r

Hard-Boiled

Hong Kong/1992/John Woo/yun-fat Chow, Tony Chiu-Wai Leung, Teresa Mo, Philip Chan, Anthony Chau-Sang Wong m. fl.

r

Apocalypse Now - Redux

USA/1979/Francis Ford Coppola/Martin Sheen, Marlon Brando, Robert Duvall, Laurence Fishburne, Harrison Ford m. fl.

Apocalypse Nowvar alltid en mektig filmopplevelse - kanskje en av de mektigste noen sinne. Redux-versjonen legger til nesten 1 time, og feier til side all tvil om at dette er et stykke filmopplevelse som nok aldri vil bli forsøkt overgått. Og med det mener jeg at ingen normal person vil forsøke å gjenta det Coppola gjennomgikk for å få John Milius' manus festet til filmduken. Det tok vår mann 3 år å få alt ferdig, og da hadde han slitt med finansiering, en intens jakt på skuespillere til å fylle de største rollene, tyfoner som ødela settet, Martin Sheens hjerteinfarkt, Marlon Brandos galskap, Dennis Hopper som fikk en 14 år gammel Laurence Fishburne hektet på heroin, sin eget psykiske sammenbrudd osv, osv. Og likevel, det han satt igjen med var, ihvertfall i redux-utgaven, en filmreise som viser oss alle de sidene ved krig som vi helst ikke vil tenke på. I fantastisk komponerte bilder får vi se hvordan krig kan være vakkert, stygt, grotesk, absurd, skremmende og surrealistisk. Oberst Walter E. Kurtz (Brando) har desertert fra den amerikanske hæren og startet sin egen geriljakrig i grenselandet mellom Vietnam og Cambodia. Han har blitt til sjenanse for generalene hjemme, og de sender derfor den litt ustabile kapteinen Benjamin L. Willard (Sheen) inn i jungelen for å rydde ham av veien. Willards reise oppover elva som fører til Kurtz er lang og farefylt, og Coppola bruker den til å få fram alle aspektene ved krig som vesen. Spesielt en lang scene som ble kuttet ut i 1979-versjonen, hvor Willard og båtmannskapet han reiser sammen med (Fishburne, Sam Bottoms. Albert Hall og Frederic Forrest) treffer på en fransk familie som nekter å flytte fra plantasjen sin på grunn av krigen, går langt i å forklare hvordan Vietnam-krigen startet, hvorfor USA var der og hvorfor de til slutt vil tape. Kanskje var det lettere for Milius og Coppola å la en utlending belære publikum om historien? Oscar-nominerte Robert Duvall (i en 11 minutter lang innsats) og Marlon Brando (15 minutter) har i popkulturen blitt mer eller mindre synonymt med Apocalypse Now. Duvall spiller oberstløytnant Bill Kilgore, og har de berømte replikkene "Charlie don't surf!" og "I love the smell on napalm in the morning!". Han står også bak scenen hvor det spilles Wagner under et helikopterangrep. Det er nok mye John Milius i Duvalls rolle. Likevel er det Brando som brauter seg fram som kjernen i filmen. Som kjent var den tidligere mesterskuespilleren blitt notorisk vanskelig utover 70-tallet. Og i tillegg til å møte opp full, fullstendig uforberedt og cirka 40 kilo overvektig, insisterte han på å improvisere all dialogen sin. Sikkert ikke noe en allerede hardt presset Coppola satte veldig pris på. Men dette er uomtvistelig med på å hamre inn det som jeg mener filmen handler om; Skal kriger vinnes, må vi være verre enn fienden! All ære til Duvall og Brando, men den virkelige hovedpersonen her er og blir Martin Sheen. Og det kan vel trygt slås fast at han aldri har vært bedre. Kudos også til Forrest, Hall, Harrison Ford, G.D. Spradlin og dophuene Hopper, Bottoms og Fishburne. SE DENNE FILMEN I DAG!!!      

r

Red Heat

USA/1988/Walter Hill/Arnold Schwarzenegger, James Belushi, Ed O'Ross, Laurence Fishburne, Peter Boyle m. fl.

Etter den lunkne mottakelsen av Extreme Prejudice valgte Walter Hill å vende tilbake til den mer trygge kompis-sjangeren. Denne gang forkledd som et forsøk på å få Arnold til å fungere i noe annet enn science fiction. Og som i 48 hrs (1982) blir den tøffe hovedpersonen paret med en komiker som da antakeligvis skal stå for all vitsingen. Nå er ikke jeg så overbevist som andre om at Eddie Murphy virkelig stjal showet fra Nick Nolte i filmen nevnt over. Og James Belushi klarer det heller ikke her. Faktisk er Arnold morsommere. Men dette er en actionthriller, og på det området leverer den varene. Til og med Jim virker tøff til tider. Den sovjetiske politimannen Ivan Danko blir sendt til USA for å hente hjem gangsteren Viktor Rostavili (O'Ross), som flyktet til USA etter en rassia. Men før Danko får sin mann på flyet blir han befridd av lokale gangstere, og Danko blir nødt til å saumfare byen a la Coogan's Bluff (1968). Med seg har han Chicago-politimannen Art Ridzik, som ikke er helt happy med å være guide for Danko. Det sies at Hill fant på historien til Red Heat på 15 minutter. Det tror jeg på. Men det er ubetydelig når det kommer til en actionfilm. Det kan til og med være et pluss. Og Hill får til mye godt med den østerriske eika her. I noen scener spiller han faktisk. Belushi på sin side, er god til å spille Belushi. Og det holder i lange baner. Samspillet mellom de to er fint, actionscenene rocker og, overraskende nok, kaldkrigspolitikken blir håndtert på en veldig ok måte. Vi skjønner jo at Hill på en måte gjemmer seg bak det at Danko er sovjetisk, sånn at han slipper å følge amerikansk lov og dermed kan slå ned og skyte hvem han vil. Men heller det enn at en lokal purk kjører den samme selvtektstilen uten å bry seg om lover og regler. Filmen kan skilte med at den var den første som ble spilt inn på den røde plass i Moskva. De fleste av Gina Gershons scener som Viktors kjæreste ble klippet bort, og det er jo ikke noe pluss. Mer Gershon, Hill!

Extreme Prejudice

USA/1987/Walter Hill/Nick Nolte, Powers Boothe, Michael Ironside, Maria Conchita Alonso, Rip Torn m. fl.

Etter å ha forsøkt seg på komedie og drama (Brewster's Millions, 1985 og Crossroads, 1986) vendte Walter Hill i 1987 tilbake til den sjangeren som passer ham best. Og for en kompakt, supermacho og steinhard film han skrudde sammen. Her kommer det virkelig fram at Hill er støpt i samme skje som Sam Peckinpah (de jobbet sammen på The Getaway i 1972). Texas Ranger Jack Benteens (Nolte) barndomsvenn Cash Bailey (Boothe) har slått seg opp som narkobaron i Mexico. Og da en gruppe Black Ops-militære (Ironside, Clancy Brown, William Forsythe m. fl.) dukker opp i byen ser Benteen sitt snitt til å endelig ta et oppgjør med sin gamle kompis. Med Nolte, Boothe, Ironside, Brown, Torn og Forsythe på rollelista var dette nødt til å bli tøffe saker. Men det kan virke som om kritikerne ble tatt litt på senga av hvor TØFT det endte opp med å bli. For ikke å snakke om filmsensuren. I Norge kom den bare ut på VHS, men selv da var den klippet med 15-20 minutter. Hill nikker til gamle Peckinpah og opptil flere scener, og blodet spruter friskere enn i 99% av konkurrentene. Avslutningen er rappet usjenert fra The Wild Bunch (1969), men Hill forsøker å gjøre det enda blodigere og voldsomt enn originalen. Nolte, som baserer sin rolletolkning på en virkelig Texas Ranger, spiller mot normalt en sur og tverr lovmann som er helt uten moralsk tvil om hva han skal gjøre i enhver situasjon. Det eneste han ikke er spesielt god på er forholdet til sangerinnen Sarita. Hun går for lut og kaldt vann, og vi skjønner veldig godt at hun synes den mer livsglade Cash er mer å satse på. Dette er amerikansk action slik amerikansk action skal være. No more, no less...     

p

Vigilante Force

USA/1976/George Armitage/Kris Kristofferson, Jan-Michael Vincent, Victoria Principal, Bernadette Peters, Brad Dexter m. fl.

I 1976 feiret USA 200-årsjubileum. Det var også et år da vigilante-fenomenet herjet kinoene. Så hvorfor ikke ta de to ingrediensene og lage...vel, en slags graut. Men en veldig underholdende graut. Regissør Armitage har kun laget 7 filmer i løpet av sin karriere. Men på den lista står store ting som Hit Man (1972), Miami Blues (1990) og Grosse Point Blank (1997), så det er ikke en hvem som helst som sitter i sjefsstolen her. Etter at de fant olje har en liten by i midt-vesten blitt oversvømt av bråkmakere og mafiosoer. Til slutt ser Ben Arnold (Vincent) ingen annen utvei enn å tilkalle sin bror Aaron (Kristofferson) og hans vietnam-kompiser. De blir ansatt som en slags andre politistyrke. Men snart begynner de å opptre verre enn dem de skal ta hånd om, og Ben skjønner at han må gjøre noe. Og det er her jeg antar 1776 og revolusjonen kommer inn, den vanlige, fredelige amerikaner slår tilbake mot okkupantene. Men det er selvsagt ikke noe annet enn et påskudd for en masse skyting. Og Armitage er som sagt ingen hvem-som-helst, så actionscenene er av ypperste merke. Jeg vet ikke hvor mange stuntmenn som jobbet med denne filmen, men alle barslagsmålene, bilkræsjene og fallene fra hustak tatt i betraktning så var det ikke få. Se denne for actionscenene, og ikke noe annet. De som er interessert i ukeblad-kjendiser kan merke seg at Victoria "Dallas" Principal spiller Vincents kjæreste og Loni "Jeg loppa Burt Reynolds for millioner" Anderson spiller prostituert.   

r

Our Man Flint

USA/1966/Daniel Mann/James Coburn, Lee J. Cobb, Gila Nolan, Edward Mulhare, Benson Fong m. fl.

He was the best - undisciplined but the best.

Holdbarheten til de mange James Bond-parodiene/kopiene på 60-tallet ser ut til å henge på hvor seriøst de tar seg selv. For mange mennesker er selvfølgelig figuren 007 helt latterlig. Men tar vi en titt på etterligningene, så ser vi kjapt at den engelske agentens eventyr i bunn og grunn er thrillere og ikke komedier. Så med Bond i den ene enden og Austin Powers i den andre, har vi en slags målestokk på hva slags film vi har foran oss. Our Man Flint kan i utgangspunktet se ut som om den lener mot Austin Powers. Men Coburns rolletolkning, karatekampene og spesialeffektene tvinger den over i den andre enden av skalaen. Terrorister med evnen til å styre været holder hele planeten som gisler. Og siden agent 0008 (Robert Gunner) er opptatt, velger verdens ledere å sende den tidligere spionen Derek Flint (Coburn) ut i felt for å løse saken. Flint er først motvillig, men da fienden kidnapper hans fire (!) samboere skjerpes frontene. I likhet med alle de andre wannabiene satser Flint-filmene stort på lettkledde damer, noe som kunne blitt sleazy på den sedvanlige måten. Men måten Coburn agerer på gjør det hele litt mer spiselig. Og timene som elev hos Bruce Lee, sørger for at nevekampene er av første klasse. I tillegg er historien faktisk lite grann spennende. Vi vil ihvertfall se hvordan det ender. Et godt forsøk.     

r

In Like Flint

USA/1966/Gordon Douglas/James Coburn, Lee J. Cobb, Jean Hale, Andrew Duggan, Anna Lee m. fl.

An actor? As president?

Andre omgang med Derek Flint er som forventet ørlite grann mer parodisk. Men Coburns stil, nevekampene og oppfinnsomheten er fortsatt inntakt. Og sluttsummen blir en svært så severdig oppfølger. Men det er klart, holdningene filmen representerer når det gjelder feminisme og mannsjåvinisme kunne fylt et helt seminar. Alle klisjeene er selvsagt på plass, og selv om det ligger en uuttalt tone under om at kvinner hadde styrt verden langt bedre enn menn, så er det bikinier, trutmunner og dårlige sexvitser som fyller lerretet. Men som sagt, med litt velvilje kan man velge å se en slags gryende feminisme i krokene. Flint sier selv at han har kuttet ned fra fem samboere til tre, så det er håp. Presidenten (Duggan) er kidnappet, faren for en atomeksplosjon i atmosfæren er overhengende og en bande med kvinner (Hale, Anna Lee m. fl.) holder på å ta over styringen av jorda; Verden trenger superagent Derek Flint (Coburn) mer enn noen sinne. Det var snakk om en tredje Flint-film i 1968, men Coburn satte ned foten. Hvilket er synd, for det er ikke mange filmer i akkurat denne sjangeren med såpass høy kvalitet. I 1976 ble det laget en tredje film for TV, men da uten Coburn eller noe av det som gjorde de to første filmene severdige. De som er interesserte i kjente ansikter i små, tidlige biroller kan se etter James "Spanerne på Hill Street" Sikking og Richard "Huset på prærien" Bull.