p

Lady Ice

USA/1973/Tom Gries/Donald Sutherland, Jennifer O'Neill, Robert Duvall, Jon Cypher, Patrick Magee m. fl.

Etter det store gjennombruddet med M*A*S*H (1970) og Klute (1971) skjønte flere regissører at Donald Sutherland kunne brukes like godt til morsomme sjarmører som fryktinngytende psykopater. I denne lettbeinte thrilleren gir han oss en livsglad lurendreier med et farlig glimt i øyet. Og det er nok til av vi blir interesserte og følger handlingen fra a til å. Forsikringsagenten Andy Hammond (Sutherland) bruker uortodokse metoder for å få has på en bande (O'Neill, Cypher og Magee) som selger stjålne edelsteiner. Og selv om gjengen vet hva han driver med, lar spesielt Paula seg sjarmere nok til at saker og ting begynner å bli farlige. TV-veteranen Gries er nok mest kjent for et par Bronson-filmer midt på 70-tallet, og har ikke egentlig noen egen gjenkjennelige stil. Men med gode skuespillere, fine biljakter og brukbart tempo i eksotiske omgivelser, trenger han ikke å være et supertalent for å skape underholdning. Robert Duvall stikker innom mellom Gudfaren-film 1 og 2 og skaper litt klasse som kolerisk agent fra justisdepartementet. 

r

The Verdict

USA/1982/Sidney Lumet/Paul Newman, Charlotte Rampling, Jack Warden, James Mason, Milo O'Shea m. fl.

-I changed my life today, what did you do?

Rettssalsdramaer har alltid vært en populær øvelse, godt hjulpet av Sidney Lumets legendariske klassiker Twelve Angry Men fra 1957. Og jo større oddsene er, jo mer nervepirrende blir det, selvsagt. I denne lavmælte, men likevel intense historien om en forsoffen advokats kamp mot overmakten, drar Lumet en Oscar- og Golden Globe-nominert innsats ut av både Newman og Mason. Og viser samtidig at det går an å lage spenning også ut av det mer dagligdagse. Advokat Frank Conlin (Newman) drikker for mye, og har ikke vunnet en sak på flere år. Da han skal hjelpe familie til en ung kvinne i koma, ser han samtidig sitt snitt til å komme seg på beina igjen. Men legene og sykehuset han saksøker har et mektig advokatfirma i ryggen. Paul Newman har alltid vært en av de virkelig store. Og da mener jeg større enn de fleste, for hvem andre kan skilte med å ha vært superstjerne på 50-, 60-, 70-, 80,- 90- og 00-tallet? Her er han i godform som drikkfeldig og lurvete ambulansejeger som får en ny sjanse. Rampling, Warden, Mason og ikke minst en ung Lindsay Crouse følger godt opp. De som er observante vil legge merke til Bruce Willis og Tobin "Jigsaw" Bell som tilhørere i rettssalen.

p

Shoot the Living and Pray for the Dead

Italia/1971/Giuseppe Vari/Klaus Kinski, Victoria Zinny, Paolo Casella, Dino Strano, Antonio La Raina m. fl.

En av de mange gledene ved å velge en 50 år gammel italiensk b-film, framfor noe nytt og strømlinjeformet fra Hollywood, er den følelsen man sitter med når man oppdager at, hei, dette har jeg sett i en annen versjon. I dette tilfellet i Quentin Tarantinos Hateful Eight (2015). Jeg kan selvsagt ikke bevise noe som helst, men jeg tror de fleste vil nikke gjenkjennende når jeg forteller at handlingen kretser rundt en gruppe bankranere som tar en hel skysstasjon som gisler mens de venter på at en kvinne ved navn Daisy skal komme med byttet. Og en i lokalet er agent for myndighetene. Nå hadde ikke Tarantinos moderne klassiker Klaus Kinski med på rollelista. Men det har Vari. Og selv om den energiske tyskeren er relativt neddempet her, så er han bokstavelig talt midt i bildet i omtrent hver eneste scene. Ofte så tett på linsa at det dugger fra pusten hans. Det er et godt psykologisk tablå vi blir servert, og som sagt uhyre interessant for de som vil grave litt dypere i filmhistorien. Men, bevares, de som ønsker seg skyting, slåssing, knivstikking, ridning, whiskeydrikking, terrorisering av uskyldige saloonpiker og synking i kvikksand i westernfilmene sine, får også sitt.   

p

Bucktown

USA/1975/Arthur Marks/Fred Williamson, Pam Grier, Thalmus Rasulala, Tony King, Bernie Hamilton m. fl.

Utallige westernfilmer, og ikke minst John Sturges Bad Day at Black Rock (1955), viser hvilket potensiale som ligger i historier om den ensomme fremmede som ankommer en lite sted, og nærmest snubler over en urett han/hun kan rydde opp i. I 1975 hadde blaxploitation-sjangeren allerede benyttet seg av konseptet flere ganger. Men vi tåler godt noen historier til. Da Duke Johnson (Williamson) ankommer Buchanan for å overta nattklubben til sin avdøde bror, oppdager han raskt at byen blir styrt med jernhånd av den korrupte sheriffen og hans menn. Men Duke er ikke typen til å gi opp, så han skaffer seg muskelhjelp fra sine gamle kollegaer i storbyen. Men da støvet har lagt seg, innser Duke at "Bucktown" bare har fått et nytt problem. Williamson har som vanlig ingen som helst problemer med å se steintøff ut mens han håndterer både skytevåpen og nevekamper. Men dessverre tilsier manus at vår supercoole venninne Pam har blitt henvist til en mer tilbakelent og passiv rolle. Slåsskampen mellom Williamson og Rasulala på slutten er både velkoreografert og tidsriktig voldsom.  

Ride in the Whirlwind

USA/1966/Monte Hellman/Jack Nicholson, Cameron Mitchell, Millie Perkins, Rupert Crosse, Harry Dean Stanton m. fl.

Den 2. filmen regissør Monte Hellman og stjernen Jack Nicholson gjorde sammen på bare 6 uker, har manus av sistnevnte og er en langt mer tilgjengelig historie. Ihvertfall på overflaten. Filmen deler flere av skuespillerne med The Shooting, men har i tillegg interessante fjes som Harry Dean Stanton, Cameron Mitchell og George Mitchell (ikke i familie) med på laget. Handlingen er enkel, men godt uttenkt, og har blitt mye hyllet av senere westernfilm-eksperter som Quentin Tarantino. Tre cowboyer (Nicholson, Mitchell og Mitchell) er ute og leter etter kveg, da de snubler over en gjeng dilligenceranere (Stanton, Crosse m. fl.). Etter å ha overnattet og gjort seg klare til å dra videre, blir alle sammen omringet av sheriffen og hans menn. Den eneste utveien våre tre venner ser er å forsøke og rømme. Manusforfatter Jack er virkelig inne på noe med dette nedstrippede narrativet, og det er i grunnen merkelig at vi ikke har sett det gjenbrukt oftere. Nicholson og Crosse ble begge Oscar-nominerte 4 år senere, for henholdsvis Easy Rider og The Reivers.     

p

Napoli Spara

Italia/1977/Mario Caiano/Leonard Mann, Ida Galli, Henry Silva, Jeff Blynn, Massimo Deda m. fl.

Denne Poliziotteschien fra 1977 bringer kanskje ikke noe nytt til bordet: Vi får den amerikanske skuespilleren som politiinspektør, en ekstremt sadistisk skurk, brune slengbukser, Alfa Romeoer i høy fart, overdrevent blodige skytescener, atletiske barslagsmål og umotivert nakenhet. Det er bare det at regissør Caiano åpenbart har hatt mye Möllers tran i kjøkkenskapet. For her er alle de kjente ingrediensene tatt til nye svimlende høyder. Men kanskje det blir sånn, når man har skurken over alle skurker, Henry Silva, med som skyteglad bankraner. Inspektør Belli (Mann) jakter på banden til Santoro (Silva), men kommer ingen vei før han får hjelp av taxisjåføren Guidi (Blynn) og gategutten Gennarino (Deda). Som vanlig i krimfilmer spiller byen hvor handlingen foregår en stor rolle. I dette tilfellet Napoli. Og i tillegg til å vise hvor lite penger og krefter som hadde blitt lagt ned på infrastrukturen, selv mot slutten av 70-tallet, sitter man og lurer på hvordan innbyggerne orket alle disse masseskytingene og titalls biljaktene som åpenbart foregikk på en daglig basis? Dette var en av de siste europeiske innsatsene til legendariske Henry Silva. På 70-tallet spilte mannen i et par-tre filmer i året i Italia. Og selv om han, i motsetning til Charles Bronson, ikke klarte å omsette det i en større status i hjemlandet Amerika, hadde han en god karriere som skurk mot både Burt Reynolds, Chuck Norris og nevnte Bronson i 30 år etter hjemkomsten.

The Shooting

USA/1966/Monte Hellman/Jack Nicholson, Millie Perkins, Warren Oates, Will Hutchins, Charles Eastman m. fl.

De som er noenlunde kjent med Monte Hellmans verker, vet mer eller mindre hva de kan forvente av en film kalt The Shooting. Innspilt i 1965, og med sin da faste samarbeidspartner Jack Nicholson i en av rollene, kan dette muligens kalles en eksistensiell western. Men med Sam Peckinpahs mann, Warren Oates, i hovedrollen, flotte innspillingssteder i ørkenen i Utah og en spennende grunnhistorie, er dette noe en absolutt kan la seg underholde av. Da den tidligere prisjegeren, nå gruveeieren, Will Gashade (Oates) kommer hjem etter en handletur, finner han ut at en av partnerne hans er skutt og at broren har rømt etter en hendelse i byen. Morgenen etter kommer en ukjent kvinne (Perkins) og hyrer Will til å finne broren. Med seg på ferden tar de Wills litt enkle kollega Coley (Hutchins) og den muligens psykopatiske revolvermannen Billy Spear (Nicholson). Jeg skal ikke forsøke meg på noen tolkning av verken handlingen eller slutten i The Shooting, det får være opp til den enkelte seer. Men uansett hvor vanskelig tilgjengelig eller surrealistisk det måtte framstå til tider, så er det masse tradisjonelt westernhåndverk her som burde appellere til fans av sjangeren. 36 år gamle Hellman og 28 år gamle Nicholson lagde westernfilmene The Shooting og Ride in the Whirlwind i løpet av 6 uker. Hvilket sier litt om talentet som befant seg på disse settene. 

r

The Godfather Part III

USA/1990/Francis Ford Coppola/Al Pacino, Diane Keaton, Andy Garcia, Talia Shire, Eli Wallach m. fl.

-Just when I thought I was out... they pull me back in.

Med forbehold om at det er spesialversjonen klipt sammen i 2020 jeg anmelder her, så blir jeg nødt til å gå litt mot strømmen og si at dette er fullt på høyde med de to første filmene. Ja, på visse punkter faktisk bedre. Joda, savnet av Duvall som Tom Hagen er til å ta og føle på, og Sofia Coppola er nok ikke erfaren nok som skuespiller til å gi rollen som Maria Corleone den rette tyngden. Men manus, regi, og ikke minst innsatsene til Pacino, Keaton, Shire og Andy Garcia sørger for at det avsluttende kapitlet om familien Corleone virkelig etterlater et solid inntrykk. Michael Corleone (Pacino) er i 60-årene nå, og businessen er mer eller mindre helt lovlydig. Planen er at en siste stor transaksjon med vatikanet skal sikre framtiden for alle, men noen i skyggene gjør sitt beste for å sabotere for familien. Det har blitt gjort et lite nummer ut av at dette er den første Gudfaren-filmen Pacino ikke har blitt Oscar-nominert for. Men det er en tabbe akademiet må stå for, for mannen er uhyre god her. Det samme er Garcia, som ble nominert. Kubaneren har også fått den mest flashy rollen. Og som Sonny Corleones uekte sønn, er det opp til ham å stå for den voldelige og farlige delen av forhandlingene med de andre familiene. Ellers er det morsomt å se ansiktene til Richard Bright, Franco Citti og et utall andre som har vært med siden begynnelsen. Den avsluttende delen, tonesatt til operaen Cavalleria Rusticana er pur filmmagi.   

p

Street Law

Italia/1974/Enzo G. Castellari/Franco Nero, Barbara Bach, Giancarlo Prete, Renzo Palmer, Nazzareno Zamperla m. fl.

Etter suksessen med High Crimes året før, var det naturlig at samarbeidet mellom Castellari og Nero fortsatte i den samme stilen. I Street Law er det aldri tvil om at Charles Bronsons Death Wish er forbildet. Men i motsetning til sistnevntes vigilante-arkitekt Paul Kersey, som sniker seg ut om kvelden og skyter småtyver og overfallsmenn, etterforsker faktisk Franco Neros forretningsmann Carlo Antonelli saken for å få tak i de tre bankranerne som tok ham som gissel. Til å hjelpe seg har han tyven Tommy (Prete) og den litt tvilende kjæresten Barbara (Bach). Castellari tar det kanskje litt mer med ro denne gang. Men formelen fra tidligere er så absolutt på plass. Hvilket vil si heftige biljakter av Remy Julienne, mye skyting og slåssing, musikk av brødrene Angelis og en energisk innsats fra vår mann Nero. Stuntmannen/skuespilleren som spiller lederen av gjengen Antonelli jakter på, har blitt skutt, banket opp, overkjørt og spist av rovdyr i så mange europeiske produksjoner at vi alle burde merke oss navnet som en liten hyllest: Romano Puppo. 

p

My Young Auntie

Hong Kong/1981/Chia-Liang Liu/Chia-Liang Liu, Kara Wai, Hou Hsiao, Lung-Wei Wang, Tung-Kua Ai m. fl.

Kvinnelige karakterer med kampsporterfaring blir såpass respektert innen Hong Kong-filmenes karikerte univers, at det nesten kan ligne på en slags likestilling. Og likevel er det få retninger innen humorsjangeren som spiller såpass hemningsløst på håpløst utdaterte kjønnsroller som nettopp de kinesiske slapstick-komediene fra 70- og 80-tallet. I denne Chi-Liang Liu-regisserte og spilte perlen fra 1981 er det fantastiske Kara Wai som står i sentrum. Hun spiller Tai-Nan, som av ren veldedighet gifter seg med onkelen til landsbyens sterke mann, Yung-Sheng (Wang), for å hindre at tyrannen grabber til seg familearven til kung fu-mesteren Ching-Chuen (Liu). Men vil Tai-Nan og Ching-Ghuen klare å stå i mot angrepene fra Yung-Shengs menn uten hjelp? Nær sagt, som vanlig i en film av Liu, er kung fu-scenene av ypperste kvalitet. Og, litt mer overraskende, komikken fungerer helt greit. Vel og merke hvis man har en relativt høy toleranse for vitser som går på at en ung dame må bo sammen med en gruppe menn som oppfører seg som vårkåte tenåringer. Lius bror, Gordon Liu, gjestespiller som karakteren "James".   

p

High Crime

Italia/1973/Enzo G. Castellari/Franco Nero, James Whitmore, Delia Boccardo, Fernando Rey, Duilio Del Prete m. fl.

Den legendariske regissøren Enzo G. Castellaris første forsøk innen actionfaget ble så vellykket at ikke bare strømmet folk til kinoene, filmen startet en hel bølge av lignende produksjoner fra Italia. Den såkalte Poliziotteschi-sjangeren skiller seg muligens ikke så mye fra sine slektninger fra USA. Men alt er litt mer, liksom. Volden er grovere, biljaktene heftigere, sex'en mer eksplisitt og handlingen langt mer kynisk. I High Crimes spiller Franco Nero vise-politisjef Belli, som etter drapet på fire kollegaer setter alt inn på å tak i de skyldige. Hans sjef, Aldo Scavino (Whitmore), er redd for de politiske sidene ved saken. Men den dødssyke gangsterbossen Cafiero (Rey) bistår gjerne med informasjon som kan fjerne en eventuell konkurrent fra gata. Man skal lete lenge etter en mer atletisk og energisk skuespiller enn Nero. Og i en handlingsmettet historie som dette får han rikelig med sjanser til å vise seg fra sine beste sider. Litt uvanlig for en dubbet euro-produksjon som dette er dialogen både velskrevet og godt framført. Musikken er av brødrene Angelis og bilstuntsene av Remy Julienne.  

r

Jackie Brown

USA/1997/Quentin Tarantino/Pam Grier, Samuel L. Jackson, Robert Forster, Bridget Fonda, Robert De Niro m. fl. 

-My ass may be dumb, but I ain't no dumbass.

Akkurat hvorfor Tarantinos 3. film ble møtt med tildels lunkne kritikker og relativt laber interesse fra fansen, er nå i ettertid et enda større mysterium enn det var i 1997. Greit, dette er muligens ikke like flashy og banebrytende som mannens to første regijobber. Men som velsmurt krim med nostalgi og gjenkjennelsesfaktor i bøtter og spann, og med flere fantastiske skuespillerinnsatser, er dette filmmessig blant topp 5 når hans 10 verker skal bedømmes av ettertiden. Og for noen comeback fra Pam Grier og Robert Forster! Flyvertinnen Jackie Brown (Grier) blir arrestert for å smugle penger for våpenselgeren Ordell Robbie (Jackson). Politimannen Ray Nicolette (Michael Keaton) vil ha henne til å lokke sjefen sin, og hans høyre hånd Louis Gara (De Niro), i en felle. Men Jackie og hennes nye bekjentskap, kausjonisten Max Cherry (Forster), ser muligheten til å ikke bare bli kvitt Ordell, men også kunne stikke av med en halv million dollar. Tarantinos beundring for Grier og Forsters 70- og 80-tallsfilmer ligger tjukt utapå her. Og all ære til fyren for å gi begge et karrierehøydepunkt i form av velskrevne varianter av deres gamle paraderoller. Jackson kommer også veldig godt ut av det denne gang, og følgelig er dette en av hans favoritter. De Niro ønsket seg rollen som Max Cherry, og var visstnok ikke helt fornøyd med å spille en mindre rolle. Forster ble Oscar-nominert for sin innsats.

r

The Godfather Part II

USA/1974/Francis Ford Coppola/Al Pacino, Robert De Niro, Robert Duvall, Diane Keaton, John Cazale m. fl.

-Keep your friends close, but your enemies closer.

The Godfather Part II blir gjerne trukket fram som et sjeldent eksempel på oppfølgere som faktisk er bedre enn originalen. Mye av årsaken til det tror jeg skyldes at Coppola hadde så mye god historie igjen å fortelle om familien Corleone. Og med sine 3 timer og 22 minutter lange spilletid varter filmen opp med en grandios og rikholdig forestilling. Halvparten tar opp tråden igjen på slutten av 50-tallet, og følger Michael Corleones (Pacino) forsøk på å etablere seg sammen med Miami-gangsteren Hyman Roth (Lee Strasberg) som kasinoeier på Cuba rett før revolusjonen, i et forsøk på å en gang for alle gjøre familiebusinessen lovlydig. Den andre, og muligens mer interessante delen, tar for seg den unge Vito Corleones (De Niro) flukt fra Sicilia og videre vei mot toppen. Og takket være De Niros innsats er vi aldri i tvil om at dette er samme person som Brando spilte noen år tidligere. Keaton, Duvall, Cazale og Talia Shire gjentar sine roller fra forrige gang. Og selv om flere av dem havner litt i skyggen av Pacino (endelig nominert for beste hovedrolle) og De Niro (Oscar for beste birolle) svinger mesteren Cazale seg til de store høyder her som forræderen Fredo. Regissør Coppola går som vanlig fra ham på 70-tallet grundig til verks med scenografi og tidskoloritt. Og scenene fra New York tidlig på 1900-tallet er en fryd for øyet. Fun fact: Vår mann Coppola hadde ikke egentlig lyst til å regissere enda en gudfaren-film, og ville overlate tøylene til kompisen Martin Scorsese. Studioet fikk overtalt ham, og filmen vant 6 Oscar-priser.

p

The Man Called Noon

England-Italia/1973/Peter Collinson/Richard Crenna, Stephen Boyd, Rosanna Schiaffino, Farley Granger, Patty Shepard m. fl.

Engelske westernfilmer fra slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet kan utseendemessig lett forveksles med de italienske og spanske konkurrentene. Men som regel, og her generaliserer jeg muligens en smule, er de regissert og spilt av mannskap med noe lengre erfaring fra bransjen. Denne stilig utseende og overraskende spennende historien fra mesteren Louis L'Amour ser i hvert fall ut til å nyte godt av Collinson, Crenna og Boyds kjennskap til håndverket. Revolvermannen Noon (Crenna) lider av hukommelsestap, og kan ikke huske verken hvem som drepte familien hans eller hvor det ligger en stor skatt begravd. Kollegaen Rimes (Boyd) og rancheieren Fan Davidge (Schiaffino) forsøker å hjelpe ham, men den uærlige dommeren Niland (Grainger) og bandelederen Peg Cullane (Shepard) ligger hele tiden hakk i hæl. De som har sett en og annen western spilt inn i Spania vil nok kjenne seg igjen i nesten hver eneste scene. Og kombinasjonen av Collinsons øye for bilder, kompetent action og en velskrevet historie gjør dette til vel anvendte 98 minutter. 

r

The Godfather

USA/1972/Francis Ford Coppola/Marlon Brando, Al Pacino, James Caan, Diane Keaton, Robert Duvall m. fl.

-Leave the gun. Take the cannoli.

Hva er det igjen å si om Coppolas mafiamesterverk, som ikke er sagt hundre ganger opp igjennom filmkritikkens subjektive historie? Joe Fox, Tom Hanks' rollefigur i You Got Mail, påstår at The Godfather har svaret på alle livets spørsmål. Vel, ham om det. Men ser vi bort i fra Coppolas fantastiske regi, Marlon Brando og hans eksentriske oppførsel på settet, og under Oscar-seremonien hvor han vant for beste skuespiller, Al Pacinos gjennombrudd og påfølgende irritasjon over at Brando og ikke han vant for beste hovedrolle, John Cazale, Robert Duvall og James Caans karrierekapende innsatser, den umiddelbart klassiske musikken, den nitide scenografien og det nærmest Shakespearske manuset, så må jeg personlig si at det er de mange mindre rollefigurene som "gjør" det for meg. Capo Peter Clemenza (Richard S. Castellano) som lærer Michael å lage mat til 20-30 mann, utfører drap på ordre uten å blunke og passer barna når det trengs, capo og familievenn Tessio (Abe Vigoda) som forsøker å komme seg opp og fram, og dermed blir forræder, og alle mødrene og hustruene som taust må se på at ektemennene og kjærestene gjør stupide ting for penger og ære. Don Vito Corleone (Brando) har nådd toppen av næringskjeden som tøff, men menneskelig gangster. Hans sønner Santino (Caan), Fredo (Cazale), og stesønn Tom Hagen (Duvall), viser få egenskaper som tilsier at de skal overta. Så via tilfeldigheter blir det opp til yngstemann Michael (Pacino) å gripe tøylene da faren blir utsatt for et attentat. Og det han måtte mangle på empatifronten, tar han igjen i ren handlingskraft. Men vil han klare å holde familen sammen? Spør du meg, får Diane Keaton, Talia Shire og jazzsangerinnen Morgana King altfor lite respekt for å fylle de store, tunge rollene som kone, søster og mor til følelseskalde Don Michael Corleone. Men slik er vel både Hollywood og selve livet. Interessant nok var fan av boka, en viss Elvis Presley, ivrig etter å få en rolle enten som Michael eller Tom. Og Pacino hadde rett, det er hans portrett av den stadig mer kyniske og følelseløse Michael som er den største rollen i filmen.    

r

Miller's Crossing

USA/1990/Joel Coen/Gabriel Byrne, Marcia Gay Harden, John Turturro, Jon Polito, Albert Finney m. fl.

-Nobody knows anybody. Not that well.

Etter den blodige film noir-øvelsen Blood Simple og Loony Tunes-komedien Raising Arizona, var det all grunn til å forvente overraskelser fra brødrene Ethan og Joel Coen. Og likevel kom nok gangster-eposet Miller's Crossing litt overraskende på de fleste. For selv om dette fort kan sees på som en sjangerlek, for noen nærmest en parodi, er det så dønn seriøst gjennomført at klassikerstemplet ikke ligger langt unna. Mafiarådgiveren Tom Reagan (Byrne) må sjonglere sin koleriske sjef Leo (Finney), hans kjæreste Verna (Harden) og hennes uregjerlige bror Bernie (Turturro). Men da de alle havner på shitlista til gangsterrivalen Johnny Caspar (Polito) og hans iskalde høyre hånd Eddie Dane (J.E. Freeman) må vår mann bruke alle triksene han kan for å berge både sitt eget og de andres skinn. Brødrene Coen har alltid hatt et eget håndlag med dialog. Og her er det gjerne sånn at vi sitter og ønsker at mestere som Polito og Turturro aldri skal slutte å snakke. Se også opp for Steve Buscemi i en tidlig, men karakterisktisk rolle som kjæresten til Eddie Dane. Skulle det være noe å sette fingeren på, må det være at manus muligens tegner et altfor nitid bilde av Gabriel Byrnes Reagan som fåmælt og laidback antihelt. Noen seere har holdt tellinga, og rollefiguren blir slått 12 ganger i ansiktet, 20 ganger i magen og dyttet ned trapper og ut av biler i ett banka kjør. Brødrene Coen fikk visstnok skrivesperre midt under arbeidet med manus, og skrev Barton Fink (1991) i en pause. Noe som har resultert i flere hint til den historien spredd utover i filmen.

p

Les Specialistes

Frankrike/1985/Patrice Leconte/Bernard Giraudeau, Gerard Lanvin, Christiane Jean, Maurice Barrier, Daniel Jegou m. fl.

Ikke overraskende var også franske spenningsfilmer mer fargerike og løsslupne på 80-tallet. Borte var de røykfylte jazzklubbene og fåmælte melankolikerne, og fram kom de energiske muskelbuntene med stuntmanntrening og et lager av bløte vitser. Ihvertfall for en stund. Patrice Lecontes Spesialistene er et godt eksempel i så måte. Med et aldri så lite øye til Jean-Paul Belmondo og Alain Delons mer lettbeinte innsatser på lerretet, introduseres vi for straffangene Paul Brandon (Giraudeau) og Stephan Carella (Lanvin) akkurat i det de rømmer fra fengsel og innleder et motvillig kompaniskap. På sin vei møter de enken Laura (Jean), og sammen bestemmer de tre seg for å rane et av casinoene til mafiaen i Nice. Hvor vellykkete kuppfilmer er, er som regel avhengig av hvor oppfinnsom manusforfatteren er. Og filmstjernen Michel Blanc og de tre medskribentene har skrudd sammen et rimelig underholdende kupp. Godt utført av de veltrente hovedrolleinnehaverne og relativt spennende hele veien. Bilkjøringen her, som for en gangs skyld ikke er koreografert av Remy julienne, kunne muligens ha vært litt bedre. Og overdrivelsene som var så vanlige i europeisk film på 80-tallet, burde nok vært holdt litt mer i sjakk. Men ellers er det noen medrivende 94 minutter vi har med å gjøre. Gerard Lanvin burde være et kjent ansikt for dem som har sans for moderne fransk krim.

p

Five Superfighters

Hong Kong /1979/Mar Lo/Chiu-Sing Hau, Siu-Hung Leung, Austin Wai, Yuan-Chun Wu, Feng Kuan m. fl.

Five Superfighters har kanskje ikke de største stjernene eller den mest gjennomførte produksjonen. men det den måtte mangle av finesser foran og bak kamera, tar den igjen i rikt monn i fart og driv. Her er det få pustepauser mellom slagene, og enda færre forsøk på karakterutvikling. Action nesten non-stop, altså. Og det funker som regel bra. En omreisende martial arts-mester (Kwan Fung) med en egendefinert agenda om å straffe alle som utøver dårlig kung fu, banker opp Master Wan (Hau) og hans tre elever (Leung, Wai og Wu). For å redde mesterens ansikt legger de tre ut på hver sin reise for å lære seg skikkelig kampteknikk. Fra noen pussige skruer av noen læremestre, selvsagt. Dette er selvfølgelig et godt utgangspunkt for diverse treningsmontasjer og utvikling innen flere forskjellige teknikker. Udåd, trening og hevn...slik det skal være i denne sjangeren. Den som stjeler det meste av showet her, er Hau som mester Wan. Han trener seg opp i drunken style og er selvsagt den som redder dagen til slutt. Ikke stor filmkunst, men skikkelig underholdende b-vare.

r

The Specialist

USA/1994/Luis Llosa/Sylvester Stallone, Sharon Stone, James Woods, Eric Roberts, Rod Steiger m. fl.

På begynnelsen av 90-tallet prøvde Stallone seg i en rekke forskjellige sjangere. Med vekslende hell, vel og merke. The Specialist kom rett etter Demolition Man (1993), og det kan virke som om han og regissør Llosa har sett endel film noir og såkalte erotiske thrillere som forberedelse. Det er i hvert fall mye sløy jazz, tunge blikk, regnvåt asfalt, blått lys og røyk å se overalt. Og det fungerer relativt greit i den delen som handler om den voldsomme tiltrekningen mellom Slys sprengstoffekspert Ray Quick og Sharon Stones hevntørste voldsoffer May Munro. Den andre delen av filmen, oppgjøret mellom Ray og hans tidligere mentor, psykopaten Ned Trent (Woods), domineres totalt av sistnevntes fantastiske overspill og overdrevne mimikk og fakter. Men actionscenene er selvsagt av det kalibret vi forventer av en film med Stallone sprengningsekspert. Og apropos Stallone. Det er en smått utrolig rolleliste som er trommet sammen for denne litt glemte thrilleren. Stallone, Stone, Woods OG Eric Roberts som superslesk mafiasønn og Rod Steiger som manisk gudfar. Det lukter litt av øverste hylle. Stone, som kom rett fra Basic Instinct (1992) skal i utgangspunktet ha vært skeptisk til igjen å måtte kle av seg foran kamera. Men heldigvis får hun litt annet å gjøre også. Se opp for en ung Brent Sexton i en liten rolle som sleip revisor.

p

Le Ruffian

Frankrike/1983/Jose Giovanni/Lino Ventura, Bernard Giraudeau, Claudia Cardinale, Beatrix Van Til, Pierre Frag m. fl.

Det kan være fristende å kalle Lino Ventura for den minst ekstravagante av de mange actionheltene fra gullalderen i fransk spenningsfilm. Men den rolige, røffe stilen fungerte godt i flere sammenhenger. Og som sine kollegaer Belmondo og Delon klarte han å holde markedsverdien sin ved like til godt ut på 80-tallet. Denne eventyrhistorien fra veteranen Jose Giovanni er ørlite grann for schizofren for min smak, men begynner og avslutter på mesterlig vis. Og Ventura skinner nesten hele veien. Gullgraveren Aldo (Ventura) overlever et blodig ransforsøk på gruva hvor han jobber, langt ute i den kanadiske villmarka. Men under flukten mister han tre kasser med gull i en foss. Å hente opp skatten igjen blir prioritet nummer 1. Men da må han først tilbake til sivilisasjonen og hente sin gamle makker, racerkjøreren Gerard (Giraudeau). Og det er denne midtre delen, hvor Aldo kurtiserer gamlekjæresten Claudia Cardinale og gjenopptar vennskapet med Giraudeau og filmkona Beatrix Van Til, som i litt for stor grad klusser til det som ellers ville vært en strømlinjeformet actionthriller. Og det er jo synd. For begynnelsen, med masse god action i ødemarka, og avslutningen, med en teknisk snedig redning av gullet i fossen, er virkelig verdt å få med seg. Og musikken, av mesteren Ennio Morricone, er som vanlig en fryd for øret.

p

I predatori di Atlantide

Italia/1983/Ruggero Deodato/Christopher Connelly, Tony King, Gioia Scola, Ivan Rassimov, George Hilton m. fl.

-Don't look like no advanced civilization to me - just a bunch of trees!

Etter noen år i registolen på feelgood-historier som Last Cannibal World (1977), Cannibal Holocaust (1980) og The House on the Edge of the Park (1980), dukket regissøren med det fantastiske navnet Ruggero Deodato opp i videobutikker verden over med denne lille eventyrfilmen. Og her kan vi virkelig si at hver eneste stein har vært snudd. Vi får litt Mad Max 2, en dæsj Assault on Precinct 13, en og annen scene fra Indiana Jones, en porsjon Rambo og stort sett alt annet som var populært i VHS'ens gullalder. Men vær advart, det er ikke rare budsjettet vår mann har å jobbe med, så manus, skuespill og spesialeffekter er deretter. Eventyrerne Mike Ross og Washington (Connelly og King) havner under en båttur i en storm som ser ut til å ha brakt den tapte øya Atlantis til overflaten. Innbyggerne der, som kler seg og reiser rundt som statister fra en lavbudsjetts Escape From New York-kopi, er ute etter å drepe alle uverdige mennesker på jorda. Og snart flykter Mike, Washington og en gruppe overlevende (bl. a. spagettiwestern-veteranene Hilton og Rassimov) for livet. Det skytes, sprenges, løpes og skrikes mye i Atlantis Inferno ("norsk" tittel). Og det er for det meste opp til seeren å avgjøre om det hele er kult på en amatørmessig måte eller rett og slett bare ræva. Ærlig talt tror jeg ikke Ruggero bryr seg så mye om hva vi måtte mene. For dem som måtte lure, Atlantis ligger altså ifølge denne filmen rett utenfor Philippinene. Og er befolket av philippinere og bleike 45 år gamle stuntmenn med bart og hentehår.

r

Predator 2

USA/1990/Stephen Hopkins/Danny Glover, Gary Busey, Ruben Blades, Maria Conchita Alonso, Bill Paxton m. fl.

-You can't see the eyes of the demon, until him come callin'

Ideen om et utenomjordisk rovdyr som bruker vår planet som jaktområde, var selvsagt for god til å begrense seg til en film. Men hvordan komme opp med en handlingsmessig og visuelt sett like oppsiktsvekkende historie som Arnolds eventyr i jungelen? Og da gjerne for en like billig penge. Manusforfatterne Jim og John Thomas valgte å låne ideer fra tegneseriene som hadde kommet i mellomtiden, og la handlingen til LA syv år inn i framtiden. En nye Predator (fortsatt 2, 20 meter høye Kevin Peter Hall) bruker en by totalt overtatt av voldelige gjenger som jaktområde, og det er opp til løytnant Mike Harrigan (Glover) å først finne ut hva i all verden det er som skjer, og så stoppe drapsmaskinen. Regissør Stephen Hopkins tredje spillefilm er bildemessig flott å se på. Og ved å legge handlingen til framtiden (samme år som den første RoboCop-filmen) kan han ta seg noen friheter, som at alle bruker klær fra Miami på 60-tallet og at gatene er fulle av gamle biler. Han forsøker seg også på litt mediasatire a la Paul Verhoeven. Men siden dette er 1990, og lenge før alle skuespillere i verden hadde gått våpenkurs for å lære seg å se proffe ut, er det nesten oppsiktsvekkende hvor klumsete alle virker i skytescenene. Og ved å velge Glover til hovedrollen, over Schwarzenegger, Steven Seagal og Patrick Swayze, blir dette ekstra tydelig. Den mannen er absolutt ingen elegant aktør i mer actionorienterte scener. Det samme gjelder Alonso, som hans kollega, og Busey som agent med romvesner som spesialfelt. Paxton er fortsatt i sin dude-periode her, og man vet liksom aldri om han er kjempekul eller bare irriterende. Ruben Blades er vel den som kommer best fra det, men som vanlig er hans innsats av det korte slaget. Mange gode Predator-scener er det, uansett. Og det er fortsatt et mysterium at denne ikke ble fulgt opp med en historie fra for eksempel 1700-tallet, slik slutten hinter om. 

p

Le Gitan

Frankrike/1975/Jose Giovanni/Alain Delon, Paul Meurisse, Annie Girardot, Marcel Bozzuffi, Bernard Giraudeau m. fl.

Forfatter, produsent, skuespiller og regissør Jose Giovanni hadde et eget håndlag med originale krimeventyr, gjerne basert på en av sine egne bøker. Her guider han noen av sine favoritt-machomenn gjennom sin egenskrevne historie om de to komplett ulike gangsterne Hugo Sennart og Yan Kuq. Og som seg hør og bør en fransk thriller fra 70-tallet er det voldsomt, smått surrealistisk og fylt opp av grasat bilkjøring med Citroen "Padder" og Peugeot 504'er koreografert av vår mann Remy Julienne og hans stab av bil-stuntmenn. Hugo "Sigøyneren" Sennarts (Delon) bane som en moderne Robin Hood krysser stien til den elegante juveltyven Yan Kuq (Meurisse). Begge mennene har den ivrige politiinspektøren Blot (Bozzuffi) i hælene, og snart vil tilfeldighetene at spesialgruppa til Blot kan fange to fluer i en smekk. Jeg har alltid ment at Delon er det nærmeste vi kommer Charles Bronson her i europa. Og de som har sans for den steinharde amerikaneren vil antakeligvis ikke bli skuffet over denne spenningsfilmen. Men vær advart, det er til tider veeldig fransk i både form og innhold.

r

Heat

USA/1995/Michael Mann/Al Pacino, Robert DeNiro, Val Kilmer, Diane Venora, Amy Brenneman m. fl.

-But you do not get to watch my fucking television set!

At Michael Mann skulle lage en nyinnspilling av TV-filmen L. A. Takedown (1989), og ikke publikumsfavoritten Miami Vice (det kom senere) eller kultserien Crime Story (1986), kom litt overraskende på de fleste. De som hadde vært så heldige å se '89-versjonen på VHS eller svensk TV, visste at det var en fin historie med mye god action. Men at Mann skulle klare å utvikle manuset til å bli action-thrillernes svar på The Godfather (1972) lå rett og slett ikke i kortene. Selv om vi selvsagt fikk et hint da vi så at DeNiro og Pacino skulle bekle hovedrollene. Politimannen Vincent Hanna (Pacino) og hans menn (Ted Levine, Wes Studi, Mykelti Williamson m. fl.) er villige til å strekke seg lengre enn langt for å få has på bankraneren Neil McCauley (DeNiro) og banden hans (Kilmer, Danny Trejo, Tom Sizemore m. fl.). Så besatte er de av oppgaven at det går utover både etikken og privatlivet. Det er et stort lerret regissør Mann spenner opp. Og han fyller det med så mye høykvalitetsarbeid både på historie-, action- og skuespillerfronten at det er en ren og skjær fryd for både øynene, ørene og følelseslivet. Pressen gjorde selvsagt et stort nummer ut av Pacino og DeNiros første møte på lerretet. Og det ER et mestermøte, hvor begge to spiller på det de kan best. Såpass gode er de, at en lettvekter som Kilmer ofte blir helt borte mange steder. Bortsett i fra under bankranet, hvor han fysisk er med på å gjøre scenen til en av de beste actionsekvensene noensinne filmet. De som kjenner sin Mann, vil legge merke til at Xander Berkley fra originalfilmen, Martin "Izzy" Ferrero fra Miami Vice (1984-89) og Tom Noonan fra Manhunter (1986) dukker opp i små roller. Natalie Portman, i sin 2. film, spiller Hannas stedatter i en av de mest gripende bihistoriene. Anbefales!

r

Le retour du grand blond

Frankrike/1974/Yves Robert/Pierre Richard, Jean Carmet, Jean Rochefort, Mireille Darc, Jean Bouise m. fl.

-Jeg har jobbet i etterretningstjenesten i 20 år, kaptein, og jeg har aldri hatt et nervøst sammenbrudd!

Med et såpass godt utgangspunkt var det nærmest nødt til å bli en oppfølger til Den Høye Lyse med en Svart Sko. Og med hele teamet tilbake er det solide saker vi blir servert. Det spilles muligens i overkant mye på Richards evner som slapstick-komiker her, men hvem setter ikke pris på folk som faller og slår seg? Den nye ministeren med ansvar for spionsaker (Bouise) blir interessert i historien til Francois Perrin (Richard) og setter sin beste mann (Michel Duchaussoy) til å etterforske hva som skjedde. Dette tvinger kaptein Toulouse (Rochefort) og Perrache (Paul Le Person) til å kidnappe Christine (Darc) for å få vår mann til spille toppspion en gang til. Noe som selvsagt fører til mye tidløs fysisk komikk og dagsaktuelle agentparodier. Filmen forekommer nok noe mer sketsjaktig enn forgjengeren. Men den er også så morsom at det er både trist og merkelig at et tredje kapittel aldri dukket opp. Pierre Richard brukte rollefigur-navnet Francois Perrin i ytterligere 3 filmer, og noen av hans andre komedier fikk den norske tittelen Den Høye Lyse...Men ingen av disse hadde noe å gjøre med denne serien.

r

Thwe Beastmaster

USA/1982/Don Coscarelli/Marc Singer, Tanya Roberts, John Amos, Rip Thorn, Joshua Milrad m. fl.

Av de utallige Conan-kopiene som kom ut på begynnelsen av 80-tallet, så er utvilsomt The Beastmaster en av de beste. Det er et svimlende høyt fall fra John Milius' mesterverk og ned til nummer to, men likevel. Coscarellis manus, basert på bøkene til Andre Norton, er oppfinnsomt og spennende. Muligens lener han seg vel mye på situasjoner hvor intelligente dyr redder dagen, men det er kanskje noe av grunnen til at den har fått såpass høy status blant dem som så filmen da den kom ut. Vi kunne også ønsket oss litt mer blod og gørr, men dette skal vel egentlig være familieunderholdning, så...Da landsbyen til tronarvingen Dar (Singer) blir angrepet av trollmannen Maax og hans menn, sverger vår unge venn hevn. Til å hjelpe seg har han en ørn, en panter og to røyskatter, som han kan kommunisere med. Etter hvert får han også krigeren Seth (Amos), prinsessen Kiri (Roberts, sminket og frisert akkurat som i Charlies Angels) og unggutten Tal (Milrad) med på sitt lag. Handlingen her er visstnok løselig basert på Nortons historier, og veldig på Milius' manus til Conan. Men den er bedre enn både oppfølgeren til Schwarzeneggers sverdsvinger-epos og Red Sonja (1985), så vi klager ikke. Coscarelli har et godt øye for bilder, og byr på noen fine kampscener mot slutten. Det sies at Roberts fikk rollen i 007-filmen A View to a Kill (1985) basert på innsatsen her.  

r

Le grand blond avec une chaussure noire

Frankrike/1972/Yves Robert/Pierre Richard, Bernard Blier, Jean Rochefort, Mireille Darc, Colette Castel m. fl.

En thriller-komedie regissert av Yves Robert, med manus av selveste Francis Veber, og med en såpass dreven moromann som Pierre Richard i hovedrollen måtte bli noe utenom det vanlige. Oppskriften er ikke ukjent for fans av mesterverk som Louis De Funes Fantomas-trilogi og Peter Sellers' Pink Panther-filmer. Krimdelen må være seriøs og troverdig, og så slipper man løs en klovn midt oppe i det hele. I dette tilfellet dreier det seg om en personlig feide mellom lederne (Blier og Rochefort) i et etterretningsbyrå i Paris. Og som et ledd i en snedig plan blir den uskyldige fiolinisten Francois Perrin utpekt som storspion. Noe som leder til flere forviklinger og regelrett krig mellom agenter på begge sider. Richards komikk kan minne om både Roberto Benigni og Martin Short (som har spilt i flere amerikanske nyinnspillinger av franskmannens filmer). Figurene hans er gjerne litt naive, men slettes ikke uten dametekke eller handlekraft når det trengs. Både denne og oppfølgeren fra 1974 ble store hits verden over. Den høye lyse med en svart sko ble nyinnspilt i USA i 1985, da med Tom Hanks som den uheldige musikeren. 

r

Harper

USA/1966/Jack Smight/Paul Newman, Lauren Bacall, Julie Harris, Robert Wagner, Arthur Hill m. fl.

-Your husband keeps lousy company, Mrs. Sampson, as bad as there is in LA. And that's as bad as there is.

Fortsatt er det umulig å lage filmer om privatdetektiver, uten at kritikerne begynner å sammenligne med Raymond Chandlers Philip Marlowe eller Dashiell Hammetts Sam Spade. Men skal vi være skikkelig grundige, så er det nok hvordan disse figurene ble portrettert på 60- og 70-tallet som er den virkelige påvirkningsfaktoren. Coole typer som manøvrerte seg rundt i et solfylt Los Angeles i svarte dresser og smale slips, handlekraftige og kjappe i replikken. Og som vi vet, ingen var kulere enn Paul Newman. Privatdetektiven Lew Harper (Paul) blir leid av Elaine Sampson (Bacall i rullestol, for liksom å hamre inn hyllesten til The Big Sleep)  for å finne hennes forsvunne mann. Lew skjønner snart at det dreier seg om en kidnapping, og at noen på innsiden er involvert. Men er det playboyen Allan Taggart (Wagner) og hans narkomane kjæreste (Harris), familieadvokaten Albert Graves (Hill) eller menneskesmugleren Dwight Troy (Robert Webber) og hans kone Fay (Winters)? Originalforfatteren Ross MacDonald og manusforfatter Wiliam Goldman har kokt i hop en historie som er langt lettere å følge enn f. eks. The Big Sleep. Og de mange bi-historiene er vel så interessante som hovedgåten. Men på alle måter er Harper en klassiker vel så verdig stemplet som originalene 30 år tidligere. Og Newman er som sagt en av de, om ikke den, kuleste privatdetektiven noen sinne. En oppfølger, The Drowning Pool, fulgte 9 år senere. 

r

Tremors

USA/1990/Ron Underwood/Kevin Bacon, Fred Ward, Finn Carter, Michael Gross, Reba McEntire m. fl.

-Run for it? Running's not a plan! Running's what you do, once a plan fails!

Det å lage en monsterfilm ala Frogs (1972) og Night of the Lepus (1972) så sent som i 1990, det krever et visst øre for takt og tone. Og jeg synes regidebutanten Ron Underwood fikser det veldig bra. Skuespillerne ser i hvert fall ut til å ha det gøy, der de konstant løper rundt og brøler replikker til hverandre. Og sånt smitter veldig lett over på oss som ser på. Da dagdriverne Valentine McKee (Bacon) og Earl Bass (Ward) nærmest snubler over noen enorme monstre som bor under bakken, skaper de panikk i det lille ørkensamfunnet hvor de bor. Men sammen med geologen Ronda LeBeck (Carter) og overlevelsesfanatikerne Heather (McEntire) og Burt (Gross) Gummer bestemmer de seg for å kjempe. Det er som sagt et hektisk tempo i Tremors. Og det spørs om ikke det er akkurat det som gjør filmen til god underholdning. Countryartisten Reba McEntire synger selvsagt sangen som spilles under rulleteksten på slutten av filmen. 

r

White Line Fever

USA/1975/Jonathan Kaplan/Jan-Michael Vincent, Kay Lenz, Slim Pickens, L.Q. Jones, Sam Laws m. fl.

Trailersjangeren var utrolig populær fra midten av 70-tallet og utover. Men der de fleste gikk for humor og svidd gummi til banjomusikk på full speed, satset regissør Jonathan "Truck Turner" Kaplan på en alvorlig spenningstone med hagleaction og knyttede never. Og det fungerte som bare det. Den ærlige trailersjåføren Carrol Jo Hummer sliter med å få fraktjobber som ikke blir styrt av den lokale gangsterbossen Buck Wessle (Jones). Men da mafiaen først prøver å få vår mann anklaget for drapet på arbeidslederen Duane Haller (Pickens), og så angriper kona hans (Lenz), bestemmer Carrol Jo seg for å slå hardt tilbake. Det artige med White Line Fever, foruten velregissert action, er hvordan filmen istedet for å bruke den velkjente, amerikanske holdningen om "en mann mot røkla", velger å vise at det å stå sammen fungerer bedre. Fagforeningsarbeid, altså. Om enn med pumpehagler og knyttnever. Sam Peckinpah-veteranene Jones, Pickens og Armstrong bidrar med å gi historien både troverdighet og stil. Jeg er vanligvis ingen stor fan av Vincent. Men dette er så absolutt hans film, og kanskje beste rolle noen sinne.

r

Tintin et les oranges bleues

Frankrike/1964/Philippe Condroyer/Jean-Pierre Talbot, Jean Bouise, Felix Fernandez, Jenny Orleans, Angel Alvarez m. fl. 

Den andre live-action historien om Tintin stiller til start med ny regissør, ny Haddock, ny professor Tournesol og nye Dupond og Dupont. Men Talbot er fortsatt Tintin, og stilen er mye den samme. Regissør Condroyer lener seg kanskje litt mer på slapstick og store fakter enn det forgjengeren gjorde. Men om noe så har det gjort både den krakilske kapteinen og selve historien mer lik tegneserien. Professor Tournesol (Fernandez) mottar en blå appelsin i posten fra en kollega som hevder han har løst matkrisen i verden. Da det viser seg at avsenderen er kidnappet av skurker som vil stjele oppfinnelsen, må Tintin (Talbot), Haddock(Bouise) og hunden Malou inn på banen. Denne gang er det Spania som danner det maleriske bakteppet for historien. Og med plenty action, humor og oppfinnsomhet blir også Tintin et les oranges bleues et must for fans av den belgiske detektiven. Ytterligere innspillinger hadde selvsagt vært et ønske, men det ble aldri noe mer. Og Talbot spilte aldri i flere filmer. 

p

Travis McGee

USA/1983/Andrew V. McLaglen/Sam Elliott, Gene Evans, Amy Madigan, Richard Farnsworth, Katharine Ross m. fl.

Med hele 21 bøker om privatetterforskeren Travis McGee ute på markedet, så skulle man tro at John D. MacDonalds maritime helt hadde havnet på det store lerretet eller TV-skjermen mer enn 2 ganger. Darker Than Amber (1970), med Rod Taylor i hovedrollen, har jeg tatt for meg tidligere. Denne TV-filmen med Sam Elliott ante jeg ikke engang at eksisterte. Men, altså, her er den. Skipperen Van Harder (Farnsworth) har mistet lisensen sin etter det som ser ut som en dødsulykke på båten hans. Men da det viser seg at den antatt døde muligens fortsatt er i live, begynner kompisen McGee (Elliott) å undersøke saken. Kjennere av MacDonald vil muligens henge seg opp i at handlingen er flyttet fra Miami til Kalifornia, og at McGee aldri hadde bart i bøkene. Men regissør McLaglen filmer havet og havneområdene på en måte som gjør at man neppe vil savne de ekstra varmegradene Florida kan by på. Og når det gjelder barten, vel, det er Sam Elliott! Travis McGee har selvsagt en litt TV-serieaktig følelse over seg. Og det hadde ikke vært meg i mot med flere historier om den snokende sjømannen. Don Johnson gjorde et forsøk etter at Miami Vice var over, men dessverre uten hell. Amy Madigan er som vanlig god som forsmådd nattklubbsangerinne, og en romanse med Elliotts livslange partner Katharine Ross blir ekstra troverdig på grunn av kjemien som oser ut av skjermen. Gene Evans, Barry Corbin og Geoffrey Lewis gir god støtte i sine respektive biroller. 

r

Dirty Mary Crazy Larry

USA/1974/John Hough/Peter Fonda, Susan George, Adam Roarke, Vic Morrow, Kenneth Tobey m. fl.

70-tallet var noe for seg selv. Og ganske tidlig i Dirty Mary Crazy Larry begynner vi som ser på å lure på akkurat hvor usympatiske hovedpersonene i en film kan være, før vi "gir dem opp". Manusforfatterne har i hvert fall ikke utstyrt Mary, Larry eller Deke med veldig mange trekk som gjør at vi ønsker dem lykke til. Men bilene de kjører - en Chevrolet Impala 1966 modell og en Dodge Charger R/T 440 - sørger for at vi sitter klistret til skjermen i 93 minutter. Racerkjøreren Larry (Fonda) og mekanikeren Deke (Roarke) raner en dagligvarehandel for å skaffe penger til en bedre bil, men hadde ikke regnet med at Larrys siste one night stand, Mary (George) skulle bli med under flukten. Dirty Mary Crazy Larry er en av de virkelig store bilfilmene fra de siste 40 årene. Og følgelig er det brølende V8'ere og skrikende dekk, ikke karakterutvikling og følelser, vi ønsker oss. Og, hei, det er også akkurat det vi får. I bøtter og spann. Vic Morrow stjeler showet på skuespillersiden som original sheriffassistent. Og stjernen fra regissør Houghs siste film, Roddy McDowall, er med i en ukreditert rolle som supermarkedsjef.  

r

The Big Easy

USA/1986/Jim McBride/Dennis Quaid, Ellen Barkin, Ned Beatty, John Goodman, Lisa Jane Persky m. fl.

Samtidig som USA produserte noen av de mest kjente og holdbare filmfranchisene verden har sett, kunne 80-tallet også by på en annen type underholdning fra landet i vest. Erotiske thrillere er vanligvis ikke noe vi forbinder med Hollywood, men i skyggen av Star Wars og Indiana Jones og Back to the Future det ble gjort flere gode forsøk på å lage pirrende underholdning for voksne. Regissør Jim McBride hadde allerede ledsaget en lettkledd Richard Gere gjennom nyinnspillingen av Godard og Truffauts A Bout De Souffle (1960), Breathless (1983). Og her gir han Dennis Quaid sjansen til å bli den nye damemagneten. Anne Osbourne (Barkin) fra påtalemyndighetene er i New Orleans for å granske den korrupte politiløytnanten Remy McSwain (Quaid) og mafiasaken han etterforsker. Men saken tar en dyster vending da Osbournes følelser for McSwain retter søkelyset mot dem begge. Som i flere andre storfilmer fra 80-tallet gjør også The Big Easy seg god bruk av musikken, nattelivet og matkulturen i New Orleans. Cajun, zydeco, blues og jazz fyller hver rute av filmen og hever unektelig den totale opplevelsen flere hakk. Men musikk og sengegalopp hadde ikke vært nok alene. Og heldigvis er dette i tillegg en god og fartsfylt thriller. Ned Beatty, Grace Zabriskie, Lisa Jane Persky og en ung John Goodman bidrar i viktige biroller. Både Barkin og Quaid anser dette for å være deres beste film.   

r

Invasion U.S.A.

USA/1985/Joseph Zito/Chuck Norris, Richard Lynch, Melissa Prophet, Alexander Zale, Billy Drago m. fl.

-If you come back in here, I am gonna hit you with so many rights you are going to beg for a left.

Blant Cannon-fansen er det få filmer som har opparbeidet seg en så høy status som Invasion USA. Jeg hadde aldri sansen da jeg så den for 36 år siden, men kanskje det stiller seg annerledes nå. Vel, svaret på det er både ja og nei. Det mest interessante er egentlig å se hva slags syn manusforfatterne James Bruner og Chuck Norris har på det amerikanske samfunnet og hva som finnes av trusler mot "the american way of life" der ute i verden. Og det stod åpenbart dårlig til i 1985. Scenene fra gateplan minner mye om det vi ser i Michael Winners Death Wish-filmer, med halliker, prostituerte, uteliggere og alkoholikere overalt. Så noe må helt klart gjøres. Skurken i dramaet, den russiske terroristen Mikhail Rostov (spilt med kjølig distanse av Richard Lynch), kan fortelle oss at det vil ta kun 18 timer med voldelige anslag mot det amerikanere anser som hellig - en fredelig forstad, et handlesenter, selve julefeiringen og et par skolebusser - så vil innbyggerne vende seg mot hverandre og samfunnet kollapse. Og sammen med et par hundre menn fra det som ser ut som Cuba, midt-østen og øst-europa, gjør han et hederlig forsøk. Men han hadde ikke regnet med at 1 mann, den tidligere agenten, nå turistguide, Matt Hunter (Norris) skulle forpurre hele planen på egenhånd. Og sånt blir det action av. De mange, og relativt godt redigerte, scenene hvor Chuck'ern slår, skyter, stikker, sparker og sprenger i filler terrorister av den mest atale sorten er absolutt underholdende. Men mot det politiske bakteppet stjernen selv har vært med på å male, blir det hele selvsagt det rene sprøyt. En langt bedre oppfølger om Matt Hunters videre eventyr kom året etter, da med Michael Dudikoff i hovedrollen. 

r

Tintin et le Mystere de la Toison d'or

Frankrike/1961/Jean-Jacques Vierne/Jean-Pierre Talbot, Georges Wilson, Georges Loriot, Charles Vanel, Marcel Bozzuffi m. fl. 

Neste produsent som har planer om enda en filmatisering av en velkjent tegneserie for å tjene noen raske penger, burde ta en titt på Jean-Jacques Viernes Tintin-historie fra 1961. Den har nemlig alt en film basert på eventyrene til en av tidenes mest kjente helter, bør ha. Skuespillere som ligner på originalfigurene, eksotiske innspillingssteder og en spennende historie som tar det for gitt at alle i hele verden vet hvem hovedpersonen er. Da kaptein Haddock (Wilson) arver sin gamle venn Temistocle Paparanics falleferdige lasteskip, blir han og vennen Tintin (Talbot) umiddelbart forfulgt av en gjeng gangstere på jakt etter en gjemt gullskatt. Selv om handlingen i denne første "ekte" filmen om Tintin ikke er basert på noen av Herges tegneserier, så er manuset så pepret med lettgjenkjennelige detaljer at man prøver å overtale seg selv om at man har lest det før. Tempoet er som seg hør og bør kjapt og elegant, actionscenene fint og tydelig filmet og skuespillerne perfekt kledd opp og sminket. Særlig Talbot som Tintin overbeviser stort som gløgg og handlekraftig helt. Og bildene fra 60-tallets Frankrike, Tyrkia og Hellas er helt fantastiske. Anbefales!