Lee Marvin

The Dirty Dozen: The Next Mission

USA/1985/Andrew V. McLaglen/Lee Marvin, Ernest Borgnine, Ken Wahl, Larry Wilcox, Richard Jaeckel m. fl.

-It's a lousy war. This is a lousy prison. And you have a lousy future.

Akkurat hvorfor noen synes det var en god ide med en oppfølger til The Dirty Dozen 18 år etter originalen, er et mellomstort mysterium. Men med 3 av originalskuespillerne på laget, actionhåndverkeren McLaglen bak roperten og et relativt anstendig budsjett, har det i hvert fall blitt brukbar TV-underholdning ut av det hele. Bare noen måneder etter forrige selvmordsoppdrag blir major Reisman (Marvin) frivillig utpekt til å lede et nytt team bak de tyske linjene i Frankrike. 12 dødsdømte fanger skal gjøre sitt beste for å ta livet av en tysk general som planlegger å ta livet av Hitler. Lee Marvin var 60 år da denne filmen ble spilt inn. Og selv om det ikke er mye å snakke om i forhold til for eksempel Schwarzenegger og Stallone, så har alkohol og røyk satt sitt klare preg på ham. Selvsagt ser han steintøff ut i tysk uniform. Men fysikken skriker ikke akkurat at dette er en fyr overkommandoen bør sende på et skarpt oppdrag i fiendeland. Handlingsmessig er dette en ren nyinnspilling av 1967-utgaven. Noe som gir scenene med Borgnines general Worden og Jaeckesl sersjant Bowren et svært så nostalgisk skjær. Vanligvis tøffe typer som Ken Wahl og Sonny Landham gjør sakene sine greit nok, men er dessverre ingen erstatninger for Charles Bronson og Jim Brown. For liksom å hamre inn at dette er laget for godt voksne menn, så lener actionscenene seg tungt på toglkjøring. Innspilt i England. 

Gorky Park
USA/1983/Michael Apted/William Hurt, Lee Marvin, Joanna Pacula, Brian Dennehy, Ian Bannen m. fl.

Under den kalde krigen handlet filmer fra Sovjetunionen som regel om modige amerikanere som smuglet drøssevis av mennesker over til vesten. Gorky Park velger en annen vinkel. Her er hovedpersonen en smart russisk etterforsker og skurken er en grådig amerikansk kapitalist. Den opprørske politimannen Arkadij Renko (Hurt) etterforsker tre drap begått i Gorkijparken. Lenge ser det ut til at KGB har en finger med i spillet, men så dukker den amerikanske pelshandleren Jack Osborne (Marvin) opp på arenaen. Med et vinterlig Helsinki som stand in for Moskva og en actionfylt avslutning i de svenske skogene er Gorky Park en visuelt flott film. I tillegg er historien spennende  og skuespillerne viser klasse hele veien. Dette er den første av i alt 7 historier Martin Cruz Smith skrev om Arkadij Renko. Ingen av de andre er dessverre filmet.

Death Hunt
USA/1981/Peter Hunt/Charles Bronson, Lee Marvin, Carl Weathers, Andrew Stevens, Ed Lauter m. fl.

Bronsons siste film før Michael Winner sørget for å gjøre ham til en av videomarkedets største stjerner, er profetisk nok en virkelig godbit. Med James Bond-veteranen Peter Hunt i registolen, gjensyn med Lee Marvin fjorten år etter The Dirty Dozen og en ikonisk rolle basert på virkelige hendelser i Yukon i 1931 kunne det jo ikke gå veldig galt heller. Den asosiale pelsjegeren Albert Johnson (Bronson) havner i bråk med noen koleriske gullgravere og dreper en av dem i selvforsvar. Den lokale mountien Millen (Marvin) samler sammen en gjeng og tar opp jakten på Johnson, men den ettersøkte mannen er på alle mulige vis herre over både mennesker og natur. Historien er som sagt basert på en virkelig menneskejakt, men summen av alt talentet som er innblandet sørger selvsagt for at det er action og spenning som står i høysetet. Faktisk har den mange likheter med Ruckus (1980) og First Blood (1982), bl. a. hopper Johnson fra et fjell og over i et tre slik Rambo gjør, men jeg tror ikke det kan bevises i en rettssal at alle tre er basert på David Morrells bok om Vietnam-veteranen John J. Rambo. Som nevnt tidligere markerer dessverre Death Hunt slutten på Bronsons lange karriere som leverandør av høykvalitetsaction på det store lerretet. Marvin hadde noen filmer til i seg som kinostjerne.

Avalanche Express

USA/1979/Mark Robson/Lee Marvin, Robert Shaw, Linda Evans, Maximilian Schell, Joe Namath m. fl.

Overraskende mange velger å se dette som en mislykket thriller som misbruker to kjente skuespillere på slutten av deres karrierer. Jeg er mer positiv. Historien i filmen er god. Og actionscenene er helt greie, med mye skyting, eksplosjoner og bil/båt/tog-kjøring. Det er nok helst det at mange hadde sett for seg et mestermøte mellom to av skuespillerne som ble vurdert til Steven Spielbergs Jaws (1975) som en noe...vel, større affære. Robert Shaw fikk forresten rollen, ikke Lee Marvin. Det er ikke noe å gjøre med det, så la oss konsentrerere oss om det vi fikk. Den sovjetiske generalen Marenkov (Shaw) ønsker å hoppe av til vesten. Men vilkåret hans er at han blir hentet av CIA-agent Harry Wargrave (Marvin) og hans team (Evans, Namath m. fl.). Den notoriske spionjegeren Nikolai Bunin (Schell) har nemlig fått jobben med å rydde dem alle av veien, og han feiler aldri. Avalanche Express er oppsiktsvekkende nok spilt inn i Irland. Noe som avsløres ved at alle togscenene fra alpene er gjort med modeller. Ellers er det mange nok scener fra europa til å fremkalle den gode, gamle kald krig-følelsen. Shaws helse var ikke den beste under innspillingen, så han er dubbet hele veien. Og både han og regissør Robson døde før prosjektet var ferdig. Det er hentet inn 3 skurkefjes fra Derrick (Sky Dumont, Arthur Brauss og Horst Buchholz), for autensitetens skyld får vi anta. Richard Marner fra Allo, Allo spiller sovjetisk offiser. En helt grei actionthriller. Og Marvin er som vanlig tøffere enn toget. 

Shout at the Devil

England/1976/Peter Hunt/Lee Marvin, Roger Moore, Barbara Parkins, Ian Holm, Reinhard Kolldehoff m. fl.

-See you in a minute Fleischer. We can shout at the devil together.

To år etter Gold er Roger Moore, Wilbur Smith, Peter Hunt, John Glen og Maurice Binder tilbake i et nytt eventyr fra Sør-Afrika. Og denne gang slår de virkelig på stortromma. Lee Marvin er med som en av sine krakilske dranker-figurer, og handlingen er lagt til utbruddet av 1. verdenskrig, men ellers er det Wilbur Smith-action all the way. Hvilket vil si vakre naturbilder, med lokalbefolkningen som statister og hvite storviltjegere som helter. Men de ligger i krig med tyske styrker, så da skal det liksom være greit. Da elfenbeinsselgeren oberst Flynn O'Flynn (Marvin) trenger en engelskmann som skalkeskjul for å jakte på okkupert tysk mark, og velger Sebastian Oldsmith (Moore), knytter de to et bånd som skal vare livet ut. Og da 1. verdenskrig bryter ut mot Tyskland, og den lokale kommandøren Herman Fleischer (Kolldehoff) under et angrep dreper Oldsmiths datter, lar de to seg hyre av engelske styrker til å senke slagskipet Blücher. Moore kan ikke ha vært spesielt skvetten av seg, siden han i løpet av 70-tallet først samarbeidet med konstant steine Tony Curtis, så dro jorda rundt for å jobbe med den notoriske bråkebøtta Marvin, og senere de genetisk tørste Richard Burton og Richard Harris. Men han gjorde det, og han fikset det rimelig godt. Kjemien med Marvin her er det i hvert fall ingenting å si på. En god eventyrfilm med godt regissert action.

Emperor of the North
USA/1974/Robert Aldrich/Lee Marvin, Ernest Borgnine, Keith Carradine, Charles Tyner, Matt Clark m. fl.

Emperor of the North må være en av de mest macho filmene noen sinne. Joda, vi ser et par kvinner i løpet av de to timene det varer, men resten av historien er viet menn og deres mannlige gjøremål. Delvis basert på historier av og om forfatteren Jack London er det både mening og dybde å finne her. Men også en hardtslående og nådeløs actionfortelling. A No. 1 (Marvin) er kongen av toglufferne i 30-tallets Oregon, og som et ledd i et veddemål har han planer om å kjøre toget til den sadistiske togkonduktøren Shack (Borgnine) helt til endeholdeplassen. På veien påtar A No. 1 seg å lære opp nybegynneren Cigaret (Carradine). Det krever en erfaren mann for å takle Shack. Borgnine representerer selvsagt etablissementet her, Marvin opprøret og Carradine framtiden. Vi sloss for at neste generasjon skal få det bedre. Og den siste kampen mellom Marvin og Borgnine er en aldri så liten fest for de som er fan av nevekamper og illrødt teaterblod. Dette var en av syv filmer Marvin og Borgnine gjorde sammen, og den andre etter The Dirty Dozen (1967) for Robert Aldrich.

Prime Cut

USA/1972/Michael Ritchie/Lee Marvin, Gene Hackman, Sissy Spacek, Gregory Walcott, Angel Tompkins m. fl.

Blant de mange perlene på Lee Marvins CV, er kanskje dette den aller største. I hvert fall sett fra en action-connoissurs sofakrok. Ikke bare får vi den sølvhårete skuespillerlegenden som hardkokt torpedo for den irske mafiaen, med Gene Hackman i godform som pervers skurk og Gregory Wolcott som hans gale bror. Det hele foregår i en sleazy, degenerert landsbygd-setting som ikke ligger veldig mange steinkast unna The Texas Chain Saw Massacre (1974) og True Detective (2014). Legg så til Sissy Spacek som mindreårig sexslave og en Cadillac-spisende skurtresker, så snakker vi om en virkelig klassiker. Kansas City-gangsteren Mary Ann  (Hackman) skylder Chicago 500 000 dollar. Men ikke bare er han frekk nok til å unnlate og betale, han lager, bokstavelig talt, pølser av de som kommer for å innkreve gjelda. Storbymafiaen ser derfor ingen annen utvei enn å sende Nick Devlin (Marvin) for å ordne opp. Og når du får Marvin mot Hackman, må det bli brutalt. Regissør Ritchie er nok kanskje mest kjent for filmene om Fletch på 80-tallet, i tillegg til endel andre komedier. Men mannen hadde også et godt øye for historier som gir seerne en litt uggen følelse. Prime Cut ble da også ansett som litt over kanten i 1972. Blant annet fordi den ganske direkte viser unge jenter (Spacek var 23 år under innspillingen, men ser ut som 14) som selges som slaver til rike, eldre menn. Og selv om actionscenene her er av ypperste klasse, så er det nok vel så mye bihistoriene som gjør at vi sitter igjen med et varig inntrykk fra filmen. Wolcott (hovedrollen i 1959s Plan 9 From Outer Space, hvis noen husker det?) er skremmende god som slakteriformannen med sans for litt for unge jenter, og hvis vi melder ham på TV-serien Hvem tror du at du er? vil det ikke overraske meg mye om han er tremenning av Leatherface.

Pocket Money
USA/1972/Stuart Rosenberg/Paul Newman, Lee Marvin, Wayne Rogers, Strother Martin, Hector Elizondo m. fl.

De som er såpass oppdatert på filmhistorien at de for lengst har gjenkjent bildet øverst til venstre på denne siden, har kanskje lurt på når jeg skulle rote meg til å anmelde filmen det er hentet fra. Vel, den dagen har nå kommet. Og det er ganske riktig Pocket Money fra 1972, med Paul Newman og Lee Marvin, vi snakker om her. En lavmælt, moderne western skrevet av Terence Malick, hvor regissør Rosenberg toner ned den ytre handlingen og heller lar Newman og Marvin få vise hva de kan utrette med en kul bil og masse tequila. Jim (Newman) og Leonard (Marvin) er i Mexico for å kjøpe kveg for en rodeoeier i Texas. Men jobben er vanskelig, og rodeoeieren er mer lyssky enn de først antok. Stilen i Pocket Money minner ganske mye om den brødrene Coen har brukt i flere av sine filmer mange år senere; De fleste menneskene vi treffer er av det heller enkle slaget, og de sier rett ut det de tenker uten å legge fingrene i mellom. Dette slår spesielt sterkt ut når det gjelder Newman, som spiller helt annerledes enn han pleier i denne filmen. Marvin er mer seg selv, men i en langt morsommere versjon enn vi er vant til å se ham.

Hell in the Pacific
USA/1968/John Boorman/Lee Marvin, Toshiro Mifune.

Boorman og Marvins andre samarbeid er bare marginalt mer tilgjengelig enn Point Blank (1967). Men igjen er det en sterk historie som bringer fram det beste i begge to. Og motspilleren, Toshiro Mifune. En amerikansk (Marvin) og en japansk (Mifune) soldat møtes på en øde øy midt under den andre verdenskrig. Motarbeidet av innlært fiendlighet, språkproblemer og naturkreftene må de to lære seg å samarbeide skal de overleve. Både Marvin og Mifune tjenestegjorde i Stillehavet under den andre verdenskrig, og hadde antakeligvis få problemer med å sette seg inn i hvordan de to mennene tenkte. Og som de to eneste skuespillerne i filmen hang jo alt på deres brede skuldre. Slutten er som seg hør og bør en Boorman-film egnet til å irritere noen og enhver. I 1985 lagde Wolfgang Petersen en slags nyinnspilling med science fiction-dramaet Enemy Mine.

Point Blank
USA/1967/John Boorman/Lee Marvin, Angie Dickinson, John Vernon, Keenan Wynn, James Sikking m. fl.

I egenskap av å være førstemann ut vil Lee Marvin nok alltid være den ultimate Parker (han blir kalt Walker i filmen). Men i tillegg er det Lee Marvin vi snakker om, så han vil jo være den ultimate versjonen av alt. Nær sagt som vanlig i Doneld E. Westlakes bøker åpner det hele med at Walker blir skutt og svindlet av kona (Sharon Acker) og en av sine nære venner (Vernon). Og resten av historien handler kort og godt om at han vil ha tilbake de 93 000 de lurte ham for. John Boorman kom til dette prosjektet uten å laget en eneste thriller før, men med Marvins hjelp fant han en stil og en tone som sørget for å gi oss et aldri så lite mesterverk. Ikke alt i Point Blank er like tilgjengelig, og noen av grepene kan virke unødig surrealistiske, men som helhet fungerer den som bare F. Mye på grunn av denne filmen ble Boorman og Marvin tilbudt Dirty Harry. Men de avslo dessverre.

The Dirty Dozen

England/1967/Robert Aldrich/Lee Marvin, Charles Bronson, Richard Jaeckel, John Cassavetes, Telly Savalas m. fl.

-Killin' generals could get to be a habit with me.

The Dirty Dozen er selve bestefaren i menn-på-oppdrag-bak-fiendens-linjer sjangeren. Og med machokjemper som Marvin, Bronson, Savalas, Borgnine, Walker, Jaeckel, Sutherland og Kennedy på rollelista måtte det jo bli noe utover det vanlige. Tolv dødsdømte soldater får tilbud om benådning, hvis de lar seg trene av major Reisman (Marvin) og blir med på et likvideringsoppdrag bak de tyske linjene. I likhet med guttefilmer som The Magnificent Seven (1960) og The Great Escape (1963), også de med Bronson i en prominent rolle, er historien delt opp i like deler trening og utførelse, og handler vel så mye om å gjenfinne et mål med livet som det å drepe slemme skurker. Regissør Aldrich' holder sin stødige actionhånd på rattet, og i god 60-tallsånd ender det ikke godt for flertallet av de involverte. Marvin og Savalas var begge involvert i de forskjellige oppfølgerne som fulgte på 80-tallet.

The Professionals
USA/1966/Richard Brooks/Lee Marvin, Burt Lancaster, Claudia Cardinale, Jack Palance, Robert Ryan m. fl.

Fra første bilde hersker det liten tvil om The Professionals er nært tilknyttet Sam Peckinpahs helt spesielle westernunivers. Både tidsmessig og utseendemessig kan vi si at den plasserer seg midt i mellom Major Dundee (1965) og The Wild Bunch (1969). Og det spørs om ikke det var på grunn av rollen som Henry Fardan i denne filmen at Peckinpah vurderte å bruke Marvin i rollen som Pike i The Wild Bunch. Da den meksikanske banditten Jesus Raza (Palance) kidnapper kona (Cardinale) til rancheren Joe Grant (Ralph Bellamy), hyrer den gamle stabukken 4 profesjonelle revolvermenn (Marvin, Lancaster, Ryan og Woody Strode) til å hente henne tilbake. Men hvor gjerne vil egentlig fru Grant tilbake til ektemannen? I 1966 begynte amerikanske westernfilmer for alvor å ta etter de italienske, og hovedrolleinnehaverne hadde ikke alltid de edleste hensikter. Men hva så? Det er slikt det gjerne blir god action ut av. Foruten Marvin som den trauste grinebiteren av en leder, får vi Lancaster på sitt mest glisende og halvpsykopatiske. Ryan er som vanlig neddempet og småsur. Og Strode ser ut som han bare er glad for å få være med. Men den som kanskje gjør størst inntrykk (slik hun også gjorde det i Barquero med Lee Van Cleef fire år senere) er Marie Gomez som Razas høyre hånd Chiquita, en på alle måter frodig dame som gjerne viser sin makt ved å bade foran de andre mennene i banden. Bak kamera var det visstnok ikke bare fryd å spore. Skuespillerne og crewet bodde i Las Vegas, og perfeksjonisten Lancaster hadde liten tålmodighet med Marvin og Strodes evigvarende fyllefester. Kjemien mellom Burt og Lee var alt annet enn god. Men på lerretet ser vi noe helt annet, og det er vel det som teller. 

The Killers

USA/1964/Don Siegel/Lee Marvin, Clu Gulager, Angie Dickinson, John Cassavetes, Ronald Reagan m. fl.

Uansett hvilket tiår vi velger, er det komplett umulig å finne en film hvor Lee Marvin ikke er skikkelig kul. I denne nyinnspillingen av Robert Siodmaks The Killers (1946) spiller han en av to leiemordere (Gulager er kompanjongen) som gjennom en jobb kommer på sporet av 1 million dollar i ransutbytte. Det meste av handlingen forgår som flashbacks fra planleggingen og utførelsen av selve kuppet. Men rammen rundt det hele, og det som gjør filmen verdt å se, er Marvin og Gulagers jakt på pengene. Det er mye her som nå i ettertid kanskje kan virke litt tregt og gammelmodig. Spesielt scenene hvor trestokken Ronald Reagen (i sin siste film) skal agere hardkokt gangsterboss. Dickinson og Cassavetes gjør heller ikke mye mer enn å være henholdsvis pen og atal. Men, altså, se den for Lee Marvins skyld. Ryktene vil forresten ha det til at siste scene er rent metodeskuespill, etter en laaang og fuktig natt på byen. Regissør Siegel og hovedrolleinnehaveren her var på hvert sitt tidspunkt knyttet til Dirty Harry (1971). Ikke et vondt ord om Clint Eastwood, men det hadde virkelig vært en sann fryd å se den hvithårede legenden spille inspektør Harry Callahan.      

Donovan's Reef
USA/1963/John Ford/John Wayne, Lee Marvin, Elizabeth Allen, Jack Warden, Cesar Romero m. fl.

I John Ford og John Waynes siste film sammen, og Dukes tredje med Lee Marvin, har de pakket sammen filmutstyret og reist på ferie i sydligere strøk. Der har de etablert Waynes World blant solskinn og palmer, og kokt i hop en historie om en gjeng hardtdrikkende slåsskjemper (Wayne, Marvin og Warden) som får problemer da den konservative datteren til den ene dukker opp for å få orden i familieforretningene. Opplegget i Donovan's Reef er som tatt ut av en Bud Spencer og Terence Hill-film, og feelgood-stemningen er så tjukk at den kan skjæres med kniv. Absolutt en passende kompanjong til Wayne og Fords The Quiet Man. Lee Marvins karriere begynte virkelig å ta av på dette tidspunktet, og det kan ikke nektes for at han stjeler de fleste scenene han er med i (som han for så vidt gjorde i The Comancheros og The Man Who Shot Liberty Valance også). Slåsskampen mellom Donovan (Duke) og Gilhooley (Marvin), som hater at de har bursdag på samme dag, er filmens absolutte høydepunkt.

The Man Who Shot Liberty Valance

USA/1962/John Ford/John Wayne, James Stewart, Lee Marvin, Vera Miles, Edmond O'Brien m. fl.

Det hersker åpenbart litt delte meninger om innspillingen av John Fords siste western i svart/hvitt. De mer frittalende deltakerne kan fortelle om en sur og lei regissør som var direkte ufin mot stjerner og mannskap, mens studioet stadig krympet budsjettet og la alle mulige hindringer i veien for ham. Andre igjen sier at valget av svart/hvitt og de TV-aktige innescenene var bevisst for å få fram historien, og at stemningen på settet var mer positiv enn på lenge. Uansett hva som er riktig, The Man Who Shot Liberty Valance er en god film, og "viktig" når det kommer til Ford og Dukes egne forhold til westernmytene. Senator Ransom Stoddard (Stewart) har kommet til byen Shinebone for å delta i begravelsen til Tom Doniphon (Wayne). Stoddard startet sin politiske karriere ved å vinne over banditten Liberty Valance (Marvin) i en duell. Men etter begravelsen forteller han en journalist hva som egentlig skjedde den kvelden Valance ble skutt. When the legend becomes fact, print the legend, var Fords tak på denne historien. Og i løpet av de to timene det varer, forsøker han å gå bak legenden om det ville vesten slik vi tror den utspilte seg. Og hvem andre enn Mister Rettskaffenhet, James Stewart, kunne de valgt til å være motbildet til John Waynes revolverjustis? Wayne samarbeidet 14 ganger med John Ford i løpet av karrieren. Og likevel fortelles det at den kjente regissøren behandlet stjernen sin fryktelig dårlig hele veien. Og denne "lille" filmen fra de to var visstnok intet unntak. På den annen side, når vi hører om Dukes private meninger om verden rundt ham, så kan det hende at han fortjente litt motgang innimellom. Dette er forøvrig filmen hvor Duke ytrer den berømte frasen "pilgrim", som alle imitatorer ynder å bruke. 

The Comancheros
USA/1961/Michael Curtiz/John Wayne, Stuart Whitman, Lee Marvin, Ina Balin, Patrick Wayne m. fl.

Selv om John Wayne stort sett alltid spilte den samme figuren, og filmene hans visuelt sett var ganske like, spesielt fra Rio Bravo i 1959 og fram til han takket for seg med The Shootist i 1976, så tok han av og til noen sjanser. Og skal man først kikke nærmere på disse utstikkerne, så er The Comancheros et godt sted å begynne. Med The Duke som ukreditert medregissør serverer Michael Curtiz (Robin HoodCasablanca m. m.) en litt episodepreget, men absolutt severdig actionhistorie fra det gamle vesten. Texas Ranger Jake Cutter (Wayne) går under cover som selger av stjålne rifler. Til å hjelpe seg har han sørstatsgambleren Paul Regret (Whitman) og Pilar (Balin), datteren til bandelederen han prøver å stoppe. Men før han kommer så langt må han måle krefter mot både galningen Tully Crow (Marvin) og en hær av skyteglade comancheindianere. Sekvensen med Marvin er kanskje filmens morsomste, og kan uten tvil sees som en slags homoerotisk romanse mellom to menn som liker bedre å spise, drikke, slåss og gamble enn å omgåes kvinner. Den siste delen av historien, som foregår i bandittenes leir i grenseområdet mot Mexico, viser mange tegn på å være et slags stilmessig forbilde for alt fra Rio Conchos (1964), hvor Whitman også spiller en av rollene, til Walter Hills Extreme Prejudice (1987).