Ninja

Ninja II: Shadow of a Tear

USA/2013/Isaac Florentine/Scott Adkins, Kane Kosugi, Mika Hijii, Markus Waldow, Shun Sugata m. fl.

-Are you ready to die?

Florentine og Adkins' femte film sammen gir oss et velkomment gjensyn med ninjaen Casey Bowman. Dessverre opptrer vår mann heller lite i ninjakostymet sitt. Men det som er av action og kamper er fra øverste hylle. Da Caseys kjæreste Namiko (Hijii) blir drept av en innbruddstyv leder etterforskningen til dopsmugleren Goro (Sugata). Men hevntoktet tar en brå vending, da sporene går videre til noen som står Casey nær. Florentine og Adkins' kampkoreografi er også her gjennomført og visuelt imponerende. Og det at de har med Sjefsninja Sho Kosugis sønn Kane, gir jo det hele et ekstra anstrøk av klasse. Men som sagt, litt mer bruk av kostymet og de medfølgende våpnene hadde gjort seg. Fine locations i Thailand. Sugata, som skurken Goro, stjeler veeeldig mye av showet bare ved å være sitt sedvanlige truende jeg. Adkins ødela ryggen tidlig under innspillingen, og måtte for første gang bruke stand-in i noen av de mest akrobatiske scenene. 

Ninja Assassin

USA-Frankrike/2009/James McTeigue/Rain, Rick Yune, Naomie Harris, Joon Lee, Jonathan Chan-Pensley m. fl.

-Weakness compels strength. Betrayal begets blood. This is the law of the Nine Clans.

Uten noen åpenbar årsak, så var 2009 et godt år for ninjafilmer. Men der Isaac Florentines Ninja (premiere i mars) satset på old school action og en topptrent hovedrolleinnehaver i Scott Adkins, gikk produsent-søstrene Wachowski og regissør McTeigue for en uerfaren stjerne og lassevis med CGI. Men det funker helt greit, selv om dette er før man fikset digital blodsput som ikke ser fake ut. Da kjæresten Kiriko (Kylie Liya Goldstein) blir anklaget for forræderi og drept, rømmer Raizo (Rain) fra ninjaklanen han er medlem av. Men lederen Ozanu (selveste Sho Kosugi) og hans høyre hånd Takeshi (Yune) har ingen planer om å la ham slippe unna ustraffet. Spesielt ikke da Raizo begynner å hjelpe interpolagenten Mika Coretti med å sabotere leiedrapene klanen utfører verden over. Det er mye god ninjaaction i Ninja Assassin, med fin bruk av alle de tradisjonelle våpnene vi kjenner fra tidligere filmer. Og den tidligere boybandstjernen Rain er en spennende "helt". Men det virkelige kuppet her er selvsagt gjensynet med Kosugi. Og kampen mellom Raizo og den mektige klanlederen Ozanu er virkelig en verdig avslutning på filmen. Naomie Harris får også her vist hvorfor hun ble den første Moneypenny som fikk være med agent 007 ut i felten.  

 

Ninja

USA/2009/Isaac Florentine/Scott Adkins, Tsuyoshi Ihara, Mika Hijii, Todd Jensen, Togo Igawa m. fl.

-We have traditions. What do you have?

Mellom skurkerollen i The Shepherd: Border Patrol (2008) og hovedrollen i Undisputed III (2010) fikk Scott Adkins smake på hvordan det er å spille helten i denne retro ninjafilmen i regi av Isaac Florentine. Og det meste her bringer tankene hen til Cannon Group og 80-tallets martial arts-filmer med maskerte ninjaer, kastestjerner og høye spark. Og om noen virkelig passer til å spille i en slik produksjon, så er det den muskuløse, men svært så atletiske Adkins. Ninjitsu-lærlingen Casey Bowman får i oppdrag av sin mester å beskytte organisasjonens seremonielle ninja-rustning og våpen mot den onde og ergjærrige medstudenten Masazuka (Ihara). Men da sistnevnte kidnapper Caseys kjæreste Namiko, blir han nødt til å iføre seg uvurderlige krigerutstyret og kjempe mann mot mann. Florentine og manusforfatter Boaz Davidson lener seg tungt på nostalgi for de VHS-titlene som gjorde seg bemerket under videomarkedets gullalder. Også i handlingen. Men actionscenene og spesialeffektene er selvsagt oppdatert til en moderne standard.  

American Ninja 4: The Annihilation
USA/1990/Cedric Sundstrom/Michael Dudikoff, David Bradley, James Booth, Dwayne Alexandre, Ken Gampu m. fl.

Mot slutten av 80-tallet gikk The Cannon Group konkurs. Og selv om de foregående filmene deres ikke akkurat var stor kunst, så framstår de som de reneste mesterverk i forhold til det som ble laget etter kollapsen. Ta dette 4. kapittelet om den amerikanske ninjaen, for eksempel. Her har noen åpenbart tenkt at det publikum vil ha er mer av...alt! Så det vi blir servert denne gang er to amerikanske ninjaer og en gruppe sør-afrikanske Mad Max-krigere mot pedofile hizbollah-ninjaer med atomvåpen. Og det er ikke bare vanlige skurkeninjaer vi snakker om, men gule og røde og blå og hvite. Og historien? Vel, det er her Hot Shots 2 (1993) åpenbart hentet inspirasjon fra, for dette er faktisk historien om teamet (Dudikoff) som dro inn for å redde teamet (Bradley og Alexandre) som dro inn for å redde teamet (en gjeng anonyme stuntmenn) som skulle hindre at sadisten Mulgrew (Booth i storform) og en sheik som ligner veldig på Ben Redikh Fy Fasan sprenger New York i lufta med en selvbygd atombombe. De blir selvsagt også tatt til fange og torturert med masse prat om hvor høyt skurkene hater amerikanere. Og når 2 mann mot 250 skurker ikke nytter, så prøver hæren seg selvfølgelig med bare 1 mann; Joe Armstrong (Dudikoff). Og en hær av fete sørafrikanere som ser ut som statister fra en post-apokalyptisk film som aldri ble noe av på grunn av pengeproblemer. Dette er så rørete, over the top og rent ut psykedelisk at ingenting jeg skriver her kan fullt ut beskrive hvilken opplevelse det er å se scener som den hvor Bradley begynner å svime av før sjefsskurkeninjaen med den obligatoriske lappen over øyet skyter ham med en bedøvelsespil. Eller når lederen av Mad Max-krigerne skal holde en ildfull appell før angrepet og både ser og høres ut som en av The Weather Girls. Anbefales på det varmeste som underholdning til vorspielølen!   

American Ninja 3: Blood Hunt
USA/1989/Cedric Sundstrom/David Bradley, Steve James, Marjoe Gortner, Michele B. Chan, Yehuda Efroni m. fl.

I det tredje kapittelet av sagaen om den amerikanske ninjaen har Joe Armstrong (Dudikoff) blitt hjemme, mens Curtis Armstrong (James) drar på turnering i Sør-Afrika. De som trodde at dette skulle bane vei for en hovedrolle for James - og James var blant dem, tenker jeg - tar sørgelig feil. Den jobben har nykommeren David Bradley fått. Og det er i grunnen greit, siden Bradley faktisk kan martial arts. Det som ikke er greit, er at det har redusert vår venn James til komisk sidekick - noe han ikke har noen som helst forutsetninger for.  Som barn ser Sean Davidson (Bradley) faren bli skutt av en mann (Efroni) med løsbart. 10 år senere har mannen tatt av seg barten og blitt general. Heldigvis for Sean og hans nye venn Curtis driver generalen med terrorisme i kompaniskap med en ninjaskolerektor (Gortner) som ser ut som Liberace, men som kaller seg The Cobra. Asskicking galore. Selv om vi ennå ikke  er helt ferdige med serien, vil jeg allerede nå utpeke denne filmen til den dårligste. Bradley kan sine ting, og kampene han er med i svinger. Men James' innsats består stort sett i å ta av seg på overkroppen hele tiden, og i det store og hele er det ganske futtige greier vi har med å gjøre. Bedre lykke neste gang. 

American Ninja 2 - The Confrontation
USA/1987/Sam Firstenberg/Michael Dudikoff, Steve James, Larry Poindexter, Gary Conway, Jeff Celentano m. fl.

Etter å ha sett American Ninja 2 - The Confrontation, og et utall liknende filmer, så har jeg et spørsmål; på hvilket punkt i karreren er det helt vanlige dopprodusenter - et yrke hvor jeg trodde du var mer eller mindre avhengig av å holde en lav profil - føler at de må få seg et spektakulært hovedkvarter med egen logo og en enorm ninjahær som ser ut til å drive mer med oppvisning enn å jobbe? American Ninja 2 - The Confrontation gir oss ikke noe fullgodt svar på dette. Men jeg registrerer at ingen i filmen synes noe av dette er oppsiktsvekkende, så det må være mer utbredt enn jeg trodde. American Ninja 2 - The Confrontation er, som tittelen avslører, oppfølgeren til American Ninja (1985)og denne gang er Joe Armstrong (Dudikoff) og Curtis Jackson (James) på oppdrag i Karibbien (egentlig Sør-Afrika under apartheid, noe som sier et og annet om hvordan Cannon Films opererte). De skal etterforske forsvinningen av 4 amerikanske soldater, og snubler snart over en gruppe ninjaer som driver med narkoproduksjon i stor stil. Stilmessig har c-filmhåndverkeren Firstenberg lagt seg på en slags Baywatch-greie (2 år før TV-serien startet opp), med mye soling, bading og bikinibabes. Men de litt ekle sør-afrikanerne i konemishandlertrøyer som fyller opp birollene gir det hele en litt guffen slagside. Dudikoff er fortsatt en av de dårligste hovedrolleinnehaverne verden har sett, og i høyden en habil martial arts-utøver, mens James på sin side er en helt grei kampsportutøveren, men en elendig comic relief. Men, som alltid, det er slåsskampene vi har kommet for å se, og på det området fungerer American Ninja 2 - The Confrontation akkurat like bra som forventet.

Rage of Honor
USA/1987/Gordon Hessler/Sho Kosugi, Lewis Van Bergen, Robin Evans, Gerry Gibson, Charles Lucia m. fl.

Etter suksessen med Pray for Death (1985) forsøkte regissør Hessler og ninjasjef Kosugi å utvide lerretet en smule. Men det var lettere sagt enn gjort, når de stilte på startstreken med dette falleferdige droget. DEA-spaneren Shiro Tanaka (Kosugi) drar til Argentina for å hevne en kollega som ble drept av den psykopatiske dopsmugleren Havlock (Van Bergen) og ender opp med å banke opp, skyte eller lemleste et par hundre bandemedlemmer. Kosugi koreograferte kampene og konstruerte sine egne våpen til denne filmen, uten at det gjør store forskjellen. Elendig manus, dårlig med penger og en skuespillerinnsats fra stjernen som rett og slett suger kloakk er ikke akkurat den beste måten å forvalte den statusen ninjafilmene hans hadde opparbeidet seg på dette tidspunktet. Den eneste grunnen til å gi denne en ny sjanse nå 26 år senere er at i det korte tidsrommet fra Chuck Norris mistet grepet til Steven Seagal kom inn som et friskt pust, så var gode, gamle Sho The Man. Og det synes jeg vi skal ære...vi som fortsatt husker det.  

American Ninja
USA/1985/Sam Firstenberg/Michael Dudikoff, Steve James, Judie Aronson, Guick Koock, John Fujioka m. fl.

Etter å ha forsøkt seg litt innen sjangeren mente Sam Firstenberg at han hadde resepten på en god ninjafilm. Han valgte derfor heller en kjekk, men totalt utrent skuespiller framfor navn som Chuck Norris og Franco Nero (som hadde stor suksess med Enter the Ninja fire år tidligere). Hvor lurt det var å velge Michael Dudikoff til hovedrollen, orker jeg ikke mene noe om. Men filmen ble bra, og startet en liten franchise for flere av de involverte. Soldatene Joe Armstrong (Dudikoff)  og Curtis Armstrong (James) forsøker etter beste evne å forhindre uærlige medsoldater og lokale gangstere i å selge stjålne våpen til opprørsgrupper i Latin-Amerika. Men skurkene har en hel ninjahær bak seg og gir seg ikke uten kamp. Dudikoff og James var med i flere av oppfølgerne til denne filmen, enten sammen eller hver for seg. Men det er hevet over enhver tvil at denne første forble den beste.

Pray for Death
USA/1985/Gordon Hessler/Sho Kosugi, James Booth, Donna Kei Benz, Shane Kosugi, Kane Kosugi m. fl.

I Sho Kosugis beste film, stiller han til start bevæpnet med regissør Gordon Hessler fra TV-serien The Master og et brukbart manus skrevet av James Booth (som også påtok seg å spille skurken). Sho spiller her en fredelig japansk businessmann som flytter til USA, og helt tilfeldig havner i bråk med en hensynsløs mafiabande. Med noen få omskrivninger kunne Pray for Death lett ha vært en Charles Bronson-film, all den tid historien kunne fungert også uten ninjainnslagene. Sho er fortsatt ingen stor skuespiller på dialogsiden, men med flere actionscener enn i hans tre tidligere filmer til sammen spiller det heller ingen rolle. Både med og uten ninjadrakt er han bedre enn de aller fleste regjerende småkongene på denne tiden. Og så var det James Booth som gangsteren Limehouse, da. En stort eklere (og svært så handlekraftig, skal det vise seg) skurk må du lete lenge for å finne.  

The Ninja Mission
Sverige/1984/Mats Helge Olsson/Krzysztof Kolberger, Hanna Pola, Bo F. Munthe, Curt Broberg, Hans Rosteen m. fl.

Ordtaket om å ikke bli profet i eget land, dukker raskt opp når man leser om regissør og produsent Mats Helge Olssons karriere. At denne mannen ikke fikk et internasjonalt gjennombrudd med denne filmen er rett og slett umulig å forstå. Rett nok snakker vi om en svensk ninjafilm, med kornete bilder og skuespillere som innehar like stor star power som sløydlæreren din på ungdomskolen. Men de blodige actionscenene og de helt kompetente spesialeffektene er så profesjonelt utførte at man den dag i dag skjønner hvorfor filmen i sin tid ble solgt til 54 land. Professor Markov (Broberg) sitter på en oppfinnelse som vil gi eieren verdensherredømme. Men den godeste forskeren befinner seg i KGBs varetekt. Noen må snike seg inn i Sovjetunionen og befri mannen. Og hvem er bedre egnet til et slikt oppdrag enn CIA-agent Masons (Kolberger) egen svenske ninjatropp? Olsson sto bak nærmere 50 filmer i løpet av sin karriere. Men ingen av dem oppnådde noe i nærheten av suksessen til dette første forsøket hans. For oss nordmenn er det morsomt å se at stedet KGB holder professor Markov fanget er Fredriksten festning i Halden. Men så ser da også Leningrad mistenkelig ut som Lidköping. 

Ninja III: The Domination

USA/1984/Sam Firstenberg/Sho Kosugi, Lucinda Dickey, Jordan Bennett, David Chung, James Wong m. fl.

Film nummer tre i Cannons ninjaopus er egentlig så dårlig at den burde havnet i Close, but no cigar-seksjonen her på siden. Men takket være Sho Kosugis innsats, unngår den med nød og neppe sin velfortjente skjebne (Kosugi kom her rett fra TV-serien The Master med Lee Van Cleef, og var ninjaskuespiller numero uno i Hollywood). Skuespillere, handling og regi er på et slikt nivå at man hele tiden sitter og venter på at Ron Jeremy eller Traci Lords skal dukke opp i noen "freske" biroller (og tro meg, deres skuespillerinnsatser ville hevet kvaliteten på filmen). En ond ninja (vi får ikke vite noe om han er født sånn eller blitt sånn) blir drept av politiet etter et vellykket snikmord, men rekker akkurat å sende sjelen sin over i en tilfeldig forbipasserende aerobicinstruktør som også jobber som telefonreperatør (Dickey). Og ved hjelp av hennes kropp begynner han å hevne seg på de politibetjentene som skjøt ham. Heldigvis finnes det også en "snill" ninja i området (Kosugi), og han er fast bestemt på å drepe den slemme ninjaen i en langtrukken kamp på liv og død. Ninja III ble laget midt under aerobichysteriet på 80-tallet, og ser også slik ut (i Cannon Films verden betyr det mange nærbilder av dansende kvinner i tricot). Faktisk er det mer dancing and romancing i filmen enn ekte ninjaaction, og jeg har full forståelse for at Kosugi valgte en annen regissør til sitt neste ninjaeventyr.

The Master

USA/1984/TV - 13 ep./Robert Clouse m. fl./Lee Van Cleef, Timothy Van Patten, Sho Kosugi, Clu Gulager, Demi Moore m. fl.

Det er muligens ikke mange som har hørt om denne kortlivede TV-serien, laget mellom Revenge of the Ninja og Ninja III: The Domination. Men med sine 13 episoder, og fordi han er stuntansvarlig, stand-in for hovedkarakteren og spiller skurken, gjør den mer for å framheve sjefsninja Sho Kosugis evner enn noe annet han har vært involvert i. Det er selvsagt ikke like voldsomt som i Cannon Groups notoriske b-filmer, men rimelig actionfylt og spennende. Krigsveteranen John Peter McAllister (Van Cleef) har studert ninjitsu i Japan, og blitt fullverdig medlem av en klan med ninjaer. Da han bryter ut og reiser til USA for å lete etter sin forsvunne datter, blir han dødsdømt og forfulgt av sin elev Okasa (Kosugi). For å spre appellen rikelig blir Van Cleefs figur utstyrt med en ung sidekick (Van Patten) og en van som ligner mistenkelig på den A-Team kjørte på den samme tiden. Slik at de to kan reise rundt og hjelpe folk, mens de venter på neste angrep fra Okasa.  Gjesteskuespillere som George Lazenby, David McCallum og Demi Moore hjelper til med å gi inntrykk av et høyere budsjett. Akkurat hvorfor de valgte 49 år gamle og litt skrøpelige Van Cleef til hovedrollen som topptrent ninja, er jo noe av et mysterium. Men det er klart, så fort han får på seg maska er det Kosugi som spretter rundt, så actionscenene er likevel av høy kvalitet. John Peter fant forøvrig aldri datteren sin.

Revenge of the Ninja

USA/1983/Sam Firstenberg/Sho Kosugi, Keith Vitali, Virgil Frye, Arthur Roberts, Kane Kosugi m. fl.

Til film nummer to i sin Ninjatrilogi har Cannon snudd det meste på hodet fra første kapittel. Hvilket vil si at det ikke er en eneste brukbar skuespiller å se noe sted, og det som er av handling mellom actionscenene virker som om det er kopiert fra en 12-årings skolestil. Men, og det er et men her, det som blir igjen til oss seere er så absolutt et steg opp fra Franco Neros litt famlende bedrifter i Manilla to år tidligere. Sho Kosugi har nå blitt tildelt hovedrollen, i tillegg til å ha hånd om actionkoreografien, og sørger derfor for at overgangen fra japansk forretningsmann ute etter å hevne drapene på sine slektninger til vaskekte ninja glir langt mer sømløst. Regissør Firstenberg skal ha sagt at han ønsket å lage en amerikansk thriller med ninjainnslag, og ikke en kopi av asiatiske kampsportfilmer. Og det kan man kanskje si at han klarte. Men uten Kosugis innsats hadde dette vært en av de aller slappeste amerikanske thrillerne i filmhistorien.

Five Elements Ninjas

Hong Kong/1982/Cheh Chang/Tien-Chi Cheng, Tien Hsiang Lung, Meng Lo, Michael Wai-Man Chan, Pei Hsio Chen m. fl.

Der andre filmskapere har vært mer tilbakeholdne og diplomatiske i sine skildringer av møter mellom kinesisk og japansk kampsport, går ikke overraskende vår mann Cheh Chang mer direkte på. I denne historien hersker det aldri noen tvil om at kung fu ble innført i Japan av mestere fra Kina, og at opphavsmennene er de som har mest greie på hva de driver med. Da en samurai dør under en kinesisk turnering, sverger en gruppe japanske ninjaer en grusom hevn. Og lenge ser de ut til å være uovervinnelige på slagmarken. Helt til 4 unge krigere finner en mester som kan lære dem ninjakunsten, og de kan slå kontant tilbake. Foruten de sedvanlige varemerkene som velkoreograferte kamper, oppfinnsomme våpen og ekstreme mengder illrødt teaterblod, har regissør Chang fylt opp Five Elements Ninjas med en rekke elementer (sic) som vi gjerne forbinder med de mer påkostede kostymefilmene fra 90-tallet. Ninjaene vi møter her er visst nok trent innen tre, jord, vann, gull og ild. Og uten at vi helt skjønner hva det betyr, så kan de angripe fra tretoppene, bevege seg under jorden, svømme under vann, slåss med gullsverd og skjule seg bak rød røyk, alt i dertil tilhørende fargerike kostymer. Det er visuelt spennende. Og kombinert med mye bruk av vaiere og trampoliner, er det så absolutt en av de mange kung fu-filmene fra Shaw Brothers som skiller seg ut fra røkla. Anbefales! 

Enter the Ninja

USA/1981/Menahem Golan/Franco Nero, Susan George, Sho Kosugi, Christopher George, Alex Courtney m. fl.

Midt oppe i all bakingen, pyntingen, spisingen og pengebruken, føler jeg at det er på sin plass med en aldri så liten ninjafestival som en motvekt til den altoppslukende julefeireingen. Og hva er vel da mer naturlig enn å begynne med filmen som for alvor introduserte ninjaer for det vestlige publikum; Enter the Ninja. Og la det være sagt med en gang, dette er på ingen måte en "god" film. Men med tanke på at regissøren var en famlende amatør (trikset med å la en stuntmann gjøre noe spektakulært og så gjemme seg slik at stjernen kan komme fram og ta æren er eldgammelt, men ser bare troverdig ut hvis man holder stuntmannen ute av syne for kameraet, Menahem!) og at Franco Nero ikke hadde hatt en eneste time med martial arts-trening, så ble resultatet ganske bra. Noe Sho Kosugi (skurkerollen + koreografi) skal ha 100% av æren for. Det er han som er den ekte ninjaen her, og som alene driver den delen av historien framover (Franco ser ut til å tro at han er med i en av sine vanlig hevnthrillere og satt antakeligvis i hotellbaren under innspillingen av ninjascenene). Den tidligere leiesoldaten Cole (Nero) reiser etter endt ninjatrening i Japan til Phillipinene for å besøke en gammel kompis (Courtney) og hans kone (en distraherende bh-løs Susan George). De ligger i krig med en lokal mafiaboss, og trenger sårt hjelp fra den ninjakyndige gjesten. Som vi ser er ikke historien akkurat noe å skrive hjem om, men takket være Kosugi (som fikk være med videre i de to urelaterte oppfølgerne; Revenge of the Ninja og Ninja III: Domination) så sørger de mange og lange actionscenene for at man ikke kjeder seg (for mye).

The Octagon

USA/1980/Eric Karson/Chuck Norris, Karen Carlson, Lee Van Cleef, Art Hindle, Richard Norton m. fl.

-If you saw ninjas, you're seeing ghosts.

I 1980 hadde Chuck Norris ennå ikke rukket å bli det begrepet han skulle bli utover tiåret. Til det var de 3 filmene han hadde spilt i tidligere altfor uspektakulære. Men takket være hjemmevideomarkedet og noe så eksotisk som ninja-terrorister, så ble The Octagon starten på noe større. Om enn i en begrenset gutteroms-sfære. De fleste hadde sett ninjaer i asiatiske filmer. Og både James Bond-eventyret You Only Live Twice (1967) og Sam Peckinpahs actionthriller The Killer Elite (1975) hadde gjort seg bruk av de maskerte leiemorderne. Men en såpass grundig innføring i kastestjerner, nunchakoer, spyd og dreping med bare hender hadde ingen amerikansk actionfilm servert før. Og Chucks bebartede helt fikk æren av å være en av de første som ene og alene hamlet opp med de sagnomsuste slåsskjempene fra Japan. Martial arts-mesteren Scott James kommer på sporet av en gruppe ninjaer som driver en skole for vordende terrorister, og sånt kan han rett og slett ikke godta. Sine 7 verdensmestertitler til tross, så er Chuck'ern fortsatt ikke helt oppdatert på skuespillerfronten. Slikt blir overlatt til de andre på settet. Og spesielt Lee Van Cleef, som agent McCarn, yter mer enn han trenger i en helt ubetydelig rolle. Men også Richard Norton, som spiller både maskert og umaskert slåsskjempe, i tillegg til nestlederen Kyo, skal ha skryt. I realiteten er det hans karismatiske skurkeninja som startet hele den amerikanske bølgen av filmer på tidlig 80-tall. 

The Killer Elite

USA/1975/Sam Peckinpah/James Caan, Robert Duvall, Burt Young, Bo Hopkins, Arthur Hill m. fl.

-It's in the manner of living and of dying one finds relevance.

Filmene til Peckinpah har alltid hatt en politisk side ved seg, men aldri har den vært så direkte og tydelig som i The Killer Elite. Her tar den liberale Nixon-hateren Peckinpah for seg spillet, eller rettere sagt leken, USAs etterretningstjeneste bedriver rundt omkring i verden. Og om han ser mørkt på situasjonen underveis, avslutter han filmen på en uvanlig optimistisk måte. Mike Locken (Caan) blir forrådt og skutt av sin kollega George Hansen (Duvall). Etter en lang rekonvalesens får han et nytt oppdrag som også vil gi ham sjansen til å hevne seg på Hansen. The Killer Elite er kanskje ingen stor film. Men den inneholder en rekke gode skuespillerinnsatser - ikke minst fra Bo Hopkins, som etter lang og tro tjeneste for Peckinpah endelig blir belønnet med en saftig rolle - og mye bra action. På mange måter er det en martial arts-film vi snakker om, med ninjaer som hovedmotstandere i sluttoppgjøret. Noe Peckinpah filmer med sedvanlig sans for koreografi og slow-motion. Ser vi bort i fra deler av James Bond-filmen You Only Live Twice (1967), så var nok dette første gang mange vestlige kinogjengere så ninjaer på film. Og selv om de ikke var noen match for Caan, Young og Hopkins' kuler, tipper jeg de gjorde et visst inntrykk midt på 70-tallet.