Lee Van Cleef

Codename Wildgeese
Italia-Tyskland/1984/Antonio Margheriti/Lewis Collins, Lee Van Cleef, Klaus Kinski, Mimsy Farmer, Ernest Borgnine m. fl.

Da strømmen av spagettiwesterns dabbet av på slutten av 70-tallet, begynte italiensk filmindustri å ta for seg en del andre sjangere de kunne lage billige kopier av. Mad Max (1979), Escape From New York (1981) og First Blood (1982) ble hyppig brukt som mal for blodige actionfilmer med en halvkjent amerikansk c-skuespiller i hovedrollen. Også The Wild Geese (1978), med blant andre ranglefantene Richard Burton og Richard Harris som kaldblodige leiesoldater på oppdrag i Afrika, ble funnet verdig en håndfull "oppfølgere". En av de mer proffe versjonene er dette italiensk-tyske samarbeidet, med en rolleliste av gamle westernveteraner som Lee Van Cleef, Ernest Borgnine og Klaus Kinski i biroller, var Margheritis Kommando-trilogi. Kaptein Robin Wesley (Collins) og hans gjeng av hardbarkete leiesoldater får i oppdrag av amerikanske og engelske myndigheter å sprenge opiumfeltene til en krigsherre i Det Gyldne Triangel. Ting går selvsagt ikke som planlagt, og etter endt oppdrag må de ikke uventet kjempe seg ut av jungelen igjen ved å sprenge en rekke ting i lufta. Dette er på ingen måte høykvalitets action eller et skuespillermessig mesterverk. Ernest Borgnine ser ikke ut til å være klar over hva han er med i, og forsøker seg på en slags comic relief-greie. Klaus Kinski regner åpenbart med at alle skjønner at han er skurken fra første sekund og telefonerer inn sin innsats. Lee Van Cleef er like tøff som vanlig, om enn litt preget av sviktende helse. Og Lewis Collins, stakkar? Mannen som en gang i tiden ble nevnt som en mulig James Bond? Vel, han er på dette tidspunktet så klar over at TV-serien The Professionals på 70-tallet var høydepunktet i karrieren, at han for det meste ser ut som om han prøver å finne ut hva lønna hans blir hvis han regner om fra lire. Men, og det er alltid et "men", det hele er likevel svært så underholdende hvis man har sansen for eksotiske locations, machoreplikker og høye smell. Og, I kid you not, biljakter laget med modeller! Margheriti fikk senere istand to oppfølgere til denne filmen, Commando Leopard (1985) og The Commander (1988), begge med Lewis Collins i hovedrollen og vekselsvis med Klaus Kinski eller Lee Van Cleef som støttestjerne.     

Escape From New York

USA/1981/John Carpenter/Kurt Russell, Lee Van Cleef, Isaac Hayes, Ernest Borgnine, Harry Dean Stanton m. fl.

På begynnelsen av 80-tallet dukket det opp et knippe filmer som skulle forandre alt på actionfronten. First Blood (1982), Mad Max 2 (1981) og Escape From New York satte en ny standard for hvordan relativt enkle historier kunne gjøres bedre og visuelt langt mer spennende. Som tilfellet er med de aller fleste filmene til John Carpenter er det i bunn og grunn en omarbeidet western vi snakker om. Men kulissene, punk-garderoben og mega-skuespillet gir det hele en post-apokalyptisk, nesten skrekkfilm-aktig, følelse som gjør at vi hele tiden vil se mer av denne verdenen. Det er nok av action i filmen, men scenografen fortjener en større takk enn manusforfatteren, for å si det sånn. I 1997 blir hele Manhatten brukt som et høysikkerhetsfengsel. Når den amerikanske presidentens (Pleasence) fly styrter i området, sender sikkerhetssjef Hauk (Van Cleef) fangen Snake Plissken (Russell) inn for å hente ham. Men flere innenfor murene vet nøyaktig hvor verdifull deres nye cellekamerat er. Dette var Russells første "voksne" rolle i en actionfilm, og det var mange før ham på lista (Charles Bronson, Chuck Norris, Nick Nolte m. fl.) før han endelig fikk rollen. Rollefiguren Plissken er åpenbart inspirert av den unge Clint Eastwood. Noe som gir scenene med Lee Van Cleef en ekstra dimensjon. Donald Pleasence spiller som vanlig en mellomting mellom halv- og helgal. En oppfølger, Escape From L.A., kom 15 år senere, men etterlot seg ikke noe i nærheten av den samme statusen.

The Squeeze

Italia/1978/Antonio Margheriti/Lee Van Cleef, Karen Black, Edward Albert, Lionel Stander, Robert Alda m. fl.

"The place was New York City. The rip-off was worth six million in diamonds. The double-cross was worth more lives than you can count!" 

Det å se Lee Van Cleef uten hest og seksløper, i moderne omgivelser, er nesten som å se Telly Savalas med hår eller Bee Gees uten. Ikke at den gamle ringreven ikke klarer seg utmerket bak rattet på en bil eller på 1. klasse i et fly også. I denne thrilleren fra vår gamle venn Antonio Margheriti ("Anthony M. Dawson") får han i en alder av 53 år være litt mer seg selv, komplett med langt hår, ring i øret og kunstnerskjegg. Den tidligere skapsprengeren Chris Gretchko (Van Cleef) blir oppsøkt av Jeff Olafsen (Albert), sønnen til en gammel venn. Jeff trenger hjelp til et innbrudd han er truet av mafiaen til å gjennomføre. Chris sier ja, men aner at det skjuler seg mer bak. Det er en rimelig spennende historie manusforfatter Paul Costello har kokt i hop. Men det skal ikke stikkes under en stol at det er den overraskende vendingen mot slutten som virkelig virkelig gjør denne filmen. Og mye av æren for kvaliteten her skyldes unektelig Karen Blacks innsats. Hun spiller Chris' nabo Clarisse Saunders på en måte bare Karen Black var i stand til på 70-tallet. Lionel Stander er også helt klart med på å tilføre litt klasse. Edward Albert er god som tyv med skjulte motiver, men med bart og langt hår ligner han litt for mye på Ron Jeremy til å bli tatt seriøst. 

God's Gun
Italia/1976/Gianfranco Parolini/Lee Van Cleef, Jack Palance, Richard Boone, Sybil Danning, Leif Garrett m. fl.

I sin aller første filmproduksjon har Golan-Globus (senere Cannon Films) fått flere toppnavn med på laget. Men det er vel strengt tatt alt de har også. Denne italienske filmen, spilt inn i Israel, lider nemlig i overkant av det som etter hvert skulle bli Golan-Globus' varemerke; et anorektisk budsjett, utspekulert sadisme og svært laaangtrukne voldtekter. Da presten (Van Cleef) i en liten prærieby blir skutt av en gjeng bankranere (Palance & co), reiser altergutten Johnny (en 15 år gammel Leif Garrett) til Mexico for å finne prestens revolvermann-tvillingbror (Van Cleef igjen). Men broren har sverget på å leve et fredelig liv, og må ty til litt uortodokse metoder for å få sin hevn. Selv om han i store deler av filmen er belemret med en særdeles horribel parykk gjør Van Cleef en relativt hederlig innsats som brødrene John og Lewis Jackson. Palance på sin side ser konstant ut som om han nettopp har blitt vekket etter en hard kveld på byen, men virker slettes ikke uopplagt. Derimot er det fullt mulig at veteranen Boone er snydens i hver eneste scene han er med i. Pnina Rosenblum, som spiller barpiken Chesty, ble senere innvalgt i Knesset i Israel for partiet Likud.

Take a Hard Ride
Italia/1975/Antonio Margheriti/Jim Brown, Fred Williamson, Lee Van Cleef, Catherine Spaak, Jim Kelly m. fl.

Av en eller annen grunn ga jeg aldri Take a Hard Ride en sjanse da den kom ut på video i Norge på 80-tallet. Det var dumt av meg. For filmen er ikke bare god, den er også spilt inn på et sted jeg og tusenvis av andre nordmenn har vært; westernbyen Sioux City, som ligger mellom Bahia Feliz og San Agustin på Kanariøyene. Jeg har sittet på den samme trappen som Lee Van Cleef! Ranchformannen Pike (Brown) og gambleren Tyree (Williamson) arbeider seg sørover for å levere 86 000 dollar til Pikes arbeidsgivere, men halve vesten ser ut til å vite hvem de er og at de har pengene. Spesielt innpåsliten er den kyniske prisjegeren Kiefer (Van Cleef) og hans gjeng av sammenraskete psykopater. Nærværet av Jim Brown, Fred Williamson og Jim Kelly (som spiller en stum, karatekyndig urinnvåner!) ville nok friste noen og enhver til å kalle dette en blaxploitationfilm. Men regissør Margheriti er ikke så veldig interessert i rasepolitikk. Han er mer opptatt av "stjele" fra Peckinpah og Leone, og å se skurkene bli skutt og falle ned fra 10-15 meter høye klipper. Så resultatet blir noe så fint som at Brown, Williamson og Kelly blir til helt vanlige westernarketyper for oss (selv om vi fortsatt lurer litt på hvor den karatesparkende fyren med afrofrisyren kommer fra) Van Cleef er ikke med så mye som vi kanskje kunne ønske, men til gjengjeld så skyter han noen hver gang vi ser ham. Noe å tenke på under neste tur til syden.

The Stranger and the Gunfighter
Spania-Italia/1974/Antonio Margheriti/Lee Van Cleef, Lieh Lo, Patty Shephard, Femi Benussi, Karen Yeh m. fl.

Her kommer ennå en øst møter vest-western som blander sammen cowboyer, kung fu, komikk og en liten dash erotikk til en underholdende, men litt sjangerforvirret film. Hvem hadde for eksempel trodd at Lee Van Cleef skulle fungere som comic relief i en western? Nevøen til en rik kinesisk businessmann ankommer det ville vesten for å finne formuen onkelen gjemte unna før han døde. Ledetrådene er tatovert på skinkene til en rekke løse kvinner han kjente, og nevøen (Lo) ber den siste som onkelen i live, skurken Dakota (Van Cleef), om hjelp til å komme forbi kvinnenes hissige ektemenn. Filmen er delprodusert av kinesiske Run Run Shaw, og takler derfor kung fu-scenene langt bedre enn skytescenene. Men takket være gode, gamle Lee og et par riktig så sadistiske skurker haler de det i land i filmens siste halvdel. 

Escape From Death Row
Italia/1973/Michele Lupo/Lee Van Cleef, Tony LoBianco, Jean Rochefort, Edwige Fenech, Jess Hahn m. fl.

Det er ikke mange filmer der ute med Lee Van Cleef som ikke er westerns. Og i bunken av filmer hvor han ikke bruker cowboyhatt eller sitter i en sadel er det ikke bare gull, for å si det sånn. Denne gangsterfilmen er helt OK, men kunne vært så mye bedre om Bud Spencer-spesialisten Lupo hadde konsentrert seg mer om krimdelen og ligget unna de halvhjertede forsøkene på komikk a la Trinity-filmene. Mens mafiosoen Frankie Diomede sitter i fengsel blir broren hans drept av rivaliserende gangstere. Men for å få sin hevn må han først komme seg ut av buret. La det være sagt med en gang, Lee Van Cleef er ingen morsom mann, og det er heller ikke Tony LoBianco som Diomedes konstant flirende sidekick. Så det blir ikke noe særlig fart i denne filmen før etter cirka en halvtime, da regissør Lupo har fått jazzmusikken, hattene og alle de andre gangsterklisjeene ut av systemet og lar hevneren Van Cleef få gjøre det han kan best; nemlig å hevne seg. En heftig biljakt med lastebil gjennom Marseille er også med på å heve filmen flere hakk, og det siste angrepet på skurkenes fiskefabrikk er akkurat så bra som man forventer etter at Angel Eyes er blitt utstyrt med en magnum og nok ammunisjon til å forsvare Alamo alene. 

The Magnificent Seven Ride
USA/1972/George McGowan/Lee Van Cleef, Stefanie Powers, Michael Callan, Mariette Hartley, Luke Askew m. fl.

I den 4. filmen om revolvermannen Chris Adams (Van Cleef) og hans forkjærlighet for å samle sammen syv menn til et oppdrag der bare et par-tre overlever, har han denne gang giftet seg og blitt sheriff i en søvning grenseby. I tillegg har han skiftet utseende enda en gang og fått seg tupe. Byttet av skuespiller fra Yul Brynner (film nummer 1 og 2) og George Kennedy (film nummer 3) til Van Cleef tjener det siste kapitlet om Chris' virke som redningsmann for enker og barn godt. Gode, gamle Eagle Eyes har et helt eget grep om westernsjangeren og framstiller hovedpersonen akkurat så kynisk og kald som Brynner forsøkte i de to første filmene, men ikke helt lykkes med. Straffangene Chris denne gang drar med seg til Mexico på et siste selvmordsoppdrag er også såpass hardkokt framstilt at det virker langt mer troverdig enn da de syv opprinnelige kjernekarene dro ut i samme ærend. At de denne gang skal hjelpe en landsby utelukkende bestående av enslige kvinner mot en bande voldtektsmenn, gir det hele en seksuell undertone som passer serien overraskende godt. Som i de andre filmene er den avsluttende kampen både lang og godt gjennomført, og sørger faktisk for at man virkelig ønsker at det var en film nummer 5.

Grand Duel
Italia/1972/Giancarlo Santi/Lee Van Cleef, Alberto Dentice, Horst Frank, Jess Hahn, Klaus Grünberg m. fl.

Etter å ha arbeidet kontinuerlig med lavbudsjettswesterns i europa i 7 år skulle man tro at Van Cleef hadde begynt å bli litt slapp i fisken. Men om så var, så viser han det ikke et eneste sekund i den ekstremt actionfylte Grand Duel. Da den uskyldig etterlyste banditten Phillip Wermeer (Dentice) får hjelp av den avsatte sheriffen Clayton (Van Cleef) til å unnslippe prisjegerne som er etter ham, aner han ikke at han skal spille en viktig rolle i Claytons jakt på de morderiske brødrene Saxon. Grand Duel er en italiensk/tysk/fransk samproduksjon, og de mer observante av seerne vil muligens kjenne igjen flere tyske ansikter fra diverse episoder av Derrick.

Bad Man's River

Spania-Italia-Frankrike/1971/Eugenio Martin/Lee Van Cleef, Gina Lollobrigida, James Mason, Gianni Garko, Jess Hahn m. fl.

Etter hvert som populariteten til de europeiske westernfilmene steg, kunne selv en enkel actionkomedie som Bad Man's River skilte med store stjerner som James Mason og Gina Lollobrigida. I tillegg til navn som Lee Van Cleef, Gianni Garko og Jess Hahn, som var mer hva publikum forventet seg innen sjangeren. Regissør Martins manus og utføring sto muligens ikke helt i stil med Sergio Leones episke historier, og vi hadde helt sikkert klart oss med noen andre enn Gina og James som henholdsvis svindler og revolusjonshelt. Men Lee & kompani sørger for at det er underholdende nok. Banditten Roy King (Van Cleef) og gjengen hans (Garko, Hahn og Simon Andreu) blir overtalt av førstnevntes kone til å slå seg sammen med hennes eksmann Montero (Mason) for å rane den meksikanske hæren for 1 million dollar. Men midt under en revolusjon er det lettere sagt enn gjort. Etter suksessen med Trinity-filmene ble italienske westerns bare mer og mer komiske utover 70-tallet. Humoren i Bad Man's River er muligens ikke den mest sofistikerte, og neppe noen god grunn til å ofre 90 minutter på. Men på actionfronten står det bra nok til til at jeg i hvert fall ikke vil avråde noen å se filmen. Takket være at det britiske selskapet Rank lanserte filmen i England har den alltid vært mer tilgjengelig enn mange andre av Van Cleefs filmer.

El Condor
USA/1970/John Guillermin/Jim Brown, Lee Van Cleef, Marianna Hill, Patrick O'Neal, Iron Eyes Cody m. fl.

El Condor er den første amerikanske filmen Lee Van Cleef gjorde etter å ha skapt seg et navn i europa. Og underlig nok velger regissør Guillermin å bruke ham som en slags comic relief til Jim Browns machohelt. Men det funker faktisk ganske bra. Den rømte straffangen Luke (Brown) og gullgraveren Jaroo (Van Cleef) er ute etter gullet som skal befinne seg i general Chavez' (O'Neal) fort i Mexico. Og de regner med at 84 apacheindianere er nok til å kunne storme festningen. Men Chavez har et par triks i ermet som gjør jobben både farligere og vanskeligere enn Luke og Jaroo regnet med. Det er en brukbar skala på denne eventyrfilmen. Det enorme fortet Chavez regjerer over ble bygget for denne produksjonen og sørger for at det blir skikkelige dimensjoner over actionscenene. Endel god vold og oppsiktsvekkende mye nakenhet spriter også opp historien såpass at filmen skiller seg godt ut i mengden. Som tradisjonen er i de tidligste filmene til Jim Brown er han også her en ladies man av proporsjoner, og det går selvsagt ikke lang tid før han har Chavez' forlovede (Hill) i sin hule hånd. Hill på sin side er nok ikke bare hyret inn for sine skuespillertalenter, og får vist seg ganske ettertrykkelig fram i løpet av filmens 97 minutter. Ikke at vi klager.

Barquero
USA/1970/Gordon Douglas/Lee Van Cleef, Warren Oates, Forrest Tucker, Kerwin Mathews, Mariette Hartley m. fl.

Midtveis i sin langvarige europeiske turne var Lee Van Cleef en tur innom hjemlandet i 1970 bl. a. for å bryne seg på Warren Oates i skurketoppform, samt forsøksvis å bli framstilt som sexobjekt. Bandelederen Jacob Remy (Oates) og hans gjeng av våpentyver er bare en ferjetur unna friheten i Mexico. Men ferjemannen Travis er av flere grunner ikke interessert i å ha Remy & Co som kunder. Regissør Douglas fulgte fint opp de føringene som en samlet italiensk og amerikansk 60-tallsproduksjon hadde lagt, og skapte en brilliant setting å slippe Van Cleef (good guy, for en gangs skyld) og Oates (ondere enn noen sinne) løs i. Om det i tillegg var en god ide å presentere godt voksne Lee som en halvnaken og svetteglinsende ladies man med dyrisk dametekke, får den enkelte seer gjøre seg opp sin egen mening om. En fullt påkledd Forrest Tucker som Mountain Phil stjeler uansett hver eneste scene han er med i.

Sabata

Italia/1969/Gianfranco Parolini/Lee Van Cleef, William Berger, Ignazio Spalla, Aldo Canti, Franco Ressel m. fl.

Ved siden av Django og Sartana er Sabata et av navnene det er verdt å merke seg fra det italienske ville vesten. Figuren har opp igjennom årene blitt gestaltet av et halvt dussin skuespillere. Men ingen spilte ham bedre enn den aller første; Lee Van Cleef. Som figur er mannen en slags slektning av Sartana - altså en slags cowboyversjon av James Bond, med flere snedige våpen gjemt unna i lommene - ute på et hemmelig oppdrag. I Van Cleefs hender blir han kanskje litt mer skurkete, men sånn er det jo alltid med gamle Eagle Eyes. Da revolvermannen Sabata (Van Cleef) får snusen i at tre av de mektige mennene i en søvning grenseby har stjålet 100 000 dollar i gull fra hæren, begynner han å presse dem for penger. Da de nekter å betale og heller sender diverse leiemordere etter ham, får han med seg dynamitteksperten Carrincha (Spalla) og akrobaten Indio (Canti), og legger en snedig plan. Sabata er den siste italienske westernfilmen Van Cleef spilte i før han begynte å få hovedroller i amerikanske produksjoner. Men det spørs om ikke de europeiske produsentene var hakket bedre på å bruke mannen til det han var best til. Det er jo unektelig sånn som dette vi vil se ham; Kledd i svart, aldri helt til å stole på og raskere på avtrekkeren enn alle andre. Han var da også tilbake i Italia to år senere, i den tredje filmen om vår mann Sabata (Yul Brynner spilte ham i film nummer 2). Østerrikeren William Berger, som her spiller Banjo, og som nesten kan matche Sabata med winchesteren, er forøvrig en av de mange som har spilt Sabatas "fetter" Sartana på film.

Day of Anger
Italia/1967/Tonino Valerii/Giuliano Gemma, Lee Van Cleef, Walter Gilla, Christa Linder, Yvonne Sanson m. fl.

Mens Clint Eastwood fant det for godt å reise hjem til USA som verdensstjerne etter 3 filmer for Sergio Leone, ble Lee Van Cleef igjen i europa en stund og deltok i flere av de mest minneverdige filmene i sjangeren. I Day of Anger møter han tøff motstand fra italias ukronede westernkonge, Giuliano Gemma, men får likevel vist til gangs hvorfor han var den onde i Leones mesterverk fra året før. Den lyssky revolvermannen Talby (Van Cleef) ankommer en støvete småby på grensen til Mexico for å innkassere en gammel gjeld. Underveis tar han mobbeofferet Scott Mary (Gemma) under sine vinger. Men da Talby etter hvert viser sitt sanne ansikt, ser læregutten seg nødt til å rydde opp i uføret han har vært med på å skape. Ikke ulikt Clinter’n, spilte Van Cleef mer eller mindre den samme hardkokte rollefiguren i alle sine westernfilmer. Og enten han var skurk eller antihelt, var det svært få som kunne hamle opp med ham. Bortsett ifra revolverkunstneren Gemma, da...

Death Rides a Horse
Italia/1967/Giulio Petroni/Lee Van Cleef, John Phillip Law, Luigi Pistilli, Mario Brega, Anthony Dawson m. fl.

Selv om regissør Petroni nekter for det i flere intervjuer, er Death Rides a Horse så inspirert av Leones For a Few Dollars More (1965) at uinnvidde lett kan lures til å tro at det er en Leone-film de ser på (Petroni fikk til og med hjelp av Leones assistent da budsjettet og innspillingstiden ble overskredet, men påstår at han ikke husker noe om akkurat det). Men det å hente inspirasjon fra andre filmer trenger ikke å være en negativ ting. Og i dette tilfellet er det beviselig ikke det. Petronis film står fjellstøtt på egne bein, og er en selvsagt deltaker på enhver toppliste. Det hele begynner stygt med at en unggutten Bill Meceita (spilt av Law som voksen) blir vitne til at en gjeng tyver voldtar og dreper familien hans, før de setter fyr på huset og rir sin vei. Gutten, som blir reddet ut av et mindre blodtørstig bandemedlem, har merket seg flere særtrekk ved mennene og bruker de neste femten årene på å trene med våpen til den dagen han skal få sin hevn. Samtidig kommer revolvermannen Ryan (Van Cleef) ut av fengsel etter femten års straffearbeid, og etter et kort møte mellom de to får Bill mistanke om at Ryan er ute etter å ta de samme mennene som drepte familien hans. Men Ryan er lite villig til å samarbeide, da han primært er ute etter å få erstatning fra mennene som nå har blitt høyt respekterte borgere, og etter hvert utvikler det seg til et kappløp mellom de to hvor de stadig vekk må lure hverandre for å komme først fram til neste bandemedlem. Til slutt møtes de to ved hovedmannen Walcotts skjulested ute i ørkenen, og ved hjelp av de underkuede landsbyboerne går de til angrep på banden. Midt i kampens hete får Bill seg et sjokk, da det viser seg at Ryan er bandemedlemmet som reddet ham ut av flammene femten år tidligere. Petroni benytter seg av en hel rekke triks fra Leones arsenal i Death Rides a Horse - musikk av Ennio Morricone fyller hver eneste scene i filmen, forholdet mellom Ryan og Bill er nærmest identisk med det mellom Van Cleef og Eastwood i For a Few Dollars More og flere av de samme skuespillerne er med - men han trår også til med en del ting vi ikke har sett før. Og etter en rekke dueller/sammenstøt filmen igjennom smeller han til med en avslutning som i all sin episke storslagenhet ikke har vært overgått av noen konvensjonell western fram til i dag. I det som strengt tatt bare er hans andre hovedrolle får Van Cleef (som i en alder av kun 42 spiller langt eldre enn han er) vist at han - og dette er sagt med all respekt for John Wayne, Clint Eastwood og Franco Nero - nok er den mest overbevisende revolvemannen på film, ja, noensinne. Måten han fører seg på, den karakteristiske måten han bærer våpenet på kryss over magen og de iskalde grå øynene får oss til å virkelig tro at denne mannen vet hva han holder på med. John Phillip Law på sin side, som i en alder av 30 år ble kastet ut på dypt vann uten å kunne verken ri eller skyte, er ikke like overbevisende i rollen som Bill. Han sliter med replikkene og er absolutt intet substitutt for Clinter'n, slik det åpenbart er ment fra regissørens side. Men skyteferdighetene han har tilegnet seg på kort tid er rett og slett imponerende, og i de mange actionscenene framstår han som om han ikke har gjort annet i sin korte karriere.

The Big Gundown
Italia/1966/Sergio Sollima/Lee Van Cleef, Tomas Milian, Luisa Rivelli, Fernando Sancho, Nieves Navarro m. fl.

Det er ikke ofte man ser de store mesterne kopiere scener fra andres filmer. Men både rollefiguren Tuco og sluttoppgjøret mellom Eastwood, Van Cleef og Wallach i The Good, the Bad and the Ugly ser ut til å være hentet fra denne filmen. Van Cleef spiller Jonathan Corbett, en lovmann med politiske ambisjoner som lar seg overtale til å jakte på barnemorderen Cuchillo (Milian). Men er virkelig Cuchillo den skyldige? Kvaliteten på The Big Gundown tatt i betraktning, er det fristende å tro at fornavnet Sergio er et fortrinn for regissører i  nettopp denne sjangeren. Sollima står ihvertfall ikke tilbake for sine to mer kjente navnebrødre. Van Cleef er som vanlig god som Van Cleef, og den alltid energiske Tomas Milians minneverdige innsats som Cuchillo sørget for at figuren fikk komme tilbake i Sollimas tredje og siste western Run Man Run (1968). 

The Bravados

USA/1958/Henry King/Gregory Peck, Joan Collins, Lee Van Cleef, Stephen Boyd, Henry Silva m. fl.

John Fords The Searchers (1956) åpnet for et skred av psykisk ustabile hevnere innen westersjangeren. Men der vi åpenbart skulle "skjønne" John Waynes rasistiske Ethan Edwards, er denne historien fra regissør King og hovedrolleinnehaver Peck et angrep på McCarthyismen som herjet i Hollywood. Og Pecks hatefulle Jim Douglass er en vel så formidabel skapelse som The Dukes "helt". Fire menn (Van Cleef, Boyd, Silva og Albert Salmi) er arrestert for drap og skal henges ved daggry. Da de klarer å rømme, tar rancheren Douglass opp jakten. Men det skal vise seg at han har sine egne motiver for å ville få tak i rømlingene. The Bravados er i første rekke en psykologisk hevnhistorie, men det er likevel nok action til at den fungerer som en ren "cowboyfilm". Van Cleef fikk her en av sine første muligheter til å virkelig skinne, og han benytter sjansen godt. Men det spørs om ikke de som lagde plakaten til høyre her overdriver rollen hans en smule.

High Noon

USA/1952/Fred Zinnemann/Gary Cooper, Grace Kelly, Lloyd Bridges, Katy Jurado, Thomas Mitchell m. fl.

På begynnelsen av 50-tallet var Gary Coopers popularitet begynt å falme noe. En liten psykologisk spenningswestern med sterke politiske undertoner virket kanskje ikke som redningen for den aldrende filmhelten. Men takket være et velskrevet manus, god bruk av musikk og senator McCartys kommunistjakt endte filmen opp med 4 Oscarpriser og status som en av de største klassikerne innen sjangeren. På bryllupsdagen sin får marshall Will Kane (Cooper) vite at hans gamle fiende Frank Miller (Ian MacDonald) vil ankomme byen med 12-toget. Desperat forsøker han å samle sammen hjelp til å stå imot Miller og hans menn. Men ingen, ikke engang hans egen deputy (Bridges) har mot til å stille opp. Det legges ikke særlig skjul på at dette er en allegori over den da pågående heksejakten på venstrevridde i det amerikanske samfunnet. Og med svartelistede filmarbeidere både foran og bak kamera, var det nok flere på settet som stilte helhjertet opp om prosjektet. Som kjent irriterte filmen John Wayne såpass at han og Howard Hawks lagde Rio Bravo (1959) som et slags tilsvar. Skjønt, han var ikke mer irritert enn at han hentet Coopers statuett ved Oscarutdelingen året etter. Lee Van Cleef debuterer som en av Millers menn, uten en eneste replikk.