Michael Caine

Midnight in St. Petersburg

England/1996/Douglas Jackson/Michael Caine, Jason Connery, Lev Prygonuv, Tanya Jackson, Michael Sarrazin m. fl.

-Watch my bananas!

Det ville være blank løgn å hevde at den 5. Harry Palmer-filmen ikke føles litt som om den er satt sammen av ubrukte scener fra den forrige filmen. Men den har sin egen regissør og en sammenhengende historie, så den er nok ment å være sånn. Og det er ikke det at den er dårlig på noe vis, bare ikke så bra som de andre fire. Harry (Caine) og medarbeiderne (Connery, Sarrazin, Prygonuv m. fl.) får i oppdrag av en ukjent å finne enn porsjon stjålet plutonium. Men det er mange parter ute i samme ærend, og flere av dem er villige til å gå over lik for å få det som de vil. Og midt oppe i det hele blir Nicolais forlovede, Tatiana (Jackson) kidnappet av erkefienden Alexei (Michael Gambon). Regissør Jackson har ikke et like godt håndlag med actionscenene som tidligere kollegaer i serien, men gjør seg god bruk av St. Petersburg som bakteppe for historien. Og har i tillegg et ensemble å jobbe med som kunne gjort dette i søvne. Alt i alt er Midnight in St. Petersburg brukbar underholdning. Men i og med at innspillingen fikk hovedpersonen til å vurdere pensjonering, så var det kanskje greit at de ga seg her. I 2014 spilte Caine lederen for spionorganisasjonen Kingsmen i filmen av samme navn. Rollefiguren hans heter rett nok Arthur. Men han minner mistenkelig om Harry Palmer, spør du meg.

Bullet to Beijing

England/1995/George Mihalka/Michael Caine, Jason Connery, Mia Sara, Michael Gambon, Burt Kwouk m. fl.

Nesten 30 år etter forrige eventyr vender den engelske agenten Harry Palmer tilbake. Men tro ikke på filmplakaten - dette er ikke Len Deightons Bullet to Beijing. Det er manusforfatter Peter Welbecks Bullet to Beijing. Med Michael Caine i rollen som spionen han selv ga navn til. Og igjen snakker vi om en innspilling den britiske superstjernen var misfornøyd med, men som for oss seere har alt vi forventer av en historie som dette; møter med tidligere KGB-agenter i mørke bakgater, skyting, biljakter, litt nakenhet og balalaikainspirert bakgrunnsmusikk. Greit nok, utførelsen minner litt mer om en rimelig påkostet TV-serie enn en blankpolert Hollywoodfilm. Men den er spilt inn på location og holder på oppmerksomheten vår til siste bilde. Like etter at Harry Palmer (Caine) blir tvangspensjonert av den engelske etterretningen, får han et godt betalt oppdrag av den russiske mangemillionæren Alexei (Gambon). Sammen med agentene Nicolai (Connery) og Natasha (Sara) må han hindre at en livsfarlig gass havner i hendene på Nord-Korea. Ungarskfødte George Mihalka gir både bybildene fra St. Petersburg og scenene fra landsbygda en såpass østeuropeisk vri, at vi flere ganger tar oss i å ønske at dialogen hadde vært på russisk. Det er den selvsagt ikke. Og selv om Jason Connery ikke besitter en fjerdedel av sin langt mer berømte far Seans karisma, og Sara aldri får gjort annet enn å stå og se på, så har Caine nok erfaring til å hale det hele i land. Men vi klarer simpelten ikke å ta Burt "Clouseaus tjener Cato" Kwouk seriøst et eneste sekund. Og det til tross for at han har spilt Bondskurk hele tre ganger. 

Blue Ice

England/1992/Russel Mulcahy/Michael Caine, Sean Young, Ian Holm, Bobby Short, Bob Hoskins m. fl.

"You frightened me so much, I'm spilling my tea." 

Det har vært skrevet utallige spaltemetre om hvordan Michael Caine liker å velge filmroller ut i fra hvordan været er der de blir spilt inn. Litt mindre har vi lest om det underlige faktum at han veldig ofte spiller agenter som heter Harry. Her dukker han i hvert fall opp for 'nte gang som en agent nettopp ved navn Harry. Pensjonert og for tiden eier av en jazzklubb i London. Men det skal han ha, godeste Sir Michael, han er langt mer overbevisende som utøver av dette yrket enn flere av de som har smykket seg med arbeidstittelen 007. Da Harry Anders (Caine) kjører på bilen til Stacy Mansdorf (Young), kona til den amerikanske ambassadøren i England, blir det starten på en aldri så liten romanse. Og da det viser seg at fruen har trøbbel med eksmannen, stiller Harry velvillig opp som en god hjelper. Men snart viser det seg at saken har mer med hans tidligere liv som agent enn det damen informerte om. Med Caine, Young, Holm og Hoskins på skuespillersiden, og elegant regi av Russel Mulcahy, er det en relativt classy affære vi har med å gjøre. Og takket være gode stuntmenn så er actionscenene også av godt merke. Så får vi heller leve med at manus plasserer 59 år gamle Michael i den ene sexscenen etter den andre. Bob Hoskins stiller antakeligvis opp som en vennetjeneste, og står derfor ikke på rollelista. Charlie Watts fra The Rolling Stones spiller trommer i bandet som underholder på Harrys jazzklubb. 

Dirty Rotten Scoundrels

USA/1988/Frank Oz/Michael Caine, Steve Martin, Glenne Headley, Anton Rodgers, Ian McDiarmid m. fl.

Skal vi tro alle historiene om at Michael Caine valgte roller utifra innspillingssted, må tilbudet om en jobb i luksuriøse omgivelser på den franske rivieraen ha vært mer eller mindre en no-brainer. Noe humøret hans i denne komedien også vitner om. Manus er basert på en gammel film med David Niven og Marlon Brando, og setter i praksis engelsk vidd og sarkasme opp mot amerikanske onelinere og slapstick. Motspilleren hans, Steve Martin, var på en solid opptur etter Three Amigos! (1986), Roxanne (1987) og Planes, Trains & Automobiles (1987), og framstår som den perfekte motparten til Caines sleske playboy. Lawrence Jamieson (Caine) har i årevis brukt en liten by på rivieran som lekegrind for å svindle rike enker. Da den amerikansk konkurrenten Freddy Benson (Martin) dukker opp, inngår de to som et kompromiss et veddemål om hvem som kan svindle såpeprodusenten Janet Colgate (Headley) for mest penger. Taperen må forlate byen. Dirty Rotten Scoundrels er absolutt en av storkanonene innen humor på 80-tallet, og den viser med tydelighet at en skuespiller med en viss timing kan være vel så morsom som en profesjonell komiker, gitt at det rette manuset dukker opp. Anton Rodgers, som spiller Jamiesons liason innen det franske politiet, vil for mange være et kjent TV-ansikt fra diverse serier. Og butleren Arthur, spilt av Ian McDiarmid, var selveste Palpatine i Star Wars.

Jaws: The Revenge

USA/1987/Joseph Sargent/Michael Caine, Lorraine Gary, Lance Guest, Mario Van Peebles, Karen Young m. fl.

Jeg ser at mange peker ut denne som den desidert verste Haisommer-filmen. Jeg er ikke enig. Ser vi bort ifra den stupide handlingen - som vi må være ærlige og si at alle filmene lider under, også Spielbergs - så er det mye her som er et steg opp fra forrige gang. Handlingen er ihvertfall mer rettlinjet og actionscenene mye klarere filmet. Så får det heller være at alle de involverte - og kanskje spesielt Michael Caine - oppfører seg som om de vil bli fort ferdig med scenen, så de kan gå tilbake til strandbaren. Da Sean Brady (Mitchell Anderson) blir drept av en hai, bestemmer familien seg for å feire jul på Bahamas. Men etter en stund får Ellen Brody (Gary) følelsen av at haien som drepte sønnen har fulgt etter dem. Caine er åpenbart med kun for å få et stjernenavn på plakaten, og hans rollefigur Hoagie er derfor totalt unødvendig for historien. Men han trivdes åpenbart i solskinnet på Bahamas, og det er jo fint. Men noen burde fortalt regissør Sargent at store portrettbilder av Roy Scheider flere steder i filmen, ikke betyr at han er med. Slutten på denne versjonen er den nyinnspilte, europeiske. Den hvor alle de involverte overlever, men som har litt problemer med å forklare hvorfor haien egentlig dør. Ved hjelp av litt spoling fram og tilbake kan det se ut som om den blir spiddet på den brukne baugmasten på båten til Mike Brody. Det var uansett helt greit å avslutte serien etter 4 filmer.

The Whistle Blower

England/1987/Simon Langton/Michael Caine, Nigel Havers, Barry Foster, Gordon Jackson, James Fox m. fl.

Realisme er sjelden det som står i høysetet når hemmelige agenter skal framstilles på film. Men om jeg skulle beskrive denne lille thrilleren med bare ett ord, så må det bli nettopp "realistisk". Da sønnen til Korea-veteranen Frank Jones (Caine) dør under mystiske omstendigheter, stusser faren over hvorfor sønnens overordnede i etterretningstjenesten  forsøker å legge lokk på saken. Lite aner han at sønnen bare er en liten brikke i et spill som skal sette patriotismen til alle de involverte på en hard prøve. Det går stille og rolig for seg i denne filmen. Men nerven i avsløringene og det rett og slett fantastiske spillet til Caine gjør den verdt å få med seg.

The Fourth Protocol

England/1987/John Mackenzie/Michael Caine, Pierce Brosnan, Ian Richardson, Joanna Cassidy, Ray McAnally m. fl.

Har du noen gang lurt på hvordan et filmmøte mellom de engelske agentene Harry Palmer og James Bond ville sett ut? Da kan denne filmen gi deg en liten pekepinn. Og da mener jeg "liten", fordi Brosnans rollefigur, Valeri Petrovskij, slettes ikke er noen helt. Han er det stikk motsatte; en superskurk som skal sprenge en atombombe i nærheten av en amerikansk base i England for å skape splid innad i NATO. Og Michael Caine spiller ikke Palmer. Vel, han gjør kanskje på en måte det, men han bruker ihvertfall ikke briller og kaller seg for John Preston. Bortsett ifra det er han sitt gamle, kyniske jeg, og intellektuelt langt overlegen både velutdannede overordnede og sovjetiske byråkrater. Filmer fra den kalde krigen har en tendens til å virke litt/veldig utdaterte i våre dager. Men her synes jeg politikken er fint ivaretatt ved å gjøre begge sider heller tvilsomme. Og i motsetning til mange andre agentfilmer, før og etter, så er faktisk denne jævlig spennende. Caine er som vanlig kul på sin arbeiderklasse-måte, og Brosnan gjør hele sin innsats om til en søknad om å bli den neste 007 (noe han ble 8 år senere). For Batman-fansens skyld må jeg vel også nevne at i tillegg til Caine, så er flaggermusens første filmbutler, Michael Gough, også med her.

Mona Lisa

England/1986/Neil Jordan/Bob Hoskins, Cathy Tyson, Michael Caine, Robbie Coltrane, Clarke Peters m. fl.

For en anglofil nordmann er det alltid morsomt å se favorittbyen London på film. Også når handlingen er lagt til de mer sleazy delene av storbyen. Som i denne klassikeren fra 1986. George (Hoskins) er ute av fengsel etter 7 år og får jobb som sjåfør for prostituerte Simone (Tyson). Men hans gamle sjef Mortwell (Caine) har utvidet businessen og vil ha noe i gjengjeld fra George. Hoskins ble nominert for omtrent alle priser som finnes for denne filmen. Og hadde det ikke vært for The Long Good Friday (1979) hadde det vært fristende å si at det var hans livs rolle. Debutanten Tyson er også god, men det spørs om ikke Caine som ultraslesk hallik og gangsterleder er den som vil bli husket lengst av birolleinnehaverne. Mannen er så guffen at man nesten vil at scenene hans skal ta fort slutt. Opprinnelig var dette tenkt som en film med Sean Connery, Anthony Hopkins og Grace Jones. Noe vi kanskje skal være glade for at ikke ble en realitet.  

The Holcroft Covenant

England/1985/John Frankenheimer/Michael Caine, Victoria Tennant, Anthony Andrews, Mario Adorf, Michael Lonsdale m. fl.

Fram til superstjerner som Shane Black (Lethal Weapon, The Last Boy Scout etc.) dukket opp og revolusjonerte action/thriller-sjangeren med sine fantasifulle historier, var manus basert på bøkene til forfattere som Alistair McLean, Jack Higgins og Robert Ludlum en av våre beste indikasjoner på hva vi kunne vente av en film. En god historie kunne selvsagt ikke redde hele prosjektet hvis skuespillerne, regissøren eller spesialeffektteamet ikke kunne jobben sin. Men de var ihvertfall salgbare navn. I The Holcroft Covenant er det Ludlum som fabulerer rundt arven etter nazistene og verdens miserable tilstand på 70- og 80-tallet. Arkitekten Noel Holcroft (Caine) får beskjed om at han er en av tre arvinger til et legat stiftet i nazi-tyskland i 1945, verdt 4 milliarder dollar. Holcroft ønsker å bruke pengene til veldedige formål, men de andre to har planer om å følge i sine fedres fotspor. Thrillerspesialisten Frankenheimer sørger for både tempo og gode actionscener. Handlingen er kanskje litt mer innviklet enn den trenger. Men alle spionklisjeene vi forventer er på plass, og England og Tyskland gjør jobben sin som spennende bakgrunn. Da Michael Caine fikk hovedrollen i denne filmen, etter at James Caan hadde trukket seg i siste liten, kom han rett fra innspillingen av Water (1985) i Karibien. Og det er muligens noe av grunnen til at han i visse scener finner fram brøle-Caine, helt uten at det er snø eller kulde i sikte.

Deathtrap

USA/1982/Sidney Lumet/Michael Caine, Christopher Reeve, Dyan Cannon, Irene Worth, Henry jones m. fl.

10 år etter suksesen med Sleuth, var Michael Caine tilbake i et annet filmet teaterstykke. Dette hadde gått i rekordmange 1793 forestillinger på Broadway, og ble regissert av thrillermesteren Sidney Lumet. Denne gang spiller Caine den eldre figuren og Christopher "Superman" Reeve den yngre. Men der slutter også likhetene med det gamle stykket. De andre skuespillerne på rollelista dukker faktisk opp, og Lumet bruker en rekke locations både utendørs og innendørs. Den smått fallerte forfatteren Sidney Bruhl (Caine) får tilsendt et fantastisk teaterstykke av lærlingen Clifford Anderson, og til konas (Cannon) store sjokk planlegger han å både stjele manuset og drepe den unge mannen. Men alt er selvsagt ikke helt som det virker på overflaten. Deathtrap har så mange overraskelser og opptrinn, at et handlingsreferat ville tatt flere sider. Derfor nøyer jeg meg med å si at dette er stor krimkunst for alle fans av sjangeren. Og Michael Caine, nå 49 år, fyrer virkelig på alle sylindre her. Og beviser at han går langt utenpå de fleste av konkurrentene både når det gjelder å utlvere seg selv følelsesmessig og vise et enorm spenn. Jeg kan aldri i verden tenke med at Sean Connery, Roger Moore eller Richard Harris ville klart å spille Bruhl på den måte Sir Michael gjør. Et par opptredener av Brøle-Caine får vi, men bare når det passer regissør Lumet. Den som likevel vekker mest oppsikt, på en positiv måte, er Reeve. Mannen kan jo faktisk spille! Anbefales!  

The Hand

USA/1981/Oliver Stone/Michael Caine, Andrea Marcovicci, Annie McEnroe, Bruce McGill, Viveca Lindfors m. fl.

Michael Caine har aldri lagt skjul på at det er en håndfull filmer han har gjort kun for pengene. Hovedrollen i The Hand tok han visstnok fordi han skulle bygge ny garasje. Men selv om historien er rimelig outrert, og filmen på det ironiske 90-tallet ble regnet for å være en gigantisk kalkun, så minner dette i tilstrekkelig grad om David Cronenbergs finurlige verden til at det blir mer spennende enn parodisk. Og si hva du vil om herr Caine, men kjedelig er han aldri. Selv med karrierens mest latterlige frisyre og bare et par korte besøk av rødmussede-og-brøle-så høyt-han-kan-Caine. Tegneserieskaperen Jonathan Lansdale (Caine) mister hånden i en bilulykke. Tapet av kroppsdelen går hardt utover psyken hans, og snart begynner han å innbille seg at hånden lever og går til angrep på menneskene rundt ham. Flere kritikere mener å gjenkjenne en viss kvinnefiendtlighet i manusene til Oliver Stone. Og det er godt mulig han fikk ideen til denne historien etter sin førsste skilsmisse. Men først og fremst er dette en skrekkfilm som kan være både spennende, passe blodig og ganske så oppfinnsom. Vel og merke hvis man klarer å se bort ifra det latterlige i at en hånd kryper rundt og dreper folk. Og det er selvsagt fullt mulig å fortsatt se filmen som en latterlig kalkun, hvis man er i det hjørnet.

The Island

USA/1980/Michael Richie/Michael Caine, Jeffrey Frank, David Warner, Angela Punch McGregor, Frank Middlemass m. fl.

Få skuespillere, levende eller døde, har hatt en så langvarig og variert karriere som Michael Caine. Noen vil nok hevde at han hadde noen dårlige år mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Men tar man en nærmere titt, så vil man se at selv i disse Golden Rasberry-nominerte eventyrene beholdt han stilen. I denne utskjelte, men høyst severdige, thrilleren spiller han en journalist som sammen med sønnen (Frank) drar til Florida for å etterforske en serie skipsforlis. Der støter de på etterkommerne til fortidens pirater, og en kamp på liv og død starter for far og sønn. Det er en velkjent vandrehistorie at Michael Caine pleide å ta roller ut i fra hvor de ble spilt inn. Og det forklarer muligens hvorfor han ser ut til å ha det storveis i enhver film han er med i, bare sola skinner og paraplydrinkene står klare i pausene. Manuset til The Island er skrevet av Peter "Jaws" Benchley, og burde underholde alle som liker havet, pirater og en god maskingeværmassakre som avslutningsnummer.

Dressed to Kill

USA/1980/Brian De Palma/Michael Caine, Nancy Allen, Keith Gordon, Angie Dickinson, Dennis Franz m. fl.

Brian De Palma har ved et utall anledninger blitt beskyldt for å skjele vel mye til Alfred Hitchcock. Men i dette tilfellet har han nok sett mer på verkene til den europeiske mesteren Dario Argento. Gamle Hitch var, selv i sine mest voksne filmer, aldri så blodig og seksuelt eksplisitt som dette. Da Kate Miller (Dickinson) blir drept etter et sidesprang, og psykologen hennes (Caine) blir truet over telefonen av en tidligere pasient, begynner sønnen til offeret (Gordon) og et vitne til udåden (Allen) å etterforske saken på egenhånd. Dette var den andre av i alt fem filmer Dennis Franz gjorde for De Palma, og han spiller mer eller mindre den samme sleazy rollefiguren i alle sammen. Rollen som Liz Blake ble skrevet spesielt for Nancy Allen, som i 1980 var gift med regissør og manusforfatter De Palma.

Ashanti

England/1979/Richard Fleischer/Michael Caine, Kabir Bedi, Beverly Johnson, Peter Ustinov, Omar Sharif m. fl.

Ashanti har - dessverre mye takket være stjernen selv - blitt ført opp i den kategorien av filmer Michael Caine kun gjorde for pengene. Hvilket er synd, for dette har nemlig ingenting med The Swarm (1978) eller Beyond the Poseidon Adventure (1979) å gjøre. Og det ville være dumt om noen lot være å se den bare fordi vår cockney-venn ville helgardere seg i intervjuer. Historien er god, filmen har profesjonelle skuespillere i de fleste rollene og actionscenene er brukbare. Hva er det å ikke like? Da Anansa Linderby (Johnson), kona til doktor David Linderby (Caine), blir kidnappet av slavehandleren Suleiman (Ustinov) og hans menn, legger ektemaken ut på jakt sammen med krigeren Malik (Bedi). Til å hjelpe seg har de menneskerettsforkjemperen Brian Walker (Rex Harrison) og leiesoldaten Jim Sandell (William Holden). Men det endelige oppgjøret må de ta alene. Ashanti gjør seg god bruk av opptakssteder i Egypt og Jerusalem. Og regissør Fleischer viser at man ikke trenger de store effektene for å skape spenning. Caine skal være sint i hele filmen, men takket være sol og varme glir det aldri over i skrikeutbrudd. Ustinov kunne selvsagt spilt denne skurkerollen i søvne, men det han gir oss er som alltid mer enn nok. Artig at Holden stikker innom og varter opp med en slags Pike fra The Wild Bunch-aktig figur. Men han var bare med for å kunne spille inn noe i nærheten av landstedet sitt i Afrika. Og det samme kan sikkert sies om Omar Sharif. Man lager liksom ikke film i Egypt uten å ha med landets mest profilerte stjerne. Takket være den norske sensuren er flere scener klippet ned også i dvd-utgaven. 

The Swarm

USA/1978/Irwin Allen/Michael Caine, Katharine Ross, Richard Widmark, Richard Chamberlain, Olivia de Havilland m. fl.

Etter suksessen med S.O.S. Poseidon (1972) og The Towering Inferno (1974) forsøkte produsent og regissør Irwin Allen flere ganger å gjenta bedriften med svært så vekslende hell. Oversvømmelser, skigbranner og vulkaner - ingenting forble uprøvd. Og etter Steven Spielbergs svært så vellykkete haifilm, hvorfor ikke blande inn dyr også? I dette tilfellet bier. Sør-amerikanske morderbier, for å være helt nøyaktig. En kjempesværm med bier begynner å nærme seg Houston, Texas, og entnomologen Brad Crane (Caine) må forsøke å hindre general Slater (Widmark) i å bruke våpen mot dem. Noe som ifølge ham bare vil gjøre situasjonen verre. Samtidig prøver befolkningen så godt de kan å komme seg unna de hissige drapsinsektene. Om det er noen film på Michael Caines CV som virkelig haker av alle boksene på den kalkunlista flere påstår han står bak, så er det The Swarm. Og vår mann må ha skjønt hvor det bar, for han stiller til start med et utseende og en oppførsel som formerlig skriker "dette er så dårlig at det fort kan bli veldig morsomt". Og det er det. En drøss kjente ansikter, latterlige bie-effekter og svært så påkostede actionscener sørger i hvert fall for at vi ler oss fillete der Allen nok hadde håpet at vi skulle grøsse og skrike. Beste scene? Det er uten tvil da Widmark tror han kan rope høyere enn hovedpersonen. Da får vi i hvert fall bevitne tidenes beste brøle-Caine i fri utfoldelse!  

A bridge Too Far

England/1977/Sir Richard Attenborough/Sean Connery, Dirk Bogarde, Michael Caine, Robert Redford, James Caan m. fl.

"When one man says to another, "I know what let's do today, let's play the war game."... everybody dies." 

-Generalmajor Stanislaw Sosabowski

Som et ledd i arbeidet med å skaffe økonomisk backing til sin store Gandhi-biografi (1984), sa Attenborough seg villig til å stå bak megafonen på en av de aller siste episke og stjernetunge krigsfilmene basert på en sann historie. Med Cornelius Ryans bok i bunn serveres historien om de alliertes Operasjon Market Garden, et forsøk på å følge opp D-dagen med et raskt angrep bak tyskernes linjer i Nederland. Dårlig planlegging, uflaks og svak ledelse sørget for at ting ikke akkurat gikk på skinner for dem som befant seg i frontlinjen. Attenborough har lagt seg på en litt episodisk stil - ikke ulikt den som ble brukt i The Longest Day (1962), men langt bedre skrevet - slik at historiene de respektive superstjernene spiller i, har sin egen spenningskurve og start, midt og avslutning. Kudos til Cornelius Ryan, som skrev begge historiene. Men først og fremst for bruken av 1 regissør, og ikke 5 slik som i førstnevnte film. På skuespillerfronten står det også litt bedre til, med Sean Connery i front (han var også med i The Longest Day) og 16 andre store navn i pen rekke bak ham. Og som sagt, alle får skinne i sine egne historier. Ryan O'Neal, Dirk Bogarde, Edward Fox, Robert Redford, Elliott Gould, James Caan, Michael Caine, Anthony Hopkins, Laurence Olivier, Liv Ullmann, Gene Hackman (i en rolle Charles Bronson var en sterk kandidat til), Maximillian Schell, Hardy Kruger, Denholm Elliott, Arthur Hill og John Ratzenberger. Tidligere filmer i denne sjangeren har gjerne brukt dokumentarfilmer som tilleggstoff. Attenborough filmet sine egne krigsscener, men viste også at det aldri blir så sterkt som når han går tett innpå og viser oss enkeltskjebnene midt oppe i all skytingen og bombingen. Bedre historieleksjon og antikrigsfilm skal man lete lenge etter.  

Silver Bears

England/1977/Ivan Passer/Michael Caine, Cybill Shepherd, Louis Jourdan, Stephane Audran, Martin Balsam m. fl.

-I liked you better when you were stealing cars.

Om publikum ikke helt kjøpte Caine som tysk offiser i The Eagle Has Landed, så kan jeg bare tenke meg hva de synes om engelskmannen som rådgiver for den amerikanske mafiaen. Men han får selvsagt også det til å fungere helt utmerket, spør du meg. Ivan Passers film er en god del mer løs i snippen enn boka den er basert på, og flere av stjernene får brukt sine komiske evner i rikt monn, men som med alle riktig gode komithrillere ligger det en dårlig skjult trussel om rå makt og hevngjerrighet i bånn her. Etter å ha overbevist gangsteren Joe Fiore (Balsam) om å investere i en sveitsisk bank, finner Doc Fletcher (Caine) raskt ut at han har kjøpt katta i sekken. Men sammen med den fallerte prinsen Gianfranco di Siracusa (Jourdan) og Joes sønn, Albert (Leno), nærmest snubler han over en sølvgruve som stiller alt i et annet lys. Caine, og enda mer Shepherd, spiller dette som noe tilnærmet et lystspill. Mens Joss Ackland, Charles Gray, David Warner og Tom Smothers tar oss med på en grundig innføring i hederlig og uhederlig bankvirksomhet verden over. Flotte locations i Sveits, England, USA og Marocco bidrar til å gi det hele en internasjonal og luksuriøs stil. Dette var Jay Lenos første krediterte filmrolle.   

The Eagle Has Landed

England/1976/John Sturges/Michael Caine, Donald Sutherland, Robert Duvall, Jenny Agutter, Sven-Bertil Taube m. fl.

Selv om noen kritikere har vært tilbakeholdne med godordene, hersker det liten tvil om at The Eagle Has Landed befinner seg i toppsjiktet når det kommer til sjangeren eventyrkrigsfilmer. Filmen har ikke ett eneste kjedelig minutt! Men det er åpenbart ikke nok for noen. Kanskje er det det at Donald Sutherland gir Liam Devlin et aldri så lite hint av sadisme som er problemet (rollen skulle gått til Richard Harris, men han ble droppet da det viste seg at han støttet IRA privat)? Eller er det det at Michael Caine er så sympatisk som oberst Steiner, at vi etter hvert håper han skal lykkes med å kidnappe Churchill? Det hele begynner rett nok litt uheldig. Produksjonsteamet har dratt med Caine til Finland for noen sekvenser i snøen, og det er nok til å få ham til å brøle og bli rød i fjeset i de fleste scenene. Heldigvis bedrer humøret seg når innspillingen flytter seg til et uvanlig solfylt England. På oppdrag fra Himmler (en sedvanlig psykopatisk Donald Pleasence) lager oberst Radl (Duvall) en plan for å kidnappe Winston Churchill. Til oppdraget velger han IRA-mannen Liam Devlin (Sutherland) og kommandosoldatene (Taube og Siegfrid Rauch m. fl.)  til oberst Kurt Steiner (Caine). Alt ser ut til å gå strykende, til Devlin og Steiner oppdager at en amerikansk militærtropp (Treat Williams og Larry Hagman m. fl.) er stasjonert i det samme området. Michael Caine klager i sine memoarer over at regissør John Sturges så på denne jobben bare som en inntektskilde, og ikke la sin sjel i arbeidet. Men når vi ser hvor godt filmen holder seg den dag i dag, så blir dette bare etterpåklokskap. Manus er av James Bond-veteranen Tom Mankiewicz, etter Jack Higgins' roman. Roy "Adam Dalgliesh" Marsden dukker opp som gestapooffiser i en kort scene. Og Jeff "Kenickie fra Grease" Conaway som amerikansk soldat.

Peeper

USA/1975/Peter Hyams/Michael Caine, Natalie Wood, Kitty Winn, Michael Constantine, Thayer David m. fl.

Peter Hyams tredje kinofilm ble markedsført som en slags parodi på The Maltese Falcon og The Big Sleep, den har blant annet en Humphrey Bogart-imitator som leser teksten på begynnelsen, men fungerer mye bedre om man ser den som en ren film noir med en del kvikke replikker. Michael Caine spiller en engelsk privatdetektiv i Los Angeles i 1947 som blir hyret til å finne ei jente som ble adoptert bort 29 år tidligere. Og som vanlig i en historie som dette er ingenting som det ser ut til. Fin tidskoloritt og gode skuespillere gjør at man hygger seg i de 87 minuttene filmen varer. Men om en ukes tid vil jeg nok ha glemt hele greia. Det vil si, jeg kommer alltid til å huske hvor høyt Caine snakker her. Han nærmest brøler replikkene sine i hver bidige scene. Trodde han at det var noe i veien med mikrofonene eller hadde han dotter i ørene?  

The Man Who Would Be King

England/1975/John Huston/Sean Connery, Michael Caine, Saeed Jaffrey, Christopher Plummer, Shakira Caine m. fl.

Dette er Sean Connerys favoritt blant hans egne filmer. Og det er lett å se hvorfor. Det er også lett å se at han stortrivdes på settet. For sjelden har den store skotten fått spille på flere strenger enn akkurat her. Michael Caine er mer sitt vante jeg. Men også han er god. De tidligere soldatene Daniel Dravot (Connery) og Peachy Carnehan (Caine) inngår en kontrakt hvor de blir enige om å erobre Kafiristan for å bli rike i en fei. Som i alle gode moralhistorier går det heller ikke her godt for de involverte. Regissør Huston forsøkte en rekke ganger å få denne historien festet til lerretet. Og skuespillere som Humphrey Bogart, Clark Gable, Burt Lancaster, Kirk Douglas, Paul Newman og Robert Redford var alle innom prosjektet før valget falt på Connery og Caine. En god, gammeldags eventyrhistorie i eksotiske omgivelser, mer enn en actionfilm. Severdig. Det er forresten Michael Caines kone, Shakira, som spiller den skjønne Roxanne.

The Marseille Contract

England/1974/Robert Parrish/Michael Caine, Anthony Quinn, James Mason, Maurice Ronet, Alexandra Stewart m. fl.

Om det er fordi den i de fleste amerikanske oppslagsverk av en eller annen grunn er kalt The Destructors eller fordi det foreligger en internasjonal sammensvergelse for å sabotere min filmatiske utdannelse aner jeg ikke, men jeg hadde faktisk aldri hørt om denne filmen før jeg snublet over den på en eller annen obskur TV-kanal. Hadde det vært en møkkafilm så hadde det selvsagt ikke spilt noen rolle, men det faktum at det er en klassiker vi snakker om gjør bare mysteriet enda større. Politimannen Steve Ventura (Quinn) har gjort det til sin livsoppgave å få narkobaronen Brizard (Mason) bak lås og slå, men kommer ingen vei. I ren desperasjon hyrer han den fasjonable leiemorderen John Deray (Caine) til å stanse Brizard en gang for alle. Michael Caine har spilt både morder og playboy tidligere, men jeg tror aldri jeg har sett ham fullt så energisk og James Bond-aktig som i denne filmen. Alt han foretar seg fra det øyeblikket han ankommer Marseille i sin Alfa Romeo Montreal, via forføringen av Brizards datter, til det endelige oppgjøret er en eneste lang søknad om å bli den neste skuespilleren til å gestalte den engelske superagenten. Vel og merke hvis Bond hadde vært fetteren til Charles Bronson. Quinn overspiller som vanlig så mye at man begynner å lure på om mannen er psykisk ustabil eller spiser fleinsopp som snacks, mens Mason på sin side ser ut som om han har røyka fjorten bønner før hvert opptak.

The Black Windmill

England/1974/Don Siegel/Michael Caine, Donald Pleasence, Janet Suzman, John Vernon, Delphine Seyrig m. fl.

Tar vi med rubb og rake har nok Michael Caine spilt engelsk agent flere ganger enn både Sean Connery og Roger Moore. Og av en eller annen grunn bruker alle sammen briller. Denne gang er han major John Tarrant fra MI6, en velkledd problemløser med ekskone og sønn. Av utseende kan han minne om Harry Palmer (5 filmer), men sakene han jobber med er mer i samme gate som John Preston (The Fourth Protocol, 1987). Uansett, Tarrants sønn blir kidnappet av en mann som kaller seg McKee (Vernon). Han forlanger diamantene MI6 for øyeblikket har i safen i bytte mot gutten. Men skal Tarrant klare å gjennomføre byttehandelen, må han klare seg uten hjelp fra kollegaene. Dirty Harry-regissør Siegel gir denne svært europeiske historien en fin kynisk vri, og actionscenene gjennomføres på en glimrende måte. Men det som virkelig gjør filmen til noe utenom det vanlige er den brutale måten kidnapperne behandler Tarrants sønn. Ikke noe for barneforeldre med svake nerver! Donald Pleasence går for en mer nevrotisk enn gal framtoning i rollen som Tarrants sjef, hvilket leder meg til å tro at han kan når han vil. Men da må jeg selvsagt finne EN film hvor han spiller normal først.

Sleuth

England/1972/Joseph L. Mankiewicz/Laurence Olivier, Michael Caine.

-So I understand you wish to marry my wife.

Selv om filmplakaten gjorde et nummer ut av å liste opp flere andre (fiktive) skuespillere, så tror jeg trygt vi kan avsløre nå at det kun er Olivier og Caine som opptrer foran kamera i Sleuth. Og selv om scenograf Ken Adam serverer oss flere spennende rom i huset hvor alt foregår, så er det selvsagt snakk om et filmet teaterstykke. Som ble spilt på Broadway 1222 ganger, må vi legge til. Krimforfatteren Andrew Wyke (Olivier) inviterer konas elsker, skjønnhetssalongeieren Milo Tindle (Caine) hjem til seg en fredag for øyensynlig å gi paret sin velsignelse. Men det hele utvikler seg til å bli en kveld med bebreidelser, ydmykelser og psykisk terror. Vi ser egentlig ikke hvordan det hele ender. Men dagen etter banker politiinspektør Doppler på døren, og nå er rollene snudd. I og med at filmen kom ut i 1972, og ble nyinnspilt av Kenneth Branagh i 2007, avslører jeg neppe statshemmeligheter når jeg forteller at det er Milo/Caine som skjuler seg under politimannens store bart og pistrete hår. 70-tallet var ikke bare en fest for Olivier, som tok på seg flere litt uheldige filmroller. Men her fyrer han på alle sylindre, og briljerer stort. Hvilket bare gjør Caines innsats så mye mer imponerende, spesielt i den tredje og siste akten. Skuespilleren fra Elephant & Castle i London får ta i bruk alle følelser som finnes, og får dem alle til å fungere ypperlig. Hvilket passer utmerket når en av grunntonene i stykket er klasseskillet i det engelske samfunnet. En fryd for både øyne og ører.

Kidnapped

England/1971/Delbert Mann/Michael Caine, Lawrence Douglas, Vivien Heilbron, Trevor Howard, Jack Hawkins m. fl.

Slaget om Culloden i 1746, og den påfølgende freden mellom Skottland og England, hviler tungt over amerikanske Delbert Manns filmatisering av Robert Louis Stevensons romaner Kidnapped og David Balfour. Stilmessig legger han opp til et grandiost eventyr, med storlagne bilder av det skotske høylandet, fekting, skyting, jakt til fots og til hest, samt en patosfylt versjon av "For All My Days" av Mary Hopkin over det hele. Men de historiske linjene er hele tiden inntakte. Da unge David Balfour (Douglas) dukker opp hos onkelen (Pleasence) med et introduksjonsbrev fra faren, blir han brutalt kidnappet og sendt til et liv som slave i Amerika. Men på veien støter han på den skotske motstandsmannen Alan Breck (Caine), som tar ham med på en farefull ferd tilbake til Edinburgh. I og med at dette er en engelsk produksjon, legges det en viss vekt på den gyldne middelvei og forsoning i de politiske samtalene mellom rollefigurene. Men det er klart at det er opprørsromantikken, her som ellers, som driver handlingen framover. Og Caine, som sier han tok rollen for å komme seg ut i naturen og bort fra 40 sigaretter om dagen og usunne drikkevaner, gjør en fabelaktig figur som bebartet og langhåret sverdsvinger. Jack Hawkins, som mistet stemmen på 60-talet etter å ha hatt strupekreft, blir som vanlig dubbet av skuespiller Charles Gray.

Get Carter

England/1971/Mike Hodges/Michael Caine, Ian Hendry, Britt Ekland, John Osborne, Tony Beckley m. fl.

You're a big man, but you're in bad shape. With me it's a full time job. Now behave yourself.

Selv med tungvektere som The Long Good Friday (1979) og Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) med i konkurransen, er jeg ikke et sekund i tvil om at Get Carter er den beste engelske gangsterfilmen noen sinne. Det er også en av de grimmeste krimhistoriene innenfor sjangeren, og med en skuespillerinnsats fra Michael Caine som han aldri før eller siden har vært i nærheten av. Da broren til London-gangsteren Jack Carter (Caine) dør i en bilulykke, reiser han hjem til Newcastle for å undersøke saken. Vel hjemme igjen snur han byen på hodet for å få greie på hva som egentlig skjedde. Caine og førstegangs-regissør Hodges ønsket etter sigende å gjøre Get Carter mer realistisk enn det som hadde vært gjengs fram til da. Og det klarte de også. Det er mye i denne filmen som selv i dag virker ganske så rått og sleazy. Både volden, sexen og holdningen til de involverte. Og Caine har aldri vært tøffere enn han er her. Historien inspirerte to nyinnspillinger; blaxploitationfilmen Hit Man (1972) og Get Carter (2000) med Sylvester Stallone.

The Last Valley

England/1971/James Clavell/Michael Caine, Omar Sharif, Florinda Bolkan, Nigel Davenport, Per Oscarsson m. fl.

Tredveårskrigen (1618-1648) begynte som en religionskrig mellom protestanter og katolikker, men utviklet seg snart til å bli en kaotisk maktkamp hvor hærførere stadig skiftet side for egen vinnings skyld. Med dette som utgangspunkt har James Clavell (kanskje mest kjent som forfatteren bak Shogun) skapt en fantastisk eventyrhistorie som ikke bare er visuelt imponerende, men som også pirker borti alt det fryktelige menneskeheten har gjort i en eller annen guds navn. En herreløs kaptein (Caine) og hans bande av krigstrøtte leiesoldater snubler over en dal i de tyske alpene som ennå ikke har vært berørt av krigens redsler. De bestemmer seg for å bli en stund. Men selv om de har kjempet i en av tidenes lengste religionskriger kommer de fort på kant med den lokale presten (Oscarsson i en fantastisk rolle) og de fanatisk kristne landsbybeboerne. Clavell byr på vakre widescreenbilder fra Tyrol (noen scener er tatt opp vinterstid, uten at det får Caine til å skrike og bli rød i ansiktet) og fantastisk musikk av John Williams, men også en del intense kampscener. Prikken over i-en er den nesten skrekkfilmaktige stemningen som hviler over de fleste scenene. En må-se film som er vanskelig å få tak i. Kopien som ligger på youtube er faktisk ikke så verst.

Too Late the Hero

USA/1970/Robert Aldrich/Michael Caine, Cliff Robertson, Ian Bannen, Harry Andrews, Ken Takakura m. fl.

Flere kommentatorer har ment å kunne se en parallell til Vietnamkrigen i denne filmen. Det gjør ikke jeg. I det hele tatt er det vanskelig å finne noen dypere mening med den i det hele tatt. Men hva så? Holder det ikke at en film bare er spennende? Den amerikanske løytnanten Sam Lawson (Robertson) snakker flytende japansk (de gjør alt flytende i filmer som dette) og blir sendt for å ødelegge en japansk radiostasjon sammen med en gruppe engelske kommandosoldater. Snart skal det vise seg at den opprørske sanitetsmannen Tosh Hearne (Caine) er den eneste i gruppe Lawson kan stole på. Eller kan han det? Det sies at Aldrich kjempet med nebb og klør for å ikke få Robertsen med på rollelista. Og ut i fra innsatsen til den tidligere Oscarvinneren hadde regissøren rett. Robertson bidrar i så liten grad at selv perifere birolleskuespillere gjør mer inntrykk. Og dermed blir det som i alle tilfeller hadde vært Michael Caines film virkelig Michael Caines film. Ken Takakura fikk et brukbart internasjonalt gjennombrudd som den ikke helt usympatiske major Yamaguchi. Scenene hvor han terroriserer Caine og Robertson ved å snakke til dem gjennom høyttalere plassert i tretoppene er blant høydepunktene i filmen. 

Battle of Britain

England/1969/Guy Hamilton/Michael Caine, Trevor Howard, Harry Andrews, Curd Jürgens, Ian McShane m. fl. 

-Gentlemen, you're missing the essential truth. We're short of 200 pilots. Those we have are tired, strained, and all overdue for relief. We're fighting for survival. Losing. We don't need a big wing or a small wing. We need pilots. And a miracle.

Sommeren 1940 gikk startskuddet for det til da største luftslaget i historien, da Tysklands Luftwaffe gikk til angrep på England og RAF. Hitlers styrker var overlegne i antall, men Churchills menn kjempet tappert. Og deres endelige seier sørget for å sette en stopper for landgangen i Storbritannia. Med dette som bakgrunn gikk James Bond-produsent Harry Saltzman og Goldfinger-regissør Guy Hamilton i gang med en storslått og stjernespekket liksom-dokumentarisk eventyrfilm om hendelsene. Michael Caine, Christopher Plummer, Kenneth More og Judy Geeson leder an i et enormt stjernegalleri av engelske, stive overlepper som patter på piper, mens de stirrer opp på himmelen og lirer av seg dype kommentarer om menneskehetens tunge stunder. På den andre siden forsøker Curd Jürgens, Karl-Otto Liberty og Wilfrid von Aacken å gi inntrykk av at tyskerne var mennesker de også. Jeg kan forstå at dette er gull for dem med over middels interesse for forenklet krigshistorie og gamle fly. Men for oss andre blir spenningskurven temmelig flat. 36 år gamle Michial Caine trodde han var altfor ung for rollen sin som skvadronleder, men fikk vite at han egentlig var for gammel.  

The Italian Job

England/1969/Peter Collinson/Michael Caine, Noel Coward, Benny Hill, Raf Vallone, Margaret Blye m. fl.

-You're only supposed to blow the bloody doors off!

"Swinging London" er et uttrykk som umiddelbart gir filmfans verden over minnebilder av hipt kledde engelskmenn, nattklubber, miniskjørt og vittige onelinere. Eller Austin Powers, hvis man tilhører den yngre garde. Denne Peter Collinson-filmen er, til tross for at det meste av handlingen foregår i Torino i Italia, et av de fremste eksemplene innen sjangeren. Og man skulle tro at en lettbeint blanding av kuppfilm og komedie var akkurat det verden ville ha. Men takket være en elendig pr-kampanje floppet den i USA. Det har likevel ikke hindret den i å bli en av de aller største, og best likte, på Michael Caines CV. Sitatet på begynnelsen ble blant annet utpekt til tidenes mest minneverdige. Da en venn av Charlie Croker (Caine) blir drept av den italienske mafiaen, bestemmer den nylig løslatte tyven seg for å fullføre kompisens planer om å rane en gulltransport midt i rushtrafikken i Torino i Italia. Til å backe seg har han den patriotiske gangsteren Mr Bridger (Coward), dataeksperten Simon Peach (Hill) og gjengen til Camp Freddie (Tony Beckley). Mot seg har han mafiaen, hele det italienske politiet og tyngdekraften. Hva kan gå galt? Sir Michael er så absolutt i storform her. Og kanskje bortsett i fra Peter O'Toole, er det vanskelig å forestille seg noen annen engelsk stjerne takle den vekslingen mellom komedie og action som historien legger opp til. Den sterke engelske tonen til tross, kjøringen med de tre Mini Cooperne mot slutten ble utført av franske Remy Juliennes stuntmenn. De mest observante vil muligens legge merke til at det er James Bond, Pink Panther og Hammerfilm-veteranen Valerie Leon som spiller resepsjonisten på hotellet til Charlie. Slutten legger selvsagt opp til en oppfølger, men verken denne eller Mark Wahlbergs nyinnspilling fra 2003 har fått ut fingeren der ennå.

Play Dirty

England/1969/Andre de Toth/Michael Caine, Nigel Davenport, Nigel Green, Harry Andrews, Patrick Jordan m. fl.

Ingenting forsvarer TV-lisensen bedre enn når man en sen fredagskveld snubler over en film man ikke engang visste eksisterte - og den i tillegg er bra. Play Dirty hører helt klart til i den gruppen filmer fra slutten av 60-tallet som så på seg selv som en yngre bror av The Dirty Dozen (1967), og som derfor kunne være ekstra uskikkelig. Den tørre og byråkratiske oljeeksperten kaptein Douglas blir frivillig utpekt til å lede en gruppe tidligere fanger gjennom ørkenen i Nord-Afrika for å sprenge et av Rommels oljedepoter. Men turen dit er lang og strabasiøs, og ødemarka vrimler av fiender. En svært viktig ingrediens i disse menn-på-oppdrag-bak-fiendens-linjer filmene har alltid vært uniformene. Fra J. Lee Thompsons The Guns of Navarone (1962) til Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (2009) har det øyensynlig vært bred enighet blant regissører om at ingenting kler filmstjerner som en tysk uniform. Her får Caine og Davenport, i tillegg til å posere i tyske ørkenuniformer i store deler av filmen,  også forkle seg som italienske soldater. Og det er ingen tvil om at det gjør filmen visuelt mye mer spennende enn  selve historien kanskje tilsier. Men den utslagsgivende faktoren her er selvfølgelig Sir Michael Caine. I motsetning til engelske størrelser som Sean Connery og Anthony Hopkins føler jeg at han har fått altfor lite respekt for sitt arbeid på 60- og 70-tallet. Mange ser ut til å tro at han bare lagde kalkuner (strengt tatt handler det  kun om fire filmer; The Swarm fra 1978, Beyond the Poseidon Adventure fra 1979, The Hand fra 1981 og Jaws: The Revenge fra 1987), før han slo igjennom som eldre gentleman i kjedelige amerikanske filmer på 90-tallet. Men faktum er at mannen i nesten 20 år var den største actionhelten England hadde, og var med i en rekke "glemte" mesterverk som fortjener en ny sjanse.

Billion Dollar Brain

England/1967/Ken Russell/Michael Caine, Karl Malden, Francoise Dorleac, Ed Begley, Oscar Homolka m. fl.

Til tross for den manglende suksessen til Funeral in Berlin vendte Michael Caine tilbake som agent Harry Palmer i 1967. Denne gang med en motvillig Ken Russell i registolen. Og den kommende filmkunstneren klarer virkelig å gi Len Deightons fjerde bok om den engelske spionen en helt egen vri. I forhold til de to første filmene er i hvert fall Billion Dollar Brain veeldig 60-tall. Og for dem som setter pris på sånne detaljer, så betyr det at vi også får små smakeprøver på den Michael Caine vi husker så godt fra diverse...eh...interessante filmer fra 70-tallet. Harry (Caine) har sluttet i de hemmelige tjenestene og blitt privatdetektiv, men blir nærmest truet av major Ross (Doleman) til å frakte en beholder med hemmelig innhold til Finland. Der snubler han over planen til den sinnsyke Texas-milliardæren, general Midwinter (Begley), om å lage revolusjon i Latvia for å knuse kommunismen i verden. Og som om det ikke var kontroversielt nok i '67 med slemme amerikanere og snille russere, så ser Russell sitt snitt til å ta med Caine, Karl Malden og Fraoncoise Dorleac splitter nakne i badstua, Donald Sutherland som stemmen til en datamaskin som egentlig styrer verden, den latviske motstandsbevegelsen framstilt som landsbybeboerne i en Dracula-film og vestlig etterretning som en gjeng med klovner som famler i blinde. Fantastisk! Jeg tror også denne filmen representerer vendepunktet som fikk Caine til å kun velge innspillingssteder i varme strøk. Mye tyder i hvert fall på at han fikk nok av snø og kulde under denne innspillingen.  

Funeral in Berlin

England/1966/Guy Hamilton/Michael Caine, Paul Hubschmid, Oscar Homolka, Eva Renzi, Guy Dolaman m. fl.

Michael Caine signerte en kontrakt på 5 filmer om agent Harry Palmer, og gitt suksessen til The Ipcress Files fulgte film nummer 2 ikke overraskende allerede året etter. Og selv om produsent Harry Saltzman nå hadde hyret inn regissøren som var med på å gjøre James Bond mer til en vittig playboy, Guy Hamilton, så følger filmen fint opp den uglamorøse stilen fra sist. Etterretningssjefen, major Ross (Doleman) sender Harry (Caine) til Berlin for å bistå i avhoppingen til den sovjetiske obersten Stok (Homolka). Men igjen har vår mann fått bare halvparten av informasjonen, og han skjønner raskt at både Mossad og den vest-tyske etterretningen har sterke interesser i saken. Som stemningsskapende bakgrunn for en historie med spioner, dobbeltagenter og smugling av personer og informasjon fram og tilbake over grensen mellom øst og vest, er Berlin på 60-tallet et selvsagt innspillingssted. Og slik forfatter Len Deighton framstiller hendelsene, er det hele nesten litt sjarmerende og ufarlig. Østerrikske Oscar Homolka stjeler hver bidige scene han er med i, og filmens stjerne ser ut til å nyte hvert minutt de spiller sammen. Det er litt mer action denne gang, både med pistol og på kvinnefronten, men filmen ble dessverre ingen suksess.

Gambit

USA/1966/Ronald Neame/Shirley MacLaine, Michael Caine, Herbert Lom, Roger C. Carmel, Arnold Moss m. fl.

-You're not even honest enough to be a crook.

Michael Caines arbeiderklassebakgrunn, og sterke cockney-dialekt, har alltid plassert ham litt i en klasse for seg. At han var blond, og likte å utstyre rollefigurene sine med briller, gjorde ham også ganske unik som actionhelt og romantisk hovedperson. Her har han tatt over en rolle tiltenkt Cary Grant. Men etter endel omskrivninger kan ingen påstå at karakteren ikke endte opp som typisk Michael Caine. Innbruddstyven Harry Dean (Caine) har planer om å distrahere millionæren Shabandar (Lom) med en tro kopi av hans avdøde kone, lenge nok til å stikke av med innholdet i safen hans. Og i Hong Kong finner han en kjempegod kandidat i nattklubbsangerinnen Nicole (MacLaine). Men med hans nye medsammensvorne følger det visse utfordringer. Noe Harry ikke oppdager før det er for sent. Kuppfilmer har alltid vært populære. Og jo mer innviklet plan, jo bedre. Gambit satser mye på en snedig, og svært vellykket, vri for humoristisk effekt. Men det fungerer over all forventning. Og som vi vet, så har MacLaine, Caine og Lom komisk timing i bøtter og spann.  

The Wrong Box

England/1966/Bryan Forbes/John Mills, Michael Caine, Peter Cook, Dudley Moore, Peter Sellers m. fl.

-I'm all right; it's just a fur ball; it's nothing. Strangely, I haven't had fur for a fortnight.

Allerede i sitt første oppdrag etter gjennombruddet med Alfie (1966), ga Michael Caine seg i kast med humorsjangeren. Og det i en film som kunne skilte med toppinnsatser fra legender som Peter Cook, Dudley Moore, Peter Sellers og Tony Hancock. Engelsk humor fra midten av 60-tallet antok ofte en mildt sagt anarkistisk form. Og selv om The Wrong Box har form som et krim-kostymedrama, så er enkeltscenene i aller høyeste grad av det villere slaget. Et gammelt fond vil snart gjøre en av to brødre (John Mills og Ralph Richardson) styrtrike. Nevøene Morris (Cook) og John (Moore) akter å se sin onkel som vinneren, og dermed arve hele summen. På den andre siden av familien skjønner den forvirrede Michael (Caine) og hans like åndsfraværende utkårede, Julia (Nanette Newman), veldig lite av alt sammen. Cook og Moore, i sin første film sammen, samt Sellers i en av sine sprøeste innsatser noensinne, burde med gode odds stjele hele showet her. Men faktum er at både Caine og (kona til regissøren) Newman, i tillegg til en drøss gode enkeltinnsatser i de mindre rollene, blir gitt rikelig med anledning til å skinne. Dette er en litt glemt perle som burde sees av alle med sans for erkebritisk komikk.  

The Ipcress Files

England/1965/Sidney J. Furie/Michael Caine, Nigel Greene, Guy Doleman, Sue Lyon, Gordon Jackson m. fl.

-I was counting on you being an insubordinate bastard, Palmer.

The Ipcress Files har ikke vart mange minuttene før vi skjønner at det produsent Harry Saltzman og regissør Sidney J. Furie går for, er en lavmælt og nedtonet anti-James Bond stil. Vår helt er ansatt i etterretningen, men bor i en liten, nøktern leilighet, jobber på et kontor og må fylle ut rapporter etter hvert skritt han tar. Såpass langt drar de det, at den første actionscenen vi blir servert er filmet gjennom det skitne glasset i en telefonkiosk. Men, det er likevel spennende. Etter kidnappingen av doktor Radcliffe (Aubrey Richards) blir agent Harry Palmer (Caine) overført til major Dalbys (Green) avdeling. Jobben går ut på å finne den forsvunne vitenskapsmannen. Men Harrys sjef, oberst H. L. Ross (Doleman), har en underliggende agenda for å avse sin mann. Ikke minst gjennom Kingsman-filmene har Caines lettgjenkjennelige utseeende, med de karakteristiske brillene, blitt selve 60-tallets agent-look. Og dette var filmen som startet det hele. I Len Deightons første bok om Palmer var helten litt mer globetrottende, men London-settingen og den nedtonede stilen passer historien som hånd i hanske. Hele 4 oppfølgere fulgte. Palmer skal være noe av en gourmet og hobbykokk, og hendene vi ser i matlagingsscenene tilhører forfatter Deighton. Navnet Harry Palmer var forøvrig Michael Caines oppfinnelse, da hovedpersonen i bøkene var navnløs.

Zulu

England/1964/Cy Endfield/Stanley Baker, Jack Hawkins, Ulla Jacobsson, James Booth, Michael Caine m. fl.

Sjelden ser man uttrykket star power bedre definert enn i Zulu. Stanley Baker spiller unektelig hovedrollen i filmen. Og Jack Hawkins og Ulla Jacobsson er kanskje de mest kjente stjernene. Til og med James Booth må sies å ha en større rolle og mer dialog. Men den som stjeler hele showet her, er og blir den 31 år gamle Michael Caine. Okay, Nigel Green er også ganske god. 140 engelske soldater stasjonert i Natal-provinsen ble i 1879 angrepet av 4000 zulukrigere. De holdt stand i 2 dager og mistet aldri kontrollen over leiren. Det svinger ikke helt av verken stuntarbeidet eller spesialeffektene i krigsscenene. Men legger vi godviljen til og bruker fantasien litt, så greier vi å leve oss inn i presset de 140 må ha følt. Om enn ikke grunnen til at de var der i utgangspunktet Og for noen locations! De 700 lokale statistene gjør også en fabelaktig jobb. Som så mange andre filmer på 60- og 70-tallet ble Zulu spilt inn i Sør-Afrika. Det sørget på den ene siden for at produksjonsteamet kunne bruke etterkommere av de virkelig zulukrigerne som statister, men på den annen side begynner man jo å lure litt på hva den uttalte Apartheid-motstanderen Caine og sosialisten Baker i det hele tatt tenkte på? Fortelleren vi hører på begynnelsen og mot slutten, er ingen ringere enn Richard Burton.