklere å holde skjult da han må samarbeide med datteren (Delaney), som er hans overordnede, i jakten på en psykopatisk seriemorder (Berkeley). Historien er basert på en bok av Jack Early, men utarter seg som om den var skrevet av selveste Bret Easton Ellis. Morderen har i hvert fall mange likheter med Patrick Bateman fra American Psycho. Den aldrende Bronsern ter seg temmelig ulikt den fåmælte muskelbunten vi husker fra 60- og 70-tallet. Nå prater han i ett sett og ter seg mer som en godslig bestefar enn en "usikret håndgranat", som John Huston en gang sa. Så får vi heller bære over med det urealistiske i at en mann på 71 år fortsatt jobber som spaner.

The Sea Wolf
USA/1993/Michael Anderson/Charles Bronson, Christopher Reeve, Cathrine Mary Stewart, Marc Singer, Clive Revill m. fl.
Når Bronson endelig vender tilbake til machosjangeren er det som en av tungvekterne fra litteraturverdenen - den steinharde norske skipskapteinen Wolf Larsen. I Jack Londons bok The Sea Wolf avsluttes beskrivelsen av Larsen med at han er et perfekt eksempel på maskulinitet. Og hvorfor ikke? Selv om Charlie er 71 år her og har blitt litt bredere i ansiktet, er han perfekt som den sosiopatiske hardhausen som gjør livet surt både for mannskap og blindpassasjerer. Humphrey van Weyden (Reeve) og Flaxen Brewster (Stewart) er de eneste overlevende etter et skipsforlis. Men kanskje hadde de ønsket at de hadde blitt i vannet, når de finner ut at de har blitt reddet av kaptein Wolf Larsen (Bronson) og hans mannskap. Offisielt skal de ut for å jakte på sel, men det egentlige målet er å finne og drepe kapteinens bror, Death Larsen. Produksjonen på denne TV-filmen er i billigst lage, men både Reeve og Bronsern gjør gode ting med rollene sine. Grei underholdning en søndag ettermiddag.

Yes, Virginia, There is a Santa Claus
USA/1991/Charles Jarrott/Charles Bronson, Edward Asner, Richard Thomas, Massimo Bonetti, Tamsin Kelsey m. fl.
Som mange andre litt fallerte stjerner valgte Bronson å konsentrere seg om TV de siste årene av karrieren. Og mens han ennå var i det melankolske hjørnet, hvorfor ikke ta rollen som den nyblivne enkemannen og journalisten Francis Church i en nyinnspilling av den klassiske søtsuppehistorien om ei lita fattigjente (Kelsey) som får en alkoholisert bladfyk til å påstå at det finnes en julenisse? Det eneste jeg kan si om denne er at den går på TV i kristenkonservative hjem hver jul.

The Indian Runner
USA/1991/Sean Penn/David Morse, Viggo Mortensen, Valeria Golino, Patricia Arquette, Charles Bronson m. fl.
Sean Penns regidebut, basert på sangen Highway Patrolman av Bruce Springsteen, er et lite mesterverk om en småbypolitimann som ser sin bror synke stadig lavere ned i en avgrunn av rus og kriminalitet. En ekstremt depressiv historie med fantastiske skuespillere i alle roller. Bronson spiller brødrenes far, en enkemann som ikke takler å gå videre i livet på egenhånd (parallellene til hans egen situasjon etter konas død gir en ekstra tyngde til det hele). Og han gjorde det med en sånn pondus at flere begynte å hviske om skuespillerpriser. Det hadde ikke vært uhørt.

80-tallet

Kinjite - Forbidden Subjects
USA/1989/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Perry Lopez, Juan Fernandez, Peggy Lipton, Sy Richardson m. fl.
Tilbake i storbyen for siste gang fyrer Thompson og Bronsern løs med en stor kanon. Men jeg tviler på om veldig mange hørte smellet. Kinjite operer i den samme trøstesløse storbyjungelen som Paul Kersey pleide å frekventere, men det spørs om ikke en regissør på 75 og en stjerne på 68 burde ha valgt en litt annen historie til sitt siste samarbeid. Bronson spiller politimannen Crowe, som gjennom sitt arbeid med å felle en prostitusjonsring, må hjelpe til med å finne datteren til mannen (Pax) som antastet hans på t-banen. Dette er Charlie i sur-gammel-mann modus, og det er slettes ingen pryd for cv'en. Mye vold, og en god del perversjoner, kler heller ikke våre to samarbeidspartnere. Herfra kan det bare gå oppover. 

Messenger of Death
USA/1988/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Trish Van Devere, Laurence Luckinbill, Daniel Benzali, John Ireland m. fl.
Bronsons 7. film med ordet "død" i tittelen er en relativt rolig affære. De vanlige spenningseffektene er på plass, men tempoet, og hovedpersonens yrke og personlighet, er i en annen klasse enn det vi er vant til. En mormonerfamilie blir drept, og journalisten Garret Smith (Bronson) mistenker at politiet tar feil når de hevder at drapene var religiøst motivert. Igjen er det mye på grunn av omgivelsene at denne Bronson-filmen skiller seg litt ut fra mengden. Vår mann kler å komme seg vekk fra storbyen. Og han ser absolutt ut til å trives bedre uten dress og slips. På dette tidspunktet i karrieren må vi vel kunne si at også statusen som videohelt var begynt å falme. Helt sikkert en bevisst strategi, og noe som skulle sørge for et par virkelig gode roller før han kastet inn håndklet for godt. PS! Dette er ikke en av dem.

Death Wish 4: The Crackdown
USA/1987/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Kay Lenz, John P. Ryan, Perry Lopez, George Dickerson m. fl.
Fri fra Michael Winners klamme grep, synes jeg film nummer 4 i serien om arkitekten Paul Kerseys endeløse kveldsarbeid mot urettferdighet har blitt en ganske hyggelig affære. Denne historien har absolutt ingenting med den originale boka å gjøre, og de kunne kalt den nesten hva som helst, men det er en film med både Bronson og action. Og mange ganger er det nok. Kersey (Bronson) blir oppsøkt av millionæren Nathan White (Ryan), som foreslår at de to slår seg sammen for å gjøre livet urt for narkotikakartellene i Los Angeles. Men tro om ikke White har en baktanke med sitt forslag? Med en hvilken som helst annen 67-årig skuespiller hadde dette blitt både pinlig og latterlig. Vel, kanskje det er latterlig. Men hvem bryr seg? Det er Bronson, for pokker! Og han gjør det han kan best!

Assassination
USA/1987/Peter R. Hunt/Charles Bronson, Jill Ireland, Stephen Elliott, Jan Gan Boyd, Randy Brooks m. fl.
Denne lettbeinte actionfilmen fra James Bond-regissøren Peter R. Hunt var Bronson og Irelands 16. og siste film sammen. Den var nok ment som en ren thriller, men de to hovedrolleinnehaverne sørger egenhendig for at det blir mer Hepburn og Tracy av det hele enn Tango og Cash (vel, noe måtte jeg sammenligne med). En bagatell av en film, altså, men trivelig og fartsfylt likevel. Jay Killian (Bronson) er livvakt for presidentfruen (Ireland), og når sterke krefter ønsker førstedamen død tar han henne like godt med seg på en liten landtur for å riste av seg attentatsmennene. Selv i en alder av 66 år står gode, gamle Bronsern seg godt mot det som måtte finnes av Chuck Norriser og Lorenzo Lamaser blant b-varene i videobutikken.

Act of Vengeance
USA/1986/John Mackenzie/Charles Bronson, Ellen Burstyn, Wilford Brimley, Ellen Barkin, Hoyt Axton m. fl.
Act of Vengeance
er på alle områder en fremmed fugl på Bronserns cv; en politisk TV-film i samproduksjon med HBO, basert på en sann historie og som fikk gode aviskritikker verden over. Året er 1969 og fagforeningsmannen Joseph "Jock" Yablonski (Bronson) har fått nok av det elendige arbeidet til sin korrupte sjef, Tony Boyle (Brimley), og stiller mot ham i det kommende valget. Men Boyle er ikke den som sitter stille og ser på den slags opprør og beordrer Yablonski drept. Som sagt, dette er basert på en sann historie og kan derfor ikke ende godt. Bi-historien, om leiemorderens triste liv med sin flyfille av ei kone (Barkin) og de udugelige amatørene han må jobbe med føles litt som om det er fra en annen film, men de er med på å skape en virkelig guffen stemning. Det samme er det å se kjernekarer som Brimley og Axton spille skurker. Det er litt uvanlig å se en såpass sober framstilling av fagforeningsarbeid i en amerikansk film, men så forsøker den også å være politisk nøytral og konsentrere seg om den menneskelige historien bak. Hvilket betyr at vi får se Sjefen i pysjen, pakke opp julegaver og kline med kona (Bustyn). Blant mye annet.  Charlie stiller glattbarbert og velkjemmet her, og har i tillegg tatt med seg sin mest seriøse side på settet.  Og hvilken annen skuespiller kunne de valgt når hovedpersonen skal være fra østeuropa, er tidligere gruvearbeider og skal framstå som tvers igjennom solid og ukorrupt?

Murphy's Law
USA/1986/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Katherine Wilhoite, Carrie Snodgress, Robert F. Lyons, Richard Romanus m. fl.
Da Murphy's Law dukket opp ble den faktisk regnet som et slags comeback for Bronson. Det skyldtes nok først og fremst at det var den første av filmene hans på flere år som kunne vises på kino her i Norge. Men også fordi det var den første av rollene hans i et forsøk på å komme seg bort fra det imaget han etter hvert hadde opparbeidet seg. Den nedkjørte politimannen Jack Murphy (Bronson) blir feilaktig mistenkt for å ha tatt livet av kona si. Fast bestemt på å få has på den virkelige morderen rømmer han fra varetekt, dessverre lenket til den rappkjefta tyven Arabella McGee (Wilhoite). Trauste politimenn og morsomme forbrytere som må jobbe sammen var en populær sjanger på 80-tallet. Og om Wilhoite ikke er verdens morsomste, så er i hvert fall Bronson selve prototypen på traust. Og filmen er faktisk spennende! Joan Jett prøvespilte faktisk for rollen som McGee. Hun fikk den ikke, men ble en livslang venn av Charles og Jill.

Death Wish 3
USA/1985/Michael Winner/Charles Bronson, Deborah Raffin, Ed Lauter, Gavan O'Herlihy, Martin Balsam m. fl.
Paul Kersey er tilbake! Men det er Michael Winner også, så ikke gled dere for tidlig. Jeg antar at det er to måter å se denne filmen på; Noen vil nok si at det er en underholdende acionfantasi som ikke må tas seriøst et eneste sekund. Andre igjen at dette er et fascistisk makkverk diktet opp av en ond mann. Personlig befinner jeg meg midt i mellom disse to gruppene. Det er morsomt (en stund, i hvert fall) å se Kersey og hans med-pensjonister hamle opp med avskummet som har ødelagt nabolaget deres. Men man blir ganske fort klar over at regissør Winner faktisk mener at alt fra veskenappere til massemordere bør henrettes snarest mulig, og da setter latteren seg litt fast i halsen. I tillegg er filmen spilt inn på et filmset i England, noe som gir den et litt klaustrofobisk og teatralsk utseende. Bronson uttalte seg sjelden om filmene sine i ettertid, men i et sjeldent intervju kunne han avsløre at han og Winner faktisk ble uvenner i løpet av denne innspillingen. Charlie var ikke fornøyd med all volden i filmen, og ble spesielt opprørt da han fant ut at regissøren hadde spilt inn flere blodige scener uten hans viten.

The Evil That Men Do
USA/1984/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Theresa Saldana, Joseph Maher, Jose Ferrer, John Glover m. fl.
Dette er den eneste Bronson-filmen fra 80-tallet som ikke er produsert av Cannon Films. Om det er derfor det også er en av Bronsons bedre fra dette tiåret, kan vi bare spekulere i. Rollefiguren hans her har mer til felles med Bishop fra The Mechanic enn Paul Kersey fra Death Wish. Og kanskje er det derfor den virker litt friskere enn de andre. Men når det er sagt, så befinner vi oss fortsatt i det voldsomme og småperverse nabolaget til Winner og Cannon. En gammel venn av leiemorderen Holland (Bronson) blir drept da han forsøker å stoppe torturisten Clement Molloch (Maher), og da han blir oppsøkt av vennens enke (Saldana) lar han seg fort overtale til å fullføre jobben. De meksikanske omgivelsene, og det faktum at de fleste actionscenene skjer utenfor storbyen, sørger for at The Evil That Men Do havner godt opp på lista. Så får vi heller leve med at vår mann nå har blitt såpass voksen at han er nødt til å beseire en rørslig slåsskjempe ved å vri balla hans rundt til han besvimer. Det er ikke pent å se på, men det funker. Filmen er for øvrig produsert av Jill Ireland.

10 to Midnight
USA/1983/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Lisa Eilbacher, Andrew Stevens, Gene Davis, Geoffrey Lewis m. fl.
Bronsons voldeligst film noensinne er noe så underlig som en hybrid av detektivhistorie og skrekkfilm. Men siden vi snakker om en Cannon-film, så inneholder den selvsagt også en god dose vigilante-takter. Det påstås på coveret at dette er basert på en sann historie, men det tror jeg nå mitt om. Politimannen Leo Kessler (Bronson) er på sporet av den psykopatiske morderen Warren Stacy (Davis, broren til Brad), men kommer ingen vei før han begynner å tøye loven en smule. Vel, et helt brødbakeri i dette tilfellet. Dette er som sagt en slags skrekkfilm, og veldig mye tid blir brukt på Stacy og hans gjennomføring av de groteske drapene på uskyldige ungdommer. Hvilket igjen vil si at Bronson er redusert til en sur gammel gubbe som for det meste klager over tidene vi lever i. Ikke spesielt kledelig. Ondsinnete rykter sier at vår mann fikk fikset litt på utseendet for rollen som Kessler. Og når vi legger til en avhørsscene midt i filmen som er så latterlig at vi nesten ikke klarer å slutte og le, så er det kanskje best at nybegynnere hopper over denne.

Death Wish 2
USA/1982/Michael Winner/Charles Bronson, Jill Ireland, Vincent Gardenia, J. D. Cannon, Laurence Fishburne m. fl.
Selv om Death Wish 2 var en økonomisk suksess mottok Bronsons første oppfølger blandet kritikk, for å si det mildt. Og det er en tung film å fordøye. At Michael Winner er relativt hardhendt når det gjelder action og vold, det visste vi fra før. Men det spørs om ikke noen burde ha tatt ham til side og hvisket noen ord i øret hans når han ga seg i kast med den 'nte voldtektsscenen i løpet av de 88 minuttene filmen varer. Heldigvis så jeg denne gang den sensurerte versjonen (ja, jeg har sett originalen, og den avslører litt for mye om hva som foregår oppe i hodet på Winner), og slapp derfor fra det med litt av æren i behold. Klarer en derimot å se bort i fra de første 15 minuttene, så vil man fort oppdage at det er en ganske spennende thriller vi har med å gjøre. Paul Kerseys (Bronson) datter (Robin Sherwood) er ute på permisjon fra sanatoriumet hvor hun havnet etter hendelsene i film nummer 1 (i filmen sier de at det er 5 år siden, men det er da vitterlig 8?), og som seg hør og bør i en film kalt Death Wish 2 lurer en bande med morderiske voldtektsmenn i skyggene. Denne gang går det ut over datteren og hushjelpen til Kersey,  som nå ikke somler nevneverdig med tiden før han atter en gang legger ut på hevntokt i storbyjungelen. En av dem han jakter på er forresten Laurence Fishburne, uten at jeg tror han ser tilbake på denne rollen som noe høydepunkt i karrieren. Vi ser overraskende mye fra arbeidsplassen til Kersey denne gang, og takket være at kona Jill er med (i sin siste rolle før hun ble syk) også en del fra privatlivet hans. Men det er selvsagt scenene fra jakten på gjerningsmennene i LA nattestid som sørget for at Bronson i en alder av 61 år ble en av de store stjernene på videomarkedet verden over. Winner smører relativt tjukt på også her, med hatske utfall mot alle som er annerledes i samfunnet vårt og med dårlig skjult støtte til dødsstraff, men han klarer heldigvis ikke å overdøve Bronson-magien helt. Vår mann fikk 1.5 millioner dollar for Death Wish 2, og det er ham vel forunt.

Death Hunt
USA/1981/Peter Hunt/Charles Bronson, Lee Marvin, Carl Weathers, Andrew Stevens, Ed Lauter m. fl.
Bronsons siste film før Michael Winner sørget for å gjøre ham til en av videomarkedets største stjerner, er profetisk nok en virkelig godbit. Med James Bond-veteranen Peter Hunt i registolen, gjensyn med Lee Marvin fjorten år etter The Dirty Dozen og en ikonisk rolle basert på virkelige hendelser i Yukon i 1931 kunne det jo ikke gå veldig galt heller. Den asosiale pelsjegeren Albert Johnson (Bronson) havner i bråk med noen koleriske gullgravere og dreper en av dem i selvforsvar. Den lokale mountien Millen (Marvin) samler sammen en gjeng og tar opp jakten på Johnson, men den ettersøkte mannen er på alle mulige vis herre over både mennesker og natur. Historien er som sagt basert på en virkelig menneskejakt, men summen av alt talentet som er innblandet sørger selvsagt for at det er action og spenning som står i høysetet. Faktisk har den mange likheter med Ruckus (1980) og First Blood (1982), bl. a. hopper Johnson fra et fjell og over i et tre slik Rambo gjør, men jeg tror ikke det kan bevises i en rettssal at alle tre er basert på David Morrells bok om Vietnam-veteranen John J. Rambo. Som nevnt tidligere markerer dessverre Death Hunt slutten på Bronsons lange karriere som leverandør av høykvalitetsaction på det store lerretet. Men det er på ingen måte over ennå...

Borderline
USA/1980/Jerrold Freeman/Charles Bronson, Ed Harris, Bruno Kirby, Bert Remsen, Wilford Brimley m. fl.
Etter eget utsagn var det ikke Bronsons stil å drive noe særlig research på forhånd eller å snakke for mye om filmene sine i etterkant. Men av en eller annen grunn kunne han relatere til denne historien om illegale innvandrere som forsøker å skaffe seg et bedre liv i USA, og snakket følgelig pent om den ved flere anledninger. Da grensevakten Scooter Jackson (Brimley) blir drept av menneskesmugleren Hotchkiss (Harris), setter Scooters venn og kollega Jeb Maynard (Bronson) alle krefter inn på å fange morderen og stoppe virksomheten hans. Denne historien er mer eller mindre basert på en sann historie, og virkelige grensevakter bistod som rådgivere under innspillingen. Filmen i seg selv mangler verken action eller gode Bronson-takter, men det er i hovedsak  som skuespiller vi møter vår mann her. Og han gjør det bra. Det er lett å forveksle denne filmen med Telly Savalas' The Border (også 1980) og Jack Nicholsons The Border (1982), men det spørs om ikke dette er den beste av dem.

CaboBlanco
USA/1980/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Dominic Sanda, Fernando Rey, Simon MacCorkindale, Jason Robards m. fl.
Bronson innleder 80-tallet med en ganske så classy affære, en slags nyinnspilling av Casablanca (1942) - dog med ekstra action. CaboBlanco er egentlig navnet på den lille peruvianske kystbyen handlingen utspiller seg, men selvsagt også en skamløs kopi av tittelen på nevnte Humphrey Bogart-film. Og der noen kritiske tunger ville sagt at Bronson ikke akkurat er noen Bogart (andre igjen er kanskje glade for akkurat det) , så gjør Sanda en så god imitasjon av Bergman her at ingen skal være i tvil om hva slags forbilde produsentene hadde. Den rømte nazisten Beckdorff (Robarts) og politisjef Terrado (Rey) er på jakt etter et sunket skip inneholdende en dyrbar skatt, og lokker forloveden (Sanda) til den eneste mannen som vet hvor den ligger til CaboBlanco. Vel framme får damen god hjelp av den engelske offiseren Clarkson (MacCorkindale) og hotelleier Giff Hoyt (Bronson), som begge har sine egne agendaer. Det ligger absolutt noe nytt i luften for Bronson fra denne filmen og oppover. Det virker rett og slett som om han har bestemt seg for å spille alderen sin (58 år her), og flere Bronsologer påstår at dette er den siste gangen vi ser ham i bar overkropp. Jeg er ikke overbevist om det siste, og vil holde utkikk etter gammelmannshud i tiden framover.
CaboBlanco er uansett en trivelig liten dramathriller med gode skuespillere i alle roller.

70-tallet

Love and Bullets
England/1979/Stuart Rosenberg/Charles Bronson, Jill Ireland, Rod Steiger, Henry Silva, Paul Koslo m. fl.
Jeg har alltid vært svak for denne filmen. Og hva er det å ikke like? Fantastiske locations i et vinterlig Sveits, Lalo Schifrin på lydsiden og formidable skurker i form av en brølende og spyttende Steiger og en superskummel Silva. I tillegg får vi Paul Koslo som en av sine vanlige sleskinger og Bronson som bruker øks og blåserør mot tungt bevæpnede leiemordere. Mafiabossen Bomposa (Steiger) har gjemt bort kjæresten (Ireland) i Sveits av frykt for at hun skal bli tvunget til å vitne mot ham. Og siden FBI ikke har jurisdiksjon i utlandet sender de Arizona-politimannen Charlie Congers (Bronson) på privat oppdrag for å hente henne til USA. Men veien hjem er lang, og mafiaen har folk overalt. Til tider skulle man tro at Love and Bullets var skrevet av det sveitsiske turistbyrået, for her gjøres det så mye ut av omgivelsene at det må ha påvirket reiseplanene til mange mennesker. Men faktisk er den skrevet av Wendell Mayes, som også sto bak manuset til Death Wish. Og en stund var dette et prosjekt for selveste John Huston, før han trakk seg etter uenigheter med produsentene. Noe som leder meg til følgende sitat av regissøren bak The Maltese Falcon og The African Queen; "Bronson is like a grenade with the pin pulled." I England ble forresten den delen av filmen hvor Charlie Congers bruker blåserør med spikerpiler kuttet kraftig ned. Ikke den delen hvor han bruker det til å ta ut flere av Silvas gangstere, men den scenen som viser hvordan han lager våpenet. Og det var kanskje ikke så dumt, for jeg kan huske hvordan jeg lagde noe lignende da vi leide filmen tidlig på 80-tallet. 

Telefon
USA/1977/Don Siegel/Charles Bronson, Lee Remick, Donald Pleasence, Tyne Daly, Alan Badel m. fl.

The woods are lovely, dark and deep. But I have promises to keep, And miles to go before I sleep, And miles to go before I sleep.

                                                              -
Robert Frost

Siden det ikke er noen hemmelighet at 70-tallet var Bronsons siste store tiår, er det godt å se at han holdt fanen høyt helt til det siste. Telefon er en sånn film som hadde vært god med nesten hvilken som helst machoskuespiller i hovedrollen, men Charlie gir den selvsagt et ekstra puff. KGB-kontoristen Nicolai Dalchimsky (Pleasence) faller i unåde hos arbeidsgiverne, og som hevn begynner han å aktivere hypnotiserte agenter fra den kalde krigens dager (koden er diktstrofen over). Sovjetunionen, som forsøker å roe ned forholdet til USA, sender major Grigori Borzov (Bronson) til Amerika for å stoppe Dalchimsky. Men dobbeltagenten han skal samarbeide med (Remick) har sin egen agenda. Selv om vi vet at Bronson snakket russisk, får han ikke ytre en eneste setning av språket her. Hvilket er synd, da det hadde gitt en fin kontrast til den erke-amerikanske måten Remick spiller agent Barbara på. De to har en fin kjemi filmen igjennom, men det er ikke fritt for at man som seer får en mistanke om at Bronson har krevd å få tonet ned mye av den romantiske delen av forholdet. Pleasence på sin side virker like gal som alltid, og Tyne Daly gjentar sjarmetappen fra Dirty Harry-filmen The Enforcer som CIAs dataekspert. Ifølge en av de legendariske Bronson-anekdotene ønsket regissør Siegel at major Borzov som en del av forkledningen sin skulle barbere bort barten. Hvorpå Charlie svarte; "No moustache, no Bronson".

The White Buffalo
USA/1977/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Jack Warden, Will Sampson, Clint Walker, Kim Novak m. fl.
Etter suksessen med Jaws (1975) kom det en lang rekke av filmer som hadde et stort og vilt dyr i skurkerollen. I sin aller siste western spiller Bronson Wild Bill Hickock, som plages av mareritt om en stor, hvit bøffel. Sammen med jegeren Charlie Zane (Warden) og indianerhøvdingen Crazy Horse (Sampson) reiser han ut i ødemarka for å drepe dyret som tar fra ham nattesøvnen. Det som skiller The White Buffalo fra alle de andre dyrefilmene fra samme periode er først og fremst det at det er en slags gotisk skrekkwestern. Og de har vi ikke hatt så mange av. Men den er i tillegg proppet med såpass mange friske detaljer at den heldigvis også fungerer som en ren cowboyfilm. De mange innescenene med kun tekniske spesialeffekter (at vi i noen scener kan se skinnene bøffelen kjører på drar litt ned, men...) får den til å minne litt om gamle Hammerfilmer. Og det faktum at Wild Bill lider av framskreden syfilis og må gå med solbriller hele tiden hjelper også til. Alt i alt ingen stor film, men underholdende på en måte som for lengst har gått av moten.

USA/1976/Irvin Kershner/Peter Finch, Martin Balsam, Horst Buchholz, Sylvia Sydney, Charles Bronson m. fl.
I 1976 kapret syv palestinske og tyske terrorister (blant andre Bronsons gamle Magnificent Seven-makker Buchholz) et fly på vei fra Paris til Tel Aviv og tvang det til å lande i Uganda. Flypersonalet og 143 av passasjerene ble frigitt etter landing. I bytte mot 105 gjenværende jødiske passasjerene ville kaprerne ha frigitt 53 navngitte personer fra israelsk og europeisk fangenskap. For å vinne tid startet Israels statsminister Yitzhak Rabin (Finch) forhandlinger, men ga samtidig ordre om at en redningsaksjon ble satt ut i livet. 500 israelske soldater, ledet av general Dan Shomrom (Bronson), fløy natten til 4. juli over til Uganda og befridde gislene. Shomrom mistet kun 1 mann i stridighetene og fikk befridd nesten alle gislene. Vår mann er kun et innleid navn på rollelista i denne halv-dokumentariske TV-filmen. Han er ikke med i mer enn et kvarters tid til sammen og gjør ingenting mer spennende enn å snakke over sambandet. Actionscenene overlater han til en ung James Woods. Kotto spiller Ugandas pro-palestinske diktator Idi Amin i overkant parodisk for min smak, men så traff jeg heller aldri mannen og vet jo null om hvordan han framsto under velmaktsdagene. Neste!

From Noon Till Three
USA/1976/Frank D. Gilroy/Charles Bronson, Jill Ireland, Douglas Fowley, Stan Haze, Damon Douglas m. fl.
Det er flere ting som gjør at From Noon Till Three er en litt fremmed fugl i Bronsons kanon. Det er for det første en komedie. For det andre er den romantisk. Og som om det ikke var nok, så inneholder den faktisk sexscener. Men det som kanskje vil bli husket lengst er det faktum at Jill Ireland spiller fantastisk bra her. Bankraneren Graham Dorsey (Bronson) har en dårlig følelse før neste jobb og tvinger seg inn i det avsidesliggende huset til Amanda (Ireland) for å vente på gjengen der. De to innleder et heftig forhold som varer i nøyaktig 3 timer, før Dorsey får greie på at resten av banden er tatt til fange. Amanda overtaler Graham til å forsøke og redde sine venner, og da hun ikke hører fra ham igjen gir hun ut en bok om forholdet deres som gjør resten av livet til Dorsey til et sant helvete. Det er en litt underlig og ganske så svart komedie Gilroy har laget av sin egen bok. Men ingen kan ta fra ham at han var den som fikk et karrierehøydepunkt ut av Ireland og Charles Bronson til å opptre med løsskjegg og briller. Og i flere sexscener. Det er forresten Ireland som synger under rulleteksten.

St Ives
USA/1976/J. Lee Thompson/Charles Bronson, Jaqueline Bisset, John Houseman, Dana Elcar, Maximilian Schell m. fl.
Under siste halvdel av 70-tallet eksperimenterte Bronson med flere forskjellige sjangere. St Ives er den første av 9 filmer han gjorde sammen med J. Lee Thompson, og her går han Phillip Marlowe i næringen som den velkledde og munnrappe journalisten/forfatteren Raymond St Ives. Og det funker overraskende bra. Det rolige tempoet og den innviklede handlingen passer Charlies temperament som hånd i hanske. Og en rekke birolleskuespillere fra lignende historier får virkelig fram mystikken og den underliggende, fysiske trusselen i vår mann. St Ives (Bronson) får i oppdrag av den eksentriske millionæren Abner Procane (Houseman) å overlevere 100 000 dollar for 4 stjålne dagbøker. Enkelt nok, hadde det ikke vært for at en rekke mennesker ønsker å slå kloa i Procanes innerste tanker. Det er mange elementer i St Ives som i ettertid kanskje virker litt been there, done that når vi ser på Bronsons karriere. Han vendte ihvertfall aldri tilbake til denne typen film igjen. Om det skyldes at kona Jill ikke har noen rolle her, og at forholdet til Procanes assistent (Bisset) har en seksuell undertone som vi i all ærlighet ikke trodde mannen var kapabel til, blir bare spekulasjoner. Men i sin neste film, From Noon 'Till Three, hvor han virkelig må utfolde seg i sengehalmen, er ihvertfall fru Bronson tilbake som motspiller.  Som en liten bonus får Bronson i denne filmen endelig sjansen til å banke livskiten ut av Jeff Goldblume, som vi husker var en av overfallsmennene som voldtok og drepte kona til Paul Kersey i Death Wish. Bronson glemmer aldri en skurk! Og ja, musikken er av Lalo Schifrin. Og den mannen får bare det å gå bortover en gate til å høres kult ut.

Breakheart Pass
USA/1975/Tom Gries/Charles Bronson, Ben Johnson, Ed Lauter, Jill Ireland og Richard Crenna m. fl.
Bronson fortsetter her sitt samarbeide med regissør Tom Gries, i en historie skrevet for lerretet av selveste Alistair MacLean. Og det er en ganske typisk MacLean-historie vi får servert, med en samling vidt forskjellige mennesker ombord i et tog hvor det går en morder løs. Charlie spiller secret service-agent John Deakin, som er på sporet av en last med stjålet militærmateriell og som må finne ut hvem av de andre passasjerene som er tyven/morderen før toget når fram til Fort Humbolt og en ventende bande. I tillegg til spenningen som ligger i selve hvem-gjorde-det mysteriet, får vi servert alle de actioningrediensene som hører med i en togfilm; slåsskamp på taket, avsporinger, kjeler som kan sprenge og folk som blir dyttet av og faller ned i dype juv. Alt koreografert på gamlemåten av stuntveteranen Yakima Canutt (i sin siste film). Pussig nok spiller Jill (som var 39 år i 1975) en langt yngre rollefigur her. Og forholdet til den 15 år eldre ektemannen er derfor preget av et slags far-datter opplegg som først virker litt underlig, men som etter hvert kommer som en lettelse for oss som foretrekker å se actionmannen Bronson framfor førsteelskeren. Filmen er spilt inn i Idaho på vinteren, og det er åpenbart at Bronson ikke har samme forhold til innspillingssteder som Michael Caine - for dette ser til tider kaaaldt ut.

Hard Times
USA/1975/Walter Hill/Charles Bronson, James Coburn, Jill Ireland, Strother Martin, Margaret Blye m. fl.

-New Orleans, 1933. In those days words didn't say much.

Actionspesialist Walter Hills regidebut er en hardtslående og økonomisk produsert boksefilm helt og holdent strippet for alt som kan komme i veien for det vi vil se; slåsskampene. Bronson spiller Chaney, en fåmælt (han sier kun 500 ord i hele filmen) og råsterk gatebokser som slår seg sammen med lurendreieren Speed (Coburn, Bronsons makker fra The Magnificent Seven og The Great Escape) for å tjene litt raske penger under depresjonen i Amerika. Og det er i grunnen det. En liten romanse med Charlies egen kone har det blitt plass til, men fokuset til Hill ligger imponerende konsekvent på de lange og velkoreograferte kampene. I et intervju fra 2006 forteller Walter Hill at han ønsket å gjøre flere ting sammen med Bronson, men at filmstjernen nektet da regissøren uttalte seg litt negativt om Jill Irelands skuespillertalenter. Man kødder rett og slett ikke med Bronson - eller kona hans.

Breakout
USA/1975/Tom Gries/Charles Bronson, Robert Duvall, Jill Ireland, Randy Quaid, Sheree North m. fl.
Etter rollen som den hardt plagede og godt påkledde arkitekten Paul Kersey i et sprengkaldt New York, valgte Bronson forståelig nok året etter å gjøre noe lettbeint og humørfylt i et sommerlig Mexico (innspilt i Spania og Frankrike, men det er vel tanken som teller?). Og med lettbeint mener jeg at Charlie snakker hele tiden og smiler mye. Filmen forøvrig er relativt hardkokt. Og faktisk basert på en sann historie fra Mexico i 1971, noe som gjorde at de ikke fikk spille inn på location. Millionæren Jay Wagner (Duvall) blir forrådt av sin egen bestefar (John Huston i en rolle han sikkert rakk å spille inn i lunsjpausen på et annet prosjekt) og plassert i et mexikansk fengsel (styrt av Emilio Fernandez, kjent som Mapache i The Wild Bunch, så her er det ingen kjære mor). Fru Wagner (Ireland) er ikke særlig fornøyd med situasjonen, og hyrer piloten Nick Colton (Bronson) til å få ektemannen fri ved hjelp av helikopter. Men først må Colton lære seg å fly. Hovedrollen i Breakout var opprinnelig tiltenkt Kris Kristofferson, og det merkes at dette ikke er noen typisk Bronson-rolle. Men hvem bryr seg, så lenge det fungerer så bra som det gjør. Som en liten advarsel til de lettskremte er jeg nødt til å nevne at Randy Quiad opptrer i drag her. Så er det sagt.

Death Wish
USA/1974/Michael Winner/Charles Bronson. Vincent Gardenia, Hope Lange, Steven Keats, Stuart Margolin m. fl.
Rollen som arkitekten Paul Kersey er uten tvil Bronsons mest kjente - på godt og ondt. "Godt" fordi han her får bruke langt flere skuespillermuskler enn han vanligvis gjør. "Ondt" fordi den på mange måter låste ham fast i en sjanger han ikke egentlig likte. Da Paul Kerseys kone (Lange) blir drept og datteren voldtatt av tre ranere (deriblant Jeff Goldblume, som sikkert takker de høyere makter for at den skikkelig gufne voldtektsscenen var relativt kort til Winner å være), brister et eller annet i den tidligere liberaleren og han begynner å skyte ranere nattestid. Politiet ringer snart Kersey inn, men er ledelsen egentlig interessert i å gjøre ham til martyr nå som kriminalieten er halvert i hele byen? Boka Death Wish bygger på tar et klart standpunkt mot borgervern, men så tydelig er ikke Michael Winner. Under de første 50 minuttene diskuteres rett nok emnet godt rollefigurene imellom, men så sklir det ut. Kersey dreper litt motivasjonsløst et titalls mennesker i løpet av filmens siste halvtime, og actionregissøren Winner filmer det hele spennende nok. Men ikke ulikt den eldre versjonen av samme mann overdriver han ting inntil det parodiske. 40 år gamle skuespillere agerer forbrytere som om de var 13 år og høye på for mye sukker, og flere TV-reportasjer er som hentet ut av en slapstick-komedie fra sent 60-tall. Og som grunn for Kerseys oppførsel slenger han inn en cowboyfantasi helt mot slutten. Stilt opp mot de fire andre i serien snakker vi om en god film her. Men den kunne altså vært så mye bedre med noen andre enn Winner i registolen.

Mr Majestyk
USA/1974/Richard Fleischer/Charles Bronson, Linda Cristal, Al Lettieri, Paul Koslo, Lee Purcell m. fl.

     I told you, kid, you're in the wrong kind of business!
                              -Vincent Majestyk                  

Så har vi kommet til den største juvelen i herr Buchinskys krone. Selveste rosinen i pølsa, og en film han selv likte veldig godt. Forståelig nok, siden det er noe helt eget med Mr Majestyk. Ikke bare som Bronson-film, men som actionfilm i det hele tatt. Mange filmer, spesielt innen westernsjangeren, har brukt historien om den "lille manns" kamp mot et mektig og korrupt selskap før. Men her tas det hele et skritt videre, og viser at når det koker ned til mann mot mann, så er bonden fysisk sterkere enn all verdens mafiosoer. Farmeren Vincent Majestyk (Bronson) er iferd med å starte høstingen av årets meloner, da en lokal gangster (Paul Koslo i sitt livs rolle) forsøker å presse ham til å bruke uorganiserte arbeidere. Dette problemet løser Majestyk lett med en miks av rå vold og snappy one-linere, men gjennom sine handlinger havner han på dødslisten til leiemorderen Frank Renda (en svært kolerisk Al Lettieri), som ikke vil gi seg før Vincent ligger seks fot under torva. Selv om den er smekkfull av skyting, slåssing og heftige biljakter, kan man si at Mr Majestyk er en virkelig jordnær film. Det handler om arbeidsfolks plass i verden, om ikke å bøye seg for de som tar det de vil ha med våpen i hånd, og det snakkes positivt om fagforeninger og det å stå sammen. Noe som er en smule ironisk i og med at Bronson selv havnet i trøbbel med crewet på settet, da han under en forsinkelse høylydt foreslo for regissør Fleischer at han skulle leie europeiske arbeidere for å få fart på sakene. Selv om dette er Bronsons eneste samarbeid med forfatteren Elmore Leonard, kan jeg som en referanse lett se for meg at Majestyk bor i samme nabolag som Raylen Givens (kjent fra TV-serien Justified med Timothy Olyphant), og ville gitt selveste Chili Palmer (John Travolta i Get Shorty) dugelig motstand. Uansett, dette er en sånn film hvor jeg virkelig kan si at skal du bare se en Bronson-film i ditt liv, så se denne!

Chino
Italia/1973/John Sturges/Charles Bronson, Jill Ireland, Vincent Van Patten, Marcel Bozzuffi, Fausto Tozzi m. fl.
I 1973 tok Bronson turen over til Spania for å lage denne lille, hippie-westernfilmen sammen med John Sturges, mannen som ga ham hans store gjennombrudd 13 år tidligere. Halvblodsindianeren og hesteoppdretteren Chino Valdez (Bronson) og hans protege Jamie (Van Patten) lever et stille og rolig liv på en gård langt ute i ødemarka. Men da Chino forelsker seg i søsteren (Ireland, selvsagt) til en lokal rancher (Bozzuffi) blir alt snudd på hodet, og de to må kjempe for det de har bygd seg opp. Chino, eller Valdez' Horses som den ofte blir kalt, er westernveteranen Sturges siste cowboyfilm, og preker en slags ikke-voldelig sameksistens med naturen og urinnvånerne framfor en hverdag med våpenmakt og grådighet. Men selv om tempoet er rolig og filosofien pasifistisk, er det likevel plass til et par skikkelige barslagsmål og flere god shootouts. Dette var Bronson og Sturges 5. og siste film sammen.

The Stone Killer
USA/1973/Michael Winner/Charles Bronson, Martin Balsam, Stuart Margolin, Paul Koslo, John Ritter m. fl.
"This cop plays dirty". The Stone Killer kom ut mellom Dirty Harry og Magnum Force, og Bronsons politimann Lou Torrey ble selvsagt sammenlignet med Eastwoods Harry Callahan. Og de to har nok visse arbeidsmetoder til felles. Men der Callahan sleit med en ledelse som slettes ikke likte at han stadig tok loven i egne hender, strever Torrey med overordnede og kollegaer som ser kommunister bak hver busk. En nyanseforskjell som gjør Torrey langt mer spiselig nå 40 år senere. Lou Torrey blir forflyttet fra New York til Los Angeles fordi han har for mange fiender ute på gatene. Der avslører han at en mafialeder skal bruke Vietnamveteraner til å rydde av veien en rekke konkurrenter. Altså ingenting som ikke kan løses med masse skyting og bilkjøring. Dette er Bronsons første møte med Paul Koslo på film, og for de innvidde kan jeg fortelle at det er business as usual fra første stund. Og det hele kulminerer i en heftig biljakt som ikke ender godt for bustehodet fra Tyskland. Men fortvil ikke, han dukker snart opp igjen i sitt livs rolle i Mr Majestyk (1974). The Stone Killer er en relativt streit film for Bronson, ihvertfall til å være regissert av Michael Winner på tidlig 70-tall. Det er få kontroverser og null voldtekter. Istedet får vi masse god action som gjør at filmen kan sees igjen og igjen. Og hva er vel bedre enn det?

The Mechanic
USA/1972/Michael Winner/Charles Bronson, Jan-Michael Vincent, Keenan Wynn, Jill Ireland, Linda Ridgeway m. fl.
I sin første amerikanske film på mange år fortsetter Charles Bronson i det sporet Michael Winner penset ham inn på i Chato's Land. Denne gang spiller han leiemorderen Arthur Bishop, en åpenbart psykisk syk perfeksjonist som bryter kodeksen når han tar inn en lærling (Vincent). Slik gjør man ikke ustraffet i Bishops kretser, og snart har de to halve mafiaen etter seg. Så sparsom er Winner med dialogen her at det tar over et kvarter før noen sier noe som helst. Tempoet er også rolig ut ifra dagens standard, men intensiteten i skuespillet og de velregisserte actionscenene sørger for å gjøre The Mechanic til en av de virkelig store klassikerne på Bronsons cv. Den nitide planleggingen før oppdragene, den detaljerte gjennomføringen av drapene og de private vanene til Bishop (piperøyking, klassisk musikk, squash, motorsykkelkjøring og trening av håndstyrken ved å klemme på en voksklump) blir vist nesten i realtime og er uten tvil med på å menneskeliggjøre Arthur for oss. Det vil si helt til Winner på sedvanlig vis viser oss hvem han egentlig er. Filmen i seg selv er ikke så voldsom som andre produksjoner av den korpulente engelskmannen, og har et overraskende greit kvinnesyn, uten at det går på bekostning av spenningskurven.  Nyinnspillingen fra 2010, med Jason Statham som Bishop, er i seg selv ingen dårlig film. Men den viser veldig godt hvordan mentaliteten innen filmbransjen har forandret seg siden tidlig 70-tall.

Chato's Land
England/1972/Michael Winner/Charles Bronson, Jack Palance, James Withmore, Richard Jordan, Simon Oakland m. fl.
Med sitt jordnære og pragmatiske syn på skuespillerfaget, var det nærmest gitt at Bronson en dag ville ende opp i en av Michael Winners produksjoner. Og denne engelske westernfilmen, spilt inn i Spania (de bruker bl. a. den samme ranchen som Sergio Leone benyttet seg av i Once Upon a time in the West) med amerikanske skuespillere, var slettes ikke det dårligste stedet de kunne begynne sitt 6 filmer lange samarbeid. Bronson spiller halvblodsindianeren Chato, som dreper en sheriff i selvforsvar og må rømme ut i ødemarka. Palance spiller lederen for lynsjmobben som jakter på ham, og som motvillig blir vitne til at i sitt rette element er det Chato som er jegeren og de som er byttet. Voldsscenene er faktisk ikke så grove som man kan forvente av en europeisk cowboyfilm fra 1972, men i kjent stil får Winner stappet inn både en guffen voldtekt og et par torturscener som nok var med på å sikre en 18-årsgrense verden over. Man skal være ganske blind for underliggende temaer om man ikke får med seg at Chato's Land er en allegori over den da pågående Vietnamkrigen - med sympatien mer eller mindre entydig på vietnamesernes side. Bronson, som kun har et par linjer med dialog her, får under Winners kyndige regi virkelig vise det sistnevnte alltid har framholdt som hans sterke side; folk kommer ikke for å høre Bronson prate, de vil se ham bevege seg. Og i en alder av 51 er han fortsatt så veltrent at vi ikke reagerer på at denne "gamle" mannen i over halve filmen kun har på seg et bittelite lendeklede.

The Valachi Papers
Frankrike/1972/Terence Young/Charles Bronson, Lino Ventura, Jill Ireland, Joseph Wiseman, Anthony Dawson m. fl.
Noen ganger har man rett og slett uflaks. Her går Team Young/Bronson og lager en nesten episk gangsterfilm smekkfull av nerve og med flere banebrytende scener fra det harde livet i Cosa Nostra i USA på 30-tallet, og så blir filmen gitt ut det samme året som Coppolas The Godfather! Joe Valachi (Bronson) jobber seg sakte men sikkert oppover stigen i mafiaen, til han en dag må velge mellom å tyste eller bli tatt av dage. Dette er atter en skuespillerjobb fra Bronson, hvor han håndterer dialog og følelser oftere enn våpen. Dette er det siste samarbeidet mellom Young og Bronson før sistnevnte slo igjennom for alvor i USA, og selv om det absolutt er deres mest ambisiøse prosjekt skal det gå tiår før Bronson oppsøker denne type rolle igjen. Som tidligere har Young med seg et par velkjente ansikter fra James Bonds verden. Denne gang selveste Dr No (Wiseman) og en av hans undersåtter, Dr Dent (Dawson). For fans av den mer voldelige siden av Bronson kan det nevnes at dette er en av hans absolutt blodigste filmer, med en uhyggelig kastreringsscene som er klipt helt bort fra flere tidligere kopier.

Red Sun
Frankrike/1971/Terence Young/Charles Bronson, Toshiro Mifune, Ursula Andress, Alain Delon, Anthony Dawson m. fl.
Snakk om internasjonal produksjon; fransk film, spilt inn i Spania med engelsk regissør og skuespillere fra USA, Japan, Sveits, Frankrike, England og Italia. I 1971 er Bronson verdens best betalte skuespiller, og han kan velge akkurat de rollene han synes passer ham. I denne westernfilmen er han en slags comic relief til Mifunes hardkokte kriger, men på en måte som plasserer ham selv i sentrum. En bande ledet av Link (Bronson) og Gotch (Delon) stjeler et verdifullt sverd fra den japanske ambassadøren. Men Link blir forrådt av sine menn, og må hjelpe ambassadørens beste samurai, Kuroda (Mifune) med å spore opp Gotch og hans menn. Filmkjennere kan selvfølgelig ikke unngå å legge merke til at Mifune spilte i The Seven Samurai (1954) og Bronson i nyinnspillingen The Magnificent Seven (1960), men dog ikke samme rollefigur. Blandingen av cowboyer og samuraier var populær en kort periode på slutten av 60- begynnelsen av 70-tallet, men ingen av de andre filmene hadde en rolleliste som dette. Regissør Terence Young, Ursula Andress og Anthony Dawson var alle med på å lage den første James Bond, Dr No, ni år tidligere.

Someone Behind the Door
Frankrike/1971/Nicolas Gessner/Charles Bronson, Anyhony Perkins, Jill Ireland, Henri Garcin, Adriano Magistretti m. fl.
Etter 3 hardtslående actionfilmer på rad girer Bronson litt ned med denne klaustrofobiske thrilleren, som kanskje representerer den beste skuespillerinnsatsen i hele hans karriere. En mann med hukommelsestap (Bronson) blir lurt av legen som behandler ham (Perkins) til å tro at han er gift og at kona (Ireland) er utro. Kona er egentlig legens egen, og planen er at pasienten skal ta livet av henne. Denne franske filmen, innspilt i England og med 3 amerikanske stjerner øverst på rollelista, minner ikke så lite om noe den gamle mesteren Claude Chabrol kunne funnet på. Og i motsetning til de fleste andre filmer Bronson gjorde på 70-tallet så er det ikke action, men det psykologiske spillet mellom de implisserte som driver handlingen videre. I sterk kontrast til mannens uttalte intensjon om å ikke "tenke" for mye om rollene han spiller. Men det fungerer bra, og Charlie står slettes ikke tilbake for den notoriske scenestjeleren Perkins.

Cold Sweat
Frankrike/1970/Terence Young/Charles Bronson, Liv Ullman, James Mason, Jill Ireland, Michel Constantin m. fl.
Godard skal en gang ha sagt at alt du trenger for å lage film er en pike og en pistol. Jeg vet ikke om det var dette James Bond-veteranen Terence Young prøvde å bevise da han gikk i gang med dette prosjektet, men han lykkes ihvertfall veldig godt med å bevise franskmannens påstand. Med få skuespillere, et par locations og en handling som strekker seg over kun 24 timer er Cold Sweat et mesterstykke innen thrillersjangeren. Joe Moran (Bronson) og kona Fabienne (Ullman) lever det gode livet på den franske rivieraen, da skygger fra Joes fortid innhenter ham i form av gangsteren Ross (Mason) og hans kumpaner. Men etter 7 år i buret har Ross åpenbart glemt hvem han ypper seg med. Kombinasjonen Bronson og Ullman er såpass spesiell, sett med norske øyne, at noen snart må spørre damen hvordan denne innspillingen var. Dette er nemlig botemiddelet for alle som ser på Liv som kun en trist og kjedelig figur i grå kostymedramaer. Manuset er basert på en roman av Richard "I am Legend" Matheson, og spiller på en ypperlig måte på hva den vanlige mann er kapabel til når ytre krefter truer familien hans (ihvertfall hvis han blir spilt av Bronson). I likhet med Violent City har også denne filmen en briljant biljakt, regissert av Remy Julienne og hans stuntteam. Joe har en Opel Commodore og bare 1 time på seg for å få fatt i en lege. Jeg sier ikke mer. Cold Sweat er den første av 3 filmer Young og Bronson gjorde sammen.

Violent City
Italia/1970/Sergio Sollima/Charles Bronson, Telly Savalas, Jill Ireland, Michael Constantin, Umberto Orsini m. fl.
Under spagettiwesternmesteren Sergio Sollimas kyndige overoppsyn blir denne historien om en forrådt leiemorder, og hans hevn over kjæresten (Ireland) og gangstersjefen (Savalas) som fikk ham skutt og fengslet, forvandlet fra noe vi har sett mange ganger før til noe langt mer originalt og trendsettende. Legger vi så til Ennio Morricones episke filmmusikk, så sitter vi igjen med intet mindre enn en klassiker. De som er litt over gjennomsnittlig godt bevarndret i filmhistorien og/eller Bronsons karriere, vil fort se at Melvilles Le Samourai (1967) er et forbilde her. Men de vil også legge merke til at mange av de trekkene som skulle bli Bronsons varemerker, er godt representert her. Michael Winner har ihvertfall "lært" en masse fra denne filmen, og brukt det villig vekk i sine thrillere med vår mann. Åpningsscenene kjenner vi igjen i Death Wish, biljakten (regissert av mesteren Remy Julienne) i The Stone Killer, forberedelsene leiemorderen gjør før drapene kommer igjen i The Mechanic osv, osv. Tempoet i Violent City er muligens noe langsommere enn mange fans setter pris på, men at dette er godt filmhåndverk og en milepæl i Bronsons karriere kan ingen nekte for. Så får vi heller leve med at kona Jill Ireland ikke akkurat renner over av skuespillertalent, den store rollen tatt i betraktning.

You Can't Win 'Em All
England/1970/Peter Collinson/Tony Curtis, Charles Bronson, Michele Mercier, Gregoire Aslan, Fikret Hakan m. fl.
Tony Curtis' navn står kanskje øverst på plakaten, men fra hans rollefigur blir reddet av Bronsons leiesoldat langt ute til havs befinner han seg mer eller mindre i skyggen av sin bebartede overmann i resten av filmen. To amerikanere (Bronson og Curtis) påtar seg å frakte tre kvinner og en gullast gjennom et borgerkrigsherjet Tyrkia i 1922. Et oppdrag som skal vise seg å bli svært vanskelig da en lokal oberst finner ut hva de frakter. You Can't Win 'Em All er en blanding av eventyr- og krigsfilm, og av et kaliber som vi med hånda på hjertet kan si ikke lages lenger. Litt langsom i oppbygning, men med noen slagscener (og avslutning) som filmskapere idag ikke engang tør å tenke på. Den positive framstillingen av muslimer bør også nevnes. Dette er for øvrig siste gang på svært lenge at Bronson spiller annenfiolin for noen. Eller ikke har med kona Jill Ireland på rollelista.

Rider on the Rain
Frankrike/1970/Rene Clement/Charles Bronson, Marlene Jobert, Gabriele Tinti, Jill Ireland, Jean Gaven m. fl.
Etter det lille feilsteget Twinky er Bronson tilbake i fin form i denne franske thrilleren. Og nå tar han ingen fanger. Figuren Harry Dobbs er så absolutt støpt i samme form som Harmonica fra Once Upon a Time in the West, men framstår i lys av det som skal komme utover på 70-tallet som den første ekte Charles motherf*****g Bronson-figuren. Han er mørk, uforsonlig og slettes ingen hyggelig mann. Melancolie Mau (Jobert) dreper en overfallsmann i selvforsvar og skjuler liket, men snart blir hun konfrontert av en fremmed (Bronson) som ser ut til å vite alt om hennes udåd. De som drar kjensel på tittelen til filmen vil kanskje ha moro av å vite at Jim Morrison stjal den til en av sine mest berømte låter. Rider on the Rain hadde alltid en spesiell plass i Bronsons hjerte, og i 1983 forsøkte han uten hell å få stablet på beina en nyinnspilling med seg selv i hovedrollen.

60-tallet

Twinky
England/1968/Richard Donner/Charles Bronson, Susan George, Orson Bean, Trevor Howard, Honor Blackman m. fl.
Bronson tok åpenbart ikke helt hintet etter Once Upon a Time in the West, for her er han tilbake i en film som karrieren hans godt kunne vært foruten. Twinky er vel en slags kommentar til Kubricks Lolita (1962), og er ikke helt elendig. Men at stjernen og regissøren ikke var enige om hvordan filmen skulle være, er veldig tydelig. Bronson, og til en viss grad den 30 (!) år yngre Susan George, mener åpenbart at de er med i en romantisk historie om et par som trosser konservative oppfatninger og følger sitt hjerte. Og hadde den linjen vært fulgt hele veien, så hadde kanskje filmen tjent på det. Den hadde vært enda kjedeligere, men en anelse dypere. Dessverre for dem er regissør Donner og de fleste andre skuespillerne av den oppfatning at dette er en typisk 60-tallskomedie, med alt det innebærer av rask film, slow motion, popmusikk og britiske karakterskuespillere som parodierer overklassen. Og for liksom å vise at han har misforstått nevnte Lolita helt og holdent, er Donner så fokusert på 16 år gamle Twinkys miniskjørt og knestrømper at det hele blir svært pinlig veldig fort.

Once Upon a Time in the West
Italia/1968/Sergio Leone/Charles Bronson, Henry Fonda, Claudia Cardinale, Jason Robards, Keenan Wynn m. fl.
Hva mer er det egentlig å si om Once Upon a Time in the West som ikke er sagt hundre ganger før, av meg og andre? Ikke bare er dette en av de aller, aller beste westernfilmene som er laget, det er også en av de beste filmene i historien. Cardinale spiller enken som blir truet av Fondas revolvermann fordi hun eier land som jernbanen ønsker å legge beslag på. Bronson er den mystiske fremmede som går imellom. Innspilt delvis i USA og delvis i Spania er filmen like mye en fryd for øyet som en utfordring for hjernen. Og ikke minst ørene, i form av Ennio Morricones fantastiske musikk. Leone sa en gang at Bronson var den beste skuespilleren han hadde jobbet med, hvilket ikke sier så lite tatt i betraktning av at han hadde arbeidet med både Henry Fonda og Rod Steiger. Ifølge eget utsagn er dette Bronsons favorittfilm med seg selv i hovedrollen.

Farewell Friend
Frankrike/1968/Jean Herman/Alain Delon, Charles Bronson, Olga Georges-Picot, Brigitte Fossey, Bernard Fresson m. fl.
Her er vi tilbake til det jeg nevnte i anmeldelsen av Machin-Gun Kelly litt lenger nede. Alain Delon var nemlig så stor fan av den filmen at han valgte Bronson som motspiller i Farewell Friend ene og alene basert på innsatsen hans som den psykopatiske gangsteren. Historien dreier seg om to bekjente fra hæren som hver for seg bryter seg inn i et bankhvelv og blir innestengt over julehelgen. Et kammerspill altså, med to veltrente og etterhvert halvnakne menn som tvinges til å samarbeide for å overleve. En skuespillerutfordring både Bronson og Delon består med glans. Filmen er både spennende og annerledes, og ble en stor suksess over hele europa. Og selvsagt et skikkelig springbrett for Le Sacre Monstre, som franskmennene nå kalte Bronson.

Villa Rides!
USA/1968/Buzz Kulik/Yul Brynner, Robert Mitchum, Charles Bronson, Maria Grazia Buccella, Herbert Lom m. fl.
1968 var et travelt år for Bronson. Villa Rides! er den andre av i alt fire filmer han gjorde dette året. Som navnet tilsier så handler det om den meksikanske revolusjonen. Og med manus av Sam Peckinpah, samt navn som Brynner, Mitchum og Bronson på rollelista, er dette en av de friskeste filmene om den meksikanske opprørshelten. Kanskje ikke 100% historisk korrekt hele veien, og med Spania som stand in for Mexico, kan den ihvertfall skilte med godt machoskuespill fra de tre stjernene og mange gode kampscener under Kuliks regi. Bronson spiller Villas høyre hånd Rodolfo, og er en slags svartkomisk comic relief som gjør de verste drittjobbene (slik at Brynner kan framstå i et bedre lys, antar jeg). Dette er for øvrig den første filmen til Charles med den etterhvert så berømte barten og hans første med kona Jill Ireland på rollelista. Det skulle bli mange, mange flere.

Guns for San Sebastian
Frankrike/1968/Henry Verenuil/Anthony Quinn, Charles Bronson, Anjanette Comer, Sam Jaffe, Silvia Pinal m. fl.
Fra midten av 60-tallet til midten av 70-tallet var europeiske westernfilmer noe av det hotteste man kunne se på filmlerretet. Og selv om det var nok av lokale stjerner å ta av, så var det ekstra populært med amerikanske navn på rollelista. I denne franske filmen, innspilt i Mexico, møter vi en litt mindre slitsom Quinn enn vanlig og en veltrent og langhåret Bronson som henholdsvis helten og skurken. Quinn spiller banditten Leon Alastray, som forkler seg som prest og blir en lederfigur i en liten landsby, og Bronson er Teclo, som gjør livet surt for befolkningen i den samme landsbyen. Noe har skjedd med den 47 år gamle Charles Bronson fra han forlot oss etter The Dirty Dozen og til han dukket opp her. Han har forandret utseendet en smule og han har blitt mer sikker i sin tro på at publikum ønsker å se ham som en uforsonlig og handlekraftig figur. En ny fase er innledet. Guns for San Sebastian er en høykvalitetswestern, med velregisserte kampscener og kvalitetsmusikk av selveste Ennio Morricone, og absolutt verdt en titt selv for de som liker sine cowboyfilmer av den erkeamerikanske sorten.

The Dirty Dozen
England/1967/Robert Aldrich/Lee Marvin, Charles Bronson, Richard Jaeckel, John Cassavetes, Telly Savalas m. fl.
Helt mot slutten av det vi kan kalle Bronsons første amerikanske periode kommer selve rosinen i pølsa, selve bestefaren i menn-på-oppdrag-bak-fiendens-linjer sjangeren. Og med Lee Marvin, Bronson, Telly Savalas, Ernest Borgnine, Clint Walker, Richard Jeackel, Donald Sutherland m. fl. på rollelista måtte det jo bli noe utover det vanlige. Joseph Wladislaw (Bronson) er en av tolv dødsdømte soldater som får tilbud om benådning, hvis de lar seg trene av major Reisman (Marvin) og blir med på et likvideringsoppdrag bak de tyske linjene. Delt opp i like deler trening og utførelse handler The Dirty Dozen vel så mye om å gjenfinne et mål med livet som det å drepe slemme nazister. Og med regissør Aldrich' stødige hånd på machorattet dras det hele i land som en av de største Mannefilmene i historien. Og Bronson? Vel, han dro til europa.  

This Property is Condemned
USA/1966/Sydney Pollack/Robert Redford, Natalie Wood, Charles Bronson, Kate Reid, Robert Blake m. fl.
Sydney Pollack var en av mine absolutte favorittregissører. Det var ikke den sjanger han ikke mestret til fingerspissene, og nesten alt han leverte fra seg holdt en høy klasse. Likevel er jeg ikke helt sikker på om han fikk det til så godt som han kunne med denne filmen. Manus er basert på et stykke av Tennessee Williams og dreier seg om en jernbanefunksjonær (Redford) som har kommet til en liten by i Mississippi for å legge ned hele jernbanen, men som forelsker seg i byens flyfille Alva (Wood) og får problemer med å fullføre oppdraget. Bronson spiller kjæresten til moren til Alva, og er det vi på godt norsk kaller en gammel gris. Altså en ny  utfordring som skuespiller, men ikke en karakter han skulle komme til å bruke igjen.

Battle of the Bulge
USA/1965/Ken Annakin/Henry Fonda, Robert Shaw, Robert Ryan, Charles Bronson, Dana Andrews m. fl.
Storslåtte og episke krigsfilmer med bakgrunn i virkelige hendelser var en stor greie på 60-tallet. Denne baserer seg på slaget om Ardennerskogen i Frankrike, da tyskerne gjorde et siste storstilt forsøk på å holde de allierte ute av europa. Vår mann spiller major Wolenski, en hardhaus som bistår Henry Fondas oberst Kiley i hans dristige plan om å ta fra de tyske styrkene deres siste mulighet til å fylle drivstoff på tanksene sine. Det som måtte være av realisme i Battle of the Bulge ligger helt og holdent i portretteringen av mennene på begge sider av frontlinjen. Men som krigsfilm er den av godt gammlet merke.

The Sandpiper
USA/1965/Vincente Minelli/Richard Burton, Elizabeth Taylor, Eva Marie Saint, Charles Bronson, Robert Webber m. fl.
Superparet Taylor og Burton lagde på 60- og 70-tallet flere såkalte romantiske dramaer. Men spør du meg så er dette bare filmatiske svar på masseproduserte ukebladnoveller. I denne, om en tørr rektor og en kunstersjel som forelsker seg, har de med seg Bronson som frigjort og barbeint skulptør med pipe og høyhalset genser. Og dett var dett.  
 

4 for Texas
USA/1963/Robert Aldrich/Frank Sinatra, Dean Martin,  Charles Bronson, Anita Ekberg, Ursula Andress m. fl.
Fire år etter Never So Few er Bronson tilbake i mansjen hos The Rat Pack. Denne gangen som skurken Matson, en høyenergisk og humørløs banditt som gang på gang gjør livet surt for Frankie og Dino. Ja, Charlie tar i såpass mye at dette må regnes som en av de store komiske rollene hans (og før noen stusser over den setningen, så hopp gjerne opp til midten av 70-tallet og les om komikeren Charles Bronson). Etter eget utsagn var regissør Aldrich såpass irritert over arbeidsmoralen til Sinatra at han forsøkte å få ham fjernet fra filmen. Uten hell, selvsagt. Ingen kunne røre Frankie Boy. Og om oppførselen bak kamera var opprørende, så synes jeg filmen i seg selv er en av de bedre med de muntre musikantene.

The Great Escape
USA/1963/John Sturges/Steve McQueen, James Garner, Richard Attenborough, James Coburn, Charles Bronson m. fl.
24. mars 1944 rømte 76 krigsfanger, deriblant fire norske, fra fangeleiren Stalag Luft III i Polen. 2 nordmenn og en nederlender unnslapp, 73 ble tatt til fange igjen og 50 av disse ble henrettet. Dette er ikke akkurat noen god basis for en krigsfilm av det litt muntre slaget. Så Sturges & co har tatt seg noen friheter her og der. Amerikanerne er selvsagt i fokus, og mye tid går med til å pleie Steve McQueens enorme ego. Og i rettferdighetens navn skal det sies at det meste han foretar seg, blant annet motorsykkeljakten og hoppet over piggtråden, er fordømt underholdende. Bronson spiller Danny "Tunnel King", som mange kanskje husker fra Quentin Tarantinos foredrag om Madonnas "Like a Virgin" i Reservoir Dogs, og gjør såpass bra ifra seg at både James Garner og Richard Attenborough drukner litt i ståheien.

 

Kid Galahad
USA/1963/Phil Karlson/Elvis Presley, Gig Young, Charles Bronson, Lola Albright, Joan Blackman m. fl.
Hva kan man egentlig si om en Elvis-film? Hovedpersonen spiller her en bokser som heller vil være bilmekaniker. Han synger 6 sanger av heller laber kvalietet. Og Charlie spiller treneren hans. I intervjuer har Presley sagt at Bronson var temmelig usosial på settet. I wonder why?

 

 

X-15
USA/1961/Richard Donner/David McLean, Charles Bronson, Ralph Taeger, Brad Dexter, Kenneth Tobey m. fl.
Dette blir selvsagt kun spelulasjoner, men det er godt mulig at dette er en av filmene brødrene Zucker så før de begynte på manuset til Airplane! (1980). Og hadde det ikke vært for at den er like kjedelig som å se maling tørke, så hadde kanskje X-15 gjort seg bedre som komedie. Med liksom-dokumentarisk stil tar filmen oss igjennom arbeidet med et prosjekt kalt X-15, en farkost som skal gjøre det mulig med reiser ut i rommet ved å ta av som et vanlig fly. Masse tekniske detaljer blir presentert for oss med stor patos av fortellerstemmen, som er ingen ringere enn James Stewart, og det hele bærer mer preg av å være en propagandafilm for NASA enn en ren spillefilm. Bronson spiller Lee Brandon, en av toppaktørene. Og det eneste han får gjort utenfor flysetet er å vise seg i pysjen mens han barberer seg. Så dør han. Selv om det er en halvtime igjen av filmen. Anbefales ikke for de som ikke er manisk opptatt av romfart og tekniske detaljer om rakettfly.

 

 

A Thunder of Drums
USA/19661/Joseph M. Newman/Richard Boone, George Hamilton, Luana Patten, Arthur O'Connell, Charles Bronson m. fl.
Selv om Bronson hadde både kunstneriske evner og ambisjoner, la han aldri skjul på at skuespilleryrket først og fremst var en inntektskilde. Og derfor ble det også til at han måtte ta noen roller i samme gate som menig Hanna i denne kavaleri-westernfilmen. Hardbarkede Richard Boone spiller kaptein Stephen Maddocks som bruker tøffe metoder for å opprettholde ro og orden i fiendtlig indianerterritorium. Den eneste som utfordrer hans inngrodde vaner er den grønne løytnanten Curtis McQuade (Hamilton). Bronson og nykommer Richard Chamberlain får ikke stort å gjøre av regissør Newman. Men som helhet er ikke filmen noe å være direkte flau over heller.

 

 

Master of the World
USA/1961/William Witney/Charles Bronson, Vincent Price, Henry Hull, Mary Webster, David Frankham m. fl.
Åtte år etter House of Wax møtes Price og Bronson igjen. Denne gang som motstandere. Price spiller den gale kaptein Robur, som har planer om å tvinge alle nasjoner på jorda til å slutte med krig. Bronson spiller regjeringsagenten John Strock som finner intensjonene interessante, men som ikke kan gå med på å bombe alle miliærforlegninger i verden. Historien er basert på to romaner av Jules Verne, og i likhet med andre Verne-produksjoner sliter filmen litt med mangel på action. Og heller semre spesialeffekter. Men det er for all del artig å se Bronson bryne seg verbalt på en gigant som Vincent Price.

 

The Magnificent Seven
USA/1960/John Sturges/Yul Brynner, Steve McQueen, Eli Wallach, Charles Bronson, James Coburn m. fl.
I dag er omtrent annenhver film fra Hollywood en nyinnspilling som ikke engang rekker originalen til knærne. Men en gang i tiden kunne en ny vri på et gammelt tema også bety ny vitalitet. Som da John Sturges tok for seg Akira Kurosawas Seven Samurai (1954) og la handlingen til det ville vesten. Til å spille de syv revolvermennene som nesten gratis beskytter en meksikansk landsby mot omflakkende banditter valgte han nesten bare ukjente ansikter, deriblant vår kompis Charlie. Halvt meksikanske Bernardo O'Reilly (Bronson) er den mest sympatiske av de syv, og fungerer nærmest som en kollektiv samvittighet for hele gruppen. Den roen og verdigheten rollefiguren innehadde var noe Bronson skulle ta med seg videre i mange av sine største roller, og var visstnok noen av hovedgrunnen til at Sean Penn hyret ham inn til sin regidebut The Indian Runner 30 år senere. Advarsel; filmmusikken kommer til å spøke i bakhodet ditt i flere dager etterpå.

50-tallet

 

Never So Few
USA/1959/John Sturges/Frank Sinatra, Gina Lollobrigida, Peter Lawford, Steve McQueen, Charles Bronson m. fl.
Frank Sinatras filmkarriere er et kapittel for seg. I en film kunne han spille seg til en Oscar-nominasjon, mens han i den neste opptrådte som om han bare var innom settet i ti minutter mellom to nattklubbesøk. Hvilket han sannsynligvis også var. I denne lille krigsfilmen, basert på en sann historie om amerikanske kommandosoldater i Burma, er han sånn omtrent midt imellom. I en scene sier rollefiguren hans; "Vi drikker ikke for å bli fulle, men for å få tiden til å gå". Ikke sant? Og nettopp derfor blir ansvaret for å få litt fart i sakene lagt på skuldrene til to skuespillere med mer nerve i lillefingeren enn 'Ol Blue Eyes hadde i hele kroppen; Steve McQueen og Charles Bronson. Og det fungerte såpass bra at regissør Sturges tok begge med seg over i sine to største suksesser; The Magnificent Seven og The Great Escape. Eneste grunn til å se denne er de tre krigsscenene. Romansen mellom Frank og Gina kan trygt sløyfes.

 

 

When Hell Broke Loose
USA/1958/Kenneth G. Crane/Charles Bronson, Violet Rensing, Richard Jaeckel, Arvid Nelson, Robert Easton m. fl.
Ved siden av western- og gangsterfilmer var historier om krig populære blant vordende actionhelter på 50- og 60-tallet. When Hell Broke Loose er så absolutt ingen klassiker i sjangeren, men for Bronson-komplettister byr den ihvertfall på 78 minutter med grei underholdning. Soldaten Steve Boland (Bronson) finner ut at hans tyske kjærestes bror (Jaeckel) er involvert i planene om et Werwolf-attentat mot flere amerikanske offiserer, men blir ikke trodd da han rapporterer det til sine overordnede. Som i Gang War står Bronson også her mer eller mindre alene mot overmakten, og ser ut til å trives veldig godt med det. Under den andre verdenskrig mottok han en Purple Heart-medalje for sin innsats som haleskytter på en B-29, uten at jeg kan se at dette er noe han kan ha hatt nytte av under innspillingen av en film som dette. Bronson og Jaeckel skulle møtes igjen i The Dirty Dozen (1967), da på samme side.

 

 

Gang War
USA/1958/Gene Fowler jr./Charles Bronson, Kent Taylor, Jennifer Holden, John Doucette, Gloria Henry m. fl.
Med tanke på hva Bronson slulle bli kjent for senere i karrieren, så er denne lille thrilleren nærmest profetisk i handlingen. Bronson spiller læreren Alan Avery som blir vitne til et mafiamord. Og da han vitner om hva han har sett, går det gjerne som det gjør i filmer som dette; mafiaen tar hevn og dreper kona til Avery. Noe som tvinger den fredelige læreren til å ta loven i egne hender. Ekkoer av Paul Kersey her altså, om enn i litt mindre spektakulær skala. En artig liten film, men litt for kort og kulissepreget å sette på en lørdagskveld.

 

 

Machine-Gun Kelly
USA/1958/Roger Corman/Charles Bronson, Susan Cabot, Barboura Morris, Morey Amsterdam, Wally Campo m. fl.
1958 var et travelt år for vår mann Bronson, og et karrieremessig viktig et. Rollen som den psykopatiske gangsteren George "Machine-Gun" Kelly skulle blant annet sikre ham gjennombruddet som verdensstjerne ti år senere. Men nå foregriper jeg begivenhetene en smule. Machine-Gun Kelly er en av Roger Cormans bedre filmer, og en som gir Bronson mulighet til å spille på mange strenger. På tradisjonelt Corman-vis ble den innspilt på kun 8 dager, og som mange andre gangsterfilmer er den basert på en sann historie. Kelly og hans manipulative kjæreste Florence raner banker i 30-tallets USA. Det går sånn tålelig bra, og snart føler de begge for å ta skrittet over i kidnappingsbransjen. Big mistake! Machine-Gun Kelly er en ganske så typisk Corman-film, med mye vold og enkel psykologi. Men om man har en viss interesse for filmhistorien generelt og gangsterfilmer spesielt er det så absolutt mye å hente her. Bronson får spille ut hele registeret fra tøff gangster til sippete mammagutt (Cagneys rollefigur i White Heat er åpenbart et forbilde her), og gjør det med selvsikkerheten til en fullbefaren filmstjerne.

 

 

Showdown at Boot Hill
USA/1958/Gene Fowler/Charles Bronson, Robert Hutton, John Carradine, Carole Matthews, Fintan Meyler m. fl.
I en alder av 37 år, etter ti år med småroller i klassikere som House of Wax, Vera Cruz og Jubal under sitt opprinnelige navn Buchinsky, fikk Bronson endelig prøve seg som hovedrolleinnehaver. Og Showdown at Boot Hill er i så måte en passende debut for mannen som skulle bli verdens tøffeste actionhelt. Deputy US Marshall Luke Welsh (Bronson) får hele byen imot seg da han skyter en etterlyst mann i selvforsvar. Det å gjøre det rette er ikke alltid det rette, skal det vise seg. Showdown er uten tvil en gammelmodig film, med et sterkt anti-voldbudskap. Men til tross for dette er actionscenene mange og gode, og dialogen er imponerende tidløs. Og hovedpersonen selv? Vel, han er allerede her den Bronson som vi alle elsker; tøff, egenrådig og handlekraftig. Like god med nevene som med revolveren, og alltid med en velutviklet sans for rettferdighet. Absolutt en lovende start.