r

Puppet on a Chain

England/1971/Geoffrey Reeve-Don Sharp/Sven-Bertil Taube, Barbara Perkins, Alexander Knox, Patrick Allen, Vladek Sheybal m. fl. 

Det kan ikke være bare jeg som synes det er litt rart å se visesanger og revyartist Sven-Bertil Taube som steinhard actionhelt. Men mannen debuterte på film allerede i 1949, og han har spilt i flere spenningshistorier opp igjennom karrieren, så det er vel bare undertegnede som har sett for mange underholdningsprogrammer på svensk TV. Interpol-agent Paul Sherman (Taube) er i Amsterdam for å finne ut hvem det er som smugler dop fra den nederlandske hovedstaden og inn i USA. Sporene leder ham snart i retning av en rekke mektige mennesker. Taube er faktisk veldig god her, både med dialogen og i actionscenene. Og takket være flere sekvenser som ble spilt inn senere av regissør Don Sharp inneholder den 7. Alistair MacLean-innspillingen flere minneverdige sekvenser som skiller den positivt ut ifra forfatterens andre ikke-krigshistorier. Båtjakten i kanalene framstår i ettertid som ekstremt banebrytende, all den tid den kom ut før lignende scener i Live and Let Die (1973) og Amsterdamned (1988). 

p

Return of the Sentimental Swordsman

Hong Kong/1981/Yuen Chor/Ti Lung, Li Ching, Sheng Fu, Feng Ku, Tung-Shing Yee m. fl.

Det blir hevdet fra flere hold at denne oppfølgeren til The Sentimental Swordsman (1977) er bedre enn originalen. Jeg er ikke så sikker på det. Derimot, så er den et veldig godt eksempel på hvordan to vidt forskjellige visuelle innfallsvinkler kan gi et nesten like godt resultet. Actionscenene, kostymene og det teatralske skuespillet er omtrent identisk. Men der den første filmen ble spilt inn i et storslagent Sør-Koreansk vinterlandskap, er dette helt og holdent gjort innendørs. Selvsagt med den sedvanlige stemningsskapende scenografien og det forventede øyet for de små detaljene. Den sentimentale, og tørrhostende, sverdmesteren (Lung) og hans omreisende sidekick Ah Fei (Yee) er tilbake. Og denne gang blir de involvert i en alle-mot-alle kamp om hvilken martial arts-retning som er best. Som i den første filmen nærmest flommer denne oppfølgeren over av velkoreografert action. Og som i flere andre, lignende fortellinger tjener den stort på å sende inn den ene mesteren etter den andre med forskjellige måter å svinge sverdet på. Noe publikum åpenbart satt pris på, for dette er en av Shaws virkelig store publikumsdragere. 

p

A Man Called Magnum

Italia/1977/Michel Massimo Tarantino/Luc Merenda, Enzo Cannavale, Adolfo Lastretti, Ferdinando Murolo, Marianne Comtell m. fl.

I god VHS-tradisjon har den italienske tittelen Napoli Si Ribella (Napoli gjør opprør) blitt til A Man Called Magnum på engelsk. Ikke at det spiller noen stor rolle. Dette er akkurat så lettbeint og underholdningsvoldelig at sistnevnte tittel duger fint som innholdsbeskrivelse. Uten at vi på noe tidspunkt synes dette minner om Dirty Harry. Inspektør Dario Mauri (Merenda) har blitt tilkalt fra Milano av politisjefen i Napoli (Claudio Nicastro) for å hjelpe til med å knekke mafiaen som herjer i byen. Der blir han satt i kompaniskap med den lokalkjente sersjanten Nicola Capece (Cannivale, som vi husker fra en lignende rolle i Bud Spencers Flatfoot-filmer), og de to går straks igang med å få has på gangsterbossen Pasquale "Dogheart" Donnaregina (Lastretti). Italienske politifilmer fra 70-tallet er uvurderlige som tidsbilder på hva som rørte seg i europeiske storbyer under disco-tiåret. Platåsko, slengbukser, vide skjortesnipper, brede slips og grønne og brune Alfa'er og Fiat'er - alt som finnes av det vi nå kaller bad taste blir brukt som bakgrunn for ultravoldelige og sleazy handlingsforløp med mye intens slåssing, grasat bilkjøring og blodig skyting. Legg så til noen gufne voldtekter og litt barnemishandling, så har du en viss peiling på hva dette handler om. Napoli Si Ribella er ingen viktig film. Men i likhet med hovedrolleinnehaver Merenda er den veldig kul på en måte vi ikke helt føler oss komfortable med lenger. 

 

p

The Master Strikes Back

Hong Kong/1985/Chung Sun/Ti Lung, Sibelle Hu, Michael Wai-Man Chan, Yue Wong, Kuo Hua Chang m. fl.

1985 var det siste året Shaw Brothers kunne skilte med en filmproduksjon av en viss størrelse. 19 stykk det året, for å være helt nøyaktig. At The Master Strikes Back var noen stor inntjener for dem, det betviler jeg. Men den er i hvert fall et godt eksempel på at det ikke sto på viljen til å prøve nye ting helt på tampen. Da kampsportinstruktøren Tung Tieh Cheng (Lung) tar seg jobb i en avsidesliggende militærleir, oppdager han snart at de lokale myndighetene bruker byens bordell som et middel til å kontrollere soldatene. Men da han prøver å gjøre noe med det, er det hans egen sønn som får unngjelde. Det er mulig jeg leser for mye inn i enkeltscener, men det virker som om First Blood (1982) har vært en av inspirasjonskildene til handlingen her. Men i og med at dette er en såkalt kategori III-film, så ligger regissør Suns hovedfokus på nakenhet, grov vold og generell sleaze. Særlig et par kastraksjonsscener vil henge i minnet en stund framover. Kung fu-kampene er selvsagt tatt godt hånd om av mester Lung. 

p

The Last Vampyre

England/1993/Tim Sullivan/Jeremy Brett, Edward Hardwicke, Roy Marsden, Keith Barron, Yolanda Vazguez m. fl. 

Mellom 1887 og 1927 skrev forfatteren Arthur Conan Doyle 4 romaner og 56 noveller om den fiktive konsulterende detektiven Sherlock Holmes og hans gode venn og assistent John H. Watson. Og selv om figurene er blant dem som oftest har figurert på film og TV, så hersker det liten tvil blant kjennere om at Jeremy Brett er tidenes beste tolker av rollen som mesterdetektiven fra Baker Street 221b. Denne langfilmen fra 1993 er kanskje ikke blant hans beste, men den er likevel et spennende eksempel på hva en skuespiller med en helt egen innfallsvinkel kan gjøre med en velkjent rolle. I The Last Vampyre, løselig basert på Doyles The Sussex Vampire, bistår Holmes (Brett) en gammel klassekamerat av Watson (Hardwicke), Rob Ferguson (Barron), med å redde familien hans ut av grepet til en mistenkt vampyr, John Stockton (Marsden). Conan Doyle var selv opptatt av det overnaturlige, og brukte mange elementer av dette i historiene sine. Men som vi forventer, er det den rasjonelle mesterdetektivens snusfornuftige verdenssyn som vinner fram hver gang. The Last Vampyre er ikke spesielt populær blant Holmes-fansen, mest fordi den avviker for mye fra originalhistorien. Men for oss andre holder dette mer enn mål. Artig å se Roy "Adam Dalgliesh" Marsden som noe annet enn den søvndyssende politietterforskeren han er mest kjent for.

r

The Prodigal Son

Hong Kong/1981/Sammo Kam-Bo Hung/Yuen Biao, Ching-Ying Lam, Sammo Kam-Bo Hung, Frankie Chan, Yau-Hau Chan m. fl. 

Selv om han debuterte som skuespiller allerede i 1965, skulle det gå over 15 år før Yuen Biao begynte å få hovedroller på film. Og ikke uventet var det hans gamle skolekamerat Sammo som visste å få maksimalt ut av den akrobatiske kung fu-mesteren. The Prodigal Son er på de fleste måter en klassisk martial artsfilm av den gamle skolen. Bortsett i fra på det området som kanskje teller mest: kampkoreografien. Den er såpass oppsiktsvekkende at den gjorde alle som så filmen til livslange fans av unge Yuen. Leung Chang (Biao) tror selv han er en kung fu-mester av rang. Men etter å ha tapt mot prins Ngai Fei (Chan) skjønner han at han må starte treningen på nytt. Og hva er vel da bedre enn å gå i lære hos de eksentriske mesterne Leung Yee-Tai (Lam) og Wong Wah-Bo (regissør Sammo selv)? Koreografien i Sammo Kam-Bo Hungs filmer er ofte fullt på høyde med den vi forventer av hans mer anerkjente kollega Yuen Woo-Ping. Og med med ham selv og kompisen Yuen i ungdommelig kjempeform, kan det rett og slett ikke bli annet enn superbra. Noen av stuntsene her ser fryktelig smertefulle ut for deltakerne.

p

Big Guns

Italia/1973/Duccio Tessari/Alain Delon, Richard Conte, Carla Gravina, Marc Porel, Roger Hanin m. fl. 

Til tross for at de utseendemessig stilte i litt forskjellige kategorier, er det mange likheter mellom Alain Delon og Charles Bronson. Begge likte å spille figurer som ikke alltid beveget seg på riktig side av loven, begge så alltid ut til å vite hva de drev med og begge holdt dialogen på et minimum. I Delons tilfelle var særlig leiemordere en spesialitet. I Big Guns er han vel og merke ikke like elegant som i Le Samourai (1967). Men det regissør Tessari måtte mangle av stilistisk finesse, tar han igjen i rikt monn på actionfronten. Leiemorderen Tony Arzenta (Delon) vil slutte i jobben av familiehensyn, men rådet i mafiaen (Conte, Hanin m. fl.) nekter. Og når de går etter Arzentas familie for å statuere et eksempel, starter en regelrett krig mellom de to partene. Det er mye god action i Big Guns. En rekke spennende shootouts og flere godt koreograferte biljakter i både Napoli og Københavns gater. Noen vil sikkert finne det hele ganske så grimt og deprimerende. Men sett på en annen måte, så er det vel egentlig mangelen på polish som tiltaler mest her. 

p

The Sentimental Swordsman

Hong Kong/1977/Yuen Chor/Ti Lung, Li Ching, Tung-Shing Yee, On-On Yu, Hua Yueh m. fl.

Vi skal ikke langt ut i The Sentimental Swordsman før vi skjønner at den skiller seg noe fra de mange andre produksjonene til legenden Mona Fong. Innspilt i Sør-Korea på vinteren, og med storforbruk av fargerike kostymer og kulisser, er den ikke minst en visuell feststund. Da sverdmesteren Li Chin-Huan (Lung) vender hjem etter 10 år, oppdager han at hans gamle fiende, snikmorderen Plommeblomst-banditten, fortsatt er aktiv. Sammen med kollegaen Ah Fei (Yee) må han trosse mange farer og utspekulerte drapsmenn for å få has på motstanderen. Det hørtes kanskje enkelt ut. Men sannheten er at historien her er såpass innvikltet, og med så mange underliggende tråder, at det var det beste jeg kunne få til. Heldigvis er spilletiden på 96 minutter stappet smekkfull av lange og gode sverdkamper som mer enn oppveier det vi unektelig føler at vi ikke får med oss i handlingen. Karaktertrekkene til Li, at han drikker for mye, har en ubestemmelig tørrhoste, går kledd i blå fløyel og bruker en stor vifte med skjulte knivblader som våpen, er unektelig med på å gjøre ham til en ikonisk figur vi vil se mer til. Og det var sikkert derfor det fulgte en slags oppfølger 4 år senere. 

r

An Officer and a Gentlemen

USA/1982/Taylor Hackford/Richard Gere, Debra Winger, David Keith, Lisa Blount, Louis Gossett jr.

Fire år før Tom Cruise gjorde mye av det samme i Top Gun, vervet det tidlige 80-tallets største damemagnet, Richard Gere, seg i militæret og opplevde alle klisjeene som hører til sjangeren. Med den lille, store, forskjellen at Taylor Hackfords historie fortelles først og fremst for voksne. Det vil si at sosial bakgrunn, fyll, sex, dop og nedturene som gjerne følger med slikt, favoriseres foran raske klipp, blått lys, røyk og svulstige hitlåter. Zack Mayo (Gere) forsøker å komme unna et liv som mest sannsynlig vil føre rett i fortapelsen, og verver seg til forsvaret. Der møter han Paula Profikri (Winger), og søt musikk oppstår. Men før han er ferdig utdannet pilot og kan tilby kjæresten et bedre liv, må vår mann komme helskinnet gjennom treningen til sersjant Emil Foley (Gossett jr.). I likhet med f. eks. Saturday Night Fever (1977) huskes An Officer and a Gentleman som oftest for sin romantiske avslutning med Gere som henter Winger på fabrikken i hvit offisersuniform. Men ved gjensyn går det raskt opp for oss at filmen har langt mer å by på. Blant annet er Sid Worley (Keith) og Lynette Pomeroys (Blount) tragiske historie ganske sikkert noe som ikke hadde blitt tatt med i en av de nyere propagandaframstøtende for et liv i uniform. For dem som ikke er så romantisk anlagt av seg, og som følte seg snytt av sensuren på 80-tallet, bør absolutt sluttoppgjøret mellom Gere og Gossett jr. være av interesse. Ellers er det interessant å merke seg at R. Lee Ermey, som spilte sersjanten i Full Metal Jacket (1987), har vært rådgiver her og utstyrt Gossett jr. med noe av den samme dialogen som i nevnte film. Gossett jr. vant både en Oscar og en Golden Globe for sin innsats.

p

Poliziotto Sprint

Italia/1977/Stelvio Massi/Maurizio Merli, Giancarlo Sbragia, Angelo Infanti, Lilli Carati, Glauco Onorato m. fl.

Maurizio Merli er kanskje ikke et altfor kjent navn for de fleste filmfans. Men fra midten av 70-tallet og fram til sin altfor tidlige død i 1989, stilte han opp nærmest som en Franco Nero lookalike i en rekke hardkokte actionhistorier. Denne biljakt-filmen fra de solsvidde gatene i Roma hører til i den mer lettbeinte enden av skalaen, men kan likevel by på relativt tøff action. I tillegg til en endeløs rekke av kjørescener, proft koreografert av mesteren Remy Julienne og hans team. Politimannen Marco Palma (Merli) er overbevist om at han kan klare å fange bankranerligaen til Jean-Paul Dossena (Infanti) bare han blir utstyrt med en dugelig bil. Avdelingssjefen hans, Maresciallo Tagliaferri (Sbragia) stiller opp med både trening og en topptrimmet Ferrari. Men skurken er en mester bak rattet. Biljakter i gamle Alfa'er, Citroen padder og Fiat'er, i warp speed midt i rushtrafikken, og med stunts som hele tiden balanserer på kanten av det forsvarlige, er i høyeste grad underholdende. Selv om vi blir sittende litt å lure på hvordan i all verden de fikk lov til å skrense rundt på arkitektur som ser skikkelig verneverdig ut. Og hva i all verden betalte de stuntmannen som rett og slett blir kjørt ned i en scene?   

Ronin

USA/1998/John Frankenheimer/Robert De Niro, Jean Reno, Natascha McElhone, Stellan Skarsgård, Sean Bean m. fl.

- No questions. No answers. That's the business we're in.

Robert De Niro har spilt i noen av de største klassikerne i filmhistorien, og er rettmessig hyllet som en av vår tids aller største skuespillere. Men kanskje enda viktigere, han vet i tillegg hvordan han skal bevege seg og opptre for å overbevise som actionhelt. For oss som setter pris på en god spenningshistorie betyr det at vi oftere setter på Midnight Run (1988), Heat (1995) og Ronin enn The Godfather II (1974), Taxi Driver (1976) og The Deer Hunter (1978). Min personlige favoritt er Ronin. Her spiller han frilansagenten Sam, som blir hyret inn av IRA for å stjele en mystisk koffert som også russisk etterretning er interessert i. Etter å ha blitt forrådt av oppdragsgiverne (McElhone og Jonathan Pryce), forsøker han og kollegaen Vincent (Reno) med alle midler å stjele tilbake det de har mistet. Ringreven Frankenheimer (bl. a. The French Connection II, 1975) forteller den enkle, men spennende historien med godt koreograferte skuddueller og fantastiske biljakter. Og sagt litt klisjeaktig, det er ikke kjedelig ett sekund. I tillegg til De Niro, og Reno i en ekstremt god sidekick-rolle, får vi hele 3 Bondskurker (Bean, Jonathan Pryce og Michael Lonsdale), McElhone som handlekraftig leder og Skarsgård i slesk russer-modus. Skipp Sudduth, som spiller Larry, kjørte selv under biljaktene, som alene er verdt 10 kinobilletter!

r

Under Siege 2: Dark Territory

USA/1995/Geoff Murphy/Steven Seagal, Eric Bogosian, Katherine Heigl, Everett McGill, Morris Chestnut m. fl.

-Nobody beats me in the kitchen.

Togfilmer har sin egen indre logikk, og sett med regler. Så da det skulle lages en oppfølger til Under Siege, tenker jeg at nærmst halvparten av actionscenene skrev seg selv. Og vår mann Ryback får prøve alle varianter av å løpe oppe på toget, henge under vognene, klamre seg til utsiden og gjemme seg i fremmedes lugarer. I tillegg til å brekke armer og bein og blåse ut hjernen på folk, som er relativt vanlig i Seagals filmer. Casey Ryback (Seagal) og niesen Sarah (Heigl) skal reise fra Denver til LA, da terrorister tar kontroll over toget. Hvilket betyr at onkel kokk igjen må trå til for å redde verden. Eric Bogosian er på ingen måte en like kraftfull hovedskurk som Tommy Lee Jones. Men Everett McGill, Peter Greene og Jonathan Banks er hakket hvassere håndtlangere enn Gary Busey, Colm Meany og George Cheung, så bad guy-faktoren er tatt vel vare på. Og dette, paret med høyt tempo og mye mer aikido fra gubben sjøl, gjør Dark Territory til en mer enn bra nok oppfølger. At det fra 2014 visstnok har blitt jobbet med en tredje film i serien, stiller vi oss skeptiske til.   

r

Big Trouble in Little China

USA/1986/John Carpenter/Kurt Russell, Kim Cattrall, Dennis Dun, James Hong, Victor Wong m. fl.

-You know what ol' Jack Burton always says at a time like this?

Etter ti års suksess med action- og spenningsfilmer av ypperste merke, slo mesterregissør John Carpenter på midten av 80-tallet til med en kung fu/fantasy/komedie som hadde "kultfilm" skrevet over seg i store bokstaver, men som ble møtt av heller laber interessse fra det gjengse kinopublikummet. Vel, det er deres tap. Den storkjefta trailersjåføren Jack Burton (Russell) hjelper kompisen Wang Chi (Dun) med å befri kjæresten Miao Yin (Suzee Pai) og advokaten Gracie Law (Cattrall), da de blir kidnappet av den kinesiske gangsteren David Lo Pan (Hong). Men jo lenger inn i San Franciscos Chinatown de beveger seg, jo mer magi og overnaturlige fenomener opplever de. Uvanlig for en film av dette kalibret, så er Russells brautende muskelbunt mer å regne som en humoristisk sidekick. De tunge martial arts-løftene er det Dun og de forskjellige skurkene som gjør. Men ingen er bedre enn Kurt'ern på å servere John Wayne-imiterende onlinere, så vi som ser på er uansett vinnerne. Carpenter disker opp med uvanlig god kung fu til å være amerikansk 80-tall, og de mange spesialeffektene skuffer heller ikke. Velfortjent kultstatus!

r

The War of the Roses

USA/1989/Danny DeVito/Michael Douglas, Kathleen Turner, Danny DeVito, Marianne Sagebrecht, Sean Astin m. fl.

-When I watch you eat. When I see you asleep. When I look at you lately, I just want to smash your face in.

Da en tredje film med Douglas, Turner og DeVito ble satt opp på kino i 1989, var vi mange som tok det som en selvfølge at det handlet om nye eventyr med Jack, Joan og Ralph fra Romancing the Stone og Jewel of the Nile. Det tok ikke mange minuttene før vi skjønte at dette hadde mer til felles med DeVitos Throw Momma From the Train fra to år tidligere. Regissøren selv kaller War of the Roses for et oppgjør med jappetida. Men det er klart at filmen også kan ses som en nattsvart satire over ekteskap, skilsmisse og kjærlighet. Oliver (Douglas) og Barbara (Turner) Rose er i ferd med å gli fra hverandre. Men ikke før de har kjempet med nebb og klør om hver centimeter av den fasjonable villaen de har pusset opp. DeVito har gitt seg selv rollen som fortelleren i denne historien, og det han viser oss skal liksom være til skrekk og advarsel om hvor langt det kan gå når man glemmer hvorfor man ble sammen i utgangspunktet. Men i likhet med andre historier fra samme regissør er det ikke først og fremst realisme han serverer oss. Slapstick-slåssing, verbale uppercuts og surrealistiske handlingstråder er mer hans stil. Men det funker. De tre hovedrolleinnehaverne har kjemi i bøtter og spann, og er ikke redd for å ta i litt når det trengs. Anbefales!   

r

The Two Jakes

USA/1990/Jack Nicholson/Jack Nicholson, Meg Tilly, Harvey Keitel, Madeline Stowe, Eli Wallach m. fl.

-What I do for a living may not be very reputable... but I am. In this town I'm the leper with the most fingers.

Å lage en oppfølger til en av filmhistoriens største film noir-suksesser må ha vært en skremmende oppgave for alle de involverte. Og Chinatown 2, eller The Two Jakes, hadde også en trøblete start. Men vi skal ikke mange minuttene inn i historien før vi skjønner at dette i høyeste grad er en verdig fortsetning av beretningen om privatdetektiv Jake Gittes liv og virke i Los Angeles. 11 år har gått siden hendelsene i Chinatown, og Jake Gittes (Nicholson) er lederen for et av de best betalte detektivfirmaene i LA. Da deres siste sak, som inneholder både svindel, drap og utpressing, viser seg å ha forgreininger til den opprivende saken før krigen, setter det både sjefens integritet og generelle psyke på en hard prøve. Nicholson, Joe Mantell, James Hong og Perry Lopez gjentar alle sine respektive roller fra Roman Polanskis mesterverk, men får i tillegg eksellent støtte fra Keitel, Tilly, Wallach og Stowe. Nicholson står selv for regien, og det må sies at han har et usedvanlig godt øye for bilder. I tillegg har han sjelden sett kulere ut. Forfatteren Robert Towne så i utgangspunktet denne historien som den 2. i en trilogi, men den manglende suksessen sørget for at det aldri ble noen 3. film. En ukreditert Tom Waits spiller slesk politietterforsker. Faye Dunaways stemme er å høre i en av scenene.  

r

Jewel of the Nile

USA/1985/Lewis Teague/Michael Douglas, Kathleen Turner, Danny DeVito, Spyros Fokas, Avner Eisenberg m. fl.

-How much romance can one woman take?

At det i det hele tatt ble en oppfølger til Romancing the Stone, er ganske utrolig når man leser om den vanskelige oppstarten og den trøblete produksjonen. Men film ble det, og absolutt ikke en dårlig en. Noe vi først og fremst kan takke det faktum at alt er annerledes denne gang, for. Et halvt år har gått, og de første gnisningene i forholdet mellom Joan (Turner) og Jack (Douglas) har begynt å melde seg. Så da førstnevnte får et gullkantet tilbud om å skive memoarene til diktatoren Omar (Fokas), slår hun til. Da det går opp for Jack hva som har skjedd, drar han på redningstokt uten en skikkelig plan. Men ikke uten at den hevngjerrige gangsteren Ralph (DeVito) henger seg på. Jeg var i utgangspunktet redd for at Kathleen Turners motstand mot både rollefiguren og lønna skulle smitte over på skuespillerprestasjonen og kjemien med Douglas. Men ingen fare, damen er profesjonell. Både hun og motspilleren legger for dagen en innsats som normalt hadde betydd en film nummer tre, og kanskje fire. Legg så til DeVito i enda bedre form enn forrige gang, så kan det jo ikke gå veldig galt. Ørkenkrigerne Jack og Ralph allierer seg med, Tarak, Barak, Karak, Arak og Sarak, blir spilt av gjøglertroppen The Brothers Karamazov.  

p

Beyond Mombasa

USA/1956/George Marshall/Cornel Wilde, Donna Reed, Leo Genn, Ron Randell, Christopher Lee m. fl.

-It's my burden to be sane in a demented age.

Som seg hør og bør en Cornel Wilde-film er Beyond Mombasa selvsagt spilt inn på location i Kenya. Det gir den relativt enkle krimhistorien et visuelt flott bakteppe, og stjernen selv rikelig med sjanser til å vise machotakter ute i den ville naturen. Den ikke overdrevet sympatiske Matt Campbell (Wilde) ankommer Afrika for å jobbe i gruva hans bror eier. Men vel framme får han vite at broren er drept, og at ikke engang partnerne vet hvor gruva befinner seg. Sammen med anleggssjefen Hastings, den arrogante storviltjegeren Gil Rossi (Lee), predikanten Ralph Hoyt og dennes niese Ann (Reed) drar vår mann ut i jungelen for å finne både gruva og morderen. Nær sagt som vanlig er det Christopher Lee som stjeler mye av showet her, spesielt når han utfører sine egne stunts. Men det er en rimelig spennende historie, basert på James Eastwoods roman, gode skuespillere og akkurat så edgy at man hygger seg hele veien. Om noen føler at de har sett Donna Reed et eller annet sted, så er det nok Miss Ellie Ewing i Dallas de tenker på.

r

Romancing the Stone

USA/1984/Robert Zemeckis/Michael Douglas, Kathleen Turner, Danny DeVito, Zack Norman, Alfonso Arau m. fl.

-One hell of a morning has turned into a bitch of a day!

I kjølvannet av Indiana Jones' enorme suksess var det flust med eventyrfilmer å se, både på kino og på video på 80-tallet. Men få av dem fungerte så godt på egenhånd, eller var så påkostede, som denne fyrrige historien med Michael Douglas, Kathleen Turner og Danny DeVito. Spielberg-lærlingen Zemeckis fylte filmen med det som var å oppdrive av stunts og effekter på tidlig 80-tall, og den fantastiske kjemien mellom skuespillerne gjorde resten. Forfatteren Joan Wilder (Turner) drar til Colombia for å redde sin kidnappede søster. Der treffer hun eventyreren Jack Colton (Douglas) og skurken Ralph (DeVito), og i løpet av et par dager har hun materiale nok til en ny roman. Romancing the Stone ruller avgårde på en velkjent sti, men fikser blandingen av humor, action og vågale stunts såpass bra at man ser igjennom fingrene med at 1984 er veeeldig lenge siden. Filmen ble Michael Douglas' store gjennombrudd som skuespiller, selv om han visst nok kom etter Clint Eastwood, Burt Reynolds, Sylvester Stallone og Christopher Reeve på produsentenes ønskeliste. En oppfølger fulgte, og ytterligere et par filmer ble planlagt.

r

Indiana Jones and the Last Crusade

USA/1989/Steven Spielberg/Harrison Ford, Sean Connery, Denholm Elliott, Allison Doody, John Rhys-Davies m. fl.

-We're caught in the middle of something sinister here.

Ifølge Spielberg var det to hovedgrunner til at det ble en tredje Indiana Jones-film. Den åpenbare er selvsagt at han hadde kontrakt med Lucas om 3 filmer. Men han skal også ha hatt ønske om å rette opp inntrykket av figuren som den midterste historien skapte. Han syntes rett og slett at Temple var unødig slem i uttrykket. Og det skal han ha, nærmere forbildet James Bond har mesterregissøren aldri vært. For oss som foretrekker de litt mer voksne arkeolog-eventyrene, blir det litt vel lyst og familivennlig. Men bevares, det er fartsfylt og handlingsmettet som bare det. Da Henry Jones senior (Connery) blir kidnappet under letingen etter den hellige gral, blir junior (Ford) nødt til å finne og redde ham. Hvilket er lettere sagt enn gjort, når fienden er selveste nazi-tyskland. Manusforfatterne til Last Crusade bringer ikke bare tilbake Denholm Elliott som den distre Marcus Brody og John Rhys-Davies som Sallah, de har i tillegg til Sir Sean greid å stappe inn hele 8 skuespillere med klare linker til diverse 007-filmer. Og med sine 6 forskjellige bil-, motorsykkel-, båt-, fly-, fot- og togjakter er dette så beslektet med den engelske agenten at det nesten blir litt for mye av det gode.

r

Indiana Jones and the Temple of Doom

USA/1984/Steven Spielberg/Harrison Ford, Kate Capshaw, Ke Huy Quan, Amrish Puri, Roshan Seth m. fl. 

-Nothing shocks me. I'm a scientist.

Allerede tidlig på 80-tallet visste vi såpass om hvordan George Lucas opererte, at det ikke kom som noe sjokk at det ble en historie til om areologen Indiana Jones. Men før internett gjorde sin inntreden, ante vi lite om hva vi hadde i vente før filmene dukket opp på kino som hyggelige overraskelser. Skjønt, for noen ble "overraskelsene" i Temple of Doom i drøyeste laget. For der forgjengeren var en voldsom og fartsfylt actionfilm, grenser denne flere ganger uhemmet til skrekkfilmsjangeren. Indiana Jones (Ford), sidekicken Short Round (Quan) og nattklubbsangerinnen Willie Scott (Capshaw) snubler over en landsby i India hvor alle barna har blitt kidnappet av den ondskapsfulle Thuggee-kulten. Som den rettskafne mannen han er, tar selvsagt doktor Jones opp kampen mot den onde ypperstepresten Mola Ram (Puri) og hans hær av djeveldyrkere. Det er som sagt til tider ekstremt voldsomt og skummelt i denne mørke oppfølgeren. Men samtidig er det hele så oppfinnsomt og hesblesende at mange har den som sin absolutte favoritt. Kate Capshaw danket ut 120 andre konkurrenter for rollen som Willie Scott, og gjorde det såpass bra at regissør Spielberg fridde noen år senere. De som ser nøye etter vil legge merke til flere hint til Lucas' og Spielbergs andre filmer, som at nattklubben på begynnelsen heter Club Obi Wan og at Dan Aykroyd spiller en liten rolle som engelsk flyplassansatt. 

r

Raiders of the Lost Ark

USA/1981/Steven Spielberg/Harrison Ford, Karen Allen, Paul Freeman, Ronald Lacey, John Rhys-Davies m. fl.

-I don't know. I'm making this up as I go.

Etter flere år som en av verdens hotteste regissører ønsket visstnok Steven Spielberg å lage en James Bond-film. Kompisen George Lucas fortalte da at han hadde noe enda bedre. Og slik ble den globetrottende arkeologen Henry "Indiana" Jones jr. født. Forbildet er uten tvil de gamle spenningsføljetongene fra kino på 30- og 40-tallet, men med det budsjettet og all den stuntekspertisen en stor Hollywood-produksjon kunne stille opp med på tidlig 80-tall. Etter forespørsel fra den amerikanske etterretningstjenesten forsøker Indiana Jones (Ford) i 1936 å finne stedet hvor Arken med Moses' steintavler befinner seg, før nazistene får tak i det potensielle våpnet. Sammen med Marion (Allen), datteren til hans gamle mentor, og Sallah (Rhys-Davies) legger han ut på en hesblesende jakt for å redde verden fra gestapoagenten Toht (Lacey i en rolle som var tiltenkt Klaus Kinski) og resten av den tyske hæren. Spielberg har i ettertid sagt at dette er en av de få filmene hans som han ikke har lyst til å forandre noe som helst ved i ettertid. Forståelig nok, for dette er så bra som det kan få blitt innen actionsjangeren. Rollen som Indy var først tiltenkt Tom Selleck. Og selv om det nok hadde blitt like bra, så er det i ettertid vanskelig å se noen andre for seg enn Harrison Ford i rollen. Karen Allen har sagt at hun måtte kjempe hardt for å få lov til å spille Marion såpass tøff som hun så henne for seg, og godt er det at hun vant den kampen. Til å være en familievennlig underholdningsfilm, er det overraskende mye blodig vold og grafisk spenning i Raiders. Såpass mye, at det tok mange på senga at oppfølgeren var enda mørkere. 

p

Safari Express

Italia/1976/Duccio Tessari/Giuliano Gemma, Ursula Andres, Jack Palance, Enzo Bottesini, Giuseppe Maffioli m. fl.

Oppfølgeren til Africa Express er ikke overraskende laget på den eksakt samme måten. Men som vi alle vet er det lite som slår feelgood-eventyr med like deler action og humor i eksotiske omgivelser. Og når det er sagt, så kan vi like gjerne nevne det bisarre manus-grepet de fem forfatterne har tydd til, hvor det ser ut til at Gemma spiller den samme figuren som i den første filmen, men Andres og Palance åpenbart er to andre personer. Forstå det den som kan. Safariguiden John Baxter (Gemma) finner en dag en kvinne (Andres) i jungelen. Hun har hukommelsestap, men husker nok til å sette ham på sporet av millionæren Van Daalens (Palance) slu plan om å starte en stammekrig for å slå kloa i et landområde hvor det finnes uranium. Regissør Tessari har muligens ikke det samme grepet om de komiske delene som forrige ropertskriker Michele Lupo, men dette er fortsatt Bud Spencer og Terence Hill uten Bud Spencer og Terence Hill. Det vil si slapstick-humor, teatralsk slåssing og fotogene locations. Og atletiske Gemma, spreke Andres og "jeg-ser-på-dette-mest-som-en-ferie" Palance gir oss absolutt valuta for pengene. Passer kanskje best en søndag ettermiddag med en paraplydrink eller to.