Detektimen

The Saint: The Queen's Ransom

England/1966/Roy Ward Baker/Roger Moore, Dawn Addams, George Pastell, Nora Nicholson, Catherine Feller m. fl.

Simon "The Saint" Templar, eller Helgenen som han het her i landet, var en tidlig utgave av den typen elegant globetrotter og problemløser som Roger Moore skulle spille under hele sin karriere. Serien gikk originalt mellom 1962 og 1969, og episoden The Queen's Ransom var den første som ble sendt i farger. Etter at Templar (Moore) har reddet livet til en eksil-regent (Pastell) fra et tvilsomt kongedømme i midt-østen, går han motvillig med på å eskortere dronning Adana (Addams) tur/retur Sveits for å hente smykker verdt millioner. Men kongens motstandere er på sporet av dem, og de har slettes ikke tenkt å la verken dronningen eller Helgenen komme fram i live. Det har blitt sagt mye om Rogern's skuespillerkunst opp igjennom årene, ikke minst av ham selv, men få andre har stilen og utseendet til å takle en rolle som The Saint. Mannen var rett og slett selve bildet på elegant. Og i tillegg var han en mester på den type teaterslåssing som gjør seg utrolig godt i serier hvor veldressede menn må banke skiten ut av 10-12 motstandere. Helgenen får dessverre ikke kjøre sin hvite Volvo P1800 i denne episoden, men må nøye seg med en biljakt i en Rolls Royce. Serien ble solgt til 63 land og var en enorm hit på 60-tallet. Dette var forøvrig den første episoden som ikke var basert på en av Leslie Charteris historier.

Cannon

USA/1971/George McCowan/William Conrad, J.D.Cannon, Lynda Day George, Murray Hamilton, Earl Holliman m. fl.

-When it comes to bluegrass music and a jukebox, I've got a memory like an elephant. No joke intended.

Den spillefilmslange piloten til krimserien Cannon er så godt skrevet at jeg måtte sjekke om manuset er basert på en bok. Det er det ikke. Men vi kan trygt slå fast at manusforfatter Edward Hume kan sine ting. Imponerende raskt etableres den tidligere politimannen, nå privatdetektiv i øvre prisklasse, Frank Cannon som en velstående livsnyter med luksusleilighet, dyr bil og sans for god mat og ditto drikke. Men han påtar seg også saker som interesserer ham, og som han ikke nødvendigvis får betalt for. Som da kona til en kompis fra hæren blir mistenkt for drapet på ektemannen. Da setter snushanen seg i sin gigantiske Lincoln Continental og kjører til (den fiktive) småbyen Warren Springs i New Mexico. Der støter han raskt på en rekke utrivelige herremenn på begge sider av loven. Men Frank er ikke den som gir seg så lett, og i løpet av en uke har han både løst mordsaken og ryddet opp i korrupsjonen som har plaget innbyggerne i årevis. Det gjøres et stort nummer ut av Cannons utseende og vekt allerede fra start her. Og det ville vært mer irriterende enn morsomt, hadde det ikke vært for det faktum at Conrad ser ut til å være i svært god form. Noe som kommer tydelig til uttrykk i de mange slåsskampene vår mann havner i. Da ser vi at dette ikke er en mann man kødder med. McClouds sjef, J.D. Cannon (hi-hi) spiller den lokale sheriffen. Og borgermesteren fra Jaws, Murray Hamilton, er lokal gangster. Cannon gikk opprinnelig fra 1971 til 1976, men Conrad vendte tilbake til rollen i enda en TV-film i 1980.    

 

The Persuaders: Five Miles to Midnight

England/1971/Val Guest/Roger Moore, Tony Curtis, Joan Collins, Robert Hutton, Laurence Naismith m. fl.

Da The Saint endte på slutten av 60-tallet fikk Roger Moore tilbud fra produsentene om å spille lord Brett Sinclair i den beslektede serien The Persuaders. Han fikk til og med lov til å velge motspiller. Det førte som vi vet til at Tony Curtis gestaltet lordens amerikanske motstykke, Danny Wilde, i 24 episoder. I sine memoarer forteller Moore levende om hvor krevende det kunne være å spille mot filmlegenden. Men for oss seere ser de to ut til å passe perfekt i sine respektive roller. Startskuddet for de to millionærplayboyenes eventyr går da de blir hyret av dommer Fulton (Naismith) til å utføre diverse oppdrag litt på siden av loven. Som i episode 3, hvor de sammen med motefotografen Sid (Collins) skal forsøke å få gangsteren Frank Rocco (Hutton) ut av Italia og over til USA for å vitne mot mafiaen. Det blir som forventet en strabasiøs og farefull ferd. Det ble dessverre med denne ene sesong av serien. I motsetning til i Helgenen ble det her filmet på location, noe som selvsagt er med på å gi actionscenene en god filmfølelse og et snev av klasse. Humoren er selvsagt aldri langt unna, men akrobatiske Curtis og atletiske Moore får det selvsagt til å svionge også i de fysiske tildragelsene.  

 

 

Kojak: Death is Not a Passing Grade

USA/1974/Allan RFeisner/Telly Savalas, Dan Frazer, Kevin Dobson, Mariclare Costello, James Woods m. fl.

-Who loves ya, baby?

I større grad enn kanskje noen annen detektimehelt fra 70-tallet, så virker rollefiguren Theo Kojak skreddersydd for Savalas. Klesstilen, manerene og måten å snakke på gjør ihvertfall skuespilleren til en åpenbar kandidat for en autoritær, selvsikker og karismatisk politietterforsker med flere accessorier enn ti av hans kollegaer tilsammen. Men egne hattemerker, kjærlighet på pinne og gullsmykker til tross, det er bånn seriøse saker vår mann tar seg av. Som i episode 13 i sesong 1, hvor Kojak underviser på politiskolen og begynner å mistenke at en av elevene hans er med i banden som har drept en pantelåner under et innbrudd. James Woods gjestespiller som den psykopatiske lederen av gjengen. Kojak er en mørkere og mer desillusjonert serie enn mange av sine samtidige, og satser mer på grundighet i etterforskningen enn action. Ikke at vår mann ikke kan veive med revolveren innimellom, han også. Frazer, Dobson og Tellys bror, George Savalas backer opp ved hele tiden å fore helten med fakta og labrapporter. Ingen av dem ser derimot ut til å ha problemer med at 52-åringen dater en 24 år gammel student. For den yngre garde kan det nevnes at om lokalene Kojak jobber i ser kjente ut, så er det fordi de ble gjenbrukt i NYPD Blue.     

McCloud: The Solid Gold Swingers

USA/1973/Lou Antonio//Dennis Weaver, J.D. Cannon, Terry Carter, Joanna Pettet, Teri Garr, Neville Brand m. fl.

Inspirasjonen til McCloud (1970-77) var uten tvil Coogan's Bluff (1968) med Clint Eastwood. Og den første episoden var nærmest en nyinnspilling av filmen. Men der Clinter'n var en kynisk og ikke spesielt likandes kvinnebedårer, framsto Dennis Weaver mer som en uortodoks, handlekraftig og sjarmerende US Marshall på utlån til NYPD. Ellers var mye likt. McCloud fulgte ikke alltid boka, og fikk ofte kjeft av sin koleriske sjef, Peter B. Clifford (Cannon). Men han løste selvsagt alltid sakene sine. Serien var i begynnelsen en del av Mystery Theater, og langt mer seriøs enn det vi husker. Men etterhvert ble det mer fart, og bildene av McCloud på hesten sin midt på Broadway ble en favoritt på fredagskveldene. I The Solid Gold Swingers jakter McCloud (Weaver) og kollega Broadhurst (Carter) på en leiemorder som dreper vitner i en utpressingssak. Men etter hvert begynner de å mistenke at drapsmannen får hjelp av noen innen deres egne rekker. Dette er 2. episode i sesong 4, og nå er serien vel etablert med alle de ingrediensene en god detektime skal inneholde. Vi får en god intrige, rikelig med action hvor Weaver får være storbycowboy med hatten, støvlene og seksløperen, og til slutt en biljakt hvor McCloud rapper en buss og forfølger skurken. Dette er den første episoden hvor Teri Garr dukker opp som sersjant Phyllis Norton. Hun skulle bli et fast, og populært, medlem av ensemblet framover. Neville Brand spiller skurken med sin vanlige truende personlighet. 

Colombo: Swan Song

USA/1974/Nicholas Colasanto/Peter Falk, Johnny Cash, Ida Lupino, John Dehner, Sorrell Booke, Bill McKinney m. fl.

-Oh, I didn't come to ask any more questions. I came to arrest you.

Med fartstid fra 1968 til 2003 er løytnant Colombo en av de mest seiglivete amerikanske detektivheltene noen sinne. Og ulikt de fleste andre serier fra denne perioden, var vinklingen slik at vi som så på var fullt inneforstått med hvem som var morderen, og spenningen lå i hvordan etterforskeren vår avslørte den skyldige. Serien var spekket med kjente ansikter i gjesteroller. Men ingen ble så personlige som Mannen i Svart, Johnny Cash, i episoden kalt Swan Song. Her spiller nemlig Cash gospelsangeren Tommy Brown, som dreper både sin autoritære kone og sin unge elskerinne i en arrangert flystyrt. Johnny bruker flere av sine egne sanger i episoden, og går kledd slik han pleier å gjøre. Det hele er overraskende tett opp til virkeligheten. Men ingenting unngår Colombos skarpe blikk, og det er selvsagt bare et tidsspørsmål før Tommy havner bak lås og slå. Med 90 minutters episoder og skikkelig filmkvalitet på bildene er Colombo av skyhøy kvalitet. Om man er fan eller ikke, avhenger egentlig av om man foretrekker å være uvitende om hvem som er morderen eller ikke.

Derrick: Stiftungsfest

Tyskland/1974/Helmut Käutner/Horst Tappert, Fritz Wepper, Siegfried Lowitz, Bruno Dietrich, Claudia Butenuth m. fl.

Det er neppe å ta munnen for full å kalle overinspektør Stefan Derrick for kongen av Detektimen. Sammen med sin trofaste assistent Harry Klein stilte den rørslige tyskeren opp med hele 281 episoder. Med kjølig kløkt, pågåenhet og mer enn et snev av arroganse gjorde han livet surt for all slags forbrytere i München og omegn i over 20 år. I denne 3. episoden i sesong 1 er han fortsatt en relativt ung mann på 51 år, og slettes ikke til å spøke med. Det er firmafest på et vertshus litt utenfor byen, og alkoholen flyter fritt. I et anfall av gammelmannsovermot legger sjefen, August Bark (Lowitz) an på datterens venninne. Hun stritter selvsagt i mot, og det ender med at gubben kveler henne. Og inn kommer Derrick (Tappert) og Klein (Wepper). I løpet av natten kryssforhører de alle som var tilstede, og når morgengry kommer har de sin mann. Stiftungsfest er en god innføring i alt som gjorde TV-serien til en suksess verden over. Episoden inneholder alt det som skulle bli varemerket til krimmen fra Bayern; Vold, fyll, underlige kameravinklinger, nakenhet, skrekkfilmbelysning og konemishandlerbarter, for å nevne noe. Selv om det er tidlig i løpet, er også Stefans oppgitthet over kollegaen, nytelsen av alkohol i tjeneste og manusforfatterens besettelse angående sex på plass. Serien gikk opprinnelig mellom 1974 og 1998.    

Helmer og Sigurdson: Farlig Yrke

Norge/1976/Pål Bang-Hansen/Alf Nordvang, Anders Hatlo, Trond Lie, Julie Ege m. fl.

Tydelig inspirert av overinspektør Stefan Derrick og hans assistent Harry Klein fikk Norge sin egen krimserie i 1975. Og det er ingen overdrivelse å si at Nitimemordet, skrevet av Jon Bing og Tor-Åge Bringsværd, og regissert av Stein-Roger Bull, samlet nasjonen foran TV-skjermen. Året etter fulgte NRK opp med Farlig Yrke, skrevet av Richard Macker og regissert av Pål Bang-Hansen. Her følger vi våre venner i Oslopolitiet, Helmer (Nordvang) og Sigurdson (Hatlo), i jakten på det som kan være en seriemorder. Selv om vi seere har blitt langt mer sofistikerte og kyniske med tiden, så er det selv nå virkelig format over denne miniserien. En velskrevet, spennende historie hjelpes fram av Bang-Hansens proffe regi. Og de innslagene av vold, nakenhet og voksenting som fikk mange til å sette kaffen i vrangstrupen i 1976, er nå med på å gi det hele et internasjonalt snitt. En annen faktor som ikke må glemmes her, er akkurat hvor god Nordvang er i rollen som Helmer. Der de andre skuespillerne svinger fra amatørplanet til over middels god, står han fjellstøtt som en av de beste norske replikkleverandørene noen sinne.   

Baretta: The Devil's Left Hand

USA/1976/Robert Douglas/Robert Blake, Tom Ewell, Edward Grover, Michael D. Roberts, Bruce Boxleitner m. fl.

-Don't do the crime if you can't do the time.

Baretta er en av de mer alvorlige seriene fra siste halvdel av 70-tallet. Selv om Robert Blakes tøffe spaner ofte blir sett i forkledning, med sin kakadue Fred på skulderen, så har han alltid en sosial agenda som tillater lite av den fjasingen mange av TV-kollegaene hadde fore. Som seg hør og bør i en serie om en gatesmart purk som gjerne går sine egne veier for å hindre kriminalitet, går det mye tid med til å skildre kampen mot byråkratiet og umulige sjefer oppover i systemet. I episode 14 i sesong 2, The Devil's Left Hand, går vår mann undercover i en motorsykkelgjeng som tar oppdrag som leiemordere på si. Og siden Blakes medspiller fra Electra Glide in Blue (1973), Billy Green Bush, spiller lederen for gjengen er det lett å se hva regissør Douglas er ute etter her. Men den som er ute etter hardcore mc-action bør nok heller se etter noe annet. En kort mc/biljakt er det enetse vi får på det området. Bruce "Luke Macahan" Boxleitner spiller et gjengmedlem som kontakter Tony fordi han ønsker å slutte. Eks-purken Billy Truman (Ewell) og halliken Rooster (Roberts) er Barettas faste informanter på gata, og står for det som er av vittige replikker og humor i episoden. Utifra dagens velkjente preferanser er det interessant å se at mc-gutta for det meste kjører japanske og engelske sykler.   

Starsky and Hutch: The Psychic

USA/1977/Don Weis/David Soul, Paul Michael Glaser, Antonio Fargas, Bernie Hamilton, George Loros m. fl.

Da Starsky and Hutch skulle nyinnspilles med Ben Stiller og Owen Wilson, sa regissøren "It's all about the car" i et intervju. Og han tok ikke feil. Dave Starsky og Ken "Hutch" Hutchinson hadde mange seriøse saker i løpet av sine 4 sesonger, men det folk husker i dag er deres røde og hvite Ford Gran Torino. Som oftest kjørt det remmer og tøy kan holde av Starsky. I episoden The Psychic leter de etter den kidnappede datteren til eieren av et fotballag. Og i samme slengen drar  produsentene skamløst Dirty Harry-kortet ved at Hutch må løpe byen rundt, fra telefon til telefon, for å få opplysninger om hvor jenta befinner seg. Det er spennende, bevares, men også en unødig påminnelse om at David Soul fikk sitt store gjennombrudd som en av vigilante-motorsykkelpurkene i Clintern's Magnum Force. Som vanlig i en episode av Starsky and Hutch settes handlingen i gang av informasjon fra deres faste tyster Huggy Bear (Fargas) - en usedvanlig politisk ukorrekt hallikfigur som hadde utallige avleggere i andre krimserier fra 70-tallet. Produsentene av serien hadde en forkjærlighet for historier som gikk over flere episoder, og manusene hadde derfor ofte en spillefilm-følelse få andre serier fikk til.  

 

The Rockford Files: The House on Willis Avenue

USA/1978/Hy Averback/James Garner, Dennis Dugan, Noah Beery jr, Joe Santos, Jackie Cooper, Simon Oakland m. fl.

-This is Jim Rockford. At the tone leave your name and message, I'll get back to you.

Av alle detektivene som underholdt oss på fredagskveldene var Jim Rockford (James Garner) den absolutt mest sympatiske. Fra sin store campingvogn parkert på Ocean Boulevard løste privatdetektiven små og store mysterier i solfylte California og omegn. Stort sett uten andre hjelpemidler enn kløkt, en og annen forkledning og sin gullbrune Pontiac Firebird. Men for det meste var han å finne på fisketurer sammen med faren sin, Joseph "Rocky" Rockford (Beery jr). I denne 90 minutter lange avslutningen på sesong 4 jobber han sammen med en annen trivelig privatetterforsker, Richie Brockelman (Dugan), og sammen forsøker de å finne ut hvem som stod bak da en kollega av dem ble drept på motorveien. Dette medfører forutsigbart nok at de kommer på kant med både loven og forbryterne. Men det er selvsagt ikke verre enn at et par innbrudd, et utall vittige replikker og flere gode biljakter sørger for at de løser saken og selv blir frikjent før rulleteksten kommer. Slike krysninger av serier var populært på 70- og 80-tallet. Men i motsetning til hva mange tror, så var dette ikke en introduksjon av Brockelman. Dugan hadde nemlig allerede portrettert den unge detektiven i en TV-film, før den kortlivede serien hans så dagens lys.       

Return of the Saint: Murder Cartel

England/1979/Tom Clegg/Ian Ogilvy, Britt Ekland, Don Powell, Helmut Berger, Marne Maitland m. fl.

10 år etter at Roger Moore takket for seg som Leslie Charteris filantropiske helt Simon "The Saint" Templar gjorde produsentene et forsøk på å gjenta suksessen. Denne gang med en ny skuespiller og en litt annen tilnærming. Ian Ogilvy kan nok av utseende og oppførsel minne mye om sin forgjenger, men figuren er gjort litt tøffere denne gang og innspillingene foregår nå på eksotiske locations rundt om i verden. Ikke bare i studio, som sist. Legger vi så til en rekke kjente ansikter i birollene, og originale manus, så blir filmfølelsen til å ta og føle på. I episode 19 i første sesong - det ble dessverre med denne ene - er Templar i Roma. Der blir han etter drapet på en venn overtalt av CIA til å gå undercover som en internasjonal leiemorder. Planen er å komme et drapskartell, ledet av søskenparet Laura (Ekland) og Vidal (Berger), til livs. Men De to avslører raskt at Helgenen ikke er den han utgir seg for, og sender sine egne mordere etter ham. Regissør Clegg hadde fartstid fra The Sweeny og andre tøffe 70-tallsserier, og guider Ogilvy med stø hånd rundt i et sommerlig Roma. Fine biljakter, velkoreograferte slåsskamper og tøffe onelinere følger med. Det er virkelig synd at dette ikke fenget såpass at det forsvarte ytterligere sesonger.  

Shoestring: The Dangerous Game

England/1980/Ben Bolt/Trevor Eve, Michael Medwin, Doran Goodwin, Liz Crowther, Michael Elphick m. fl.

Etter at volden på TV stadig nådde nye høyder midt på 70-tallet, ble det mot slutten av tiåret produsert flere serier som satset mer på fredelige løsninger på krimgåtene. Heltene fra disse produksjonene har det blitt fleipet mye med i ettertid. Selv om mange av dem nok har betydd mer for utviklingen av spenningsdrama på det lille lerretet enn de som kjørte fort og skjøt først. Radiojournalisten Eddie Shoestring, i Trevor Eves godmodige skikkelse, har måttet tåle mye tyn for sin lavmælte og uskyldige måte å underholde oss på fredagskvelden. I den aller siste episoden som ble produsert jakter han på en type TV-spill som har blitt trukket tilbake fra markedet fordi de eksploderer under bruk. Men 10 kopier har blitt stjålet og havnet under juletreet til uvitende små barn, og det blir opp til Eddie å finne dem alle før det smeller. Da Eve bestemte seg for å ikke stille opp i en tredje sesong, tok produsentene det de hadde av materiale og utviklet serien Bergerac, med handlingen lagt til Jersey. Trevor Eve har siden 1980 gestaltet en rekke andre etterforskere i flere populære detektivserier.   

 

Simon & Simon: Emeralds Are Not a Girl's Best Friend 

USA/1982/Lawrence Doheny/Gerald MacRaney, Jameson Parker, Tom Selleck, John Hillerman, Morgan Fairchild m. fl.

Simon & Simon var en krimserie av det heller lettbeinte slaget, som faktisk måtte lure publikum til å like den. Med det mener jeg at den holdt på å bli tatt av lufta etter sesong 1, men så ble den ble satt opp etter Magnum og, vips, så hadde produsentene en hit som gikk i hele 8 år. Det handler om de to vidt forskjellige detektivbrødrene Rick (McRaney) og A.J. (Parker) Simon. Sammen driver de sitt eget firma i San Diego, hvor de løser saker ved hjelp av sjarm, triks og endel bilkjøring. Det gjøres et stort nummer ut av hvor sofistikert A.J. er med sine dyre dresser og fancy bil, mens Rick liker cowboyklær og kjører en massiv truck. I episoden Emeralds Are Nort a Girl's Best Friend hopper vi inne i et handlingsforløp som startet i en episode av Magnum. Rick og A.J. jobbet opprinnelig sammen med Magnum på Hawaii for å spore opp en statue med en forbannelse over seg. Men da en profesjonell tyv blander seg inn, Catherine Haley (Fairchild), følger de og Higgins (Hillerman) etter henne til Sør-Amerika. Crossover-episoder av krimserier var populære på 80-tallet, og Simon & Simon passet godt sammen med Magnum. Selv om det selvsagt er litt vanskelig å se disse episodene hver for seg.

Miami Vice: Rites of Passage

USA/1984/David Anspaugh/Don Johnson, Philip Michael Thomas, Saundra Santiago, Michael Talbott, John Diehl, Olovia Brown, Edward James Olmos, Pam Grier m. fl. 

Det er ingen overdrivelse å si at Miami Vice slo ned som en bombe blant de faste seerne av Detektimen på sensommeren 1984. Etter årevis med litt trege engelske etterforskere virket blandingen av høyoktan action, eksotiske locations, freske herremoter og det aller siste fra hitlistene på lydsporet som en gigantisk vitamininnsprøytning. Produsentene Anthony Yerkovich og Michael Mann hadde også et over gjennomsnittet godt håndlag med manus for de forskjellige episodene, og visste at for å virkelig engasjere publikum måtte hele ensemblet av rollefigurer få rikelig med kjøtt på beina. Hovedfokus lå selvsagt på Don Johnsons James "Sonny" Crockett og Paul Michael Thomas' Ricardo "Rico" Tubbs. Men de var heller ikke redd for å dele på godene. Som i episode 16 i den første sesongen, hvor selveste Pam Grier kommer til Miami som New York-purken Valerie Gordon. Hennes ærend er å redde søsteren sin ut av klørne på den sleske halliken David Traynor (John Turturro). Men som med de aller fleste rollefigurene til Pam blir hun pent nødt til å ta loven i egne hender for å lykkes. Så mange år senere ser det ut til å ha gått litt i glemmeboken akkurat hvor stor sosial samvittighet Miami Vice hadde. De la sjelden fingrene i mellom når de skulle skildre livets skyggesider. Og det uten at det gikk på bekostning av action og annen moro. Pam Grier var med i tilsammen 4 episoder av serien, blant annet den aller siste i 1990.   

Magnum: The Legacy of Garwood Huddle

USA/1984/Vincent McEveety/Tom Selleck, John Hillerman, Roger E. Mosley, Larry Manetti, Pat Hingle m.fl. 

Magnum var en av de første detektivseriene hvor ideen om å underholde seerne med feelgood-stemning nærmest overskygget krimdelen. Tre tidligere soldater (Selleck, Mosley og Manetti) blir ansatt som sikkerhetsvakter hos en millionær vi aldri ser, bor i hans herskapshus og bruker hans luksusbiler. Og løser krimgåter på fritiden selvsagt. Men i og med at det hele foregår i ferieparadiset Hawaii og Tom Selleck har hovedrollen så blir vi selvsagt underholdt. I denne 4. episoden i sesong 5 gjestespiller Pat Hingle som den rømte bankraneren Garwood Huddle. Han trenger hjelp av Magnum for å finne sitt kidnappede barnebarn. Kidnapperne krever utbyttet fra et av Huddles bankran som løsepenger, men snart viser det seg at  disse pengene er borte. Det største hinderet for mange å komme over er nok at i denne episoden spiller John "Cliff" Ratzenberger kidnapper. Og, jeg tuller ikke, hans medsammensvorne her heter Norm! Utenom denne ufrivillige humoren, så er dette en god episode av Magnum. I tillegg til de vanlige ingrediensene - sol, bikinidamer, kjøring med den røde Ferrarien og kjeft fra forvalteren Higgins (Hillerman) - får vi brukbare doser av både løping, slåssing og skyting. Kort sagt alt som hører med i en god detektime.  

Hunter; The Snow Queen

USA/1985/Tony Mordente-Richard A. Colla/Fred Dryer, Stephanie Kramer, Dennis Franz, Lycia Naff, Dennis Farina m. fl.

-It works for me!

En TV-versjon av Dirty Harry anno The Enforcer (1976) virket sikkert som en god ide i 1984. Krim på den lille skjermen hadde da i noen år vært sterkt preget de litt stillferdige, fredelig detektivene med glimt i øyet. Dere vet, folk som Eddie Shoestring, Bergerac og Jessica Fletcher. Så, på høsten i 1984 tok det litt av igjen. I løpet av den samme uka dukket Crockett og Tubbs opp i Miami, og Hunter og McCall i California. Her var det tempo, musikk, skyting og biljakter som stod på timeplanen. Og selv om Fred Dryer og Stephanie Kramer ikke var noen Clint Eastwood og Tyne Daly, så lignet de såpass at publikum var mer enn fornøyd. I denne dobbeltepisoden er det likevel et annet kjent TV-purkfjes som stjeler showet. Dennis Franz, rett fra sleazy biroller i flere Brian DePalma-filmer (han har faktisk på seg den brune skinnjakka vi husker så godt fra Body Double!), gjestespiller som New York-snuten Jackie Molinas. Og stjeler hver eneste scene han er med i. Molinas har kommet for å hente en mistenkt tilbake til The Big Apple, men Hunter (Dryer) mistenker at det ligger noe mer bak. McCall (Kramer) på sin side går undercover i klubben til gangsteren Vic Terranova (Farina), og snart viser det seg at de to sakene henger sammen. Med 90 minutters spilletid, Dennisene Farina og  Franz på rollelista, og brukbar action hele veien er The Snow Queen et godt eksempel på hva Detektimen kunne by på en fredagskveld midt på 80-tallet. Og enda bedre, den har holdt seg godt helt til i dag. Serien gikk opprinnelig fram til 1991, men det ble laget enkeltepisoder helt opp til 2003.

Bergerac: A Horse of a Different Colour

England/1988/Matthew Robinson/John Nettles, Terence Alexander, Liza Goddard, Louise Jameson, Tony Haygarth m. fl. 

Da Trevor Eve ikke ville være Eddie Shoestring lenger, gjorde produsentene noen forandringer og kom opp med politimannen Jim Bergerac på kanaløya Jersey. Han var, i likhet med forgjengeren, en mild mann som etterforsket små og store forbrytelser i et rolig og avslappet tempo. Men TV-publikum likte det de så, og det endte opp med hele 9 sesonger. Her i episode 3 i sesong 6 står vår mann (Nettles) overfor et tyveri av en prisbelønt hest. At eierne av hesten heller ikke ser ut til å ha rent mel i posen, vanskeliggjør etterforskningen. Men Jim får god hjelp av en tidligere flamme, Philippa (Goddard). Noe som ikke akkurat gjør det anstrengte forholdet til kjæresten Louise (Jameson) enklere. I likhet med en rekke andre TV-detektiver har Bergerac blitt utstyrt med en del lettgjenkjennelige trekk som går igjen i hver episode. Den rike eks-svigerfaren Charlie (Alexander), som har en finger med i alt som foregår på øya, den surmagete sjefen, turistbåtene som alltid ser ut til å ha en skurk med seg og problemer med de forskjellige kvinnene i livet hans. Nettles vil nok av mange seere også bli husket for krimserien Midsummer Murders.

Morse: Driven to Distraction

England/1990/Sandy Johnson/John Thaw, Kevin Whately, Julia Lane, Tariq Yunus, Patrick Malahide m. fl.

Inspektør Morse hadde av en eller annen grunn en høy stjerne hos dem som ikke ville innrømme at de så på Detektimen. Det var liksom finere å se på Morse enn de andre etterforskerne som underholdt oss på fredagskvelden. Og bevares, det serien manglet av action tok den igjen i rikelig monn på spenningsfronten. Den allerede godt etablerte romanfiguren var i John Thaws skikkelse en øldrikkende, klassisk musikkelsker og kolerisk detektiv som ofte tok feil helt til siste akt. Han kjørte sin røde Jaguar rundt i Oxford og snakket så nedlatende som bare Derrick hadde hadde gjort overfor Klein, til sin assistent Lewis (Whately). Men sammen var de et godt team som løste sakene sine til slutt. I episoden Driven to Distraction står de overfor to drap på unge kvinner. Det eneste som knytter dem sammen er den sleske bilselgeren Boynton (Malahide), men kan det virkelig være så enkelt? Thaw hadde lang fartstid som krimhelt da han fikk den karrieredefinerende rollen som Morse, og det var lenge helt umulig å se for seg andre enn ham i rollen. Likevel klarte Shaun Evans noen år senere å etablere seg som den unge Morse i krimserien Endevour. Thaws datter har forøvrig en gjentagende rolle i serien. Og jammen fikk ikke Whately også suksess i sin avlegger kalt Lewis. Morse gikk opprinnelig mellom 1987 og 2000.

Lovejoy: Who is the Fairest of Them All

England/1993/Baz Taylor/Ian McShane, Phyllis Logan, Dudley Sutton, Chris Jury, John Hallam m. fl.

Ian McShane er uten tvil en av våre aller kuleste skuespillere. Det er ikke den ting han ikke er overbevisende og minneverdig i. Men alle Deadwood'er og Game of Thrones'er til tross, vi som er litt opp i åra vil for evig og alltid først og fremst forbinde ham med Lovejoy. Serien om den lyssky og sjarmerende antikvitetshandlere fra en småby i England, er selve kroneksemplet på hva god historiefortelling og skuespill kan få til med relativt enkle midler. Serien, som gikk fra 1986 til 1994, tar for seg de små og store hendelsene i dagliglivet til Lovejoy (McShane) Tinker Dill (Sutton), Eric (Jury) og deres arbeidsgiver lady Felsham (Logan) i Essex, England. Alt fra drapsgåter til komiske forviklinger stod på dagsorden under seriens 73 episoder, og Lovejoy tok seg an det meste med små meldinger direkte henvendt til oss seere. I episode 2 i sesong 5 får de tre herrene beskjed om at lady Felsham skal flytte utenlands, og muligens frata dem levebrødet. Samtidig forsøker Lovejoy å selge et speil med en mulig forbannelse over seg. Og slik går nå dagene. Men bevæpnet med McShanes sjarm og vidd befinner dette seg på øverste hylle i TV-skapet.