John Wayne

 

70-tallet

The Shootist

USA/1976/Don Siegel/John Wayne, Lauren Bacall, Ron Howard, James Stewart, Richard Boone m. fl.

I won't be wronged. I won't be insulted. I won't be laid a-hand on. I don't do these things to other people, and I require the same from them.

-J.B. Books

I motsetning til hva mange tror, så hadde ikke Duke kreft når denne filmen ble laget. Faktisk planla han nye prosjekter. Men han var klar over at han ikke lenger kunne fronte actionfilmer, og at helsa ikke ville tillate ham å jobbe så veldig mange år til. Rollelista er full av navn som tidligere har spilt mot Wayne (Bacall, Boone, Stewart, John Carradine, Hugh O'Brian), og for å illustrere hovedpersonens liv har de brukt klipp fra Hondo, Rio Bravo og El Dorado. Revolvermannen J.B. Books (Wayne) får beskjed av doktoren sin (Stewart) om at han skal dø av kreft, og planlegger å leve ut sine siste dager på pensjonatet til enken Bond Rogers (Bacall) og hennes sønn Gillam (Howard). Men etter hvert som smertene blir verre, begynner en plan om en aller siste duell å ta form. Heldigvis for Books bor det tre menn i byen (Boone, O'Brian og Bill McKinney) som mer enn gjerne vil bistå ham med dette. Regissør Siegel var nok den rette til å ta hånd om dramadelen av denne historien. Personlig hadde jeg ønsket at Waynes aller siste shootout hadde vært litt mer episk filmet og klipt. Men for all del, dette er solide saker. Og en av de beste svanesangene til noen superstjerne noen sinne.

Rooster Cogburn
USA/1975/Stuart Millar/John Wayne, Katharine Hepburn, Richard Jordan, Anthony Zerbe, Strother Martin m. fl.
John Waynes nest siste film er kanskje en ubetydelig affære i filmhistorien. Ideen er lånt fra The African Queen (1951), og nykommeren Millar tilfører ingenting nytt. Men med The Duke i topp komisk form, og Hepburn som streng og tøff motspiller, blir det ganske morsomt likevel. Da misjonsstasjonen til Eula Goodnight (Hepburn) blir angrepet og faren drept, er den forfyllete kranglefanten Rooster Cogburn (Wayne) den enste som kan hjelpe henne. Men når motstanden er som størst skal det vise seg at den gamle marshalen har mer innbords enn whiskey og maiskaker. Produsentene var såpass i tvil om at Wayne kunne fronte enda en film om Cogburn (True Grit, 1969), at de hadde selveste Marlon Brando ventende i kulissene. DET skulle jeg gjerne sett. Men fram til Jeff Bridges dukket opp i Coen-brødrenes nyinnspilling i 2010, hersket det liten tvil om at det var The Duke som VAR Rooster. Richard Jordan gjør en fantastisk innsats som hovedskurken. Og Paul Koslo er som vanlig solid som sidekick.

Brannigan
England/1975/Douglas Hickox/John Wayne, Richard Attenborough, Judy Geeson, Mel Ferrer, John Vernon m. fl.
Før blazeren måtte leveres til rens klemte Duke ut enda en politithriller. Denne gang med Clint Eastwoods Coogan's Bluff (1968) som forbilde, og med John Wayne i mer humoristisk og velkjent stil. Filmen er full av både velkoreografert action og småmorsom machodialog. Og fisk-på-land-historien, med en brautende yankee i dronningens England, er morsom nok. Men det største plusset her er og blir alle scenene fra et sommerlig London anno 1975. Jim Brannigan (Wayne) blir sendt til den britiske hovedstaden for å hente hjem gangsteren Larkin (Vernon). Men før han rekker å få ham på flyet, blir mannen kidnappet av ukjente gjerningsmenn. Stjerner som Sir Richard Attenborough og Judy Geeson spiller godt opp mot Duke i de fleste scenene, og skurkefjes som Brian Glover og James Booth gjør sine cockneyting plettfritt. Men Wayne var syk under innspillingen, og følte at resultatet ikke var verdt lidelsene. Noe som er synd, for dette er god underholdning.

McQ
USA/1974/John Sturges/John Wayne, Eddie Albert, Diana Muldaur, Al Lettieri, Clu Gulager m. fl.
John Wayne la aldri skjul på at han angret på å ikke ta hovedrollen i Donald Siegels Dirty Harry i 1971. Og noen år senere kom han ikke overraskende på banen med et par egne storbythrillere. Først ut var McQ, en overraskende seriøs og tvers igjennom solid politifilm som ikke befant seg milevis unna klassikere som Bullitt (1968) og Magnum Force (1973). Lon McQ, en hardkokt og uortodoks Seattle-purk prøver å løse en vanskelig drapssak, selv om det vil koste ham både jobben og vennene. Dette er så langt unna Waynes World som man kan komme. Det er hardt, kynisk og voksent. Og Duke spiller på en måte som burde gi flere seere en aldri så liten øyeåpner. Et par biljakter, blant annet en i McQs flaskegrønne Pontiac Firebird, liver opp. Filmteknisk har McQ skrevet seg inn i historien for to ting; dette er første gang man ser en bil gå rundt flere ganger etter et krasj, og første gang noen bruker en Mac10 på lerretet. Filmen ble dessverre ingen hit for Wayne.

Cahill: U.S. Marshal

USA/1973/Andrew V. McLaglen/John Wayne, Neville Brand, George Kennedy, Gary Grimes, Clay OBrien m. fl.

John Wayne sa i intervjuer i etterkant at Cahill US Marshal ikke burde vært laget. Det er kanskje å dra det litt langt, men sannheten er at filmen blir litt for Huset på prærien her og der til å virkelig tilfredsstille. Hvilket er snodig, tatt i betraktning at manuset er skrevet av forfatterne bak Dirty Harry og Big Jake. Regien til McLaglen kunne kanskje også vært litt strammere. De mange innescenene bidrar heller ikke til å fjerne inntrykket av at vi snakker om b-vare  Men bortsett i fra dette, er det en relativt grei western. Sønnene (Grimes og O'Brien) til marshall J.D. Cahill (Duke) deltar i et bankran kun for å få farens oppmerksomhet. Men gjengen de har slått seg sammen med (Kennedy m. fl.) er ingen søndagsskolegjeng. Og faren har tenkt å lære avkommet en lekse, så det krever mye besluttsomhet fra de to for å løse floken. Det er i ettertid lett å se hvilke grep som hadde gjort denne filmen langt bedre, men det den skal ha for er at den langt på vei forsøker å rette opp ryktet til Duke som fordomsfull og reaksjonær. Wayne skyldte mange av feilene her på at han fikk vite at John Ford var syk, og at han ga opp halvveis.

The Train Robbers

USA/1973/Burt Kennedy/John Wayne, Ann-Margret, Rod Taylor, Ben Johnson, Christopher George m. fl.

Don't ever get old; you'll live to regret it.

-Grady

Det ble som kjent ingen pensjonering på Duke etter The Cowboys, og allerede året etter var han tilbake med en ny western. En western hvor man for en gangs skyld faktisk kan se for seg en annen skuespiller i hovedrollen. Ikke fordi Wayne er dårlig eller ikke passer, men fordi filmen ikke virker spesialsydd etter hans personlighet og stil. Og med kniven på strupen må jeg vel si at den seksuelle spenningen som åpenbart skal foregå mellom hans og Ann-Margrets rollefigur, nok hadde fungert bedre med en mer romantisk anlagt skuespiller. Lane (Wayne, og merk at navnet er hentet fra klassikeren Hondo) og hans menn får i oppdrag av enken etter en togrøver, Mrs Lowe (Ann-Mergret, også med et navn fra Hondo), å finne byttet etter ektemannens siste jobb. Men rett bak dem følger en nidkjær Pinkerton-agent (Ricardo Montalban) og hans posse på 20-30 mann. Regissør Kennedy holder tempoet oppe og dialogen frisk hele veien. Og igjen er det Ben Johnson som sørger for å gi det hele en familiær feelgood-stemning som ingen gjør bedre enn ham. Rod Taylor, stakker, står høyt på rollelista, men får bokstavelig talt ingenting å gjøre. Sangeren Bobby Vinton spiller et av medlemmene i gjengen til Lane.

The Cowboys

USA/1972/Mark Rydell/John Wayne, Roscoe Lee Brown, Bruce Dern, Colleen Dewhurst, Slim Pickens m. fl.

I'm thirty years older than you are. I had my back broke once, and my hip twice. And on my worst day I could beat the hell out of you.

-Wil Anderson

Man trenger ikke se mange minuttene av The Cowboys før en skjønner at Duke opererer i en helt annen klasse her. Stilmessig ligger filmen ikke milevis unna Lonesome Dove, og innsatsen til stjernen hinter om at Oscar-juryen kanskje var 3 år for tidlig ute med prisen sin. Wayne må ha trodd at dette skulle bli hans siste film, og han skal ha jobbet hardt for å få rollen (Rydell ville ha George C. Scott). Forståelig nok. Den aldrende kvegoppdretteren Wil Anderson (Wayne) mister alle cowboyene sine pga det pågående gullrushet. I ren desperasjon hyrer han en gjeng tenåringsgutter for å gjøre jobben. Men veien er lang, arbeidet hardt, og rett bak dem lurer en gjeng kvegtyver, ledet av psykopaten Asa Watts (Dern). Av alle gærningene Dern har spilt, er dette en av de verste jeg har sett. Scenen hvor han terroriserer guttene og til slutt skyter (spoiler) Duke er nesten på høyde med begynnelsen av Deliverance i ren og skjær ubehagelighet. Dern kunne senere fortelle at Wayne var tydelig beruset og luktet av whiskey den dagen de skulle spille inn dødsscenen hans. Laura Dern har fortalt at når filmen kom ut var det ikke særlig populært å være datteren til han som skjøt John Wayne. Selv om filmen er svært så poetisk til tider, mangler den likevel ingenting på actionfronten. Interessant nok spiller Duke her en mann som åpent forteller at han er over 60 år. Robert Carradine og A. Martinez gikk videre til å spille i en TV-serie basert på filmen. Der tok Moses Gunn over for Roscoe Lee Brown som den vise og filosofiske kokken Jebediah Nightlinger.

Big Jake

USA/1971/George Sherman/John Wayne, Richard Boone, Patrick Wayne, Christopher Mitchum, Bruce Cabot m. fl.

And now you understand. Anything goes wrong, anything at all... your fault, my fault, nobody's fault... it won't matter - I'm gonna blow your head off. No matter what else happens, no matter who gets killed I'm gonna blow your head off.

-Big Jake

I 1971, etter å ha vært med på lista hvert år siden 1949, var John Wayne årets mest populære filmstjerne igjen. Filmen han hadde ute er en av mine absolutte favoritter; Big Jake. Utstyrt med et knallbra manus av forfatterne bak Dirty Harry (1971), tidsriktig vold a la Peckinpah og en virkelig minneverdig skurk i Richard Boones skikkelse, kan det i ettertid virke som om The Duke visste at det ville lønne seg å tre ut av Waynes World-universet. I hvert fall på noen områder. For på andre områder er dette i høyeste grad en familie og venner-produksjon. I tillegg til en rolleliste fylt opp av velkjente ansikter fra tidligere filmer, er Big Jake produsert av Waynes eldste sønn Michael. Og både yngstemann Ethan og den mellomste Patrick (som her gjør en av sine beste innsatser noen sinne) er med foran kamera. Martha McCandles' (Maureen O'Hara i en av sine aller siste roller) barnebarn (Ethan Wayne) blir kidnappet av en gjeng hensynsløse revolvermenn. Løsesummen er på 1 million dollar og skal leveres i Mexico. Og som Martha sier til sheriffen; "This is going to be a very harsh and unpleasant business, and will take an equally harsh and unpleasant person to see to it." Hun tenker selvfølgelig på eksmannen, og guttens bestefar, Jacob "Big Jake" McCandles (Wayne). Og hvem andre enn John Wayne kan man sende etter en skurk av Richard Boones format? Big Jake er en langt mer lettbeint western enn f. eks. The Cowboys (1972) og The Shootist (1976), hvor The Duke oppsiktsvekkende nok dør (skutt av henholdsvis Bruce Dern og Richard Boone). Men det er også den store mannens voldsomste film, og smekkfull av vittig dialog og legendariske scener som når Big Jake dusjer med ei avsagd hagle (se opp for en 63 år gammel Duke i bar overkropp). De som har sett, og liker, Rio Bravo (1959) MÅ se denne.

Rio Lobo

USA/1970/Howard Hawks/John Wayne, Jorge rivero, Jennifer O'Neill, Jack Elam, Christopher Mitchum m. fl.

Howard Hawks siste film var atter en nyinnspilling av Rio Bravo. Men med nye tider, og en hovedrolleinnehaver i dårlig form, utvidet han rollegalleriet en smule. Og det kler virkelig historien. Mest merkbart når det kommer til de mange sterke kvinnerollene vi blir servert. Såpass godt skrevet er karakterene, og dialogen de har blitt tildelt, at det kan virke som om mesterregissøren bevisst prøver å bøte på kvinnesynet fra Dukes tidligere eventyr. Eller har Katharine Hepburn hvisket ham noen ord i øret? Oberst Cord McNally (Wayne) og sørstatskaptein Pierre Cordona (Rivero) slår seg sammen etter borgerkrigen for å lete etter en forræder som fikk flere gode soldater drept. At samme mann (Victor French) har slått seg opp som tyrann i den lille byen Rio Lobo, gjør deres jobb vanskeligere. Men for en gangs skyld trenger de ikke å kjempe alene. Jack Elam, som spiller den halvgale gamle gubben (han er 10 år yngre enn Wayne!) som pleier å dukke opp i Hawks' filmer, stjeler de fleste av scenene han er med i her. Noe selvsagt Duke la merke til, og han sørget også for å boikotte Elam i sine kommende filmer. En annen som vekker oppsikt er Jennifer O'Neill, som den fremste av de mange sterke kvinnene. I sin storfilmdebut har hun blitt tildelt en hel haug kjappe replikker som både avvæpner og tar rotta på den mannsjåvinismen som alltid ligger og lurer rundt hjørnet i Waynes World. Actionscenene, og særlig sluttoppgjøret, er rene kopier av Rio Bravo. Men utført enda bedre, spør du meg. Morsomste scene må være da Dukes Cord McNally later som han trenger tannlegehjelp av David Huddlestons rollefigur for å få en samtale uten at skurkene hører det, og klager over at han bruker en ekte sprøyte på ham. Hvorpå Huddleston sier; "Hadde du vært en bedre skuespiller, så hadde vi ikke trengt det!" Overraskelsen i ansiktet på stjernen da er verdt hele billetten.

Chisum

USA/1970/Andrew V.McLaglen/John Wayne, Ben Johnson, Christopher George, Forrest Tucker, Glenn Tucker m. fl.

Duke innleder 70-tallet med en voldsom og fartsfylt versjon av historien om Pat Garrett og Billy the Kid - denne gang sett fra rancheren John Chisums synsvinkel. Også denne gang sitter McLaglen i registolen og rollelista ser ut som en eneste lang hvem-er-hvem fra Waynes tidligere filmer. Men de nye tidene krever nye løsninger, og både filmspråket og volden bærer preg av at Sam Peckinpah er der ute et sted og jobber. Ut i fra diverse oppslagsverk å dømme er dette en relativt korrekt gjenfortelling av hva som skjedde mellom Garrett, Billy og Chisum, og de som har sett nevnte Peckinpas versjon fra 1973 og/eller The Young Guns fra 1988 vil nikke gjenkjennende til det hele. Rikmannen Lawrence Murphy (Tucker) vil legge under seg så mye av Lincoln County som mulig, men da han rydder av veien rivalen Henry Tunstall (Patric Knowles) får han William "Billy the Kid" Bonney på nakken. Den eneste som har makt nok til å rydde opp er John Chisum (Wayne) og hans ansatte Pat Garrett (Corbett) og James Pepper (Johnson). For andre gang på 2 år spiller Ben Johnson Dukes høyre hånd. Og scenene mellom de to er blant filmens høydepunkter. Johnson jobbet tidlig i karrieren som stand-in for Wayne, og den tidligere cowboyen og rodeorytteren må ha vært en av dem skuespillerlegenden virkelig så opp til. De fleste scenene stjeler likevel Christopher George som den mannevonde sheriffen Murphy ansatter for å få has på Billy. Slåsskampen mellom Tucker og Wayne mot slutten av filmen er noe av det beste jeg har sett med Duke noen gang.

 

60-tallet

The Undefeated

USA/1969/Andrew V. McLaglen/John Wayne, Rock Hudson, Ben Johnson, Bruce Cabot, Michael Vincent m. fl.

Etter suksessen med True Grit avsluttet Duke 60-tallet med en av de største produksjonene han hadde vært med i på en god stund. Filmen minner mest av alt om det han og John Ford holdt på med på 40- og 50-tallet, men med en langt mer moderne tilnærming. Tematisk berører historien både situasjonen etter borgerkrigen, drifting av hester over store områder og revolusjonen i Mexico. Manuset er kanskje i litt for stor grad opptatt av å se sørstatenes side av saken, men resten er storlått, velspilt og actionfylt. Wayne har beholdt pondusen til Rooster Cogburn og anlagt et par heftige kotletter som den tidligere nordstats-obersten John Henry Thomas. Han og hans menn er på vei til Mexico for å tjene en god slant på å selge hester til Maximillian. Underveis støter de på en gruppe sørstatssoldater som skal flytte sør for grensen med sine familier. Og hva er da mer naturlig enn å slå seg sammen? Det sies at Rock Hudson fikk rollen som lederen som sørstats-obersten James Langdon fordi han var god i bridge og fordi Duke likte å spille mot høye menn. Vel...Politikken rundt revolusjonen i Mexico er muligens ikke like godt ivaretatt her som i de mange italienske westernfilmene fra den samme perioden. Men det er klart at de har fulgt litt med i timen, og McLaglen drar det sånn noenlunde greit i land. Wayne slett visst, i tillegg til alle hans andre plager, med noen brukne ribbein og en forstuet skulder under innspillingen. Men det kan ikke merkes. Faktisk virker han å være i god form og topp humør her. Hudson er sitt vanlige kjedelige jeg. Men han er høy, det skal han ha.

True Grit

USA/1969/Henry Hathaway/John Wayne, Kim Darby, Glen Campbell, Robert Duvall, Jeff Corey m. fl.

De som anser Oscar-prisen til Duke for rollen som Rooster Cogburn som en ren trøstegevinst, trenger ikke å se lenger enn til scenen hvor han roper "Fill your hand, you son of a bitch" og rir mot Robert Duvall og gjengen hans mens han fyrer løs med revolveren og winchesteren - som han lader ved å snurre den rundt med en hånd. Det er kanskje John Waynes største øyeblikk på film, og absolutt verdt en pris. Ellers ligger det meste av det som bra med True Grit i manuset. Historien er litt annerledes en den gjengse western, figurene er klart og tydelig skrevet og dialogen er kvikk og moderne. Wayne og Hathaway klaget begge i ettertid over Darby og Campbells innsatser i filmen, men det skal ingen høre på. De er begge veldig gode her. Kanskje litt for moderne for de gamle gubbene, men det hever jo også hovedrolleinnehaveren. Wayne på sin side ser ut til å stortrives med de ekstra kiloene, den grå tupeen, lappen over øyet og den stadige whiskeydrikkingen. Han spiller Rooster med mye komikk, men dialogen til manusforfatter Marguerite Roberts gir ham en tyngde som han kanskje ikke selv la merke til - hvis vi først skal finne en årsak til kritikken av Darby og Campbell. Da Mattie Ross' (Darby) far blir skutt av en av sine ansatte, Tom Chaney (Corey), leier hun marshall Reuben "Rooster" Cogburn for å bringe morderen tilbake for å dømmes i en rettssal. Texas Rangeren La Boeuf (Campbell) er ute etter samme mann, og siden Chaney har slått seg sammen med gjengen til Ned Pepper (Duvall), lar Rooster ham motvillig henge seg på. Etter Oscar-seremonien i 1970 går en historie ut på at Wayne tilbød Richard Burton statuetten sin, fordi han mente engelskmannen fortjente den mer. Ham om det. Men av Dukes mer enn 200 filmer, er det neppe noen rolle han hadde fortjent den ettertraktede prisen mer for, enn akkurat denne. Muligens med unntak av The Shootist (1976). Wayne er til dags dato bare 1 av 3 som har spilt Rooster Cogburn (Warren Oates og Jeff Bridges er de to andre), men til gjengjeld har han spilt rollen to ganger.

The Green Berets

USA/1968/John Wayne, Ray Kellogg/John Wayne, David Janssen, Jim Hutton, Aldo Ray, Raymond St. Jacques m. fl.

Det er sjelden man ser en film hvor regissøren/hovedrolleinnehaverens politiske meninger gis så stor plass at selve filmen nærmest blir umulig å se. Vi skjønner jo alle hva Wayne ønsket å si med The Green Berets, og til tross for all kritikken den har blitt til del så var den en gigantisk suksess på kino i 1968, men propagandaen og de forvrengte historiske "fakta" kommer rett og slett i veien for hele filmopplevelsen. Oberst Matt Kirby (Duke) setter sammen et spesialteam og reiser til Vietnam for å overta kommandoen i en av regionene. Hans første oppdrag er å bygge ferdig en base midt i fiendeland. Det andre å kidnappe en nord-vietnamesisk general. Men det kanskje viktigste Kirby gjør på slagmarken er å overbevise den liberale journalisten George Beckworth (Janssen) om at dette er en riktig og viktig krig. De aller fleste vietnameserne i filmen blir spilt av japanske skuespillere, hvorav den mest kjente er George "Mr Zulu" Takei. Aldo Ray, som spiller sersjant Muldoon, var til tider så full at Wayne og Kellogg måtte gi dialogen hans til andre skuespillere. Men altså ikke før han rekker å holde et foredrag, hvor han kan fortelle oss stakkars uvitende at Vietnam bare er starten på kommunistenes kamp for verdensherredømme!

The War Wagon

USA/1967/Burt Kennedy/John Wayne, Kirk Douglas, Howard Keel, Robert Walker jr, Keenan Wynn m. fl.

Få regissører var så gode til å måle opp akkurat passe mengde humor og action i filmene sine som Burt Kennedy. I denne kuppfilmen maskert som en western følger vi som seg hør og bør planleggingen, utførelsen og den vanskelige oppdelingen av byttet etter et stort gullkupp. Men kanskje viktigere får vi også se hvordan Dukes eventyr virkelig kan dra nytte av en god sidekick/medspiller. Og i motsetning til Robert Mitchum i El Dorado vet Kirk Douglas akkurat hva han skal gjøre for å virkelig skinne ved siden av ur-cowboyen. Wayne likte visstnok ikke det ferdige resultatet noe særlig, men som vanlig ga han det han kunne under innspillingen. Og han innrømmet til pressen at Douglas var god. Taw Jackson (Wayne) har planer om å rane det pansrete kjøretøyet til mannen som stjal ranchen hans og fikk ham buret inne. Men til det trenger han hjelp av revolvermannen Lomax (Douglas), drukkenbolten Billy Hyatt og gærningen Wes Fletcher. Om de ikke dreper ham først, da...Ifølge Duke var saloonfighten i denne filmen nummer 500 for ham. Og det til tross for at den store mannen var i dårlig fysisk form på denne tiden. Men takket være en god stuntmann som lignet mye på ham og en ny og tidsriktig tupe, virket han faktisk mer vital enn på lenge. Men den 10 år yngre Douglas, som gjør sine egne stunts og er spretten som en sirkusartist, stjeler så og si alle scenene han er med i. Bruce Dern stikker innom i noen minutter, men blir selvsagt skutt tidlig i historien.

El Dorado

USA/1966/Howard Hawks/John Wayne, Robert Mitchum, James Caan, Ed Asner, E.G. Armstrong m. fl.

Det er ikke mange regissører som lager nyinnspillinger av sine egne filmer - vi vet at Hitchcock gjorde det - men Howard Hawks likte åpenbart (forståelig nok) historien i Rio Bravo så godt, at han brukte den 2 ganger til. Her i El Dorado er Robert Mitchum drikkfeldig og sheriff, mens Duke og James Caan er hjelpen som kommer utenfra. Mitchum har til og med en gammel stabeis med muskedunder som sheriffassisten. Cole Thornton (Wayne) og Mississippi (Caan) bistår sheriff J.P. Harrah (Mitchum) da han kommer i trøbbel etter å ha arrestert byens sterke mann, Bart Jason (Asner). Jason har et utall kaldblodige revolvermenn på lønningslista, og de har ikke tenkt å la Harrah og følget hans i fred. Hawks' suksessformel fungerer igjen. El Dorado er på langt nær så bra som Rio Bravo, men feelgood-stemningen drar det hele i land. Mitchum virker muligens litt uinspirert nå og da, og det er umulig å bli klok på den romansen de har utstyrt Duke med, men alle de involverte har god kjemi seg i mellom og actionscenene er førsteklasses. Og da krever ikke jeg mer, i hvert fall. Bartenderen som får gjennomgå av Mitchum i flere scener er forøvrig hans egen bror, John.

The Sons of Katie Elder

USA/1965/Henry Hathaway/John Wayne, Dean Martin, Martha Hyer, Michael Anderson jr, Earl Holliman m. fl.

Da John Wayne startet på denne filmen hadde han bare fire måneder tidligere fjernet en lunge og to ribbein på grunn av kreft. Og likevel valgte han å gjøre sine egne stunts, for å vise at han fortsatt kunne levere varene. Heldigvis for både ham og regissør Hathaway, som ikke ville lage filmen uten Duke, ble sluttresultatet noe de virkelig kunne være stolte av. De fire brødrene Elder (Wayne, Martin, Anderson jr og Holliman) kommer hjem for å delta i morens begravelse. Der finner de ut at foreldrene døde lutfattige, og antakeligvis ble fralurt både gård og grunn av byens sterke mann, Morgan Hastings (James Gregory). Og det er noe de virkelig ikke kan godta. En handling litt utenom det vanlige, kombinert med god action, troverdige skurker (Gregory og Dennis Hopper) og en følelse av at dette ikke kan ende godt, gjør sitt til at dette er en film som vekker litt oppsikt på Waynes cv. Og har en først sett det, så glemmer man aldri scenen da Duke smeller til George Kennedy midt i fleisen med et økseskaft. DET er gla'vold, det! Over middels våkne seere vil legge merke til at Dukes gamle venn Karl Swenson av en eller annen grunn har to roller i filmen, som bartender og lege. Hadde Wayne vært nødt til å melde pass, hadde produsentene Kirk Douglas, William Holden, Robert Mithcum og Charlton Heston på venteliste b. Det kan være verdt å merke seg at Wayne herifra og ut ikke engang ser ut til å skifte kostyme. En rød, en blå og en gul skjorte, beige bukser og brun skinnvest er det han bruker. Enkelt og greit.

McLintock

USA/1963/Andrew V. McLaglen/John Wayne, Maureen O'Hara, Patrick Wayne, Stefanie Powers, Chill Wills m. fl.

I McLintock befinner John Wayne seg fortsatt i humorsjangeren. Filmen er en bredt anlagt komedie rettet mot hele familien, og laget til en stor del for å tjene tilbake penger Dukes filmselskap Batjac lånte under produksjonen av Alamo. Og det fungerte. I 1963 var Wayne fortsatt en av de 10 største stjernene i Hollywood, og filmen ble en stor suksess. Kvegbaronen G. W. McLintock (Wayne) lever livets glade dager på sin enorme formue og gode rykte. Helt til hans fraseparerte kone Katherine (O'Hara) dukker opp gjenopptar sin kritikk av ektemannens levemåte. Dette var Duke og O'Haras fjerde av i alt fem samarbeid, og kjemien er der fortsatt. Debutanten Andrew V. McLaglen ble antakeligvis hyret inn for at stjernen skulle beholde kontrollen over produksjonen. Men han gjør en god jobb med den tynne historien, og sørger for at slapsticken holder et visst nivå. Spesielt en lang slåsskamp i gjørma (åpenbart populært på begynnelsen av 60-tallet) stikker seg ut. Duke ønsket visstnok at McLintock også skulle reflektere hans politiske syn, og her står det litt dårligere til. Satt opp i mot den lettbeinte humoren, og et relativt sympatisk syn på indianere, blir det reaksjonære kvinnesynet og det stadige forsvaret av kapitalismen på grensen til usympatisk. Konklusjonen, noe vrøvl om at ektemenn må dominere sine koner, i dette tilfellet med fysisk avstraffelse, for at forholdet skal fungere, er...ja, jeg gidder ikke engang kommentere det. Men det er morsomt med folk som tryner i gjørma, da...

Donovan's Reef
USA/1963/John Ford/John Wayne, Lee Marvin, Elizabeth Allen, Jack Warden, Cesar Romero m. fl.
I John Ford og John Waynes siste film sammen, og Dukes tredje med Lee Marvin, har de pakket sammen filmutstyret og reist på ferie i sydligere strøk. Der har de etablert Waynes World blant solskinn og palmer, og kokt i hop en historie om en gjeng hardtdrikkende slåsskjemper (Wayne, Marvin og Warden) som får problemer da den konservative datteren til den ene dukker opp for å få orden i familieforretningene. Opplegget i Donovan's Reef er som tatt ut av en Bud Spencer og Terence Hill-film, og feelgood-stemningen er så tjukk at den kan skjæres med kniv. Absolutt en passende kompanjong til Wayne og Fords The Quiet Man. Lee Marvins karriere begynte virkelig å ta av på dette tidspunktet, og det kan ikke nektes for at han stjeler de fleste scenene han er med i (som han for så vidt gjorde i The Comancheros og The Man Who Shot Liberty Valance også). Slåsskampen mellom Donovan (Duke) og Gilhooley (Marvin), som hater at de har bursdag på samme dag, er filmens absolutte høydepunkt.

How the West Was Won
USA/1962/John Ford, Henry Hathaway og George Marshall/George Peppard, James Stewart, Karl Malden, John Wayne, Debbie Reynolds m. fl.
Når man holder på med filmarkeologi dukker det fra tid til annen opp ting som man har sett i en nyere eller eldre utgave langt tidligere. Et av de mer kjente eksemplene er at How the West Was Won var inspirasjon for TV-serien om familien Macahan 14 år senere, også den kalt How the West Was Won. Vi får altså servert brøkdeler av amerikansk historie, sett gjennom øynene til familien Prescott (Malden, Reynolds, Peppard m. fl.), regissert av storheter som John Ford, Henry Hathaway og George Marshall. Mye er gjenkjennelig fra TV-versjonen, både av navn ("Zebulon" anyone?) og hendelser (Ford har tatt for seg borgerkrigen i sin sekvens og plassert John Wayne og Henry Morgan i rollene som generalene Grant og Sherman). Men med 164 minutters spilletid, og en sterk hang til musikalnummere, er det ikke akkurat en actionfilm vi snakker om. Bortsett ifra det som har med George Peppards figur Zeb Rawlings å gjøre. Da kommer 70mm-filmingen til sin rett, og man tilgir at Debbie Reynolds åpenbart har i kontrakten sin at hun skal bælje seg igjennom et sang og dansenummer hvert 5. minutt. 70mm-filmingen har forøvrig gjort det nærmest umulig å se denne filmen før nå. De versjonene som har gått på TV eller vært tilgjengelig på video/dvd har alle vært kuttet på en måte som enten har valgt bort to tredjedeler av bildet eller hatt to kraftige streker på skjermen, som de nå har maktet å fjerne. For westernfans er det verdt å vite at både Eli Wallach og Lee Van Cleef dukker opp i skurkeroller her, bare noen få år før de dro til europa og ble superstjerner innen sjangeren. Filmen går ofte på TCM, og er verdt en titt.

The Longest Day

USA/1962/Ken Annakin, Andrew Marton, Bernard Wicki m. fl./Henry Fonda, Robert Mitchum, John Wayne, Richard Burton m. fl.

På 60- og 70-tallet var det populært å lage episke, historiske krigsfilmer med en rolleliste som bestod av halve Hollywood. The Longest Day er en av de bedre. Som film i hvert fall. Basert på den amerikanske krigskorrespondenten og forfatteren Cornelius Ryans (A Brigde Too Far m. fl.) bok om D-Dagen 6. juni 1944, og med hele 5 regissører, var det et ambisiøst prosjekt. Rollelista er lang og de fleste stjernene dukker opp i bare noen minutter før de forsvinner igjen. Som historieleksjon er filmen, ifølge tungvektere som president Eisenhower, ikke noe de bør bruke i skolen. Men utførelsen er det ingenting å si på. John Wayne spiller oberst  Benjamin Vandervoort med all den pondus han har opparbeidet. Noe den virkelig Vandervoort ikke satte særlig pris på, da han var 27 år i 1944. Se etter Sean Connery i en minirolle, bokstavelig talt spilt inn bare et par dager før han reiste til Jamaica for å spille James Bond for første gang.

Hatari!
USA/1962/Howard Hawks/John Wayne, Elsa Martinelli, Hardy Kruger, Red Buttons, Bruce Cabot m. fl.
Howard Hawks er uten tvil en av de største underholdningsregissørene vi har hatt. Han var ekspert på stemning og skuespillerkjemi, og kunne lage gode filmer ut av et hvert tema. Rio Bravo (1959) med John Wayne og Dean Martin er kanskje det beste eksemplet. Her har han og Duke reist til Tanzania og fanget ville dyr som skal selges til dyreparker verden over. Dette har de så filmet fra alle tenkelige vinkler og spunnet en lettbeint og romantisk historie rundt. Sean Mercer (Wayne) og hans team av dyrefangere får besøk av en ukebladfotograf fra Italia (Martinelli) og snart oppstår søt musikk. Men klarer det gamle stabeistet å sette ord på følelsene sine før damen reiser igjen? Det største bidraget Hatari! har gitt populærkulturen er nok Henry Mancinis Baby Elephant Walk. Og en hel rekke med spektakulære scener hvor skuespillerne selv fanger ville dyr på savannen i Afrika. Som John Wayne-film er den verken særlig kjent eller oppsiktsvekkende. Men som eksempel på det jeg liker å kalle Waynes World - hvor The Duke står i sentrum for en vennegjeng som jobber, bor, drikker og opplever kjærligheten sammen - er den en god representant.

The Man Who Shot Liberty Valance

USA/1962/John Ford/John Wayne, James Stewart, Lee Marvin, Vera Miles, Edmond O'Brien m. fl.

Det hersker åpenbart litt delte meninger om innspillingen av John Fords siste western i svart/hvitt. De mer frittalende deltakerne kan fortelle om en sur og lei regissør som var direkte ufin mot stjerner og mannskap, mens studioet stadig krympet budsjettet og la alle mulige hindringer i veien for ham. Andre igjen sier at valget av svart/hvitt og de TV-aktige innescenene var bevisst for å få fram historien, og at stemningen på settet var mer positiv enn på lenge. Uansett hva som er riktig, The Man Who Shot Liberty Valance er en god film, og "viktig" når det kommer til Ford og Dukes egne forhold til westernmytene. Senator Ransom Stoddard (Stewart) har kommet til byen Shinebone for å delta i begravelsen til Tom Doniphon (Wayne). Stoddard startet sin politiske karriere ved å vinne over banditten Liberty Valance (Marvin) i en duell. Men etter begravelsen forteller han en journalist hva som egentlig skjedde den kvelden Valance ble skutt. When the legend becomes fact, print the legend, var Fords tak på denne historien. Og i løpet av de to timene det varer, forsøker han å gå bak legenden om det ville vesten slik vi tror den utspilte seg. Og hvem andre enn Mister Rettskaffenhet, James Stewart, kunne de valgt til å være motbildet til John Waynes revolverjustis? Wayne samarbeidet 14 ganger med John Ford i løpet av karrieren. Og likevel fortelles det at den kjente regissøren behandlet stjernen sin fryktelig dårlig hele veien. Og denne "lille" filmen fra de to var visstnok intet unntak. På den annen side, når vi hører om Dukes private meninger om verden rundt ham, så kan det hende at han fortjente litt motgang innimellom. Dette er forøvrig filmen hvor Duke ytrer den berømte frasen "pilgrim", som alle imitatorer ynder å bruke. 

The Comancheros
USA/1961/Michael Curtiz/John Wayne, Stuart Whitman, Lee Marvin, Ina Balin, Patrick Wayne m. fl.
Selv om John Wayne stort sett alltid spilte den samme figuren, og filmene hans visuelt sett var ganske like, spesielt fra Rio Bravo i 1959 og fram til han takket for seg med The Shootist i 1976, så tok han av og til noen sjanser. Og skal man først kikke nærmere på disse utstikkerne, så er The Comancheros et godt sted å begynne. Med The Duke som ukreditert medregissør serverer Michael Curtiz (Robin Hood, Casablanca m. m.) en litt episodepreget, men absolutt severdig actionhistorie fra det gamle vesten. Texas Ranger Jake Cutter (Wayne) går under cover som selger av stjålne rifler. Til å hjelpe seg har han sørstatsgambleren Paul Regret (Whitman) og Pilar (Balin), datteren til bandelederen han prøver å stoppe. Men før han kommer så langt må han måle krefter mot både galningen Tully Crow (Marvin) og en hær av skyteglade comancheindianere. Sekvensen med Marvin er kanskje filmens morsomste, og kan uten tvil sees som en slags homoerotisk romanse mellom to menn som liker bedre å spise, drikke, slåss og gamble enn å omgåes kvinner. Den siste delen av historien, som foregår i bandittenes leir i grenseområdet mot Mexico, viser mange tegn på å være et slags stilmessig forbilde for alt fra Rio Conchos (1964), hvor Whitman også spiller en av rollene, til Walter Hills Extreme Prejudice (1987). 

North to Alaska

USA/1960/Henry Hathaway/John Wayne, Capucine, Stewart Granger, Fabian, Ernie Kovacs m. fl.

Humor hadde alltid vært en del av filmuniverset til John Wayne, men kanskje aldri så framtredende som i denne westernkomedien. Og igjen er det Henry Hathaway som prøver ut The Duke i relativt ukjent farvann. Joda, den store mannen er lett å kjenne igjen også her. Det drikkes, slåss, rides og skytes hele veien igjennom, men undertonen er så lettbeint og kvikk at det mest av alt minner om farser som Den Spanske Flue. Da Goerge Pratt (Granger) sender kompisen Sam McCord (Wayne) til Seattle for å hente forloveden han ikke har sett på tre år, tilsier alle komedie-regler at sistnevnte ikke bare kommer tilbake med feil dame, han har også forelsket seg i henne på veien. Det gjør ting litt vanskelig når alle tre, pluss en kjærlighetssyk lillebror (Fabian), skal vi i en liten hytte i ødemarka. Og utenfor lurer svindleren Frankie Canon (Kovacs), som har planer om å legge beslag på gullet de tre gutta har funnet. North to Alaska avsluttes som seg hør og bør med et masseslagsmål i gjørma. Og i tillegg til de åpenbare slapstick-vitsene, kan det være interessant for studenter av The Dukes filmer å merke seg at han i flere scener opptrer uten magebelte og i en sekvens mister hatten - uten å ha på seg tupe under. Små gleder osv...

The Alamo   

USA/1960/John Wayne/John Wayne, Richard Widmark, Laurence Harvey, Frankie Avalon, Patrick Wayne m. fl.   

John Wayne regisserte bare et par filmer i løpet av sin nesten 50 år lange karriere, og begge ble relativt strengt mottatt i sin samtid. Nå i ettertid er det vanskelig å se hvorfor The Alamo ble oppfattet som så mye dårligere enn de andre filmene hans fra samme periode, for dette er The Duke slik vi liker ham; hard på flaska, god med nevene og treffsikker både med replikker og våpen. Mot slutten av den meksikanske revolusjonen i 1836 beleiret 1500 soldater misjonsstasjonen ved Alamo i Texas. Cirka 200 hundre nybyggere og eventyrere sto imot hele to angrep fra fienden, men da meksikanerne rykket fram for tredje gang ble alle unntatt to av texanerne drept. Blant de som falt under slaget ved Alamo var Davy Crockett og Jim Bowie. The Duke strevde fælt både med finansieringen og selve regien under arbeidet med The Alamo, og flere av de som var med gikk ut og kritiserte ham etterpå. Men det forandrer ingenting ved selve filmen, etter min mening. Om ikke alt er etter historiebøkene, så er slagscenene imponerende og spennende framstilt.

 

50-tallet

The Horse Soldiers

USA/1959/John Ford/John Wayne, William Holden, Constance Towers, Judson Pratt, Ken Curtis m. fl.

The Horse Soldiers blir av en eller annen grunn ansett som en litt svak John Ford av fansen. Personlig er jeg ingen stor fan av regissøren, men liker denne. Det er hans eneste borgerkrigsfilm, og heldigvis ikke veldig skjemmet av den politikken som pleier å prege filmene hans. Oberst John Marlowe (The Duke) leder en tropp på sabotasjeoppdrag bak sørstatenes linjer. Med seg har han en liberal lege (Holden) og en spion for sørstatene (Constance Towers). Wayne og Holden var dypt uenige politisk og det skinner igjennom stadig vekk at de to ikke sto på god fot med hverandre. Men det passer rollene deres veldig godt og bidrar til en slags autensitet. Regissør Ford har et godt håndlag med massescener og gjør mye fint i flere av kampene. Men det hele er lettbeint og kanskje uten særlig tyngde. Men som sagt, underholdende er det.

Rio Bravo
USA/1959/Howard Hawks/John Wayne, Dean Martin, Angie Dickinson, Walter Brennan, Ricky Martin m. fl.

På Wikipedia kan man lese; "Valhall er i norrøn mytologi æsenes festhall i den store og mektige borgen Åsgard. Midt i denne borgen ligger de frodige Idavollene. Her har gudene bygget store, fantastiske haller, og den aller flotteste av disse er Valhall hvor de har sine gilder. Det er hit valkyriene kommer med einherjene, vikingene som har falt i krig.  I Valhall blir galten Særimne spist i etegilde hver dag. Til kvelden er den like levende igjen, og kan spises på nytt neste dag."

Hvorfor denne innledningen, tenker noe kanskje nå? Jo, jeg har valgt å minne om hvordan vikingene så på livet etter døden, fordi det nærmeste vi kommer dette idylliserte machoparadiset i populærkulturen er nettopp i westernfilmene John Wayne gjorde mellom 1959 og 1976, og da spesielt i Howard Hawks' Rio Bravo. Historien om småbysheriffen som sammen med bare et par medhjelpere slåss mot byens mektige mann begynte livet som et tilsvar til Fred Zinnemans High Noon (1954), som både Hawks og Wayne mislikte sterkt. Men opp igjennom årene har Rio Bravo vokst til å bli en slags prototyp på alt som hører til i menns drømmeverden; sterkt og heterofilt vennskap mellom menn, alkohol, slåsskamper, kvinner, våpen og det godes seier over det onde. Og det er ikke fritt for at vi selv idag, med helt andre verdier enn det The Duke sto for, nå og da skulle ønske vi bodde i samme by som sheriff John T. Chance (Wayne), Dude (Martin), Stumpy (Brennan) og Colorado (Nelson). Livet er jo så forbannet hyggelig i den lille grensebyen! Howard Hawks, som er en av de aller største underholdningsregissørene i filmhistorien, hadde i 1959 ikke hatt en hit på mange år. Og kanskje var det derfor han ikke sparte på noenting  da han gikk igang med Rio Bravo. Opprinnelig ønsket han seg The Duke, Montgomery Clift og Elvis Presley i de tre største rollene. Men Clift ønsket slettes ingen reprise av den homofobien han møtte fra Wayne og Brennan på settet til Red River ti år tidligere, og sa resolutt nei. Elvis på sin side var veldig interessert, men som vanlig saboterte obersten hele avtalen med sine urimelige krav. Så det ble Dean Martin og Ricky Nelson istedet. Og det skulle vise seg å være helt greie innbyttere. Historien begynner med at sheriff Chance (Wayne) arresterer Joe Burdette (Claude Akins) for drap på en ubevæpnet mann. Dette får Joes bror og byens sterke mann, Nathan (John Russell, som også spilte skurk i Clint Eastwoods Pale Rider i 1985) og hans menn til å beleire byen med krav om å få Joe utlevert. Chance, hans alkoholiserte visesheriff Dude (Martin) og den invalide fangevokteren Stumpy (Brennan) har alle på sitt vis fått føle tyranniet til Burdettefamilien på kroppen og gjør sitt beste for å holde ut til delstatsmarshallen kommer for å hente fangen til en ventende rettssak. Underveis får de hjelp av revolvermannen Colorado Ryan (Nelson) og korthaien Feathers (Dickinson), og det hele ender selvsagt med full seier til de gode over de onde i en finale hvor hovedpersonene sprenger livskiten ut av skurkene med dynamitt. I utførelsen av denne relativt enkle historien har ikke Hawks nektet seg noenting, og resultatet har blitt en så skamløst underholdende film at den burde sendes til andre solsystemer som reklame for livet her på jorda. Selv Dudes kamp mot alkoholismen, og det som fort kunne blitt en litt ekkel kjærlighetsaffære mellom den 51 år gamle Wayne og den 26 år gamle Dickinson, blir skildret med en sånn feelgoodvarme at livet i Kardemommeby blir hardt og uforsonlig i forhold. Som en kuriositet kan det nevnes at dette er den siste filmen hvor The Duke har på den hatten han begynte å bruke i Stagecoach 20 år tidligere.

Legend of the Lost

Italia-USA/1957/Henry Hathaway/John Wayne, Sophia Loren, Rossano Brazzi, Kurt Kasznar, Sonia Moser m. fl.

Henry Hathaway og John Wayne samarbeidet hele 6 ganger fra 1941 og fram til 1969. Kvaliteten på filmene de gjorde sammen var kanskje vekslende, men det hele endte i hvert fall med en Oscar til The Duke for True Grit. Denne italiensk-produserte eventyrhistorien var ingen stor suksess, men en film Wayne likte å lage og en som slettes ikke er uten en viss Indiana Jones-aktig sjarm. Ørkenguiden Joe January (Wayne) regner med å håve inn noen lettjente penger, da amatør-arkeologen Paul Bonnard (Brazzi) ønsker en guide inn i Sahara-ørkenen. Men da det viser seg at Bonnard leter etter en hemmelig skatt, og gatepiken Dita (Loren) henger seg på selskapet, får Joe bange anelser. Med en annen mannlig hovedrolleinnehaver og en europeisk regissør kunne det ha blitt riktig så hett under den brennende ørkensolen. Men Wayne og Loren har nærmest null kjemi, og Hathaway virker kun interessert i å la Loren kjøre solo på erotikkfronten. Men alt i alt er det en flott filmet og godt spilt historie. Location-opptakene er gjort i Libya av den engelske mesterfotografen Jack Cardiff, og de er absolutt det beste ved hele filmen.

The Searchers

USA/1956/John Ford/John Wayne, Jeffrey Hunter, Vera Miles, Ward Bond, Natalie Wood m. fl.

The Searchers figurerer stadig vekk på lister over de beste filmene i historien. Og det er en god western. Men om den er så mye bedre enn andre John Wayne-filmer er tvilsomt. Personlig så tror jeg at regissøren og hovedrolleinnehaveren her mangler den nødvendige politiske distansen til materialet for å heve det opp til klassikerstatus. For det er vel ikke slik at vi skal heie på rasisten Ethan Edwards (Wayne)? Mye i den andre hovedpersonen her, Martin Pawley (Hunter), tyder på at vi ikke skal det. Og det er en slags utvikling å spore i Edwards også. Men beskrivelsene av indianerne og holdningene til amerikansk historie holder ikke mål. Da Debbie Edwards (Wood) blir kidnappet av indianeren Scar (Henry Brandon), legger onkelen Ethan og nevøen Martin ut på en leteaksjon som skal vare i flere år. Etter hvert begynner Martin å frykte at onkelens hat til indianere også skal gjelde niesen. Hva vil han gjøre når han finner henne? Ford fyller som forventet historien med fantastiske bilder fra Monument Valley. Og actionscenene er av solid merke. Dette er absolutt et must for alle som liker westerns og Wayne generelt. Personlig anså han dette for å være hans beste skuespillerinnsats på det store lerretet. Jeg synes nok han var langt bedre når han konsentrerte seg om kun å underholde.  

Hondo

USA/1953/John Farrow/John Wayne, Geraldine Page, Ward Bond, Michael Pate, James Arness m. fl.

A man oughta do what he thinks is best.

-Hondo Lane

Opprinnelig var det meningen at Wayne kun skulle produsere Hondo, basert på en historie av legendariske Louis L'Amour, og at Glenn Ford skulle spille hovedrollen. Men sistnevnte kom ikke særlig godt ut av det med regissør Farrow, så The Duke tok like godt hovedrollen også. Noe han neppe angret på. Filmen ble ingen stor suksess økonomisk, men i ettertid framstår den som en av hans absolutt beste westerns. Med den velkjente hatten, winchesteren med den store, runde bøylen og et sett med etiske regler å leve etter representerer armespeideren Hondo Lane malen for nesten alle kommende Wayne-figurer på film. I tillegg er historien spennende, og overraskende frisk til å være fra tidlig 50-tall. Da speideren Hondo Lane (Wayne) støter på Angie Lowe (Page), som bor alene med sønnen (Lee Aaker) midt i Apache-land, føler han umiddelbart en trang til å hjelpe henne. Og da Hondo i selvforsvar blir nødt til å drepe mannen hennes, blir han det eneste som står mellom henne og den krigerske høvdingen Vittorio. Kanskje er det fordi vår venn James Arness er med som den kranglete kollegaen til Hondo, men det slår oss som ser på relativt fort at personligheten og oppførselen til Hondo må ha stått for mye av inspirasjonen når Zebulon Macahan ble skapt 20 år senere. Og det er slettes ingen dårlig arv å etterlate seg.

The Quiet Man

USA/1952/John Ford/John Wayne, Maureen O'Hara, Barry Fitzgerald, Ward Bond, Victor McLaglen m. fl.

Reiser man litt rundt i Irland, og da spesielt på vestkysten, begynner man etter en kort stund å tro at innspillingen av The Quiet Man er noe av det største som har skjedd i irsk etterkrigshistorie. Og det kan nok ikke stikkes under en stol at filmen har hatt en enorm betydning for turismen på den grønne øya. Men det spørs om den ikke hadde mer å si for John Waynes karriere. Her fikk han ihvertfall vist at han kunne fronte mer enn "bare" actionfilmer og westerns. Dog må det nevnes at hans innsats hovedsaklig går ut på å være en slags straight mann for de mange fargerike figurene som omgir ham. Den tidligere bokseren Sean Thornton (Wayne) flytter tilbake til Irland. Der møter han Mary Kate Danaher (O'Hara), som han straks forelsker seg i. Men Mary Kate har en hel skokk med brødre, og spesielt den eldste, Red Will (McLaglen) skal gjøre livet surt for det unge paret. Det er ganske åpenbart at det er regissør John Fords egne drømmer om Irland som manifesterer seg her. Melankolien ligger tjukt utenpå, og ingen kan lurte ett sekund på hvordfor denne enkle fortellingen ble en gigantisk suksess i både USA og Irland. Til og med den lokale representanten for IRA er en sympatisk godkar som drikker Guinness og synger her! Så får vi heller forbigå kvinnesynet til Ford i stillhet. Den avsluttende slåsskampen mellom Wayne og McLaglen gjør hele filmen for de som synes førstnevnte er langt bedre på action enn romantikk. 

 

40-tallet

Red River
USA/1948/Howard Hawks/John Wayne, Montgomery Clift, Joanne Dru, Walter Brennan, John Ireland m. fl.
Dette er en av de virkelig store kanonene innen westernsjangeren, og en vel så viktig film for John Waynes karriere som Stagecoach (1939). Her får han faktisk være skuespiller, og ryktene vil ha det til at John Ford skal ha uttalt "I never knew the big son of a bitch could act" når han så den ferdige filmen. Tom Dunson (Wayne) og kompanjongene Matt Garth (Clift) og Nadine Groot (Brennan) skal føre en kvegflokk fra Texas til Missouri, men møter på store problemer underveis. Ikke minst blir Dunsons oppførsel så dårlig etter hvert, at Garth føler han må ta over ledelsen. Noe Dunson ikke tar lett på. Innspillingen av Red River var heller ikke av det lette slaget, med utsettelser, rettssaker, krangling og alkoholavhengige skuespillere, og det sier vel sitt om regissør Hawks at resultatet ble så bra som det ble. Wayne og Brennans oppførsel mot den åpent homofile og politisk radikale Clift skal visst ha vært så dårlig at Clift senere nektet å være med i Rio Bravo (1959) fordi han ikke ville jobbe med de to skuespillerne igjen. Men kanskje fikk Clift det siste ordet, for Red River er så proppfull av referanser til homofile cowboyer at det er en fryd.

 

30-tallet

Stagecoach

USA/1939/John Ford/Claire Trevor, John Wayne, Andy Devine, John Carradine, Thomas Mitchell m. fl.

Stagecoach er ute tvil en av de mest inflytelsesrike westerfilmene...nei, stryk det...filmene i historien. Det sies at Orson Welles så den 40 ganger mens han jobbet med Citizen Kane (1941). Ikke dårlig, med tanke på at dette var John Fords første western med lyd og at han hadde en helt som til tross for at dette var hans 80. film, ble regnet som for å være en udugelig skuespiller. Historien kretser rundt en gruppe mennesker som på sin vei med dilligencen gjennom ødemarka, blir angrepet av Geronimo og hans krigere. Heldigvis er også revolvermannen Ringo Kid (Wayne) med som passasjer. Takket være Fords regi, de fantastiske bildene fra Monument Valley og en tett og spennende historie, ble dette John "Duke" Waynes store gjennombrudd. Utstyrt med sin private hatt (brukt helt fram til Rio Bravo) og den karakteristiske winchesteren med stor ladebøyle skulle den 1 meter og 94 centimeter høye kjempen over de neste 40 årene være den mest innbringende stjernen i Hollywood, og en fast leverandør av underholdningsfilmer. Stagecoach er et must for enhver som er interesssert i film.