r

Harper

USA/1966/Jack Smight/Paul Newman, Lauren Bacall, Julie Harris, Robert Wagner, Arthur Hill m. fl.

-Your husband keeps lousy company, Mrs. Sampson, as bad as there is in LA. And that's as bad as there is.

Fortsatt er det umulig å lage filmer om privatdetektiver, uten at kritikerne begynner å sammenligne med Raymond Chandlers Philip Marlowe eller Dashiell Hammetts Sam Spade. Men skal vi være skikkelig grundige, så er det nok hvordan disse figurene ble portrettert på 60- og 70-tallet som er den virkelige påvirkningsfaktoren. Coole typer som manøvrerte seg rundt i et solfylt Los Angeles i svarte dresser og smale slips, handlekraftige og kjappe i replikken. Og som vi vet, ingen var kulere enn Paul Newman. Privatdetektiven Lew Harper (Paul) blir leid av Elaine Sampson (Bacall i rullestol, for liksom å hamre inn hyllesten til The Big Sleep)  for å finne hennes forsvunne mann. Lew skjønner snart at det dreier seg om en kidnapping, og at noen på innsiden er involvert. Men er det playboyen Allan Taggart (Wagner) og hans narkomane kjæreste (Harris), familieadvokaten Albert Graves (Hill) eller menneskesmugleren Dwight Troy (Robert Webber) og hans kone Fay (Winters)? Originalforfatteren Ross MacDonald og manusforfatter Wiliam Goldman har kokt i hop en historie som er langt lettere å følge enn f. eks. The Big Sleep. Og de mange bi-historiene er vel så interessante som hovedgåten. Men på alle måter er Harper en klassiker vel så verdig stemplet som originalene 30 år tidligere. Og Newman er som sagt en av de, om ikke den, kuleste privatdetektiven noen sinne. En oppfølger, The Drowning Pool, fulgte 9 år senere. 

r

Tremors

USA/1990/Ron Underwood/Kevin Bacon, Fred Ward, Finn Carter, Michael Gross, Reba McEntire m. fl.

-Run for it? Running's not a plan! Running's what you do, once a plan fails!

Det å lage en monsterfilm ala Frogs (1972) og Night of the Lepus (1972) så sent som i 1990, det krever et visst øre for takt og tone. Og jeg synes regidebutanten Ron Underwood fikser det veldig bra. Skuespillerne ser i hvert fall ut til å ha det gøy, der de konstant løper rundt og brøler replikker til hverandre. Og sånt smitter veldig lett over på oss som ser på. Da dagdriverne Valentine McKee (Bacon) og Earl Bass (Ward) nærmest snubler over noen enorme monstre som bor under bakken, skaper de panikk i det lille ørkensamfunnet hvor de bor. Men sammen med geologen Ronda LeBeck (Carter) og overlevelsesfanatikerne Heather (McEntire) og Burt (Gross) Gummer bestemmer de seg for å kjempe. Det er som sagt et hektisk tempo i Tremors. Og det spørs om ikke det er akkurat det som gjør filmen til god underholdning. Countryartisten Reba McEntire synger selvsagt sangen som spilles under rulleteksten på slutten av filmen. 

r

White Line Fever

USA/1975/Jonathan Kaplan/Jan-Michael Vincent, Kay Lenz, Slim Pickens, L.Q. Jones, Sam Laws m. fl.

Trailersjangeren var utrolig populær fra midten av 70-tallet og utover. Men der de fleste gikk for humor og svidd gummi til banjomusikk på full speed, satset regissør Jonathan "Truck Turner" Kaplan på en alvorlig spenningstone med hagleaction og knyttede never. Og det fungerte som bare det. Den ærlige trailersjåføren Carrol Jo Hummer sliter med å få fraktjobber som ikke blir styrt av den lokale gangsterbossen Buck Wessle (Jones). Men da mafiaen først prøver å få vår mann anklaget for drapet på arbeidslederen Duane Haller (Pickens), og så angriper kona hans (Lenz), bestemmer Carrol Jo seg for å slå hardt tilbake. Det artige med White Line Fever, foruten velregissert action, er hvordan filmen istedet for å bruke den velkjente, amerikanske holdningen om "en mann mot røkla", velger å vise at det å stå sammen fungerer bedre. Fagforeningsarbeid, altså. Om enn med pumpehagler og knyttnever. Sam Peckinpah-veteranene Jones, Pickens og Armstrong bidrar med å gi historien både troverdighet og stil. Jeg er vanligvis ingen stor fan av Vincent. Men dette er så absolutt hans film, og kanskje beste rolle noen sinne.

r

Tintin et les oranges bleues

Frankrike/1964/Philippe Condroyer/Jean-Pierre Talbot, Jean Bouise, Felix Fernandez, Jenny Orleans, Angel Alvarez m. fl. 

Den andre live-action historien om Tintin stiller til start med ny regissør, ny Haddock, ny professor Tournesol og nye Dupond og Dupont. Men Talbot er fortsatt Tintin, og stilen er mye den samme. Regissør Condroyer lener seg kanskje litt mer på slapstick og store fakter enn det forgjengeren gjorde. Men om noe så har det gjort både den krakilske kapteinen og selve historien mer lik tegneserien. Professor Tournesol (Fernandez) mottar en blå appelsin i posten fra en kollega som hevder han har løst matkrisen i verden. Da det viser seg at avsenderen er kidnappet av skurker som vil stjele oppfinnelsen, må Tintin (Talbot), Haddock(Bouise) og hunden Malou inn på banen. Denne gang er det Spania som danner det maleriske bakteppet for historien. Og med plenty action, humor og oppfinnsomhet blir også Tintin et les oranges bleues et must for fans av den belgiske detektiven. Ytterligere innspillinger hadde selvsagt vært et ønske, men det ble aldri noe mer. Og Talbot spilte aldri i flere filmer. 

p

Travis McGee

USA/1983/Andrew V. McLaglen/Sam Elliott, Gene Evans, Amy Madigan, Richard Farnsworth, Katharine Ross m. fl.

Med hele 21 bøker om privatetterforskeren Travis McGee ute på markedet, så skulle man tro at John D. MacDonalds maritime helt hadde havnet på det store lerretet eller TV-skjermen mer enn 2 ganger. Darker Than Amber (1970), med Rod Taylor i hovedrollen, har jeg tatt for meg tidligere. Denne TV-filmen med Sam Elliott ante jeg ikke engang at eksisterte. Men, altså, her er den. Skipperen Van Harder (Farnsworth) har mistet lisensen sin etter det som ser ut som en dødsulykke på båten hans. Men da det viser seg at den antatt døde muligens fortsatt er i live, begynner kompisen McGee (Elliott) å undersøke saken. Kjennere av MacDonald vil muligens henge seg opp i at handlingen er flyttet fra Miami til Kalifornia, og at McGee aldri hadde bart i bøkene. Men regissør McLaglen filmer havet og havneområdene på en måte som gjør at man neppe vil savne de ekstra varmegradene Florida kan by på. Og når det gjelder barten, vel, det er Sam Elliott! Travis McGee har selvsagt en litt TV-serieaktig følelse over seg. Og det hadde ikke vært meg i mot med flere historier om den snokende sjømannen. Don Johnson gjorde et forsøk etter at Miami Vice var over, men dessverre uten hell. Amy Madigan er som vanlig god som forsmådd nattklubbsangerinne, og en romanse med Elliotts livslange partner Katharine Ross blir ekstra troverdig på grunn av kjemien som oser ut av skjermen. Gene Evans, Barry Corbin og Geoffrey Lewis gir god støtte i sine respektive biroller. 

r

Dirty Mary Crazy Larry

USA/1974/John Hough/Peter Fonda, Susan George, Adam Roarke, Vic Morrow, Kenneth Tobey m. fl.

70-tallet var noe for seg selv. Og ganske tidlig i Dirty Mary Crazy Larry begynner vi som ser på å lure på akkurat hvor usympatiske hovedpersonene i en film kan være, før vi "gir dem opp". Manusforfatterne har i hvert fall ikke utstyrt Mary, Larry eller Deke med veldig mange trekk som gjør at vi ønsker dem lykke til. Men bilene de kjører - en Chevrolet Impala 1966 modell og en Dodge Charger R/T 440 - sørger for at vi sitter klistret til skjermen i 93 minutter. Racerkjøreren Larry (Fonda) og mekanikeren Deke (Roarke) raner en dagligvarehandel for å skaffe penger til en bedre bil, men hadde ikke regnet med at Larrys siste one night stand, Mary (George) skulle bli med under flukten. Dirty Mary Crazy Larry er en av de virkelig store bilfilmene fra de siste 40 årene. Og følgelig er det brølende V8'ere og skrikende dekk, ikke karakterutvikling og følelser, vi ønsker oss. Og, hei, det er også akkurat det vi får. I bøtter og spann. Vic Morrow stjeler showet på skuespillersiden som original sheriffassistent. Og stjernen fra regissør Houghs siste film, Roddy McDowall, er med i en ukreditert rolle som supermarkedsjef.  

r

The Big Easy

USA/1986/Jim McBride/Dennis Quaid, Ellen Barkin, Ned Beatty, John Goodman, Lisa Jane Persky m. fl.

Samtidig som USA produserte noen av de mest kjente og holdbare filmfranchisene verden har sett, kunne 80-tallet også by på en annen type underholdning fra landet i vest. Erotiske thrillere er vanligvis ikke noe vi forbinder med Hollywood, men i skyggen av Star Wars og Indiana Jones og Back to the Future det ble gjort flere gode forsøk på å lage pirrende underholdning for voksne. Regissør Jim McBride hadde allerede ledsaget en lettkledd Richard Gere gjennom nyinnspillingen av Godard og Truffauts A Bout De Souffle (1960), Breathless (1983). Og her gir han Dennis Quaid sjansen til å bli den nye damemagneten. Anne Osbourne (Barkin) fra påtalemyndighetene er i New Orleans for å granske den korrupte politiløytnanten Remy McSwain (Quaid) og mafiasaken han etterforsker. Men saken tar en dyster vending da Osbournes følelser for McSwain retter søkelyset mot dem begge. Som i flere andre storfilmer fra 80-tallet gjør også The Big Easy seg god bruk av musikken, nattelivet og matkulturen i New Orleans. Cajun, zydeco, blues og jazz fyller hver rute av filmen og hever unektelig den totale opplevelsen flere hakk. Men musikk og sengegalopp hadde ikke vært nok alene. Og heldigvis er dette i tillegg en god og fartsfylt thriller. Ned Beatty, Grace Zabriskie, Lisa Jane Persky og en ung John Goodman bidrar i viktige biroller. Både Barkin og Quaid anser dette for å være deres beste film.   

r

Invasion U.S.A.

USA/1985/Joseph Zito/Chuck Norris, Richard Lynch, Melissa Prophet, Alexander Zale, Billy Drago m. fl.

-If you come back in here, I am gonna hit you with so many rights you are going to beg for a left.

Blant Cannon-fansen er det få filmer som har opparbeidet seg en så høy status som Invasion USA. Jeg hadde aldri sansen da jeg så den for 36 år siden, men kanskje det stiller seg annerledes nå. Vel, svaret på det er både ja og nei. Det mest interessante er egentlig å se hva slags syn manusforfatterne James Bruner og Chuck Norris har på det amerikanske samfunnet og hva som finnes av trusler mot "the american way of life" der ute i verden. Og det stod åpenbart dårlig til i 1985. Scenene fra gateplan minner mye om det vi ser i Michael Winners Death Wish-filmer, med halliker, prostituerte, uteliggere og alkoholikere overalt. Så noe må helt klart gjøres. Skurken i dramaet, den russiske terroristen Mikhail Rostov (spilt med kjølig distanse av Richard Lynch), kan fortelle oss at det vil ta kun 18 timer med voldelige anslag mot det amerikanere anser som hellig - en fredelig forstad, et handlesenter, selve julefeiringen og et par skolebusser - så vil innbyggerne vende seg mot hverandre og samfunnet kollapse. Og sammen med et par hundre menn fra det som ser ut som Cuba, midt-østen og øst-europa, gjør han et hederlig forsøk. Men han hadde ikke regnet med at 1 mann, den tidligere agenten, nå turistguide, Matt Hunter (Norris) skulle forpurre hele planen på egenhånd. Og sånt blir det action av. De mange, og relativt godt redigerte, scenene hvor Chuck'ern slår, skyter, stikker, sparker og sprenger i filler terrorister av den mest atale sorten er absolutt underholdende. Men mot det politiske bakteppet stjernen selv har vært med på å male, blir det hele selvsagt det rene sprøyt. En langt bedre oppfølger om Matt Hunters videre eventyr kom året etter, da med Michael Dudikoff i hovedrollen. 

r

Tintin et le Mystere de la Toison d'or

Frankrike/1961/Jean-Jacques Vierne/Jean-Pierre Talbot, Georges Wilson, Georges Loriot, Charles Vanel, Marcel Bozzuffi m. fl. 

Neste produsent som har planer om enda en filmatisering av en velkjent tegneserie for å tjene noen raske penger, burde ta en titt på Jean-Jacques Viernes Tintin-historie fra 1961. Den har nemlig alt en film basert på eventyrene til en av tidenes mest kjente helter, bør ha. Skuespillere som ligner på originalfigurene, eksotiske innspillingssteder og en spennende historie som tar det for gitt at alle i hele verden vet hvem hovedpersonen er. Da kaptein Haddock (Wilson) arver sin gamle venn Temistocle Paparanics falleferdige lasteskip, blir han og vennen Tintin (Talbot) umiddelbart forfulgt av en gjeng gangstere på jakt etter en gjemt gullskatt. Selv om handlingen i denne første "ekte" filmen om Tintin ikke er basert på noen av Herges tegneserier, så er manuset så pepret med lettgjenkjennelige detaljer at man prøver å overtale seg selv om at man har lest det før. Tempoet er som seg hør og bør kjapt og elegant, actionscenene fint og tydelig filmet og skuespillerne perfekt kledd opp og sminket. Særlig Talbot som Tintin overbeviser stort som gløgg og handlekraftig helt. Og bildene fra 60-tallets Frankrike, Tyrkia og Hellas er helt fantastiske. Anbefales!