r

The Return of the Musketeers

England/1989/Richard Lester/Oliver Reed, Richard Chamberlain, Michael York, Frank Finlay, Christopher Lee m. fl.

r

The Four Musketeers

England/1973/Richard Lester/Oliver Reed, Richard Chamberlain, Michael York, Raquel Welch, Frank Finlay m. fl.

I våre dager er det såpass vanlig med oppfølgere, at ingen ville leet på et øyelokk om The Four Musketeers dukket opp på kino året etter The Three Musketeers. Heller ikke om den var blitt spilt inn samtidig. Det som nok hadde skapt litt røre også i dag, er om ingen hadde fortalt skuespillerne at det ble laget to filmer samtidig - og bare betalt dem for en av dem. The Four Musketeers fortsetter ikke overraskende historien der den første filmen sluttet. Denne gang er silkehanskene av, og Richelieu (Charlton Heston), Rochefort (Christopher Lee) og de Winter (Faye Dunaway) går hardere til verks enn noen gang tidligere. De kidnapper Constance (Welch), de planlegger attentat mot dronningens engelske elsker, hertugen av Buckingham (Simon Ward), og de saboterer Frankrikes krig mot protestantene. Alt for å få has på kongens iherdige musketerer (Reed, Chamberlain, Finlay og York). På grunn av lureriet fra produsentene gikk skuespillerne til sak mot selskapet - og vant. Og ser man på de to historiene, så er det ingen tvil om at dette ble spilt inn for å være to forskjellige filmer. Utseendemessig er de temmelig like. Men actionscenene er faktisk ørlite grann bedre her. Og det at de har en klar misjon gjør tempoet og spenningskurven flere tjenester. Welch er litt mindre med denne siste gangen, mens Dunaway er mer med. Et godt bytte spør du meg, siden førstnevntes komiske bravader nok var det svakeste punktet i den første bolken. Og den endelige duellen mellom Michael York og Christopher Lee (som ligner mer på kaptein Krok enn Dustin Hoffman noen gang gjorde) er høydepunktet i hele eventyret.     

r

The Three Musketeers

England/1973/Richard Lester/Oliver Reed, Richard Chamberlain, Michael York, Raquel Welch, Frank Finlay m. fl.

Alexander Dumas' historier om de fire musketerene Athos, Porthos, Aramis og D'Artagnan har vært filmet utallige ganger, med en rekke forskjellige skuespillere. Men selv om sverdsvingersjangeren legger noen ufravikelige føringer på filmskaperne, så kan jeg ikke tenke meg noen bedre epoke enn 70-tallet for å virkelig få fram den unike blandingen av eventyr, action og humor som historiene krever. Regissør Lester er kanskje noe generøs med vitsene, men aldri på en måte som går på bekostning av sverdkampene. Og i hvilken annen filmatisering har vi sett hovedrolleinnehaverne være så tidsriktig svette, støvete og fulle av skitne triks som de her? De gjør også hovedsaklig sine egne stunts. Noe som gir en viss realisme til fektingen. Ikke før har D'Atagnan (York) kommet til Paris, så havner han midt oppe i kampen mellom de kongetro musketerene Athos (Reed), Porthos (Finlay) og Aramis (Chamberlain) og kardinal Richelieu (Charlton Heston), hans høyre hånd Rochefort (Christopher Lee) og lady de Winter (Faye Dunaway). Og for å komplissere det hele forelsker han seg i dronningens syerske Constance de Bonacieux (Welch). Det fortelles at både skuespillerne og stuntmennene på settet fryktet kamper mot Oliver Reed, da han ofte gikk så brutalt fram at det gikk på helsa løs. Og kanskje var det da poetisk rettferdighet at han selv ble livstruende skadet i en av filmens siste dueller. Opprinnelig var denne filmen tenkt som et eventyr for The Beatles, men det ble avgjort at de rett og slett var for kjente og ville ta fokus bort fra historien. Sikkert lurt.     

r

Assault on Precinct 13

USA/1976/John Carpenter/Austin Stoker, Darwin Joston, Laurie Zimmer, Martin West, Tony Burton m. fl.

-Son, there is something strange about you. You got something to do with death.

John Carpenters siste film før det store gjennombruddet med Halloween (1978), er en frisk blanding av Howard Hawks Rio Bravo (1959) og George A. Romeros Night of the Living Dead (1968). Men for den observante seer er det også mye som varsler om hva regissøren skulle by på i nevnte Halloween, Escape From New York (1981) og selvsagt The Thing (1982). Vi snakker altså om en slags klaustrofobisk skrekkaction, som til tross for sitt lave budsjett og varierende skuespillerprestasjoner er rent b-filmgull for kjennere av sjangeren. Etter en politirazzia hvor flere gjengmedlemmer blir drept, sverger lederne hevn. I samlet flokk angriper de en stengt politistasjon, og tvinger dermed de resterende ansatte og innsatte til å kjempe med de midlene de har til rådighet. Frontet av den karismatiske Darwin Joston som fangen Napoleon Wilson, den adekvate Austin Stoker som stasjonssjefen Ethan Bishop og Laurie Zimmer som den så-laidback-at-hun-nesten-sover kontoransatte Leigh, er menneskene på politikammeret akkurat så interessante at vi virkelig føler på redselen for massene som aldri slutter å angripe. Og Carpenter har gitt gjengmedlemmene akkurat så lite menneskelighet at de mest av alt minner om hordene av zombies som har fylt annenhver skrekkfilm siden slutten av 60-tallet. Carpenter har sagt at dette er den morsomste innspillingen han har vært med på. Og det var visstnok takket være denne filmen at Donald Pleasence stilte velvillig opp i både Halloween og Escape From New York. Sjekk gjerne ut den helt greie nyinnspillingen med Laurence Fishburne og Ethan Hawke fra 2005.    

r

How to Steal a Million

USA/1966/William Wyler/Audrey Hepburn, Peter O'Toole, Eli Wallach, Hugh Griffith, Charles Boyer m. fl.

Etter å ha blitt megagigasuperstjerne med My Fair Lady i 1964, så vendte Audrey Hepburn tilbake til krimkomediesjangeren med denne kuppfilmen som var ment å føre henne sammen igjen med motspilleren fra Roman Holiday (1953), Gregory Peck. Men slik gikk det ikke, og inn fra siden kom Peter O'Toole. Heldigvis, vil jeg si, for timingen og de vittige replikkene er gull for en skuespiller av hans format. Og siden O'Toole er 3 år yngre enn Hepburn, så framstår kjærlighetsscenene langt mer uanstrengte og naturlige enn i f. eks. Charade. Da Nicole (Hepburn), datteren til kunstforfalskneren Bonnet (Griffith), finner ut at faren har lånt ut statuen Cellinis Venus til et museum i Paris, hyrer hun tyven Simon Dermott (O'Toole) til å stjele den før faren blir avslørt. Og for et kupp! Det var rett nok populært med innviklede kupp på film på 60-tallet, men dette skiller seg ut ved at de får det til å se så lett ut. Lett var det derimot ikke for regissør Wyler på settet. Både O'Toole og Griffith var ivrige drankere, og langt i fra lette å få til å lyde. Så da den tredje tørste skuespilleren, George C. Scott, startet med å komme flere timer for sent den første dagen, ble han erstattet med Eli Wallach. Og litt senere fikk Griffith sparken for å gå rundt naken i hotellgangene på kvelden. Men alle er enige om at det er en fin film!  

r

Arabesque

USA/1966/Stanley Donen/Gregory Peck, Sophia Loren, Alan Badel, Kieron Moore, Carl Duering, John Merivale m. fl.

Akkurat hvor viktig Cary Grant er for å få til den rette Hitchcock-stemningen, vises tydelig i Stanley Donens neste forsøk på å kopiere mesteren. Det er absolutt ingenting i veien med Gregory Peck, men som han selv visstnok påpekte stadig vekk overfor regissøren så er han ingen Cary Grant. Ellers er modellen den samme som i mesterverket Charade; en fleipete helt og en sexy medhjelper vikles inn i en historie hvor svindel, penger og mord står på dagsorden. I dette tilfellet er helten spilt av Peck, fordi Grant ikke var tilgjengelig. Og Hepburn er byttet ut med Sophia Loren, som kjører den dype utringninger og korte skjørt-stilen Audrey Hepburn aldri ville nedlate seg til. Professor David Pollock (Peck) blir hyret av president Hassan Jena (Carl Duering) til å finne ut hva rivalen general Beshraavi (Badel) pønsker på. Underveis får Pollock hjelp av spionen Yasmin Azir (Loren), og sammen klarer de to å avveie både drap og statskupp. Det er vanskelig å unngå å snakke om elefanten i rommet når det gjelder Arabesque, og det er det faktum at ingen av skuespillerne er arabiske. Og for å gjøre vondt verre, har mange av nøkkelfigurene blitt gjort mørkere i huden med sminke. Jeg sier ikke at det er rasistisk gjort av Donen & co, men det legger en ørliten demper på stemningen. Heldigvis er tempoet høyt og actionscenene mesterlig utført av debutanten Vic Armstrong.

r

Charade

USA/1963/Stanley Donen/Cary Grant, Audrey Hepburn, Walter Matthau, James Coburn, George Kennedy m. fl.

Det har ofte blitt sagt om Charade at det er den beste Hitchcock-filmen regissørgeniet aldri lagde. Og det er virkelig en genial, humoristisk thriller i mesterens ånd Stanley Donen har skrudd sammen. Det største kuppet er nok en usedvanlig opplagt Cary Grant. All ære til James Stewart, men Grant vil nok for alltid være den skuespilleren som tettest forbindes med gode, gamle Hitch. Men det er ikke et enmannshow, og en ultrasjarmerende Audrey Hepburn og skummeltcoole George Kennedy, James Coburn og Walter Matthau følger godt opp. Handlingen er som seg hør og bør innviklet, actionscenene skreddersydd for den fortsatt atletiske 59-årige Grant, og Paris viser seg som den perfekte spenningsfilmbyen den er. Da ektemannen dør under mystiske omstendigheter blir Regina Lampert plutselig plaget av tre menn (Kennedy, Coburn og Ned Glass) som hevder at avdøde har stjålet 250 000 dollar i gull fra dem. En fjerde mann, Peter Joshua (Grant), sier han vil hjelpe Regina, men snart framstår han i samme mistenkelige lys som de tre andre. Den lokale CIA-agenten, Hamilton Bartholomew (Matthau), hevder at alle fire er ettersøkte forbrytere, men kan Regina egentlig stole på ham? Cary Grant framstår i enkelte scener som nærmest upassende fleipete, og dialogen han har blitt utstyrt med er cirka 90% tullball. Men legenden får det til å fungere på et vis. Selvsagt. Det er jo Cary Grant, for pokker! En annen ting som framgår ganske tydelig, er hvor brydd han er over å spille førsteelsker mot den 25 år yngre Hepburn. Men også det får de to til å se relativt greit ut i den ferdige filmen. Vi vet jo fra Blame it on Rio (1984) at regissør Donen etter hvert utviklet noen mannsgristendenser, så vi får anta at det var skuespillerne som tok grep her. Anbefales på det varmeste!

r

The Deer Hunter

USA/1978/Michael Cimino/Robert De Niro, Meryl Streep, Christopher Walken, John Savage, John Cazale m. fl.

The Deer Hunter skapte i sin tid mye kontrovers på grunn av sin portrettering av vietnamesere. Og det var selvsagt helt på sin plass. Men hvor rasistiske scenene fra Vietnam enn må være, så klarer de ikke å ødelegge det helhetsinntrykket man sitter igjen med. Filmen er rett og slett et så imponerende stykke arbeid, at Oscar-prisene den fikk for beste film og regi var vel fortjente. Det samme var beste birolle til Walken. Og nomineringen av Streep. Men jeg stusser over at De Niros fantastiske innsats ble slått av Jon Voight. Tre russiskættede stålarbeidere, Mike (De Niro), Nick (Walken) og Steven (Savage) skal reise til Vietnam dagen etter bryllupet til sistnevnte, så lokalsamfunnet varter opp med storfest. Men krigen farer hardt med de tre, og hjemkomsten blir ikke den triumfen de der hjemme har ventet seg. Steven har mistet begge bena, Mike sliter med skadene han fikk og Nick ble rett og slett igjen i Saigon. Etter å ha innledet et forhold til Nicks kjæreste, Linda (Oscarnominerte Streep), bestemmer Mike seg for å reise tilbake og hente hjem kompisen. Regissør Ciminos gjør som det bare kunne gjøres på 70-tallet, han lar kamera fortelle historien. Bare bryllupsfesten tar 51 minutter, og består for det meste av skuespillere og statister som ser ut som om de er på en stor fest. Det er bråkete, svett og uoversiktlig. Men det er samtidig storslagen kunst. Akkurat som de stillferdige menneskeportrettene i siste halvdel av filmen er det. Da er det intimt og nært, og flott spilt av samtlige. De berømte, eller beryktede, russisk rulett-scenene gjør inntrykk rent filmatisk. Men de er egentlig for urealistiske og politisk stupide for å tilhøre en menneskelig film som The Deer Hunter prøver å være. Til slutt må jeg nevne bamsen i gjengen, Axel, spilt av Chuck Aspegren. Med sjokk, og ikke så lite vantro, fant jeg ut at Aspegren er en lokal stålarbeider og ikke skuespiller. Noe som gjør det så imponerende å se mannen spille forbannet godt mot storheter som Streep, De Niro, Cazale og Walken, at jeg ikke har ord. Kudos også til legenden Cazale, som klarte å fullføre filmen med langt framskreden kreft. Han fikk ikke sett den ferdige filmen.   

r

Double Team

USA/1997/Hark Tsui/Jean-Claude Van Damme, Dennis Rodman, Mickey Rourke, Paul Freeman, Natacha Lindinger m. fl.

Tredje, og siste, Hong Kong-regissør som brukte Van Damme som inngangsbillett til Hollywood, var John Woos tidligere samarbeidspartner Hark Tsui. Tsui hadde lang fartstid som produsent av storslåtte eventyrfilmer, og det må ha vært nedslående for både regissør og stjerne at den store suksessen uteble. Pressen skyldte på et litt for lettbeint manus, og involveringen av bråkebøtta Dennis Rodman i en altfor stor rolle for hans begrensete skuespillertalenter. Det hjalp heller ikke at kranglefanten Mickey Rourke var hentet inn for å gi skurkerollen et snev av stil. Ingenting av dette gjør selvsagt inntrykk på oss som er interessert i om det er en god actionfilm eller ikke. For det er det. Tsuis regi, Sammo Hungs koreografi og herr Van Dammes fysikk sørger for det. Agenten Jack Quinn (Van Damme) blir "pensjonert" etter et mislykket forsøk på å fange terroristen Stavros (Rourke) og plassert i et hemmelig fengsel. Men fire vegger kan selvsagt ikke holde på en mann som Quinn. Og med hjelp fra våpenselgeren Yaz (Rodman) gjenopptar han jakten på Stavros. Det ble i sin tid gjort et stort nummer ut av at Rourke hadde trent kickboksing i måneder før innspillingen. Og det er godt mulig. Men når man er 45 år, og man spiller mot selveste Jean-Claude, så er det langt viktigere hvor lik stuntmannen er deg selv. Og er vel sånn bob-bob her. Da er jeg mer imponert over Rodmans innsats. Og selvsagt Van Dammes. Før Michael Jai White, Jason Statham og Scott Adkins entret arenaen var det ikke mange vestlige martial arts-stjerner som kunne konkurrere med belgieren når det gjaldt atletisk kampstil. Og de som ønsker å se akkurat det, kan trygt ta en titt på Double Team. Bare ikke forvent for mye av manus og skuespill. Hark Tsui ble hentet tilbake til Knock Off året etter.        

r

Maximum Risk

USA/1996/Ringo Lam/Jean-Claude Van Damme, Natasha Henstridge, Jean-Hughes Anglade, Zach Grenier, Paul Ben-Victor m. fl.

Hong Kong-kinesisk regissør nummer to som prøvde seg på Van Damme som inngangsbillett til det amerikanske markedet, var Ringo Lam. Og mannen som tidligere hadde stått bak schlæger som Full Contact (1992, med yun-fat Chow i en av sine villeste roller) og Burning Paradise (1994), guidet vår mann gjennom en actionhistorie som etter mitt syn er en av hans beste. Handlingen er kanskje ikke verdens mest originale, men filmen er så full av den litt outrerte og kyniske stilen som ellers bare fungerer i Asia, at våre blaserte dvd-øyne faktisk åpner seg litt mer enn vanlig. Det gjør heller ingenting at Van Damme faktisk har noe som kan minne om kjemi med Henstridge. Da den franske politibetjenten Alain Moreau (Van Damme) finner ut at ikke bare har han en tvilling, men at broren Mikhail Suverov (Van Damme) har blitt drept av de russiske gangsterne han jobbet for, går han undercover som mafioso. Og snart er han og brorens kjæreste, Alex (Henstridge), som seg hør og bør på flukt fra både russerne og FBI. Med Lam i registolen og en liste med stuntmenn lang som et vondt år, kunne ikke dette bli annet enn underholdende greier. Franskmannen Remy Julienne sørger for endel heftige biljakter. Og stjernen gjør det han kan best. Filmen ble dessverre ingen suksess, men Ringo ble kalt tilbake for to filmer til (Replicant, 2001 og In Hell, 2003), så det var i hvert fall ikke han som fikk skylda. Moro å se Jean-Hughes "Betty Blue" Anglade påkledd og i en mer handlekraftig rolle.    

r

Hard Target

USA/1993/John Woo/Jean-Claude van Damme, Lance Henriksen, Yancy Butler, Arnold Vosloo, Wilford Brimley m. fl.

Etter det internasjonale gjennombruddet med The Killer (1989) og Hard-Boiled (1992) var det bare et tidsspørsmål før John Woo ville bli hentet over til USA. Og på 90-tallet så det ut til at en viss belgier var inngangsbilletten. Mange fans var selvfølgelig skeptiske til å se spagat-akrobaten i en John Woo-film, men resultatet var mer enn godkjent. Det som i utgangspunktet er en av Van Dammes bedre filmer blir hevet til nye høyder av Hong Kong-regissørens mange tekniske og filosofiske varemerker. Og sett nå i etterpåklokskapens tilgivende lys er det klart at vi også snakker om en god John Woo-film. Ikke så god som Face/Off (1997), kanskje, men absolutt verdt en plass i filmhylla. Emil Fouchon (Henriksen) og Pik van Cleef (Vosloo) reiser verden rundt og lar sadistiske millionærer jakte på hjemløse krigsveteraner for penger. Men da de starter opp i New Orleans, og ypper seg mot den mystiske Chance Bodreaux (Van Damme), ser det endelig ut til at de har bitt over mer enn de kan svelge. Historier om den ensomme krigeren som blir jaktet på av en liten hær, er gammel i filmsammenheng. The Naked Prey (1965) er kanskje den første som popper opp i hukommelsen. I denne versjonen er det muligens mer utførelsen enn handlingen som er trekkplasteret. Og i mesterens hender er det virkelig et godt stykke actionhåndtverk vi blir servert. Synd Van Dammes ego utelukket videre samarbeid med Woo.  

r

The Name of the Rose

Frankrike-Italia-Tyskland/1986/Jean-Jacques Annaud/Sean Connery, Christian Slater, Michael Lonsdale, Elya Baskin, F. Murray Abraham m. fl.

Da det ble kjent at Annaud ville bruke ca 190 av bokas 600 sider, skrek landets norsklærere og andre kultursnobber opp om at dette var en skandale. Om de har, som opphavsmannen Umberto Eco, tødd opp siden 1986, aner jeg ikke. Men jeg synes det ville være rart om de ikke har sett hvilken særegen og underholdende film franskmannen ga oss. Året er 1357 og det skal holdes en debatt mellom en gruppe fransiskanermunker og pavens menn, om hvorvidt kirken skal kvitte seg med all rikdom. Åstedet et et benediktinerkloster i de franske alpene. Men før gjestene ankommer, hjemsøkes klosteret av en serie drap på beboerne. Og det blir opp til den kvikke munken William av Baskerville (Connery) og hans lærling Adso av Melk (Slater) å løse mordmysteriet. Helst før den spanske inkvisisjonens torturglade mann (Abraham) ankommer klosteret. Annaud brukte hele fem år på å finne de rette skuespillerne til filmatiseringen av Ecos roman. Og det er litt av en samling tyske, franske, engelske, italienske og amerikanske ansikter han har fått med. Den som stikker seg mest ut er den fantastisk sminkede Ron Perlman. Mannen har jo i utgangpunktet et noe spesielt utseeende. Men her ser han bare helt utrolig ut! Det sier litt om karrieren til Connery på dette tidspunktet, at han ble regnet av produsentene som et usalgbart navn. Og det bare ett år før Oscaren for The Untouchables! Det hører også med til historien at Slater bare var 15 år da han spilte inn sexscenen med filmens eneste kvinnelige skuespiller (Valentina Vargas). Man kan bare tenke seg hvilken "skandale" facebook hadde laget ut av det i dag...     

 

r

The Professionals
USA/1966/Richard Brooks/Lee Marvin, Burt Lancaster, Claudia Cardinale, Jack Palance, Robert Ryan m. fl.
Fra første bilde hersker det liten tvil om The Professionals er nært tilknyttet Sam Peckinpahs helt spesielle westernunivers. Både tidsmessig og utseendemessig kan vi si at den plasserer seg midt i mellom Major Dundee (1965) og The Wild Bunch (1969). Og det spørs om ikke det var på grunn av rollen som Henry Fardan i denne filmen at Peckinpah vurderte å bruke Marvin i rollen som Pike i The Wild Bunch. Da den meksikanske banditten Jesus Raza (Palance) kidnapper kona (Cardinale) til rancheren Joe Grant (Ralph Bellamy), hyrer den gamle stabukken 4 profesjonelle revolvermenn (Marvin, Lancaster, Ryan og Woody Strode) til å hente henne tilbake. Men hvor gjerne vil egentlig fru Grant tilbake til ektemannen? I 1966 begynte amerikanske westernfilmer for alvor å ta etter de italienske, og hovedrolleinnehaverne hadde ikke alltid de edleste hensikter. Men hva så? Det er slikt det gjerne blir god action ut av. Foruten Marvin som den trauste grinebiteren av en leder, får vi Lancaster på sitt mest glisende og halvpsykopatiske. Ryan er som vanlig neddempet og småsur. Og Strode ser ut som han bare er glad for å få være med. Men den som kanskje gjør størst inntrykk (slik hun også gjorde det i Barquero med Lee Van Cleef fire år senere) er Marie Gomez som Razas høyre hånd Chiquita, en på alle måter frodig dame som gjerne viser sin makt ved å bade foran de andre mennene i banden. Bak kamera var det visstnok ikke bare fryd å spore. Skuespillerne og crewet bodde i Las Vegas, og perfeksjonisten Lancaster hadde liten tålmodighet med Marvin og Strodes evigvarende fyllefester. Kjemien mellom Burt og Lee var alt annet enn god. Men på lerretet ser vi noe helt annet, og det er vel det som teller. 

r

Eyewitness

USA/1981/Peter Yates/John Hurt, Sigourney Weaver, Christopher Plummer, James Woods, Morgan Freeman m. fl.

When he was a kid, Aldo must have wanted to be a suspect when he grew up.

-Lt. Jacobs

Her får vi Sigourney Weaver og John Hurt i sine 2. hovedroller etter skrekkisene Alien (1979) og Altered States (1980). De gjør begge hederlige forsøk på å spille helt vanlige mennesker. Men med sine 1,82 og 1,88 på strømpelesten og jeg-har-noe-å-skjule oppsyn får vi hele tiden inntrykk av at det er de som er skurkene. Men i en thriller som dette er jo det helt greit. Og om noen skulle være i tvil om den saken, så har Yates tatt med James Woods og Christopher Plummer på rollelista. Vaktmesteren Daryll Deever (Hurt) er avstandsforelsket i reporteren Tony Sokolow (Weaver), og da han en dag befinner seg i nærheten av et drap later han som om han vet mer enn han gjør for å få treffe henne igjen. Men dessverre for Daryll vekker dette også nysgjerrigheten til morderen. For en dreven ringrev som Plummer er nok rollen som Sokolows forlovede en liten spasertur i parken. Og derfor er det desto mer spennende å se at den kommende røveren Woods allerede er akkurat slik vi har blitt vant til å se ham. Det samme gjelder Morgan "Gud" Freeman. Har den mannen aldri vært ung? Eyewitness er en velspilt og godt regissert liten spenningsfilm, men kanskje ingen bauta i thrillershjangeren. 

r

Klute

USA/1971/Alan J. Pakula/Jane Fonda, Donald Sutherland, Charles Cioffi, Roy Scheider, Dorothy Tristan m. fl.

Klute hører til blant de kjempevoksne filmene som kom fra USA mot slutten av 1960 og fram til begynnelsen av 1970-tallet. Fra Midnight Cowboy (1969) til Taxi Driver (1976) omtrent. Alle handler om det harde livet på gata i New York, og alle kan skilte med en Oscar-vinnende hovedrolleinnehaver. I Klutes tilfelle dreier det seg om prostitusjon, legemliggjort av en bravurforestilling fra Jane Fonda. Med god støtte fra en stødig Sutherland, må det legges til. Privatdetektiven John Klute (Sutherland) kommer til New York for å etterforske vennen Tom Grunemans (Robert Milli) forsvinning. Hans eneste spor er noen brev Gruneman skrev til prostituerte Bree Daniels (Fonda). Men da det viser seg at Daniels blir terrorisert av en ukjent mann, tar saken en annen vending. Fonda er fantastisk god her, og spesielt i scenene hvor hun er i samtale med psykologen sin. Prostitusjon på gata og i bordeller, narkotikamisbruk, kvinnemishandling, perversiteter og vold har sjelden blitt behandlet såpass grundig og voksent som her. Sutherland får agere den streite, litt kjedelige utenforstående som rydder opp så godt han kan. Det er ingen flashy rolle, men den er viktig. Roy Scheider, av alle, representerer Det Store Eplets mange halliker, og han gjør det på en måte som nesten visker ut sheriff Brody og hans kamp mot kjempehaien fire år senere. Dette blir regnet som den første i regissør Pakulas paranoia-trilogi (The Parallax View, 1974 og All the President's Men, 1976 er de andre to), og er selvskrevent pensum for alle som er interessert i film, New York, politikk, historie etc, etc. Fonda og Sutherland fortsatte sitt forhold i privatlivet, noe gamle Donald ser ut til å gjøre med alle han spiller mot. Se opp for Charles "Sjefen til Shaft" Cioffis filmdebut. Mannen er et unikum i filmhistorien.  

r

Heaven's Gate

USA/1980/Michael Cimino/Kris Kristofferson, John Hurt, Christopher Walken, Isabelle Huppert, Sam Waterston m. fl.

La meg bare begynne med å fastslå at dette er et mesterverk! Ikke hør på surmagete kritikere eller tro på den hatkampansjen filmen ble utsatt for. Ja, regissør Cimino brukte penger som en full høyremann. Og Universal Artists gikk konk til slutt. Men hver eneste dollar er å se på lerretet. Og det er synd at filmen led den triste skjebnen den fikk. Men nok om det, denne nyrestaurerte dvd-utgivelsen er det nærmeste man kommer Ciminos visjon, og er absolutt verdt en titt. I Wyoming i 1890-årene setter en gruppe landeiere og kvegbaroner (Waterston, Hurt m. fl.) opp en liste med 125 navn på immigranter de ønsker fjernet fra områder de trenger til kveget sitt. Marshall James Avery (Kristofferson), kjæresten Ella Watson (Huppert) og bareieren John L. Bridges (Bridges) står først litt på utsiden av konflikten, men blir raskt dratt inn i den da volden begynner. Også revolvermannen Nathan D. Champion (Walken), som opprinnelig jobber for kvegselskapet, blir nødt til å velge side da han innser hva som er i ferd med å skje. Heaven's Gate er basert på en sann historie, men er i tillegg så smekkfull av lånte hendelser fra verdenshistorien og politiske metaforer at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Manusforfatter Cimino har nok hatt den russiske revolusjonen i tankene. Og den amerikanske. Og egentlig alle verdenshendelser hvor de fattige og undertrykte står opp mot de rike og mektige med våpen i hånd. Men vel så viktige er tankene han gjør seg om ungdommens romantiske syn på verden, politisk teori versus virkeligheten, og veien fra tanker til handling. Kan man være rik og samtidig på de fattiges side? Filmen er så full av tanker og ideer at den kan være kilde til ett års kafediskusjoner. I tillegg til å være en spennende actionfilm med fantastiske skuespillerprestasjoner, tidsriktig musikk og bilder så vakre at du vil henge dem på veggen.          

 

r

Wild Geese II

England/1985/Peter Hunt/Scott Glenn, Barbara Carrera, Edward Fox, Laurence Olivier, Robert Webber m. fl.

Starten på Wild Geese II, hvor de viser  en rekke scener med Richard Burton fra The Wild Geese (1978), forklarer ganske godt hva denne oppfølgeren var ment å være; Et nytt oppdrag for de gjenlevende fra forrige film. Men Roger Moore trakk seg og Burton døde dessverre før opptakene startet. Og det burde ha vært slutten på drømmen. Men produsent Euan Lloyd kjørte på, nå med Edward Fox som broren til Burtons rollefigur og amerikanske Scott Glenn som en ny lederfigur. Og selv om den burde vært kalt noe annet, så er ikke Wild Geese II noen dårlig film. En TV-kanal, ledet av bl. a. søsknene Kathy og Michael Lukas (Carrera og John Terry), hjernestormer fram en ide om å befri Rudolf Hess (Olivier) fra fangenskap for å intervjue ham. Til jobben trenger de leiesoldater, og valget faller på John Haddad (Glenn) og Alex Faulkner (Fox). Det er en nesten umulig jobb, og den blir ikke lettere av at både britisk etterretning og tyske nynazister vil ha et ord med i laget. Glenn er som vanlig tøffere enn toget. Og Fox er veldig god på roller hvor han kan være kald og kynisk, med et glimt i øyet. Carrera virker litt malplassert, men får vise at hun faktisk kan spille noe annet enn James Bond-skurker og armheng til Chuck Norris. Og så var det Olivier, da. Han er åpenbart ikke i god form under innspillingen, men gjør så godt han kan. Og med Olivier er ikke det så rent lite. Det som er av politikk er relativt greit håndtert, men det evige 80-tallshatet til IRA og PLO virker bare utdatert i dag. Et par hyggelige timer, men noen ekte Wild Geese er det vel strengt tatt ikke? 

r

The Presidio

USA/1988/Peter Hyams/Sean Connery, Mark Harmon, Meg Ryan, Jack Warden, Jenette Goldstein m. fl.

Etter Outland (1981) kan vi slå fast at regissør Peter Hyams, som også er fotograf på sine egne filmer, virkelig kan det med å få maksimalt ut av Sean Connery. Og i denne småfreske thrilleren gir han da også jernet som skuespiller. Bare synd han ikke fikk oppfylt ønsket sitt om å ha Kevin Costner som motspiller, ett år etter at skotten ble Oscar-vinner for The Untouchables. Eller Jeff Bridges. Eller Don Johnson. For om det er et svakt ledd i The Presidio, så er det hovedrolleinnehaver Mark Harmon. Mannen utfører flere gode stunts selv, og han har et oppsyn som får ham til å se ut som en stjerne. Men fyren er og blir en TV-skuespiller som ikke makter å tilføre rollefiguren sin særlig sjarm. Hvilket i og for seg er greit, all den tid dette er den store skottens show. En MP (Goldstein) blir skutt inne på militært område i San Fransiscos berømte Presidio. Siden han har vært stasjonert på basen tidligere, blir politimannen Jay Austin (Harmon) satt på saken. Sjefene hans tok da ikke med i beregning at Austin har et svært anstengt forhold til flere av offiserene der, og til oberstløytnant Alan Caldwell spesielt. Noe som ikke blir bedre da Austin involverer seg med Caldwells datter Donna (Ryan). Connery hadde en svært god action-periode fra midten av 80-tallet og opp til midten av 90-tallet. Denne filmen blir, av flere grunner, sjelden nevnt når status settes opp. Og den må nok regnes mer som tidtrøyte enn en må-se. Men likevel er den så absolutt verdt en titt for å få med seg når Sir Sean setter inn toppgiret og gir oss et par scener med virkelig storslått skuespill. I tillegg til mye god action på bil, skyte, slåsse-fronten, da...

r

Off Limits

USA/1988/Christopher Crowe/Willem Dafoe, Gregory Hines, Amanda Pays, Fred Ward, Scott Glenn m. fl.

-You're floatin' in a big sea of shit and instead of just stayin' in the boat, no, you reach out and you pick up this one little turd and you say "This turd, well THIS turd pisses me off. I'm gonna do somethin' about THIS turd!

Off Limits- eller Saigon, som den het her i europa - føyer seg pent inn i rekken av ærlige Vietnam-filmer fra 80-tallet. Forskjellen er at bortsett i fra en kort scene, så er ikke dette en krigsfilm. Vel, handlingen er fra Saigon under krigen mellom USA og Nord-Vietnam, men vi snakker om en relativt vanlig krimhistorie. De sivilkledde militærpolitispanerne Buck McGriff (Dafoe) og Albaby Perkins (Hines) kommer på sporet av en seriemorder i bordellkvarteret i Saigon. Og som om det ikke var vanskelig nok å forsøke å finne en morder midt under en krig, så viser det seg snart at den mistenkte er offiser i deres egen hær. Denne lavbudsjettsthrilleren kom mellom Platoon (1986) og The Last Temptation of Christ (1988), så det er kanskje ikke så rart at den drukna litt i all viraken de andre to storkanonene skapte. Men dette er likevel solide saker, som gjøres enda mer interessant på grunn av settingen og tidskoloritten. Dafoe og Hines er virkelig gode i hovedrollene, men overspilles av og til av en overbevisende sinnsyk Scott Glenn og en steintøff Fred Ward.    

r

Midnight Run

USA/1988/Martin Brest/Robert De Niro, Charles Grodin, Yaphet Kotto, John Ashton, Dennis Farina m. fl.

I våre dager er det ingen som hever et øyebryn når de hører om en actionkomedie med Robert De Niro i en av rollene. Men i '88 var dette så absolutt ikke hverdagskost. Alle visste at en morsom spenningsfilm fra regissøren av Beverly Hills Cop (1984) høyst sannsynlig ville bli noe utenom det vanlige. Det publikum ikke var forberedt på, var hvor bra det funket med den seriøse metodeskuespilleren i rollen som en litt forsoffen prisjeger. Og tar vi så med Charles Grodin i sitt livs form som enda morsommere sidekick, så snakker vi! Sjefen (Joe Pantoliano) til prisjegeren Jack Walsh (De Niro) kan tape 450 000 dollar hvis mafiarevisoren Jonathan Mardukas (Grodin) slipper unna. Han sender derfor sin beste mann tvers over USA for å hente hjem flyktningen. Det Walsh ikke vet er at rivalen Marvin Dorfler (Ashton) og den koleriske FBI-sjefen Alonzo Mosely (Kotto) også er ute i samme ærend. Og da det viser seg at Mardukas har flyskrekk, blir det en lang tur hjem til LA. Regissør Brests grep om action- og krimelementene er selvsagt det som redder en historie som dette. Humoren er egentlig bare krydder mellom slagene. Men man må nok ha et visst budsjett og talentfulle skuespillere for å få det til å funke på et så høyt nivå som dette. Brest stod bak kun 7 filmer i løpet av karrieren, før han pensjonerte seg for godt etter hetsen av ham og Ben Affleck og Jennifer Lopez for den utskjelte (men greie) filmen Gigli (2003).   

 

r

Hard-Boiled

Hong Kong/1992/John Woo/yun-fat Chow, Tony Chiu-Wai Leung, Teresa Mo, Philip Chan, Anthony Chau-Sang Wong m. fl.

I 1992 var heroic bloodshed-sjangeren litt på hell, og hvor passende var det ikke at John Woo og yun-fat Chow da kom med sitt magnum opus? Hard-Boiled er ikke en like stilig eller sjangerskapende film som The Killer (1989), men den er nok teknisk og regimessig bedre. Chow, og motspiller Leung, blir virkelig kjørt gjennom kverna av Woo. Og endel av de stuntsene de gjennomfører gjør oss seere helt utkjørt før eventyret er ferdig fortalt. Man kan bare forestille seg hvor pumpa skuespillerne må ha vært etter de 123 dagene det tok å spille inn skytefilmen over alle skytefilmer. 100 000 løsskudd ble avfyrt og 307 rollefigurer ble skutt. Dette er definitivt ikke en film for pasifister. Den uortodokse politimannen "Tequila" Yuen (Chow) jobber hardt for å få has på gangsteren Johnny Wong (Wong) og hans steinharde høyre hånde Mad Dog (Phillip Chung-Fung Kwok). Samtidig er undercover-politimannen Alan i ferd med å komme nært innpå Wong. På et eller annet tidspunkt blir Tequila og Alan nødt til å samarbeide. Hard-boiled var den første av Woos filmer som gjorde det bra i USA, og som derfor var medskyldig i at mesterregissøren flyttet til Hollywood for et knippe filmer. Og selv om Hard Target (1993) og spesielt Face-Off (1997) er fantastiske actionfilmer, så når de aldri opp på samme nivå som The Killer og Hard-Boiled. De er premieeksempler på en type praktiske, analoge actionfilmer som ikke engang b-filmmakere forsøker seg på nå for tiden. Så løp og kjøp. Kanskje spesielt for å se den 2,5 minutter lange scenen som uten kutt viser hvordan Chow og Leung skyter seg gjennom en sykehuskorridor, tar heisen opp noen etasjer og så fortsetter å skyte i en ny korridor. Helt fantastisk gjennomført av både skuespillere, regissør, stuntmenn og de pyroteknisk ansvarlige. Og det er enda mer imponerende når vi hører at det er den samme korridoren som blir ryddet og klargjort på 20 sekunder før heisdørene går opp igjen!  

r

Apocalypse Now - Redux

USA/1979/Francis Ford Coppola/Martin Sheen, Marlon Brando, Robert Duvall, Laurence Fishburne, Harrison Ford m. fl.

Apocalypse Nowvar alltid en mektig filmopplevelse - kanskje en av de mektigste noen sinne. Redux-versjonen legger til nesten 1 time, og feier til side all tvil om at dette er et stykke filmopplevelse som nok aldri vil bli forsøkt overgått. Og med det mener jeg at ingen normal person vil forsøke å gjenta det Coppola gjennomgikk for å få John Milius' manus festet til filmduken. Det tok vår mann 3 år å få alt ferdig, og da hadde han slitt med finansiering, en intens jakt på skuespillere til å fylle de største rollene, tyfoner som ødela settet, Martin Sheens hjerteinfarkt, Marlon Brandos galskap, Dennis Hopper som fikk en 14 år gammel Laurence Fishburne hektet på heroin, sin eget psykiske sammenbrudd osv, osv. Og likevel, det han satt igjen med var, ihvertfall i redux-utgaven, en filmreise som viser oss alle de sidene ved krig som vi helst ikke vil tenke på. I fantastisk komponerte bilder får vi se hvordan krig kan være vakkert, stygt, grotesk, absurd, skremmende og surrealistisk. Oberst Walter E. Kurtz (Brando) har desertert fra den amerikanske hæren og startet sin egen geriljakrig i grenselandet mellom Vietnam og Cambodia. Han har blitt til sjenanse for generalene hjemme, og de sender derfor den litt ustabile kapteinen Benjamin L. Willard (Sheen) inn i jungelen for å rydde ham av veien. Willards reise oppover elva som fører til Kurtz er lang og farefylt, og Coppola bruker den til å få fram alle aspektene ved krig som vesen. Spesielt en lang scene som ble kuttet ut i 1979-versjonen, hvor Willard og båtmannskapet han reiser sammen med (Fishburne, Sam Bottoms. Albert Hall og Frederic Forrest) treffer på en fransk familie som nekter å flytte fra plantasjen sin på grunn av krigen, går langt i å forklare hvordan Vietnam-krigen startet, hvorfor USA var der og hvorfor de til slutt vil tape. Kanskje var det lettere for Milius og Coppola å la en utlending belære publikum om historien? Oscar-nominerte Robert Duvall (i en 11 minutter lang innsats) og Marlon Brando (15 minutter) har i popkulturen blitt mer eller mindre synonymt med Apocalypse Now. Duvall spiller oberstløytnant Bill Kilgore, og har de berømte replikkene "Charlie don't surf!" og "I love the smell on napalm in the morning!". Han står også bak scenen hvor det spilles Wagner under et helikopterangrep. Det er nok mye John Milius i Duvalls rolle. Likevel er det Brando som brauter seg fram som kjernen i filmen. Som kjent var den tidligere mesterskuespilleren blitt notorisk vanskelig utover 70-tallet. Og i tillegg til å møte opp full, fullstendig uforberedt og cirka 40 kilo overvektig, insisterte han på å improvisere all dialogen sin. Sikkert ikke noe en allerede hardt presset Coppola satte veldig pris på. Men dette er uomtvistelig med på å hamre inn det som jeg mener filmen handler om; Skal kriger vinnes, må vi være verre enn fienden! All ære til Duvall og Brando, men den virkelige hovedpersonen her er og blir Martin Sheen. Og det kan vel trygt slås fast at han aldri har vært bedre. Kudos også til Forrest, Hall, Harrison Ford, G.D. Spradlin og dophuene Hopper, Bottoms og Fishburne. SE DENNE FILMEN I DAG!!!      

r

Red Heat

USA/1988/Walter Hill/Arnold Schwarzenegger, James Belushi, Ed O'Ross, Laurence Fishburne, Peter Boyle m. fl.

Etter den lunkne mottakelsen av Extreme Prejudice valgte Walter Hill å vende tilbake til den mer trygge kompis-sjangeren. Denne gang forkledd som et forsøk på å få Arnold til å fungere i noe annet enn science fiction. Og som i 48 hrs (1982) blir den tøffe hovedpersonen paret med en komiker som da antakeligvis skal stå for all vitsingen. Nå er ikke jeg så overbevist som andre om at Eddie Murphy virkelig stjal showet fra Nick Nolte i filmen nevnt over. Og James Belushi klarer det heller ikke her. Faktisk er Arnold morsommere. Men dette er en actionthriller, og på det området leverer den varene. Til og med Jim virker tøff til tider. Den sovjetiske politimannen Ivan Danko blir sendt til USA for å hente hjem gangsteren Viktor Rostavili (O'Ross), som flyktet til USA etter en rassia. Men før Danko får sin mann på flyet blir han befridd av lokale gangstere, og Danko blir nødt til å saumfare byen a la Coogan's Bluff (1968). Med seg har han Chicago-politimannen Art Ridzik, som ikke er helt happy med å være guide for Danko. Det sies at Hill fant på historien til Red Heat på 15 minutter. Det tror jeg på. Men det er ubetydelig når det kommer til en actionfilm. Det kan til og med være et pluss. Og Hill får til mye godt med den østerriske eika her. I noen scener spiller han faktisk. Belushi på sin side, er god til å spille Belushi. Og det holder i lange baner. Samspillet mellom de to er fint, actionscenene rocker og, overraskende nok, kaldkrigspolitikken blir håndtert på en veldig ok måte. Vi skjønner jo at Hill på en måte gjemmer seg bak det at Danko er sovjetisk, sånn at han slipper å følge amerikansk lov og dermed kan slå ned og skyte hvem han vil. Men heller det enn at en lokal purk kjører den samme selvtektstilen uten å bry seg om lover og regler. Filmen kan skilte med at den var den første som ble spilt inn på den røde plass i Moskva. De fleste av Gina Gershons scener som Viktors kjæreste ble klippet bort, og det er jo ikke noe pluss. Mer Gershon, Hill!

Extreme Prejudice

USA/1987/Walter Hill/Nick Nolte, Powers Boothe, Michael Ironside, Maria Conchita Alonso, Rip Torn m. fl.

Etter å ha forsøkt seg på komedie og drama (Brewster's Millions, 1985 og Crossroads, 1986) vendte Walter Hill i 1987 tilbake til den sjangeren som passer ham best. Og for en kompakt, supermacho og steinhard film han skrudde sammen. Her kommer det virkelig fram at Hill er støpt i samme skje som Sam Peckinpah (de jobbet sammen på The Getaway i 1972). Texas Ranger Jack Benteens (Nolte) barndomsvenn Cash Bailey (Boothe) har slått seg opp som narkobaron i Mexico. Og da en gruppe Black Ops-militære (Ironside, Clancy Brown, William Forsythe m. fl.) dukker opp i byen ser Benteen sitt snitt til å endelig ta et oppgjør med sin gamle kompis. Med Nolte, Boothe, Ironside, Brown, Torn og Forsythe på rollelista var dette nødt til å bli tøffe saker. Men det kan virke som om kritikerne ble tatt litt på senga av hvor TØFT det endte opp med å bli. For ikke å snakke om filmsensuren. I Norge kom den bare ut på VHS, men selv da var den klippet med 15-20 minutter. Hill nikker til gamle Peckinpah og opptil flere scener, og blodet spruter friskere enn i 99% av konkurrentene. Avslutningen er rappet usjenert fra The Wild Bunch (1969), men Hill forsøker å gjøre det enda blodigere og voldsomt enn originalen. Nolte, som baserer sin rolletolkning på en virkelig Texas Ranger, spiller mot normalt en sur og tverr lovmann som er helt uten moralsk tvil om hva han skal gjøre i enhver situasjon. Det eneste han ikke er spesielt god på er forholdet til sangerinnen Sarita. Hun går for lut og kaldt vann, og vi skjønner veldig godt at hun synes den mer livsglade Cash er mer å satse på. Dette er amerikansk action slik amerikansk action skal være. No more, no less...     

p

Vigilante Force

USA/1976/George Armitage/Kris Kristofferson, Jan-Michael Vincent, Victoria Principal, Bernadette Peters, Brad Dexter m. fl.

I 1976 feiret USA 200-årsjubileum. Det var også et år da vigilante-fenomenet herjet kinoene. Så hvorfor ikke ta de to ingrediensene og lage...vel, en slags graut. Men en veldig underholdende graut. Regissør Armitage har kun laget 7 filmer i løpet av sin karriere. Men på den lista står store ting som Hit Man (1972), Miami Blues (1990) og Grosse Point Blank (1997), så det er ikke en hvem som helst som sitter i sjefsstolen her. Etter at de fant olje har en liten by i midt-vesten blitt oversvømt av bråkmakere og mafiosoer. Til slutt ser Ben Arnold (Vincent) ingen annen utvei enn å tilkalle sin bror Aaron (Kristofferson) og hans vietnam-kompiser. De blir ansatt som en slags andre politistyrke. Men snart begynner de å opptre verre enn dem de skal ta hånd om, og Ben skjønner at han må gjøre noe. Og det er her jeg antar 1776 og revolusjonen kommer inn, den vanlige, fredelige amerikaner slår tilbake mot okkupantene. Men det er selvsagt ikke noe annet enn et påskudd for en masse skyting. Og Armitage er som sagt ingen hvem-som-helst, så actionscenene er av ypperste merke. Jeg vet ikke hvor mange stuntmenn som jobbet med denne filmen, men alle barslagsmålene, bilkræsjene og fallene fra hustak tatt i betraktning så var det ikke få. Se denne for actionscenene, og ikke noe annet. De som er interessert i ukeblad-kjendiser kan merke seg at Victoria "Dallas" Principal spiller Vincents kjæreste og Loni "Jeg loppa Burt Reynolds for millioner" Anderson spiller prostituert.   

r

Our Man Flint

USA/1966/Daniel Mann/James Coburn, Lee J. Cobb, Gila Nolan, Edward Mulhare, Benson Fong m. fl.

He was the best - undisciplined but the best.

Holdbarheten til de mange James Bond-parodiene/kopiene på 60-tallet ser ut til å henge på hvor seriøst de tar seg selv. For mange mennesker er selvfølgelig figuren 007 helt latterlig. Men tar vi en titt på etterligningene, så ser vi kjapt at den engelske agentens eventyr i bunn og grunn er thrillere og ikke komedier. Så med Bond i den ene enden og Austin Powers i den andre, har vi en slags målestokk på hva slags film vi har foran oss. Our Man Flint kan i utgangspunktet se ut som om den lener mot Austin Powers. Men Coburns rolletolkning, karatekampene og spesialeffektene tvinger den over i den andre enden av skalaen. Terrorister med evnen til å styre været holder hele planeten som gisler. Og siden agent 0008 (Robert Gunner) er opptatt, velger verdens ledere å sende den tidligere spionen Derek Flint (Coburn) ut i felt for å løse saken. Flint er først motvillig, men da fienden kidnapper hans fire (!) samboere skjerpes frontene. I likhet med alle de andre wannabiene satser Flint-filmene stort på lettkledde damer, noe som kunne blitt sleazy på den sedvanlige måten. Men måten Coburn agerer på gjør det hele litt mer spiselig. Og timene som elev hos Bruce Lee, sørger for at nevekampene er av første klasse. I tillegg er historien faktisk lite grann spennende. Vi vil ihvertfall se hvordan det ender. Et godt forsøk.     

r

In Like Flint

USA/1966/Gordon Douglas/James Coburn, Lee J. Cobb, Jean Hale, Andrew Duggan, Anna Lee m. fl.

An actor? As president?

Andre omgang med Derek Flint er som forventet ørlite grann mer parodisk. Men Coburns stil, nevekampene og oppfinnsomheten er fortsatt inntakt. Og sluttsummen blir en svært så severdig oppfølger. Men det er klart, holdningene filmen representerer når det gjelder feminisme og mannsjåvinisme kunne fylt et helt seminar. Alle klisjeene er selvsagt på plass, og selv om det ligger en uuttalt tone under om at kvinner hadde styrt verden langt bedre enn menn, så er det bikinier, trutmunner og dårlige sexvitser som fyller lerretet. Men som sagt, med litt velvilje kan man velge å se en slags gryende feminisme i krokene. Flint sier selv at han har kuttet ned fra fem samboere til tre, så det er håp. Presidenten (Duggan) er kidnappet, faren for en atomeksplosjon i atmosfæren er overhengende og en bande med kvinner (Hale, Anna Lee m. fl.) holder på å ta over styringen av jorda; Verden trenger superagent Derek Flint (Coburn) mer enn noen sinne. Det var snakk om en tredje Flint-film i 1968, men Coburn satte ned foten. Hvilket er synd, for det er ikke mange filmer i akkurat denne sjangeren med såpass høy kvalitet. I 1976 ble det laget en tredje film for TV, men da uten Coburn eller noe av det som gjorde de to første filmene severdige. De som er interesserte i kjente ansikter i små, tidlige biroller kan se etter James "Spanerne på Hill Street" Sikking og Richard "Huset på prærien" Bull.