Svensk

Polisen och pyromanen

Sverige/1996/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Sonny Johnson m. fl.

1996 er et travelt år for våre venner i Strömstad. En pyroman er løs i omegnen, og alle jobber dag og natt for å stanse de månedlige nedbrenningene av hus og låver. Samtidig blir Strömstad Läns kommunalråd funnet skutt og drept, og mannen var av den typen som hadde fiender bak hver busk. Er det rart Krohnborg drikker og røyker mer enn noensinne? Gryt på sin side er konstant sur på grunn av et vondt kne og det dårlige forholdet til kona. Og Larson mislykkes i sitt 5. forsøk på å nå VM i pistolskyting. Her må Jörgensson ta affære. En kvinnelig ekspert på mordbranner blir innkalt fra Bollnäs, Gryt blir sendt ut i felten, Krohnborg blir satt på vannvogna og Larson blir satt under administrasjon. Den femte sesongen av Polisen i Strömstad utvider lerretet og består av fem episoder, hvorav det ene er på 70 minutter. Det betyr at det er mulig å gå litt dypere inn i materien. Og det er alltid en fordel når man har å gjøre med en skuespiller av Oscarssons kaliber. I en alder av 69 år pusher han selvsagt troverdigheten i å fortsatt sitte som politisjef. Men det glemmer man fort når han lekser opp for ansatte eller leder avhørene av mistenkte. Ikke for det, det er overraskende mye feltarbeid for de tre alderstegne herrene denne gang. Larson på sin side begår fortsatt urovekkende mange blemmer. Men i dialog og oppførsel framstår han mer normal denne gang. Noe som blir litt scizofrent her og der. Etter Oscarsson er det vel Maria Lundqvist som nyansatt betjent Löfstedt og Ewa Carlsson som brannekspert Pernilla Bitén som kommer best ut av det. Deres inntreden er både på tide og politisk 90-tallskorrekt. Grahn heter fortsatt Grahn.  

Polisen och domarmordet

Sverige/1993/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Sonny Johnson m. fl.

Når vi møter våre venner igjen har det gått 5 år. Men på politistasjonen nede ved havna har ikke så veldig mye forandret seg. Jørgensson er like skarp som alltid, Krohnborg drikker og røyker som om morgendagen aldri kommer, og Grahn heter fortsatt Grahn. Det er vel egentlig bare det faktum at Gryt har fått lov til å kaste tupeen, som stikker seg ut. Og ja, Evald Larsson har åpenbart lagt om et blad, og framstilles ikke kun som en håpløs betjent for komisk effekt. Men det har kanskje mer med arbeidet bak kamera å gjøre. For det er et virkelig godt manus som ligger til grunn for denne krimhistorien. Spesielt slås man av hvor god dialogen er. Ikke bare i mesterskuespilleren Oscarssons munn, men for alle de implisserte. Den ikke spesielt godt likte lagmannen Ambjørn Kvintus (Kåre Sigurdson) blir drept inne i Strömstad tinghus, og våre venner på politistasjonen sitter igjen med et utall mistenkte. Er det den nylig dømte unggutten Stig Lyte (Carl-Einar Häckner), den lugubre vaktmesteren Elof Blom (Dan Sjögren) eller den utpressede notarius Ulrika Tomasdottir (Bára Lyngdal Magnúsdóttir) som er den skyldige? Krohnborgs obligatoriske utenlandsreise går denne gang til Island. Ellers er det som vanlig en 50-50 mix av inne og utescener som ofte gir utseendet på produksjonen et litt TV-teaterpreg. Heldigvis er det såpass spennende og godt spilt at vi ikke bryr oss så mye. Musikken vingler fortsatt mellom generisk jazz og stripteasesaksofon i slowmotion, og er så absolutt en het kandidat til oppdatering. 

Polis, Polis, Potatismos

Sverige/1993/Per Berglund/Gösta Ekman, Kjell Bergqvist, Rolf Lassgård, Niklas Hjulström, Ingvar Andersson m. fl.  

Politimannen Martin Beck og hans to kollegaer Lennart Kollberg og Gunvald Larsson, har siden de første filmatiseringene på 60- og 70-tallet figurert så mye på film og TV at de nesten har blitt utslitt som heltemateriale. Noe spesielt Peter Haber og Mikael Persbrandts over 40 filmer om paret har bidratt til. Polis, Polis, Potatismos er en av 6 filmatiseringer fra tidlig 90-tall, og tilhører helt klart eliten. Og Gösta Ekman som Beck, Kjell Bergqvist som Kollberg og Rolf Lassgård som Larsson er formelen som alle andre bør sammenlignes med og dømmes etter. Historien er hentet fra den 6. boka til May Sjöwall og Per Wahlöö og handler om drapet på industrimannen Viktor Palmgren (Claes Sylwander) på hotell Savoy i Malmö. På grunn av de følsomme politiske sidene ved drapet blir Martin Beck (Ekman) fra rikskrim sendt for å etterforske saken. Men det han finner av korrupsjon og utroskap blant den dreptes kollegaer stemmer liksom ikke helt med detaljene rundt saken. Døden Tar Buss (1973) og Bo Widerbergs Mannen på Taket (1976) klarte å lage solid og god action ut av sine respektive fortellinger. Filmene med Ekman er nok mer nøkterne, og mer i tråd med bøkene, og bør derfor stå høyt på lista for dem som ønsker å forstå hva forfatterne ville med historiene sine om politiarbeid i Sverige. De to udugelige betjentene Kristiansson og Kvant er med også her, og får som vanlig grov kjeft av Gunvald. Og ingen kan spille sint som Lassgård! En interessant bieffekt av at dette er en svensk-tysk produksjon, er at flere av skuespillerne snakker tysk - og får svar på svensk. 

Polisen som vägrade ta semester

Sverige/1988/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Sonny Johnson m. fl.

Det er sommer i Strömstad og turistene strømmer til byen fra fjern og nær. Våre venner på politistasjonen i svingen ved fisketorget forteller hverandre i ett sett at de har mye å gjøre, men for oss som ser på virker ikke hverdagen så veldig mye mer hektisk enn da vi besøkte dem 4 år tidligere. Men noen forandringer er det , både på manussiden og foran kamera. Jørgensson, som vi trodde var blitt enkemann i forrige sesong, har nå fått kona tilbake. Vi ser henne aldri, men hun er visst der et sted. Gryt har fått ny tupe, Krohn heter av en eller annen grunn Grahn denne gang og Kronborg røyker nå så mye at vi nærmest kan se at han blir gulere for hver scene. Musikken har blitt litt bedre siden sist, men striptease-saksofonen som høres over annenhvert bilde gir det hele en litt sleazy tone som vi får anta ikke var tilsiktet. Dialogen er overveiende mer humoristisk nå, noe som gjør Larsons bravader ørlite grann mer tolerable. Men det er fortsatt vanskelig å svelge at mannen skal være en damemagnet av rang. Det går en seriemorder løs i Strömstad og Jörgensson (Oscarsson), Gryt (Lindkvist) og Kronborg (Nilsson) har sin fulle hyre med å finne ut hvem av de 40 000 tilreisende turistene som kan tenkes å stå bak drapene på de unge jentene. Etterforskningen fører Kronborg til vestlandet i Norge, hvor et av ofrene kom fra. Der møter han blandt andre Anne Marie Ottersen som bisk og litt uptight mor og utleier av fiskehytter. Det er en fin spenningskurve i denne tredje sesongen, og det er lett å forstå hvorfor dette ble en seerfavoritt på 80- og 90-tallet. Kudos til frokost-TV verten Per Ragnar som stiller opp som superekkel voldtekstmann, og til hele denne generasjonen av skuespillere som måtte kle seg i datidens fryktelige mote.

Mannen Från Mallorca

Sverige/1984/Bo Widerberg/Sven Wollter, Tomas von Brömssen, Håkan Serner, Ernst Günther, Thomas Hellberg m. fl.

Jeg vil påstå at Sverige ligger noen hestehoder foran de andre nordiske landene når det gjelder krim, både på film og TV. På 70- og 80-tallet derimot var situasjonen en annen. Da lå de flere hele, lange hester foran. Og mye av skylden hadde Bo Widerberg. Hans filmatiseringer av Sjöwall och Wahlöös Mannen på Taket, og denne oppfølgeren basert på Leif G. W. Perssons bok Grisfesten, er så profesjonelt utført at jeg mistenker at de aldri vil bli overgått. Greit nok, der den første er et mesterverk, er denne bare veldig, veldig bra. Men på Widerberg-skalaen er det virkelig ikke noe å kimse av. De to velkjente heltene til Persson, inspektør Bo Jarnebring (Wollter) og kollegaen Lars Martin Johanssson (von Brömssen), rykker ut til en bank som blir ranet. Raneren kommer seg unna, men de to spanerne har snart sporet ham opp. Og til deres overraskelse viser det seg å være en kollega fra sikkerhetspolitiet. Men å få felt en politimann er ikke lett, spesielt ikke når man har hele etablissementet mot seg. Perssons bok er basert på en sann historie fra 70-tallet, da en justisminister ble tatt på fersken med luksusprostituerte. Det ble selvsagt lagt lokk på saken, men Persson lekket historien til pressen, fikk sparken i politiet og ble forfatter på heltid. I løpet av årene har det kommet flere bøker, og filmer og TV-serier, med Jarnebring og/eller Johansson. Og Persson har såpass kontroll på sitt bokunivers at bankraneren her, Kjell Göran Hedberg (Rico Rönneberg), faktisk er den samme mannen som i historien Palme - en pilgrims død skyter statsminister Olof Palme. Rollen som politisjef Dahlgren skulle egentlig gått til Carl-Gustaf Lindstedt, og gitt oss enda en link til Mannen På Taket, men på grunn av helseproblemer måtte Ernst Günther steppe innAnbefales!

Polisen som vägrade ge upp

Sverige/1984/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Sonny Johnson m. fl.

Før sesong 2 av Polisen i Strömstad er det åpenbart foretatt noen justeringer både foran og bak kamera. Både foto og regi er mer beslektet med filmens enn TV-teaterets verden, skuespillerne virker mer bekveme i sine respektive roller og Strömstads turistforening får nå god sommerlig hjelp i promoteringen av den ferieperlen byen vitterlig er for både svensker og nordmenn. Musikken er like fæl, men det får ikke hjelpe. Bonden Tore Spjut (Hans Wigren) dreper kona Birgit (Kerstin Tidelius) under en krangel, og skjuler liket. Lenge ser det ut til at han og elskerinnen Rita Benjaminson (Viveka Seldahl) skal slippe unna med udåden. Men naboen Valfrid Hult (Tord Peterson) vet hva som har skjedd, og begynner å presse de to. Fokuset er ikke så stort på Oscarssons politisjef denne gang. Noe som gir Lindkvist og Nilsson mer å spille på. Særlig sistnevntes Bo Kronborg har potensiale til å være en litt røffere og handlekraftig snushane enn sine to kollegaer. I episode 3 blir han blant annet sendt til Mykonos for å etterforske forsvinningssaken de holder på med, og gode location-opptak sørger for å gi både rollefiguren og serien en ekstra snert. Det samme kan vi på en måte si om scenene i og rundt stripteasebula "Hvita Kaninen", hvor Rita jobber. De sørger i hvert fall for fin nostalgi for dem som måtte savne "Hönan Agda". Larsons eskapader blir holdt mer i tømmene denne gang. Og en av historiene hans, hvor han har en affære med rikspolissjefens kone i Stockholm, og ender i basketak med dennes livvakter, er faktisk ganske vellykket. Sonny Johnsons betjent Blom har fått litt mer å gjøre, i tillegg til å ha skiftet navn til Krohn. Han er i utgangspunktet sarkastisk innstilt til Larsons innsatser. Men litt senere følger han gjerne med og tar et jern midt i arbeidstida, så det stikker åpenbart ikke såå dypt. Ellers er denne sesongen nærmest som et oppslagsverk over hvem som er hvem i Änglagård-filmene til Colin Nutley.

Polisen som vägrade svara

Sverige/1982/Arne Lifmark/Per Oscarsson, Evert Lindkvist, Alf Nilsson, Stefan Ljungquist, Vibeke Nielsen m. fl.

Selv om dette er mer et ensemble-krimdrama, kan det være nærliggende å sammenligne Polisen i Strömstad med vår egen TV-serie Helmer og Sigurdson. Det er tilsynelatende rimelige produksjoner, med stor vekt på dialog og historiefortelling, framfor fysisk action og spesialeffekter. Men hele tiden spennende fortalt og spilt. Her i første sesong står politisjef Gustav Jörgensson (Oscarsson), inspektør Nils Gryt (Lindkvist), inspektør Bo Kronborg (Nilsson) og konstabel Evald Larsson (Ljungquist) overfor et bankran som utvikler seg til gisseldrama. De tre ranerne (Ove Tjernberg, Lars-Erik Berenett og Olle Ljungberg) er profesjonelle og nekter å tro at en politisjef i en småby som Strömstad kan yte nevneverdig motstand. Men der tar de skammelig feil. Per Oscarsson står ikke overraskende som en klippe i sentrum for denne serien. Ikke til forkleinelse for de andre skuespillerne, men det er hans fakter, manerer og stil som hever serien over det å være bare atter en TV-krim. Det er selvsagt ekstra artig for oss som er kjent i Strömstad å se bildene fra byen og omegnen. Og småbylivet har alltid sin sjarm når det blir skildret på film eller TV. Men ideen bak, at politiet rett og slett nekter å snakke med gisseltakerne, og løsningen på det hele, har noe storslagent ved seg som ikke hadde vært av veien i en harkokt serie fra New York eller Los Angeles. Det hjelper selvsagt også på at de tre ranerne blir spilt svært så overbevisende av machoskuespillere som Berenett (senere kjent som "Hassel"), Tjernberg og Ljungberg. Så får vi heller bære over med et fryktelig soundtrack og at comic relief Ljungberg ikke alltid er så morsom som regissøren later til å tro. 

Mannen på Taket
Sverige/1976/Bo Widerberg/Carl-Gustaf Lindstedt, Sven Wolter, Thomas Hellberg, Håkan Serner, Ingvar Hirdwall m. fl.

Er dette den beste svenske filmen gjennom tidene? Det er i hvert fall den mest fremgangsrike. Og som Beck-historie befinner den seg milevis foran alle de andre. Kanskje litt som forventet, når det er mesteren Bo Widerberg som befinner seg bak kameraet og kremen av datidens svenske skuespillere som gestalter de kjente romanfigurene til May Sjöwall og Per Wahlöö. Deriblant komikeren Lindstedt i en usedvanlig god tolkning av politimannen Martin Beck. En voldelig og uærlig poilitimann blir brutalt drept og etterforskerne Beck og Rönn (Serner) blir satt på saken. Temmelig raskt får de listet ut at det ganske sikkert er en kollega, Åke Eriksson (Ingvar Hirdwall), som står bak. Men før de rekker å foreta seg noe som helst, har Eriksson forskanset seg på et hustak og begynt å skyte på alle politimenn han ser. Beck og Rönns kollegaer Lennart Kollberg (Wolter) og Gunvald Larsson (Hellberg) fungerer på sitt mest optimale i denne filmatiseringen. Kollberg, som ble glimrende spilt av Kjell Bergqvist på 90-tallet, men som av en eller annen grunn har blitt kuttet ut av Peter Haber-filmene på 00-tallet, var alltid den sosialdemokratiske samvittighetsrøsten i teamet. Og dermed nærmest hatet av den forfengelige hissigproppen Larsson. Larsson er nok best kjent i Mikael Persbrandts skikkelse fra de nyeste filmene, men jeg holder likevel en knapp på Rolf Lassgårds versjon på 90-tallet som den beste. Uten forkleinelse for Hellberg. Kollbergs 2-årige sønn i filmen spilles av regissørens sønn Johan, etter hvert en kjent skuespiller. Som ytterligere trivia bør det vel nevnes at morderen spilles av den framtidige Becks (Haber) nabo som alltid byr på en "stänkare". Widerberg vendte tilbake til krimsjangeren 8 år senere med en filmatisering av Leif G. W. Perssons Mannen från Mallorca. Også da med stor suksess.

Vita Frun

Sverige/1962/Arne Mattsson/Karl-Arne Holmsten, Nils Hallberg, Nils Asther, Jan Malmsjö, Elisabeth Oden m. fl.

Personlig synes jeg ikke den 4. filmen i Arne Mattsons serie om privatetterforskeren John Hillman helt oppfyller kriteriene fra Damen i Svart (1958), Mannekeng i Rött (1958) og Ryttare i Blått (1959). For det første dukker ikke kapteinen opp før halvveis ute i historien. Og for det andre så kommer han alene, helt uten kona Kajsa (Annalisa Ericson). Den tidligere assistenten Freddy (Hallberg) er med også denne gang som irriterende comic relief, men det blir liksom ikke det samme uten de vittige kommentarene mellom herr og fru Hillman. Da Eva Von Schöffer (Gio Petre) tar livet av seg i myra bak familiens slott, beskylder broren Roger (Malmsjö) stemoren Helen (Anita Björk) og hennes nye ektemann Torbjörn (Tor Isedal) for å stå bak. Men snart begynner et spøkelse å ta livet av personer i familien, og Helen bestemmer at det er på tide å tilkalle kaptein John Hillman (Holmsten). Om dynamikken fra de første tre filmene ikke er helt tilstede, så er i høyeste grad Mattsons regi det. Hans bruk av musikk, skygger og generell bildekomponering bringer tankene hen til storheter som Hitchcock, Chabrol og Argento. Det er synd og skam at denne spenningsmesteren ikke ble mer respektert i sin samtid. Den aller siste Hillman-filmen, Den Gula Bilen, fulgte året etter. 

Ljuvlig är Sommarnatten

Sverige/1961/Arne Mattsson/Karl-Arne Holmsten, Per Oscarsson, Holger Löwenadler, Folke Sundquist, Erik Hell m. fl.

Arne Mattssons 2. film om politietterforskeren Christian Wijk er ytterligere et bravurnummer fra det svenske regigeniet. Handlingen, basert på Maria Langs roman, skuespillerinnsatsene og filmingen - alt er fra øverste hylle og av internasjonal klasse. Anneli Hammar (Christina Carlwind) forsvinner sporløst på dagen hun skal gifte seg med den velhavende Joakim Kruse (Sundquist). Stedets lokale politimann (Löwenadler) og en av bryllupsgjestene, etterforsker Christian Wijk (Holmsten) begynner å jobbe seg gjennom listen av de mange mistenkte. Er det brudgommen som står bak? Advokat Sebastian Petren (Stig Järrel)? Lofferen i parken (Allan Edwall i en tidlig rolle)? Eller ungdomsvennen Lars-Ove Larsson (Oscarsson i sedvanlig stil)? Ljuvlig är Sommarnatten er spennende tvers igjennom. Og de mange underfundige og gjennomtenkte vinklingene til Mattsson både overrasker og imponerer hele veien. Også var det Holmsten, da. Mannen spilte etterforsker i de fleste av Mattssons filmer på 50- og 60-tallet, og virker født til rollen. Synd det bare ble med to filmer om Wijk. Scenene med den forsvunne bruden viser at regissøren fortsatt hadde noen av de samme interessene, ti år etter at han fant opp "den svenska synden" med Hon Dansade en Sommar

Ryttare i Blått

Sverige/1959/Arne Mattsson/Annalisa Ericson, Karl-Arne Holmsten, Nils Hallberg, Gunnel Broström, Bengt Brunskog m. fl.

Thrillereksperten Arne Mattssons tredje film i "fargeserien" er et mordmysterium fra en kavalerileir midt i den svenske sommeridyllen. Nå i farger. Denne gang er etterforskningen overlatt til fru Kajsa og den morsomme sidekicken Freddie, da kaptein Hillmann er på et viktig oppdrag i London. Ellers er oppskriften mye den samme. Litt spenning, en dæsj romantikk og masse kvikk dialog på kledelig rikssvensk. En pensjonert kavalerioffiser som går under navnet "Den blå rytteren" blir skutt inne i militærleiren Kajsa (Ericson) og Freddie (Hallberg) besøker. Men etterforskningen blir vanskelig, da ingen av de tilstedeværende ser ut til å ville ha saken løst. Det beste med dette Hillmann-mysteriet er nok fotograferingen. Det blir liksom litt for lite spenning og for mange (u)morsomheter fra Freddie i denne omgang. Musikken er heller ikke like god som i forrige film. Og fraværet av kapteinen sørger også for at savnet av en stødig klippe som kan sette de mange arrogante offiserene på plass, blir påtakelig. Men, igjen, dette er av internasjonal kvalitet og milevis over noe av det norsk film fra den samme perioden kunne skilte med. 

Damen i Svart

Sverige/1958/Arne Mattsson/Karl-Arne Holmsten, Annalisa Ericson, Nils Hallberg, Inger von Schilden, Sven Lindberg m. fl.

Sverige har en lang og god tradisjon med å lage kompetente thrillere. Noe denne filmen fra slutten av 50-tallet er et glimrende eksempel på. Dette er den først i en serie på 5 om privatdetektiv-ekteparet John og Kajsa Hillman, eksemplarisk regissert av Arne Mattsson. Historien er så godt skrevet, og flott filmet, at det er underlig at filmen ikke er mer kjent internasjonalt. Dialogen er kanskje litt stiv og rikssvensk, men sammen med den stemningsfulle musikken er den med på å lage et lydbilde som både er veldig umoderne og veldig moderne. Kaptein John Hillmann (Holmsten) og kona Kajsa (Ericson) er på sommerferie, da de snubler over et par mord og en spøkelseshistorie. Og da er det ikke lett å konsentrere seg om bading og fisking. Skulle vi våge å sammenligne denne filmen med noe norsk, vil jeg si at den har mer til felles med De Dødes Tjern (også 1958) enn noe annet. Til tider er det mer spøkelseshistorie enn detektivfilm. Altså relativt spennende, også idag. Litt av den samme følelsen Agaton Sax ga oss da vi var barn, kanskje? Regissør Mattsson var mannen som sammen med Ingmar Bergman startet "den svenska synden"-ryktet, da han i 1951 viste nakenhet på film i Hon Dansade en Sommar.