Polisen i Strömstad

Polisen som vägrade svara

Sverige/1982/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Vibeke Nielsen m. fl.

Selv om dette er mer et ensemble-krimdrama, kan det være nærliggende å sammenligne Polisen i Strömstad med vår egen TV-serie Helmer og Sigurdson. Det er tilsynelatende rimelige produksjoner, med stor vekt på dialog og historiefortelling, framfor fysisk action og spesialeffekter. Men hele tiden spennende fortalt og spilt. Her i første sesong står politisjef Gustav Jörgensson (Oscarsson), inspektør Nils Gryt (Lindkvist), inspektør Bo Kronborg (Nilsson) og konstabel Evald Larsson (Ljungquist) overfor et bankran som utvikler seg til gisseldrama. De tre ranerne (Ove Tjernberg, Lars-Erik Berenett og Olle Ljungberg) er profesjonelle og nekter å tro at en politisjef i en småby som Strömstad kan yte nevneverdig motstand. Men der tar de skammelig feil. Per Oscarsson står ikke overraskende som en klippe i sentrum for denne serien. Ikke til forkleinelse for de andre skuespillerne, men det er hans fakter, manerer og stil som hever serien over det å være bare atter en TV-krim. Det er selvsagt ekstra artig for oss som er kjent i Strömstad å se bildene fra byen og omegnen. Og småbylivet har alltid sin sjarm når det blir skildret på film eller TV. Men ideen bak, at politiet rett og slett nekter å snakke med gisseltakerne, og løsningen på det hele, har noe storslagent ved seg som ikke hadde vært av veien i en harkokt serie fra New York eller Los Angeles. Det hjelper selvsagt også på at de tre ranerne blir spilt svært så overbevisende av machoskuespillere som Berenett (senere kjent som "Hassel"), Tjernberg og Ljungberg. Så får vi heller bære over med et fryktelig soundtrack og at comic relief Ljungberg ikke alltid er så morsom som regissøren later til å tro. 

Polisen som vägrade ge upp

Sverige/1984/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Sonny Johnson m. fl.

Før sesong 2 av Polisen i Strömstad er det åpenbart foretatt noen justeringer både foran og bak kamera. Både foto og regi er mer beslektet med filmens enn TV-teaterets verden, skuespillerne virker mer bekveme i sine respektive roller og Strömstads turistforening får nå god sommerlig hjelp i promoteringen av den ferieperlen byen vitterlig er for både svensker og nordmenn. Musikken er like fæl, men det får ikke hjelpe. Bonden Tore Spjut (Hans Wigren) dreper kona Birgit (Kerstin Tidelius) under en krangel, og skjuler liket. Lenge ser det ut til at han og elskerinnen Rita Benjaminson (Viveka Seldahl) skal slippe unna med udåden. Men naboen Valfrid Hult (Tord Peterson) vet hva som har skjedd, og begynner å presse de to. Fokuset er ikke så stort på Oscarssons politisjef denne gang. Noe som gir Lindkvist og Nilsson mer å spille på. Særlig sistnevntes Bo Kronborg har potensiale til å være en litt røffere og handlekraftig snushane enn sine to kollegaer. I episode 3 blir han blant annet sendt til Mykonos for å etterforske forsvinningssaken de holder på med, og gode location-opptak sørger for å gi både rollefiguren og serien en ekstra snert. Det samme kan vi på en måte si om scenene i og rundt stripteasebula "Hvita Kaninen", hvor Rita jobber. De sørger i hvert fall for fin nostalgi for dem som måtte savne "Hönan Agda". Larsons eskapader blir holdt mer i tømmene denne gang. Og en av historiene hans, hvor han har en affære med rikspolissjefens kone i Stockholm, og ender i basketak med dennes livvakter, er faktisk ganske vellykket. Sonny Johnsons betjent Blom har fått litt mer å gjøre, i tillegg til å ha skiftet navn til Krohn. Han er i utgangspunktet sarkastisk innstilt til Larsons innsatser. Men litt senere følger han gjerne med og tar et jern midt i arbeidstida, så det stikker åpenbart ikke såå dypt. Ellers er denne sesongen nærmest som et oppslagsverk over hvem som er hvem i Änglagård-filmene til Colin Nutley.

Polisen som vägrade ta semester

Sverige/1988/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Sonny Johnson m. fl.

Det er sommer i Strömstad og turistene strømmer til byen fra fjern og nær. Våre venner på politistasjonen i svingen ved fisketorget forteller hverandre i ett sett at de har mye å gjøre, men for oss som ser på virker ikke hverdagen så veldig mye mer hektisk enn da vi besøkte dem 4 år tidligere. Men noen forandringer er det , både på manussiden og foran kamera. Jørgensson, som vi trodde var blitt enkemann i forrige sesong, har nå fått kona tilbake. Vi ser henne aldri, men hun er visst der et sted. Gryt har fått ny tupe, Krohn heter av en eller annen grunn Grahn denne gang og Kronborg røyker nå så mye at vi nærmest kan se at han blir gulere for hver scene. Musikken har blitt litt bedre siden sist, men striptease-saksofonen som høres over annenhvert bilde gir det hele en litt sleazy tone som vi får anta ikke var tilsiktet. Dialogen er overveiende mer humoristisk nå, noe som gjør Larsons bravader ørlite grann mer tolerable. Men det er fortsatt vanskelig å svelge at mannen skal være en damemagnet av rang. Det går en seriemorder løs i Strömstad og Jörgensson (Oscarsson), Gryt (Lindkvist) og Kronborg (Nilsson) har sin fulle hyre med å finne ut hvem av de 40 000 tilreisende turistene som kan tenkes å stå bak drapene på de unge jentene. Etterforskningen fører Kronborg til vestlandet i Norge, hvor et av ofrene kom fra. Der møter han blandt andre Anne Marie Ottersen som bisk og litt uptight mor og utleier av fiskehytter. Det er en fin spenningskurve i denne tredje sesongen, og det er lett å forstå hvorfor dette ble en seerfavoritt på 80- og 90-tallet. Kudos til frokost-TV verten Per Ragnar som stiller opp som superekkel voldtekstmann, og til hele denne generasjonen av skuespillere som måtte kle seg i datidens fryktelige mote.

Polisen och domarmordet

Sverige/1993/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Sonny Johnson m. fl.

Når vi møter våre venner igjen har det gått 5 år. Men på politistasjonen nede ved havna har ikke så veldig mye forandret seg. Jørgensson er like skarp som alltid, Krohnborg drikker og røyker som om morgendagen aldri kommer, og Grahn heter fortsatt Grahn. Det er vel egentlig bare det faktum at Gryt har fått lov til å kaste tupeen, som stikker seg ut. Og ja, Evald Larsson har åpenbart lagt om et blad, og framstilles ikke kun som en håpløs betjent for komisk effekt. Men det har kanskje mer med arbeidet bak kamera å gjøre. For det er et virkelig godt manus som ligger til grunn for denne krimhistorien. Spesielt slås man av hvor god dialogen er. Ikke bare i mesterskuespilleren Oscarssons munn, men for alle de implisserte. Den ikke spesielt godt likte lagmannen Ambjørn Kvintus (Kåre Sigurdson) blir drept inne i Strömstad tinghus, og våre venner på politistasjonen sitter igjen med et utall mistenkte. Er det den nylig dømte unggutten Stig Lyte (Carl-Einar Häckner), den lugubre vaktmesteren Elof Blom (Dan Sjögren) eller den utpressede notarius Ulrika Tomasdottir (Bára Lyngdal Magnúsdóttir) som er den skyldige? Krohnborgs obligatoriske utenlandsreise går denne gang til Island. Ellers er det som vanlig en 50-50 mix av inne og utescener som ofte gir utseendet på produksjonen et litt TV-teaterpreg. Heldigvis er det såpass spennende og godt spilt at vi ikke bryr oss så mye. Musikken vingler fortsatt mellom generisk jazz og stripteasesaksofon i slowmotion, og er så absolutt en het kandidat til oppdatering. 

Polisen och pyromanen

Sverige/1996/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Sonny Johnson m. fl.

1996 er et travelt år for våre venner i Strömstad. En pyroman er løs i omegnen, og alle jobber dag og natt for å stanse de månedlige nedbrenningene av hus og låver. Samtidig blir Strömstad Läns kommunalråd funnet skutt og drept, og mannen var av den typen som hadde fiender bak hver busk. Er det rart Krohnborg drikker og røyker mer enn noensinne? Gryt på sin side er konstant sur på grunn av et vondt kne og det dårlige forholdet til kona. Og Larson mislykkes i sitt 5. forsøk på å nå VM i pistolskyting. Her må Jörgensson ta affære. En kvinnelig ekspert på mordbranner blir innkalt fra Bollnäs, Gryt blir sendt ut i felten, Krohnborg blir satt på vannvogna og Larson blir satt under administrasjon. Den femte sesongen av Polisen i Strömstad utvider lerretet og består av fem episoder, hvorav det ene er på 70 minutter. Det betyr at det er mulig å gå litt dypere inn i materien. Og det er alltid en fordel når man har å gjøre med en skuespiller av Oscarssons kaliber. I en alder av 69 år pusher han selvsagt troverdigheten i å fortsatt sitte som politisjef. Men det glemmer man fort når han lekser opp for ansatte eller leder avhørene av mistenkte. Ikke for det, det er overraskende mye feltarbeid for de tre alderstegne herrene denne gang. Larson på sin side begår fortsatt urovekkende mange blemmer. Men i dialog og oppførsel framstår han mer normal denne gang. Noe som blir litt scizofrent her og der. Etter Oscarsson er det vel Maria Lundqvist som nyansatt betjent Löfstedt og Ewa Carlsson som brannekspert Pernilla Bitén som kommer best ut av det. Deres inntreden er både på tide og politisk 90-tallskorrekt. Grahn heter fortsatt Grahn.