Bud Spencer 

En hyllest til den store mannens filmer.

 

90-tallet

Troublemakers

Italia/1994/Terence Hill/Terence Hill, Bud Spencer, Boots Southerland, Ruth Buzzi, Neil Summers m. fl.

Om noen synes det er litt merkelig at jeg avslutter her, når herr Spencers karriere som skuespiller ennå ikke er over, så er det fordi rollen hans som den hardtslående brumlebassen gjorde sin siste opptreden nettopp her. Og det attpå til i selskap med hans faste makker Terence Hill. Denne lille westernkomedien seiler ikke overraskende på en bølge av nostalgi og gjenkjennelse. Regissert av Terence Hill selv, og skrevet av hans sønn Jess, er hele prosjektet så inneforstått med sjangeren og hva som fikk publikum til å elske de første Trinity-filmene, at det er en fryd for øyet. Og Terence er generøs nok til å gi Bud mye plass. Historien er enkel; moren til brødrene Travis (Hill) og Moses (Spencer) ønsker å få sønnene hjem til jul. Problemet er at de to ikke kommer helt overens. For ikke å snakke om deres forhold til andre mennesker...Kjennere av filmene til Bud og Terence vil antakeligvis begynne å nikke anerkjennende allerede ved måten de to er kledd på. Terence har på seg antrekket fra sitt eget store øyeblikk i filmhistorien, My Name is Nobody (1973), og Bud er iført en saueskinnspels som minner veldig mye om den han brukte i Aces High (1968). Legger vi så til en del brukbare slåsskamper (relativt spenstig utført av den 55-årige Terence og 65-årige Bud), mye spising av bønner og slapstick som faktisk er litt morsom og ikke går på bekostning av historien, så snakker vi om en mindre klassiker. For fansen, vel og merke. Andre vil antakeligvis bare se atter en dum cowboykomedie. Og da var vi ved veis ende. 41 filmer, av vekslende kvalitet, med en skuespiller som kanskje ikke hadde andre ambisjoner enn å underholde.

Speaking of the Devil

Italia/1991/Enzo Barboni/Bud Spencer, Carol Alt, Thierry Lhermitte, Mark Allen, Ian Bannen m. fl.

Etter 5 års fravær fra kinofilmens verden dukket Bud og Barboni opp igjen med denne Silvio Berlusconi-produserte, overnaturlige komedien. Historien er skrevet av Enzos sønn, Marco, og dreier seg om en taxisjåfør (Bud) som får besøk av en engel og en djevel, da han vinner 150 millioner dollar i tipping. Filmen følger den gamle, velkjente formelen relativt trofast. Og til tross for at Bud og Enzo nå var henholdsvis 62 og 69 år gamle, hade de fortsatt nok futt til å fikse brasene. I god Berlusconi-ånd blir modellen Carol Alt filmet i en rekke frekke vinklinger i enda frekkere antrekk.

 

 

80-tallet

Aladdin

Italia/1986/Bruno Corbucci/Bud Spencer, Luca Venantini, Janet Agren, Julian Voloshin, Umberto Raho m. fl.

Bruno Corbucci fortsetter her å ødelegge Buds filmkarriere. Med litt velvilje kan vi kanskje kalle det en barnefilm. Men de elendige spesialeffektene og den til tider "voksne" tonen vil neppe virke særlig tiltrekkende på verken barn eller tenåringer...eller voksne, for den saks skyld. Historien kretser rundt en gutt som påkaller ånden i lampen, Aladdin, og får magisk hjelp osv, osv. Etter denne filmen valgt Bud å gå til TV i en del år, med brukbar suksess.  

 

Miami Supercops

Italia/1985/Bruno Corbucci/Terence Hill, Bud Spencer, C.B. Seay, William Jim, Ken Ceresne m. fl.

Så gikk det altså an å bomme med Hill/Spencer-konseptet også. Det er i det hele tatt litt vanskelig å få tak på hva Corbucci vil med denne filmen. Hvis han ønsker å vise at Bud og Terence kan fungere som helt vanlige skuespillere, så begriper jeg ikke hvorfor han valgte en så kjedelig historie. Og om han bare vil gi dem flere bein å stå på, så beviser han vel best at han absolutt ikke er riktig mann for den jobben. Historien om to FBI-agenter som går under cover som politifolk i Miami er attpå til skrevet av ham selv. Og i andre hender kunne dette kanskje fungert som en humoristisk actionfilm. Men slik den er nå - nesten fri for action og morsomme scener - er den absolutt ikke noe verdig punktum for Bud og Terence' karriere. Heldigvis fikk de en sjanse til.

Double Trouble

Italia/1984/Enzo Barboni/Terence Hill, Bud Spencer, April Clough, Harold Bergman, C.V. Wood jr m. fl.

Suksessen med Go for It smakte tydeligvis godt for både Bud, Terence og Enzo, for allerede året etter var de tilbake igjen med en ny film. Og denne gang ble det slått skikkelig på stortromma, både handlings- og produksjonsmessig. Tanken er åpenbart at det publikum vil ha er mer av Terence og mer av Bud. Og derfor spiller de begge dobbeltroller her. Først møter vi stuntmannen Eliot Vance (Terence) og jazzmusikeren Greg Wonder. De er tro kopier utseendemessig av millionærene Bastiano Coimbra de la Coronilla y Azevedo jazzmusikeren og Antonio Coimbra de la Coronilla y Azevedo og derfor blir de fraktet til Brasil, hvor de skal være stand ins for de 2 sistnevnte. Men de berømte uglene befinner seg selvsagt i den ikke ukjente mosen, og mye moro og enda mer slåssing oppstår. Og spising, da...Etter min mening er dette en av duoens bedre filmer. Den er ihvertfall geniunt morsommere og mer oppfinnsom enn det meste annet de gjorde på 80-tallet. Og de sør-amerikanske omgivelsene gir det hele en eksotisk ramme som kler dem.

Go For It

Italia/1983/Enzo Barboni/Terence Hill, Bud Spencer, Buffy Dee, David Huddleston, Riccardo Pizzuti m. fl.

Go for It er egentlig ikke noe annet enn en ren kopi av Crime Busters. Den har til og med David Huddleston i den eksakt samme rollen, men av en eller annen grunn ble filmen ansett for å være et steg opp kvalitetsmessig og et aldri så lite comeback for Bud og Terence. Og om ikke annet så er den en fin påminnelse om at det er Barboni som har best grep om de to stjernene i denne typen komedier. Doug O'Riordan (Bud) og Roscoe Frazer (Terence) er to lurendreiere som feilaktig blir tatt for å være CIA-agenter. Og med 1 million i lomma og masse spesialutstyr, er det ikke rart de prøver å melke situasjonen for alt den er verdt. Pizzuti, som vi har sett få bank av gutta helt siden Trinity-dagene, har nå avansert til sjefsskurk og får gå rundt i dress, helt uten å motta ett eneste slag. Det er det derimot mange andre som gjør, og Buds kamp med en hel bande kung fu-utøvere er et klart høydepunkt i filmen.  

Cat and Dog

Italia/1983/Bruno Corbucci/Bud Spencer, Tomas Milian, Marc Lawrence, Margherita Fumero, Don Sebastian m. fl.

Opp igjennom karrieren forsøkte Bud flere ganger å bruke andre enn Terence Hill som makker, og det fungerte vel bare sånn delvis. I denne lille krimkomedien er han paret med spagettiwestern-legenden Tomas Milian. Og selv om det kan ha virket som en god ide i utgangspunktet, så blir det aldri noe særlig sprut over sakene. Bud spiller politisersjant Alan Parker, som må kansellere familieferien for å fange den notoriske lurendreieren Tony Roma (Milian). Om den manglende futten skyldes regissør/manusforfatter Bruno Corbuccis nesten fraværende teft for morsomme situasjoner, Milians ikke-eksisterende komiske talent eller været i Miami dette året, er egentlig ikke så viktig. La oss bare slå fast at dette aldri blir mer enn småtrivelig og så fortsette til neste film...  

Bomber

Italia/1982/Michele Lupo/Bud Spencer, Jerry Cala, Stefano Mingardo, Kallie Knoetze, Gegia m. fl.

Buds siste solofilm på 80-tallet er også hans siste samarbeid med regissøren Michele Lupo. I form og innhold snakker vi om en ren nyinnspilling av They Called Him Bulldozer, med flere av de samme skuespillerne og de samme vitsene. Den eneste forskjellen er at Bud spiller en tidligere bokser denne gang. Men det funker veldig bra. Vår mann ser ut til å være i topp form, både fysisk og skuespillermessig. Atter en gang er det det amerikanske forsvaret som er motstander, og Buds oppgave er å på kort tid trene en fersk bokser godt nok til å slå amerikanernes champion. På veien til det siste oppgjøret får vi som vanlig se en del slåssing, et par morsomme scener hvor Bud danser og mye spising. Alle de gode, gamle ingrediensene vi forventer oss. Men det er nok det faktum at Lupo holder det hele trygt plassert i feelgood-landskapet som gjør at filmen hever seg over de mer slapstick-pregete greiene fra dette tiåret.

Banana Joe

Italia/1982/Steno/Bud Spencer, Marina Langner, Mario Scarpetta, Gianfranco Barra, Enzo Garinei m. fl.

Bud kan krysse av enda et punkt på lista si med denne komedien. Han har nemlig skrevet manus selv. Og selv om han nok prøver å få med litt for mange tråder og ingredienser til tider, sørger regissør Steno og crewet for passe mengder humor og sprø innfall. Litt over i barnefilm-land er det, men flotte locations i Columbia og en fin historie om den lille manns kamp mot kapitalismen redder det hele i land. Men noen klassiker i Buds kanon er det ikke. Musikken fra brødrene de Angelis er kanskje enkel, men den setter seg i hjernen.

Who Finds a Friend Finds a Treasure

Italia/1981/Sergio Corbucci/Terence Hill, Bud Spencer, John Fujioka, Louise Bennett, Salvatore Borghese m. fl.

Bud og Terence er tilbake i Miami i sin 14. film sammen, for andre gang under Sergio Corbuccis regi. Settingen er en øy langt til havs, og humoren dreier seg om en nedgravd skatt, øybeboere (italienske og amerikanske statister) som oppfører seg rart, en japansk soldat (Fujioka, som er fra Hawaii) som tror det fortsatt er krig og pirater som ser ut og oppfører seg som en motorsykkelgjeng fra Politiskolen. Ikke akkurat komisk gull, men trivelig på sitt vis. Ryktene gikk nå om at forholdet mellom de to stjernene var en smule kjølig. Men publikum ville ha mer, og mer ble det. Selv om det nå er ganske klart at det er Buds solofilmer som er best.  

Buddy Goes West

Italia/1981/Michele Lupo/Bud Spencer, Amidou, Joe Bugner, Piero Trombetta, Carlo Reali m. fl.

Etter å ha lagt familieunderholdningen bak seg kom Bud sterkt tilbake med denne humoristiske spagettiwesternfilmen. Med stødig regi av Lupo, musikk av selveste Ennio Morricone og manus av Sergio Donati (bl. a. Sergio Leones Once Upon a Time in the West og Duck You Sucker) er dette en bunnsolid produksjon. Buddy (Bud) og hans sidekick Girolamo (Amidou) blir tatt for å være lege og pleier av innbyggerne i en støvete by ute i ødemarka. Et glirmende opplegg for to umoralske banditter, men snart får de nyss om at sheriffen (Bugner) og den lokale bandelederen, Colorado Slim (Riccardo Pizzuti), ikke er helt hva de utgir seg for. Pizzuti, som vi har sett få bank av Bud i ti år, har nå endelig avansert til sjefsskurk, og Bugner gjør her en av sine største og aller beste roller. Filmen kan også skilte med den lengste og mest forseggjorte matorgien i Spencers karriere.     

Everything Happens to Me

Italia/1980/Michele Lupo/Bud Spencer, Cary Guffey, Ferruccio Amendola, Claudio Undari, John Bartha m. fl.

Bud fortsetter i det barnevennlige hjørnet med denne oppfølgeren til The Sheriff and the Satellite Kid. Handlingen er kanskje litt mer episodisk denne gang, med mange billige effekter og mye slapstick for de yngste, men når det endelige oppgjøret mellom sheriff Hall (Bud) og de fiendtlige romvesnene som jakter på UFO-gutten begynner er filmen kanskje bedre enn den første. Ingen Harmstorf eller Bugner denne gang, men mye plass til Bud. Og slåsskampene er som vanlig av godt merke. Filmen markerer (heldigvis?) slutten på herr Spencers barnefilm-periode.

Flatfoot in Egypt

Italia/1980/Steno/Bud Spencer, Enzo Cannavale, Baldwyn Dakile, Robert Loggia, Karl-Otto Alberty m. fl.

Bud innleder 80-tallet med den fjerde og siste filmen om Flatfoot. Muligens inspirert av suksessen til The Sheriff and the Satellite Kid har regissør Steno lagt seg på en mer barnevennlig stil denne gang. Og handlingsmessig snakker vi mer eventyrfilm enn krimhistorie. Men det hele er riktig så trivelig og Tintin-aktig, med noen gode fighter og mange fine bilder fra Egypt. Rizzo, Caputo (Cannavale) og Rizzos fostersønn Bodo (Dakile) reiser til Egypt på leting etter en professor som jobber med en oppsiktsvekkende oppfinnelse. Robert Loggia og Karl-Otto Alberty liver opp rollelista som henholdsvis oljemagnat og svensk (!) skurk.

 

70-tallet

I'm for the Hippopotamus

Italia/1979/Italo Singarelli/Terence Hill, Bud Spencer, Joe Bugner, May Dlamini, Dawn Jürgens m. fl.

Bud og Terence' siste film på 70-tallet er også en av deres største suksesser. Historien er modellert for å være en komisk variant av Giuliano Gemmas populære afrika-filmer. Og kanskje er det derfor regissør Singarelli har tonet ned slåssingen litt og satset mer på dyreliv og naturopplevelser. Tom (Bud) og Slim (Terence) legger seg ut med tyskeren Ormond, da han begynner å selge dyr til en kanadisk dyrehage i stor stil. Joe Bugner har nå avansert til hovedskurk. Noe han kanskje angret på i ettertid. Han ble nemlig svimeslått av Spencer, da sistnevnte feilbedømte avstanden under en scene. Bud synger sin egenkomponerte sang Grau Grau Grau flere ganger.

The Sheriff and the Satellite Kid

Italia/1979/Michele Lupo/Bud Spencer, Raimund Harmstorf, Cary Guffey, Joe Bugner, Carlo Reali m. fl.

Bud ble værende i USA for sin neste film, denne gang i midtvesten. Og i det som best kan beskrives som en ren barnefilm. Nevekampene er som de pleier å være, men humoren er av enkleste sort. Historien riffer på Close Encounter of the Third Kind og amerikas fascinasjon for ufo'er, og de har til og med fått med seg gutten fra Spielbergs klassiker. En farkost fra det ytre rom lander i sheriff Halls (Bud) hjemby, og den irritable lovmannen må motvillige beskytte romvesnet H7-25 mot kaptein Briggs (Harmstorf) og hans menn. Joe Bugner spiller som vanlig en slask som er snill på bunnen, og står for noen av de beste slåsscenene med Bud.

Odds & Evens

Italia/1978/Sergio Corbucci/Terence Hill, Bud Spencer, Luciano Catenacci, Larisa Laurito, Kim McKay m. fl.

Bud og Terence' 12. film sammen ble regissert av selveste Sergio "Django" Corbucci. Og det synes. Corbucci og broren Bruno sto også for manus, og det er kanskje her kvaliteten kommer best fram. Alt er ihvertfall litt tightere redigert og spenstigere utført enn tidligere. Ellers er alt ved det gamle vanlige; lystige melodier av brødrene de Angelis, slapstick humor og mafiosoer, som vanlig ledet av stuntmann/skuespiller Riccardo Pizzuti, som får bank igjen og igjen. Brødrene Johnny og Charlie Firpo får i oppdrag av marinen å rydde opp i gamblemiljøet i Miami. Det innebærer selvsagt mye spas og mange nevekamper. Som de andre filmene til gutta på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet er det hele spilt inn i USA. Men såpass lite ser vi av "vanlige" amerikanere, at vi aldri er i tvil om at dette er en ren italiensk produksjon. Noen kritikere har bemerket at slåsskampene under Corbuccis regi er litt mer brutale enn tidligere. Jeg vet ikke om jeg er enig i akkurat det, men de er ihvertfall mer oppfinnsomme. 

They Called Him Bulldozer

Italia/1978/Michele Lupo/Bud Spencer, Raimund Harmstorf, Ottaviano Dell'Acqua, Nando Paone, Enzo Santianiello m. fl.

Etter å ha oppholdt seg i actionsjangeren under hele sin karriere slår Bud her til med det som best kan beskrives som en feelgood ungdomsfilm.  Han er definitivt hovedpersonen i historien, men mer som et ikon de andre skuespillerne kan spille mot. En gruppe ungdommer ser sitt snitt til å få hevn over de lokale, amerikanske soldatene (ledet av Raimund "Tsarens Kurer" Harmstorf), da en tidligere forballegende kalt Bulldozer (Bud) flytter inn i nabolaget. Planen er å slå dem på fotballbanen, men kan de vinne uten å lokke Bulldozer til et comeback? Denne filmen introduserer to ting som skal bli viktige for Bud framover; 1. Joe Bugner debuterer som skuespiller, og den tidligere verdensmesteren i boksing skulle raskt vise seg å bli en av Terence og Buds viktigste motstandere. Og 2. Sang og gitarspill fra bulldozeren selv - og det er hans egen, italienske stemme som blir brukt også i den engelske versjonen.   

Flatfoot in Africa

Italia/1978/Steno/Bud Spencer, Enzo Cannavale, Werner Pochath, Joe Stewardson, Dagmar Lassander m. fl.

Den tredje filmen om inspektør Flatfoot Rizzo har en litt svakere historie enn de to første, og er dessverre spilt inn i Sør-Afrika under apartheid-styret, men som humoristisk action-underholdning er den absolutt verdt en titt. Rizzo (Bud) reiser til Johannesburg på jakt etter en narkoliga etter et tips fra sin tidligere medarbeider, Caputo (Cannavale). Det er mye suspekt turistreklame i Flatfoot in Africa, men litt interessant er det jo å se bilder fra en nasjon som var så hatet på 70- og 80-tallet. Filmen introduserer også dansing som et av Buds varemerker, i tillegg til slåssing og spising.

Crime Busters

Italia/1977/Enzo Barboni/Terence Hill, Bud Spencer, David Huddleston, Luciano Catenacci, Ezio Marano, Luciano Rossi m. fl.

Da Bud og Terence dukket opp igjen etter en pause på 4 år var et med en av deres aller største internasjonale suksesser. Skrevet og regissert av Barboni var filmen også den første av flere som ble innspilt på location i Miami. Matt Kirby (Terence) og Wilbur Walsh (Bud) er to dagdrivere som helt på slump blir motorsykkelpolitimenn. Men såpass rettferdighetssans har de at de passer på å få en bande med narkosmuglere fengslet mens de venter på å få sparken. Humoren er muligens litt mer barnevennlig her enn i Trinity-filmene, men slåsskampene er voldsommere enn noen gang. Buds filmer på egenhånd er nok hakket bedre, men med Terence på laget er suksessen sikret. Derfor ble det også oftere samarbeid i årene som kom. 

Charleston

Italia/1977/Marcello Fondato/Bud Spencer, Herbert Lom, James Coco, Geoffrey Bayldon, Ronald Lacey m. fl.

Her snakker vi om en veldig annerledes, og helt uventet, rolle for Bud. En lettbeint komedie med amibisjoner om å ligne på Newman og Redfords The Sting fra 1973, med mye dialog og veldig lite av det herr Spencer er kjent for. Men det funker ganske greit. Den store mannen spiller Charleston, en notorisk svindler som leder en gruppe amatører i et forsøk på å lure fem millioner fra den amerikanske rikingen Joe Lo Monaco (Coco). Bud får vist fram noen av sine ferdigheter med nevene mot slutten av filmen, men stregt tatt kunne hvem som helst ha spilt hovedrollen her. Et av høydepunktene er Herbert Lom, som spiller, kler seg og oppfører seg akkurat som inspektør Dreyfuss fra Pink Panther-filmene.  

Soldier of Fortune

Italia/1976/Pasquale Festa Campanile/Bud Spencer, Franco Agostini, Enzo Cannavale, Frederic de Pasquale, Jaques Dulfilho m. fl.

Uvant setting denne gang for Bud. Men bortsett fra at handlingen foregår i middelalderen, og at hovedvekten ligger på fekting og ridning, så er det business as usual. En gruppe leiesoldater i fransk tjeneste bestemmer seg for å skifte side og heller hjelpe de beleirede spanjolene. Soldier of Fortune er den andre av i alt fire filmer hvor Bud bruker sin egen stemme - i den italienske versjonen, vel og merke. Dette er kanskje den av mannens filmer som er minst kjent - og sett. Men den er absolutt verdt en titt om mann kommer over den.  

 

 

Flatfoot in Hong Kong

Italia/1975/Steno/Bud Spencer, Al Lettieri, Robert Webber, Enzo Cannavale, Renato Scarpa m. fl.

Flatfoot in Hong Kong er første gang Bud benytter seg av sin bakgrunn som olympisk svømmer, når han i filmen svømmer over havna i Macau. Politimannen Rizzo kjemper fortsatt for å holde Napoli fritt for narkotika. Men for å få has på bakmennene må han denne gang reise helt til Thailand og Hong Kong. Det er virkelig klasse over denne andre Flatfoot-filmen, og spesielt artig er det å se Hollywood-ansikter som Lettieri og Webber få hjelp av italienske stuntmenn til å te seg som durkdrevne pugulister. De eksotiske innspillingsstedene sørger også for at filmen er over gjennomsnittet fin å se på. Og en slåsscene under vann ser man ikke hver dag!     

Two Missionaries

Italia/1974/Franco Rossi/Terence Hill, Bud Spencer, Robert Loggia, Jean Pierre Aumont, Jaques Herlin m. fl.

I flere av filmene sine bidro Bud også som sanger og komponist. Her har han skrevet sangen El Barco de San Jose sammen med Guido og Maurizio De Angelis. To misjonærer i Sør-Amerika (Bud og Terence) tyr til utradisjonelle metoder for å hjelpe de fattige, og havner i bråk med både biskopen (Heflin) og den korrupte guvernøren (Loggia). Dette var det siste prosjektet til Bud og Terence på noen år, og rykter spredde seg om at de hadde fått problemer med å samarbeide.  

Watch Out, We're Mad

Italia/1973/Marcello Fondato/Terence Hill, Bud Spencer, Paty Shepard, John Sharp, Donald Pleasence m. fl.

Slåsskampene i filmene til Bud og Terence tok cirka 10 dager å filme - 1 minutt per dag - og var koregrafert litt som en dans. Et tjuetall stuntmenn ble brukt, og de var så proffe at hovedrolleinnehaverne kunne utføre alt selv. Watch Out, We're Mad er nok de to herrenes beste film sammen. Den er mer fartsfylt, oppfinnsom og morsom enn det meste annet de gjorde. Big Ben og Kid vinner en buggy etter å ha kommet i mål likt på rallybanen. Da bilen blir ødelagt av en gangster (Sharp) og hans gale rådgiver (Pleasence), blir gutta sinte - veldig sinte. Filmen er spilt inn i Spania, med Marcello Fondato i registolen. Fondato skrev flere av Buds senere filmer. 

Flatfoot

Italia/1973/Steno/Bud Spencer, Adalberto Maria Merli, Raymond Pellegrin, Juliette Mayniel, Mario Pilar m. fl.

Flatfoot er en av Buds egne favoritter, og det er lett å skjønne hvorfor. Spilt inn i hans hjemby Napoli på sommeren, med god regi av Steno, har filmen mer enn et snev av seriøsitet over seg. Det er slåsskamper, biljakter og action som står i høysetet også her, men historien er av det mer alvorlige slaget. Inspektør "Flatfoot" Rizzo har det meste under kontroll i havna i Napoli. Og det uten å bruke våpen. Men den hensynsløse gangsteren Baronens (Angelo Infanti) metoder blir en tøff utfordring for den fredelige politimannen. Dette er Buds første av i alt 10 samarbeid med regissør Steno. Ironisk nok var det Spencers kraftige napoli-aksent som i utgangspunktet førte til at han ble dubbet av andre.

Even Angels Eat Beans

Italia/1973/Enzo Barboni/Giuliano Gemma, Bud Spencer, Robert Middleton, Victor Israel, Lara Sender m. fl.

En gang i blant spilte Bud inn typiske kompis-filmer med noen andre enn Terence Hill som motspiller. Det fungerte aldri helt optimalt. Denne gangsterkomedien er et godt eksempel på akkurat det. Bryteren Charlie Smith (Bud) og iskremselgeren Sonny (Gemma) blir tatt for å være leiemordere av en lokal gangster. De velger å spille med, men etter hvert blir det farligere og farligere. Regissør Barboni hadde laget Man of the East med Terence Hill året før, og nå denne. Men i de neste filmene sørget han for å ha med begge stjernene sine.  

A Reason to Live A Reason to Die

Italia/1972/Tonino Valerii/James Coburn, Bud Spencer, Telly Savalas, Georges Geret, Reinhard Kolldehoff m. fl.

I italienske filmer ble stemmene alltid lagt på senere, gjerne av en annen skuespiller. Bud ble som regel dubbet av en herre ved navn Glauco Onorato, som også hadde Charles Bronson og Arnold Schwarzenegger på cv'en. Oberst Pembroke (Coburn) valgte å gi fra seg Fort Holman til sørstatene for å spare menneskeliv. Nå planlegger han å ta det tilbake. Til det trenger han hjelp av Eli Sampson (Bud) og en gruppe dødsdømte fanger. Selv med store navn som Coburn og Savalas på rollelista er dette Buds film fra start til slutt.

All the Way Boys

Italia/1972/Giuseppe Colizzi/Terence Hill, Bud Spencer, Rene Kolldehoff, Cyril Cusack, Carlos Munoz m. fl.

Bud og Terence' første ikke-western sammen, og deres siste samarbeid med Colizzi, er en av Buds absolutte favoritter blant hans egne filmer. Mye fordi innspillingen inspirerte ham til å ta flysertifikat og senere starte sitt eget flyselskap. Etter en mislykket forsikringssvindel strander pilotene Plata (Terence) og Salud (Bud) i jungelen i Columbia. Der havner de midt i en konflikt mellom gruvearbeidere og den korrupte Mr Ears (Kolldehoff). All the Way Boys inneholder mye slåssing og humor, men er mer en eventyrfilm enn en ren komedie.  

Torino Nera

Italia/1972/Carlo Lizzani/Marcel Bozzuffi, Bud Spencer, Francoise Fabian, Guido Leontini, Vittorio Duse m. fl.

Hyggelig nok klarer Bud seg fint også i sin kanskje mest seriøse rolle. Arbeideren Rosario Rao (Bud) blir uskyldig anklaget for mord. Heldigvis har han to sønner som som setter alt inn på å få faren frikjent. Torino Nera er Buds siste rolle i et drama. Herifra og ut er det underholdning for alle penga.  

It Can Be Done...Amigo

Italia/1972/Maurizio Lucidi/Bud Spencer, Jack Palance, Renato Cestie, Francisco Rabal, Dany Saval m. fl.

På begynnelsen av 70-tallet kunne så å si alle italienske filmer av litt størrelse skilte med et eller to store amerikanske navn på rollelista. Her er det Jack Palance som har tatt turen over til europa for å bidra med sitt helt spesielle talent. Hiram Coburn (Bud) har lovet den døende onkelen til 11 år gamle Chip Anderson (Cestie) å hjelpe nevøen med å finne fram til arven sin. Den illsinte revolvermannen Sonny Bronston (Palance) har på sin side planer om å gifte bort søsteren sin til Coburn, og stikker stadig kjepper i hjulene for de to. It Can Be Done...Amigo er den første av mange filmer hvor Bud har en ung sidekick ved sin side.

Four Flies on Grey Velvet

Italia/1971/Dario Argento/Michael Brandon, Mimsy Farmer, Jean-Pierre Marielle, Bud Spencer, Aldo Bufi Landi m. fl.

Den tredje filmen Bud gjorde i 1971, var en av Dario Argentos blodige thrillere. Rockmusikeren Roberto (Brandon) dreper en mann ved et uhell og snart blir kontaktet av ukjente utpressere. Bud spiller Godfrey, en venn av hovedpersonen, som bor alene ute på landet og lever av det han fisker selv. 

Trinity is Still My Name

Italia/1971/Enzo Barboni/Terence Hill, Bud Spencer, Harry Carey jr., Yanti Somer, Jessica Dublin m. fl.

I tillegg til slåsskamper og slapstick-humor, så er mat en viktig del av Buds filmunivers. Og oppfølgeren til Trinity inneholder mange spisescener, med et høydepunkt i et rølpete restaurantbesøk som ble kopiert i The Blues Brothers 9 år senere. Da Bambino skal lære Trinity å bli en skikkelig banditt, blir de tatt for å være føderale agenter. Et godt skalkeskjul, hadde det ikke vært for at lillebror hele tiden ønsker å hjelpe folk rundt seg. Film #2 var en nesten like stor suksess som den første, selv om det er snakk om en ren komedie denne gang. 

Blackie the Pirate

Italia/1971/Lorenzo Gicca Palli/Terence Hill, Silvia Monti, George Martin, Diana Lorys, Bud Spencer m. fl.

Etter megasuksessen med Trinity valgte Bud og Terence å gi seg i kast med sjørøvere. Dog med langt mindre hell. Om det skyldes at Bud bare har en bitteliten birolle her eller at det ikke er så mye sprut over noe av det filmen serverer, det får de lærde strides om. Sjørøverkapteinene Blackie (Terence) og Skull (Bud) slåss om en gullskatt i en spansk koloni. Dessverre betyr det i Pallis regi at Hill får hoppe rundt og være seg selv, mens Bud utelukkende står på dekket til et piratskip og brøler ordre.

They Call Me Trinity

Italia/1970/Enzo Barboni/Terence Hill, Bud Spencer, Steffen Zacharias, Dan Sturkie, Farley Granger m. fl.

Bud og Terence' møte med regissør Enzo Barboni (alias E. B. Clucher) resulterte i en av de største suksessene i italiensk filmhistorie og det definitive verdensgjennombruddet for de to herrene. Og resten er, som de sier, historie!  Den lynraske, men gjennomført late, revolvermannen Trinity (Terence) og hans supersterke bror Bambino (Bud) hjelper innbyggerne i en liten grenseby å bli kvitt den lokale tyrannen (Granger). They Call Me Trinity er absolutt en vaskekte western, det er bare det at den er morsommere enn de fleste andre filmene i sjangeren. Og ikke minst dannet den skole for alle filmene de to hovedpersonene skulle delta i de neste 25 årene. Verdt å merke seg er at Quentin Tarantino brukte tittelmusikken mot slutten av sitt mesterverk Django Unchained (2012).

The Fifth Day of Peace

Italia/1970/Giuliano Montaldo/Franco Nero, Richard Johnson, Helmut Schneider, Larry Aubrey, Bud Spencer m. fl.

På tampen av 60-tallet gjorde Bud sin kanskje mest seriøse rolle noen sinne. I en film som befinner seg milevis unna det fansen skulle forbinde med ham i årene som kom. Under den første uka av fred etter den 2. verdenskrig ønsker de insatte i en krigsfangeleir for tyske soldater å dømme noen av sine medfanger for å desertere. Det stiller de kanadiske fangevokterne overfor et stort dilemma. Bud spiller den sympatiske, kanadiske soldaten Jelinek under sitt eget navn Carlo Pedersoli. Hovedrolleinnehaveren her, Franco Nero, var forøvrig den første som fikk tilbud om å spille Trinity året etter.

 

60-tallet

Boot Hill

Italia/1969/Giuseppe Colizzi/Terence Hill, Bud Spencer, Woody Strode, Eduardo Cianelli, George Eastman m. fl.

Tredje og siste kapittel om Hutch og Cat byr på litt mindre Bud enn i de to andre. Og likevel er det han som stjeler showet. Bessy og Stevens bistår denne gang et snodig utvalg sirkusartister og opprørere med å felle den lokale tyrannen Honey Fisher (den geniale/gale Victor Buono). Venstresympatiene ligger tjukt utenpå historien denne gang, uten at det forhindret Bud fra å bli høyrepolitiker senere i livet. Filmen er spilt inn på noen av de samme stedene Sergio Leone brukte i The Good, the Bad and the Ugly.  

The Five Man Army

Italia/1969/Don Taylor, Italo Zingarelli/Peter Graves, James Daly, Bud Spencer, Nino Castelnuovo, Tetsuro Tanba m. fl.

The Five Man Army byr på nok en versjon av Buds Starke Adolf. Denne gang i en slags western-versjon av Mission Impossible. Under revolusjonen i Mexico jobber Dutchman (Graves) med planer om å rane et tog lastet med gull.Til å hjelpe seg har han fire gamle kompanjonger, deriblant Mesito (Bud). Manus til denne filmen ble skrevet av ingen ringere enn Dario Argento. Og musikken er av vår gamle venn Ennio Morricone. En veldig underholdende film.

Ace High

Italia/1968/Giuseppe Colizzi/Eli Wallach, Terence Hill, Bud Spencer, Brock Peters, Kevin McCarthy m. fl.

Giuseppe Colizzis andre film i trilogien om Hutch Bessy og Cat Stevens' bravader i det ville vesten, er nok den beste av de tre. Da Hutch (Spencer) og Cat (Hill) blir ranet av banditten Cacopoulos (Wallach) tar de selvsagt opp jakten på mannen. Helt uvitende om at de nå er brikker i hans plan om å ta hevn over de som forrådte ham flere år tidligere. Terence spiller også her en tøff og kynisk revolvermann, men Bud begynner så smått å finne formen som skulle følge ham resten av karrieren. Og skulle noen treffe de som sto for kostymene i denne filmen, så spør fra meg om hvorfor det ser ut som om Hutch går rundt med en hel sau slengt over skuldrene.

Beyond the Law

Italia/1968/Giorgio Stegani/Lee Van Cleef, Antonio Sabato, Gordon Mitchell, Lionel Stander, Bud Spencer m. fl.

Buds tredje skuespillerinnsats er kun en liten birolle. Men om noen er interesserte i å se hvordan mannen ser ut uten skjegg, så er dette filmen (filmplakaten lyver, med andre ord). Revolvermannen Billy Joe Cudlip (Van Cleef) har planer om å rane en gullast når den passerer gjennom en liten ørkenby. Og hva er vel bedre enn å bli stedets sheriff mens han venter? Bud spiller byens borgermester og deler vel kun ut ett eneste slag. Dette er Lee Van Cleefs film fra start til slutt, og en ganske god en i tillegg.

Today We Kill, Tomorrow We Die

Italia/1968/Tonino Cervi/Brett Halsey, Bud Spencer, Wayde Preston, Jeff Cameron, Franco Borelli m. fl.

Bud hadde visst nok ikke stor tro på en framtidig filmkarriere, men fortsatt på egenhånd i en ny western. Etter fem år i fengsel er Bill Kiowa (Halsey) fast bestemt på å rydde av veien mannen som plasserte ham der (Tatsuya Nakadai). Men til det trenger han hjelp av bl.a. slåsskjempen O'Bannion (Spencer). Atter en seriøs rolle for Bud. Et par fighter. Og av en eller annen grunn stiller han med løsskjegg. Today We Kill, Tomorrow We Die er kanskje mest kjent for sin nærmest gotiske stil, og det merksnodige i at japanske Nakadai ser ut til å spille meksikaner.

God Forgives, I Don't

Italia/1967/Giuseppe Colizzi/Terence Hill, Bud Spencer, Frank Wolff, Gina Rovere, Jose Manuel Martin m. fl.

Den tidligere olympiske svømmeren Carlo Pedersoli (f. 1929) tok navnet Bud Spencer, etter favorittølet og favorittskuespilleren, før han tok steget over i filmens verden. Og publikum likte umiddelbart det den skjeggete bamsen hadde å tilby. Den råsterke forsikringsagenten Hutch Bessy (Bud Spencer) slår seg sammen med den lynraske revolvermannen Cat Stevens (Terence Hill) for å få has på banditten Bill San Antonio (Wolff). Men sistnevnte har utallige triks gjemt oppe i ermet. Denne voldsomme westernfilmen befinner seg milevis unna den lettbeinte komikken Bud og Terence skulle bli kjent for. Litt slåssing blir det plass til, for det meste dem i mellom. En av deres beste filmer.