Sudden Death

USA/1995/Peter Hyams/Jean-Claude Van Damme, Powers Boothe, Raymond J. Barry, Whittni Wright, Ross Malinger m. fl.

Det kan ikke nektes for at Die Hard-kloninger nærmest har blitt en egen sjanger etter Bruce Willis' suksess med...ja, de tre første filmene, i hvert fall. Steven Seagal gjorde det stort med Under Siege i 1992, og senest i fjor stilte Antonio Banderas opp i den artige Security. Her får vi Jean-Claudes bidrag fra midten av 90-tallet. Og det er en såpass stor produksjon at rollen ble tilbudt både Schwarzenegger og Stallone før den spenstige belgieren fikk den. Brannmannen Darren McCord (Van Damme) tar med barna på hockeyfinalen i NHL-cupen, akkurat på den samme dagen den tidligere CIA-agenten Joshua Foss (Boothe) tar visepresidenten (Barry) som gissel og truer med å sprenge hele stadion om ikke løsepenger betales før kampen er over. Van Dammes store kupp her var å få med seg fotografen og regissøren Hyams videre etter (det langt bedre) samarbeidet med Time Cop (1994). For det beste med denne actionhistorien er uten tvil filmingen. Slåsskampene er ikke av ypperste merke, og Boothe blir faktisk en litt blek skurk oppe i det hele. Og de irriterende barna til McCord skal vi ikke engang snakke om. Men bevares, det er akkurat så underholdende at man hygger seg og ønsker å se hvordan det ender.

Quigley Down Under

Australia-USA/1990/Simon Wincer/Tom Selleck, Laura San Giacomo, Alan Rickman, Chris Haywood, Ron Haddrick m. fl.

Don't worry, on a new job it's quite common for things not to go well at first.

Blant 80- og 90-tallets filmcowboyer var det få som større medfødt autoritet enn Tom Selleck. Kanskje med unntak av Sam Elliott, som spilte broren hans ved et par anledninger. Og med Simon "Lonesome Dove" Wincer bak megafonen måtte en historie som plasserte en amerikansk kugutt i den Australske ødemarka, bli et underholdende eksempel på salgbarheten til produksjoner fra landet der nede på undersiden av jorda. Skarpskytteren Matthew Quigley (Selleck) har blitt hentet til Australia av racheieren Elliott Marston (Rickman). Men da han finner ut at han er innleid for å skyte urinnvånere som befinner seg på Marstons land, kommer han mildt sagt raskt på kant med sin nye arbeidsgiver. Sammen med enken kalt "Crazy Cora" (Giacomo) blir han jaktet på over hele territoriet. Men Quigley blir ikke regnet for å være en av verdens beste skyttere uten grunn...I tillegg til å by på storslått natur, god action og en dæsj romantikk, kan det ikke herske særlig tvil om at det er Alan Rickmans 3. største skurkerolle som sementerer denne lille westernfilmens rykte i filmannalene. Skvist inn mellom Die Hard (1988) og Robin Hood - Prince of Thieves (1991), går nok mesterskuespilleren for en mer tradisjonell skurk. Men han klarer rett og slett ikke å la være å blande inn elementer av såvel Hans Gruber som sheriffen av Nottingham, og hever dermed også underholdningsverdien med flerfoldige hakk. Laura San Giacomo er også bedre i sin rolle enn det vi er vant i denne typen filmer, og gir derfor Selleck mye å spille mot. Absolutt en innertier en lørdag ettermiddag før byturen. 

The Trouble With Harry

USA/1955/Alfred Hitchcock/John Forsythe, Shirley MacLaine, Edmund Gwenn, Mildred Natwick, Mildred Dunnock m. fl.

Skvist inn mellom storkanonene To Catch a Thief (1955) og The Man Who Knew to Much (1956) er The Trouble With Harry i dobbel forstand en relativt anonym affære. Mesteren ville bevisst ikke ha store stjerner i rollene, det er ingen spesialeffekter å snakke om, ingen cliffhangere, og knapt nok en registrerbar spenningskurve. Og likevel er filmen en fryd å se på. Selvsagt er den det. Det er jo Hitchcock vi snakker om. Da liket av den ukjente Harry Worp (Philip Truex) blir funnet liggende på en tursti utenfor en liten by i Vermont, viser det seg etter hvert at omtrent hele befolkningen hadde et forhold til den avdøde før han døde. Men som den lokale kunstneren Sam Marlowe (Forythe) og den pensjonerte kapteinen Albert Wiles (Gwenn) resonerer, så er det neppe noen som vil savne den usympatiske herr Worp. The Trouble With Harry var visstnok en av Hitch' favoritter blant hans egne filmer. Og det sier litt om stemningen på settet at han valgte å ikke legge seg etter debutanten MacLaine, men heller inntok en faderlig tone overfor henne. Dessverre viste svart humor seg å ikke slå så godt an i USA, så filmen har vært relativt utilgjengelig i mange år. Men de som er så heldige å snuble over den, bør absolutt kjenne sin besøkelsestid. Og for de som lurer, regissøren dukker opp som fotgjenger i bakgrunnen i en scene tidlig i filmen.