r

Full Metal Jacket

England/1987/Stanley Kubrick/Matthew Modine, Adam Baldwin, Vincent D'Onofrio, R. Lee Ermey, Dorian Harewood m. fl.

 -I am Gunnery Sergeant Hartman, your senior drill instructor. From now on you will speak only when spoken to, and the first and last words out of your filthy sewers will be "Sir". Do you maggots understand that?

En krigsfilm fra Stanley Kubricks hånd handler selvfølgelig om noe langt mer enn bare soldater som kjemper mot en fiende i et fremmed land. Gjennom en nitid beskrivelse av boot camp hjemme i USA, med den systematiske nedbrytingen og påfølgende treningen av unge gutter som skal sendes til Vietnam, og nærgående beskrivelser av helvetet ved fronten, makter mesterregissøren i enda større grad enn The Deer Hunter (1978) og Apocalypse Now (1979) å hamre inn hvor uønsket, bortkastet og beklagelig amerikanernes krigføring mellom 1965 og 1975 var. Ikke minst for de unge mennene som ble sendt for å delta i idiotien. I denne todelte historien får vi følge Joker (Modine), Cowboy (Arliss Howard) og Leonard Lawrence (D'Onofrio), først gjennom treningen på Parris Island i hjemlandet, noe som får et skjebnesvangert utfall for sistnevnte, og senere ved fronten i Vietnam under et oppdrag som ikke ender godt for noen. Det skal ikke stikkes under en stol at det er den første delen av Kubricks film som vil bli husket lengst av publikum. Ermeys portrett av den steinharde og uforsonlige drillsersjant Hartman, mannen som gjør livet til et helvete for den sarte Lawrence og ene og alene er ansvarlig for hans triste skjebne, er et så godt bilde på alt som er galt med et samfunn som sender unge gutter rett i døden for et sett verdier som ikke strekker seg stort lenger enn til Mikke Mus og Coca Cola, at mye av krigsdelen blir litt for tradisjonell i forhold. Gode innsatser fra alle de involverte, nervepirrende krigsscener spilt inn i London, og rikelig anledning til "å tenke sjæl". Kubrick skuffer ikke.

r

Madigan

USA/1968/Don Siegel/Richard Widmark, Harry Guardino, Henry Fonda, Inger Stevens, Susan Clark m. fl.

Bare for å ha ryddet det av veien med en gang, her befinner vi oss godt over i det samme landskapet som Frank Drebin opererer i. Alvorlige menn med hatt drikker whiskey og snakker fort om hvordan narkomane, halliker og hippier ødelegger byen de er satt til å holde orden i. Og hadde det ikke vært for Richard Widmark og Harry Guardinos spill, Siegels kjølige regi og den relativt spennende historien, så hadde vi nok sittet og småfliret av alle likhetene med The Naked Gun-serien. Dette var regissør Siegels siste film før han tok den helt ut med Clint Eastwoods Coogans Bluff, og det er glimtvis lett å se at mannen allerede her ønsket å gå langt mer håndfast til verks i sin skildring av politihverdagen i storbyen. Og vi skal huske på at det bare er tre mote-år som gjør at Dirty Harry ikke brukte hatt. Detektivene Daniel Madigan (Widmark) og Rocky Bonaro (Guardino) blir frastjålet tjenestevåpnene sine av psykopaten Barney Benesch (Steve Ihnat). De får 72 timer på seg til å fange Benesch og rette opp etatens ære. Helst før politisjef Anthony X. Russell (Fonda) sparker dem begge for udugelighet. I likhet med sheriffassisten Coogan ble også Dan Madigan gjenstand for en TV-serie. Og det er i grunnen lett å forstå. Widmark var alltid en intens skuespiller, og med en såpass kompleks figur kunne han utrette underverker. Men yngre seere er herved advart; Dette er krim med masse voksne mennesker som går rundt med buksene  oppe under armene og banker opp ungdom. 

r

Black Rain

USA/1989/Ridley Scott/Michael Douglas, Ken Takakura, Andy Garcia, Kate Capshaw, Yusaku Matsuda m. fl.

I likhet med flere andre Michael Douglas-filmer fra 80/90-tallet, er det lett for et actionsultent publikum å misforstå rollefiguren hans, Nick Conklin. Det meste ved New York-politimannen kan ved første øyekast se ut som helt vanlig helteoppførsel fra denne perioden. Men Black Rain er i høyeste grad en Ridley Scott-film, og i den britiske mesterregissørens verden er ting sjelden helt svart/hvitt. Og litt etter litt skjønner vi at Conklin er en kødd, og at den fremmede kulturen han møter i Japan kan ha mer for seg enn vi først ble forledet til å tro. Politimennene Nick Conklin (Douglas) og Charlie Vincent (Garcia) skal frakte morderen fra et Yakuza-oppgjør i New York tilbake til Japan. Vel framme rømmer fangen, og de to amerikanerne må samarbeide med Tokyo-politiet for få tak i rømlingen igjen. Regissør Scott filmer den japanske hovedstaden som om det var bakgrunnen i en av hans berømte science fiction-filmer. Og hvilken storby passer vel bedre til den gamle historien om "helten" som må lære å tilpasse seg i helt nye og fremmede omgivelser? Douglas er ikke uventet uredd i sin framstilling av den usymatiske Conklin, og det er derfor opp til Garcia og Takakura å stå for humor og sympati. Dette er ikke topphylle-Scott, men en underholdende og spennende krimhistorie med flotte bilder.     

 

r

Action Jackson

USA/1988/Craig R. Baxley/Carl Weathers, Vanity, Craig T. Nelson, Sharon Stone, Thomas F. Wilson m. fl.

Etter å ha sett igjen Action Jackson nå 30 år etterpå, så sitter man igjen med to spørsmål; Finnes det noen kulere filmtittel enn nettopp Action Jackson? Og hvorfor i all verden ble det ikke laget flere filmer med denne figuren? Carl Weathers, passe kjent fra Predator og fire Rocky-filmer, kanaliserer sin indre Jim Brown og gir oss et karrierehøydepunkt som den hardtslående politimannen Jackson. Rundt ham har regissør Baxley og produsent Joel Silver skapt en typisk 80-tallsverden hvor problemer lett kan løses ved hjelp av knyttnever og våpen, og ting eksploderer i et gigantisk flammehav når det passer helten. Da den kyniske businessmannen Peter Dellaplane (Nelson) får sin gamle fiende Action Jackson (Weathers) uskyldig anklaget for mord, må sistnevnte kjempe for å bevise sin uskyld. Til å hjelpe seg har han Dellaplanes tidligere elskerinne Sydney (Vanity) og to steinharde knyttnever. Det er mye godt actonfilmtalent rundt Weathers i denne filmen, og herrer som Bill Duke, Ed O'Ross og Robert Davi gjør det de kan best. Det samme kan kanskje sies om Sharon Stone. Men for det meste sitter vi og lurer på hvordan damen kunne slå igjennom så grundig bare noen år senere. Førsteprisen for å gjøre mest mulig ut av en liten rolle går likevel til Chino "Fats" Williams som den tidligere bokseren Kid Sable. Mange vil huske Fats som søppelkjøreren i Terminator (1984). Nuff said.   

 

r

Streets of Fire

USA/1984/Walter Hill/Michael Pare, Diane Lane, Willem Dafoe, Amy Madigan, Rick Moranis m. fl.

Well. Looks like I finally ran into someone that likes to play as rough as I do.

-Raven

Walter Hill har kalt denne lille actionfilmen for en rock'n roll fabel. Og i likhet med de fleste prosjektene til kollegaen Luc Besson, så består ingrediensene av ting regissøren hadde likt å se på lerretet da han selv var tenåring; musikk, biler, action, motorsykler, klining i regnet og skyting. Og det funker rimelig bra, også den dag i dag. Jeg kan ikke helt fri meg fra følelsen av at det hadde vært bedre med en litt røffere 18-årsgrense-stil på det hele. Men den slags var vel i ferd med å gå av moten på kino i 1984? Da sangeren Ellen Aim (Lane) skal holde en konsert i hjemtraktene, blir hun kidnappet av Raven (Dafoe), den psykopatiske lederen for motorsykkelgjengen The Bombers. Den eneste som kan redde henne er gamlekjæresten Tom Cody (Pare). Men Ellen er sammen med manageren Billy Fish (Moranis) nå, og Cody jobber ikke gratis. Det mest spennende med Streets of Fire er nok den visuelle stilen Hill har valgt. Samfunnet vi beveger oss i er en slags blanding av 50- og 80-tallet, med noen innslag av George Orwell og Terry Gilliam. Actionscenene kunne som sagt vært litt tøffere, og Michael Pares Cody er ikke akkurat noen minneverdig heltefigur, men det er likevel en film jeg føler jeg må se minst en gang i året. 

 

r

State of Grace

USA/1990/Phil Joanou/Sean Penn, Gary Oldman, Robin Wright, Ed Harris, Burgess Meredith m. fl.

-The last guinea who walked around up here was Columbus, and he only lasted a week.

Gary Oldman fikk endelig sin Oscar for beste skuespill, da han gestaltet Winston Churchill i Darkest Hour (2017). Men allerede på 80-tallet var det klart for de fleste at han rett og slett var nødt til å innkassere denne prisen en dag. I likhet med Peter Ustinov i sin tid, og Malcolm McDowell etter ham, var Oldman nærmest fra første stund en så kraftfull og energisk aktør at motspillerne nærmest ble utradert i trykkbølgene rundt ham. Dette gjelder i særdeleshet rollen som gangster i dette mesterverket fra inngangen til 90-tallet. Forøvrig skuespillerens favoritt blant egne innsatser. Da Boston-spaneren Terry Noonan (Penn) vender tilbake til New York for å samle info om gangsterne Frankie (Harris) og Jackie (Oldman) Flannery, hadde han ikke sett for seg hvilke lojalitetsproblemer som skulle oppstå da han begynner å omgåes sine gamle kompiser, og ikke minst ekskjæresten Kathleen (Wright), igjen. Som sine langt mer kjente foirbilder, Ridley og Tony Scott, bader regissør Joanou historien sin i blått lys, røyk, skygger og et velvalgt lydbilde (The Pogues, U2 osv.). Det er liksom aldri noen tvil om at det vi ser på har store ambisjoner om å bli en moderne klassiker. Uten at det et eneste sekund hersker noen som helst tvil om at den velfortjente kultstatusen skyldes skuespillerne, og i særdeleshet Oldmans, fantastiske innsats. Sean Penn spiller kanskje hovedrollen, men dette er Gary Oldmans film fra første til siste bilde. Anbefales!   

p

The Witch From Nepal

Hong Kong/1986/Siu-Tung Ching/Yun-fat Chow, Emily Chu, Kit Ying Lam, Dick Wei m. fl.

Denne tidlige Chow-filmen er i alle henseende en liten affære. Kun fire skuespillere, og manus kunne vært skrevet på en serviett. Men vår mann er allerede her en dugelig skuespiller. Og actionscenene som fyller opp siste halvdel av denne (altfor lange) kjærlighetshistorien, er både oppfinnsomme og hårete. Så man sitter til slutt igjen med en god følelse for actionkongens videre karriere. Da Joe (Chow) og kjæresten Ida (Lam) er på ferie i Nepal, følger en slave fra en ond kult (Chu) med på lasset tilbake til Hong Kong. Joe blir straks tiltrukket av den mystiske damen, men snart dukker hennes onde hersker (Wei) opp og vår mann blir nødt til å kjempe for livet. Tempoet kan som sagt lenge virke i overkant seigt på de ufrelste. Men den som smører seg med tålmodighet, vil bli rikelig belønnet når Chow og Dick Wei braker sammen med lyn og torden mellom skyskraperne i HK. Chow var på dette piunktet i karrieren med i 7-8 filmer i året. Men dette er nok den første virkelige actionrollen hans. Regissør Siu-Tung Ching sto senere bak A Terra-Cotta Warrior og A Chinese Ghost Story-filmene, som i stor grad var med på å gjøre Hong Kong-action til det helt store i den vestlige verden. Dette er ikke i nærheten av like velprodusert og strømlinjeformet, men likevel underholdende for dem som er skrudd sammen slik som meg.

r

The Passage

England/1979/J. Lee Thompson/Anthony Quinn, James Mason, Malcolm McDowell, Kay Lenz, Christopher Lee m. fl.

All ære til Klaus Kinskis SS oberst Hans Müller i Five for Hell (1969) og Christoph Waltz' Hans Landa i Inglourious Basterds (2009), men førsteprisen for den mest atale, perverse og over-the-top voldeligste SS offiseren på film tildeles herved Malcolm McDowell for hans portrett av kaptein Von Berkow i denne "glemte" krigsfilmen. Og kanskje er det nettopp scenene hvor Von Berkow torturerer Michael Lonsdale, voldtar Kay Lenz og brenner opp Christopher Lee som fratok The Passage en fortjent runde på kino. Ble det rett og slett for voldsomt? Ironisk nok er McDowells innsats det beste med hele prosjektet når vi ser på filmen i dag. En baskisk gjeter (Quinn) blir bedt av den franske motstandsbevegelsen om å guide en jødisk familie (Mason, Lenz m. fl.) over Pyreneene og inn i Spania. Tett i hælene på dem følger den sadistiske SS kapteinen Von Berkow (McDowell). Og han er villig til å bryte alle skriftlige og moralske regler som finnes for å få sitt bytte. Med en usedvanlig dempet Quinn, og mer eller mindre halvhjertet innsats fra de andre skuespillerne, er det forståelig at det eneste som huskes fra regissør Thompsons thriller er nettopp de voldelige scenene Von Berkow er med i. McDowell har sagt i senere intervjuer at han skjønte tidlig at filmen ikke akkurat ville bli en klassiker, og at han derfor bestemte seg for i det minste å ha det morsomt under innspillingen. Og det har han helt åpenbart. Vi også. Men jeg har full forståelse for dem som synes det glir litt for langt over i videovoldland innimellom.   

p

Africa Express

Italia/1975/Michele Lupo/Giuliano Gemma, Ursula Andress, Jack Palance, Giuseppe Maffioli, Luciana Turina m. fl.

De som har lurt på hvordan en Bud Spencer og Terence Hill-film hadde sett ut uten de to italienske superstjernene, får et slags svar her. Og gleden over oppdagelsen avhenger da selvsagt av akkurat hvor stor pris man setter på førstnevnte duo. Det kan ikke nektes for at Giuliano Gemma er en brukbar substitutt for Terence Hill; kvikk, spretten og med glimt i øyet. Ursula Andrews istedet for den skjeggete bamsen er utvilsomt helt ok rent visuelt. Men det mangler liksom noe i slagkraft. At Jack Palance fungerer godt som skurk i en italiensk actionkomedie, vet vi fra før. Men det er ingen stor arbeidsinnsats han legger for dagen. Regissør Lupo sto forøvrig bak hele fem filmer med Bud Spencer i løpet av karrieren. John Baxter (Gemma) jobber som alt-mulig-mann i Rhodesia, da han en dag plukker opp en agent forkledd som nonne (Andress). Hun er i ferd med å avsløre den lokale kjøpmannen Robert Prestons (Palance) handel med fordbudt elfenben. Heldigvis holder det å kunne slå hardt og kjøre bil fort gjennom jungelen for å løse saken. Andress skal nok være glad for at dette er en familiefilm, ellers hadde vel fokuset på hennes veldreide legeme vært enda større. Sånn som det er nå, blir det aldri for vulgært til å fungere. Og det meste fungerer her. Såpass at de flotte naturbildene, humoren ag actionscenene ikke bare inspirerte de involverte til å lage en oppfølger året etter (Safari Express), men også en veeldig lik film med Bud & Terence i 1979 (I'm for the Hippopotamus). 

 

p

Day of the Cobra

Italia/1980/Enzo G. Castellari/Franco Nero, Sybil Danning, Mario Maranzana, Licinia Lentini, William Berger m. fl.

Don't Give a damn, I am the Cobra!

Helt på tampen av den italienske krimbølgen leverte Castellari og Nero fra seg atter et bidrag til sjangeren. Filmen er ikke så utspekulert eller voldsom som deres tidligere samarbeid, og må derfor konkurrere mer med velpolerte amerikanske thrillere enn europeiske varianter. Men historien, og Neros antihelt, har såpass mye sjarm at den fungerer helt fint som en av disse laidbacke Raymond Chandler-inspirerte detektivhistoriene som har florert siden 40-tallet. Larry "Cobra" Stanziani (Nero) blir sendt til Genova av Jack Goldsmith (Berger) hos DEA for å finne narkobakmannen Leo Kandinsky (Michele Soavi). Selv med den verdensvante nattklubb-dj'en Brenda (Danning) og tusenkunstneren Davide (Mario Maranzana) på laget, og det faktum at Cobra er født i byen, er det ingen enkel sak han har fått i hendene. Og snart hoper likene seg opp. Carlo Gabriel Nero, Francos sønn med Vanessa Redgrave, spiller Stanzianis sønn i filmen. Og de som har sett et par hardkokte thrillere før, trenger ikke å gjette tre ganger for å skjønne hva som skjer med ham i løpet av historien. Og det er jo noe av appellen med ikke-amerikanske filmer fra denne perioden. De følger ikke de vanlige konvensjonene til punkt og prikke, og blir dermed såpass annerledes at det blir forfriskende. Men, bevares, dette er ikke noe man vil huske så veldig lenge etterpå.  

r

Ice Station Zebra

USA/1968/John Sturges/Rock Hudson, Patrick McGoohan, Jim Brown, Ernest Borgnine, Alf Kjellin m. fl.

Ice Station Zebra er en av de aller tidligste spenningsfilmene basert på en historie av Alistair MacLean. Og det bærer den preg av på flere områder. Joda, historien er innviklet, og det handler om agenter og dobbeltagenter på oppdrag i et ugjestmildt landskap. Men det er tydelig at forfatteren ennå ikke helt har suksessformelen inne, og regissør Sturges fokuserer derfor mer på det tekniske ved ubåtferden våre helter legger ut på, og ikke så mye spillet dem i mellom. Det betyr at om man ikke er spesielt interessert i scener hvor 15 mann står og lytter til sonarlyder, så blir 2 timer og 30 minutters spilletid veeldig lenge. Men det er selvsagt mye bra her også. Alt med McGoohans 007-aktige spion, for eksempel. Mannen som var centimeter unna å spille både Helgenen, James Bond, Gandalf og Hummelsnurr har alltid vært en scenetyv av rang. Så også her. Ubåtkaptein James Ferraday (Hudson) får i oppdrag å frakte en militærtropp og to spioner (McGoohan og Borgnine) under isen fram til Nordpolen. Han får ikke vite hvorfor, men skjønner snart at det er sterke krefter som ikke vil at de skal nå fram. Så og si hele filmen er spilt inn i studio, og det er derfor lett for oss her i nord å le litt av scenene som skal utspille seg på Nordpolen. Hvem hadde trodd at det egentlig ikke er så veldig kaldt der? Manusforfatter og regissør skal derimot ha ros for å håndtere den kalde krigen og sovjeterne på en voksen måte. I andre hender kunne dette blitt fryktelig pinlig. Ice Station Zebra er visstnok Hudsons favoritt blant sine egne filmer. Og det skal han ha, han er absolutt ikke så kjedelig her som han pleier å være. Men altså, McGoohan..! Filmen ligger i hd-versjon ute på youtube.  

p

Turkey Shoot

Australia/1982/Brian Trenchard-Smith/Steve Railsback, Olivia Hussey, Michael Craig, Rita Daniels, Carmen Duncan m. fl.

Revolution begins with the misfits.

                                  -H. G. Wells

Australsk 'xploitation var virkelig i vinden på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Mye takket være Mad Max (1979), selvsagt. Men gærningene på den andre siden av jorda hadde andre ting på lager også. Som denne sci fi-filmen, som etter en halvtime glir over i en tidlig, og gørrete, versjon av Cornel Wildes Naked Prey (1965). Eller for våre unge lesere, Jean-Claude van Dammes Hard Target (1993). Som seg hør og bør i en dystopisk framtidsfilm handler det om den lille manns opprør mot et fascistisk styre. Og som det skal være i en b-film med talent og pågangsmot bak kamera, betyr det mye action og blodige effekter. Opprøreren Paul Anders (Railsback) blir sammen med Chris Walters (Hussey) og Lynda Stoner (Daniels) plassert i en konsentrasjonsleir drevet av den sadistiske Charles Thatcher (oppkalt etter den daværende britiske statsministeren). Foruten å hjernevaske folk til å bli mer lydige borgere, arrangerer fengselsdirektøren og hans høyre hånd Ritter (Roger Ward) innimellom menneskejakt for rike og mektige sadister. Og snart viser det seg at Paul, Chris og Lynda er utmerkede kandidater. Forutsigbart nok drev Railsback flere av medskuespillerne sine til vanvidd med sitt "metodeskuespill". Og Hussey var så redd for alt som levde ute i den australske jungelen at hun nesten var ubrukelig. Men veteranen Trenchard-Smith har likevel klart å sy sammen en ekstremt underholdende liten godbit. Kan ikke skjønne hvorfor jeg aldri leide den på 80-tallet..?

p

Le Clan des Siciliens

Frankrike/1969/Henri Verneuil/Jean Gabin, Alain Delon, Lino Ventura, Irina Demick, Amedeo Nazzari m. fl.

Det store trekkplasteret i 1969 var nok å se tre av de aller største stjernene i fransk film i samme krimhistorie: Jean Gabin, Alain Delon og Lino Ventura (jeg antar Jean-Paul Belmondo var opptatt på annet hold?). Men regissør Vernuils mafia/kuppfilm har såpass mye originalt gående, at dette hadde fungert også med totalt ukjente fjes i hovedrollene. Fransk thrillertradisjon tro kjøres det med Citroen "padder", skytes gjennom lommene på støvfrakker og røykes Gauloises uten filter i ett kjør. Alt vi kan ønske oss, med andre ord. Noen toppløse kvinner er det selvsagt også plass til. Ved hjelp fra den italienske mafiafamilien Manalese klarer fengselsfuglen Roger Sartet (Delon) å rømme fra fengsel. Betalingen er planene for et kupp mot en diamantutstilling i Roma. Men familioverhodet Vittorio Manalese (Gabin) stoler ikke på den hissige Sartet. Og rett i hælene på dem begge følger den erfarne politiinspektøren Le Goff (Vintura). Delon sto midt oppe i en skandale privat under innspillingen, og er kanskje derfor i et ekstra bittert humør hele veien. Gabin på sin side er rolig som skjæra på tunet, og man tviler ikke ett sekund på at han er mafia til fingerspissene. Ventura har den minst flashy rollen. Men det er selvsagt helt i tråd med hans vanlige filmpersonlighet. Selve kuppet i Le Clan des Siciliens er så godt uttenkt og gjennomført filmet at det er et under at filmen ikke har blitt nyinnspilt for lenge siden. Men så er det jo også først nå den dukker opp på dvd. Anbefales på det varmeste alle elskere av fransk krim. 

r

The Getaway

USA/1994/Roger Donaldson/Alec Baldwin, Kim Basinger, Michael Madsen, James Woods, David Morse m. fl.

Det å spille inn en Sam Peckinpah-film pånytt, er ikke noe for amatører. Og hadde det ikke vært for at det var den originale manusforfatteren, Walter Hill, som var prosjektleder helt i starten her, så tviler jeg egentlig på at Alec Baldwin og kona Kim Basinger hadde våget. Det ferdige resultatet mangler litt av råheten og autensiteten til Steve McQueen og Ali McGraw-filmen. Men, bevares, dette er høyoktan action og spenning som burde tilfredsstille de fleste. Da forbryteren Carter "Doc" McCoy (Baldwin) havner i fengsel i Mexico, ber han kona Carol (Basinger) oppsøke gangsteren Jack Benyon (Woods) og tilby deres tjenester som bankranere. Benyon biter på, men har alle intensjoner om å beholde både pengene og Carol. Baldwin er selvsagt ingen Steve McQueen. Men Basinger er nok ørlite grann bedre enn McGraw. Så derfor tror vi mer på at dette ekteskapet skal overleve, enn under Peckinpahs regi. Donaldson har adoptert Walter Hills måte å regissere skytescener på, så det er ingenting å si på den delen av historien. Mye god hagleaction! Michael Madsen er så absolutt ingen erstatning for Al Lettieri som Docs erkefiende Rudy Travis. Men å bruke David Morse som Benyons høyre hånd skaper mer intensitet for oss seere, enn den mer anonyme motsvarigheten i 1973-versjonen. Jennifer Tilly og James Stephens spiller det ulykkelige legeparet Rudy kidnapper og terroriserer. Og Richard Farnsworth kommer inn mot slutten og gjør en fin hyllest til Slim Pickens.     

 

p

Dirty Money

Frankrike/1972/Jean-Pierre Melville/Alain Delon, Richard Crenna, Catherine Deneuve, Michael Conrad, Ricardo Cucciolla m. fl.

-The only feelings mankind has ever inspired in policemen are those of indifference and derision.

I Jean-Pierre "Le Samurai" Melvilles siste film har Alain Delon skiftet side, og representerer for en gangs skyld loven. Han vegrer seg ikke for å banke opp mistenkte og skyte først, men han er like fullt politikommisær. De som har kjennskap til Melvilles filmunivers vil nok sette pris på det de får servert også denne gang. Regissøren holdt stilen helt ut. Førstereisende vil antakeligvis stille seg litt undrende til flere av fortellergrepene. Dialogen er som vanlig holdt på et minimum, ekstreme nærbilder og ikke ord forteller hva karakterene tenker, og lange, uavbrutte oversiktsbilder viser hva som blir gjort. Noen vil kanskje hevde at det nesten virker amatørmessig. Men Melville har blitt kopiert såpass mye av store navn som John Woo, Quentin Tarantino og David Lynch, at kvaliteten er unndratt enhver tvil. Simon (Crenna), Paul Weber (Cucciolla) og Louis Costa (Conrad) har ranet en bank for å få penger til å robbe en heroinsmugler på et tog i fart. Alt er timet og tilrettelagt. Men Simons venn, politimannen Edouard Coleman (Delon), er rett i hælene på dem. Og hvilken side vil Cathy (Deneuve), som har et forhold til både Simon og Edouard, lande på? Det blir sagt et sted i filmen at kuppet vil ta nøyaktig 20 minutter. Og det gjør det også i filmen. Mesterlig filmet uten at ett ord blir ytret. Så får vi heller bære over med at både toget og helikopteret som blir brukt, er modeller. Amerikanske Richard Crenna og Michael Conrad er dubbet med franske stemmer. Dette er muligens ikke den Melville-filmen jeg hadde begynt med, men det er absolutt en verdig representant for mannens arbeid. 

r

The Last Boy Scout

USA/1991/Tony Scott/Bruce Willis, Damon Wayans, Chelsea Field, Noble Willingham, Taylor Negron m. fl.

-This is the '90s. You can't just walk up and slap a guy, you have to say something cool first.

The Last Boy Scout kom ut da Bruce Willis var på et absolutt toppunkt i karrieren, og følgelig ingen drøm å jobbe med. Han kom ikke overens med manusforfatter Shane Black, ikke med medspiller Damon Wayans og ikke med regissør Tony Scott. Og likevel kan det ikke nektes for at dette er noe av det beste mannen har gjort utenfor Die Hard-universet. Joda, filmen er unødvendig voldsom, stappet med overdreven banning og full av logiske brister. Men det er et eller annet svært appellerende med privatdetektiv Joe Hallenbeck (Willis) og hans ufrivillige sidekick Jimmy Dix (Wayans). De to føres sammen av drapet på Dix' kjæreste Corey (Berry), og de gir seg ikke før de både har funnet morderen og avslørt en konspirasjon for å få gjort gambling på fotballkamper lovlig i USA. Blacks manus var i sin tid det best betalte i Hollywood, og det er helt klart at mannen bak Lethal Weapon (1987), The Long Kiss Goodnight (1996 og kiss, kiss, bang, bang (2005) er hovedansvarlig for at dette har blitt så friskt som det er. Tony Scott bidrar selvsagt bildemessig med alt han har av blått lys, røyk og kamerafiltre. Og Bruce og Damon ekspederer skurker på mesterlig vis. Men uten manusforfatterens sans for original handling og sprek dialog hadde dette kun vært en av mange komiske actionhistorier i kjølvannet av McClane, Riggs og Murtaugh. Noble Willingham og Taylor Negron, som henholdsvis hovedskurk og sadistisk høyre hånd, er også med på å heve standarden betraktelig.     

r

Across 110th Street

USA/1972/Barry Shear/Anthony Quinn, Yaphet Kotto, Anthony Franciosa, Paul Benjamin, Ed Bernard m. fl.

Jeg vet ikke om det er riktig å kalle Across 110th Street for blaxploitation. Men den er både i form og innhold i hvert fall i det samme nabolaget. Quinn skulle opprinnelig kun være produsent. Men da store navn som John Wayne og Kirk Douglas takket nei til hovedrollen, tok han selv på seg å spille den rasistiske, korrupte og smått alkoholiserte kaptein Frank Mattelli. Og han gjør det på en rett fram og ærlig måte som jeg ikke kan se for meg noen andre ville ha turt. For å demme litt opp for alt det negative, så har vi klippen Kotto å lene oss på. Men det er ingen misjonering å spore, og ingenting blir løst for rulleteksten. Så her må man tenke sjøl. Da tre menn (Benjamin, Bernard og Antonio Fargas) raner 300 000 dollar fra mafiaen, settes igang en menneskejakt på tyvene som strekker seg over den berømte 110 gata. Politimennene Mattelli (Quinn) og Pope (Kotto) ligger rett i hælene på de tre, men samarbeidet mellom den italienske og afro-amerikanske mafiaen høster stadig vekk frukter. Across 110th Street er en slem og voldsom film som usminket skildrer hvilket helvete New York var på 60- og 70-tallet. Det er ikke mye håp å spore her. Quinn peser og svetter og bråker som han pleier, men mannen har vel sjelden passet bedre til en rolle. Kotto er supercool og stødig i sin siste rolle før han ble skurk i James Bond-filmen Live and Let Die (1973).  

 

Lady in Cement

USA/1968/Gordon Douglas/Frank Sinatra, Raquel Welch, Richard Conte, Martin Gabel, Lainie Kazan m. fl.

Time to hoist the martini flag. 

Tony Rome vender tilbake! Oppskriften er mye den samme, men det spørs om ikke denne oppfølgeren faktisk er hakket bedre. Historien, actionscenene og dialogen er i hvert fall av ypperste klasse. Og Frankie virker veldig komfortabel under hatten til herr Rome. Og tupeen, bør jeg kanskje legge til, for den er ikke billig! Under en dykketur finner Tony (Sinatra) et lik på havbunnen. En dame i sement, som tittelen sier. Saken fører ham som vanlig til den lugubre delen av Miami. Men også til rikmannsstrøket, der Kit Forrest (Welch) og hennes mafianaboer bor. Historier om privatdetektiver handler jo mye om å bevege seg med stil fra A til B, avhøre folk og innimellom slå/skyte en og annen oppkjeftig jækel. Alt dette krever at helten kan både snakke og bevege seg. Og vær sikker, Frank kan. Men her blir han ofte satt i skyggen - bokstavelig talt - av Dan "Hoss" Blocker. Den 1, 93 meter høye kjempen er rett og slett ubetalelig som Tonys koleriske og voldsomme oppdragsgiver. Welch får ikke gjort så mye ut av seg som St. John i den første filmen, men hun fungerer. Og det samme gjør birolleinnehaverne. Det ble aldri en tredje film om Tony Rome, selv om det visstnok sirkulerte planer om å slå ham sammen med Dean Martins agenthelt Matt Helm.     

The Detective

USA/1968/Gordon Douglas/Frank Sinatra, Lee Remick, Ralph Meeker, Jack Klugman, Horace McMahon m. fl.

Hvis noen lurer på hvordan Dirty Harry hadde sett ut om Sinatra hadde spilt hovedrollen - noe som lenge så ut til å bli en realitet - så er ikke The Detective milevis unna. Verken når det gjelder tema eller stil. Bortsett ifra at hovedpersonen, Joe Leland, har en personlighet som er motvekten til omtrent alt Harry Callahan står for, da. Her er det kollegaenes holdninger som representerer det reaksjonære og voldelige. Under etterforskningen av drapet på en homofil mann, avslører politimannen Joe Leland (Sinatra) korrupsjon og sammensvergelser på høyt nivå i New Yorks politiske verden. Det kanskje mest interessante med Frankies rollefigur her, er nok at det skal være samme mann som Bruce Willis spiller i Die Hard-filmene. Og når forfatter Roderick Thorpes oppfølgerbok skulle filmes 20 år senere, så hadde vår mann dibs på å spille John McClane i juleklassikeren vi alle kjenner så vel. Jeg har en anelse om at 73 år gamle Sinatra gjorde rett i å ikke ta den jobben. Derimot er jeg ikke i tvil om at han var et langt bedre kort enn Willis for denne filmen. Selv om han er pinlige 20 år eldre enn Lee Remick, som spiller Lelands ekskone. Robert Duvall og Jack Klugman sørger for god støtte som politikollegaer. Dette var Sinatra og regissør Gordon Douglas' femte av i alt seks samarbeid.    

Tony Rome

USA/1967/Gordon Douglas/Frank Sinatra, Jill St. John, Richard Conte, Gena Rowlands, Simon Oakland m. fl.

Sol, sommer, drinker og mord har vært en uslåelig kombinasjon helt siden Humphrey Bogart brynet seg på Edward G. Robinson i Key Largo (1948). Det trigger rett og slett noe i oss som har årstider med minusgrader og jobber å gå til. Og hvem passer vel bedre i en slik setting enn selveste Frank Sinatra? Tony Rome er basert på den første av Marvin H. Alberts tre bøker om privatdetektiven Tony Rome, og er en fin representant for hvor god ol' blue eyes kunne være på lerretet. Den tidligere politimannen Rome trives best på båten sin langt ute til havs, men blir av og til nødt til å ta noen saker i land for å holde seg med børst og blandevann. Her forsøker han å finne et smykke tilhørende datteren til millionæren Rudy Kosterman (Oakland), men snubler tradisjonen tro over både konspirasjoner og lik. Regissør Douglas og den mildt sagt innflytelsesrike stjernen har snekret sammen en historie som er både spennende og full av gode onelinere, i tillegg til å være relativt moderne når det kommer til livet på sammfunnets skyggeside. Jill St. John liver opp med akkurat den samme personligheten hun ga Tiffany Case i James Bond-filmen Diamonds Are Forever (1971), og Frank svarer med å vise at han faktisk har innsett at han har fylt 52 år. Ikke en film som vil appellere til ungdommen, kanskje, men herlig virkelighetsflukt og god tidskoloritt for oss gamlingene.