Herzog & Kinski

Werner Herzog og Klaus Kinski i et sjeldent hyggelig øyeblikk.

Nosferatu: the Vampyre

Tyskland/1979/Werner Herzog/Klaus Kinski, Isabelle Adjani, Bruno Ganz, Roland Topor, Walter Ladengast m. fl.

En vampyrfilm fra Herzog og Kinski kunne aldri bli helt som andre filmer i sjangeren. Herzogs manus følger Bram Stokers historie relativt trofast. Og det blir fort klart at F. W. Murnaus film Nosferatu (1922) er et stort forbilde. Ganz er kanskje ikke akkurat den Jonathan Harker vi har forestilt oss. Men billedskjønne Adjani er perfekt som hans lidende kone Lucy. Roland Topol som Renfield får oss til å lure på om ikke Tom Waits har tatt en titt på Herzogs film før han spilte den ravgale eiendomsmegleren i Coppolas Bram Stoker's Daracula (1992). Og så er det Kinski, da. Han serverer, som vi kunne ha forutsett, en av de virkelig store vampyrprestasjonene i filmhistorien. Det er vanskelig noen ganger å se om han går for humor i visse scener. Men han er samtidig så creepy at vi rett og slett ikke klarer å le. En annen ting som stikker seg ut, er Herzogs bruk av naturen i Slovakia, Nederland og Tyskland. Der f. eks. Francis Ford Coppola brukte bøttevis med effekter for å skape grøss og gru rundt Harkers reise til Carpathia og grev Draculas slott, filmer Herzog fjellene, skogen og himmelen slik de er, og får til den samme effekten. Om ikke bedre. Jonathan Harker (Ganz) reiser til Carpathia for å selge grev Dracula et hus i Harkers hjemby Wismar. Etter å ha sett et bilde av Harkers kone, Lucy, kjøper greven straks huset. Men ikke før har han ankommet Wismar, så sprer det seg en dødelig pest over byen. Det er nå opp til Lucy å redde seg selv, Jonathan og byens innbyggere fra grevens grep. Kjennere av Bram Stokers historie vil se at Lucy har byttet navn med Mina i Herzogs versjon. Doktor Van Helsing er heller ingen stor helt i filmen, men er likevel en viktig figur. Dessverre har det ikke lekket ut noen saftige historier om Kinskis oppførsel på settet, men Herzog har sagt at rottene de brukte oppførte seg bedre enn stjernen. På den positive siden bør vi  nevne at de fire timene han brukte i sminkestolen hver dag, gikk som en drøm siden han hadde et godt forhold til den japanske sminkøren. 

Aguirre, the Wrath of God

Tyskland/1972/Werner Herzog/Klaus Kinski, Helena Rojo, Del Negro, Ruy Guerra, Peter Berling m. fl.

Werner Herzog og Klaus Kinskis stormfulle samarbeid startet til alt overmål i den hete og fuktige jungelen i Peru. Det var ego mot ego, drapstruslene haglet og statister og crew ble skadet i sammenstøtene. Men takket være Herzogs geriljatilnærming til filming og Kinskis helt særegne talent og stil, så kom de ut av skogen igjen med et mesterverk mellom hendene. Under conquistador Gonzalo Pizarros (Alejandro Repulles) leting etter den fiktive gullbyen El Dorado, blir en ekspedisjon sendt ut på flåter for å lete etter mat og vennligsinnede indianere. Gruppen blir ledet av den svake Don Pedro de Ursua (Guerra), men i skyggene sitter den stormannsgale og helt klart sinnsyke Don Lope de Aguirre (Kinski) og styrer alt. Og han mener det er bedre om de alle dør enn om de vender tilbake tomhendte. Herzog er åpen om at han skrev manuset på et par dager, filmet det hele med et stjålet kamera og improviserte hele veien nedover elva. Men hans største genistrek er nok likevel hvordan han manipulerte en fantastisk prestasjon ut av sin hissige og uberegnelige stjerne. Og fra første samarbeid er historiene fra settet nesten like interessante som selve filmen. Det handler om Kinski som fyrer løs mot naboteltet med en winchester fordi de holdt ham våkne. Herzog som truer med å drepe Kinski. Kinski som slår en statist så hardt i hodet i en scene at han nesten svimer av. Og Herzog som må la Kinski rase fra seg i et par timer før han kan begynne å spille scenen slik regissøren vil. Og så videre og så videre. Et must for alle som er interessert i filmer litt utenom det vanlige. Apocalypse Now (1979) er etter Coppolas utsagn sterkt inspirert av Aguirre.