Roger Moore

 The Quest

 USA/1996/Jean-Claude Van Damme/Jean-Claude Van Damme, Roger Moore, James Remar, Janet Gunn, Jack McGee m. fl.

Det kommer et punkt i enhver actionhelts karriere da de ønsker å stå for noe mer. Mange søker seg selvsagt til andre, mer seriøse prosjekter. Og noen prøver selv å regissere en større og bedre versjon av det de har holdt på med hele tiden. Derfor har vi fått filmer som Bruce Lees Way of the Dragon (1972) og Steven Seagals On Deadly Ground (1994). Jean-Claude Van Dammes hjertebarn The Quest er ikke akkurat noe fyrtårn på belgierens cv, men en helt grei martial arts-film med noen små drypp av klasse fra Sir Roger Moore og James Remar. Christopher Dubois (Van Damme) rømmer fra et liv på gata i New York, men blir tatt til fange av banditten Lord Dobbs (Moore) og ender opp som slave hos en sekt som trener muay thai i Siam. Derfra er ikke veien lang til en deltakelse i en hemmelig turnering i "Den Tapte Byen" i Tibet. Som regissør har Jean-Claude sans for bildekomposisjon, og i hvert fall første halvdel av filmen bringer tankene hen til både Indiana Jones' eventyr og, tør vi si det, James Bond. Men ifølge Sir Rogers memoarer var produksjonen rotete, og stjernen en heller lite tillitsvekkende arbeidsgiver. Pengeproblemer sørget for at opptil flere hjørner måtte kuttes, og i siste halvdel av filmen virker det som de har dårlig tid. De som har sett hva for eksempel Scott Adkins og Michael Jai White kan få til i en arena, vil ikke bli veldig imponert over koreografien her. Men mannen skal ha for forsøket. 

Bullseye!

England/1990/Michael Winner/Michael Caine, Roger Moore, Sally Kirkland, Deborah Moore, John Cleese m. fl.

-Good evening, gentlemen. I use the term loosely.

De fleste vil neppe tenke "komedie" når de ser Michael "Death Wish" Winner oppnevnt som regissør. Og når Bullseye! i tillegg gjerne blir nevnt som en av de dårligste filmnene noensinne, så har jeg forståelse for at mange nok vil avstå. Men sannheten er at når man har en filmskaper som vet hvor kamera skal stå og hvor skuespillerne bør befinne seg, talentfulle folk med en viss timing foran kamera og billige, men visuelt spennende steder å spille inn, så trenger ikke vitsene alltid være av Peter Sellers-kvalitet. Jeg våger å påstå at dette er morsommere enn de fleste oppfølgerne til Police Academy, bare for å nevne et eksempel. Svindlerne Sidney Lipton (Caine) og Gerald Bradley-Smith (Moore) blir lurt av sin venninne Willie (Kirkland) til å rane sine dobbeltgjengere, de lysskye forskerne doktor Hicklar (Caine) og Sir John Bavistock, (Moore) for millioner i edelstener. Lite aner de to at det hele er en CIA/Secret Service-operasjon for å hindre de to sistnevnte i å selge statshemmeligheter til høystbydende, fremmede makter. Det er uten tvil Caine som drar det tyngste lasset her. 63 år gamle Moore er i god form, og med på notene, men kompis Michael (58 år) er nok litt mer vant til å prestere under ugunstige omgivelser enn den pensjonerte agent 007. Ikke for det, jeg kan tenke meg at settet til matkjenneren Winner, restauranteieren Caine og jet-setteren Moore var skikkelig hyggelig. Og dette er jo en venners venner fest. Den gjentagende vitsen om den amerikanske turisten som vil spandere en drink på alle som skader kona hans, er egentlig det eneste her som vitner om hvilken kynisk fyr Winner var. John Cleese er med i cirka 2 minutter, og ser mest ut som om de bare møtte ham under opptak.  

The Naked Face

USA/1984/Bryan Forbes/Roger Moore, Rod Steiger, Elliott Gould, David Hedison, Art Carney m. fl.

Cannon Group ønsket angivelig å lage noe med Roger Moore. Men i typisk ånd for selskapet kuttet de budsjettet og gjorde seg uvenner med de fleste som jobbet med produksjonen. Og likevel er det en god film vi har med å gjøre. Historien er basert på en bok av Sidney Sheldon, og hadde vært i omløp siden begynnelsen av 70-tallet. Og takket være de medvirkende foran og bak kamera endte den opp som en av Cannons mer classy affærer på 80-tallet. Da sekretæren og en av pasientene til psykolog Judd Stevens (Moore) blir brutalt myrdet, havner doktoren raskt øverst på lista over mistenkte. Politiløytnant McGreavy (Steiger) og hans kollega Angeli (Gould) er så overbeviste om at de har den skyldige, at Stevens ikke ser noen annen utvei enn å hyre privatdetektiven Morgens (Carney). Som vi forventer av en film hvor Sir Roger trekker i trådene, er også The Naked Face delvis fylt opp av venner og kjente. Bryan Forbes, David "Felix Leiter" Hedison og Gould fra Escape to Athena (1979), for å nevne noen. Men den som stjeler showet her er Rod Steiger. Han er på sitt mest skrikete og krakilske i rollen som bitter politimann. Med Art Carney som en god nummer to. Ikke for det, vår mann Moore gjør det veldig bra her. Og han burde absolutt ha spilt i flere filmer som dette. 

The Cannonball Run

USA/1981/Hal Needham/Burt Reynolds, Roger Moore, Dom DeLuise, Farrah Fawcett, Jackie Chan m. fl.

-I'd like to welcome you all to an event that's sometimes been called the Automotive counterpart to the Bay of Pigs.

Selv med verdens mest velvillige briller på, er det vanskelig å se Hal Needhams regi-karriere som mye mer enn en gigantisk formtopp med debuten og en påfølgende bratt nedstigning til middelmådighet. The Cannonball Run kom 4 år etter Smokey and the Bandit, og kan best beskrives som et prosjekt som forsøker å få til noe som ligner på It's a Mad, Mad, Mad, Mad World (1963) eller 1941 (1979), men som leverer litt for lite på bilfronten og altfor mye på kjendiser-har-det-gøy-foran-kamera fronten. Det største kuppet her er uten tvil alle de kjente ansiktene, som virkelig ser ut til å ha det skikkelig morsomt på settet. Og sånt smitter jo ofte over på oss som ser på. Øverst på den veldig lange rollelista står Burt Reynolds og Roger Moore. Førstnevnte spiller en racerkjører som ikke er veldig langt ute i slekta til The Bandit, og han er nok mest tilstede for å hjelpe kompisen Needham med å få prosjektet i land. Sistnevnte derimot er nok mer et kupp, da han spiller en Roger Moore-lookalike, og bruker nesten all sin tid foran kamera på å fleipe med seg selv. Farrah Fawcett, Sammy Davis jr., Dean Martin, Jackie Chan, Jack Elam, Peter Fonda og Adrienne Barbeau m. fl. er også med på moroa. Opplegget er at de skal kjøre det ulovlige billøpet The Cannonball Run tvers over USA, og underveis presenterer de litt bilkjøring, mange dårlige vitser og et og annet stunt. Det er morsomt så lenge det varer, men aller best er nok rulleteksten med bloopers fra innspillingen. 

The Sea Wolves

England/1980/Andrew v. McLaglen/Gregory Peck, Roger Moore, David Niven, Trevor Howard, Barbara Kellerman m. fl.

-If we're going for a drink, I want to be alive to enjoy it!

The Sea Wolves var opprinnelig ment å være en gjenforening av Richard Burton, Roger Moore, Richard Harris, regissør Andrew V. McLaglen og produsent Euan Lloyd etter The Wild Geese (1978). Men Burton takket nei, og Harris ble funnet for ung til å spille rollen han var tiltenkt. Så da fikk vi i stedet et nytt møte mellom fire av skuespillerne fra The Guns of Navarone (1961) og et tyvetall ansikter som hadde spilt mot Roger Moore opp i gjennom årene. Manus er basert på en sann historie, og flere av de som var med i virkeligheten var på setttet som rådgivere. Og likevel mangler det ikke på verken action eller spenning. Oberst Lewis Pugh (Peck) og kaptein Gavin Stewart (Moore) får i oppdrag å sprenge en tysk radiosentral plassert i en portugisisk koloni i India. Til å hjelpe seg velger de en gruppe pensjonerte soldater, ledet av oberst W.H. Grice (Niven). Men den tyske spionen Agnes Cromwell (Kellerman) og hennes menn er på sporet av dem. Er vi litt slemme kan vi si at Roger Moore spilte James Bond på syv forskjellige måter i løpet av karrieren, avhengig av hvilken tone regissøren valgte. Men om vi skulle si noe on rollefiguren Gavin Stewart, så må det bli at han minner mistenkelig mye om nettopp agent 007. Han har til og med et par actionscener iført smoking. Men ellers er det nok det å se Peck (63 år), Niven (69 år) og Howard (67 år) back in action som er det store trekkplasteret her. Dette var passende nok McLaglens siste store kinofilm. Og med ham forsvant også denne typen filmer. Moore og Patrick Macnee, som spiller major Yogi Crossley, spilte som kjent Holmes og Watson fire år tidligere. Og fem år etter dette gjentok de bedriften for James Bond-filmen From a View to a Kill, da som 007 og agent Tibbett.

ffolkes

England/1980/Andrew V. McLaglen/Roger Moore, James Mason, Anthony Perkins, Michael Parks, Jack Weston m. fl.

-I like cats, and I don't like people who don't.

North Sea Hijack, eller ffolkes som filmen også går under, føles ofte som starten på en påkostet TV-serie. Ikke at det er noe som helst galt med verken handlingen eller actionscenene. Det skulle bare vært mer av alt. Roger Moores figur Rufus Excalibur ffolkes er en såpass mangefasettert og spennende karakter at han absolutt kunne vært brukt i flere eventyr. Den skjeggete, katteelskende, konstant whiskydrikkende kvinnehateren er alt den daværende 007 ikke hadde vært under hele sin karriere, og vi ser tydelig at skuespilleren elsker hvert sekund. Da terroristen Lou Kramer (Perkins) og hans menn plasserer bomber på to oljeplattformer og en forsyningsbåt for å presse den engelske stat for 25 millioner pund, setter forsikringselskapet Lloyds sin private problemløser ffolkes (Moore) på saken. Den kranglete teamlederen og hans menn har øvd spesielt på slike situasjoner. Men Kramer og bombeeksperten Shulman (Parks) er uforutsigbare og kaldblodige motstandere. McLaglen regisserer actionscenene på en proff og økonomisk måte. Men det meste av spenningen ligger i dialogen mellom de forskjellige figurene. Perkins er som vanlig knallgod som psykopat, og Mason kan sin admiralrolle nærmest utenat. Morsomt å se David "Felix Leiter" Hedison tilbake sammen med Moore 7 år etter Live and Let Die. For oss nordmenn er det artig å se Galway gjort om til Stavanger, og høre engelske skuespillere prøve å virke norske.

Escape to Athena
England/1979/George P. Cosmatos/Roger Moore, Telly Savalas, David Niven, Elliott Gould, Stefanie Powers m. fl.

Foruten James Bond-eventyrene spilte Roger Moore i et tjuetall filmer på 70- og 80-tallet. De fleste relativt lettbeinte og alle med et visst slektskap til den engelske agenten. Her for eksempel har han tatt på seg tysk uniform og byttet ut alle s-ene med z-er, men så fort det blir litt action kunne de like gjerne spilt 007-temaet i bakgrunnen. Ikke at det betyr noe i en historie som dette, for her er vi trygt over i krig-er-gøy landskapet. Lederen for den greske motstandsbevegelsen, Zeno (Savalas), og de innsatte i den lokale krigsfangeleiren (Niven, Sonny Bono og Richard "Shaft" Roundtree) har planer om å sabotere det tyske forsvaret av øya. Men til det trenger de av en eller annen uforståelig grunn hjelp av to tilfangetatte entertainere (Gould og Powers) og leirkommandanten Otto Hecht (Moore). Som en av de siste krigsfilmene som baserte seg mer på fri fantasi enn historiske fakta er Escape to Athena en kuriøs opplevelse. Det sies at David Niven jr fikk dette prosjektet på beina for at faren skulle ha noe å spille i på sine eldre dager. Og det er tydelig at han og de andre skuespillerne koser seg på settet. I tillegg sørger greske Cosmatos gjennom bilder og lyd for at vi som ser på får lyst til å reise til Middelhavet (det hele er filmet på Rhodos) straks filmen er over. Og han er heller ikke flau over å framstille krigshandlingene som en lek hvor veldig få dør. En scene hvor Gould støter på William Holden (Powers' daværende partner) som den samme fangen han spilte 25 år tidligere i Stalag 17, sier sitt om seriøsitetsnivået. Høydepunktet; Moores kamp mot tyske dykkere og Goulds motorsykkeljakt i trange, greske smug.

The Wild Geese
England/1978/Andrew V. McLaglen/Richard Burton, Roger Moore, Richard Harris, Hardy Kruger, Stewart Granger m. fl.

-Thirty men in the valley of the shadow, and he wants to take over an entire country!

The Wild Geese er i sannhet et underlig opphav til den etter hvert så populære leiesoldatsjangeren. Med store britiske stjerner som virker langt mer tilpass med dialog enn kuler & krutt, og et politisk forvirrende manus, henvender den seg nok til et litt annet publikum enn de italienske kopiene som kom senere. Men samtidig serverer McLaglen den ene klassiske actionscenen etter den andre, og forsvarer på glimrende vis den posisjonen filmen har innen sjangeren. Leiesoldatene Allan Faulkner (Burton), Shawn Fynn (Moore) og Rafer Janders (Harris)  påtar seg oppdraget med å befri politikeren Limbani fra fangenskap. Men deres oppdragsgivere er kun lojale mot den som betaler best, og tar ikke fem øre for å forråde soldatene på bakken. Robert Mitchum, Michael Caine og Burt Lancaster ble alle tilbudt rollen som Janders, men ble av forskjellige grunner vraket. Richard Burton ble også tilbudt hovedrollen i Wild Geese II, men døde før prosjektet ble realisert. Edward Fox overtok dermed som hans bror Alex Faulkner. I motsetning til hva flere tror holdt både Burton og Harris seg edru under hele innspillingen. Roger Moore stjeler selvsagt mye av showet på actionfronten, nærmest kun i egenskap av å være den av av de fire som er i best form. På dialogfronten ba han visstnok om å få færre replikker, da det å spille mot teaterstørrelser som Burton og Harris rett og slett virket skremmende.

The Spy Who Loved Me
England/1977/Lewis Gilbert/Roger Moore, Barbara Bach, Curd Jürgens, Richard Kiel, Caroline Munro m. fl.
 
Et av regissør Gilberts uttalte mål med The Spy Who Loved Me var å rette opp inntrykket verden hadde fått av Roger Moore som James Bond. Og det gjorde han også til gangs. Mange, meg selv inkludert, vil hevde at dette er engelskmannens fineste øyeblikk på lerretet...ja, noen sinne. Filmen i seg selv hadde en litt vanskelig fødsel, med problemer både foran og bak kamera. Men da den endelig dukket opp, ble det raskt klart for alle at dette var noe helt annet enn de to foregående 007-eventyrene med Roger'n. Broccoli, som nå var produsent alene, hadde gravd dypt i lommene og sørget for at alt nå var større, raskere og mer skinnende enn noen gang. Verdens største innendørs vanntank som rommet hele 3 ubåter, ny bil (Lotus) som gikk like godt til lands som til vanns og en Bond-dame som var like tøff som helten. Men hele tiden befinner historien, og en Bond som faktisk jobber hardt for å løse et mysterium, seg i sentrum av hendelsene. En engelsk og en sovjetisk atom-ubåt har forsvunnet og James Bond (Moore) må samarbeide med russernes agent XXX Anya Amasova for å finne ut om det virkelig er den eksentriske milliardæren Karl Stromberg (Jürgens) som står bak forsvinningene. Men Strombergs høyre hånd, kjempen Jaws (Kiel), har slettes ikke tenkt å gjøre arbeidet enkelt for de to spionene. Kiels rollefigur ble forøvrig så populær at han også dukket opp i neste film, Moonraker (1979). De gigantiske settene, den fantasifulle handlingen og det fantastiske interiøret til tross, det som hever The Spy Who Loved Me over de fleste andre filmene i serien er etter mitt syn måten Gilbert bruker Moore på. Jeg har mast mye om det før, men det at vi ser Bond reise ut i verden og faktisk jobbe som detektiv for å løse det problemet verden måtte stå overfor, er alfa og omega. Her har også hvert kapittel blitt gitt sin indre struktur, slik at 007 må overvinne en eller annen motstander hvor enn han drar. Det betyr mye slåssing og/eller skyting for vår mann. Og Roger er en god teaterfighter. Han har en fin stil, med mange høye spark og lange, luftige hooker som gjør seg godt på film. Som akkopanement til all denne fysiske problemløsingen har han blitt utstyrt med en hittil usett alvorlig mine. Joda, han leverer fortsatt en og annen oneliner, men ikke i samme grad som tidligere. Kostymeskiftene har også blitt holdt til et minimum. Noe som gir flere av scenene en følelse av at det haster med å få løst denne saken. Bond er ikke på ferie denne gang, for å si det sånn. Faktisk opptrer han halve filmen i marineuniform. At Barbara Bach spiller en like tøff figur, gjør at filmen har fått en mer voksen tone. Og dermed har også humoren blitt langt bedre. Kudos også til teamet som lagde biljakten uten for mye bruk av kjappe klipp, men rett og slett lar oss se 007s Lotus manøvrere i samme bildet som det forfølgende helikopteret. Og for de som skal lage quiz kan det være greit å ta med seg at Ms fornavn er Miles.

Sherlock Holmes in New York

USA/1976/Boris Sagal/Roger Moore, Patrick Macnee, Charlotte Rampling, John Huston, David Huddleston m. fl.

Sherlock holmes er en av de mest filmede fiktive figurene noensinne, og det finnes knapt den engelske skuespilleren som ikke har vært borti mesterdetektiven på en eller annen måte. Roger Moore fikk sjansen til å gestalte mannen i denne amerikanske TV-filmen fra 1976. Og selv om hans Sherlock ikke akkurat har satt dype spor etter seg i historien, så er det en helt kurant produksjon. Litt teatralsk, kanskje, men med god scenografi og tidskoloritt. Holmes (Moore) og Watson (Macnee) reiser til New York for å bistå førstnevntes kjæreste Irene Adler (Rampling) i å løse kidnappingen av hennes sønn. Saken er et ledd i mesterforbryteren Moriartys (Huston) plan for å stjele verdens gullreserver. Her på midten av 70-tallet spilles det fortsatt på at doktor Watson er usedvanlig treg i oppfattelsen, og politiet komplett udugelige. Men mysteriet er godt tenkt ut, og skuespillerne fyller rollene sine fint. Dette var første av i alt tre ganger Moore og Macnee spilte sammen. Det blir implissert at Irene Adler har sønnen Scott sammen med Holmes. Og kjennere av Sherlock mener at dette nok skal være den senere mesterdetektiven Nero Wolfe. Macnee gikk videre til å spille Watson sammen med Christopher Lees Holmes på begynnelsen av 90-tallet.

Shout at the Devil

England/1976/Peter Hunt/Lee Marvin, Roger Moore, Barbara Parkins, Ian Holm, Reinhard Kolldehoff m. fl.

-See you in a minute Fleischer. We can shout at the devil together.

To år etter Gold er Roger Moore, Wilbur Smith, Peter Hunt, John Glen og Maurice Binder tilbake i et nytt eventyr fra Sør-Afrika. Og denne gang slår de virkelig på stortromma. Lee Marvin er med som en av sine krakilske dranker-figurer, og handlingen er lagt til utbruddet av 1. verdenskrig, men ellers er det Wilbur Smith-action all the way. Hvilket vil si vakre naturbilder, med lokalbefolkningen som statister og hvite storviltjegere som helter. Men de ligger i krig med tyske styrker, så da skal det liksom være greit. Da elfenbeinsselgeren oberst Flynn O'Flynn (Marvin) trenger en engelskmann som skalkeskjul for å jakte på okkupert tysk mark, og velger Sebastian Oldsmith (Moore), knytter de to et bånd som skal vare livet ut. Og da 1. verdenskrig bryter ut mot Tyskland, og den lokale kommandøren Herman Fleischer (Kolldehoff) under et angrep dreper Oldsmiths datter, lar de to seg hyre av engelske styrker til å senke slagskipet Blücher. Moore kan ikke ha vært spesielt skvetten av seg, siden han i løpet av 70-tallet først samarbeidet med konstant steine Tony Curtis, så dro jorda rundt for å jobbe med den notoriske bråkebøtta Marvin, og senere de genetisk tørste Richard Burton og Richard Harris. Men han gjorde det, og han fikset det rimelig godt. Kjemien med Marvin her er det i hvert fall ingenting å si på. En god eventyrfilm med godt regissert action.

Street People

Italia/1976/Maurizio Lucidi/Roger Moore, Stacy Keach, Ivo Garrani, Fausto Tozzi, Ennio Balbo m. fl.

Roger Moore skriver i sine memoarer at verken han eller Stacy Keach skjønte hva den handlet om, selv når de så den ferdige filmen. Hvilket er litt snodig, da dette er relativt enkle greier. Det hjelper selvsagt om man har sans for logikken og stilen til italienske kriminalfilmer, såkalte poliziotteschis. Men skyting, slåssing og bilkjøring er som regel ganske internasjonalt, og burde gå hjem hos de fleste. Og akkurat det får vi i rikelig monn i Gli esecutori, som historien heter originalt. En mafiaboss (Garrani) mener seg utrettferdig mistenkt som narkosmugler, og setter sin høyre hånd, advokat Ulysses (Moore) og hans kompis Charlie Hanson (Keach) til å etterforske saken. Men det er ikke sikkert at han kommer til å like konklusjonen de to kommer med. Regissør Lucidi sparer ikke på kruttet i sin gjenfortelling av Roberto Leoni og Ernest "The French Connection" Tidymans manus. Og resultatet har blitt en av Moores voldsomste, blodigste og freskeste actionthrillere. Samspillet med Keach skal selvfølgelig gi litt ekko av Gullguttene, men når vi leser at Tony Curtis ble tilbudt rollen som Ulysses først så er nok det helt tilfeldig. To fantastiske biljakter med Keach bak rattet liver opp. På "norsk" heter filmen The Executioners, og det er nok nærmere originalen enn Street People.  

Gold

England/1974/Peter Hunt/Roger Moore, Susannah York, Bradford Dillman, Ray Milland, John Gielgud m. fl.

I motsetning til kompisen Michael Caine hadde Roger Moore åpenbart ingen problemer med å jobbe i Sør-Afrika under apartheid. Denne første av flere filmer fra kontinentet, skvist inn mellom hans to første Bond-filmer, kan skilte med proff regi av Peter "On Her Majesty's Secret Service" Hunt, tight redigering av John "For Your Eyes Only" Glen, flott introsekvens av Maurice "alle Bondfilmene" Binder og skuespillerinnsatser fra statister i flere andre 007-eventyr. Så vi kan trygt si at den siden av produksjonen ble godt tatt vare på. Men den har også manus av Wilbur Smith, og alle ingrediensene som styrker det negative inntrykket av livet til de rike i landet. Vi får bare håpe de involverte tok realitetene innover seg i ettertid. Da den nyansatte gruvesjefen Roy Slater (Moore) innleder et forhold til direktør Manfred Steyners (Dillman) kone Terry (York), er han totalt uvitende om at sjefen hans er med på de kyniske planene om å oversvømme gruva de driver for å heve gullprisene verden over. Vil Roy oppdage hva som skjer før det er for sent? Gold bruker mye tid på å beskrive luksuslivet de hvite levde i solrike Sør-Afrika. Og både Hunt og med-regissør Glen er flinke til å filme den flotte naturen og dyrelivet i landet. Heldigvis er actiondelen av historien både spennnede og godt fortalt. Og det er fint å for en gangs skyld se vår mann Roger'n skitten, blodig og med bustete hår i mer realistiske omgivelser. Flere av de medsammensvorne i gruve-konspirasjonen er kjente ansikter fra Pink Panther-universet. Noe som gjør det litt vanskelig å ta dem helt seriøst.     

The Persuaders: Five Miles to Midnight

England/1971/Val Guest/Roger Moore, Tony Curtis, Joan Collins, Robert Hutton, Laurence Naismith m. fl.

Da The Saint endte på slutten av 60-tallet fikk Roger Moore tilbud fra produsentene om å spille lord Brett Sinclair i den beslektede serien The Persuaders. Han fikk til og med lov til å velge motspiller. Det førte som vi vet til at Tony Curtis gestaltet lordens amerikanske motstykke, Danny Wilde, i 24 episoder. I sine memoarer forteller Moore levende om hvor krevende det kunne være å spille mot filmlegenden. Men for oss seere ser de to ut til å passe perfekt i sine respektive roller. Startskuddet for de to millionærplayboyenes eventyr går da de blir hyret av dommer Fulton (Naismith) til å utføre diverse oppdrag litt på siden av loven. Som i episode 3, hvor de sammen med motefotografen Sid (Collins) skal forsøke å få gangsteren Frank Rocco (Hutton) ut av Italia og over til USA for å vitne mot mafiaen. Det blir som forventet en strabasiøs og farefull ferd. Det ble dessverre med denne ene sesong av serien. I motsetning til i Helgenen ble det her filmet på location, noe som selvsagt er med på å gi actionscenene en god filmfølelse og et snev av klasse. Humoren er selvsagt aldri langt unna, men akrobatiske Curtis og atletiske Moore får det selvsagt til å svionge også i de fysiske tildragelsene.

The Man Who Haunted Himself

England/1970/Basil Dearden/Roger Moore, Hildegard Neil, Anton Rodgers, Olga Georges-Picot, Gerald Sim m. fl.

-Espionage isn't all James Bond on Her Majesty's Secret Service.

Roger Moore var under hele sin karriere ekstremt streng mot seg selv og sine evner som skuespiller. Hen så på det meste han gjorde som underholdning uten særlig dybde. Men The Man Who Haunted Himself var han glad i, og ganske så stolt av. Basert på boka The Strange Case of Mr. Pelham fra 1957, er det da også heller ukjent farvann vår mann beveger seg i her. Etter å ha overlevd en bilulykke begynner livet til businessmannen Harold Pelham å virke som et mareritt i våken tilstand. Vekket virkelig operasjonen til live en dobbeltgjenger? Eller begynner han å bli gal? Regissør Basil Deardens siste film minner ikke så lite om en av disse mysterieepisodene som både Alfred Hitchcock og Roald Dahl stod bak under fjernsynets storhetstid. Og det er vel kanskje også litt av problemet her. Historien er rett og slett ikke stor nok til å fylle filmens 94 minutter lange spilletid. Roger er god, og spenningskurven er svakt stigende. Men det holder som sagt ikke helt ut. Dette er en av de få filmene hvor herr Moore har anlagt en bart som ikke er limt på. Basil Dearden døde skummelt nok like etterpå i en bilulykke.  

Vendetta for the Saint
England/1969/Jim O'Connelly/Roger Moore, Ian Hendry, Aimi MacDonald, Rosemary Dexter, Steven Berkoff m. fl.

På 60-tallet var det får detektimehelter som kunne danke ut Roger Moore som eventyreren Simon The Saint Templar (Helgenen her i landet). Ja, såpass populær var han at det to ganger ble sendt ut dobbeltepisoder som kinofilmer. Disse lå kvalitetsmessig et litt over de regulære episodene, og minner faktisk mer om James Bond enn den vanligvis mer studiobundne Helgenen. I Vendetta for the Saint blir Templar vitne til et brutalt mord på Sicilia, og da han finner ut at mafiaen står bak sverger han hevn. For Roger Moore blir dette nærmest som en treningsøkt for rollen som agent 007 å regne, med flere gode actionscener som faktisk minner oss om ting han gjorde som Bond flere år senere (plagiarisme i Bond-leiren?). Også som skuespiller yter han litt ekstra i denne historien (han er til og med bustete på håret i flere minutter!), og får endatil fram de litt mørkere sidene Helgenen vitterlig har i bøkene. Anbefales, også for dem som synes The Saint er i overkant pen og pyntelig

Crossplot
England/1969/Alvin Rakoff/Roger Moore, Martha Hyer, Alexis Kanner, Claudie Lange, Derek Francis m. fl.
 
-It's nothing much. It's only serious.
 
I Rogern's første skikkelige hovedrolle på film spiller han ikke uventet en playboy-reklamemann som forfører kvinner, drikker dyr sjampis og er skikkelig god til teaterslåssing. Allerede her bør jeg kanskje ta en avstikker og forklare dette med herr Moores kampstil. Gjennom 118 episoder av Helgenen, 24 episoder av Gullguttene, 7 James Bond-filmer og et utall andre actionroller har han med stor suksess brukt den gode gamle, gjennomkoreograferte film- og teaterslåssingen som stuntmennene har satt sammen for ham. Brukt riktig kan den være ekstremt underholdende, og jeg velger å påstå at veldig få er så gode til den som nettopp Roger. Carry on...Via et plot som virker nappet ut av Hitchcocks private notatblokk snubler denne reklamemannen, Gary Fenn, over et attentat mot en afrikansk diktator. Fenns nye funn, den ungarske modellen jo Grinling (Hyer), sitter uvitende inne med opplysninger leiemorderne ikke vil ha ut og dermed blir de begge to jaktet på i filmens 92 minutter. Og hva er vel bedre enn en lettbeint film fra swinging London bestående av en lang rekke løpescener, biljakter, helikopterjakter, slåsskamper og skytescener? Moore sier i sin biografi at han ikke kan løpe (det ser visstnok ut som om noen har stukket et kosteskaft opp i...når han gjør det). Men i denne historien gjør han nesten ikke noe annet. Amerikanske Hyer gjør en god innsats som den aggressive og konstant sultne modellen Jo, og hun og Moore ser ut til å ha veldig god kjemi. Siden dette er 60-tallet dukker det selvsagt opp hippier. Og de er som vanlig skumle, asosiale og voldelige. Her blir de brukt av britisk etterretning, og det er noe herlig perverst ved at oppgaven til heltene her er å beskytte en fascistisk diktator. Dette var neppe noe springbrett for Roger, men filmen er produsert av mannen bak både The Saint og The Persuaders, og det dukker opp birolleskuespillere fra både Helgenen og James Bond (bl. a. Bernard "M" Lee som hovedskurken). Så vi kan si at han holdt seg i nærheten av hjemmet...

Gold of the Seven Saints

USA/1961/Gordon Douglas/Clint Walker, Roger Moore, Leticia Roman, Robert Middleton, Chill Wills m. fl.

Takket være klassikere som Rio Conchos (1964) og Barquero (1970) vil regissør Gordon Douglas alltid være regnet som en av de store innen sjangeren. Denne tidligere, og langt mer beskjedne, friluftswesternfilmen hører kanskje ikke til blant mesterverkene. Men den er hyggelig nok, og ikke minst interessant fordi den viser at også den engelske gentlemansskuespilleren Sir Roger kan tøffes opp med bustete sveis og tredagersskjegg. Pelsjegerne Jim Rainbolt (Walker) og makkeren Shaun Garrett (Moore) har snublet over en anselig mengde gull  og prøver så godt de kan å komme seg ubemerket til sivilisasjonen. Men den lysskye legen Wilson Gates (Wills), deres tidligere venn, kvegbaronen Amos Gondora (Middleton) og ikke minst banditten McCracken (Gene Evans) og hans gjeng har fått med seg hva de to har i sadeltaskene. Det at både Walker og Moore kom rett fra serien Maverick var nok med på å gi Gold of the Seven Saints et umiskjennelig TV-preg. Og det spørs om ikke førstevalget i registolen, Howard Hawks, hadde maktet å gi verket en bedre polish. Men, som sagt, det er trivelig nok til å forsvare 90 minutter i sofaen. Walker fortsatte i sjangeren i mange år til, mens Moore allerede året etter gjorde det stort som Simon "Helgenen" Templar.