Thriller

The Client

USA/1994/Joel Schumacher/Susan Sarandon, Brad Renfro, Tommy Lee Jones, Anthony LaPaglia, Ossie Davis m. fl.

I likhet med Stephen King og hans skrekkhistorier på 80-tallet, var 90-tallet til tider sterkt preget av John Grishams bøker fra jussens verden. The Client var den tredje filmatiseringen fra mannen, og den introduserte oss for en av hans mest spennende figurer, advokat Regina "Reggie" Love. Schumachers film er en av disse store, strømlinjeformede Hollywoodproduksjonene med like deler spennende action og vittig dialog, og med kjente ansikter i hver eneste rolle. Men det funker som bare det. Mark Sway (Renfro) og lillebroren hans Ricky (David Speck) er vitner til at mafiaadvokaten Jerome Clifford (Walter Olkewicz) tar livet av seg. Ricky havner i koma på grunn av sjokket, og da statsadvokaten Roy "The Reverend" Foltrigg (Jones) og hans team begynner å presse Mark, skjønner storebror at det er på tide å få seg en advokat. Det finner han i den uortodokse, men skarpe Reggie Love (en brilliant Sarandon). Det er egentlig unødvendig å si det, men The Client er ypperlig underholdning, og en fin påminnelse om hva en dedikert advokat kan utrette. Grishams figurer ble senere brukt i en kortlivet TV-serie. Brad Renfro er virkelig god som den ikke alltid like sympatiske unggutten Mark, men som vi vet gikk skuespilleren dessverre bort i en alder av 25 år. 

Red Rock West

USA/1993/John Dahl/Nicolas Cage, Dennis Hopper, Lara Flynn Boyle, JT Walsh, Dwight Yoakam m. fl.

Som moderne film noir er Red Rock West en god representant for den bølgen av stilistiske krimhistorier som dukket opp under første halvdel av 90-tallet. Regissør Dahl hadde allerede gjort seg bemerket med Kill Me Again (1989), en god lavbudsjett-thriller med Val Kilmer og kona Joanne Whalley-Kilmer, og sementerte her ryktet sitt som den nye krim-sjefen. Da den arbeidsløse dagdriveren Michael (Cage) ankommer småbyen Red Rock blir han tatt for å være leiemorderen Lyle (Hopper). Michael blir fortalt at han er innleid for ta livet av kona (Boyle) til sheriffen (Walsh), men planlegger å stikke av med pengene uten å drepe noen som helst. Ikke verdens smarteste sjakktrekk. Nicolas Cage er her på et stadium i karrieren hvor han er perfekt for en rolle som dette, altså etter at han forsøkte å bli en surrealistisk skuespiller og før han fikk så stor gjeld at han må ta alle roller han blir tilbudt. Og med både legenden JT Walsh og datidens favorittskurk Dennis Hopper i storform, er dette en regelrett klassiker innen faget. Lara Flynn Boyles femme fatale gir oss en liten forsmak på hva som skal komme i Dahl mesterverk, The Last Seduction, året etter.

Unlawful Entry

USA/1992/Jonathan Kaplan/Kurt Russell, Ray Liotta, Madeline Stowe, Roger E. Mosley, Ken Lerner m. fl.

Uten annet belegg for teorien enn subjektiv synsing, så velger jeg å påstå at Unlawful Entry kom mot slutten av den smått uinteressante bølgen av amerikanske "erotiske thrillere" på 80- og 90-tallet. Men siden den er regissert av en genuint edgy fyr som Kaplan, så kommer filmen slettes ikke så verst ut av det. Den bringer kanskje ikke noe nytt til bordet når det gjelder utforskningen av den økende kriminaliteten i samfunnet, og påstanden om at noen kvinner tiltrekkes voldelige menn for beskyttelse, men det psykologiske aspektet brukes godt i oppbygningen av en ellers spennende historie. Ekteparet Michael (Russell) og Karen Carr (Stowe) blir terrorisert av en innbruddstyv, og blir straks knyttet til politimannen som etterforsker saken, Pete Davis (Liotta). Men Pete skal snart vise seg å være en langt farligere mann enn noen småforbryter ute på gata. Unlawful Entry følger selvsagt alle de skrevne og uskrevne reglene for spenningsfilmer fra denne perioden. De jappete hovedpersonene eier alt som finnes av fryktelige klær og dyrt interiør, har velkoreografert sex opp mot veggen og snakker varmt om å sette sin lit til loven mens de kjøper en pistol til å ha i nattbordskuffen. Og siden Russell og Stowe muligens er noen av de kaldeste skuespillerne jeg vet om fra Hollywood, så blir det opp til Liotta å skinne på karakterfronten. Og det gjør han til gangs. Spennende, men selvsagt ganske forutsigbart.      

Company Business

USA/1991/Nicholas Meyer/Gene Hackman, Mikhail Baryshnikov, Kurtwood Smith, Terry O'Quinn, Daniel von Bargen m. fl.

I 1991 var den kalde krigen over. Uten at det hindret manusforfatter og regissør Nicholas Meyer i å lage en underholdende katt og mus-lek mellom 2 aldrende spioner på den ene siden og CIA/KGB på den andre. Den pensjonerte frilansspionen Sam Boyd (Hackman) påtar seg jobben med å bytte en russisk dobbeltagent (Baryshnikov) mot en amerikansk spion. Men saker og ting går ikke som planlagt og snart er Boyd og agenten jaktet på av begge lands etterretningstjenester. Dette er lettbeint og etter boka. Men alle de fine bildene fra europa, og de helt klart godkjente actionscenene, gjør det til en trivelig, liten film. Hackman er sitt vanlige gode jeg som livsglad og handlekraftig agent. Baryshnikov bidrar egentlig ikke med så mye, men Smith og O'Quinn legger til alt det han eventuelt måtte trekke fra. 

Sea of Love

USA/1989/Harold Becker/Al Pacino, Ellen Barking, John Goodman, Michael Rooker, William Hickey m. fl. 

80-tallet var såpass uvennlig mot al Pacino at Sea of Love ble regnet som et gigantisk comeback for karakterskuespilleren. Etter flere flopper på rad fikk han endelig vise hva han dugde til foran kamera igjen. Dessverre kom filmen midt under den perioden hvor amerikanerne trodde de kunne lage erotiske thrillere, og en altfor stor del av handlingen går med til å beskrive det liksom-hotte forholdet mellom Als alkoholiserte og usympatiske politietterforsker Frank Keller, og Ellen Barkings skadeskutte alenemor Helen Cruger. Men grunnhistorien er genuint spennende, og John Goodman bringer med seg all sin sjarme og humor i rollen som Franks kollega. Det går en seriemorder løs i New York, og detektivene Frank (Pacino) og Sherman (Goodman) skjønner fort at drapene skjer etter stevnemøter via kontaktannonser. Så de begynner å sette inn sine egen annonser og går på date med kvinnene som svarer. Helen (Barking) peker seg snart ut som en mulig mistenkt, men da er Frank allerede forelsket. Pacino, Goodman og Barking ble alle nominert til forskjellige priser for sine roller. Og rettmessig sådan. Det jeg kunne ønsket meg var at regissør Becker hadde konsentrert seg litt mer om spenningen enn erotikken, og kanskje kuttet 20-30 minutter av spilletiden. Ellers er dette så absolutt god underholdning for voksne. Men det å hyre inn Michael Rooker lurer ingen!

Cat Chaser
USA/1989/Abel Ferrara/Peter Weller, Kelly McGillis, Charles Durning, Frederic Forrest, Tomas Milian m. fl.

Med manus av Elmore Leonard, Abel Ferrara i registolen og Peter Weller i godform aner vi allerede i utgangspunktet at dette vil bli interessant. Og som steinhard film noir fra siste sesong av Miami Vice er dette nærmest perfekt utført. Visstnok var saker og ting alt annet enn bra bak kamera, men det vises heldigvis ikke på skjermen. Ekssoldaten George Moran (Weller) driver et lite hotell i Miami. Livet består for det mest av rensing av svømmebassenget og småprat med gjestene. Men George har også et forhold til general Andres DeBoyas (Milian) kone (McGillis). Og den slags fører som vi vet alltid til bedrag, sjalusi og til slutt død. Charles Durning stjeler mye av showet her som problemløseren Jiggs Scully, men også Forrest, som drikkfeldig amatørdetektiv, fyrer på flere sylindre. Kelly McGillis, som har uttalt at hun hater både filmen og arbeidet med den, gjør sitt beste i den utakknemlige rollen som stadig avkledd femme fatale.

Frantic
Frankrike/1988/Roman Polanski/Harrison Ford, Betty Buckley, Emmanuelle Seigner, John Mahoney, David Huddleston m. fl. 

Jeg har alltid vært svak for denne franske Hitchcock-hyllesten fra Roman Polanski. Det er et eller annet med stemningen som hviler over filmen som gjør at den kan ses igjen og igjen, uten å tape seg nevneverdig. Doktor Richard Walker (Ford) og kona Sondra (Buckley) er på seminar i Paris, da kona brått forsvinner. Uten noen å henvende seg til, og uten å skjønne språket, må Walker nøste opp trådene for å få sin bedre halvdel tilbake i god behold. Det er ikke mange filmer på Harrison Fords cv som ikke er science fiction, eventyr eller action. Og av disse igjen er det bare noen få som virkelig fungerer. Denne gjør det til gangs, og anbefales derfor på det varmeste.

52 Pick-Up
USA/1986/John Frankenheimer/Roy Scheider, Ann-Margret, John Glover, Vanity, Robert Trebor m. fl.

På 80-tallet var Cannon Group veldig sjelden forbundet med filmer av høy kvalitet. De kunne glimte til med en og annen Bronson-film, men ellers sto det temmelig dårlig til. Men også blinde høner kan finne korn. Og her har de fått med seg manusforfatter Elmore Leonard (basert på en av hans egne bøker), regissør John Frankenheimer og stjernene Roy Scheider og Ann-Margret i et prosjekt som hadde gjort et hvert filmselskap stolt. Etter et lite sidesprang blir Harry Mitchell (Scheider) presset for penger av tre smågangstere (Glover, Trebor og Clarence Williams III). Men utpresserne har ikke tatt med i betraktning hvilket steintøft team Harry og kona Barbara (Ann-Margret) har blitt etter 23 års ekteskap. 52 Pick-Up byr på klassisk film noir, men med en liten dæsj 80-talls sleaze på kjøpet. Flere av datidens "stjerner" fra...eh, voksenunderholdningen dukker i hvert fall opp i små roller, og manuset sørger hele tiden for at Harry må frekventere LAs underverden. Men alt i alt er det en classy affære, med svært gode innsatser fra alle de involverte. Samme historie ble også innspilt i 1984, med Robert Mitchum og Rock Hudson i hovedrollene. 

8 Million Ways to Die
USA/1986/Hal Ashby/Jeff Bridges, Rosanna Arquette, Andy Garcia, Alexandra Paul, Randy Brooks m. fl.

Den som leter på nettet vil finne mye negativ omtale av denne filmen. Den innfridde åpenbart ikke forventningene til verken de involverte eller publikum. Men skulle jeg bli spurt, og det blir jeg jo forsåvidt nå, så vil jeg komme med en uforbeholden anbefaling. Glem boka, glem alle ryktene om krangling på settet og glem det faktum at manusforfatter Oliver Stone hater filmen. Dette er en god thriller med mye intens action, og til tider veldig bra skuespill. Den tidligere politimannen Matt Scudder (Bridges) påtar seg å hjelpe en prostituert (Paul) med å flykte fra det livet hun lever. Men kan det være at det ikke er halliken sin (Brooks) hun er redd for, men gangsteren Angel Maldonado (Garcia)? En av produsentene har senere fortalt at veteranen Hal Ashby lot skuespillerne improvisere fram de fleste av replikkene sine. Og spør du meg (igjen), så har det bare gjort filmen bedre.

Mona Lisa
England/1986/Neil Jordan/Bob Hoskins, Cathy Tyson, Michael Caine, Robbie Coltrane, Clarke Peters m. fl.

For en anglofil nordmann er det alltid morsomt å se favorittbyen London på film. Også når handlingen er lagt til de mer sleazy delene av storbyen. Som i denne klassikeren fra 1986. George (Hoskins) er ute av fengsel etter 7 år og får jobb som sjåfør for prostituerte Simone (Tyson). Men hans gamle sjef Mortwell (Caine) har utvidet businessen og vil ha noe i gjengjeld fra George. Hoskins ble nominert for omtrent alle priser som finnes for denne filmen. Og hadde det ikke vært for The Long Good Friday (1979) hadde det vært fristende å si at det var hans livs rolle. Debutanten Tyson er også god, men det spørs om ikke Caine som ultraslesk hallik og gangsterleder er den som vil bli husket lengst av birolleinnehaverne. Mannen er så guffen at man nesten vil at scenene hans skal ta fort slutt. Opprinnelig var dette tenkt som en film med Sean Connery, Anthony Hopkins og Grace Jones. Noe vi kanskje skal være glade for at ikke ble en realitet. En av de virkelig store britiske thrillerne. 

To Live and Die in L.A.
USA/1985/William Friedkin/William L. Petersen, John Pankow, Willem Dafoe, Darlanne Fluegel, John Torturro m. fl.

Når det kommer til filmer fra midten av 80-tallet er det alltid fristende å sammenligne med TV-serien Miami Vice. Og det er klart, hvilken regissør lot seg ikke påvirke av den mest innflytelsesrike farsotten under størsteparten av det pastellfargede tiåret? Men Friedkins steinharde actionthriller inneholder noe mer, noe som vi ikke ser så mye av i filmer fra Hollywood nå for tiden, nemlig tragedie, angst og ganske så usympatiske hovedpersoner. Secret Service-agenten Richard Chance (Peterson) er ute etter å stanse pengefalskneren Eric Masters (Dafoe), men hvor langt kan han gå før partneren (Pankow) sier stopp? Peterson, som slo igjennom for alvor med denne filmen og Manhunter året etter, og kompisen hans Pankow, gir de to agentene som stadig sklir lenger ut på glattisen virkelig dybde og personlighet. Og stilt opp mot den sedvanlig usympatiske Dafoe er de med på å skape en film som står seg godt den dag i dag. En av de mest hesblæsende biljaktene i filmhistorien hjelper også til. Friedkins filmer har en tendens til å være både kalde og kyniske. Men denne gangen passer det. 

Subway

Frankrike/1985/Luc Besson/Isabelle Adjani, Christopher Lambert, Michel Galabru, Richard Bohringer, Jean-Hugues Anglade m. fl. 

-Well, your Cinderella's got a pistol this big in her bag.

De som eventuelt skal prøve seg på å plassere Luc Bessons 2. spillefilm i en eller annen sjanger, vil fort finne ut at det er nærmest umulig. Er det en actionfilm? En komedie? Et drama? En musikal? En thriller? En kjærlighetshistorie? Ja, er svaret, alt sammen. På overflaten handler det om innbruddstyven Fred (Lambert), som egentlig ønsker å starte et band, som har stjålet noen verdifulle papirer fra safen til Helenas (Adjani) lysskye ektemann under en fest hun arrangerte. Hun og hennes tungt bevæpnede livvakter følger etter vår mann ned i tunnelbanen i Paris, og resten av historien kretser rundt livet i undergrunnen og de forskjellige individene som bor og arbeider der. Som veskenapperen på rulleskøyter (Anglade), den alkoholiserte blomsterselgeren (Bohringer), trommisen som alltid lager mye lyd (Jean Reno), bodybuilderen Store Bill (Christian Gomba) og de smått udugelige politimennene som går under kallenavnene Batman (Jean-Pierre Bacri) og Robin (Jean-Claude Lecas). Ser vi bort i fra Greystoke (1983) så er nok rollen som Fred Lamberts mest karrieredefinerende. Som en sterk kontrast til den alltid vidunderlige Adjanis misfornøyde overklassefrue, framstår han som selve symbolet på anarkisme og pønkete opprør. Og likevel må jeg insistere på at selve navet i Subway er Galabrus koleriske og livstrøtte politiinspektør. Legenden fra Saint Tropez-filmene til Louis de Funes er rett og slett fantastisk i sitt underspill, og forsvarer med god margin at filmen også kan kalles en komedie. Veldig fransk, veldig 80-tall og veldig kul. Soundtracket solgte i bøtter og spann i Frankrike i 1985.

Year of the Dragon
USA/1985/Michael Cimino/Mickey Rourke, John Lone, Ariane, Raymond J. Barry, Caroline Kava m. fl.

5 år etter den legendariske floppen, men gode filmen, Heavens Gate, er regissør Michael Cimino tlbake med denne intense thrilleren. Med seg fra det notoriske pengesluket har han Mickey Rourke og Caroline Kava. I tillegg til, vil jeg tro, et våkent øye fra produsentene. Den høyt dekorerte, men svært fordomsfulle politikapteinen Stanley White har blitt gitt jobben å rydde opp i New Yorks Chinatown. De unge gjengmedlemmene har rett og slett blitt for voldelige. Men kanskje han egentlig bør ta en titt i rekkene til den eldre generasjonen? Rollen som White var opprinnelig tiltenkt Clint Eastwood eller Paul Newman, og Rourke spiller derfor en figur som er langt eldre enn seg selv. Men han gjør selvsagt en solid jobb, og vi glemmer derfor ganske raskt den tåpelige gråfargen de har gitt håret hans. En spennende, men svært voldelig, liten spenningsfilm dette. Scenene i filmen som skal forestille å være fra New York er egentlig filmet på en lydscene i North Carolina. Og jeg skulle gjerne ha vært flue på veggen når Cimino fortalte produksjonsselskapet at han ville begynne å bygge igjen. Tipper noen så for seg en ny Heavens Gate da.

Blood Simple
USA/1984/Ethan & Joel Coen/Frances McDormand, John Getz, M. Emmett Walsh, Dan Hedaya, Samm-Art Williams m. fl.

Jeg tør påstå at brødrene Coen aldri har laget en dårlig film. Derfor er det heller ikke overraskende at debuten fra1984 gjør et like godt inntrykk den dag i dag. Dette er klassisk, blodig film noir Texas style. Med fåmælte, og litt enkle, mennesker som roter seg stadig dypere inn i en underverden de ikke har noen forutsetninger for å takle. Bareieren Marty (Hedaya) har akkurat fått vite at kona (McDormand) står i med en av hans ansatte (Getz). Og i et anfall av sjalusi hyrer han privatdetektiven Loren Visser (Walsh) til å ta livet av dem begge. Men Visser har andre planer. Frances McDormand var allerede gift med Joel Coen da denne filmen kom ut, men var faktisk andrevalget til rollen som Abby etter Holly Hunter. Walsh' rolle som Visser var spesialskrevet for ham. Anbefales!

Vigilante
USA/1983/William Lustig/Robert Forster, Fred Williamson, Richard Bright, Rutanya Alda, Woody Strode m. fl.

Jeg har aldri helt forstått meg på såkalte vigilantefilmer. Joda, de tar ofte opp temaer det er verdt å tenke litt over; følelsen av avmakt overfor kriminalitet og ønsket om å gjøre noe selv. Men for å få dette til, må de konstruere en verden hvor gategjenger bestående av 40-årgamle stuntmenn raner, voldtar og dreper av ren ondskap, og helt vanlige mennesker med overraskende gode kunnskaper om våpen og nevekamp ordner opp. Vigilante er både en ripoff og en videreføring av Death Wish 2 - uten Bronson-karismaen, vel og merke. Det som likevel gjør den verdt å se er skuespillerinnsatsen til Robert Forster, en småfiks biljakt og det å se Woody Strode sparke rumpe i en alder av 69 år. Da kona og sønnen til Eddie Marino (Forster) blir ofre for hevn fra en gategjeng, får han hjelp av kompisene (Williamson m. fl.) til å ta opp jakten på egenhånd. Både Forster og Williamson ble senere medlemmer av Quentin Tarantinos filmverden, i henholdsvis Jackie Brown (1997) og From Dusk Till Dawn (1996). Noe dvd-coveret gjør et stort nummer ut av.

The Mother Lode
USA/1982/Charlton og Fraser C. Heston/Nick Mancuso, Kim Basinger, Charlton Heston, John Marley, Dale Wilson m. fl.

Jeg har aldri vært noen stor fan av Charlton Heston. Men det går ikke an å nekte for at han spilte i en håndfull virkelig gode filmer. Dette er ikke en av dem. Men sammen med sønnen Fraser har han i hvert fall kokt i hop en underholdende, liten thriller. Jean Dupre (Mancuso) og Andrea Spalding (Basinger) flyr til British Columbia for å finne en savnet kollega (det er litt uklart akkurat hva de jobber med). Der støter de på den sprut gale gullgraveren Silas McGee (Heston). Og gale gullgravere gjør vanligvis alt for å beholde det som måtte finnes i bakken for seg selv. Dette er bare ett av mange samarbeid mellom far og sønn Heston. Og resultatet er brukbart, om ikke like severdig som deres versjon av Treasure Island fra 1990.

Nighthawks

USA/1981/Bruce Malmuth/Sylvester Stallone, Rutger Hauer, Billy Dee Williams, Persis Khambatta, Lindsay Wagner m. fl.

Hvis man tar seg bryet med å lese noen fakta om innspillingen av denne filmen, er det rett og slett fascinerende å se akkurat hvor stort egoet til Stallone hadde klart å bli allerede. Dette er bare mannens 5. hovedrolle, men han oppførte seg visstnok som en fullt utviklet diva. Men hvis vi ser bort i fra dette, så er det en god thriller vi snakker om her. Spanerne Deke Dasilva (Stallone) og makkeren Matthew Fox (Williams) er av den gamle skolen. Og da de blir beordret til å samarbeide med den arrogante anti-terror eksperten Peter Hartman (Nigel Davenport), stritter de imot med alle krefter. Men da terroristene Wulfgar (Hauer) og Shakka Holland (Khambatta) begynner å sprenge bomber i New York, er de to ringrevene gode å ha. Som de fleste amerikanske filmer opererer Nighthawks med et litt snodig syn på terrorisme. Og vår mann Wulfgar kjemper heller ikke for noen sak, men jobber kun ut i fra sadisme og selvhevdelse. Han er heller ingen match for en konservativ gatepurk fra New York. Til tross for at Hauer ser ut som han kunne knekt Stallone i to med bare hendene. Filmen ble klippet ganske heftig før utgivelse, og flere ganger føles det som om noe viktig mangler fra den hele timen som havnet på redigeringsgulvet. Ikke minst virker voldsscenene litt hakkete. Men det er også mye god spenning her, og fint skuespill fra både Sly og Rutger. Kunne vært en klassiker.  

Thief
USA/1981/Michael Mann/James Caan, Tuesday Weld, James Belushi, Robert Prosky, Willie Nelson m. fl.

Michael Manns debutfilm er så full av nikk til senere mesterverk som Manhunter (1986) og Heat (1995) at det kan virke som om denne karen hadde alt planlagt fra første stund. Thief er kanskje ikke like strømlinjeformet som de senere produksjonene, men intensiteten og viljestyrken er det ingenting å si på. Innbruddstyven Frank (Caan) og Barry (Belushi) planlegger et siste storkupp sammen med gangsteren Leo (Prosky), men skal snart få lære at grådighet ikke har noen pensjonsalder. For autentisitetens skyld er alt utstyret som blir brukt i Thief ekte vare, og scenen hvor Caan & co bryter seg inn i bankhvelvet ble gjort på ordentlig. Det er en scene i filmen hvor Frank og kona (Weld) sitter på en kafe og prater som for det første er en direkte inspirasjon for scenen mellom DeNiro og Pacino i Heat, og for det andre kan skilte med den beste skuespillerprestasjonen jeg har sett fra James Caan. Skudduellen mot slutten er noe av det mest intense jeg har sett på svært lenge.

Brubaker
USA/1980/Stuart Rosenberg/Robert Redford, Yaphet Kotto, Jane Alexander, David Keith, Matt Clark m. fl.

En fengselsfilm av Stuart Rosenberg, mannen bak Cool Hand Luke (1967), er nødt til å være noe utenom det vanlige. Legger vi så til Robert Redford på toppen av karrieren, og en sann historie som bakgrunn, så har vi brått et lite mesterverk mellom hendene. Den nye fengselsdirektøren, Henry Brubaker (Redford), er hyret inn for å reformere et vanstyrt fengsel i Arkansas. Men verken vaktene eller politikerne som innsatte ham hadde ventet at han skulle avsløre korrupsjon, vold og mord. Filmen er løst basert på opplevelsene til fengselsdirektør Thomas O. Murton. Dette er filmdebuten til Morgan Freeman. Og de som følger nøye med kan se Nicolas Cage som en av fangene. Anbefales på det sterkeste.

Hopscotch

USA/1980/Ronald Neame/Walter Matthau, Glenda Jackson, Sam Waterston, Ned Beatty, Herbert Lom m. fl.

En agenthistorie fra den kalde krigen skrevet av Brian Garfield, mannen bak Death Wish (1974), høres kanskje ikke så lystig ut. Men i regissør Neame, og ikke minst ordsmedene Matthau og Jacksons, kyndige hender har Hopscotch (barneleken paradis, på norsk) blitt en riktig så morsom og vittig liten spenningsfilm. Spennende også. Den amerikanske agenten Miles Kendig (Matthau) faller i unåde hos den nye sjefen (Beatty) og blir omplassert til en kontorjobb. I sinne slutter han på dagen og proklamerer at han skal skrive sine memoarer. Det faller ikke i god jord verken hos CIA eller KGB. Garfield spesialskrev manuset for Matthau, noe som betyr mye klassisk musikkk og vittige one-linere, og de fleste involverte følger godt opp stjernens mange innfall. Spesielt Jackson og Waterston har en god kjemi med Matthau. Absolutt en film for voksne. Og heller på en regntung søndag ettermiddag, enn til et par øl en fredagskveld.

Collision Course
England/1979/Cyril Frankel/Ian Ogilvy, Gayle Hunnicutt, Derren Nesbitt, Stratford Johns, John Hallam m. fl.

I likhet med sin forgjenger, Roger Moore, fikk også Ian Ogilvy prøve seg som The Saint på det store lerretet. Som tidligere ble en dobbeltepisode klippet sammen og lansert som spillefilm i en del land i europa. Hvordan det gikk, sier historiebøkene ingenting om. Men på dvd i stua 32 år senere er Collision Course helt klart en vinner. Produsentene er de samme som sto bak Moores serie på 60-tallet, men istedet for å spare noen slanter på å lage alt i studio valgte de denne gang å spille inn på location. Noe som helt klart er med på å gjøre Return of the Saint til en av de bedre seriene fra sent 70-tall. Simon Templar (Ogilvy) etterforsker en forsvinning midt under et båtrace, og finner snart ut at en stjålet gullast har mye med saken å gjøre. Ogilvy var ofte nevnt som en mulig arvtaker til Moore som James Bond på 70-tallet, og på bakgrunn av innsatsen hans i serien om The Saint hadde det vært et utmerket valg. I hans hender ble ihvertfall Simon Templar en mer kompleks og noe mørkere figur enn tidligere, uten å miste noe av det elegante og erkebritiske som Moore sto for. 

Who'll Stop the Rain
USA/1978/Karel Reisz/Nick Nolte, Tuesday Weld, Michael Moriarty, Anthony Zerbe, Richard Masur m. fl.

Det er umulig å ikke like Nick Nolte. Mannen er rett og slett unik. Det være seg han aksler tunge dramaer, poserer for tidenes villeste mugshot eller som her serverer star power i bøtter og spann. Og konkurransen er hard, for i dette undervurderte mesterverket er absolutt alle gode. Ray Hicks (Nolte) smugler to kilo heroin fra Vietnam til USA som en tjeneste for vennen John Converse (Moriarty). Men ikke alt går etter planen, og snart er Ray og Johns kone Marge på rømmen fra dopdealerne Antheil (Zerbe), Danskin (Masur) og Smitty (Ray Sharkey). Det er relativt langt mellom filmer som serverer like deler action og karakterskuespill på et såpass høyt nivå som denne gjør. Og dessverre så må vi som oftest tilbake noen tiår for å få tak i det.

The Boys From Brazil
England/1978/Franklin J. Schaffner/Gregory Peck, Sir Laurence Olivier, James Mason, Bruno Ganz, Lili Palmer m. fl.

Tre år etter at han ble Oscar-nominert for en av tidenes verste filmskurker, Doktor "Der Weisse Engel" Szell, ble Sir Laurence Olivier nominert igjen for sin rolle som nazijegeren Ezra Lieberman. Filmen tar utgangspunkt i det faktum at den beryktede legen Josef Mengele fortsatt var i live mot slutten av 70-tallet. Men han drev neppe og klonet mennesker fra Adolf Hitlers DNA, slik han gjør her i Gregory Pecks skikkelse. Lieberman får snusen i en grandios plan om å ta over verden ved å la 94 kloner vokse opp under de samme forholdene som den gamle føreren. For å stoppe galskapen, må han først få tak i Mengele. Og det er ikke bare bare når man er nesten 80 år og har dårlig helse. Olivier var selv i dårlig form under innspillingen, men gjør likevel en av sine bedre innsatser på film. Gregory Peck på sin side, spiller mot alt han har stått for tidligere i karrieren, både utseende- og stilmessig, og hadde helt klart fortjent en Oscar for innsatsen. Nå i ettertid er det morsomt å se Lieberman bli forklart av selveste Hitler (Bruno Ganz fra Der Untergang) hvordan kloningen kan ha foregått.

The Domino Principle

USA/1977/Stanley Kramer/Gene Hackman, Candice Bergen, Richard Widmark, Mickey Rooney, Edward Albert m. fl.

Watergate-skandalen og avsettelsen av Nixon førte med seg en rekke gode, politiske filmer i USA på 70-tallet. The Domino Principle er ikke av de mest kjente, men det gjør den ikke mindre interessant. Her forsøker forfatter Adam Kennedy og regissør Kramer å vise hvor små vi blir som enkeltmennesker, når vi har hele apparatet og "The Man" mot oss. Taperen Roy Tucker (Hackman) sitter i fengsel for drap på ekskonas voldelige ektemann. En dag blir han oppsøkt av noen menn (Widmark, Albert og Eli Wallach) som sier de skal få ham ut av fengsel. Og alt de vil ha i gjengjeld er at Tucker bruker sin ferdigheter med gevær i deres tjeneste. Gene Hackman har i ettertid sagt at han bare tok rollen som Tucker for pengene. Men jeg synes han fungerer veldig bra i rollen som en mann som er sterk og kløktig nok til å beseire hvem det skal være mann mot mann, men som ikke skjønner eller bryr seg om det storpolitiske spillet. Candice Bergen har også valgt å gjøre kona til Roy til et menneske som ved første øyekast kan virke litt enkelt, men som innehar mer livsvisdom enn man aner. Skurketrioen Widmark, Albert og Wallach er selvsagt overbevisende representanter for det skjulte etablissementet. Men jeg ble tatt litt på senga av hvor god Mickey Rooney er her. Kudos til den lille mannen for å spille mot alt vi forbinder med ham.  

Strange Shadows in an Empty Room

Italia/1976/Alberto De Martino/Stuart Whitman, John Saxon, Martin Landau, Tisa Farrow, Gayle Hunnicutt m. fl.

Hvordan forhold folk har til denne italienske thrilleren, avhenger nok mye av hvilket cover videofilmen de leide på begynnelsen av 80-tallet var utstyrt med. Fikk de med seg den engelsktitulerte Blazing Magnum, er de nok bare sånn passe fornøyde. Hovedpersonen bærer rett nok en Magnum 44, men dette er slettes ikke den actionfylte Dirty Harry-kopien den forsiden ga inntrykk av. Satte de derimot på Strange Shadows in an Empty Room, i den tro at de skulle få en småskummel og litt trashy giallo. Ja, da er de nok rimelig godt fornøyde. Filmen er kanskje ikke like blodig som Dario Argentos saker fra samme periode, men den er både velspilt, oppfinnsom og spennende. I tillegg til å inneholde en virkelig god biljakt, i regi av Remy Julienne. Kaptein Tony Saittas (Whitman) søster dør under mystiske omstendigheter, men ved hjelp av kollega Ned Matthews (Saxon) og det blinde vitnet Julie Foster (Farrow, søster av Mia) klarer han å nøste opp de løse trådene. Mange amerikanske stjerner, i en italiensk produksjon, spilt inn i Canada, gir et utmerket resultat. For de som kan se bortenfor melodramaet og den smått surrealistiske stilen, vel og merke.

The Drowning Pool
USA/1975/Stuart Rosenberg/Paul Newman, Joanne Woodward, Anthony Franciosa, Murray Hamilton, Melanie Griffith m. fl.

Ni år etter suksessen Harper (1966) vender Newman tilbake som den smått forsofne privatdetektiven Lew Harper, i en historie som er hentet rett ut av Raymond Chandlers skriveskole. Og som (nesten) alltid i thrillere fra 70-tallet er det dialog og stemning, ikke hesblæsende action, som står i høysetet. Og så er Paul Koslo med i en liten rolle som...you guessed it...bebartet skurk med en heller vill frisyre. Harper reiser til New Orleans for å hjelpe sin gamle flamme Iris med en utpresser, men oppdager snart at det er større og langt farligere parter interesserte i den samme saken. Man må bare ta av seg hatten for Paul Newman. Mannen var en stor stjerne og fantastisk skuespiller i nesten 50 år, og virket like vital på slutten av karrieren som på begynnelsen. The Drowning Pool er absolutt ikke en av hans mest kjente filmer, men et godt eksempel på den slags roller han var best i; humørfylt lurendreier. I tillegg er det en betimelig påminnelse om at det en gang i tiden ble laget filmer av og for voksne mennesker.

The Wind and the Lion

USA/1975/John Milius/Sean Connery, Candice Bergen, Brian Keith, John Huston, Steve Kanaly m. fl.

Etter eget utsagn er The Wind and the Lion John Milius' første ordentlige film. Forbildet er åpenbart Lawrence of Arabia. Og det meste her er både storslagent og vakkert filmet. Men etter mitt syn lider filmen av noen av de samme, og her bør jeg kanskje trå forsiktig, "feilene" som David Leans mesterverk. Begge regissørene ønsker å si noe om historiske hendelser, men på grunn av personlige meninger blir det hele litt rotete og/eller tullete. Milius tar utgangspunkt i en virkelig hendelse, kidnappingen av en amerikanske statsborger (Bergen) og barna hennes i Marocco, og spinner videre på en innbilt politisk drakamp over havet mellom machopresident Theodor Roosevelt (Keith) og berbersheiken Mulai Ahmed er Raisuli (Connery). Regissøren ønsker nok å si noe om både verdenspolitikk og mannsollen, men blir aldri skikkelig interessant før han fyrer opp actionscenene. Og de er virkelig gode. Det samme er de 3 hovedrolleinnehaverne, selv om det er Steve Kanaly, som den hardføre kaptein Jerome, som stjeler showet. Fantastiske kampscener redder stumpene.

Night Moves
USA/1975/Arthur Penn/Gene Hackman, Jennifer Warren, Susan Clark, James Woods, Melanie Griffith m. fl.

Det er vanskelig å lage film om privatdetektiver i Los Angeles på en måte som ikke automatisk får publikum til å tenke på Philip Marlowe. Arthur Penn prøver ikke veldig å skjule hva som er forbildet, og serverer oss dermed en liten perle som Raymond Chandler nok ville ha likt. Harry Moseby (Hackman) får i oppdrag å finne ei jente (Griffith) som har stukket fra en alkoholisert mor og ned til stefaren i Florida. Harry har sine egne problemer å stri med. Men han er en dedikert snushane, og underveis snubler han over en liga som smugler kubanske kunstverk inn i USA. Med sitt rolige tempo og dialogdrevne plot er Night Moves mer 70-tall enn slengbukser og hentehår (den ble spilt inn i 1973). Men utseendet på filmen, tempoet og Hackmans avslappete spillestil fungerer mer eller mindre som en mal for utallige filmer og detektivserier utover tiåret. Morsomt også å se en purung Melanie Griffith som nymfoman 16-åring. Og at James Woods var en skummel mann allerede som 26-åring. 

Russian Roulette

Canada/1975/Lou Lombardo/George Segal, Cristina Raines, Bo Brundin, Denholm Elliott, Gordon Jackson m. fl.

Kanadiske thrillere er ikke akkurat hverdagskost på denne siden. Men her har vi altså en, og den er absolutt severdig. Filmen er regissert av Sam Peckinpahs klipper Lou Lombardo, og kan best beskrives som en kaldkrigs-film med en stor porsjon god, gammeldags action og, av en eller annen grunn, mye improvisert dialog. Den suspenderte sivilspaneren hos det kanadiske politiet, Timothy Shaver (Segal), blir hyret av sikkerhetspolitiet til å hente inn den sovjetiske avhopperen Henke (Val Avery). Men før han kommer fram blir Henke kidnappet av KGB-agenter. Og snart er Shaver på sporet av et etattentat mot den sovjetiske statsministeren som er på besøk i Vancouver. Som sin mentor hadde Lombardo også et litt anstrengt forhold til rusmidler. Så tonen i Russian Roulette hopper litt fram og tilbake mellom det lettbeinte og det veldig seriøse. Men den er absolutt severdig. Og slutten, som kan minne litt om Bo Widerbergs Mannen på Taket (1975), er briljant (det sies at hele sekvensen er regissert av Anthony Squire). 

The French Connection II

USA/1975/John Frankenheimer/Gene Hackman, Fernando Rey, Bernard Fresson, Philipe Leotard, Ed Lauter m. fl.

Det går helt sikkert an å hevde at The French Connection II er en av filmhistoriens mest unødvendige oppfølgere. En fiktiv fortsettelse på en sann historie - det klinger dårlig. Men når det er sagt, så er premisset her så godt at filmen bare måtte lages. Og det er jo litt fint å være vitne til at Popeye Doyle endelig får has på dopsmugleren Alain "Frog One" Charnier (Rey), da. Jimmy Doyle (Hackman) blir sendt til Marseille for å gjenoppta jakten på hjernen bak dopsaken fra 3 år tilbake. Litt for sent oppdager han at ikke bare er han der som lokkemat, men fransk politi er heller ikke særlig lystne på å hjelpe ham. Der Friedkin holdt seg på god avstand og kun observerte Doyle i aksjon, går Frankenheimer inn i intimsfæren og under huden på den koleriske politimannen. Og om Hackman vant en Oscar for den første filmen, så skulle han hatt 2 for denne. Spesielt en lang, ærlig og svært ubehagelig sekvens hvor Doyle blir tatt til fange og tvunget til å bli avhengig av heroin - med påfølgene avvenning - er mesterlig filmet og spilt. Både av Hackman og Bernard Fresson som Doyles franske kollega. Men alt er ikke bare drama. Det er mye god action i film nummer 2 også. Og Marseille på 70-tallet er som alltid en god bakgrunn for en kriminalhistorie.

The Taking of Pelham One Two Three
USA/1974/Joseph Sargent/Walter Matthau, Robert Shaw, Martin Balsam, Earl Hindman, Jerry Stiller m. fl.

Selv om denne historien har blitt filmet hele tre ganger, sist av selveste Tony Scott, hersker det liten tvil om at denne første versjonen er den beste - både skuespillermessig og spenningsmessig. Fire menn, med navnekodene Blue, Green, Brown og Grey (ja, det var her Tarantino fikk ideen), kaprer et T-banetog med 17 passasjerer og krever en million i løsepenger. Løytnant Zachary Garbers (Matthau) jobb er å forhindre at den tidligere leiesoldaten Blue (Shaw) henretter gislene. Det å få en historie som stort sett foregår i et kontrollrom og en t-banevogn til å bli spennende, krever sin mann. Og Sargent fikser biffen strålende. Morsomt også å se Stiller (faren til George i Seinfeld) i en alvorlig rolle, og Hindman som noe annet enn bare en stemme bak gjerdet i Home Improvement. Dette er den tredje og siste av Matthaus actionfilmer på 70-tallet, før en hjerteoperasjon tvang ham til kun å ta "rolige" roller.

Chinatown

USA/1974/Roman Polanski/Jack Nicholson, Faye Dunaway, John Huston, John Hillerman, Bruce Glover m. fl.

Film noir og gangsterfilm med handling fra 30- og 40-tallet er, i likhet med for eksempel westerns og krigsfilmer, i det store og det hele vel så avhengig av utseendet som handlingen. Hår, klær, våpen, møbler, hodeplagget til helten - alt må stemme på en prikk for at vi skal komme i den rette stemningen og bli skikkelig engasjerte. Dernest kan vi begynne å bry oss om hva som skjer. Og selv da sier Hammet og Chandlers regelverk at vi ikke trenger å helt skjønne hva som skjer. Vi er kun invitert til å henge på mens helten nonchalant forhører folk i røykfylte nattklubber, kjører en skinnende blank cabriolet under Los Angeles nådeløse sol, mens han kjederøyker 40 om dagen i jakten på noe vagt definert som det ofte viser seg ikke er så veldig viktig å få svar på. Roman Polanskis versjon av sjangeren kom ut mellom de to Gudfaren-filmene til Coppola, og er subjektivt sett et mesterverk helt på linje med historien om Corleone-familien. Handlingsmessig er filmen fullt på høyde med klassikere som The Big Sleep (1946) og The Maltese Falcon (1941), og estetisk er det stiligere enn The Sting (1972) og The Great Gatsby (1974) til sammen. Privatdetektiven J. J. Gittes (Nicholson) jobber med en utroskapssak, da han snubler over korrupsjon, drap og incest. Til tross for intense krangler mellom Polanski og Dunaway klarer regissøren å vriste en av damens bedre oppvisninger ut av henne. Nicholson på sin side er så god at man hele tiden sitter og lurer på hvorfor i all verden han ikke var med i noen av Gudfaren-filmene. Dette var opprinnelig tenkt som starten på en trilogi. Men diverse hendelser i Polanskis privatliv satte en stopper for hans videre medvirkning, og Jack måtte selv regissere en oppfølger 16 år senere, kalt The Two Jakes. Og ja, det er Polanski selv som spiller gangsteren som spretter opp Nicholsons nese med springkniv midtveis i filmen.   

Ransom

England/1974/Casper Wrede/Sean Connery, Ian McShane, Jeffry Wickham, Isabel Dean, John Quentin m. fl.

Som jeg har nevnt tidligere er det alltid morsomt å se hvordan utenlandske filmer presenterer norske - eller som i dette tilfellet - skandinaviske forhold. Denne thrilleren, spilt inn i et vinterlig Norge og regissert av finnen Casper Wrede, bryr seg ikke så mye om de faktiske forholdene. Her er det muligheten til å legge en gisselsituasjon til et fiktivt land som ikke er et diktatur (uoppfinnsomt nok kalt "Scandinavia"), og som er befolket av myndige og steinharde mennesker som ikke tar dritt fra verken terrorister eller engelske myndigheter, som står i høysetet. Og i fremste rekke står oberst Nils Thalvik (Connery), den steintøffe sikkerhetssjefen. En tidligere mester på langrenn, får vi vite. Alltid iført pelslue og vanter. Selve symbolet på nordisk maskulinitet. Selvsagt har han liten tålmodighet med terroristene som har tatt den britiske ambassadøren som gissel. Og han har ikke noe mer til overs for flykaprerne (med Ian "Lovejoy" McShane i spissen) som har kommet for å frakte hele kalaset til varmere strøk. Som gissel/flykaprer-drama er filmen spennende nok. Og i og med at den er spilt inn i et vinterlig Oslo har den interesse utover det vanlige for oss som bor her. Men noen stor actionfilm er det ikke.

The Parallax View
USA/1974/Alan J. Pakula/Warren Beatty, Paula Prentiss, William Daniels, Walter McGuinn, Bill McKinney m. fl.

Jeg har lenge forsøkt å unngå klisjeen de lager dem ikke sånn lenger, men akkurat i dette tilfellet er jeg redd jeg er nødt til å ta den i bruk. Den paranoide stemningen som vokste ut av drapene på John F. og Robert Kennedy og Martin Luther King, og senere Watergate skandalen, lar seg rett og slett ikke kopiere. Journalisten Joseph Frady (Beatty) jobber med et stykke om det skremmende faktum at seks vitner til drapet på en senator selv har dødd under mystiske omstendigheter. Undersøkelsene fører ham til firmaet Parallax Corporation, som ser ut til å spesialisere seg på leiemord. The Parallax View er det tidligste eksemplet jeg kan huske å ha sett som lanserer teorien om at folk som f. eks. Lee Harvey Oswald kan ha blitt brukt som avledning for den virkelige morderen. Og den gjør det så bra at det er en skam at veldig få mennesker har sett eller hørt om filmen. I tillegg til den spennende intrigen serverer Pakula også et par fantastiske actionscener, blant annet en kort, men heftig biljakt.

The Day of the Jackal
England/1973/Fred Zinnemann/Edward Fox, Michael Lonsdale, Alan Badel, Terence Knox, Derek Jacoby m. fl. 

Filmer om leiemordere har lenge vært en populær øvelse. Og det finnes en hel drøss bra historier der ute. Men det spørs om ikke Zinnemanns bidrag, basert på bestselgeren av Frederick Forsyth, går de fleste en høy gang når det gjelder intensitet, grundighet og stilfull gjennomførelse. I 1963 hyrer den paramilitære dissidentbevegelsen OAS en leiemorder (Fox) for å ta livet av president de Gaulle som hevn for at han ga Algerie uavhengighet. Frankrikes beste politimenn (Lonsdale, Jacoby m. fl.) er snart på sporet av mannen som kaller seg Sjakalen, men vil de klare å ta ham i tide? Nå vet vi jo hva som ble det endelige utfallet av denne historien, men likevel klarer Zinnemann å holde oss på pinebenken til siste sekund. Både Roger Moore, Michael Caine og Jack Nicholson var aktuelle for hovedrollen i denne filmen. Men valget falt på den eminente Edward Fox, da regissøren ønsket en mer anonym skuespiller for å gi rollen troverdighet. Og ikke uventet fungerte det utmerket. Nyinnspillingen fra 1997, med Bruce Willis i hovedrollen, har også et par fiffige elementer, men den blekner stilt opp mot originalen.

The Friends of Eddie Coyle
USA/1973/Peter Yates/Robert Mitchum, Peter Boyle, Richard Jordan, Steven Keats, Alex Rocco m. fl.

Robert Mitchum var alltid en litt underlig stjerne. Gjennom ord og handling fikk man ofte inntrykk av at han ga jamnt faen. Likevel jobbet han jevnt og trutt i Hollywood i over 50 år, og han ble bare bedre og bedre med årene. Min favorittperiode er, ikke uventet, midten av 60-tallet til midten av 70-tallet. Og rent skuespillermessig er kanskje The Friends of Eddie Coyle høydepunktet. Våpenselgeren Eddie Coyle (Mitchum) leter desperat etter en måte å slippe unna soning for et ran, og da spaneren Dave Foley vil verve ham som tyster slår han til. Men livet som politityster er ingenting for småkjeltringer med kone og barn. Spesielt ikke når man er "venn" med leiemorderen Dillon (Boyle). Rollefiguren Dillon dukker også opp i Brad Pitts nye film Killing Them Softly, også den basert på en roman av George V. Higgins, men blir denne gang spilt av Sam Shepard og ikke faren til Raymond i Alle Elsker RaymondThe Friends of Eddie Coyle er ikke en actionfilm for youngstere med dårlig konsentrasjon og høye krav til fart og spenning. Men det er en bravuroppvisning i hvordan man lager filmkunst ut av halvgamle menn som forteller anekdoter og en gang ibalnt dreper en overivrig bankansatt med et par velrettede skudd fra en Magnum 357.

The Laughing Policeman
USA/1973/Stuart Rosenberg/Walter Matthau, Bruce Dern, Louis Gossett jr, Anthony Zerbe, Joanna Cassidy m. fl.

Det er en allment vedtatt sannhet at Bo Widerbergs Mannen på Taket (1976) er selve Rolls Roycen blant filmatiseringene av Sjöwall og Wahlöös Martin Beck-historier. Men kvaliteten til tross, så var den ikke først. Allerede i 1973 ble en av historiene filmet, i USA og med Walter Matthau og Bruce Dern som Beck og Larsson. Martin og Larson (de gikk ikke for originalnavnene i den amerikanske versjonen) etterforsker et massedrap på en buss. Begge er overbevist om at det kan hende igjen, men klarer de å avsløre morderen før han slår til atter en gang? Morsomt nok er det Matthau og Dern som står for malen når det gjelder Beck og Larsson, og de kommende versjonene ligger alle ganske tett opp til deres. Alt i alt en spennende kriminalhistorie med en svensk realisme i bunnen. Og med Paul Koslo som sint doplanger må det jo bli bra!

Slither
USA/1973/Howard Zieff/James Caan, Sally Kellerman, Peter Boyle, Louise Lasse, Allen Garfield m. fl.

Slither er en av disse filmene som har gått ukentlig på TCM i årevis, og som som jeg har zappet innom et utall ganger uten å se noe som har gitt meg lyst til å se mer. Litt som da den kom ut på video i 80-åra og var utstyrt med et cover som brølte ikke lei denne filmen. Okay, nok oppbygging. Som de skarpeste nok skjønner så har jeg endelig sett filmen, og likt den nok til å skrive noen linjer. Dick (Caan) har nettopp sluppet ut av fengsel for biltyveri, da han får nyss om 312 000 dollar i svindelutbytte som kan hentes hos en sleip revisor (Garfield). Men i og med at dette er en roadmovie fra tidlig 70-tall så fungerer det ikke å bare dra fra A til B, og vår mann blir til stadighet motarbeidet av et halvgalt ektepar (Boyle og Lasser), en helgal tyv (Kellerman) og ikke minst revisorens lyssky kollegaer. 70-tallet må ha vært en herlig tid for litt aparte filmskapere, all den tid man kunne eksperimentere med både form og innhold i selv store produksjoner. Slither er så absolutt ikke for alle, men for de som har sett alt bør den være en del av pensum.

Charley Varrick
USA/1973/Don Siegel/Walter Matthau, Joe Don Baker, John Vernon, Andy Robinson, Sheree North m. fl.

Komikere som brått dukker opp i en alvorlig rolle og tar Hollywood med såpass storm at det vanker en Oscar, er ingenting nytt. Men det får en til å lure litt på om folk i filmbransjen har så kort hukommelse at de ikke husker hvordan mange skuespillere med stort hell vekslet mellom humor og drama før i tiden. I denne perlen av en kuppfilm får vi servert en seriøs Walter Matthau, og det hersker liten tvil om at det er hans livs beste rolle. Legg så til Joe Don Baker i toppform, Andy "Scorpio" Robinson så langt unna psykopaten fra Dirty Harry (1971) som han kan komme og selvsagt, min favoritt, Sheree North i sedvanlig godform, så har vi noe i nærheten av et mesterverk. Charley Varrick (Matthau) og hans kumpaner raner en liten bank i Nevada. Men i stedet for de 20-30 000 slike jobber vanligvis bringer inn, har de nå fått med seg 750 000 dollar i mafiapenger. Og de gutta venter ikke lenge med å sende sin beste leiemorder, Molly (Baker), etter dem. Varrick er ingen klassisk bandeleder slik vi har lært å kjenne dem fra lignende filmer. Hos ham er det intellektet og oppfinnsomheten som er mest framtredende, ikke muskler og hendighet med revolveren. Og i den verden han opererer er det slettes ikke dårlige egenskaper å ha. Charlie Varrick er en mye lettere film enn Siegels mest kjente, Dirty Harry, men faktisk mer actionfylt. Flere ansikter vi kjenner fra nevnte film dukker også opp her, i tillegg til regissør Siegel i en liten birolle som biljardspiller. Anbefales på det aller varmeste.

The Last of Sheila
USA/1973/Herbert Ross/Richard Benjamin, James Coburn, James Mason, Dyan Cannon, Raquel Welch m. fl.

Hvis vi leter utenfor sfæren til miss Marple og Poirots engelske kostymemysterier, så finnes det ikke så mange filmer der seerens små grå blir satt på en såpass hard prøve som i The Last of Sheila. Denne stjernespekkede spenningsfilmen begynte sitt liv som en serie selskapsleker manusforfatterne Anthony Perkins (mer kjent som Norman Psycho Bates) og Stephen Sondheim holdt for sine gjester på 60 og 70-tallet, og har i regissør Ross' hender blitt en svært så underholdende gjett-hvem-thriller. Filmprodusenten Clinton Green (Coburn) inviterer en assortert gruppe venner og bransjekollegaer til en uke med selskapsleker på sin yatch utenfor Nice, men snart finner gjestene ut at Greens egentlige agenda er å finne ut hvem som kjørte på og drepte hans kone flere år tidligere. For å hindre oss seere i å gjette hvem den faktiske morderen er, skifter skuespillerne på å være hovedperson. Noe som fungerer mye bedre enn det høres ut. Lenge ser Raquel Welch ut til å være den som har mest å skjule - helt til vi skjønner at det kun er fordi hun er en så helvetes dårlig skuespiller at ingenting av mimikken hun legger for dagen er overlagt.

The Seven-Ups

USA/1973/Philip D'Antoni/Roy Scheider, Tony Lo Bianco, Victor Arnold, Jerry Leon, John Lynch m. fl.

2 år før Hackman bestilte billett til Frankrike for å avslutte The French Connection-historien, spilte Roy Scheider Buddy igjen i denne uoffisielle oppfølgeren. Også nå med Sonny Grosso som rådgiver. Handlingen foregår også denne gang i New Yorks underverden, og både stil og innhold befinner seg i den grimme enden av skalaen. To nådeløse gangstere utgir seg for å være politi for å kidnappe lånehaier for løsepenger. Buddy og gruppa hans blir snart mistenkte i saken, og blir tvunget til å ty til litt uortodokse metoder for å få has på gjerningsmennene. Hovedattraksjonen i The Seven-Ups er unektelig biljakten midtveis i filmen. Den er utvilsomt blant de 5 beste i filmhistorien, og er verdt hele billettprisen alene. Skurkene forsøker å stikke av i en Pontiac Grand Ville, og Scheider legger seg på hjul i en 1973 Pontiac Ventura Sprint coupe. Oppbygningsmessig har jakten hentet mye inspirasjon fra Bullitt (1968), men D'Antoni legger til såpass mye eget at han gjør den til sin. Føreren av skurkebilen er Bill Hickman, som spilte en av skurkene OG kjørte Chargeren i nettopp Bullitt. Han hadde også en rolle som politimann i The French Connection (1971). Eks-politimann og senere skuespiller Dennis Farina uttalte at The Seven-Ups er en av de mest realistiske politifilmene som er laget.   

The Carey Treatment
USA/1972/Blake Edwards/James Coburn, Jennifer O'Neill, James Hong, Pat Hingle, John Hillerman m. fl.

Dette er en av disse filmene som nesten ingen har hørt om, og som gjerne får det glatte lag av såvel profesjonelle kritikere som amatører med egen nettside. Men om du har TCM og 100 minutter å avse, så gi den likevel en sjanse. Patologen Peter Carey er nyansatt på et fasjonabelt sykehus i Boston, og blir raskt avfeid som en arbeidssky playboy av ledere og kollegaer. Men da en gammel kjenning feilaktig blir anklaget for drap etter å ha utført en abort, er det nettopp Carey som påtar seg oppgaven med å renvaske mannen. Jeg har sagt det før, men det gikk en god thrillerregissør tapt da Blake Edwards bestemte seg for å kun satse på komedier. I denne lille historien fra sykehusmiljø bruker han bevisst et bedagelig tempo, samt Coburns ubestridelige sjarm, til å lulle oss inn i en følelse av gjenkjennede trygghet, før han slår til så blodet bokstavelig talt spruter. En god komanjong til Coma (1978, skrevet av samme forfatter; Michael Crichton) og Extreme Measures (1995), om du ikke lider av sykehusskrekk, da.

Fear is the Key
England/1972/Michael Tuchner/Barry Newman, Suzy Kendall, John Vernon, Sir Ben Kingsley, Dolph Sweet m. fl.

Fear is the Key er ikke blant de mest kjente, eller avholdte, filmene basert på Alistair MacLeans bøker. Men med en av tidenes lengste biljakter, og en intens spenning som holdes ved like hele veien, er den likevel verdt en titt. John Talbot (Newman) er tilsynelatende en vaneforbryter på flukt fra loven. Men da han kidnapper datteren til oljemannen Ruthven (Ray McAnally) skal det snart vise seg at det bare er et ledd i en større plan. John Vernon bidrar som vanlig med en minneverdig og avskyelig skurk. Men det er overraskelsen over å se Sir Ben Kingsley som ung og voldelig sidekick som er det virkelige trekkplasteret her. Ingen höjdare, men absolutt på læreplanen. 

They Only Kill Their Masters
USA/1972/James Goldstone/James Garner, Katharine Ross, Hal Holbrook, Harry Guardino, June Allyson m. fl.

Til tross for den litt barske tittelen snakker vi her om en slags feelgood-thriller, ikke ulik James Garners senere TV-serie The Rockford Files i både form og innhold. Men så lenge det er både spennende og velspilt, så spiller det liksom ingen rolle om det er litt traust og bedagelig. Abel March (Garner) er politisjef i den søvning småbyen Eden Landing. Etter en liten sommerferie i Los Angeles dumper han rett opp i en drapssak hvor det eneste vitnet er en Dobermann med farlig gemytt. They Only Kill Their Masters var den siste filmen som ble spilt inn i MGMs utendørsstudio, og mange av stjernene i filmen stilte opp nettopp for å være med på denne anledningen. Fun fact; Hal Holbrook og Harry Guardino har begge spilt sjefen til Dirty Harry.

The Organization

USA/1971/Don Medford/Sidney Poitier, Barbara McNair, Gerald S. O'Loughlin, Sheree North, Fred Beir m. fl.

I den tredje og siste bolken om drapsetterforsker Virgil Tibbs er både tempoet og oppfinnsomheten skrudd opp flere hakk. Faktisk er det mye her som bare er nødt til å ha inspirert Clint Eastwoods langlivede serie om Harry Callahan. Fra små ting som at både Tibbs og Callahan har Inspector 71 som oppkallingsnavn og jobber i San Fransisco, via kjeften de får på sjefens kontor, til et utall løpescener med ekstremt irriterende jazzmusikk er dette velkjent terreng for dem som har sett The Enforcer (1976). Noe som igjen gjør det til et stort mysterium hvorfor nesten ingen har hørt om denne filmen. En gruppe amatørterrorister med edle hensikter stjeler heroin og penger fra mafiaen, i håp om at inspektør Tibbs skal fatte interesse for saken deres og bistå dem i å stoppe dopsalget i byen. Tibbs er med, men mafiaen har selvfølgelig ikke tenkt å gi seg uten kamp. TV-regissør Medford, som også stod bak den fantasktiske The Hunting Party (1972) tilfører et allerede godt konsept mer stil, fart og action. Inkludert en lang innbruddsscene helt uten dialog og en kort, men ekstremt heftig biljakt. Kjente ansikter i tidlige roller, som Raul Julia og Ron O'Neal, liver opp. Underveis har jeg ingen problemer med å se at de burde kalt Poitier "Virgil Tibbs" da han gjorde action-comeback 16 år senere i Shoot to Kill. Anbefales.

The Anderson Tapes

USA/1971/Sidney Lumet/Sean Connery, Dyan Cannon, Martin Balsam, Christopher Walken, Ralph Meeker m. fl.

Connerys 2. samarbeid med Lumet - av i alt fire filmer - er en av hans største suksesser utenfor James Bond-franchisen. Det er første gang den store skotten opptrer uten tupe, i en amerikansk storbythriller, og publikum likte det de så. Filmens beskrivelser av det gryende overvåkningssamfunnet kan kanskje virke steinaldersk idag. Men selv om utstyret er 45 år gammelt, er holdningen til de som sitter og følger med foran skjermene veldig lik. Duke Anderson (Connery) kommer ut av fengsel etter 10 år, og går straks i gang med et nytt kupp. Han vil rane alle leilighetene i en bygård samtidig. Det han ikke vet er at flere forskjellige politidepartementer allerede overvåker huset. Regissør Lumet bruker mye tid på å vise oss forberedelsene og utføringen av selve kuppet. Men han bruker også mange vel anvendte minutter på politiets mottiltak. Som for å virkelig banke inn at det er snuten på gata som stopper forbrytere, ikke dataeksperter med skjulte kameraer. Connery vendte allerede det samme året tilbake til rollen som 007. Men utenfor agentverdenen gjorde han sørgelig få filmer som dette. Hvilket er fryktelig synd, for jeg vil på det sterkeste hevde at det var dette han var virkelig god til. Christopher Walken debuterer her, og er akkurat sånn han har vært i resten av sin karriere.  

The French Connection

USA/1971/William Friedkin/Gene Hackman, Roy Scheider, Fernando Rey, Tony Lo Biancho, Marcel Bozzuffi m. fl.

Et par år før han skremte livet av hele verden med The Excorcist begikk William Friedkin denne iskalde og kyniske politithrilleren. Basert på en sann historie, og med manus av Ernest "Shaft" Tidyman, gir Friedkin oss et nærmest dokumentarisk innblikk i arbeidet politimennene Jimmy "Popeye" Doyle (Hackman) og Buddy Russo (Scheider) gjør for å få has på dopsmugleren Alain Charnier (Rey) og en stor last ren heroin. De virkelige politimennene som hadde saken, Eddie Egan og Sonny Grosso, var med som rådgivere hele veien for å sikre autensiteten. Det hele filmes litt på avstand, med lange sekvenser helt uten dialog eller musikk. Og likevel får Hackman såpass armslag at han kunne innkassere en velfortjent Oscar for rollen som den rasistiske og voldelige purken Popeye Doyle. Scheider ble nominert for beste birolle, uten å vinne. Men filmen vant for både beste regi, manus, redigering og film. Sekvensen hvor Popeye i en lånt bil forsøker å ta igjen toget Charnier befinner seg på, konkurrerer stadig med Bullitt (1968) om å være tidenes biljakt. Scheider og Grosso gikk sammen 2 år senere og lagde The Seven-Ups, fra det samme miljøet og med bilkjøring som muligens overgår både Hackman og McQueens ratting.

tick...tick...tick
USA/1970/Ralph Nelseon/Jim Brown, George Kennedy, Frederic March, Clifton James, Don Stroud m. fl.

Her kommer atter en liten godbit som dessverre har gått litt i glemmeboken. Historien begynner den dagen sheriff Little (Kennedy) har tapt valget og må overlate jobben til afro-amerikanske Price (Brown). Price sliter lenge med å bli godtatt av innbyggerne i den lille sørstatsbyen, men så sørger en ytre fiende for at de alle må legge fiendskapen til side og jobbe sammen. Rasisme er et vanskelig tema å lage spenningsfilm om, men jeg synes regissør Nelson balanserer begge aspektene godt her. Ingen av figurene er tvers igjennom onde og ingen er bare gode, og dessuten har Kennedy og Brown såpass god kjemi at bare samtalene dem imellom blir god film. Stort pluss for March' originale og koleriske borgermester. DET er stor skuespillerkunst.

They Call Me Mister Tibbs

USA/1970/Gordon Douglas/Sidney Poitier, Martin Landau, Barbara McNair, Anthony Zerbe, Edward Asner m. fl.

Drapsetterforsker Virgil Tibbs var selvsagt en altfor god figur til å slippe etter bare en film, så noen år senere fikk vi selvsagt en oppfølger. Også denne gang med et mordmysterium som hovedattraksjon. Tibbs (Poitier) jobber nå i San Fransisco og er en respektert løytnant med kone og 2 barn. Da en venn av ham, den politiske aktivisten og predikantenen Sharpe (Landau), blir mistenkt for drap på en prostituert gir vår mann alt i et desperat forsøk på å løse saken før vennens rykte og karriere blir ødelagt. They Call Me Mister Tibbs er på alle måter en typisk thriller fra tidlig 70-tall. I visse partier kan den faktisk minne litt om Dirty Harry (1971). Det blir i overkant mange scener fra Tibbs privatliv for min del, men det som er av action og spenning veier i høyeste grad opp for dette. Og Poitier er god, både verbalt og fysisk, som opprørsk etterforsker med litt uortodokse arbeidsmetoder. Action-spesialisten Douglas regisserer med dempet, men stødig hånd.

Marlowe
USA/1969/Paul Bogart/James Garner, Gayle Hunnicutt, Carroll O'Connor, Rita Moreno, Bruce Lee m. fl.

Det er et eller annet med det svingende 60-tallet som passer Raymond Chandlers Marlowe-historier spesielt godt. Her er det James Garner som får lov til å tøffe rundt i et bedagelig tempo, mens han drikker whiskey, dater showjenter og løser saker nesten litt tilfeldig. Denne gang er det en savnet fotograf og en løs seriemorder han er ute etter, uten at det betyr så mye. Det er reisen og ikke målet som er attraksjonen her. Garner er som vi husker fra TV-serien om privatdetektiven Jim Rockford ekspert på roller som dette, og det framstår mer og mer som et mysterium at han ikke ble større på film enn han ble. Et kjempepluss for ham, og filmen, er det selvsagt at selveste Bruce Lee dukker opp som den selvsikrte torpedoen Winslow Wong - og for første og siste gang på film blir drept av hovedpersonen

A Lovely Way to Die
USA/1968/David Lowell Rich/Kirk Douglas, Sylvia Koscina, Eli Wallach, Kenneth Haigh, Martyn Green m. fl.

Jeg hadde ikke sett mange minuttene av A Lovely Way to Die før jeg begynte å dra kjensel på både handlingen og figurene. Og etter ytterligere noen scener innså jeg at Joe Eszterhas stjal så og si alt fra denne filmen da han skriblet ned manuset til Basic Instinct (1992). Det eneste han utelot var humoren og de få sympatiske trekkene hovedpersonene har. Den tidligere politimannen Jim Schuyler (Douglas) får i oppdrag av stjerneadvokaten Tennessee Fredericks (Wallach) å passe en klient (Koscina) som er mistenkt for å ha drept ektemannen sin. Men verken Jim eller klienten oppfører seg slik det sømmer seg en livvakt og en sørgende enke. Det hersker ingen tvil om at dette er freske saker - selv for de glade 60-årene å være. Og det er jo morsomt å se far Kirk gjøre mye av den samme figuren som sønnen Michael ble så beryktet for 24 år senere - selv om gubbens actionhelt har et enda større glimt i øyet.

The Split
USA/1968/Gordon Flemyng/Jim Brown, Ernest Borgnine, Donald Sutherland, Warren Oates, Jack Klugman m. fl.

 -Listen, Marty, the last man I killed I did it for $5000. For $85,000 I'd kill you 17 times.

En av Donald E. Westlakes mange bøker om tyven Parker fungerer som utgangspunkt for denne kuppfilmen. Denne gang har han fått navnet McClain og blir spilt av Jim Brown. Men bortsett ifra disse små detaljene er det business as usual. Sammen med forbryterdronningen Gladys (Julie Harris) hyrer McClain en våpeneskpert (Sutherland), en sjåfør (Klugman), en mestertyv (Oates) og en slåsskjempe (Borgnine) til å utføre et kupp. De slipper unna med en halv million. Men som vanlig i Westlakes verden er det bare begynnelsen på problemene. The Split er ikke blant de aller beste Parker-filmene, men er likevel solid underholdning. Brown i hovedrollen og musikken av Quincy Jones er med på å gi den en blaxploitation-stemning de andre filmatiseringene ikke har. Og en slåsskamp mellom Borgnine og Brown er virkelig verdt å få med seg. James Withmore jr er med som psykopatisk morder og Gene Hackman dukker opp som korrupt, men handlekraftig politimann. Har den fyren aldri hatt skikkelig hårvekst?

Le Samourai
Frankrike/1967/Jean-Pierre Melville/Alain Delon, Francois Perier, Nathalie Delon, Cathy Rosier, Jaques Leroy m. fl.

Det er ingen overdrivelse å si at Melvilles stemningsfulle og stilistiske leiemorderfilm har influert alt som har blitt laget av thrillere de siste 47 årene. Og Alain Delon som den moderne samuraien Jef Costello er selve prototypen på cool. De som har sett Get Carter (1971) med Michael Caine, The Killer (1989) med yun-fat Chow eller Leon (1994) med Jean Reno forstår hva vi snakker om her og vil nikke gjenkjennende til de aller fleste scenene. Og de som av en eller annen grunn er totalt fremmede for hele sjangeren, de vil også bli dratt inn i dette 60-tallets Paris hvor storrøykende menn i hatt kjører Citroen-padder med revolver på innerlomma og til tonene av sløy jazz. God fornøyelse.

Wait Until Dark
USA/1967/Terence Young/Audrey Hepburn, Alan Arkin, Richard Crenna, Jack Weston, Efrem Zimbalist jr. m. fl.

Teatersuksesser trenger ikke nødvendigvis å bli gode filmer. Men Wait Until Dark har lykkes over all forventning både på scenen og i kinosalen. I det siste mediet såpass godt at den har blitt utpekt som tidenes skumleste film av selveste Stephen King. Det er den ikke. Men god, det er den. Susy Hendrix' (Hepburn) ektemann (Zimbalist jr) lar seg lure til å bære en dukke full av heroin gjennom tollen. Og da han greier å rote bort dukka får hans blinde kone besøk av 3 svært utrivelige typer (Arkin, Crenna og Weston). Mye av spenningen i denne filmen baserer seg på det faktum at Susy, i tillegg til å ikke kunne se, ikke har noen å stole på i det hele tatt. Hun er helt alene. Og det er et godt utgangspunkt for en spenningshistorie. I tillegg til at Arkins rollefigur er et av de verste svinene vi har sett på film. Og sluttscenen er neglbitende god, også for oss følelseskalde filmveteraner som tror vi har sett alt.   

In the Heat of the Night

USA/1967/Norman Jewison/Sidney Poitier, Rod Steiger, Warren Oates, Lee Grant, Larry Gates m. fl.

-They call me MISTER Tibbs!

In the Heat of the Night var i sin tid en relativt kontroversiell affære. Og i ly av de stadig like depressive nyhetene om rasisme i USA, har den åpenbart en ganske så tidløs historie å fortelle. Jewisons film er først og fremst en god krimhistorie. Men det er beskrivelsene av sørstatene på 60-tallet, og holdningene til de som bodde der, som virkelig selger den. Løytnant Virgil Tibbs (Poitier) har vært og besøkt moren sin, da han blir arrestert mistenkt for drap på en lokal forretningsmann. Da det viser seg at han er politimann, med drapssaker som spesialitet, blir han nærmest bønnfalt om å bli igjen noen dager og hjelpe til med etterforskningen. Rod Steiger vant en fortjent Oscar for rollen som den koleriske og semi-rasistiske politisjefen og Poitier lager en god heltefigur ut av den briljante og smått arrogante etterforskeren Tibbs. For motvektens skyld er hovedpersonen gitt sine egne små fordommer. Men akkurat det å hate rike, rasistiske plantasjeeiere blir så mainstream at hele tråden faller på sin egen urimelighet. Den scenen som skapte mest oppstyr på 60-tallet, og som ikke er med i boka, er når Tibbs slår tilbake etter å ha fått en ørefik av nevnte rasstapp. Det slaget tipper jeg gjorde mer Poitiers karriere enn allverdens følsomme dramaer. Anbefales!

The Deadly Affair
England/1966/Sidney Lumet/James Mason, Harry Andrews, Maximilian Schell, Harriet Andersson, Simone Signoret m. fl.

John Le Carres bøker om George Smiley blir gjerne kalt den tenkende manns James Bond. Og i denne versjonen (han er av rettighetsgrunner kalt Harry Dobbs her) blir han gestaltet av en av kandidatene til den første filmen om 007; James Mason. Basert på Le Carres første bok om Smiley, innspilt i et atmosfærisk østkant-London på 60-tallet og med thrillermesteren Lumet i registolen så har dette blitt en litt kjappere og mer intens affære enn de versjonene vi kjenner med Rupert Davies, Alec Guinness og Denholm Elliott (Gary Oldman er dog vanskelig å slå). Dobbs (Mason) og den pensjonerte politimannen Mendel (Andrews) etterforsker en statstjenestemann med litt lyssky omgangskrets og snart kommer på sporet av en spionring. Men noen av sporene leder ubehagelig nær Dobbs' egen kone (Andersson) og deres felles venn Dieter (Schell). Mason er så absolutt en solid Smiley her, men det er bamsen Andrews som stjeler showet som den tøffe ekspurken Mendel som samler på rare fisker og smågnagere. Andersson er åpenbart hyret inn som frisk og fyrrig partysvenske, men framstår i stedet som halvgal og laus. Musikken er av Quincey Jones.

Topkapi

USA/1964/Jules Dassin/Melina Mercouri, Peter Ustinov, Maximilian Schell, Robert Morley, Jess Hahn m. fl.

Jeg har alltid vært svak for kuppfilmer. Og Jules Dassin har begått to av de aller beste. Rififi (1955) er kanskje den mest kjente og kritikereroste. Men Topkapi inneholder i tillegg et utrolig kupp, en fandenivoldsk stil og tre fantastiske skuespillerinnsatser som sørger for at jeg holder knapp på den. Og bildene fra Istanbul på 60-tallet er et must-see. Småsvindleren Arthur Simpson (Ustinov) blir lurt av de profesjonelle juveltyvene Elizabeth Lipp (Mercouri) og Walter Harper (Schell) til å smugle våpen inn i Tyrkia. Da han blir tatt blir Simpson tvunget av sikkerhetspolitiet til å spionere på Lipp og Harper. Politiet tror de skal skyte presidenten. Simpson er en motvillig agent, og da Harper lokker med 10 000 pund deltar han mer enn gjerne i kuppet. Og for et kupp! Regissør Dassin er åpenbart opp over ørene forelsket i sin leading lady og filmer henne som om hun er den siste kvinnen på jord. Og 44 år gamle Mercouri spiller så hensynsløst på sex at det må ha fratatt en del sensorer nattesøvnen når de skulle gradere filmen i sin tid. Schell på sin side, og dette har jeg ikke lagt merke til før, er en slags mal for hvordan Christoph Waltz har snakket og oppført seg i samtlige Oscar-vinnende Quentin Tarantino-roller i ettertid. Og så kommer vi til selveste juvelen i kronen, Peter Ustinov. Den fyren var Gary Oldman, Robert Downey jr og Benedict Cumberbatch i og samme kropp 50 år før det ble vanlig å mega-spille og stjele enhver scene man er med i. Jeg bøyer meg i hatten! Kudos også til Jess Hahn, som gruppens sterke mann, Gilles Segal som akrobaten og Akim Tamiroff i en helt sinnsyk rolle som kokken med et godt øye til Simpson (scenene mellom de to "russerne" er komisk gull). Men selv om Dassin holder både lyd og bilde i en halv-surrealistisk stil, så er selve kuppet filmet dønn seriøst. En glemt perle! Anbefales på det sterkeste. Mercouri ble nominert til Oscar for sin rolle her, og Ustinov vant sin andre gullstatuett på 4 år.

The Prize

USA/1963/Mark Robson/Paul Newman, Edward G. Robinson, Elke Sommer, Diane Baker, Micheline Presle m. fl.

Det er alltid morsomt å se et miljø man kjenner ganske godt bli beskrevet på Hollywood-vis. Her er det Ernest Lehman, manusforfatteren til Hitchcocks North by Northwest (1959), som gir oss sin versjon av Sverige på begynnelsen av 60-tallet. Og jeg må si det er et ganske så interessant sted. Litt som Øst-Tyskland under den kalde krigen, men med et heftig uteliv og nudist-stormøter på kvelden (hvor vi visstnok kan se en ung Britt Ekland blant de avkledde tilhørerne). Den amerikanske forfatteren Andrew Craig (Newman) har vunnet Nobelprisen i litteratur. Vel framme i den svenske hovedstaden snubler han over et mysterium som involverer kidnappede professorer (Robinson), frisinnede, svenske statsfunksjonærer (Sommer) og agenter fra bak jernteppet. The Prize har ganske mye til felles med North by Nortwest, uten på noen måte å være like storslått og grandios som sistnevnte. Men den er både spennende, morsom og småfrekk. Og det er ikke dårlig bare det. Både Stockholm og Gøteborg er brukt som innspillingssteder, uten at jeg tror noen av stjernene noen gang satt sin fot på svensk jord. 

Violent Saturday
USA/1955/Richard Fleischer/Victor Mature, Richard Egan, Stephen McNally, Lee Marvin, Ernest Borgnine m. fl.

Begynner man å grave i filmgruvene på nettet kan man finne mye edel vare. Et søk på Lee Marvin for eksempel brakte fram denne lille godbiten fra den tiden da mannen faktisk var mørk i håret. Tre profesjonelle ranere (Marvin & co) har sett seg ut banken i en liten by i midtvesten, men møter kraftig motstand i formannen i den lokale kullgruva (Mature) og en amishbonde (Borgnine) som er hendig med høygaffelen. Mye av Violent Saturday tar for seg de mørke sidene ved innbyggerne i den lille byen. Og det er overraskende risky materiale vi blir servert, med hardkokt dialog og et veldig moderne syn på emner som kikking, alkoholisme, utroskap og kleptomani. Og så er actionscenene regissert med den samme intensiteten som filmkritikere i dag roser Tarantino og hans like for. Anbefales på det varmeste.