Pirater

Black Sails

USA/2014-2017/Neil Marshall m. fl./38 episoder/Toby Stephens, Hannah New, Luke Arnold, Jessica Parker Kennedy, Tom Hopper m. fl.

Black Sails må kunne sies å være selve Rolls Roycen blant den senere tids sjørøverhistorier. Påkostet, godt skrevet, fantastisk spilt og dønn seriøs tar den for seg historien om kaptein Flint, Long John Silver og Billy Bones, og deres liv på Bahamas før hendelsene i Robert Louis Stevensons Treasure Island. Men serien bruker også virkelige personer som kaptein Charles Vane, Jack Rackham og Edward "Blackbeard" Teach, slik at ting blir satt i et historisk perspektiv. Israel Hands er den eneste figuren som både var med i Stevensons bok og levde i virkeligheten. Gjennom 38 episoder får vi følge kaptein Flints (Stephens) strev med både å styre klar av mytterister og andre farer i sitt virke som pirat, og forsøkene på å lage et levelig samfunn utenfor engelsk lov i Nassau. Gjennom moderne tilnærming til stoffet og flittig bruk av ny teknikk, klarer Marshall og de 14 andre regissørene å vise oss ting vi ikke har sett innen sjangeren tidligere. Sjøslag, bombardering, angrep og kamper mann mot mann har aldri før vært så intense og brutale. Og som var vanlig for 10-15 år siden benytter de seg i tillegg av mye sex og nakenhet. Norske seere kan ha moro av å se etter Lars Arentz-Hansen i 3 av episodene.

Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl

USA/2003/Gore Verbinski/Johnny Depp, Geoffrey Rush, Kiera Knightley, Orlando Bloom, Jack Davenport m. fl.

-Parleley, parlelellyleloooo, par le nee, partner, par... snip, parsley...

Selv om det har blitt gjort iherdige forsøk tidligere, er det ingen som har truffet så godt innen kostymefilmsjangeren som produsent Bruckheimer og regissør Verbinski gjorde med Pirates of the Caribbean. Og det er neppe fordi det store kinopublikummet foretrekker sjørøvere framfor cowboyer, riddere, musketerer eller selveste Zorro. Eller fordi filmen deres bringer så mange nye elementer inn i piratverdenen. Så da er det vel som mange fans sier, da, at suksessen ene og alene skyldes Johnny Depps rollefigur kaptein Jack Sparrow. Joda, jeg kjøper vel egentlig den. Da Elizabeth Swann (Knightley), datteren til guvernøren (Pryce) og kjæresten til smeden Will Turner (Bloom), blir kidnappet av piraten Barbossa (Rush), må Will slå seg sammen med fyllebøtta og bråkmakeren Jack Sparrow (Depp) for å få henne tilbake. Men Barbossa og hans menn er forhekset av en eldgammel forbannelse, som bare et blodoffer kan løfte. Det er som nevnt et annet sted ingenting Verbinski har med her, som ikke Renny Harlin brukte for alt det er verdt i sin Cutthroat Island (1995). Men orginalitet smorginalitet. Summen av de påkostede effektene, den geniale regien og de fantastiske skuespillerinnsatsene blir til en utrolig kinoopplevelse som er alle de involverte mer enn vel forunt. Og Depp er virkelig veldig god som Sparrow. Så god at han stjeler hver eneste scene han er med i. Bare informasjonen om at det kunne ha vært Rik Mayall i rollen som kapteinen, vil få meg til å tvile på at han var den beste skuespilleren for jobben. Foreløpig har det kommet 4 oppfølgere av varierende kvalitet. 

Cutthroat Island

USA/1995/Renny Harlin/Geena Davis, Matthew Modine, Frank Langella, Maury Chaykin Patrick Malahide m. fl. 

Før Pirates of the Caribbean kom seilende inn fra varmere strøk og bordet alle topplistene, var det relativt dårlige kår for pirater på kino. Det hindret likevel ikke gærninger som Roman Polanski (Pirates, 1986) og Renny Harlin i å gjøre storlagne, påkostede forsøk innen sjangeren. Og om ikke sistnevntes Cutthroat Island er et talende eksempel på viktigheten av rett prosjekt til rett tid, så har jeg tatt feil av alt jeg tror jeg vet om film. For dette er rett og slett en detaljert arbeidstegning for alt som gjorde Pirates of the Caribbean til en dundrende suksess. Minus Johnny Depp, da. Så her snakker vi kanskje om et av de tydeligste eksemplene på hvilken forskjell en skuespiller kan gjøre. Men ser vi bort i fra Jack Sparrow, så har Cutthroat Island alle sverdkampene, skattekartene, eksplosjonene, fyllevitsene, kanonskuddene og sjørøverskattene som sin mer kjente fetter. Til og med den lille apen er med. Sjørøveren Morgan Adams (Davis) og tyven Shaw (Modine) leter etter de tre delene av et skattekart som Morgans far og onkler har gjemt. Men hennes ondskapsfulle onkel Dawg (Langella) og den engelske guvernøren Ainslee (Malahide) har ikke tenkt å gjøre det enkelt for dem. Dette er Harlins første av to gode forsøk på å gjøre kona Davis til en vaskekte actionhelt - film nummer to, The Long Kiss Goodnight (1996), var enda bedre, men dessverre ingen suksess den heller - og det fungerer til tider som bare pokker. Mye fordi Harlin er en stor fan av å la skuespillerne sine gjøre stuntsene selv. Davis får selvsagt mye hjelp fra Modine, som ble valgt på grunn av sine fektekunnskaper, og Langella, som tar i bruk alle triks han kan for å gjøre Dawg til den ondeste, råeste og tøffeste sjørøverkapteinen på denne siden av kaptein Krok. Flotte locations i Thailand og på Malta, fargerike birolleskuespillere og høyt tempo hjelper selvsagt også til. Men dette er og blir "Thelmas" film. Anbefales for de som setter pris på en god piratfilm!      

Waterworld

USA/1995/Kevin Reynolds/Kevin Costner, Jeanne Tripplehorn, Dennis Hopper, Tina Majorino, Michael Jeter m. fl.

-He doesn't have a name so Death can't find him!

Waterworld ble både før og etter premieren i 1995 utsatt for en enorm hatkampanje. Den var visstnok altfor dyr, den inneholdt flere store faktafeil og den var egentlig bare et egoprosjekt for produsent og stjerne Kevin Costner. Det disse onde tungene åpenbart ikke så, eller ville se, var hvilket fantastisk tilskudd til den sjangeren som Mad Max (1979) og Mad Max 2 (1981) hadde banet vei for. Bare at denne gang var handlingen lagt til sjøs. Joda, det kostet skjorta. Men alt fra pengesekken kan sees oppe på lerretet, og filmen gikk med overskudd etter hvert. The Mariner (Costner) seiler rundt på en oversvømmet klode, flere hundre år inn i framtiden. En dag treffer han på Helen (Tripplehorn) og Enola, som har et kart som skal vise vei til tørre land, tatovert på ryggen. Men sjørøveren Deacon (Hopper) og hans menn er på sporet av trioen, og de er villige til å gå langt for å slå kloa i Enola. Det er en fartsfylt og visuelt spennende film Reynolds og Costner har skrudd sammen. Mye er selvsagt hentet fra George Millers Mad Max-trilogi. Men det kan også hevdes at Fury Road (2015) har gått den anddre veien og "lånt" litt fra denne. Stjernen i filmen kan neppe anklages for å ha de samme politiske visjonene som sin australske kollega, men når skurkene reiser rundt i tankskipet Exxon Valdez, røyker og drikker i ett banka kjør og regelrett misbruker bensin, så blir kontrasten stor til hovedkarakterene som bare vil seile rundt, drikke vann og finne et sted å dyrke mat. Dette er så grønt som bare det. Men først og fremst så er det en stor, spennende og pent utseende actionfilm vi snakker om. Anbefales.    

The Sea Wolf
USA/1993/Michael Anderson/Charles Bronson, Christopher Reeve, Cathrine Mary Stewart, Marc Singer, Clive Revill m. fl.

Når Bronson etter noen rolige år på begynnelsen av 90-tallet endelig vender tilbake til machosjangeren igjen, er det som en av tungvekterne fra litteraturens verden - den steinharde norske skipskapteinen Wolf Larsen. I Jack Londons bok The Sea Wolf avsluttes beskrivelsen av Larsen med at han er et perfekt eksempel på maskulinitet. Og hvorfor ikke? Selv om Charlie er 71 år her og har blitt litt bredere i ansiktet, er han perfekt som den sosiopatiske hardhausen som gjør livet surt både for mannskap og blindpassasjerer. Humphrey van Weyden (Reeve) og Flaxen Brewster (Stewart) er de eneste overlevende etter et skipsforlis. Men kanskje hadde de ønsket at de hadde blitt i vannet, når de finner ut at de har blitt reddet av kaptein Wolf Larsen (Bronson) og hans mannskap. Offisielt skal de ut for å jakte på sel, men det egentlige målet er å finne og drepe kapteinens bror, Death Larsen. Produksjonen på denne TV-filmen er i billigst lage, men både Reeve og Bronsern gjør gode ting med rollene sine. Grei underholdning en søndag ettermiddag.

Under Siege

USA/1992/Andrew Davis/Steven Seagal, Tommy Lee Jones, Erika Eleniak, Gary Busey, Colm Meaney m. fl.

-I'm just a cook.

Selv om nettstedet imdb insisterer på at Steven Seagals karriere ikke er over, kan vi vel være enige om at han aldri igjen vil nå høydene fra de første 10 årene som filmhelt. Og aller høyest raget nok denne Die Hard-kloningen fra 1992, regissert av actionspesialisten Andrew Davis. Blandingen av høyoktan spenning, aikido-slåssing, skyting og ganske effektive onelinere skulle vise seg å være svært så innbringende - i tillegg til å sørge for et par Oscar-nominasjoner for lyd og spesialeffekter. Da den psykopatiske eks-CIA agenten William Strannix (Jones) og hans menn overtar styringen av krigsskipet Missouri, hadde de ikke regnet med at kokken ombord, Casey Ryback (Seagal), har andre ferdigheter enn matlaging på rullebladet. Personlig synes jeg det hadde vært artigere om de hadde latt ham være kun kokken ombord, men det er nå min mening. Det blir ofte nevnt at av filmens 2 timer, så er Seagal på lerretet i kun 41 minutter. Og hva kan man si? Det var i hvert fall fornuftig av Davis å overlate dialogen til ekspertene, og heller la helten gjøre det han er god til i actionscenene. Og ser vi bort i fra anklagene som har strømmet på mot privatpersonen de senere årene, er det en relativt sympatisk helt Seagal portretterer. Erika Eleniak er selvsagt med av en spesiell grunn, men klarer faktisk å heve seg over babe-rollen. Rykter vil ha det til at Under Siege forpurret planene om en tredje Die Hard-film på et cruiseskip. En oppfølger fulgte 3 år senere.

Treasure Island

USA/1990/Fraser Clarke Heston/Charlton Heston, Christian Bale, Oliver Reed, Christopher Lee, Richard Johnson m. fl.

På 80- og 90-tallet valgte Fraser C. Heston sympatisk nok å filme endel klassiske historier som ga faren en mulighet til å skinne som skuespiller. I denne 'nte filmatiseringen av Treasure Island gjør han den genistreken det er å motstå fristelsen til å modernisere noe som helst. Dette kunne like gjerne vært filmet på 50-tallet - hvis vi ser bort ifra de ganske imponerende spesialeffektene, vel og merke. Historien er den gamle kjente om unggutten Jim Hawkins (Bale) som snubler over et sjørøverkart og blir med godseieren og den lokale doktoren (Johnson og Julian Glover) til karibien på skattejakt. Charlton Heston har fått gullrollen som den konspirerende Long John Silver, og hans kumpaner Billy Bones og Blind Pew blir spilt av storheter som Oliver Reed og Christopher Lee. Kvalitet og stødighet i alle ledd, altså. Siden filmen er produsert av Ted Turners TCM, så går vi dessverre glipp av ekstramateriale som kunne vist oss glimt av den virkelig gode bakgrunnshistorien her; hvordan det var å spille inn scener med Oliver Reed i et vertshus hvor han ikke gjør stort annet enn å tylle i seg rom.

Pirates

Frankrike/1986/Roman Polanski/Walter Matthau, Cris Campion, Charlotte Lewis, Damien Thomas, David Kelly m. fl.

-It's easier to live without a head than without gold, you numbskull!

Fram til Jack Sparrow dukket opp i 2003 var det heller laber interesse for sjørøvere på kino. Noe denne superdyre filmen bittert fikk erfare. Ikke at det er noe i veien med verken regien, skuespillerne eller handlingen. Publikum ville bare ikke komme. Hvilket er synd, for dette er bra saker. Sjørøverkaptein Thomas Bartholomew Red (Matthau) og hans høyre hånd The Frog (Campion) kommer på sporet av en gullstol ombord på en spansk gallion. Men selv etter at de har fått mannskapet til å gjøre mytteri, tatt passasjerene som gisler og seilt til nærmeste lovløse havn, forfølges de av det ene uhellet etter det andre som hindrer dem i å slippe unna med byttet. Matthau var visstnok ikke Polanskis førstevalg til hovedrollen som piraten Red. Men ikke overraskende fungerer han helt perfekt som en enbeint brumlebass med sans for rom og gull. Campion som Frog og Lewis som Maria-Dolores de la Jenya de la Calde er begge debutanter, og får ikke gjort så mye ut av seg. Thomas er god som motstanderen Don Alfonso de la Torre, men det spørs om ikke det originale valget Timothy Dalton hadde kunnet gjort en mer fargerik innsats. Roy Kinnear er som ventet solid som den lysskye forretningsmannen Dutch. Og ja, det er rockestjernen Ian Dury som spiller Meat Hook. 

Orions Belte
Norge/1985/Ola Solum/Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal, Hans Ola Sørlie, Kjersti Holmen, Jon Eikemo m. fl.

Det norske kinopublikummet har mye å takke Ola Solum for. Ikke bare hadde han en cv andre regissører her hjemme kunne misunne ham, han sto også bak en av de ytterst få filmene vi følte at vi kunne vise til verden uten å bli flaue. Ser man på Orions Belte i dag blir man slått av hvor utrolig proff den er. Actionscenene, spesialeffektene og oppbyggingen av historien er langt forbi "bra til å være norsk", den er av internasjonal klasse. Dialogformidlingen er det vel strengt tatt bare Jordal og Eikemo som kommer helskinnet ut av, men det som blir sagt er det ingenting i veien med. Og naturbildene fra nordområdene er helt fantastiske. Eventyrerne Tom (Jordal), Lars (Ousdal) og Sverre (Sørlie) havner på Sovjetunionens dødsliste, da de finner en lyttestasjon på en ubebodd øy i nærheten av Svalbard. Og det skal vise seg at heller ikke deres egne myndigheter har gode hensikter når det gjelder terrorbalansen i nord. Den kalde krigen og storpolitikk hviler tungt over Orions Belte. Men den spennende historien og den kjappe redigeringen får det hele til å fungere som en ren actionfilm også. Det ble spilt inn en engelskspråklig versjon samtidig med den norske, da med engelskmannen Tristan de Vere Cole i registolen.

The Ice Pirates
USA/1984/Stewart Raffill/Robert Urich, Michael D. Roberts, Mary Crosby, Ron Perlman, Anjelica Huston m. fl.

Første halvdel av 80-tallet var en god periode for science fiction-fans. Og ikke bare på kino. Det relativt ferske videomarkedet formelig flommet over av Star Wars-, Mad Max- og Escape From New York-kopier. Noen av dem var til og med severdige. The Ice Pirates er en mer underholdende enn god liten film fra en framtid der vann har blitt mangelvare. Ispiraten Jason (Urich) og hans gjeng av krigere (Perlman, Huston og John Matuszak m. fl.) livnærer seg på å stjele is fra The Supreme Commander (John Carradine i en av sine aller siste roller). Men da de kidnapper en prinsesse (Crosby) skjønner de snart at de har blitt oppgradert til frihetskjempere. Robert Urich var hele sitt (altfor korte) liv en stjerne som bare ventet på det store gjennombruddet. The Ice Pirates var ikke det, men han får likevel vist hva han var god for som actionhelt med glimt i øyet. Om ikke annet, så får regissør Raffill i hvert fall vist at det går an å lage brukbar sci-fi på et lavt budsjett. Pluss i boka for en god Alien-parodi.

Project A

Hong Kong/1983/Jackie Chan, Sammo Hung Kam-bo/Jackie Chan, Biao Yuen, Sammo Hung Kam-bo, Dick Wei, Mars m. fl.

I 1983 hadde Jackie vært en anerkjent actionskuespiller i flere år, og han hadde allerede regissert noen filmer. Men det var først med Project A at han virkelig fant fram til den formelen som skulle gjøre ham til en superstjerne verden over. Frenetisk kung fu, hårreisende stunts og morsomme innslag for hele familien. Sammen med sine to livslange venner Sammo Hung Kam-bo og Biao Yuen - kalt de tre dragene - gir han oss en oppvisning i hvordan underholdning Hong Kong-style skal se ut. Og takket være klippene under rulleteksten på slutten vet vi at de led for kunsten. Kamnpen mot pirater går ikke så bra i Hong Kong mot slutten av 1800-tallet, og sersjant Dragon Ma Yue Lung (Chan) og hans marinesoldater blir overført til det lokale politiet. Der havner de under kaptein Tzus (Yuen) kommando, og takket være deres felles bekjente, våpenselgeren Fei (Hung Kam-bo), finner de tre ut en måte å ta knekken på sjørøverne. Project A er den første av tre filmer de tre dragene gjorde sammen. Og til tross for hvor vellaget og storslått den er, så er de to andre enda bedre! Stuntet Jackie utfører ved klokketårnet er en hyllest til Harold Lloyds Safety Last! og skrev den 29-årige Hong Kong-skuespilleren inn i historiebøkene.

Yellowbeard

England/1983/Mel Damski/Graham Chapman, Peter Boyle, Cheech Marin, Tommy Chong, Peter Cook m. fl.

-She couldn't be your mother. No woman ever slept with me and lived.

Yellowbeard er en av de filmene hvor man ser at halve Monty Python, Cheech & Chong, Spike Milligan, Madeline Kahn, Marty Feldman og James Mason er med, og tenker at "dette kan ikke gå galt". Vel, det kunne det. Og problemet er, som både John Cleese og Eric Idle var veldig klare på, manuset. Man skulle tro at sjørøversjangeren var en relativt enkel ting å parodiere, men Chapmans manus greier liksom ikke å få noe sving på vitsene. Piraten Yellowbeard (Chapman) rømmer fra fengsel etter 20 år, fast bestemt på å finne skatten han gravde ned før han ble satt inn. Kartet er tegnet inn på hodebunnen til sønnen, og hans gamle crew er klare. Men det er også den britiske marinen. Det som fungerer her, som vitsingen rundt John Cleese' figur Blind Pew og Peter Cooks behandling av ei lita jente som tigger penger, er skikkelig morsomt. Og det er artig å se alle de kjente ansiktene som virkelig forsøker å hjelpe stjernen med å hale dette i land. Men som helthet er dette langt unna det vi forventer av en komiker av Chapmans rang. Seilskutene vi ser er alle den samme båten, opprinnelig bygget for Marlon Brandos Mutiny on the Bounty (1962). Se opp for David Bowie i en liten rolle som en av mannskapet.

Nate and Hayes

New Zealand/1983/Ferdinand Fairfax/Tommy Lee Jones, Michael O'Keefe, Jenny Seagrove, Max Phipps, Grant Tilly m. fl.

Under sjangerfilmens gullalder tidlig på 80-tallet dukket det opp flere glassperler som vandret langs stier allerede gått opp av langt større produksjoner. Ta for eksempel denne fyrrige, lille New Zealandske saken. På overflaten er det en god, gammeldags sjørøverfilm. Men pirker vi litt i den porøse overflaten, så viser det seg fort at det egentlig er en Indiana Jones-kopi vi snakker om. Med tyske skurker, kannibaler med bein gjennom nesa og halsbrekkende stunts på hengebroer over dype djuv. Det siste er forresten interessant, da vår venn Indy ikke hadde med en sånn scene før året etter at denne filmen kom ut. Sjørøveren Bully Hayes (Jones) blir beskyldt for å ha kidnappet forloveden til den vordende misjonæren Nathaniel Williamson (O'Keefe). Da de finner ut at slavehandleren Ben Pease (Phipps) står bak, legger de ut på redningstokt sammen. Men Pease er en hard negl, i tillegg til å ha backup i den lokale tyske flåten. Tommy Lee Jones har så lenge han har vært aktiv skuespiller vært en av de aller kuleste i klassen. Her treffer vi ham midt i actionfasen - komplett med Demis Roussos-look og Barbara Cartland-versjonen av sjørøverklær, overraskende nok uten at det virker verken teit eller distraherende. Michael O'Keefe var på tidlig 80-tall en helt for fans av Caddyshack og lignende. Og han gjør bra ifra seg her også. Men han må selvsagt finne seg i å stå i skyggen av macho-Jones og den vidunderlige Jenny Seagrove.

I predatori di Atlantide

Italia/1983/Ruggero Deodato/Christopher Connelly, Tony King, Gioia Scola, Ivan Rassimov, George Hilton m. fl.

-Don't look like no advanced civilization to me - just a bunch of trees!

Etter noen år i registolen på feelgood-historier som Last Cannibal World (1977), Cannibal Holocaust (1980) og The House on the Edge of the Park (1980), dukket regissøren med det fantastiske navnet Ruggero Deodato opp i videobutikker verden over med denne lille eventyrfilmen. Og her kan vi virkelig si at hver eneste stein har vært snudd. Vi får litt Mad Max 2, en dæsj Assault on Precinct 13, en og annen scene fra Indiana Jones, en porsjon Rambo og stort sett alt annet som var populært i VHS'ens gullalder. Men vær advart, det er ikke rare budsjettet vår mann har å jobbe med, så manus, skuespill og spesialeffekter er deretter. Eventyrerne Mike Ross og Washington (Connelly og King) havner under en båttur i en storm som ser ut til å ha brakt den tapte øya Atlantis til overflaten. Innbyggerne der, som kler seg og reiser rundt som statister fra en lavbudsjetts Escape From New York-kopi, er ute etter å drepe alle uverdige mennesker på jorda. Og snart flykter Mike, Washington og en gruppe overlevende (bl. a. spagettiwestern-veteranene Hilton og Rassimov) for livet. Det skytes, sprenges, løpes og skrikes mye i Atlantis Inferno ("norsk" tittel). Og det er for det meste opp til seeren å avgjøre om det hele er kult på en amatørmessig måte eller rett og slett bare ræva. Ærlig talt tror jeg ikke Ruggero bryr seg så mye om hva vi måtte mene. For dem som måtte lure, Atlantis ligger altså ifølge denne filmen rett utenfor Philippinene. Og er befolket av philippinere og bleike 45 år gamle stuntmenn med bart og hentehår.

The Island
USA/1980/Michael Richie/Michael Caine, Jeffrey Frank, David Warner, Angela Punch McGregor, Frank Middlemass m. fl.

Få skuespillere, levende eller døde, har hatt en så langvarig og variert karriere som Michael Caine. Noen vil nok hevde at han hadde noen dårlige år mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Men tar man en nærmere titt, så vil man se at selv i disse Golden Rasberry-nominerte eventyrene beholdt han stilen. I denne utskjelte, men høyst severdige, thrilleren spiller han en journalist som sammen med sønnen (Frank) drar til Florida for å etterforske en serie skipsforlis. Der støter de på etterkommerne til fortidens pirater, og en kamp på liv og død starter for far og sønn. Det er en velkjent vandrehistorie at Michael Caine pleide å ta roller ut i fra hvor de ble spilt inn. Og det forklarer muligens hvorfor han ser ut til å ha det storveis i enhver film han er med i, bare sola skinner og paraplydrinkene står klare i pausene. Manuset til The Island er skrevet av Peter "Jaws" Benchley, og burde underholde alle som liker havet, pirater og en god maskingeværmassakre som avslutningsnummer.

Beyond the Poseidon Adventure

USA/1979/Irwin Allen/Michael Caine, Sally Field, Karl Malden, Telly Savalas, Peter Boyle m. fl.

-I'm telling ya it's a floating time bomb!

Mot slutten av 70-tallet begynte lufta virkelig å gå ut av katastrofefilm-ballongen til Irwin Allen. Dette nest siste forsøket på å skape spenning ut av en mennesker mot naturen-situasjon, kom ut etter at The Swarm (1978) mer eller mindre hadde tatt livet av sjangeren. Og med den filmen friskt i minne unngikk publikum antakeligvis å se at dette ikke på langt nær er så selvparodierende ille. Kaptein Mike Turner (Caine) og hans mannskap (Field og Malden) ankommer stedet rett etter ulykken med SS Poseidon. Planen er å redde så mye av det som måtte finnes av verdisaker ombord, til at han kan betale banken det han skylder. Men under redningsarbeidet treffer de på både passasjerer som ikke har blitt hentet ut ennå, og den mystiske doktor Stefan Svevo (Savalas), som er der med sitt crew for å berge en stor, illegal våpenlast. Noe som resulterer i både både en katt og mus-lek med nådeløse motstandere, og regelrette skuddueller med maskinpistoler. Michael Caine, som tok rollen etter at Burt Reynolds, Clint Eastwood og John Wayne hadde takket nei, gjør som vanlig en god innsats i hovedrollen. Men man kan jo lure på om det ikke fantes andre jobber han kunne tatt for å betale for livets opphold, enn enda en av Allens brølende og svette helter. Som vanlig er det litt imponerende å se såpass store skuespillere utføre stunts under vann og hange fra bjelker over strategisk plasserte gassflammer. Forhåpentligvis er det litt gøy for dem også. 

The Deep
USA/1977/Peter Yates/Robert Shaw, Jaqueline Bisset, Nick Nolte, Louis Gossett jr, Eli Wallach m. fl.

Filmer om hvilke farer som lurer under vann har alltid vært populære, og da spesielt i årene etter en viss haifilm av Steven Spielberg. Forfatteren av den historien, Peter Benchley, står også bak denne - om skattejakt på Bermuda. Gail (Bisset) og David (Nolte) finner en skatt som de trenger hjelp av dykkeeksperten Reece (Shaw) for å berge. Men de finner også en last med morfin som interesserer gangsteren Cloche (Gossett jr). The Deep er full av flotte dykkescener, mange av dem utført av de tre stjernene selv. Men det de fleste nok vil huske lengst er den livsfarlige murenen som bor i vraket de dykker i, og som er en viktig del av det blodige klimakset mot slutten. Dette er Noltes første virkelig store filmrolle, og Bissets definitive gjennombrudd. Men det er selvsagt 10-barnsfaren, poeten, alkoholikeren og vriompeisen Shaw som stjeler showet her. Og han fikk rollen bare fordi Sean Connery, Robert Mitchum, Burt Lancaster og Charlton Heston takket nei.

Golden Rendezvous
Sør-Afrika/1977/Ashley Lazarus/Richard Harris, Ann Turkel, Gordon Jackson, John Vernon, Burgess Meredith m. fl.

På 60- og 70-tallet var forfatternavnet Alistair Maclean nærmest synonymt med gode filmer. Golden Rendezvous er den 11. filmen basert på en av hans bøker, og kom ut da overflødighetshornet var iferd med å gå tomt. Men jeg mener bestemt at denne er verdt å få med seg. Richard Harris spiller skipsoffiser Carter på gamblingskuta The Caribbean Star, som får mer enn bortskjemte millionærer å hanskes med da leiesoldater tar over båten og planlegger å bruke den i et sjørøvertokt. Jeg har alltid likt Richard Harris. Som actionhelt er han langt mer overbevisende enn sine samtidige Hamlet-tolkere, Richard Burton og Peter O'Toole.  Og i en liten actionhistorie som dette, hvor skuespillerens personlighet erstatter karakterutvikling, er eksentrisiteten hans helt perfekt. Ann Turkel, som på denne tiden var gift med Harris, har ikke uventet svært god kjemi med sin motspiller. For de spesielt interesserte kan det også nevnes at flere av scenene her foregriper lignende ting i Steven Seagals Under Siege (1992), dog i en litt mindre skala.

Swashbuckler
USA/1976/James Goldstone/Robert Shaw, James Earl Jones, Genevieve Bujold, Peter Boyle, Beau Bridges m. fl.

I likhet med westernfilmer har sjørøverfilmer et sett med ingredienser som bør være på plass, om de skal fungere som nettopp sjørøverfilmer. Denne glemte perlen fra 1976 er så sprengfull av alt vi krever av sjangeren, at man kjenner igjen omtrent alt fra alle sjørøverfilmer som har kommet etterpå. I tillegg har den to James Bond-skurker og selveste Darth Vader på rollelista. Ned Lynch (Shaw) og Nick Debrett (Jones) leder en gjeng sjøulker med såpass velutviklet rettferdighetssans at de ikke nøler et sekund da datteren (Bujold) til den avsatte guvernøren på Jamaica trenger hjelp til å få has på skurken (Boyle) som sto bak statskuppet. Og slikt blir det selvsagt mye fekting, kanonskyting, romdrikking og plankegåing av. Shaw og Jones er som skapt for denne type eventyr, og Boyle er en såpass sadistisk skurk at mange vil få et helt nytt syn på faren i "Alle Elsker Raymond" etter å ha sett denne.

Juggernaut
England/1974/Richard Lester/Richard Harris, David Hemmings, Omar Sharif, Anthony Hopkins, Ian Holm m. fl.

Som film kunne ikke Juggernaut vært mer spennende om noen slapp en kjempeedderkopp inn i stua di mens du satt foran TV'n. Det som på overflaten ser ut som en ganske standard katastrofefilm om syv bomber som må desarmeres innen 16 timer om bord på et fullastet cruiseskip, har ved hjelp av Richard Lesters dokumentariske regi og en stor gruppe karakterskuespillere i slengbukser blitt til en thriller som virkelig skiller seg ut fra den gemene hop. I løpet av en time og femti minutter får vi innblikk i alt fra kapteinens (Sharif) kjærlighetsliv, til stewardenes strie tørn med fulle spyposer og underholdningsoffiserens (Roy Kinnear) evige problemer med å få i gang allsangen. Alt  mens klokka går og en stadig svettere Richard Harris klipper både røde og blå ledninger under dekk. Rett og slett genialt.  

The Golden Voyage of Sinbad

England/1973/Gordon Hessler/John Phillip Law, Caroline Munro, Tom Baker, Douglas Wilmer, Martin Shaw m. fl.

De som kjenner Ray Harryhausens arbeid fra tidligere vet sånn noenlunde hva de får servert her. The Golden Voyage of Sinbad er den midterste av i alt 3 historier om eventyreren Sinbad som stop motion-kongen sto bak. Og selv om dette ikke på noen måte er på høyde med klassikerne Jason and the Argonauts (1963) eller Clash of the Titans (1981), så er det nok av levende statuer, skumle kentaurer og ildsprutende drager til at man morer seg greit gjennom filmens 105 minutter. Da Sinbad (Law) og mannskapet hans kommer over en tredjedel av et gullsmykke som viser vei til en stor skatt, legger de ut på en eventyrlig ferd til fjerne kyster. Eieren av smykket, den onde trollmannen Koura (Baker) prøver å sabotere for dem hele veien, og sverger på å komme først til målet. Som i andre monsterfilmer blir skuespillerne nærmest overflødige i en historie som dette. Law har jo aldri vært av de mest energiske på det store lerretet, og gjør lite for å forandre på det under Gordon Hesslers regi. Og lettkledde Caroline Munro blir igjen redusert til et rent blikkfang. Den som gjør best fra seg er Baker, i en rolle som Christopher Lee var tiltenkt. Men alle blekner selvsagt mot Harryhausens forskjellige skapninger. Det er forresten Martin Shaw fra The Professionals som lurer bak den store barten til Sinbads høyre hånd, Achmed.  

Treasure Island

England-Italia-Spania-Frankrike-Tyskland/1972/John Hough/Orson Welles, Kim Burfield, Lionel Stander, Walter Slezak, Angel del Pozo m. fl.

-There'll be a sea mist tonight, and maybe horrors climbing up at us, outta the sea onto the land. Keep watching!

Tatt i betraktning hvor mange innspillinger det finnes, og hvor tett de fleste følger malen, er det egentlig litt artig hvor hardt produsentene jobbet for å få på beina denne engelsk, fransk, tysk, italiensk, spanske versjonen av Robert Louis Stevensons sjørøverhistorie. Og da tenker jeg først og fremst på at de hadde Orson Welles i sin vrangeste fase av karrieren, med på lasset. Men, når det er sagt, den serieøse og hganske mørke stilen regissør Hough har valgt, sørger for at denne Skatten på sjørøverøya faktisk stikker seg litt ut i mengden. Som de fleste nå vet, handler det om unge Jim Hawkins (Burfield) som blir med godseieren (Slezak) og den lokale legen (del Pozo) på jakt etter kaptein Morgans nedgravde skatt. Og som underveis havner i klørne på den notoriske Long john Silver (Welles) og hans bande av mytterister. Litt avhengig av hvilken versjon man ser, så er Orsons dialog enten dubbet av Robert Rietty eller av den store mannen selv. Men vit da at Welles spilte inn alle sine replikker på en kveld, mens han tømte innpå vin. Så det er nødvendigvis ikke din hørsel det er noe i veien med. Forøvrig spiste stjernen fem hummere og drakk to flasker vin til frokost hver dag under prodiksjonen, og ignorerte regissørens instruksjoner i protest mot at dette opprinnelig hadde vært "hans" film. Men som sagt, resultatet ble mer enn godkjent. Hvis noen synes de kjenner igjen musikken, så ble den "lånt" fra en rekke andre filmer.

The Light at the Edge of the World
USA/1971/Kevin Billington/Kirk Douglas, Yul Brynner, Samantha Eggar, Fernando Rey, Jean-Claude Drouot m. fl.

Til tross for alle sine priser og seriøse filmroller brukte Kirk Douglas det meste av karrieren sin på å være den tøffeste gutten i klassen. Og han var ikke redd for å være verken usympatisk eller unødig voldsom. I denne historien av Jules Verne er han stort sett en grei kar, men filmen i seg selv er røffe saker. Will Denton (Douglas) lever et stille liv som fyrvokter på en avsidesliggende øy utenfor Argentina, da Jonathan Kongre (Brynner) og hans blodtørstige pirater kommer og tar over kommandoen. De har planer om å slukke fyrlyset og la båter grunnstøte for deretter å plyndre dem. Men da hadde de ikke regnet med den gjenstridige Denton. Ikke ulikt de europeiske westernfilmene fra den samme perioden, er The Light at the Edge of the World temmelig blodige saker. Den da 55-årige Douglas fyker rundt blant klippene som en aldrende Rambo og nekter å gi seg før hver eneste pirat er død og begravet til sjøs. Svartkledde og forfengelige Brynner nøyer seg stort sett med å sitte og se på, men møter som seg hør og bør en sosiopatisk sjørøver en grusom og velfortjent død.

Blackie the Pirate

Italia/1971/Lorenzo Gicca Palli/Terence Hill, Silvia Monti, George Martin, Diana Lorys, Bud Spencer m. fl.

-If the young man chooses to be difficult, there are methods other than the whip to loosen his tongue.

Etter megasuksessen med Trinity valgte Bud og Terence å gi seg i kast med kårder, seilskuter og ramsalte sjørøvere. Dog med langt mindre hell. Om det skyldes at Bud bare har en bitteliten birolle her eller det faktum at ikke er så mye sprut over noe av det filmen serverer, det får andre strides om. Sjørøverkapteinene Blackie (Terence) og Skull (Bud) slåss om en gullskatt i en spansk koloni. Dessverre betyr det i Pallis regi at Hill får hoppe rundt, slåss, fekte og være seg selv, mens Bud utelukkende står på dekket til et piratskip og brøler ordre. Fine locations i Italia redder heller ikke så mye denne gang.

When Eight Bells Toll

England/1971/Etienne Perier/Anthony Hopkins, Robert Morley, Nathalie Delon, Jack Hawkins, Corin Redgrave m. fl.

På begynnelsen av 70-tallet trodde mange at James Bond-eventyret var over, og planla å fylle tomrommet med sine egne serier. Alistair MacLean skrev opprinnelig 3 historier om sin helt Philip Calvert for produsent Elliott Kastner, men det ble dessverre med denne ene filmen. Hvilket er synd, for dette er i grunnen spennende saker. Ikke på en storslagen, globetrotteraktig måte, men mer som en blanding av en novelle i et herreblad og en god episode av Scooby Doo. Men Anthony Hopkins er tøff. Og Robert Morley er sitt vanlige morsomme som kolerisk sjef for finansdepartementet. Agent Philip Calvert (Hopkins) får i oppdrag å finne ut hva som skjedde med et skip som fraktet gullbarrer for staten. Oppdraget fører ham til Torbay i Skottland, hvor noen ser ut til å ha truet lokalbefolkningen til taushet. Det er en typisk MacLean-historie dette, med mye klatring i fjellvegger og seiling i grov sjø. Ingen selvskreven suksess, men heftig så lenge det varer.  

Jason and the Argonauts

England/1963/Don Chaffey/Todd Armstrong, Nancy Kovack, Gary Raymond, Honor Blackman, Nigel Green m. fl.

Arbeidsfilosofien til stop-motion guruen Ray Harryhausen var at spesialeffektene hans ikke skulle se altfor ekte ut. Publikum må kjøpe illusjonen og leve seg inn i handlingen. Og akkurat det kan man si han lykkes godt med i denne fantasifulle kultfilmen. Levende statuer, flygende fauner, kong Neptun og ikke minst sverdsvingende skjeletter - Harryhausen bringer alt til liv i det han selv regnet for å være sitt mesterverk. Jason (Armstrong), Herkules (Green) og resten av argonautene drar på jakt etter det gyldne skinnet. Lite aner de at mannen som sendte dem ut på oppdraget er han som myrdet Jasons far. For dem som har sett Clash of the Titans (1981, også med stop-motion av Harryhausen) eller nyinnspillingen og dens oppfølger, Wrath of the Titans, er Jason and the Argonauts velkjent terreng. Men i tillegg til å sette standarden, er filmen også en av de beste påminnelsene om hvor morsomt det kan være med rettlinjete, svart/hvitt-historier om de gode mot de onde. Da Harryhausen fikk æres-Oscar utropte Tom Hanks denne til et av de største mesterverkene i filmhistorien. Og han har vel rett i det. Ihvertfall hvis vi snakker om scenen hvor Jason og gutta slåss mot skjelettene. Den er uovertruffen til dags dato.  

The Crimson Pirate

USA/1952/Robert Siodmak/Burt Lancaster, Nick Cravat, Eva Bartok, Torin thatcher, Christopher Lee m. fl.

-You are a fighter. Fight with us. Fight for something decent.

En skikkelig filmpirat vet selvsagt å svinge seg i tauene og bedrive avansert akrobatikk høyt oppe i masta. Og hvem er vel bedre til den slags enn nettopp den tidligere sirkusartisten Burt Lancaster? Muligens med unntak av Pippi Långstrump på de sju haven (1970) finnes det ingen mer lettbeint, oppløftende og fyrrig sjørøverfilm enn The Crimson Pirate. Inspirert av de gamle Douglas Fairbanks-eventyrene, formelig velter regissør Siodmak og stjernen Lancaster seg i sverdkamper, svinging i tau, slåssing og bording av seilskuter. Sjørøverkaptein Vallo (Lancaster) og hans stumme følgesvenn Ojo (Cravat) lever livets glade dager i karibia på 1700-tallet. Men da de border et britisk skip, og treffer på datteren (Bartok) til opprøreren El Libre, blir de snart involvert i den pågående revolusjonen. Som seg hør og bør har de liberale karene Lancaster og produsent Harold Hecht lagt inn mye symbolikk og handlingselementer som er direkte protester mot kommunistjakten som foregikk i Hollywood på den tiden. Men både dette, og selve tittelen på filmen, så ut til å gå de fleste huset forbi. Lancaster gjorde selvsagt sine egne stunts. Se opp for en ung, skjeggete Christopher Lee i rollen som militærattache.