Jaqcues Tati

Jour de Fete

Frankrike/1949/Jacques Tati/Jacques Tati, Guy Decomble, Paul Franceur, Santa Relli, Main Vallee m. fl.

Jacques Tati er uten tvil en av de aller største fysiske komikerne våre. Og de 7 lange og 8 korte filmene han etterlot seg, er selvsagt et must for de som liker situasjonshumor med litt odde innfallsvinkler. Denne første langfilmen kretser for en gangs skyld ikke rundt den velkjente gjennomgangsfiguren Monsieur Hulot, men landpostbudet Francois. Det er fest i byen, og to lurendreiere (Decomble og Franceur) fra det omreisende tivoliet innbiller det lokale postbudet (Tati) at det er en annen, mer effektiv måte å bringe posten rundt på. En dokumentar på den lokale kinoen om postbud i Amerika, er også med på å overtale den litt enkle Francois, som setter i gang en forrykende rundtur i byen. De fleste gagsene til Tati er nøye uttenkt, nitid koreografert og filmet i en tagning på litt avstand. Noe som selvsagt krever at stjernen er dreven både på timing og fysisk akrobatikk. Hvilket, som vi vet, Tati er. Jour de Fete skiller seg litt ut fra de andre komediene til mesteren, ved at det er relativt mye dialog. Og selv om mye av den er veldig morsom, er det selvsagt scener som når Francois skal sykle hjem etter å ha blitt godt skjenket på puben, som gjør filmen til den klassikeren den er. Selv om de fleste kjenner denne filmen i svart/hvitt, er den faktisk spilt inn i farger. Så oppdateringen fra 1994 er å anbefale.

Les vacances de Monsieur Hulot

Frankrike/1953/Jacques Tati/Jacques Tati, Nathalie Pascaud, Micheline Rolla, Valentine Camax, Lucien Fregis m. fl.

Den første filmen om monsieur Hulot er så full av vitser og opptrinn som har blitt kopiert i ettertid, at mange sikkert vil føle at de har sett alt før. Dette var favorittfilmen til Rik Mayall, og Rowan Atkinson har sagt at han har lånt mye av Tati til figuren Mr. Bean, spesielt til Mr. Bean's Holiday (2007). Men Tati var altså først ute. Og her er alt med som hører til i en komedie om ferierende mennesker som bare vil bade, spise og slappe av, men som stadig blir forstyrret av den sosialt utilpassede monsieur Hulot (Tati). Godt skrevne og perfekt koreograferte sketsjer om bading, tennis, seiling, kortspill og de daglige rutinene på et lite sommerhotell gjør at vi kunne kalt dette en feelgoodkomedie. Men figuren Hulot, i likhet med nevnte Mr. Bean, er i sin uvørenhet ikke alltid like sympatisk. Og Tati lar heller ikke de andre gjestene bli sjarmert av den lange, hengslete fyren. Snarere reagerer de med irritasjon og sinne. Den lille badebyen Saint-Marc-sur-Mer ved kysten utenfor Nantes er i dag selvsagt kjent for denne filmen, og har plassert en statue av Tati på torget. Hulot skulle dukke opp 4 ganger til på lerretet, men porsjonert ut over nesten 20 år. De som ser den versjonen av Les vacances de Monsieur Hulot som Tati ga ut i 1978 vil muligens legge merke til at han har klipt inn en scene hvor han parodierer Spielbergs Jaws (1975).

Mon Oncle

Frankrike/1958/Jacques Tati/Jacques Tati, Jean-Pierre Zola, Adrienne Servantie, Lucien Fregis, Betty Schneider m. fl.

Tatis mest kjente, og mest prisbelønnede, film er et høykonseptprosjekt som veldig stilisert nærmest hamrer inn regissør og manusforfatterens syn på den nye og den gamle verden. På hans sedvanlige stillferdige og milde måte, selvsagt. Men jeg tror ingen er i tvil om hva buskapet er. Monsieur Hulots (Tati) søster (Servantie), svoger (Zola) og nevø (Alain Becourt) bor i et moderne hus fylt til randen av tekniske nyvinninger. Ingenting gjøres uten at det må trykkes på knapper og trekkes i spaker. Hulot på sin side bor i den gamle delen av byen, der alt er litt skakt og skeivt og livet går sin vante, treige gang. Svogeren mener at onkelen er et dårlig forbilde for sønnen, og prøver å få ham med på notene. Noe som skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Det tok nesten to år å få ferdig Mon Oncle, og det er lett å skjønne hvorfor. Tati har denne gang, i tillegg til de velkoreograferte slapstick-opptrinnene vi forventer, gjort seg ekstra flid med både scenografien og fotograferingen. Mannen som synes nærbilder er vulgære, er ikke uventet en mester på å regissere store bilder hvor det skjer mye på en gang. Og denne gang ble han også belønnet med en Oscar for beste utenlandske film. Tatis faste samarbeidspartner, Jacques Lagrange, designet huset Hulots familie bor i, og en replika av bygget kan sees den dag i dag i Centquatre kultursenter i Paris. 

Playtime

Frankrike/1967/Jacques Tati/Jacques Tati, Barbara Dennek, Rita Maiden, France Rumilly, France Delahalle m. fl.

Tatis tredje film med figuren Monsieur Hulot kom ut 9 år etter den forrige, og er mest av alt et kunstverk festet til film. Her tar bakgrunnen det meste av plassen, og menneskene er henvist til statistroller. Som vi er blitt vant til, er det ingen nærbilder eller dialog å snakke om. Ideen, som nok ble født under arbeidet med Mon Oncle (1958), er at moderne teknikk og arkitektur tar livet av våre naturlige omgangsformer og sosiale behov. Hulot (Tati) ankommer Paris samtidig med en gruppe amerikanske turister, og hver for seg vandrer de rundt blant betong, glass og stål, langt fra de egentlige severdighetene og ute av stand til å få noe som helst grep om det virkelige livet i hovedstaden. I tillegg til å koreografere og regissere skuespillerne og de forskjellige visuelle vitsene ned til minste detalj, fikk Tati også bygd opp hele settet med fungerende dører og heiser og rullefortau. Teknikerne kalt settet for "Tativille", og kostnadene satte regissøren i gjeld for flere år framover. Playtime ble av flere årsaker dessverre ingen økonomisk hit for Tati, men som film er det uten tvil en av hans største kunstneriske suksesser. Restaurantscenen mot slutten varer i hele 45 minutter og tok 7 uker å filme, og framstår som en god blanding av humoranarkisme og slapstick som minner om alt fra brødrene Marx og Monty Python til The Young Ones og Rowan Atkinson. Ifølge Tati selv er dette den eneste av sine filmer han ikke har ønsket å forandre noe på i ettertid.     

Trafic

Frankrike/1971/Jacques Tati/Jacques Tati, Marcel Fraval, Maria Kimberly, Honore Bostel, Francois Maisongrosse m. fl.

I Tatis siste film for kinovisning tar han for seg biler og, som tittelen avslører, trafikkens rolle i samfunnet. Og som med hans tidligere fortellinger, er den underliggende filosofien aldri til å ta feil av: Det er reisen og ikke målet som er viktigst. Noe han forteller oss på sin sedvanlige måte, med en enkel historie og mye feelgood slapstick. Monsieur Hulot (Tati) har tegnet og konstruert en avansert liten campingbil. Den skal han, Maria (Kimberly) og firmaets lastebilsjåfør (Fraval) frakte fra Paris til en bilutstilling i Amsterdam. Men i og med at Hulot er involvert, står uhellene og katastrofene i kø. Trafic er en enklere, og antakelig langt billigere,  produksjon enn Tatis to siste. Det ser i hvert fall ikke ut som om han har bygd opp de enorme konstruksjonene som i Mon Oncle og Playtime. Men det er morsomt. Og et funn for de som er interesserte i biler fra sent 60- og tidlig 70-tall. Fraval, Kimberly og Knepper har kun denne ene filmen på sin merittliste, men gir fra seg minneverdige figurer. De som har interesse for sånt, vil kjenne igjen Marco Zuanelli fra Once Upon a Time in the West (1968) som en av mekanikerne til Hulot. 

Parade