Detektimen

The Saint: The Queen's Ransom

England/1966/Roy Ward Baker/Roger Moore, Dawn Addams, George Pastell, Nora Nicholson, Catherine Feller m. fl.

Simon "The Saint" Templar, eller Helgenen som han het her i landet, var en tidlig utgave av den typen elegant globetrotter og problemløser som Roger Moore skulle spille under hele sin karriere. Serien gikk originalt mellom 1962 og 1969, og episoden The Queen's Ransom var den første som ble sendt i farger. Etter at Templar (Moore) har reddet livet til en eksil-regent (Pastell) fra et tvilsomt kongedømme i midt-østen, går han motvillig med på å eskortere dronning Adana (Addams) tur/retur Sveits for å hente smykker verdt millioner. Men kongens motstandere er på sporet av dem, og de har slettes ikke tenkt å la verken dronningen eller Helgenen komme fram i live. Det har blitt sagt mye om Rogern's skuespillerkunst opp igjennom årene, ikke minst av ham selv, men få andre har stilen og utseendet til å takle en rolle som The Saint. Mannen var rett og slett selve bildet på elegant. Og i tillegg var han en mester på den type teaterslåssing som gjør seg utrolig godt i serier hvor veldressede menn må banke skiten ut av 10-12 motstandere. Helgenen får dessverre ikke kjøre sin hvite Volvo P1800 i denne episoden, men må nøye seg med en biljakt i en Rolls Royce. Serien ble solgt til 63 land og var en enorm hit på 60-tallet. Dette var forøvrig den første episoden som ikke var basert på en av Leslie Charteris historier.

Cannon

USA/1971/George McCowan/William Conrad, J.D.Cannon, Lynda Day George, Murray Hamilton, Earl Holliman m. fl.

-When it comes to bluegrass music and a jukebox, I've got a memory like an elephant. No joke intended.

Den spillefilmslange piloten til krimserien Cannon er så godt skrevet at jeg måtte sjekke om manuset er basert på en bok. Det er det ikke. Men vi kan trygt slå fast at manusforfatter Edward Hume kan sine ting. Imponerende raskt etableres den tidligere politimannen, nå privatdetektiv i øvre prisklasse, Frank Cannon som en velstående livsnyter med luksusleilighet, dyr bil og sans for god mat og ditto drikke. Men han påtar seg også saker som interesserer ham, og som han ikke nødvendigvis får betalt for. Som da kona til en kompis fra hæren blir mistenkt for drapet på ektemannen. Da setter snushanen seg i sin gigantiske Lincoln Continental og kjører til (den fiktive) småbyen Warren Springs i New Mexico. Der støter han raskt på en rekke utrivelige herremenn på begge sider av loven. Men Frank er ikke den som gir seg så lett, og i løpet av en uke har han både løst mordsaken og ryddet opp i korrupsjonen som har plaget innbyggerne i årevis. Det gjøres et stort nummer ut av Cannons utseende og vekt allerede fra start her. Og det ville vært mer irriterende enn morsomt, hadde det ikke vært for det faktum at Conrad ser ut til å være i svært god form. Noe som kommer tydelig til uttrykk i de mange slåsskampene vår mann havner i. Da ser vi at dette ikke er en mann man kødder med. McClouds sjef, J.D. Cannon (hi-hi) spiller den lokale sheriffen. Og borgermesteren fra Jaws, Murray Hamilton, er lokal gangster. Cannon gikk opprinnelig fra 1971 til 1976, men Conrad vendte tilbake til rollen i enda en TV-film i 1980.    

 

The Persuaders: Five Miles to Midnight

England/1971/Val Guest/Roger Moore, Tony Curtis, Joan Collins, Robert Hutton, Laurence Naismith m. fl.

Da The Saint endte på slutten av 60-tallet fikk Roger Moore tilbud fra produsentene om å spille lord Brett Sinclair i den beslektede serien The Persuaders. Han fikk til og med lov til å velge motspiller. Det førte som vi vet til at Tony Curtis gestaltet lordens amerikanske motstykke, Danny Wilde, i 24 episoder. I sine memoarer forteller Moore levende om hvor krevende det kunne være å spille mot filmlegenden. Men for oss seere ser de to ut til å passe perfekt i sine respektive roller. Startskuddet for de to millionærplayboyenes eventyr går da de blir hyret av dommer Fulton (Naismith) til å utføre diverse oppdrag litt på siden av loven. Som i episode 3, hvor de sammen med motefotografen Sid (Collins) skal forsøke å få gangsteren Frank Rocco (Hutton) ut av Italia og over til USA for å vitne mot mafiaen. Det blir som forventet en strabasiøs og farefull ferd. Det ble dessverre med denne ene sesong av serien. I motsetning til i Helgenen ble det her filmet på location, noe som selvsagt er med på å gi actionscenene en god filmfølelse og et snev av klasse. Humoren er selvsagt aldri langt unna, men akrobatiske Curtis og atletiske Moore får det selvsagt til å svionge også i de fysiske tildragelsene.  

 

 

Kojak: Death is Not a Passing Grade

USA/1974/Allan RFeisner/Telly Savalas, Dan Frazer, Kevin Dobson, Mariclare Costello, James Woods m. fl.

-Who loves ya, baby?

I større grad enn kanskje noen annen detektimehelt fra 70-tallet, så virker rollefiguren Theo Kojak skreddersydd for Savalas. Klesstilen, manerene og måten å snakke på gjør ihvertfall skuespilleren til en åpenbar kandidat for en autoritær, selvsikker og karismatisk politietterforsker med flere accessorier enn ti av hans kollegaer tilsammen. Men egne hattemerker, kjærlighet på pinne og gullsmykker til tross, det er bånn seriøse saker vår mann tar seg av. Som i episode 13 i sesong 1, hvor Kojak underviser på politiskolen og begynner å mistenke at en av elevene hans er med i banden som har drept en pantelåner under et innbrudd. James Woods gjestespiller som den psykopatiske lederen av gjengen. Kojak er en mørkere og mer desillusjonert serie enn mange av sine samtidige, og satser mer på grundighet i etterforskningen enn action. Ikke at vår mann ikke kan veive med revolveren innimellom, han også. Frazer, Dobson og Tellys bror, George Savalas backer opp ved hele tiden å fore helten med fakta og labrapporter. Ingen av dem ser derimot ut til å ha problemer med at 52-åringen dater en 24 år gammel student. For den yngre garde kan det nevnes at om lokalene Kojak jobber i ser kjente ut, så er det fordi de ble gjenbrukt i NYPD Blue.     

McCloud: The Solid Gold Swingers

USA/1973/Lou Antonio//Dennis Weaver, J.D. Cannon, Terry Carter, Joanna Pettet, Teri Garr, Neville Brand m. fl.

Inspirasjonen til McCloud (1970-77) var uten tvil Coogan's Bluff (1968) med Clint Eastwood. Og den første episoden var nærmest en nyinnspilling av filmen. Men der Clinter'n var en kynisk og ikke spesielt likandes kvinnebedårer, framsto Dennis Weaver mer som en uortodoks, handlekraftig og sjarmerende US Marshall på utlån til NYPD. Ellers var mye likt. McCloud fulgte ikke alltid boka, og fikk ofte kjeft av sin koleriske sjef, Peter B. Clifford (Cannon). Men han løste selvsagt alltid sakene sine. Serien var i begynnelsen en del av Mystery Theater, og langt mer seriøs enn det vi husker. Men etterhvert ble det mer fart, og bildene av McCloud på hesten sin midt på Broadway ble en favoritt på fredagskveldene. I The Solid Gold Swingers jakter McCloud (Weaver) og kollega Broadhurst (Carter) på en leiemorder som dreper vitner i en utpressingssak. Men etter hvert begynner de å mistenke at drapsmannen får hjelp av noen innen deres egne rekker. Dette er 2. episode i sesong 4, og nå er serien vel etablert med alle de ingrediensene en god detektime skal inneholde. Vi får en god intrige, rikelig med action hvor Weaver får være storbycowboy med hatten, støvlene og seksløperen, og til slutt en biljakt hvor McCloud rapper en buss og forfølger skurken. Dette er den første episoden hvor Teri Garr dukker opp som sersjant Phyllis Norton. Hun skulle bli et fast, og populært, medlem av ensemblet framover. Neville Brand spiller skurken med sin vanlige truende personlighet. 

Colombo: Swan Song

USA/1974/Nicholas Colasanto/Peter Falk, Johnny Cash, Ida Lupino, John Dehner, Sorrell Booke, Bill McKinney m. fl.

-Oh, I didn't come to ask any more questions. I came to arrest you.

Med fartstid fra 1968 til 2003 er løytnant Colombo en av de mest seiglivete amerikanske detektivheltene noen sinne. Og ulikt de fleste andre serier fra denne perioden, var vinklingen slik at vi som så på var fullt inneforstått med hvem som var morderen, og spenningen lå i hvordan etterforskeren vår avslørte den skyldige. Serien var spekket med kjente ansikter i gjesteroller. Men ingen ble så personlige som Mannen i Svart, Johnny Cash, i episoden kalt Swan Song. Her spiller nemlig Cash gospelsangeren Tommy Brown, som dreper både sin autoritære kone og sin unge elskerinne i en arrangert flystyrt. Johnny bruker flere av sine egne sanger i episoden, og går kledd slik han pleier å gjøre. Det hele er overraskende tett opp til virkeligheten. Men ingenting unngår Colombos skarpe blikk, og det er selvsagt bare et tidsspørsmål før Tommy havner bak lås og slå. Med 90 minutters episoder og skikkelig filmkvalitet på bildene er Colombo av skyhøy kvalitet. Om man er fan eller ikke, avhenger egentlig av om man foretrekker å være uvitende om hvem som er morderen eller ikke.

Derrick: Stiftungsfest

Tyskland/1974/Helmut Käutner/Horst Tappert, Fritz Wepper, Siegfried Lowitz, Bruno Dietrich, Claudia Butenuth m. fl.

Det er neppe å ta munnen for full å kalle overinspektør Stefan Derrick for kongen av Detektimen. Sammen med sin trofaste assistent Harry Klein stilte den rørslige tyskeren opp med hele 281 episoder. Med kjølig kløkt, pågåenhet og mer enn et snev av arroganse gjorde han livet surt for all slags forbrytere i München og omegn i over 20 år. I denne 3. episoden i sesong 1 er han fortsatt en relativt ung mann på 51 år, og slettes ikke til å spøke med. Det er firmafest på et vertshus litt utenfor byen, og alkoholen flyter fritt. I et anfall av gammelmannsovermot legger sjefen, August Bark (Lowitz) an på datterens venninne. Hun stritter selvsagt i mot, og det ender med at gubben kveler henne. Og inn kommer Derrick (Tappert) og Klein (Wepper). I løpet av natten kryssforhører de alle som var tilstede, og når morgengry kommer har de sin mann. Stiftungsfest er en god innføring i alt som gjorde TV-serien til en suksess verden over. Episoden inneholder alt det som skulle bli varemerket til krimmen fra Bayern; Vold, fyll, underlige kameravinklinger, nakenhet, skrekkfilmbelysning og konemishandlerbarter, for å nevne noe. Selv om det er tidlig i løpet, er også Stefans oppgitthet over kollegaen, nytelsen av alkohol i tjeneste og manusforfatterens besettelse angående sex på plass. Serien gikk opprinnelig mellom 1974 og 1998.    

Helmer og Sigurdson: Farlig Yrke

Norge/1976/Pål Bang-Hansen/Alf Nordvang, Anders Hatlo, Trond Lie, Julie Ege m. fl.

Tydelig inspirert av overinspektør Stefan Derrick og hans assistent Harry Klein fikk Norge sin egen krimserie i 1975. Og det er ingen overdrivelse å si at Nitimemordet, skrevet av Jon Bing og Tor-Åge Bringsværd, og regissert av Stein-Roger Bull, samlet nasjonen foran TV-skjermen. Året etter fulgte NRK opp med Farlig Yrke, skrevet av Richard Macker og regissert av Pål Bang-Hansen. Her følger vi våre venner i Oslopolitiet, Helmer (Nordvang) og Sigurdson (Hatlo), i jakten på det som kan være en seriemorder. Selv om vi seere har blitt langt mer sofistikerte og kyniske med tiden, så er det selv nå virkelig format over denne miniserien. En velskrevet, spennende historie hjelpes fram av Bang-Hansens proffe regi. Og de innslagene av vold, nakenhet og voksenting som fikk mange til å sette kaffen i vrangstrupen i 1976, er nå med på å gi det hele et internasjonalt snitt. En annen faktor som ikke må glemmes her, er akkurat hvor god Nordvang er i rollen som Helmer. Der de andre skuespillerne svinger fra amatørplanet til over middels god, står han fjellstøtt som en av de beste norske replikkleverandørene noen sinne.   

Baretta: The Devil's Left Hand

USA/1976/Robert Douglas/Robert Blake, Tom Ewell, Edward Grover, Michael D. Roberts, Bruce Boxleitner m. fl.

-Don't do the crime if you can't do the time.

Baretta er en av de mer alvorlige seriene fra siste halvdel av 70-tallet. Selv om Robert Blakes tøffe spaner ofte blir sett i forkledning, med sin kakadue Fred på skulderen, så har han alltid en sosial agenda som tillater lite av den fjasingen mange av TV-kollegaene hadde fore. Som seg hør og bør i en serie om en gatesmart purk som gjerne går sine egne veier for å hindre kriminalitet, går det mye tid med til å skildre kampen mot byråkratiet og umulige sjefer oppover i systemet. I episode 14 i sesong 2, The Devil's Left Hand, går vår mann undercover i en motorsykkelgjeng som tar oppdrag som leiemordere på si. Og siden Blakes medspiller fra Electra Glide in Blue (1973), Billy Green Bush, spiller lederen for gjengen er det lett å se hva regissør Douglas er ute etter her. Men den som er ute etter hardcore mc-action bør nok heller se etter noe annet. En kort mc/biljakt er det enetse vi får på det området. Bruce "Luke Macahan" Boxleitner spiller et gjengmedlem som kontakter Tony fordi han ønsker å slutte. Eks-purken Billy Truman (Ewell) og halliken Rooster (Roberts) er Barettas faste informanter på gata, og står for det som er av vittige replikker og humor i episoden. Utifra dagens velkjente preferanser er det interessant å se at mc-gutta for det meste kjører japanske og engelske sykler.   

Starsky and Hutch: The Psychic

USA/1977/Don Weis/David Soul, Paul Michael Glaser, Antonio Fargas, Bernie Hamilton, George Loros m. fl.

Da Starsky and Hutch skulle nyinnspilles med Ben Stiller og Owen Wilson, sa regissøren "It's all about the car" i et intervju. Og han tok ikke feil. Dave Starsky og Ken "Hutch" Hutchinson hadde mange seriøse saker i løpet av sine 4 sesonger, men det folk husker i dag er deres røde og hvite Ford Gran Torino. Som oftest kjørt det remmer og tøy kan holde av Starsky. I episoden The Psychic leter de etter den kidnappede datteren til eieren av et fotballag. Og i samme slengen drar  produsentene skamløst Dirty Harry-kortet ved at Hutch må løpe byen rundt, fra telefon til telefon, for å få opplysninger om hvor jenta befinner seg. Det er spennende, bevares, men også en unødig påminnelse om at David Soul fikk sitt store gjennombrudd som en av vigilante-motorsykkelpurkene i Clintern's Magnum Force. Som vanlig i en episode av Starsky and Hutch settes handlingen i gang av informasjon fra deres faste tyster Huggy Bear (Fargas) - en usedvanlig politisk ukorrekt hallikfigur som hadde utallige avleggere i andre krimserier fra 70-tallet. Produsentene av serien hadde en forkjærlighet for historier som gikk over flere episoder, og manusene hadde derfor ofte en spillefilm-følelse få andre serier fikk til.  

 

The Rockford Files: The House on Willis Avenue

USA/1978/Hy Averback/James Garner, Dennis Dugan, Noah Beery jr, Joe Santos, Jackie Cooper, Simon Oakland m. fl.

-This is Jim Rockford. At the tone leave your name and message, I'll get back to you.

Av alle detektivene som underholdt oss på fredagskveldene var Jim Rockford (James Garner) den absolutt mest sympatiske. Fra sin store campingvogn parkert på Ocean Boulevard løste privatdetektiven små og store mysterier i solfylte California og omegn. Stort sett uten andre hjelpemidler enn kløkt, en og annen forkledning og sin gullbrune Pontiac Firebird. Men for det meste var han å finne på fisketurer sammen med faren sin, Joseph "Rocky" Rockford (Beery jr). I denne 90 minutter lange avslutningen på sesong 4 jobber han sammen med en annen trivelig privatetterforsker, Richie Brockelman (Dugan), og sammen forsøker de å finne ut hvem som stod bak da en kollega av dem ble drept på motorveien. Dette medfører forutsigbart nok at de kommer på kant med både loven og forbryterne. Men det er selvsagt ikke verre enn at et par innbrudd, et utall vittige replikker og flere gode biljakter sørger for at de løser saken og selv blir frikjent før rulleteksten kommer. Slike krysninger av serier var populært på 70- og 80-tallet. Men i motsetning til hva mange tror, så var dette ikke en introduksjon av Brockelman. Dugan hadde nemlig allerede portrettert den unge detektiven i en TV-film, før den kortlivede serien hans så dagens lys.       

Richie Brockelman, Private Eye: Junk it to Me Baby

USA/1978/Ivan Dixon/Dennis Dugan, Robert Hogan, Barbara Bosson, John Randolph, Lisa Eilbacher m. fl.

Den kortlivete serien om den unge detektiven Richie Brockelman var en favoritt på fredagskveldene. Figuren blir kanskje først og fremst husket for sine samarbeid med Rockford (James Garner), men i fem episoder fikk han løse sine egne saker. Mye av gimmicken gikk på at Brockelman var veldig ung, konstant pengelens og ikke spesielt tøff. Men i likhet med Rockford var han sjarmerende og smart. Og sånt funker i detektimesammenheng. I episode 2 skal Richie kjøpe en gammel bil for en klient. Men etter hvert får han mistanke om at mannen ikke vil ha bilen av helt ærværdige grunner. Og apropos biler, det var som regel mange gode biljakter i serien, hvor Brockelman fikk sjansen til å presse sitt gamle vrak av en Ford Mustang kabriolet til det ytterste. Dennis Dugan er nå for tiden mer kjent for å være regissør av dårlige Adam Sandler-komedier.   

Return of the Saint: Murder Cartel

England/1979/Tom Clegg/Ian Ogilvy, Britt Ekland, Don Powell, Helmut Berger, Marne Maitland m. fl.

10 år etter at Roger Moore takket for seg som Leslie Charteris filantropiske helt Simon "The Saint" Templar gjorde produsentene et forsøk på å gjenta suksessen. Denne gang med en ny skuespiller og en litt annen tilnærming. Ian Ogilvy kan nok av utseende og oppførsel minne mye om sin forgjenger, men figuren er gjort litt tøffere denne gang og innspillingene foregår nå på eksotiske locations rundt om i verden. Ikke bare i studio, som sist. Legger vi så til en rekke kjente ansikter i birollene, og originale manus, så blir filmfølelsen til å ta og føle på. I episode 19 i første sesong - det ble dessverre med denne ene - er Templar i Roma. Der blir han etter drapet på en venn overtalt av CIA til å gå undercover som en internasjonal leiemorder. Planen er å komme et drapskartell, ledet av søskenparet Laura (Ekland) og Vidal (Berger), til livs. Men De to avslører raskt at Helgenen ikke er den han utgir seg for, og sender sine egne mordere etter ham. Regissør Clegg hadde fartstid fra The Sweeny og andre tøffe 70-tallsserier, og guider Ogilvy med stø hånd rundt i et sommerlig Roma. Fine biljakter, velkoreograferte slåsskamper og tøffe onelinere følger med. Det er virkelig synd at dette ikke fenget såpass at det forsvarte ytterligere sesonger.  

Shoestring: The Dangerous Game

England/1980/Ben Bolt/Trevor Eve, Michael Medwin, Doran Goodwin, Liz Crowther, Michael Elphick m. fl.

Etter at volden på TV stadig nådde nye høyder midt på 70-tallet, ble det mot slutten av tiåret produsert flere serier som satset mer på fredelige løsninger på krimgåtene. Heltene fra disse produksjonene har det blitt fleipet mye med i ettertid. Selv om mange av dem nok har betydd mer for utviklingen av spenningsdrama på det lille lerretet enn de som kjørte fort og skjøt først. Radiojournalisten Eddie Shoestring, i Trevor Eves godmodige skikkelse, har måttet tåle mye tyn for sin lavmælte og uskyldige måte å underholde oss på fredagskvelden. I den aller siste episoden som ble produsert jakter han på en type TV-spill som har blitt trukket tilbake fra markedet fordi de eksploderer under bruk. Men 10 kopier har blitt stjålet og havnet under juletreet til uvitende små barn, og det blir opp til Eddie å finne dem alle før det smeller. Da Eve bestemte seg for å ikke stille opp i en tredje sesong, tok produsentene det de hadde av materiale og utviklet serien Bergerac, med handlingen lagt til Jersey. Trevor Eve har siden 1980 gestaltet en rekke andre etterforskere i flere populære detektivserier.   

 

Haferkamp: Schönes Wochende

Tyskland/1980/Wolfgang Staudte/Hansjörg Felmy, Dieter Prochnow, Birke Bruck, Dirk Dautzenberg, Peter Millowitsch m. fl.

Tatort var Tysklands svar på Detektimen. De sendte flere forskjellige serier på fredagskveldene, hvorav Derrick nok var den som ble mest kjent utover landets grenser. Kommissar Heinz Haferkamp var en annen snushane som fikk prøve seg på norsk TV. Han var i likhet med sin kollega fra München en storvokst og smått arrogant herremann. Dog med et litt større glimt i øyet, kanskje. Den tidligere soldaten Dieter Michalke (Prochnow) planlegger et kupp mot et supermarked. Plantegningene har han fått av kollegaen Peter Brem (Werner Eichhorn). Men da Brem krever mer penger skyter Michalke ham. Kommissar Heinz Haferkamp (Felmy) blir satt på saken. Felmy var på 60- og 70-tallet et relativt kjent ansikt fra biroller i diverse internasjonale thrillere, blant annet i Hitchcocks Torn Curtain (1966). Haferkamp gikk originalt fra 1974 til 1980, men ble vist senere på norsk TV. Schönes Wochende er den 20. og siste episoden i serien.

The Gentle Touch: Decoy

England/1980/John Reardon/Jill Gascoine, William Marlowe, Derek Thompson, Brian Gwaspari, Paul Moriarty m. fl.

Fra midten av 70-tallet og til litt innpå 80-tallet var det ingenting som var mer (liksom-) realistisk enn britisk krim. De tok ofte sikte på å være mer opptatt av problemer som eksisterte i samfunnet enn rene drapsgåter hvor en enslig detektiv løste saken. Når jeg skriver "liksom" så er det fordi blikket som ble brukt som oftest var det til en kynisk hvit middelklassepolitimann. The Gentle Touch var litt annerledes. Som inspektør Maggie Forbes var Jill Gascoine ikke bare den første kvinnelige hovedpersonen i en engelsk krimserie, men hun fikk være like tøff som gutta - i tillegg til å ha både samvittighet og omtanke. I episode 2 i sesong 2 står politiet overfor en serie voldtekter, og Maggie går undercover som bartender i en pub i det aktuelle området. Noe som selvsagt både byr på daglige utfordringer og setter henne i fare. The Gentle Touch har i ettertid ofte blitt sammenlignet med The Sweeney (som aldri gikk på norsk TV). Men der sistnevnte satset mer på bilkjøring, skyting og action som aldri virket helt overbevisende i en engelsk setting, i tillegg til at den var veeldig 70-tall, så synes jeg Forbes & Co sine eskapader holder seg bedre i dag. Og Gascoine er jo skikkelig kul, da...Serien gikk mellem 1980 og 1984.     

Hart to Hart: Downhill to Death

USA/1980/Tom Mankiewicz/Robert Wagner, Stefanie Powers, Lionel Stander, Juliet Mills, Rod McCary m. fl.

Tradisjonen med rike ektepar som etterforsker mysterier på fritiden strekker seg helt tilbake til Thin Man-filmserien på 30-tallet. Hart to Hart er en av de mer vellykkete TV-versjonene av opplegget. Mangemillionæren Jonathan Hart og kona Jennifer, pluss butleren Max og hunden Freeway, får dagene til å gå med å stikke nesene sine bort i alskens saker som relativt lett kan løses med noen kjappe replikker, et par drinker i luksuriøse omgivelser og en og annen biljakt. I episode 16 i sesong 1 overhører Jennifer en mann hun kjenner planlegge å ta livet av kona under en skiferie i Vail. Hun og Jonathan reiser derfor til det samme hotellet for å hindre ugjerningen. Men snart tar saken en helt annen vending. Regissør av episoden, Tom Mankiewicz, er kjent for å ha skrevet de mest lettbeinte James Bond-filmene på 70-tallet, så det skulle gi en pekepinn om hvilken tone produsentene er ute etter her. Serien gikk originalt mellom 1979 og 1984, pluss et par TV-filmer på slutten av 90-tallet.   

Nero Wolfe: Wolfe at the Door

USA/1981/Herbert Hirschman/William Conrad, Lee Horsley, George Voscoved, Robert Coote, George Wyner m. fl.

Rex Stouts (1886 - 1975) bøker om Nero Wolfe har vært filmet og tolket et utall ganger siden den første romanen kom ut i 1936. Men for det norske Detektime-publikummet vil figuren for alltid være forknippet med William "Cannon" Conrads korpulente skikkelse. Som detektiv var Wolfe en litt underlig type, i og med at han aldri gikk ut. Til det hadde han sin unge assistent Archie Goodwin (Horsley), mens han selv ble hjemme i luksusleiligheten sin med butleren Fritz (Voscovec) og de prisvinnende orkideen sine. I episode 4 i den eneste sesongen som ble laget med Conrad må Wolfe faktisk ut av leiligheten for å indetifisere liket av Archie. Den døde er ikke Wolfes assistent, og snart er Goodwin mistenkt for drap. Enten han spilte Cannon, Wolfe, "Fatman" McCabe eller var fortelleren i Macahans, så hadde  Conrad en myndighet og, ja, tyngde i framførelsen at man umiddelbart stolte helt og fullt på ham. Det ble tilsammen laget 14 episoder av denne serien.

 

McClain's Law: Use of Deadly Force

USA/1982/James Sheldon/James Arness, Marshall Colt, George DiCenzo, Carl Franklin, Lance LeGault m. fl.

I en alder av 58 år, etter å ha ryddet opp i det ville vesten siden 1955 som først marshall Matt Dillon og senere onkel Zebulon Macahan, fant norskættede James Arness ut at det var på tide å få seg en krimserie hvor han kunne kjøre bil og spise smultringer. At serien var populær her i landet er en grov underdrivelse. Alt Arness var involvert i var per definisjon en nasjonal stolthet. Use of Deadly Force var episode 13 i sesong 1, og tok for seg en gruppe politifolk som systematisk banket opp folk de visste ville slippe unna med en bot eller mindre. McClain (Arness) og hans assistent Gates' jobb var å nøste hvilke som var ansvarlige og hvem som var lederen deres. Og så banke ham opp. Det gjøres et stort nummer ut av rollefigurens alder i denne serien, og det faktum at han vender tilbake til politijobben etter flere år i bedre form enn de fleste av sine kollegaer. Heldigvis sørger Arness' pondus og tilstedeværelse for at vi - nesten - tror på det.  

Simon & Simon: Emeralds Are Not a Girl's Best Friend 

USA/1982/Lawrence Doheny/Gerald MacRaney, Jameson Parker, Tom Selleck, John Hillerman, Morgan Fairchild m. fl.

Simon & Simon var en krimserie av det heller lettbeinte slaget, som faktisk måtte lure publikum til å like den. Med det mener jeg at den holdt på å bli tatt av lufta etter sesong 1, men så ble den ble satt opp etter Magnum og, vips, så hadde produsentene en hit som gikk i hele 8 år. Det handler om de to vidt forskjellige detektivbrødrene Rick (McRaney) og A.J. (Parker) Simon. Sammen driver de sitt eget firma i San Diego, hvor de løser saker ved hjelp av sjarm, triks og endel bilkjøring. Det gjøres et stort nummer ut av hvor sofistikert A.J. er med sine dyre dresser og fancy bil, mens Rick liker cowboyklær og kjører en massiv truck. I episoden Emeralds Are Nort a Girl's Best Friend hopper vi inne i et handlingsforløp som startet i en episode av Magnum. Rick og A.J. jobbet opprinnelig sammen med Magnum på Hawaii for å spore opp en statue med en forbannelse over seg. Men da en profesjonell tyv blander seg inn, Catherine Haley (Fairchild), følger de og Higgins (Hillerman) etter henne til Sør-Amerika. Crossover-episoder av krimserier var populære på 80-tallet, og Simon & Simon passet godt sammen med Magnum. Selv om det selvsagt er litt vanskelig å se disse episodene hver for seg.

Widows

England/1983/Ian Toynton-Paul Annett/Ann Mitchell, Maureen O'Farrell, Fiona Hendley, Eva Mottley, David Calder m. fl.

Denne hardkokte britiske krimserien var av den typen som man litt klisjemessig sier "tømte gatene for folk". Historien spenner over 6 episoder, og som i de fleste historier hvor hovedpersonene befinner seg på samfunnets skyggeside, ligger spenningen i om de vil klare å slippe unna eller ikke. Harry Rawlins (Maurice O'Connell) og hans to medsammensvorne omkommer da de forsøker å rane en pengetransport. Enkene etter de tre bestemmer seg da for å følge ektemennenes planer og utfør et kupp på egenhånd. Men så viser det seg at Harry ikke er så død som de har antatt. Skuespillerinnen Lynda La Plante slo for alvor igjennom som manusforfatter med denne serien, og har siden stått bak en rekke store krimsuksesser. Ann Ramsey gjorde også et visst inntrykk som den steinharde gjenlederen Dolly. Serien fikk en oppfølger i 1985. 

Miami Vice: Rites of Passage

USA/1984/David Anspaugh/Don Johnson, Philip Michael Thomas, Saundra Santiago, Michael Talbott, John Diehl, Olovia Brown, Edward James Olmos, Pam Grier m. fl. 

Det er ingen overdrivelse å si at Miami Vice slo ned som en bombe blant de faste seerne av Detektimen på sensommeren 1984. Etter årevis med litt trege engelske etterforskere virket blandingen av høyoktan action, eksotiske locations, freske herremoter og det aller siste fra hitlistene på lydsporet som en gigantisk vitamininnsprøytning. Produsentene Anthony Yerkovich og Michael Mann hadde også et over gjennomsnittet godt håndlag med manus for de forskjellige episodene, og visste at for å virkelig engasjere publikum måtte hele ensemblet av rollefigurer få rikelig med kjøtt på beina. Hovedfokus lå selvsagt på Don Johnsons James "Sonny" Crockett og Paul Michael Thomas' Ricardo "Rico" Tubbs. Men de var heller ikke redd for å dele på godene. Som i episode 16 i den første sesongen, hvor selveste Pam Grier kommer til Miami som New York-purken Valerie Gordon. Hennes ærend er å redde søsteren sin ut av klørne på den sleske halliken David Traynor (John Turturro). Men som med de aller fleste rollefigurene til Pam blir hun pent nødt til å ta loven i egne hender for å lykkes. Så mange år senere ser det ut til å ha gått litt i glemmeboken akkurat hvor stor sosial samvittighet Miami Vice hadde. De la sjelden fingrene i mellom når de skulle skildre livets skyggesider. Og det uten at det gikk på bekostning av action og annen moro. Pam Grier var med i tilsammen 4 episoder av serien, blant annet den aller siste i 1990.   

Travelling Man: First Leg

England /1984/Sebastian Graham Jones/Leigh Lawson, John Carr, Anthony Havering, Rodney Litchfield, Derek Newark m. fl.

Opp igjennom Detektimens brokete historie har det hele veien vært viktig for de forskjellige etterforskerne å ha et særtrekk eller en gimmick som skilte dem fra de andre i bransjen. I Alan Lomax' (Lawson) tilfelle var det kanalbåten hans som vakte oppsikt. Ideen om at helten kunne seile fra den ene idylliske engelske småbyen til den andre og løse mysterier på veien, kunne ha blitt både parodisk og kjedelig. Men Travelling Man er tvert i mot både spennende og original. I den aller første episoden slipper Lomax ut av fengsel etter å ha sonet 2 år for bestikkelser. Han var selvsagt uskyldig og legger ut i båten sin på jakt etter mannen som lurte ham. På veien hjelper han en sykepleier med å bli kvitt en utrivelig dopselger. Postkortidyllen og turistreklamen til tross, de som har sett begge sesongene av serien vil huske at realismen var påtrengende på 80-tallet, og at avslutningen var alt annet enn konvensjonell. Men turen var fin så lenge den varte. 

Magnum: The Legacy of Garwood Huddle

USA/1984/Vincent McEveety/Tom Selleck, John Hillerman, Roger E. Mosley, Larry Manetti, Pat Hingle m.fl. 

Magnum var en av de første detektivseriene hvor ideen om å underholde seerne med feelgood-stemning nærmest overskygget krimdelen. Tre tidligere soldater (Selleck, Mosley og Manetti) blir ansatt som sikkerhetsvakter hos en millionær vi aldri ser, bor i hans herskapshus og bruker hans luksusbiler. Og løser krimgåter på fritiden selvsagt. Men i og med at det hele foregår i ferieparadiset Hawaii og Tom Selleck har hovedrollen så blir vi selvsagt underholdt. I denne 4. episoden i sesong 5 gjestespiller Pat Hingle som den rømte bankraneren Garwood Huddle. Han trenger hjelp av Magnum for å finne sitt kidnappede barnebarn. Kidnapperne krever utbyttet fra et av Huddles bankran som løsepenger, men snart viser det seg at  disse pengene er borte. Det største hinderet for mange å komme over er nok at i denne episoden spiller John "Cliff" Ratzenberger kidnapper. Og, jeg tuller ikke, hans medsammensvorne her heter Norm! Utenom denne ufrivillige humoren, så er dette en god episode av Magnum. I tillegg til de vanlige ingrediensene - sol, bikinidamer, kjøring med den røde Ferrarien og kjeft fra forvalteren Higgins (Hillerman) - får vi brukbare doser av både løping, slåssing og skyting. Kort sagt alt som hører med i en god detektime.  

Hunter; The Snow Queen

USA/1985/Tony Mordente-Richard A. Colla/Fred Dryer, Stephanie Kramer, Dennis Franz, Lycia Naff, Dennis Farina m. fl.

-It works for me!

En TV-versjon av Dirty Harry anno The Enforcer (1976) virket sikkert som en god ide i 1984. Krim på den lille skjermen hadde da i noen år vært sterkt preget de litt stillferdige, fredelig detektivene med glimt i øyet. Dere vet, folk som Eddie Shoestring, Bergerac og Jessica Fletcher. Så, på høsten i 1984 tok det litt av igjen. I løpet av den samme uka dukket Crockett og Tubbs opp i Miami, og Hunter og McCall i California. Her var det tempo, musikk, skyting og biljakter som stod på timeplanen. Og selv om Fred Dryer og Stephanie Kramer ikke var noen Clint Eastwood og Tyne Daly, så lignet de såpass at publikum var mer enn fornøyd. I denne dobbeltepisoden er det likevel et annet kjent TV-purkfjes som stjeler showet. Dennis Franz, rett fra sleazy biroller i flere Brian DePalma-filmer (han har faktisk på seg den brune skinnjakka vi husker så godt fra Body Double!), gjestespiller som New York-snuten Jackie Molinas. Og stjeler hver eneste scene han er med i. Molinas har kommet for å hente en mistenkt tilbake til The Big Apple, men Hunter (Dryer) mistenker at det ligger noe mer bak. McCall (Kramer) på sin side går undercover i klubben til gangsteren Vic Terranova (Farina), og snart viser det seg at de to sakene henger sammen. Med 90 minutters spilletid, Dennisene Farina og  Franz på rollelista, og brukbar action hele veien er The Snow Queen et godt eksempel på hva Detektimen kunne by på en fredagskveld midt på 80-tallet. Og enda bedre, den har holdt seg godt helt til i dag. Serien gikk opprinnelig fram til 1991, men det ble laget enkeltepisoder helt opp til 2003.

Bergerac: A Horse of a Different Colour

England/1988/Matthew Robinson/John Nettles, Terence Alexander, Liza Goddard, Louise Jameson, Tony Haygarth m. fl. 

Da Trevor Eve ikke ville være Eddie Shoestring lenger, gjorde produsentene noen forandringer og kom opp med politimannen Jim Bergerac på kanaløya Jersey. Han var, i likhet med forgjengeren, en mild mann som etterforsket små og store forbrytelser i et rolig og avslappet tempo. Men TV-publikum likte det de så, og det endte opp med hele 9 sesonger. Her i episode 3 i sesong 6 står vår mann (Nettles) overfor et tyveri av en prisbelønt hest. At eierne av hesten heller ikke ser ut til å ha rent mel i posen, vanskeliggjør etterforskningen. Men Jim får god hjelp av en tidligere flamme, Philippa (Goddard). Noe som ikke akkurat gjør det anstrengte forholdet til kjæresten Louise (Jameson) enklere. I likhet med en rekke andre TV-detektiver har Bergerac blitt utstyrt med en del lettgjenkjennelige trekk som går igjen i hver episode. Den rike eks-svigerfaren Charlie (Alexander), som har en finger med i alt som foregår på øya, den surmagete sjefen, turistbåtene som alltid ser ut til å ha en skurk med seg og problemer med de forskjellige kvinnene i livet hans. Nettles vil nok av mange seere også bli husket for krimserien Midsummer Murders.

Morse: Driven to Distraction

England/1990/Sandy Johnson/John Thaw, Kevin Whately, Julia Lane, Tariq Yunus, Patrick Malahide m. fl.

Inspektør Morse hadde av en eller annen grunn en høy stjerne hos dem som ikke ville innrømme at de så på Detektimen. Det var liksom finere å se på Morse enn de andre etterforskerne som underholdt oss på fredagskvelden. Og bevares, det serien manglet av action tok den igjen i rikelig monn på spenningsfronten. Den allerede godt etablerte romanfiguren var i John Thaws skikkelse en øldrikkende, klassisk musikkelsker og kolerisk detektiv som ofte tok feil helt til siste akt. Han kjørte sin røde Jaguar rundt i Oxford og snakket så nedlatende som bare Derrick hadde hadde gjort overfor Klein, til sin assistent Lewis (Whately). Men sammen var de et godt team som løste sakene sine til slutt. I episoden Driven to Distraction står de overfor to drap på unge kvinner. Det eneste som knytter dem sammen er den sleske bilselgeren Boynton (Malahide), men kan det virkelig være så enkelt? Thaw hadde lang fartstid som krimhelt da han fikk den karrieredefinerende rollen som Morse, og det var lenge helt umulig å se for seg andre enn ham i rollen. Likevel klarte Shaun Evans noen år senere å etablere seg som den unge Morse i krimserien Endevour. Thaws datter har forøvrig en gjentagende rolle i serien. Og jammen fikk ikke Whately også suksess i sin avlegger kalt Lewis. Morse gikk opprinnelig mellom 1987 og 2000.

Murder, She Wrote: Shear Madness

USA/1990/Walter Grauman/Angela Lansbury, Barbara Babcock, Dennis Christopher, Linda Grovenor, Shirley Jones m. fl. 

-It's deja vu all over again, ain't it.

Ideen om en oppdatert, amerikansk versjon av Agatha Christies Miss Marple-mysterier skulle vise seg å være god butikk for TV-selskapet CBS. Lansbury var langt i fra førstevalget til rollen som den pensjonert engelsklæreren, nå framgangsrike forfatteren og hobbydetektiven Jessica Fletcher, så det at hun er erkebritisk i språk og oppførsel var nok utilsiktet. Og riktig så intrikate saker som forbildet hadde hun heller ikke. I episode 20 i sesong 6 hjelper hun en gammel venninne å frikjenne broren som har vært innlagt på mentalsykehus, og som nå er mistenkt for mord. Det er mange kjente ansikter fra amerikansk film og TV i birollene her, og det er alltid morsomt å se igjen Dennis "Breaking Away" Christopher. Men det sniker seg inn en følelse av at dette hadde gjort seg bedre på formiddagen, etter Heartbeat

Lovejoy: Who is the Fairest of Them All

England/1993/Baz Taylor/Ian McShane, Phyllis Logan, Dudley Sutton, Chris Jury, John Hallam m. fl.

Ian McShane er uten tvil en av våre aller kuleste skuespillere. Det er ikke den ting han ikke er overbevisende og minneverdig i. Men alle Deadwood'er og Game of Thrones'er til tross, vi som er litt opp i åra vil for evig og alltid først og fremst forbinde ham med Lovejoy. Serien om den lyssky og sjarmerende antikvitetshandlere fra en småby i England, er selve kroneksemplet på hva god historiefortelling og skuespill kan få til med relativt enkle midler. Serien, som gikk fra 1986 til 1994, tar for seg de små og store hendelsene i dagliglivet til Lovejoy (McShane) Tinker Dill (Sutton), Eric (Jury) og deres arbeidsgiver lady Felsham (Logan) i Essex, England. Alt fra drapsgåter til komiske forviklinger stod på dagsorden under seriens 73 episoder, og Lovejoy tok seg an det meste med små meldinger direkte henvendt til oss seere. I episode 2 i sesong 5 får de tre herrene beskjed om at lady Felsham skal flytte utenlands, og muligens frata dem levebrødet. Samtidig forsøker Lovejoy å selge et speil med en mulig forbannelse over seg. Og slik går nå dagene. Men bevæpnet med McShanes sjarm og vidd befinner dette seg på øverste hylle i TV-skapet. 

Poirot: Evil Under The Sun

England/2001/Brian Farnham/David Suchet, Hughn Fraser, Philip Jackson, Pauline Moran, Michael Higgs m. fl.

-No, no, no, no, Hastings. It is romantic, yes. It is peaceful. The sun shines, the sea it is blue. But you forget, mon ami, that there is evil everywhere under the sun.

De lærde kan strides så mye de vil om hvem som var den beste Hercule Poirot av Albert Finney, Peter Ustinov og David Suchet - ja, sleng inn Kenneth Branagh også om de vil. Her slår vi bare fast at når det kommer til gjenkjennelighet, kvantitet og originalitet, så ligger Suchet veldig godt an. Og etter å ha spilt figuren fra 1989 til 2013, så er det vel få andre som kjenner Agatha Christies mesterdetektiv bedre. I Evil Under the Sun tar han for seg en av de mer kjente bøkene, og en som har vært filmet før, med vekslende hell. Vår mann befinner seg i et ferieparadis - denne gang har de valgt å legge handlingen til England og ikke Gibraltar - da en litt promiskuøs filmstjerne blir drept. Og siden mistenkte ikke er mangelvare, blir det mer trim av de små grå enn soling på Poirot og Hastings (Fraser). Christies mysterier er jo nesten utelukkende av den typen hvor man har store problemer med å gjette hvem som gjorde det. Så i så måte var Poirot noe man måtte engasjere seg litt mer i, enn når for eksempel McCloud dro fram seksløperen og ropte "hold it". Men den snobbete lille belgieren var ikke mindre populær av den grunn. Evil Under the Sun har spillefilmlenge, og er et godt eksempel på hva serien hadde å by på.

 

Zen: Vendetta

England/2011/John Alexander/Rufus Sewell, Catarina Murino, Ben Miles, Stanley Townsend, Francesco Quinn m. fl.

Zen en av de stiligste og mest forseggjorte detektimene, ja, kanskje noensinne. Serien er basert på den engelske forfatteren Michael Dibdins romaner om detektiv Aurelio Zen fra Venezia som jobber for politiet i Roma, og handler mye om å kjøre blankpolerte Alfa Romeoer i dyre dresser og kjederøyke sigaretter uten filter mellom espressoene. Men det er slettes ikke bare form, det er innhold også. Og i denne første episoden (av kun 3) blir Zen satt til å håndtere en betent drapssak som involverer personer høyt oppe i både politiet og den politiske verden. Samtidig må han prøve å holde seg i live, da en dødssyk eks-fange forsøker å ta livet av alle som fikk ham plassert bak lås og slå. Rufus Sewell har vært et kjent ansikt fra TV og film siden debuten tidlig på 90-tallet, men aldri har han vært kulere enn han er i denne kortlivete serien. Så får vi heller lære oss å håndtere at han er så lik Ian McShane i visse scener at vi tar oss i å tro at det er Lovejoy vi ser på. Skjønt, Aurelio ville aldri i livet brukt skinnjakke og Motörhead t-skjorte. Ciao...

 

Maigret Sets a Trap

England/2016/Ashley Pearce/Rowan Atkinson, Lucy Cohu, Leo Staar, Alexander Campbell, Beth Cooke m. fl.

Det er mer en regel enn et unntak at når gode komikere slår over til drama, så er de gnistrende gode også på det feltet. Dette gjelder i høyeste grad for Rowan Atkinson og hans innsats i de (hittil) 4 spillefilmlange episodene om Georges Simenons sjefinspektør Jules Maigret. Med handlingen lagt til Paris i 1955 (egentlig spilt inn i Ungarn) er det lagt ned mye i å få til en tidskoloritt som virker like autentisk som stemningsskapende. Det er en spennende, og mye brukt historie, vi får servert. Men den litt gotiske, illevarslende filmingen hever den over andre versjoner vi har sett. En seriemorder har tatt livet av fire kvinner i området rundt Montmartre, og Maigret legger en felle med en kvinnelig betjent som åte. Dette fører til arrestasjonen av en ung gutt. Men mens han sitter i varetekt skjer det et nytt drap. Selv om det kunne vært trukket poeng for den manglende franske dialogen, så er det mye godt skuespill Mr Bean og kollegaene gir oss. Særlig forholdet til kona, spilt av Lucy Cohu, er nytt og friskt. Denne versjonen av den lynende intelligente detektiven er ingen enstøing som stoler kun på seg selv. Synd det bare ble laget 4 episoder.