Skrekk

The Texas Chainsaw Massacre part 2

USA/1986/Tobe Hooper/Dennis Hopper, Caroline Williams, Jim Siedow, Bill Mosely, Bill Johnson m. fl.

I filmhistorien er Tobe Hoopers Motorsagmassakren noe mer enn bare en filmtittel - den er et begrep. Den notorisk berømte filmen som på tidlig 80-tall ble selve begrepet på videovold - uten å inneholde noe særlig grafisk vold i det hele tatt - er den dag i dag noe mange har hørt om og egentlig få har sett. Mer i skyggen av den berømte historien om motorsagsvingeren Leatherface og hans morderiske familie står Hoopers oppfølger The Texas Chainsaw Massacre part 2. Med Cannon Group i ryggen serverer regissøren nå det som manglet første gang; blod i bøtter og spann! Heldigvis paret med passe mengder kølsvart humor. Leatherface "Bubba" Sawyer(Johnson), broren Chop Top (Mosely), onkelen Drayton (Siedow) og bestefaren (Ken Evert) på 137 år har flyttet chili-utsalget sitt til Øst-Texas. Der blir de snart avslørt som servitører av menneskekjøtt, av radio-dj'en Vanita "Stretch" Brock. Men da de forsøker å rydde frøken Brock av veien, dukker den tidligere marshalen Lefty Enright (Hopper) opp med sine egne motorsager klare. Enright er i familie med ofrene for den første motorsagmassakren, og han er klar for hevn! Dennis Hopper hevdet at dette var den verste filmen i karrieren hans (han sa det samme om Super Mario i 1993). Og kanskje det. Jeg synes egentlig han var ganske god. Og som trashy skrekkunderholdning holder dette i massevis. Mye av æren for det har avgjørelsen om å gjøre Caroline Williams rollefigur til noe annet enn en dum blondine som løper skrikende rundt i mørke. Dessverre kan jeg ikke la være å tenke på Dan Aykroyds Nothing But Trouble (1991) mens det pågår, og da blir det bare ennå morsommere. Og litt spennende, da. ..    

Christine

USA/1983/John Carpenter/Keith Gordon, John Stockwell, Alexandra Paul, Robert Prosky, Harry Dean Stanton m. fl.

On the day I was born
The nurses all gathered 'round
And they gazed in wide wonder
At the joy they had found
The head nurse spoke up
And she said leave this one alone
She could tell right away
That I was bad to the bone

-George Thorogood

Etter 5 mesterverk på rad var det kanskje å forvente at John Carpenter på et eller annet tidspunkt ville trå litt feil. Og selv om det ikke er noe i veien med Christine per se, så føles den litt som et noe halvhjertet forsøk på å bli mainstream. Den mangler i hvert fall mye av den Carpenter-magien som gjør at perioden hans mellom 1976 og 1982 stikker seg sånn ut. Men istedet for å klage over hva filmen ikke er, la oss konsentrere oss om hva den faktisk er. Det puslete mobbeofferet Arnie Cunningham (Gordon) kjøper en dag en 1958-modell Plymouth Fury og pusser den opp. Men snart viser det seg at bilen, vel, rett og slett er ond. Den kan øyensynlig kjøre på egenhånd. Og reparere seg selv etter å ha fått skrammer. Arnie forandrer etter hvert personlighet, og mobberne begynner å dø i bisarre trafikkulykker. Arnies kjæreste (Paul) og beste venn (Stockwell) bestemmer seg for å ødelegge bilen. Men kan det være sånn at det egentlig er Arnie som sitter bak rattet? Alt som har med bilen å gjøre er suverent, både teknisk og handlingsmessig. Og den som fant på å bruke George Thorogoods Bad to the Bone som gjennomgangslåt, er et geni. Som i b-filmen The Car (1977) skapes det god stemning, og spenning, ved at vi ikke vet om det er Arnie som dreper sine motstandere, eller om det er bilen selv som står for kjøringen. Og hvem nyter ikke synet av en 50-tallsbil som deltaker i en godt filmet biljakt? Men så var det dette med all high school-dramatikken, med dårlige skuespillere, som tar opp så mye plass, da...28 biler ble kjøpt inn for filmingen, hvorav bare et par "overlevde".

Cujo

USA/1983/Lewis Teague/Dee Wallace, Danny Pintauro, Daniel Hugh Kelly, Christopher Stone, Ed Lauter m. fl.

Tidlig på 80-tallet var Stephen Kings navn på VHS-coveret fortsatt et godt tegn. Og selv om forfatteren selv innrømmer at han drakk så tett under arbeidet med boka Cujo, at han ikke kan huske å ha skrevet den, så er dette King fra øverste hylle. Opplegget er enkelt, og kanskje ørlite grann latterlig. Men takket være forfatterens gode grep om skrekk, og regissør Teagues effektive fortellerstil, så blir Cujo en film som griper deg. Og fordi den ble filmet før MTV-generasjonen kom og forlangte hyperkjappe klipp og fyrverkeri i hver eneste scene, så er det menneskelige dramaet godt bevart. Dette er en film for voksne mennesker, og den er stolt av det. Donna Trenton (Wallace) og sønnen Tad (Pintauro) får motorstopp på tunet til mekanikeren Joe Camber (Lauter). Ikke verdens undergang, hadde det ikke vært for det faktum at den rabiessyke St. Bernardshunden Cujo herjer på utsiden av bilen. Det som gjør at filmen kryper sånn inn under huden på seerne, er først og fremst spillet til Wallace og Pintauro. Panikken og redselen de portretterer virker så ekte at det nesten blir for mye av det gode. De seks hundene som "spiller" Cujo gjør også en bra jobb, selv om vi i flere scener kan se av logringen at de slettes ikke er så skumle som vaniljesausen de er dynket med, skal ha det til. Wallace er Kings favoritt blant alle de som har spilt i filmer basert på hans bøker.  

The House of the Long Shadows

England/1983/Pete Walker/Vincent Price, Christopher Lee, Peter Cushing, Desi Arnaz jr., John Carradine m. fl.

Hver for seg, og ganske mange ganger sammen, regjerte herrene Vincent Price, Christopher Lee og Peter Cushing skrekkfilm-markedet i flere tiår. I 1983 fikk veteran-regissør Peter Walker æren av å samle de tre, pluss John Carradine, i en halvt komisk og halvt tradisjonell skrekkfilm. Manus er basert på et skuespill fra 1913, tilført mye blod og gørr anno 80-tallet, og har rikelig med plass for de fire stjernene til å skinne i sine tilmålte partier. Den amerikanske forfatteren Kenneth Magee (Arnaz jr) inngår et veddemål med den engelske forleggeren sin, Sam Allyson (Richard Todd), om at han kan skrive en roman på 24 timer. Allyson låner Magee landstedet sitt som har stått tomt i årevis. Men da Magee ankommer etter mørkets frambrudd, finner han huset befolket av de tidligere eierne, slekten Grisbane (Price, Carradine, Cushing, Lee og Sheila Keith). Og de nye beboerne har langt mer groteske planer for kvelden enn Magee. Ikke overraskende er det Lee som kommer best fra dette toppmøtet. De andre er nok blitt litt for gamle og trette til å gi jernet. Men The House of the Long Shadows er likevel et slags must-see for dem som liker Hammer-filmer og en eller flere av de involverte. Carradine (77 år) sitter åpenbart og sover under en av de mange dialogene til Price (72 år), og Cushing (70 år) spiller en slags anti-Van Helsing som er full halve filmen og ikke utgjør noen fare for Lee (61) når han begynner å flekke tenner. Vi får håpe alle de involverte tjente en slant til å spe på pensjonen... 

Friday the 13th

USA/1980/Sean S. Cunningham/Adrienne King, Betsy Palmer, Jeannine Taylor, Robbie Morgan, Kevin Bacon m.fl.

Selv om Friday the 13th helt klart var en kopi av Carpenters Halloween (1978), så har den såpass egenart - og oppfinnsomme drap - at det er lett å forstå at den slo originalen på startstreken når det gjaldt å starte en lukrativ franchise. Rett nok sto det bare om noen måneder, men likevel...Og det er klart, sommerleir-settingen var nok lettere å selge til produsenter som så potensialet i lettkledd ungdom som flørter og roter i buskene. Det er en veldig enkel historie som fortelles her. Men regissør Sean S. Cunningham - en av hjernene bak The Last House on the Left (1972) - og spesialeffekt-guru Tom Savini har kokt ihop en såpass kjapp og oppfinnsom skrekk-kveld for de utvalgte ungdommene, at vi aldri helt rekker å bli lei de triksene som etterhvert skulle ødelegge for hele sjangeren. En gruppe ungdomsledere (King, Taylor, Bacon m. fl.) skal gjøre klart for sommerens leirskole. Men noen lurer i buskene, og snart begynner folk å dø på de mest bestialske måter. Cunningham ønsket aldri at dette skulle bli noen serie, og derfor har heller ikke morderen - spoiler! - fru Voorhees potensialet til å bli noen gjenganger. Men noen så tydeligvis at hennes døde sønn, Jason Voorhees, kunne brukes - igjen og igjen. Og bare et halvt år senere dukket avkommet opp på kino i Friday the 13th part II. Noe som på en måte ødelegger den fiffige jumpscare-avslutningen i dette første kapitlet. Men det veier selvsagt opp å se Kevin Bacon i birollen som stein og kåt drapsoffer bare noen få år før han slo igjennom for alvor.     

r

Humanoids From the Deep
USA/1980/Barbara Peeters/Doug McClure, Ann Turkel, Vic Morrow, Cindy Weintraub, Anthony Pena m. fl.
Noen filmtitler forteller så mye at et handlingsreferat nesten er overflødig. Og når jeg legger til at Roger Corman er produsent, så kan jeg egentlig avslutte her og nå. Men av ren omsorg for de som ikke aner hva jeg sikter til, så fortsetter jeg. En liten kystby i USA blir terrorisert av humanoider som kommer opp av havet og dreper alle mennesker de støter på. Vel, de dreper alle mennene de støter på. Kvinnene blir først kledd nakne og jaget rundt en stund, før de til slutt blir voldtatt til dundrende synthmusikk. Cormans filmer har aldri vært særlig subtile, men det spørs om ikke dette er det mest spekulative jeg har sett fra ham. Spesialeffekt-guruen Rob Bottin sørger for ekstremvold av godt gammelt sleazy merke, og ifølge regissør Peeters har vi gamlefar selv å takke for alle scenene med halv- og helnakne jenter som ble klippet inn i ettertid. Og hadde det ikke hadde vært for at monstrene fra dypet ser ut Grinchen i en fillete grønn regnfrakk, så hadde det hele hadde vært langt over grensen til pervoland.

Halloween II

USA/1981/Rick Rosenthal/Jamie Lee Curtis, Donald Pleasence, Charles Cyphers, Jeffrey Kramer, Lance Guest m. fl.

Halloween II fortsetter bokstavelig talt der den første filmen sluttet. Ja, faktisk kan de to virke som en eneste lang film. Om vi ser bort ifra at Curtis må bruke parykk på grunn av sin nye korte sveis, og at Pleasence har blitt noen hakk mer gæren på 3 år...Regissør Rosenthal har uttalt at han hadde tenkt å følge originalens stil med lite blod og mye spenning, men at han ble nedstemt av produsent John Carpenter. Og det er en blodigere film vi snakker om, men fortsatt ikke i nærheten av de mange konkurrentene på tidlig 80-tall. Filmen ble ikke en like stor suksess som numero uno, men er likevel den som solgte flest skrekkfilmbilletter det året. Etter sjokkavslutningen på Halloween-kvelden, blir Laurie (Curtis) lagt inn på det lokale sykehuset. Men den fortsatt levende (?) Jason (Dick Warlock) finner ut hvor hun er og begynner å drepe sykepleiere og leger over en lav sko. Samtidig farer den stadig mer ustabile dr Loomis (Pleasence) rundt i Haddonfield på leting etter sin tidligere psykiatriske pasient. Halloween II er som sagt litt mer blodig enn forgjengeren. Men ser vi bort i fra en toppløsscene og noen mer grafiske drapsscener, vil jeg fortsatt hevde at dette er ganske så uskyldige greier. Spennende og litt stilig, ja, men nærmest familievennlig. Nykommeren under maska, Warlock, er med sine 1, 74 m. på strømpelesten en litt mindre skremmende figur enn originalen, men hva han ikke har i høyde tar han igjen i skremmmende oppførsel. Jason Voorhees er fortsatt en langt mer karismatisk figur enn noen annen franchise-galning der ute.   

The Shining

England/1980/Stanley Kubrick/Jack Nicholson, Shelley Duvall, Danny Lloyd, Scatman Crothers, Barry Nelson m. fl.

-All work and no play makes Jack a dull boy.

At The Shining ble nominert til to Razzie Awards i 1981, sier ganske mye om hvor misforstått filmen var i sin samtid. Dette i tillegg til at forfatteren av boka filmen er løselig basert på, Stephen King, gikk ut og sa at Stanley Kubrick hadde laget en pen, men tom film. Men som med all stor kunst, så er det bare å forvente at noen trenger litt tid på seg for å innse akkurat hvor bra filmen, og Jack Nicholson, er. Og Shelley Duvall og Danny Lloyd. Familien Torrance (Nicholson, Duvall og Lloyd) skal overvintre som vaktmestre på det avsidesliggende Overlook Hotel. Men allerede etter en måned begynner far Jack å sakte, men sikkert bli gal. Sønnen Danny, som har telepatiske evner, forsøker å tilkalle hjelp fra sjefskokken Hallorann (Crothers), som også har evnen. Men vil han komme fram tidsnok? Mor Wendy innser at skal hun og sønnen overleve må hun komme seg bort fra stedet snarest. Det er mye godt skuespill i The Shining, først og fremst fra vår mann Jack. Han spiller ravende gal, både verbalt og fysisk, på en måte ingen gjør bedre. Eller mer skremmende. Og dokumentarer fra filmingen viser at Kubrick brukte mye tid på grimasene og mimikken til Jack. Han var ikke så snill mot Duvall, men vi får håpe alle de involverte følte at det var verdt det til slutt. Alt interøret i hotellet ble bygd opp i en hangar i England. Og fargekombinasjonene i de forskjellige rommene er et studium verdt. Som et eksempel på perfeksjonismen til regissøren kan jeg nevne at Nicholson slo seg gjennom 60 dører, før Kubrick følte at han hadde scenen i boks.   

r

Halloween

USA/1978/John Carpenter/Donald Pleasence, Jamie Lee Curtis, Nancy Kyes, P. J. Soles, Charles Cyphers m. fl.

Death has come to your little town, Sheriff.

-Dr Loomis

Michael Myers var kanskje ikke den første slasher-skikkelsen på film. Men jeg utfordrer alle til å finne en så god kombinasjon av grufulle drap og visuell stil. Jeg antar han kan sammenlignes med Norman "Psycho" Bates - om det var kult å fly rundt nattestid med bestemorparykk og sjal. Leatherface' slakterforkle og maske av menneskehud når heller ikke opp til Michaels blå kjeledress og modifiserte Star Trek-maske. Og viktigst av alt, under John Carpenters regi løper morderen aldri. Han ser ut til å ha all tid i verden, og utstråler dermed en slags ro og verdighet. Hva kan jeg si? Carpenter var et geni! Som 7-åring dreper Michael Myers (Tony Moran) søsteren sin. 15 år senere rømmer han fra sikringsanstalten å selveste Halloween og setter kurs for hjembyen Haddonfield. I hælene har han psykiateren Samuel J. Loomis (Pleasence). Men vil doktoren rekke fram tidsnok til å redde barnevakten Laurie Strode (Curtis) og resten av innbyggerne i byen? Halloween er ingen overdrevent blodig film. Den har noen oppfinnsomme drap, men det satses mer på spenning enn gørr. Såpass at 18-årsgrensen fra dengang da er vanskelig å forstå i dag. Nå kan vi nesten si at det er en familiefilm på linje med Goonies (1987) og Stranger Things (2017). Og det skyldes rett og slett at Carpenter her bygger grunnmuren til den noe-skummelt-skjer-i-mitt-nabolag stemningen som preger så mange skrekkfilmer som kom senere. At Jamie Lee Curtis er datteren til Norman Bates' første offer i Psycho (1960), Janet Leigh, var nok i høyeste grad med på å gi henne rollen. Og Jamie svarer på tilliten med å skape den mest minneverdige av de mange snusfornuftige overleverne i horrorhistorien. Pleasence på sin side, toner ned galskapen en smule og virker nesten pålitelig i rollen sin. Anbefales på det varmeste!