Western II

The Quick and the Dead

USA/1995/Sam Raimi/Sharon Stone, Gene Hackman, Russell Crowe, Leonardo DiCaprio, Tobin Bell m. fl.

En western av Sam Raimi ville ikke under noen omstendigheter blir en ordinær affære. Det er visse ting vi forventer oss når han navn står på plakaten. Men her leker han med store Hollywood-stjerner og kommersielle krefter som forventer gevinst, og det har resultert i en relativt streit western som likevel er rock'r roll. Og hvem andre enn Raimi kunne klart å selge Sharon Stone som steinhard pistolero ute etter hevn? Jeg har aldri vært noen stor fan av damen, men Raimi har jobbet hardt med ansiktsutrrykk og bevegelser. Og sammen med noen treffsikre replikker, fantastiske kamerabevegelser og et kostyme som fungerer, har han gjort en skikkelig westernhelt ut av skuespilleren som dessverre fortsatt er mest kjent for å skreve i Basic Instinct (1992). Ellen (Stone) ankommer en liten by akkurat da en skytekonkurranse skal starte. Ingen av de konkurrerende revolvermennene vet at hun er der for å hevne drapet på sin far. Men etter hvert som det begynner å tynnes ut i rekkene, aner byens sterke mann, Herod (Hackman), at det er han hun er ute etter. Ellens eneste støttespiller, den tidligere lynraske revolvermannen Cort, var Russell Crowe sin første rolle i amerikansk film. Og det fungerte jo åpenbart greit for ham. En annen nykommer er DiCaprio, som ble ansatt på Stones ordre. Også han gjør det rimelig greit. Ringrever som Lance Henriksen, Sven-Ole Thorsen, Keith David og Pat Hingle derimot, trengte antakeligvis ikke så mye regi. Det ble laget mange westerns på midten av 90-tallet. Ikke så mange av dem blir husket. Denne fortjener å bli det.  

Bad Girls

USA/1994/Jonathan Kaplan/Madeline Stowe, Mary Stuart Masterson, Andie MacDowell, Drew Barrymore, James Russo m. fl.

Bad Girls startet opp som et prosjekt for regissør Tamra "Guncrazy" Davis, før det ble overtatt av Jonathan Kaplen og skrevet om til en slags kvinnelig versjon av Young Guns. Hva som kunne ha vært, vet vi ingenting om. Men slik filmen framstår i dag, så er det snakk om en underholdende actionwestern, med Kaplans sedvanlige stërke kvinneroller. Intet mer, intet mindre. Cody (Stowe), Anita (Masterson), Eileen (MacDowell) og Lilly (Barrymore) rømmer fra jobben på et bordell for å slå seg ned i Montana. På veien mot frihet og et mer anstendig liv må de hanskes både med to overivrige Pinkertondetektiver og Codys gamle kompanjong, psykopaten Kid Jarrett (Russo). Det blir påstått at Drew Barrymore var den som tok Davis' frafall tyngst. Og det merkes at hun ikke er helt komfortabel med rollen sin og historien. Det kan selvsagt skyldes at alle de fire blir intruert til å spille en slags klisjeversjon av seg selv; Stowe er tøff og kald, MacDowell søt og lattermild, og Masterson tankefull og forsiktig. Hvilket bør bety at Drew skulle være rampejenta i gjengen, uten at vi egentlig ser noe særlig til den stereotypen. Vi får heller aldri noen forklaring på hvorfor alle de fire damene er sånne kløppere med seksløpere og rifler. Men slik er det vel i en hvilken som helst western. Og det faktum at begge de to mannlige innslagene, Dylan McDermott som gullgraveren Josh McCoy og James Le Gros som bonden William Tucker, er heller ubrukelige i kampens hete, gir historien en fin porsjon likestilling. Se denne for actionscenene.

Tombstone

USA/1994/George P. Cosmatos/Kurt Russell, Val Kilmer, Dana Delaney, Sam Elliott, Bill Paxton m. fl.

Da den kom ut ble Tombstone ansett for å være en lettvekter som var langt underlegen filmer som f. eks. Kevin Costners Wyatt Earp. Men sannheten er at vi snakker om en vaskekte klassiker innen sjangeren. Manusforfatter og regissør Kevin Jarre fikk sparken etter bare å ha filmet seksvensene hvor Charlton Heston er med. Men istedet for å legge ned ble løsningen at Kurt Russell overtok prosjektet, med Cosmatos som en slags frontfigur og rådgiver. Og all ære til stjernen for måten han har klart å tilføre en velkjent historie såpass mye rå energi og nye vinklinger. Selve oppgjøret i O.K. Corrall, som vi føler at vi vet det meste om nå, er interessant nok plassert midt i filmen. Noe som gir rikelig tid til historien om hvordan Earp og hans menn til slutt beseiret Clanton og The Cowboys. Wyatt Earp (Russell) og brødrene Virgil (Elliott) og Morgan (Paxton) flytter med konene til Tombstone for å tjene seg opp en formue på hasard og saloondrift. Men etterhvert får de tidligere sheriffene nok av lovløsheten som rår i byen, og hekter på seg stjernene igjen. Dette fører til flere sammenstøt med banden som kaller seg The Cowboys, og sammen med vennen Doc Holliday (Kilmer) blir de til slutt nødt til å ty til vold for å sette en endelig stopp for gjengens herjinger. Etter å ha sett størrelser som Burt Lancaster, James Garner og Kevin Costner takle legenden Wyatt Earp er det overraskende hvor mye mer Kurt Russell får ut av rollen i Tombstone. Den velkjente marshallen har aldri vært mer troverdig som steinhard lovmann og hengiven ektemann for sin elskede Josephine (Delaney). Det samme gjelder i og for seg også de andre skuespillerne og deres rollefigurer. Powers Boothe som Curly Bill, Michael Biehn som Johnny Ringo, Stephen Lang som Ike Clanton, Sam Elliott som Virgil Earp og Bill Paxton som Morgan Earp serverer tredimesjonale skikkelser og viser tydelig at de kan med den rette regissøren bak kamera (enten det var Russell eller Cosmatos). Men Oscaren går selvsagt til Val Kilmer som den fordrukne og tæringssyke eks-tannlegen Doc Holliday. Hans innsats her får Kirk Douglas', Jason Robarts' og Dennis Quaids tidligere innsatser til å blekne. Og sist, men ikke minst, i tillegg til alt dette fine, er Tombstone også en actionwestern i første divisjon. Veldig 90-tall i stilen, men helt klart med forbildene i orden. Og for dem som lurer, alle bartene er autentiske.  

The Last Outlaw

USA/1993/Geoff Murphy/Mickey Rourke, Dermot Mulroney, Ted Levine, Steve Buscemi, Keith David m. fl.

The Last Outlaw er en av de aller tøffeste westernfilmene som kom på 90-tallet. Opprinnelig produsert for HBO, og gitt ut rett på video i store deler av verden, skjærer den bort alt det overflødige fettet og konsentrerer seg kun om alle de deilige klisjeene vi forventer oss av en hardkokt historie som dette. Den legendariske manusforfatteren Eric Red stjeler friskt fra både The Wild Bunch og The Long Riders, og regissør Murphy skrur det hele sammen nesten som de gamle mesterne ville gjort på tidlig 70-tall. Og alle i det fantastiske ensemblet av skuespillere ser ut til å være med på notene. Den tidligere sørstatssoldaten Graff (Rourke) presser banden sin for langt under et bankran, og blir følgelig skutt av nestlederen Eustis (Mulroney). Men Graff overlever og slår seg sammen med den vargsinte marshallen Sharp (Gavan O'Herlihy) og hans menn, for på den måten ta hevn over de som forrådte ham. Selv om dette er en TV-film er den akkurat så voldsom og kynisk, og full av visuelle egenheter, som en vaskekte spaghettiwestern. Rouke kjører en slags tidlig Jack Sparrow-look, i tillegg til en slags Clark Gable-konemishandlerbart, utover i jakten. Og Mulroney, Levine, Buscemi, John C. McGinley og Daniel Quinn ser ut til å ha knabbet kostymene til Thorntons gjeng i The Wild Bunch. Anbefales. Å ja, surprise, Buscemi dør...

Young Guns II

USA/1990/Geoff Murphy/Emilio Estevez, William Petersen, Kiefer Sutherland, Lou Diamond Phillips, Christian Slater m. fl.

Historiene om William Bonney, alias Billy the Kid, begynner etter hvert å bli relativt velkjente for alle som har sett en og annen western i sitt liv. Og spesielt for dem som husker Sam Peckinpahs Pat Garrett and Billy the Kid fra 1973, så er dette gammelt nytt. Men det funker fortsatt som bare det! Gjengen til Billy denne gang kan føles litt som b-laget etter den stjernespekkete første filmen, men skuespillermessig gjør nykommerne Christian Slater, Alan Ruck og Baltazar Getty såpass bra i fra seg at de innimellom overskygger veteranene Phillips og Sutherland. Og selv om Petersen ikke er i nærheten av James Coburns Garrett fra 70-tallet, så har han sin egen stil som passer filmen godt. Murphys film tar utgangspunkt i en sak fra 40-tallet, hvor en eldre mann påsto at han var Billy the Kid og forlangte å bli benådet av guvernøren. Historien blir så fortalt litt episodisk. Og alt vi husker fra tidligere filmatiseringer er med. Litt mer moderne formidlet, kanskje, og med Jon Bon Jovis musikk dundrende i bakgrunnen. Men dette er en god western. Muligens bedre enn den første filmen. Estevez er i hvert fall i toppform. Kudos også for å ha med Coburn i en liten rolle som rancheren John Chisum, og for at de lar ham bruke en variant av sin gamle Garrett-replikk  "Well you can take those figures, and shove them up your arrogant little ass, and set fire to them." 

Quigley Down Under

Australia-USA/1990/Simon Wincer/Tom Selleck, Laura San Giacomo, Alan Rickman, Chris Haywood, Ron Haddrick m. fl.

Don't worry, on a new job it's quite common for things not to go well at first.

Blant 80- og 90-tallets filmcowboyer var det få som større medfødt autoritet enn Tom Selleck. Kanskje med unntak av Sam Elliott, som spilte broren hans ved et par anledninger. Og med Simon "Lonesome Dove" Wincer bak megafonen måtte en historie som plasserte en amerikansk kugutt i den Australske ødemarka, bli et underholdende eksempel på salgbarheten til produksjoner fra landet der nede på undersiden av jorda. Skarpskytteren Matthew Quigley (Selleck) har blitt hentet til Australia av racheieren Elliott Marston (Rickman). Men da han finner ut at han er innleid for å skyte urinnvånere som befinner seg på Marstons land, kommer han mildt sagt raskt på kant med sin nye arbeidsgiver. Sammen med enken kalt "Crazy Cora" (Giacomo) blir han jaktet på over hele territoriet. Men Quigley blir ikke regnet for å være en av verdens beste skyttere uten grunn...I tillegg til å by på storslått natur, god action og en dæsj romantikk, kan det ikke herske særlig tvil om at det er Alan Rickmans 3. største skurkerolle som sementerer denne lille westernfilmens rykte i filmannalene. Spilt inn mellom Die Hard (1988) og Robin Hood - Prince of Thieves (1991), går nok mesterskuespilleren for en mer tradisjonell skurk her. Men han klarer rett og slett ikke å la være å blande inn elementer av såvel Hans Gruber som sheriffen av Nottingham, og hever dermed også underholdningsverdien med flerfoldige hakk. Laura San Giacomo er også bedre i sin rolle enn det vi er vant i denne typen filmer, og gir derfor Selleck mye å spille mot. Absolutt en innertier en lørdag ettermiddag før byturen. 

Stagecoach

USA/1986/Ted Post/Willie Nelson, Kris Kristofferson, Johnny Cash, Waylon Jennings, John Schneider m. fl.

-I mind my own business. You oughta try it some time.

Historien er full av vennegjenger som har plukket opp et kamera og lagde en film sammen. Det er ikke noe veldig spesielt med det. Men når vennegjengen er countrysupergruppa The Highwaymen, så er det litt utenom det vanlige. Med basis i historien fra John Fords Stagecoach har produsent Willie Nelson hyret inn forfatteren bak Smokey and the Bandit, James Lee Barrett, til å oppdatere handlingen til å passe ham og hans venner i musikkbransjen. Den mest interessante omskrivningen er at doktoren ombord er Doc Holliday denne gang. Og den rollen har Willie tatt selv. Johnnie Cash er marshall Curly Wilcox, som har mer til felles med John Wayne enn Kris Kristoffersons Ringo Kid fra originalen. Gambleren Hatfield blir gestaltet av fjerdemann i gruppa, Waylon Jennings. The Highwaymen var på denne tiden mellom 49 og 54 år gamle, og sympatisk nok har rollen som saloonpiken Dallas gått til 47 år gamle Elizabeth Ashley. Det gir det hele et skinn av troverdighet, og en godt voksen feelgoodtone som tidligere versjoner ikke har forsøkt seg på. Legger vi så til at kona og sønnen til Cash, June Carter Cash og John Carter Cash, Jennings kone Jessie Colter, og countrymusikeren David Allan Coe har små roller her, så er familiestemningen komplett. Grunnhistorien, om en gruppe mennesker som av forskjellige årsaker må komme seg til endestasjonen Lordsburg, og som på sin vei med dilligencen gjennom ødemarka blir angrepet av Geronimo og hans krigere, er beholdt. Kris har til og med fått utdelt en winchester med stor bøyle som ligner på John Waynes. Men oppgjøret med familien Plummer (Alex Kubik, David Allan Coe m. fl.), som sto bak drapet på Ringo Kids bror, har fått en langt større plass. Og her gis alle de fire stjernene rikelig med anledning til å skinne. Den prisbelønnede engelske musikeren Anthony Newley spiller whiskeyselgeren Trevor Peacock, Dallas-stjernen Mary Crosby spiller gravide Lucy Mallory og John "Dukes of Hazzard" Schneider spiller den sympatiske kusken Buck. Marys mer kjente far Bing var som kanskje noen husker med i innspillingen av Stagecoach i 1966. Og musikken, som er laget av Willie og David Allan Coe, kan ingen klage på!   

Tex and the Lord of the Deep

Italia/1985/Ducciuo Tessari/Giuliano Gemma, William Berger, Carlo Mucari, Isabel Russinova, Peter Berling m. fl.

En film om tegneserieheltene Tex Willer og Kit Carson burde kanskje vært en no-brainer helt siden Gian Luigi Bonelli og Aurelio Galleppini begynte å gi ut albumene på slutten av 40-tallet. Men det skulle altså ta nesten 40 år før Giuliano Gemma og mannen bak noen av hans beste westernfilmer på 60-tallet, Duccio Tessari, brukte figurene i en pilot for italiensk TV. Nå ble det aldri noe av serien, men denne første filmen er så bra at den bør sees av alle som har et forhold til tegneseriene. Texas Ranger Tex Willer (Gemma) og kompisene Kit Carson (Berger) og Tiger Jack (Mucari) leter etter en last med stjålne våpen. De mistenker meksikanske banditos, men snubler snart over en indianerkult som besitter både overnaturlige evner og en gift som kan gjøre folk til stein. Det som skiller denne tegneserieadapsjonen fra de fleste andre, er at regissøren konsentrerer seg om å gjenskape stilen og actionscenene fra stripene. Og med westernveteranen og revolvervirtuosen Gemma i hovedrollen betyr det at vi får akkurat det. Intet mer, intet mindre. Alt, fra skuespillerne til saloonene, ser ut som de skal. Og det brukes minimalt med tid på introduksjoner og utenforliggende historier. Kort sagt, dette er som å lese en tegneserie om Tex Willer. Det er virkelig synd at filmen ikke ble noen suksess, for dette burde de laget mer av.  

Young Guns
USA/1988/Christopher Cain/Emilio Estevez, Kiefer Sutherland, Lou Diamond Phillips, Dermot Mulroney, Casey Siemaszko m. fl.

Da den kom ut ble nok Young Guns først og fremst sett på som en macholek fra gutta i The Brat Pack. Men nå i etterpåklokskapens grelle lys ser vi at den ikke bare er en av de bedre westernfilmene fra 80-tallet, den er også den mest sannferdige gjenfortellingen av William "Billy the Kid" Bonneys eskapader. Noen ting er utelatt, som at de opprinnelig var mange flere og at mange av dem overlevde, men i korte trekk så er dette rett og slett en actionfylt historieleksjon. Rancheren John Tunstall (Terence Stamp) blir drept av rivalen Lawrence Murphy (Jack Palance). Og da den korrupte sheriffen ikke akter å gjøre noe, blir Tunstalls gårdsgutter (Esteves, Sutherland, Phillips m. fl.) sverget inn som deputyer av byens dommer. Men under hissigproppen William Bonneys ledelse ender de fleste av Murphys menn opp på kirkegården og ikke bak lås og slå. Regissør Cain kan sine ting, og i flere scener gir han oss action som få har gjort bedre i en westersetting. Det er lite å si på de unge skuespillernes innsats, men prikken over i'en er bruken av veteranene Palance, Stamp, Brian Keith og Patrick Wayne i små, men viktige roller.

Heaven's Gate

USA/1980/Michael Cimino/Kris Kristofferson, John Hurt, Christopher Walken, Isabelle Huppert, Sam Waterston m. fl.

La meg bare begynne med å fastslå at dette er et mesterverk! Ikke hør på surmagete kritikere eller tro på den hatkampansjen filmen ble utsatt for. Ja, regissør Cimino brukte penger som en full høyremann. Og Universal Artists gikk konk til slutt. Men hver eneste dollar er å se på lerretet. Og det er synd at filmen led den triste skjebnen den fikk. Men nok om det, denne nyrestaurerte dvd-utgivelsen er det nærmeste man kommer Ciminos visjon, og er absolutt verdt en titt. I Wyoming i 1890-årene setter en gruppe landeiere og kvegbaroner (Waterston, Hurt m. fl.) opp en liste med 125 navn på immigranter de ønsker fjernet fra områder de trenger til kveget sitt. Marshall James Avery (Kristofferson), kjæresten Ella Watson (Huppert) og bareieren John L. Bridges (Bridges) står først litt på utsiden av konflikten, men blir raskt dratt inn i den da volden begynner. Også revolvermannen Nathan D. Champion (Walken), som opprinnelig jobber for kvegselskapet, blir nødt til å velge side da han innser hva som er i ferd med å skje. Heaven's Gate er basert på en sann historie, men er i tillegg så smekkfull av lånte hendelser fra verdenshistorien og politiske metaforer at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Manusforfatter Cimino har nok hatt den russiske revolusjonen i tankene. Og den amerikanske. Og egentlig alle verdenshendelser hvor de fattige og undertrykte står opp mot de rike og mektige med våpen i hånd. Men vel så viktige er tankene han gjør seg om ungdommens romantiske syn på verden, politisk teori versus virkeligheten, og veien fra tanker til handling. Kan man være rik og samtidig på de fattiges side? Filmen er så full av tanker og ideer at den kan være kilde til ett års kafediskusjoner. I tillegg til å være en spennende actionfilm med fantastiske skuespillerprestasjoner, tidsriktig musikk og bilder så vakre at du vil henge dem på veggen.  

Butch & Sundance - The Early Days

USA/1979/Richard Lester/William Katt, Tom Berenger, Jeff Corey, Brian Dennehy, Peter Weller, Jill Eikenberry m. fl.

Det å i det hele tatt forsøke seg på en slags oppfølger til George Roy Hills Butch Cassidy and the Sundance Kid (1969), må i utgangspunktet ha vært en skremmende tanke for de som er involvert her. Men takket være actionhumorspesialisten Lester - etter eget utsagn ikke engang hadde sett en western før - og to unge skuespillere som ligner greit og er flinke til å imitere faktene til sine forbilder Newman og Redford, så fungerer dette over all forventning. Denne prologen til filmen fra slutten av 60-tallet handler om hvordan Robert LeRoy "Butch Cassidy" Parker and Harry Alonzo "Sundance Kid" Longabaugh møtte hverandre og startet opp som bank- og togrøvere. Butch er planleggeren og Kid er raskere enn de fleste på avtrekkeren. Ingen av dem er ute etter å skade noen, men den steinharde sporfinneren Joe Le Fors (Weller) og den koleriske straffangen O.C. Hanks (Dennehy) har ikke tenkt å gi seg før de to sitter bak lås og slå, eller ligger seks fot under. Richard Lester har sagt i intervjuer at han slettes ikke så på filmen som en western, men mer sopm et victoriansk eventyr. Og det er egentlig en god beskrivelse. Historien er i hvert fall godt krydret med alle de ingrediensene vi kjenner fra regissørens tidligere filmer (The Three Musketeers, Royal Flash og Ribin and Marian). Katt og Berenger når kanskje ikke helt opp til Redford og Newman, men de er veldig gode på å kopiere det som gjorde originalen til en kjempesuksess. Jeff Corey er den eneste som er med fra forrige gang, og gjentar rollen sin som den vennlige sheriffen Ray Bledsoe. Filmen ble nominert til Oscar for beste kostymer.

California

Italia/1977/Michele Lupo/Giuliano Gemma, William Berger, Miguel Bose, Raimund Harmstorf, Chris Avram m. fl.

Helt mot slutten av den italienske westernbølgen, og rett før han ble hoffleverandør av Bud Spencer-suksesser, serverte Michele Lupo oss denne lille perlen av en film. Muligens inspirert av Clint Eastwoods The Outlaw Josey Wales fra året før, bys vi på en velskrevet, spilt og regissert historie fra perioden rett etter borgerkrigen. Men alt med den vrien som gjorde europeiske cowboyfilmer så severdige. Sørstatssoldatene Michael "California" Random (Gemma) og William Preston (Bose) blir venner etter å ha sluppet ut av krigsfangenskap. På vei mot familiegården i Missouri blir William drept, og California tar på seg ansvaret med å informere slektningene. De tar vare på ham som en del av familien. Men snart blir Williams søster kidnappet av prisjegeren Whittaker (Harmstorf) og hans brutale menn, og California må legge ut på redningstokt. Dette var Lupos 5. film med Gemma i hovedrollen, og det synes at han har et godt håndlag med å regissere den atletiske stjernen. Med kostymer av legenden Carlo Simi, musikk av Gianni Ferrio og skuespillere som ikke trenger stuntmenn verken når de slåss, skyter eller rir må California regnes som en av de virkelig gode spagettiwesterns fra siste halvdel av 70-tallet. Så får vi heller bære over med at det er skikkelig distraherende at Harmstorf er dubbet med "stemmen" til Bud Spencer.

Get Mean

Italia/1975/Ferdinando Baldi/Tony Anthony, Lloyd Battista, Raf Baldassarre, Diana Lorys, David Dreyer m. fl.

Mellom 1967 og 1983 spilte, skrev og produserte amerikanske Tony Anthony (eg. Roger Pettito) i en håndfull western og actionfilmer - gjerne i kompaniskap med Ferdinando Baldi. Nå for tiden er han nok mest kjent for å ha vekket til live igjen 3D-trenden på begynnelsen av 80-tallet. Og av filmene hans er det nok bare Blindman (1971) jeg helhjertet vil anbefale. Denne smått surrealistiske westernfilmen fra midten av 70-tallet er interessant, men kanskje ikke så mye mer. En klassisk spaghettiwestern-antihelt får godt betalt for å følge en siøynerprinsesse til kongeriket hennes i Spania. Der er det av en eller annen grunn fortsatt middelalder, og vår cowboy befinner seg plutselig i kamp mot konger og trollmenn og kannibaler (sic!). Med Mark Twains "En Yankee ved Kong Arthurs Hoff" og det velkjente plottet fra A Fistful of Dollars (1964) i bunn, har Anthony og Baldi kokt ihop en salig røre som lett hadde kunnet bli veldig underholdende. Men de sparer så mye av kruttet til de siste 20 minuttene, at vi ikke snakker om en må-se-film. Jeg tar den likevel med her, for når det først braker løs er det underholdende som bare det. 

Four of the Apocalypse

Italia/1975/Lucio Fulci/Fabio Testi, Lynne Frederick, Michael J. Pollard, Harry Baird, Tomas Milian m. fl.

Horrormaestro Lucio Fulcis siste bevegelser i det ville vesten kom helt på tampen av den italienske westernsjangerens storhetsdager, og er mer å regne som en melankolsk historie om vennskap og selvrespekt enn en skikkelig cowboyfilm. Men takket være et romslig budsjett og uovertruffen ondskap fra Milian, lander den heldigvis trygt på den rette siden. Og ser vi bort ifra et par overdrevent blodige skytescener, litt kannibalisme og noe grov tortur styrer Fulci unna de mest overdrevne voldsutskeielsene. Men det er absolutt ingen familiefilm, dette. Gambleren Stubby Preston (Testi), prostituerte Bunny O'Neill (Fredrick), alkoholikeren Clem (Pollard) og den litt enkle Bud (Baird) blir alle jaget fra Salt City da maskerte borgervernere bestemmer seg for å "rydde opp" i gatene. Etter å ha vandret hvileløst rundt i ødemarka en stund, møter de den sadistiske psykopaten Chaco (Milian). Og fra da av blir livet deres aldri det samme igjen. Four of the Apocalypsekan fortone seg litt episodisk, og historien svinger fra det ulidelige (det blir kanskje litt mye gåing mellom spanske fjell til dårlig 70-tallspop, eller hva Fulci?) til det geniale (som da Bunny skal føde i en gruveby befolket av kun supermacho, men merkelig sentimentale menn). Personlig hadde jeg nok ønsket meg en litt røffere helt en Testi, men pytt-pytt. Milians Chaco er til gjengjeld en av de jævligste westerskurkene jeg kan huske å ha sett. Pollard spiller til min store overraskelse mer normal enn noensinne. Som vanlig med nyrestaurerte filmer av denne typen inneholder den noen scener som ble klippet bort utenfor Italia, og som derfor ikke er dubbet til engelsk. 

Billy Two Hats
USA/1974/Ted Kotcheff/Gregory Peck, Desi Arnaz jr., Jack Warden, David Huddleston, Sian Barbara Allen m. fl.

Denne lille westernfilmen er kanskje mest kjent for å være innspilt i Israel - uten at det synes i det hele tatt. Stilen er veldig 70-tall, med flere budskap om relativt tunge temaer som rasisme, vold og kvinnesak. Men takket være Peck og Warden fungerer den også utmerket som en klassisk historie om lovmannen og den lovløse han nekter å gi opp jakten på. Bankranerne Arch Deans (Peck) og Billy Two Hats (Arnaz jr.) er på flukt fra sheriff Henry Gifford (Warden). Men ute i ødemarka finnes det større farer enn en kolerisk lovmann. Det var ikke mange sjangere Gregory Peck ikke fikset. Og han var heller ikke redd for å ta sjanser som skuespiller. Han vil kanskje ikke bli husket for denne filmen, men takket være ham er den i hvert fall verdt å se. 

My Name is Nobody

Italia/1973/Tonino Valerii/Terence Hill, Henry Fonda, Jean Martin, R. G. Armstrong, Karl Braun m. fl.

De fleste oppslagsverk og biografier kan fortelle at Sergio Leone ikke regisserte noen filmer i perioden mellom Duck, You Sucker (1971) og Once Upon a Time in America (1984). Likevel tyder mye på at at han styrte roperten ihvertfall under deler av denne komiske westernfilmen. Fristelsen til å regissere Fonda i det som skulle bli filmlegendens siste western ble kanskje for stor? Nå i ettertid kan det muligens virke som en snodig ide å plassere den seriøse amerikaneren sammen med en kjent moromann som Terence Hill. Men vi må tenke på at i 1973 var dette et samarbeid de begge hadde nytte av; Hill forsøkte å lage seg en karriere utenfor filmene med Bud Spencer, og Fonda trengte litt hjelp for å nå fram til de yngre kinogjengerne. Og selv om filmen kan virke litt for episodisk og sjangerforvirret til å bli regnet som en virkelig klassiker, så er det så mye bra her at den vil bli husket lenge. Unge Nessuno (Hill) er nesegrus fan av revolvermannen Jack Beauregard (Fonda), og ønsker å se se helten sin utføre en siste grandios bragd før han pensjonerer seg. For eksempel å helt alene beseire den 150 mann store banden The Wild Bunch. Blandingen av kjente italienske ansikter og enda mer kjente amerikanske (som R.G Armstrong, Geoffrey Lewis og Steve Kanaly), filmopptak i både Spania og USA og musikk av  EnnioMorricone gir filmen et elegant preg. Og selv om det er (litt for?) mange humoristiske innslag fra Hills side, så er det det både dybde og alvor i historien. Fonda er forøvrig den eneste som dubbet seg selv i den englesktalende versjonen.   

The Great Northfield Minnesota Raid

USA/1972/Philip Kaufman/Cliff Robertson, Robert Duvall, Luke Askew, Matt Clark, R.G. Armstrong m. fl.

Eskapadene til Jesse James og banden hans har blitt portrettert gang på gang på film. Her får vi historien sett fra Younger-brødrenes synsvinkel. Og 70-tallstradisjonen tro, er det ikke akkurat noe helte-eventyr vi blir servert. Fortelleren på begynnelsen påstår at dette er den sanne historien om det siste bankranet banden utførte, før de ble skutt sønder og sammen og buret inne på livstid. Det får vi vel bare stole på. Cole Younger (Robertson) og Jesse James (Duvall) planlegger på hvert sitt hold en siste bankjobb. Younger og brødrene ønsker å kjøpe seg amnesti, men James og Frank James vil bare fortsette geriljakrigen mot nordstatene. Det ender med katastrofe for alle parter. Det er på en måte lettere å godta at dette er den sanne historien, enn f. eks. Walter Hills The Longriders (1980). Men på den annen side er mye skrevet for komisk effekt her, så det er selvsagt mulig at gjengmedlemmene var enda mindre sjarmerende i virkeligheten. Regissør Kaufman var senere innblandet i produksjonen av Clint Eastwoods Outlaw Josey Wales (1976), og det merkes både på actionscenene og i valget av statister. Cliff Robertson gjør forøvrig en av sine beste roller her som bankraneren som ble skutt 26 ganger i løpet av karrieren (han brukte skuddsikker vest).

The Fighting Fists of Shanghai Joe
Italia/1972/Mario Canaio/Chen Lee, Klaus Kinski, Gordon Mitchell, Claudio Undari, Katsutoshi Mikuriya m. fl.

Siden de to mest populære sjangerne på tidlig 70-tall var kung fu og spagettiwestern, hva var vel mer naturlig enn å blande dem sammen til en europeisk/asiatisk actionfest? Om det var slik de tenkte i Romas filmstudioer på den tiden, aner jeg ikke. Men resultatene av disse kulturutvekslingene var mildt sagt av vekslende kvalitet. Tittelen til tross, er dette en av de aller beste. Kinesiske Shanghai Joe (Lee) ankommer Texas på slutten av 1800-tallet for å skaffe seg jobb som cowboy, men støter selvsagt på alt annet enn velvilje hos dem han tar kontakt med. Sjangerblandinger som dette faller ofte mellom to stoler. Gjerne fordi regissøren kun behersker en av dem, eller fordi hovedrolleinnehaverne ikke er gode i noen av dem. I Shanghai Joe fungerer så og si alt. Det er en god western, og en enda bedre kung fu-film. I tillegg er det noe så uventet som en 70-talls splatterfilm, med noen ekstremt grove voldsscener spredt utover i handlingen. Den relativt karismatiske og akseptabelt kung fu-kyndige Chen Lee var dessverre kun med i 4 filmer før han ga seg som skuespiller. At Klaus Kinski, etter 24 år som skuespiller, på en stadig stigende popularitetskurs fortsatt tok 5 minutters-roller som psykopatisk skurk med et usunt forhold til skalpering, velger jeg å la stå ukommentert.

McCabe & Mrs Miller

USA/1971/Robert Altman/Warren Beatty, Julie Christie, Rene Auberjonois, William Devane, Keith Carradine m. fl.

-If a frog had wings, he wouldn't bump his ass so much, follow me?

På begynnelsen av 70-tallet var både Warren Beatty og Robert Altman blant de mest spennende filmskaperne i Hollywood. Og etter banebrytende suksesser som Bonnie and Clyde (1967) og M.A.S.H. (1970), hva var vel mer naturlig enn å gå sammen om å lage det sistnevnte har kalt en anti-western? Men en som i stil og innhold har inspirert sjangeren helt opp til våre dager. Spesielt TV-serien Deadwood har hentet mye av det visuelle herfra. Mot slutten av 1800-tallet går gambleren McCabe (Beatty) motvillig i kompaniskap med prostituerte Mrs Miller om å skape en blomstrende business i en avsides gruveby. Men da et stort gruveselskap vil kjøpe dem ut skaper det problemer for dem begge da den stae McCabe nekter å selge til den prisen som blir foreslått. Altmans filming av regn, gjørme, sludd og snø, kombinert med naturalistiske skuespillerinnsatser fra alle de involverte og musikk av Leonard Cohen, sørger for en poesi i historien som gjør at det aldri blir så depressivt som de enkelte bestanddelene skulle antyde. I min bok er dette er filmkunst fra absolutt øverste hylle. Anbefales!

One More Train to Rob

USA/1971/Andrew V. McLaglen/George Peppard, John Vernon, Diana Muldaur, Sandra Nuyen, Soon-Tek Oh m. fl.

Denne lille hevnhistorien er verken særlig original eller filmet på en måte som skiller den nevneverdig fra alle TV-westernserier fra 70-tallet. Men takket være solide innsatser fra skuespillerne og dugelig stuntarbeid fra Hal Needham, er den underholdende som bare det. Togrøveren Harker Fleet (Peppard) blir forrådt av banden etter et vellyket ran. Etter 2 1/2 år i buret vender han tilbake, fast bestemt på å ta rotta på den tidligere kompanjongen Timothy Nolan (Vernon), vinne tilbake den svikefulle eksen (Muldaur) og få tilbake pengene. Men til det trenger han hjelp fra de lokale, kinesiske gruvearbeiderne. Action og moro i lett blanding.

Skin Game
USA/1971/Paul Bogart/James Garner, Louis Gossett jr, Susan Clark, Brenda Sykes, Edward Asner m. fl.

Skin Game er kanskje ikke blant James Garners mest kjente filmer. Men den har en stil og en tematikk som får en til å mistenke at Quentin Tarantino tok den i nærmere øyensyn da han jobbet med manuset til Django Unchained. Quincy (Garner) og partneren Jason (Gossett jr) fra New Jersey poserer som slavehandler og slave for å svindle folk i sørstatene. Men en dag går de for langt, og Jason havner på en slavefarm i Missoury. Den eneste Quincy har til å hjelpe seg med å befri vennen, er tyven Ginger (Clark). Men kan han egentlig stole på henne? Skin Game kan godt kalles en komedie. Men den er samtidig røff nok i kantene til at den er en verdig representant for det meste av det James Garner stod for i løpet av sin lange karriere.

Blindman
Italia/1971/Ferdinando Baldi/Tony Anthony, Ringo Starr, Lloyd Battista, Magda Konopka, Raf Baldassarre m. fl.

Utover på 70-tallet ble en del av de europeiske westernfilmene bare snodigere og snodigere. Heltene hadde gjerne et eller annet slags handikap, eller så brukte de et uvanlig våpen, eller så var de kledd som syretrippende gigoloer. I Blindman blir vi servert alle disse tingene, i tillegg til Ringo Starr som revolvermann! Blindman (Anthony), som er...eh...blind, skal frakte 50 postordrebruder til et gruvesamfunn midt ute i ødemarka, men blir fralurt alle kvinnene av tre søsken som gjør det stort innen slavehandel. Nå er ikke Blindman den typen som gir opp så lett, og sammen med en gal meksikansk general tar han opp kampen mot banden. Tony Anthony sto bak en rekke westernfilmer mellom 1967 og 1976. Den ene underligere enn den andre. Heldigvis er Blindman i tillegg full av god action. 

Something Big
USA/1971/Andrew V. McLaglen/Dean Martin, Brian Keith, Honor Blackman, Ben Johnson, Albert Salmi m. fl.

Dean Martins nest siste western er av det mer lettbeinte slaget. Men en god historie og interessante skuespillere gjør opp for det filmen måtte mangle på actionfronten. Baker (Martin) og gjengen hans planlegger et siste, stort kupp. De skal robbe den meksikanske banditten Emilio Estevez (ja, han heter faktisk det!) Til det trenger de en gatling gun. Men mannen (Salmi) som kan skaffe dem en opererer med en litt uvanlig pris; han vil ha en kvinne i bytte. Dessverre er damen Baker får tak i kona (Blackman) til den koleriske kommandanten (Keith) på den lokale militærposten. Jeg har alltid likt skuespilleren Dean Martin. Han hadde en stil som fungerte godt i action- og westernfilmer. Her blir han satt litt i skyggen av Brian Keith. Men sammen er de dynamitt, som det heter. Passer best på en søndag ettermiddag når du ikke har noe bedre fore.

Hannie Caulder
England/1971/Burt Kennedy/Raquel Welch, Robert Culp, Ernest Borgnine, Strother Martin, Jack Elam m. fl.

There are no hard women, only soft men.

Det ville være en stor overdrivelse å si at Raquel Welch hadde mye å by på utover utseendet. Men hun var villig til å ta risker og valgte seg ofte ut prosjekter som fikk fram det beste i henne. Som denne lille engelske westernfilmen, spilt inn i Spania og befolket med et utall veteraner både foran og bak kamera. Hannie Caulder (Welch) og mannen driver en skysstasjon langt ute i ødemarka. En dag dukker brødrene Clemens (Borgnine, Martin og Elam) opp. De dreper mannen og voldtar henne før de drar videre. Som seg hør og bør i en film som dette sverger fru Caulder hevn. Til dette får hun hjelp av revolvermannen Price (Culp) og våpensmeden Bailey (Christopher Lee i en pause mellom Dracula-filmene). Og så snart hun har blitt dreven med sin spesialbygde revolver, drar hun på jakt etter de tre brødrene. Regissør Kennedy lener seg litt for mye på komikk, og etter hvert kunne vi ønsket oss noen flere motstandere for Hannie, men som en litt småspekulativ hevnhistorie fungerer det hele veldig bra. Skudduellene er, som vanlig i en Kennedy-film, godt utført med masse illrødt teaterblod, og stuntmennskurkene vet akkurat hvordan de skal falle av en hest. Mot slutten  dukker Stephen Boyd av en eller annen grunn opp i noen sekunder som mystisk og taus dusørjeger. Kanskje han bare befant seg i nærheten og stakk innom på besøk?

A Gunfight
USA/1971/Lamont Johnson/Kirk Douglas, Johnny Cash, Jane Alexander, Karen Black, Keith Carradine m. fl.

Kirk Douglas var så absolutt den store filmstjernen her, og står følgelig øverst på plakaten. Men dette er i alle andre henseende Johnny Cash sin film. Med sin slentrende stil og naturlige autoritet dominerer han absolutt alle scenene han er med i. Så om du er fan av mannen i svart, er en titt på A Gunfight mer eller mindre obligatorisk. Abe Cross (Cash) og Will Tenneray (Douglas), to aldrende revolvermenn som sliter med hverdagen på hver sin kant, bestemmer seg for holde en duell til døden hvor folk må betale for å se på. Koste hva det koste vil for familie og venner. Et klipp fra denne filmen ble senere brukt i Cash' video for sangen Hurt;"You stay the hell away from me, ya hear?" Filmen ble kuriøst nok produsert av en gruppe som kalte seg Jicarilla Apache Tribe of American Indians, selv om filmen ikke har med en eneste indianer. Keith Carradine debuterer som skuespiller her med rollen som ung revolvermann.

A Town Called Bastard

England-Spania/1971/Robert Parrish/Telly Savalas, Robert Shaw, Stella Stevens, Fernando Rey, Martin Landau m. fl.

I likhet med en rekke andre nasjoner rundt om i europa, så sto også England bak en håndfull westernfilmer på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Hannie Caulder er en av de mer kjente titlene. Denne revolusjonshistorien fra regissør Robert Parrish' hånd blir kanskje sjelden nevnt, men er likevel verdt en titt. Ikke minst fordi den kan skilte med en rekke skuespillere som vi vanligvis ikke forbinder med cowboyfilmer. Da enken Alvira (Stevens) og hennes høyre hånd, Spectre (Dudley "Lovejoys assistent Tinker" Sutton), ankommer byen kalt Bastard ("Hell" i noen versjoner), med løfte om 20 000 dollar i gull til den som kan peke ut personen som drepte ektemannen hennes, setter hun i gang en voldsspiral som involverer den lokale bandelederen Don Carlos (Savalas), en oberst fra regjeringshæren (Landau) og den lokale presten (Shaw). De som forventer en tradisjonell spagettiwestern, vil nok bli litt skuffet over A Town Called Bastard. Til å fortjene den merkelappen er filmen altfor gotisk og småsurrealistisk. Men en velopplagt Savalas og en strengt tatt litt slapp Shaw sørger for spennende karakterer. Men de som stjeler showet her er Stevens og Sutton. Filmen hadde stått seg langt bedre med et større fokus på de to. 

And God Said to Cain...

Italia-Tyskland/1970/Antonio Margheriti/Klaus Kinski, Peter Carsten, Marcella MichelangeliAntonio CantaforaGiuliano Raffaelli m. fl.

And God Said to Cain er noe så sjeldent som en gotisk skrekkwestern som faktisk er både spennende og nyskapende. Og den byr i tillegg på noe så kuriøst som en helterolle for vår alles favoritt-tysker Klaus Kinski. Filmen bryter totalt med det som er regnet som et vanlig hendelsesforløp for filmer av dette kalibret ved at to tredjedeler av filmen er en eneste lang duell. Og virkemidlene som tas i bruk er nesten utelukkende hentet fra horrorfilmens verden. Og likevel er det nok skyting her til å fylle et par amerikanske westerns. Da Gary Hamilton (Kinski) slipper ut etter 10 års straffearbeid, reiser han rett hjem for hevne seg på mannen (Carsten) som forrådte ham og stjal forloveden hans (Michelangeli). Litt overraskende egentlig, så er Kinski god som helt også. Han har ikke det ville blikket i øynene som han pleier, og utfører naturlig nok ikke de pervohandligene vi har blitt vant til fra hans andre westerns. Carsten er også god som skurken. Men det er nok Margheritis regi og stil som hever denne høyt over gjennomsnittet innen sjangeren. Noen originale vinklinger, som at mennene i banden til skurken ser ut til virkelig å bry seg om hverandre, og avslutningen i en speilsal inne i et brennende hus, gjør at denne vil bli husket. Jeg kan ikke egentlig se at det hersker noen tvil om at Hamilton lever, men jeg skjønner de som hevder at filmen var en inspirasjonskilde for Eastwood når han lagde High Plains Drifter (1972). Kudos forresten til youtube, som har en langt bedre versjon liggende ute enn den som blir solgt på dvd. Anbefales for dem som tror de har sett det meste innen italiensk b-vare.  

Little Big Man

USA/1970/Arthur Penn/Dustin Hoffman, Chief Dan George, Faye Dunaway, Martin Balsam, Richard Mulligan m. fl. 

-Today is a good day to die.

Under lanseringen i 1970 plasserte filmselskapet setningen "either the most neglected hero in history or a liar of insane proportion" øverst på plakaten. Og det er en ganske god innfallsvinkel til Arthur Penns episke fortelling om 121 år gamle Jack Crabbs minner fra sitt innholdsrike liv i Amerika på slutten av 1800-tallet. Oppbygningen er episodisk, og har åpenbart inspirert senere filmer som Forrest Gump (1994), og sjangermessig svinger det fra ren slapstick og sexvitser til dystre og voldsomme beskrivelser av den forsøksvise utslettingen av urinnvånerne i USA etter borgerkrigen. Men Penn sparer som vanlig ikke på kruttet når det først smeller. Under et intervju med en folkloreforsker (William Hickey) begynner Crabb (Hoffman) å fortelle historier om da han som barn ble kidnappet av comanchene, var revolvermann og venn av Wild Bill Hickock (Jeff Corey), speider for general George A. Custer (Mulligan), svindler sammen med slangeoljeselgeren Merriweather (Balsam) og endelig den eneste hvite overlevende etter slaget ved Little Big Horn. Selv med solid innsats fra Mulligan, Corey, Balsam og, ikke minst Faye Dunaway som kåt prestefrue, ligger selvsagt den største skuespillerbyrden på Hoffmans spede skuldre. Mannen er rett og slett veldig god både på komikk og drama. Men når det er sagt, den som stjeler mye av showet her er Chief Dan George i rollen som Crabbs "bestefar" Old Lodge Skins. Noe han også ble belønnet med en Oscar-nominasjon for. 

Tell Them Willie Boy is Here
USA/1969/Abraham Polonsky/Robert Redford, Robert Blake, Katharine Ross, Susan Clark, John Vernon m. fl.

I Redfords første film etter gjennombruddet med Butch Cassidy and the Sundance Kid (1969) befinner han seg fortsatt i det ville vesten. Denne gang er han en smule usympatisk, men på riktig side av loven. Indianeren Willie Boy (Blake) dreper en mann i affekt og rømmer ut i ødemarka sammen med kjæresten. Verken innbyggerne i området eller loven er særlig lystne på å følge etter, men sheriffassistenten (Redford) som leder jakten er ikke den som gir seg med det første. Det er mye politikk i Willie Boy, og den skal nok helst ses som en miniversjon av den hvite manns overtakelse av Amerika. Men tydeligere enn det er den et kraftig oppgjør med hvordan menn har behandlet kvinner opp igjennom tidene. Og på det området er "helten" like jævlig som "skurken". Solid action, fantastiske landskapsbilder og gode figurer sørger for at den også kan nytes som en helt vanlig western.

No Room to Die
Italia/1969/Sergio Garrone/Anthony Steffen, William Berger, Mario Brega, Riccardo Garrone, Nicoletta Machiavelli m. fl.

Ved første øyekast kan nok No Room to Die virke som bare enda en lavbudsjettwestern, spilt inn i et vinterlig Italia med svakt ukarismatiske skuespillere som relativt usympatiske karakterer. Og på sett og vis er den jo det. Men så var det det lille ekstra da, som italienerne skjønte så godt og som gjør filmene deres severdige den dag i dag: action. Og god, jordnær, analog action skal man ikke kimse av. Johnny Brandon (Steffen) og Everett Murdock (Berger) er to dusørjegere som inngår et samarbeid med en kynisk menneskesmugler. Men det skal vise seg at de har vidt forskjellige grunner for sine handlinger. Steffen, ikke helt ulik Clint Eastwood i et dårlig opplyst rom, og Berger, ofte en slags substitutt for Klaus Kinski eller Lee Van Cleef, spiller her versjoner av to av de mest kjente spagettiwesternfigurene; The Man With No Name og den svartkledde Sabata/Santana (komplett med spesialgevær som skyter fra 8 løp samtidig). Og de gjør det helt greit. Men prisen for excellent innsats må gå til de italienske stuntmennene. Bravo.  

Butch Cassidy and the Sundance Kid

USA/1969/George Roy Hill/Paul Newman, Robert Redford, Katharine Ross, Strother Martin, Jeff Corey m. fl.

Når det gjelder denne filmen så er vi bare nødt til å starte med elefanten i rommet; nemlig linken til Sam Peckinpahs The Wild Bunch, som kom ut noen uker før i det samme året. Det til tross for at dette blir sett på som noe i nærheten av en komedie. Robert Leroy Parker aka Butch Cassidy og Harry Alonzo Longabaugh aka The Sundance Kid ledet i virkeligheten en gjeng som kalte seg nettopp "The Wild Bunch", noe som her ble forandret til "The Hole in the Wall Gang" for ikke å bli forvekslet med Peckinpahs film. Det er nå en ting. Men at Hill i en scene viser alvoret i Butch og Sundance' handlinger ved å filme nedskytingen av en gjeng fredløse i blodig slowmotion, og så avslutte historien med en intens skuddeksling med hæren - hvor attpåtil hovedrolleinnehaverne blir meid ned av et kuleregn - er i beste fall en skummel tilfeldighet. Strother Martin er med i begge filmene. Men han er jo med i alle westerns, så det betyr ikke så mye. Vel, over til det alle andre ser i denne westernfilmen; en ekstremt underholdende, morsom, romantisk og spennende typisk 60-tallsfilm med pene og vittige mennesker. Butch (Newman) er hjernen og Sundance (Redford) musklene i en gjeng som raner banker og tog ved inngangen til 1900-tallet. Det går sånn tålelig bra, helt til jernbanen sender et topplag med innleide prisjegere etter dem. På Butch' oppfordring tar de med seg sin felles kjærlighet, skolelærerinnen Etta Place (Ross), og stikker av til Bolivia. Men også der møter de etter hvert motstand fra loven. Hill og produsentene var igjennom en lang ansettelsesprosess, før de endte opp med Newman og Redford. Steve McQueen trakk seg fra Sundance-rollen fordi han ikke fikk stå øverst på plakaten. Brando likeså. Dustin Hoffman var innom. Og Jack Lemmon. Rart egentlig, når paret de endte opp med passer så perfekt sammen som de gjør. Sam Elliott har en bitteliten rolle her som gambler. Og det mest interessante med det er vel at han senere giftet seg med Ross - og selvfølgelig ble selve definisjonen på ordet "cowboy". Filmen vant 2 Golden Globe, 4 Oscars og rekordmange 9 Baftas. Men i likhet med Redford synes jeg den prisvinnende musikken til Burt Bacharach er upassende og helt fryktelig.   

The Price of Power
Italia/1969/Tonino Valerii/Giuliano Gemma, Warren Wanders, Van Johnson, Ray Saunders, Fernando Rey m. fl.

Det har aldri vært noen hemmelighet at mange av de aktive italienske regissørene på 60 og 70-tallet var temmelig røde politisk sett. Så når Valerii bruker attentatet mot president og slaverimotstander James Garfield som bakteppe for en western, er det ikke akkurat John Wayne-takter over det hele. Den tidligere nordstatssoldaten Bill Willer (Gemma) kommer hjem til sørstatene etter borgerkrigen og finner sin far drept. Etterforskningen leder ham til en gruppe businessmenn som med alle midler vil stoppe presidentens sosiale reformer og avvikling av slaveriet. Drapet på Garfield har store likheter med attentatet på Kennedy nesten hundre år senere, og i Valeriis hender blir det hele nærmest en allegori over hva som er galt med det amerikanske samfunnet, da som nå. Men The Price ofPower er i bunn og grunn en underholdningsfilm, og med den akrobatiske muskelbunten Gemma i hovedrollen skorter det ikke  på verken slagsmål eller skuddueller av ypperste merke. For kjennere av sjangeren kan det være litt forvirrende at en av skurkene dubbes av samme mann som har gitt stemme til Bud Spencer i utallige filmer.  

The Specialist

Italia-Frankrike/1969/Sergio Corbucci/Johnny Hallyday, Gastone Moschin,  Françoise FabianSylvie FennecAngela Luce m. fl.

Sergio Corbuccis siste film på 60-tallet er tradisjonen tro en miks av håndfast revolveraction og regelrett fjas. Det franske rockeikonet Johnny Hallyday, som til tider kan minne om Vladimir Putin i hippieparykk, gjør seg bra som helten Hud Dixon. Og bildene fra et snøfritt alpelandskap skaper en stemning som er umiskjennelig Corbuccisk. Men så er det alle disse ingredisensene som flyter rundt, og i flere tilfeller hindrer framdriften i historien, da...Vi ville antakelig ikke vært dem foruten, men vær advart alle som ikke liker for mye surrealisme i westernunderholdningen sin. Revolvermannen Hud Dixon (Hallyday) vender tilbake til hjembyen for å finne ut hvem som lynsjet broren og stakk av med pengene han nettopp hadde stjålet. Gotisk stemning, irrasjonelle handlinger og en fresk innstilling til både vold og nakenhet er aldri helt fraværende i Corbuccis univers. Men akkurat denne gang kunne jeg ønske meg litt mer håndfast action, uten alle disse avbruddene. Av mesterregissørens 13 westernfilmer rager vel ikke denne akkurat på toppen. Men har man sansen for mannens andre filmer, så bør man nok få den med seg. 

Bandolero!
USA/1968/Andrew V. McLaglen/James Stewart, Dean Martin, Raquel Welch, George Kennedy, Andrew Prine m. fl.

Mot slutten av 60-tallet hadde den europeiske westernstilen slått såpass godt an blant publikum at selv gamle hederskarer som James Stewart og Dean Martin kunne passere som voldelige antihelter, komplett med skjeggstubber og dårlig moral. Med utbyttet fra et bankran gjemt i saltaskene og med enken Maria Stone (Welch) som gissel, setter brødrene Mace og Dee Bishop (Stewart og Martin) kurs for Mexico. Hakk i hæl følger sheriff July Johnson (Kennedy), fast bestemt på å få tilbake sin utkårede i live og bringe brødrene tilbake til en ventende galge. Men en ytre fiende sørger for at alle fire må samarbeide, skal de komme fra det med livet i behold. Bandolero! var den første av tre westernfilmer hvor Raquel Welch nærmest stjal showet bare ved å være til stede. James Stewart og Dean Martin ser i hvert fall ut til å hygge seg i damens selskap. George Kennedy er bare svett og sint.

5 Card Stud
USA/1968/Henry Hathaway/Dean Martin, Robert Mitchum, Roddy McDowall, Inger Stevens, Yaphet Kotto m. fl.

Det er underlig at det ikke er gjort oftere, men her har vi altså et mordmysterium innenfor rammene av en westernfilm. Jovisst får vi både revolverdueller, hester og salooner. I tillegg til mye pokerspilling, som tittelen forteller om. Men den røde tråden i det hele er en god, gammeldags hvem-gjorde-det historie. Fem menn lynsjer en falskspiller, og et par måneder senere begynner noen å ta livet av dem en etter en. Syvendemann ved bordet (Martin) begynner å etterforske saken, og fatter fort interesse for den nyankomne predikanten (Mitchum). Verken Martin eller Mitchum anstrenger seg veldig i rollene sine, men seiler fram på pur karisma. Kotto som bartenderen George og McDowall som lederen av lynsjmobben gjør derimot mye ut av sine roller, og sørger for at spenningen holdes ved like tvers igjennom. Dinos stadige klining med den 25 år yngre Katherine Justice kunne vi godt vært foruten. Det samme gjelder Mitchums latterlige cowboyhatt. Men ingen av delene burde avskrekke noen fra å ta seg en titt.

Shalako

England-Frankrike/1968/Edward Dmytryk/Sean Connery, Brigitte Bardot, Stephen Boyd, Honor Blackman, Woody Strode m. fl.

I likhet med de andre James Bond-skuespillerne fikk også Connery prøve ut cowboyhatten og sporene. Og om det hersker en del uenighet om hvem som var den beste 007, tror jeg ingen vil bestride at hans western i hvert fall er den beste. Den tidligere armespeideren Shalako Carlin støter ved en tilfeldighet på et jaktfølge bestående av europeiske adelsmenn og kvinner (Peter van Eyck, Jack Hawkins, Bardot og selveste "Pussy Galore" Blackman), akkurat i det de har ertet på seg den lokale apachestammen for å skyte vilt på reservatet deres. Og siden følget blir ledet av skurken Bosky Fulton (Boyd), og Shalako er sånn en hedersmann, tar han på seg å redde dem i sikkerhet. Men mon tro om det ikke egentlig er han selv som står aller øverst på høvding Chatos (Strode) dødsliste. Dette er en gjennomført utendørswestern slik bare Louis L'Amour kan skrive dem. Og selv om den er spilt inn i velkjent spagettiterreng i Spania, og rollelista for det meste består av europeere, så er det noe erkeamerikansk over det hele. Ikke en gang Bardot klarer å sabotere noe i rollen som handlekraftig adelsdame med hypnotiserende effekt på cowboyer med umiskjennelig skotsk aksent. L'Amours bok er visstnok basert på en sann historie, som også ble brukt i første sesong av How the West Was Won (hvor det var onkel Zeb som reddet dagen).   

The Scalphunters

USA/1968/Sydney Pollack/Burt Lancaster, Ossie Davis, Telly Savalas, Shelley Winters, Dabney Coleman m. fl.

If god ever made two greater inventions than a pretty woman and a bottle of whiskey, I ain't heard of it!

The Scalphunters var kanskje Sydney Pollacks første western, og tonen er muligens overaskende munter til å handle om såpass tunge temaer som rasisme, kolonialisme og kjønnsroller, men takket være en Burt Lancaster i storform og flott scenografi er det full pott fra første forsøk fra mesterregissøren. Pelsjegeren Jed Bass (Lancaster) blir frarøvet alle beverskinnene sine av en flokk kiowaindianere, og gitt slaven Joseph Lee (Davis) som betaling. Fast bestemt på å ta tilbake det som er hans følger Bass etter tyvene. Han gir heller ikke opp da disse blir drept og bestjålet av en gjeng skalpjegere ledet av den koleriske Jim Howie (Savalas). For westernfans var 1965 - 1972 en god periode i Lancasters karriere. Og selv om The Scalphunters kanskje ikke var den beste filmen hans fra denne epoken, så er detnne utendørswesternfilmen uten tvil en av hans mest underholdende. Ikke ser det ut til at sinnataggen ble nevneverdig uvenner med Pollack, heller. De gjorde i hvert fall ytterligere 2 filmer sammen.  

Run, Man, Run

Italia/1968/Sergiop Sollima/Tomas Milian, Donald O'Brien, Linda Veras, Marco Guglielmi, Jose Torres m. fl.

I Sergio Sollimas tredje, og siste, western møter vi igjen rollefiguren Cuchillo fra Lee Van Cleefs The Big Gundown (1966). Denne gang er fokus helt og holdent på Tomas Milians knivkastende slyngel. Og som vanlig i politiske westerns fra denne perioden handler det om politisk oppvåkning og om å gjøre det rette for folket. Cuchillo (Milian) blir fortalt om en stor gullskatt av en revolusjonær medfange. Og med revolvermannen Cassidy (O'Brien) som medhjelper kjemper de mot både regjeringsstyrker og revolusjonere - før de begge skjønner hva som er det riktige å gjøre. Cuchillo er ingen utpreget sympatisk fyr, og O'Brien er en heller puslete gunslinger, begynner savnet etter en hjandlekraftig fyr som Lee Van Cleef å melde seg underveis. Men Sollima og Milian haler det i land helt greit. Slutten - hvor Cuchillo tar seg av en hel hær med kasteknivene sine - er såpass imponerende at den er verdt prisen på egenhånd. Musikken er opprinnelig av Morricone, men blir kreditert hans dirigent Bruno Nicolai på rulleteksten.

The Great Silence

Italia/1968/Sergio Corbucci/Jean-Louise Trintignant, Klaus Kinski, Frank Wolff, Luigi Pistilli, Vonetta McGee m. fl.

I historiebøkene vil nok Den Andre Sergio alltid befinne seg i skyggen av sin mer berømte navnebror Leone. Men ser vi kun på de beste filmene hans, vil det vise seg ganske klart at Corbucci hadde ambisjoner som langt overgikk de budsjettene han hadde å jobbe med. Django (1966) blir ofte nevnt, men det er uten tvil The Great Silence som vil sikre hans ettermæle som en av de store. Bare ideen om å legge en western til et vinterlig alpelandskap, med meterhøye snøfonner og ekstrem kulde, vitner om at han vil noe mer her enn å bare fortelle den samme gamle historien om snille og slemme revolvermenn (vår egen Nils Gaup forsøkte seg på noe lignende med Tashunga i 1996). Det spesielle lyset som det konstante snøværet gir og den uvante arkitekturen i området bringer tankene oftere hen til 60-tallets skrekkfilmer enn tradisjonelle westernfilmer fra den samme perioden (se Roman Polanskis Dance of the Vampires fra 1968 som referanse). Og for oss som bor i et land hvor det til tider er snørike vintre er det også befriende å se at skillet mellom ekte snø i visse scener og barberskum i andre er bedre kamuflert enn det som er vanlig. Musikken i filmen er komponert av Ennio Morricone, og særlig gjennomgangsmelodien er noe av det aller beste jeg har hørt i en western. Historiemessig benytter Corbucci seg av to separate fortellinger i denne filmen, og grunnen til det er at han etter min mening rett og slett forsøker å lure oss seere. På overflaten handler The Great Silence om det lille fjellsamfunnet White Hills i Utah, hvor et større antall lovløse har slått seg ned. For byens mektige mann Pollicut (Pistilli) og prisjegeren Loco (Kinski) betyr dette både makt over de i byen som naturlig nok ønsker å ligge litt lavt i terrenget, og en lettvinn ekstrainntekt for den som er rask med revolveren og ikke nevneverdig plaget av en dårlig samvittighet. Ja, såpass mange tusen dollar har Loco tjent i byen, at myndighetene sender den tidligere soldaten Burnett (Wolff) for å rydde opp. Burnett er på utsiden en jovial fyr med stor rettferdighetssans, men kan også håndtere sine våpen når det trengs. Og ved første øyekast finner han ingenting ulovlig ved det som bedrives i byen. Men da Loco dreper en mann som flere påstår er uskyldig, og Burnett forholder seg taus, går enken Pauline (McGee) til det skritt å leie den stumme revolvermannen Silence (Trintignant) for å få hevn. Og her er det den andre delen av historien kommer inn. Da Silence var barn ble foreldrene hans drept, og han selv fikk halsen skåret over, av en gjeng banditter (derav stumheten). En av disse, og den eneste Silence ennå ikke har drept, er nettopp Pollicut (Silence har forøvrig skutt av ham den høyre tommelen under et tidligere møte). Silence' metode for ikke å bli arrestert for disse drapene er å tvinge motstanderen til å trekke først. Noe som har fungert så bra at han blir overmodig i møtet med Loco, og ender opp med selv å bli skutt. Under Silence' sykeleie smir Pollicut og Loco mens jernet er varmt, som det heter. De dreper Burnett, gjør et mislykket forsøk på å voldta Pauline (som Pollicut har siklet på i lang tid) og planlegger å skyte samtlige ettersøkte i byen under ett stort raid. Den hardt skadde Silence gjør atter et tappert forsøk på å drepe Loco, men den duellen ender med at både han og Pauline blir drept. The End.  Jeg vet ikke om Corbucci bare prøver å være kynisk original ved å la helten bli drept og skurken slippe unna, eller om han faktisk vil noe mer? Ved nærmere ettertanke så har jeg kommet til at det blir svar ja på den siste delen av spørsmålet. Jeg er nemlig ikke så overbevist om at det er Silence som er helten i denne filmen. Han har en trist bakgrunnshistorie, ja, men han er også en drapsmann som reiser rundt og tar livet av folk mot penger. Loco på sin side har loven helt og holdent på sin side. Han dreper aldri noen myndighetene ikke har utlovet dusør for død eller levende. Burnett er selvsagt et tvilstilfelle som kan felle teorien min. At vi innbiller oss at Silence (spilt av den sympatiske franskmannen Trintignant) er helten og Loco (den evige psykopaten Kinski) skurken, skyldes muligens ren manipulasjon fra Corbuccis side. Loco og hans menn gjør aldri noe verre enn det Clint Eastwood og Lee Van Cleef finner på i For a Few Dollars More (1965), men fordi drap i utgangspunktet er forferdelig å se på lar vi oss villig lure. Denne mentale utfordringen, i tillegg til all den ytre handlingen (Corbucci har nærmest foredlet den volden som fantes i Django og pøser her på med hodeskudd, avskutte tomler, pisking og nevekamper etc, etc.), gjør The Great Silence til noe helt unikt.

Return of the Gunfighter

USA/1967/James Neilson/Robert Taylor, Chad Everett, Ana Martin, Mort Mills, Lyle Bettger m. fl.

The odds were six to one, but against Ben Wyatt...he still had the edge!

Return of the Gunfighter er en god, gammeldags supersolid cowboyfilm, med ett bein i det progressive 60-tallet og det andre hos brødrene Cartwright i Bonanza. Det betyr mye god action og tøff dialog, men også at alle har buksene oppe under livet og hatten kjekt på snei. Den aldrende og livstrøtte revolvermannen Ben Wyatt (Taylor) blir tilkalt av en gammel bekjent som har problemer med en lokal rancher. Når Wyatt kommer fram finner han bare vennens datter (Martin) i live. Det er på tide å lete fram gamle kunster igjen. Regissør Neilson har mye fin skyting og flotte omgivelser å by på. Men det som er mest interessant med filmen, er nok at Butch Cassidy og Sundance Kid er på skurkelaget. Og 2 år før Paul Newman og Robert Redford gjorde dem udødelige, spiller John Crawford og John Davis Chandler dem som to skikkelig ufyselige psykopater som møter sin grimme skjebne i Lordsburg, Arizona. Filmen går nærmest ukentlig på TCM. 

The Dirty Outlaws

Italia/1967/Franco Rossetti/Andrea Giordana, Rosemary Dexter, Franco Giornelli, Dana Ghia, Aldo Berti m. fl.

The Dirty Outlaws rangerer for tiden som nummer 13 på Quentin Tarantinos liste over favoritt-spaghettiwesterns. Og det er i grunnen forståelig, da det nok er den originale handlingen og den skarpe dialogen som hever denne filmen over røkla. Regissør Rossetti lagde kun en western i løpet av karrieren, så det er jo greit da at det er en minneverdig en. Under innledningen blir det påstått at dette er en italiensk-amerikansk samproduksjon. Men frykt ikke, dette er så europeisk som det går an. Den volden, melankolien og sadismen filmen serverer kunne aldri kommet fra en amerikansk manusforfatter på 60-tallet. Skurken Steve (Giordana), også kalt El Desperado, får nyss om en formue gjemt hos en gammel, blind mann (Piero Lulli). For å slå kloa i pengene, later han som om han er mannens savnede sønn. Men ikke før har Steve innyndet seg hos mannen og hushjelpen hans (Dexter), så ankommer en gjeng skitne lovløse byen (Giornelli, Ghia m. fl.). Og de er bokstavelig talt villig til å gå over lik for å få fatt i en forsendelse med gull som er ment som lønn til sørstatshæren. Til tider grenser handlingen i The Dirty Outlaws opp mot det surrealistiske og absurde. Det er mange barslagsmål, skuddueller, slåsskamper i gjørma og hvem-lurer-hvem situasjoner her. Men alt er utført i altfor lange seksvenser, for liksom å banke menneskets ondskap inn i oss seerne. En god film, men ingen hyggelig helgeunderholdning. 

Hombre

USA/1967/Martin Ritt/Paul Newman, Fredric March, Richard Boone, Diane Cilento, Cameron Mitchell m. fl.

"We all die, just a question of when"

Martin Ritt var kanskje den som best fikk fram de mørke sidene ved Paul Newmans filmpersonlighet. Og få steder passet de bedre enn i denne kyniske westernfilmen fra den eksperimentelle delen av 60-åra. Newman har i hvert fall sjelden vært bedre enn han er som den fåmælte og steinharde halvblodsapachen John "Hombre" Russell. Og med Richard Boone i topp skurkeform, Martin Balsam som støttende venn og Diane Cilento som fornuftig kommentator sitter vi igjen med et aldri så lite mesterstykke av en voksenwestern. Som liten ble John Russell kidnappet av apachene og oppdratt som en av dem. Han har virkelig kjent den hvite manns overgrep på kroppen. Så da han som voksen befinner seg midt i et stagecoach-ran som utvikler seg til en kidnapping av en uærlig indianer-agents kone, er det heller motvillig han hjelper de andre passasjerene tilbake til byen. Hombre ble innspilt i  sin helhet på location i Arizona, og spesielt scenene fra fjellene gir oss et litt annet inntrykk enn det vi er vant til fra amerikanske cowboyfilmer. Ritt har plassert kameraet midt i steinrøysa og får menneskene til å virke små og ubetydelige i det store bildet. Og apropos menneskene, dialogen mellom de forskjellige versjonene av "onde" mennesker er i særklasse i Hombre. På overflaten kan den kanskje virke triviell og dagligdags. Men samtidig tar den opp alle de utrivelige sidene ved oss mennesker - misunnelse, latskap, rasisme, hevngjærrighet - og gjør historien viktigere enn actionscenene klarer alene. I min bok er det en like betydelig film på westernhimmelen som Shane og High Noon.

The Stranger Returns

Italia/1967/Luigi Vanzi/Tony Anthony, Daniele Vargas, Ettore Manni, Jill Banner, Raf Baldassarre m. fl.

The Stranger Returns er et veldig passende navn på denne filmen. Det vi får er nemlig mer av det samme som vi ble tilbudt i A Dollar Between the Teeth. Og får jeg legge til, det er akkurat det vi vil ha. Anthonys fremmede revolvermann uten navn er muligens litt mer snakkesalig her, og handlingen følger ikke malen fra A Fistful of Dollars (1964) like slavisk, men stil, oppbygning og utførelse er velkjent. The Stranger (Anthony) kommer på sporet av en dilligence laget helt og holdent av gull. Problemet er at den er i ferd med å bli stjålet av psykopaten En Plein (Dan Vadis) og hans bande. Så vår mann og hans hagle med fire løp (!) må ut å jobbe igjen. Det er mange fine enkeltscener og velkoreograferte dueller i A Man, a Horse, a Gun, og for dem som setter pris på sånt er det karikerte og smått surrealistiske handlingsforløpet spennende hele veien. Verdt å merke seg er det også at her dukker det fireløpete geværet opp som prydet plakaten for den første filmen. Anthony lagde 2 filmer til om den fremmedes kamp mot diverse bandidos. Men det bør kanskje nevnes at de som har planer om å bare se 1 film med denne herremannen, nok bør velge Blindman fra 1971.

Gentleman Killer
Italia/1967/Giorgio Stegani/Anthony Steffen, Eduardo Fajardo, Silvia Solar, Mariano Vidal Molina, Benito Stefanelli m. fl.

Steffen er en litt spesiell stjerne på den europeiske filmhimmelen. Født med en grevetittel, partisan under krigen og noe av et språkgeni. Han gjorde det bra i de fleste sjangere, men det spørs om det ikke er som ubarbert spagettiwesternhelt de aller fleste vil huske ham. I Gentleman Killer spiller han den andre arketypen, den velkledde gentlemannen med et helt arsenal av skjulte og spesielle våpen, men absolutt ingen pudding for det. Jo Reeves (Steffen) er ute etter å hevne broren, som ble drept av banden til oberst Ferreres (Fajardo). Men uten noen til å hjelpe seg kan det godt være at overmakten blir for stor. Regissør Stegani legger opp til en slags katt og mus-lek situasjon, ikke ulikt den vi kjenner fra Die Hard og lignende, og store deler av filmen har Reeves snikende rundt mens han tar seg av bandemedlemmene en etter en. Det hele er relativt effektivt. Ikke minst takket være den skrekkfilmaktige musikken av Ennio Moriccone-komanjong Bruno Nicolai og den hyperaktive Fajardo.

A Stranger in Town

Italia/1967/Luigi Vanzi/Tony Anthony, Jolanda Modio, Raf Baldassarre, Aldo Berti, Lars Bloch m. fl.

Amerikanske Tony Anthony hadde en relativt kort karriere innen italienske westerns. Men det ville være urettferdig å bagatellisere den innsatsen han gjorde. Mest kjent er nok Blindman fra 1971. Men de fire filmene om The Stranger er også verdt en titt. Ikke minst på grunn av de mange uvanlige innfallene som preger historiene. Denne første produksjonen fra 1967 er selvsagt altfor lik Leones A Fistful of Dollars (1964) til å kunne kalles original, men med Frank Wolff i god skurkeform, og regissør Vanzis sans for å la bildene snakke og holde dialogen på et minimum, forsvarer den absolutt sin egen eksistens. The Stranger (Anthony) ankommer en støvete by i Mexico, og setter umiddelbart en plan ut i livet om å overta gullet en lokal bande planlegger å stjele fra den amerikanske hæren. Om en western oppfattes som god eller dårlig avhenger selvsagt av flere subjektive faktorer. Men jeg tipper de fleste anser at en hest eller to, noen slåsskamper, en skudduell eller tre og en helt som ser noenlunde kul ut, er et minumum. Og på disse områdene holder dette så absolutt mål. Såpass at vi gjenkjenner flere elementer mot slutten som har blitt "lånt" av storheter som f. eks. Clint Eastwood i ettertid.

The Professionals
USA/1966/Richard Brooks/Lee Marvin, Burt Lancaster, Claudia Cardinale, Jack Palance, Robert Ryan m. fl.

Fra første bilde hersker det liten tvil om The Professionals er nært tilknyttet Sam Peckinpahs helt spesielle westernunivers. Både tidsmessig og utseendemessig kan vi si at den plasserer seg midt i mellom Major Dundee (1965) og The Wild Bunch (1969). Og det spørs om ikke det var på grunn av rollen som Henry Fardan i denne filmen at Peckinpah vurderte å bruke Marvin i rollen som Pike i The Wild Bunch. Da den meksikanske banditten Jesus Raza (Palance) kidnapper kona (Cardinale) til rancheren Joe Grant (Ralph Bellamy), hyrer den gamle stabukken 4 profesjonelle revolvermenn (Marvin, Lancaster, Ryan og Woody Strode) til å hente henne tilbake. Men hvor gjerne vil egentlig fru Grant tilbake til ektemannen? I 1966 begynte amerikanske westernfilmer for alvor å ta etter de italienske, og hovedrolleinnehaverne hadde ikke alltid de edleste hensikter. Men hva så? Det er slikt det gjerne blir god action ut av. Foruten Marvin som den trauste grinebiteren av en leder, får vi Lancaster på sitt mest glisende og halvpsykopatiske. Ryan er som vanlig neddempet og småsur. Og Strode ser ut som han bare er glad for å få være med. Men den som kanskje gjør størst inntrykk (slik hun også gjorde det i Barquero med Lee Van Cleef fire år senere) er Marie Gomez som Razas høyre hånd Chiquita, en på alle måter frodig dame som gjerne viser sin makt ved å bade foran de andre mennene i banden. Bak kamera var det visstnok ikke bare fryd å spore. Skuespillerne og crewet bodde i Las Vegas, og perfeksjonisten Lancaster hadde liten tålmodighet med Marvin og Strodes evigvarende fyllefester. Kjemien mellom Burt og Lee var alt annet enn god. Men på lerretet ser vi noe helt annet, og det er vel det som teller. 

Johnny Yuma

Italia/1966/Romolo Guerrieri/Mark Damon, Lawrence Dobkin, Rosalba Neri, Luigi Vannucchi, Fidel Gonzales m. fl.

Det var i hovedsak tre typer helter, eller "antihelter" om vi skal være helt korrekte, som herjet i det italienske ville vesten. Mange valgte selvsagt å kopiere "mannen uten navn", og gikk for en fillete look med saueskinnsvest og kanskje en pocho. Like mange gikk for den svartkledde Sartana/Mortimer-stilen. Og noen syntes rett og slett at westernhelter skulle se ut som de gjorde i gamle amerikanske filmer, kledd i skjorte, vest og hatt. Dog med noen veldig europeiske valg av stoffer og utsmykking. Johnny Yuma (Damon) kan ved første øyekast virke i overkant generisk som revolvermann. Hans mest distinkte trekk er ikke mer spektakulært enn at han er venstrehendt. Men la dere ikke lure eller avskrekke. Når filmen får opp dampen er den både oppfinnsom og minneverdig, med en god historie og mer blodig action enn i noen Leone-film. Vi kunne kanskje vært foruten den "morsomme" sidekicken til Vannucchi. Og vi trengte absolutt ikke se scenen hvor bandittene går løs på en liten gutt. Men ellers er dette topp underholdning. Johnny Yumas onkel blir drept av sin kone (Neri) og hennes bror (Gonzales). Og da de hører at Yuma er på vei, leier de revolvermannen Carradine (Dobkin) til å rydde ham av veien. Men det onde søskenparet hadde ikke regnet med at de to pistoleroene skulle bli venner. De amerikanske veteranene Damon og Dobkin gjør en god jobb som "kopier" av Eastwood og Van Cleef her. For Dobkins del ble det med denne ene westernfilmen i europa. Men Damon hadde en lang karriere i både italienske og tyske filmer. Musikken, komponert av Nora Orlandi, er som seg hør og bør herlig pompøs og tidsriktig.  

Winnetou III

Tyskland/1965/Harald Reinl/Lex Barker, Pierre Brice, Rik Battaglia, Ralf Wolter, Carl Lange m. fl.

Den tredje filmen om Winnetou og Old Shatterhand fra regissør Reinls hånd har muligens en litt for enkel historie å fortelle. Men som tidligere redder naturskildringene, actionscenene og fortellergleden stumpene. Også denne gang er Jugoslavia og Kroatia brukt som location, og selv om de særegne fjellene og gresskledde slettene ikke ligner på noe vi har sett fra Amerika - eller fra Italia, for den saks skyld - så er de i høy grad med på å skape en helt egen "cowboystemning" for handlingen. Igjen er griske blekansikter på jakt etter olje ute for å skape krig mellom apachene og en annen stamme. Og igjen er det opp til Winnetou (Brice) og Old Shatterhand (Barker) å gripe inn for å holde freden. Vi har ingen Klaus Kinski eller Terence Hill med for å blåse liv i birollene denne gang, og Rik Battaglia er en ganske anonym skurk, så Winnetou III vil nok framstå både for innvidde og uinnvidde som litt slappere enn de to forgjengerne. Og likevel har den kanskje noen av de friskeste slåsskampene. Denne gang er det Ralf Wolters figur Sam Hawkens og Sophie Hardy som datteren Ann, som står for de komiske innslagene. Mellom film 2 og 3 hadde Brice allerede rukket å spille inn et par filmer om Winnetou hvor Stewart Granger er sidekicken Old Surehand. Litt usikker på hvorfor alle hvite heter "Old" til fornavn...  

Winnetou II

Tyskland/1964/Harald Reinl/Lex Barker, Pierre Brice, Anthony Steel, Karin Dor, Terence Hill m. fl.

Ifølge sikre internettkilder er Winnetou II den mest populære filmatiseringen av Karl Mays mange eventyrhistorier om høvding Winnetou og den tidligere jernbanearbeideren Old Shatterhand. Og det er i grunnen lett å forstå hvorfor akkurat denne slår så godt an. Jovisst kan sikkert noen av de mest surmagete blant oss kritisere kostymene og skuespillerinnsatsene og den historiske troverdigheten i historien. Men det er en friskhet og en glede over det hele som, i tillegg til de virkelig gode og oppfinnsomme actionscenene, gjør at det er en ren fryd å se på. I tillegg til Brice og Barker får vi denne gang en purung Terencve Hill som soldat og Klaus Kinski som...ja, alle gjettet riktig...skurk. Oljebaronen Bud Forester (Steel) og hans onde nestkommanderende David Lucas (Kinski) ønsker å starte en krig mellom de lokale stammene og hæren for å kunne lete etter olje der de ønsker. Winnetou (Brice), Old Shatterhand (Barker) og den oppdagelsesreisende lord Castlepool (Eddie Arent) gjør sitt ytterste for å hindre mer blodsutgytelse. Og heldigvis er det fint lite i det ville vesten som ikke kan løses ved å kunne ri, slåss og være en god skytter. Selv om Terence Hill og Klaus Kinski er med på å gi oss litt spagettiwesternvibber, så stiller de tyske produksjonene fra første halvdel av 60-tallet i en egen klasse. De fantastiske innspillingsstedene i Jugoslavia og Kroatia, sammen med en malerisk og ren fargepalett, sørger for et nærmest tegneserieaktig utseende som ikke minner om noe av det John Ford eller Sergio Leone satte sitt navn under. Og oppfinnsomheten i actionsekvensene er det i hvert fall ingenting å si på. Så får vi heller bære over med at de morsomme innslagene til lord Castlepool ikke alltid er komisk gull.     

Winnetou

Tyskland/1963/Harald Reinl/Lex Barker, Pierre Brice, Marie Versini, Mario Adorf, Walter Barnes m. fl.

Selv om de hadde møttes ett år tidligere på film i en uoffisiell utgave, er dette den første av tre historier av den tyske forfatteren Karl May om apache-høvdingen Winnetou og og jernbanearbeideren Old Shatterhand. Stilen er ikke ulik den vi i Skandinavia kjenner fra Sølvpilen, og siden dette er før de mer kyniske italienske utgavene kom på banen er det nok trygt å si at dette er nærmere Hollywood enn Roma. Innspilt i spennende omgivelser i Kroatia, og med et internasjonalt, westernkyndig ensemble foran kamera, ble filmen en av de største suksessene i tysk kinohistorie. Da det bryter ut krig mellom apachene og det lokale jernbaneselskapet, er det opp til høvdingens sønn Winnetou (Brice) og ingerniøren kalt Old Shatterhand (Barker) å beholde roen og finne en løsning på problemene skurken Fredric Santer (Adorf) har forårsaket. Etter å ha blitt internasjonalt kjent som en av de bedre Tarzan-arvtakerne etter Johnny Weissmuller, flyttet den språkkyndige Lex Barker til europa og slo seg opp med blant annet 7 filmer om Karl Mays westernhelt Old Shatterhand. Franske Pierre Brice har til dags dato spilt apachekrigeren Winnetou 14 ganger på film og i en 7 episoders TV-serie. En annen amerikansk stjerne, Stewart Granger, steppet inn som figuren Old Surehand i de eventyrene Barker sto over.

Gunfight at the O.K. Corral

USA/1957/John Sturges/Burt Lancaster, Kirk Douglas, Rhonda Fleming, Jo Van Fleet, John Ireland m.fl.

Har man først sett oppgjøret i O. K. Corral i George P. Cosmato' Tombstone, og vet sånn noenlunde hvordan det foregikk i virkeligheten, så kan Burt'ern og Kirk'erns bravader i denne filmen kanskje virke unødvendig John Wayne'ske. Det tas liberale friheter med originalhistorien - og personlighetene til de involverte - MEN, og det er et stort "men" her, det hindrer likevel ikke Sturges i å servere oss en av de virkelig store klassikerne inn westernsjangeren. Omgivelsene, duellene, machodialogen og scener som utgjør en slags mal for kommende cowboyregissører sørger for at dette er en man husker. Sheriff Wyatt Earp (Lancaster) redder livet til gambleren Doc Holliday (Douglas). Og da lovmannen havner i krig med rancheren Ike Clanton (Lyle Bettger) og hans høyre hånd Johnny Ringo (Ireland), får han god hjelp av den lojale revlvermannen. Dette er Lancaster og Douglas' første av i alt syv samarbeid på film, og den legger liksom litt lista for hvordan de to opptrer sammen. Lancaster er den stødige, voksne og alvorlige, mens Douglas får spille kjeltringen med glimt i øyet. Deres portretter av Earp og Holliday har også blitt etterlignet av andre som har prøvd seg i rollene. Vi savner bare en bart på Lancaster...     

The Tall Stranger

USA/1957/Thomas Carr/Joel McCrea, Virginia Mayo, Barry Kelley, Michael Ansara, Leo Gordon m. fl.

I likhet med John Wayne og Randolph Scott brukte Joel McCrea tiden etter fylte 50 på noen av sine mest holdbare filmer, i hvert fall rent actionmessig. The Tall Stranger er en relativt enkel historie som beveger seg fra A til B til C helt uanstrengt. Show, don't tell er nøkkelen her. Og selv i dag med våre langt mer strømlinjeformede spenningshistorier, er dette rett og slett imponerende greier. Da Ned Bannon (McCrea) blir skutt av en ukjent gjerningsmann, og senere reddet av deltakerne i et vogntog på vei vestover, havner han midt oppe i et voldelig oppgjør hvor hans egen halvbror (Kelley) er en av aktørene. På papiret kan nok Thomas Carrs film virke litt gammeldags. Men ved å bruke mange av de ingrediensene som skulle gjøre westernsjangeren farligere utover på 60-tallet - banditter med oppfinnsomme våpen, slåssing, machotrusler mot kvinner, snikdrap, vold mot barn, skyting i bøtter og spann etc, etc - får regissøren det hele til å framstå som, ja, relativt moderne. McCrea har buksene ørlite grann høyt oppe og er aldri ubarbert. Men Ansara, Mayo og Kelley hjelper ham godt i mål fra sine velskrevne biroller.    

Ten Wanted Men

USA/1955/Bruce Humberstone/Randolph Scott, Richard Boone, Jocelyn Brando, Leo Gordon, Dennis Weaver m. fl.

-You know, Campbell, you're not thinking straight. Since you became a big man, you have the idea that everything should be done the way you want it, and that's dangerous. Better straighten yourself out before someone does it for you.

I motsetning til rivalen John Wayne hang Randolph Scott igjen i "hatten på snei og buksene oppe under armene" - stilen det meste av 50-tallet. Det betød ikke at karakterene hans manglet tæl og kynisme eller at filmene hans ikke hadde actionscenene i orden. Men utseendemessig hadde de åpenbart en fot i fortiden. Som i denne rettlinjede og overraskende fartsfylte historien. Da rancheieren John Stewart (Scott) hjelper kjæresten (Maria Segura) til rivalen Wick Campbell (Boone) å rømme unna partnervold, leier Campbell inn 10 lovløse revolvermenn (Gordon og Lee van Cleef m. fl.) til å terrorisere Stewarts familie og resten av innbyggerne i byen. Dette tvinger den nå fredelige kvegeieren til igjen å spenne på seg revolverbeltet. Det er mye god, og rå, action i Ten Wanted Men. Og flere av scenene har åpenbart blitt kopiert i senere filmer. Mange vil for eksempel kjenne igjen beleiringen, med påfølgende kasting av dynamitt, fra Rio Bravo (1959). Bare at her er det heltene som får gjennomgå stadig nærere eksplosjoner. Morsomt å se Dennis "McCloud" Weaver som småbysheriff, og råtassene Gordon og Van Cleef som sadistiske banditos helt frie for skrupler og hemninger.  

Vera Cruz

USA/1954/Robert Aldrich/Gary Cooper, Burt Lancaster, Cesar Romero, Ernest Borgnine, Charles Buchinsky m. fl.

I følge Sergio Leone var Vera Cruz et forbilde, både visuelt og handlingsmessig, når han gikk i gang med sine egne westerns 10 år senere. Akkurat hvor nøye han hadde studert Aldrich' film kommer kanskje best til syne i scenene med Charles Bronson (Buchinsky på denne tiden). Det er neppe noen tilfeldighet at han blir sett med et munnspill 90 % av tiden han er på lerretet - jamfør rollefiguren Harmonica i Once Upon a Time in the West, en ffilm hvor Jack Elam også var med. Den tidligere sørstatssoldaten Benjamin Trane (Cooper) slår seg sammen med banditten Joe Erin (Lancaster) og hans gjeng. De ønsker opprinnelig i tjene noen raske penger som leiesoldater i Mexico. Men Trane aner snart at han er på feil side i konflikten. Til tross for at den kom ut bare et par år senere enn High Noon, og har Cooper på rollelista, er Vera Cruz en veldig moderne western. Hovedfigurene er langt i fra mors beste barn, og ser ut og oppfører seg som om de befant seg i en spagettiwestern fra 60-tallet. Volden er ikke like påtrengende, men regissør Aldrich benytter seg av raske klipp og en fortellermåte som var forut for sin tid. Ikke en veldig kjent klassiker, men en som flere burde t en titt på. 

High Noon

USA/1952/Fred Zinnemann/Gary Cooper, Grace Kelly, Lloyd Bridges, Katy Jurado, Thomas Mitchell m. fl.

På begynnelsen av 50-tallet var Gary Coopers popularitet begynt å falme noe. En liten psykologisk spenningswestern med sterke politiske undertoner virket kanskje ikke som redningen for den aldrende filmhelten. Men takket være et velskrevet manus, god bruk av musikk og senator McCartys kommunistjakt endte filmen opp med 4 Oscarpriser og status som en av de største klassikerne innen sjangeren. På bryllupsdagen sin får marshall Will Kane (Cooper) vite at hans gamle fiende Frank Miller (Ian MacDonald) vil ankomme byen med 12-toget. Desperat forsøker han å samle sammen hjelp til å stå imot Miller og hans menn. Men ingen, ikke engang hans egen deputy (Bridges) har mot til å stille opp. Det legges ikke særlig skjul på at dette er en allegori over den da pågående heksejakten på venstrevridde i det amerikanske samfunnet. Og med svartelistede filmarbeidere både foran og bak kamera, var det nok flere på settet som stilte helhjertet opp om prosjektet. Som kjent irriterte filmen John Wayne såpass at han og Howard Hawks lagde Rio Bravo (1959) som et slags tilsvar. Skjønt, han var ikke mer irritert enn at han hentet Coopers statuett ved Oscarutdelingen året etter.