Batman

Batman: The Movie

USA/1966/Leslie H. Martinson/Adam West, Burt Ward, Lee Meriwether, Burgess Meredith, Cesar Romero m. fl.

-Are you sure you didn't hurt your head in that fight, Batman?

De som husker TV-serien om Batman vet at vi snakker om en utrolig camp og lettvint laget adapsjon, som selv barn hadde problemer med å trykke til sitt bryst. Denne spillefilmen, laget mellom sesong 1 og 2, er mer påkostet og gjennomført enn det vi husker fra den lille skjermen. Skurkene Catwoman, The Joker, The Riddler og The Penguin har slått seg sammen for å ta over verden. Men de to utrettelige forbryterbekjemperne Batman og Robin er på sporet av dem. Og ved hjelp av rå muskelkraft, spesiallagde kjøretøy og vitenskapelige forsøk får de jobben gjort. Det kan til tider være litt morsomt når Adam West og Burt Ward, med påtatt seriøsitet, finner fram spray som virker mot haier og har store problemer med å kjenne igjen skurkene uten den bittelille masken de har over øynene. Men som Batman-film duger ikke dette til annet enn småmorsom søndagsunderholdning...eller som bakgrunnsbilder til x antall øl på vorspielet. Dert sies at Adam West sa ja til å spille i filmen fordi han fikk flere scener som Bruce Wayne. Men rent bortsett i fra at han ligner på en blanding av George Lazenby og Roger Moore, er det ikke mye disse scenene tilfører historien. 

Batman

USA/1989/Tim Burton/Michael Keaton, Jack Nicholson, Kim Basinger, Robert Wuhl, Pat Hingle m. fl.

-Never rub another man's rhubarb.

Da det kom ut at regissøren av Pee-Wee's Big Adventure (1985) skulle lage storfilm om Batman, med selveste Beetlejuice i hovedrollen, er det ingen overdrivelse å si at kritikerne var mange og høylytte. Men der noen åpenbart så for seg en fortsettelse av stilen fra Adam West-versjonen på 60-tallet, håpet noen av oss på...vel, akkurat det vi fikk. Stilen herr Burton gikk for er nemlig det eneste riktige for en figur som Lynvingen. I mesterregissørens hender har Gotham City blitt til en mørk, art deco, Fritz Lang-aktig storby hvor farer lurer i skyggene. Mot dette bakteppet opptrer skuespillerne som om de er med i en film noir fra 40-tallet, selv om bilene er nye og det tekniske utstyret ofte tipp-topp. Alt dette alvorlige, gotiske mørket, gjør at en Jack Nicholson i sitt livs humorform som storskurken The Joker og en dempet, dønn seriøs Michael Keaton utkledd som en menneskelig flaggermus, gjør at historien blir oppfattet som seriøs, spennende og til tider gripende. Etter å ha tatt livet av sjefen over alle sjefer, Carl Grissom (en sedvanlig skummel Jack Palance), slår hans nestkommanderende Jack Napier (Nicholson) seg opp som den vansirete gangsteren The Joker. Bare vigilantekrigeren kjent som Batman (Keaton) kan forhindre at galningen og hans menn tar livet av alle innbyggerne i Gotham. Det som smertet visse fans mest var nok valget av Keaton som Batman. De ville ha en muskelbunt som Arnie eller Sly i rollen. Men vi skal ikke langt ut i denne filmen før vi skjønner at Burton valgte helt rett. Spesielt i scenene hvor vi møter Bruce Wayne. Keaton er rett og slett fenomenal som mannen bak masken, og han spiller alle dem rundt seg like mye opp. Comic relief Robert Wuhl, den vanligvis litt slappe Kim Basinger og ikke minst Michael Gough som butleren Alfred, er alle med på å skape en ensemble-stemning som vi innerst inne vet ikke vil holde seg. Men som vi nå vet, Burton hadde mer på lager. Verdt å merke seg også er det faktum at vår mann Billy Dee Williams spiller statsadvokat Harvey Dent her, men dessverre har forsvunnet i den neste filmen. Musikken er som seg hør og bør i en Burton-film av Danny Elfman. Prince bidrog med et par poplåter som har blitt mye spilt i ettertid.  

Batman Returns

USA/1992/Tim Burton/Michael Keaton, Danny DeVito, Michelle Pfeiffer, Christopher Walken, Michael Gough m. fl.

-You poor guys. Always confusing your pistols with your privates.

Etter eget utsagn gikk Burton og Keaton med på å lage Batman Returns kun fordi den ble skrevet som en frittstående film, og ikke en oppfølger. Det betyr dessverre at alle figurene vi likte godt i den første historien, Vicky Vale, Alexander Knox, Harvey Dent og andre, er borte. Men det er muligens prisen vi må betale for å få servert et vaskekte mesterverk av en superheltfilm. Og politisjef Gordon (Pat Hingle) og Alfred (Gough) er jo fortsatt med, da. Via grundige og godt fortalte bakgrunnshistorier blir vi fortalt hvordan Oswald Cobblepot (DeVito) og Selina Kyle (Pfeiffer) via tragiske hendelser blir til skurken The Penguin og vigilanten Catwoman. Og de som synes Batman var en gjennomført visuell fest av en film, vil mye mulig få vannrett bakoversveis av scenografien og bildekomposisjonen her. Bygningene, de enorme statuene som står og ligger overalt, art deco-kunsten, blått lys og røyk, bruken av snø (er dette også en julefilm, mon tro?) Lynvingens fantasifulle kjøretøy, Pingvinens ville påfunn med sirkusartister og pingviner og Burtons enda sprøere ideer, alt er med på å skape det jeg, i mangel av andre uttrykk, vil kalle stor gotisk filmkunst. Superskurken The Pinguin (DeVito) og milliardæren Maximilian Shreck (Walken) er ute etter å ta over makten i Gotham. Og igjen er det opp til Batman (Keaton) å redde dagen. Men denne gang får han kanskje hjelp fra Catwoman (Pfeiffer) som har sine egne grunner til å ville få has på Shreck. Onde tunger har tidligere sagt at Tim Burton er en dårlig actionregissør. Men da har de ikke egentlig forstått hva slags filmer mannen lager. Heldigvis forstod såpass mange der ute akkurat hva dette var, og hjalp denne superheltfesten til å bli en av de største suksessene i historien. Vel fortjent. Musikken er selvsagt av Danny Elfman.    

Batman Forever

USA/1995/Joel Schumacher/Val Kilmer, Tommy Lee Jones, Jim Carrey, Nicole Kidman, Chris O'Donnell m. fl.

-By the way, do you have a first name, or do I just call you Bats?

Det har vært skrevet, og tenkt, mye om hvordan den tredje filmen om Batman kunne vært, om bare Tim Burton og Michael Keaton hadde fortsatt som henholdsvis regissør og stjerne. Og ja, jeg vet at det er noen der ute som faktisk foretrekker Joel Schumachers lysere og mer pop'ete visjon. Men med Burtons aversjon mot oppfølgere og Keatons ditto sans for retningen Warner Bros. ville ta prosjektet, blir dette bare synsing. Og om Schumacher også i utgangspunktet var reservert, så satte han i hvert fall sitt preg på det ferdige resultatet. Mest tydelig er dette i hvordan Gotham City ser ut, godt opplyst og med neonlys og enorme billboards overalt. Mer er mer, ser også ut til å være mottoet når det gjelder skuespillerside. Her får vi nemlig, i tillegg til Batman (i Kilmers litt blodfattige skikkelse), Alfred og politisjef Gordon, Harvey "Two-Face" Dent (nå i Jones' skikkelse), Riddler (Carrey), Robin (O'Donnell) og Bruce Waynes psykolog Chase Meridian (Kidman). Superskurkene Two-Face og The Riddler er ute etter å knekke Batman, og våpnene de bringer til bordet er såpass kraftige at vår mann antar en assistent, den tidligere sirkusartisten Dick Grayson, nå Robin the Boy Wonder. Det er mye bra action i Schumachers film, noe som understrekes ved at selveste Don "The Dragon" Wilson spiller gjengleder i en scene. Men det blir for mye fjas og dårlig humor til at dette kan måle seg med de to første innslagene i serien. Og Val Kilmer, verken som Bruce Wayne eller Batman, klarer å sette store nok spor etter seg til å komme på pallen. U2 bidrar på soundtracket med hiten Hold Me, Thrill Me, Kiss Me, Kill Me.

Batman & Robin

USA/1997/Joel Schumacher/George Clooney, Arnold Schwarzenegger, Chris O'Donnell, Uma Thurman, Alicia Silverstone m. fl.

-This is why Superman works alone.

I motsetning til endel andre forståsegpåere hører jeg ikke til dem som synes den fjerde Batman-filmen er såå mye dårligere enn den forrige. Det er selvsagt i overkant mange elendige one-linere, campe kostymer og tullete duppeditter. Men den nye Lynvingen (Clooney) er bedre enn den forrige, noen av actionscenene er strammere koreografert enn sist, og Uma Thurman er kul som alltid. Mr Freeze (Schwarzenegger) og Poison Ivy (Thurman) planlegger å ødelegge Gotham City for å skape en ny verden. Men det er dårlig stemning mellom Batman (Clooney) og Robin (O'Donnell). Kanskje trenger samarbeidet en vitamininnsprøytning fra Batgirl (Silverstone)? Det kan virke litt som om Schumacher ikke fyrer på alle sylindre her. Og produksjonen virker mindre, på en måte. Veldig mye av fokuset er rettet mot Arnold som hovedskurken, og den største stjernen på settet. Men bortsett fra å ha blitt gitt et overdrevent stort antall med vitser om kulde, er det ikke så mye han bidrar med. Hva man synes om Clooneys innsats i hovedrollen er nok litt opp til hvordan man liker ham som skuespiller i utgangspunktet. O'Donnell og Silverstone forbigår jeg i stillhet. Men altså kudos til Uma, som ser ut til å omfavne galskapen helhjertet. Det samme gjør John Glover som den gale vitenskapsmannen som skaper vår venn Bane (en gryntende Jeep Swenson). Vendela Kirsebom, Viveca A. Fox og Elle MacPherson står for det meste og tar seg ut. Billy Corgans låt The End is the Beginning is the End ble en brukbar hit, tror jeg.

Batman Begins

USA/2005/Christopher Nolan/Christian Bale, Michael Caine, Ken Watanabe, Liam Neeson, Gary Oldman m. fl.

-Bats frighten me. It's time my enemies shared my dread.

Det er helt sikkert greit at det tok 8 år før Christopher Nolan dukket opp med sin versjon av Batman. Overgangen fra Schumachers campy neonaction til Begins mørke og seriøse innfallsvinkel, hadde muligens blitt for brå for både fans og kritikere. Nolan og David S. Goyers manuskript bruker mye tid på å resette universet og (over?) forklare hva som får Bruce Wayne til å gjøre som han gjør. Men med den skuespillerstaben som bekler de viktige rollene denne gang, så gjør det ingen verdens ting. Etter dobbeltdrapet på moren og faren (Linus Roache og Sara Stewart) vokser unge Bruce Wayne (Bale) opp som en rotløs og sint, ung mann. Men etter å ha blitt trent av selveste Ra's Al Ghul (Watanabe) og hans høyre hånd, Ducard (Neeson), finner han målet med livet sitt: Å bekjempe kriminalitet generelt, og gangsteren Carmine Falcone (Tom Wilkinson) spesielt. Det kan sikkert hevdes at Nolan pøser vel mye på, da vi i tillegg får Michael Caine som en streng og omsorgsfull Alfred, Gary Oldman som den sympatiske politimesteren Gordon, Cillian Murphy som en skremmende Scarecrow, Rutger Hauer som slesk sjef for Wayne Enterprises og Morgan Freeman som gud...eh, våpeneksperten Lucius Fox. Men her er nok tanken at mer er bedre. Er det rart at Katie Holmes som barndomskjæresten Rachel drukner litt i det hele. En artig innfallsvinkel som andre produksjoner har hoppet lett over, er hvor mye arbeid og penger som ligger bak alle de tekniske hjelpemidlene til Batman. Dette er verket til en skikkelig kapitalist. Personlig hadde jeg ønsket meg at Tim Burtons gotiske visjon av Gotham City hadde blitt opprettholdt, og jeg er ikke heeelt overbevist av Bales Bruce Wayne, men dette er virkelig gullstandarden for enhver fan av supervigilanten Lynvingen.  

The Dark Knight

USA/2008/Christopher Nolan/Christian Bale, Heath Ledger, Aaron Eckhart, Michael Caine, Maggie Gyllenhaal m. fl.

-You either die a hero or you live long enough to see yourself become the villain.

I kapittel to av Christopher Nolans Batman-trilogi tar regissøren et endelig farvel med alt det som var igjen av Tim Burtons gotiske scenografi, og vår maskerte hevner blir ettertrykkelig plassert i den samme moderne verden som Michael Mann brukte i sitt mesterverk Heat (1995). Og det er ikke de eneste likhetene med denne hyllede krimklassikeren. Det visuelle er en ting, men ved å ta skurkene, sivilbefolkningen og politiarbeidet på alvor, tvinger det også manus til å virkelig gjøre Lynvingen til noe annet enn en typisk tegneseriehelt. Et risikabelt prosjekt, kanskje. Men besøkstallene på kino viste at publikum likte det de så. Den psykopatiske skurken Jack Napier, også kjent under klengenavnet The Joker (Ledger), inngår en avtale med Gotham Citys mange gangsterfamilier om å avsløre hvem som er Batman, mot havlparten av formuene deres. Som tilsvar innleder politisjef James Gordon (Oldman) og statsadvokat Hervey Dent (Eckhart) et samarbeid med Batman (Bale) for å benytte kaoset som følger til å bringe inn så mange av disse forbryterne som mulig, før de tar seg av Jokeren. Men forbyterklovnens plan er både langsiktig og gjennomtenkt, så vanskelighetene står i kø for de tre kriminalitetsbekjemperne. Den "realistiske" tilnærmingen til tross, så er actionscenene som seg hør og bør en Batman-film av ypperste merke. Og vi må derfor gå til de dramatiske Bruce Wayne-scenene for å virkelig sjekke kvaliteten her. Og ikke overraskende er det i samspillet med de gamle ringrevene Michael Caine, Morgan Freeman og Gary Oldman vi finner gullklumpene. Manus gir ihvertfall Bale større muligheter til å lette humøret til Wayne med noen vitser og filosofiske utlegninger denne gang, og det gjør all verdens forskjell. Nå ser vi ihvertfall forskjell på den ekte Bruce og når han skal spille rik drittsekk for å holde på imaget som mindre intelligent rikmannsplayboy. De andre menneskelige følelsene er det Aaron Eckhardt, som Harvey "Two-Face" Dent, og Maggie Gyllenhaal, som har overtatt rollen som Rachel Dawes etter Katie Holmes, som står for. Noen filosoferinger rundt dødsstraff og menneskeverd, står seg også greit. Noen scener, som for første gang viser Batman i aksjon utenfor Gotham City, avslører regissør Nolans livslange ønske om å regissere en James Bond-film. De som kan sin martial arts-filmhistorie kan se etter Michael Jai White i en liten rolle som gangsteren Gambol.      

The Dark Knight Rises

USA/2012/Christopher Nolan/Christian Bale, Tom Hardy, Anne Hathaway, Gary Oldman, Joseph Gordon-Levitt m. fl.

-Speak of the devil and he shall appear.

Plakatteksten til The Dark Knight Rises, "The legend ends" har irritert endel fans opp igjennom årene. Og kanskje spesielt siden regissør Christopher Nolan, ikke ulikt Cary Joji Fukunaga og Bond-filmen No Time to Die, så ut til å ta akkurat denne innstilling svært alvorlig. Etter to gigantiske Batman-filmer bruker Nolan her 2 timer og 44 minutter på å fortelle en nærmest episk siste historie om superhelten vi her i Norge pleide å kalle Lynvingen. Og alt det som måtte ha vært å finne av feelgood-stemning fra forrige kapittel er nå skjært bort, og erstattet av beinhard myteknusing og iskald heltestriptease. Det har gått 8 år siden Batman (Bale) tok på seg ansvaret for Harvey Dents (Eckhart) død for å skape et forbilde for Gotham, og vår mann Bruce har levd i skjul siden. Men da superskurken Bane (Hardy) dukker opp på scenen og lurer folk til å gjøre opprør mot etablissementet, føler Lynvingen at det er på tide å ikle seg kappen igjen. Men har han helse, og psyke, til å være den helten hjembyen hans trenger? Det ble i 2012 satt spørsmålstegn ved akkurat hva Nolan og broren Jonathan mente med denne historien, rent politisk. Det vi ikke skjønte da, og hvordan kunne vi (?), var at manus rett og slett forutser Donald Trump og hans villedete bande med opprørere. Og svaret, ikke ulikt det Dirty Harry Callahan gir i Magnum Force (1973): Vi må kjempe for det vi har. The Dark Knight Rises er en mer enn fullgod avslutning på Nolans prosjekt, og en actionfilm som vil og kan noe mer enn å bare vise slåssing, eksplosjoner og bilkjøring med en helt kledd ut som en blanding av en flaggermus og Spøkelseskladden. Tom Hardy, som opptrer bak en maske i hele filmen, er en formidabel fiende for vår mann, både fysisk og psykisk. Hathaway gestalter en fantastisk Selina Kyle/Catwoman som nesten overgår Michelle Pfeiffers. Og velkjente ansikter som Gordon-Levitt, Ben Mendelsohn og Matthew Modine jobber mer enn godkjent som henholdsvis tøff detektiv, slesk kapitalist og feig politisjef. Jeg er ikke så fan av at Oldman, Michael Caine og Morgan Freeman blir avspist med mindre roller. Men de hadde jo sine øyeblikk i forrige film, så...Og man må jo like en film som bruker selveste Tom Conti som gammel og vis fange i en av sekvensene.      

Batman v Superman: Dawn of Justice

USA/2016/Zack Snyder/Ben Affleck, Henry Cavill, Amy Adams, Gal Gadot, Jesse Eisenberg m. fl.

-We're criminals, Alfred. We've always been criminals. Nothing's changed.

Skal vi dømme ut i fra netthetsen var det få som hadde forutsett, eller ønsket, at Ben Affleck skulle bli den sjette skuespilleren til å ta på Batman-kostymet. Men slik ble det altså. Og la meg bare si med en gang, han gjør virkelig en god innsats. Det var et uttalt ønske fra regissør Zack Snyder å bringe Batman litt tilbake til den fysisk sterke kriminalitetsbekjemperen, og heller la alle de tekniske hjelpemidlene figuren utviklet under Nolan og Bale ligge. Selvfølgelig har han beholdt både bilen og flyet, og Alfred blir stadig observert mens han mekker på et eller annet skuddsikkert til sjefen. Men det er i slåsskampene at Affleck-utgaven virkelig utmerker seg. Ikke bare har fyren pumpet seg opp til å bli den største og mest truende Lynvingen i historien, koreografien er noe av det beste vi har sett i hele serien. Som Bruce Wayne ligger vår mann Ben litt nærmere Bale enn Keaton, men samspillet med Jeremy Irons' Alfred er ikke like bittert og anklagende som i Nolans versjon. Gjennom personlige opplevelser går Bruce Wayne (Affleck) inn på siden som føler at Supermans (Cavill) handlinger går for mye på bekostning av innbyggerne i Metropolis og Gotham City. Men går han for langt i sitt korstog mot mannen fra Krypton? Som i alle sine filmer vil regissør Snyder veldig mye på en gang. Dette er Ultimate Edition-versjonen, som ikke egentlig legger så mye til, men i tillegg til litt mer bakgrunn i Batmans historie får vi mer om Clark Kent, Wonder Woman og Louis Lane. Supermann har jeg alltid syntes er en litt kjedelig superhelt, så la meg bare si at Henry Cavill er god her, og figuren kommer godt i fra det. Som Batman-film er den langt bedre enn mange vil ha det til. Og Affleck har virkelig gjort all den negative kritikken i forkant, til skamme. Eisenberg som Lex Luthor stjeler ikke overraskende mye av showet her, og det er ikke dårlig i en film hvor alle ser ut til å ha nærmest bodd i treningsstudioet.

Zack Snyder's Justice League

USA/2021/Zack Snyder/Henry Cavill, Ben Affleck, Gal Gadot, Amy Adams, Jason Momoa m. fl.

-I don't care how many demons he's fought in how many hells. He's never fought us. Not us united.

Jeg skal ikke gå så veldig mye inn på historien bak, og forskjellen på, Joss Whedons og Zack Snyders to Justice League-filmer. La meg bare si at jeg valgt Snyders versjon rett og slett fordi den er best. Som superhelt-film, i hvert fall. Som Batman-film er den litt vanskeligere å bruke i en gjennomgang som dette. Vår mann Bruce Wayne/Batman er lederen i gjengen, og han er med i bildet hele tiden. Men i en setting hvor Wonder Woman (Gadot), Aquaman (Momoa), Cyborg (Ray Fisher), The Flash (Ezra Miller) og Superman (Henry Cavill) blir gitt like mye tid på lerretet, er det vanskelig å skinne som den eneste uten evner til å fly eller løfte hele hus. Men Afflecks tyngde, både som muskuløs leder og erfaren skuespiller, sørger for at vi kjøper ham som den superintelligente sjefen for denne gruppen. Der alle de andre spiller på strenger de har utviklet i sine egne filmer, finner Affleck og Snyder fram til det i Batman som ikke egentlig finnes i andre superhelter. Evnen til å tenke gjennom ting og lage vanntette slagplaner. Etter Supermanns død, må Batman overbevise Aquaman, Wonder Woman, The Flash og Cyborg om at hvis de samarbeider så kan de stoppe de intergalaktiske erobrerne Steppenwolf (Ciaran Hinds), DeSaad (Peter Guinness) og Darkseid (Ray Porter). Men Superman er selvsagt ikke helt død, og langt i fra i godt humør. Med en spilletid på 4 timer kan Snyder ta seg god tid til de forskjellige figurene. Filmen er delt inn i 7 kapitler, og Batman figurerer i alle sammen. Og likevel blir det liten tid til de vanlige Bruce Wayne-historiene. Alfred holder selvsagt på med sine sedvanlige mekanikerjobber, og vi får både en jakt med Batmobilen og et bombeangrep med Batflyet. Men det er lett å forstå at hovedtanken bak neste Batman-film, Matt Reeves' The Batman, hele veien har vært å ta detektiven ned på jorda og tilbake til det han gjør best: Løse saker og banke forbrytere.    

The Batman

USA/2022/Matt Reeves/Robert Pattinson, Zoe Kravitz, Jeffrey Wright, Colin Farrell, Paul Dano m. fl.

-Fear is a tool. When that light hits the sky, it's not just a call. It's a warning.

Vi skal ikke langt inn i The Batman før vi skjønner at her har det primære ønsket vært å ta figuren ned på jorda igjen. Og inn i en overraskende realistisk verden, må det legges til. Robert Pattinson, den 7. Batman siden 60-tallet, har både kul motorsykkel, topptrimmet batmobil og fancy våpen. Men Gotham har blitt langt mer ekte, og volden deretter. Her kommer det ikke troll fra en annen dimensjon, for å si det sånn, men gategjenger bevæpnet med balltrær og kniver. Og krimgåten vår maskerte detektiv skal løse, er faktisk ganske spennende. En seriemorder som kaller seg The Riddler går etter folk i det politiske systemet i Gotham, og politiløytnant James Gordon (Wright) ser ingen annen utevei enn å involvere vigilanten som kaller seg The Batman (Pattinson). Sporene leder ham og den rivaliserende kriminalitetsbekjemperen Selena "Catwoman" Kyle (Kravitz), via gangsterne Carmine Falcone (John Turturro) og Oswald "The Penguin" Cobblepot (Farrell), til psykopaten Edward Nashton (Dano). Regissør Reeves har lagt seg på en hittil ukjent estetikk i dette Batman-kapitlet. Visuelt kan det minne om Bladerunner (1982), Se7en (1995) og Tim burtons to første Lynvingen-filmer med Michael Keaton, men også om 70-tallets grimme filmversjoner av livet på skyggesiden. Liverpool, London, Glasgow og Chicago er brukt til utescenene. Lakkmusstesten Alfred/Bruce Wayne bestås også med glans. Pattinson er god som en goth-inspirert einstøing av en rikmansarving, og Andy Serkis er stødig som et fjell som den omsorgsfulle butleren. La oss håpe på flere oppfølgere.