Burt Reynolds

Malone

USA/1987/Harley Cokeliss/Burt Reynolds, Cynthia Gibb, Cliff Robertson, Kenneth McMillan, Scott Wilson m. fl.

Mot slutten av 80-tallet var Burts innsatser på lerretet ofte av den typen som ikke ble satt pris på før lenge etterpå. Både Heat året før og Malone har i visse miljøer opparbeidet seg status som solide actionhistorier, hvor vår mann gjør en absolutt hederlig innsats. Nå skal det sies at han fikk rollen etter at Eastwood, Ford, Gibson, Schwarzenegger, Stallone, Russell, Keaton, Depardieu, Lambert og Gere hadde sagt nei. Men det var han som fikk den! Da CIA-agenten Richard Malone (Burt) får nok av jobben, prøver han å komme seg bort fra hele rotteracet. I en liten by i Wyoming får han motorstopp. Og under det ufrivillige oppholdet blir han dratt inn i krigen mellom lokalbefolkningen og nazilederen Delaney (Robertson). Det hersker ingen tvil, heller ikke fra Mr Reynolds selv, om at dette er en oppdatert versjon av Shane (1953). Men også Clintern's Pale Rider (1985) har stått aktmodell her. Ikke minst når det gjelder forholdet mellom Malone og unge Jo (Gibb). Til tross for den lange ønskelista med store stjerner, så er det en jeg tror hadde gjort denne historien mye bedre: Charles Bronson. Men det blir ønsketenkning. Burt gjør en god innsats her, han, vel og merke om man klarer å se bort i fra den forferdelige tupeen han bruker. Tracey Walter bekler den rollen som Paul Koslo hadde hatt om dette var en Bronson-film. 

Heat
USA/1986/Dick Richards/Burt Reynolds, Karen Young, Peter MacNicol, Howard Hesseman, Neil Barry m. fl.

Etter noen år med stor suksess som moromann, vendte Burt Reynolds på 80-tallet tilbake til actionsjangeren. Ikke alt han tok i ble til gull, men veldig mye av det er langt bedre enn sitt rykte. I Heat spiller han en spillavhengig, tidligere leiesoldat som drømmer om å pensjonere seg i Venezia. Men det er ikke så lett å komme seg avgårde når de få vennene han har stadig vekk havner i trøbbel. "Trøbbel" er stikkordet for denne produksjonen også. Hele 6 regissører var innom før den var ferdig, og både manusforfatter William Goldman og Burt selv har avfeid filmen som mislykket. Men det er mye å like her, og kanskje får den sin renessanse nå som Jason Statham har dukket opp i en nyinnspilling. Actionscenene det legges opp til her er ganske avanserte, og det trengs mye stuntarbeid og filmtriks for å få gamle Burt'ern til å se ut som en martial arts-stjerne. Der lykkes The Stath utvilsomt bedre. Film noir-elementene derimot fikser herr Reynolds elegant. Selv om det faktum at han ustanselig skifter parykker og form på barten, virker distraherende. Goldman er igjen involvert på manussiden.

Stick

USA/1985/Burt Reynolds/Burt Reynolds, Candice Bergen, George Segal, Charles Durning, Dar Robinson m. fl.

80-tallet var ikke særlig snilt mot Burt Reynolds. Ikke bare ble han skadet, og etter hvert avhengig av smertestillende, etter samarbeidet med Clinter'n i City Heat (1984). Da han etter mye mas fra fans og kollegaer endelig begynte å lage seriøse filmer igjen, vendte til alt overmål kinopublikummet ham ryggen. Da Stick ble annonsert var vi flere som tenkte at dette må bli en suksess for bartemannen. Med manus av Elmore Leonard, gode skuespillernavn som Bergen, Segal og Durning og regi av Burt selv bare noen få år etter den imponerende Sharky's Machine. Og filmen er langt bedre enn sitt rykte. En enkel historie fra Leonards etter hvert så velkjente småforbryterunivers, med en håndfull kvikke one-linere, en voksen romanse (mye takket være en opplagt Bergen) og flere mer enn brukbare actionscener. Ernest "Stick" Stickley (Reynolds) har akkurat kommet ut av spjelet, da en gammel venn blir drept. Dette innebærer et valg for vår mann; han kan velge det gode livet som sjåfør for en lokal businessmann (Segal) og pleie forholdet både til sin egen datter, og advokaten Kyle (Bergen), eller ta rotta på skurkene (Durning og Robinson). Heldigvis for oss actionfans velger han det siste. Men da innspillingen var over var det egentlig ingen som var fornøyde med resultatet. Burt mente han ble presset av produsentene til å filme flere actionscener, mens Leonard på sin side var misfornøyd med at regissøren tilsynelatende ga seg for lett. Og publikum ga blaffen. I Norge var den en moderat hit på video, men da i en klippet og totalt feilpromotert utgave. Jeg anbefaler absolutt en titt. Om ikke annet for å få med seg scenen hvor stuntmannen Dar Robinson, som spiller albino-skurken Moke, introduserer fall fra stor høyde bare ved hjelp av en vaier, og så debuterer med oppfinnelsen mens han fyrer av en rekke skudd mot Burt og kameraet. Klassisk!     

City Heat

USA/1984/Richard Benjamin/Clint Eastwood, Burt Reynolds, Jane Alexander, Madeline Kahn, Rip Torn m. fl.

-Look, do me a favor, don't save my life anymore!

Kall det skjebne, uflaks eller dårlig timing, men da det endelig ble mulig å la de to største stjernene fra 70- og 80-tallet møtes på film, så var det i en produksjon som støtte på alle mulig slags problemer. Den opprinnelige regissøren, Blake Edwards sluttet, to skuespillerinner forsvant, Burt Reynolds ble skadet og manus får liksom ikke helt bestemt seg for om det er en komedie eller en film noir-thriller vi ser på. Hvilket er synd, for det er mye som er bra her. Clint og Burt har en viss kjemi, tidskoloritten er fin og det svinger ofte av actionscenene. Da kompanjongen til privatdetektiven Mike Murphy (Reynolds) blir drept må han samarbeide med sin erkerival løytnant Speer (Eastwood) for å få has på gangsterne som sto bak udåden. Takket være sin likhet med klassiske 30-tallsstjerner ser Burt hakket mer komfortabel ut i hatt og støvfrakk. Mens Clint går for en slags parodi på sine tidligere filmpersonligheter. En og annen slapstick-vits hadde fint kunnet vært klipt bort, og historien fungerer mye bedre om man ser på den som en morsom actionfilm enn en ren komedie. Hva originalregissøren Edwards hadde tenkt seg, kan vi bare spekulere i. Mye tyder i hvert fall på at det hadde vært bedre om Clint og Burt hadde laget noe sammen 10 år tidligere. 

Sharky's Machine

USA/1981/Burt Reynolds/Burt Reynolds, Rachel Ward, Bernie Casey, Henry Silva, Charles Durning m. fl.

Mens Clint Eastwood begynte 80-tallet som apetemmer i Any Which Way You Can (1980), gikk Burt Reynolds den andre veien og begikk en av sine beste og mest seriøse thrillere noen sinne. Filmen kan best beskrives som en blanding av Dirty Harry (1971) og Hitchcocks Rear Window (1954), men plassert i et miljø som vi ikke ser så ofte på lerretet. Spaneren Tom Sharky (Reynolds med nedtonet tupe og skuespillerbuksene på) blir sparket over i sedelighetsavsnittet etter en skuddveksling på åpen gate. Der samler han sammen et lag av erfarne politimenn for å stoppe en prostitusjons- og slavering. Reynolds gjør en fin figur her, både som regissør og skuespiller. Men Sharky's Machines store styrke er nettopp "maskinen". Veteranene Brian Keith, Richard Libertini, Charles Durning og Bernie Casey bidrar alle på mesterlig vis til å skape en ensemble-følelse som kler filmen godt. Litt som en god detektivserie på TV, bare voldsommere. Henry Silva som gal og dopet leiemorder må også nevnes. Mannen virker jo ikke helt vel bevart. Rachel Ward gjør også bra i fra seg. Men det spørs om ikke hennes luksusprostituerte Dominoe blir i overkant naiv og søt - spesielt etter å ha skulle vært i bransjen hele sitt liv.

The Cannonball Run

USA/1981/Hal Needham/Burt Reynolds, Roger Moore, Dom DeLuise, Farrah Fawcett, Jackie Chan m. fl.

-I'd like to welcome you all to an event that's sometimes been called the Automotive counterpart to the Bay of Pigs.

Selv med verdens mest velvillige briller på, er det vanskelig å se Hal Needhams regi-karriere som mye mer enn en gigantisk formtopp med debuten og en påfølgende bratt nedstigning til middelmådighet. The Cannonball Run kom 4 år etter Smokey and the Bandit, og kan best beskrives som et prosjekt som forsøker å få til noe som ligner på It's a Mad, Mad, Mad, Mad World (1963) eller 1941 (1979), men som leverer litt for lite på bilfronten og altfor mye på kjendiser-har-det-gøy-foran-kamera fronten. Det største kuppet her er uten tvil alle de kjente ansiktene, som virkelig ser ut til å ha det skikkelig morsomt på settet. Og sånt smitter jo ofte over på oss som ser på. Øverst på den veldig lange rollelista står Burt Reynolds og Roger Moore. Førstnevnte spiller en racerkjører som ikke er veldig langt ute i slekta til The Bandit, og han er nok mest tilstede for å hjelpe kompisen Needham med å få prosjektet i land. Sistnevnte derimot er nok mer et kupp, da han spiller en Roger Moore-lookalike, og bruker nesten all sin tid foran kamera på å fleipe med seg selv. Farrah Fawcett, Sammy Davis jr., Dean Martin, Jackie Chan, Jack Elam, Peter Fonda og Adrienne Barbeau m. fl. er også med på moroa. Opplegget er at de skal kjøre det ulovlige billøpet The Cannonball Run tvers over USA, og underveis presenterer de litt bilkjøring, mange dårlige vitser og et og annet stunt. Det er morsomt så lenge det varer, men aller best er nok rulleteksten med bloopers fra innspillingen. 

Smokey and the Bandit

USA/1977/Hal Needham/Burt Reynolds, Sally Field, Jackie Gleason, Jerry Reed, Mike Henry m. fl.

Jeg har aldri hatt særlig sans for uttrykket "guilty pleasure". Enten så står man ved det man liker, eller så gjør man det ikke. Jeg har derfor ikke noen som helst problemer med å si at Smokey and the Bandit er en film jeg trekker fram mange ganger i året. Og det slår aldri feil, den er like underholdende hver eneste gang. Jovisst er det både plumt og grunnt innimellom. Men man skal lete lenge etter en så kjapt og konsist fortalt historie, totalt fri for dødpunkter, og med noen av de beste biljaktscenene noensinne. Lastebilsjåføren Bo (Reynolds) og kompisen Cledus (Reed) kan tjene 80 000 dollar for å frakte et lastebillass med Coors øl fra Texas til Georgia. På veien plukker Bo opp Carrie (Field) i sin svarte Trans Am følgebil. Hun har flyktet fra det forestående bryllupet med sønnen (Henry) til sheriff Buford T. Justice (Gleason), og nå har de alle tre den koleriske lovmannen i hælene. Burt stilte opp i denne filmen mest av alt som en tjeneste for kompisen Needham. Og selv om karrieren hans hadde vært en eneste lang opptur på 70-tallet, så ble Smokey en så stor suksess for dem begge at det kan virke som om de aldri helt kom seg tilbake til seriøse filmer igjen. Som en kuriositet kan det nevnes at Alfred Hitchcock hadde dette som sin favoritt å slappe av til. To oppfølgere av stadig dårligere kvalitet fulgte. 

Hustle
USA/1975/Robert Aldrich/Burt Reynolds, Catherine Denevue, Paul Winfield, Ben Johnson, Ernest Borgnine m. fl.

Burt Reynolds var nok det nærmeste Clint Eastwood kom en genuin konkurrent. Og selv om vi ofte er litt raske med å dra fram de senere produksjonene hans, så hadde han lenge noe virkelig bra gående. Hustle ble laget i den beste perioden hans på 70-tallet, da han fikk vise at han hadde både rekkevidde som skuespiller og mot til å ta utfordrende roller. Paul (Reynolds), en desillusjonert politimann, og Marie (Denevue), en luksusprostituert, drømmer om et bedre liv i europa. Men en drapssak i den slibrige delen av LAs underverden blir en øyeåpner for dem begge. Dette er utvilsomt et forsøk fra Aldrich på å lage film noir etter den franske modellen. Han lykkes bare sånn halvveis. Men Ben Johnson, og Eileen Brennan som kona hans, samt et manus som ikke er redd for å vise fram det stygge i verden, sørger for en minneverdig filmstund. Mot slutten dukker en purung Robert "Freddy Kruger" Englund opp som raner. Filmen ble dessverre ingen suksess, og det skulle gå lang tid før Burt oppsøkte sjangeren igjen.

The Longest Yard

USA/1974/Robert Aldrich/Burt Reynolds, Eddie Albert, Ed Lauter, Michael Conrad, James Hampton m. fl.

-You know what my problem has been all my life? I've always had my shit together. Always. My problem's been I couldn't lift it.

Det er en populær filmteori som går på at Burt Reynolds uten bart betyr bedre filmer enn med bart. OK, Sharky's Machine bestrider den teorien, men...På 70-tallet var det ihvertfall mye sannhet i dette. Her for eksempel, får vi en scene tidlig i filmen hvor vår mann går fra bebartet, bilkjørende vitsemaker til glattbarbert og kortklipt. OG har tatt på seg skuespillerbuksene. Historien om fotballstjernen Paul Crewe som havner i fengsel og trener et lag for å spille mot vokterne, er filmet hele tre ganger opp igjennom. Men det er egentlig bare denne 1974-versjonen som teller. Albert S. Ruddys manus, og Aldrich' regi, tar rett nok for seg fotballkampen detaljert og metodisk. Men dette er 70-tallet, og det handler selvsagt om så mye mer. Crewes vei mot frelse, fangenes kamp for et snev av menneskelig behandling og selvrespekt, og en god gammel dose stick it to the man. Solide skuespillerfjes fra tiåret støtter fint opp om Reynolds i det som må sies å være en av hans beste filmer. 

White Lightning

USA/1973/Joseph Sargent/Burt Reynolds, Jennifer Billingsley, Ned Beatty, Bo Hopkins, Matt Clark m. fl.

Hvis du foretrekker den seriøse siden av Burt Reynolds, er første halvdel av 70-tallet så absolutt den mest interessante tiden i karrieren hans. Det er her du finner de beste filmene OG får en sjanse til å se skuespilleren som en gang bodde i ham. I så måte er White Lightning et glimrende sted å starte. Filmen innehar alle de ingrediensene som skulle gjøre mannen til superstjerne - sørstatsmiljø, hjemmebrenning, bilkjøring og en overvektig sheriff - men det er samtidig gjort som en seriøs, voldelig thriller med en barteløs Burt som melankolsk hevner. Da straffangen Gator McKluskys (Reynolds) bror blir drept av en korrupt sheriff (Beatty), inngår Gator en avtale med staten om å gå under cover for å samle beviser mot morderen. Heldigvis er det å være god til å kjøre bil det kanskje viktigste redskapet han trenger. Selv om vi har både Reynolds og Beatty på rollelista, så er dette milevis unna Deliverance (1972). Og likevel hviler det en slags southern gothic over historien som gjør handlingen ganske creepy til tider. En scene hvor Gator er fanget av noen lokale hjemmebrennere er så intens at regissør Reynolds stjal den til Sharky's Elite  fra 1981. Peckinpah-veteranene Bo Hopkins og Matt Clark bidrar på hvert sitt vis til å gi filmen et ekstra anstrøk av klasse. En av Burts beste filmer.

The Man Who Loved Cat Dancing

USA/1973/Richard C. Sarafian/Burt Reynolds, Sarah Miles, Lee J. Cobb, George Hamilton, Jack Warden m. fl.

Burts siste western (han vendte rett nok tilbake til sjangeren på TV på 2000-tallet) er en typisk 70-tallsproduksjon som minner ganske mye om The Hunting Party (1972). Men i en mer stillferdig, og ikke så lite romantisk, versjon. Og i tråd med datidens tradisjon, relativt tragisk og melankolsk. Catherine Crocker (Miles) er på flukt fra sin voldelige og kontrollerende ektemann (Hamilton), da hun støter på togrøveren Jay Grobart (Reynolds) og hans menn (Warden, Bo Hopkins og Jay Varela). Hun blir først tatt til fange av banden, men snart innser hun at hun har det bedre sammen med Grobart enn sin egen mann. En annen filmtradisjon, som (heldigvis) forsvant midt på 80-tallet, er den stadige trusselen om voldtekt som kvinnelige rollefigurer i cowboyfilmer var utsatt for. Og The Man Who Loved Cat Dancing er intet unntak. Her er det ikke så grafisk, men stemningen er til tider guffen. Reynolds og Warden insisterte på å gjøre sine egne stunts i filmen, og det betaler seg i flere scener - spesielt i en slåsskamp mellom de to.

Shamus

USA/1973/Buzz Kulik/Burt Reynolds, Dyan Cannon, John P. Ryan, Joe Santos, Giorgio Tozzi m. fl.

Raymond Chandlers bøker var populære inspirasjonskilder for detektivfilmer på 70-tallet. Robert Altmans The Long Goodbye (1973) med Elliott Gould var en stor suksess i så måte. Manuset til Shamus er skrevet av den verdenskjente krimforfatteren Ed McBain, men handlingen er utvilsomt inspirert av Chandlers The Big Sleep. Men langt mer actionfylt, som seg hør og bør en superstjerne som gjør alle sine egne stunts. Privatdetektiven Shamus McCoy (Reynolds) blir tilbudt 10 000 dollar for å finne noen stjålne diamanter, men snubler snart over det ene liket etter det andre. Dette er Burts første hovedrolle etter det store gjennombruddet med Deliverance (1972), og det er denne typen filmer som skulle gjøre ham til en av de største. Tøff, macho, hårete, men med glimt i øyet. God i de fleste typer actionscener. Det er mye fin action i Shamus, og regissør Kulik er flink til å vise at det faktisk er hovedrolleinnehaveren som slåss, kjører bil og, i en fantastisk sekvens, faller ned 4-5 meter da en grein han svinger seg i knekker. Dyan Cannon er sitt vanlige, lattermilde seg og kler Burts stil godt.  

Deliverance

USA/1972/John Boorman/Jon Voight, Burt Reynolds, Ned Beatty, Ronny Cox, Bill McKinney m. fl.

-Insurance? Shit. I never been insured in my life. I don't believe in insurance. There's no risk.

Alle som har vokst opp med utvalget i videobutikkene på tidlig 80-tall som sin fremste kilde til underholdning, vet at det ikke finnes noe skumlere enn en solskinnsdag langt ute i skogen. Og originalen, selve opphavet til denne gysende følelsen, er John Boormans øko-skrekkfilm Deliverance. På overflaten handler det kanskje om fire bykarer som skal på kanotur i ødemarka, og som gjennom sin arroganse og nedlatenhet havner i klammeri med lokalbefolkningen. Men som regissøren selv har fortalt i intervjuer så dreier det seg om intet mindre enn naturens hevn på oss mennesker som graver opp, hugger ned og demmer opp der vi ønsker for å tjene en ekstra slant. Virkemidlene er harde, og spesielt voldtektsscenen midt i filmen er sterk kost. Deliverance gjorde en stjerne ut av Burt Reynolds, reddet karrieren til Jon Voight og lanserte Ned Beatty, Ronny Cox og Bill McKinney som karakterskuespillere med lange karrierer. Det er en sånn film man ikke gjerne ser så veldig ofte. Men alle burde se den en gang.  

Fuzz

USA/1972/Richard A. Colla/Burt Reynolds, Jack Weston, Raquel Welch, Tom Skerritt, Yul Brynner m. fl.

Basert på Ed McBains bøker om daglivet til politifolkene i distrikt 87, og regissert i en episodisk, dialogdrevet stil av Colla, ser Fuzz i dag nærmest ut som en mal for alle politiserier som har dukket opp siden Hill Street Blues på 80-tallet. Fans av bøkene sier de er svært misfornøyde med filmen. Men i og med at det er forfatteren selv, under navnet Evan Hunter, som har skrevet manus får vi tro at den ikke skiller seg såå mye fra det han så for seg. Som seg hør og bør en historie som dette er det mange forskjellige saker som etter hvert vikles inn i hverandre. Steve Carella (Reynolds) jakter på to unggutter som setter fyr på uteliggere, Eileen McHenry (Welch) prøver å fange en voldtektsmann og Meyer Meyer (Weston) og Bert Kling (Skerritt) sliter med en psykopat (Brynner) som truer med å drepe borgermesteren mot løsepenger. Alt utført med de kjappe replikkene og uortodokse metodene som vi etter hvert har blitt vant til fra TV-serier med handling fra ymse politidistrikt. Jeg kan se at det kanskje ikke er alles kopp te, men jeg liker det. Humor blandet med rå, hardkokt action slår aldri feil. Om noen forresten lurer på hva som foregår mellom Raquel Welch og Burt Reynolds, så sier ryktene at førstnevnte syntes sistnevntes oppførsel under innspillingen av 100 Rifles (1969) var så slibrig og ubehøvlet at hun fikk i kontrakten sin at hun aldri mer skulle behøve å møte ham - foran eller bak kamera.   

Impasse

USA/1969/Richard Benedict/Burt Reynolds, Anne Francis, Lyle Bettger, Rodolfo Acosta, Jeff Corey m. fl.

-I can't change what's in your mind, but I sure can rearrange your face!

Etter eget utsagn var slutten av 60-tallet ingen god periode for Burt Reynolds. Det store gjennombruddet med Deliverance lå fortsatt tre år unna, og han følte vel at han kastet bort tiden i små filmer få gikk og så på kino. En ukvalifisert gjetning er at han muligens lot seg påvirke av rollefigurene i de filmene han var med i. I 1969 alene spilte han i hele fire filmer hvor han var på jakt etter skatter som var nedgravd eller gjemt på utilgjengelige steder, og hvor han ofte ikke kom unna med mer enn lommerusk. Pat Morrison (Reynolds) driver sitt eget fraktselskap i Manila, og gjennom en tidligere amerikansk offiser kommer han på sporet av en gullskatt en amerikanske tropp gjemte under krigen. Men for å slo kloa i gullet må han samle sammen et team bestående av tidligere soldater som var med på oppdraget, og de er slettes ingen enkel gjeng å jobbe med. Mister Reynolds kan være så misfornøyd han bare vil med denne filmen. Men noen burde fortalt ham at innsatsen hans resulterte i en spennende actionfilm i eksotiske omgivelser, hvor en original handling og godt stuntarbeid fra hovedrolleinnehaveren betaler seg rikelig for oss seere. Regissør Benedict jobbet mest med TV i løpet av karrieren, og det er lett å se at han var vant til å få mye ut av lite. Og noen ganger er det enkleste det beste. Burts kjæreste på denne tiden, Miko Mayama, spiller Morrisons lokale berte.

Sam Whiskey
USA/1969/Arnold Laven/Burt Reynolds, Ossie Davis, Clint Walker, Angie Dickinson, Woodrow Parfrey m. fl.

I sin tredje cowboyfilm på tre år er det komikeren Burt Reynolds vi får servert her, i det som egentlig er en ren kuppfilm maskert som en western. Eventyreren Sam Whiskey blir tilbudt 15 000 dollar av en ung enke for å finne en båtlast med gull hennes avdøde ektemann stjal, og så bringe det tilbake til banken. Men både kollegaene hans og en rivaliserende gjeng har andre planer. Scenene mellom Burt'ern og Angie Dickinson var såpass hete for sin tid at Sam Whiskey har æren av å være den første amerikanske filmen som måtte redigeres på nytt på grunn av nakenhet.

100 Rifles
USA/Tom Gries/1969/Jim Brown, Burt Reynolds, Raquel Welch, Fernando Lamas, Dan O'Herlihy m. fl.

Du finner neppe noen bekreftelse verken i den 7. sansen du fikk til jul eller i mayaenes etter hvert så berømte kalender, men 1969 var et godt år for westernfilmer. Fra et gjennomhullet innspillingssted i Mexico pushet Sam Peckinpah grensene for hva som kunne vises av vold på kino, og i Bolivia gjorde George Roy Hill kjempesuksess med å ”ta livet av” Paul Newman og Robert Redford. Men også på de små settene ble det skapt historie dette året. 100 Rifles, for eksempel, kunne skilte med både tidenes første afro-amerikanske actionhelt i hovedrollen og historiens første sexscene mellom en afro-amerikaner og en hvit kvinne. I tillegg til Burt Reynolds med hentehår og en 11 år gammel Lorenzo Lamas i sin første filmrolle. Sheriffassistent Lyedecker (Brown) har reist til Mexico i den hensikt å innkassere dusøren for bankraneren Joe Herrera (Reynolds), men blir i stedet innblandet i det pågående indianer-opprøret. Herrera har brukt ransutbyttet til å kjøpe rifler til opprørerne, men ble nødt til å grave dem ned da hæren kom på sporet av ham. Sammen med den veldreide og som oftest lettkledde revolusjonslederen Sarita (Welch) klarer Herrera etter mye om og men å overtale Lyedecker til å hjelpe dem i kampen mot den meksikanske hæren. 100 Rifles vil nok aldri bli nevnt i samme åndedrag som Sergio Leone eller John Fords filmer, men både stilen og innholdet gir den deg den samme godfølelsen du får av å se på coverne til gamle Morgan Kane-bøker. Og det skal man ikke kimse av!

Navajo Joe
Italia/1966/Sergio Corbucci/Burt Reynolds, Aldo Sambrell, Nicoletta Machiavelli, Fernando Rey, Tanya Lopert m. fl.

Den "andre" Sergios 5. western skiller seg litt fra andre europeiske produksjoner på 60-tallet ved at helten er navajo, og ikke en skjeggete gringo. Ja, faktisk er Corbuccis oppfølger til legendariske Django mer amerikansk enn italiensk i både stil og innhold. Hvis vi ser bort i fra volden, selvfølgelig. Da Najavokrigeren Joes (Reynolds) familie blir drept og skalpert av en gjeng skruppelløse togrøvere, legger han ut på et hevntokt som innebærer både sabotering av bandens neste kupp og å ta jobben som sheriff i en avsidesliggende by. Det sies at Burt Reynolds, som kom rett fra den mer familievennlige TV-serien Gunsmoke, tok rollen som Joe kun fordi han trodde det var Sergio Leone som skulle regissere. Om han fortsatt angrer vet jeg ikke, men det er i så fall helt unødvendig. Navajo Joe er som sagt en spagettiwestern av det litt streitere slaget, men både tempoet og actionscenene gjør den til en klar vinner en sein fredagskveld.