r

Bear Island

England/1979/Don Sharp/Donald Sutherland, Vanessa Redgrave, Richard Widmark, Lloyd Bridges, Christopher Lee m. fl. 

Bear Island er på sett og vis Donald Sutherlands debut som actionhelt. Nevekamper, dykking og skigåing hadde ikke vært en veldig stor del av hans innsats på film tidligere. Ikke for det, den store kanadieren spiller professor Frank Lansing på en veldig Sutherlandsk måte. Så vi har lenge problemer med å liste ut om han er helt eller skurk. Og det er godt gjort i en historie som kan skilte med både Richard Widmark og Christopher Lee på rollelista. Et forskerteam sendt ut av FN setter seg selv i stor fare når de prøver å finne ut hva som skjedde med en kollega på den værutsatte Bjørnøya. Professor Frank Lansing (Sutherland) og doktor Heddi Lindquist (Redgrave) mistenker lenge lederen, Otto Gerran (Widmark), for å ha uærlige hensikter. Men da de finner en gammel tysk u-båt full av gullbarrer, retter de oppmerksomheten mot andre i gruppa. Bear Island var den siste store kinoproduksjonen som var basert på en roman av Alistair MacLean. Og de som kjenner sin MacLean vil da vite at det vi står overfor er et intrikat mysterium pepret med linjer tilbake til krigen, forrædere, spioner og agenter, og ville jakter med båter, snøscootere og ski. Helt til noen blir skutt med enten en harpun eller en signalpistol. De spesielle propelldrevne amfibiekjøretøyene, som går like godt på snø som på vannet, var en ny svensk oppfinnelse i 1979, og får følgelig en stor rolle i dramaet. Regissør Don Sharp filmer historien på en måte som får oss til ustanselig å tenke på John Carpenters The Thing. Og det er slettes ingen liten bedrift, med tanke på at den kom ut først i 1982. Redgraves norske engelskuttale varierer sterkt mellom utescenene (tatt opp i Canada) og inne i studio.

p

Heroes Three

Hong Kong/1985/Shing Hon Lau/Lawrence Tan, Laurens C. Postma, Tao Chiang, Rowena Cortes, Michael James m. fl.

Strofen"how low can you go" fra limbodansens verden dukker raskt opp i hodet når man ser på Heroes Three. For hvor amatørmessig historie, skuespill og action er det mulig å utsette seg for, og samtidig ønske å se hvordan det slutter? De aller fleste skal i hvert fall være unnskyldt for å synes at dette er noe ordentlig møl. Personlig finner jeg akkurat nok sjarm hos de to hovedrolleinnehaverne, og kung fu-scenene greie nok, til å jeg tar denne med som en halvhjertet anbefaling. Kanskje mest som et eksempel på at det går an å lage artige filmer på nullbudsjett og pur glede. Da en sjøman blir tatt til fange av banden han smugler dop for, bestemmer kollegaen Dutch (Postma) og Hong Kong-privatdetektiven Fox (Tan) seg for å finne ham og stoppe gjengen. Dette fører til noen småmorsomme opptrinn, litt halvhjertet trening og mange relativt gode slåsskamper. Og det er vel egentlig alt. Men både Tan og Postma er noen trivelige typer med stil og glimt i øyet. I god James Bond-kopistisk stil er skurken utstyrt med gulltenner og overdreven styrke. Tittelen spiller på at de i utgangspunktet er tre helter. Men dopsmugleren forsvinner ut av historien halvveis, så de er egentlig bare to.   

 

p

Farewell, My Lovely

USA/1975/Dick Richards/Robert Mitchum, Charlotte Rampling, John Ireland, Sylvia Miles, Anthony Zerbe m. fl.

I need another drink ... I need a lot of life insurance ... I need a vacation ... and all I've got is a coat, a hat, and a gun!

Raymond Chandlers krimhistorier kan i grunnen minne litt om Agatha Christies mysterier: Det er nærmest umulig å begripe helt hva som foregår, men man blir så underholdt på veien at det er utenkelig å gi opp. I denne adapsjonen fra midten av 70-tallet er det Robert Mitchum som gestalter den berømte snushanen Philip Marlowe. Og selv om mange kritikere i sin tid avfeide ham som for gammel og for treg for rollen, så er han for en fan som meg en av de aller beste. At filmen kjører på med tidsriktig vold, sex og freske replikker, er også på plussiden. Det er sommer i LA og privatdetektiven Marlowe (Mitchum) har et par saker gående samtidig. Hardt presset av muskelmannen Moose Malloy (Jack O'Halloran) forsøker han å finne dennes eks-kjæreste. Samtidig forsøker han å være mellommann i en utpressingssak. Og her vanker det ingen premie til dem som allerede nå begynner å mistenke at de to sakene henger sammen. Som seg hør og bør en god 70-tallsfilm er birollegalleriet fylt opp av spennende ansikter. Sylvia Miles og Anthony Zerbe gjør som forventet bra i fra seg. Men en ung Sylvester Stallone og, mer uventet, forfatteren Jim Thompson, liver opp i små roller. Med tanke på at nesten ingen skjønte bæret av The Big Sleep, så er avslutningen her så logisk og opp i dagen at man begynner å mistenke at den er forenklet fra boka. Mitchum spilte Marlowe igjen 2 år senere, da i Michael Winners oppdaterte versjon av nettopp The Big Sleep.           

 

r

A Small Town in Texas

USA/1976/Jack Starrett/Timothy Bottoms, Susan George, Bo Hopkins, Morgan Woodward, Jack Starrett m. fl.

De aller fleste kjenner nok regissør og skuespiller Jack Starrett fra rollen som visesheriff Galt fra First Blood (1982). Andre vil muligens huske ham som landsbyidioten Gabby Johnson i Mel Brooks' Blazing Saddles (1974). Og noen ytterst få vil vite at han som regissør har stått bak noen virkelig gode actionthrillere med hovedvekt på bilkjøring og underholdningsvold. Etter blaxploitationklassikeren Slaughter (1972) og kultfilmen Race With the Devil (1975) fulgte denne enkle, men svært så effektive historien. Poke Jackson (Bottoms) kommer hjem etter å ha sonet 5 år for narkotikainnehav, bare for å finne ut at mannen som arresterte ham, Duke (Hopkins), har eglet seg innpå kjæresten Mary Lee (George) og sønnen. Da Poke i tillegg finner ut at sheriffen er involvert i et politisk attentat, bestemmer han seg for å kjempe for både familien og byens framtid. Og hva er vel bedre våpen i slike situasjoner enn vrælende V8'ere og hvinende dekk?! Regissør Starrett har i hvert fall funnet plass til 3 lange biljakter med motorsykkel, pickup og politibiler som kraftfulle ingredienser. Alt akkompagnert av hissige feler og lynraske banjoer. Men de som måtte tro at dette er en lettvariant av Smokey and the Bandit (1977), må tro om igjen. Til tross for musikken, hjemmebrenten og de gamle mennene med hagle, så ligger volden og sadismen aldri langt unna her. Noe som selvsagt gjør det til et litt mer åpent spørsmål om Poke skal lykkes, enn da Bo og Cledus ville ha oss med på å smugle øl fra Texas til Georgia. Bottoms spiller med sin sedvanlige stein, steinere, steinest-stil, mens Hopkins er helt og holdent seg selv. Alt i alt en trivelig opplevelse. Starrett spiller en liten rolle som en redneck med et sterkt hat til bilen sin.

p

The Five Venoms

Hong Kong/1978/Chang Cheh/Sheng Chiang, Chien Sun, Philip Chung-Fung Kwok, Meng Lo, Pai Wei m. fl.

"I joined the clan because I wanted to learn a special kung-fu, be a real expert, but in fact I just became a killer. Killing, that's all I know."

Chang Chehs The Five Venoms - eller The Five Deadly Venoms, som den het i USA - er nok den filmen som de aller fleste har tenkt på når de har laget parodier og etterligninger av martial arts-filmer opp igjennom årene. Politiskolen, noen? Og filmen inneholder også alt man kan forlange av et underholdende kung fu-eventyr. En enkel historie forvirrende framført, haugevis med kamper, dårlige parykker og bøttevis av illrødt teaterblod. Den siste eleven til en mektig sifu blir sendt ut for å undersøke om de siste fem elevene før ham bruker sine krefter til godt eller ondt. Det er selvsagt det siste. I hvert fall for tre av dem. Stilartene som blir brukt av de fem er Tusenbein, Slange, Skorpion, Firfisle og Padde. Den siste eleven kan alle fem, og det er opp til ham å finne ut hvem de to gode elevene er. Noe som ikke er lett, da alle fem er maskerte. Chang Chehs filmer er på langt nær så velregisserte og velspilte som f. eks. Chia-Liang Lius, men det han måtte mangle av finesse tar han igjen i ren og skjær galskap og filmglede. Det skal i hvert fall godt gjøres å ikke la seg underholde av en film som dette. Enten man gir seg hen eller begynner å le av det som foregår. 

 

p

The Diagram Pole Fighter

Hong Kong/1984/Chia-Liang Liu/Chia-Hui Liu, Sheng Fu, Lily Li, Kara Wai, Ching-Ching Yeung m. fl.

I 1984 begynte de elleville stuntfestene til Sammo Hung og Jackie Chan sakte men sikkert å erobre kampsportmarkedet. Men det betød ikke at familien Liu og Shaw Brothers lå på latsida. Deres studiobundne kung fu-historier, med det kunstige, illrøde teaterblodet og velkoreograferte slåsskamper, holdt fortsatt koken. 8 Diagram Pole Fighter er i så måte en virkelig höjdare innen sjangeren. Familien Yang blir forrådt av en lokal general og nærmest utryddet av de invaderende mongolene. En av sønnene, Yang Wu-lang (Chia-Hui Liu), gjemmer seg i et lokalt kloster. Der trener han til han er sterk nok til å hevne sine døde brødre. En ting som kan være kilde til forundring i 8 Diagram Pole Fighter er hvordan Sheng Fu ser ut til å ha hovedrollen i filmens første 20 minutter, men siden kun dukker opp innimellom som den "gale" sønnen som aldri går ut av huset. Dette skyldes at Fu omkom i en bilulykke litt ut i produksjonen, og etter flere omskrivninger overtok Chia-Hui Liu hovedrollen. Dette er muligens den blodigste av familien Lius mange kung fu/wuxia-epos, men også en som inneholder flest elementer som burde fungere som et inngangsdop for uinnvidde. Anbefales!

p

Heroes of the East

Hong Kong/1978/Chia-Liang Liu/Chia Hui-Liu, Yuka Mizuno, Yasuaki Kurata, Naozo Kato, Tsutomo Harada m. fl.

Fiendskapen til Japan er noe som gjennomsyrer en hel rekke kinesiske kung fu-filmer. Og vi må vel kunne si at emnet ikke alltid blir så godt håndtert. Når det gjelder det evige spørsmålet om hva som er best av kinesisk kung fu og japansk karate, så forsøker brødrene Liu i Heroes of the East å gi et slags svar. Og de er mer respektfulle enn det man kunne bli forledet til å tro. Når kung fu-ekspertern Ho Tao (Liu) gifter seg med den japanske karatemesteren Yumiko Koda (Mizuno) oppstår det straks rivalisering om hvilken gren som er best. Og da Ho ved en feil fornærmer all japansk kampsport, henter Yumiko over hele klanen sin for å konkurrere mot sin ektemann. Dette er selvsagt et godt utgangspunkt for å fylle filmen med dueller i alle de forskjellige stilene; stav, nunchaku, spyd, sverd, judo og karate. Og regissør og koreograf Liu geleider sin atletiske bror fint gjennom alle de forskjellige grenene innen kinesisk rumpesparking. I tillegg gjestespiller han som den klassiske figuren Beggar So, mannen bak den berømte Drunken Fighting-teknikken.  

p

Live Like a Cop, Die Like a Man

Italia/1976/Ruggero Deodato/Marc Porel, Ray Lovelock, Adolfo Celi, Franco Citti, Silvia Dionisio m. fl. 

Den italienske filmsjangeren populært kalt "Poliziotteschi" er vanligvis milevis unna familiunderholdning. Og når man ser Ruggero "Cannibal Holocaust" Deodato oppført som regissør får man visse forhåpninger. Forhåpninger som, når sant skal sies, ikke helt blir innfridde. Joda, det er flust med freske og uvanlige stunts, slåssing, skyting, bøttevis med illrødt teaterblod og kynisme galore. Men samtidig har Deodato lagt opp til en merkelig munter tone som sørger for et gedigent sjangerkræsj hvor underholdningsverdien trumfer sleazen vi ønsker oss. Politimennene Fred (Porel) og Tony (Lovelock) jobber for en spesialgruppe innen politiet i Roma. Målet er få å bukt med mafiosoen Pasquinis (Renato Salvatori) gamblervirksomhet. Middelet er rå vold, nedbrenning av spillebuler, motorsykkeljakter i rushtrafikken, rene henrettelser og sex med mistenkte. Og alt er filmet til tonene av spenstig 70-tallspop. Porel og Lovelock er to ganske sympatiske skuespillere med glimt i øyet. Noe som får rollefigurene deres til å framstå som ravende psykopater når de utfører de verste handlingene sine. Den gamle Bondskurken Adolfo Celi spiller sjefen deres som en slags italiensk utgave av James Bonds overordnede M. For uinnvidde i den italienske krimsjangeren tror jeg dette er et godt sted å begynne, før man etter hvert beveger seg videre til de hardere utgavene. Men for all del, dette er absolutt ikke for enhver smak.

p

36th Chamber Of Shaolin

Hong Kong/1978/Chia-Liang Liu/Chia-Hui Liu, Lieh Lo, Chia Yung Liu, Norman Chu, Yu Yang m. fl. 

Med sine fantastiske studiokonstruksjoner, fargerike kostymer og velskrevne manus er Shaw Brothers kung fu/wuxia-filmer i en helt egen klasse i Hong Kongs filmverden. Og de produksjonene som involverer en eller flere av brødrene Liu befinner seg helt i toppsjiktet. I denne prisvinnende fortellingen er alle tre med, både foran og bak kamera. Og det er en sann perle innen sjangeren vi har med å gjøre. Unggutten San Te (Chia-Hui Liu) ser seg lei på å stadig bli banket opp av soldatene til den onde Manchu-regjeringen, og bønnfaller munkene i Shaolin-tempelet om å bli trent i deres berømte 36 kammere. Der gjennomgår han en intens utdanning, før han endelig er klar for å ta hevn. Chia-Hui Liu, la oss for enkelhetens skyld kalle ham Gordon, er med sin 1, 68 meter høye, senete kropp  og teatralske spillestil den perfekte kampsportutøveren for en tradisjonsbunden actionfilm som dette. Der Jackie ville vært morsom, Jet filosofisk og Bruce uovervinnelig må Gordon pent gå gjennom alle stadiene i en klassisk hevnhistorie; ydmykelse, langvarig trening og endelig oppreisning. Fordelen er at han i dette spesielle universet kan være akkurat så voldsom og blodig som ingen av de andre noen gang har fått lov til.

r

Last Man Standing

USA/1996/Walter Hill/Bruce Willis, Christopher Walken, Bruce Dern, William Sanderson, David Patrick Kelly m. fl.

Kort fortalt så er dette nyinnspillingen av nyinnspillingen av den japanske versjonen av Dashiell Hammets bok Red Harvest. Den litt lengre versjonen, og kanskje nærmere sannheten, er at Last Man Standing er en gangsterversjon av Akira Kurosawas Yojimbo (1961), med sterke innslag av Sergio Leones adapsjon av den samme historien i A Fistful of Dollars (1964). Og med en stor dose av John Woos skyteglede, som var så populær på 90-tallet. Og siden Sam Peckinpah var død, hvem andre enn hans protege Walter Hill kunne være den rette til å rope ordrene på en slik produksjon. Relativt misforstått da den kom ut, føler jeg at en oppreisning burde være rett rundt hjørnet nå i våre sjangerblandingsglade tider. John Smith (Willis) kjører innom byen Jericho på vei til Mexico. Der havner han fort i kryssilden mellom to rivaliserende gjenger. Og drevet av jakten på penger, og en iboende rettferdighetssans får vi tro, gir han seg ikke før den siste gangsteren er fjernet fra den støvete grensebyen. Willis spiller mot normalt en bisk og mutt revolvermann denne gang, og passer således perfekt inn i Hills helteunivers. Christopher Walken er som vanlig både skremmende og god som nestkommanderende i den irske banden. Bruce Dern er den feige lovmannen på stedet og William Sanderson den vennlige bartenderen. De som har sett Kurosawas original, eller Leones westernversjon, kjenner selvsagt denne historien ut og inn. Men Hills variant har likevel mye fint å by på, og fortjener absolutt en revurdering. 

Dirty Ho

Hong Kong/1976/Chia-Liang Liu/Yue Wong, Chia-Hui Liu, Lieh Lo, Lung Wei Wang, Hou Hsiao, Wilson Tong m. fl.

Kinesiske kung fu-filmer er for de fleste synonymt med Bruce Lee og Jackie Chan på VHS. De som har dykket litt dypere ned i materien vil kanskje dra fram Jet Li og Donnie Yen. Quentin Tarantino fikk gjennom sine to Kill Bill-filmer skapt litt blest om et annet navn innen sjangeren; Chia-Hui Liu. Eller Gordon Liu, som han går under i vår del av verden (han spiller mesteren Pai Mei OG lederen for The Crazy 88). Liu er en mer klassisk kinesisk kung fu-artist. Og på 70 og 80-tallet var han en av Shaw Brothers virkelig store navn. Prinsen Wang Tsun Hsin (Liu) leier tyven Dirty Ho Jen (Wong) som livvakt etter å ha blitt angrepet flere ganger av ukjente gjerningsmenn. Men det er ingen enkel oppgave å beskytte tronarvingen når ingen av dem aner hvem av hans 13 brødre som vil hindre ham i å etterfølge faren. Dirty Ho høres kanskje mest av alt ut som en sleazy exploitationfilm fra New Yorks underverden. Men i virkeligheten er den et utmerket eksempel på hva Chia-Hui og regissør-broren Chia-Liang Liu holdt på med for over 40 år siden, i tillegg til å være et ypperlig utgangspunkt for dem som gjerne vil introduseres for dette spesielle universet. De som synes alle navnene er forvirrende, kan tenke litt over at Chia-Liang Liu ene og alene gikk under navnene Liu Chia-Liang, Lau Kar-Leung, Ka Leung Lau, Ka-Leung Lau, Kar Leung Lau, Kar-Leong Lau, Kar-Leung Lau, Kung Fu Leung, Lau Kar Leung, Kung Fu Liang, Lau Ka Liang, Chia Liang Liu, Jialiang Liu og Lau Kar-Leung Sifu i løpet av sin karriere.

r

Saturn 3

USA/1980/Stanley Donen/Kirk Douglas, Farrah Fawcett, Harvey Keitel, Ed Bishop, Douglas Lambert m. fl.

I årene etter Star Wars (1977) og Alien (1979) var ikke overraskende sci-fi det helt store. Og de fleste av de etablerte stjernene gjorde ærlige forsøk på å erobre rommet. Sean Connery hadde en formtopp i Outland (1981), Max Von Sudow dukket opp i campklassikeren Flash Gordon (1980) og Jeff Bridges forvirret alle med Tron (1982). Også her var Sir Sean ønsket til den mannlige hovedrollen, med Sir Michael Caine som skurken, men vi endte altså opp med 62 årige Kirk Douglas, 30 år yngre Farrah i den kvinnelige hovedrollen, og en (merkelig nok) dubbet Keitel som skurken. Alex (Fawcett) og Adam (Douglas) er to forskere som fra en base på en av Saturns måner forsøker å løse matvaremangelen på jorda. En dag får de besøk av den utrivelige Benson (Keitel). Og når sistnevnte begynner å bygge en gigantisk robot som skal hjelpe til med arbeidet på basen, aner vi alle hvor dette bærer. De tre skuespillerne og den avgrensete verden til tross, så er Saturn 3 ingen liten produksjon. Det er en flott, detaljert setting, med en imponerende konstruert robot, gode spesialeffekter og fint skuespill (vel, Farrah er og blir Farrah...). Det kan selvsagt ikke nektes for at det er hentet mye fra Ridley Scotts Alien, og innimellom tenker nok vi norske seere litt på Blindpassasjer (1978), men det er voksent, voldsomt og spennende nok til å anbefales. 

r

Dollars

USA-Tyskland/1971/Richard Brooks/Warren Beatty, Goldie Hawn, Arthur Brauss, Gert Fröbe, Scott Brady m. fl.

Richard Brooks er en av de virkelig store kanonene i filmhistorien. Han skrev bl. a. Key Largo (1948) med Humphrey Bogart, og han regisserte selveste Lee Marvin i The Professionals (1966). Så selv om kritikerne, og merkelig nok Goldie Hawn selv, avfeier denne filmen som en flopp, så vet vi instinktivt at dette likevel er solide saker. Brooks, som alltid var opptatt av realisme og gjennomførbarhet, søkte visstnok i flere europeiske storbyer før han endelig falt for Reeperbahn og områdene rundt i Hamburg. Og selv om Dollars på flere måter er en lettbeint kuppfilm, sørger sleazy locationopptak fra skyggesiden av byen, og en holdning til blodig action som er typisk 70-tall, for at historien blir både intens og mørk. Sikkerhetseksperten Joe Collins (Beatty) og prostituerte Dawn Divine (Hawn) har planer om å rane 3 banbokser tilhørende gangstere, i banken hvor Joe jobber. Men, nær sagt som vanlig, det er mye vanskeligere å komme unna med pengene enn å få tak i dem. Warren Beatty var midt i en eneste lang opptur på denne tiden, og Goldie Hawn var et av de hotteste nye ansiktene i Hollywood. Men de som likevel stikker av med skuespillerprisene her er veteranen Scott Brady som uærlig amerikansk sersjant og Arthur Brauss som psykopatisk dopdealer og seriemorder. Såpass heftig er Brauss' innsats, i tillegg til at han ligner ekstremt mye på Daniel Craig, at man nesten begynner å heie på ham under jakten på Joe opg Dawn. Gert Fröbe, som har blitt instruert til å spille en variant av sin Bondskurk Auric Goldfinger, står for det meste av humoren i filmen som nervøs og hissig banksjef. Avslutningen, hvor Joe blir jaget rundt på et islagt vann av Brauss, er spilt inn i Sverige. Det er en lite sett film dette, men en som absolutt er verdt å få med seg. 

r

A bridge Too Far

England/1977/Sir Richard Attenborough/Sean Connery, Dirk Bogarde, Michael Caine, Robert Redford, James Caan m. fl.

"When one man says to another, "I know what let's do today, let's play the war game."... everybody dies." 

-Generalmajor Stanislaw Sosabowski

Som et ledd i arbeidet med å skaffe økonomisk backing til sin store Gandhi-biografi (1984), sa Attenborough seg villig til å stå bak megafonen på en av de aller siste episke og stjernetunge krigsfilmene basert på en sann historie. Med Cornelius Ryans bok i bunn serveres historien om de alliertes Operasjon Market Garden, et forsøk på å følge opp D-dagen med et raskt angrep bak tyskernes linjer i Nederland. Dårlig planlegging, uflaks og svak ledelse sørget for at ting ikke akkurat gikk på skinner for dem som befant seg i frontlinjen. Attenborough har lagt seg på en litt episodisk stil - ikke ulikt den som ble brukt i The Longest Day (1962), men langt bedre skrevet - slik at historiene de respektive superstjernene spiller i, har sin egen spenningskurve og start, midt og avslutning. Kudos til Cornelius Ryan, som skrev begge historiene. Men først og fremst for bruken av 1 regissør, og ikke 5 slik som i førstnevnte film. På skuespillerfronten står det også litt bedre til, med Sean Connery i front (han var også med i The Longest Day) og 16 andre store navn i pen rekke bak ham. Og som sagt, alle får skinne i sine egne historier. Ryan O'Neal, Dirk Bogarde, Edward Fox, Robert Redford, Elliott Gould, James Caan, Michael Caine, Anthony Hopkins, Laurence Olivier, Liv Ullmann, Gene Hackman (i en rolle Charles Bronson var en sterk kandidat til), Maximillian Schell, Hardy Kruger, Denholm Elliott, Arthur Hill og John Ratzenberger. Tidligere filmer i denne sjangeren har gjerne brukt dokumentarfilmer som tilleggstoff. Attenborough filmet sine egne krigsscener, men viste også at det aldri blir så sterkt som når han går tett innpå og viser oss enkeltskjebnene midt oppe i all skytingen og bombingen. Bedre historieleksjon og antikrigsfilm skal man lete lenge etter.   

p

Dance of the Dwarfs

USA/1983/Gus Triconis/Peter Fonda, Deborah Raffin, John Amos, Carlos Palomino, Turko Cervantes m. fl.

The African Queen (1951) har mye å svare for når det gjelder å sette opp premisset for action- og eventyrfilmer. Mange filmskapere ser i hvert fall ut til å tro at om man tar et mismatchet par og plasserer dem i farlige omgivelser, så skriver resten av historien seg selv. Dance of the Dwarfs er delvis et bevis på at fullt så enkelt er det ikke. Men Fonda, Raffin og regissør Triconis har såpass mye talent at noen form for krise er det ikke. Rollefigurene er sympatiske, den filippinske jungelen danner et fint bakteppe og det er innimellom relativt spennende. Men bevares, filmen var neppe såå mye leid ut den gang VHS var formatet som regjerte. Doktor Evelyn Howard (Raffin) har på grunn av villedende reklame leid helikopterpiloten Harry Bediker (Fonda) til å fly seg ut i jungelen, hvor hun skal møte en forskerkollega. Vel framme viser det seg at professoren har falt offer for noen fiendtlig innstilte vesener som skjuler seg inne i skogen. Og nå kommer de etter henne og Harry. Når det gjelder tittel og plakat, så hadde det kanskje vært en lurere ide å selge denne filmen mer som den skrekkfilmen det faktisk er, enn å spille på en slags Indiana Jones-stemning. Men som på 80-tallet er det innimellom forfriskende bare å ta det som står igjen i hylla i videobutikken på hjørnet når alt er plukka ut på lørdagskvelden.   

 

r

Bird on a Wire

USA/1990/John Badham/Mel Gibson, Goldie Hawn, David Carradine, Bill Duke, Stephen Tobolowsky m. fl.

Kunsten å lage gode actionkomedier ser ut til å ha gått litt tapt de senere årene. Storfilmer tenkt ut av en komite har oftere enn ikke litt for lite action og/eller altfor dårlig komikk. Det siste kan man vel si at John Badham ikke trengte å bekymre seg nevneverdig over, da han plasserte Mel Gibson og Goldie Hawn sammen. Og etter å ha øvd seg på Stakeout (1987) med Richard Dreyfuss og Emilio Estevez hadde han så absolutt actiontaktene inne også. Legg så til David Carradine i skurkeform og Bill Duke i sin siste filmrolle før han ble regissør på heltid, så sitter vi igjen med et par svært så underholdende timer. Rick Jarmin (Gibson) har levd under vitnebeskyttelse i 15 år. Men da hans gamle erkefiende Sorenson (Carradine) slipper ut av fengsel, må han og hans gamle flamme Marianne (Hawn) flykte hals over hodet. God action og kjappe replikker er en ting, men Goldie og Mel har noe annet som er uhyre viktig i en film som dette, nemlig kjemi. Og det har de i bøtter og spann. Medalje til rollebesetterne også, som hadde vett nok til å hyre en skuespillerinne som er 11 år eldre enn sin motspiller. Det ser man ikke så ofte. Dyreparken mot slutten av filmen ble bygget opp i studio, og var den største filmkonstruksjonen i Canadas historie.

r

Witness

USA/1985/Peter Weir/Harrison Ford, Kelly McGillis, Josef Sommer, Lukas Haas, Jan Rubes m. fl.

I 1985, etter tre Star Wars- og to Indiana Jones-filmer, var det å se Harrison Ford i dress bak rattet på en bil en opplevelse i seg selv. Og når det da i tillegg skjer i en så bra historie som dette, så er det ikke rart det vanket både BAFTA, Golden Globe og Oscar-nominasjoner på superstjernen. Peter Weirs første amerikanske film er uten tvil en thriller. Men det er også en spenningsfilm som handler om mye annet enn bilkjøring, skyting og slåssing. Ved å legge handlingen til Amish-miljøet i USA gjør den australske regissøren det lettere å diskutere ikkevold kontra vold, det moderne samfunnets verdier satt opp mot fortidens, og menneskenaturens drifter og lengsler i en verden med strenge regler. Amish-gutten Samuel (Haas) blir vitne til drapet på en politimann. Etterforskningen leder detektiv John Book (Ford) raskt til to av sine egne kollegaer (Danny Glover og Angus MacInnes). Men da Book blir skutt, vet ikke Samuels mor (McGillis) annen råd enn å ta ham med hjem. Komponist Maurice Jarre har gått for en litt Bladerunner-aktig musikk, noe som helt klart styrker følelsen av Book som en fremmed, et romvesen, i det lukkede Amish-miljøet. Hvor troverdig denne verdenen er skildret, aner jeg ingenting om. Det har ikke vært en eneste Amish-person med på produksjonen. Men at dette er en spennende thriller med et enestående bakteppe, det kan jeg skrive under på. Se opp for Alexander "Die Hard" Godunov og Viggo "Aragorn" Mortensen i tidlige roller. 

r

Sudden Death

USA/1995/Peter Hyams/Jean-Claude Van Damme, Powers Boothe, Raymond J. Barry, Whittni Wright, Ross Malinger m. fl.

Det kan ikke nektes for at Die Hard-kloninger nærmest har blitt en egen sjanger etter Bruce Willis' suksess med...ja, de tre første filmene, i hvert fall. Steven Seagal gjorde det stort med Under Siege i 1992, og senest i fjor stilte Antonio Banderas opp i den artige Security. Her får vi Jean-Claudes bidrag fra midten av 90-tallet. Og det er en såpass stor produksjon at rollen ble tilbudt både Schwarzenegger og Stallone før den spenstige belgieren fikk den. Brannmannen Darren McCord (Van Damme) tar med barna på hockeyfinalen i NHL-cupen, akkurat på den samme dagen den tidligere CIA-agenten Joshua Foss (Boothe) tar visepresidenten (Barry) som gissel og truer med å sprenge hele stadion om ikke løsepenger betales før kampen er over. Van Dammes store kupp her var å få med seg fotografen og regissøren Hyams videre etter (det langt bedre) samarbeidet med Time Cop (1994). For det beste med denne actionhistorien er uten tvil filmingen. Slåsskampene er ikke av ypperste merke, og Boothe blir faktisk en litt blek skurk oppe i det hele. Og de irriterende barna til McCord skal vi ikke engang snakke om. Men bevares, det er akkurat så underholdende at man hygger seg og ønsker å se hvordan det ender.