Western

Gunsmoke: The Last Apache
USA/1990/Charles Correll/James Arness, Richard Kiley, Amy Stock-Poynton, Geoffrey Lewis, Hugh O'Brian m. fl.

The Last Apache er den andre filmen av i alt fire hvor norges stolthet James King Aurness spiller en aldrende Matt Dillon, og som i den første har de lagt seg nærmere Zeb Macahan enn den pensjonerte marshallen fra Dodge City (minus den fryktelige parykken de hadde utstyrt ham med i første runde). Det vil si mye friluftsliv og ordknapp omgang med staute indianere. Handlingen er en løs fortsettelse av en Gunsmoke-episode fra 70-tallet, hvor Dillon mistet hukommelsen og endte opp med en datter (som man jo gjerne gjør). 20 år etterpå blir datteren kidnappet av apacher, og gamlefar må ut på jakt. Arness er 67 år gammel her, og ser virkelig sånn ut, men fysikken ser det ikke ut til å være noe i veien med. Ingen høydare egentlig dette, men et fint gjensyn med en gammel helt.

Silverado
USA/1985/Lawrence Kasdan/Kevin kline, Scott Glenn, Danny Glover, Kevin Costner, Brian Dennehy m. fl.

Midt på 80-tallet sørget Clint Eastwood og Lawrence Kasdan for en aldri så liten revival av westernsjangeren. Ingen av filmene var kjempeklassikere, men så absolutt underholdende på hvert sitt vis. Men mens Clintern forsøkte seg med et mytisk riff over både High Plains Drifter og A Fistful of Dollars med Pale Rider, satset Lawrence på en mer familieorientert spenningsfilm. Brødrene Emmett og Jake (Glenn og Costner) støter på en gammel fiende da de kommer tilbake til hjembyen Silverado, og sammen med gambleren Paden (Kline) og cowboyen Mal (Glover) bestemmer de seg for å rydde opp en gang for alle. Det svake punktet her er nok Kevin Kline, som såvisst er en god skuespiller, men som ikke har den autoriteten rollen som tøff revolvermann krever. Glenn, Glover og Costner på sin side består med glans. Likevel er det skurkene, med en massiv Dennehy i spissen, som gjør grovarbeidet her og hever hele filmen opp til god tidtrøyte. En film for hele familien, som de sier.

The Shadow Riders
USA/1982/Andrew V. McLaglen/Sam Elliott, Tom Selleck, Jeff Osterhage, Ben Johnson, Katharine Ross m. fl.

Etter å ha spilt i The Sacketts ønsket Elliott, Selleck og Osterhage å gjøre noe sammen igjen, og fikk overtalt Louis L'Amour til å skrive en ny bok med dem i tankene. Resultatet ble The Shadow Riders, en TV-western som bærer litt preg av at Selleck siden sist har blitt superstjerne som privatdetektiven  Thomas Magnum. Elliott er selvsagt untouchable som storebror Dal, men stakkars Osterhage har blitt skjøvet betraktelig nedover på rangstigen. Da Dal (Elliott) og Mac (Selleck) Traven kommer hjem etter å ha kjempet på hver sin side i borgerkrigen finner de ut at søstrene, lillebroren og kjærestene deres har blitt kidnappet av en bande som vil selge dem som slaver. Sammen med sin verdensvante onkel Jack reiser de to handlekraftige brødrene sporenstreks sørover for å set things a' right. The Shadow Riders kan til tider virke som en litt blekere utgave av The Sacketts, men inneholder såpass mange klassiske skurkefjes i små og store biroller, i tillegg til den ubestridelige sjarmen til de to hovedrolleinnehaverne, at man uansett sitter igjen med en god følelse når den er over. For de spesielt interesserte kan det være verdt å merke seg at L'Amour i boka beskriver Dal som Tom Selleck og Mac som Sam Elliott. Om den 74 år gamle forfatteren tok feil av de to, eller om Selleck ikke var komfortabel med å spille storebroren til den 1 år eldre Elliott, aner jeg selvsagt ingenting om.   

The Sacketts
USA/1979/Robert Totten/Sam Elliott, Tom Selleck, Jeff Osterhage, Ben Johnson, Glenn Ford m. fl.

Mot slutten av 70-tallet var det på TV de mest spennende tingene skjedde innen westernsjangeren, noe den imponerende birollebesetningen i denne miniserien viser med all tydelighet; L.Q Jones, Slim Pickens, Jack Elam, Paul Koslo, Gene Evans og John Vernon. Brødrene Tell (Elliott), Orrin (Selleck) og Tyrel Sackett har alle problemer på hvert sitt hold, men da storebror Tell havner på dødslista til de ondskapsfulle brødrene Bigelow (Elam, Pickens og Evans) er det på tide å samle familien igjen. The Sacketts er basert på 2 av westernforfatteren Louis L'Amours 17 bøker om familien Sackett, og virker selv med sine imponerende 3 timer og 10 minutters lengde nesten som en pilot for en lengre serie. Noe som lett kunne ha gjort Osterhage (ubarbert), Selleck (stor bart) og Elliott (mustasje på størrelse med en vaskebjørn) til TV-legender på størrelse med Pasquinel og Zeb Macahan. De tre skuespillerne spilte tre år senere brødrene Mac, Dal og Jesse Traven i L'Amours The Shadow Riders, en TV-film hvor også Ben Johnson og Gene Evans fra The Sacketts dukket opp.

The Last Hard Men
USA/1976/Andrew V. McLaglen/Charlton Heston, James Coburn, Barbara Hershey, Michael Parks, Jorge Rivero m. fl.

Det er et par-tre skuespillere jeg har store problemer med å se på film, og Charlton Heston er en av dem. Men siden denne filmen er fra hans "bitter gammel mann" -periode ga jeg den en sjanse. Og jeg kan ikke si at jeg direkte angrer på det. Det er på ingen måte noen stor, viktig eller klassisk film. Men godt gammeldags håndverk i alle ledd, det er det. Morderen Zach Provo (Coburn) rømmer fra fengsel med en tanke i hodet; å ta rotta på Sam Burgade (Heston) - mannen som fikk ham buret inne. Og med Burgades datter som gissel får Provo lokket den gamle lovmannen opp i salen igjen. Veteranen McLaglen prøver her og der å gjøre The Last Hard Men til en litt mer voldelig versjon av de gamle klassikerne. Men Charlton Heston er ingen John Wayne og James Coburn ser ikke ut til å bry seg, så det svinger ikke helt. Men bortkastet tid er det ikke.

The Missouri Breaks
USA/1976/Arthur Penn/Marlon Brando, Jack Nicholson, Harry Dean Stanton, Randy Quaid, John Ryan m. fl.

Dette er uten tvil min absolutte favoritt blant Brandos mange underlige opptredener på film. Det må jo ha vært et helvete for regissør Penn når det sto på. Men han har all grunn til å være stolt av resultatet. Rare hatter, bisarre dialekter, diktopplesninger, sang og musikk, foredrag om fugler, kjole og kyse - ingenting er uprøvd når en av vår tids galeste skuespillere får frie tøyler. Og likevel er resultatet en svært  severdig film. En gjeng hestetyver (Nicholson, Stanton & co) får traktens beste regulator (Brando) etter seg og blir maktesløse vitner til at han plukker dem ned en etter en. Robert DeNiro og Al Pacinos møte i Michael Manns Heat (1995) fikk mye presse i sin tid. Men det spørs om ikke dette mestermøtet er hakket hvassere. Og etter The Godfather (1972) og One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975) var selvfølgelig publikums forventninger enorme. Likevel var det ingen stor suksess i 1976. Men det er vel derfor vi har dvd, hva? Som en kuriositet kan det nevnes at kastevåpenet Brando bruker var hans egen oppfinnelse. 

Posse
USA/1975/Kirk Douglas/Kirk Douglas, Bruce Dern, James Stacey, Bo Hopkins, Luke Askew m. fl.

Watergate-skandalen og Nixons avgang preget naturlig nok det liberale Hollywood og filmproduksjonen derfra i lang tid etterpå. I denne westernfilmen klarer regissør og hovedrolleinnehaver Douglas både å være underholdende og si noe vettugt om politisk korrupsjon. Marshal Nightingale (Douglas) har store planer om å bruke tilfangetakelsen og hengingen av togrøveren Strawhorn (Dern) som springbrett i kampen for å bli senator, men den tilsynelatende amoralske banditten har større planer enn å bli rik i en fei. Peter Ustinov sa en gang at når man er med i en Kirk Douglas-film så må man passe på å ikke spille for bra. Og bevisst eller ubevisst, så lar regissør Douglas Dern stjele hele showet fra superstjernen Douglas. Jeg velger å tro at han er en sjenerøs sjel. Uansett, en actionfylt western med et klart og sympatisk politisk budskap om hvor viktig det er at folket og pressen følger nøye med på hva politikere foretar seg for å skaffe seg makt.

Blazing Saddles

USA/1974/Mel Brooks/Cleavon Little, Gene Wilder, Madeline Kahn, Harvey Korman, Slim Pickens m. fl.

Rollen som revolvermannen Jim, som de fleste kaller...Jim, er kanskje ikke helt typisk for Gene Wilders komikk, men til gjengjeld er filmen nesten en ordentlig western. I 1974 entret regissør Mel Brooks perioden som ga oss i hvert fall et halvt dussin skikkelige komedieklassikere. Denne første var en parodi på gammeldagse cowboyfilmer, men den fulgte de tradisjonelle oppskriftene såpass nøye at den får oss til å ville se hvordan det hele slutter. Svindleren Hedley "Ikke kall meg Hedy" Lamarr (Korman) ønsker å drive ut alle innbyggerne i en ørkenby, slik at toget kan gå der. Han ansetter derfor en afrikansk-amerikansk sheriff, og satser på at innbyggernes rasisme skal gjøre jobben. Men sheriffen (Little) får seg raskt flere gode venner, og noen av dem er raske på avtrekkeren (Wilder). Det er såpass mye grovkornet komikk som spiller på rasisme, kroppslyder og sex i filmen at denne jubileumsutgaven på dvd snart er det eneste stedet å se den uklipt. Og da krever den at tilskueren har den politiske tunga rett i munnen. Ellers må jeg si at om det er noen som virkelig skinner i denne komiperlen, så er det Harvey Korman. Mannen var rett og slett genial som den slu skurken - en rolle han skulle gjenta flere ganger for Mel Brooks. Filmen er rettmessig innlemmet i samlingen "1001 filmer du må se før du dør", og er rent komediegull. Regissøren selv spiller sexfiksert guvernør og indianerhøvding som snakker tysk.  

Deaf Smith & Johnny Ears
Italia/1973/Paolo Cavara/Franco Nero, Anthony Quinn, Pamela Tiffin, Ira Von Fürstenberg, Adolfo Lastretti m. fl.

De som husker godt kan sikkert erindre at jeg ikke er noen stor fan av Anthony Quinn. Men en italiensk western fra 1973, med Franco Nero i en av hovedrollene, er et must for enhver fan av sjangeren. Så får det heller være at den godeste Quinn antakeligvis har forberedt seg på rollen som døvstum ved å studere gamle filmer med Harpo Marx. Erastus "Deaf" Smith (Quinn) og hans høyre hånd Johnny Ears (Nero) blir sendt til Texas i 1836 for å avsløre et komplott mot president Sam Houston. Vel framme får de bruk for alle triksene de kan for i det hele tatt å overleve oppdraget. Selv om dette skal foregå i 1836, så finnes det både seksløpere, dynamitt og gatlinggeværer for hånden i nødens stund. Men til tross for, eller kanskje på grunn av, den elendige tidskoloritten er det hele svært så underholdende. En dash italiensk humor, litt vold a la Peckinpah og en velopplagt Nero som den akrobatiske sidekicken Johnny gjør sitt til at dette i min bok vil bli husket som en av Anthony Quinns bedre filmer. Så holder vi tett om at det i stor grad skyldes at han ikke snakker i hele filmen.

The Deadly Trackers
USA/1973/Barry Shear/Richard Harris, Rod Taylor, Al Lettieri, Neville Brand, Isela Vega m. fl.

Av de britiske teaterlegendene (Hopkins, Burton, O'Toole m. fl.) som betalte husleia med mer eller mindre gode roller i actionsjangeren på 60- og 70-tallet, var Richard Harris absolutt den mest troverdige. Denne nådeløst voldsomme westernfilmen, om en sheriff som jakter på banden som drepte hans kone og sønn, var visstnok et prosjekt han la ned mye personlig prestisje i. Og det merkes, for det er et stort spekter han får spille på som skuespiller i løpet av de 105 minuttene det varer. Taylor som hovedskurken, og Brand som hans høyre hånd (som av en eller annen merkelig grunn har en 20 cm lang jernbaneskinne som håndprotese), er begge såpass sadistiske og atale at vi nesten ikke bryr oss om hva slags syke ting Harris gjør med dem. Anbefales kun for dem som like sine 70-tallswesterns depressive og blodige.

The Man Called Noon

England-Italia/1973/Peter Collinson/Richard Crenna, Stephen Boyd, Rosanna Schiaffino, Farley Granger, Patty Shepard m. fl.

Engelske westernfilmer fra slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet kan utseendemessig lett forveksles med de italienske og spanske konkurrentene. Men som regel, og her generaliserer jeg muligens en smule, er de regissert og spilt av mannskap med noe lengre erfaring fra bransjen. Denne stilig utseende og overraskende spennende historien fra mesteren Louis L'Amour ser i hvert fall ut til å nyte godt av Collinson, Crenna og Boyds kjennskap til håndverket. Revolvermannen Noon (Crenna) lider av hukommelsestap, og kan ikke huske verken hvem som drepte familien hans eller hvor det ligger en stor skatt begravd. Kollegaen Rimes (Boyd) og rancheieren Fan Davidge (Schiaffino) forsøker å hjelpe ham, men den uærlige dommeren Niland (Grainger) og bandelederen Peg Cullane (Shepard) ligger hele tiden hakk i hæl. De som har sett en og annen western spilt inn i Spania vil nok kjenne seg igjen i nesten hver eneste scene. Og kombinasjonen av Collinsons øye for bilder, kompetent action og en velskrevet historie gjør dette til vel anvendte 98 minutter. 

The Revengers
USA/1972/Daniel Mann/William Holden, Ernest Borgnine, Susan Hayward, Woody Strode, Roger Hanin m. fl.

Det er egentlig to filmer i samme pakning dette her. På den ene siden har vi den gamle Hollywood-klisjeen om en mann som mister alt og søker hevn, men som oppdager at det er bedre å tilgi og leve videre i fred og fordragelighet. Velkjent terreng, men ikke spesielt interessant. Men siden dette er 1972 og midt under Peckinpah og Leones glansperiode, så har regissør Mann lagt inn akkurat nok kynisme og voldsomme actionscener til at det blir grei underholdning i 90 minutter. Handlingen er en slags miks av The Dirty DozenThe Magnificent Seven og The Wild Bunch (hvor selvsagt både Holden og Borgnine var med), hvilket betyr at en gruppe på 7 (det er så mange likheter med The Magnificent Seven her at dette lett kunne vært en 5. film i den serien) asosiale og voldelige menn med et heller sporadisk forhold til renslighet drikker, banner og skyter en hel haug uskyldige mennesker til skurken ligger seks fot under torva. Punktum. Og det er stort sett det vi får - innimellom noen scener som er så gammeldagse og dobbeltmoralske at det nesten ødelegger filmen. Nesten.

Yuma

USA/1971/Ted Post/Clint Walker, Barry Sullivan, Kathryn Hays, Edgar Buchanan, Morgan Woodward m. fl.

Denne piloten for en TV-serie det aldri ble noe av, er rett og slett et premieeksempel på hvordan man lager rett-fram, no-nonsense dramatikk for både det lille og det store lerretet. Ideen om et krimmysterium lagt til det ville vesten, er også såpass god at det er rart vi ikke har sett mer av det. Den nyansatte marshalen i Yuma, Dave Harmon (Walker), havner allerede første dag på jobb i klammeri med kvegbossen Arch King (Woodward). Men snart får han mistanke om at han er lurt i en felle av ukjente krefter i byen. Clint Walker er en underlig skrue i actionfilmhistorien. Med sitt milde vesen og Gregory Peck-aktige oppsyn, paret med høyden og musklene til Dolph Lundgren, er han uten tvil en perfekt helt for mer handlingsdrevne historier. Men samtidig har han noe melankolsk og nedslående ved seg som gjør at vi lenge tviler på om han er mannen for oppgaven. Velkjente ansikter fra utallige Tv-serier og filmer følger godt opp i birollene. 

They Call Him Graveyard
Italia/1971/Giuliano Carnimeo/Gianni Garko, William Berger, Chris Chittell, John Fordyce, Ugo Fangareggi m. fl.

Med både Carnimeo, Garko og Berger ombord er det kanskje ikke så rart at denne filmen minner mistenkelig mye om en Sartana-film. Garkos rollefigur (han blir kalt både Ace, The Stranger og Camposanto her) handler ihvertfall i samme butikk som den mer kjente revolvermannen, og bruker pussig nok de samme våpnene. To grønnskollinger flytter hjem igjen etter 15 år på skole i øst, og havner midt oppe i en ranchkrig. Med den beryktede leiemorderen Duke (Berger) på motsatt side trenger de all den hjelpen de kan få fra en av Dukes gamle kumpaner (Garko). Men først må de trenes opp. Med E. B. Clucher (Trinity-filmene) som manusforfatter vanker det mange slåsskamper og bløt humor i They Call Him Cemetery, men Garko og Berger haler det hele elegant i land til slutt. Som så mange andre westernfilmer fra denne perioden, opererer også denne med flere titler. Ifølge IMDb opererer den både under A Bullet for a Stranger og They Call Him Graveyard, og uten å kunne noe særlig italiensk ser jeg at originaltittelen har noe med at navnet hans er Camposanto å gjøre. Titlene jeg velger å bruke er alltid de som til enhver tid står på dvd-coveret, i dette tilfellet They Call Him Cemetery

Catlow
USA/1971/Sam Wanamaker/Yul Brynner, Richard Crenna, Leonard Nimoy, Daliah Lavi, Jeff Corey m. fl.

Det er aldri helt enkelt å like Yul Brynner på film. Men i en lettbeint komediewestern som dette fungerer han greit. Han er på ingen måte like interessant som Richard "Oberst Trautman" Crenna eller Leonard "Spock" Nimoy, men absolutt OK. Bandelederen Catlow (Brynner) er ute etter en forsendelse med gull den meksikanske hæren skal frakte gjennom ødemarka, men blir stadig vekk forstyrret av sin gamle venn marshal Cowan (Crenna) og den koleriske prisjegeren Miller (Nimoy), som begge er på jakt etter skalpen hans. I likehet med flere europeiske produksjoner fra denne perioden, er også Catlow spilt inn i Spania med flere italienske og spanske navn på rollelista. Dette sørger for en fin spaghettistemning som gjør det hele til et litt mer spennede prosjekt enn det regissør Wanamaker nok ville ha levert fra seg i hjemlandet. For trekkisene der ute kan det nevnes at Mr Spock opptrer naken i en scene.

Man in the Wilderness

USA/1971/Richard C. Sarafian/Richard Harris, John Huston, Henry Wilcoxon, Percy Herbert, Dennis Waterman m. fl.

Man in the Wilderness er basert på den samme sanne historien og boka som Leonardo DiCaprios The Revenant (2016), om Hugh Glass som ble etterlatt ute i ødemarka hardt skadet etter et bjørneangrep. Og nettopp derfor er det både viktig, og riktig synes jeg, å se denne filmen først. Ikke fordi det er noe i veien med Leos film, men fordi denne tidlige versjonen ligger mye nærmere den sanne historien. Og noen detaljer kan det være greit å ha i bakhodet når det gjelder alle "sanne" historier. I denne filmen er hovepersonen kalt Zachary Brass (Harris), og historien starter da han blir angrepet av en bjørn og dødelig skadet. Den halvgale lederen for jaktekspedisjonen Brass deltar i, kaptein Henry (Huston), beslutter å la Brass bli liggende igjen i ødemarka sammen med med 2 mann som skal begrave ham når han endelig dør. Men mennene flykter da de ser indianere og Brass overlever, og etter måneders strev ute i ødemarka klarer han å ta igjen ekspedisjonen og mennene som etterlot ham. Med A Man Called Horse (1970) og denne sementerte Richard Harris sitt rykte som den aller røffeste av de mange engelske filmstjernene som herjet på tidlig 70-tall. Rollen som Zachary Brass er så å si uten dialog, og det blir mye kryping i gjørme og spising av rått kjøtt på skuespilleren. Ikke verst av en alkoholiker som trivdes best på en teaterscene og påsto at han hatet filmer.     

Shoot the Living and Pray for the Dead

Italia/1971/Giuseppe Vari/Klaus Kinski, Victoria Zinny, Paolo Casella, Dino Strano, Antonio La Raina m. fl.

En av de mange gledene ved å velge en 50 år gammel italiensk b-film, framfor noe nytt og strømlinjeformet fra Hollywood, er den følelsen man sitter med når man oppdager at, hei, dette har jeg sett i en annen versjon. I dette tilfellet i Quentin Tarantinos Hateful Eight (2015). Jeg kan selvsagt ikke bevise noe som helst, men jeg tror de fleste vil nikke gjenkjennende når jeg forteller at handlingen kretser rundt en gruppe bankranere som tar en hel skysstasjon som gisler mens de venter på at en kvinne ved navn Daisy skal komme med byttet. Og en i lokalet er agent for myndighetene. Nå hadde ikke Tarantinos moderne klassiker Klaus Kinski med på rollelista. Men det har Vari. Og selv om den energiske tyskeren er relativt neddempet her, så er han bokstavelig talt midt i bildet i omtrent hver eneste scene. Ofte så tett på linsa at det dugger fra pusten hans. Det er et godt psykologisk tablå vi blir servert, og som sagt uhyre interessant for de som vil grave litt dypere i filmhistorien. Men, bevares, de som ønsker seg skyting, slåssing, knivstikking, ridning, whiskeydrikking, terrorisering av uskyldige saloonpiker og synking i kvikksand i westernfilmene sine, får også sitt.   

Wild Rovers
USA/1971/Blake Edwards/William Holden, Ryan O'Neal, Karl Malden, Tom Skerritt, Joe Don Baker m. fl.

Det er en vedtatt sannhet at Blake Edwards var et komisk geni som trakk karrieretopper ut av særinger som f. eks. Peter Sellers. Men det spørs om ikke Edwards fortjener litt ros også for sine rene actionprosjekter. Wild Rovers er hans eneste western, og passende nok er det en svært så minneverdig affære. Stilmessig - spesielt i voldsscenene - kan den minne litt om Sam Peckinpahs verker, men med den forskjell at Edwards har tro på menneskeheten. Hver eneste rollefigur i Wild Rovers er nemlig ustyrt med en personlighet, og dialog som forteller oss mer i løpet av et par setninger om hva som foregår oppe i hodet på dem enn hele romaner klarer. Den aldrende cowboyen Ross Bodine (Holden) og hans unge kollega Frank Post (O'Neal) drømmer om et latmannsliv i Mexico, og ser ingenting i veien med å rane banken for å virkeliggjøre sine drømmer. Men sjefen deres, Walter Buckmann (Malden) ser det litt annerledes, og sender sine to sønner (Baker og Skerritt) etter rømlingene. Regissør Edwards legger opp til et bedagelig tempo, hvor alle de involverte får sine sjanser til å skinne (spesielt Holden, som for første gang i sin karriere virker oppriktig sympatisk).

The Hunting Party

England-USA/1971/Don Medford/Oliver Reed, Candice Bergen, Gene Hackman, Simon Oakland, LQ Jones m. fl.

Allerede året etter den kontroversielle Soldier Blue var Candice Bergen tilbake i enda en western som voldte både deler av publikum og flere filmkritikere atskillig hodebry. Men også denne gang med et viktig budskap blandet sammen med de hypervoldelige actionscenene. Nærmere Sam Peckinpah har aldri noen kommet. Det hersker neppe noen tvil om at The Hunting Party er en allegori over den da pågående krigen i Vietnam; Banditten Frank Calder (Reed) ønsker å lære seg og lese, men for å få det til må han kidnappe en lærerinne. Det han ikke vet er at han og gjengen hans tar feil person, og i stedet får med seg Melissa Ruger (Bergen), kona til rancheieren Brant Ruger (Hackman). Den tungt bevæpnete sadisten Ruger finner seg ikke i at noen har lagt beslag på "hans eiendom" og planlegger å snikmyrde Calders kompani med moderne rifler fra behørig avstand. Men i tillegg til dette tunge temaet, blir vi også servert noen velfunderte tanker om likestilling, vold, sex og kjærlighet. Noe som i andres hender kunne blitt altfor mye av det gode. Heldigvis har TV-regissøren Medford blitt utstyrt med et av de tyngste skuespillerensemblene noensinne. Anført av en Oliver Reed i sitt livs skuespillerform, en ditto Bergen og Hackman like god som han pleier å være, gjør flere av western-gjengangerne i banden noen av sine beste roller her. Så får vi bare håpe den notoriske fylle- og bråkebøtta Reed ikke plaget de andre altfor mye under innspillingen i Spania.    

Valdez is Coming

USA/1971/Edwin Sherin/Burt Lancaster, Susan Clark, Jon Cypher, Frank Silvera, Richard Jordan m. fl.

Burt Lancaster hadde rykte på seg for å være en skikkelig hard negl, både yrkesmessig og politisk. Det er derfor mer enn passende at han i Valdez is Coming spiller en stillferdig, men beintøff meksikansk sheriffassistent som kjemper for de svake i samfunnet. Filmen i seg selv er en av disse amerikanske vill vest-historiene som gjennom valg av kostymer og innspillingssted i Spania ser ut som en vaskekte spaghettiwestern. Da Bob Valdez (Lancaster) blir lurt av våpenselgeren Frank Tanner (Cypher) og hans menn til å skyte en uskyldig mordmistenkt, synes han det bare er rett og rimelig at Tanner kompenserer enken etter den døde. Tanner svarer med å mishandle Valdez, helt uten å ane at han da vekker til live krigeren i den gamle mannen. Og den tidligere apachejegeren er slettes ikke til å spøke med. Den uerfarne Sherin er langt i fra noen Peckinpah eller Leone, og det er lett å se hvor stjernen i filmen har fått overstyre regissøren. Men i en alder av 58 er Lancaster fortsatt i god form, og historier om enmannshærer som hamler opp med 30-40 revolvermenn halvparten så gamle som ham selv er alltid god underholdning. Filmmusikken er i svakeste løaget her, synes jeg. Og den åpne slutten kan sikkert frustrere noen og enhver. Men alt i alt er det absolutt godkjent.   

Sartana's Here... Trade Your Pistol for a Coffin
Italia/1970/Guiliano Carnimeo/George Hilton, Charles Southwood, Erika Blanc, Piero Lulli, Linda Sini m. fl.

Den 11. Sartanafilmen stiller til start med skuespiller nummer 7 i hovedrollen, men med veteranen Carnimeo bak kamera og et manus som hever den opp på høyde med de filmene hvor Garko gestalter det ville vestens svar på agent 007. Sartana (Hilton) og hans kollega Sabbath (Southwood) slår seg motvillig sammen for å snappe en verdifull gullast ut av hendene på både den grådige banksjefen og flere lokale bander. Etter Garko er Hilton kanskje den beste Sartanatolkeren, og filmen byr på mye av det vi vil ha mer av; kortspill, kvalitetsskyting, lure triks og gode oneliners. I tillegg har Hiltons Sartana blitt til en pasjonert gourmet. Stadig vekk observerer vi ham ved et restaurantbord, hvor han bestiller ferske egg å ha til sitt eget brød. Ja, Sartana baker! Vi ser ham egentlig aldri med kokkelue og melpose, men han har ihvertfall alltid et brød i saltasken (noen ganger tre). Enkelte ganger spiser han det, andre ganger har han gjemt derringeren i loffestoffet og overrasker fienden ved å skyte igjennom skorpa.

Light the Fuse...Sartana is Coming
Italia/1970/Giuliano Carnimeo/Gianni Garko, Nieves Navarro, Piero Lulli, Bruno Corazzari, Frank Brana m. fl.

Vår mann Sartana har ofte blitt kalt westernfilmens svar på James Bond, og ingen steder er det mer passende enn i Garkis fjerde og siste innsats som den svartkledde problemløseren. Her er han på jakt etter en kiste full av gull og 2 millioner dollar i falske penger. Formuen er gjemt i en liten by som seg hør og bør er smekkfull av griske banditter av begge kjønn. Carnimeo og Garko har i denne fjerde filmen perfeksjonert de fleste særtrekkene ved rollefiguren fra de tidligere filmene, og lagt til noen nye som om mulig gjør ham enda mer ikonisk. En massakre med maskingevær, usjenert rappet fra Sergio Corbuccis Django fire år tidligere, blir nærmest vakker med Sartana ved avtrekkeren. Selv om dette var  det siste Sartana-eventyret med Garko bak konemishandlerbarten, tok det ikke skuespilleren lang tid før han var tilbake i den svarte dressen...

A Man Called Sledge
Italia/1970/Vic Morrow/James Garner, Dennis Weaver, Laura Antonelli, Claude Akins, John Marley m. fl.

Her er en litt artig variant; en vaskekte spagettiwestern innspilt på location i Italia, men med amerikanere  både foran og bak kamera. Uten at det av den grunn ser ut som en amerikansk western laget i europa for å spare en slant eller for å konkurrere med fienden på deres egen banehalvdel. I tillegg får vi servert kjernekarene James Rockford Garner og Dennis McCloud Weaver i uvanlig slett, svett og ubarbert lune. De to vanligvis så familievennlige TV-detektivene spiller henholdsvis Luther Sledge (Wyatt Earp-bart og Elvis-koteletter) og Irwin Ward (kun Wyatt Earp-bart), to småskurker som planlegger å kapre en vognlast full av gull (jepp, det er den gamle visa for 'nte gang!) ved å starte et fengselsopprør. A Man Called Sledge vil nok ikke være å finne på mange feinschmeckeres best of-lister rundt omkring, men regissør Morrow (mest kjent som skuespilleren som ble drept under innspillingen av Twilight Zone-filmen og det at han var faren til Jennifer Jason Leigh) og hans to velkjente skuespillere i litt uvanlige roller har helt klart gjort sitt beste for å skape en fartsfylt og rå western som kunne konkurrere med det beste som kom fra europa på den tiden. Og med en aldri så liten dæsj Peckinpah for syns skyld.

A Man Called Horse
USA/1970/Elliot Silverstein/Richard Harris, Dame Judith Anderson, Jean Gascon, Manu Topou, Corinna Tsopei m. fl.

Revisjonistiske westernfilmer, hvor urinnvånere ble framstilt i et noenlunde greit lys, var populære på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. A Man Called Horse gjør et relativt stort nummer ut av at de har framstilt de forskjellige ritualene riktig, men klarer samtidig ikke å la være og se alt fra den hvite manns synsvinkel. Adelsmannen John Morgan blir tatt til fange av Sioux-stammen og behandlet som en hest. I løpet av de neste årene klarer han likevel å jobbe seg opp til et fullverdig medlem av leiren. På tross av sitt rykte som ugagnskråke og rusmisbruker spilte Richard Harris i en rekke filmer på 70-tallet som krevde relativt mye av ham fysisk. Og denne filmen er intet unntak. Det er derfor best å se dette som en underholdende villmarkswestern med en av datidens kuleste irlendere i hovedrollen, og ikke som en dokumentar. I 1976 og 1983 gjentok Harris rollen som John Morgan med vekslende hell i henholdsvis Return of a Man Called Horse og Triumphs of a Man Called Horse.

Have a Good Funeral, My Friend...Sartana Will Pay
Italia/1970/Giuliano Carnimeo/Gianni Garko, Daniela Giordano, Ivano Staccioli, Helga Line, George Wang m. fl.

I sin tredje film som den ikke utpreget humanistiske drapsmaskinen Sartana har Gianni Garko droppet den ubarberte looken og anlagt en stor, lys bart som...vel, kan volde enkelte seere litt problemer helt i begynnelsen. De er herved advart. Filmen i seg selv er det derimot ingenting i veien med, og jeg råder alle til å prøve og se bort ifra akkurat den lille detaljen. Prisjegeren Sartana er i utgangspunktet på jakt etter den notoriske svindleren Joe Benson, men innser etter hvert at han kan tjene mye mer på å bruke et av Bensons triks på de griske innbyggerne i den lille byen Indian Creek. Filmene om Sartana er kanskje ikke av samme episke kaliber som Corbucci eller Leones beste øyeblikk, og det ville være en overdrivelse av gigantiske dimensjoner å si at Gianni Garko er et navn som klinger kjent selv i beinharde westernfans' ører. Men den som er ute etter noe som er litt utenfor "boksen", burde absolutt legge et par pinner i kors for få et glimt av denne svært minneverdige figuren i aksjon med et av sine mange uortodokse våpen.

Cannon for Cordoba
USA/1970/Paul Wendkos/George Peppard, Giovanna Ralli, Raf Vallone, Pete Duel, John Russell m. fl.

Det er fristende å si at det er en klassisk eventyrwestern Paul Wendkos presenterer her. Tidsriktig hardkokt, passe doser Sam Peckinpah og en dæsj spagetti. Men TV-regissøren er litt for tilbakeholden til at det blir full score. George Peppard som den ubarberte helten og Hans Meyer som skurkens svenske nestkommanderende leverer begge solide innsatser. Det samme gjør Pete Duel (kjent fra Alias Smith and Jones). Men resten av rollelista er særdeles uspennende. Kaptein Roderick Douglas (Peppard) får i oppdrag av general Pershing (Russell) å ødelegge seks kanoner opprøreren Cordoba (Vallone) har stjålet fra den amerikanske hæren. Og til slike oppdrag trenger man selvsagt bare 3-4 halvgale menn som alle er svært uberegnelig og som hater sjefen mer enn fienden. Mye av historien i Cannon for Cordoba er hentet fra The Guns of Navarone (1961), og kanskje er det derfor alt virker litt kjent. Men bevares, Wendkos har et godt grep om actionscenene, og serverer et par store slag som med noen flere liter blod nok ville gjort nevnte Peckinpah stolt.     

Charro!
USA/1969/Charles Marquis Warren/Elvis Presley, Ina Balin, Victor French, Barbara Werle, Solomon Sturges m. fl.

For dem som ikke er så stor fan av Elvis er det ganske interessant å se denne liksom-spagettiwesternfilmen, hvor mannen for en gangs skyld prøver å spille noe annet enn nettopp Elvis Presley. Her får vi nemlig servert en skjeggete og fillete revolvermann som ikke synger, danser eller spiller noe som helst (ok, han synger tittellåten, da) og ikke den vanlige glatte playboyen fra de 30 andre filmene til rockekongen. Dessverre lever ikke filmen som helhet opp til det Elvis' utseende og oppførsel lover i starten (skylda for det kan antakeligvis legges på den litt slappe TV-stilen til regissør Warren og en påtrengende tilbakeholdenhet i actionscenene). Jess Wade blir uskyldig etterlyst for tyveriet av en vedifull meksikansk kanon, og lar seg utnevne til sheriffassistent for å kunne ta de virkelige tyvene. Man merker tidlig at det har vært mange kokker og rørt i grytene på dette kjøkkenet. Uvilligheten til å være like rå som samtidige westerns har gitt filmen en slags Brødrene Cartwright-stil som kræsjer veldig med Elvis' ønske om å være Mannen Uten Navn, og valget av French (Mr Edwards i Huset på Prærien) som skurk var heller ikke særlig vellykket. Men om du bare skal se 1 Elvis-film i ditt liv, så er dette absolutt det rette valget.

Support Your Local Sheriff
USA/1969/Burt Kennedy/James Garner, Joan Hackett, Jack Elam, Walter Brennan, Harry morgan m. fl.

James Garner er uten tvil en av de mest sympatiske skuespillerne gjennom tidene. Og plassert i en westernkomedie som dette kan man nærmest skjære feelgood-stemningen med kniv. Revolvermannen Jason McCullough tar jobben som sheriff i en lovløs gullgraverby mens han venter på bedre tider, og ganske snart har han alt en ærlig mann kan ønske seg. Support Your Local Sheriff er laget rett etter Once Upon a Time in the West (1968), og viser på en glimrende måte hvor allsidig Jack Elam var som skuespiller. Kontrasten mellom Snaky (en av de tre som venter på Bronson på begynnelsen av OUatiW) og den ustyrtelig morsomme sheriffassistenten Jake er så stor at man ikke skulle tro det var den samme mannen som spilte begge. Heder også til Walter Brennan som parodierer seg selv som Ike Clanton i My Darling Clementine.

The Good Guys and the Bad Guys
USA/1969/Burt Kennedy/Robert Mitchum, George Kennedy, Martin Balsam, David Carradine, John Carradine m. fl.

I våre dager fører vanligvis det å blande håndfast action og infantil slapstick til både kunstnerisk og økonomisk ruin for en hvilken som helst filmskaper. Slik var det ikke på slutten av 60-tallet. I The Good Guys and the Bad Guys tar veteranen Burt Kennedy det som i utgangspunktet kunne vært en helt seriøs western om en pensjonert sheriff (Robert Mitchum) som nekter å legge inn årene før han har slått kloa i den ene banditten som slapp unna (George Kennedy) og spriter den opp med både gla' vold og komiske bilkrasj (handlingen er fra 1913 eller deromkring). Ikke særlig revolusjonerende kanskje, men underholdende på den måten som bare Hollywood kunne være på den tiden. Mitchum er sitt vanlige jeg (laidback) og Kennedy får spille så kolerisk rødsprengt han bare makter, helt uten at det på noen som hjelst måte skader historien. Birollegalleriet kunne vært tatt ut av en hvilken som helst westernkomedie fra Support Your Local Sheriff til Blazing Saddles, med tilleggsverdi i det faktum at både David og far John Carradine er med som henholdsvis sadistisk skurk og skyteglad togkonduktør. Togkrasjet på slutten vil garantert få svake sjeler til å drømme om et nytt modelltog.

Heaven With a Gun
USA/1969/Lee H. Katzin/Glenn Ford, Caroline Jones, John Anderson, Barbara Hershey, David Carradine m. fl.

60-tallet må ha vært en forvirrende tid for de gamle westernheltene. På settet var det sikkert business as usual for dem; de tok på seg de samme klærne de hadde brukt i cowboyfilmer fra de debuterte på 30- eller 40-tallet, skjøt et par skudd i den retningen regissøren pekte og slåss litt i en saloon som så ut slik salooner alltid hadde gjort. Men så var det premiere, og nå så de seg selv stå der og levere replikker mens helt nye ting skjedde rundt dem. Det var sex, sadisme, blod og gørr. Og ikke minst alle disse grafiske voldtektene som regissørene var blitt så opptatt av. I denne historien om en revolvermann (Ford) som har blitt predikant, og som må mekle mellom kvegfolk og saueeiere, er det mest fascinerende at regissør Katzin klarer å balansere de to verdnene lenge nok til at vi aldri helt mister interessen. Selv om slutten er et stort antiklimaks.

Young Billy Young
USA/1969/Burt Kennedy/Robert Mitchum, Robert Walker jr., Angie Dickinson, David Carradine, John Anderson m. fl.

Robert Mitchum sa en gang at det å være skuespiller var mye enklere enn å jobbe. Vel, for en som hadde såpass tilstedeværelse og pondus på det store lerretet som Mitchum, så var det kanskje enkelt å være filmstjerne. I Young Billy Young viser han ihvertfall at en enkel actionhistorie om en sheriffs jakt på drapsmannen som myrdet sønnen hans, trenger en skuespiller i sentrum som umiddelbart fanger vår interesse og holder den til rulleteksten kommer. Westernspesialisten Kennedy sørger som vanlig for at alt går knirkefritt for seg. Og selv om opptil flere scener er "lånt" fra Rio Bravo (1959), så er volden mer i stil med den Peckinpah-tiden filmen kom ut. Mitchum synger også tittellåten.

Guns of the Magnificent Seven
USA/1969/Paul Wendkos/George Kennedy, Monte Markham, James Whitmore, Joe Don Baker, Reni Santoni m. fl.

Som nevnt tidligere har Chris Adams skiftet både utseende og personlighet en rekke ganger. Og jeg må ærlig innrømme at han denne gang ikke viser seg fra sin mest karismatiske side. I birollespesialisten George Kennedys hender virker de fattige meksikanernes redningsmann litt blodfattig og ganske så uinteressert i hele oppdraget. Bra da at de andre seks i gruppen har såpass mye å fare med at de når de originale seks nesten til skuldrene. Igjen lider en liten by i Mexico under trykket fra en lokal militsia, og igjen blir Chris betalt en liten sum for å hjelpe befolkningen i kampen mot overmakten. Opptrappingen og treningen av bøndene, og ikke minst et par dype leirbålsamtaler om hvordan det ville vesten er i ferd med å forsvinne, er langt bedre håndtert enn i film nr. 2 og 4. Og selv om sluttkampen ikke helt når opp på samme intense nivå som i Lee Van Cleefs versjon, så er det solid action hele veien. Blant skuespillerne gjør Joe Don Baker spesielt mye ut av sin enarmede krigsveteran, og Whitmore er koseligheten selv i sin omgang med landsbybeboerne. En aldri så liten tragisk romanse er det også plass til, og det er noe helt nytt i denne serien. Alt i alt en solid actionwestern, men ikke en som vil forandre livet ditt. Tittelmelodien, som går igjen i hver eneste film, vil du derimot nynne på en god stund.

The Desperados
USA/1969/Henry Levin/Vince Edwards, Jack Palance, Neville Brand, Sylvia Syms, Benjamin Edney m. fl.

Det er mye i denne relativt ukjente westernfilmen som taler imot en plass på lista; en galloperende ukarismatisk hovedrolleinnehaver, forvirrende hagesaksredigering og en depressiv slutt som ingen ønsker seg. Men til tross for alt dette så har den nok plusspoenger til at jeg risikerer en anbefaling. Actionscenene er mange og godt utførte, tonen er grim og uforsonlig, og så har vi selveste Jack Palance! Det gamle steinansiktet  spiller her så hvesende psykopatisk og uforutsigbar at man etter hvert begynner å lure på om han virkelig var sprut gæren i virkeligheten. David Galt (Edwards) rir sammen med faren (Palance) og brødrene i en bande som forsøker å gjøre livet surt for nordstatene rett etter borgerkrigen. Men en dag får David nok av plyndring, voldtekter og pyromani og stikker av til et nytt og bedre liv under et annet navn. Og hadde faren og brødrene vært av den tilgivende sorten, så hadde filmen sluttet der. Hint, det er de ikke! TV-westernveteranen Neville Brand, som spiller en tannløs og forfyllet marshall i Davids nye hjemby, er vel den eneste foruten Palance som holder et visst nivå i denne filmen. Alle andre, inklusive helten, er dessverre forglemmelig b-vare. Så amatørmessige er statistene at det ofte virker som om alt de trengte for å bli ansatt var å kunne drikke med den ene hånden og rive klærne av de kvinnelige statistene med den andre. Og til tross for alt dette, så er det 86 fartsfylte, om enn smått surrealistiske, minutter regissør Levin varter opp med.

I Am Sartana Your Angel of Death
Italia/1969/Giuliano Carnimeo/Gianni Garko, Frank Wolff, Ettore Manni, Klaus Kinski, Gordon Mitchell m. fl.

Bolk nummer to om vår mann Sartana fortsetter klokelig nok i samme spor som forgjengeren. Litt mer fokus på hovedpersonen og noen færre bihistorier kler filmen godt. Selv Klaus Kinski (som mirakuløst har gjenoppstått fra de døde) virker i godlune, og fungerer faktisk godt som en slags comic relief prisjeger. Sartana blir etterlyst for et storstilt bankran han ikke hadde noe med å gjøre, og må starte sin egen etterforskning for å bli kvitt prisen på 10 000 dollar som er utlovet for ham - død eller levende. Regissør Carnimeo har en litt lettere hånd enn forgjengeren, men thrillerinnslagene og de gotiske elementene som gjør filmene til noe helt eget i westernuniverset, er på plass. Garko, som i denne filmen får lerretet mer for seg selv, gjør her kanskje sin beste innsats som den svartkledde hevneren.

The Stalking Moon

USA/1969/Robert Mulligan/Gregory Peck, Eva Marie Saint, Robert Forster, Noland Clay, Russell Thorson m. fl.

Her har vi noe så sjeldent som en tidlig horror-western med ingen ringere enn Atticus Finch, Gregory Peck og selveste svigerinna til Zeb Macahan, Eva Marie Saint. Jeg skal ikke påstå at filmen fungerer så bra som den kunne, men det er alltid morsomt å se De Gamle Ærverdige prøve å omstille seg til moderne historiefortelling. Og denne sjangerblandingen, med mye arbeid lagt ned i selve westernutseendet, er langt å foretrekke framfor de mer eksperimentelle filmene som skulle komme senere. Den pensjonerte armespeideren Sam Varner (Peck) tar med seg en kvinne (Saint) og sønnen hennes (Clay) hjem til gården i New Mexico. Kvinnen har vært fange hos apachene i 10 år, og "ektemannen" hennes i stammen, Salvaje (Nathaniel Narcisco) går bokstavelig talt over dussinvis av lik for å få tilbake både henne og sønnen sin. Spenningen i The Stalking Moon er lagt opp litt som i senere stalkerfilmer (Friday the 13thHalloween etc.), med en usynlig kraft som lusker i mørket til han slår til og dreper alle som kommer i veien for ham. Kanskje det er derfor Peck hele tiden har et "jeg-signerte-for-en-western-men-hva-faen-er-dette?" uttrykk i ansiktet. Men den tidligere Oscar-vinneren (To Kill a Mockinbird, også da under Mulligans regi) befinner seg her i sin mest interessante filmperiode, og gjør dugelig i fra seg i actionscenene. Saint ser hele tiden ut som om dette er en audition for rollen som fru Macahan, så da vet de fleste hva de får. Dessverre er det vanskelig å fri seg fra tanken at portrettet av skurken er ørlite grann rasistisk.

More Dead Than Alive

USA/1969/Robert Sparr/Clint Walker, Vincent Price, Anne Francis, Paul Hampton, Craig Littler m. fl.

Med sitt Gregory Peck-aktige utseende og enorme muskelbuntkropp var Clint Walker nærmest som et bindeledd mellom den gamle og den nye filmskolen. Og hva passer vel da bedre enn å ha ham med i en western som på overflaten ser ut som en episode av Bonanza, men som gjør seg flittig bruk av den voldsestetikken som dukket opp på slutten av 60-tallet. Da "Killer" Cain (Walker) slipper ut etter 18 år bak murene, finner han raskt ut at han like gjerne kan profitere på ryktet sitt ved å ta jobb i Dan Ruffalos (Price) omreisende sirkus. Han blir uansett gjenkjent hvor han enn går, også av gamle fiender. At regissør Starr er en veteran innen TV-serier kommer tydelig fram. Det er mange og lange dialoger som driver More Dead Than Alive framover. Men frykt ikke, det er likevel de friske actionscenene som sørger for at filmen vil bli husket. Den tidens Tarzan, Mike Henry, gjør en god figur som skurken Luke Santee, og oppgjøret mellom ham og Walker er nærmest verdt billettprisen alene. Det er uvant å se skrekkmesteren Vincent Price i cowboyomgivelser, men siden han for det meste står for den gode samtalen så er nok ikke overgangen såå stor.

Kill Them All and Come Back Alone
Italia/1968/Enzo G. Castellari/Chuck Connors, Frank Wolff, Franco Citti, Leo Anchoriz, Giovanni Cianfriglia, Hercules Cortes m. fl.

En western av Enzo "rett-på-video" Castellari kunne aldri bli en classy affære. Men actionfylt, det trenger man ikke å lure på engang. Clyde Mac Kay (Connors) og hans gjeng av knivkastere, muskelmenn og pistoleros påtar seg et oppdrag for sørstatene; stjel en million i gull fra nordstatshæren. Men som filmtittelen antyder er ikke alle sidene ved planen kjent for hele banden. Dette er en actionwestern til fingerspissene, uten en eneste kvinnelig skuespiller og med stuntmenn i flere av de største rollene. Det skytes, rides og sprenges fra første til siste rute og det er ikke kjedelig et eneste sekund. Men framfor noe annet så står slåssing av den typen vi forventer av en Hill og Spencer-film høyt på lista til Castellari. Og med verdensmester i bryting Hercules Cortes (en mann som får Bud Spencer til å se ut som en smågutt) med på laget, går det til tider temmelig hardt for seg.

Day of the Evil Gun
USA/1968/Jerry Thorpe/Glenn Ford, Arthur Kennedy, Dean Jagger, John Anderson, Harry Dean Stanton m. fl.

Glenn Ford-westerns betyr gjerne historier om fredsommelige menn som presses til action av utenforliggende faktorer, alle kledd i den sedvanlige beige jakken og de ditto buksene. Men inne blant de mer velkjente titlene skjuler det seg saker og ting som kan være verdt en titt. Som for eksempel Day of the Evil Gun. Eks-kona til revolvermannen Lorn Warfield (Ford) blir kidnappet av apacher, og han blir nødt til å samarbeide med hennes nåværende forlovede (Kennedy) for å få henne tilbake. Det er en overraskende brutal, og smått surrealistisk, reise de to legger ut på. Og moralen her er nok tenkt å være noe i nærheten av at ingen menn er bare onde eller bare gode. Eller at et våpen i seg selv ikke avgjør om en mann er ond. Men hvem bryr seg? Dette er en oppfinnsom og godt regissert western med et utall vendinger som gjør at den skiller seg ut i mengden.

If You Meet Sartana Pray for Your Death
Italia/1968/Gianfranco Parolini/Gianni Garko, William Berger, Klaus Kinski, Fernando Sancho, Sydney Chaplin m. fl.

Mens folk som Franco Nero og Terence Hill diskret forsøkte å kle seg og oppføre seg som Clint Eastwoods Mannen Uten Navn fra Sergio Leones Dollar-trilogi, hentet andre igjen inspirasjon fra Lee Van Cleefs oberst Mortimer. En av de mer vellykkete av disse var Gianni Garkos Sartana. Oppgradert fra en birolle som psykopatisk skurk i 1000 Dollar On the Black (1966) hopper han her rett inn blant de aller øverste på coolhetsskalaen, i det som skulle bli fem offisielle, og en drøss uoffisielle, filmer om den uovervinnelige revolvermannen i svart. Handlingen i If You Meet Sartana...er ikke den enkleste å gjenfortelle, for å si det mildt. Men med litt godvilje kan vi si at det dreier seg om (minst) fire gjengers kamp om en kiste stjålet gull. Og midt oppe i dette dukker Sartana opp. Akkurat hva han vil (annet enn å drepe alle de involverte), og hvorfor (han vil ha gullet?), er mer uklart. Men summa sumarum så bryr vi oss egentlig ikke. Filmen er så actionfylt og smekkfull av gotisk stil at vi den første halvtimen nærmest sitter og måper over hvorfor den aldri blir nevnt i samme slengen som Django og A Fistful of Dollars. Budsjett er lavt, javel, og Klaus Kinski spiller som vanlig som om scenene hans er klipt inn fra en helt annen film. Men bortsett i fra disse bagatellene er If You Meet Sartana...en skjult skatt av en spagettiwestern.  

Wanted
Italia/1967/Giorgio Ferroni/Giuliano Gemma, German Cobos, Teresa Gimpera, Serge Marquand, Daniele Vargas m. fl.

Giuliano Gemmas kjørte litt annen stil enn Franco Nero, Tomas Milian og lignende spagettihelter. Alltid pen i tøyet, glattbarbert og velkjemmet - en klassisk ladies man. Men det betydde ikke at det ble spart på verken kuler eller knyttnever i filmene hans. I denne spiller han en sheriff som blir feilaktig fengslet for mord, og som må gå til enmannskrig mot byens sterke mann og hans private hær for å renvaske seg. En klassisk historie, utført i klassisk italiensk ånd. Ferroni har dog valgt litt andre innspillingssteder, og mange scener i relativt kalde omgivelser, slik at utseendet på filmen skiller seg litt fra hopen. Slåsskampene og skudduellene er, som alltid i Gemmas filmer, ganske akrobatiske og kanskje litt tegneserieaktige. Men høyst underholdende.

Professionals for a Massacre
Italia/1967/Nando Cicero/George Hilton, George Martin, Edd Byrnes, Milo Quesada, Monica Randall m. fl.  

Det ville være direkte løgn å påstå at Professionals for a Massacre er en god film. Til det har den et godt stykke igjen. Men det er et eller annet med stilen til regissør Cicero og energien til de tre hovedrolleinnehaverne som gjør at man føler seg godt underholdt i de 87 minuttene det varer. I tillegg ligger den gratis ute på youtube, så man kan liksom ikke klage på prisen heller. Tre uærlige sørstatssoldater (Hilton, Martin og Byrnes) blir lovet benådning for sin ugjærninger om de skaffer tilbake en stjålet kiste med gullbarrer (ja, vi er der igjen). Men - surprise, surprise - de er ikke de eneste som har lyst på innholdet i den trekassa. Til tross for at den kom så tidlig som 1967, og åpenbart ønsker å være en slags gotisk kopi av The Good, the Bad and the Ugly, inneholder denne filmen mye av det samme fjaset som Trinity-filmene skulle lene seg på noen år senere. Sprengstoffeksperten Martin kan omtrent få sand til å eksplodere og gutta slåss gjerne mot verre odds enn Bud & Terence på en dårlig dag. Men som vanlig jobber de italienske stuntmennene hardt for å underholde. Og det er ofte godt nok for meg.

10 000 Dollars for a Massacre
Italia/1967/Romolo Guerrieri/Gianni Garko, Claudio Camaso, Fidel Gonzales, Loredana Nusciak, Adriana Ambesi m. fl.

Selv om det er Sartana han kommer til å bli husket for, fikk Garko også være Django i denne smått gotiske, og ikke lite surrealistiske, voldsoperetten. Men mye har nok skjedd i Djangos liv siden han forlot kirkegården med ødelagte hender året før. For ikke bare har han rukket å blir en berømt prisjeger, han har også begynt å gå med et stort, hvitt skjerf som ikke nødvendigvis er særlig macho. Django (Garko) er på jakt etter banditten Manuel (Camaso), men den lave dusøren gjør at han ikke egentlig legger sjela si i arbeidet. Det vil si helt til Manuel kidnapper datteren til en rik landbaron, som lover 10 000 dollar til den som befrir henne. At Manuel på veien også dreper Djangos kjæreste setter fart på saker og ting. Regissør Guerrieris stil, og ikke minst styling av skuespillerne, får mye i denne filmen til å minne om ting som Corbucci skulle gjøre noen år senere. Garko er en god Franco Nero-kopi her, og Camaso (som faktisk er broren til Gian Maria Volonte) både ser ut og oppfører seg som Indio (For a Few Dollars More). Men det som virkelig "gjør" denne filmen er det nesten parodiske samspillet mellom skuespillerne (de er oppe i ansiktet på hverandre og vekselvis hvisker og brøler dyptfølte og gråtkvalte setninger som KLM ikke kunne skrevet bedre), og den nærmest hysteriske musikken (som inkluderer både spilling på sag, klokkespill og vokalprestasjoner får en til å le høyt i sofaen). I tillegg da til høykvalitetsskyting, knivkasting og slåssing, som sørger for at jeg er fornøyd.

Rough Night in Jericho
USA/1967/Arnold Laven/George Peppard, Dean Martin, Jean Simmons, John McIntyre, Slim Pickens m. fl.

Som filmarkeolog må man ofte grave både dypt og bredt for å finne fram til de virkelige godbitene. Men jo mer man jobber, jo større blir selvsagt gleden over å finne noe som faktisk skiller seg ut fra mengden. Okay, etter den litt flåsete innledningen går jeg heller rett på de harde fakta. Skvist inn mellom Sergio Leone og Sam Peckinpah finner vi denne lille westernperlen som ofrer det storslagne og følelsesladne til fordel for detaljrikdom, rå nerve og blodig action. Alex Flood (Martin i en sjelden skurkerolle) og hans menn holder byen Jericho i et jerngrep. Ingenting skjer der uten at de får en bit av kaka. Den eneste som ikke er redd for Flood er den tidligere sheriffassistenten Dolan (Peppard) og hans venn, den tidligere sheriffen Ben Hickman (McIntyre). Og som de sier; "The difference between an amateur and a professional: a professional figures out a way to cut down the odds before he makes his move". Rough Night in Jericho er en sånn film som får en til å lure på hvorfor ikke flere har den som sin favoritt-westernfilm. Men som meg har de nok ikke hørt om den før. Hvilket er synd, for dette er skikkelige saker.

Waterhole #3
USA/1967/William A. Graham/James Coburn, Carroll O'Connor, Margaret Blye, Claude Akins, Timothy Carey m. fl.

Som vi ser av filmplakaten, er Waterhole #3 ment å være en komedie av samme merke som Support Your Local Sheriff (1969). Men i tillegg til humor har denne filmen også action i bøtter og spann. Såpass fresk faktisk, at man rent glemmer at det er ment å være morsomt. Under jakten på 5 nedgravde gullbarrer, voldtar skurken Lewton Cole (Coburn)  datteren til sheriff John Copperud  (O'Connor) og stjeler favoritthesten hans. Til tross for dette er lovmannen mer enn villig til å tilgi alt for en stor del av skatten. I perioden 1965 til 1975 ble det laget en god del filmer i USA som balanserte svært nære kanten av det som før, og etter, har blitt regnet som god smak. Heldigvis. I motsetning til de 6 andre fra The Magnificent Seven (1960) var James Coburn alltid en like god komiker som actionhelt. Og her får han vist til gangs hvordan man kombinerer latter med kuler og krutt.

Face to Face
Italia/1967/Sergio Sollima/Gian Maria Volonte, Tomas Milian, William Berger, Jolanda Modio, Gianni Rizzo m. fl.

"Den tredje Sergio", Segio Sollima, regisserte kun tre westernfilmer i løpet av sin karriere. Men til gjengjeld er alle sammen av ypperlig kvalitet. Litt mer intrikate og ofte litt dypere (om jeg får være såpass pretensiøs) enn de filmene de andre Sergio'ene sto bak. Og det helt uten at actionscenene lider av det. Her i film numero dos tar Sollima for seg motsetningene mellom det å være lovløs av nødvendighet og det å kun være grådig og ondskapsfull. Den tæringssyke professor Fletcher (Volonte) blir brukt som gissel da banditten Bennet (Milian) flykter fra fengsel. Men istedet for å reise hjem igjen da han får tilbake sin frihet, bestemmer Fletcher seg for å ta over som leder av Bennets gjeng og bli en enda mer fryktet skurk. Noe Pinkertondetektiven Charley Siringo (Berger) vet å bruke til sin fordel. For fansen er selvsagt bare det å se disse tre westerngigantene sammen verdt utgiftene til denne restaurerte nyutgivelsen. Legger vi så til at musikken er av Ennio Morricone, så burde all tvil være ryddet unna. Siringo er forresten en autentisk lovmann som utførte oppdrag lik det Berger gjør i filmen.

A Bullet for the General
Italia/1967/Damiano Damiani/Gian Maria Volonte, Lou Castel, Klaus Kinski, Martine Beswick, Jaime Fernandez m. fl.

Den meksikanske revolusjon (1910 - 1920) var til tider en relativt uoversiktlig affære, hvor et utall parter med vidt forskjellige politiske utgangspunkt slåss mot hverandre i årevis før de kanskje skiftet alliansepartnere og fant seg noen andre å slåss mot. Derfor er det kanskje ikke så rart at flere filmskapere på det anarkistiske 60- og 70-tallet valgte å legge handlingen til nettopp denne perioden, hvis de trengte litt ekstra krydder til de vanlige westernfilmtemaene. Regissør Damiani og skuespiller Volonte hadde sin tilhørighet i det italienske kommunistpartiet, og har utalt at A Bullet for the General egentlig handler om CIAs innblanding i Sør-Amerika, og ikke er noen western i det hele tatt. Vel, det første tror jeg fullt og fast på, men det siste avviser jeg helt og holdent. Så lenge en film inneholder hester, seksløpere og bredbremmete hatter så er det en western i min bok. Og med skurkeansikter fra flere andre spagettiklassikere på plass (Volonte, Kinski m. fl.) er saken biff. Da den tidligere revolusjonssoldaten Chuncho Munos (Volonte) og hans gjeng raner et tog fullt av våpen får de uventet hjelp fra den ettersøkte amerikanske forbryteren Bill Tate (Castel), og tar ham derfor med seg når de skal dra for å selge våpnene til revolusjonsgeneralen Elias (Fernadez). Underveis går banden til angrep på flere fort, og samler etterhvert på seg en anselig mengde rifler - i tillegg til et moderne maskingevær Chuncho håper skal sukre avtalen og få Elias til å betale toppris. Chunchos bror, den halvgale presten El Santo (Kinski), har på sin side ikke gitt opp sine idealer helt, og snart har han fått overtalt gjengen til å involvere seg i befrielsen av landsbyen San Miguel og dens fattige innbyggere. Chuncho, som nyter å endelig gjøre noe riktig igjen, ønsker å bli i landsbyen og hjelpe innbyggerne å bygge opp et fungerende samfunn, Men han blir på Tates forslag dolket i ryggen av de andre, og frarøvet både våpen og penger. Tate, som viser seg å være en leiemorder ute etter å ta livet av Elias på vegne av den meksikanske hæren, har i mellomtiden kvittet seg med resten av banden og klarer å overtale Chuncho til å vise ham vei til generalens skjulested. Vel framme klarer han å ta livet av Elias, i tillegg til å få overtalt Chuncho til å ta imot halvparten av dusøren og bli med til et nytt liv i Amerika. Og en stund ser Chuncho ut til å like ideen om et stille liv i sus og dus, men vel framme på togperrongen våkner revolusjonæren i ham igjen. Han dreper Tate og gir alle pengene til de fattige, med ordene; Ikke kjøp brød for dem, kjøp dynamitt! De politiske undertonene i A Bullet for the General er kanskje ikke verdens mest subtile, men det framkommer ganske klart at Damiani er oppriktig i all sin politisering. Spesielt i scenen hvor de går til angrep på farmen til San Miguels rike godseier og hans kone, får Damiani vist at han vet noe om hvordan en revolusjon skal utkjempes for å lykkes. Noe annet som er tilnærmet glassklart, også for den som tar rennafart og hopper opp og driter i politikken, er at filmen i tillegg til alle sine meninger også inneholder noen av de best regisserte kampscenen i noen spagettiwestern. Innspilt i Spania, med hovedsaklig spanske statister, ser også filmen anerledes ut enn mange av sine samtidige westerneventyr. På skuespillersiden er Lou Castel og Gian Maria Volonte glimrende i sine roller som respektive lugn agent og et fyrverkeri av en meksikansk banditos. Selv Klaus Kinski ser ut til å ha vært med på notene denne gang, og fyller presten El Santo med et vell av følelser for hjemlandet og befolkningen.

The Hellbenders
Italia/1967/Sergio Corbucci/Joseph Cotten, Norma Bengell, Al Mulock, Aldo Sambrell, Julian Mateos m. fl.

Årstallet og regissøren tatt i betraktning, så er Hellbenders en overraskende streit og "amerikansk" western. Om dette skyldes produsenten, den franksfødte b-filmkongen Albert Band, eller et ønske fra Corbuccis side om å gå sine forbilder i næringen, vites ikke. Men for meg personlig fungerer det heller dårlig. Den tidligere sørstatsobersten Jonas (Cotten) og hans sønner har ranet en pengetransport og er på vei hjem for å hjelpe sør med å reise seg igjen. Men indre spenninger, nordstatshæren og meksikanske banditos truer med å splitte den lille psykopatfamilien. Den smått gotiske og svært umoralske fortellingen Hellbenders byr på har gitt den mange fans rundt omkring i verden (Tarantino er kjempefan), men det totale fraværet av de vante spagettiwesterningrediensene og utelatelsen av en karismatisk hovedperson presser den et langt stykke ned på min liste.

Django Kill...If You Live, Shoot!

Italia/1967/Giulio Questi/Tomas Milian, Marilu Tolo, Piero Lulli, Milo Quesada, Miguel Serrano m. fl.

Historiens voldsomste western står det under den bisarre tittelen Django Kill...If You Live, Shoot!. Jeg vet ikke om det er helt sant - akkurat som jeg vet at dette ikke egentlig er noen Django-film. Den tittelen ble slengt på av produsentene for å cashe inn på Sergio Corbuccis film fra året før. If You Live, Shoot! er den korrekte oversettelse fra italiensk. Men det er en blodig, surrealistisk og slem film, det er riktig. Den versjonen jeg anmelder her er det nærmeste vi kommer en fullstendig utgave av den visjonen Questi så for seg, og inneholder flere scener med tidligere bortklipt vold. Disse er ikke vist før, og har fortsatt den italienske dialogen inntakt. Django (Milian), den korrekte tittelen hans er forresten The Stranger, og banden hans blir svindlet og skutt av Oaks (Lulli) og hans menn. Men The Stranger kommer tilbake fra de døde, og følger etter Oaks og de andre til en by de lokale indianerne kaller Den Ulykkelige Byen. Der får The Stranger relativt raskt sin hevn over Oaks. Men bare etter at folket i byen har drept alle de andre i banden - og vist fram hjemstedet sitt som et slags helvete på jord, hvor barnemishandling, grådighet, begjær og sadisme står på dagsorden. Til 1967 å være er dette temmelig røffe saker. Tre av scenene som nå er med igjen, innholder vold som hadde passet bedre i en skrekkfilm fra videoens gullalder på 80-tallet. Og likevel er det ikke disse effektene som sørger for at man vil huske filmen lenge etterpå. Det er en sær og uvanlig tur Questi tar oss med på. Men en som er såpass velskrevet, velspilt og velregissert at det gjør langvarig inntrykk.     

Alvarez Kelly
USA/1966/Edward Dmytryk/William Holden, Richard Widmark, Patrick O'Neal, Janice Rule, Victoria Shaw m. fl.

Produksjonsåret til tross, dette er en veeeldig gammeldags film. Og hadde det ikke vært for den heftige og originale avslutningen, samt "Den Gale Svensken" Richard Widmark som krigsskadd sørstatsoberst, så hadde den vært arkivert under romantisk drama i mitt kartotek. Oberst Tom Rossiter (Widmark) trenger mat til troppene sine, og tvinger kvegbaronen Alvarez Kelly (Holden) til å hjelpe til med å stjele en kvegflokk fra den ærgjerrige nordstatsmajoren Albert Steadman (O'Neal). Studerer man filmrollene til William Holden både før og etter The Wild Bunch er det påfallende hvor få spor man finner av Pike Bishop i noen av dem, til tross for at legendehistoriene tyder på at nettopp Pike var nærmere skuespillerens personlighet enn de playboyrollene han likte å ta. Widmark derimot har ingen problemer med å virke autentisk som bitter og beinhard soldat. Som en kuriositet kan det nevnes at både Holden og Widmark døde av fall 20 og 40 år etter denne filmen.  

Ride in the Whirlwind

USA/1966/Monte Hellman/Jack Nicholson, Cameron Mitchell, Millie Perkins, Rupert Crosse, Harry Dean Stanton m. fl.

Den 2. filmen regissør Monte Hellman og stjernen Jack Nicholson gjorde sammen på bare 6 uker, har manus av sistnevnte og er en langt mer tilgjengelig historie. Ihvertfall på overflaten. Filmen deler flere av skuespillerne med The Shooting, men har i tillegg interessante fjes som Harry Dean Stanton, Cameron Mitchell og George Mitchell (ikke i familie) med på laget. Handlingen er enkel, men godt uttenkt, og har blitt mye hyllet av senere westernfilm-eksperter som Quentin Tarantino. Tre cowboyer (Nicholson, Mitchell og Mitchell) er ute og leter etter kveg, da de snubler over en gjeng dilligenceranere (Stanton, Crosse m. fl.). Etter å ha overnattet og gjort seg klare til å dra videre, blir alle sammen omringet av sheriffen og hans menn. Den eneste utveien våre tre venner ser er å forsøke og rømme. Manusforfatter Jack er virkelig inne på noe med dette nedstrippede narrativet, og det er i grunnen merkelig at vi ikke har sett det gjenbrukt oftere. Nicholson og Crosse ble begge Oscar-nominerte 4 år senere, for henholdsvis Easy Rider og The Reivers.     

Blood at Sundown
Italia/1966/Alberto Candone/Anthony Steffen, Gianni Garko, Erica Blanc, Franco Fantasia, Siueghardt Rupp m. fl.

Har man først blitt bitt av spagettiwesternbasillen så har man sannsynligvis en hobby for resten av livet. Hele tiden dukker det opp nye titler fra det som kan kalles underskogen av italienske westerns, og mange av dem er overraskende bra. I Blood at Sundown får vi for første gang møte Sartana (også her spilt av min favoritt Gianni Garko), men som psykopatisk skurk og ikke verdensvant antihelt denne gang. Johnny Liston (Steffen) kommer hjem etter å ha sonet 12 år for drap. Der finner han ut at hans gale bror Sartana (Garko) styrer byen med jernhånd, og bestemmer seg for å hjelpe befolkningen som bot for familiens ugjerninger. Regissør Candone legger ikke et sekund skjul på at han har sett flere av Sergio Leones filmer. Og alt i fra musikken til kostymene får en til å tenke på andre, mer kjente titler. Men ved å være så tidlig ute som 1966 er det også mye her som er både originalt og etterapet av andre senere. Anthony Steffen, som har spilt Ringo, Django, Gringo, Garringo, Shango, Shenandoah, Sabata og Shoshena heter bare Johnny her, men det er ingen tvil om at han er i nær familie med mange av de andre antiheltene han har spilt. Likevel er han ingen match for den karismatiske Garko, som gjør sitt beste for å kanalisere sin indre Klaus Kinski, og som gjør såpass inntrykk at han blir brakt tilbake fra de døde to år senere som den mystiske helten Sartana i If You Meet Sartana Pray for Your Death. Dubbingen i Blood at Sundown må også nevnes. Men mer som en advarsel, for dette er noe av det verste jeg har hørt på den fronten.

The Shooting

USA/1966/Monte Hellman/Jack Nicholson, Millie Perkins, Warren Oates, Will Hutchins, Charles Eastman m. fl.

De som er noenlunde kjent med Monte Hellmans verker, vet mer eller mindre hva de kan forvente av en film kalt The Shooting. Innspilt i 1965, og med sin da faste samarbeidspartner Jack Nicholson i en av rollene, kan dette muligens kalles en eksistensiell western. Men med Sam Peckinpahs mann, Warren Oates, i hovedrollen, flotte innspillingssteder i ørkenen i Utah og en spennende grunnhistorie, er dette noe en absolutt kan la seg underholde av. Da den tidligere prisjegeren, nå gruveeieren, Will Gashade (Oates) kommer hjem etter en handletur, finner han ut at en av partnerne hans er skutt og at broren har rømt etter en hendelse i byen. Morgenen etter kommer en ukjent kvinne (Perkins) og hyrer Will til å finne broren. Med seg på ferden tar de Wills litt enkle kollega Coley (Hutchins) og den muligens psykopatiske revolvermannen Billy Spear (Nicholson). Jeg skal ikke forsøke meg på noen tolkning av verken handlingen eller slutten i The Shooting, det får være opp til den enkelte seer. Men uansett hvor vanskelig tilgjengelig eller surrealistisk det måtte framstå til tider, så er det masse tradisjonelt westernhåndverk her som burde appellere til fans av sjangeren. 36 år gamle Hellman og 28 år gamle Nicholson lagde westernfilmene The Shooting og Ride in the Whirlwind i løpet av 6 uker. Hvilket sier litt om talentet som befant seg på disse settene

Return of Ringo
Italia/1965/Duccio Tessari/Giuliano Gemma, Fernando Sancho, George Martin, Lorella De Luca, Nieves Navarro m. fl.

Med det samme innspillingsteamet på plass, og alle skuespillerne fra A Pistol for Ringo tilbake, var det nok en no-brainer å kalle Return of Ringo for en oppfølger til den første kassasuksessen. Men strengt tatt har denne historien ingenting med den forrige å gjøre. Når rikmannssønnen Montgomery "Ringo" Brown (Gemma) kommer hjem fra krigen, finner han ut at en gruppe meksikanske banditos har tatt over såvel familiehjemmet som kona og datteren hans. Knust av sorg og besatt av hevn forkler Ringo seg som blomsterhandler (!) og venter tålmodig på det rette øyeblikket til å slå tilbake. De beleste der ute gjenkjenner kanskje plotet fra Odysseen, og ja, det er på det planet denne filmen beveger seg. I enda større grad enn i A Pistol for Ringo er det store følelser i sving, og intriger som ikke ville vært malplasserte i et drama av Ingmar Bergman eller Sam Mendes. Såpass gripende er det faktisk, at vi antakeligvis ikke ville savnet skudduellene og slåsskampene om regissør Tessari hadde utelatt dem. Men se, også på det området blir vi godt forsynt. Sancho og Martin som brødrene Fuentes er noen riktig sadistiske jævler som fortjener alt Ringo har å by dem av knyttnever, kniver og kuler. Og så var det musikken til Morricone, da. Etter å ha sett den første Ringo-filmen var jeg overbevist om at det var mannens beste soundtrack, ja, noensinne. Men det spørs om ikke han overgår seg selv denne gang. Fra det øyeblikket Maurizio Graf begynner å synge sangen "Return of Ringo" helt på begynnelsen av filmen til siste rute av rulleteksten på slutten, har den samme melodien vært brukt i nesten hver scene og hamret følelsene til antagonistene inn i oss. Rett og slett et mesterverk.

A Pistol for Ringo
Italia/1965/Duccio Tessari/Giuliano Gemma, Fernando Sancho, Lorella de Luca, Nieves Navarro, Antonio Casas m. fl.

Det første som slår en når man har sett ferdig A Pistol for Ringo, er "hvorfor er ikke denne filmen mer kjent?" For dette er virkelig en skjult skatt innen westernsjangeren. I 1965 var de aller fleste opptatt av ubarberte prisjegere som satte to bander opp mot hverandre og som deretter høstet fruktene av det uunngåelige blodbadet som fulgte. I denne filmen er det meste mer som i en hvilken som helst amerikansk film fra den samme perioden; en glattbarbert, humørfylt og kjekk helt står opp mot en bande meksikanske bankranere, og det helt uten å være verken særlig umoralsk eller morderisk av seg (han er dog, tradisjonen tro, usedvanlig hendig med revolveren). Sancho (Sancho) og hans gjeng raner banken på julaften, og blir under flukten tvunget til å søke ly på haciendaen til en velstående godseier og hans datter. Sheriffen (George Martin) sender revolvermannen Ringo (Gemma) inn for å bistå loven fra innsiden, og en kamp på liv og død oppstår innenfor husets fire vegger. Die Hard, anyone? Dialogen, innspillingsstedet (en frodig vingård i Spania) og skuespillerne gjør alle en fantastisk jobb for å heve denne lille produksjonen over gjennomsnittet blant italienske westernfilmer. Og i sentrum står den atletiske og smilende Gemma som en demonstrativ kontrast til de kyniske figurene Lee Van Cleef, Franco Nero og Clint Eastwood spilte på den samme tiden. Hans Ringo har mer til felles med Terence Hills Trinity enn Clinterns Mannen Uten Navn, men i denne dramatiske og til tider gripende historien gjør det bare oss som ser på litt mindre blodtørstige og etterhvert oppriktig glade for at vi har å gjøre med en helt som sørger for at saker og ting går sivilisert for seg. Legg så til et av de beste soundtrackene til Ennio Morricone, så har du en film som anbefales på det aller sterkeste.

Rio Conchos
USA/1964/Gordon Douglas/Richard Boone, Stuart Whitman, Jim Brown, Anthony Franciosa, Edmond O'Brien m. fl.

Når man ser Rio Conchos i våre dager, slår det en ganske raskt at dette må ha vært sterke saker midt på 60-tallet. Det snakkes mye om hvor voldsomme de italienske westernfilmene var i forhold til de amerikanske på den tiden. Men det spørs om ikke Hollywood også på det området var et forbilde for europa. Det grepet som fungerer aller best i denne filmen er at de har tatt den voldelige, fordrukne sørstatsrasisten som vanligvis finnes et stykke ned på rangstigen i enhver Peckinpah-film, og gjort ham til hovedperson. Og de rettskafne nordstatsheltene som John Wayne gjorde mange av i sin karriere, er her verken smartere eller raskere på avtrekkeren enn de mer uhederlige medlemmene av gruppa. Dette, i tillegg til et ekstremt realistisk syn på vold mot kvinner og barn i det gamle vesten, gjør dette til en uforglemmelig filmopplevelse. Kaptein Haven (Whitman) og sersjant Franklyn (Brown) reiser til Mexico for å ødelegge en last med stjålne våpen før de havner i apachenes hender. Til å guide seg har de morderen Lassiter (Boone) og banditten Rodriguez (Franciosa). Det blir mildt sagt en strabasiøs reise. Det er interessant å se hvordan regissør Douglas lar Boone spille den eksakt samme figuren her som han gjorde da han bød Paul Newman og selveste John Wayne på hard motstand i respektive Hombre (1967) og The Shootist (1976). En antihelt som faktisk får Clinterns mann uten navn til å virke som en ganske grei kar. Jeg kan ikke få anbefalt denne lille westernfilmen nok, og finner man den ikke på dvd så er tipset rett og slett å se den på youtube.

Invitation to a Gunfighter
USA/1964/Richard Wilson/Yul Brynner, George Segal, Janice Rule, Pat Hingle, Strother Martin m. fl.

Hvis det var en ting som la en demper på lørdagskveldene på 70-tallet, så var det de litt stillferdige westernfilmene som hadde fokus på historien og som listet seg fram til en veldig kort skudduell helt på slutten. Hadde jeg sett Invitation to a Gunfighter i ung alder, er det godt mulig at jeg hadde puttet den i nettopp denne sekken og slått over på Columbo halvveis ut i filmen. Det ville vært en tabbe. Greit nok, dette er en psykologisk western for voksne mennesker, og det er litt langdrygt en god stund. Men når ord endelig blir til handling, så tar det såpass av at det nok ville gjort uutslettelig inntrykk på et ungt sinn. Sørstatssoldaten Matt Weaver (Segal) kommer hjem etter borgerkrigen og oppdager at innbyggerne i byen nå hater ham så intenst at de leier en revolvemann til å ta livet av ham. Men leiemorderen Jules Gaspard d'Estaing (Brynner) har sine helt egne motiver for å ta jobben. Invitation to a Gunfighter tar opp tunge emner som rasisme, dobbeltmoral og sjalusi, og gjør det på en måte som slettes ikke gir ved dørene. Innholdsmessig kan den minne mye om Clint Eastwoods High Plains Drifter (1972), og i likhet med den filmen slår den hardt når den først slår. Spesielt scenen hvor d'Estaing egenhendig raserer halve byen vil bli husket.

How the West Was Won
USA/1962/John Ford, Henry Hathaway og George Marshall/George Peppard, James Stewart, Karl Malden, John Wayne, Debbie Reynolds m. fl.

Når man holder på med filmarkeologi dukker det fra tid til annen opp ting som man har sett i en nyere eller eldre utgave langt tidligere. Et av de mer kjente eksemplene er at How the West Was Won var inspirasjon for TV-serien om familien Macahan 14 år senere, også den kalt How the West Was Won. Vi får altså servert brøkdeler av amerikansk historie, sett gjennom øynene til familien Prescott (Malden, Reynolds, Peppard m. fl.), regissert av storheter som John Ford, Henry Hathaway og George Marshall. Mye er gjenkjennelig fra TV-versjonen, både av navn ("Zebulon" anyone?) og hendelser (Ford har tatt for seg borgerkrigen i sin sekvens og plassert John Wayne og Henry Morgan i rollene som generalene Grant og Sherman). Men med 164 minutters spilletid, og en sterk hang til musikalnummere, er det ikke akkurat en actionfilm vi snakker om. Bortsett ifra det som har med George Peppards figur Zeb Rawlings å gjøre. Da kommer 70mm-filmingen til sin rett, og man tilgir at Debbie Reynolds åpenbart har i kontrakten sin at hun skal bælje seg igjennom et sang og dansenummer hvert 5. minutt. 70mm-filmingen har forøvrig gjort det nærmest umulig å se denne filmen før nå. De versjonene som har gått på TV eller vært tilgjengelig på video/dvd har alle vært kuttet på en måte som enten har valgt bort to tredjedeler av bildet eller hatt to kraftige streker på skjermen, som de nå har maktet å fjerne. For westernfans er det verdt å vite at både Eli Wallach og Lee Van Cleef dukker opp i skurkeroller her, bare noen få år før de dro til europa og ble superstjerner innen sjangeren.

Last Train From Gun Hill
USA/1959/John Sturges/Kirk Douglas, Anthony Quinn, Carolyn Jones, Earl Holliman, Brad Dexter m. fl.

Det er ikke mange regissører opp igjennom filmhistorien som kan vise til en så jevnt over underholdende produksjon som John Sturges. Fra 1946 til 1976 leverte han årlige klassikere innen de fleste sjangere, men det er selvsagt hans arbeid som westernregissør vi konsentrerer oss om her. Da marshal Matt Morgans (Douglas) kone blir voldtatt og drept, etterlater gjerningsmennene spor på åstedet som fører Morgan til sin gamle venn Craig Beldens (Quinn) sønn. Men Gun Hills sterke mann har ingen planer om å overlate avkommet til Morgan frivillig. Last Train From Gun Hill er nok en nær slektning av 3:10 to Yuma, men med langt sterkere virkemidler i alle ledd. Ikke bli overrasket om det kommer en nyinnspilling i en eller annen form i den nærmeste framtid. Som en kuriositet kan det nevnes at det er stjerneregissøren Brian G. Hutton (Where Eagles Dare, Kelly's Heroes m. fl.) som spiller Belden juniors ufordragelige kompis Lee.

Ride Lonesome

USA/1959/Budd Boetticher/Randolph Scott, Karen Steele, Pernell Roberts, James Coburn, Lee Van Cleef m. fl.

Ride Lonesome er en relativt typisk Scott og Boetticher western, hvor førstnevnte spiller en av sine steinharde, følelsesløse helter på jakt etter hevn for en gammel udåd og sistnevnte sørger for en god spenningskurve i flotte utendørsomgivelser. Med kun 73 minuitter spilletid har ikke manusforfatter Burt Kennedy allverdens albuerom. Men en og annen overraskelse har han på lager, og replikkene er friskt tidløse. Prisjegeren Ben Brigade (Scott) skal føre morderen Billy John (James Best) til Santa Cruz for å få ham hengt. På veien støter han på Sam Boone (Roberts) og kompisen Whit (Coburn i debutrollen). De vil gjerne overta Billy, slik at de kan kjøpe seg amnesti for tidligere forbrytelser. Dette er lettere enn de tror, da det viser seg at Brigade kun bruker fangen sin for å få has på broren hans Frank (Van Cleef). Selv med tunge westernnavn som Scott, Van Cleef og Coburn på rollelista er det utrolig nok den senere Cartwright-broren Roberts som stjeler de fleste scenene her. Forholdet mellom ham og spjælingen Coburn er også såpass flott skildret, at det ikke hadde vært helt utenkelig om filmen hadde handlet om dem. Boetticher hadde en forkjærlighet for historier som foregikk utenfor bybildet, noe som bringer med seg mye håndtering av hester og leirbål og friluftsliv generelt. Og det skal ikke nektes for at det blir lettere komisk med den platinablonde og stylede Karen Steele midt blant de svette og støvete cowboyene. Heldigvis er det lenge siden Scott hadde med noen romantiske avledninger i filmene sine. Og enda heldigere for Steele var dette noen år før livet ble utrygt ved leirbålet for unge kvinner.

Warlock

USA/1959/Edward Dmytryk/Richard Widmark, Henry Fonda, Anthony Quinn, Dorothy Malone, Dolores Malone m. fl.

Warlock er hva jeg vil kalle en typisk "voksenwestern" fra slutten av 50-tallet. Det er mye mening og filosofi i både handling, spill og dialog. Men samtidig har regissør Dmytryk og manusforfatter Robert Alan Aurthur fylt opp filmen med alt vi forventer av en skikkelig cowboyfilm. Innbyggerne i småbyen Warlock har sett seg lei på trakasseringen fra kuguttene som jobber på en nærliggende ranch. I ren desperasjon leier de  revolvermannen Clay Blaisedell (Fonda) og hans kompanjong Tom Morgan (Quinn) til å rydde opp. Men myndighetene liker ikke denne utviklingen og ansetter Johnny Gannon (Widmark) som visesheriff i byen. Gannon er uerfaren, men skjønner at om han skal lykkes må han både stanse cowboyenes herjinger og få Blaisedell til å innse at vold ikke alltid er løsningen. Til tross for at han er en av tidenes mest lettgjenkjennelige filmskurker, klarer Widmark å virke overbevisende som en lovlydig og fredelig statstjenestemann. Selvsagt ikke like overbevisende som Fonda er i sin rolle. Mannen er jo selve symbolet på filmrevolvermann! Quinn har selvsagt heller ingen store problemer med å spille den ikke helt sympatiske gambleren Morgan. Antivolds-temaet er sterkt i Warlock. Men aldri på en måte som går ut over actionscenene. Det kommende westernansiktet LQ Jones er med i en bitteliten rolle. 

The Sheepman
USA/1958/George Marshall/Glenn Ford, Shirley MacLaine, Leslie Nielsen, Mickey Shaughnessy, Edgar Buchanan m. fl.

Det er fristende å bruke den gamle klisjeen "hvis du bare skal se en..." Og hvorfor ikke? For hvis du bare skal se en Glenn Ford-film i ditt liv, så er dette absolutt filmen du burde velge. Kledd i sin vanlige beige jakke og vindskeive hatt er Ford så absolutt i sitt ess som den munnrappe og oppfinnsomme eks-revolvermannen, nå saueoppdretteren, Jason Sweet. Og han får god backup av en slesk pre Frank Drebin Nielsen og en fyrrig MacLaine, som henholdsvis kvegmannen som ønsker Sweet langt vekk og hans forlovede med et godt øye til sauemannen. En perfekt blanding av action og humor som passer godt på en regnfull søndag. Manuset ble nominert til en Oscar og Ford ble nominert til en BAFTA. 

The Law and Jake Wade
USA/1958/John Sturges/Robert Taylor, Richard Widmark, Patricia Owens, Henry Silva, DeForest Kelley m. fl.

Som jeg har nevnt tidligere fantes det to hovedretninger for westernhelter på 50-tallet, og Robert Taylor er helt klart i buksa over navlen-leiren. Men han besitter et såpass godt steinansikt, og Richard Widmark er en så formidabelt sleazy skurk, at dette psykologiske dramaet havner godt over på plussiden. Sheriff Jake Wade (Taylor) og forloveden hans (Owens) blir kidnappet av Wades tidligere makker Clint Hollister (Widmark) for å vise vei til et nedgravd bytte. Og de skjønner ganske raskt at de må kjempe skal de slippe unna med livet i behold. The Law and Jake Wade er skvist inn mellom Sturges' langt mer kjente Gunfight at the O.K. Corral (1957) og The Magnificent Seven (1960), og minner ikke mye om de to klassikerne. Men takket være Widmarks svært moderne psykopat, og en god del velregissert skyting, blir det hele mer enn severdig. Silva og en pre-Star Trek Kelley spiller henholdsvis ung gærning og gammel drittsekk.

The Big Country

USA/1958/William Wyler/GRegory Peck, Jean Simmons, Charlton Heston, Carroll Baker, Burl Ives m. fl. 

Det er ingen overdrivelse å si at i kategorien "store filmer" så rager The Big Country høyt. Som tittelen antyder så er det meste stort her. Fra datidens største stjerner til den bombastiske musikken, det enorme landskapet og regissør Wylers hang til å filme i et nærmest episk bildeformat, blir vi nærmest slått over hodet med hvor små menneskene er i den amerikanske ødemarken og at det kreves helt spesielle karaktertrekk for å lykkes her. Så selv om historien er gammeldags på mange måter, og produksjonen var ridd av krangler og påstander om umulige arbeidsforhold, er det ikke overraskende at filmen forsatt er manges favoritt. Den tidligere sjømannen James McKay (Peck) er i ferd med å gifte seg inn i familien Terrill. Men ikke før har han ankommet barndomshjemmet til sin kommende brud Patricia (Baker), så oppdager han at patriarken i huset, major Henry Terrill (Charles Bickford), ligger i en feide med naboen Rufus Hannassay (Ives). McKay er en bereist mann, og skjønner at skal noen av famliene ha en framtid, må de inngå en fredsavtale. Men å få til det er lettere sagt enn gjort. Det aller mest interessant med The Big Country er budskapet og meningen med historien som Wyler og Peck prøver å få fram. Begge var nemlig uenige med den rådene holdningen i hjemlandet om at de andre supermaktene i verden skulle sees på som fiender etter samarbeidet under den 2. verdenskrig. Så her representerer Terrill-familien USA, og Hannassay enten Kina eller Sovjetunionen. Nå tviler jeg på om Charlton Heston tok rollen som ranchformannen Steve Leech på dette grunnlaget, men på den annen side så kan det forklare hvorfor han virker enda surere enn vanlig. Peck på sin side spiller veldig tilbakelent og følelsesløst, men tar det bra igjen i actionscenene. Burl Ives vant Oscar og Golden Globe for sin innsats. Jean Simmons var så traumatisert av regissør Wylers arbeidsmetoder at hun brukte flere år på å komme seg igjen. 

Decision at Sundown

USA/1957/Budd Boetticher/Randolph Scott, John Carroll, Karen Steele, Noah Beery jr, John Archer m. fl. 

-None of us will ever forget the day that Bart Allison spent in Sundown

Budd Boetticher og Randolph  Scotts westernfilmer befant seg som oftest i den dystre og alvorlige hjørnet, i hvert fall sammenlignet med Howard Hawks og John Waynes hesteoperaer. Scott hadde heller ingen problemer med å spille langt mer usympatiske roller enn de fleste av sine samtidige cowboyhelter. Som i denne fartsfylte og overraskende kyniske historien. Bart Allison (Scott) og hans venn Sam (Beery jr) ankommer Sundown, fast bestemt på å ta livet av den lille byens sterke mann, Tate Kimbrough (Carroll). Oppdraget går ikke helt som de to har tenkt, men handlingene deres setter i gang en kjedereaksjon som forandrer tilværelsen for de fleste innbyggerne. I likhet med mange andre "voksenwesterns" fra den samme perioden, er det mye politikk og filosofi i Decision at Sundown. Men aldri så påtrengende at det går på bekostning av actionscenene. De som synes sidekicken Sam ser kjent ut, skal vite at Beery jr spilte Jim Rockfords far i krimserien fra 70-tallet.

7 Men From Now
USA/1956/Budd Boetticher/Randolph Scott, Lee Marvin, Gail Russell, Walter Reed, John Larch m. fl.

Om noen skulle få litt john Wayne-vibber når de ser 7 Men From Now, så er ikke det så rart. Hovedrollen som eks-sheriff Ben Stride var nemlig skrevet for ham. Men hertugen var nødt til å trekke seg i siste sekund, og banet dermed veien for et langvarig samarbeid mellom Boetticher og Scott. Den tidligere lovmannen Stride er på jakt etter mennene som drepte hans kone under et ran, men finner etter hvert ut at det er flere enn de syv som vil slå kloa i ransutbyttet. Randolph Scott fungerer nærmest som et bindeledd mellom den gamle buksene-oppe-under armene skolen og den nyere nådeløs-hevner-som-heller-skyter-deg-enn-å-slepe-deg-tilbake-til-fengslet stilen i denne korte (75 min.) og konsise westernfilmen.

Showdown at Abilene

USA/1956/Charles F. Haas/Jock Mahoney, Martha Hyer, Lyle Bettger, David Janssen, Grant Williams m. fl.

Stuntmenn som avanserer til hovedrollemateriale har aldri vært mangelvare i filmens verden. Noen gjør det stort, og noen jobber jevnt og trutt helt på det jevne. Jock Mahoney var en av disse sliterne. Han gjorde alle sine egne stunts, og nådde formtoppen som en brukbar Tarzan på 60-tallet. Men før det måtte han selvsagt innom et utall westerns og krigsfilmer. Som denne godt uttenkte actionhistorien fra gullalderen på 50-tallet. Da Jim Trask (Mahoney) vender hjem etter borgerkrigen oppdager han at kompisen Dave Mosely (Bettger) ikke bare har slått seg stort opp på lyssky kveghandel, han har også forlovet seg med Trasks ungdomskjæreste (Hyer). Trask lider av traumer etter krigen, men snart blir et oppgjør med Mosely og hans høyre hånd Dan Claudius (Ted de Corsia) uunngåelig. Regissør Haas har sagt i intervjuer at den største utfordringen hans var å sørge for at den kommende stjernen David Janssen ikke totalt overskygget Mahoney i scenene de hadde sammen. Nå synes jeg at det passer veldig bra at Trask framstilles som litt stille og inneslutta. Det gjør bare slåsskampene og stuntsene til Mahoney så mye mer imponerende når det innimellom braker løs.

The Man From Laramie
USA/1955/Anthony Mann/James Stewart, Arthur Kennedy, Donald Crisp, Cathy, O'Donnell, Jack Elam m. fl.

Jeg har alltid vært litt forsiktig med James Stewart-filmer laget før 1960. Oftere enn ikke har de en tendens til å være i både tregeste og prektigste laget. Men ingenting er bare svart/hvitt her i verden, og av og til blir man positivt overrasket. The Man From Laramie er en klassiker, det kan ethvert filmoppslagsverk fortelle oss. Men vi vet også at det er stor forskjell på en filmklassiker og en actionklassiker. De gode nyhetene er at vi her får begge deler. Will Lockhart (Stewart) kommer til småbyen Coronado for å finne ut hvem som solgte våpen til apasjene som drepte broren hans. Men Alec Waggoman (Crisp), byens sterke mann, er villig til å gå svært langt for å beskytte det som er hans. Det er klare paralleller til King Lear i denne historien, og det går sikkert an å se mange fine og dype undertoner i handlingen. Men det som teller i denne anmeldelsen er actionhåndverket, og det er i trygge hender hos Stewart og regissør Mann. Dette var de tos siste, og i min bok beste, samarbeid. Vel verdt en titt en søndag ettermiddag.

Rage at Dawn

USA/1955/Tim Whelan/Randolph Scott, Forrest Tucker, Mala Powers, J. Carrol Naish, Edgar Buchanan m. fl.

Filmer basert på virkelige hendelser sliter ofte med å finne skjæringspunktet mellom hva som er sant og hva som er interessant. Rage at Dawn er intet unntak. Men siden vi snakker om en western, så kan regissøren alltids slenge inn litt skyting og ridning og slåssing for piffe opp historien. Ifølge legenden var Reno-brødrene de aller første lovløse som ble legendariske etter den amerikanske borgerkrigen. Ja, faktisk ble de på et vis forbilder for senere gjenger som Younger, James og Dalton. Til tross for at deres endelikt heller burde vært brukt til skrekk og advarsel. Brødrene Reno (Tucker, Naish og Myron Healey m. fl.) lever av å rane banker, og har både sheriffen, dommeren og påtalemyndighetene i hjembyen på sin side. Men de lar seg alle lure, da undercover-agenten James Barlow (Scott) kommer til byen. Vår mann Randolph er i det litt mer muntre hjørnet denne gang, og det som i utgangspunktet kunne vært en dyster gjenfortelling av saken blir fort en lettbeint actionhistorie. Interessant faktum: Året etter spilte Elvis den eneste ærlige Reno-broren, Clint, i Robert D. Webbs Love Me Tender