r

Flash Gordon

England-USA/1980/Mike Hodges/Sam J. Jones, Melody Anderson, Max von Sydow, Topol, Ornella Muti m. fl.

Det er vanskelig å skrive om Flash Gordon uten å nevne Star Wars (1977). George Lucas ønsket opprinnelig å kjøpe rettighetene til film- og tegneseriehelten Flash, da han skulle gå i gang med sitt romeventyr på midten av 70-tallet. Men da hadde allerede selveste Fellini vist sin interesse, og prisen hadde dermed steget betraktelig. Nå vet vi at Lucas klarte seg rimelig greit uten den blonde idrettshelten, og at det snarere er eventyret på Mongo (ja, planeten heter det) som har falt i glemmeboken. Keiser Ming fra Mongo (von Sydow) planlegger å ødelegge jorda, og vitenskapsmannen Hans Zarkov (Topol) tvinger journalisten Dale Arden (Anderson) og fotballspilleren Alex "Flash" Gordon (Jones) med på en romferd for å redde verden. De skjønner snart at skal de få stoppet Ming, må de få lederne for haukefolket og trefolket, prins Vultan (Brian Blessed) og prins Barin (Timothy Dalton) til å samarbeide. Dessverre ble ikke filmen den hiten produsent Dino De Laurentiis hadde håpet på. Og de oppfølgerne det legges opp til mot slutten så aldri dagens lys. Jeg sier "dessverre", for selv om dette er både ufrivillig morsomt, camp så det holder og med gammeldagse effekter, så er det så visuelt storslagent og forseggjort på scenografi og kostymefronten at den har sin selvfølgelig plass i enhver science fiction-samling.Og om ikke annet burde filmen ha blitt en kulthit på linje med The Rocky Horror Picture Show (1975). Det eneste som egentlig fortsatt er med oss fra denne storproduksjonen er Queens musikk. Låtene "Flash" og "Who Wants to Live Forever" spilles fortsatt jevnlig.

r

Hopscotch

USA/1980/Ronald Neame/Walter Matthau, Glenda Jackson, Sam Waterston, Ned Beatty, Herbert Lom m. fl.

En agenthistorie fra den kalde krigen skrevet av Brian Garfield, mannen bak Death Wish (1974), høres kanskje ikke så lystig ut. Men i regissør Neame, og ikke minst ordsmedene Matthau og Jacksons, kyndige hender har Hopscotch (barneleken paradis, på norsk) blitt en riktig så morsom og vittig liten spenningsfilm. Spennende også. Den amerikanske agenten Miles Kendig (Matthau) faller i unåde hos den nye sjefen (Beatty) og blir omplassert til en kontorjobb. I sinne slutter han på dagen og proklamerer at han skal skrive sine memoarer. Det faller ikke i god jord verken hos CIA eller KGB. Garfield spesialskrev manuset for Matthau, noe som betyr mye klassisk musikkk og vittige one-linere, og de fleste involverte følger godt opp stjernens mange innfall. Spesielt Jackson og Waterston har en god kjemi med Matthau. Absolutt en film for voksne. Og heller på en regntung søndag ettermiddag, enn til et par øl en fredagskveld.

  

r

The Towering Inferno

USA/1974/John Guillermin/Paul Newman, Steve McQueen, Faye Dunaway, William Holden, Robert Wagner m. fl.

Med litt velvilje, og uten de ironiske brillene på, kan vi godt si at The Towering Inferno er 70-tallets svar på Roland Emmerichs katastrofefilm-parodi 2012 (2009). Det er ikke på noen måte man kan ta det seriøst. Men hvis man gir seg hen til det universet som presenteres, så er det relativt underholdende. Det står på begynnelsen at filmen er dedikert til brannmenn verden over, og det ser ut til at flere stasjoner har bidratt med ekspertise. Og likevel er det en ganske dårlig beskrivelse av en brann i et høyhus vi får servert, og ditto slett arbeid fra brannfolkene som er involvert. Men Newman er kul og McQueen er tøff. Og det var vel det viktigste for både dem og regissøren. Akitekt Doug Roberts (Newman) er i ferd med å åpne sitt siste prosjekt - verdens høyeste kontorbygg - da det viser seg at dirketørens (Holden) svigersønn (Richard Chamberlain) har tatt noen snarveier når det gjelder det elektriske anlegget. Og snart har det brutt ut brann i 81. etasje. Hvordan skal de klare å redde menneskene på åpningsfesten i 127. etasje? Produsent Irwin Allen, som også fungerte som actionregissør her, var en kort periode på 70-tallet selve kongen av katastrofefilmer. Dette var hans magnum opus, og alt han lagde siden ble til gigantiske kalkuner (The Swarm, 1978 og Beyond the Poseidon Adventure, 1979 er glimrende eksempler). McQueen og Newman hadde en liten feide om hvem som var den egentlig hovedrolleinnehaveren, derfor står navnene deres ved siden av hverandre på rulleteksten. Ellers er rollelisten fylt opp av store navn som spiller sine små historier i grenseland mellom såpeopera og komedie. Slik det pleier å være i katastrofefilmer. Fred Astaire i rollen som gammel svindler er helt bortkastet. Men han får danse litt, da. Artig tidtrøyte man kan velge å synes er spennende eller til å le av.

r

Shalako

England-Frankrike/1968/Edward Dmytryk/Sean Connery, Brigitte Bardot, Stephen Boyd, Honor Blackman, Woody Strode m. fl.

I likhet med de andre James Bond-skuespillerne fikk også Connery prøve ut cowboyhatten og sporene. Og om det hersker en del uenighet om hvem som var den beste 007, tror jeg ingen vil bestride at hans western i hvert fall er den beste. Den tidligere armespeideren Shalako Carlin støter ved en tilfeldighet på et jaktfølge bestående av europeiske adelsmenn og kvinner (Peter van Eyck, Jack Hawkins, Bardot og selveste "Pussy Galore" Blackman), akkurat i det de har ertet på seg den lokale apachestammen for å skyte vilt på reservatet deres. Og siden følget blir ledet av skurken Bosky Fulton (Boyd), og Shalako er sånn en hedersmann, tar han på seg å redde dem i sikkerhet. Men mon tro om det ikke egentlig er han selv som står aller øverst på høvding Chatos (Strode) dødsliste. Dette er en gjennomført utendørswestern slik bare Louis L'Amour kan skrive dem. Og selv om den er spilt inn i velkjent spagettiterreng i Spania, og rollelista for det meste består av europeere, så er det noe erkeamerikansk over det hele. Ikke en gang Bardot klarer å sabotere noe i rollen som handlekraftig adelsdame med hypnotiserende effekt på cowboyer med umiskjennelig skotsk aksent. L'Amours bok er visstnok basert på en sann historie, som også ble brukt i første sesong av How the West Was Won (hvor det var onkel Zeb som reddet dagen).   

r

High Risk

Hong Kong/1995/Wong Jing/Jet Li, Chingmy Yau, Jacky Cheung, Charlie Yeung, Kelvin Wong m. fl.

En kinesisk action-komedie fra 90-tallet betyr som regel mye dårlig humor basert på undertøy og en skikkelig blodig avslutning. I High Risk er morskapen rett nok dårlig. Men når vi vet at det er regissør Jings måte å hevne seg på Jackie Chan ved å framstille ham som en fordrukken skjørtejeger som bruker stuntmann i det skjulte - de falt ut av det med hverandre etter å ha samarbeidet på CITY HUNTER (1993) - så blir den ihvertfall interessant. Og når actiondelen i tillegg framstår som en overdrevent voldsom ripoff av DIE HARD (1988), da kan det aldri bli annet enn bra. Kit Li (Jet) sluttet i politiet da han ikke klarte å redde en buss full av skolebarn fra en psykopatisk bombemann, The Doctor (Wong). Noen år etterpå jobber han som livvakt for en bortskjemt actionskuespiller (Cheung), og ved en tilfeldighet støter han på gærningen igjen under et juvelran. Og denne gang skal han ikke slippe unna. Jings pek mot Chan går ikke lenger enn at det kommer tydelig fram at  han mener superstjernen har en god fighter liggende i dvale langt der inne, og Cheungs sluttkamp mot doktorens høyre hånd er nesten like intens som de mange Jet har med resten av gjengen. Dette er som sagt blodige greier, og ikke akkurat for barn eller fans av THE KARATE KID (1984). Alle spesialeffektene er kanskje ikke fra øverste hylle i Hollywood, heller. Men ingen kan nekte for at det er pokker så underholdende. 

 

r

The Scalphunters

USA/1968/Sydney Pollack/Burt Lancaster, Ossie Davis, Telly Savalas, Shelley Winters, Dabney Coleman m. fl.

If god ever made two greater inventions than a pretty woman and a bottle of whiskey, I ain't heard of it!

-Joe Bass

The Scalphunters var kanskje Sydney Pollacks første western, og tonen er muligens overaskende munter til å handle om såpass tunge temaer som rasisme, kolonialisme og kjønnsroller, men takket være en Burt Lancaster i storform og flott scenografi er det full pott fra første forsøk fra mesterregissøren. Pelsjegeren Jed Bass (Lancaster) blir frarøvet alle beverskinnene sine av en flokk kiowaindianere, og gitt slaven Joseph Lee (Davis) som betaling. Fast bestemt på å ta tilbake det som er hans følger Bass etter tyvene. Han gir heller ikke opp da disse blir drept og bestjålet av en gjeng skalpjegere ledet av den koleriske Jim Howie (Savalas). For westernfans var 1965 - 1972 en god periode i Lancasters karriere. Og selv om The Scalphunters kanskje ikke var den beste filmen hans fra denne epoken, så er detnne utendørswesternfilmen uten tvil en av hans mest underholdende. Ikke ser det ut til at sinnataggen ble nevneverdig uvenner med Pollack, heller. De gjorde i hvert fall ytterligere 2 filmer sammen.   

r

Sabata

Italia/1969/Gianfranco Parolini/Lee Van Cleef, William Berger, Ignazio Spalla, Aldo Canti, Franco Ressel m. fl.

Ved siden av Django og Sartana er Sabata et av navnene det er verdt å merke seg fra det italienske ville vesten. Figuren har opp igjennom årene blitt gestaltet av et halvt dussin skuespillere. Men ingen spilte ham bedre enn den aller første; Lee Van Cleef. Som figur er mannen en slags slektning av Sartana - altså en slags cowboyversjon av James Bond, med flere snedige våpen gjemt unna lommene - ute på et hemmelig oppdrag. I Van Cleefs hender blir han kanskje litt mer skurkete, men sånn er det jo alltid med gamle Eagle Eyes. Da revolvermannen Sabata (Van Cleef) får snusen i at tre av de mektige mennene i en søvning grenseby har stjålet 100 000 dollar i gull fra hæren, begynner han å presse dem for penger. Da de nekter å betale og heller sender diverse leiemordere etter ham, får han med seg dynamitteksperten Carrincha (Spalla) og akrobaten Indio (Canti) og legger en snedig plan. Sabata er den siste italienske westernfilmen Van Cleef spilte i før han begynte å få hovedroller i amerikanske produksjoner. Men det spørs om ikke de europeiske produsentene var hakket bedre på å bruke mannen til det han var best til. Det er jo unektelig sånn som dette vi vil se ham; Kledd i svart, aldri helt til å stole på og raskere på avtrekkeren enn alle andre. Han var da også tilbake i Italia to år senere, i den tredje filmen om vår mann Sabata (Yul Brynner spilte ham i #2). Østerrikeren William Berger, som her spiller Banjo, som nesten kan matche Sabata med winchesteren, er forøvrig en av de mange som har vært Sabatas "fetter" Sartana på film.

r

Showdown in Little Tokyo

USA/1991/Mark L. Lester/Dolph Lundgren, Brandon Lee, Cary-Hiroyuki Tagawa, Tia Carrere, Toshishiro Obata m. fl.

Det kan høres ut som begynnelsen på en vits, men her har har vi altså en svenske, en kineser og ei jente fra Hawaii i krig med den japanske yakuzaen. Og med 79 minutters spilletid er det også akkurat det de gjør. Ingen tid til uvesentligheter her. Bare sverdkamper, martial arts, skyting og en og annen machovits så langt øyet kan se. Den erfarne politimannen Chris Kenner (Lundgren) har jobbet lenge i Little Tokyo i Los Angeles. Han snakker språket og kjenner sine motstandere godt. Den nye partneren hans, Johnny Murata (Lee) er halvt japansk, men kjenner verken kulturen eller menneskene i bydelen. Heldigvis for Kenner er også han veltrent i martial arts. Det kommer godt med da de setter seg fore å redde nattklubbsangerinnen Minako (Carrere) unna klørne til gangsteren Yoshida (Tagawa). Vår mann Dolph var på dette punktet i karrieren såpass godt etablert som hardtslående actionhelt at han i en alder av 34 kunne spille den "voksne" i denne actionduoen. Brandon Lee viser godt hvorfor de fleste av oss var overbevist om at han kom til å nå langt. Noe han dessverre ikke gjorde.    

r

Four of the Apocalypse

Italia/1975/Lucio Fulci/Fabio Testi, Lynne Frederick, Michael J. Pollard, Harry Baird, Tomas Milian m. fl.

Horrormaestro Lucio Fulcis siste bevegelser i det ville vesten kom helt på tampen av den italienske westernsjangerens storhetsdager, og er mer å regne som en melankolsk historie om vennskap og selvrespekt enn en skikkelig cowboyfilm. Men takket være et romslig budsjett og uovertruffen ondskap fra Milian, lander den heldigvis trygt på den rette siden. Og ser vi bort ifra et par overdrevent blodige skytescener, litt kannibalisme og noe grov tortur styrer Fulci unna de mest overdrevne voldsutskeielsene. Men det er absolutt ingen familiefilm, dette. Gambleren Stubby Preston (Testi), prostituerte Bunny O'Neill (Fredrick), alkoholikeren Clem (Pollard) og den litt enkle Bud (Baird) blir alle jaget fra Salt City da maskerte borgervernere bestemmer seg for å "rydde opp" i gatene. Etter å ha vandret hvileløst rundt i ødemarka en stund, møter de den sadistiske psykopaten Chaco (Milian). Og fra da av blir livet deres aldri det samme igjen. Four of the Apocalypsekan fortone seg litt episodisk, og historien svinger fra det ulidelige (det blir kanskje litt mye gåing mellom spanske fjell til dårlig 70-tallspop, eller hva Fulci?) til det geniale (som da Bunny skal føde i en gruveby befolket av kun supermacho, men merkelig sentimentale menn). Personlig hadde jeg nok ønsket meg en litt røffere helt en Testi, men pytt-pytt. Milians Chaco er til gjengjeld en av de jævligste westerskurkene jeg kan huske å ha sett. Pollard spiller til min store overraskelse mer normal enn noensinne. Som vanlig med nyrestaurerte filmer av denne typen inneholder den noen scener som ble klippet bort utenfor Italia, og som derfor ikke er dubbet til engelsk. 

p

The New Kids

USA/1985/Sean S. Cunningham/Shannon Presby, Lori Loughlin, James Spader, Eric Stoltz,Tom Atkins m. fl.

Til å ha vært produsent på The Last House of the Left (1972) og regissør av den originale Friday the 13th (1980), så er The New Kids overraskende lite blodig og brutal. Særlig når vi tar med i betraktning at den er laget flere år etter den lignende Class of 1984 (1982). Og heldigvis, bør jeg kanskje legge til. Det vi istedet får er en spennende og intens thriller med en veldig enkel historie og velregissert action. Abby (Loughlin) og Loren (Presby) mister foreldrene i en bilulykke og må bo hos slektninger i Florida. Der kommer de fort på kant med en lokal bande, og det hele kulminerer i en intens kamp mellom attraksjonene i famliens tivoli. Loughlin og Presby har kanskje ikke satt igjen de helt store avtrykkene etter seg i filmhistorien. Men de som kjenner sin 80-tallsfilm finner nok en viss glede i å se purunge (og fryktelig tynne) utgaver av James Spader og Eric Stoltz som henholdsvis psykopatisk skurk og nerdete kjæreste. Eldre travere som Tom Atkins og Eddie Jones sørger for litt tyngde i de kjedelige scenene mellom all løpingen, slåssingen og skytingen.  

r

Texas, Adios

Italia/1966/Ferdinando Baldi/Franco Nero, Alberto Dell'Acqua, Elisa Montes, Jose Guardiola, Livio Lorenzon m. fl.

I motsetning til det åpenbare forbildet Clint Eastwood, var Franco Neros westernhelter av det mer energiske slaget. Han kastet seg rundt, rullet, hoppet og spratt gjerne under skudduellene. Og ikke var han så sparsommelig med dialogen heller, slik hans amerikanske kollega hadde en tendens til å være. Utover dette var han nok likevel den som minnet mest om den største cowboyhelten siden John Wayne. I sin andre western siden gjennombruddet med Sergio Corbuccis Django (også 1966) spiller han Texas-sheriffen Burt Sullivan, som sammen med sin yngre bror reiser inn i Mexico for å finne farens morder. Der støter de på den sedvanlige blandingen av banditter, revolusjonære og lovløse ranchere - alt som skal til for å skape god westernaction. Nero var 25 år på denne tiden, men innehar allerede all den gravitasen og tilstedeværelsen som vanligvis kommer til mannlige skuespillere når de runder 40. Dette er kanskje ikke noen stor eller viktig film, men som god, fartsfylt underholdning leverer den varene mer enn godt nok. Texas, Adios ble spilt inn ikke langt unna der Leone og Clinter'n spilte inn The Good, the Bad and the Ugly, og ifølge Neros dvd-kommentarer omgikks de to stjernene i pausene.

r

My Name is Nobody

Italia/1973/Tonino Valerii/Terence Hill, Henry Fonda, Jean Martin, R. G. Armstrong, Karl Braun m. fl.

De fleste oppslagsverk og biografier kan fortelle at Sergio Leone ikke regisserte noen filmer i perioden mellom Duck, You Sucker (1971) og Once Upon a Time in America (1984). Likevel tyder mye på at at han styrte roperten ihvertfall under deler av denne komiske westernfilmen. Fristelsen til å regissere Fonda i det som skulle bli filmlegendens siste western ble kanskje for stor? Nå i ettertid kan det muligens virke som en snodig ide å plassere den seriøse amerikaneren sammen med en kjent moromann som Terence Hill. Men vi må tenke på at i 1973 var dette et samarbeid de begge hadde nytte av; Hill forsøkte å lage seg en karriere utenfor filmene med Bud Spencer, og Fonda trengte litt hjelp for å nå fram til de yngre kinogjengerne. Og selv om filmen kan virke litt for episodisk og sjangerforvirret til å bli regnet som en virkelig klassiker, så er det så mye bra her at den vil bli husket lenge. Unge Nessuno (Hill) er nesegrus fan av revolvermannen Jack Beauregard (Fonda), og ønsker å se se helten sin utføre en siste grandios bragd før han pensjonerer seg. For eksempel å helt alene beseire den 150 mann store banden The Wild Bunch. Blandingen av kjente italienske ansikter og enda mer kjente amerikanske (som R.G Armstrong, Geoffrey Lewis og Steve Kanaly), filmopptak i både Spania og USA og musikk av  EnnioMorricone gir filmen et elegant preg. Og selv om det er (litt for?) mange humoristiske innslag fra Hills side, så er det det både dybde og alvor i historien. Fonda er forøvrig den eneste som dubbet seg selv i den englesktalende versjonen.   

r

Hombre

USA/1967/Martin Ritt/Paul Newman, Fredric March, Richard Boone, Diane Cilento, Cameron Mitchell m. fl.

"We all die, just a question of when"

Martin Ritt var kanskje den som best fikk fram de mørke sidene ved Paul Newmans filmpersonlighet. Og få steder passet de bedre enn i denne kyniske westernfilmen fra den eksperimentelle delen av 60-åra. Newman har i hvert fall sjelden vært bedre enn han er som den fåmælte og steinharde halvblodsapachen John "Hombre" Russell. Og med Richard Boone i topp skurkeform, Martin Balsam som støttende venn og Diane Cilento som fornuftig kommentator sitter vi igjen med et aldri så lite mesterstykke av en voksenwestern. Som liten ble John Russell kidnappet av apachene og oppdratt som en av dem. Han har virkelig kjent den hvite manns overgrep på kroppen. Så da han som voksen befinner seg midt i et stagecoach-ran som utvikler seg til en kidnapping av en uærlig indianer-agents kone, er det heller motvillig han hjelper de andre passasjerene tilbake til byen. Hombre ble innspilt i  sin helhet på location i Arizona, og spesielt scenene fra fjellene gir oss et litt annet inntrykk enn det vi er vant til fra amerikanske cowboyfilmer. Ritt har plassert kameraet midt i steinrøysa og får menneskene til å virke små og ubetydelige i det store bildet. Og apropos menneskene, dialogen mellom de forskjellige versjonene av "onde" mennesker er i særklasse i Hombre. På overflaten kan den kanskje virke triviell og dagligdags. Men samtidig tar den opp alle de utrivelige sidene ved oss mennesker - misunnelse, latskap, rasisme, hevngjærrighet - og gjør historien viktigere enn actionscenene klarer alene. I min bok er det en like betydelig film på westernhimmelen som Shane og High Noon.

r

Runaway Train

USA/1985/Andrey Konchalovskiy/Jon Voight, Eric Roberts, Rebecca De Mornay, John P. Ryan, Kyle T. Heffner m. fl.

Runaway Train kom ut på en tid da Cannon-selskapet for den jevne kinogåer ikke akkurat borget for kvalitet (for oss video-conneseurer var jo selvsagt historien en annen). Ikke så navn som Konchalovskiy og Kurosawa, flere Oscar-nominasjoner eller lovprisingen i europa ut til å imponere, heller. Derfor ble det ikke den helt store kassasuksessen. At den i etterpåklokskapens grelle lys blir sett på som en klassiker er bare rett og rimelig, og kanskje en liten trøst for de involverte. Den voldsdømte Oscar "Manny" Manheim (Voight) og småforbryteren Buck McGeehy (Roberts) flykter fra et høysikkerhetsfengsel midt ute i villmarka. Redde for å bli tatt igjen, border de et vilkårlig tog. Men den sadistiske fengselsdirektøren Ranken (Ryan) skal vise seg å være deres minste problem, da de snart oppdager at toget er uten fører og styring. Både Voight og Roberts må sies å gjøre noen av sine aller beste roller her. Og med en like god Ryan på slep, er det ikke rart at alle andre virker litt slappe i forhold. Manuset er basert på en ide av Akira Kurosawa, i tillegg er det med-skrevet for lerretet av Edward Bunker (han spiller også Mannys beste venn i fengselet), og altså regissert av Konchalovskiy før han gikk på et lite skjær med Tango and Cash (1989). Så man kan trygt si at det er dype saker vi blir servert. Men aldri på en måte som setter actionscenene eller spenningen i ande rekke. Danny Trejo debuterer her i en liten rolle som medfange. Anbefales!

r

Gunfight at the O.K. Corral

USA/1957/John Sturges/Burt Lancaster, Kirk Douglas, Rhonda Fleming, Jo Van Fleet, John Ireland m.fl.

Har man først sett oppgjøret i O. K. Corral i George P. Cosmato' Tombstone, og vet sånn noenlunde hvordan det foregikk i virkeligheten, så kan Burt'ern og Kirk'erns bravader i denne filmen kanskje virke unødvendig John Wayne'ske. Det tas liberale friheter med originalhistorien - og personlighetene til de involverte - MEN, og det er et stort "men" her, det hindrer likevel ikke Sturges i å servere oss en av de virkelig store klassikerne inn westernsjangeren. Omgivelsene, duellene, machodialogen og scener som utgjør en slags mal for kommende cowboyregissører sørger for at dette er en man husker. Sheriff Wyatt Earp (Lancaster) redder livet til gambleren Doc Holliday (Douglas). Og da lovmannen havner i krig med rancheren Ike Clanton (Lyle Bettger) og hans høyre hånd Johnny Ringo (Ireland), får han god hjelp av den lojale revlvermannen. Dette er Lancaster og Douglas' første av i alt syv samarbeid på film, og den legger liksom litt lista for hvordan de to opptrer sammen. Lancaster er den stødige, voksne og alvorlige, mens Douglas får spille kjeltringen med glimt i øyet. Deres portretter av Earp og Holliday har også blitt etterlignet av andre som har prøvd seg i rollene. Vi savner bare en bart på Lancaster...     

p

Scorpio

USA/1973/Michael Winner/Burt Lancaster, Alain Delon, Paul Scofield, John Colicos, Gayle Hunnicutt m. fl.

Mellom Bronson-bautaene The Mechanic (1972) og The Stone Killer (1973) styrte Winner settet på denne friske spionthrilleren. Scorpio har alt vi forventer av en film innen sjangeren; dobbeltagenter, forkledninger, bestillingsdrap og hemmelige møter med kommunister i Wiens bakgater. I tillegg til den kontante actionformen vi er vant til å se i Winners filmer med tidligere nevnte furete amerikaner. Den aldrende agenten Cross (Lancaster) ønskes ryddet av veien av toppledelsen i CIA. Og hva er vel da mer naturlig enn å sende Cross' lærling Jean "Scorpio" Laurier etter ham? Men det er ikke alt mentoren har lært videre til sin protesje. Lancaster var fortsatt i relativt god form på dette tidspunktet, og gjør alle sine egne stunts. Noe som selvsagt bidrar til å gi actionscenene en ekstra dimensjon. Dynamikken i Scorpio minner litt om en forlenget versjon av den i Winners The Mechanic, hvor læremester settes opp mot læregutt. Noe som til tider gjør det vanskelig å bestemme hvem vi heier på av Cross og Laurier. Dette gjøres ikke enklere i og med at Delon har tatt med seg sin mest karismatiske filmpersonlighet på settet. Ikke et vondt ord om Lancaster, men om det er noen rolle vi skulle ønske å ha sett Charles Bronson i, så er det nettopp Cross. For dem med interesse for politikk, så kan en fyllediskusjon mellom Cross og hans gamle venn Zharkov (Scofield) i en dekkleilighet i Wien, om hvorvidt det går an å være kommunist og i opposisjon til Stalin, være av interesse. Vi får ihvertfall følelsen av at Lancaster har tenkt mye på dette privat. 

p

Killer Force

Irland-Sveits-USA/1976/Val Guest/Peter Fonda, Telly Savalas, Hugh O'Brian, Christopher Lee, O. J. Simpson m. fl.

Med tre Bond-skurker, en easy rider og selveste Wyatt Earp på rollelista, måtte det jo bli brukbar action ut av det. Legg så til slengbukser, discomusikk, Jon Skolmen-barter og apartheid-locations, så sitter vi igjen med noe som på godt og vondt nærmest er en tidskapsel fra 70-tallet. Et team med leiesoldater (O'Brian, Lee, Simpson m. fl.), ledet av sikkerhetsbetjenten Mike Bradley (Fonda), har planer om å robbe hvelvet i en sør-afrikansk diamantgruve. Men Bradleys tidligere sjef, Harry Webb (Savalas), er på sporet av dem. Og Webb har ikke tenkt å la noen slippe unna i live. Telly "Blofeld" Savalas er et kapittel for seg i serien om usannsynlige filmhelter. En fan vil nok si at han hadde den samme utstrålingen og autoriteten som Bronson og Marvin. Og det kan jeg til en viss grad være enig i. Men da vil jeg legge til at Telly var best når han fikk gå i fancy dresser med gigantiske snipper og store Elvis-solbriller, ikke løpende rundt og gjøre fysiske ting med våpen i hendene. Her får han lov til nettopp det - selv om det er 40 varmegrader - og det fungerer utmerket. Interessant nok gjelder det motsatte for Christopher "Scaramanga" Lee. Til en forandring slipper han unna smokingen og får være fysisk og mer hands on i rollen som leiesoldat med sans for kniver. Peter Fonda på sin side er en helt grei actionhelt, uten å stikke seg ut verken den ene eller andre veien. Men Maud "Octopussy" Adams stakkars, kommer ikke godt ut av rollen som Bradleys modellkjæreste. Godt at ettermælet hennes vil bli målt mot sine to skurkeroller i Bond-universet, og ikke Killer Force. O'Brian er som vanlig så ubehagelig at man begynner å lure på hvorfor TV-publikummet godtok ham som Wyatt Earp i hele 6 sesonger. Killer Force, eller The Diamond Mercenaries som den også går under, er nok best for dem som vil se Savalas i noe annet enn Kojak