r

The Getaway

USA/1994/Roger Donaldson/Alec Baldwin, Kim Basinger, Michael Madsen, James Woods, David Morse m. fl.

Det å spille inn en Sam Peckinpah-film pånytt, er ikke noe for amatører. Og hadde det ikke vært for at det var den originale manusforfatteren, Walter Hill, som var prosjektleder helt i starten her, så tviler jeg egentlig på at Alec Baldwin og kona Kim Basinger hadde våget. Det ferdige resultatet mangler litt av råheten og autensiteten til Steve McQueen og Ali McGraw-filmen. Men, bevares, dette er høyoktan action og spenning som burde tilfredsstille de fleste. Da forbryteren Carter "Doc" McCoy (Baldwin) havner i fengsel i Mexico, ber han kona Carol (Basinger) oppsøke gangsteren Jack Benyon (Woods) og tilby deres tjenester som bankranere. Benyon biter på, men har alle intensjoner om å beholde både pengene og Carol. Baldwin er selvsagt ingen Steve McQueen. Men Basinger er nok ørlite grann bedre enn McGraw. Så derfor tror vi mer på at dette ekteskapet skal overleve, enn under Peckinpahs regi. Donaldson har adoptert Walter Hills måte å regissere skytescener på, så det er ingenting å si på den delen av historien. Mye god hagleaction! Michael Madsen er så absolutt ingen erstatning for Al Lettieri som Docs erkefiende Rudy Travis. Men å bruke David Morse som Benyons høyre hånd skaper mer intensitet for oss seere, enn den mer anonyme motsvarigheten i 1973-versjonen. Jennifer Tilly og James Stephens spiller det ulykkelige legeparet Rudy kidnapper og terroriserer. Og Richard Farnsworth kommer inn mot slutten og gjør en fin hyllest til Slim Pickens.     

 

p

Dirty Money

Frankrike/1972/Jean-Pierre Melville/Alain Delon, Richard Crenna, Catherine Deneuve, Michael Conrad, Ricardo Cucciolla m. fl.

-The only feelings mankind has ever inspired in policemen are those of indifference and derision.

I Jean-Pierre "Le Samurai" Melvilles siste film har Alain Delon skiftet side, og representerer for en gangs skyld loven. Han vegrer seg ikke for å banke opp mistenkte og skyte først, men han er like fullt politikommisær. De som har kjennskap til Melvilles filmunivers vil nok sette pris på det de får servert også denne gang. Regissøren holdt stilen helt ut. Førstereisende vil antakeligvis stille seg litt undrende til flere av fortellergrepene. Dialogen er som vanlig holdt på et minimum, ekstreme nærbilder og ikke ord forteller hva karakterene tenker, og lange, uavbrutte oversiktsbilder viser hva som blir gjort. Noen vil kanskje hevde at det nesten virker amatørmessig. Men Melville har blitt kopiert såpass mye av store navn som John Woo, Quentin Tarantino og David Lynch, at kvaliteten er unndratt enhver tvil. Simon (Crenna), Paul Weber (Cucciolla) og Louis Costa (Conrad) har ranet en bank for å få penger til å robbe en heroinsmugler på et tog i fart. Alt er timet og tilrettelagt. Men Simons venn, politimannen Edouard Coleman (Delon), er rett i hælene på dem. Og hvilken side vil Cathy (Deneuve), som har et forhold til både Simon og Edouard, lande på? Det blir sagt et sted i filmen at kuppet vil ta nøyaktig 20 minutter. Og det gjør det også i filmen. Mesterlig filmet uten at ett ord blir ytret. Så får vi heller bære over med at både toget og helikopteret som blir brukt, er modeller. Amerikanske Richard Crenna og Michael Conrad er dubbet med franske stemmer. Dette er muligens ikke den Melville-filmen jeg hadde begynt med, men det er absolutt en verdig representant for mannens arbeid. 

r

The Last Boy Scout

USA/1991/Tony Scott/Bruce Willis, Damon Wayans, Chelsea Field, Noble Willingham, Taylor Negron m. fl.

-This is the '90s. You can't just walk up and slap a guy, you have to say something cool first.

The Last Boy Scout kom ut da Bruce Willis var på et absolutt toppunkt i karrieren, og følgelig ingen drøm å jobbe med. Han kom ikke overens med manusforfatter Shane Black, ikke med medspiller Damon Wayans og ikke med regissør Tony Scott. Og likevel kan det ikke nektes for at dette er noe av det beste mannen har gjort utenfor Die Hard-universet. Joda, filmen er unødvendig voldsom, stappet med overdreven banning og full av logiske brister. Men det er et eller annet svært appellerende med privatdetektiv Joe Hallenbeck (Willis) og hans ufrivillige sidekick Jimmy Dix (Wayans). De to føres sammen av drapet på Dix' kjæreste Corey (Berry), og de gir seg ikke før de både har funnet morderen og avslørt en konspirasjon for å få gjort gambling på fotballkamper lovlig i USA. Blacks manus var i sin tid det best betalte i Hollywood, og det er helt klart at mannen bak Lethal Weapon (1987), The Long Kiss Goodnight (1996 og kiss, kiss, bang, bang (2005) er hovedansvarlig for at dette har blitt så friskt som det er. Tony Scott bidrar selvsagt bildemessig med alt han har av blått lys, røyk og kamerafiltre. Og Bruce og Damon ekspederer skurker på mesterlig vis. Men uten manusforfatterens sans for original handling og sprek dialog hadde dette kun vært en av mange komiske actionhistorier i kjølvannet av McClane, Riggs og Murtaugh. Noble Willingham og Taylor Negron, som henholdsvis hovedskurk og sadistisk høyre hånd, er også med på å heve standarden betraktelig.     

r

Across 110th Street

USA/1972/Barry Shear/Anthony Quinn, Yaphet Kotto, Anthony Franciosa, Paul Benjamin, Ed Bernard m. fl.

Jeg vet ikke om det er riktig å kalle Across 110th Street for blaxploitation. Men den er både i form og innhold i hvert fall i det samme nabolaget. Quinn skulle opprinnelig kun være produsent. Men da store navn som John Wayne og Kirk Douglas takket nei til hovedrollen, tok han selv på seg å spille den rasistiske, korrupte og smått alkoholiserte kaptein Frank Mattelli. Og han gjør det på en rett fram og ærlig måte som jeg ikke kan se for meg noen andre ville ha turt. For å demme litt opp for alt det negative, så har vi klippen Kotto å lene oss på. Men det er ingen misjonering å spore, og ingenting blir løst for rulleteksten. Så her må man tenke sjøl. Da tre menn (Benjamin, Bernard og Antonio Fargas) raner 300 000 dollar fra mafiaen, settes igang en menneskejakt på tyvene som strekker seg over den berømte 110 gata. Politimennene Mattelli (Quinn) og Pope (Kotto) ligger rett i hælene på de tre, men samarbeidet mellom den italienske og afro-amerikanske mafiaen høster stadig vekk frukter. Across 110th Street er en slem og voldsom film som usminket skildrer hvilket helvete New York var på 60- og 70-tallet. Det er ikke mye håp å spore her. Quinn peser og svetter og bråker som han pleier, men mannen har vel sjelden passet bedre til en rolle. Kotto er supercool og stødig i sin siste rolle før han ble skurk i James Bond-filmen Live and Let Die (1973).  

 

Lady in Cement

USA/1968/Gordon Douglas/Frank Sinatra, Raquel Welch, Richard Conte, Martin Gabel, Lainie Kazan m. fl.

Time to hoist the martini flag. 

Tony Rome vender tilbake! Oppskriften er mye den samme, men det spørs om ikke denne oppfølgeren faktisk er hakket bedre. Historien, actionscenene og dialogen er i hvert fall av ypperste klasse. Og Frankie virker veldig komfortabel under hatten til herr Rome. Og tupeen, bør jeg kanskje legge til, for den er ikke billig! Under en dykketur finner Tony (Sinatra) et lik på havbunnen. En dame i sement, som tittelen sier. Saken fører ham som vanlig til den lugubre delen av Miami. Men også til rikmannsstrøket, der Kit Forrest (Welch) og hennes mafianaboer bor. Historier om privatdetektiver handler jo mye om å bevege seg med stil fra A til B, avhøre folk og innimellom slå/skyte en og annen oppkjeftig jækel. Alt dette krever at helten kan både snakke og bevege seg. Og vær sikker, Frank kan. Men her blir han ofte satt i skyggen - bokstavelig talt - av Dan "Hoss" Blocker. Den 1, 93 meter høye kjempen er rett og slett ubetalelig som Tonys koleriske og voldsomme oppdragsgiver. Welch får ikke gjort så mye ut av seg som St. John i den første filmen, men hun fungerer. Og det samme gjør birolleinnehaverne. Det ble aldri en tredje film om Tony Rome, selv om det visstnok sirkulerte planer om å slå ham sammen med Dean Martins agenthelt Matt Helm.     

The Detective

USA/1968/Gordon Douglas/Frank Sinatra, Lee Remick, Ralph Meeker, Jack Klugman, Horace McMahon m. fl.

Hvis noen lurer på hvordan Dirty Harry hadde sett ut om Sinatra hadde spilt hovedrollen - noe som lenge så ut til å bli en realitet - så er ikke The Detective milevis unna. Verken når det gjelder tema eller stil. Bortsett ifra at hovedpersonen, Joe Leland, har en personlighet som er motvekten til omtrent alt Harry Callahan står for, da. Her er det kollegaenes holdninger som representerer det reaksjonære og voldelige. Under etterforskningen av drapet på en homofil mann, avslører politimannen Joe Leland (Sinatra) korrupsjon og sammensvergelser på høyt nivå i New Yorks politiske verden. Det kanskje mest interessante med Frankies rollefigur her, er nok at det skal være samme mann som Bruce Willis spiller i Die Hard-filmene. Og når forfatter Roderick Thorpes oppfølgerbok skulle filmes 20 år senere, så hadde vår mann dibs på å spille John McClane i juleklassikeren vi alle kjenner så vel. Jeg har en anelse om at 73 år gamle Sinatra gjorde rett i å ikke ta den jobben. Derimot er jeg ikke i tvil om at han var et langt bedre kort enn Willis for denne filmen. Selv om han er pinlige 20 år eldre enn Lee Remick, som spiller Lelands ekskone. Robert Duvall og Jack Klugman sørger for god støtte som politikollegaer. Dette var Sinatra og regissør Gordon Douglas' femte av i alt seks samarbeid.    

Tony Rome

USA/1967/Gordon Douglas/Frank Sinatra, Jill St. John, Richard Conte, Gena Rowlands, Simon Oakland m. fl.

Sol, sommer, drinker og mord har vært en uslåelig kombinasjon helt siden Humphrey Bogart brynet seg på Edward G. Robinson i Key Largo (1948). Det trigger rett og slett noe i oss som har årstider med minusgrader og jobber å gå til. Og hvem passer vel bedre i en slik setting enn selveste Frank Sinatra? Tony Rome er basert på den første av Marvin H. Alberts tre bøker om privatdetektiven Tony Rome, og er en fin representant for hvor god ol' blue eyes kunne være på lerretet. Den tidligere politimannen Rome trives best på båten sin langt ute til havs, men blir av og til nødt til å ta noen saker i land for å holde seg med børst og blandevann. Her forsøker han å finne et smykke tilhørende datteren til millionæren Rudy Kosterman (Oakland), men snubler tradisjonen tro over både konspirasjoner og lik. Regissør Douglas og den mildt sagt innflytelsesrike stjernen har snekret sammen en historie som er både spennende og full av gode onelinere, i tillegg til å være relativt moderne når det kommer til livet på sammfunnets skyggeside. Jill St. John liver opp med akkurat den samme personligheten hun ga Tiffany Case i James Bond-filmen Diamonds Are Forever (1971), og Frank svarer med å vise at han faktisk har innsett at han har fylt 52 år. Ikke en film som vil appellere til ungdommen, kanskje, men herlig virkelighetsflukt og god tidskoloritt for oss gamlingene.