Herzog & Kinski

Werner Herzog og Klaus Kinski i et sjeldent hyggelig øyeblikk.

Fitzcarraldo

Tyskland/1982/Werner Herzog/Klaus Kinski, Claudia Cardinale, Jose Lewgoy, Miguel Angel Fuentes, Paul Hittscher m. fl.

-To Fitzcarraldo, the Conquistador of the Useless!

Werner Herzog skulle opprinnelig filme Fitzcarraldo med noen andre enn Klaus Kinski, siden han visste at skuespilleren ville gå totalt bananas ute i jungelen. Men Jack Nicholson ble for dyr, og Jason Robards ble syk etter 6 ukers filming. Så for fjerde gang valgte han å satse på sin gamle samarbeidspartner. Men selvsagt ikke uten å gjennomgå et sant helvete under produksjonstiden. Drømmeren og businessmannen Brian Sweeney Fitzgerald, kalt "Fitzcarraldo" (Kinski) av de innfødte, ønsker mest av alt å bygge en opera i jungelen i Sør-Amerika. For å få råd til dette har han planer om å slå seg opp i gummibransjen. Og for en visjonær av hans kaliber er da ikke det å trekke sin enorme båt over et fjell, for dermed å få tilgang til naboelven, noen umulighet. Som vanlig i en Herzog/Kinski-film får vi også her presentert et enormt blodslit, utført uten spesialeffekter og med skuespillerne i front, før en slags konklusjon forteller oss at alt egentlig er totalt nytteløst. Fitzcarraldo er muligens ikke helt på høyde med Aguirre, men beveger seg unektelig i samme nabolaget. Fantastiske naturbilder fra Brasil og Peru, musikk av Popol Vuh og en sterk, fysisk innsats fra Kinski. Men igjen spørs det om ikke skrekkhistoriene fra settet er like interessante. De som har sett matscenen i dokumentaren My Best Fiend, hvor Herzog forteller åpent om sitt forhold til Kinski, har en viss anelse om hvordan skuespilleren oppførte seg. Og husker kanskje at det gikk så langt at en lokal høvding tilbød seg å drepe filmstjernen. Herzog ble belønnet med prisen for beste regi i Cannes i 1982.

Woyzeck

Tyskland/1979/Werner Herzog/Klaus Kinski, Eva Mattes, Wolfgang Reichmann, Willy Semmelrogge, Josef Bierbichler m. fl. 

"Jeg får heller en kniv i magen enn å kjenne din hånd på min!"

-Maria

Legenden vil ha det til at Herzog lot Kinski hvile i knappe fem dager etter Nosferatu, og utnyttet det faktum at skuespilleren var helt utslitt for å få ønsket effekt til rollen som soldaten Woyzeck. Spilt inn på 18 dager, og med kun 27 kutt fordelt på 82 minutter, er det på flere måter en "liten" film vi snakker om. Men de som har kjennskap til skuespillet fra 1836, og i tillegg kjenner litt til regissøren og skuespillerens arbeidsmetoder, aner nok at det følelsesmessig er temmelig store ting vi får servert. Men vær advart, ekspresjonisme er på en god dag ikke lett å filme. Og med Kinski i full vigør foran kamera, ikke alltid lett å fordøye. Den tyske soldaten Franz Woyzeck (Kinski) livnærer seg, elskerinnen Maria (Mattes) og sønnen gjennom småjobber, og å være forsøkskanin for den lokale doktoren (Semmelrogge). Etter å ha gått i ukesvis på en diett bestående kun av erter er han i ferd med å forfalle fysisk og mentalt. Og da Maria begynner å ha omgang med en kjekk trommeslager (Bierbichler), går det helt over styr for stakkars Franz. Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere hvor tro Herzog har vært mot (det uferdige) originalstykket. Ei heller hvor "god" ekspresjonisme dette er. Det er liksom ikke min kopp te, dette. Men som student av Herzog og Kinskis korte, men intense samarbeid kan jeg si at dette uten tvil er en fantastisk nærstudie av et skuespiller som om ikke alltid viser skillet mellom rollefigurgalskap og sin egen ubalanse. Mattes vant skuespillerprisen i Cannes og Herzog var nominert for beste regi.     

Nosferatu: the Vampyre

Tyskland/1979/Werner Herzog/Klaus Kinski, Isabelle Adjani, Bruno Ganz, Roland Topor, Walter Ladengast m. fl.

En vampyrfilm fra Herzog og Kinski kunne aldri bli helt som andre filmer i sjangeren. Herzogs manus følger Bram Stokers historie relativt trofast. Og det blir fort klart at F. W. Murnaus film Nosferatu (1922) er et stort forbilde. Ganz er kanskje ikke akkurat den Jonathan Harker vi har forestilt oss. Men billedskjønne Adjani er perfekt som hans lidende kone Lucy. Roland Topol som Renfield får oss til å lure på om ikke Tom Waits har tatt en titt på Herzogs film før han spilte den ravgale eiendomsmegleren i Coppolas Bram Stoker's Daracula (1992). Og så er det Kinski, da. Han serverer, som vi kunne ha forutsett, en av de virkelig store vampyrprestasjonene i filmhistorien. Det er vanskelig noen ganger å se om han går for humor i visse scener. Men han er samtidig så creepy at vi rett og slett ikke klarer å le. En annen ting som stikker seg ut, er Herzogs bruk av naturen i Slovakia, Nederland og Tyskland. Der f. eks. Francis Ford Coppola brukte bøttevis med effekter for å skape grøss og gru rundt Harkers reise til Carpathia og grev Draculas slott, filmer Herzog fjellene, skogen og himmelen slik de er, og får til den samme effekten. Om ikke bedre. Jonathan Harker (Ganz) reiser til Carpathia for å selge grev Dracula et hus i Harkers hjemby Wismar. Etter å ha sett et bilde av Harkers kone, Lucy, kjøper greven straks huset. Men ikke før har han ankommet Wismar, så sprer det seg en dødelig pest over byen. Det er nå opp til Lucy å redde seg selv, Jonathan og byens innbyggere fra grevens grep. Kjennere av Bram Stokers historie vil se at Lucy har byttet navn med Mina i Herzogs versjon. Doktor Van Helsing er heller ingen stor helt i filmen, men er likevel en viktig figur. Dessverre har det ikke lekket ut noen saftige historier om Kinskis oppførsel på settet, men Herzog har sagt at rottene de brukte oppførte seg bedre enn stjernen. På den positive siden bør vi  nevne at de fire timene han brukte i sminkestolen hver dag, gikk som en drøm siden han hadde et godt forhold til den japanske sminkøren. 

Aguirre, the Wrath of God

Tyskland/1972/Werner Herzog/Klaus Kinski, Helena Rojo, Del Negro, Ruy Guerra, Peter Berling m. fl.

Werner Herzog og Klaus Kinskis stormfulle samarbeid startet til alt overmål i den hete og fuktige jungelen i Peru. Det var ego mot ego, drapstruslene haglet og statister og crew ble skadet i sammenstøtene. Men takket være Herzogs geriljatilnærming til filming og Kinskis helt særegne talent og stil, så kom de ut av skogen igjen med et mesterverk mellom hendene. Under conquistador Gonzalo Pizarros (Alejandro Repulles) leting etter den fiktive gullbyen El Dorado, blir en ekspedisjon sendt ut på flåter for å lete etter mat og vennligsinnede indianere. Gruppen blir ledet av den svake Don Pedro de Ursua (Guerra), men i skyggene sitter den stormannsgale og helt klart sinnsyke Don Lope de Aguirre (Kinski) og styrer alt. Og han mener det er bedre om de alle dør enn om de vender tilbake tomhendte. Herzog er åpen om at han skrev manuset på et par dager, filmet det hele med et stjålet kamera og improviserte hele veien nedover elva. Men hans største genistrek er nok likevel hvordan han manipulerte en fantastisk prestasjon ut av sin hissige og uberegnelige stjerne. Og fra første samarbeid er historiene fra settet nesten like interessante som selve filmen. Det handler om Kinski som fyrer løs mot naboteltet med en winchester fordi de holdt ham våkne. Herzog som truer med å drepe Kinski. Kinski som slår en statist så hardt i hodet i en scene at han nesten svimer av. Og Herzog som må la Kinski rase fra seg i et par timer før han kan begynne å spille scenen slik regissøren vil. Og så videre og så videre. Et must for alle som er interessert i filmer litt utenom det vanlige. Apocalypse Now (1979) er etter Coppolas utsagn sterkt inspirert av Aguirre.