Steve McQueen

The Hunter
USA/1980/Buzz Kulik/Steve McQueen, Kathryn Harrold, Eli Wallach, LeVar Burton, Tracey Walter m. fl.

Det er en tydelig preget Steve McQueen vi møter i The Hunter, og han døde også bare noen måneder etter at filmen hadde hatt premiere. Likevel er McQueen-magien inntakt og filmen er rent gull for fans av mannen. Mer eller mindre basert på den sanne historien om prisjegeren Ralph "Papa" Thorson som brakte inn over 5000 rømlinger, følger vi McQueen på flere farefulle oppdrag og i kamp mot en psykopat (Walter) som slettes ikke satte pris på å bli innhentet av Papa noen år tidligere. En lettvekter kanskje på en superstjernes CV, men både actionfylt og sympatisk nok til å være et verdig punktum for filmkarrieren. Et morsomt innslag, visstnok på McQueens eget initiativ, er det faktum at Papa er en elendig bilfører. Noe Steve ikke kunne beskyldes for å være.

Tom Horn
USA/1980/William Wiard/Steve McQueen, Linda Evans, Richard Farnsworth, Billy Green Bush, Slim Pickens m. fl.

Steve McQueens nest siste film kom ut det samme året han døde av kreft. Men selv om mannen var syk og avmagret, var viljen og egenrådigheten fortsatt til stede. Ryktene sier at 4-5 regissører fikk sparken fra dette prosjektet før McQueen fullførte jobben på egenhånd. Og kanskje er det derfor Tom Horn er langt mer flatterende for skuespilleren i hovedrollen enn for westernsjangeren. Den tidligere speideren, revolvermannen og skarpskytteren Tom Horn blir leid av kvegeierforeningen i Wyoming for å få slutt på alle tyveriene i området. Horn utfører jobben med knallhard justis, og blir snart en plage for arbeidsgiverne. Til slutt lurer de ham i en felle og får ham hengt for drapet på en 14 år gammel gutt. Det er den dag i dag uenighet om Horn virkelig drepte gutten, men de fleste historikere virker å tro at han kunne ha gjort det i vanvare. Filmen lar spørsmålet henge i luften og konsentrerer seg mer om Horn som person. Det er ingen klassiker vi snakker om her, men solid håndverk fra en stjerne som holdt stilen helt til det siste.

The Towering Inferno

USA/1974/John Guillermin/Paul Newman, Steve McQueen, Faye Dunaway, William Holden, Robert Wagner m. fl.

Med litt velvilje, og uten de ironiske brillene på, kan vi godt si at The Towering Inferno er 70-tallets svar på Roland Emmerichs katastrofefilm-parodi 2012 (2009). Det er ikke på noen måte man kan ta det seriøst. Men hvis man gir seg hen til det universet som presenteres, så er det relativt underholdende. Det står på begynnelsen at filmen er dedikert til brannmenn verden over, og det ser ut til at flere stasjoner har bidratt med ekspertise. Og likevel er det en ganske dårlig beskrivelse av en brann i et høyhus vi får servert, og ditto slett arbeid fra brannfolkene som er involvert. Men Newman er kul og McQueen er tøff. Og det var vel det viktigste for både dem og regissøren. Akitekt Doug Roberts (Newman) er i ferd med å åpne sitt siste prosjekt - verdens høyeste kontorbygg - da det viser seg at dirketørens (Holden) svigersønn (Richard Chamberlain) har tatt noen snarveier når det gjelder det elektriske anlegget. Og snart har det brutt ut brann i 81. etasje. Hvordan skal de klare å redde menneskene på åpningsfesten i 127. etasje? Produsent Irwin Allen, som også fungerte som actionregissør her, var en kort periode på 70-tallet selve kongen av katastrofefilmer. Dette var hans magnum opus, og alt han lagde siden ble til gigantiske kalkuner (The Swarm, 1978 og Beyond the Poseidon Adventure, 1979 er glimrende eksempler). McQueen og Newman hadde en liten feide om hvem som var den egentlig hovedrolleinnehaveren, derfor står navnene deres ved siden av hverandre på rulleteksten. Ellers er rollelisten fylt opp av store navn som spiller sine små historier i grenseland mellom såpeopera og komedie. Slik det pleier å være i katastrofefilmer. Fred Astaire i rollen som gammel svindler er helt bortkastet. Men han får danse litt, da. Artig tidtrøyte man kan velge å synes er spennende eller til å le av.

Bullitt

USA/1968/Peter Yates/Steve McQueen, Robert Vaughn, Jaqueline Bisset, Don Gordon, Robert Duvall m. fl.

Når det blir snakk om Steve McQueens store mesterverk, Bullitt, har de aller fleste mennesker en tendens til å huske bare den fantastiske biljakten midtveis i filmen. Men Bullitt inneholder så mye mer enn bare den beste rattingen i historien. Regissør Yates har fylt den med så mye originalitet og så mange detaljer at vi underveis gjenkjenner utallige ting som har blitt kopiert i senere actionfilmer. Bortsett i fra hovedpersonen, da. Ingen har noensinne klart å kopiere, eller komme i nærheten av, stilen til Steve "The King of Cool" McQueen. Politiløytnant Frank Bullitt (McQueen) og kollegaene hans blir satt til å passe på et mafiavitne over en helg. Ingen vet hvor de har gjemt ham, og likevel blir han skutt av to leiemordere. Frank mistenker først at den ambisiøse statsadvokaten (Vaughn) har noe med saken å gjøre, men skjønner snart at det handler om noe enda mer utspekulert. Den nesten 11 minutter lange biljakten mellom skurkenes svarte Dodge Charger og heltens grønne Ford Mustang, regissert like mye av motorhodet McQueen som oppfinneren av moderne biljakter Yates, har selvsagt veldig mye med legendestatusen filmen etter hvert har fått. Og jeg vil si påstå at den fortsatt er den aller beste. Men dette gjensynet med filmen overbeviste meg også om at den ikke ville ha blitt husket like godt, om det ikke var for at den er en integrert del av handlingen i en film som er så jæskla cool, med en hovedrolleinnehaver som er så uovertruffent stilig, som i Yates' lærebok i hvordan skikkelige politithrillere skal lages. Bill Hendricks, stuntsjåføren som kjører Chargeren, fikk en helt grei skuespillerkarriere i etterkant, med god innsats i The French Connection (1971) og The Seven-Ups (1973), hvor biljakten nesten tangerer Bullitt. For McQueen-fans er Bullitt rett og slett et must-see!

The Thomas Crown Affair

USA/1968/Norman Jewison/Steve McQueen, Faye Dunaway, Paul Burke, Jack Weston, Biff McGuire m. fl.

Fans av nyinnspillingen med Pierce Brosnan og Rene Russo vil nok synes at originalen er en tanke seig og litt for typisk 60-tall. Fans av Steve McQueen og/eller Faye Dunaway vil derimot elske hvert minutt. Som tidskapsel fra jetset-livet for 50 år siden er filmen også et must. I tillegg til at den er en god kuppfilm, da...Millionæren Thomas Crown (McQueen) planlegger og får utført bankran nærmest som en hobby. Da en skarp forsikringsetterforsker (Dunaway) kommer litt for tett på, starter en katt og mus-lek som bare kan ha en vinner. Av alle filmene han spilte i var visstnok dette McQueens favoritt. Og den var sikkert en drøm å spille inn, men vi andre holder vel en knapp på Bullitt (1968), vel..? 

Nevada Smith
USA/1966/Henry Hathaway/Steve McQueen, Karl Malden, Martin Landau, Suzanne Pleshette, Raf Valone m. fl.

Det blir ofte sagt at Steve McQueen skiftet ansiktsuttrykk like ofte som han skiftet hårfrisyre. Og selv om det skulle være et snev av sannhet i akkuret det, så hindret det ham likevel ikke fra å være en av tidenes mest uttrykksfulle skuespillere. Da Max Sands (McQueen) foreldre blir brutalt drept av tre skruppelløse banditter, legger den unge og uerfarne gutten ut på et hevntokt ingen bookmaker i verden ville gitt særlig høye odds. Men takket være gode hjelpere og vennlige fremmede langs veien har Max snart blitt både en god skytter og en kompetent sporfinner. McQueen spilte bare i 3 westernfilmer, i tillegg til 3 sesonger av TV-serien Wanted: Dead or Alive, og likevel er han på mange måter den ultimate filmcowboyen. Alt han brakte med seg fra TV-jobben som prisjegeren Josh Randall og den scenestjelende sidekicken Vin Tanner i The Magnificent Seven blir brukt for alt det er verdt av John Wayne-veteranen Hathaway i Nevada Smith. McQueen rir, slåss, skyter og kaster lasso som om han aldri har gjort annet, og det er synd og skam at han ikke lagde flere westernfilmer opp igjennom karrieren. Handlingen i Nevada Smith er forøvrig ment å være en slags forhistorie for en av karakterene i filmen The Carpetbaggers (1964), da spilt av Alan Ladd. 

The Great Escape
USA/1963/John Sturges/Steve McQueen, James Garner, Richard Attenborough, James Coburn, Charles Bronson m. fl.

24. mars 1944 rømte 76 krigsfanger, deriblant fire norske, fra fangeleiren Stalag Luft III i Polen. 2 nordmenn og en nederlender unnslapp, 73 ble tatt til fange igjen og 50 av disse ble henrettet. Dette er ikke akkurat noen god basis for en krigsfilm av det litt muntre slaget. Så Sturges & co har tatt seg noen friheter her og der. Amerikanerne er selvsagt i fokus, og mye tid går med til å pleie Steve McQueens enorme ego. Og i rettferdighetens navn skal det sies at det meste han foretar seg, blant annet motorsykkeljakten og hoppet over piggtråden, er fordømt underholdende. Bronson spiller Danny "Tunnel King", som mange kanskje husker fra Quentin Tarantinos foredrag om Madonnas "Like a Virgin" i Reservoir Dogs, og gjør såpass bra ifra seg at både James Garner og Richard Attenborough drukner litt i ståheien.

The Magnificent Seven
USA/1960/John Sturges/Yul Brynner, Steve McQueen, Eli Wallach, Charles Bronson, James Coburn m. fl.

I dag er omtrent annenhver film fra Hollywood en nyinnspilling som ikke engang rekker originalen til knærne. Men en gang i tiden kunne en ny vri på et gammelt tema også bety ny vitalitet. Som da John Sturges tok for seg Akira Kurosawas Seven Samurai (1954) og la handlingen til det ville vesten. Til å spille de syv revolvermennene som nesten gratis beskytter en meksikansk landsby mot omflakkende banditter valgte han nesten bare ukjente ansikter, deriblant vår kompis Charlie. Halvt meksikanske Bernardo O'Reilly (Bronson) er den mest sympatiske av de syv, og fungerer nærmest som en kollektiv samvittighet for hele gruppen. Den roen og verdigheten rollefiguren innehadde var noe Bronson skulle ta med seg videre i mange av sine største roller, og var visstnok noen av hovedgrunnen til at Sean Penn hyret ham inn til sin regidebut The Indian Runner 30 år senere. Advarsel; filmmusikken kommer til å spøke i bakhodet ditt i flere dager etterpå.

Never So Few
USA/1959/John Sturges/Frank Sinatra, Gina Lollobrigida, Peter Lawford, Steve McQueen, Charles Bronson m. fl.

Frank Sinatras filmkarriere er et kapittel for seg. I en film kunne han spille seg til en Oscar-nominasjon, mens han i den neste opptrådte som om han bare var innom settet i ti minutter mellom to nattklubbesøk. Hvilket han sannsynligvis også var. I denne lille krigsfilmen, basert på en sann historie om amerikanske kommandosoldater i Burma, er han sånn omtrent midt imellom. I en scene sier rollefiguren hans; "Vi drikker ikke for å bli fulle, men for å få tiden til å gå". Ikke sant? Og nettopp derfor blir ansvaret for å få litt fart i sakene lagt på skuldrene til to skuespillere med mer nerve i lillefingeren enn 'Ol Blue Eyes hadde i hele kroppen; Steve McQueen og Charles Bronson. Og det fungerte såpass bra at regissør Sturges tok begge med seg over i sine to største suksesser; The Magnificent Seven og The Great Escape. Eneste grunn til å se denne er de tre krigsscenene. Romansen mellom Frank og Gina kan trygt sløyfes.