5 Essensielle James Bond-filmer

(i riktig rekkefølge)

1: Casino Royale

England/2006/Martin Campbell/Daniel Craig, Eva Green, Mads Mikkelsen, Judy Dench, Jeffrey Wright m. fl.

-Wait... three measures of Gordon's; one of vodka; half a measure of Kina Lillet. Shake it over ice, and add a thin slice of lemon peel.

James Bonds (Craig) første oppdrag som agent med rett til å drepe går ut på å slå terroristen Le Chiffre (Michelsen) i poker, men både 007 og hans kontakt i Secret Service, Vesper Lynd (Green), har i høyeste grad undervurdert motstanderne. Daniel Craigs debut, basert på Ian Flemings første bok, er det riktige stedet å starte, da filmen gir oss en innføring i hva som driver den statsansatte problemløseren og hvilke tragedier som har gjort ham til den han er. I tillegg til velregisserte actionscener og intense slåsskamper, varter Martin Campbell opp med franchisens aller beste personinstruksjoner.  

 

2: Dr No

England/1962/Terence Young/Sean Connery, Ursula Andress, Joseph Wiseman, Jack Lord, Bernard Lee m. fl.

-That's a Smith & Wesson and you've had your six.

007 (Connery) blir sendt til Jamaica for å undersøke forsvinningen til en kollega, og oppdager forsøk på å sabotere det amerikanske romprogrammet. Selv om det er 44 år som skiller Dr No og Casino Royale, så har vi ingen problemer med å se at Connery og Craig spiller den samme figuren. Denne versjonen av James Bond er absolutt ingen lettsindig og hyggelig mann. Regissør Terence Young framstiller 007 konsekvent som en hardtarbeidende tjenestemann som faktisk etterforsker en sak, og som bokstavelig talt er villig til å gå over lik på Englands vegne. Wiseman og Andress er selve prototypene på henholdsvis stormannsgal superskurk og fotogen Bondpike. 

3: From Russia With Love

England/1963/Terence Young/Sean Connery, Daniela Bianchi, Pedro Armendariz, Robert Shaw, Lotte Lenya m. fl.

-Red wine with fish. Well, that should have told me something.

James Bond (Connery) får i oppdrag å forføre en naiv russisk underoffiser (Bianchi), for å få tak i en sovjetisk krypteringsenhet som ble stjålet av SPECTER. Connerys fineste øyeblikk som 007 er en stram og jordnær thriller, uten de store eksplosjonene eller overdrevne spesialeffektene. Bond er igjen en målbevisst utsending fra den engelske regjeringen, og bruker alle triksene han kan for å nå målet sitt. Sammen med en opplagt Connery får Young her virkelig vist at 007 bare spiller den verdensvante playboyen senere filmer framstiller ham som, mens han i virkeligheten er en beregnende agent med rett til å drepe. Robert Shaw byr på seriens mest formidable håndtlanger, både fysisk og psykisk.

4: The Spy Who Loved Me

England/1977/Lewis Gilbert/Roger Moore, Barbara Bach, Curt Jürgens, Richard Kiel, Caroline Munro m. fl.

-When someone's behind you on skis at 40 miles per hour trying to put a bullet in your back, you don't always have time to remember a face.

Sammen med KGB-agent XXX (Bach) undersøker 007 (Moore) kapringene av en britisk og en russisk atomubåt. Der Terence Young var god på stil, og Martin Campbell hadde grepet om Bonds psyke, er det uten tvil Lewis Gilbert som håndterte det storslåtte og episke best - uten å bli parodisk eller camp. Moores beste øyeblikk som den engelske agenten ser vi i denne fantasifulle og nesten science fiction-aktige historien, som likevel beholder beina på jorda takket være et grunnønske om å lage en spennende thriller. Moores grep om rollen, og ikke minst garderobe, gjør at vi ikke har problemer med å se slektskap med Connery og Craig. Barbara Bachs jevnbyrdige, og svært handlekraftige agent, er prikken over i'en. 

5: On Her Majesty's Secret Service

England/1969/Peter R. Hunt/George Lazenby, Diana Rigg, Telly Savalas, Gabriele Ferzetti, Ilse Steppat m. fl.

-This never happened to the other fellow.

James Bond (Lazenby) kurtiserer datteren (Rigg) til en gangster (Ferzetti) for å avdekke sannheten bak Blofelds (Savalas) allergiforskning i de sveitsiske alpene. Man kan si hva man vil om George Lazenby som skuespiller - og det har mange gjort opp igjennom årene. Men fordi produsentene var usikre på hvordan publikum ville reagere på Connerys fravær, så valgte de å helgardere seg på alle andre områder: seriens beste manus, beste Bondpike, beste skurk og beste sjokkavslutning. Og om Lazenby ikke har særlig erfaring foran kamera, så har det gitt figuren et sett med følelser vi ikke har sett verken før eller siden: han er redd, lei seg og oppriktig romantisk. I tillegg til at George i en alder av 29 år er den mest fysiske av alle sammen, selvsagt. Dette er den eneste 007-filmen som fungerer som frittstående actionthriller, og som helt og holdent avslutter denne franchisen. Det er i hvert fall vanskelig å se at Bond kan fortsette i jobben etter dette. I følge Connery er dette den type Bond-film han ønsket å spille i.

 

Dette er selvsagt et strengt subjektivt utvalg fra min side. Jeg kunne til nød ha skvist inn GoldenEye og License to Kill mellom The Spy Who Loved Me og On Her Majesty's Secret Service, men da ville det vært fordi skuespillerinnsatsene til Pierce Brosnan og Timothy Dalton passer fint inn i klubben. Regissør Martin Campbell utstyrte Brosnan med en stil og en mimikk som ville tjent ham godt i en film som ikke var utdatert etter få år. Men han brukte den dessverre aldri igjen, og filmene hans ble bare mer og mer håpløse. Dalton fant stilen i sin 2. film, men det betød lite når filmen var begredelig. Og hans siste.