Franco Nero

Django 2
Italia/1987/Nello Rossati/Franco Nero, Christopher Connelly, Donald Pleasence, Licinia Lentini, William Berger m. fl.

Til tross for at det finnes 20-30 filmer der ute med navnet Django i tittelen, så er dette den eneste offisielle oppfølgeren til Sergio Corbuccis banebrytende western fra 1966. Men i likhet med alle kopiene, så er det også kun tittelen som linker denne til originalen. Det og det faktum at Franco Nero er med, selvsagt. Stilmessig har regissør Rossati lagt seg på noe som ligner mer på Fitzcarraldo (1982) enn en ren westernfilm, men den columbianske jungelen er et perfekt bakteppe for en historie som har mer til felles med Rambo enn noe annet. Vår mann Django har lagt maskingeværet på hylla for godt og bor i et munkekloster, da en flamme fra fortiden ankommer og forteller at deres felles datter er tatt av slavehandleren El Diablo. Noe må gjøres, og Django er så absolutt mannen for oppgaven. Innen det har gått 10 minutter har han gravd opp det gamle maskingeværet sitt, funnet noen kule klær i hittegodskassa og lagt ut på et hevntokt som umulig kan ende godt for El Diablo. 21 år etter den første Django er Franco Nero fortsatt en kraft å regne med (han er bare 46 år her), og actionscenene er akkurat spreke nok til å heve filmen et par hakk over røkla. Pleasence stikker innom i noen minutter og spiller sin sedvanlige senil gammel mann-rolle. Men det er Connelly som El Diablo og hans halvnakne muskelkvinne som gjør grovarbeidet her.

The Salamander
Italia/1981/Peter Zinner/Franco Nero, Anthony Quinn, Martin Balsam, Christopher Lee, Eli Wallach m. fl.

Om Berlusconis regjeringstid har lært oss noe, så er det at italiensk politikk er noe helt for seg selv. Eller som Christopher Lees rollefigur sier i denne thrilleren; "Du vet aldri når du må skifte side eller hvem du må alliere deg med i morgen." Oberst Dante Matucci (Nero) avslører planene om et fascistisk statskupp i regi av general Leporello (Wallach) og prins Baldasar (Lee), og sammen med den tidligere motstandsmannen Manzini (Quinn) må han bruke all sin kløkt og styrke for å hindre et blodbad. La det være sagt med en gang; det er en helt "vanlig" thriller vi her har med å gjøre. Hovedpersonen snakker med voiceover og løser saken ved å gå fra punkt a til punkt b og så videre. Det som hever den over gjennomsnittet er, foruten de flotte bildene fra Roma, Venezia og Firenze, hovedsaklig Neros portrettering av Matucci som en hverdagshelt uten verken superkrefter eller IQ på 200. Mannen jobber jevnt og trutt mot en løsning, slik politimenn gjør verden rundt hver dag. Og så har vi selvsagt det faktum at Quinn her faktisk spiller helt OK, uten å skrike eller grine eller skjære grimaser etter hver setning. Slettes ingen liten bragd av en regissør som kun gjorde en film i løpet av hele sin karriere.

Day of the Cobra

Italia/1980/Enzo G. Castellari/Franco Nero, Sybil Danning, Mario Maranzana, Licinia Lentini, William Berger m. fl.

Don't Give a damn, I am the Cobra!

Helt på tampen av den italienske krimbølgen leverte Castellari og Nero fra seg atter et bidrag til sjangeren. Filmen er ikke så utspekulert eller voldsom som deres tidligere samarbeid, og må derfor konkurrere mer med velpolerte amerikanske thrillere enn europeiske varianter. Men historien, og Neros antihelt, har såpass mye sjarm at den fungerer helt fint som en av disse laidbacke Raymond Chandler-inspirerte detektivhistoriene som har florert siden 40-tallet. Larry "Cobra" Stanziani (Nero) blir sendt til Genova av Jack Goldsmith (Berger) hos DEA for å finne narkobakmannen Leo Kandinsky (Michele Soavi). Selv med den verdensvante nattklubb-dj'en Brenda (Danning) og tusenkunstneren Davide (Mario Maranzana) på laget, og det faktum at Cobra er født i byen, er det ingen enkel sak han har fått i hendene. Og snart hoper likene seg opp. Carlo Gabriel Nero, Francos sønn med Vanessa Redgrave, spiller Stanzianis sønn i filmen. Og de som har sett et par hardkokte thrillere før, trenger ikke å gjette tre ganger for å skjønne hva som skjer med ham i løpet av historien. Og det er jo noe av appellen med ikke-amerikanske filmer fra denne perioden. De følger ikke de vanlige konvensjonene til punkt og prikke, og blir dermed såpass annerledes at det blir forfriskende. Men, bevares, dette er ikke noe man vil huske så veldig lenge etterpå. 

Force 10 From Navarone
England/1978/Guy Hamilton/Robert Shaw, Edward Fox, Harrison Ford, Carl Weathers, Franco Nero m. fl.

Force 10 From Navarone begynner der The Guns of Navarone slutter. Mallory og Miller (spilt av Shaw og Fox denne gang) blir med en gruppe amerikanske sabotører (ledet av Harrison Ford mens han fortsatt var kul) til Jugoslavia for å sprenge en bro. Men også denne gang har de en spion i rekkene, som kan ha noe med oppdraget i Hellas å gjøre. Force 10 er litt røffere i kantene enn Guns, og regissør Hamilton satser mer på action og vold enn Thompson gjorde 17 år tidligere. Shaw og Fox er etter min mening bedre som Mallory og Miller enn Peck og Niven, men de andre skuespillerne er det så som så med. Nero gjør sine ting bra som skurken, men både Barbara Bach og Richard Kiel (som begge kom rett fra James Bond-eventyret The Spy Who Loved Me) sliter med sine roller. Foruten regissør Hamilton (Goldfinger, Diamonds Are Forever m. fl.) har hele 4 av skuespillerne her erfaring fra James Bonds verden. En underholdende film, men ingen klassiker. Dette var Robert Shaws siste fullførte film. 

Street Law

Italia/1974/Enzo G. Castellari/Franco Nero, Barbara Bach, Giancarlo Prete, Renzo Palmer, Nazzareno Zamperla m. fl.

Etter suksessen med High Crimes året før, var det naturlig at samarbeidet mellom Castellari og Nero fortsatte i den samme stilen. I Street Law er det aldri tvil om at Charles Bronsons Death Wish er forbildet. Men i motsetning til sistnevntes vigilante-arkitekt Paul Kersey, som sniker seg ut om kvelden og skyter småtyver og overfallsmenn, etterforsker faktisk Franco Neros forretningsmann Carlo Antonelli saken for å få tak i de tre bankranerne som tok ham som gissel. Til å hjelpe seg har han tyven Tommy (Prete) og den litt tvilende kjæresten Barbara (Bach). Castellari tar det kanskje litt mer med ro denne gang. Men formelen fra tidligere er så absolutt på plass. Hvilket vil si heftige biljakter av Remy Julienne, mye skyting og slåssing, musikk av brødrene Angelis og en energisk innsats fra vår mann Nero. Stuntmannen/skuespilleren som spiller lederen av gjengen Antonelli jakter på, har blitt skutt, banket opp, overkjørt og spist av rovdyr i så mange europeiske produksjoner at vi alle burde merke oss navnet som en liten hyllest: Romano Puppo. 

High Crime

Italia/1973/Enzo G. Castellari/Franco Nero, James Whitmore, Delia Boccardo, Fernando Rey, Duilio Del Prete m. fl.

Den legendariske regissøren Enzo G. Castellaris første forsøk innen actionfaget ble så vellykket at ikke bare strømmet folk til kinoene, filmen startet en hel bølge av lignende produksjoner fra Italia. Den såkalte Poliziotteschi-sjangeren skiller seg muligens ikke så mye fra sine slektninger fra USA. Men alt er litt mer, liksom. Volden er grovere, biljaktene heftigere, sex'en mer eksplisitt og handlingen langt mer kynisk. I High Crimes spiller Franco Nero vise-politisjef Belli, som etter drapet på fire kollegaer setter alt inn på å tak i de skyldige. Hans sjef, Aldo Scavino (Whitmore), er redd for de politiske sidene ved saken. Men den dødssyke gangsterbossen Cafiero (Rey) bistår gjerne med informasjon som kan fjerne en eventuell konkurrent fra gata. Man skal lete lenge etter en mer atletisk og energisk skuespiller enn Nero. Og i en handlingsmettet historie som dette får han rikelig med sjanser til å vise seg fra sine beste sider. Litt uvanlig for en dubbet euro-produksjon som dette er dialogen både velskrevet og godt framført. Musikken er av brødrene Angelis og bilstuntsene av Remy Julienne.  

The Mercenary
Italia/1968/Sergio Corbucci/Franco Nero, Tony Musante, Jack Palance, Giovanna Ralli, Eduardo Fajardo m. fl.

Når Franco Nero og Sergio Corbucci samarbeidet kunne du være sikker på tre ting; hovedpersonen var gjerne fra et land litt utenfor allfarvei (skandinavia eller østeuropa), han hadde ofte et snodig navn og garantert masse underlig ansiktsbehåring. Møt polske Sergei Kowalski, leiesoldat med verdens største konemishandlerbart! I sin evige jakt på lettjente penger lar Kowalski (Nero) seg hyre som rådgiver for opprørslederen Paco Roman (Musante). Men med så mye penger i omløp, og den sadistiske Curly Ricciolo (Palance) rett bak dem, skal samarbeidet vise seg å bli vanskeligere enn noen av dem hadde trodd. Helt i tråd med tidligere og senere Nero/Corbucci-samarbeid får hovedpersonen også her meie ned dussinvis av menn med et enormt maskingevær (DjangoCompaneros m. fl.). At The Mercenary fortsatt er en såpass lite sett western, skyldes nok at det underliggende sosialistiske budskapet er hakket for drøy kost for våre venner over dammen.

Texas, Adios

Italia/1966/Ferdinando Baldi/Franco Nero, Alberto Dell'Acqua, Elisa Montes, Jose Guardiola, Livio Lorenzon m. fl.

I motsetning til det åpenbare forbildet Clint Eastwood, var Franco Neros westernhelter av det mer energiske slaget. Han kastet seg rundt, rullet, hoppet og spratt gjerne under skudduellene. Og ikke var han så sparsommelig med dialogen heller, slik hans amerikanske kollega hadde en tendens til å være. Utover dette var han nok likevel den som minnet mest om den største cowboyhelten siden John Wayne. I sin andre western siden gjennombruddet med Sergio Corbuccis Django (også 1966) spiller han Texas-sheriffen Burt Sullivan, som sammen med sin yngre bror reiser inn i Mexico for å finne farens morder. Der støter de på den sedvanlige blandingen av banditter, revolusjonære og lovløse ranchere - alt som skal til for å skape god westernaction. Nero var 25 år på denne tiden, men innehar allerede all den gravitasen og tilstedeværelsen som vanligvis kommer til mannlige skuespillere når de runder 40. Dette er kanskje ikke noen stor eller viktig film, men som god, fartsfylt underholdning leverer den varene mer enn godt nok. Texas, Adios ble spilt inn ikke langt unna der Leone og Clinter'n spilte inn The Good, the Bad and the Ugly, og ifølge Neros dvd-kommentarer omgikks de to stjernene i pausene.

Massacre Time
Italia/1966/Lucio Fulci/Franco Nero, George Hilton, Linda Sini, Giuseppe Addobbati, Nino Castelnuevo m. fl.

Det ble laget over 500 såkalte spagettiwesterns i europa på 60 og 70-tallet. Og statistisk sett vil nok kvantiteten slå ut kvaliteten med en håndfull stemmer. Men for hver tredje skamløse kopi av tidligere suksesser, finnes det også regelrette klassikere som har inspirert filmskapere helt opp til vår tid. De akrobatiske skuddvekslingene i Lucio Fulcis Massacre Time fungerer nærmest som en arbeidstegning for ting John Woo og Richard Donner har gjort 20 år senere. Gullgraveren Tom Corbett (Nero) blir bedt om å komme for å ta hånd om sin forfyllede bror Jeffrey (Hilton), da hjembyens sterke mann overtar barndomshjemmet deres. Med broren på bena igjen og saltaskene fulle av ammunisjon legger brødrene  ut på et blodig hevntokt som en gang for alle vil befri byen fra bandittenes jerngrep. Regissør Fulci er selvsagt mer kjent, ja beryktet, for sine bloddryppende skrekkfilmer fra 70 og 80-tallet. Men som mange av sine kollegaer på den tiden var også han innom westernsjangeren et par, tre ganger. Med MassacreTime som den klart beste.  

Django

Italia/1966/Sergio Corbucci/Franco Nero, Jose Bodalo, Loredana Nusciak, Angel Alvarez, Gino Pernice m. fl.

Da Sergio Leones A Fistful of Dollars (1964) og For a Few Dollars More (1965) så ut til å bli kjempesuksesser over hele verden, tok produksjonen av westernfilmer av som en rakett i Italia og omegn. Sergio Corbucci og regiassistent Ruggero Deodato (senere herostratisk berømt som mannen bak Cannibal Holocaust og The House on the Edge of the Park) hadde allerede laget noen konvensjonelle westerns, da de bestemte seg for å ta den helt ut med en historie de kalte Django (oppkalt etter jazzgitaristen). Opprinnelig var det tenkt at amerikanske Mark Damon (som hadde jobbet med Corbucci før og som hadde vært med på å skrive manuset) skulle spille hovedrollen, men da han måtte trekke seg falt valget på den 23 år gamle Franco Nero. Og om selve handlingen i filmen nærmest var identisk med Akira Kurosawas Yojimbo fra 1961 (som Leones A Fistful of Dollars også var basert på), tok ikke Corbucci noen sjanser når det gjaldt utførelsen. Målet var å lage en neorealistisk, gotisk western som gikk flere skritt lenger enn noen annen film i sjangeren hadde gjort tidligere. Handlingen er som sagt en gammel kjenning, og begynner med at en mann i nordstatsuniform kommer gående inn i en fraflyttet by på grensen til Mexico trekkende på ei likkiste. Mannen, som presenterer seg for de få gjenboende som Django, legger seg allerede den første dagen ut med lederen for en av de to gjengene som terroriserer byen, og blir raskt avskrevet som en død mann av den sympatiske bartenderen. Men da bandelederen og hans menn kommer tilbake dagen etter, viser det seg at Django har et Maxim maskingevær i kista han sleper rundt på, og fem minutter senere er nesten femti av dem drept (det endelige drapstallet i filmen er 137). Lederen for den andre banden i området er en gammel kjenning av Django, og i løpet av en fuktig kveld bestemmer de seg for å rane det lokale fortet for alt det gullet de klarer å frakte med seg. Nå er ikke de to bedre venner enn at Django forsøker å stikke av med hele gullasten, bare for å bli tatt til fange og få hendene sine knust av geværkolber og hestehover. I mellomtiden har bandeleder #1 samlet krefter på ferie i Mexico, og sammen med en tropp federales utrydder han hele gjeng #2 før han begir seg etter Django. Noe som burde være lett som en plett, i og med at vår mann ikke lenger kan bruke hendene. Men Django er ikke en sånn fyr som lar en slik bagatell stoppe seg, og utfallet av den endelige duellen burde ikke overraske noen. Ifølge Franco Nero brukte han og Corbucci en hel dag bare på å finne den rette hatten til Django. Og det er også de små detaljene som gjør at filmen skiller seg ut fra den gemene hopen av samtidige westerns. Den konstante kulda som gjør at vi ser frostrøyken fra skuespillerne, all gjørma i og rundt byen, den amerikanske bandens røde KKK-hetter (som ifølge Deodato ble foreslått av ham fordi statistene de fikk var "en gjeng små, stygge og tannløse gnomer"), den blodige scenen hvor meksikanerne kutter øret av byens uhederlige prest, gjørmebrytinga mellom tre av den lokale saloonens prostituerte og sluttoppgjøret på kirkegården - alt er med på å lage en stemning som heller mer mot skrekkfilm enn tradisjonell western.