Alfred Hitchcock

Family Plot
USA/1976/Alfred Hitchcock/Barbara Harris, Bruce Dern, Karen Black, William Devane, Ed Lauter m. fl.

Mesterens aller siste film er mest av alt å regne som en thrillerkomedie, med noen av datidens skuespillere i roller som nok ville blitt spilt av Cary Grant, Tippi Hedren, James Stewart og Grace Kelly i et annet tiår. I våre dager kan den helt klart også sees som en oppvisning i hvordan man filmer en historie uten stadige klipp og veiving med håndholdt kamera. Blanche Tyler (Harris) og George Lumley (Dern) har en liten svindelbusiness gående, hvor de lurer gamle enker til å gi fra seg pengene sine til liksom-synske Blanche. Men en dag kommer de ved en tilfeldighet på sporet av mord- og kidnappingsekteparet Fran (Black) og Arthur Adamson (Devane). Det sies at Hitchcock her for første gang i sin karriere lot skuespillerne improvisere fram store deler av dialogen. Og med disse fire stjernene i storform betalte det seg rikelig. Og gamlefars cameo? Vi kan se siluetten hans gjennom et frostet vindu i en scene fra rådhuset i San Fransisco.

Frenzy
England/1972/Alfred Hitchcock/Jon Finch, Alec McCowen, Barry Foster, Anna Massey, Billie Whitelaw m. fl.

Hitchcocks første film i England på mange år var også en av hans mest sleazy affærer. Derav 18-årsgrensen på kino. Den inneholdt flere nakenscener og en rekke ubehagelige drapsscener. Men også en god porsjon av den gamle magien. Hele London lever i frykt for Slipsmorderen, som strør om seg med kvinner kvalt med slips. Den forfyllede bartenderen Blaney (Finch) blir snart mistenkt av alle rundt ham. Noe den ekte morderen, den hyggelige grønnsaksselgeren Rusk (Foster), vet å utnytte. Frenzy er en litt vanskelig film å like. Det finnes så og si ingen sympatiske figurer her. Og Rusks voldtekter/drap er så nitid filmet at det blir i meste laget. Men som spenningsfilm holder den selvsagt mål. Og scenene fra et sommerlig London på tidlig 70-tall er fine.

Torn Curtain

USA/1966/Alfred Hitchcock/Paul Newman, Julie Andrews, Lila Kedrova, Hansjörg Felmy, Wolfgang Kieling m. fl.

Det er ingen hemmelighet at Hitchcock var misfornøyd med denne filmen. Han mistrivdes under innspillingen og satte liten pris på at produsentene prakket på ham store og dyre stjerner som Newman og Andrews. Likevel håper jeg ikke dette avskrekker noen fra å se filmen. Det er kanskje ikke Hitchcock fra øverste hylle, men det er fortsatt Hitchcock. Professor Michael Armstrong (Newman) hopper av til Øst-Tyskland. Til assisten/forlovede Sarah Shermans (Andrews) store overraskelse. Men snart viser det seg at Armstrong er på oppdrag for den amerikanske etterretningen. Et oppdrag som setter dem begge i fare. Hvis vi tar bort den litt latterlige kald-krigsretorikken og de litt billige skuespillerknepene som framstiller øst-tyskere litt som nazistene i enda eldre filmer, sitter vi igjen med en spenningsfilm som kunne foregått hvor som helst. Et "realistisk" drap på en agent virker nesten litt malplassert, men er kanskje det man husker best. Hansjörg Felmy, som spiller funksjonær Gerhard, er kanskje best kjent for norske seere som den tyske detektime-helten Haferkamp. 

North by Northwest
USA/1959/Alfred Hitchcock/Cary Grant, Eva Marie Saint, James Mason, Martin Landau, Leo G. Carroll m. fl.

Ifølge flere biografier er North by Northwest bevisst satt sammen av scener Hitchcock og manusforfatter Ernest Lehman ønsket å se på film. At historien fungerer så bra som den gjør, og at resultatet ble så bra som det ble, får vi nok tilskrive talentet de begge besatt. Dette er nærmest en lærebok i hvordan man lager en publikumssuksess, og ikke minst James Bond-produsentene har mye å takke Hitchcock regi og Cary Grants spillestil for. Reklamemannen Roger Thornhill (Grant) blir feilaktig tatt for å være agenten George Kaplan. Det fører ham inn i en nervepirrende tilværelse hvor både fiendtlige spioner (Mason og Landau) og etterretningstjenesten (Carroll og Saint) utsetter ham for den ene farlige situasjonen etter den andre. James Bond-forfatteren Ian Fleming likte North by Northwest så godt at han ønsket seg Hitchcock og Grant da Dr No skulle spilles inn. Men ingen av dem ville binde seg til en langvarig serie på det tidspunktet. Hitchcock brukte dog Sean Connery fem år senere i Marnie, så ringen ble på et vis sluttet.

The Man Who Knew Too Much

USA/1956/Alfred Hitchcock/James Stewart, Doris Day, Brenda de Banzie, Bernard Miles, Ralph Truman m. fl.

Når en registørrelse som Hitchcock lager en nyinnspilling av en av sine egne filmer (The Man Who Knew Too Much, 1934), så skulle man tro at det var noe han ønsket å forbedre eller gjøre om på. Men visstnok foretrakk han alltid den første versjonen selv. Uten at det hemmer denne versjonen på noen som helst måte. Dette er klassisk Hitch. Josephine (Day) og Benjamin (Stewart) McKenna er på ferie i Marocco, da de blir vitner til et mord. Før han dør rekker offeret å hviske opplysninger om et kommende attentat i Royal Albert Hall til Benjamin. Like etterpå blir sønnen Hank (Christopher Olsen) kidnappet, og ekteparet ser ingen annen utvei enn å reise til London. Jeg vet ikke om det er en bevisst handling fra regissørens side eller om det bare oppfattes sånn nå i våre dager, men slik de framstår for meg er herr og fru McKenna slettes ikke særlig sympatiske. Desperasjonen til foreldre som leter etter barnet sitt får Stewart og Day fint fram, men etter først å ha sett dem braute seg vei gjennom Nord-Afrika føler vi egentlig ikke særlig med dem. Heldigvis er skurkene av ypperste klasse. Og historien er spennende hele veien. Avslutningsscenen er 12 minutter uten dialog og en fantastisk oppvisning av Hitchcocks talenter.

The Trouble With Harry

USA/1955/Alfred Hitchcock/John Forsythe, Shirley MacLaine, Edmund Gwenn, Mildred Natwick, Mildred Dunnock m. fl.

Skvist inn mellom storkanonene To Catch a Thief (1955) og The Man Who Knew to Much (1956) er The Trouble With Harry i dobbel forstand en relativt anonym affære. Mesteren ville bevisst ikke ha store stjerner i rollene, det er ingen spesialeffekter å snakke om, ingen cliffhangere, og knapt nok en registrerbar spenningskurve. Og likevel er filmen en fryd å se på. Selvsagt er den det. Det er jo Hitchcock vi snakker om. Da liket av den ukjente Harry Worp (Philip Truex) blir funnet liggende på en tursti utenfor en liten by i Vermont, viser det seg etter hvert at omtrent hele befolkningen hadde et forhold til den avdøde før han døde. Men som den lokale kunstneren Sam Marlowe (Forythe) og den pensjonerte kapteinen Albert Wiles (Gwenn) resonerer, så er det neppe noen som vil savne den usympatiske herr Worp. The Trouble With Harry var visstnok en av Hitch' favoritter blant hans egne filmer. Og det sier litt om stemningen på settet at han valgte å ikke legge seg etter debutanten MacLaine, men heller inntok en faderlig tone overfor henne. Dessverre viste svart humor seg å ikke slå så godt an i USA, så filmen har vært relativt utilgjengelig i mange år. Men de som er så heldige å snuble over den, bør absolutt kjenne sin besøkelsestid. Og for de som lurer, regissøren dukker opp som fotgjenger i bakgrunnen i en scene tidlig i filmen.    

To Catch a Thief
USA/1955/Alfred Hitchcock/Cary Grant, Grace Kelly, Jessie Royce Landis, John Williams, Charles Vanel m. fl.

To Catch a Thief er langt ifra noen tungvekter i Hitchcocks katalog, men med årene har stadig flere fått sansen for denne lettbeinte thrilleren fra det sørlige Frankrike. Den pensjonerte mestertyven John "The Cat" Robie (Grant) blir mistenkt for å ha gjenopptatt sin gamle karriere og bestemmer seg for å fange kopisten på egenhånd. Til å hjelpe seg har han rikmannsdatteren Francess Stevens (Kelly), som slettes ikke er sikker på at Robie er uskyldig. Som sagt, dette er Hitchcock i det humørfylte hjørnet, og Hitch-veteranene Grant og Kelly spiller rollene sine deretter. Det handler mer om høye drinker og designerklær på måneskinnsopplyste balkonger i Cannes og Nice, enn framdrift i mysteriet. Og til tross for aldersforskjellen på 25 år, er de to stjernene drevne nok til å fake de seksuelle undertonene som vi vet gamle Alfred var så glad i. Akkurat hvem som er den "nye" tyven gjetter vi fort, men det spiller heller ingen rolle så lenge vi får flere prospektkortbilder av croisetten å hvile øynene på.

Rear Window
USA/1954/James Stewart, Grace Kelly, Wendell Corey, Thelma Ritter, Raymond Burr m. fl.

Det har vært skrevet mange spaltemetre om Hitchcocks mange tilbøyeligheter. Men få av filmene hans dykker så langt ned i en av dem som denne. Her får nemlig kikkerne blant oss sine egenheter beskrevet med mesterens øye for detaljer. Nyhetsfotografen L.B. Jefferies (Stewart) har brukket beinet og tilbringer en rekordvarm sommer med å studere sine naboer. Men snart er han, kjæresten Lisa (Kelly) og sykepleieren Stella (Ritter) overbevist om at naboen tvers over gården (Burr) har drept og partert kona si. Som det sømmer seg et regissørgeni er mer eller mindre alt vi ser filmet fra Jefferies synsvinkel. Og all musikk vi hører er live fra de andre leilighetene. Settet var fram til da verdens største. Og Hitch satt i nærheten av kamera og regisserte de andre skuespillerne over radio. Som seg hør og bør en historie for og av kikkere får vi, i tillegg til det nevnte drapet, et vell av scener med unge blondiner som bader, kler på/av seg og danser i undertøyet. Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt.

Dial M for Murder
USA/1954/Alfred Hitchcock/Ray Milland, Grace Kelly, Robert Cummings, John Williams, Anthony Dawson m. fl.

Det som alltid slår meg når jeg ser filmer av Alfred Hitchcock, selv de aller eldste, er hvor rå de må ha virket i sin egen tid. Eksplisitt vold, seksuelle undertoner, grovkornet dialog - Hitchcock hadde det meste på plass. Og det lenge før de fleste andre filmskapere. Her dykker han ned i den eldgamle øvelsen "det perfekte mord" på sin sedvanlige, elegante måte. Tony Wendice (Milland) oppdager at kona (Kelly) er utro, og planlegger å bli kvitt henne på en utspekulert måte. Men saker og ting går slettes ikke som han har tenkt. Selv om dette bokstavelig talt er filmet teater, klarer den gamle mesteren også her å tilføre så mange filmatiske finurligheter at enkeltscener har blitt kopiert i det uendelige. Hvem kan for eksempel glemme Brian De Palmas versjon av saksescenen i Obsession (1976). Filmen ble nyinnspilt av Andrew Davis som A Perfect Murder i 1998.