Winnetou

Tyskland/1963/Lex Barker, Pierre Brice, Marie Versini, Mario Adorf, Walter Barnes m. fl.

Selv om de hadde møttes ett år tidligere på film i en uoffisiell utgave, er dette den første av tre historier av den tyske forfatteren Karl May om apache-høvdingen Winnetou og og jernbanearbeideren Old Shatterhand. Stilen er ikke ulik den vi i Skandinavia kjenner fra Sølvpilen, og siden dette er før de mer kyniske italienske utgavene kom på banen er det nok trygt å si at dette er nærmere Hollywood enn Roma. Innspilt i spennende omgivelser i Kroatia, og med et internasjonalt, westernkyndig ensemble foran kamera, ble filmen en av de største suksessene i tysk kinohistorie. Da det bryter ut krig mellom apachene og det lokale jernbaneselskapet, er det opp til høvdingens sønn Winnetou (Brice) og ingerniøren kalt Old Shatterhand (Barker) å beholde roen og finne en løsning på problemene skurken Fredric Santer (Adorf) har forårsaket. Etter å ha blitt internasjonalt kjent som en av de bedre Tarzan-arvtakerne etter Johnny Weissmuller, flyttet den språkkyndige Lex Barker til europa og slo seg opp med blant annet 7 filmer om Karl Mays westernhelt Old Shatterhand. Franske Pierre Brice har til dags dato spilt apachekrigeren Winnetou 14 ganger på film og i en 7 episoders TV-serie. En annen amerikansk stjerne, Stewart Granger, steppet inn som figuren Old Surehand i de eventyrene Barker sto over.

A bridge Too Far

England/1977/Sir Richard Attenborough/Sean Connery, Dirk Bogarde, Michael Caine, Robert Redford, James Caan m. fl.

"When one man says to another, "I know what let's do today, let's play the war game."... everybody dies." 

-Generalmajor Stanislaw Sosabowski

Som et ledd i arbeidet med å skaffe økonomisk backing til sin store Gandhi-biografi (1984), sa Attenborough seg villig til å stå bak megafonen på en av de aller siste episke og stjernetunge krigsfilmene basert på en sann historie. Med general Cornelius Ryans bok i bunn serveres historien om de alliertes Operasjon Market Garden, et forsøk på å følge opp D-dagen med et raskt angrep bak tyskernes linjer i Nederland. Dårlig planlegging, uflaks og svak ledelse sørget for at ting ikke akkurat gikk på skinner for dem som befant seg i frontlinjen. Attenborough har lagt seg på en litt episodisk stil - ikke ulikt den som ble brukt i The Longest Day (1962), men langt bedre skrevet - slik at historiene de respektive superstjernene spiller i, har sin egen spenningskurve og start, midt og avslutning. Kudos til Cornelius Ryan, som skrev begge historiene. Men først og fremst for bruken av 1 regissør, og ikke 5 slik som i førstnevnte film. På skuespillerfronten står det også litt bedre til, med Sean Connery i front (han var også med i The Longest Day) og 16 andre store navn i pen rekke bak ham. Og som sagt, alle får skinne i sine egne historier. Ryan O'Neal, Dirk Bogarde, Edward Fox, Robert Redford, Elliott Gould, James Caan, Michael Caine, Anthony Hopkins, Laurence Olivier, Liv Ullmann, Gene Hackman (i en rolle Charles Bronson var en sterk kandidat til), Maximillian Schell, Hardy Kruger, Denholm Elliott, Arthur Hill og John Ratzenberger. Tidligere filmer i denne sjangeren har gjerne brukt dokumentarfilmer som tilleggstoff. Attenborough filmet sine egne krigsscener, men viste også at det aldri blir så sterkt som når han går tett innpå og viser oss enkeltskjebnene midt oppe i all skytingen og bombingen. Bedre historieleksjon og antikrigsfilm skal man lete lenge etter.   

Dance of the Dwarfs

USA/1983/Gus Triconis/Peter Fonda, Deborah Raffin, John Amos, Carlos Palomino, Turko Cervantes m. fl.

The African Queen (1951) har mye å svare for når det gjelder å sette opp premisset for action- og eventyrfilmer. Mange filmskapere ser i hvert fall ut til å tro at om man tar et mismatchet par og plasserer dem i farlige omgivelser, så skriver resten av historien seg selv. Dance of the Dwarfs er delvis et bevis på at fullt så enkelt er det ikke. Men Fonda, Raffin og regissør Triconis har såpass mye talent at noen form for krise er det ikke. Rollefigurene er sympatiske, den filippinske jungelen danner et fint bakteppe og det er innimellom relativt spennende. Men bevares, filmen var neppe såå mye leid ut den gang VHS var formatet som regjerte. Doktor Evelyn Howard (Raffin) har på grunn av villedende reklame leid helikopterpiloten Harry Bediker (Fonda) til å fly seg ut i jungelen, hvor hun skal møte en forskerkollega. Vel framme viser det seg at professoren har falt offer for noen fiendtlig innstilte vesener som skjuler seg inne i skogen. Og nå kommer de etter henne og Harry. Når det gjelder tittel og plakat, så hadde det kanskje vært en lurere ide å selge denne filmen mer som den skrekkfilmen det faktisk er, enn å spille på en slags Indiana Jones-stemning. Men som på 80-tallet er det innimellom forfriskende bare å ta det som står igjen i hylla i videobutikken på hjørnet når alt er plukka ut på lørdagskvelden.   

 

The Specialist

Italia-Frankrike/1969/Sergio Corbucci/Johnny Hallyday, Gastone Moschin,  Françoise Fabian, Sylvie Fennec, Angela Luce m. fl.

Sergio Corbuccis siste film på 60-tallet er tradisjonen tro en miks av håndfast revolveraction og regelrett fjas. Det franske rockeikonet Johnny Hallyday, som til tider kan minne om Vladimir Putin i hippieparykk, gjør seg bra som helten Hud Dixon. Og bildene fra et snøfritt alpelandskap skaper en stemning som er umiskjennelig Corbuccisk. Men så er det alle disse ingredisensene som flyter rundt, og i flere tilfeller hindrer framdriften i historien, da...Vi ville antakelig ikke vært dem foruten, men vær advart alle som ikke liker for mye surrealisme i westernunderholdningen sin. Revolvermannen Hud Dixon (Hallyday) vender tilbake til hjembyen for å finne ut hvem som lynsjet broren og stakk av med pengene han nettopp hadde stjålet. Gotisk stemning, irrasjonelle handlinger og en fresk innstilling til både vold og nakenhet er aldri helt fraværende i Corbuccis univers. Men akkurat denne gang kunne jeg ønske meg litt mer håndfast action, uten alle disse avbruddene. Av mesterregissørens 13 westernfilmer rager vel ikke denne akkurat på toppen. Men har man sansen for mannens andre filmer, så bør man nok få den med seg. 

r

Bird on a Wire

USA/1990/John Badham/Mel Gibson, Goldie Hawn, David Carradine, Bill Duke, Stephen Tobolowsky m. fl.

Kunsten å lage gode actionkomedier ser ut til å ha gått litt tapt de senere årene. Storfilmer tenkt ut av en komite har oftere enn ikke litt for lite action og/eller altfor dårlig komikk. Det siste kan man vel si at John Badham ikke trengte å bekymre seg nevneverdig over, da han plasserte Mel Gibson og Goldie Hawn sammen. Og etter å ha øvd seg på Stakeout (1987) med Richard Dreyfuss og Emilio Estevez hadde han så absolutt actiontaktene inne også. Legg så til David Carradine i skurkeform og Bill Duke i sin siste filmrolle før han ble regissør på heltid, så sitter vi igjen med et par svært så underholdende timer. Rick Jarmin (Gibson) har levd under vitnebeskyttelse i 15 år. Men da hans gamle erkefiende Sorenson (Carradine) slipper ut av fengsel, må han og hans gamle flamme Marianne (Hawn) flykte hals over hodet. God action og kjappe replikker er en ting, men Goldie og Mel har noe annet som er uhyre viktig i en film som dette, nemlig kjemi. Og det har de i bøtter og spann. Medalje til rollebesetterne også, som hadde vett nok til å hyre en skuespillerinne som er 11 år eldre enn sin motspiller. Det ser man ikke så ofte. Dyreparken mot slutten av filmen ble bygget opp i studio, og var den største filmkonstruksjonen i Canadas historie.

r

Witness

USA/1985/Peter Weir/Harrison Ford, Kelly McGillis, Josef Sommer, Lukas Haas, Jan Rubes m. fl.

I 1985, etter tre Star Wars- og to Indiana Jones-filmer, var det å se Harrison Ford i dress bak rattet på en bil en opplevelse i seg selv. Og når det da i tillegg skjer i en så bra historie som dette, så er det ikke rart det vanket både BAFTA, Golden Globe og Oscar-nominasjoner på superstjernen. Peter Weirs første amerikanske film er uten tvil en thriller. Men det er også en spenningsfilm som handler om mye annet enn bilkjøring, skyting og slåssing. Ved å legge handlingen til Amish-miljøet i USA gjør den australske regissøren det lettere å diskutere ikkevold kontra vold, det moderne samfunnets verdier satt opp mot fortidens, og menneskenaturens drifter og lengsler i en verden med strenge regler. Amish-gutten Samuel (Haas) blir vitne til drapet på en politimann. Etterforskningen leder detektiv John Book (Ford) raskt til to av sine egne kollegaer (Danny Glover og Angus MacInnes). Men da Book blir skutt, vet ikke Samuels mor (McGillis) annen råd enn å ta ham med hjem. Komponist Maurice Jarre har gått for en litt Bladerunner-aktig musikk, noe som helt klart styrker følelsen av Book som en fremmed, et romvesen, i det lukkede Amish-miljøet. Hvor troverdig denne verdenen er skildret, aner jeg ingenting om. Det har ikke vært en eneste Amish-person med på produksjonen. Men at dette er en spennende thriller med et enestående bakteppe, det kan jeg skrive under på. Se opp for Alexander "Die Hard" Godunov og Viggo "Aragorn" Mortensen i tidlige roller. 

r

Bad Girls

USA/1994/Jonathan Kaplan/Madeline Stowe, Mary Stuart Masterson, Andie MacDowell, Drew Barrymore, James Russo m. fl.

Bad Girls startet opp som et prosjekt for regissør Tamra "Guncrazy" Davis, før det ble overtatt av Jonathan Kaplen og skrevet om til en slags kvinnelig versjon av Young Guns. Hva som kunne ha vært, vet vi ingenting om. Men slik filmen framstår i dag, så er det snakk om en underholdende actionwestern, med Kaplans sedvanlige stërke kvinneroller. Intet mer, intet mindre. Cody (Stowe), Anita (Masterson), Eileen (MacDowell) og Lilly (Barrymore) rømmer fra jobben på et bordell for å slå seg ned i Montana. På veien mot frihet og et mer anstendig liv må de hanskes både med to overivrige Pinkertondetektiver og Codys gamle kompanjong, psykopaten Kid Jarrett (Russo). Det blir påstått at Drew Barrymore var den som tok Davis' frafall tyngst. Og det merkes at hun ikke er helt komfortabel med rollen sin og historien. Det kan selvsagt skyldes at alle de fire blir intruert til å spille en slags klisjeversjon av seg selv; Stowe er tøff og kald, MacDowell søt og lattermild, og Masterson tankefull og forsiktig. Hvilket bør bety at Drew skulle være rampejenta i gjengen, uten at vi egentlig ser noe særlig til den stereotypen. Vi får heller aldri noen forklaring på hvorfor alle de fire damene er sånne kløppere med seksløpere og rifler. Men slik er det vel i en hvilken som helst western. Og det faktum at begge de to mannlige innslagene, Dylan McDermott som gullgraveren Josh McCoy og James Le Gros som bonden William Tucker, er heller ubrukelige i kampens hete, gir historien en fin porsjon likestilling. Se denne for actionscenene.

r

Young Guns II

USA/1990/Geoff Murphy/Emilio Estevez, William Petersen, Kiefer Sutherland, Lou Diamond Phillips, Christian Slater m. fl.

Historiene om William Bonney, alias Billy the Kid, begynner etter hvert å bli relativt velkjente for alle som har sett en og annen western i sitt liv. Og spesielt for dem som husker Sam Peckinpahs Pat Garrett and Billy the Kid fra 1973, så er dette gammelt nytt. Men det funker fortsatt som bare det! Gjengen til Billy denne gang kan føles litt som b-laget etter den stjernespekkete første filmen, men skuespillermessig gjør nykommerne Christian Slater, Alan Ruck og Baltazar Getty såpass bra i fra seg at de innimellom overskygger veteranene Phillips og Sutherland. Og selv om Petersen ikke er i nærheten av James Coburns Garrett fra 70-tallet, så har han sin egen stil som passer filmen godt. Murphys film tar utgangspunkt i en sak fra 40-tallet, hvor en eldre mann påsto at han var Billy the Kid og forlangte å bli benådet av guvernøren. Historien blir så fortalt litt episodisk. Og alt vi husker fra tidligere filmatiseringer er med. Litt mer moderne formidlet, kanskje, og med Jon Bon Jovis musikk dundrende i bakgrunnen. Men dette er en god western. Muligens bedre enn den første filmen. Estevez er i hvert fall i toppform. Kudos også for å ha med Coburn i en liten rolle som rancheren John Chisum, og for at de lar ham bruke en variant av sin gamle Garrett-replikk  "Well you can take those figures, and shove them up your arrogant little ass, and set fire to them." 

r

Sudden Death

USA/1995/Peter Hyams/Jean-Claude Van Damme, Powers Boothe, Raymond J. Barry, Whittni Wright, Ross Malinger m. fl.

Det kan ikke nektes for at Die Hard-kloninger nærmest har blitt en egen sjanger etter Bruce Willis' suksess med...ja, de tre første filmene, i hvert fall. Steven Seagal gjorde det stort med Under Siege i 1992, og senest i fjor stilte Antonio Banderas opp i den artige Security. Her får vi Jean-Claudes bidrag fra midten av 90-tallet. Og det er en såpass stor produksjon at rollen ble tilbudt både Schwarzenegger og Stallone før den spenstige belgieren fikk den. Brannmannen Darren McCord (Van Damme) tar med barna på hockeyfinalen i NHL-cupen, akkurat på den samme dagen den tidligere CIA-agenten Joshua Foss (Boothe) tar visepresidenten (Barry) som gissel og truer med å sprenge hele stadion om ikke løsepenger betales før kampen er over. Van Dammes store kupp her var å få med seg fotografen og regissøren Hyams videre etter (det langt bedre) samarbeidet med Time Cop (1994). For det beste med denne actionhistorien er uten tvil filmingen. Slåsskampene er ikke av ypperste merke, og Boothe blir faktisk en litt blek skurk oppe i det hele. Og de irriterende barna til McCord skal vi ikke engang snakke om. Men bevares, det er akkurat så underholdende at man hygger seg og ønsker å se hvordan det ender.

r

Quigley Down Under

Australia-USA/1990/Simon Wincer/Tom Selleck, Laura San Giacomo, Alan Rickman, Chris Haywood, Ron Haddrick m. fl.

Don't worry, on a new job it's quite common for things not to go well at first.

Blant 80- og 90-tallets filmcowboyer var det få som større medfødt autoritet enn Tom Selleck. Kanskje med unntak av Sam Elliott, som spilte broren hans ved et par anledninger. Og med Simon "Lonesome Dove" Wincer bak megafonen måtte en historie som plasserte en amerikansk kugutt i den Australske ødemarka, bli et underholdende eksempel på salgbarheten til produksjoner fra landet der nede på undersiden av jorda. Skarpskytteren Matthew Quigley (Selleck) har blitt hentet til Australia av racheieren Elliott Marston (Rickman). Men da han finner ut at han er innleid for å skyte urinnvånere som befinner seg på Marstons land, kommer han mildt sagt raskt på kant med sin nye arbeidsgiver. Sammen med enken kalt "Crazy Cora" (Giacomo) blir han jaktet på over hele territoriet. Men Quigley blir ikke regnet for å være en av verdens beste skyttere uten grunn...I tillegg til å by på storslått natur, god action og en dæsj romantikk, kan det ikke herske særlig tvil om at det er Alan Rickmans 3. største skurkerolle som sementerer denne lille westernfilmens rykte i filmannalene. Skvist inn mellom Die Hard (1988) og Robin Hood - Prince of Thieves (1991), går nok mesterskuespilleren for en mer tradisjonell skurk. Men han klarer rett og slett ikke å la være å blande inn elementer av såvel Hans Gruber som sheriffen av Nottingham, og hever dermed også underholdningsverdien med flerfoldige hakk. Laura San Giacomo er også bedre i sin rolle enn det vi er vant i denne typen filmer, og gir derfor Selleck mye å spille mot. Absolutt en innertier en lørdag ettermiddag før byturen. 

r

The Trouble With Harry

USA/1955/Alfred Hitchcock/John Forsythe, Shirley MacLaine, Edmund Gwenn, Mildred Natwick, Mildred Dunnock m. fl.

Skvist inn mellom storkanonene To Catch a Thief (1955) og The Man Who Knew to Much (1956) er The Trouble With Harry i dobbel forstand en relativt anonym affære. Mesteren ville bevisst ikke ha store stjerner i rollene, det er ingen spesialeffekter å snakke om, ingen cliffhangere, og knapt nok en registrerbar spenningskurve. Og likevel er filmen en fryd å se på. Selvsagt er den det. Det er jo Hitchcock vi snakker om. Da liket av den ukjente Harry Worp (Philip Truex) blir funnet liggende på en tursti utenfor en liten by i Vermont, viser det seg etter hvert at omtrent hele befolkningen hadde et forhold til den avdøde før han døde. Men som den lokale kunstneren Sam Marlowe (Forythe) og den pensjonerte kapteinen Albert Wiles (Gwenn) resonerer, så er det neppe noen som vil savne den usympatiske herr Worp. The Trouble With Harry var visstnok en av Hitch' favoritter blant hans egne filmer. Og det sier litt om stemningen på settet at han valgte å ikke legge seg etter debutanten MacLaine, men heller inntok en faderlig tone overfor henne. Dessverre viste svart humor seg å ikke slå så godt an i USA, så filmen har vært relativt utilgjengelig i mange år. Men de som er så heldige å snuble over den, bør absolutt kjenne sin besøkelsestid. Og for de som lurer, regissøren dukker opp som fotgjenger i bakgrunnen i en scene tidlig i filmen.